6 Demografi og befolkningsutvikling

Endringer i folketall og befolkningssammensetning har stor betydning for tilgangen til arbeidskraft og bidrar til å forklare geografiske forskjeller blant annet i sysselsetting og utdanningsnivå. Befolkningsvekst bidrar til høyere sysselsetting og større skattegrunnlag, mens økt antall eldre vil ha betydning for utviklingen i offentlige utgifter. I dette kapittelet ser vi nærmere på regionale forskjeller i demografiske komponenter som innvandring, innenlandsk flytting, fødselsoverskudd og befolkningssammensetning.

Figur 6.1 Folketilvekst i Norge 1816–2020. Tall i antall personer og årlig vekst i prosent.

Kilde: SSB (tabell 05803). Beregninger: KMD.

6.1 Utvikling i folketallet

Lav vekst i 2020, men høy vekst de siste årene sammenlignet med Europa

I 2020 vokste folketallet i Norge med 23 800 personer, det vil si 0,4 prosent. Dette er den laveste veksten som er registrert siden 2001, noe som må sees i sammenheng med koronapandemien som førte til svært få innvandringer til landet (SSB, 2021a). Figur 6.1 viser folketilveksten per år siden 1816. Økning i arbeidsinnvandring ga fra år 2006 en tiårsperiode med svært høy folketilvekst i landet, men lavere nettoinnvandring har bidratt til en svakere befolkningsvekst de siste årene. Vi ser at i en historisk målestokk er veksten de siste femten årene målt i antall personer svært høy. Målt i prosent har folketilveksten de siste årene vært omtrent på samme nivå som før den store innvandringsbølgen som fulgte etter EU-utvidelsene i 2004 og 2007.

Vi har ikke tall for å sammenligne befolkningsveksten i 2020 i Norge med land i Europa. Men i årene før 2020 var veksten i Norge høy sammenlignet med andre land i Europa. Befolkningsveksten i EU samlet var på 0,2 prosent i 2019, mens tilsvarende tall for Norge var 0,7 prosent. Malta, Luxemburg, Kypros og Irland hadde høyest vekst, mens en del land, særlig i Øst-Europa, hadde nedgang i folketallet. Størst var nedgangen i Bulgaria, Latvia, Romania og Kroatia, men også Hellas og Italia hadde synkende folketall (Eurostat). Figur 6.2 viser befolkningsveksten i europeiske regioner i perioden 2000 til 2019. Norge var ett av bare sju land i OECD med befolkningsvekst i alle landets regioner. Regionene i Norden har stort sett befolkningsøkning, med unntak av en del regioner i Finland, Island og den nordligste delen av Sverige. Vi finner også befolkningsvekst i hele eller store deler av Irland, Storbritannia, Frankrike, Belgia, ­Nederland og Sveits, mens det var nedgang i folketallet i mange regioner i Tyskland, Øst-Europa, Portugal og Hellas. I Spania er det store regionale forskjeller; det er flere regioner med sterk vekst, men også flere med nedgang.

Figur 6.2 Befolkningsvekst i europeiske regioner–TL3 25 (2000–2019). Gjennomsnittlig årlig vekstrate i prosent.

Kilde: OECD, Regions and Cities at a Glance 2020.

Sterkest vekst i folketallet i sentrale deler av landet

Det er en klar og vedvarende tendens til at de mest sentrale delene av landet har den høyeste befolkningsveksten. Gjennom flere tiår har folketallet i de minst sentrale kommunene (sentralitet 6) blitt redusert, mens de mest sentrale kommunene har opplevd vekst.

Figur 6.3 viser befolkningsveksten etter sentralitet per år siden starten av 2000-tallet. Vi ser at den reduserte befolkningsveksten som følge av mindre nettoinnvandring under koronapandemien først og fremst reduserte veksten i sentrale kommuner. Befolkningsveksten i disse områdene, og særlig på sentralitet 1, ble sterkt redusert i forhold til året før. Distriktskommuner (sentralitet 5 og 6) ble generelt mindre berørt av innvandringsnedgangen og hadde omtrent samme utvikling i 2020 som året før. Det overordnede mønsteret er likevel fremdeles det samme: befolkningsveksten er størst i sentrale kommuner, mens mindre sentrale kommuner har nedgang i folketallet.

Figur 6.3 Befolkningsvekst etter sentralitet 2000–2020. Prosent.

Kilde: SSB (tabell 07459), Beregninger: KMD.

I løpet av de siste 10 årene har de minst sentrale kommunene (sentralitet 6) til sammen fått 3,3 prosent færre innbyggere, mens de mest sentrale (sentralitet 1) har vokst med 16,2 prosent. SSB forventer i sine befolkningsframskrivinger at den nasjonale veksten de nærmeste 10 årene vil bli halvert fra like under 10 prosent vekst i perioden 2011–2021 til under 5 prosent vekst i perioden 2021–2031. Framskrivingene viser samtidig at det er de mer sentrale kommunene som vil få redusert sin vekst framover, mens mindre sentrale deler av landet vil ha en relativt stabil utvikling (Leknes mfl., 2020, NOU 2020: 15). I følge SSBs hovedalternativ vil de minst sentrale kommunene få 1 prosent færre innbyggere de neste 10 årene, mens de mest sentrale vil vokse med rundt 8 prosent.

Vekst i folketallet i de fleste fylker

Figur 6.4 viser befolkningsutviklingen for fylkene fra år 2000 fram til og med 2020. Etter at folketallet har vokst i alle fylker hvert år i tiårsperioden mellom 2008 og 2018, er det nå nedgang i folketallet i de to nordligste fylkene samt Innlandet. Innlandet har ikke hatt befolkningsnedgang siden 2004, mens Nordland hadde nedgang i folketallet i flere år i starten av 2000-tallet. Oslo og Viken har den sterkeste folketallsveksten de siste årene, men spesielt i Oslo har veksten blitt kraftig redusert i 2020, i hovedsak som følge av redusert innvandring. De fleste fylkene fikk noe redusert vekst det siste året, med unntak av Vestfold og Telemark, Møre og Romsdal, samt fylkene i Nord-Norge hvor utviklingen er den samme som året før.

Figur 6.4 Befolkningsvekst etter fylke 2000–2020. Prosent.

Kilde: SSB (tabell 07459). Beregninger: KMD.

Tabell 6.1 viser at det også innad i hvert fylke er de mest sentrale kommunene som har den sterkeste befolkningsveksten. Unntaket er Vestland der nabokommunen til Bergen, Askøy kommune (sentralitet 3), samt kommunene på sentralitet 4, har hatt sterkere vekst i folketallet enn Bergen (sentralitet 2). De mindre sentrale kommunene (sentralitet 5 og 6) i hvert fylke har stort sett nedgang i folketallet de siste fem årene.

Tabell 6.1 Befolkningsvekst etter fylke og sentralitet (1.1.2016 – 1.1.2021). Prosent.

