2 Barna og barnevernsinstitusjonene
Utvalget har fått i oppdrag å tenke på barna som bor på institusjon. De står i ulike livssituasjoner, de har ulike grunner til at de bor i en institusjon og de har ulike behov for oppfølging.
Kapittelet er todelt. I den første delen beskriver utvalget fakta om barna og institusjonene. I den andre delen har utvalget innhentet kunnskap fra barn som bor eller nylig har bodd på institusjon. Utvalget har brukt innspillene for å få et viktig innblikk i hva god kvalitet på institusjon forventes å være, fra dem tilbudet er til for.
2.1 Fakta om institusjonsbarnevernet
Det er til enhver tid om lag tusen barn som bor i barnevernsinstitusjoner. De er en variert gruppe barn og ungdommer i hovedsak mellom 13 og 17 år. Av ulike grunner trenger de hjelp, omsorg og utviklingsstøtte i en kortere eller lengre periode av livet, hvor det å bo med familien eller i fosterhjem ikke dekker barnas behov.
2.1.1 Gangen i en barnevernssak når et barn flytter til institusjon
Det er den kommunale barnevernstjenesten som foreslår at det beste for et barn er å flytte ut av hjemmet i en periode. Å flytte til en institusjon kan enten skje frivillig eller med bruk av tvang. Dersom barnet eller foreldrene ikke samtykker til frivillig opphold, eller dersom barnevernstjenesten vurderer at det beste for barnet er en omsorgsovertakelse, skal saken fremmes for barneverns- og helsenemnda. Nemnda vurderer om det er til barnets beste å bo utenfor hjemmet, og fatter eventuelle vedtak om institusjonsopphold under tvang. I akutte situasjoner er det barnevernsleder, politi eller barnevernsvakt som fatter vedtak om opphold på institusjon.
Dersom det besluttes at barnet skal bo utenfor hjemmet, har Bufetat ansvar for å finne et egnet tiltak, enten i fosterhjem eller institusjon. Kommunen har ansvar for å følge opp barnet under hele oppholdet. Kommunen gjennomfører regelmessige besøk, samtaler og samarbeidsmøter. Kommunen skal også utarbeide en plan som inneholder mål for oppholdet, fremdrift, og videre oppfølging etter oppholdet, inkludert hvor barnet skal bo, og hvilken hjelp barnet skal få etterpå.
2.1.2 Statistikk om institusjonsbarnevernet
Ved utgangen av 2024 hadde totalt 29 157 barn tiltak i barnevernet. Av disse hadde 11 869 barn opphold utenfor hjemmet, og 995 barn bodde i institusjon. Institusjonsbarnevernet utgjør en liten, men særlig ressurskrevende del av barnevernet. Det tilsvarer om lag tre prosent av barna med tiltak fra barnevernet, men gruppen består av barn og unge med de mest komplekse og sammensatte behovene.
Figur 2.1 Barn med barnevernstiltak per 31.12.2024
Note: Figuren illustrerer forholdstall om tiltaksbruk i barnevernet. Totalt fikk i overkant av 29 000 barn hjelp i form av tiltak fra barnevernet ved utgangen av 2024 (alle farger). Om lag 12 000 barn bodde i tiltak utenfor hjemmet (illustrert i lys blå og rødt), og rett i underkant av 1000 av disse barna bodde på institusjon (illustrert i rødt). Kilde: SSB (tabell 29157, 11600, 10660)
Det har vært en reduksjon i antall barn som til enhver tid bor i barnevernsinstitusjoner (Figur 2‑2), med noe variasjon fra år til år. Det samlede antallet barn som mottar tiltak fra barnevernet har også blitt redusert de siste ti årene 1 .
Figur 2.2 Antall barn i barnevernsinstitusjoner per 31.12 og i løpet av året
Kilde: SSB (tabell 10660)
Antall barn som bor på institusjon varierer rundt om i Norge. Figur 2‑3 viser andelen barn på institusjon ved slutten av året i perioden 2019-2024 i de fem regionene i Bufetat og Oslo kommune. Andelen barn er lavest i Oslo kommune.
Figur 2.3 Barn med barnevernsinstitusjonstiltak per 31.12 per 1000 barn (0-17 år) fordelt på barnevernsregioner
Kilde: SSB tabell 07459 for befolkning og tabell 11600 for institusjonstiltak per 31.12
Det er ulike grunner til at barn bor på institusjon, og institusjonene er inndelt etter målgrupper. Barnevernsloven stiller krav om at hver institusjon skal ha en definert målgruppe, med tilhørende godkjenning og faglig innretning. Målgruppeinndelingen i institusjonstilbudet tilsvarer hvilket lovgrunnlag som gjør at barn har opphold på institusjon. BFE i Oslo kommune bruker en tredelt målgruppe: «akutt», «omsorg» og «behandling», mens Bufetat har valgt å ytterligere differensiere målgruppene, som vist i Figur 2‑4.
Figur 2.4 Målgrupper og institusjonstyper i det statlige barnevernet
Kilde: Bufdir
Det er store forskjeller i hvor mange barn som bor på ulike typer institusjoner. Figur 2‑5 viser antall barn ved utgangen av året fordelt på de ulike hjemlene for institusjonsopphold. Figuren viser en generell nedgang i antall barn frem til 2023, og en økning fra 2023 til 2024. De fleste av barna bor i institusjon som et omsorgstiltak (barnevernsloven § 5-1) eller som et frivillig hjelpetiltak (barnevernsloven § 3-2). Fra 2019 har det vært en endring i sammensetningen av tiltak, med en betydelig økning i antall barn med akutt og behandlingstiltak, henholdsvis 39 og 31 prosent økning, mens det har vært en nedgang i omsorgstiltak og opphold som hjelpetiltak.
