7 Natur, klima og miljø

En rask befolknings- og forbruksvekst gir utfordringer for miljøet. De største utfordringene globalt og i Norge er klimaendringer, tap av naturmangfold og spredning av miljøgifter. Fysiske inngrep og endret arealbruk utgjør den viktigste negative påvirkningen på naturmangfoldet. I dette kapitlet går vi igjennom indikatorer som beskriver tilstanden i økosystemer, bruk av areal og utslipp av klimagasser regionalt.

7.1 Økosystemer

Større variasjon mellom økosystem enn mellom regioner

Økosystemtjenester eller naturgoder er produkter og tjenester fra naturen som påvirker menneskers helse og velferd, jamfør boks 7.1. I naturindeksen måles tilstanden til, og utviklingen av, biologisk mangfold i Norge. Indeksen sammenfatter tilstanden for det biologiske mangfoldet i sju hovedøkosystemer: hav, kyst, ferskvann, våtmark, skog, fjell og åpent lavland. Verdiene i indeksen kan gå fra 0 til 1, der 1 er et intakt økosystem, mens 0 er et helt ødelagt økosystem. Arbeidet med naturindeksen koordineres av Miljødirektoratet på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet. Norsk institutt for naturforskning (NINA) hadde ansvaret for å lede prosjektet for utarbeidelse av Naturindeks for Norge 2020 , se boks 7.2 for ytterligere informasjon om naturindeksen.

Boks 7.1 Økosystemtjenester

Økosystemtjenester eller naturgoder er produkter og tjenester fra naturen som påvirker menneskers helse og velferd (NOU 2013: 10). Disse kan deles inn i

  • forsynende tjenester, som mat, fôr, tømmer, brensel og ferskvann
  • kunnskaps- og opplevelsestjenester, som friluftsliv, naturopplevelse, utdanning og forskning
  • regulerende tjenester, som bidrar til å regulere blant annet vannforsyning, erosjon, lokalklima og sykdomsorganismer
  • grunnleggende livsprosesser som vedlikeholder øvrige økosystemtjenester, som kretsløp for næringsstoffer, planteproduksjon, jordsmonndannelse og evolusjonære og økologiske prosesser

Boks 7.2 Naturindeksen

Naturindeksen måler tilstanden til og utviklingen av biologisk mangfold i Norge, med vekt på bestandsutviklingen til arter. Et stort utvalg av indikatorer for biologisk mangfold samles innenfor et rammeverk på en måte som også bidrar til å identifisere viktige kunnskapsbehov for forbedret overvåking av norsk natur. Naturindeksen for 2020 sammenfatter informasjon om 260 indikatorer, tilrettelagt av eksperter fra norske faginstitusjoner, og er beregnet for årene 1990, 2000, 2010, 2014 og 2019.

Hvert økosystem har fått spesifisert en referansetilstand som skal gjenspeile en teoretisk intakt natur; en tilstand med lite menneskelig aktivitet og gitt klima og stedegne arter i perioden 1961–1990. Dette omtales som klimanormalen og skal representere et biologisk mangfold som er karakteristisk for disse forholdene. Enkelte økosystem er formet av langvarig tradisjonell menneskelig påvirkning, og her er referansetilstanden definert med bakgrunn i et økosystem i god stand der andre typer av menneskelig påvirkning har vært minimal. Med utgangspunkt i referansetilstanden estimeres en referanseverdi for hver indikator innenfor hvert område. Alle indikatorverdier normaliseres ved bruk av referanseverdien (indeksverdi 1), og skaleres til en verdi mellom 0 og 1. Naturindeksverdiene beregnes som et veid gjennomsnitt av alle indikatorer som inngår i en indeks, for eksempel for et hovedøkosystem, der vekten avhenger av tilhørighet til de funksjonelle grupper som inngår og datagrunnlagets geografiske dekning.

