4 GRUNNLAGET FOR Å BEREGNE TILSKUDD TIL TROS- OG LIVSSYNSSAMFUNN UTENFOR DEN NORSKE KIRKE

4.1 Særstilling for Den norske kirke

4.1.1 Innledning

Frem til 2012 bestemte Grunnloven at Norge var en konfesjonell stat og dermed også hadde en særskilt statskirke, som formelt var en del av statsapparatet. Dette innebar tette finansielle bånd mellom Den norske kirke og statsapparatet ellers, bånd som både prinsipielt og praktisk hadde stort betydning.

Også kirkestyret lokalt gir en viktig del av den historiske bakgrunnen for de juridiske, finansielle og sosiale forhold som nå reflekteres i Grunnlovens § 16. Det var betydelig sammenfall mellom kirkens organisering og det som etter hvert ble til kommuner. Allerede i 1195 ble det innført en ordning med kirkeverger med særlig ansvar for kirkebyggene og kirkens økonomi. 64 Fra 1837 ble kirkevergen en kommunalt oppnevnt ombudsmann, 65 og frem til 1996 var kirkevergen tilsatt i kommunen. 66 Selv om formannskapslovene av 1837 ikke nevnte kirkesakene særskilt, ble de raskt viktige. I flere kommuner ble investeringer i kirkebygg blant de første og største investeringene. Frem til kirkeloven av 1996 var kommunen rettslig representant for soknene i Den norske kirke og kommunestyret var «styre i kirkekassen».

Grunnlovens § 16 andre punktum angir at en evangelisk-luthersk kirke skal «forbli» Norges folkekirke og understøttes som sådan, mens tredje punktum åpner for å regulere kirkens ordning og dermed for å gripe inn i dens autonomi etter overgangen fra statskirkeordningen. Om de juridiske rammene, se nærmere i kap. 2.

Trossamfunnsloven presiserer at Den norske kirke skal være landsdekkende og demokratisk (§ 10). Soknet er fortsatt «den grunnleggende enheten i Den norske kirke og kan ikke løses fra den» (§ 11), men slik at også Den norske kirke siden 2017 er et eget rettssubjekt. Selv om kirkebyggene (med få unntak) er soknets eiendom, kan Kirkemøtet – som for en stor del består av medlemmer av bispedømmerådene – gi nærmere regler om bruken av dem og om oppgavefordelingen mellom soknets organer (§ 15).

Loven bestemmer også at hvert sokn skal være betjent av prest og hvert bispedømme av biskop (§ 16), gir visse regler om kirkelige valg og om stemmerett (§ 13), og bestemmer at medlemmer i Den norske kirke skal føres i et sentralt medlemsregister (§ 17). Andre bestemmelser om kirkens organisering fastsettes av Kirkemøtet (§ 12 andre ledd).

I tillegg kommer noen andre offentlig finansierte oppgaver som Den norske kirke har vært pålagt eller faktisk utfører, og som storsamfunnet ikke på samme måte har pålagt eller forventet utført av andre tros- og livssynssamfunn.

Kirkens grunnlovfestede status som «Norges folkekirke» og lovverket ellers gir den en særstilling som landsdekkende trossamfunn. Kirken er til stede i hele landet og har gjennom historien utviklet en rolle som kulturelt, rituelt og sosialt samlingspunkt. Både den overleverte infrastrukturen og forventningen om tilstedeværelse i hele landet medfører betydelige driftskostnader. Samtidig representerer infrastrukturen en verdifull ressurs både som en viktig del av nasjonens kulturarv og immaterielle tradisjoner, og i form av blant annet lokal beredskap og rom for fellesskap. Uavhengig av egen religiøse overbevisning eller livssyn, er det mange som opplever kirken som en symbolsk og kulturell fellesressurs. Dette kommer særlig på spissen ved livsoverganger, i sorg og kriser og ved markering av nasjonale hendelser.

Samtidig utfordres denne forståelsen av økende sekularisering og en mer mangfoldig utfoldelse av tros- og livssyn der prinsippet om likebehandling står sterkt. Den norske kirke er nå et medlemsbasert trossamfunn, og dens særstilling må balanseres mot hensynet til pluralisme og religionsfrihet.

Ifølge mandatet skal utvalget vurdere «om det særskilte ved folkekyrkjeoppdraget til [Den norske kirke] gir grunnlag for å justere tilhøvet mellom finansieringa av [Den norske kirke] og tilskot til andre trus- og livssynssamfunn». Utvalget legger til grunn at ordet «folkekirkeoppdraget» i denne sammenheng sikter til virksomhet som faller inn under statens plikt etter Grunnloven § 16 andre punktum til å støtte Den norske kirke som «Norges folkekirke» og som kirken i denne forstand kan sies å utføre på vegne av hele samfunnet. Spørsmålet om mulige justering av finansieringen må derfor behandles med utgangspunkt i offentlig støtte som allerede i dag går særskilt til Den norske kirke (4.1.2).

Justering av «tilhøvet mellom finansieringa av [Den norske kirke] og tilskot til andre trus- og livssynssamfunn» er særlig av interesse fordi de resterende delene av den offentlige støtten til Den norske kirke tjener som grunnlag for å beregne det tilskuddet som andre tros- og livssynssamfunn får per medlem (se i pkt. 4.3). I relasjon til Grunnloven § 16 fjerde punktum skal Den norske kirke understøttes «på lik linje» med alle andre tros- og livssynssamfunn.

I pkt. 4.3 drøfter utvalget finansieringen av institusjonsbetjening, Sjømannskirken og lovpålagte oppgaver som fortsatt inngår i beregningsgrunnlaget. Pkt. 4.4 handler om en rekke oppgaver som Den norske kirke i dag ivaretar i større grad enn det som har vært forventet av andre tros- og livssynssamfunn. Pkt. 4.5 handler om midler som Den norske kirke bruker for å støtte virksomhet i andre organisasjoner.

Pkt. 4.6 skal gi grunnlag for å vurdere om utgifter til investeringer i, vedlikehold og drift av en del av den omfattende kirkestrukturen i Den norske kirke, kan tas ut av beregningsgrunnlaget.

Pkt. 4.7 oppsummerer hvilke økonomiske konsekvenser for tilskuddsordningen det vil ha om en eller flere av mulighetene for å redusere beregningsgrunnlaget for tilskudd som utvalget har gjennomgått, blir benyttet.

Justering av grensen mellom finansiering av oppgaver som Den norske kirke utfører på vegne av hele samfunnet, og av kirkens virksomhet som trossamfunn, vil kunne føre til at en større del av den samlede støtten til Den norske kirke enn i dag blir trukket ut av grunnlaget for å beregne tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn. At visse midler som Stortinget fortsatt ønsker å bevilge blir trukket ut av beregningsgrunnlaget, kan medføre tre ulike konsekvenser. For det første kan de aktuelle midlene bli klassifisert som finansiering av virksomhet som Den norske kirke driver på vegne av fellesskapet. For det andre kan de tenkes overført til andre institusjoner, f.eks. Kriminalomsorgen. For det tredje kan de tenkes overført til særlige tilskuddsordninger som både Den norske kirke, andre tros- og livssynssamfunn og – ut fra formålet – andre frivillige organisasjoner kan søke på.

De øvrige delene av kirkens virksomhet faller inn under § 16 fjerde punktum om at «alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje».

4.1.2 Støtte til Den norske kirke som holdes utenfor tilskuddsordningen

Den historiske, juridiske og sosiale bakgrunnen bidrar til å forklare hvorfor deler av den offentlige støtten til virksomheten i Den norske kirke tildeles uavhengig av støtte til andre tros- og livssynssamfunn. Det gjelder særlig utgifter i forbindelse med avvikling av presteboligordningen og overgangen fra statskirke til eget rettssubjekt, og til kulturvern som Stortinget ønsker å ivareta uavhengig av konfesjonell tilhørighet.

• a) Utgifter forbundet med avvikling av tjenesteboligordningen for prester og overgangen fra statskirke til eget rettssubjekt

Prestene i Den norske kirke hadde tidligere rett og plikt til å bo i prestebolig på tjenestestedet. Fra 1. september 2015 ble ordningen opphevet, og en avtale mellom departementet og prestenes fagorganisasjoner sikret lønnskompensasjon i forbindelse med bortfallet. I statsbudsjettet for 2016 ble budsjettvirkningen beregnet til 77 mill. kroner.

Spørsmålet om likhetskravet i Grunnlovens § 16 fjerde punktum ble brutt dersom andre tros- og livssynssamfunn ikke fikk tilsvarende økning i støtten, ble forelagt Justisdepartementets lovavdeling, som konkluderte med at den foreslåtte ordningen ikke kom i strid med grunnlovsbestemmelsen. 67 På dette grunnlag sluttet Stortinget seg til de foreslåtte bestemmelsene om unntaket i lovgivningen om trudomssamfunn og ymist anna og om tilskott til livssynssamfunn. Trossamfunnsloven viderefører denne særordningen for tilskudd til Den norske kirke som følger av avviklingen av tjenestebolig- og bopliktordningen til prester (trossamfunnsloven § 23 bokstav a.

