8 Merknader til de enkelte paragrafene

8.1 Merknader til endringene i markedsføringsloven

Til § 24

Endringen skyldes navneendring fra Forbrukerombudet til Forbrukertilsynet.

Se de generelle merknadene punkt 4.3.

Til § 32

Paragrafen har delvis fått nytt innhold. Til forskjell fra gjeldende § 32, regulerer den håndhevingsmyndighetenes uavhengighet. Gjeldende § 32 annet og tredje ledd er endret og flyttet til § 33. Forskriftshjemmelen i gjeldende fjerde ledd er flyttet til § 38.

Første ledd er omformulert uten at realitetsendringer er tilsiktet. Leddet introduserer de sentrale håndhevingsmyndighetene og angir deres oppgave, som er å føre kontroll med næringsdrivendes handelspraksis og avtalevilkår. Hvordan denne kontrollen skal utøves, er nærmere regulert i de øvrige bestemmelsene i lovens kapittel 7. Hovedelementene i håndhevingsmyndighetenes kontroll er Forbrukertilsynets tilsyn og Markedsrådets klagebehandling. Kontrollen skal skje ut fra hensynet til forbrukerne, eller visse andre hensyn, som nevnt i lovforslaget § 35 annet ledd, jf. § 39 første ledd. Med «hensynet til forbrukerne» menes de kollektive forbrukerinteressene, det vil si hensynet til forbrukerfellesskapet som sådan. Håndhevingsmyndighetene skal ikke behandle saker som kun berører interessene til næringsdrivende.

Annet ledd er nytt og regulerer håndhevingsmyndighetenes uavhengighet. Første punktum angir utgangspunktet om at Forbrukertilsynet og Markedsrådet er faglig uavhengige, men administrativt underordnet departementet. Dette innebærer at departementet kan instruere, og på andre måter styre, håndhevingsmyndighetene i administrative spørsmål. Administrative spørsmål vil eksempelvis være ansettelser, budsjett og annet som ikke anses som faglige spørsmål. Håndhevingsmyndighetenes faglige uavhengighet er nærmere presisert i annet og tredje punktum.

Etter annet punktumførste alternativ kan verken Kongen eller departementet styre håndhevingsmyndighetenes utøving av myndighet i enkeltsaker. Utøving av myndighet i enkeltsaker omfatter både saksbehandling og avgjørelser, enten dette resulterer i et vedtak, en avgjørelse om at saken nedprioriteres, eller en beslutning om at det ikke foreligger et lovbrudd. Både lovtolkningen, vurderingen av bevisene, subsumsjonen og annen saksbehandling vil være en del av denne uavhengigheten. Etter annet alternativ kan håndhevingsmyndighetene heller ikke styres i sin generelle lovtolkning. Dette omfatter blant annet Forbrukertilsynets generelle informasjon om markedsføringsloven og andre forbrukervernregler, enten denne er i form av veiledninger til næringsdrivende eller forbrukerinformasjon på tilsynets hjemmesider. Uavhengigheten gjelder også når Forbrukertilsynet forhandler om avtalevilkår, både med enkelte næringsdrivende og med bransjeorganisasjoner.

Tredje punktum presiserer at departementet ikke behandler håndhevingsmyndighetenes avgjørelser. Dette innebærer at departementet ikke kan omgjøre disse avgjørelsene, verken etter klage eller av eget tiltak. Bestemmelsen må tolkes i lys av første punktum. Klager på administrative avgjørelser, eksempelvis oppsigelser, kan derfor behandles av departementet.