Fylker

1 – mest sentrale kommuner

2

3

4

5

6 – minst sentrale kommuner

Totalt

Viken

7,0

5,7

5,5

1,4

-1,6

-5,3

5,7

Oslo

5,9

5,9

Innlandet

4,6

2,2

-1,2

-2,4

-5,0

0,5

Vestfold og Telemark

7,3

2,3

0,2

-3,3

-1,8

2,7

Agder

5,0

1,6

-0,5

-3,8

3,5

Rogaland

3,6

3,2

1,3

-1,7

-3,7

2,7

Vestland

3,0

4,3

3,2

-0,3

-1,6

2,2

Møre og Romsdal

3,9

1,1

-0,8

-3,8

1,0

Trøndelag

7,3

4,2

1,7

-0,8

0,9

3,9

Nordland

4,1

-0,5

0,5

-4,0

-0,1

Troms og Finnmark

4,9

1,1

-2,5

-3,7

0,3

Hele landet

6,2

5,1

3,9

1,3

-1,1

-2,8

3,4

Kilde: SSB (tabell 07459). Beregninger: KMD.

6.2 Grunnlaget for endring: innvandring, flytting og fødselsoverskudd

Innvandring gir befolkningsvekst i alle fylker

Den høye folketallsveksten som har preget Norge de siste ti årene skyldes i hovedsak høy innvandring.

Figur 6.5 viser at innvandringen er den eneste befolkningskomponenten som bidrar positivt til befolkningsvekst i alle fylker de siste fem årene. Nesten alle fylkene har også fødselsoverskudd som medvirker til at folketallet øker. Unntakene er Innlandet og Nordland som er de eneste fylkene med fødselsunderskudd, og vi ser også at fødselsoverskuddet har bidratt lite til befolkningsveksten i Vestfold og Telemark. Viken har den største flyttegevinsten fra innenlandsk flytting, mens Nordland og Troms og Finnmark har det største innenlandske flyttetapet.

Figur 6.5 Befolkningsutvikling etter fylke og vekstkomponent (1.1.2016–1.1.2021). Tall per 100 i middel­folkemengden.

Kilde: SSB (tabell 01223). Beregninger: KMD.

Figur 6.6 viser at innvandringen er den eneste av befolkningskomponentene som de siste årene har bidratt positivt i alle sentralitetsnivå. Vi ser også at innenlandsk tilflytting i liten grad medvirker til vekst i de mest sentrale kommunene, men at netto utflytting har stor betydning for de minst sentrale kommunene. I de store bykommunene er både et stort fødselsoverskudd og innvandring driverne for vekst, mens i de mellomstore bykommunene og i småbykommuner (sentralitetsnivå 3 og 4 ) er det innvandringen som bidrar mest til veksten.

I løpet av de siste fem årene har de mindre sentrale kommunene på sentralitet 5 og 6 hatt en nedgang i folketallet, noe som bunner i netto innenlandsk flyttetap og fødselsunderskudd. Småbykommuner på sentralitet 4 har også hatt et netto innenlandsk flyttetap, men dette motvirkes av innvandring og fødselsoverskudd.

Figur 6.6 Befolkningsutvikling etter sentralitet og vekstkomponent (1.1.2016–1.1.2021). Tall per 100 i middelfolkemengden.

Kilde: SSB (tabell 01223). Beregninger: KMD.

Nettoinnvandringen er redusert i både sentrale og mindre sentrale kommuner

Nettoinnvandringen fra utlandet var i 2020 på om lag 11 300 personer og stod dermed for 47 prosent av folketilveksten i Norge. Dette er det laveste innvandringstallet siden 2006, og nesten en halvering av nettoinnvandringen siden toppåret 2012.

Nettoinnvandringen var minkende allerede før pandemien kom til Norge og koronatiltakene ble innført. Årsakene er delvis lavere arbeidsinnvandring og delvis at en større andel av innvandrerne har flyttet ut.

Figur 6.7 viser at nedgangen har kommet i både sentrale og mindre sentrale kommuner. I 2020 lå nettoinnvandringen på et lavt nivå på alle sentralitetsnivåer, men nedgangen i innvandring var sterkest i mer sentrale kommuner. De minst sentrale kommunene hadde omtrent lik nettoinnvandring i 2020 som året før. Kommuner i sentralitet 5 og 6 opplevde en kraftig økning i nettoinnvandringen i 2016/2017, noe som har sammenheng med økningen i antall flyktninger (figur 6.10) og en svak økning i arbeidsinnvandringen (figur 6.9).

Figur 6.7 Nettoinnvandring etter sentralitet 2000–2020. Tall per 100 i middelfolkemengden.

Kilde: SSB (tabell 05426). Beregninger: KMD.

Av fylkene har særlig Rogaland opplevd en kraftig reduksjon i nettoinnvandringen siden ­toppåret 2012, og fylket har de siste fem årene hatt den laveste nettoinnvandringen i forhold til folketallet av alle fylkene. Dette har sammenheng med den økonomiske utviklingen i fylket etter oljeprisfallet med økt arbeidsledighet og redusert etterspørsel etter arbeidskraft. Troms og Finnmark og Nordland har høyest nettoinnvandring i forhold til folketallet. Også Oslo har hatt relativt stor innvandring.

Tabell 6.2 viser at nettoinnvandringen har vært særlig høy i en del mindre sentrale kommuner. Vi ser at nettoinnvandringen i forhold til folkemengden er størst i mindre sentrale kommuner (sentralitet 5 og 6) i flere fylker. De minst sentrale kommunene i Innlandet utmerker seg med særlig høy innvandring.

Tabell 6.2 Nettoinnvandring etter fylke og sentralitet (1.1.2016–1.1.2021). Tall per 100 i middelfolkemengden.

Fylker

1 – mest sentrale kommuner

2

3

4

5

6 – minst sentrale kommuner

Totalt

Viken

1,4

1,4

1,2

2,0

3,4

1,5

1,4

Oslo

2,6

2,6

Innlandet

1,6

1,5

1,6

1,8

5,5

1,8

Vestfold og Telemark

1,6

1,5

2,7

2,6

1,8

1,7

Agder

1,7

2,4

2,1

2,9

2,0

Rogaland

1,3

1,1

1,1

2,0

1,2

1,2

Vestland

1,3

0,7

1,5

2,2

2,9

1,6

Møre og Romsdal

2,2

1,9

2,4

1,5

2,1

Trøndelag

2,9

1,4

2,0

2,3

3,2

2,5

Nordland

2,9

2,0

4,3

3,1

3,0

Troms og Finnmark

2,7

2,6

3,9

3,4

3,1

Hele landet

2,2

1,6

1,6

1,9

2,7

3,1

1,9

Kilde: SSB (tabell 05426). Beregninger: KMD.

Hvem innvandrer til Norge?

Norge er mer mangfoldig enn for 20 år siden, og skyldes at innvandringen til Norge økte betydelig etter årtusenskiftet, og spesielt etter EU-utvidelsene i 2004 og 2007. I 2005 kom det for første gang flere arbeidsinnvandrere enn personer som fikk beskyttelse, og i årene som fulgte var antallet arbeidsinnvandrere i sterk vekst. I 2011 kom om lag 26 600 nye arbeidsinnvandrere til landet. Etter dette har vi sett en nedgang i arbeidsinnvandringen fram til 2016 da arbeidsinnvandringen gradvis begynte å øke igjen. I 2019 registrerte 16 000 personer seg som arbeidsinnvandrere, noe som var en økning på 5 prosent sammenlignet med året før.

Figur 6.8 Grunn for innvandring til Norge 2000–2019. i Norge. Antall.

Kilde: SSB (egen bestilling). Beregninger: KMD.

Flyktningstrømmen til Europa høsten 2015 brakte mange flyktninger fra Syria til Norge og gjorde flukt til den nest største innvandringsgrunnen i 2016. Innvandringen på grunn av flukt økte med 63 prosent fra 2015 til 2016. I 2016 var det for første gang siden 2005 flere familiegjenforeninger enn arbeidsinnvandrere.

