St.meld. nr. 13 (2008-2009)

Klima, konflikt og kapital— Norsk utviklingspolitikk i et endret handlingsrom

Til innholdsfortegnelse

2 Nasjonalstatenes ansvar

Ethvert land har ansvar for sin egen utvikling. Selv om internasjonale forhold legger mange premisser, er det til syvende og sist nasjonalstaten som har ansvaret for at landets utvikling går riktig vei og at befolkningens rettigheter blir ivaretatt. Grunnlaget for utviklingen skapes i et samspill mellom staten, det sivile samfunnet og næringslivet.

En stat forventes å ivareta sikkerhet, fremme positive rammebetingelser for økonomisk aktivitet, respektere borgernes friheter og beskytte og innfri menneskerettighetene. Til gjengjeld har borgerne plikter knyttet til å betale skatt, respektere statens monopol på legitim maktbruk og etterleve begrensinger i individuell frihet slik dette er nedfelt i lov. Fungerende stater er også av avgjørende betydning for å løse globale utfordringer som krever bredt internasjonalt samarbeid og engasjement.

I de senere årene har man i norsk og internasjonal utviklingspolitikk blitt mer opptatt av de krigs- og kriserammede landene, såkalt sårbare stater. Utfordringene med statsbygging i slike land er spesielt store, både i forhold til statsapparatet, det sivile samfunn og næringslivet.

2.1 Velfungerende stat

En stat må ha et minimum av administrativ kapasitet for å kunne utøve sine funksjoner. Hvilke funksjoner og målsettinger som skal forfølges må formuleres av et politisk legitimt styringsnivå. Gjennomføring av de politiske beslutningene og tjenesteyting krever et noenlunde velfungerende byråkrati som kan iverksette politiske beslutninger og yte offentlige tjenester, et sikkerhetsapparat som skaper trygghet for folk flest, og et offentlig finansieringssystem som har evne til å generere inntekter og vanlige skatter. Gode utviklingsplaner med tilhørende budsjetter, gjerne basert på strategier for fattigdomsbekjempelse, gir et godt utgangspunkt for eierskap til egen utviklingsprosess og gjør mottaker bedre rustet til dialogen med eksterne givere.

Boks 3.1 Mer enn én million folkevalgte kvinner i India

India har i dag 42 prosent kvinner i landsbyrådene. Det utgjør mer enn én million folkevalgte kvinner. Dette betyr at det er flere kvinnelige folkevalgte i India enn i alle andre land til sammen.

Kvoteringsreglene for landsbyrådene ble nedfelt i grunnloven i 1993. I tillegg til å fastsette at en tredjedel av representantene i lands­byrådene skal være kvinner, er det kvoter for andre underrepresenterte grupper som lavkaster og etniske minoriteter. Omtrent halvparten av de folkevalgte indiske kvinnene er analfabeter.

Erfaringer viser at kvinnene legger større vekt på utviklingen av sosiale tjenester, som grunnskole, helse, vann og sosiale sikkerhets­nett for de fattigste, enn deres mannlige kollegaer. Studier viser også at kvinnelige rådsmedlemmer bidrar til en mer effektiv bruk av lokale midler: Korrupsjonen reduseres.

Norge støtter opplæring og nettverksbygging for de folkevalgte kvinnene i landsbyrådene gjennom et samarbeidsprosjekt mellom den indiske organisasjonen Aagaz Foundation og Kommunenes Sentralforbund. Prosjektet har et uttalt søkelys på gjensidig læring: Hva kan landene lære av hverandre?

Figur 3.1 Kommunenes Sentralforbund støtter opplæring
 av folkevalgte kvinner i India.

Figur 3.1 Kommunenes Sentralforbund støtter opplæring av folkevalgte kvinner i India.

Kilde: Foto: Kommunenes Sentralforbund

Men statsbygging er ikke en teknokratisk prosess for å bygge eller styrke myndighetsinstitusjoner. Fungerende institusjoner må forankres i samfunnet for at de ikke blir tomme skall, eller benyttes til å fremme særinteresser.