Per 1. januar 2017 ble Den norske kirke opprettet som eget rettssubjekt. I stedet for bevilgninger over statsbudsjettet til de aktuelle delene av statsforvaltningen får kirken nå, som et eget rettssubjekt utenfor staten, et årlig tilskudd. Det nye rettssubjektet fikk tilført midler til dekning av premie for pensjonsrettigheter som tilsatte i Den norske kirke hadde opparbeidet som tjenestemenn i staten, og ble også tilført egenkapital på 100 mill. kroner. Med støtte i en uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling om forholdet til Grunnloven § 16 og internasjonale konvensjoner, 68 ble også disse tilskuddene holdt utenfor grunnlaget for å beregne tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn. Stortinget sluttet seg til forslaget, 69 og unntaket for de historiske pensjonsrettighetene er videreført i trossamfunnsloven § 23 bokstav b.

• b) Gravplassforvaltning

Ansvaret for å finansiere gravplassene hviler i alle tilfeller på kommunene. Dersom statsforvalteren ikke har bestemt at ansvaret som lokal gravplassmyndighet skal ligge til kommunen (gravplassloven §§ 1 og 3), eies gravplassene av historiske grunner av sokn og drives av kirkelige fellesråd i Den norske kirke. Men fordi midlene ivaretar oppgaver som er felles for alle innbyggere i Norge, skal også denne delen av bevilgningen til Den norske kirke holdes utenfor grunnlaget for å beregne tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn (trossamfunnsloven § 23 bokstav c).

Gravplasser og krematorier er en egen funksjon i kommuneregnskapet og kostnadene for Den norske kirke til drift og investeringer på gravplassene skal synliggjøres separat fra den øvrige økonomien. På samme måte krever forskriften om økonomiforvaltning i sokn i Den norske kirke 70 at inntekter og utgifter til gravplasser skal føres på en egen funksjon.

• c) Bevaringsstrategi for kulturhistorisk verdifulle kirker

Trossamfunnsforskriften § 8 tredje ledd bestemmer at særskilte tilskudd til sikring og istandsetting av kulturhistorisk viktige kirkebygg ikke skal påvirke tilskuddssatsen til andre tros- og livssynssamfunn. Utvalgsmandatet presiserer at kommunenes rolle og ansvar i kirkebevaringsprogrammet skal videreføres.

Bestemmelsen må forstås i lys av oppsplittingen av Opplysningsvesenets fond etter at Den norske kirke ble etablert som eget rettssubjekt adskilt fra staten. 71 Stortinget gikk inn for at verdiene i fondet skulle deles mellom Den norske kirke og staten. 72 Eiendommer av særlig kirkelig verdi ble overført til Den norske kirke, mens restverdiene (beregnet til om lag 10 mrd. kroner) skulle brukes til bevaring av kulturhistoriske viktige kirkebygg. Departementet har fastsatt en bevaringsstrategi for kirker som er fredet eller listeført av Riksantikvaren. Selv om det store flertall av disse kirkene hører til Den norske kirke, skal midlene tildeles uavhengig av eierskap. 73

• d) Kirkelige mv. tjenester som finansieres av andre

Institusjonsbetjening som er tilknyttet Den norske kirke, men finansieres av andre, inngår ikke i grunnlaget for å beregne tilskuddet per medlem av tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke. Dette gjelder også mange prester som er under tilsyn av biskop, men finansiert gjennom frivillige organisasjoner mv.

Historisk har enkelte samfunnsinstitusjoner selv ansatt og finansiert egne prester fra Den norske kirke og med tilsyn fra en biskop i kirken. Ved flere institusjoner blir betjeningen nå også ivaretatt av representanter for andre tros- og livssynssamfunn.

Slik egenfinansiering omfatter for det første Forsvarets tros- og livssynskorps , som består av vel 50 fagpersoner fra Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn som tjenestegjør på grunnlag av autorisasjon eller tilsvarende fra vedkommende samfunn. 74 Ordningen bygger på avtaler mellom Forsvaret og vedkommende tros- og livssynssamfunn. Prester fra Den norske kirke som tjenestegjør i Forsvaret står under kirkelig tilsyn av preses.

Også de om lag 30 prestene fra Den norske kirke som fungerer på deltid i Heimevernet , finansieres av Forsvaret. 75

Prestetjenesten i de offentlige helseforetakene er finansiert over sykehusenes egne budsjetter. Ifølge tall fra Den norske kirke arbeider i underkant av 100 prester og enkelte diakoner på ulike steder i helsesektoren, ca. 70 ved offentlige helseforetak, de resterende ved private diakonale sykehus, sykehjem eller diakonale organisasjoner. 76 I tillegg kommer ressurser tilknyttet andre tros- og livssynssamfunn; ved preste- og samtaletjenesten. Ved St. Olavs hospital er det f.eks. ansatt en muslimsk kulturkonsulent og en sykehushumanist i tillegg til sykehusprestene. 77 Tilsvarende ordninger finnes blant annet ved Oslo Universitetssykehus. 78 De ansatte står under tilsyn av det tros- eller livssynssamfunnet de tilhører. Prester fra Den norske kirke er under tilsyn av biskopen i det bispedømmet der institusjonen ligger.

4.2 Støtte til Den norske kirke som grunnlag for å beregne støtten til andre tros- og livssynssamfunn

Historiske, juridiske og sosiale forhold gir et viktig grunnlag for å forklare hvorfor de delene av den offentlige støtten til Den norske kirke som er nevnt i pkt. 4.1, ikke påvirker støtten til andre tros- og livssynssamfunn.

Slike forhold bidrar også til å forstå utvalgets oppgave med å «kartlegge Den norske kyrkja sitt samfunnsoppdrag som landsdekkjande og demokratisk folkekyrkje». Kirkens historiske og faktiske særstilling forklarer hvorfor utmålingen av offentlig støtte til andre tros- og livssynssamfunn tar utgangspunkt i den offentlige støtten til Den norske kirke som ikke er unntatt i kraft av de bestemmelsene som er omtalt i pkt. 4.2.

Støtten per medlem av tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke skal tilsvare produktet av annen støtte Den norske kirke mottar fra stat og kommuner, delt på antall kirkemedlemmer. Mandatet sammenfatter systemet slik:

«Tilskotsordninga for trus- og livssynssamfunn utanom Dnk er utforma som ei ordning basert på rettar der løyvinga blir utrekna på grunnlag av støtta til Dnk. Samfunna har eit lovfesta krav på eit tilskot som om lag svarar til staten og kommunane si samla løyving til Dnk, rekna per medlem hjå Dnk.»

At støtten til andre tros- og livssynssamfunn beregnes på grunnlag av tellende offentlig støtte til Den norske kirke, gir også bakgrunnen for den delen av utvalgsmandatet som handler om å vurdere «om det særskilte ved folkekyrkjeoppdraget til Dnk gir grunnlag for å justere tilhøvet mellom finansieringa av Dnk og tilskot til andre trus- og livssynssamfunn, samstundes som kravet til likebehandling etter Grunnlova § 16 blir oppfylt».

I resten av kapittelet gjennomgår utvalget ulike elementer av dagens grunnlag for å beregne tilskudd til tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke. Formålet er å trekke frem sentrale momenter til vurderingen av om finansieringen av disse elementene fortsatt bør regnes med.

Dersom annet ikke er angitt, er beløpsangivelsene basert på Kirkerådets budsjett for 2025. Utvalgets kategorisering av budsjettposter må leses med visse forbehold.

4.3 Finansieringen av institusjonsbetjening, Sjømannskirken og lovpålagte oppgaver

I dette underpunktet trekker utvalget frem ulike sider av Den norske kirkes virksomhet som inngår i beregningsgrunnlaget til andre tros- og livssynssamfunn. Utvalget gir også en vurdering av tilskuddet til Sjømannskirken. Etter utvalgets forståelse er det plass for å vurdere både organisering og finansiering av flere oppgaver som inngår i rammetilskuddet til Den norske kirke. Utvalgets ambisjon er ikke å drøfte de ulike elementene uttømmende eller å gi entydige konklusjoner, men å gi et grunnlag for å vurdere om de oppgavene som løftes frem, fortsatt bør finansieres som del av rammetilskuddet til Den norske kirke og dermed også inngå i grunnlaget for å beregne tilskuddet til andre tros- og livssynssamfunn, eller overføres til andre institusjoner.

4.3.1 Institusjonsbetjening

Kriminalomsorgen

Innsatte i Kriminalomsorgens institusjoner skal ha mulighet til å utøve sin tro eller sitt livssyn (straffegjennomføringsloven § 23). Mens det tidligere fulgte med bevilgninger til fengselsprester når nye fengsler ble etablert, har det siden 2017 vært opp til Den norske kirke å vurdere behovet for stillinger som fengselsprest. I statsbudsjettet for 2000 ble kostnadene tatt inn i beregningsgrunnlaget. 79

Vurdering

Finanseringen av fengselsprester som er ansatt i Den norske kirke inngår i det ordinære rammetilskuddet til kirken. At finansieringen inngår i grunnlaget for å beregne tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn, gjør det mulig også for andre større samfunn å avsette midler til å betjene egne medlemmer mv. som er innsatt i Kriminalomsorgens institusjoner.

Kriminalomsorgens virksomhet utføres imidlertid på vegne av hele samfunnet. Etter avviklingen av statskirkeordningen er det vanskelig å se hvorfor livssynsbetjening for innsatte i norske fengsler i så stor grad skal være knyttet til Den norske kirke og ikke organiseres og finansieres på linje med annen ordinær virksomhet, slik som blant annet i Forsvaret. Prestetjenesten kan innpasses i et samlet tilbud av tros- og livssynstjenester tilpasset behovet ved den enkelte institusjon. Behov for fleksibilitet mht. dimensjonering, midlertidige behov mv. kan ivaretas gjennom avtaler med Den norske kirke og andre aktuelle tros- og livssynssamfunn.

