4 Forbrukerombudet

4.1 Tilsyns- og vedtakskompetanse

4.1.1 Gjeldende rett og praksis

Bestemmelsene i markedsføringsloven (mfl.), med unntak av kapittel 6 om beskyttelse av næringsdrivendes interesser, håndheves av Forbrukerombudet og Markedsrådet, jf. mfl. § 32. Forbrukerombudet fører tilsyn med at loven overholdes, mens Markedsrådet er lovens primære vedtaksorgan.

Forbrukerombudets tilsynsområde er nærmere angitt i mfl. § 34 første ledd. Her fremgår det at ombudet fører tilsyn med bestemmelsene i markedsføringsloven kapittel 1 til 5, og bestemmelsene gitt i medhold av loven.

Forbrukerombudet fører også tilsyn med annet regelverk som beskytter forbrukerne. Denne kompetansen har sitt grunnlag i lov, forskrift eller det generelle lovstridsprinsippet i markedsføringsloven. Lovstridsprinsippet innebærer at brudd på ufravikelig forbrukerlovgivning som hovedregel vil være i strid med markedsføringsloven.

Tilsynet skjer primært «ut fra hensynet til forbrukerne», jf. mfl. § 34 annet ledd første punktum. Med hensynet til forbrukerne menes de kollektive forbrukerinteressene, det vil si hensynet til forbrukerfellesskapet som sådan. Vilkåret er videreført fra markedsføringsloven av 1972 og ble tatt med først og fremst for å avgrense mot hensynet til næringsdrivende. Forbrukerombudet skal ikke behandle saker som kun berører interessene til næringsdrivende.

Selv om Markedsrådet er lovens primære vedtaksorgan, har Forbrukerombudet i visse tilfeller vedtakskompetanse. Dette gjelder for det første i såkalte «hastesaker», det vil si saker hvor det ikke er oppnådd frivillig ordning og Forbrukerombudet antar at det vil medføre ulempe eller skadevirkning å avvente Markedsrådets vedtak, jf. mfl. § 37 første ledd.

Forbrukerombudet har også vedtakskompetanse dersom ombudet anser handlingen eller avtalevilkåret i det vesentlige identisk med handlinger eller vilkår som Markedsrådet tidligere har nedlagt forbud mot, jf. mfl. § 37 annet ledd. I motsetning til første ledd er det her ikke nødvendig at Forbrukerombudet har forsøkt å oppnå frivillig ordning med den næringsdrivende. Regelen er begrunnet i effektivitetshensyn, for å unngå at Markedsrådet belastes med opplagte saker.

Til tross for at Forbrukerombudets vedtakskompetanse formelt sett er avledet og begrenser seg til unntakstilfellene, benyttes denne vedtakskompetansen relativt ofte i praksis. Bakgrunnen for dette er at det i mange tilfeller vil være skadelig eller medføre ulempe for forbrukerne å avvente Markedsrådets vedtak. Mange vedtak fattes derfor i dag av Forbrukerombudet i første instans.

Forbrukerombudet kan med hjemmel i mfl. § 39 fatte vedtak om forbud, påbud, tvangsmulkt samt overtredelsesgebyr. Det er et grunnleggende vilkår for å fatte vedtak at Forbrukerombudet finner at inngrep tilsies av forbrukerhensyn eller de andre hensynene loven skal ivareta, jf. henvisningen til mfl. § 34 annet ledd.

Markedsføringslovens håndhevingsregler gjelder tilsvarende ved håndhevingen av angrerettloven (angrl.), jf. angrl. §§ 41 og 42.

4.1.2 Forslag i høringsnotatet

For å styrke og effektivisere håndhevingen av markedsføringsloven og øvrig regelverk som Forbrukerombudet fører tilsyn med, foreslo departementet at Forbrukerombudet gis vedtakskompetanse i alle saker og at Markedsrådet skal være klageinstans.

4.1.3 Høringsinstansenes syn

Et flertall av høringsinstansene som har uttalt seg, støtter forslaget om å gi Forbrukerombudet vedtakskompetanse i alle saker. Dette inkluderer Advokatforeningen, Eiendom Norge, Finansieringsselskapenes forening, Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Forbruker Europa, Helsedirektoratet, Justis- og beredskapsdepartementet, Medietilsynet, Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, NORDMA, Norges Eiendomsmeglerforbund, Olje- og energidepartementet, Telenor og Telia. Høringsinstansene begrunner dette hovedsakelig med at vedtak kan fattes raskere og mer ressurseffektivt med den foreslåtte endringen.

I tillegg til effektivitetshensyn, anfører Forbrukerombudet en rekke grunner til at ombudet bør ha vedtakskompetanse i alle saker. Mer effektiv håndheving gir en preventiv effekt ved at næringsdrivende opplever at brudd på markedsføringsloven raskt får konsekvenser. Ombudet peker også på at næringsdrivende har en interesse i at saken avgjøres hurtig. I den forbindelse nevner Forbrukerombudet at selv om den næringsdrivende har erkjent forholdet og har uttrykt ønske om at ombudet raskt treffer vedtak, må ombudet i dag forelegge saken for Markedsrådet for at det skal fattes vedtak.

Ombudet uttaler videre at ved å gi full vedtakskompetanse til Forbrukerombudet, unngår man diskusjon og prosess rundt spørsmålet om Forbrukerombudet selv kan fatte vedtak. Forslaget innebærer også en viktig rettssikkerhetsgaranti for de næringsdrivende ved at de får mulighet til en administrativ toinstansbehandling.

Forbrukerombudet understreker at mange av bestemmelsene i markedsføringsloven og angrerettloven er mindre skjønnspregede enn hva som var tilfellet etter markedsføringsloven av 1972. Markedsføringsloven av 2009 er mer detaljert og gjennomfører det fullharmoniserte EU-direktivet 2005/29/EF om urimelig handelspraksis. Etter syv år med den nye markedsføringsloven foreligger det i tillegg omfattende praksis fra EU-domstolen, veiledning fra EU-kommisjonen, praksis fra norske domstoler, omfattende forvaltningspraksis og juridisk litteratur.

Etter ombudets syn tilsier dette at det ikke lenger er gode argumenter mot å gi Forbrukerombudet vedtakskompetanse i alle saker.

Forbrukerombudet fremhever at alle tilsynsorgan det er naturlig å sammenligne seg med, har vedtakskompetanse. Medietilsynet gir uttrykk for lignende synspunkter og mener det er en fordel at håndhevingsreglene for de ulike tilsynsorganene i størst mulig grad er like. Like regler gjør det enklere og mer forutsigbart for publikum, offentlige etater og andre.

Annonsørforeningen, Finans Norge og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) er negative til at Forbrukerombudet skal ha vedtakskompetanse i alle saker. NHO og Finans Norge skriver at dagens håndhevingsapparat i hovedtrekk fungerer godt og balanserer forbrukernes og næringslivets behov på en god måte. NHO uttrykker bekymring for at utvidet vedtakskompetanse kan føre til at ombudet legger mindre vekt på forhandlinger i sin saksbehandling.

