1 OPPNEVNING, ARBEIDSFORM OG MANDAT

1.1 Ekspertutvalgets oppnevning og sammensetning

Ekspertutvalget om tilskuddsordning for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 13. desember 2024. Ved sammensetningen av utvalget ble juridisk og samfunnsøkonomisk kompetanse og kunnskap om sektoren vektlagt. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, Den norske kirke og Kommunesektorens organisasjon (KS) hadde bidratt ved å spille inn forslag til kandidater. Betegnelsen «ekspertutvalg» bidrar til å understreke at utvalgsmedlemmene ikke sitter som representanter for ulike tros- og livssynssamfunn eller interesseorganisasjoner.

Utvalget har hatt følgende sammensetning:

• Professor Eivind Smith, Oslo (leder)
• Rådgiver Anders Einar Broderstad, Kautokeino
• Assosiert partner Tyra Margrethe Ekhaugen, Aurskog-Høland
• Stabssjef Øystein Daviknes Hagerup, Karmøy
• Statsforvalter Gina Elisabeth Lund, Arendal
• Pensjonist Bente Sandvig, Bærum
• Administrerende direktør Jørn-Henning Theis, Bergen

1.2 Utvalgets arbeid

Utvalget har gjennomført åtte utvalgsmøter i perioden 19. desember 2024 til 17. juni 2025. Det har vært bistått av en sekretær i hel stilling, og i deler av arbeidsperioden av en sekretær i 50 % stilling.

På fire av møtene har representanter for Barne- og familiedepartementet, Den norske kirke, Hovedorganisasjonen KA, Norges kirkevergelag og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) orientert og deltatt i samtaler om den historiske utviklingen, dagens ordninger og viktige utfordringer og muligheter på feltet.

Utvalget har lagt vekt på bred involvering, og har mottatt en rekke innspill fra tros- og livssynssektoren. I et innspillmøte med representanter for medlemsorganisasjonene i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn og Islamsk Råd Norge 21. januar 2025 deltok 10 av de 16 inviterte tros- og livssynsorganisasjonene med en eller to representanter hver. Utvalget mottok mange interessante synspunkter. Det inviterte også til videre kontakt, og har i etterkant av møtet fått både muntlige og skriftlige innspill. Flere av utvalgets medlemmer deltok også på Barne- og familieministerens kontaktkonferanse på tros- og livssynsfeltet 11. februar 2025.

Etter utvalgets syn ville en formalisering av kontaktarbeidet som mandatet la opp til ved at utvalget i samarbeid med departementet skulle nedsette et eget kontaktutvalg, være vanskelig å innpasse i den stramme tidsrammen som har stått til utvalgets disposisjon. På henvendelse fra utvalget ga departementet derfor uttrykk for at «ekspertutvalget har involvert sektoren på en formålstjenlig og hensiktsmessig måte» og at det ikke hadde «innvendinger mot at det ikke opprettes et eget kontaktutvalg». 1

1.3 Utvalgets mandat

Mandatet fastsatt ved kongelig resolusjon 13. desember 2024 lyder slik:

« Mandat for ekspertutval om tilskotsordning for Den norske kyrkja og andre trus- og livssynssamfunn»

Bakgrunn

Regjeringa ønskjer eit livssynsope samfunn, der alle har respekt for og kunnskap om trua og livssynet til andre. Trus- og livssynssamfunna er viktige både for einskildmenneske og for storsamfunnet. For mange menneskje utgjer samfunna viktige fellesskap, og dei skaper tilhøyrsle og identitet. Både finansiering, oppfølging og innsyn i religiøse samfunn er offentlege oppgåver, og det skal stillast krav til trus- og livssynssamfunna om demokrati, openheit og representasjon utan å gripe inn i religionsfridommen.

Føremålet med staten si støtte til trus- og livssynssamfunn er å legge materielt til rette for trus- og livssynsfridommen. Gjennom Grunnlova § 16 er staten forplikta til å understøtte Den norske kyrkja ( Dnk ) og dei andre trus- og livssynssamfunna økonomisk. Grunnlova slår fast at Den norske kyrkja er ei folkekyrkje og skal bli støtta av staten som det, og at alle trus- og livssynssamfunn skal bli støtta på lik linje.