Figur 2.5 Antall barn med opphold i institusjon per 31.12 fordelt på hjemmel for opphold
Kilde: SSB (tabell 12845)
Barnevernsinstitusjoner er i hovedsak drevet av private leverandører. Offentlige aktører 2 driver om lag 40 prosent av plassene. Figur 2‑6 viser fordelingen av eierskap mellom de ulike typene tiltak. Figuren viser at de fleste barna som har opphold i akuttiltak bor på institusjoner drevet av offentlige aktører (67 prosent). Private aktører driver institusjonene til henholdsvis 78 prosent av behandlingstiltakene, 53 prosent av opphold som hjelpetiltak og 66 prosent av omsorgstiltakene.
Figur 2.6 Antall barn per 31.12.2023 med institusjonsopphold fordelt på årsak til opphold og eierskap av institusjonsplass
Kilde: SSB (tabell 11647)
2.1.3 Hva skjer i en barnevernsinstitusjon
Ifølge barnevernsloven § 10-1 3 skal en barnevernsinstitusjon gi barna som oppholder seg der, forsvarlig omsorg, beskyttelse og behandling. Institusjonen skal møte barna hensynsfullt og med respekt for deres personlige integritet og ivareta den enkeltes rettssikkerhet. Videre har barna rett til å medvirke i alle forhold som handler om dem. Det inkluderer spørsmål om hvor de skal bo, hvordan de ønsker å ha det under oppholdet, og hva som skal skje etter institusjonsoppholdet.
Det miljøterapeutiske arbeidet på en institusjon skal prioritere å involvere barna og gi dem innflytelse på egen hverdag, i omgivelser der de får omsorgen de trenger. De ansatte bidrar også til å oppdra barna, blant annet gjennom å gi barna trening i å omgås voksne og andre barn på en måte som gir normalitet og utvikling. Barn i barnevernsinstitusjon har som alle andre barn rett på skolegang og hjelp fra helsesektoren. Det krever et tett samarbeid med skole, fastlege og annet helsepersonell. Institusjonene og kommunene kan også samarbeide med politi, konfliktrådene og kriminalomsorgen for å forebygge kriminalitet og i oppfølging av barna.
Det følger av loven at barna skal ha et forsvarlig tilbud. Fra 2021 er standardiserte forløp 4 innført i alle barnevernsinstitusjoner (Prop. 73 L (2016–2017)). Forløpet beskriver hvilke oppgaver som skal utføres før, under og etter et opphold på en barnevernsinstitusjon, og strukturerer oppfølging og dokumentasjon på en måte som gir forutsigbarhet for barn og ansatte. Forløpet legger også føringer for roller og ansvarsområder som institusjonen skal ivareta (tiltaksansvarlig, helseansvarlig, skoleansvarlig og familieansvarlig).
Standardiserte forløp stiller ikke krav til hvilken fagmodell og metodisk tilnærming institusjonen skal ta i bruk. Institusjonene har dermed stor frihet til å selv velge hvilket faglige rammeverk de ønsker å bruke, og det er ikke nasjonale føringer for valg av metodikk eller faglig tilnærming i møte med et barn eller en målgruppe. Resultatet er at det er et stort mangfold i faglige, miljøterapeutiske tilnærminger. 5 Samtidig er det også lite og varierende kunnskap om hvordan og på hvilken måte de ulike tilnærmingene virker positivt for barna.
At barna får beskyttelse, er en grunnleggende forutsetning for at institusjonsbarnevernet skal kunne oppfylle sitt mandat. Ingen barn skal utsettes for vold, overgrep eller omsorgssvikt mens staten har omsorg for dem. Arbeidet må balanseres mot barnas behov for utvikling, autonomi og normalisering. Streng kontroll og restriksjoner kan forhindre at barna skader seg selv, men kan samtidig begrense deres mulighet til å utvikle mestringsevne og tillit til voksne. Låste dører, strenge regler og begrenset bevegelsesfrihet kan gi barn og ansatte en følelse av trygghet og beskyttelse, men bruk av tvang og fysisk makt kan også forsterke barns opplevelse av tillitsbrudd, institusjonalisering og fravær av ansvar. Bruk av grensesetting, inngrep og fysisk makt er tydelig regulert i lovverk og forskrifter, samt i barnekonvensjonen, og skal avveie barnets behov for omsorg og trygghet mot barns rett til et privatliv og rett til å ikke bli utsatt for ulovlige inngrep og frihetsberøvelse.
2.1.4 Barna har ofte flere behov samtidig
Folkehelseinstituttet har gjennomgått tilgjengelig forskning på hva som kjennetegner barn som bor på institusjon. Gjennomgangen omfattet 20 publikasjoner, basert på 8 studier (Echaves, Henriksen & Bjornes, 2025). Ingen av de åtte studiene har undersøkt behovene til barna, men i stedet beskrevet kjennetegn ved barna. Ifølge gjennomgangen kjennetegnes barn på institusjon av høy forekomst av psykiske lidelser, blant annet ADHD, depresjon, angst, personlighetsforstyrrelser og selvskading. Videre presterer de ofte dårligere i skolesammenheng, med lave karakterer, høyt fravær og lav fullføringsgrad i videregående opplæring. Fire av de inkluderte studiene indikerte høy bruk av rusmidler og av vanedannende medisiner for psykiske helseplager (2025).