Mange av de som innvandrer til Norge, flytter ut igjen av ulike årsaker. Andelen som flytter ut av landet varierer mye med innvandringsgrunn. Personer som kommer til landet på utdanningstillatelse, flytter ut i størst grad. Hvis de skal bli boende etter avsluttet utdanning, må de få et annet grunnlag for oppholdstillatelsen.

Mange arbeidsinnvandrere flytter ut etter noen år i Norge. Blant de som kom i 2011, året med høyest arbeidsinnvandring er 63 prosent fortsatt bosatt i landet (SSB, 2020d).

Arbeidsinnvandring og familiegjenforening dominerer i både sentrale og mindre sentrale kommuner

Arbeidsinnvandringen økte for alle sentralitetsnivåer etter EU-utvidelsen i 2004, jf. figur 6.9. Den har i alle år siden vært høyest til de mest sentrale kommunene. Vi ser at arbeidsinnvandringen i mer sentrale kommuner ble redusert i etterkant av finanskrisen. Men for distriktskommuner på sentralitet 5 og 6 ble innvandringen i liten grad påvirket dette året.

I tillegg til den registrerte innvandringen, kommer innvandrere på sesongarbeid. Vi så i kapittel 3.2 at det er store sesongvariasjoner i sysselsettingen i distriktskommuner.

Figur 6.9 Innvandring med arbeid som innvandringsgrunn etter sentralitet 2000–2019. Tall per 100 i middelfolkemengden.

Kilde: SSB (egen bestilling). Beregninger: KMD.

Nedgang i arbeidsinnvandringen førte til nedgang i den totale innvandringen til Norge etter 2011. Flyktningstrømmen til Europa høsten 2015 brakte mange flyktninger fra Syria til Norge. Det førte til en kraftig vekst i innvandringen, særlig til distriktskommuner på sentralitet 5 og 6. Grunnen til dette var at mange flere kommuner enn tidligere bosatte flyktninger, og dette førte til en overrepresentasjon av flyktninger i distriktskommunene (NOU 2020:15). De senere årene har dette jevnet seg ut. Det er fastsatt et sett med kriterier for fordeling av flyktninger til kommunene. Ett av kriteriene er at flyktninger skal bosettes i alle landsdeler. Et annet kriterium er at det skal, som hovedregel, ikke bosettes flyktninger i områder med særskilt høy del innvandrerbefolkning (IMDI, 2021).

Figur 6.10 Innvandring med flukt som innvandringsgrunn etter sentralitet 2000–2019. Tall per 100 i middelfolkemengden.

Kilde: SSB (egen bestilling). Beregninger: KMD.

For sentralitet 5 har flukt samlet vært den største innvandringsgrunnen, selv om nivået har variert over tid. Nesten 70 prosent av alle som ble registrert innvandret til disse kommunene i år 2000 var mennesker på flukt. I dag ligger denne på 29 prosent.

For de mer sentrale kommunene har bosettingen av flyktninger vært lavere og har dessuten holdt seg relativt stabil, særlig på sentralitet 1.

Figur 6.11 Innvandring med familiegjenforening som innvandringsgrunn etter sentralitet 2000–2019. Tall per 100 i middelfolkemengde.

Kilde: SSB (egen bestilling). Beregninger: KMD.

Familiegjenforening er også en relativt stor årsak til innvandring til Norge på alle sentralitetsnivåer. De mest sentrale kommunene har den største andelen, men også i de andre sentralitetsnivåene har familiegjenforening vært en stabil årsak til innvandring på 2000-tallet. Familiegjenforeningen gjenspeiler både hvor det har kommet innvandrere til Norge på grunn av arbeid eller flukt, men omfatter også ekteskap med utlendinger.

Innvandring til Norge grunnet utdanning kommer i stor grad til sentrale kommuner der de store utdanningsinstitusjonene ligger og er relativt beskjeden i mindre sentrale områder.

De som innvandrer til Norge er unge

Figur 6.12 viser nettoinnvandringen etter sentralitet og alder i årene 2015–2019. Innvandringen er særlig høy blant de yngste barna, blant ungdommer under 18 år og unge voksne. For alle disse gruppene var nettoinnvandringen høyest i mindre sentrale kommuner (sentralitet 5 og 6). De mest sentrale kommunene har en særlig høy innvandring blant unge voksne.

At vi ser et hopp rundt 17 år i mindre sentrale kommuner kan skyldes enslige mindreårige asylsøkere som kom til Norge under flyktningkrisen.

Figur 6.12 Nettoinnvandring etter sentralitet og alder (2015–2019). Tall per 100 i middelfolkemengden.

Kilde: Panda. Beregninger: KMD.

De fleste fylker har et innenlandsk flyttetap

Det innenlandske flyttemønsteret har i hele etterkrigstiden virket sentraliserende. Flere har flyttet fra distriktene til byene enn omvendt. Dette gir seg også utslag i flyttingen mellom fylker. Tabell 6.3 viser at de fleste fylker har netto innenlandsk utflytting. De siste fem årene er det kun Viken, Vestfold og Telemark og Agder som i sum har hatt netto innenlandsk tilflytting. Av disse har Viken hatt absolutt størst tilflytting. Trøndelag har omtrent like mye inn- som utflytting. For resten av fylkene er det flere personer som flytter ut enn inn om man bare ser på flyttebevegelsene innad i landet. Det største flyttetapet i forhold til folkemengden finner vi i Nordland og Troms og Finnmark.

De mindre sentrale områdene av landet har samlet sett et innenlandsk flyttetap de siste fem årene. Det samlede flyttetapet har vært størst i de minst sentrale kommunene i Innlandet med en negativ flytterate på 8,1. Flyttetapet har også vært vesentlig i de mindre sentrale kommunene i Nordland og Troms og Finnmark, men alle fylkene (unntatt stabilitet i sentralitet 4 i Viken) har flyttetap på de tre laveste sentralitetsnivåene.

Det er ellers verdt å merke seg at alle sentralitetsnivå i Nord-Norge, Oslo og Rogaland har et innenlandsk flyttetap de siste fem årene.

Tabell 6.3 Netto innenlandsk flytting (1.1.2016–1.1.2021). Tall per 100 i middelfolkemengden.

Fylker

1 – mest sentrale kommuner

2

3

4

5

6 – minst sentrale kommuner

Totalt

Viken

3,6

3,0

3,1

-0,0

-3,8

-5,0

3,0

Oslo

-1,0

-1,0

Innlandet

1,1

-1,3

-1,9

-8,1

-0,2

Vestfold og Telemark

2,4

1,3

-1,7

-3,5

-2,6

0,9

Agder

1,6

-1,6

-2,8

-6,4

0,2

Rogaland

-0,9

-0,8

-2,3

-4,2

-4,2

-1,4

Vestland

-0,7

0,3

-0,6

-2,7

-3,4

-1,1

Møre og Romsdal

0,2

-1,9

-3,2

-3,6

-1,8

Trøndelag

1,6

0,8

-1,1

-2,7

-1,7

-0,0

Nordland

-0,6

-2,3

-3,8

-5,4

-3,0

Troms og Finnmark

-0,8

-3,0

-6,5

-5,0

-3,5

Hele landet

0,5

1,4

1,3

-1,6

-3,3

-4,4

-

Kilde: SSB (tabell 05471). Beregninger: KMD.