Fjerde og femte punktum gjør unntak fra hovedregelen om at departementet ikke behandler klager på håndhevingsmyndighetenes avgjørelser. Etter fjerde punktum skal avgjørelser som Markedsrådet treffer i første instans, og som ikke anses som enkeltvedtak, behandles av departementet. En forutsetning for å få klagen behandlet av departementet er at avgjørelsen kan påklages etter forvaltningsloven. Dette vil være klager på pålegg om å gi opplysninger, jf. fvl. § 14, klager på avgjørelser om partsinnsyn, jf. fvl. § 21, og klager på avgjørelser om sakskostnader, jf. fvl. § 36 tredje ledd fjerde punktum. Etter femte punktum skal klager på Forbrukertilsynets og Markedsrådets avslag på innsynsbegjæring etter offentleglova også behandles av departementet. Dette innebærer at departementet alltid behandler klager på avslag på begjæring om innsyn etter offentleglova, uavhengig av om det er Markedsrådet eller Forbrukertilsynet som traff avgjørelsen i første instans.

Tredje ledd viderefører innholdet i gjeldende § 32 femte ledd, med en mindre språklig endring.

Se de generelle merknadene punkt 6.1.

Til § 33

Paragrafen har fått nytt innhold. Den regulerer nå åremålsbeskikkelse av Forbrukertilsynets direktør, oppnevning av Markedsrådets leder og medlemmer, samt deres virkeperiode og kompetanse. Bestemmelsene i gjeldende § 33 om opplysningsplikt er flyttet til § 34.

Første leddførste punktum er nytt og slår fast at Forbrukertilsynet ledes av en direktør. Direktøren erstatter det tidligere Forbrukerombudet. Etter annet punktum beskikkes direktøren av Kongen på åremål, for en periode på seks år. I motsetning til hva som gjelder for Forbrukerombudet, kan Forbrukertilsynets direktør gjenoppnevnes én gang. Dette samsvarer med hovedregelen for åremålstilsetting i forskrift om statens tjenestemenn § 3 nr. 2.

Annet ledd viderefører delvis bestemmelsen i gjeldende § 32 tredje ledd første punktum. I likhet med gjeldende bestemmelse, fastslås det at det skal være én leder og én nestleder. Til forskjell fra gjeldende bestemmelse, fremgår det ikke hvor mange medlemmer Markedsrådet skal bestå av. Kravet er at antallet skal være tilstrekkelig til å utføre Markedsrådets oppgaver. Hvor mange dette vil være vil avhenge av sakstilfanget, som vil kunne variere over tid. Til forskjell fra gjeldende § 32 tredje ledd fremgår det ikke hvor mange som skal delta i den enkelte avgjørelse, eller hvorvidt avgjørelsene krever enstemmighet eller om alminnelig flertall er tilstrekkelig. Dette forutsettes fastsatt i forskrift til loven.

Tredje leddførste punktum stiller krav til kompetansen til Markedsrådets leder og nestleder. Disse skal fylle kravene til dommere i domstolloven § 53 første ledd og § 54 annet ledd. Dette innebærer krav om norsk statsborgerskap og at vedkommende er vederheftig, det vil si ikke har betalingsproblemer. Videre kreves juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap, og fylte 25 år. Medlemmene, leder og nestleder oppnevnes for fire år, jf. annet punktum. Loven begrenser ikke adgangen til gjenoppnevning.

Se de generelle merknadene punkt 4.4 og punkt 5.1.

Til § 34

Paragrafen gir Forbrukertilsynet og Markedsrådet hjemmel til å kreve opplysninger samt foreta gransking og besiktigelse. Første og annet ledd viderefører gjeldende § 33 første og annet ledd, men med den endringen som følger av tredje ledd, se nedenfor. Forarbeidene til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 57 (1971–72) side 31 (spesialmerknader til § 15) og Ot.prp. nr. 40 (1980–81) side 28 (spesialmerknader til § 15), er derfor fortsatt relevant. Det presiseres at ulike lagringsmedier, herunder CD, minnepinner, harddisk osv. omfattes av begrepet «gjenstand» i annet ledd, og kan derfor kreves utlevert i medhold av bestemmelsen. Bestemmelsene i gjeldende § 34 er flyttet til § 35.