Tilskotet til Dnk skal bidra til at kyrkja kan ivareta sitt oppdrag etter Grunnlova § 16. Derfor blir det i statsbudsjettet sett eit hovudmål for løyvinga om at «Den norske kyrkja skal vere ei landsdekkjande, sjølvstendig og demokratisk folkekyrkje». For tilskota til andre trus- og livssynssamfunn er det sett følgjande mål: «Tilskota til trus- og livssynssamfunn utanom Den norske kyrkja skal forvaltast effektivt og leggje til rette for eit mangfald av trus- og livssynssamfunn».

Problemomtale

Tilskotsordninga for trus- og livssynssamfunn utanom Dnk er utforma som ei ordning basert på rettar der løyvinga blir utrekna på grunnlag av støtta til Dnk . Samfunna har eit lovfesta krav på eit tilskot som om lag svarar til staten og kommunane si samla løyving til Dnk , rekna per medlem hjå Dnk .

Ifølgje SSB er talet på medlemmer i Dnk redusert med meir enn 210 000 frå 2019 til 2023. Samstundes har talet på tilskotsteljande medlemmer i andre trus- og livssynssamfunn auka frå 697 257 til 757 464. Kravet som kom i 2021 i den nye trussamfunnslova om minst 50 medlemmer for å få tilskot som trus- eller livssynssamfunn, hadde ikkje nemneverdig innverknad på talet på tilskotsteljande medlemmer sidan fleire samfunn slo seg saman.

Tilskot til trus- og livssynssamfunn utanom Den norske kyrkja er ein rett samfunna har, med ein regelstyrt berekningsmåte for storleiken på tilskotet per medlem. Med eit stabilt rammetilskot til Den norske kyrkja, gir nedgangen i medlemstalet for Dnk ein vekst i tilskotet per medlem for dei andre trus- og livssynssamfunna. Og når det i tillegg har vore ein vekst i medlemstalet for andre samfunn dei siste fire åra på nær sju prosent, gir det ein vesentleg vekst i dei samla kostnadene for staten til trus- og livssynssamfunn. Dei samla offentlege utgiftene til trus- og livssynssamfunn utanom Den norske kyrkja auka frå om lag 790 mill. kroner i 2019 til 1 mrd. kroner i 2023. Satsen for statstilskot per medlem har auka frå 1 310 kroner i 2021 (då ny trussamfunnslov tok til å gjelde) til 1 496 kroner i 2024.

Føremål, oppdrag og rammer for ekspertutvalet

Føremål

Føremålet med gjennomgangen av ordninga er å kome fram til forslag til alternative tilskotsordningar som er meir berekraftige og føreseielege for Dnk , andre trus- og livssynssamfunn og staten enn det dagens ordning er.

Oppdrag

Føremålet med dagens tilskotsordning er å sikre at Dnk kan vere folkekyrkje og at dei andre trus- og livssynssamfunna blir støtta økonomisk om lag på lik linje med Dnk og på lik linje med kvarandre. Dette er forankra i Grunnlova § 16 og skal liggje fast. Det overordna målet med lovgjevinga på området er å føre ein aktivt støttande trus- og livssynspolitikk som eit grunnlag for eit livssynsope samfunn.

Utvalet skal vurdere alternative tilskotsordningar for Den norske kyrkja og dei andre trus- og livssynssamfunna. Som ein del av utgreiinga skal utvalet kartlegge Den norske kyrkja sitt samfunnsoppdrag som landsdekkjande og demokratisk folkekyrkje. Det må også kartleggjast korleis likebehandling av trussamfunn blir ivaretatt i tilskotsordninga. Det skal vurderast om det særskilte ved folkekyrkjeoppdraget til Dnk gir grunnlag for å justere tilhøvet mellom finansieringa av Dnk og tilskot til andre trus- og livssynssamfunn, samstundes som kravet til likebehandling etter Grunnlova § 16 blir oppfylt.