Figur 6.13 viser utviklingen i netto innenlandsk flytting fordelt etter sentralitet siden starten av 2000-tallet. Vi ser at nettotilflyttingen til storbykommunene og det sentrale Østlandet (sentralitet 2) samt til mellomstore bykommuner (sentralitet 3) har holdt seg relativt stabil gjennom perioden. Flyttingen til og fra Oslo og nære omlandskommuner (sentralitet 1) har variert mer, med perioder med omtrent like mye innflytting som utflytting, og perioder med netto tilflytting (2004–2007 og 2014–2019). Småbykommuner (sentralitetsnivå 4) har hatt en liten netto innenlandsk utflytting i stort sett hele perioden, men dette har økt noe i perioden 2016–2019. Kommunene på sentralitetsnivå 5 og 6 har samlet sett et betydelig innenlandsk flyttetap. Dette ble redusert etter 2006, spesielt for de minst sentrale kommunene.

Figur 6.13 Årlig netto innenlandsk flytting etter sentralitet 2000–2020. Tall per 100 i middelfolkemengden.

Kilde: SSB (tabell 05471). Beregninger: KMD.

Koronasituasjonen ser ut til å ha bremset nettoflyttingen fra distriktene. Både for sentralitet 4, 5 og 6 er netto utflytting lavere i 2020 enn i 2019. Det er særlig sentralitet 1 som har fått lavere netto tilflytting i 2020. Dette er i utgangspunktet i tråd med tidligere studier som viser en sammenheng mellom flytting og økonomiske konjunkturer. Tilbøyeligheten til å flytte øker i tider da tilgangen til arbeid er god, og omvendt, flyttetilbøyeligheten er lavere når arbeidsledigheten er høy. Dette skyldes antagelig at det er lettere å realisere flytteønsker i perioder hvor det er lettere å få arbeid overalt (Carling, 1999). Samtidig synes ikke tallene fra 2020 å indikere at flyttetilbøyeligheten er redusert nevneverdig, men bildet er ikke entydig. På sentralitet 1 økte både inn- og utflyttingen i 2020, så endringen her skyldes ikke redusert tilflytting, men økt utflytting fra disse kommunene. For distriktskommuner på sentralitet 5 og 6 ser det ut til at endringen skyldes redusert utflytting, mens tilflyttingen har holdt seg stabil.

Innvandrere preger i økende grad innenlandsk flytting

Den høye innvandringen de siste 15 årene har gjort at innvandrere også preger innenlandsk flytting. Dette har sammenheng både med at andelen innvandrere i befolkningen har økt og at innvandrerne er relativt unge og dermed mer mobile. Innvandrergruppen som helhet (innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre) hadde i perioden 2015–2019 i stor grad det samme innenlandske flyttemønsteret som den øvrige befolkningen. Det vil si at innvandrerne bidrar til netto tilflytting for sentralitet 1–3 og netto utflytting fra sentralitet 4–6.

Også på fylkesnivå påvirker innvandrerbefolkningen i økende grad netto innenlandsk flytting. I figur 6.14 ser vi at innvandrerflyttingen var dominerende i fylkene med størst utflytting i 2015–2019, Troms og Finnmark, Nordland og Møre og Romsdal, og fylket med mest tilflytting, Viken. Sammenlignet med perioden 2010–2014 har innvandrerbefolkningen i økende grad preget nettoflyttingen for disse fylkene. Innvandrernes innenlandske flytting synes i større grad enn for den øvrige befolkningen å være konsentrert mot Østlandet. Det er bare Viken og Vestfold og Telemark som har netto innenlandsk tilflytting av innvandrere.

Figur 6.14 Netto innenlandsk flytting etter innvandrerkategori og fylke (2015–2019). Tall per 100 i middelfolkemengden.

Kilde: SSB (tabell 07210). Beregninger: KMD.

Samtidig har innvandrernes innenlandske flytterate blitt redusert over tid. Innvandrere er i utgangspunktet mindre knyttet til en kommune eller region og dermed mindre stedbundne enn de som er født og oppvokst i området. Tidligere studier har vist at flyktninger har et særlig sentralisert innenlandsk flyttemønster. Tildelingen av bostedskommune gjør at de i større grad enn andre innvandrere (arbeid, familie, utdanning) kommer til mindre sentrale kommuner, men flytter ofte til mer sentrale kommuner. Flyktninger og deres familier flytter i stor grad til kommuner med andre innvandrere med samme innvandringsgrunn (Stambøl, 2013). Denne sekundærflyttingen har likevel vært avtagende over tid. Introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere ser ut til å gi personer med flyktningbakgrunn en sterkere forbindelse til sin første bosettingskommune. Personer med flyktningbakgrunn i aldersgruppen 18–24 år flytter mest, men ikke like mye som personer i samme aldersgruppe i hele befolkningen (SSB, Rapporter 2020/36).

Innvandrerne fra land det kom mange arbeidsinnvandrere fra tidlig på 1970-tallet bor fremdeles stort sett i og nær hovedstaden. Arbeidsinnvandrerne som har kommet etter at land som Polen og Litauen ble med i EU finner vi mer spredd utover hele landet fordi de i stor grad er etterspurt arbeidskraft i mindre sentrale strøk (Østby, 2017). Arbeidsinnvandrere og nordiske innvandrere har til nå i liten grad flyttet til mer sentrale strøk etter først å ha kommet til distriktskommuner. De skiller seg derimot ut ved at de oftere flytter til mindre sentrale kommuner enn de flyttet fra (Stambøl, 2013).

Unge mellom 20 og 30 år flytter mest, og søker inn til storbyene

Alder spiller en stor rolle for flyttetilbøyeligheten. Unge mellom 20 og 30 år er mest tilbøyelige til å flytte, og flyttetilbøyeligheten går gradvis ned med økende alder. Figur 6.15 viser at svært mye av den sentraliserende flyttingen skjer i 20-årene. Oslo med nære omlandskommuner, får en stor netto tilflytting av personer i 20-årene. Dette er unge som vil ta fatt på høyere utdanning eller er i starten av en yrkeskarriere. Etter endt utdanning og i løpet av etableringsfasen er det mange som flytter ut av disse mest sentrale kommunene. Dette er i stor grad boligrelatert flytting som også involverer mange barn fram til barneskolealder.

Tilsvarende mønster finner vi også for andre storbykommuner på sentralitet 2. Det er kun de mellomstore bykommunene og byomland (sentralitet 3) som samlet har netto tilflytting i alle aldersgrupper. De mindre sentrale kommunene (nivå 4, 5 og 6) har stor netto utflytting av unge i 20-årene. Men av disse er det er bare kommuner på sentralitet 4 som får netto tilflytting av personer i slutten av 20-årene og 30-årene. For sentralitet 5 og 6 gir ikke familieetablering i 30-årene netto tilflytting.

Figur 6.15 Netto innenlandsk flytting etter sentralitet og alder (ettårsgrupper). Rate per 1000 i middelfolkemengden 2015–2019.

Kilde: SSB/PANDA. Beregninger: KMD.