Markedsrådet stiller spørsmål ved om det er dokumentert et behov for å gi Forbrukerombudet vedtakskompetanse i alle saker. Markedsrådet erkjenner at det kan være behov for raskere og mer effektiv inngripen mot enkelte aktører, men mener samtidig at antall saker som bringes inn for Markedsrådet tyder på at det ikke foreligger noe stort behov for å utvide ombudets vedtakskompetanse.

I likhet med Finans Norge og NHO, fremhever Markedsrådet utfordringene knyttet til det å kombinere pådriverrollen med vedtakskompetanse, særlig når det gjelder ileggelse av overtredelsesgebyr:

«Spørsmålet om utvidelse av vedtakskompetansen må imidlertid avveies grundig mot de grunnleggende rettssikkerhetskrav som melder seg når ett og samme organ skal fylle en rolle både som pådriver i forbrukerspørsmål, herunder ved utforming av retningslinjer, normer og anbefalinger, samtidig som organet skal stå for etterforsking og sanksjonering av overtredelser av de samme normer. Vedtakskompetanse i alle saker vil derfor kunne skape særlige utfordringer når det gjelder hensynet til objektivitet og upartiskhet, i lys av den rollen Forbrukerombudet tradisjonelt har hatt som pådriver i forbrukerspørsmål i offentligheten. Dersom Forbrukerombudets virksomhet endres til en mer rendyrket tilsynsrolle, er det mindre betenkeligheter ved å gi ombudet økt vedtakskompetanse.

Hensynet til vedtaksorganets uavhengighet kan etter Markedsrådets vurdering uansett tale for at de mest inngripende vedtak, overtredelsesgebyr, som klart må regnes som straff etter EMK artikkel 6, fortsatt bør ligge hos Markedsrådet. Selv om andre tilsynsorganer er tillagt kompetanse til å treffe vedtak også om overtredelsesgebyr, må det tas i betraktning at slike vedtaks inngripende karakter stiller særlige krav til den forutgående saksbehandlingen. Markedsrådet peker i denne forbindelse på at det ikke er opplagt at en utvidet vedtakskompetanse vil resultere i økt effektivitet, målt i saksbehandlingstid. Det bør derfor også vurderes nærmere hvorvidt og eventuelt i hvilken utstrekning andre endringsforslag vil kunne bidra tilstrekkelig til økt effektivisering, uten at det er nødvendig å foreta en utvidelse av vedtakskompetansen.»

Hovedorganisasjonen Virke (Virke) mener at Forbrukerombudet bør få utvidet vedtakskompetanse og begrunner dette med at dagens ordning gjør det vanskelig å reagere mot klare lovbrudd. Samtidig gir Virke uttrykk for de samme bekymringene som Markedsrådet og stiller spørsmål ved om Forbrukerombudet bør ha vedtakskompetanse i de mer skjønnsmessige sakene. Bokhandlerforeningen og Get støtter Virke sin høringsuttalelse.

Advokatforeningen fremhever betydningen av at Forbrukerombudet er nøytralt og at også næringsdrivendes interesser ivaretas. For å sikre Forbrukerombudets tillit, nøytralitet og uavhengighet som vedtaksmyndighet, også i relasjon til næringsdrivende parter, foreslår Advokatforeningen at ombudets nøytralitet tydeliggjøres enten i markedsføringsloven eller i forskriften.

Videre mener Advokatforeningen det er uheldig at Forbrukerombudet offentlig kommuniserer at en næringsdrivendes praksis er i strid med markedsføringsloven, dersom det er aktuelt å fatte vedtak:

«Sentralt for Advokatforeningens syn som fremkommer ovenfor er hensynet til at næringsdrivende skal ha tillit til Forbrukertilsynets nøytralitet og kontradiksjon knyttet til de enkeltvedtak som fattes. Dersom Forbrukertilsynet har kommunisert et synspunkt offentlig før slikt vedtak fattes, er det egnet til å svekke tilliten til at vedtakene i tilstrekkelig grad vektlegger den næringsdrivende partens anførsler. Advokatforeningen ser at en langt mer restriktiv praksis enn dagens, hva gjelder kommunikasjon knyttet til verserende saker og konkrete forhold som Forbrukertilsynet anser å utgjøre brudd på markedsføringslovens regler, er egnet til å svekke Forbrukertilsynets «ombudsrolle» som proaktiv meningsytrer i den offentlige debatten. Slik Advokatforeningen ser det må imidlertid de overnevnte hensyn veie tyngre dersom Forbrukertilsynet gis primær vedtakskompetanse, hvilket Advokatforeningen støtter. Når Forbrukertilsynet har fattet vedtak i en sak gjør de nevnte hensyn seg ikke gjeldende i samme grad.»

Eiendom Norge gir uttrykk for lignende synspunkter og påpeker at forhåndsdømming i mediene kan medføre stort omdømmetap.

Forbrukerombudet påpeker at ombudets sentrale oppgave er tilsyn og at pådriverrollen må utføres i forlengelsen av tilsynsvirksomheten. Etter deres syn er det i samfunnets interesse at Forbrukerombudet ut fra sine faglige erfaringer deltar i samfunnsdebatten og påpeker forbrukerproblemer som avdekkes under tilsynsvirksomheten. I forlengelsen av dette skriver Forbrukerombudet at tilsyn som Konkurransetilsynet og Datatilsynet også har kombinert pådriverfunksjon og vedtakskompetanse.

4.1.4 Departementets vurderinger

4.1.4.1 Generelt

Et stort flertall av høringsinstansene er enige i at Forbrukerombudet bør få vedtakskompetanse i alle saker. Spørsmålet om fordelingen av vedtakskompetanse mellom Forbrukerombudet og Markedsrådet var sist oppe til vurdering i forbindelse med forslag til ny markedsføringslov som ble vedtatt i 2009.1 I motsetning til den gang, mener en rekke næringslivsaktører at ombudet bør få primær vedtakskompetanse.

Av de instansene som er negative til forslaget, trekkes Forbrukerombudets pådriverrolle og bruk av media frem som argumenter for at vedtakskompetansen ikke bør utvides. Dette anses særlig problematisk i mer skjønnsmessige saker og ved ileggelse av den mest inngripende sanksjonen, overtredelsesgebyr, som anses som straff etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Det pekes også på at dagens ordning fungerer bra, og at behovet for endringer ikke er dokumentert.

Når det gjelder Forbrukerombudets pådriverrolle, vil departementet understreke at håndheving av forbrukervernregler er Forbrukerombudets sentrale oppgave. Pådriverrollen må utføres i forlengelsen av tilsynsvirksomheten og være basert på faglige vurderinger og erfaringer innenfor de områdene der ombudet fører tilsyn. Pådriverrollen må ikke gå ut over den nøytrale håndhevingen av forbrukervernreglene.

Departementet vil videre bemerke at selv om Forbrukerombudets vedtakskompetanse i dag formelt sett begrenser seg til unntakstilfellene, fatter Forbrukerombudet mange vedtak i første instans. Bakgrunnen for dette er at det i en del tilfeller vil være skadelig eller medføre ulempe for forbrukerne å avvente Markedsrådets vedtak. Denne vedtakskompetansen omfatter også brudd på skjønnsmessige bestemmelser. Ombudet kan også fatte vedtak om overtredelsesgebyr. Dette taler for at Forbrukerombudet heller ikke i dag kan la pådriverrollen gå ut over rollen som nøytral håndhever av forbrukervernreglene. I denne sammenheng kan det nevnes at det i dag er flere tilsyn som har en pådriverrolle, uten at dette er til hinder for at tilsynene også har vedtakskompetanse i mer skjønnsmessige saker og i saker om overtredelsesgebyr.