Utvalet skal greie ut fleire moglege tilskotsordningar/-løysingar og komme med tilråding til minst ein ny og framtidsretta finansieringsmodell av Dnk og andre trus- og livssynssamfunn. Alternative modellar skal vurderast opp mot handlingsrommet etter Grunnlova og menneskerettane (bl.a. EMK artikkel 9). Det er ein føresetnad for dei ulike alternativa at dei er i samsvar med Grunnlova.

Føringar for arbeidet

• Utvalet skal leggje til grunn at staten framleis skal yte tilskot til Den norske kyrkja som folkekyrkje og likebehandling av andre trus- og livssynssamfunn, og at Grunnlova § 16 dermed ikkje skal endrast. Det er korleis støtta blir utrekna som skal vurderast .
• Utvalet skal vurdere korleis endringar i tilskotsordninga kan vidareutvikle relasjonen og samarbeidet mellom trus- og livssynssamfunn og kommunen. Utvalet skal leggje til grunn at dagens kommunale ansvar for finansiering av Dnk blir vidareført, inkludert kommunane si rolle og ansvar i kyrkjebevaringsprogrammet.
• Ansvaret for gravplassforvaltninga og gravplasslova ligg fast.
• Utgreiinga skal leggje til grunn at kvart sokn skal vere betjent av prest og kvart bispedømme av biskop (trussamfunnslova § 16).

Utvalet skal, i dialog med departementet, sette ned eit kontaktutval med representantar frå organisasjonane på feltet, inkludert ulike trus- og livssynssamfunn og kyrkjeverjene.

Utvalet skal følgje utgreiingsinstruksen og rettleiar for utvalsarbeid i staten. Om det er spørsmål om tolking eller avgrensing av mandatet skal det takast opp med Barne- og familiedepartementet, og departementet kan supplere mandatet om det er behov for det.

Utvalet skal levere ein rapport med kortfatta og poengterte tilrådingar. Frist for avlevering til departementet er 20. august 2025».

1.4 Utvalgets forståelse av mandatet

1.4.1 Bærekraft og forutsigbarhet

I det følgende gjennomgår utvalget de delene av mandatet som handler om formål, oppdrag og rammer. Utvalgets hovedoppgave er å «kome fram til forslag til alternative tilskotsordningar som er meir berekraftige og føreseielege for Dnk, andre trus- og livssynssamfunn og staten enn det dagens ordning er».

Ordet bærekraftig må forstås som uttrykk for et mål om at tilskuddsordningen over tid skal kunne stå seg politisk og samtidig være forholdsvis økonomisk stabil. Dermed vil den også være «føreseieleg» for staten, Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn. Etter utvalgets syn er hensynet til kommunene og til ordningens legitimitet i befolkningen også relevant.

Utvalget har vurdert hensynene til bærekraft og forutsigbarhet uten sideblikk til de ulike politiske partienes syn på hvor stor den samlede støtten til tros- og livssynssamfunn bør være.

Det er ikke gitt at målene om bærekraft og forutsigbarhet for en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk lar seg realisere i samme grad overfor både Den norske kirke, andre tros- og livssynssamfunn og staten. Dersom den politiske bærekraften for eksempel kan økes ved å understreke Stortingets frihet til å dimensjonere støtten i samsvar med skiftende politiske og statsfinansielle ønsker og behov, kan det redusere tros- og livssynssamfunnenes økonomiske forutsigbarhet. Samtidig kan tilskuddsordningens politiske bærekraft bli redusert dersom et vesentlig lavere støttenivå enn i dag fører til at flere tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke avstår fra å søke støtte, og dermed også velger å frigjøre seg fra de kravene til åpenhet om økonomi mv. som gir en del av begrunnelsen for å videreføre dagens støtteordning.

Grunnloven § 16 forplikter staten til støtte, men gir ikke Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn rett til støtte på et visst nivå. Dermed vil støtteomfanget i betydelig grad avhenge av bevilgningsmyndighetens vilje, som til enhver tid påvirkes av statsfinansielle hensyn, konkurrerende behov og skiftende politiske preferanser. Kommunestyrenes vilje til å finansiere Den norske kirke avhenger ikke minst av deres økonomiske muligheter til å oppfylle kommunenes plikter på mange områder, noe som gjør det krevende å sikre en høy grad av forutsigbarhet.