I 2025 ville overføring fra kirkens til Kriminalomsorgens budsjett ha redusert beregningsgrunnlaget med om lag 34 mill. kroner .

Universiteter og høgskoler

Den norske kirke finansierer lønnskostnader til 14,3 presteårsverk tilknyttet universiteter og høgskoler. Av de totalt 15 stillingene er noen heltidsstillinger som betjener ett eller flere studiesteder rundt i bispedømmet, mens deltidsstillingene gjerne er kombinert med stilling som menighetsprest. Driftskostnadene til disse stillingene dekkes normalt fra universitetenes og høgskolenes egne budsjetter.

Studentprestenes arbeid består av samtaler med studenter, bidrag til trosfellesskap og gudstjenestefeiring og andre oppgaver til det beste for læringsmiljøet.

Vurdering

Ordningen har en lang historie. At finanseringen skjer gjennom den ordinære støtten til Den norske kirke og dermed inngår i grunnlaget for å beregne tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn, gjør det mulig også for andre større samfunn å avsette midler til å betjene studenter med tilknytning til disse samfunnene. Dagens ordning legger dermed til rette for trosutøvelse for studenter med ulike tro og livssyn. Samtidig vil det sjelden, slik ordningen i dag er organisert, være en direkte relasjon mellom de ulike lærestedene og tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke.

Universiteter og høyskoler har ansvaret for læringsmiljø og trivsel for sine studenter. For mange vil tilretteleggelse for tros- og livsynsutøvelse være et viktig element. Det er derfor vanskelig å se hvorfor livssynsbetjeningen ikke kan finansieres på samme måte som annen ordinær virksomhet, slik som blant annet i Forsvaret. Prestetjenesten kan innpasses i et samlet tilbud av tros- og livssynstjenester tilpasset behovet ved den enkelte institusjon. Behov for fleksibilitet mht. dimensjonering, midlertidige behov mv. kan ivaretas gjennom avtaler med Den norske kirke og andre aktuelle tros- og livssynssamfunn.

Overføring til universitetenes og høgskolenes egne budsjetter ville i 2025 ha redusert beregningsgrunnlaget med om lag 16 mill. kroner .

Kommunale helse- og omsorgstjenester

At Den norske kirke bruker ressurser på kirkelig betjening ved kommunale helse- og omsorgsinstitusjoner går langt tilbake i tid. I de fleste kommuner vil kirken bidra med gjennomføring av andakter og samtaler for institusjonsbeboerne, og mange institusjoner får jevnlig besøk av representanter fra kirken. I 2024 gjennomførte ansatte i Den norske kirke over 18 000 andakter på institusjoner rundt omkring i landet.

Enkelte kommuner har et eget tilskudd til tros- og livssynsbetjening ved kommunale helseinstitusjoner. Oslo kommune har f.eks. avsatt midler til åndelige og eksistensielle samtaler for mennesker som bor i langtidshjem. 80 Størstedelen går til Den norske kirke v/Oslo bispedømmeråd, en mindre del til andre tros- og livssynssamfunn. For 2025 er Oslo bispedømmeråd tildelt om lag 5 mill. kroner og per utløpet av 2024 var 10 sykehjem og 4 helsehus betjent av prest i deltidsstilling finansiert av kommunen. I Bergen kjøper kommunen tjenester fra Bjørgvin bispedømmeråd for om lag 1 mill. kroner per år, og en del av menighetsprestene har en prosentvis del av sin stilling allokert til sykehjemprestetjeneste.

Vurdering

Personer som oppholder seg i helse- og omsorgsinstitusjoner som drives eller finansieres av kommunene, skal ha mulighet til egen tros- og livssynsutøvelse. 81 Ved kommunale eller kommunalt finansierte helse- og omsorgsinstitusjoner er det i første rekke kommunene som skal legge til rette for at beboerne får denne muligheten. På samme måte som de offentlige helseforetakene drives slike institusjoner på vegne av hele samfunnet. Dette trekker i retning av at finansieringen av særskilt tilrettelagte arrangementer mv. for tros- eller livssynsutøvelse bør ivaretas av kommunene.

På den andre siden vil det ofte være naturlig at både Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn betjener personer som oppholder seg på kommunale helse- og omsorgsinstitusjoner på lik linje med sine øvrige medlemmer. I denne relasjon vil institusjonenes fremste oppgave være å legge til rette for at tros- og livssynssamfunnene kan betjene sine medlemmer på en hensiktsmessig måte. Finansiering gjennom den ordinære støtten til Den norske kirke bør derfor inngå i beregningsgrunnlaget og dermed medføre at også andre tros- og livssynssamfunn enn Den norske kirke får mulighet til å avsette midler til å betjene medlemmer ved helse- og sosialinstitusjonene.

4.3.2 Sjømannskirken

Sjømannskirken er et selvstendig rettssubjekt organisert som en frivillig organisasjon. Den legger til rette for sosiale, kulturelle og kirkelige møteplasser på alle kontinenter og på norsk kontinentalsokkel. Den kirkelige virksomheten følger Den norske kirkes liturgier og utøves under tilsyn av biskopen i Bjørgvin. Virksomheten drives både fra etablerte bygg og gjennom ambulerende tjenester.

Sjømannskirken samarbeider også med utenrikstjenesten og bistår privatpersoner, næringsliv og utdanningsinstitusjoner i forbindelse med ulykker og kriser, og den har lenge fått støtte av staten. Historisk bygger statstilskuddet på at

«[d]et kirkelige utearbeid må regnes som et ansvar som påhviler Den norske kirke. På samme måte som det offentlige har et økonomisk ansvar for den kirkelige virksomhet i Norge, vil det, innenfor vårt statskirkesystem – være naturlig at det offentlige også har økonomisk ansvar for det kirkelige utearbeid. Det følger av den kirkelige lovgivning at det økonomiske grunnlag for det kirkelige hjemmearbeid er basert dels på frivillige bidrag, dels statlige og kommunale bevilgninger. I lys av utearbeidets organisering i dag, og også med bakgrunn i gjeldende økonomiske ordninger for Den norske kirke, ser departementet det som naturlig at det offentliges økonomiske forpliktelse overfor utearbeidet fortsatt bør ligge til staten». 82

I dag er om lag halvparten av de samlede kostnadene i Sjømannskirken finansiert av gaver fra privatpersoner og foreninger, tilskudd, tjenesteavtaler med oljeselskap og rederier mv. og beredskapsavtaler med næringslivet. Den andre halvparten (124,7 mill. kroner i 2025) finansieres av staten. Sjømannskirken sender egen budsjettsøknad og gjennomfører egne tilskuddsmøter med departementet. Tilskuddet gis over samme budsjettkapittel som tilskuddet til Den norske kirke, men på en separat post (post 71 Tilskudd til Sjømannskirken, Norsk kirke i utlandet).

Statstilskuddet har som formål å legge til rette for at Sjømannskirken kan ivareta den kirkelige betjeningen av nordmenn i utlandet i samsvar med organisasjonens særpreg som åndelig, sosialt og kulturelt samlingssted. Mens tilskuddet tidligere var nært knyttet til definerte stillinger ved utestasjoner, er det i dag av mer generell karakter.

Siden 1997 er statstilskuddet til Sjømannskirken lagt inn i grunnlaget for å beregne tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn. 83 I en høringsuttalelse til NOU 2013: 1 Det livsynsåpne samfunn ble dette problematisert av Sjømannskirken selv, som særlig påpekte at både det diakonale og sosiale arbeidet og Sjømannskirkens bistand i akutte nødsituasjoner kommer alle nordmenn i utlandet til gode. 84 Sjømannskirken mente at også det øvrige arbeidet kunne sees i samme lys. Men innspillet ble ikke tatt til følge og utvalget er ikke kjent med at spørsmålet senere har kommet opp igjen.

Vurdering

Utvalget har inntrykk av at argumentasjonen om statens ansvar for å finansiere denne typen arbeid i utlandet fortsatt er relevant. Den sier imidlertid ikke noe om hvorfor finansieringen av Sjømannskirkens diakonale og sosiale arbeid og bistand i akutte nødsituasjoner i utlandet bør kategoriseres som en del av støtten til Den norske kirke i en tid da kirken ikke lenger er en del av statens eget forvaltningsapparat.

De tjenestene Sjømannskirken tilbyr, retter seg både mot nordmenn i utlandet og mot folk av alle nasjoner og trosretninger som er knyttet til norske virksomheter, rederi mv. under kriser. Tjenesten inkluderer bare en begrenset kirkelig komponent. Til en viss grad kan de altså betraktes som oppgaver som er felles for alle innbyggere i Norge som oppholder seg i utlandet (jf. trossamfunnsloven § 23). Dersom det ikke allerede hadde vært etablert en institusjon av denne typen, er det mye som taler for at i alle fall det sosial- og beredskapsarbeidet som Sjømannskirken tilbyr, måtte ha være organisert og finansiert på annet vis.

Et moment i vurderingen av dagens ordning er også at ingen andre norske tros- og livssynssamfunn, så langt utvalget kjenner til, driver sammenlignbar virksomhet for norske borgere mv. i utlandet. Det tilbudet til trosfeller som mange norske katolikker, muslimer mv. nyter godt av under utenlandsopphold, gis av organisasjoner og samfunn som er finansiert etter regler og sosiale forhold i vedkommende land.