Tredje ledd er nytt og regulerer forholdet mellom næringsdrivendes taushetsplikt og myndighetenes rett til å få opplysninger, foreta granskinger mv. Det følger av første punktum at regler om taushetsplikt ikke begrenser adgangen til å kreve opplysninger etter første ledd eller foreta granskinger mv. etter annet ledd. Dette gjelder uavhengig av om taushetsplikten følger av lov, avtale eller instruks.

Annet punktum angir at taushetsplikten ikke må vike for opplysningsplikten der taushetsplikten er omfattet av strpl. §§ 117 til 120, såkalt «kvalifisert taushetsplikt». Dette inkluderer:

• opplysninger som må holdes hemmelig av hensynet til rikets sikkerhet eller fremmed stat (strpl. § 117),

• opplysninger som er underlagt lovbestemt taushetsplikt som følge av tjeneste eller arbeid for stat eller kommune, familievernkontor, tilbyder av posttjenester, tilbyder av ekomnett eller ekomtjenester eller statens lufthavnselskap (strpl. § 118),

• betroelser gitt til visse yrkesgrupper (strpl. § 119) og

• opplysninger som er underlagt taushetsplikt pålagt av en domstol (strpl. § 120).

Tredje punktum angir at håndhevingsmyndighetene likevel skal ha tilgang til visse typer opplysninger fra tilbydere av ekomnett eller ekomtjenester, til tross for at opplysningene er underlagt kvalifisert taushetsplikt etter strpl. § 118. To vilkår må være oppfylt. For det første må det foreligge konkret mistanke om brudd på regler som Forbrukertilsynet fører tilsyn med. For det andre må det foreligge særlige hensyn. Det første vilkåret innebærer at myndighetene ikke kan kreve opplysninger fra tilbydere av ekomnett eller ekomtjenester som ledd i en generell kontrollaksjon, uten at det foreligger mistanke om et konkret lovbrudd. Formålet med en slik henvendelse vil være å få informasjon om og dokumentasjon på identiteten til personer eller selskaper som har overtrådt forbudene i markedsføringsloven kapittel 1 til 5, eller andre bestemmelser Forbrukertilsynet fører tilsyn med. Det kan derfor ikke kreves at myndighetene vet hvem som står bak handelspraksisen eller avtalevilkåret. Håndhevingsmyndighetene må gi opplysninger som gjør det mulig for ekomtilbyderen å oppfylle sin opplysningsplikt, uten å måtte gi opplysninger om tredjepersoner. Det vil eksempelvis ikke være anledning for håndhevingsmyndighetene med hjemmel i denne bestemmelsen å kreve lister over hemmelige telefonnummer og abonnentenes navn og adresse.

Vilkåret om at det må foreligge særlige hensyn innebærer at myndighetene ikke kan kreve opplysninger fra ekomtilbydere som er underlagt lovbestemt taushetsplikt, dersom disse kan innhentes og dokumenteres på annen måte. Opplysningene det kan kreves innsyn i er den samme informasjonen telekomtilbyderne kan gi til politiet og påtalemyndighetene etter ekomloven § 2-9 tredje ledd første punktum, og skal forstås på samme måte. Det vises til spesialmerknadene til ekomloven § 2-9 i Ot.prp. nr. 58 (2002–2003) side 94.

Se de generelle merknadene punkt 6.2.

Til § 35

Paragrafen viderefører gjeldende § 34, men navnet på Forbrukerombudet er endret til Forbrukertilsynet. Det er gjort mindre språklige justeringer, uten at realitetsendringer er tilsiktet. Gjeldende § 35 er delvis flyttet til § 36.

Se de generelle merknadene punkt 4.3.

Til § 36

Paragrafen har fått nytt innhold. Den regulerer nå Forbrukertilsynets saksbehandling og vedtakskompetanse. Gjeldende § 36 er opphevet.

Første ledd viderefører gjeldende § 35 første ledd. Endringene skyldes navneendringen fra Forbrukerombudet til Forbrukertilsynet, og at referansen til § 34 må endres, i og med at innholdet i gjeldende § 34 er flyttet til § 35.