Stortingets rolle som bevilgningsmyndighet etter Grl. § 75 bokstav d vil alltid være en avgjørende faktor. Lovfesting av noen hovedkriterier vil begrense Stortingets bevilgningsfrihet og øke sektorens forutberegnelighet tilsvarende. Men det er ikke gitt at juridisk bindende tallfesting av et bestemt støttenivå er verken ønskelig eller politisk realistisk. Dessuten kan rammer som er fastsatt ved vanlig lov endres i samsvar med stortingsflertallets ønske.

1.4.2 «Korleis støtta vert utrekna»

Mandatet presiserer at det er «korleis støtta vert utrekna som skal vurderast» . Dette bidrar til å innsnevre utvalgets oppgave. Det viktigste er at utvalget ikke skal vurdere eller ta standpunkt til ønskeligheten av offentlig støtte i og for seg, men konsentrere seg om å vurdere alternative tilskuddsordninger for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn. Utvalget legger til grunn at oppdraget ikke omfatter å utforme forslag til lovtekst for mulige lovendringer.

Arbeidet skal bygge på de rammene som følger av Grunnloven § 16. Med forbehold om bestemmelsene om delt finansieringsansvar mellom stat og kommune og om prestetjeneste, sokn og bispedømmer i Den norske kirke mv., er utvalget ikke bundet av finansieringsbestemmelsene i trossamfunnsloven .

Utvalget skal ikke foreslå endringer i annet enn støttesystemet. Mandatet forutsetter også at støtten skal gis i form av tilskudd. 2 Utvalget legger derfor til grunn at det ikke skal åpne for forslag om overgang til støtte i form av offentlig innkreving av kirkeskatt el., slik som i enkelte av våre naboland. Men utvalget kan ikke se at dette står i veien for at rapporten i begrenset omfang og på passende sted kan nevne og til en viss grad kommentere muligheten for slike eller andre mulige endringer utenfor mandatet.

Både Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn avgjør selv om de skal supplere den offentlige støtten som til enhver tid gis med frivillig innsats, støtte fra private givere eller særskilte tilskuddsordninger, eller fra medlemskontingent, inngangspenger eller på annen måte.

1.4.3 Grunnloven § 16 som ramme for arbeidet

Mandatet gjør det klart at utvalget skal arbeide innenfor rammen av Grunnloven § 16 . I kap. 2 drøfter utvalget det nærmere meningsinnholdet i paragrafens nøkkelord, særlig «understøttes av staten», «folkekirke», «som sådan» og «på lik linje».

Grunnloven § 16 andre punktum gir staten plikt til å støtte Den norske kirke som «Norges folkekirke» , men gir ikke kirken rett til å kreve at staten oppfyller sin plikt på et bestemt nivå, slik motparten i f.eks. et kontraktsforhold skal gjøre.

Utvalget legger til grunn at ordet «folkekirke», slik det brukes i denne bestemmelsen, betegner virksomhet som Den norske kirke utfører på vegne av hele samfunnet (f.eks. bevaring av fredete eller listeførte kirker), og som det derfor er rimelig at alle skatteytere er med på å finansiere uten at det utløser støtte til andre tros- og livssynssamfunn. På alle samfunnsområder bestemmer Stortinget hvilke oppgaver som til enhver tid skal finansieres av det offentlige. På tros- og livssynsområdet kan staten likevel bare prioritere visse formål fremfor andre i den grad det er saklig begrunnet, ikke fører til større ulikhet enn det som kan forsvares etter Grunnloven § 16 fjerde punktum om støtte «på lik linje», og ikke fører til diskriminering av andre sammenlignbare formål (se nærmere i kap. 2).