Etter mønster av bestemmelsen i trossamfunnslovens § 23 om oppgaver som er felles for alle innbyggere i Norge, er det derfor mye som taler for å ta de deler av statsstøtten til Sjømannskirken som ikke skal gå til rent kirkelige formål, ut av grunnlaget for å beregne tilskudd per medlem i andre tros- og livssynssamfunn.

Uttrekk av hele statstilskuddet til Sjømannskirken ville i 2025 redusere grunnlaget for å beregne tilskudd per medlem av tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke med inntil om lag 125 mill. kroner .

4.3.3 Utgifter til særlig valgordning i Den norske kirke

Kirkeforliket i 2008, som grunnlovsendringene i 2012 bygde på, forutsatte blant annet en demokratireform i Den norske kirke for å oppnå økt deltakelse i kirkelige valg. At bevilgningene til dette formålet ble lagt inn i beregningsgrunnlaget, skulle signalisere at ønsket om medlemsdemokrati også rettet seg mot andre tros- og livssynssamfunn.

Den forutsetningen om at Den norske kirke skal være «demokratisk» som kommer til uttrykk i trossamfunnsloven § 10, gir seg tydeligst utslag i bestemmelsene om kirkevalg. Trossamfunnsloven forutsetter at det skal holdes slike valg og bestemmer at alle som er innskrevet i medlemsregisteret (§ 17) og fyller minst 15 år i valgåret, har stemmerett.

Kirkeloven § 4 fjerde ledd bestemte tidligere at kirkevalgene skulle holdes samtidig med offentlige valg og i umiddelbar nærhet av de offentlige valglokalene. I dag er det overlatt til Kirkemøtet å bestemme både tid og sted (trossamfunnsloven § 13). Dette gir større rom for å ta økonomiske hensyn ved organiseringen av valg, derunder ved å avvikle valget digitalt.

For 2025 har Den norske kirke budsjettert med 15,7 mill. kroner til kirkevalg og 2 mill. kroner til nomineringsgrupperinger. Siden 2020 budsjetterer Kirkerådet med 1/4 av kostnadene til kirkevalg i hvert av valgperiodens fire år. Per 2025 er kirkens samlede budsjett for 2027-valgene på 66 mill. kroner, mens den 4-årige kostnaden for å gjennomføre kirkevalget 2023 var på 85,6 mill. kroner. I 2023 avga 9,1 % av de stemmeberettigede (274 800 medlemmer) stemme.

Kirkens høyeste valgte forsamling er det årlige Kirkemøtet, som har omfattende myndighet til å bestemme i internkirkelige forhold (trossamfunnsloven § 12). Kirkemøtet medfører direkte kostnader på om lag 5 mill. kroner per år.

Kirkerådet, som leder Den norske kirkes daglige arbeid på nasjonalt nivå, består av 17 medlemmer som normalt samles 8–10 ganger i året. Kirkerådet fremmer saker til behandling i Kirkemøtet.

Sekretariatet forbereder de sakene som skal behandles av Kirkerådet og Kirkemøtet, iverksetter beslutningene og leder arbeidet mellom rådets møter. En stor del av sekretariatets ressurser medgår til dette formålet. Arbeidstiden til disse oppgavene er ikke særskilt registrert, men kostnadene kan estimeres til om lag 22 mill. kroner .

Vurdering

I vår tid forutsetter trossamfunnsloven at alle registrerte tros- og livssynssamfunn har «styrende organer» (§ 7 tredje ledd), men stiller ikke særlige krav til styringsorganenes myndighet (rådgivende eller besluttende, administrative eller konfesjonelle spørsmål). Den myndighet over «kirkens grunnlag og lære og alle liturgier og gudstjenstlige bøker», «kirkens organisering, kirkelig inndeling og kirkelige organer» som Kirkemøtet ifølge trossamfunnsloven § 12 er utstyrt med, er vesentlig større enn minstekravene til de styrende organer i andre tros- og livssynssamfunn.

Dersom loven ikke hadde forutsatt at Den norske kirke skal ha valg av samme type som valg til kommunestyrer, fylkesting og Stortinget, hadde den f.eks. kunnet organisere organisasjonen etter en internrepresentativ modell der valgte menighetsråd utpekte representanter til bispedømmerådene, som i sin tur utpekte medlemmene av et nasjonalt styringsorgan. Men en slik reform ville sannsynligvis ta tid og kan ikke legges til grunn for en vurdering av de økonomiske konsekvensene av dagens ordning.

Dette innebærer at dagens lovgivning påfører Den norske kirke utgifter som ikke på samme måte hviler på andre tros- og livssynssamfunn. Kravet om representativt styre må betraktes som et konstituerende element i skillet mellom stat og kirke slik det kommer til utrykk i Grunnloven § 16. Så lenge lovgivningen fastsetter særskilte krav til valgordningen, setter den Den norske kirke i en særstilling i forhold til andre tros- og livssynssamfunn. Dette trekker i retning av å ta særskilt offentlig finansiering av valgsystemet ut av grunnlaget for å beregne tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn.

Statens forventning om et visst internt demokrati i alle tros- og livssynssamfunn som mottar støtte kommer til uttrykk i at det særlige tilskuddet til kirkevalg ble tatt inn i beregningsgrunnlaget. Selv om deltakelsen er høyere enn i menighetsrådsvalgene under den eldre ordningen, har deltakelsen i kirkevalgene gjennomgående vært lav (i 2023 avga f.eks. om lag 9 % av medlemmene stemme). Dette skaper en mulighet for å tenke alternativt. I stedet for å trekke den valgrettede delen av tilskuddet til Den norske kirke ut av grunnlaget, kunne man f.eks. endre loven slik at kirken også på dette punkt stilles likt med andre tros- og livssynssamfunn og får mulighet til å bygge et representativt system på grunnlag av sitt eget syn på ressursprioritering og behov.

Også Kirkemøtet og bispedømmerådene med tilhørende sekretariater påfører kirken særskilte kostnader. Samtidig må alle tros- og livssynssamfunn av en viss størrelse ha et administrativt apparat for å ivareta løpende drift og betjene råds- eller styringsorganer. Selv om både antall medlemmer og virksomheten i Den norske kirke er vesentlig større enn i noe annet tros- eller livssynssamfunn i Norge, er det ikke gitt at den har kostnader som er vesentlig større enn den i alle tilfeller ville ha hatt, og slike merkostnader vil være vanskelig å beregne.

Uttrekk av det årlige statstilskuddet til særlig valgordning for Den norske kirke, ville i 2025 redusere grunnlaget for å beregne tilskudd per medlem av andre tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke med om lag 18 mill. kroner .

4.3.4 Kirkens virksomhet på samisk og overfor den samiske befolkningen

Den norske kirke arbeider for å styrke samisk språk i gudstjenestene, og prestestillinger i det samiske språkområdet utlyses med krav eller ønske om samisk språkkompetanse. Kirken arbeider også med å utvikle tilbudet for barn og unge og har blant annet holdt leir for konfirmanter fra de tre nordligste bispedømmene som kommer fra menigheter uten eget tilbud på samisk. Samisk kirkeråd, som er lokalisert i Tromsø, skal fremme, verne og samordne samisk kirkeliv i Den norske kirke.

I denne sammenheng kan det være grunn til å nevne at kirken også er engasjert i sannhets- og forsoningsprosessen for kvener/norskfinner og skogfinner, og det er vedtatt å opprette et nasjonalt kvensk kirkeutvalg.

I tillegg til kirkens arbeid for å ivareta medlemmer og andre i det samiske samfunnet, har enhver innbygger i de kommunene som inngår i de samiske språkutviklings- og språkvitaliseringskommunene, «rett til individuelle kirkelige tjenester på samisk i Den norske kirkes menigheter» (sameloven § 3-6). Den norske kirkes fremtredende rolle i fornorskningsprosessen, særlig fra 1920–1930-tallet, 85 stiller dessuten særlige krav om at kirken bidrar aktivt i forsoningsprosessen. Samisk kirkeråds oppgave med å ivareta urfolksspørsmål på vegne av Den norske kirke, kan ses i sammenheng med dette.

Sammen med annet oversettelsesarbeid må også kirkens tilskudd til Bibelselskapet for å oversette Bibelen til samisk (se pkt. 4.5), ses i lys av kirkens særlige ansvar for den samiske befolkningen.

Vurdering

Statens og kommunenes finansiering av prestestillinger, vedlikehold og drift mv. i kraft av trossamfunnsloven § 14 første ledd, første punktum, og andre ledd, andre og tredje punktum, inngår i grunnlaget for å beregne tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn. Dette gjelder også kostnadene ved særlig tilrettelegging for kirkelig betjening på samisk i Den norske kirke. Dette bidrar til at også andre større tros- og livssynssamfunn får økonomisk grunnlag for å operere på flere språk; Human-Etisk Forbund konfirmerer f.eks. samiske ungdommer, og Den katolske kirke tilrettelegger for kirkegjengere på mange språk.

Sameloven § 3-6 om plikt til å tilby individuelle tjenester på samisk stiller derimot Den norske kirke i en særstilling. Dette trekker i retning av å trekke kostnadene til denne tjenesten ( om lag 13 mill. kroner ) ut av beregningsgrunnlaget.