Valg og andre prosesser som gir rom for folkelig deltakelse i beslutningsprosesser er et nødvendig element for å styrke samfunnskontrakten og gi staten legitimitet. Viktige beslutninger skal fattes av folkevalgte organer. En levende demokrati er avhengig av partier i både posisjon og opposisjon.

En demokratisk kultur må forankres på lokalt nivå. Desentralisering og lokalt selvstyre bidrar ofte til mer effektiv ressursbruk og kan danne grunnlag for folkelig deltakelse i politikken lokalt og nasjonalt.

Støtten til demokratiske styreformer vinner først fram når folk opplever konkrete resultater. Folkevalgte vil ofte ha behov for kompetanseheving for å kunne ivareta sine demokratiske forpliktelser overfor velgerne bedre.

Boks 3.2 Demokratisk styresett og FNs utviklingsprogram

FNs utviklingsprogram, UNDP, er FNs globale nettverk for utvikling. Årlig går over ti milliarder kroner, nesten halvparten av totalbudsjettet, til styresettarbeid.

Annenhver uke, året igjennom, støtter FNs utviklingsprogram gjennomføringen av et valg et eller annet sted i verden. For stater som nylig har kommet ut av krig er det første valget kritisk som en markering av overgangen fra krig til fred. I 2005 støttet programmet Liberia i gjennomføringen av valget da Ellen Johnson-Sirleaf ble Afrikas første folkevalgte kvinnelige president. I hvert tredje utviklingsland har FNs utvik­lingsprogram samarbeid med nasjonalforsamlingen. Opplæring av nyvalgte parlamentsmedlemmer blir støttet. I Rwanda har programmet og FNs kvinnefond, UNIFEM, bidratt til å styrke kvinners mulighet til å delta i det politiske liv. Samarbeidet må sies å ha vært suksessfylt – etter parlamentsvalget i 2008 er mer enn 55 prosent av de folkevalgte kvinner.

Mye av styresettarbeidet foregår i konfliktområder, i de tidlige gjenoppbyggingsfasene. I Darfur har utviklingsprogrammet opprettet et nettverk bestående av jurister som har behandlet mer enn 2000 saker, sørget for frigivelse etter tilfeldige arrestasjoner og domfellelse av forbrytere. Over 80 voldtektssaker har blitt behandlet i rettssystemet. Overgriperne er dømt til opptil ti års fengsel. Arbeidet viser at det er mulig og viktig for den langsiktige demokratiske utviklingen å skape rettskultur og respekt for menneskerettighetene. Etableringen og styrking av demokratiske institusjoner vil også kunne bidra til å forhindre tilbakefall av konflikten.

I 2007 fikk FNs utviklingsprogram toppkarakter i en studie foretatt av engelske Overseas Development Institute på mottakerlandenes oppfatninger av effektivitet og resultatoppnåelse.

Norge er en av organisasjonens viktigste samarbeidspartnere og var i 2007 den største bidragsyter til organisasjonens kjernebudsjett med 770 millioner kroner. Norges sterke støtte bidrar til langsiktige satsinger innenfor styresett. I tillegg bidrar Norge betydelig til fond og enkeltprogrammer, og til arbeidet med humanitære kriser og naturkatastrofer.

I 2002 ble Oslo Governance Center, utvik­lingsprogrammets Senter for styresett i Oslo, opprettet. Senteret arbeider spesielt med utfordringer og nytenkning som går på tvers av styresett og fattigdomsbekjempelse.

Norges engasjement for å bidra til demokratiutvikling er omfattende. Både gjennom direkte stat-til-stat-samarbeid og via FNs utviklingsprogram (UNDP) samarbeider vi med nasjonale myndigheter om demokratiske reformer, gjennomføring av valg og opplæring av folkevalgte. Norge har også god beredskap for å bidra med valgobservatører, som kan bidra til integritet og effektivitet i valgprosessen. Vårt viktigste og største bidrag er gjennom satsingen på folkelig mobilisering i form av støtte til ulike interessegrupper i det sivile samfunn. Dette skjer i hovedsak gjennom direkte samarbeid med norske og internasjonale frivillige organisasjoner og interessegrupper.