Undersøkelser av hvordan barn på institusjon bruker andre tjenester fra det offentlige, viser at barna som bor på institusjon, har høyere sannsynlighet for besøk hos barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk og fastlege, lavere score på nasjonale prøver samt høyere sannsynlighet for siktelse for en straffbar handling (Drange et al., 2021). I årene etter institusjonsopphold er andelen av barn som mottar arbeidsavklaringspenger, uføretrygd eller sosialhjelp, større enn andelen blant barn som har bodd i fosterhjem (Drange et al., 2022). En mindre andel barn plassert i institusjon fullfører videregående opplæring, og en mindre andel kommer seg i arbeid som gir inntekt.
En hurtigarbeidende ekspertgruppe har nylig utredet tiltak for barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet (Storberget et al., 2025). Med «alvorlig kriminalitet» menes volds- og seksuallovbrudd av høy alvorlighetsgrad, inkludert drap, forsøk på drap, grov kroppsskade og voldtekt. Målgruppen «barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet» ble anslått å inkludere omtrent 800 barn årlig, basert på kriterier satt av ekspertgruppen. De anslo at det er 60–100 barn som i løpet av et år kan ha behov for de mest intensive institusjonstiltakene i barnevernet eller helsevesenet eller blir satt i fengsel. Bufetat gjennomfører en pilot med et forsterket institusjonstilbud rettet mot disse barna (se nærmere omtale i kapittel 5.2).
2.1.5 Utvikling i barnas behov
Ifølge områdegjennomgangen (Deloitte og Oslo Economics, 2024, s. 59) rapporterer aktører i institusjonsbarnevernet om at barnas behov blir stadig mer alvorlige og komplekse. Kommuner, Bufetat og statsforvaltere trekker frem at utagerende handlinger, psykisk uhelse og rusproblematikk er stadig større utfordringer, og det beskrives at alvorlig problematferd oppstår tidligere enn før.
Områdegjennomgangen beskriver aktørenes opplevelse slik:
Aktørene i og i tilknytning til institusjonsbarnevernet […] forteller gjennomgående om en tydelig endring i oppfølgingsbehovene til barn i institusjon. Opplevelsen er at barn og unge i institusjon i dag har større, mer komplekse og mer alvorlige utfordringer enn tidligere, og det synes å være generell enighet om denne utviklingen i sektoren. (Deloitte & Oslo Economics 2024, s. 75)
I barnevernsinstitusjonsutvalgets rapport beskrives endringer i barnas behov de siste årene slik:
Barn og unge i barnevernsinstitusjon i dag har større oppfølgingsbehov enn tidligere. Det er grunn til å anta at dette skyldes økt terskel for bruk av institusjon i barnevernet, men også redusert bruk av døgnbehandling i psykisk helsevern og færre barn i fengsel. (NOU 2023: 24, s. 98)
Selv om mange aktører i barnevernet beskriver at barn i institusjoner har større og mer komplekse utfordringer enn tidligere, finnes det begrenset systematisk forskning som bekrefter utviklingen. For å vurdere om barn og unge i institusjoner har større utfordringer enn tidligere, kreves studier som analyserer utviklingstrekk over tid. Folkehelseinstituttet (Berg, Johansen, Jardim, Forsetlund & Nguyen, 2020) estimerer at 5–10 prosent av barn og unge i Norge har atferdsvansker, inkludert alvorlige problemer som lovbrudd. Selv om denne rapporten gir en oversikt over forekomsten av atferdsvansker, gir den ikke spesifikke data om endringer i omfanget over tid.
Folkehelseinstituttet (Nøkleby, Johansen, Jardim & Elizabeth, 2020) gjennomførte et litteratursøk og vurderte 3 815 referanser for å vurdere forekomst og behandling av atferdsforstyrrelser. Den fant fem studier som målte endringer i ikke-diagnostiserte atferdsproblemer over de siste 10–20 årene. Rapporten gir imidlertid ikke detaljer om retningen eller størrelsen på disse endringene. Dette gjør det vanskelig å fastslå om utfordringene faktisk har økt over tid, eller om endringen hovedsakelig skyldes økt oppmerksomhet rundt problematikken.
Når et barn skal tas inn i en behandlingsinstitusjon, gjennomfører Nasjonal enhet for behandlingstiltak i Bufetat (NABE) en kartlegging av barnets behov. Vurderingen omfatter ulike risiko- og beskyttelsesfaktorer basert på en rekke parametere. Siden 2013 har Bufetat brukt kartleggingsverktøyet YLS til å vurdere risiko, styrker og behov hos alle barn med opphold på behandlingsinstitusjoner, etter paragraf § 6-1 og 6-2. Totalt er det gjennomført over 700 kartlegginger frem til 2024 (Deloitte & Oslo Economics 2024). Analyser av dataene viser at sammensetningen av behov og kjennetegn ved barn i behandlingsinstitusjoner har vært relativt stabil siden første registrering (Kanestrøm 2023/24 i (Deloitte og Oslo Economics, 2024)). Tallene viser få systematiske trender som tyder på at barnas behov har blitt mer utfordrende over tid.
2.2 Barna bak tallene
Det er barna som bor på institusjon, som utvalget har fått i oppdrag å tenke på. Barna har ulike livssituasjoner, de har ulike grunner til at de bor i en institusjon og de har ulike behov for oppfølging. Felles for alle er at de befinner seg i en sårbar livssituasjon. Mange har opplevd brudd i tilliten til voksne, noen bærer på sterke traumer, og alle har behov for å bli møtt med respekt og omtanke.
Utvalget har møtt barn og unge som bor eller nylig har bodd på institusjon. Det er disse barna som er eksperter på hvordan det faktisk er å bo på institusjon. Nettopp derfor er det avgjørende at vi lytter nøye til deres erfaringer og innspill.