Også oppfølging av forpliktelsen til å delta aktivt i forsoningsarbeidet som følger av Den norske kirkes særlige rolle i fornorskningsprosessen, er særegen i den forstand at den, i relasjon til Grunnloven § 16 andre punktum, kan sies å skje på vegne av hele samfunnet. Dette kan tale for i tillegg å trekke større deler av kostnadene til kirkelig betjening på samisk, ut av grunnlaget for å beregne tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn. Men siden utvalget ikke har grunnlag for å anslå hvilke kostnader det da kan bli tale om, er de ikke reflektert i tabellen i pkt. 4.7.1 nedenfor.

4.4 Finansieringen av andre tjenester fra Den norske kirke

4.4.1 Innledning

Historisk, rettslig og sosialt har Den norske kirke ivaretatt en rekke oppgaver som ikke på samme måte har vært forventet fra andre tros- og livssynssamfunn. Fra tiden da Den norske kirke var en del av statsapparatet var det naturlig å tillegge kirken oppgaver som kanskje ikke var primært kirkelige, men som kirken kunne løse på en effektiv måte som del av statsapparatet.

Den endrede relasjonen mellom kirke og stat gir grunn til å drøfte om slike oppgaver fortsatt bør ivaretas av Den norske kirke. Hvis svaret er ja, blir det videre spørsmål om finansieringen bør inngå i grunnlaget for å beregne tilskuddet per medlem av andre tros- og livssynssamfunn eller om det bør trekkes ut av grunnlaget. En annen mulighet er å trekke finansieringen ut av rammetilskuddet til Den norske kirke og overføre det til andre institusjoner eller til særlige tilskuddsordninger som både Den norske kirke, andre tros- og livssynssamfunn og – ut fra formålet – andre frivillige organisasjoner kan søke på.

4.4.2 Beredskap

Det er bedre grunn enn på lenge til å løfte spørsmålet om beredskap. I totalforsvaret har både tros- og livssynssamfunn og andre frivillige organisasjoner en viktig plass. Totalberedskapskommisjonen fremhever tros- og livssynssamfunnenes generelle rolle som

«godt organiserte fellesskap som kan bidra fleksibelt ved kriser. Tros- og livssynssamfunn har en stor mobiliseringsevne av frivillige, og har lokaler til rådighet som kommer lokalsamfunn til nytte ved kriser. Flere tros- og livssamfunn har mengdetrening i å gi medmenneskelig støtte og omsorg i kriser gjennom både lovpålagte oppgaver som begravelser og dødsbud, og ikke lovpålagte oppgaver som sorggrupper og sjelesorg». 86

I stortingsmeldingen fremhever regjeringen tros- og livssynssamfunnenes viktige rolle for å nå ut med nødvendig helseinformasjon i forbindelse med pandemien, og understreker behovet for å videreutvikle dialogen om beredskap. 87

I forbindelse med behandlingen av Totalberedskapsmeldingen viser også Stortingets justiskomité til at tros- og livssynsorganisasjonene er

«aktører som har erfaring med sjelesorg, moralsk støtte og hjelp med praktiske omsorgsoppgaver, noe som ikke blir mindre viktig i en krisesituasjon. Komiteen vil understreke at også andre tros- og livssynsorganisasjoner [enn Den norske kirke] spiller en viktig og kompletterende rolle inn i dette beredskapssegmentet, selv om Den norske kirke har en spesifikk rolle som koordinerende aktør». 88

Samtidig kan ordet beredskap benyttes med sikte på mange ulike forhold. Det er derfor grunn til å skille mellom finansieringen av noen hovedelementer. Utvalget konsentrerer seg her om beredskapsfunksjoner i Norge. Om Sjømannskirkens særlige rolle i beredskapsarbeidet i utlandet, se pkt. 4.3.2.

Infrastruktur

Den norske kirke fremhever at Grunnloven og særreglene i trossamfunnsloven setter den i en særstilling på beredskapsområdet. 89 Kirken legger stor vekt på sin permanente tilstedeværelse i alle lokalsamfunn og den verdi dette har i møte med både nasjonale og mer lokale kriser, og viser blant annet til sine rundt 1600 kirker, 1200 prester, 350 diakoner og nesten 5000 andre kirkelige ansatte. I krisesituasjoner vil det være naturlig å åpne den lokale kirken og arrangere sørge- eller minnesamvær.

Justiskomiteen vil «løfte betydningen av et aktivt sivilsamfunn for å bygge fellesskap», og viser særlig til at

«[e]rfaring fra tidligere kriser har […] vist betydningen som Den norske kirke har hatt som samlingspunkt for mange innbyggere uavhengig av religion, samt ulike tros- og livssynssamfunns betydning for sine medlemmer. I krisesituasjoner er de mange kirkene og forsamlingshusene rundt om i hele Norge en viktig infrastruktur som må bli tatt vare på. Den norske kirke har også en viktig psykososial funksjon ved å kunne bidra med støtte, sjelesorg, åpne kirker, sørgegudstjenester og andre markeringer i samarbeid med det offentlige, og som en brobygger til andre tros- og livssynssamfunn. Som en grunnleggende og landsdekkende institusjon i samfunnet har derfor Den norske kirke en viktig rolle i beredskapen». 90

Mer generelt påpeker komiteen samtidig at tros- og livssynsorganisasjonene er

«aktører som har erfaring med sjelesorg, moralsk støtte og hjelp med praktiske omsorgsoppgaver, noe som ikke blir mindre viktig i en krisesituasjon». 91

Totalberedskapskommisjonen påpeker særskilt at det

«i visse trosretninger er […] en konsentrasjon av bestemte innvandrergrupper, som gjør tros- og livssynssamfunn til viktige kommunikasjonskanaler for å nå frem til grupper som ellers kan være vanskelige å nå». 92

Vurdering

Den norske kirke er til stede i alle kommuner. Kirkens personale, kompetanse og fysiske samlingspunkter kan derfor ha en viktig funksjon i totalberedskapen. Bispedømmene har dessuten egne beredskapsgrupper som trer i funksjon med kirkelig innsats ved katastrofer og ulykker.

Den norske kirkes landsdekkende infrastruktur kan altså ha stor beredskapsmessig verdi for hele samfunnet. Men både bygninger og personale er som utgangspunkt finansiert gjennom den offentlige støtten til Den norske kirke og av permanent karakter. Samtidig spiller andre tros- og livssynssamfunn en økende rolle, særlig i deler av landet der de har vesentlig tilstedeværelse. De kan bidra til kontakt med innvandrergrupper mv. på en måte som kan ha stor betydning også i beredskapssammenheng.

Kravet om kirkebygg med tilhørende minimumsbetjening også på steder hvor befolkningsgrunnlaget er lite, medfører utvilsomt merkostnader som andre tros- og livssynssamfunn ikke har. Men dette er infrastruktur som Den norske kirke i alle tilfeller rår over og får støtte til å opprettholde. Det er derfor vanskelig å se at infrastrukturens verdi i beredskapssammenheng gir særskilt grunnlag for å trekke en motsvarende del av de offentlige bevilgningene ut av beregningsgrunnlaget. Men det kan argumenteres for at merkostnadene ved en så omfattende fysisk og personellmessig infrastruktur bør finansieres særskilt for Den norske kirke, se nærmere i pkt. 4.6 nedenfor.

At finansieringen helt eller delvis inngår i tilskuddsgrunnlaget innebærer at andre tros- og livssynssamfunn mottar sin relative andel av den offentlige støtten. Særskilte tjenester som det forventes at Den norske kirke eller andre tros- og livssynssamfunn skal bidra med, bør prioriteres, verdsettes og finansieres særskilt, slik utvalget gir eksempler på i de følgende underpunkter.

Deltakelse i beredskapsråd mv.

Den norske kirke viser videre til at den er representert i fylkesberedskapsråd og kommunale kriseteam. 93 Som Totalberedskapskommisjonen påpeker, er kirken

«formelt innlemmet i samarbeidet med politiet om bidrag til den offentlig organiserte redningstjenesten, for å gi omsorg og krisestøtte til de rammede. Den norske kirke fungerer også som bindeledd mellom den offentlig organiserte redningstjenesten og andre tros- og livssynsamfunn, og har ansvar for å ha kunnskap om aktuelle hensyn ved hendelser knyttet til personer med annen tro- og livssynstilknytning. Representanter for andre trossamfunn kontaktes ved behov. 94

Redningstjenesten består av to hovedredningssentraler (HRS) og 12 lokale redningssentraler (LRS), som tilsvarer antall politidistrikter. En prest eller diakon med stedfortreder er tilknyttet hver av disse enhetene som rådgiver. Disse er bindeledd mellom HRS/LRS, Den norske kirke og andre tro- og livssynssamfunn, og varsler om informasjon fra politiet.

Formelt organisert samarbeid mellom politiet og aktuelle tros- og livssynssamfunn kan ha stor betydning i krisesituasjoner, og Den norske kirke gir viktige bidrag til den offentlig organiserte redningstjenesten. Deltakelse i slike beredskapsråd som nevnes i Totalberedskapsmeldingen 95 vil kunne gi slikt samarbeid ytterligere vekt.