Departementet vil påpeke at markedsføringsreglene har endret noe karakter siden den første markedsføringsloven kom i 1972. Det er riktignok fortsatt rettslige standarder i loven, slik som forbudet mot «urimelig handelspraksis» i mfl. § 6, men tolkningen av disse er blant annet styrt av det totalharmoniserte regelverket som ligger til grunn for mange av bestemmelsene, EU-domstolenes praksis, retningslinjer fra kommisjonen og praksis fra Markedsrådet.

Departementet vil også påpeke at spørsmålet om forvaltningsorganers ileggelse av overtredelsesgebyr har vært grundig behandlet i Sanksjonsutvalgets utredning i NOU 2003: 15 og Justis- og beredskapsdepartementets oppfølgning av denne utredningen. Sanksjonsutvalget anså at forvaltningslovens saksbehandlingsregler for enkeltvedtak er utformet på en måte som gjøre det mulig – og riktig – å stille mer eller mindre strenge krav til saksbehandlingen, avhengig av hva saken handler om. Videre påpekte utvalget at saksbehandlingsreglenes relativitet er en indikasjon på at det ikke er nødvendig med forskjellige bestemmelser i forvaltningsloven for henholdsvis store og små saker. Etter Sanksjonsutvalgets oppfatning var det ikke noe ved sanksjonssakene som i særlig grad tilsa særregler for denne typen saker. Også andre tyngende forvaltningstiltak kan være svært inngripende og betydningsfulle.2 Justis- og beredskapsdepartementet sluttet seg til disse betraktningene i Prop. 62 L (2015–2016), men åpnet for at eventuelle særregler for saksbehandlingen kunne fastsettes der det oppstår særlige spørsmål på et område, eller fordi sanksjonene er særlig inngripende.3

Det alminnelige utgangspunktet i norsk forvaltning er at tilsynsorganet treffer vedtak, også om administrative sanksjoner. Etter departementets vurdering foreligger det ikke slike særlige spørsmål på forbrukerområdet som skulle tilsi at tilsynsorganet, Forbrukerombudet, ikke skal kunne treffe vedtak om overtredelsesgebyr. Sanksjonene som ilegges kan ikke sies å være særlig inngripende, sett i forhold til tilsvarende vedtak som treffes av andre tilsynsorgan. I den sammenheng kan det nevnes at Forbrukerombudet som regel ilegger overtredelsesgebyr på mellom 50 000 og 200 000 kroner. Unntaksvis ilegges høyere beløp, hvorav det hittil høyeste var på kr 1,2 millioner kroner.4 Til sammenligning ila Konkurransetilsynet overtredelsesgebyr i størrelsesorden 220 og 140 millioner kroner til henholdsvis Veidekke og NCC for ulovlig konkurransebegrensende samarbeid i 2013.5

Næringsdrivendes rettssikkerhet i overtredelsesgebyrsakene er ivaretatt gjennom alminnelige forvaltningsrettslige krav, herunder retten til å få Forbrukerombudets vurderinger overprøvd av Markedsrådet og de alminnelige domstoler, samt de særkravene som stilles til behandlingen av saker om administrative sanksjoner i forvaltningsloven og EMK. Dette inkluderer blant annet selvinkrimineringsvernet, jf. forvaltningsloven (fvl.) § 48 (ikke i kraft) og EMK artikkel 6 nr. 1.

Når det gjelder behovet for endring, ble dette i høringsnotatet hovedsakelig begrunnet med at håndhevingen av markedsføringsloven bør skje raskere og mer ressurseffektivt enn i dag. Dette vil også ha en preventiv effekt overfor næringsdrivende. Departementet har fått støtte fra et stort flertall av høringsinstansene i denne vurderingen, inkludert næringsdrivende og deres organisasjoner. Som Forbrukerombudet påpeker i sin høringsuttalelse sammenkalles Markedsrådet noen ganger i året, og dette kan medføre at det tar lang tid fra Forbrukerombudet har konstatert at loven er brutt, til et vedtak er fattet. Videre har Forbrukerombudet erfart at næringsdrivende har ytret ønske om å bli raskt ferdige med saken, men at dette ikke er mulig all den tid vedtak som hovedregel må fattes av Markedsrådet. Ved å gi Forbrukerombudet vedtakskompetanse i alle saker trenger ikke lenger både Forbrukerombudet, Markedsrådet og den næringsdrivende bruke ressurser på å vurdere om vilkårene for at ombudet kan fatte vedtak er oppfylt.

Når det gjelder Advokatforeningens synspunkt om at markedsføringsloven bør endres for å klargjøre Forbrukerombudets nøytralitet i tilsynsarbeidet, vil departementet presisere følgende: Vilkåret i markedsføringsloven om at tilsyn skal føres «ut fra hensynet til forbrukerne» innebærer ikke at Forbrukerombudet skal ta forbrukernes side. Som nevnt under gjennomgangen av gjeldende rett innebærer vilkåret at Forbrukerombudet ikke skal behandle saker der bare næringsinteresser er berørt. Etter departementets vurdering risikerer man ved å endre ordlyden at Forbrukerombudets tilsynsområde utvides til å omfatte saker der forbrukerhensyn ikke tilsier at ombudet reagerer. Det foreslås derfor ingen endringer på dette punktet.

På bakgrunn av overnevnte fastholder departementet forslaget om at Forbrukerombudet skal kunne fatte vedtak i alle saker, både etter markedsføringsloven og øvrig regelverk Forbrukerombudet fører tilsyn med.

Se forslag til mfl.§ 36 og angrl. § 41.

4.1.4.2 Særskilt om Forbrukerombudets bruk av media

Flere tilsyn med vedtakskompetanse har en aktiv mediestrategi, noe de til dels er pålagt gjennom Grunnloven § 100, lov, forskrift og forarbeider. Etter Grunnloven § 100 sjette ledd følger det at «statens myndigheter skal legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale». Dette innebærer at staten i mange sammenhenger er forpliktet til å drive en aktiv informasjonsvirksomhet, både om egen og privates virksomhet.

Spørsmålet om tilsynsorgans bruk av media er behandlet i spesialmerknadene til eiendomsmeglingsloven av 1989, som også er relevant etter dagens eiendomsmeglingslov:

«En viktig side av tilsynsarbeidet er å orientere markedet, det vil særlig si mulige klienter, også om kritikkverdige forhold. Tilsynsmyndighetene må kunne uttale kritikk mot navngitte firmaer og enkeltpersoner når de opptrer kritikkverdig selv om en ikke vurderer å anvende lovens sanksjonsmidler. Dette innebærer at tilsynsmyndighetene kan offentliggjøre faktiske opplysninger, sine egne vurderinger og eventuelle saksbehandlingsskritt, for eksempel oversendelse til andre offentlige myndigheter. Det inngår i tilsynsmyndighetenes arbeidsoppgaver å informere om slike forhold og tiltak, og en høy grad av offentlighet er en forutsetning for tilsynsarbeidets effektivitet.»6

Forbrukerombudet skal i henhold til forskrift om Forbrukerombudets og Markedsrådets saksbehandling § 3, gjøre institusjonen, markedsføringsloven og praksis kjent. Forbrukerombudet skal normalt ikke gi forhåndsuttalelser eller på annen måte ta forhåndsstandpunkt til konkrete tiltak som kan settes i verk.