Skattlegging er et viktig element for å konsolidere kontrakten mellom individ og stat, noe som i neste omgang kan styrke statens oppmerksomhet på folkets ve og vel. Befolkningens årvåkenhet og evne til å stille krav til myndighetene om godt styresett og god økonomiforvaltning, øker når finansieringen er hentet fra det brede lag av befolkningen og det lokale næringslivet. Det er viktig at bistandsaktørene er seg denne koblingen bevisst, slik at omfanget av bistanden og innretningen av den støtter opp om statens ansvar overfor egne borgere og ikke dreies for langt i retning av et ansvarsforhold til giverne.

Utdanning og helse

Utdanning er et premiss for all annen utvikling, som å redusere krig og konflikt, skape økonomisk vekst og tilpasse seg klimaendringene. Utdanning er en forutsetning for videre arbeid med helse, rettigheter, likestilling, demokrati – og selvsagt for høyere utdanning og forskning. Tilgang til utdanning er en menneskerettighet. Det er nasjonalstatens ansvar å sikre at hele befolkningen, også de mest utsatte gruppene, får denne tilgangen.

I 2000 vedtok FN-konferansen «Utdanning for alle» at alle barn skulle få tilgang til grunnutdanning innen 2015. Vi er nå kommet over halvveis i tid. Gode resultater er oppnådd. Spesielt er det økte antallet barn som begynner på skolen gledelig. Det er imidlertid lang vei igjen. Det er fortsatt 75 millioner barn som ikke får tilbud om grunnutdanning. Blant dem er det en betydelig overrepresentasjon av jenter. En hovedutfordring er å nå ut til disse. En annen er å sørge for at kvaliteten på undervisningen er så god at elevene som går ut av grunnskolen har tilfredsstillende kunnskap og ferdigheter.

Mangelen på utdanningstilbud er størst for flyktninger og barn som er rammet av krise og konflikt. De fleste av verdens barn som ikke går på skole bor i slike områder. Regjeringen legger derfor opp til et særlig fokus på støtte til utdanning i sårbare stater og konfliktberørte land. Store deler av støtten til flergiverfondene i Afghanistan og Det palestinske området, går til utdanning. Støtte til utdanningstiltak i humanitære situasjoner bidrar også til barns beskyttelse og virker forebyggende mot at barn blir barnesoldater og ofre for prostitusjon.

Grunnutdanning har i lang tid utgjort en vesentlig del av den norske bistanden. Som et ledd i arbeidet med å samordne den internasjonale bistanden best mulig ønsker regjeringen å legge økt vekt på multilaterale kanaler i sin støtte til utdanning. Slik samordning vil redusere antall givere som det enkelte mottakerland må forholde seg til.

I land som gjennom langvarig støtte er blitt bedre i stand til å prioritere utdanningssektoren, har Norge som politikk å integrere støtten til utdanning i budsjettstøtten, slik vi har gjort blant annet i Tanzania og Zambia.

Norge er allerede den største bidragsyteren til Unicefs tematiske satsing på grunnutdanning og likestilling. I tillegg er vi en betydelig bidragsyter til Verdensbankens Flergiverfond om utdanning for alle, og til FNs initiativ for jenters utdanning (UNGEI), et globalt partnerskap som koordineres av Unicef. Dette nettverket er etablert i omtrent 30 land hvor målet er å bidra til større tilgang til og bedret kvalitet på utdanning for jenter. Gjennom aktiv styredeltakelse i disse initiativene er det mulig å fremme norske synspunkter på prioriterte satsingsområder, uten å bidra til økt administrativ belastning for mottakerlandene.

I tillegg er regjeringen en aktiv pådriver for å fremme betydningen av grunnutdanning i ulike internasjonale fora. Norge var blant annet vert for Høynivåmøtet for Utdanning for alle i desember 2008.

Figur 3.2 Tusenårsmål to er å oppnå universell grunnskoleutdanning
 innen 2015. I Mosambik har andelen økt fra 43 prosent i
 1999, til 87 prosent i 2007.