Se naturindeks.no for mer informasjon om økosystemene, hvilke indikatorer som utgjør det samlede grunnlaget det enkelte økosystem og mer utførlige drøftelser om utvikling innad i økosystemene og på tvers av regioner og havområder.

Naturindeksen viser betydelig variasjon i tilstanden for biologisk mangfold mellom økosystemene. Skog hadde i 2019 samlet sett den laveste indeksverdien (0,41 27 ), etterfulgt av åpent lavland (0,44) og fjell (0,56). Våtmark, ferskvann og kystvann har høyere indeksverdier, som indikerer at tilstanden i disse økosystemene er noe bedre (henholdsvis 0,68, 0,74 og 0,67). Figur 7.1 viser naturindeksverdiene for økosystemene på land og kystvann på tvers av landsdeler i 2019. Vi kan se at i stort er variasjonen større mellom økosystemer enn mellom regioner innenfor hvert økosystem. Det er likevel enkelte forskjeller. Midt-Norge skiller seg for eksempel ut med høye verdier for kystvann og våtmark, men lav verdi for åpent lavland. Nord-Norge har på sin side de høyeste verdiene for åpent lavland, men også for ferskvann. Landsdelens indeksverdier for kystvann er imidlertid de laveste i landet.

Figur 7.1 Naturindeks for økosystemer på land og for kystvann etter landsdeler og for landet 2019.

Kilde: Naturindeksen 2020 (naturindeks.no).

Tilstandsutviklingen varierer mellom økosystemene og til dels også mellom landsdelene. Dette illustreres i figur 7.2, som viser indeksverdier for alle hovedøkosystem i årene naturindeksen er utarbeidet for, på tvers av alle landsdeler.

Sett med utgangspunkt i 1990 har det vært en svakt positiv utvikling for hovedøkosystemet ferskvann. Her er indeksverdien generelt høy, men noe lavere for Øst-, Sør- og Vestlandet. For Sør- og Vestlandet skyldes de lavere verdiene blant annet omfattende og langvarig forsuring, men en rekke forvaltningstiltak har bidratt til en positiv utvikling, og etter 2010 har indeksverdiene pekt i riktig retning (Jakobsson, S. & Pedersen, B. (red.) 2020). For deler av Østlandet kan tilstanden blant annet skyldes landbruksforurensinger og avløp fra byer og tettsteder, noe som også er tilfellet for deler av Vestlandet og Midt-Norge (ibid.). Også her har det likevel vært en positiv trend etter 2010. For Norge som helhet bidrar overgjødsling fra landbruket til vesentlig påvirkning.

Figur 7.2 Naturindeks for økosystem på land og kystvann etter landsdeler og for landet 1990–2019.

Kilde: Naturindeksen 2020 (naturindeks.no).

For fjell har utviklingen vært gradvis negativ. Indeksverdiene for Sørlandet sank kraftig fra 1990, men landsdelen var per 2019 den eneste der tilstanden ble vurdert å ha forbedret seg positivt etter 2014. Negativ utvikling i stort for smågnagere, lirype og fjellrype trekker ned indeksverdiene, mens villrein og tamrein har bidratt andre veien. Klimaendringer og arealbruk er eksempel på faktorer som kan påvirke fjelløkosystemet negativt (ibid.).

Naturindeksen for kystvann bedret seg etter 1990, men hadde en svak nedgang mellom 2014 og 2019. De ulike regionene har hatt et relativt stabilt og høyt nivå, der verdiene har økt siden 2010, med unntak av Vestlandet og Nord-Norge. Den negative utviklingen etter 2014 er drevet av en negativ trend i Nord-Norge. Utslipp og utbygging som følge av høy befolkningstetthet er den største påvirkningsfaktoren i Sør-Norge. Fiskeri og fiskeoppdrett er viktige påvirkningsfaktorer på Vestlandet og i de nordlige landsdelene (ibid.).