Vurdering

Den særskilte rolle som Den norske kirke er tildelt i dagens beredskapssystem springer ut av historisk gitte forhold. Den treffer ikke like godt i alle deler av vårt mangfoldige samfunn. Dette gjelder også overfor personer fra trosretninger med «en konsentrasjon av bestemte innvandrergrupper [som ellers] kan være vanskelige å nå». 96

Gode argumenter trekker derfor i retning av å organisere forholdet mellom politiet og tros- og livssynssektoren på en slik måte at bistand av et visst omfang eller en viss permanens blir finansiert av staten i kraft av lokalt tilpassede avtaler eller en egen tilskuddsordning; synspunktet gjelder ikke frivillig innsats som kan forventes av enhver. En slik tilnærming vil føre til at en tilsvarende del av rammetilskuddet til Den norske kirke blir tatt ut av beregningsgrunnlaget, mens tilsvarende beløp blir innarbeidet i budsjettene for politi- og redningstjenester og hensiktsmessige avtaler med Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn blir inngått.

Den økonomiske rammen må imidlertid anses som relativt begrenset. Den kan forsøksvis estimeres til om lag 2 mill. kroner .

Særlig om dødsbudskap

Ved funn av lik skal politiet underrette eller besørge underretning til de pårørende. 97 På oppdrag fra politiet skal prester fra Den norske kirke gå med dødsbud til pårørende. Siden 2017 er den tidligere avtalen mellom kirkedepartementet og Den norske kirke om kompensasjon for vaktordning og enkeltoppdrag om dødsbud erstattet av en avtale mellom Den norske kirke og prestenes organisasjoner. 98 Ordningen er regulert i tjenesteordning for menighetsprester. 99

Vurdering

Et organisert system for å overbringe dødsbudskap som de pårørende ikke er gjort kjent med på annen måte, er en viktig del av totalberedskapen. Den norske kirkes særlige rolle med å gå med dødsbudskap på vegne av politiet, springer ut av historisk gitte forhold som ikke stemmer like godt med alle deler av dagens mangfoldige samfunn. Mens mer enn 70 % av befolkningen i noen deler av landet er medlemmer i Den norske kirke, ligger andelen under 50 % i Oslo bispedømme.

Mye taler derfor for å trekke finansieringen av vaktordning og enkeltoppdrag ut av grunnlaget for å beregne tilskudd per medlem av andre tros- og livssynssamfunn. Etter utvalgets syn bør politiet i stedet inngå avtaler med Den norske kirke og/eller andre tros- og livssynssamfunn tilpasset forholdene i hver del av landet. Alternativt kan det opprettes en egen tilskuddsordning for oppdrag som politiet ikke velger å utføre selv. For 2024 var kostnadene med ordningen noe over 20 mill. kroner. For 2025 er det budsjettert med utgifter på om lag 23 mill. kroner.

4.4.3 Kultur, derunder kirkemusikk

Det er bred enighet om at vedlikehold og videreutvikling av kulturarven er en viktig del av det samlede beredskapsarbeidet (se ovenfor). Samtidig som både kirkemusikk og annen musikk i kirkene har en betydelig egenverdi, er Den norske kirke en svært viktig aktør i både kulturarv og kulturliv. Dette gjelder både fordi kommunal finansiering av organist/kantor er obligatorisk 100 og når stat eller kommune gir støtte til andre kirkelige formål. 101

Denne siden av kirkens virksomhet har også beregnet samfunnsøkonomisk relevans. Ifølge en rapport Rambøll har utarbeidet på oppdrag fra Kirkerådet, 102 knytter det seg størst direkte samfunnsøkonomisk verdi (omtrent 3 mrd. kroner årlig) til bygninger og arkitektur og dermed til driftskostnadene til kirkene, derunder kostnader for å ivareta og forvalte kirkebygg og presteboliger, samt drift av kirkelige og kulturelle aktiviteter. Den nest største direkte verdien (mer enn 600 mill. kroner) er knyttet til musikk og andre kulturarrangementer i kirkene. 103 Grunnet usikkerhet og lav datatilgjengelighet er indirekte verdier og ringvirkninger ikke tatt med i analysen. Dermed er effekter over lengre tid og mer indirekte ringvirkninger ikke tallfestet.

Mange kulturarrangementer gir inntekter, særlig til de kirkelige fellesrådene. I mange tilfeller bruker kirken egne ansatte til å planlegge og gjennomføre slike arrangementer. Det er for eksempel vanlig at organister eller kantorer, som inngår i kommunenes finansieringsansvar, har ansvar for det lokale kirkekoret og for konserter i kirken. De representerer ofte en svært viktig ressurs i det lokale kulturarbeidet.

Kulturutøvelsen i tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke tar svært ulike former. Av åpenbare historiske årsaker disponerer de bare i begrenset grad bygninger og andre installasjoner som i seg selv har stor betydning for den fysiske kulturarven. Lokalt eller regionalt er de ofte viktige, i seg selv eller i alle fall som fysisk uttrykk for mange nordmenns identitet. Uten hensyn til om konserter eller andre ikke-konfesjonelle kulturarrangementer inngår i virksomheten, har både fremtredende og mer beskjedne lokaler stor betydning som ramme for medlemmenes egen kulturutøvelse.

Vurdering

Den norske kirkes infrastruktur i form av kirker mv. er i stor grad permanent. Bortsett fra statlig og kommunal finansiering under kirkebevaringsprogrammet finansieres den som utgangspunkt av kommunene. Det samme gjelder finansieringen av organist eller kantor mv. i samsvar med kommunenes plikt etter trossamfunnsloven § 14 andre ledd tredje punktum. Inntekter ved utleie, konserter mv. går til de kirkelige fellesrådene.

I den grad den kommunale finansieringen inngår i grunnlaget for å beregne tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn, bidrar den indirekte til at statsstøtten gir andre tros- og livssynssamfunn mulighet til kulturutøvelse på sine egne premisser.

På denne bakgrunn er det vanskelig å se tungtveiende argumenter for å trekke særskilt finansiering av kirkemusikk og annen kultur i Den norske kirke ut av grunnlaget for å beregne tilskudd per medlem av andre tros- og livssynssamfunn. Det kan likevel argumenteres for at merkostnadene ved å opprettholde en omfattende fysisk og personellmessig infrastruktur som også rommer musikalske ressurser, særlig i tynt befolkede områder, bør finansieres særskilt for Den norske kirke, se nærmere i pkt. 4.6 nedenfor.

4.4.4 Sosiale tjenester, diakoni

Diakoni kan kortfattet beskrives som sosial- og omsorgstjeneste. Kirkens plan for diakoni er bredt formulert (nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet som viktige formål) og reflekterer en viktig del av dens selvforståelse. 104

Staten og kommunene avgjør selv hvorvidt og i hvilken grad de vil finansiere omsorg og sosialt arbeid i regi av Den norske kirke. 105 For 2025 omfatter budsjettet for rettssubjektet Den norske kirke delfinansiering av 114 årsverk (256 stillinger) som diakon, resten finansieres i hovedsak av kommunene gjennom fellesrådene, som normalt også er arbeidsgiver.

Vurdering

Alle eller de fleste tros- og livssynssamfunn må antas å slutte opp om tilsvarende formål, og nestekjærlighet ligger på mange måter innebygd i begrepet tros- og livssynssamfunn. Caritas Norge, som er tilknyttet Den katolske kirke, er et viktig eksempel. Diakonalt arbeid setter neppe Den norske kirke i en særstilling sammenlignet med andre tros- og livssynssamfunn.

På denne bakgrunn er det vanskelig å se tungtveiende argumenter for å trekke den offentlige finansieringen av diakoni i Den norske kirke ut av grunnlaget for å beregne tilskudd per medlem av andre tros- og livssynssamfunn. Når finansieringen inngår i beregningsgrunnlaget, vil det gi andre tros- og livssynssamfunn mulighet til å finansiere sammenlignbare oppgaver.

4.4.5 Nasjonale seremonier

Oslo domkirke og Nidarosdomen har en særlig nasjonal betydning når det gjelder store nasjonale hendelser slik som for eksempel kongelige signingsseremonier (Nidarosdomen), statsbegravelser (Oslo domkirke) eller minnemarkeringer. For å sikre tilstrekkelig beredskap i den kirkelige og musikalske virksomheten ved de to domkirkene ut over det som følger av kommunenes økonomiske ansvar, får de et årlig tilskudd fra Den norske kirke. I 2025 var dette tilskuddet på 6,4 mill. kroner.

Vurdering

Den særlige rollen Nidarosdomen og Oslo domkirke fortsatt har i gjennomføringen av nasjonale seremonier og i relasjon til kongehuset, er etter utvalgets syn av en slik karakter at det kan sies å komme alle innbyggere til gode. I dagens samfunn har ingen andre tros- og livssynssamfunn tilsvarende funksjoner.

Dette trekker i retning av å ta det særlige tilskuddet til kirkelig og musikalsk virksomhet ved Nidarosdomen og Oslo domkirke ut av grunnlaget for å beregne tilskudd per medlem av tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke. Et slikt uttrekk ville i 2025 redusere beregningsgrunnlaget med om lag 6.5 mill. kroner .

4.4.6 Trosopplæring

Frem til 1969 var dåpsopplæringen formelt en del av den offentlige skolens ansvar for opplæring og dannelse. Etter den nye grunnskoleloven ble det skolens oppgave å gi kunnskap om kristendom og andre religioner og livssyn, men undervisningen skulle ikke være forkynnende eller praktiserende.