Barnas stemmer er ikke bare et bidrag til utvalgets arbeid, men en påminnelse om vårt felles ansvar: Å utforme et institusjonsbarnevern som gir trygghet, omsorg og muligheter, og som behandler barn og unge som hele mennesker, ikke bare som brukere av en tjeneste.
2.2.1 Barnas meninger om kvalitet på institusjon
Ekspertutvalget mottok innspill fra brukerrepresentantene tidlig i 2025, hvor en av oppfordringene var å slutte å utrede gjennom rapport etter rapport, og heller komme i gang med arbeidet. Barn og unge ønsker handling. De mener at arbeidet med å forandre og utvikle institusjonstilbudet må bygge på kunnskap om kvalitet og effekt direkte fra barna som bor eller nylig har bodd på institusjon. Utvalget har hatt dialog og arbeidsøkter med Landsforeningen for barnevernsbarn, Barn av rusmisbrukere, Mental helse ungdom, Forandringsfabrikken og brukerrådet hos Barne- og familieetaten i Oslo.
Barneombudet, Forandringsfabrikken og andre har tidligere formidlet barns erfaringer med og synspunkter på barnevernsinstitusjoner. I arbeidet med rapporten «De tror vi er shitkids» snakket Barneombudet med 39 ungdommer mellom 15 og 20 år som bor eller har bodd på institusjon, og de leste barnevernssakene til 77 ungdommer (2020). Rapporten beskriver barn og unges synspunkter på hva som kjennetegner et godt institusjonsopphold, hva som inngår i god omsorg, og hvorfor barn må få medvirke til oppholdet. Ett av rådene fra Barneombudet er at «Barne- og familiedepartementet og Bufdir må arbeide systematisk med medvirkning og innhente kunnskap fra barn og unge som en del av kunnskapsgrunnlaget for utviklingen av institusjoner» (Barneombudet, 2020, s. 44).
I rapporten «De tror de vet best» samlet Forandringsfabrikken innspill fra 152 barn mellom 11 og 18 år med erfaring fra å bo på en barnevernsinstitusjon (2021). I rapporten kommer barna med sine synspunkter på hva som skal til for at barn på institusjon opplever trygghet og normalitet, og hva barn tenker om det å få hjelp til ting de strever med. Rapporten belyser også kjennetegn ved et godt samarbeid mellom barn og voksne på institusjon.
Barnekonvensjonens artikkel 12 gir barn rett til å uttale seg i alle saker som angår dem. Utvalget vurderer at hvordan institusjonsbarnevernet er styrt og organisert er forutsetninger for kvaliteten i tilbudet, og at temaet derfor angår barna som bor på institusjon. Utvalget har derfor samarbeidet med aktuelle brukerorganisasjoner og -råd for å innhente synspunkter fra barna det gjelder.
Metode for innhenting av kunnskap fra barn og unge
Utvalget har fått viktige innspill fra barn og unge om hva som kjennetegner kvalitet på barnevernsinstitusjoner. Innspillene legger vekt på hva barn og unge mener er viktig for at det å bo på institusjon skal oppleves som bra for dem, både når de bor på institusjon, og på lengre sikt. Utvalget har innhentet kunnskap fra barn og unge på to måter.
For det første ved å delta i et møte med Brukerrådet i Barne- og familieetaten i Oslo kommune. Brukerrådet består av seks ungdommer mellom 15 og 21 år som bor eller nylig har bodd på en eller flere av barnevernsinstitusjonene drevet av Oslo kommune. Ungdommene bruker sine egne erfaringer og meninger til å medvirke til utviklingsarbeidet i Barne- og familieetaten. Brukerrådet ledes og koordineres av to ansatte i BFE. Sekretariatet og utvalgslederen bisto i planlegging av møtet i brukerrådet og utviklet målsettingen, oppgavene og innholdet sammen med lederne i BFE.
Temaet for møtet i brukerrådet var kvalitet, og ungdommene fikk presentert to situasjoner som gjaldt kvalitet for barn og ledere på institusjon. I en strukturert gruppeoppgave utviklet medlemmene av brukerrådet prinsipper for kvalitet på fiktive institusjoner de selv skulle lede. Den ene gruppen diskuterte kriteriene for en omsorgsinstitusjon med plass til fire eller fem barn, mens den andre gruppen diskuterte kriterier for en institusjon med to hus i et lite «tun». I den andre oppgaven diskuterte medlemmene i brukerrådet hvilke prioriteringer de ville ha gjort i arbeidet med å finne riktig institusjon for to barn. I to fiktive caser tok de stilling til parvise motsetninger ved valg av institusjon, for eksempel «bo nært hjemme, men institusjonen passer ikke helt» opp mot «flytte langt, men institusjonen passer veldig bra». Den første casen ble diskutert i grupper, mens den andre casen ble diskutert med hele brukerrådet samlet. Brukerrådets ledere førte referat og sammenstilte rådets innspill og kommentarer. Et grundig referat med sitater, oppsummering og en overordnet analyse av sentrale innspill ble overlevert til utvalget.
For det andre har Forandringsfabrikken på oppdrag fra utvalget innhentet og systematisert erfaringer og råd fra 42 barn mellom 14 og 17 år som bor på eller nylig har bodd på en barnevernsinstitusjon. Barna som har gitt innspill, kommer fra hele landet, og alle har erfaring fra å bo på minst én barnevernsinstitusjon. Halvparten bor eller har nylig bodd på en omsorgsinstitusjon, mens den andre halvparten bor eller har nylig bodd på institusjon på grunn av rus, vold eller kriminalitet.