For skog var det i hovedsak en negativ trend mellom 1990 og 2000, mens utviklingen etter 2010 har vært positiv, særlig i Nord-Norge og på Østlandet. En negativ utvikling for smågnagere og flere fugleindikatorer bidro til nedgangen fra 1990, mens utviklingen for blåbær, gammel skog og rogn-osp-selje bidro til økningen etter 2010. Flere nøkkelindikatorer som påvirkes negativt av skogbruk, bidrar forholdsvis mye til at det generelle nivået for skog er lavt (Jakobsson, S. & Pedersen, B. (red.) 2020).

Våtmark hadde en nedadgående utvikling fra 1990 til 2010, mens nivået har vært nokså stabilt i årene etter. Arealbruksendring har vært og er en stor påvirkningsfaktor for våtmarker. Store områder har blitt drenert til skog- og landbruksformål, i tillegg til at det foregår torvuttak, veibygging, utbygging av infrastruktur til energi og bolig- og hyttebygging. Forurensing og klimaendringer spiller likevel også inn (ibid.). De fleste av regionene har hatt relativt lik utvikling. Midt-Norge skiller seg ut med større grad av stabilitet, mens Vestlandet gjennomgående har hatt en negativ trend, og Nord-Norges negative utvikling fra 2000 er snudd.

Naturindeksen for åpent lavland har samlet sett en lav verdi, og utviklingen fra 1990 fram til i dag har vært negativ, selv om det er små endringer mellom 2014 og 2019. Hovedårsaken til den lave verdien er bortfall eller redusert skjøtsel i jordbruket (som fører til gjengroing) og intensivert drift av arealene (ibid.). Indeksverdiene er nokså like for alle regioner, med unntak av Nord-Norge. Det har likevel vært en negativ utvikling også her.

Naturindeksverdien for havområdene var i 2019 på 0,70. Norskehavet lå rett over, mens Nordsjøen hadde tilsvarende indeksverdi som for det samlede økosystemet. Barentshavet og Skagerrak lå under, og det er særlig Skagerrak som hadde en lav verdi (0,60). Den samlede naturindeksen for økosystemet viser at det var en positiv utvikling fra 1990 og fram til 2010, mens det er en negativ trend i årene fram til 2019. Utviklingen har vært negativ i alle områder unntatt Nordsjøen, men særlig er nedgangen tydelig i Skagerrak. Det samlede området Nordsjøen–Skagerrak er under stor menneskelig påvirkning, blant annet i form av skipstrafikk, omfattende olje- og gassaktivitet, stor fiskeriaktivitet, langtransporterte miljøgifter og marint søppel fra tett befolkede områder. Høsting og klima er de viktigste påvirkningene for havet, samtidig som det foreligger lite kunnskap om langtidseffekter av havforsuring (Jakobsson, S. & Pedersen, B., 2020).

Figur 7.3 Naturindeks for økosystemet hav etter havområder 1990–2019.

Kilde: Naturindeksen 2020 (naturindeks.no).

7.2 Areal

Mye areal brukes til vei og boliger

Omtrent 5500 kvadratkilometer, under 2 prosent av Norges landareal, er bebygd. Av det bebygde arealet dominerer veiareal med 38 prosent. Det er rundt 2100 kvadratkilometer veiareal i Norge. Dette tilsvarer nesten arealet til gamle Vestfold fylke. Boligbebyggelse utgjør 23 prosent av det bebygde arealet, mens fritidsbebyggelse dekker 8 prosent. Områder for næringsvirksomhet og tjenester og andre bebygde områder dekker 15 prosent, mens bebygde områder for landbruk og fiske utgjør 9 prosent.