I denne sammenheng er det viktig å påpeke at forvaltningslovens regler om taushetsplikt og det alminnelige kravet til god forvaltningsskikk setter grenser for tilsynsmyndigheters, herunder Forbrukerombudets, uttalelser i enkeltsaker. Sivilombudsmannen har behandlet en rekke saker der forvaltningen har gitt uttalelser i media om politianmeldte saker. I sin vurdering har Sivilombudsmannen lagt til grunn et forholdsmessighetsprinsipp: «Uttalelsen må være nødvendig for det aktuelle forvaltningsorganets ivaretakelse av sine oppgaver, og det nærmere innholdet må være avpasset til ivaretakelse av disse».7

Etter departementets vurdering er det ikke nødvendigvis i strid med god forvaltningsskikk om Forbrukerombudet uttaler seg i enkeltsaker der det kan være aktuelt å treffe vedtak på et senere tidspunkt. Spørsmålet om Forbrukerombudet har opptrådt i strid med god forvaltningsskikk vil bero på en helhetsvurdering der viktige momenter blant annet vil være overnevnte forholdsmessighetsprinsipp, hensynet til den næringsdrivende og hensynet til forbrukerne.

4.2 Frivillig ordning

4.2.1 Gjeldende rett og praksis

Forbrukerombudets saksbehandling er basert på en såkalt forhandlingsmodell, jf. mfl. § 35. Forhandlingsmodellen innebærer at ombudet primært skal arbeide for å få næringsdrivende til å innrette seg frivillig etter regelverket som ombudet fører tilsyn med.

Forbrukerombudet behandler saker på grunnlag av klager eller på eget initiativ. I første omgang skal ombudet benytte seg av «myke» virkemidler som informasjonsvirksomhet, dialog og forhandlinger for å motvirke brudd på loven, jf. § 35 første ledd. Denne bestemmelsen gjelder generelt, også før det er konstatert lovstrid.

For det tilfellet at Forbrukerombudet finner at loven er brutt, skal det som hovedregel søkes å få den næringsdrivende til å inngå en frivillig ordning om at den lovstridige praksisen skal opphøre, jf. § 35 annet ledd. Det stilles ikke formkrav til frivillige ordninger. Den næringsdrivende kan derfor gi et muntlig løfte om å innrette seg. Dersom den næringsdrivende lover å innrette seg, men ikke gjør det i praksis, vil det ikke være oppnådd frivillig ordning. Den næringsdrivende kan også stilltiende rette seg etter Forbrukerombudets syn. Dersom lovbruddet opphører, vil saken være løst.

I praksis vil Forbrukerombudet rette en skriftlig henvendelse til den næringsdrivende hvor det gjøres oppmerksom på at tiltaket vurderes å være i strid med regelverket. I samme henvendelse bes den næringsdrivende kommentere saken og foreta nødvendige endringer for å sikre fremtidig etterlevelse.

For å rydde unna tvil om innholdet i en frivillig ordning, kan Forbrukerombudet kreve en skriftlig bekreftelse fra den næringsdrivende på at ulovlige forhold skal opphøre, jf. § 35 annet ledd tredje punktum. Den næringsdrivende vil ikke være forpliktet til å avgi skriftlig bekreftelse. Dersom den næringsdrivende velger å ikke avgi en skriftlig bekreftelse, vil rettsvirkningen være at det ikke er oppnådd frivillig ordning. Det ble avgitt tre skriftlige bekreftelser i 2014 og ingen i 2015.

I visse tilfeller, som nevnt i § 36, er det likevel ikke nødvendig for Forbrukerombudet å forsøke å oppnå en frivillig ordning. Dette gjelder blant annet der den næringsdrivende handler i strid med visse spesifikke og mindre skjønnsmessige forbud, herunder bestemmelsene i forskrift om urimelig handelspraksis. Det er heller ikke nødvendig å forhandle med den næringsdrivende dersom handlingen eller avtalevilkåret i det vesentlige er identisk med handlinger eller vilkår som Markedsrådet tidligere har nedlagt forbud mot, eller er i strid med en tidligere avgitt skriftlig bekreftelse. Videre trenger ikke Forbrukerombudet å forhandle dersom markedsføringen inneholder påstand om en konkret virkning, og den næringsdrivende ikke kan dokumentere denne virkningen.

Dersom frivillig ordning ikke oppnås, eventuelt at det ikke er nødvendig å forsøke å oppnå en frivillig ordning, kan Forbrukerombudet forelegge saken for Markedsrådet til avgjørelse, jf. § 35 tredje ledd. I visse tilfeller kan Forbrukerombudet selv fatte vedtak, jf. § 37.

Tilsvarende regler gjelder etter angrerettloven § 41.

De senere år har Forbrukerombudet årlig realitetsbehandlet omtrent 600 saker. I de fleste sakene kommer Forbrukerombudet og den næringsdrivende til enighet om hvordan praksis skal endres.

EU-regelverk som Norge er bundet av, stiller krav til effektiv håndheving av forbrukervernregler. Direktiv 2005/29/EF om urimelig handelspraksis artikkel 11 pålegger alle EU/EØS-land å sikre at det finnes tilstrekkelige og effektive virkemidler til å bekjempe urimelig handelspraksis. Medlemslandene skal gi domstolene eller de administrative myndighetene hjemmel til å kunne påby at urimelig handelspraksis opphører eller forby praksis som ennå ikke er iverksatt. Artikkel 13 pålegger medlemsstatene å fastsette effektive, forholdsmessige og avskrekkende sanksjoner. Kravene i direktivet er gjennomført i markedsføringsloven.

Direktiv 2011/83/EU om forbrukerrettigheter stiller i artikkel 23 krav om at medlemsstatene har egnede og effektive midler som kan sikre at bestemmelsene i direktivet overholdes, mens artikkel 24 stiller krav om virkningsfulle, forholdsmessige og avskrekkende sanksjoner. Kravene er gjennomført i angrerettloven.

Forordning (EF) nr. 2006/2004 om forbrukervernsamarbeid artikkel 4 nr. 3 bestemmer at hver av håndhevingsmyndighetene skal ha den etterforsknings- og håndhevingskompetanse som er nødvendig for anvendelse av forordningen. Artikkel 4 nr. 6 oppstiller i bokstav a) til g) visse minstekrav til kompetanse. Myndighetene skal blant annet kunne kreve at enhver overtredelse stanses eller forbys (bokstav f), samt ha mulighet til å ilegge økonomiske sanksjoner dersom vedtak ikke etterkommes (bokstav g). Bokstav e) gir myndighetene en rett til å få skriftlig bekreftelse fra lovovertrederen på at ulovlige forhold skal opphøre. Forordningen er gjennomført i norsk rett, hovedsakelig gjennom regler i markedsføringsloven.