Utvalgslederen og sekretariatet utarbeidet forslag til spørsmål, og undersøkerne fra Forandringsfabrikken utviklet en semistrukturert intervjuguide til samtaler i en kvalitativ, deltakende og praksisrettet metode. Barna ble invitert til samtale gjennom barnevernsinstitusjoner, lavterskeltilbud, ungdommer i Forandringsfabrikken og via sosiale medier. Barna fikk tilsendt informasjon om bakgrunnen for kunnskapsinnhentingen og hva Forandringsfabrikken er. De fikk vite at kunnskapsinnhentingen var anonym, og at de kunne velge hva de ville svare på. Barna selv, eller omsorgspersoner for barn under 16 år, ga samtykke til å delta, og i referatene ble ikke barnas navn eller andre kjennetegn ved barnet eller institusjonen gjengitt.
Undersøkerne avtalte med barna om de ville snakke i en større gruppe, i en mindre gruppe eller alene. Noen av deltakerne ønsket å snakke sammen digitalt, og noen fysisk. De fysiske samlingene ble gjennomført uten voksne til stede, og samlingene startet med å bli kjent gjennom lek og prat. På forhånd ble intervjuguiden testet og justert i samarbeid med barn og unge som nylig har bodd på institusjon, og spørsmålene og metoden ble også justert etter tilbakemeldinger fra de første deltakerne. Temaene for samtalene var kvalitet på institusjon, målsetting med institusjonsopphold og hvordan barns erfaringer og opplevelser kan brukes til å styre og utvikle institusjonstilbudet. Samtalene varte i cirka en time.
Undersøkerne gjennomførte samlinger med 42 barn og systematiserte svarene fra referatene. For å få utfyllende svar og forklaringer til hovedtemaene kontaktet de seks av barna for oppfølgingsintervju. Svarene fra første runde ble brukt som utgangspunkt for åpne spørsmål til samtalene. Dybdesamtalene ble gjennomført digitalt og varte i om lag halvannen time. Erfaringene og rådene fra ble sortert etter tema tilknyttet hvert hovedspørsmål. Svarene som gikk mest igjen, ble oppsummert og løftet frem som hovedfunn, med tilhørende beskrivelser og sitater fra barna. En grundig rapport med beskrivelse av metodikk, hovedfunn, frekvens i svarene og råd fra barna ble overlevert til utvalget.
Deretter deltok brukerorganisasjonene og lederne for Brukerrådet i BFE i en workshop sammen med utvalget for å sortere og ta i bruk innspillene fra barn og unge. I workshopen ble også innspill fra ungdomsutvalget til Med barnet hele vegen inkludert for å bygge videre på tidligere råd og erfaringer (omtalt som fem fremtidsglimt (NOU 2023: 24, s. 80)). I workshopen analyserte og diskuterte gruppen hvordan innspillene kan knyttes til styring og organisering av statlig barnevern. Hovedtemaene er presentert nedenfor. Sitatene er markert for å skille innspill fra ungdommene mellom 15 og 21 år i Brukerrådet til Barne- og familieetaten i Oslo, og innspill fra barn under 18 år innhentet av Forandringsfabrikken.
Verdien av mening og mestring
Barna forteller at det å ha noe meningsfylt å gjøre er viktig for å oppleve positive hverdager og for å unngå å bli motløs for fremtiden. Å gjøre aktiviteter som oppleves meningsfulle, møte andre ungdommer og ha besøk gir mulighet for å slippe å kjenne på vanskelige følelser. De ønsker å få nye vennskap, oppleve tilhørighet og føle seg normale.
Hvis du skal bli normal og frisk, så må du møte andre folk. Du kan ikke bare være alene eller sammen med de ansatte. Jeg bor alene her, så får ikke vært med noen her heller, og jeg vil ikke være med de ansatte. De er så annerledes og har ikke samme interesser som meg. Jeg savner å være med folk som har samme interesse.
Barn under 18 år.
Det å ha mening gjør det mye lettere å distrahere seg selv. Spesielt hvis du har noe å se frem til, så kan det være motivasjon til å holde seg unna. Fra min side kunne jeg ikke ruse meg hvis jeg ville kjøre cross, det var en motivasjon for å holde meg rusfri.
Barn under 18 år.
Mulighet til å drive med hobbyer og utforske nye interesser er særlig viktig for barna. De etterlyser aktiviteter og innhold som motiverer i hverdagen.
Det de trenger […] for å unngå det (utagering), er kulere greier: filmrom, treningsrom, kortspill, bandrom hvor man kan lage musikk og sånn – at de kan gjøre ting og ikke bare sitte på rommet … Og de ansatte må hjelpe den unge å få gjort hobbyene sine.
Ungdom i Brukerrådet.
Institusjoner som legger vekt på normalitet og bidrar til selvstendighet
Barna er opptatt av at selvstendighet må være en del av institusjonenes formål. De mener at det skal være et mål at barn må få hjelp som virker, og som har som mål at de skal bli selvstendige, både for å oppleve mestring og for å kunne klare seg senere i livet.
Fordi at ungdommer på institusjon skal også klare å håndtere det som kommer etterpå, og da har de ikke samme støtte rundt seg, på en måte. Så de må på en måte bli trent opp til å klare å mestre livet uten all den kontrollen rundt seg.
Barn under 18 år.
Når man flytter inn, er det i hvert fall en voksen som man får attachment til, og jeg hadde det med en som hadde mye lærdom som hen ga videre, for eksempel: vaske et speil, ta oppvasken, hva man kan gjøre for å ikke bli fyllesyk, og hvordan man skal rense tatoveringer og piercinger. Det var viktig.