Også for arealbruk er det geografiske forskjeller. I absolutte tall er bebygd areal størst på sentralitet 3, som sammen med sentralitet 2 også har flest innbyggere. Arealbruken er lavest på sentralitet 1 og 2. Dette er dermed de områdene som har høyest tetthet (minst arealbruk per innbygger). Dette gir seg utslag i hvor stor andel av det bebygde arealet som brukes til ulike formål. På sentralitet 1 og 2 utgjør areal til bolig den største andelen med henholdsvis 42 og 36 prosent. På øvrige sentralitetsnivåer er det veier og annen teknisk infrastruktur som er den største kategorien og varierer fra 36 prosent på sentralitet 3 til 52 prosent på sentralitet 6. På sentralitet 5 og 6 utgjør arealet til fritidsbebyggelse henholdsvis 12 og 11 prosent av det bebygde arealet, noe som er nesten like mye som areal brukt til bolig (henholdsvis 14 og 12 prosent).

Generelt øker andelen av arealet som blir benyttet til boliger, næring, tjenester og andre bebygde områder, med økende sentralitet. Areal brukt til veier mv, fritidsbebyggelse og landbruk og fisk øker med synkende sentralitet.

Figur 7.4 Bebygd areal etter sentralitet 2020. Tall i kvadratkilometer.

Kilde: SSB (tabell 09594). Beregninger: KMD.

Landbruksareal: omdisponeringer og nydyrking

3 prosent av landarealet i Norge er dyrket mark, inkludert overflatedyrket mark og innmarksbeite. Av dette er det om lag 30 prosent som egner seg til å dyrke matkorn på. Ingen EU-land har lavere prosentandel. 90 prosent av jordbruksarealet går i praksis i dag til å dyrke dyrefôr, som blir omsatt til kjøtt, melk eller egg. Det totale jordbruksarealet i Norge har økt de siste 25 årene, men den beste jorda, der vi kan produsere korn, poteter og grønnsaker, er blitt redusert. Det har blitt mer innmarksbeite, mens fulldyrket jord mange steder er omdisponert eller tatt ut av drift. 28

I perioden 2015–2019 ble det omdisponert 54 000 dekar dyrket eller dyrkbar mark. Samtidig ble det godkjent 113 000 dekar nydyrket areal, jf. figur 7.5. Det ble omdisponert mest areal i fylkene Viken og Innlandet. Innlandet er samtidig det fylket som har mest nydyrket areal. Der var nydyrkingen over tre ganger så høy som omdisponeringen av dyrket og dyrkbar mark. I fylkene Viken, Oslo, Vestfold og Telemark var omdisponeringen høyere enn nydyrkingen i perioden.

Figur 7.5 Omdisponering av dyrket og dyrkbar mark og godkjent nydyrket areal i fylker (2015–2017). Tall i dekar.

Kilde: SSB (tabell 07903 og 08123). Beregninger: KMD.

Det er særlig de høyt produktive landbruksområdene nær byer og tettsteder som er utsatt for utbyggingspress. Mest omdisponering skjedde på sentralitetsnivåene 2, 3 og 4, som utgjør byområder i flere størrelser. Figur 7.6 viser samtidig at nydyrkingen i større grad foregår i mindre sentrale kommuner.

Figur 7.6 Omdisponering av dyrket og dyrkbar mark og godkjent nydyrket areal etter sentralitet (2015–2019). Tall i dekar.

Kilde: SSB (tabell 07903 og 08123). Beregninger: KMD.

7.3 Utslipp av klimagasser

Utslippene går nedover

Utslippene fra olje- og gassutvinning har siden 2007 vært den største kilden til klimagassutslipp fra norske områder, og utgjorde i 2019 rett under 28 prosent. Deretter kom utslipp fra industri og bergverk og veitrafikk. Utslippene har gått nedover de siste årene, se boks 7.3 for nærmere omtale av utslipp på nasjonalt nivå. SSB publiserte statistikk over ­klimagassutslipp i norske kommuner fram til 2012, men valgte å avvikle denne statistikken av kvalitetshensyn. Miljødirektoratet fikk i oppdrag av Klima- og miljødepartementet å få på plass forbedrede tall. Dette ble gjennomført i perioden 2016 til 2019 i samarbeid med KS – kommunesektorens organisasjon, og resulterte i det som kalles «Klimaregnskap for kommuner og fylker». I 2019 ble den første rapporten publisert, med tall beregnet bakover i tid til 2009 – se boks 7.4 for mer informasjon.