Av annet ledd fremgår det hva Forbrukertilsynet kan gjøre dersom en næringsdrivende opptrer i strid med bestemmelser som Forbrukertilsynet håndhever. Første alternativ viderefører gjeldende § 35 annet ledd siste punktum om at Forbrukertilsynet kan kreve en skriftlig bekreftelse på at ulovlige forhold skal opphøre. Annet alternativ er nytt og angir at Forbrukertilsynet kan fatte vedtak i alle saker. Hva Forbrukertilsynet kan treffe vedtak om fremgår av §§ 39 flg. Det er ikke et vilkår for å kreve skriftlig bekreftelse eller å fatte vedtak at Forbrukertilsynet har forsøkt å komme frem til en frivillig ordning gjennom forhandlinger etter første ledd.

Se de generelle merknadene punkt 4.1. og 4.2.

Til § 37

Paragrafen har fått nytt innhold. Den regulerer nå hvilke saker som skal behandles av Markedsrådet. Den regulerer også hvem som har rett til å klage en avgjørelse som ikke er et enkeltvedtak inn for Markedsrådet, og avskjærer klagerett på Markedsrådets vedtak. I dag fremgår Markedsrådets oppgaver og hvem som kan bringe en sak inn for Markedsrådet av gjeldende § 38. Gjeldende § 37 om Forbrukerombudets vedtakskompetanse oppheves.

Etter første leddførste punktum behandler Markedsrådet klager på Forbrukertilsynets vedtak, og klager på øvrige avgjørelser som kan påklages etter forvaltningsloven, samt klager på avgjørelser som omfattes av § 37 annet ledd. Hva slags vedtak Forbrukertilsynet kan treffe, følger av lovforslaget § 39 første ledd. Det er ingen begrensninger i Markedsrådets prøvingsrett. Markedsrådet kan prøve både faktum, saksbehandling, rettsanvendelse og forvaltningsskjønnet i den enkelte saken. Avgjørelser som kan påklages etter forvaltningsloven vil være pålegg om å gi opplysninger, jf. fvl. § 14, avgjørelser om partsinnsyn, jf. fvl. § 21, og avgjørelser om sakskostnader, jf. fvl. § 36 tredje ledd fjerde punktum. Forbrukertilsynets avslag på begjæring om innsyn etter offentleglova omfattes ikke. Det følger av lovforslaget § 32 annet ledd at slike klager skal behandles av departementet. Avgjørelser etter annet ledd omfatter Forbrukertilsynets nedprioriteringer og avgjørelser om at det ikke foreligger lovstrid, se merknadene til dette leddet nedenfor. Det innebærer at disse avgjørelsene kan påklages uansett om avgjørelsene anses som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven eller ikke.

Etter annet punktum behandler Markedsrådet også klager på avgjørelser andre instanser enn Forbrukertilsynet har avgjort etter annet regelverk. I dag er dette klager på Helsedirektoratets avgjørelser etter alkoholloven § 9-4 og tobakksskadeloven § 36. At Markedsrådet er klageorgan fremgår av alkoholloven § 9-5 og tobakksskadeloven § 37. Saksbehandlingsreglene som er gitt i eller i medhold av markedsføringsloven, skal gjelde så langt de passer ved Markedsrådets behandling av Helsedirektoratets avgjørelser.

I henhold til fvl. § 28 første ledd har alle med rettslig klageinteresse rett til å påklage underinstansens, det vil si Forbrukertilsynets og andre instansers vedtak. Hvem som har rett til å klage på et vedtak trenger derfor ingen særskilt regulering i markedsføringsloven. Hvem som har rett til å klage på øvrige avgjørelser som kan påklages etter forvaltningsloven, fremgår av de aktuelle bestemmelsene i forvaltningsloven, det vil si §§ 14, 21 og 36.