Heller ikke Grunnloven § 16 fjerde punktum om statens plikt til å støtte «alle tros- og livssynssamfunn» gir rettskrav på økonomisk støtte. Bestemmelsen krever samtidig at Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn får støtte på lik linje . Det innebærer også at politisk bestemt nedskjæring i støtten til Den norske kirke får betydning for omfanget av statens plikt til å støtte andre tros- og livssynssamfunn. Om begrunnelsen for ulik støtte til enkelte tros- og livssynssamfunn, f.eks. Den norske kirke, er tilstrekkelig god, kan prøves av domstolene.

Dette innebærer som utgangspunkt at Stortinget som bevilgende myndighet etter Grunnloven § 75 bokstav d har frihet til å dimensjonere støtten ut fra sitt eget syn på støttebehovet og hvordan det skal prioriteres innenfor rammene av de samlede offentlige finanser. Bestemmelsens bakgrunn og ordlyd («understøttes», «skal understøttes») forutsetter riktignok at staten ikke kan oppfylle sin plikt ved å legge støtten nær 0. Det samme gjelder plikten til å støtte det særskilte «folkekirkeoppdraget». Utvalget legger til grunn at mandatets forutsetning om at «staten framleis skal yte tilskot til Den norske kyrkja som folkekyrkje», stemmer med dette. Men Grunnloven § 16 gir svakt grunnlag for å definere et minstemål av støtte som staten er forpliktet til å gi.

Selv om støtteplikten ifølge bestemmelsens ordlyd påhviler staten, er det klart at § 16 ikke står i veien for kommunal medfinansiering. Mandatets forutsetning om delt finansieringsansvar for Den norske kirke bygger på dette.

Også Grunnloven § 16 første punktum og konvensjoner som menneskerettsloven av 21. mai 1999 gjør til norsk rett, skal trekkes inn i arbeidet i den grad de kan begrense friheten til å utforme en fremtidig tilskuddsordning. Dette kan først og fremst tenkes i relasjon til forholdet mellom støtten til Den norske kirke og til andre tros- og livssynssamfunn.

På utvalgets mandatområde vil Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) mv. som regel gi staten et videre handlingsrom enn Grunnloven § 16. Avviklingen av statskirken og de siste tiårenes utvikling i retning av større likebehandling mellom Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn vil antagelig gjøre de rettslige kravene til likebehandling sterkere enn i land med en statskirkeordning som den vi finner i for eksempel Danmark.

1.4.4 «Folkekirke»

Den delen av mandatet som gjelder kartlegging av Den norske kirkes samfunnsoppdrag som landsdekkende og demokratisk folkekirke peker på et av de avgjørende elementene i gjennomføringen av utvalgets arbeid.

Utvalget legger til grunn at statens plikt etter § 16 fjerde punktum til å støtte alle tros- og livssynssamfunn «på lik linje» , ikke omfatter støtte til virksomhet som Den norske kirke, på oppdrag fra staten, utfører på vegne av hele samfunnet. Blant annet er den særlige støtteordningen for fredete og listeførte kirker og kommunal finansiering av gravplassforvaltningen av en slik karakter.

I kap. 4 gjennomgår utvalget «om det særskilte ved folkekyrkjeoppdraget til Dnk gir grunnlag for å justere tilhøvet mellom finansieringa av Dnk og tilskot til andre trus- og livssynssamfunn, samstundes som kravet til likebehandling etter Grunnlova § 16 blir oppfylt». Som nevnt i pkt. 1.4.3 forstår utvalget ordet «folkekirke» i denne bestemmelsen som angivelse av virksomhet Den norske kirke, på oppdrag fra staten, utfører på vegne av hele samfunnet. Et sentralt spørsmål er om deler av finansieringen er historisk begrunnet, og om et landsdekkende tilbud om kirkelige tjenester i alle deler av landet kan regnes som støtte til «folkekirkeoppdraget» (§ 16 andre punktum), og dermed kan tas ut av grunnlaget for å beregne støtten per medlem av alle tros- og livssynssamfunn (§ 16 fjerde punktum).

1.4.5 Støtte «på lik linje»

Likhetskravet etter § 16 fjerde punktum gjelder støtten til både tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke og vesentlige deler av virksomheten i Den norske kirke som trossamfunn . Om grensen mellom slik virksomhet og virksomhet som «folkekirke» finansiert etter § 16 andre punktum, se nærmere i kap. 4.