Boks 7.3 Nasjonale utslipp av klimagasser

De største kildene av klimagassutslipp i Norge er olje- og gassutvinning, industri og bergverk og veitrafikk. For offshorevirksomheten har utslippene stort sett økt i takt med produksjonen i hele perioden siden 1990. Innen industri og bergverk har ny teknologi og bedre prosesstyring gitt vesentlig lavere utslipp i samme periode. Vi må imidlertid tilbake til 2008 for å finne betydelige utslippskutt som skyldes omlegging til miljøteknologi.

Mens veitrafikken målt i kjørelengder vokste med om lag 17 prosent mellom 2005 og 2016, økte klimagassutslippene med bare 7 prosent i samme periode. Dette henger først og fremst sammen med at man kjører lengre på samme mengden drivstoff, både fordi nye biler er mer drivstoffgjerrige og fordi stadig mer av trafikken foregår med dieselmotorer. Utslippene fra veitrafikken har gått nedover også de siste årene, og nedgangen i de totale utslippene fra 2018 til 2019 skyldes i stor grad dette, der  salg av bensin og autodiesel  gikk ned, samtidig som andelen  biodrivstoff  i drivstoffblandingen økte (SSB, 2020b). 

Figur 7.7 Innenlandske utslipp av klimagasser, etter kilde. Millioner tonn CO2-ekvivalenter.

Kilde: SSB (tabell 08940). Beregninger: KMD.

Boks 7.4 Klimaregnskap for kommuner og fylker

På oppdrag fra Klima- og miljødepartementet har Miljødirektoratet – i samarbeid med blant annet KS – utviklet et klimaregnskap for kommuner og fylker. SSB er en viktig dataleverandør og gjennomfører utslippsberegninger for en del av utslippskildene, og har også publisert fylkestall underveis i utviklingen av regnskapet.

Det er beregnet utslipp av klimagassene karbondioksid (CO 2 ), metan (CH 4 ) og lystgass (N 2 O). Mens nasjonale tall inkluderer fluorgasser (HFK, PFK og SF 6 ), er disse ikke inkludert i regnskapet for kommuner og fylker. Utslippstallene vises med enheten CO 2 -ekvivalenter (i tonn), som er en måleenhet som brukes for å kunne sammenligne oppvarmingseffekten ulike klimagasser har på atmosfæren. Klimagassregnskapet er fordelt på 35 utslippskilder og følger den inndelingen som blir brukt i det nasjonale utslippsregnskapet, selv om nivået er mer aggregert. For eksempel er utslipp fra industri og olje- og gass slått sammen.

En del utslipp som inngår i de nasjonale tallene, er ikke inkludert i kommunetallene, blant annet utslipp som ikke skjer innenfor kommunegrenser. Eksempler kan være offshore-virksomhet i olje- og gassnæringen, sjøfart utenfor kommunegrensene og cruisefasen av nasjonal og internasjonal luftfart. Andre utslippskilder er ikke tatt med fordi det mangler god nok informasjon til å kunne plassere utslippene geografisk (for eksempel bruk av produkter med nevnte fluorgasser). Det benyttes datakilder som i størst mulig grad viser utviklingen lokalt. Data som finnes på nasjonalt nivå, er ikke alltid geografisk fordelt, og ofte vil det derfor være valgt andre datakilder enn i det nasjonale regnskapet. Dette vurderes å gi et bedre bilde av lokale forhold, men innebærer at det ikke alltid er samsvar mellom summen av utslippene i alle kommuner og den nasjonale utslippstotalen.

Regnskapet omfatter det som skjer direkte innenfor kommunens grenser. Indirekte utslipp som kommunen/innbyggere er årsak til gjennom sitt forbruk, er ikke inkludert. Et eksempel er avfallsbehandling. Disse utslippene tilfaller kommunene der anleggene er lokalisert, ikke befolkningen eller bedriftene som genererer avfallet. Det samme gjelder bruk av elektrisitet, der eventuelle utslipp tilfaller kommunene der produksjonen er lokalisert, ikke kommunen der energivarene forbrukes.