Annet ledd regulerer hvem som kan klage en avgjørelse om at det ikke foreligger lovstrid, eller at en sak er nedprioritert, inn for Markedsrådet. Dette gjelder for det første avgjørelser der Forbrukertilsynet konkluderer med at handelspraksisen eller avtalevilkåret er i henhold til loven. For det andre omfatter det Forbrukertilsynets nedprioriteringer, det vil si avgjørelser om ikke å realitetsbehandle en sak. Dette kan for eksempel skyldes at tilsynet ikke har kapasitet til å behandle saken, tatt i betraktning sakens betydning for forbrukerne.

Kretsen som har klagerett i disse sakene, tilsvarer kretsen som kan bringe saker inn for Markedsrådet i gjeldende § 38. Denne kretsen vil kunne være videre enn den som har rettslig interesse i å påklage et vedtak etter forvaltningsloven.

Tredje ledd viderefører gjeldende § 39 annet ledd.

Se de generelle merknadene punkt 5.2.

Til § 38

Paragrafen har fått nytt innhold. Den viderefører forskriftshjemmelen i gjeldende § 32 fjerde ledd. Ordlyden er justert, ved at ordene «organisasjon og virksomhet» er erstattet med «organisering, oppgaver og saksbehandling». Realitetsendring er ikke tilsiktet. Markedsrådets oppgaver i gjeldende § 38 er endret og flyttet til § 37.

Se de generelle merknadene punkt 6.6.

Til § 39

Paragrafen fastsetter hva slags vedtak Forbrukertilsynet og Markedsrådet kan fatte. Paragrafen inneholder nye bestemmelser om søksmålsfrister, samt regler om vedtaks varighet. Gjeldende § 39 annet ledd, om at Markedsrådets vedtak ikke kan påklages, er flyttet til § 37 tredje ledd.

Første ledd viderefører gjeldende § 39 første ledd med enkelte justeringer. Forbrukerombudets navn er endret til Forbrukertilsynet. Det henvises nå til § 35 annet ledd, og dette er en konsekvens av at gjeldende § 34 annet ledd, som angir hvilke hensyn Forbrukerombudet skal ivareta i sitt tilsynsarbeid, er flyttet til § 35 annet ledd. Ingen realitetsendring er tilsiktet.

Annet ledd viderefører gjeldende tredje ledd.

Tredje ledd er nytt og regulerer fristen for å reise søksmål mot Markedsrådets eller Forbrukertilsynets vedtak. Etter første punktum er søksmålsfristen seks måneder. Fristen regnes fra det tidspunktet parten, det vil si den næringsdrivende, mottok underretning om vedtaket. Søksmål kan gjelde gyldigheten av vedtaket, og/eller krav om erstatning som følge av vedtaket. Fristen gjelder for alle avgjørelser som anses som vedtak i markedsføringslovens forstand. Forbudsvedtak skal som hovedregel være ledsaget av trussel om tvangsmulkt, jf. § 42 første ledd. Dersom et forbudsvedtak med trussel om tvangsmulkt ikke etterleves, kan det treffes avgjørelse om at tvangsmulkten skal betales. Denne avgjørelsen anses som et vedtak etter lovforslaget § 42 fjerde ledd. Søksmålsfristen i første punktum omfatter dermed også avgjørelse om ileggelse av tvangsmulkt. Dette innebærer at dersom fristen for å anlegge søksmål mot forbudsvedtaket med tvangsmulkt er utløpt, kan det fortsatt reises søksmål mot vedtaket om at tvangsmulkt må betales, dersom søksmål reises senest seks måneder etter at det siste vedtaket ble mottatt. I og med at søksmålsfristen for forbudsvedtaket er utløpt, vil ikke gyldigheten av selve forbudsvedtaket kunne prøves av domstolen.

Søksmålet kan gjelde enten Markedsrådets eller Forbrukertilsynets vedtak. Forbrukertilsynets vedtak kan bringes inn for domstolene, med mindre Forbrukertilsynet har krevd at vedtaket først skal behandles av klageinstansen, det vil si Markedsrådet, jf. fvl. § 27 b.