Endringene forsterket Den norske kirkes ansvar for dåpsopplæringen. Kirken anførte da at den ikke hadde ressurser til å overta hele dette ansvaret. For å legge til rette for at alle døpte kan motta 315 opplæringstimer frem til fylte 18 år, foreslo regjeringen derfor en reform av trosopplæringen i Den norske kirke. 106 De økonomiske konsekvensene ble beregnet til 250 mill. kroner, og reformen ble ansett fullfinansiert gjennom statsbudsjettet for 2014, 107 da alle menighetene ble innlemmet i ordningen. I budsjettet for 2025 har rettssubjektet Den norske kirke satt av om lag 384 mill. kroner til formålet.

Vurdering

Opplæring i foreldrenes tro eller livssyn fremstår som et naturlig ledd i virksomheten i alle tros- eller livssynssamfunn. I tråd med forutsetningene for denne reformen er det derfor vanskelig å se tungtveiende argumenter for å trekke den offentlige finansieringen av slik virksomhet i Den norske kirke ut av grunnlaget for å beregne tilskudd per medlem av andre tros- og livssynssamfunn.

4.4.7 Døvekirken

Døvekirken er Den norske kirkes landsdekkende tilbud for døve, hørselshemmede, døvblinde og tegnspråklige. Døvekirken er organisert som et prosti under Oslo bispedømme, med eget fellesråd og døveprost. Døvemenighetene i Oslo, Stavanger, Trondheim, Bergen, Ålesund, Tromsø og Sandefjord og menighetsutvalget i Kristiansand betjener 5.400 døve og hørselshemmede og deres nettverk.

Økonomisk drives Døvekirken gjennom statlige tilskudd og frivillige bidrag, ikke gjennom kommunale midler, slik som lokalmenighetene. Som en del av sitt helhetlige inkluderingsarbeid har Den norske kirke definert Døvekirken som et særlig satsingsområde for å sikre fullverdige tros- og fellesskapstilbud på norsk tegnspråk i hele landet

Vurdering

Det er verdifullt at Den norske kirke legger stor vekt på å gi et tilpasset tilbud for disse gruppene. Det er imidlertid vanskelig å se tungtveiende argumenter for å trekke den offentlige finansieringen av slik virksomhet i Den norske kirke, ut av grunnlaget for å beregne tilskudd per medlem av andre tros- og livssynssamfunn. Denne ordningen gir andre tros- eller livssynssamfunn av en viss størrelse mulighet til å ivareta egne medlemmer med behov for tilrettelegging.

4.5 Tilskudd fra Den norske kirke til andre organisasjoner

Siden Den norske kirke ble skilt ut som eget rettssubjekt i 2017 har kirken gitt en rekke tilskudd til andre organisasjoner. Størstedelen av tilskuddene går til mottakere som tidligere var særskilt angitt i budsjettproposisjonen og viderefører i så måte statens prioriteringer. Målet med statens støtte til disse organisasjonene var å støtte videreføringen av kirken som folkekirke. I 2017 ble disse tilskuddene inkludert i tilskuddet til Den norske kirke.

I 2025 får syv organisasjoner tilskudd fra Den norske kirkes eget budsjett: 108

1. KABB (Kristent arbeid blant blinde og svaksynte) – 431 000 kroner
2. Vake (Kirkelig ressurssenter mot seksuelle overgrep) – 5 114 000 kroner
3. Samisk bibeloversettelse (Bibelselskapet) 109 – 2 017 000 kroner
4. Internasjonale økumeniske organisasjoner – 9 202 000 kroner
5. Kirkens SOS – 1 680 000 kroner
6. KIFO (Stiftelsen Kirkeforskning) – 8 354 000 kroner
7. VID/Kirkelig utdanning i Nord – 7 528 000 kroner

Vurdering

Den norske kirke har som utgangspunkt frihet til å bruke deler av rammetilskuddet til tiltak som drives av andre rettssubjekter. De tilskuddene som er nevnt i de fem første punktene av denne oversikten fremstår som en naturlig del av virksomheten i et stort tros- eller livssynssamfunn (om støtten til bibeloversettelse til samisk, se også i pkt. 4.5). Utvalget ser intet uvanlig i at en så stor organisasjon som Den norske kirke benytter eksterne aktører for å realisere egne mål. Alternativet ville være å bygge opp intern kompetanse for tilsvarende oppgaver. At disse midlene inngår i tilskuddsgrunnlaget, gir andre tros- og livssynssamfunn av en viss størrelse mulighet til å finansiere tilsvarende tjenester i egen eller ekstern regi.

I et land med et velutviklet system for forskning og høyere utdanning, slik som Norge, synes derimot tilskuddene til VID/KUN og KIFO å være av mer allmenn karakter enn det som naturlig faller inn under virksomheten til Den norske kirke som trossamfunn. I begge tilfeller er det tale om virksomhet som er av interesse for både samfunnet som helhet og for andre tros- og livssynssamfunn. Dette trekker i retning av at virksomhet som staten selv mener at det er behov for, finansieres og drives av statlige eller statsstøttede utdannings- og forskningsinstitusjoner.

Uttrekk av hele tilskuddet til KUN og KIFO fra tilskuddsgrunnlaget ville i 2025 redusere grunnlaget for å beregne tilskudd per medlem av tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke med om lag 16 mill. kroner .

4.6 Støtten til investeringer, vedlikehold, drift og kirkelig betjening av kirkebygg

4.6.1 Lokal infrastruktur i Den norske kirke

Etter kirkeordningen finnes det 1642 kirker i Den norske kirke. Fortidsminneforeningen og enkelte andre eier 37 av kirkene, mens de resterende 1605 eies av sokn i Den norske kirke. Det er i snitt 4,5 kirker per kommune. Mange små kommuner har mer enn én kirke.

Antall kirker er i stor grad historisk betinget. Utviklingen i lovgivningen er viktig for å forstå bakgrunnen for dagens bygningsstruktur. Loven av 1851 om lov om kirker og kirkegårder bestemte for eksempel at kirkene skulle romme 3/10-deler av befolkningen i soknet. Bestemmelsen bidrar til å forklare at over 500 kirker ble bygd i perioden 1850–1900, mens en rekke middelalderkirker og andre eldre kirker forsvant. 110

Antall kirkebygg må også ses i sammenheng med kirkens inndeling i mer enn tre ganger så mange sokn (1146) som kommuner (357). Ved skillet mellom kirke og stat la Stortinget vekt på å tilrettelegge for at Den norske kirke skulle forbli en landsdekkende kirke, i den forstand at den skal være i stand til å gi medlemmene kirkelig betjening over hele landet. Det innebærer blant annet at det i alle sokn skal være mulighet til å bli døpt, konfirmert, inngå ekteskap og bli begravet.

Forutsetningen om landsdekkende kirkelig betjening som Grunnloven § 16 andre punktum hviler på, og som trossamfunnsloven utbygger gjennom krav om kirkelig betjening, gir ikke i seg selv noe argument for å opprettholde og drifte alle deler av en overlevert infrastruktur. Samfunnsutviklingen tilsier tvert imot at den over tid bør forenkles i den grad bygningenes fredningsstatus og annet gjør det forsvarlig. Både samlokaliseringen med den lokale gravplassen og andre forhold bidrar til å forklare at slike prosesser ofte er komplekse og kan ta tid.

De nær 1000 kirkene som er fredet eller listeført på grunn av sin kulturhistoriske verdi, omfattes av det statlige kirkebevaringsprogrammet (se i pkt. 4.1.2), som støtter utvalgte prosjekter med kommunal medfinansiering. Hverken statlig eller kommunal finansiering av slike prosjekter inngår i grunnlaget for å beregne tilskuddet til andre tros- og livssynssamfunn. 111

Ansvaret for løpende vedlikehold og drift av alle de om lag 1600 kirkene ligger derimot på kommunene. 112 Denne finansieringen ga i eldre tid grunnlag for individuell refusjon av «kirkeskatten» for folk som sto utenfor kirken, senere for en støtteordning for privateide kirkebygg. At den kommunale finansieringen nå inngår i grunnlaget for å beregne tilskuddet til andre tros- og livssynssamfunn, bidrar til å gjøre det mulig for andre tros og livssynssamfunn å skaffe seg egnede seremonilokaler.

4.6.2 Nærmere om kostnadene

Gjennom Grunnloven § 16 andre punktum om plikt til å støtte Den norske kirke som «Norges folkekirke» (se også i kap. 2.3), ønsket Stortinget dels å ivareta hensynet til kontinuitet ved overgangen fra statskirkeordningen, dels å forplikte seg til fortsatt å legge til rette for at Den norske kirke kan tilby kirkelige tjenester over hele landet, uavhengig av kirkesøkernes grad av trosengasjement. 113

Forventningen om et landsdekkende tilbud må forstås i lys av at både historisk bakgrunn og faktisk kirkestruktur er helt annerledes for Den norske kirke enn for andre tros- og livssynssamfunn. Som nevnt i pkt. 4.6.1 vil vesentlige endringer av dagens lokale infrastruktur i praksis kunne ta tid.

Så lenge kommunenes plikt til å finansiere om lag 1600 kirkebygg står ved lag, gir det ikke mening dersom den ikke gjør det mulig å fylle dem med et minimum av konfesjonelt innhold. 114 Plikten omfatter ikke bare kostnader til investeringer i og vedlikehold av kirkene med sikte på å holde dem i en slik stand at de på forsvarlig vis kan benyttes til gudstjenester og kirkelige handlinger. Støtten skal også sikre at det i hvert sokn er «tilfredsstillende bemanning ved gudstjenester og kirkelige handlinger, herunder kirketjener, klokker og organist/kantor ved hver kirke, og tilstrekkelig administrativ hjelp».