Mer utfyllende informasjon er tilgjengelig på www.miljodirektoratet.no og i rapporten «Klimaregnskap for kommuner og fylker – dokumentasjon av metode (M989 2021) »

Store regionale forskjeller skyldes særlig utslipp fra industrien

Figur 7.8 viser klimagassutslipp i tonn CO2-ekvivalenter etter fylke og utslippskilde i 2019. I de kommunefordelte tallene er kategorien industri, olje og gass (heretter industrien) den største utslippskilden. Lokalisering av industri har dermed stor betydning for den regionale fordelingen av klimagassutslipp. Industri- og oljefylkene Vestland, Vestfold og Telemark, og Rogaland har dermed de høyeste utslippene. I Vestfold og Telemark kommer nærmere 70 prosent av utslippene fra industrien. Porsgrunn, med et industritungt næringsliv (med bedrifter som for eksempel Norcem Brevik og Yara), er den enkeltkommunen med høyest utslipp i klimaregnskapet. I Vestland og Rogaland utgjorde utslippene fra industrien mellom 40 og 45 prosent av totale utslipp i fylket. Også her er det enkeltkommuner som Alver, Årdal, Karmøy og Tysvær som har industrivirksomheter med relativt store utslipp (for eksempel Hydro Aluminium, Gassco Kårstø og Mongstad Energiverk).

Industrien er den største utslippskilden i alle fylker unntatt Viken, Oslo og Innlandet, der det er veitrafikken som står for størstedelen av utslippene. Jordbruket utgjør en relativt stor del av utslippene i viktig landsbruksfylker som Innlandet, Trøndelag og Rogaland. Sjøfart har relativt store utslipp i kystfylkene på Vestlandet og i Nord-Norge.

Figur 7.8 Klimagassutslipp etter fylke og kilde (aktivitet) 2019. Tonn CO2-ekvivalenter.

Kilde: Miljødirektoratet: Klimaregnskap for kommuner og fylker.

De store industriutslippene er konsentrert i små og mellomstore bykommuner med omlands- og småsenterkommuner på sentralitetsnivåene 3 til 5. Industri er likevel en av de største utslippskildene også i de minst sentrale kommunene, sammen med sjøfart og jordbruk. Veitrafikken er den største enkeltkilden til utslipp i de mest sentrale delene av landet, jf. figur 7.9. Kartet i figur 7.11 viser totale utslipp av klimagasser i 2019 i landets 159 bo- og arbeidsmarkedsregioner.

Figur 7.9 Klimagassutslipp etter sentralitetsnivå og kilde (aktivitet) 2019. Tonn CO2-ekvivalenter.

Kilde: Miljødirektoratet: Klimaregnskap for kommuner og fylker.

Hvis man ser utslippene per innbygger, er det de nordnorske fylkene som har de høyeste utslippene, fulgt av vestlandsfylkene og Vestfold og Telemark. Minst utslipp per innbygger er det i Oslo, Viken, Agder og Innlandet. Totalt sett er utslippene lavest i de mest og minst sentrale områdene, men utslipp per innbygger er høyere i mindre sentrale deler av landet. Figur 7.12 viser totale utslipp av klimagasser per innbygger i 2019 i landets bo og arbeidsmarkedsregioner.

Figur 7.10 Utslipp av klimagasser etter sentralitet 2019. Tonn CO2-ekvivalenter totalt og per innbygger.

Kilde: Miljødirektoratet: Klimaregnskap for kommuner og fylker.

Figur 7.11 Utslipp av klimagasser i bo-og arbeidsmarkedsregioner 2019. Tonn CO2-ekvivalenter.

Kilde: Miljødirektoratet: Klimaregnskap for kommuner og fylker.