Figur 3.2 Tusenårsmål to er å oppnå universell grunnskoleutdanning innen 2015. I Mosambik har andelen økt fra 43 prosent i 1999, til 87 prosent i 2007.

Kilde: Foto: Ken Opprann

Å sikre hele befolkningen tilgang til helsetjenester er også et nasjonalt ansvar. Offentlige myndigheter må gjennom egen politikk ta et hovedansvar for finansiering og nødvendig regulering, og tilrettelegge for bredt samarbeid som mobiliserer krefter i lokalsamfunn og gir rom for tjenestetilbud fra ulike aktører innenfor en felles forpliktende ramme. Finansiering av helsetjenester forutsetter stor grad av langsiktighet og forutsigbarhet, både når det gjelder bistandsfinansiering og bruk av nasjonale ressurser, med nødvendige investeringer og løpende driftskostnader knyttet til infrastruktur, teknologi, legemidler og personell.

Alle har rett til den høyest oppnåelige helsestandard. Samtidig er god helse en av de viktigste forutsetninger for et meningsfullt og aktivt liv. Bedre helse bidrar til redusert fattigdom blant annet gjennom bedre læringsevne i barneårene, større arbeidsdyktighet og reduserte sykdomsrelaterte utgifter. Bedre helse oppnås ikke gjennom satsinger i helsesektoren alene, men er også avhengig av tilgang på rent vann og sunn mat, et miljø uten helseskadelig forurensing, likestilling mellom kjønnene, og ikke minst utdanning.

Boks 3.3 Utdanning i sårbare stater

Barn i sårbare stater har et langt dårligere skoletilbud enn barn i andre utviklingsland. I tråd med at Norges engasjement i sårbare stater har økt, har regjeringen tatt initiativ til en betydelig opptrapping av norsk støtte til en målrettet satsing for at barn i slike land skal få oppfylt sin rett til grunnutdanning. De viktigste samarbeidspartnerne er FNs barnefond Unicef og frivillige organisasjoner. Blant disse er Redd Barna og Flyktninghjelpen de største. Arbeidet omfatter gjenoppbygging av skoler og utdanningssektoren etter katastrofer og å sikre utdanningstilbud i sårbare og konfliktherjede stater. Utdanning er også et virkemiddel i arbeidet for fred, forsoning og gjenoppbygging.

Unicef er en sentral aktør i land som Sudan, Nepal, Den demokratiske republikken Kongo, Liberia og Sierra Leone. I Sør-Sudan var bare 300 000 barn i skole da fredsavtalen ble inngått i 2005. Mye takket være Unicef sitt Gå på skolen-program sitter over en million sørsudanske barn på skolebenken i dag.

Redd Barnas globale kampanje ABC redder barna skal skaffe tre millioner barn et skoletilbud innen 2010. Programmet vil samtidig gi et bedre skoletilbud til åtte millioner barn som allerede går på skole i konfliktområder. Programmet har som mål å etablere skolegang som beskyttelse for barn i konflikt. Norge er den største giveren til Redd Barnas og FNs barnefonds arbeid med utdanning.

Norge var sterkt medvirkende til etableringen av Det internasjonale helsepartnerskapet (IHP). Partnerskapet skal hjelpe organisasjonene som deltar i kampanjen for de helserelaterte tusenårsmålene til å arbeide mer effektivt sammen. Et skritt på veien mot bedre koordinering ble oppnådd da avtalen The IHP global compact ble undertegnet i september 2007. Avtalen stiller krav både til dem som gir og dem som tar imot bistand. Hver mottakerregjering og deres internasjonale partnere vil arbeide sammen for å bestemme hvorledes initiativet best kan anvendes på landnivå. Den første gruppen av mottakerland som vil delta er Etiopia, Kenya, Zambia, Mosambik, Burundi, Nepal, Kambodsja og Mali.

Uten et dramatisk taktomslag, vil tusenårsmålet om redusert barnedødelighet først bli nådd i 2045. Underernæring er en viktig medvirkende årsak. Men det er også positive trekk. Antall dødsfall av meslinger har mellom 1999 og 2005 gått ned med 75 prosent i Afrika sør for Sahara, noe som viser at den omfattende vaksineinnsatsen Norge har stått i spissen for, nytter. Barnedødeligheten er i dag på det laveste nivået siden målingene startet, men fortsatt altfor høy.