Det er foreslått en ny forordning om forbrukervernsamarbeid der myndighetene gis mer omfattende kompetanse og sanksjoner.8 Denne er ikke vedtatt.

4.2.2 Forslag i høringsnotatet

Departementet vurderte det slik at modellen med dialog og forhandlinger fungerer godt i et flertall av sakene som behandles av Forbrukerombudet. Det ble derfor foreslått å videreføre mfl. § 35 første ledd om at Forbrukerombudet primært skal søke å påvirke næringsdrivende til å innrette seg etter markedsføringslovens bestemmelser, blant annet gjennom forhandlinger.

Departementet forslo imidlertid å fjerne kravet etter mfl. § 35 annet og tredje ledd om at Forbrukerombudet må forsøke å oppnå en frivillig ordning med den næringsdrivende før det kan treffes vedtak. Bakgrunnen for forslaget var at forhandlinger i noen tilfeller kan være uheldig sett fra et forbrukerperspektiv. Det kan gi useriøse næringsdrivende en mulighet til å trenere saken og holde den lovstridige handelspraksisen gående under forhandlingene, noe som er særlig problematisk ved mer alvorlige overtredelser av markedsføringsloven.

4.2.3 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen, Bokhandlerforeningen, Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Hovedorganisasjonen Virke (Virke) og Markedsrådet stiller seg bak departementets forslag om å fjerne kravet til frivillig ordning.

Forbrukerombudet begrunner sitt syn med at:

«[…] vilkåret om å forsøke å oppnå frivillig ordning før det eventuelt kan fattes vedtak, har gitt seg utslag som strider mot den alminnelige rettsfølelsen. I saker som gjelder urimelig og aggressiv handelspraksis etter markedsføringsloven § 9, f. eks. i form av aggressiv inndriving av omtvistede krav, er kravet om å forsøke «frivillig ordning» åpenbart forfeilet. Forbrukerne utsettes i slike saker for et utilbørlig press, og behovet for at Forbrukerombudet kan handle raskt gjør seg særlig gjeldende. Dialog og forhandlinger vil ikke være egnede virkemidler i slike saker, tvert imot gir det useriøse næringsdrivende mulighet til å forsøke å trenere saken og holde lovstridig markedsføring gående mens det drøftes om det er mulig å oppnå «frivillig ordning».»

Dersom vilkåret fjernes vil det, ifølge Markedsrådet, kunne bidra til en vesentlig kortere saksbehandlingstid i en rekke saker.

Forbrukerombudet legger til at det i mange saker ikke vil være noe å forhandle om. Der det er klart at loven er brutt vil det bare være tale om hvordan den næringsdrivende må endre praksis for å innrette seg, og hvilke konsekvenser det vil få dersom den næringsdrivende ikke innretter seg.

Forbrukerombudet anfører videre at vilkåret om å forsøke å oppnå frivillig ordning kan være problematisk i forhold til de EU-rettslige kravene til effektiv nasjonal håndheving av forbrukervernreglene.

Forbrukerombudet peker også på at vilkåret om frivillig ordning har vært gjenstand for prosess i flere saker i Markedsrådet. Vilkåret bidrar derfor til økt ressursbruk for både Forbrukerombudet og den næringsdrivende parten.

Forbrukerombudet skriver videre at de ikke opplevde noen merkbar økning i antall vedtak da kravet om frivillig ordning ble fjernet i flere saker, herunder ved brudd på markedsføringsloven kapittel 3 og forskrift om urimelig handelspraksis.

Virke mener at det er liten grunn til å gå veien om frivillig ordning der den næringsdrivende åpenbart driver markedsføring i strid med loven. Forhandlinger vil her være i strid med ønsket om å effektivisere håndhevingen.

Alle som støtter departementets forslag i høringsnotatet fremhever samtidig viktigheten av at Forbrukerombudet fortsatt løser saker gjennom reelle forhandlinger, og at dette skal være den primære måten å sikre etterlevelse av forbrukervernregler. Forbrukerombudet mener at forhandlinger fortsatt vil være Forbrukerombudets primære arbeidsmetode, selv om det å søke å oppnå en frivillig ordning ikke lenger er en betingelse for å fatte vedtak.

Flere representanter for næringssiden er skeptiske til å fjerne kravet om frivillig ordning.

Coop og Get mener kravet om frivillig ordning ikke bør fjernes i sin helhet, men at det bør være flere unntak enn i dag. Coop skriver at ombudet ikke bør være forpliktet til å forhandle i saker som ikke er egnet for forhandlinger.

Eiendom Norge, Finans Norge, Norges Eiendomsmeglerforbund,Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Telia mener at dagens krav om frivillig ordning bør opprettholdes.

NHO begrunner synet sitt med at dagens forhandlingsmodell fungerer godt. Det er kun i et fåtall saker, om lag to prosent, at forhandlingene ikke fører frem. Videre anfører NHO at en nedgradering av en lovbestemt plikt til kun en arbeidsform vil kunne endre styrkeforholdet mellom ombudet og den næringsdrivende. Partene vil ha en helt annen inngang og opptreden i forhandlingene dersom begge vet at ombudet når som helst kan velge å treffe vedtak. NHO antar at det å fjerne kravet om frivillig ordning derfor vil føre til langt flere vedtak enn i dag. Lignende synspunkter gjøres også gjeldende av Finans Norge og Telia.

Eiendom Norge mener at dagens ordning bør videreføres for å sikre etterlevelse av forbrukervernreglene og opprettholde Forbrukerombudets gode anseelse, både hos forbrukere og næringsliv.

Norges Eiendomsmeglerforbund begrunner sitt standpunkt med usikkerheten ved om forhandlinger rent faktisk blir ombudets primære arbeidsmetode dersom dette ikke lenger er et vilkår i loven.

4.2.4 Departementets vurderinger

Innvendingene mot forslaget er hovedsakelig begrunnet i at dagens ordning fungerer bra og at dersom vilkåret om frivillig ordning fjernes, så vil eventuelle forhandlinger med Forbrukerombudet ikke lenger være like reelle. Dette vil føre til langt flere vedtak.

Kravet om å forsøke å oppnå frivillig ordning ble foreslått fjernet først og fremst fordi forhandlinger i noen tilfeller kan være uheldig sett fra et forbrukerperspektiv. Det kan gi useriøse næringsdrivende en mulighet til å trenere saken og holde den lovstridige handelspraksisen gående under forhandlingene, noe som er særlig problematisk ved mer alvorlige overtredelser av markedsføringsloven. Videre vil det å fjerne vilkåret, som Markedsrådet påpeker, bidra til vesentlig lavere saksbehandlingstid i en rekke saker. Etter departementets vurdering fungerer derfor ikke dagens ordning tilfredsstillende. Departementet vil samtidig understreke at forhandlinger, og andre måter å påvirke næringsdrivende til å innrette seg, fortsatt skal være Forbrukerombudets primære arbeidsmetode. Dette fremgår uttrykkelig av lovforslaget § 36 første ledd, som viderefører gjeldende rett. Hjemmelen for Forbrukerombudets sanksjoner og øvrige reaksjoner er i bestemmelsens annet ledd, noe som gir et tydelig signal om at utgangspunktet for Forbrukerombudets virksomhet skal være den mykere tilnærmingen etter første ledd.