Ungdom i Brukerrådet
Barna trekker frem at de voksne må lære dem å øve på å spørre om hjelp, prate om det som kan være vanskelig, håndtere følelser og lære dem å klare praktiske ting. De må få prøve ting selv og bli forberedt på livet utenfor institusjon. Da trenger de å møte omsorgspersoner som møter dem med trygghet og tar dem på alvor.
Det er viktig å få frem at mesteparten av ungdommer på institusjon vet ikke hva skikkelige omsorgspersoner er, de tror det de kom fra, er normalt, og da er det viktig å ha støttende personer som ikke er sure eller kjefter.
Barn under 18 år.
Ungdommen bør trene på å bli mer selvstendig før de skal flytte ut, for eksempel i en hybel på institusjonen. Man må samarbeide med ungdommen om hvor de skal flytte.
Ungdom i Brukerrådet.
Noen barn forteller at å bo på institusjon gjør situasjonen verre for dem.
Institusjoner funker ikke. Det er ikke bra. Jeg begynte å ruse meg på institusjon.
Barn under 18 år.
Barn og unge beskriver tydelig behovet for normalitet, med vanlige hverdager og få flyttinger. De ønsker å gjøre ting som i et vanlig hjem: å gå på fritidsaktiviteter, være med venner og dra på overnatting. Barn og unge påpeker at institusjonene må være vanlige hus i vanlige nabolag, at barna må få være med å innrede huset og rommet sitt, og at de voksne som jobber på institusjon må vise at de bryr seg om barna.
Det er viktig med et sted som føles ut som et hjem, det er det ikke mange institusjoner i dag som gjør. Jeg bodde på [institusjon], og der var det bare et stort bygg. Et stort bygg som så ut som en skole.
Barn under 18 år.
Medvirkning, det å bli sett og hørt
Barn og unge mener at det er et tegn på kvalitet at de får være med å bestemme hvor de skal bo, og hvordan hverdagen på institusjon skal være.
At barna er med å bestemme en del, det synes jeg er et tegn på en bra institusjon.
Barn under 18 år.
Det er viktig at vi får være med og bestemme – ikke bare de voksne.
Ungdom i Brukerrådet.
Ungdommene legger vekt på at flytting til en institusjon kan være en sammensatt vurdering, og at det for noen kan være bedre å velge en institusjon som er lengre unna, men som oppleves trygg og gir tilpasset hjelp. De ønsker å være involvert i avgjørelsene om hvor de skal flytte.
Ventetid er akseptabelt hvis det ikke haster … det er bedre å bruke tid på å finne et godt sted enn å ta en rask beslutning.
Ungdom i Brukerrådet.
Barna vektlegger verdien av voksne som tar barn på alvor i avgjørelser om planer og regler, og hvordan de voksne skal møte barna.
Å bli hørt, det er det viktigste, det å bli hørt. Fordi det er jo vi som bor her, og det er ikke de ansatte. De må ha en forståelse og begrunnelse for hvorfor de gjør som de gjør, og hvis ikke vi blir hørt. Jeg gir opp når jeg ikke blir hørt, hvorfor skal jeg gidde å åpne opp? Det ødelegger min tillit til mennesker. Det ødelegger for at jeg ikke stoler på mennesker.
Barn under 18 år.
Barn og unge har klare forventninger til at oppfølgingen tilpasses individuelt, og at de voksne har tillit til barna og tenker positivt om dem.
At de gir tillit til ungdommene, siden da kan de få tillit tilbake. At man kan fortelle om ting, kan si ting uten å få innstramning bare siden du forteller det du føler. At man kan snakke sammen og ha tillit til hverandre.
Barn under 18 år.
Miljøterapeutisk arbeid og relasjon til trygge voksne
Når barna beskriver kvalitet i hverdagen på institusjon, trekker de frem voksne som de selv opplever som trygge som en avgjørende faktor for trivsel og å få det bedre. Relasjonene til de ansatte utgjør en særlig forskjell.
Det var viktig for meg at særkontakten jobbet mye. Det var hun jeg stolte på og hørte på. Hennes meninger betydde noe for meg.
Ungdom i Brukerrådet.
Det må være tålmodige ansatte som ikke gir opp, som har gode intensjoner og ikke bare jobber der på grunn av pengene. De har medfølelse, de kan kjenne seg igjen i situasjonen, har sympati eller empati og ikke blir lett sure.
Barn under 18 år.
Man trenger voksne som ikke gir opp, og som faktisk liker å jobbe med ungdommer, og som skjønner hva som skjer med unge.
Ungdom i Brukerrådet.
Særlig vektlegger barn og unge at ansatte må ha variert livserfaring og utdanning. De ønsker at en større andel av de ansatte har egen erfaring fra enten institusjon, kriminalitet, rus, psykisk helse eller en vanskelig oppvekst.
På [institusjon] så jobbet det en som hadde bodd på institusjon selv. Han var den beste ansatte jeg har møtt. Han skjønte liksom at når jeg ruset meg, så var det ikke fordi jeg var en drittunge, men at jeg skulle slappe av. Han var snill og forståelsesfull, og ja, han hadde vært gjennom det selv, så han visste at det ikke var lett.
Barn under 18 år.
Veldig mye enklere å snakke til dem, de forstår mer, de har jo vært gjennom det samme. De kan relatere til deg, ikke sånn der en flink pike som skal komme og redde verden, og blir redd bare vi sier «bø».
Barn under 18 år.
De ønsker også at det er voksne med ulike typer utdanning, slik at variasjonen gir mulighet for at barna kan møte voksne som hjelper dem på ulike måter.