Annet punktum angir at domstolloven §§ 148 og 149 gjelder ved beregning av fristen etter første punktum. Dette innebærer for det første at dersom vedtaket eksempelvis er mottatt 30. mai, løper fristen ut ved midnatt 30. november samme år. For det andre innebærer det at fristen ikke utløper på en lørdag eller helligdag, men eventuelt ved midnatt første påfølgende virkedag. Tredje punktum fastslår at tvisteloven § 16-12 om vilkårene for oppfriskning, § 16-13 om fristen for å begjære oppfriskning og § 16-14 om behandlingen av begjæringen om oppfriskning, kommer til anvendelse dersom søksmålsfristen oversittes. Bestemmelsen skal ivareta næringsdrivendes interesser i situasjoner hvor de ikke kan bebreides for å ha oversittet søksmålsfristen.

Fjerde ledd er nytt og fastsetter varigheten av Forbrukertilsynets og Markedsrådets vedtak. Første punktum fastslår hovedregelen om tidsbegrensning: Dersom det ikke er fastsatt en virkningstid i vedtaket, gjelder vedtaket i fem år. Forbrukertilsynet og Markedsrådet kan fastsette lengre eller kortere virkningstid. Etter annet punktum kan virkningstiden maksimalt settes til ti år. Etter tredje punktum kan et vedtak fornyes, dersom behovet for vedtaket fremdeles består etter utløpet av vedtakets virkningstid. Fornyelse av vedtaket innebærer at det fattes et nytt vedtak på samme grunnlag som det opprinnelige vedtaket. På samme måte som det opprinnelige vedtaket, vil det nye vedtaket vare i fem nye år, med mindre annet fremgår av vedtaket. Det stilles noe mindre krav til det nye vedtakets begrunnelse. Hvis situasjonen ikke har endret seg i særlig grad, og grunnlaget for et fornyelsesvedtak dermed ikke er vesensforskjellig fra grunnlaget for det opprinnelige vedtaket, må kravene til det nye vedtakets begrunnelse være lempeligere enn det som ellers gjelder for vedtak. Begrunnelsen for vedtaket vil da i det vesentlige følge av det opprinnelige vedtaket. Fornyelsesvedtaket må treffes før virkningstiden for det gamle vedtaket utløper. Er virkningstiden utløpt, må vedtaket fylle ordinære krav til begrunnelse.

Se de generelle merknadene punkt 5.4 og 6.5.

Til § 40

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 40, men henviser nå til § 35 første ledd. Dette er en konsekvens av at gjeldende § 34 første ledd foreslås flyttet til § 35 første ledd. Ingen realitetsendring er tilsiktet.

Til § 41

Overskriften er endret fra «vedtak om påbud» til «påbudsvedtak» som harmonerer bedre med overskriften i § 40.

Til § 42

Paragrafen viderefører gjeldende § 42 første til femte ledd, med enkelte mindre endringer. Paragrafen har i tillegg fått et nytt tredje ledd, slik at påfølgende ledd er forskjøvet.

Tredje ledd gir Forbrukertilsynet og Markedsrådet hjemmel til å ilegge tvangsmulkt for å sikre at opplysningsplikten overholdes, jf. lovforslaget § 34. Formålet med bestemmelsen er å skape et oppfyllelsespress, slik at opplysningene blir gitt. Mulkten kan være løpende eller et engangsbeløp. I motsetning til vedtak etter § 40 (forbudsvedtak) og § 41 (påbudsvedtak), har Forbrukertilsynet og Markedsrådet ikke plikt til ilegge tvangsmulkt for å sikre at opplysningsplikten etter § 34 overholdes, jf. § 42 første ledd.

Sjette ledd viderefører gjeldende § 42 femte ledd, men forskriftskompetansen er flyttet fra Kongen til departementet.

Se de generelle merknadene punkt 6.3.