Kravet om å holde den fysiske infrastrukturen i en slik stand at bygningene kan benyttes som kirker og ha tilfredsstillende bemanning (kirketjener, klokker og organist/kantor), gir heller ikke mening uten at de kirkelige handlingene som dette skal legge til rette for, kan skje med nødvendig medvirkning av prest.

Den obligatoriske finansieringen gjelder både på steder der den historiske og sosiale bakgrunnen gjør det rimelig å anta at Den norske kirke ville ha vært til stede på linje med andre tros- og livssynssamfunn, og på steder der dagens kirkestruktur stemmer dårlig med bosettings- og samferdselsmønsteret i vår tid.

Noen opplysninger om kirkenes geografiske spredning og antall medlemmer som sogner til hver av dem, kan tjene som illustrasjon. I kommuner som har under 2 500 innbyggere, er det f.eks. mer enn dobbelt så mange kirker (243) som antall kommuner (104). Det samme gjelder i de 173 kommunene som har under 5 000 innbyggere, men 444 kirker. De 244 kommunene som har under 10 000 innbyggere, har om lag tre kirker hver og dermed nærmere halvparten av alle landets kirker (739). Også de kommunale regnskapene bekrefter bildet av til dels store ulikheter når det gjelder støtten per medlem av Den norske kirke (se i kap. 3.3.2). Variasjonene ser i stor grad ut til å være relatert til antall kirkebygg per kirkemedlem.

I kommuner med under 1000 innbyggere er det i gjennomsnitt 339 medlemmer per kirke, i kommuner med under 2500 innbyggere er gjennomsnittstallet 497 medlemmer per kirke, i kommuner med under 5000 innbyggere er det 690 medlemmer per kirke og i kommuner med under 10 100 innbyggere er det 921 medlemmer per kirke.

Også i kommuner med over 10 000 innbyggere finnes det antagelig en rekke kirkebygg som ut fra antall eller plassering fremtrer som overtallige gitt dagens samfunnsstruktur. Men mange slike kirker er antagelig fredet eller listeført på grunn av sin kulturhistoriske verdi.

Statistikk over deltakelse i kirkelige aktiviteter forsterker inntrykket av en infrastruktur som på mange steder er betydelig overdimensjonert, både i seg selv og i forhold til sammenlignbar fysisk infrastruktur i andre tros- og livssynssamfunn. Uten hensyn til om den er dimensjonert eller egnet for dagens bruk, vil behov for kirkelig betjening ved høytider og livets overgangsfaser, og til beredskap (se i pkt. 4.4.2), måtte ivaretas ved bruk av den bygningsmassen som allerede eksisterer.

Så lenge Stortinget forutsetter at alle de 1600 kirkene blir vedlikeholdt og driftet uavhengig av bosettings- og samferdselsmønster, står Den norske kirke i en særstilling sammenlignet med andre tros- og livssynssamfunn. Ifølge fellesrådenes regnskaper for 2023 var samlede kommunale driftstilskudd og tjenesteyting som føres under funksjon 042 Kirker 115 på om lag 522 mill. kroner, mens kommunale tilskudd og tjenesteyting til investeringer under samme funksjon utgjorde om lag 481 mill. kroner. Dette tilsvarer en samlet støtte på om lag 1 mrd. kroner. 116 Statens finansiering av den lokale prestetjenesten kommer i tillegg.

Vurdering

Støtten til investeringer, vedlikehold og drift av kirkebygg i Den norske kirke må som utgangspunkt regnes som finansiering av virksomhet som trossamfunn. Kravet etter Grunnloven § 16 fjerde punktum om støtte til alle tros- og livssynssamfunn «på lik linje», vil da stå i veien for å trekke dette beløpet ut av grunnlaget for å beregne tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn. Dette gjelder i alle fall på steder der andre tros- eller livssynssamfunn driver en virksomhet som kan sammenlignes med virksomheten i Den norske kirke.

At den kommunale støtten til vedlikehold og drift av kirkene på slike steder inngår i grunnlaget for å beregne tilskuddet til tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke, bidrar indirekte til å gi dem mulighet til å ivareta sine behov for verdige seremonilokaler mv. Dette gjelder eksempelvis Den katolske kirke, som betjener mange ulike språkgrupper, trenger prester med ulik språkkompetanse og også betjener mange mennesker med «D-nummer» som ikke utløser støtte. Dette trekker i retning av å beholde kommunal støtte til Den norske kirke i beregningsgrunnlaget, slik at slike samfunn mottar sin relative del av det medlemsbaserte tilskuddet. Men som nevnt i kap. 5.4.6 kan slike behov også tenkes ivaretatt gjennom en søknadsbasert tilskuddsordning for tilsvarende formål.

Forutsetningen om videreføring av et kirkelig tilbud i alle deler av landet, er likevel et grunnleggende premiss for det brede politiske kompromisset som Grunnloven § 16 hviler på. De lovfestede kravene om å holde svært mange kirkebygg funksjonsdyktige og tilstrekkelig betjent, også i områder med beskjedent befolkningsgrunnlag, setter Den norske kirke i en særstilling sammenlignet med alle andre tros- og livssynssamfunn.

Bosettings- og samferdselsmønsteret endrer seg. Både antall og plassering av en betydelig del av kirkene stemmer dårlig med de demografiske forholdene i vår tid. Så lenge de politiske og økonomiske rammevilkårene ikke utløser omfattende tilpasning til dagens forhold, medfører kirkelig betjening i deler av landet der infrastrukturen klart overstiger de behov som følger av dagens bosettings- og samferdselsmønster, langt høyere kostnader enn det er rimelig å anta at Den norske kirke selv ville ha påtatt seg dersom strukturen hadde kunnet bygge på nåtidens forhold.

Dette trekker i retning av å ta en tilsvarende del av den samlede finansieringen av Den norske kirke, ut av grunnlaget for å beregne tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn. Innenfor rammen av Grunnloven § 16 må andelen fastsettes etter Stortingets skjønn.

4.7 Økonomiske konsekvenser av mulige utdrag

4.7.1 Justeringer av grensen for «det særskilte ved folkekyrkjeoppdraget»

De maksimale økonomiske konsekvensene av å overføre offentlig støtte i 2025 fra grunnlaget for å beregne tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn til særlige støtteordninger for Den norske kirke kan oppsummeres slik:

* Lov om tros- og livssynssamfunn (trossamfunnsloven) § 14 andre ledd andre og tredje punktum.

Utvalget kan ikke se at slike omposteringer verken enkeltvis eller samlet vil skape særlige utfordringer i relasjon til Grunnloven § 16 fjerde punktum eller regelverket om diskriminering av andre tros- og livssynssamfunn.

Medlemmet Sandvig tar likevel forbehold vedrørende siste post i tabellen. Støtte til kirkelige formål som bygg, stillinger og aktiviteter i Den norske kirkes regi, har fra 1969 inngått i beregningsgrunnlaget. Siden den gang er statskirkeordningen opphevet og prinsippet om likebehandling er grunnlovfestet. Det er derfor vanskelig å se at det ikke vil utfordre plikten etter Grunnloven § 16 fjerde punktum til å støtte tros- og livssynssamfunn «på lik linje» eller den menneskerettslige skranken mot usaklig forskjellsbehandling å ta støtte til ordinære kirkelige formål ut av beregningsgrunnlaget.

4.7.2 Overføring til andre institusjoner eller til søkbare tilskuddsordninger

De maksimale økonomiske konsekvensene av å overføre offentlig støtte i 2025 fra grunnlaget for å beregne tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn til andre institusjoner eller til særskilte tilskuddsordninger kan oppsummeres slik:

Utvalget kan ikke se at disse omposteringene verken enkeltvis eller samlet vil skape særlige utfordringer i relasjon til Grunnloven § 16 fjerde punktum eller regelverket om diskriminering av andre tros- og livssynssamfunn.

Medlemmet Sandvig vil likevel understreke at den delen av statsstøtten til Sjømannskirken som går til kirkelige formål skal være med i beregningsgrunnlaget.

4.7.3 Konsekvenser for støtten per medlem av tros- og livssynssamfunn

Dersom de maksimale uttrekkene som er vist i pkt. 4.7.1 og 4.7.2, blir gjennomført, vil grunnlaget for å beregne tilskuddet per medlem av tros- og livssynssamfunn bli redusert med (37+216=) om lag 250 mill. kroner. Dersom tilskuddsordningen ellers blir omtrent som i dag, ville det i 2025 ha redusert tilskuddssatsen med om lag 73 kroner, det vil si fra 1554 kroner til om lag 1480 kroner .

Dersom også en skjønnsmessig del av kostnadene til investeringer, vedlikehold, drift og kirkelig betjening av kirkestrukturen i deler av landet der den står i klart misforhold til de behov som følger av dagens bosettings- og samferdselsmønster tas ut av beregningsgrunnlaget (se i pkt. 4.6), vil tilskuddssatsen bli redusert tilsvarende.

Ingen slike uttrekk vil i seg selv endre den konsekvens av dagens tilskuddssystem at tilskuddssatsen per medlem av tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke øker som følge av nedgang i antall medlemmer av Den norske kirke og/eller økning i antall medlemmer av andre tros- og livssynssamfunn. Dersom støtten til Den norske kirke holdes på omtrent samme nivå som i dag, vil også statens samlede utgifter øke.