Sammendrag

I kapittel 1 og 2 drøfter ekspertutvalget sin forståelse av mandatet og de juridiske rammene for oppdraget. Innenfor rammene av Grunnloven og menneskerettighetene skal utvalget foreslå reformer som kan føre til en mer bærekraftig og forutsigbar støtteordning for Den norske kirke, andre tros- og livssynssamfunn og staten enn i dag.

Mandatet forutsetter at Grunnloven § 16 skal videreføres. Dette innebærer både at Den norske kirke fortsatt skal støttes som folkekirke og at alle tros- og livssynssamfunn skal støttes på lik linje. Mandatet forutsetter også at ansvaret for å finansiere Den norske kirke fortsatt skal være delt mellom stat og kommune, at dagens ansvar for gravplassforvaltningen skal ligge fast og at hvert sokn i Den norske kirke skal være betjent av prest og hvert bispedømme av biskop.

Grunnloven § 16 gir staten plikt til å støtte, men gir verken Den norske kirke eller andre tros- og livssynssamfunn rett til støtte på et bestemt nivå. Dette innebærer som utgangspunkt at Stortinget som bevilgende myndighet har betydelig frihet til å dimensjonere støtten ut fra sitt eget syn på støttebehovet og på hvordan det skal prioriteres. Selv om både bakgrunn og ordlyd («understøttes», «skal understøttes») forutsetter at staten ikke kan oppfylle sin plikt ved å legge støtten nær 0, gir § 16 svakt grunnlag for å definere et minstemål av støtte som staten er forpliktet til å gi.

Kapittel 3 drøfter hovedtrekk av den faktiske utviklingen på området. Utviklingen i medlemstallet i tros- og livssynssamfunnene og i samfunnet ellers medfører stadig nye utfordringer. Dagens støtteordninger har blitt utviklet over tid. Historisk har Den norske kirke hatt sterk tilknytning til både stat og kommune. Som både statskirke og folkekirke har den hatt en særstilling. Samtidig har andre tros- og livssynssamfunn siden 1969 hatt rett til å kreve tilskudd per medlem som om lag tilsvarer den offentlige finansieringen av Den norske kirke.

Kapittel 4 handler om den ene av utvalgets hovedoppgaver: Å «kartlegge Den norske kyrkja sitt samfunnsoppdrag som landsdekkjande og demokratisk folkekyrkje» og drøfte om «det særskilte ved folkekyrkjeoppdraget til Dnk gir grunnlag for å justere tilhøvet mellom finansieringa av Dnk og tilskot til andre trus- og livssynssamfunn, samstundes som kravet til likebehandling etter Grunnlova § 16 blir oppfylt».

Allerede i dag holdes deler av tilskuddet til Den norske kirke utenfor beregningen av tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn; dette gjelder særlig finansieringen av gravplassforvaltningen og restaurering av kulturhistoriske kirkebygg. Utvalget drøfter om andre deler av støtten til Den norske kirke kan trekkes ut av beregningsgrunnlaget. Dette kan skje ved at støtten a) fortsatt går til Den norske kirke, men tas ut av beregningsgrunnlaget, b) blir overført til andre institusjoner, eller c) blir overført til søkbare tilskuddsordninger som er åpne for andre tros- og livssynssamfunn.

Kapittel 5 handler om utvalgets andre hovedoppgave: Å «greie ut fleire moglege tilskotsordningar/-løysingar og komme med tilråding til minst ein ny og framtidsretta finansieringsmodell av Dnk og andre trus- og livssynssamfunn». Mandatet presiserer at det er «korleis støtta blir utrekna som skal vurderast».

På grunnlag av en gjennomgang av sentrale hensyn og ulike mulige kriterier for å vurdere om kravet om støtte «på lik linje» er oppfylt, skisserer utvalget følgende mulige reformer:

• Forslag A – Endring av dagens ordning som følge av at grunnlaget for å beregne tilskudd til tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke blir redusert i samsvar med en eller flere av de mulighetene som er påpekt i kapittel 4.
• Forslag B – Endring av dagens ordning ved at beregningsperioden fryses i mer enn ett budsjettår, f.eks. lik stortingsperioden.
• Forslag C – Stortinget fastsetter årlig en tilskuddssats per medlem av Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn, uavhengig av medlemsutviklingen i Den norske kirke.

Alle disse løsningsmulighetene

• bygger på medlemstall som viktig komponent for å sikre støtte til alle tros- og livssynssamfunn «på lik linje»,
• kan kombineres med en eller flere søknadsbaserte tilskuddsordninger, f.eks. til egnede lokaler for tros- og lovssynssamfunn utenfor Den norske kirke, og
• kan kombineres med en forutsetning om økt egenfinansiering.

Avslutningsvis i kapitlet skisserer utvalget enkelte mulige reformer utenfor mandatet, derunder statliggjøring av støtten til Den norske kirke, og livssynsavgift som inntektskilde for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn.

I kapittel 6 påpeker utvalget behovet for en myk overgang mellom nåværende og endret støtteordning. De økonomiske og administrative konsekvensene av de mulighetene for endring som utvalget drøfter i kap. 4 og 5, vil i stor grad avhenge av hvilke muligheter som blir valgt, hvordan en ny støtteordning blir utformet og hvordan støtten blir dimensjonert. Det er opp til Stortinget å foreta de nødvendige valgene.