Figur 7.12 Utslipp av klimagasser bo-og arbeidsmarkedsregioner 2019. Tonn CO2-ekvivalenter per ­innbygger.

Kilde: Miljødirektoratet: Klimaregnskap for kommuner og fylker.

Figur 7.13 Endring i klimagassutslipp etter fylke og kilde (2011–2019). Tonn CO2-ekvivalenter.

Kilde: Miljødirektoratet: Klimaregnskap for kommuner og fylker.

Ser vi på den fylkesvise utviklingen fra 2011, har de samlede klimagassutslippene gått ned i alle fylker unntatt Trøndelag, jamfør figur 7.13. Økte utslipp fra industri, jordbruk og annen mobil forbrenning 29 bidro til økningen i Trøndelag. I øst- og sørlandsfylkene er det særlig nedgang i utslippene fra veitrafikken som har bidratt, mens i Vestland fylke har det vært en kraftig nedgang i utslippene fra industrien. Denne endringen er knyttet til Mongstad i Alver kommune. Den betydelige nedgangen i utslipp fra kategorien energiforsyning i Rogaland kommer av at Kårstø gasskraftverk i Tysvær stoppet produksjonen fra 2014.

Veitrafikken er en særlig stor utslippskilde på Østlandet

Veitrafikken er en relativt stor kilde til utslipp i flere fylker, og særlig på Østlandet. Klimaregnskapet inkluderer både tunge og lette kjøretøy, og utslippene er samlet sett desidert størst i Viken. Privatbilismen og utbygging av veier har i stor grad bidratt til den regionale integrasjonen, og utslippene fra lette kjøretøy varierer med befolkningsmengde og bosettingsmønster i fylket. Innlandet har de høyeste utslippene fra person- og varebiler per innbygger, fulgt av Viken og Vestfold og Telemark. Dette kan nok knyttes til disse fylkenes geografi og pendlingsmønster. Store områder med forholdsvis spredt bosetting og mindre kollektivtilbud gir økt behov for bil, samtidig som det er stor grad av pendling med bil i relativt store bo- og arbeidsmarkeder.

Utslippene fra person- og varebiler er på den andre siden blant de laveste i Møre og Romsdal og de nordnorske fylkene, både totalt og per innbygger. På tross, eller kanskje heller på grunn av store avstander har særlig Nord-Norge mange og relativt små arbeidsmarkeder med lite pendling og kort vei mellom bosted og arbeidssted. Dette kan gjøre at privatbilismen dermed er mindre framtredende som utslippskilde her.

Oslo har lave utslipp per innbygger for person- og varebiler, og den klart høyeste kollektivandelen i landet bidrar til dette. De mulighetene en stor og tett bosatt befolkning gir for kollektiv­transport i storbyregionene Bergen, Stavanger/Sandnes og Trondheim bidrar sannsynligvis også til at Rogaland, Vestland og Trøndelag har forholdsvis lave utslipp per innbygger fra person- og varebiler. Utslippene fra tunge kjøretøy er høyest i Viken og Innlandet. Dette kan ha sammenheng med at mye varetransport til andre deler av landet går igjennom disse fylkene. Utslippene per innbygger fra tunge kjøretøy er for eksempel svært høyt i Innlandet sammenlignet med andre fylker.

Figur 7.14 Utslipp av klimagasser fra person- og varebiler og tungekjøretøy i fylke. Tonn CO2-ekvivalenter totalt og per innbygger.

Kilde: Miljødirektoratet: Klimaregnskap for kommuner og fylker.

Fotnoter

27.

Naturindeksen oppgir tall for indeksverdi, samt nedre og øvre usikkerhet. Vi benytter oss bare av indeksverdien i denne rapporten.

29.

Kategorien omfatter utslipp fra bruk av avgiftsfri diesel i motorredskaper. Traktorer og anleggsmaskiner er de største utslippskildene. Dieseldrevet maskineri som benyttes privat, for eksempel snøscooter, er også inkludert.