Departementet deler ikke NHOs bekymring om at Forbrukerombudet ikke viderefører forhandlinger som primær arbeidsmetode. I det store flertallet av saker der Forbrukerombudet har med seriøse aktører å gjøre, vil det å forhandle frem en løsning være vesentlig mer ressurseffektivt enn å treffe vedtak. Å gå vekk fra forhandlinger som primær arbeidsmetode, i strid med føringene i markedsføringsloven, vil være vanskelig for ombudet å gjennomføre rent ressursmessig. For øvrig viser departementet til Forbrukerombudets høringsuttalelse, der det fremgår at det ikke var noen merkbar økning i antall vedtak etter at man i 2009 fjernet kravet om frivillig ordning ved en rekke brudd på markedsføringsloven. Ombudet gir også klart uttrykk for at de fortsatt vil bruke forhandlinger som primær arbeidsmetode for å sikre etterlevelse.

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om å fjerne vilkåret om at Forbrukerombudet må søke å oppnå en frivillig ordning før det fattes vedtak.

Se forslag til mfl. § 36 og angrl. § 41.

4.3 Navn

4.3.1 Gjeldende rett og forslag i høringsnotatet

På forbrukerområdet er det i dag særlig to organer som er sentrale i å ivareta forbrukernes rettigheter: Forbrukerombudet, som håndhever offentligrettslige krav, og Forbrukerrådet, som er forbrukernes interesseorganisasjon, samt mekler i privatrettslige tvister.

Difi skriver i sin rapport om forbrukerapparatet fra 2015 at Forbrukerombudets navn skaper forvirring rundt organets rolle:

«Forbrukerombudet er i dag en tilsynsmyndighet og bruk av ombudsbegrepet i navnet bidrar til forvirring rundt hva slags rolle Forbrukerombudet har vis-a-vis Forbrukerrådet. En navneendring hvor det går klart frem at Forbrukerombudet er en tilsynsmyndighet vil i seg selv bidra til en rolleavklaring. Ut fra bruk og forståelse av ombudsbegrepet i forvaltningen for øvrig, ville derfor markeds(førings)tilsyn el. etter Difis mening kunne være en mer dekkende betegnelse på Forbrukerombudet.» 9

Departementet var enig med Difi i at Forbrukerombudets navn skaper forvirring, og foreslo i høringsnotatet å endre navnet, eksempelvis til «Forbrukertilsynet» eller «Markedsføringstilsynet». Dette for å tydeliggjøre hovedoppgaven til Forbrukerombudet, som er å føre tilsyn med at loven overholdes. Departementet mente ombudsnavnet gir inntrykk av en større pådriverrolle enn det Forbrukerombudet har. I tillegg er ombudsnavnet knyttet til organer uten vedtakskompetanse. Departementet anså det derfor naturlig med et navnebytte dersom Forbrukerombudet gis primær vedtakskompetanse i tråd med forslaget i høringsnotatet.

4.3.2 Høringsinstansenes syn

En rekke høringsinstanser har uttalt seg om departementets forslag om å endre Forbrukerombudets navn. Høringsinstansene er, med unntak av Forbrukerombudet og Telia, positive til å gi Forbrukerombudet nytt navn og at «tilsyn» utgjør en del av navnet. Flere høringsinstanser, herunder Advokatforeningen, Eiendom Norge, Finans Norge, Finansieringsselskapenes Forening, Forbrukerrådet, Medietilsynet og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), trekker frem at Forbrukerombudets navn bør gjenspeile deres faktiske rolle og virksomhet.

NHO understreker at en navnendring fra ombud til tilsyn kan være problematisk dersom Forbrukerombudet skal ha samme pådriverrolle som i dag, eksempelvis gjennom bruk av media. Tilsvarende synspunkter fremmes også av Eiendom Norge og Get. Eiendom Norge mener Forbrukerombudet som klar hovedregel ikke bør gå ut offentlig om saker før endelig vedtak er fattet, på linje med praksis hos blant annet Finanstilsynet.

Telia mener en navneendring neppe vil gjøre tilsynsrollen mer tydelig. Etter deres syn er det viktigere at Forbrukerombudets mandat tydeliggjøres, og at det presiseres at ombudet skal være en nøytral håndhever av lovverk.

Forbrukerombudet er imot forslaget om en navneendring, blant annet fordi navnet og «merkevaren» Forbrukerombudet er godt innarbeidet, godt kjent blant forbrukere og næringsdrivende og nyter stor tillit i samfunnet. Det vises til undersøkelser fra Ipsos MMI som tilsier at det må ventes et omdømmetap ved et eventuelt skifte av navn.

Forbrukerombudet fremhever også Forbrukerombudets tette kontakt med forbrukere. Dette skiller dem fra andre tilsynsmyndigheter som i mindre grad har daglig kontakt med forbrukere. For en del forbrukere vil det, ifølge Forbrukerombudet, være mer naturlig å ta kontakt med et «ombud» enn med et «tilsyn».

Forbrukerombudet mener at Norge, som sine naboland, bør fortsette å bruke betegnelsen «forbrukerombud» på den enheten som påser at næringsdrivende følger forbrukervernregelverket. Ombudet uttaler:

«Det sentrale er hvilken myndighet organet har og på hvilken måte det opptrer når det utfører oppgavene sine, og der kan vi ikke se at noen av forslagene til endring i loven er av en slik karakter at et navneskifte skulle være nødvendig».

Etter Forbrukerombudets vurdering vil en navneendring dessuten medføre en større økonomisk kostnad, blant annet til å endre navnet på nettsidene, i veiledninger og annen skriftlig informasjon.

Høringsinstansene har delte meninger om hvilket navn Forbrukerombudet bør gis. Annonsørforeningen, Forbruker Europa og Forbrukerrådet mener at Forbrukerombudet bør endre navn til «Markedsføringstilsynet». Ifølge Forbruker Europa vil en navneendring til «Markedsføringstilsynet» gjenspeile innholdet i de arbeidsoppgavene Forbrukerombudet har. Forbrukerrådet mener at «markedsføring» er en mer konkret og tydelig avgrensning med vekt på hovedvirksomheten, uten dermed å utelukke ansvarsområder som avtalevilkår og angrerett.

Forbrukerombudet mener «Markedsføringstilsynet» gir et alt for snevert inntrykk av myndighetens ansvarsområde. Ombudet viser blant annet til rettsutviklingen i Europa, som har medført at ansvarsområdet til Forbrukerombudet har blitt utvidet og vil bli ytterligere utvidet i årene som kommer.

«Markedsføringstilsynet» signaliserer også i for liten grad, ifølge Forbrukerombudet, at dette er et organ som skal verne forbrukernes interesser. Forbrukerombudet viser til at det allerede i dag mottar en del henvendelser i saker mellom næringsdrivende, og at slike henvendelser kan øke dersom Forbrukerombudet endrer navn til «Markedsføringstilsynet». Forbrukerombudet viser også til at en navneendring, hvor man går helt bort fra det tidligere navnet vil medføre et mye større omdømmetap enn dersom man bare justerer navnet noe.