Tusenårsmålet om redusert mødredødelighet vil ikke bli nådd og dødsratene blant gravide vil til og med sannsynligvis øke i enkelte områder. Den høye mødredødeligheten skyldes komplikasjoner som blødninger og infeksjoner, ofte som følge av utrygge aborter. I dag blir mindre enn 60 prosent av kvinner i utviklingsland og mindre enn 35 prosent i de minst utviklede landene assistert av kvalifisert helsepersonell under fødsel.

Et nytt delmål om universell tilgang til reproduktive helsetjenester ble vedtatt av FN i 2007. Dette gir et sterkere likestillingsfokus og knytter tusenårsmålene nærmere handlingsplanen fra kvinnekonferansen i Beijing, blant annet ved å sette fokus på ungdomshelsetjenester og familieplanlegging. Dette er også viktig for hiv-forebygging.

Ikke-smittsomme og livsstilsrelaterte sykdommer som hjerte- og karsykdommer, kreft, kroniske lungesykdommer og diabetes er nå blitt en av de store helseutfordringene også for utviklingsland. Den høyeste økningen er forventet i Afrika og Midt-Østen. Usunne kostvaner og fysisk inaktivitet bidrar til økningen i forekomst av overvekt, side om side med underernæring i utviklingslandene. Tobakk dreper opp mot halvparten av menneskene som bruker den. Skadelig alkoholbruk er estimert å forårsake om lag 2,3 millioner dødsfall årlig i verden og har store konsekvenser for helse og utvikling, inkludert økt sårbarhet for hiv. Dette kommer på toppen av det store omfanget av infeksjonssykdommer, og medfører en enorm belastning på helsevesenet.

For å kunne nå de store helseutfordringene er det behov for en helsetjeneste med et førstelinjetilbud for både forebygging og behandling i nærhet til brukerne og som del av en effektiv omsorgskjede. Til behandling av kompliserte fødsler og ufullstendige aborter trengs det også en utvidelse og forsterkning av sykehusbaserte tjenester.

I svært mange av utviklingslandene er mangelen på kvalifisert og motivert helsepersonell et stort problem, særlig på landsbygda. Både nasjonale myndigheter og givere må legge større vekt på personellspørsmål enten det gjelder investering i utdanning, rekruttering og fordeling eller med hensyn til lønn og arbeidsforhold, insentiver og støtte.

Boks 3.4 Kampanjen for helsemålene

Stats- og regjeringssjefer fra en rekke land er gått sammen i et nettverk for globale ledere for å gi framdrift til arbeidet, gjennom en global kampanje for de helserelaterte tusenårsmålene. Den norske regjeringen har vært en pådriver og sentral bidragsyter. Norge er en drivkraft for å få statsledere både i rike og fattige land til å slutte seg til et nettverk (Network for Global Leaders) for å prioritere innsats rettet mot å redusere barne- og mødredødelighet.

Dette er også grunnlaget for et nytt fokus på investeringer i utvikling av helsesystemer, der en kombinerer virkemidler for å skape et tilbud som kan bidra til å nå de tre helserelaterte tusenårsmålene. Nasjonale myndigheter, bistandsorganisasjoner og sivilt samfunn må ha samme dagsorden for at man skal kunne tilby hjelp til kvinner, nyfødte og småbarn. Til nå har 250 organisasjoner gått sammen i et globalt partnerskap for mødre, nyfødte og barn for å sikre bredt engasjement fra grasrota for å redusere barne- og mødredødelighet.

Det er nå godt forskningsmessig belegg for at en helsetjeneste som er basert på en sterk og god primærhelsetjeneste samlet sett er best og billigst. Det er samtidig sterke krefter knyttet til den medisinsk-tekniske utviklingen, prestisje og økonomiske interesser som trekker ressursene i retning av en stadig mer spesialisert og fragmentert helsetjeneste. Norge vil i sin dialog med mottaker fortsatt legge vekt på betydningen av en velfungerende primærhelsetjeneste.