Nettoflytting skjuler store brutto flyttestrømmer

Tallene for netto innflytting skjuler at det er store brutto flyttestrømmer som også går til mindre sentrale kommuner. Figur 6.16 viser inn- og utflyttingen som skjuler seg bak netto-flyttetallene i figur 6.15. Som påpekt tidligere illustrerer dette at samtidig som mange unge flytter ut fra distriktskommuner er det også mange unge som flytter til disse kommunene. Innflyttingen i forhold til folkemengden er stor til de mindre sentrale kommunene, særlig av personer midt i 20-årene. Men siden flere flytter ut enn inn, blir likevel nettoflyttingen fra de mindre sentrale kommunene negativ. Figuren viser også at det ikke er den høye tilflyttingen som først og fremst skiller Oslo med nære omlandskommuner fra de andre sentralitetsnivåene. Kommuner på sentralitet 2 og 3 har like høy tilflytting. Det er den lave utflyttingen som gjør at disse mest sentrale kommunene samlet har en veldig høy netto tilflytting av personer i 20-årene.

Figur 6.16 Brutto innenlandsk inn- og utflytting etter alder og sentralitet (2015–2019). Gjennomsnittlig årlig flytting per 100 i middelfolkemengden.

Kilde: SSB/PANDA. Beregninger: KMD.

Vi ser også at forskjellen mellom småbykommunene på sentralitet 4 og de mindre sentrale kommunene på sentralitet 5 og 6 skyldes høyere utflytting fra de mindre sentrale kommunene, og da særlig i slutten av 20-årene. Tilflyttingen er relativt lik. Dette kan tyde på at tilflyttere i større grad flytter videre fra de mindre sentrale kommunene eller at utflyttingen varer lengre.

Boks 6.1 Kohortstudier av bofasthet og flytting

Kjetil Sørlie gjennomførte i mange år studier av flytting og bofasthet i fødselskohorter. Hans siste undersøkelser fulgte kullene født i 1970–74 fram til de var 35–39 år. For å få oppdaterte tall for senere kohorter har departementet bestilt data fra SSB der kommunene grupperes etter sentralitet og fylke. I tallene kan vi se hvor kohorter født mellom 1962 og 1986 bodde da de var 15 år mellom 1978 og 2001 og da de var 35 år mellom 1998 og 2021.

Innvandring og høyere utdanning fører til stor vekst i sentrale kommuner

Statistikken inkluderer også opplysninger om utdanningsnivå, det vil si tall om personene har kort (inntil videregående nivå) eller lengre utdanning. Disse tallene følger personer fram til 1984-kohorten i 2019. Figur 6.17 viser kohortene født i 1983 og 1984 etter sentralitetsnivået de var bosatt da de var 15 år (1998 og 1999). Tallet 100 i figuren er antallet bosatte på sentralitetsnivået da fødselskullet var 15 år. Søylens høyde viser hvor mange i fødselskohorten som bor på sentralitetsnivået når de er 35 år. Vi ser at totalt for landet er søylens høyde på 134. Det innebærer at høy innvandring (blå farger) har ført til at fødselskohorten har økt med 34 prosent mellom 1998/99 og 2018/19. Innvandringen har kommet til hele landet, men særlig i de mest sentrale kommunene. Her er folketallet økt med 137 prosent. Netto innvandring har bidratt med om lag 80 av disse 137 prosentene.

Figur 6.17 Andel personer født 1983 og 1984 etter bofasthet og utdanningsnivå da de var 35 år etter sentralitet. Tall i prosent av antall bosatte da de var 15.

Kilde: SSB (egen bestilling). Beregninger: KMD.

Vi ser at en stor del av den interne flyttingen i Norge fra distriktene til sentrale strøk er knyttet til personer med høyere utdanning. Det er bare sentralitet 1 og 2 som har netto tilflytting blant personer bosatt i Norge som 15-åringer. Denne tilflyttingen er i hovedsak knyttet til personer med høyere utdanning, spesielt for kommuner på sentralitet 1.

Alle øvrige sentralitetsnivåer har netto innenlandsk utflytting mellom alder 15 og 35. For sentralitet 3 er denne utflyttingen relativt beskjeden og knyttet til personer som har høyere utdanning. For personer med lavere utdanning har sentralitet 3 tilflytting og innvandring har gjort at kohorten har vokst med 26 prosent. For sentralitet 4 balanserer innvandringen netto innenlandsk utflytting blant personer med høyere utdanning.

For sentralitet 5 og 6 er kohortene blitt hhv 14 og 30 prosent mindre. Uten netto innvandring ville nedgangen vært på hhv 35 og 48 prosent. Flyttetapet for personer med høyere utdanning er størst både på sentralitet 5 og 6. Men sentralitet 6 har også et relativt stort flyttetap blant personer med kort utdanning.

Det er 49 prosent av de som bodde i landet da de var 15 som hadde høyere utdanning da de var 35. Andelen av 15-åringene som tok lang utdanning er høyest på sentralitet 1 med 54 prosent, mens den er lavest på sentralitet 6 med 43 prosent. En tredjedel av de som har innvandret har ikke oppgitt utdanning og en tredjedel har kort utdanning. Innvandring gjør derfor at andelen 35-åringer med lang utdanning er 44 prosent. Innenlandsk flytting gjør at sentralitet 1 har en andel på 55 prosent, mens andelen på sentralitet 5 og 6 er på hhv 32 og 30 prosent.

Synkende bofasthet over tid i distriktene – men innvandring kompenserer for nedgangen

Vi så over at den innenlandske flyttingen fra distriktskommuner på sentralitet 5 og 6 var relativt stor. I figur 6.18 ser vi at denne flyttingen har vært økende over tid og særlig blant kullene født på 1970-tallet sank andelen som bodde i en distriktskommune som 35-åring. Dette er personer som ble voksne under utdanningsrevolusjonen på 1990-tallet, da andelen som søkte seg til høyere utdanning økte markant. For kullene født på 1980-tallet har tallene vært relativt stabile og det innenlandske flyttetapet ble mindre for fødselskullet født 1983–86.

De lyseblå (menn) og røde (kvinner) søylene i figuren viser kun personer som var i Norge som 15-åringer. Innvandringen gjør at flyttetapet i perioden blir redusert. De oransje (menn) og mellomblå (kvinner) søylene har også med innvandring mellom alder 15 og 35. Mens flyttetapet var omtrent 28 prosent for kullene født på 1960- og 1970-tallet er dette redusert til under 20 prosent for 1983–1986-kullet.

Figur 6.18 Andel menn og kvinner som bor i distriktskommuner på sentralitet 5 og 6 ved alder 35 etter fødselsår. Tall per 100 bosatte personer i kommunene ved alder 15.

Kilde: SSB (egen bestilling). Beregninger: KMD.

Vi ser også at flyttetapet er noe større for kvinner enn for menn. Dette er særlig markant i de eldste fødselskullene. Kjetil Sørlie har relatert denne ulikheten til at menn i større grad hadde tilgang på næringseiendom og arbeid. For kullene født på 1970-tallet ble kjønnsforskjellene nesten helt borte. Tallene for kullene født på 1980-tallet viser igjen økende kjønnsforskjeller i flytting og bofasthet.

Økende regionale forskjeller i fødselsoverskudd

I 2020 ble det født rundt 53 000 barn i Norge, som er om lag 1500 færre enn i 2019. Det ble i 2020 spekulert i om koronapandemien kunne føre til en babyboom ettersom familier måtte tilbringe mye tid hjemme. Det er for tidlig å se noen korona-effekt på fødselstallene i 2020, og en eventuell slik effekt vil først bli synlig i 2021. SSB anser det imidlertid som usannsynlig at pandemien vil føre til økte fødselstall i Norge, og mener tvert imot at fruktbarheten kan bli redusert på kort sikt (Gleditsch mfl., 2020). Koronapandemien har til nå ikke påvirket dødeligheten i landet, og antall døde i Norge har vært stabilt de siste årene (SSB, 2021b).