Kravet om støtte «på lik linje» kan ivaretas på ulike måter. Grunnloven § 16 krever verken videreføring av dagens system for offentlig støtte med samme beløp per medlem av alle tros- og livssynssamfunn, eller andre former for matematisk likhet. Men både Grunnloven § 16, Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) art. 14 mv. og hensynet til offentlig debatt og politisk viderebehandling tilsier at utvalget tydeliggjør argumenter for og imot ulike finansieringsløsninger.

Mandatpunktet om å kartlegge «korleis likebehandling av trussamfunn blir ivaretatt i tilskotsordninga » , er av en annen karakter enn punktene om «folkekirkeoppdragets» grenser og om likhetskravet. Uansett hvordan tilskuddsordningen er innrettet, må den bygge på kriterier som gjør det mulig å vurdere om den i tilstrekkelig grad ivaretar kravet om støtte «på lik linje». Men slik empirisk kartlegging av hvordan støtteordningen faktisk ivaretar kravet om likebehandling som ordlyden synes å trekke i retning av, er utvalget dårlig rustet for. Det ville heller ikke være lett å utforme et eksternt kartleggingsoppdrag med tilstrekkelig presisjon, og utvalgets mandatperiode har i alle tilfeller vært for kort til at et slikt oppdrag kunne la seg gjennomføre. Under arbeidet har utvalget likevel dratt nytte av informasjon fra både innspillsmøtet, annen kontakt med representanter for tros- og livssynssamfunn og offentlig debatt.

1.4.6 Videreutvikle relasjonen mellom kommuner og tros- og livssynssamfunn

Mandatet ber utvalget særskilt vurdere hvordan endringer i tilskuddsordningen kan videreutvikle relasjonen og samarbeidet mellom tros- og livssynssamfunn og kommunen. Tidligere fikk tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke støtte fra både staten og kommunene. Nå legger trossamfunnsloven hele finansieringsansvaret for tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke på staten, noe som medførte en samlet sett betydelig administrativ forenkling. Endringen fikk støtte fra Kommunesektorens organisasjon (KS), som la vekt på at tildelingen er regelstyrt uten rom for skjønn og prioriteringer. Andre høringsinstanser uttrykte frykt for at endringen kunne føre til svekkede bånd mellom kommunene og tros- og livssynssamfunnene. Noen mente at dialog uansett ikke bør basere seg på økonomi, men på samfunnsmessige forhold. 3

Dagens finansieringsordning viderefører behovet for samarbeid mellom kommunene og Den norske kirke lokalt. Med et visst unntak for gravplassforvaltning, er kommunenes samarbeid med andre tros- og livssynssamfunn ikke satt i system. På samme måte som under den tidligere finansieringsordningen har utvalget inntrykk av at praksis for kontakt, dialog og samarbeid med andre tros- og livssynssamfunn varierer sterkt fra kommune til kommune.

Det etablerte politiske målet om et livssynsåpent samfunn tilsier at mange kommuner bør vurdere hvordan de bedre enn i dag kan involvere tros- og livssynssamfunn med tilstedeværelse i kommunen som en ressurs i arbeidet med å ivareta lokalsamfunnet og innbyggerne der.

Under utvalgets innspillsmøte ga representanter fra flere samfunn utenfor Den norske kirke uttrykk for at kontaktmøter uten særskilt formål ofte gir lite utbytte. Utvalget antar likevel at inkludering av både Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn med en viss lokal tilstedeværelse i bredere samarbeidsfora eller nettverksmøter mellom kommunen og frivillige organisasjoner kan være nyttig.

En mest mulig konkret dagsorden kan antagelig bidra til at samarbeidsmøter blir vellykte. Ved siden av møtene «for å drøfte hvordan tros- og livssynssamfunnenes behov ved gravferd kan ivaretas» som skal holdes minst én gang i året (gravplassloven § 23 tredje ledd), kan utviklingen av barne- og ungdomsarbeid, etablering av livssynsåpne rom, og samarbeid om beredskap 4 (kan f.eks. gjelde lokale beredskapsråd) være mulige temaer for dialog som kommunene kan initiere. Der det er passende kan kommunene inkludere Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn i tilskuddsordninger rettet mot frivillige organisasjoner.