Finansforvaltning og antikorrupsjon

Korrupsjon og maktmisbruk forhindrer effektiv bruk av nasjonale ressurser og hemmer økonomisk vekst. Utbredt korrupsjon er også en indikator på dårlig styresett og en barriere for et lands demokratiske utvikling. Korrupsjon defineres ofte som misbruk av offentlig makt til egen fordel, som gjelder enhver transaksjon mellom offentlige og private aktører der offentlige goder ulovlig omgjøres til private fordeler. Korrupsjon foregår også mellom private aktører – i privat sektor og i sivilsamfunnet.

Korrupsjon undergraver formelle prosesser og det politiske systemet. Korrupsjon i forbindelse med valg og i lovgivende forsamlinger reduserer ansvar og representativitet. Korrupsjon i domstolene setter loven til side og reduserer respekten for loven og domstolene slik at befolkningens muligheter til å få ivaretatt sine rettigheter svekkes. I offentlig forvaltning fører den til manglende innsyn, til store problemer med å iverksette tiltak, og til en svært skjev fordeling av goder og tjenester.

God finansforvaltning er avgjørende for hvor effektivt en stats inntekter blir brukt og et viktig virkemiddel for å forhindre korrupsjon. Dette gjelder både bruk av et lands egne inntekter og bistandsmidler. Nye systemer for elektronisk økonomistyring reduserer muligheten for regnskapsjuks. Faktisk forbruk kan enkelt sammenliknes med budsjettall.

Figur 3.3 I kampen mot korrupsjon er sterke og uavhengige medier viktig.

Figur 3.3 I kampen mot korrupsjon er sterke og uavhengige medier viktig.

Kilde: Foto: Ken Opprann

Åpenhet i finansforvaltningen fremmer demokratiet. Behandling av statsbudsjett i nasjonalforsamlingen styrker de folkevalgtes rolle og ansvarliggjør dem overfor befolkningen. Samtidig er det også en rekke andre nøkkelfunksjoner som må ivaretas for å skape etterrettelighet og tillit til offentlig forvaltning. Uavhengig revisjon, slik vi forbinder med Riksrevisjonens arbeid, gir grunnlag for å identifisere systemiske svakheter og uhederlige embetspersoner. Kapasitet til etterforskning av økonomisk kriminalitet og et uavhengig rettsapparat er nødvendig for å underbygge en allmenn forståelse om at korrupsjon er ulovlig.

Norge arbeider for å forebygge, avdekke og forfølge korrupsjon. Kampen mot korrupsjon er integrert i arbeidet for bedre styresett både på lokalt, nasjonalt og globalt nivå. Særlig prioritert er støtte til offentlig institusjonsbygging og finansforvaltning, herunder også støtte til styrking av riksrevisjoner, anti-korrupsjonsbyråer, og andre institusjoner som har en offentlig kontrollfunksjon. Vilje til å etablere åpne og robuste systemer for finansforvaltning er en forutsetning for vårt bilaterale budsjettstøttesamarbeid.

Norge er også en pådriver for å styrke de multilaterale organisasjonenes arbeid for å bekjempe korrupsjon. FNs utviklingsprogram har tatt en mer aktiv rolle i å bistå samarbeidsland med reform av offentlig sektor og korrupsjonsbekjempelse. Vi har også vært den fremste støttespilleren for Verdensbanken i etableringen av politikk for godt styresett og anti-korrupsjon. Samtidig bidrar vi til å styrke utviklingsbankenes kapasitet gjennom sekondering av anti-korrupsjonsmedarbeidere.

Norge støtter et internasjonalt korrupsjonsjegernettverk som samler etterforskere og statsadvokater fra utviklingsland og kolleger i vestlige land for å diskutere felles strategier for anti-korrupsjonsarbeid og etterforskning over landegrensene. Nettverket tilbyr også beskyttelse av utsatte medlemmer.