Det fødes flere enn det dør i Norge hvert år, og i 2020 var fødselsoverskuddet (antall fødte minus antall døde) på rundt 12 000 personer. Til sammenligning har EU-landene samlet sett registrert fødselsunderskudd de siste par årene. SSB forventer at det i Norge vil fødes flere enn det dør fram mot år 2050 før det snur – og det vil dø flere enn det fødes (Gleditsch mfl., 2020). Et fødselsunderskudd innebærer at man er avhengig av tilflytting for å opprettholde eller øke folketallet.

Figur 6.19 viser utviklingen i fødselsoverskudd for hele landet og ulike sentralitetsnivå siden 1980-tallet og fram til i dag. Vi ser at det i mindre sentrale deler av landet allerede fødes færre enn det dør, og de minst sentrale kommunene har samlet sett hatt fødselsunderskudd siden midten av 1980-tallet. Det samme gjelder også de nest minst sentrale kommunene (sentralitet 5) fra og med 2012. Oslo og nære omlandskommuner (sentralitet 1) har utviklet seg fra å ha det laveste fødselsoverskuddet av alle sentralitetsnivåene i starten av perioden til å ha klart høyest fødselsoverskudd i forhold til folketallet siden slutten av 1990-tallet. Denne utviklingen har sammenheng med nettotilflytting av unge voksne til storbyene, slik at en stadig større andel av barna fødes i disse områdene. Men som vi så i figur 6.15 så flytter mange familier med små barn fra kommuner på sentralitet 1. Dette gjør at andelen barn i befolkningen likevel er relativt lik mellom sentralitetsnivåene, jf. figur 6.22.

Figur 6.19 Årlig fødselsoverskudd etter sentralitet 1980–2020. Tall per 100 i middelfolkemengden.

Kilde: SSB (tabell 06913). Beregninger: KMD.

Figur 6.20 Fruktbarhetsrate i nordiske regioner (2016–2018). Årlig gjennomsnitt.

Kilde: State of the Nordic Region 2020, Nordregio (Oscar Penje).

Tabell 6.4 Fødselsoverskudd etter fylke og sentralitet (1.1.2016–1.1.2021). Tall per 100 i middelfolkemengden.

Fylker

1 – mest sentrale kommuner

2

3

4

5

6 – minst sentrale kommuner

Totalt

Viken

1,9

1,0

0,7

-0,7

-1,2

-2,0

1,1

Oslo

4,1

4,1

Innlandet

-0,7

-0,4

-1,6

-2,4

-2,5

-1,1

Vestfold og Telemark

0,4

0,2

-0,8

-2,4

-1,1

0,0

Agder

1,5

0,7

0,1

-0,4

1,1

Rogaland

3,2

2,8

2,3

0,5

0,2

2,7

Vestland

2,3

3,2

2,2

0,3

-1,4

1,7

Møre og Romsdal

1,4

1,1

-0,1

-1,8

0,7

Trøndelag

2,5

1,9

0,8

-0,4

-0,5

1,4

Nordland

1,7

-0,1

-0,1

-1,8

-0,1

Troms og Finnmark

2,9

1,6

0,0

-2,2

0,8

Hele landet

3,4

1,8

1,0

0,9

-0,4

-1,6

1,4

Kilde: SSB (tabell 01223). Beregninger: KMD.

Fruktbarheten i Norge har falt siden 2009, og samlet fruktbarhetstall 26 ble i 2020 målt til rekordlave 1,48 barn per kvinne. Fallet i fruktbarhet de siste årene skyldes i hovedsak to forhold: At kvinner får barn senere i livet og at de i stadig mindre grad velger å få tre eller flere barn (Gleditsch mfl., 2020). Tidligere var det store regionale forskjeller i fruktbarhet i Norge. Over tid har imidlertid de regionale forskjellene blitt mindre, men fruktbarheten er fremdeles høyest i distriktene og lavest i Oslo med nære omlandskommuner (NOU 2020: 15). Nesten alle nordiske land har opplevd fall i fruktbarheten de siste tiårene, og Finland og Norge har nå lavest fruktbarhet i Norden. Som vi kan se fra figur 6.20 har de fleste svenske regioner høyere fruktbarhet enn norske og finske. I Norge finner vi høyere fruktbarhet i flere kommuner på Vestlandet enn på Østlandet, og vi finner også en god del kommuner med lav fruktbarhet i Nord-Norge. Av fylkene er det Rogaland som har høyest fruktbarhet.

Tabell 6.4 viser fødselsoverskudd de siste fem år fordelt etter sentralitet og fylke. Fødselsoverskuddet er større i sentrale deler av fylkene, mens de minst sentrale delene har færre fødte enn døde.

Oslo og Rogaland har det høyeste fødselsoverskuddet av fylkene, og disse to fylkene har på hele 2000-tallet hatt et betydelig større fødselsoverskudd enn de øvrige fylkene. Innlandet og Nordland skiller seg ut ved å være de eneste fylkene med flere døde enn fødte de siste fem årene. Innlandet har hatt et relativt stabilt fødselsunderskudd i store deler av 2000-tallet, mens Nordland har hatt en gradvis utvikling med stadig færre fødte i forhold til døde. Vestfold og Telemark har i flere år hatt et lavt fødselsoverskudd og har til sammen de siste fem årene like mange fødte som døde.

6.3 Alders- og kjønnsfordeling

Sterkest aldring i distriktene

Det blir en stadig større andel eldre i befolkningen og aldringen er sterkest i distriktene. Aldring av befolkningen er en klar trend i alle de nordiske landene, som ellers i Europa. Aldringen i mange europeiske regioner er enda sterkere enn i Norge. Bakgrunnen for aldringen er knyttet til tre forhold; de store barnekullene som fulgte i kjølvannet av andre verdenskrig blir pensjonister; samtidig øker levealderen, mens fødselstallene faller (Nordregio, 2020). Framskrivinger tyder på at trenden forsterkes framover. Små barnekull i mellomkrigstiden førte til at andelen eldre var i kontinuerlig nedgang fra begynnelsen av 1990-tallet og fram til 2009. Fra 2010 begynte andelen eldre å øke og dette vil fortsette når store fødselskullene født på 50 og 60-tallet blir pensjonister.

Forsørgerraten for eldre er forholdstallet mellom befolkningen i yrkesaktiv alder (som forsørger) og den eldre delen av befolkningen (som skal forsørges). I 2021 er det for landet som helhet 3,9 personer i yrkesaktiv alder (20–66 år) for hver person over 67 år, og denne raten forventes å bli 2,5 i år 2040. Som figur 6.21 viser har mindre sentrale deler av landet et betydelig lavere antall personer i yrkesaktiv alder i forhold til antall eldre, og de minst sentrale kommunene (sentralitet 6) har allerede en forsørgerrate omtrent på samme nivå som landet som helhet vil få i 2040. Framskrivingene til SSB viser at distriktskommuner i år 2040 vil ha under 2 personer i yrkesaktiv alder per pensjonist (forsørgerrate 1,9 for sentralitet 5, og 1,7 for sentralitet 6).