Til § 43

Paragrafen viderefører gjeldende § 43, med enkelte endringer.

Første ledd regulerer hvilke bestemmelser i markedsføringsloven som kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr. Hjemmelen til å ilegge overtredelsesgebyr er utvidet til også å omfatte overtredelser av § 6. Dette omfatter overtredelser av generalklausulen om urimelig handelspraksis i § 6 første ledd samt villedende og aggressiv handelspraksis etter §§ 7 til 9. Villedende og aggressiv handelspraksis er urimelig etter § 6 fjerde ledd og følgelig forbudt etter § 6 første ledd. I tillegg er overtredelser av forskrift gitt i medhold av § 6 eller § 10 flyttet sist i opplistingen av bestemmelser som kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr.

I Prop. 43 L (2016–2017) foreslo departementet endringer i markedsføringslovens regler om telefonmarkedsføring. Forslaget innebærer endringer i paragrafnummerering og plassering av flere bestemmelser som sanksjoneres med overtredelsesgebyr. I forslaget til første ledd er det forutsatt at endringene i § 43 første ledd i Prop. 43 L (2016–2017) vedtas som foreslått. Dersom endringene i § 43 første ledd i Prop. 43 L (2016–2017) ikke vedtas, må opplistingen av paragrafer i § 43 i dette lovforslaget endres.

I fjerde ledd er forskriftskompetansen flyttet fra Kongen til departementet.

Se de generelle merknadene punkt 6.4.

Til § 45

Paragrafen videreføres, men navnet på Forbrukerombudet endres til Forbrukertilsynet.

Se de generelle merknadene punkt 4.3.

8.2 Merknader til endringene i angrerettloven

Til § 41

Paragrafen regulerer håndhevingen av angrerettloven, og angir at reglene som gjelder for håndhevingen av markedsføringsloven også skal gjelde for håndhevingen av angrerettloven. Gjeldende første og annet ledd er slått sammen. Gjeldende tredje ledd er opphevet, i og med at det ikke lenger stilles krav i markedsføringsloven om at Forbrukertilsynet skal søke å oppnå en frivillig ordning med næringsdrivende før det kan treffes vedtak.

Første punktum viderefører gjeldende § 41 første ledd, men navnet på Forbrukerombudet er endret til Forbrukertilsynet. Forbrukertilsynet og Markedsrådet skal samlet føre kontroll med at bestemmelsene i eller i medhold av angrerettloven, overholdes.

I annet punktum er det angitt at kontrollen med angrerettloven skal utøves i samsvar med reglene i markedsføringsloven. Kontrollvirksomheten går hovedsakelig ut på at Forbrukertilsynet fører tilsyn, og at Markedsrådet behandler klager på Forbrukertilsynets avgjørelser. Til forskjell fra gjeldende lov, som i stor utstrekning kopierte innholdet i markedsføringsloven, henviser nå paragrafen til markedsføringslovens håndhevingsregler i mfl. §§ 32 til 42. I og med at markedsføringslovens håndhevingsregler er endret, innebærer henvisningen også en rekke endringer i håndhevingen av angrerettloven. Det vises til merknadene til §§ 32 til 42 i markedsføringsloven i punkt 8.1.

Til § 42

Paragrafen regulerer adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr for brudd på angrerettloven. Overskriften er endret for å gjenspeile dette.

Gjeldende første til fjerde ledd oppheves ettersom bestemmelsene fanges opp av henvisningen i § 41 til tilsvarende bestemmelser i markedsføringsloven. Se merknadene til § 41.

Gjeldende femte ledd blir første ledd. Ordet «enten» er fjernet fra gjeldende § 42 femte ledd første punktum fordi det er overflødig. I tillegg er overtredelser av forskrift gitt i medhold av § 8 eller § 29 flyttet sist i opplistingen av bestemmelser som kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr.

Annet ledd viderefører gjeldende sjette ledd, men forskriftskompetansen flyttes fra Kongen til departementet.