Det funker bra der jeg bor, og her er det forskjellig. Noen har bare vært i barnehage, to er lærere. Viktig å ha variasjon og ikke bare sånn sosionom, barnevernspedagog og vernepleiere. Noen yngre og noen med ikke så mye erfaring. Man kan hjelpe på forskjellige måter.
Barn under 18 år.
Det må ansettes en psykolog som er der for å snakke med ungdommene (…). En psykolog å snakke med er noe de fleste ungdommer på institusjon kan trenge.
Ungdom i Brukerrådet.
Regler, tilpassing og bruk av tvang
Barn og unge har klare forventninger om at oppfølgingen på institusjon må tilpasses det enkelte barn. De ønsker å bli involvert i å utforme regler og rammer på institusjonen og å samarbeide om å legge til rette for skolegang og bruk av helsetjenester.
Min ide er at alle ungdommer blir behandlet forskjellig utfra hva de trenger. Det betyr at man skreddersyr det den individuelle ungdommen trenger.
Ungdom i Brukerrådet
Barna beskriver at fysisk makt oppleves ubehagelig og utrygt, at det kan få situasjoner til å eskalere, og at det blir vanskeligere å stole på de voksne. Barna trekker også frem at bruk av tvang og fysisk makt får negative konsekvenser.
Tvang kan ødelegge, barn kan bli påmint om det som har skjedd hjemme, det kan trigge traumer, og dumme ting kan skje. For meg så blir det at jeg skader meg eller stikker av og ender opp på legevakt eller sykehus.
Barn under 18 år.
Barna vil bli stoppet om de gjør ting som er farlig for dem selv eller andre, men ønsker at voksne bare bruker fysisk makt som siste utvei, og at det skjer på en trygg måte. Voksne må klare å vise barna at de forstår situasjonen, blant annet gjennom å holde seg rolig, være til stede og snakke om hvordan de sammen kan håndtere det som er vanskelig.
Innhenting av kunnskap fra barn på institusjon
Barn under 18 år fikk også uttale seg om erfaringer med tilsyn. Mange har negative erfaringer med å klage til Statsforvalteren. De vet lite om hva som skjer etter at de har klaget, det tar lang tid å få svar, og de erfarer at det ikke skjer noe når de får medhold i klagesaken sin.
Vet ikke helt hva som skjer, merket ikke noe forskjell. De gjør samme feilene gang på gang på gang. Så statsforvalteren får ikke stoppet det. De tar imot klagen, sier «du har medhold, bra du klaget», ingenting mer.
Barn under 18 år.
De foreslår at unge voksne som selv har bodd på institusjon, deltar i å innhente informasjon fra barna. Intervjuernes egen erfaring kan bidra til å skape økt trygghet i samtalene.
Det gjør det tryggere når du vet at de har vært i din situasjon og kan stille bra spørsmål og kan hjelpe med å tvinge institusjonen til å endre. Blir mye tryggere å snakke med noen som vet hvordan du har det.
Barn under 18 år.
Barna fikk også spørsmål om hva man bør spørre barn om for å få vite noe om kvaliteten på en institusjon. Seks forslag til viktige spørsmål gikk igjen:
- Hvordan har du det på institusjonen?
- Hvordan er de voksne mot deg?
- Hva burde blitt gjort annerledes?
- Bruker de voksne unødvendig makt?
- Følger du deg trygg på institusjonen?
- Blir du hørt, og får du være med på å bestemme?
Jeg har ikke følt jeg har fått noen spørsmål om det, bare hvordan hverdagen min er. Vil heller at de skal spørre hvordan ansatte jobber med meg, og hvordan de oppfører seg. Det er viktig at de får vite det. De har en så stor stemme i hele greia, og de burde ta ansvar.
Barn under 18 år.
Spør oss: «Hva ville du ha forandret på denne institusjonen?» Av min erfaring når man får sånne type spørsmål, man begynner å svare fra hjertet, og da kan det begynne å komme ut ting som kanskje ikke hadde kommet ut hvis ungdommene hadde tenkt gjennom det.»
Barn under 18 år.
Barn og unge mener at erfaringene og opplevelsene deres må brukes aktivt for å utvikle institusjonstilbudet.
2.2.2 Utvalgets bruk av barnas innspill
Det har vært svært viktig for utvalget at over 40 barn og unge har gitt innspill til utredningsarbeidet. Innhenting av innspill fra barna det gjelder følger også av barnekonvensjonens artikkel 12. Utvalget mener at barn og unges synspunkter på hva som utgjør kvalitet på institusjon, både kan og må spille en sentral rolle når man skal utforme et helhetlig tjenestetilbud som oppfyller barns behov for omsorg, beskyttelse og utviklingsstøtte – altså å oppfylle barnekonvensjonens artikkel 3 om barnets beste. Synspunktene bør påvirke det lokale utviklingsarbeidet på en institusjon, i en kommune og i en region, og det bør også påvirke arbeidet i departementet og direktoratet.
Barn og unge har uttalt seg om hva de tenker kjennetegner god kvalitet på institusjon, når det gjelder både valg av institusjon, regler for en normal hverdag, hvem som bør jobbe på institusjon, og hvordan deres stemme kan bli hørt. Barn og unges innspill kan oppsummeres slik:
- Det er avgjørende å ha meningsfulle aktiviteter og oppleve mestring.
- Et opphold på institusjon må bidra til selvstendighet.
- Barn og unge forventer å få være med på å bestemme.
- Det er viktig å bygge relasjoner til en variert gruppe ansatte for tilhørighet og utvikling.
- Regler og rammer for institusjonsoppholdet må avklares og tilpasses sammen med barn og unge.