Figur 6.21 Forsørgerrate for eldre* etter sentralitet. Faktiske tall 2021 og framskrevne tall 2040 (MMMM).

Kilde: SSB (tabell 07459 og 12882). Beregninger: KMD.

* Antall personer i aldersgruppen 20–66 år per antall personer i aldersgruppen 67 år og over.

Tabell 6.5 viser hvordan forsørgerraten i år 2040 vil variere mellom fylker og ulike sentralitetsnivå. I alle fylkene finner vi samme mønster som for landet som helhet, det vil si at de minst sentrale områdene kjennetegnes ved et lavere antall i yrkesaktiv alder i forhold til antall eldre. Aldringen er minst i Oslo og sterkest i Innlandet og Nordland.

Tabell 6.5 Framskrevet forsørgerrate for eldre* etter fylke og sentralitet 2040 (MMMM).

Fylker

1 – mest sentrale kommuner

2

3

4

5

6 – minst sentrale kommuner

Totalt

Viken

2,7

2,5

2,4

1,7

1,8

1,5

2,5

Oslo

3,9

3,9

Innlandet

2,3

2,2

1,8

1,7

1,5

2,0

Vestfold og Telemark

2,3

2,2

2,0

1,6

1,6

2,1

Agder

2,7

2,2

2,0

1,8

2,5

Rogaland

3,0

2,8

2,4

2,0

1,8

2,8

Vestland

3,1

2,8

2,4

2,0

1,7

2,5

Møre og Romsdal

2,6

2,2

1,9

1,5

2,2

Trøndelag

3,3

2,4

2,1

1,9

1,9

2,6

Nordland

2,7

2,0

2,0

1,6

2,0

Troms og Finnmark

3,0

2,4

2,1

1,7

2,3

Hele landet

3,5

2,8

2,4

2,2

1,9

1,7

2,5

Kilde: SSB (tabell 07459 og 12882). Beregninger: KMD.

* Antall personer i aldersgruppen 20–66 år per antall personer i aldersgruppen 67 år og over.

Markerte geografiske forskjeller i alderssammensetning

Befolkningens fordeling på alder varierer mellom ulike deler av landet. Distriktskommuner har en større andel eldre enn mer sentrale kommuner, og figur 6.22 viser at de også har en større andel av de aller eldste over 80 år. I mer sentrale kommuner er en større andel av befolkningen i arbeidsdyktig alder, og særlig Oslo med nære omlandskommuner (sentralitet 1) har en stor andel av befolkningen i aldersgruppen 20–44 år (39,7 prosent). Til sammenligning utgjør denne aldersgruppen 26,7 prosent av befolkningen i de minst sentrale kommunene. I distriktskommuner på sentralitet 5 og 6 består størstedelen av befolkningen i arbeidsdyktig alder av folk i den noe eldre aldersgruppen 45–66 år.

Barn og unge (0–19 år) utgjør 23 prosent av befolkningen for landet sett under ett, og andelen varierer relativt lite etter sentralitet. Andelen er størst i kommuner på sentralitet 4 (23,9 prosent), og minst i de minst sentrale kommunene (20,6 prosent).

Figur 6.22 Alderssammensetning i befolkningen etter sentralitet 2021. Prosent.

Kilde: SSB (tabell 07459). Beregninger: KMD.

Parallelt med økende tilflytting av unge voksne har Oslo gått fra å ha den største eldreandelen av fylkene tidlig på 1980-tallet, til å nå ha den minste (jf. figur 6.23). Oslo har også en relativt liten andel barn og unge, på tross av at Oslo har det største fødselsoverskuddet. Dette har sammenheng med at mange får barn i Oslo, men at det også er mange småbarnsfamilier som flytter ut av Oslo og etablerer seg andre steder.

Figur 6.23 Alderssammensetning i befolkningen etter fylke 2021. Prosent.

Kilde: SSB (tabell 07459). Beregninger: KMD.

Alderssammensetning påvirker framtidig befolkningsutvikling

Regionale forskjeller i alderssammensetning bidrar til å forklare forskjeller i blant annet sysselsettings- og utdanningsnivå, jf. kapittel 5. Alderssammensetningen får også betydning for framtidig befolkningsutvikling. SSB utarbeider flere ulike alternativer eller scenarioer for befolkningsframskrivinger, deriblant et alternativ uten innenlandsk flytting og innvandring (MM00-alternativet). Dette rent demografiske alternativet er selvsagt lite plausibelt, men kan være nyttig for å se effekten av geografiske ulikheter i alderssammensetning, fruktbarhet og levealder.

Figur 6.24 viser framskrevet befolkningsvekst målt i prosent for ulike sentralitetsnivå fram mot år 2040 i SSBs hovedalternativ (MMMM) sammenlignet med alternativet uten flytting (MM00). Figuren illustrerer at demografiske drivkrefter har stor betydning for befolkningsutviklingen framover, og selv uten flytting innad i landet og over landegrensene vil sentraliseringen av befolkningen fortsette ved at de mest sentrale områdene vil få størst vekst, mens de minst sentrale kommunene vil få befolkningsnedgang. Dette har i stor grad sammenheng med en betydelig eldre befolkning i distriktskommunene enn i sentrale deler av landet.

I MM00-alternativet uten innvandring og innenlandsk flytting blir veksten lavere i landet som helhet og i de fleste sentralitetsnivå fordi innvandring bidrar til økt folketall. Vi ser at befolkningsnedgangen i de minst sentrale kommunene blir sterkere i alternativet uten flytting enn i hovedalternativet, noe som har sammenheng med at disse kommunene har et fødselsunderskudd og at innvandringen i hovedalternativet til en viss grad veier opp for fødselsunderskuddet og innenlandsk utflytting.

Figur 6.24 Framskrevet befolkningsvekst etter sentralitet i SSBs hovedalternativ (MMMM) og alternativ uten flytting (MM00) (2021–2040). Prosent av folketall i 2021.

Kilde: SSB (tabell 07459 og 12882). Beregninger: KMD.

Svak framtidig vekst i antall i arbeidsdyktig alder, og nedgang i distriktene

I årene fram mot år 2040 vil veksten i antall personer i arbeidsdyktig alder bli betydelig svakere enn den har vært i den siste tjueårsperioden. For landet som helhet forventer SSB i sine framskrivinger en økning i antall personer i arbeidsdyktig alder på rundt 36 000 personer, eller 1,1 prosent. Til sammenligning har veksten siden årtusenskiftet vært på 23,7 prosent.

Figur 6.25 viser endring i folketallet i ulike aldersgrupper for hvert sentralitetsnivå fram mot år 2040. Vi ser at veksten vil komme i mer sentrale kommuner, mens det vil bli en nedgang i antall personer i arbeidsdyktig alder i mindre sentrale kommuner (sentralitet 4–6). Det vil samtidig bli betydelig flere eldre over 67 år i alle deler av landet, mens det blir noe færre barn og unge, med unntak av i Oslo og nære omlandskommuner (sentralitet 1). Distriktskommuner på sentralitet 5 og 6 har også samlet sett hatt en nedgang i både antall barn og unge og antall personer i arbeidsdyktig alder i perioden siden år 2000.

Figur 6.25 Framskrevet endring i folketall etter alder og sentralitet i SSBs hovedalternativ (MMMM) (2021–2040). Antall.

Kilde: SSB (tabell 07459 og 12882). Beregninger: KMD.