Coop foretrekker navnet «Markedstilsynet». Etter Coops syn vil «Markedstilsynet» kunne indikere at det dekker flere juridiske områder enn «Markedsføringstilsynet». Forbrukerrådet mener «Markedstilsynet» gir svakere assosiasjoner til Forbrukerombudets hovedoppgave, som er tilsyn med markedsføringsloven, enn «Markedsføringstilsynet». Justis- og beredskapsdepartementet mener blant annet at grensene mot andre tilsyn som Konkurransetilsynet og Finanstilsynet kan bli uklare dersom Forbrukerombudet endrer navn til «Markedstilsynet».

Advokatforeningen, Eiendom Norge, Markedsrådet, Telenor og Hovedorganisasjonen Virke (Virke), med støtte fra Bokhandlerforeningen, mener Forbrukerombudet bør endre navn til «Forbrukertilsynet». Advokatforeningen mener «Forbrukertilsynet» bedre indikerer at regelverket som skal ivaretas og håndheves primært er knyttet til forbrukerinteressene. Virke mener «Forbrukertilsynet» best reflekterer Forbrukerombudets oppgaver.

Flere høringsinstanser, herunder Coop, Finans Norge, Forbruker Europa, Forbrukerrådet og Get, trekker frem at en navneendring til «Forbrukertilsynet» ikke minsker sammenblandingen eller klargjør forskjellen mellom Forbrukerombudet og Forbrukerrådet. Forbruker Europa viser til at det å minske sammenblandingen mellom Forbrukerrådet og Forbrukerombudet er et sentralt hensyn bak navneendringen som ikke ivaretas. Forbruker Europa mener «Forbrukertilsynet» kan gi forbrukere et misvisende signal om at Forbrukerombudet har en videre kompetanse til å hjelpe i konkrete saker enn det faktisk har. Forbrukerrådet uttaler at rådet i lang tid har levd med navneforveksling med Forbrukerombudet. Behovet for et tydelig skille mellom navnene til Forbrukerrådet og Forbrukerombudet må veie tungt.

Forbrukerombudet ser at det kan medføre en viss forvekslingsfare så lenge to offentlige organer har «forbruker» i navnet, men presiserer at det ikke har holdepunkter for at dette i praksis er et problem:

«Det aller viktigste er at de som henvender seg til organene, enten ved direkte kontakt eller ved søk etter informasjon på nettsidene og i de sosiale medier som Forbrukerombudet og Forbrukerrådet benytter, får tydelig og klar informasjon om hvor de skal henvende seg med sin klage eller spørsmål, og at de faktisk får hjelp. Og det viser blant annet brukerundersøkelsen til Forbrukerombudet og Forbrukerrådet at det ikke er noen tvil om at folk får.»

Norges Eiendomsmeglerforbund foreslår at Forbrukerombudet endrer navn til «Forbrukerverntilsynet». Dersom departementet går inn for å endre Forbrukerombudets navn, støtter også Forbrukerombudet dette navneforslaget. Forbrukerombudet mener det er av avgjørende betydning at navnet synliggjør at Forbrukerombudets viktigste oppgave er å verne forbrukernes interesser. Derfor mener ombudet at ordet «forbruker» må bevares i det nye navnet. Norges Eiendomsmeglerforbund begrunner navneforslaget på tilsvarende måte, og legger til at Forbrukerverntilsynet vil kunne forkortes «FVT» som skiller institusjonen fra blant annet «FR» (Forbrukerrådet) og «FT» (Finanstilsynet).

Forbrukerombudet mener navnet må vise forbrukerne at dette er rett sted å henvende seg med klager på næringsdrivende som ikke respekterer forbrukervernreglene. Ifølge Forbrukerombudet vil «Forbrukerverntilsynet» i større grad enn «Forbrukertilsynet» vise hva som er oppgaven til organet:

«Å ta inn ordet «vern» vil vise at man først og fremst arbeider preventivt med å beskytte forbrukere mot at de utsettes for brudd på lovgivningen, og vil kunne bøte på noe av faren for forveksling med Forbrukerrådet. Internasjonalt, både innen EU og i resten av verden, bruker man da også begrepet «Consumer Protection», som på norsk oversettes med «forbrukervern», som betegnelse på den virksomheten som de samme myndighetsorganene som Forbrukerombudet utøver».

Get nevner «Handelspraksistilsynet» eller «Forbrukermarkedstilsynet» som mulige alternative forslag til nytt navn.

4.3.3 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om å endre Forbrukerombudets navn. Hovedoppgaven til Forbrukerombudet er å føre tilsyn med at loven overholdes. Departementet mener at en navneendring vil kunne tydeliggjøre Forbrukerombudets tilsynsrolle. Som påpekt av flere høringsinstanser bør Forbrukerombudets navn gjenspeile ombudets faktiske rolle og virksomhet. Etter departementets vurdering må «tilsyn» synliggjøres i navnet ettersom Forbrukerombudet i realiteten er et tilsyn. Dette er også fremhevet av flere høringsinstanser.

Enkelte høringsinstanser har påpekt at en navneendring til «tilsyn» vil kunne være problematisk med den pådriverrollen Forbrukerombudet har i dag. Som påpekt under punkt 4.1.4 kan ikke Forbrukerombudet la pådriverrollen gå ut over rollen som nøytral håndhever av forbrukervernreglene. Det må også bruke media i samsvar med det som anses som god forvaltningsskikk. Etter departementets vurdering gir ombudsnavnet inntrykk av en større pådriverrolle enn det Forbrukerombudet faktisk har. Slik forbrukerapparatet er organisert, er det først og fremst Forbrukerrådet som har en pådriverrolle. Forbrukerrådet er tildelt oppgaven som interesseorgan for forbrukerne.

Som påpekt av Forbrukerombudet, vil et navnebytte føre til at navnet skiller seg fra tilsvarende organ i Sverige, Finland og Danmark, der de fortsatt bruker begrepet «ombud» i navnet på den enheten som fører tilsyn med forbrukervernregler. Departementet ser imidlertid ikke at dette kan tillegges avgjørende vekt. Det viktigste er at de som skal forholde seg til organet i Norge får de rette assosiasjoner til navnet. I tillegg vil det være en reell forskjell mellom det norske håndhevingsorganet og det svenske, finske og danske ved at det norske organet vil ha større kompetanse til å fatte vedtak. Den norske modellen vil bli mer lik systemet på Island, hvor Forbrukermyndigheten (Neytendastofa) har kompetanse til å fatte vedtak. En annen forskjell er at ombudsstillingen i disse landene er en selvstendig del innenfor en større organisasjon. I Sverige ligger funksjonen i Konsumentverket, i Finland i Konkurrens- og konsumentverket og i Danmark er ombudsmannens sekretariat en del av Konkurrence- og Forbrugerstyrelsen.

Forbrukerombudet har nevnt økonomiske kostnader, ressursbruk og omdømmetap som mulige konsekvenser av et navnebytte. Departementet ser at navneendringen vil kunne medføre kostnader og ressursbruk, men anser ikke dette som tungtveiende argumenter mot en navneendring. Et eventuelt omdømmetap vil, etter departementets vurdering, kunne motvirkes av den tette kontakten Forbrukerombudet har med forbrukere og næringsdrivende. Uansett vil et omdømmetap være av forbigående karakter.