- Barn og unges synspunkter på institusjon må påvirke utviklingen av tilbudet.
Barn og unge er ikke alene om å mene mye om kvaliteten på institusjonene. Også kommuner, familier, offentlige myndigheter, ledere og medarbeidere er opptatt av at institusjonene skal ha en forsvarlig kvalitet, slik at barna får trygghet, beskyttelse og utviklingsstøtte. Utvalget merker seg at mye av det som barn og unge etterlyser, som trygghet, medvirkning, relasjoner, mestring og selvstendighet, også er synlig i styringsdokumenter, institusjonsplaner og verdigrunnlaget i praksisfeltet. Barn, ansatte og ledere deler ambisjonene for utvikling av institusjonstilbudet.
Utvalget mener at det i hovedsak er strukturelle og systemiske utfordringer som gjør at institusjonene ikke lykkes med å utvikle tjenester som i større grad samsvarer med både samfunnets og barnas ønsker.
Utvalget stiller seg positive til barn og unges syn på faktorer som bidrar til kvalitet i tjenestene. Utvalget ønsker at barnas meninger skal reflekteres i strukturelle og overgripende tiltak for å forbedre styringen og organiseringen av tilbudet, i tråd med utvalgets mandat. I det videre omtales utvalgets refleksjoner til innspillene og vektlegging av barnas meninger i utforming av forslag til tiltak.
Formålet med barnevernsinstitusjonene
Barn og unge ønsker at et institusjonsopphold bidrar til selvstendighet. Et lignende perspektiv på utvikling over tid er begrepet «utviklingsstøtte», brukt om verdien av det miljøterapeutiske arbeidet på institusjon (Prop. 83 L (2024–2025); NOU 2023: 24, 2023). Utvalget vurderer at innspillet om selvstendighet er et ambisiøst og meningsfullt forslag til et tydelig formål, og har gitt det stor vekt i utforming av tiltak som skal tydeliggjøre formålet med barnevernsinstitusjoner i Norge.
Kvalitet gjennom faglig normering
Flere av innspillene fra barn og unge handler om verdien av å oppleve mening, mestring og trygge relasjoner mens de bor på institusjon. Innspillene beskriver kjernen i institusjonsoppholdet, der tiltak for å heve kvaliteten kan få store konsekvenser for det enkelte barn. Utvalget mener at innspillene er svært relevante for alt utviklings- og forbedringsarbeid i direktoratet og på institusjonene. Temaene mening, mestring og relasjoner er sentrale aspekter ved godt miljøterapeutisk arbeid på institusjon, og utvalget mener at barnas meninger må følges opp av fagmiljøene i direktoratet som har ansvaret for å etablere en felles faglig normering av innholdet i institusjonstilbudet.
Utvalgets mandat er spisset mot tiltak innenfor styring og organisering. Utvalget har vektlagt barnas innspill om kvalitet i institusjonsoppholdet når det har valgt ut vurderingskriteriene for ulike organisatoriske modeller, og satt betydningen av tjenestekvalitet for barna høyt. Utvalget har også vurdert modellene etter hvordan de styrker Bufdirs mulighet til å ivareta sin rolle som faglig premissleverandør for institusjonsbarnevernet, særlig gjennom faglig normering av kvalitet på institusjon.
Strukturer for medvirkning og innhenting av kunnskap fra barn
Utvalget merker seg at barn og unge ønsker å være med på avgjørelser på flere nivåer. Utvalget definerer medvirkning som at barn får tilstrekkelig og tilpasset informasjon, får mulighet til å gi uttrykk for sine synspunkter og at barnets meninger og innspill blir lyttet til og vurdert nøye. Medvirkning betyr ikke at barn skal få bestemme alt, men at synspunktene til barna blir hørt, verdsatt og vektlagt i avgjørelser om barnet.
Barn og unge er opptatt av medvirkning i egen hverdag, for eksempel gjennom å utforme eget rom og avtale regler for besøk hos og av venner. Medvirkning i egen hverdag på institusjon er en viktig faktor for at barn skal oppleve normalitet og bli best mulig forberedt på voksenlivet.
Barn og unge er også opptatt av å være med å bestemme ting som påvirker rammene for institusjonsoppholdet. Her trekker de frem ønsket om å medvirke til langsiktig planlegging for flytting til institusjon og videre etter endt opphold, hvilken institusjon som er best egnet for deres situasjon, hvordan de ønsker å legge til rette for skolegang, og å få hjelp fra helsesektoren og Nav. Her beskriver barn og unge medvirkning på et nivå som inkluderer samhandling mellom kommune og stat, og med andre sektorer.
Til slutt legger barn og unge vekt på viktigheten av å få sagt meningene sine på en måte som gjør at helheten i tilbudet kan utvikles til det beste for alle barna på institusjon. Utvalget tolker innspillet som et ønske om medvirkning på et overordnet systemnivå, der barn og unges meninger ikke avgrenses til å bare være relevant for situasjonen de står i, men også kan bidra til å forme hele tilbudet.
Utvalget har stor tro på barn og unges medvirkning som kilde til kunnskap om hva som er viktig, mulig og nyttig både for det enkelte barnet og for å utvikle institusjonstilbudet generelt. I lys av utvalgets mandat om styring og organisering har utvalget lagt vekt på strukturer og systemer som sikrer at barn kan få medvirke og gi innspill på alle nivåer. Utvalget mener at å systematisk hente inn kunnskap fra barn vil være en forutsetning for at direktoratet skal kunne utvikle gode institusjonstilbud og sikre at barnekonvensjonen følges opp i praksis.