1.4.7 «Kortfatta og poengtert rapport»

Ifølge mandatet skal utvalget levere en rapport med «kortfatta og poengterte tilrådingar ». Ordlyden gjelder i første rekke selve løsningsforslagene («tilrådingar»). Utvalget har valgt å ivareta denne delen av mandatet ved å påpeke muligheter for reform innenfor de juridiske rammene, og gi argumenter for og imot hver enkelt av dem. Utvalget har ikke tatt standpunkt til om de påpekte mulighetene bør benyttes eller til deres nærmere utforming (dimensjonering mv.).

Både den tiden som har stått til rådighet og mandatets forholdsvis snevre karakter gjør det rimelig å legge anvisningen «kortfatta og poengtert» til grunn også for utformingen av de øvrige delene av rapporten. En slik forståelse støttes også av at foredraget til den kongelige resolusjonen om oppnevning og mandat angir at utvalget «skal levere ein kortfatta og poengtert rapport». I samme retning trekker det at alle hovedtrekk av det rettslige og politiske grunnlaget for utredningsoppdraget er godt kjent fra andre kilder.

1.5 Noen spørsmål utvalget ikke skal behandle

Den løpende offentlige debatten om støtten til tros- og livssynssamfunn handler ganske ofte om andre spørsmål enn de som ifølge mandatet skal stå sentralt i utvalgets arbeid. Ettersom dette kan ha skapt andre forventninger til rapporten enn utvalgets sammensetning og mandat gjør det mulig å imøtekomme, finner utvalget grunn til å fremheve noen viktige begrensninger som følger av mandatet:

• Utvalgets hovedoppgave er å vurdere hvordan støtten til tros- og livssynssamfunn skal beregnes.
• Utvalget skal ikke vurdere de hovedtrekkene av dagens system for finansiering av tros- og livssynssamfunn som følger av Grunnloven § 16.
• Utvalget legger til grunn at Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn fortsatt skal motta offentlig økonomisk støtte. Spørsmålet om støtte i form av offentlig innkreving av «livssynsavgift» el. faller utenfor mandatet.
• Utvalget skal ikke vurdere kriteriene for rett til registrering som tros- eller livssynssamfunn og til tilskudd.
• Utvalget skal ikke vurdere trossamfunnslovens regler om organiseringen av Den norske kirke, derunder kravene om at hvert sokn skal være betjent av prest og hvert bispedømme av biskop.
• Utvalget skal ikke vurdere dagens kommunale ansvar for finansiering av Den norske kirke, derunder kommunenes rolle i kirkebevaringsprogrammet.

1.6 Videre fremstilling

I kap. 2 redegjør utvalget for de juridiske rammene som er førende for arbeidet. I kap. 3 kommenterers de delene av mandatet som gjelder bakgrunn for oppnevningen og utfordringer ved dagens ordning.

Resten av rapporten handler om oppdragets to sentrale punkter.

Kap. 4 drøfter den nærmere grensedragningen mellom offentlig finansiering av virksomhet i Den norske kirke for å ivareta «folkekirkeoppdraget» etter Grunnloven § 16 andre punktum, og finansiering av alle tros- og livssynssamfunn etter Grunnloven § 16 fjerde punktum.

Kap. 5 drøfter sentrale hensyn og kriteriene for å vurdere om kravet om støtte av alle tros- og livssynssamfunn «på lik linje» er oppfylt. Sammen med mulighetene for å endre grensedragningen mellom «folkekirkeoppdraget» og annen virksomhet i Den norske kirke som er drøftet i kap. 4, tjener dette som utgangspunkt for å peke på de muligheter for endringer i tilskuddsordningen som ligger innenfor de ytre juridiske rammene, og argumenter som kan tale for og imot den enkelte reform. Avslutningsvis i kapitlet nevnes noen løsninger som ligger utenfor mandatet.

Kap. 6. kommenterer spørsmålene om mulige overgangsordninger og andre økonomiskadministrative spørsmål.