Figur 6.26 Framskrevet endring i folketall etter fylke og alder i SSBs hovedalternativ (MMMM) (2021–2040). Antall.

Kilde: SSB (tabell 07459 og 12882). Beregninger: KMD.

Figur 6.26 viser at et fåtall fylker vil få noe vekst i antall personer i arbeidsdyktig alder framover. Viken og Oslo forventes å få økning, men også Rogaland, Agder og Trøndelag er forventet å få noen flere personer i arbeidsdyktig alder. I alle fylkene stiger antall eldre markert, mens antallet barn og unge blir redusert med unntak av i Oslo.

Forventet nedgang i antall kvinner i fødedyktig alder

Antallet kvinner i fødedyktig alder, vanligvis definert som 15–49 år, påvirker hvor mange barn som blir født. I løpet av den siste tjueårsperioden har det blitt færre kvinner i fødedyktig alder i distriktene, mens antallet i sentrale deler av landet har økt betydelig, jf. figur 6.27. I de minst sentrale kommunene (sentralitet 6) har det blitt 18,7 prosent færre kvinner i aldersgruppen 15–49 år siden årtusenskiftet, mens Oslo og nære omlandskommuner (sentralitet 1) har fått 34,5 prosent flere kvinner i denne aldersgruppen. Dette bidrar til å forklare hvorfor fødselsoverskuddet i Oslo har økt kraftig, og at det har blitt stadig større forskjeller mellom sentralitetsnivå når det gjelder fødselsoverskudd (jf. tidligere omtale av fødselsoverskudd). SSB forventer ikke at denne veksten i sentrale områder vil fortsette framover, men forventer fram mot 2040 et stabilt antall kvinner i fødedyktig alder i de mest sentrale kommunene, og en nedgang i resten av landet. Dette har sammenheng med at SSB forventer lavere innvandring framover. Nedgangen i antall kvinner i aldersgruppen 15–49 år vil framover bli størst i mindre sentrale strøk, men det forventes en svakere nedgang enn de siste tjue årene for de minst sentrale kommunene.

Figur 6.27 Endring i antall kvinner (15–49 år) etter sentralitet, faktiske tall 2000–2021 og SSBs hovedalternativ (MMMM) 2021–2040. Tall i prosent.

Kilde: SSB (tabell 07459 og 12882). Beregninger: KMD.

De fleste fylkene har fått flere kvinner i fødedyktig alder siden årtusenskiftet og Oslo har hatt om lag dobbelt så sterk vekst som fylkene som følger på de neste plassene (Trøndelag og Rogaland), jf. figur 6.28. Innlandet og Troms og Finnmark har hatt nedgang, mens antallet i Møre og Romsdal har vært stabilt. SSB forventer at det vil bli færre kvinner i fødedyktig alder i de fleste fylkene framover mot 2040, og nedgangen forventes å bli sterkest i Nordland etterfulgt av Møre og Romsdal jf. figur 6.28. I både Viken og Oslo ventes antallet å holde seg relativt stabilt.

Figur 6.28 Endring i antall kvinner (15–49 år) etter fylke, faktiske tall 2000–2021 og SSBs hovedalternativ (MMMM) 2021–2040. Tall i prosent.

Kilde: SSB (tabell 07459 og 12882). Beregninger: KMD.

Størst kvinneunderskudd i distriktene

I aldersgruppen 15–49 år er det i Norge 95 kvinner per 100 menn. Årsaken til denne ubalansen er dels at det fødes litt flere gutter enn jenter. Dødeligheten er imidlertid noe større for menn enn for kvinner, men de siste årene er dødeligheten i størst grad redusert for menn. En annen viktig årsak til kvinneunderskuddet er at det de siste 10–15 årene har innvandret flest menn. I perioden siden 2006 har det nettoinnvandret om lag 38 000 flere menn med utenlandsk statsborgerskap enn kvinner. I SSBs befolkningsframskrivinger, som går fram til år 2100, er det forventet at menn kommer til å fortsette å være i flertall.

Kvinneunderskuddet øker i takt med hvor lite sentral kommunen er og i de minst sentrale kommunene er det 90 kvinner per 100 menn, og dette er ventet å holde seg stabilt framover, jf. figur 6.29. På slutten av 1980-tallet var det større forskjeller mellom sentralitetsnivåene enn det er i dag, og i de mest sentrale kommunene var det til og med et lite overskudd av kvinner. Framover forventer SSB i sine framskrivinger at forskjellene mellom sentralitetsnivåene vil bli gradvis mindre, samtidig som både sentrale og mindre sentrale deler av landet fremdeles vil ha et kvinneunderskudd.

Figur 6.29 Kjønnskvotient i aldersgruppen 15–49 år etter sentralitet, faktiske tall 1986–2021 og framskrevne tall 2022–2040 (MMMM). Antall kvinner per 100 menn.

Kilde: SSB (tabell 07459 og 12882). Beregninger: KMD.

Tabell 6.6 viser kjønnskvotienten for aldersgruppen 15–49 år fordelt etter fylke og sentralitet. Kjønnsbalansen er jevnest i Oslo, mens kvinneunderskuddet er størst i Møre og Romsdal, Troms og Finnmark og Trøndelag.

I mange fylker er kvinneunderskuddet størst i de minst sentrale områdene. Vi ser at særlig de minst sentrale kommunene i Troms og Finnmark har et stort kvinneunderskudd, samt i Nore og Uvdal kommune i Viken (som er den eneste kommunen i dette fylket som er på det laveste sentralitetsnivået). De minst sentrale kommunene i Vestland og i Rogaland har omtrent samme kjønnsfordeling som sentrale deler av disse fylkene. Møre og Romsdal skiller seg ut ved at kvinneunderskuddet er relativt jevnt fordelt mellom sentralitetsnivåene, mens Trondheim skiller seg ut blant storbykommunene med et relativt stort kvinneunderskudd.

Tabell 6.6 Kjønnskvotient i aldersgruppen 15–49 år etter fylke og sentralitet 2021. Antall kvinner per 100 menn.

Fylker

1 – mest sentrale kommuner

2

3

4

5

6 – minst sentrale kommuner

Totalt

Viken

96

97

94

94

92

78

96

Oslo

99

99

Innlandet

96

96

94

92

90

95

Vestfold og Telemark

95

96

94

95

93

95

Agder

96

94

90

90

95

Rogaland

95

92

93

92

94

94

Vestland

94

96

94

92

94

94

Møre og Romsdal

90

92

90

92

91

Trøndelag

90

96

96

93

89

92

Nordland

96

93

95

90

93

Troms og Finnmark

94

93

91

86

92

Hele landet

98

95

95

94

92

90

95

Kilde: SSB (tabell 07459). Beregninger: KMD.

Fotnoter

25.

TL (Territorial level) er OECDs system for inndeling av regioner. TL består av to regionale nivåer, TL2 og TL3. TL2 er større regioner, det vil si landsdeler i Norge. Nivå TL3 består av totalt 2258 mindre regioner i OECD landene. I Norge korresponderer TL3 til fylkene slik de var før regionreformen i 2020.

26.

Samlet fruktbarhetstall (SFT) for kvinner beskriver gjennomsnittlig antall levendefødte barn hver kvinne kommer til å føde i hele kvinnens fødedyktige periode (15–49 år), under forutsetning av at fruktbarhetsmønsteret i perioden vedvarer og at dødsfall ikke forekommer.