Når det gjelder hvilket navn Forbrukerombudet bør gis, er høringsinstansene uenige. Departementet foreslo «Forbrukertilsynet» eller «Markedsføringstilsynet» i høringsnotatet. Høringsrunden har vist at det er fordeler og ulemper med begge forslagene.

Fordelen ved navnet «Markedsføringstilsynet» er at navnet bidrar til å tydeliggjøre forskjellen til Forbrukerrådet. Samtidig synliggjøres Forbrukerombudets hovedvirksomhet som er tilsyn med markedsføringsloven.

Ulempen ved navnet «Markedsføringstilsynet» er at det ikke er dekkende for hele området Forbrukerombudet fører tilsyn med. I tillegg til markedsføring, fører Forbrukerombudet tilsyn med handelspraksis mer generelt, avtalevilkår og øvrig regelverk som verner forbrukernes interesser, slik som angrerettloven. Som Forbrukerombudet trekker frem i sitt høringssvar, har rettsutviklingen i Europa utvidet Forbrukerombudets ansvarsområde, og det kan tenkes at ansvarsområdet vil bli ytterligere utvidet i fremtiden.

I tillegg synliggjør ikke navnet «Markedsføringstilsynet» at Forbrukerombudet kun håndhever markedsføringsloven der forbrukerinteressene krever dette. Er reklame i strid med reglene for markedsføring næringsdrivende imellom må saken eventuelt klages inn for Næringslivets konkurranseutvalg, som er et selvdømmende organ opprettet blant annet av NHO og Virke.

Selv om «Markedstilsynet» i større grad viser at Forbrukerombudet fører tilsyn med noe mer enn kun markedsføring, vil mange av de samme argumentene som taler mot navnet «Markedsføringstilsynet» gjøre seg gjeldende. Navnet «Markedstilsynet» vil i tillegg kunne skape uklare grenser mot andre tilsyn som Konkurransetilsynet og Finanstilsynet.

Navnet «Forbrukertilsynet» tydeliggjør hvilke hensyn Forbrukerombudet skal ivareta. Etter departementets vurdering vil dette være viktig for å hindre henvendelser fra næringsdrivende som ikke angår forbrukerforhold. Forbrukerinteressene er også fellesnevneren for ansvarsområdene Forbrukerombudet er tillagt, og vil derfor i større grad være dekkende for ombudets ansvarsområde. Det kan også nevnes at de fleste sammenlignbare myndigheter i øvrige europeiske land, har begrepet «forbruker» i navnet sitt.

En innvending mot navnet «Forbrukertilsynet» er at det ikke i tilstrekkelig grad bidrar til å tydeliggjøre forskjellen til Forbrukerrådet. Dette er trukket frem av flere høringsinstanser. Departementet vil likevel bemerke at en navneendring til «tilsyn» i seg selv vil bidra til en rolleavklaring, som i større grad enn tidligere viser forskjellene til Forbrukerrådet. Dette er også nevnt i rapporten fra Difi.10

Andre innvendinger mot navnet «Forbrukertilsynet» har vært at det kan gi inntrykk av at Forbrukerombudet ikke er en nøytral myndighet, men en pådriver for forbrukerinteressene. En annen innvending er at ombudet ikke fører tilsyn med forbrukere, noe navnet «Forbrukertilsynet» kan tilsi.

Norges Eiendomsmeglerforbund og Forbrukerombudet har fremmet navneforslaget «Forbrukerverntilsynet». Departementet er enig med Forbrukerombudet i at navnet i større grad fremhever at Forbrukerombudet arbeider preventivt med å beskytte forbrukerne, og at dette bidrar til å synliggjøre forskjellen til Forbrukerrådet. Departementet er likevel av den oppfatning at begrepet «forbrukervern» ikke er alminnelig kjent i befolkningen og at «Forbrukerverntilsynet» er et tungt navn. Det samme gjelder navneforslagene «Handelspraksistilsynet» og «Forbrukermarkedstilsynet».

Etter departementets vurdering fremstår «Forbrukertilsynet» som det beste navneforslaget samlet sett. Dette fordi navnet er kort og konsist, samtidig som det tydeliggjør fellesnevneren i Forbrukerombudets tilsynsoppgaver. Dette navnet er også foretrukket av flest høringsinstanser i høringsrunden. Departementet foreslår derfor å endre Forbrukerombudets navn til «Forbrukertilsynet».

Se forslag til mfl. §§ 24, 32 til 39 og 45 og angrl. § 41.

4.4 Forbrukerombudets leder

4.4.1 Gjeldende rett og forslag i høringsnotatet

Etter tjenestemannsloven § 3 nr. 2 bokstav f, kan tjenestemenn ansettes på åremål. Hovedregelen for åremålstilsetting er en åremålsperiode på seks år, med mulighet for én gangs gjenoppnevning, jf. forskrift om statens tjenestemenn § 3 nr. 2.

Forbrukerombudet er ikke bare en organisasjon, men også tittelen på lederen av virksomheten. Forbrukerombudet åremålsbeskikkes av Kongen i statsråd for en periode på seks år uten adgang til gjenoppnevning, jf. mfl. § 32 annet ledd. Begrunnelsen for denne begrensningen var ombudenes særegne rolle hvor fornyelse, dynamikk og uavhengighet var særlig viktig, jf. Ot.prp. nr. 74 (2008–2009) punkt 2.3.1. s. 3 og punkt 2.5 s. 6.

I og med at departementet i høringsnotatet foreslo å endre navnet på Forbrukerombudet som virksomhet, var det behov for også å vurdere navnet på virksomhetens leder og oppnevning. I høringsnotatet ble det foreslått at virksomheten skal ledes av en direktør som ansettes på vanlige åremålsbetingelser, det vil si at åremålsperioden er på 6 år med mulighet for gjenoppnevning én gang. Forslaget ble begrunnet med at de fleste tilsynene har tilsvarende regler.

4.4.2 Høringsinstansenes syn og departementets vurderinger

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om departementets forslag i høringsnotatet.

Ettersom departementet opprettholder forslaget om å endre navnet på Forbrukerombudet som virksomhet, er det behov for å endre navnet på virksomhetens leder. Siden tilsynsrollen til Forbrukerombudet foreslås tydeliggjort, mener departementet at det er naturlig å se hen til andre tilsyn ved vurderingen av hva virksomhetens leder skal hete. Departementet opprettholder derfor forslaget fra høringsnotatet om at virksomheten skal ledes av en direktør. Dette er i tråd med navnet på lederen av flere andre tilsyn, herunder Konkurransetilsynet, Medietilsynet og Datatilsynet.

Departementet mener at det ikke lenger er grunn til å legge en særskilt begrensning på åremålstilsettingen av virksomhetens leder. Dette fordi en slik begrensning særlig er begrunnet i ombudenes særegne rolle. Forbrukerombudet må i realiteten anses som et tilsyn, og det foreslås at virksomheten skal bytte navn til Forbrukertilsynet. Departementet opprettholder derfor vurderingen fra høringsnotatet og foreslår at virksomhetens leder ansettes på vanlige åremålsbetingelser.

Se forslag til mfl. § 33 første ledd.