Større åpenhet og lettere tilgjengelig informasjon om vår egen bistand er et viktig virkemiddel i kampen mot korrupsjon og for mer effektiv bruk av bistand. Norge støtter derfor det nye internasjonale initiativet for økt åpenhet om bistandsoverføringer og hva bistanden brukes til (International Aid Transparency Initiative). Det er viktig at all bistand til mottakerstater synliggjøres i det respektive statsbudsjett.

Bruk av norske erfaringer

Mange utviklingsland har fattet interesse for den norske og nordiske modellen for organisering av samfunnet, med blandingsøkonomi, godt utbygde velferdsordninger, etablerte samarbeidsrutiner mellom partene i arbeidslivet og vektlegging av likestilling.

At et land har god økonomisk vekst er ikke en garanti for en positiv samfunnsutvikling og redusert fattigdom. Veksten kan være konsentrert i enkelte næringer eller områder uten at de fattigste inkluderes. Kapitalintensive sektorer, som oljeutvinning og kommersiell gruvedrift, kan gi store gevinster for investorer og eiere, uten at det kommer det brede lag av samfunnet eller staten til gode. Utfordringen blir da å finne gode politiske virkemidler for å fordele veksten jevnere mellom befolkningen uten at vekstraten faller. Godt utbygde helse- og utdanningstjenester er viktige, men også andre sosialpolitiske virkemidler kan ha stor betydning.

Det er en vanlig oppfatning at fattige land ikke har råd til å etablere universelle velferdsordninger. Stadig flere hevder imidlertid at sosial- og velferdspolitikk er et viktig instrument for både økonomisk og sosial utvikling i alle land – og dermed ikke noe en bør vente med å investere i til en har nådd et visst økonomisk utviklingsnivå. Noen kan oppleve midlertidig tap av inntekt som følge av naturkatastrofer eller økonomiske svingninger, slik vi har sett i forbindelse med økningen i de internasjonale matprisene og finanskrisen. Her kan velferdstiltak forhindre at arbeidsføre mennesker tvinges inn i en fattigdomssituasjon som undergraver deres framtidige evne til å delta i verdiskapingen. Dette kan bidra til å stimulere utviklingen av lokale markeder, og i tillegg gi sosiale gevinster i form av redusert sult og bedret helse. Det er også en nær sammenheng mellom foreldres inntekt og barnearbeid, og mangel på velferdstilbud i krisesituasjoner vil ofte medføre at barn tas ut av skolen for å bidra til husholdningsøkonomien. For svakstilte grupper vil tilgang til mat eller finansielle overføringer være et spørsmål om rettigheter, og direkte knyttet til statens ansvar for å sikre disse. Pensjonsordninger gir sikkerhet mot ekstrem fattigdom i alderdommen, og kan gi økt status for de gamle i familien og i samfunnet.

Norge har god erfaring med velferdsordninger i form av ulike trygdeytelser, på et tidlig stadium i den økonomiske utviklingen. En rekke utviklingsland har gjort seg liknende erfaringer, og interessen for dette politikkområdet er økende i utvik­lingssammenheng.

Tiltak rettet mot den mer utvik­lede delen av økonomien vil også kunne bedre grunnlaget for utvikling for de fattige over tid. En voksende middelklasse betyr økt kompetanse og produktivitet, økt etterspørsel etter varer og tjenester og utvikling av lokale markeder. Denne gruppen er gjerne et viktig talerør for endring på ulike områder, krav om fri presse, respekt for menneskerettighetene, bedre vilkår for næringslivet, innsyn i forvaltningen og fordømming av korrupsjon – i tillegg til at de også ofte er pådrivere for bedre offentlige tjenester innen for eksempel helse, utdanning, infrastruktur.

Norge har verdifull erfaring med utvikling av primærnæringene i et langstrakt land, der organisering i samvirke og sterke landbruksorganisasjoner har vært bærebjelken. I arbeidslivet har vi fått til en god modell med samarbeid mellom arbeidsgiver, fagbevegelsen og staten i det såkalte trepartssamarbeidet. Vi har kommet langt i arbeidet med likestilling, ikke bare mellom kjønnene, men også gjennom å sikre rettigheter i lovs form for ulike grupper som har vært utsatt for systematisk forskjellsbehandling.

Der det er ønske om det vil Norge også framover bidra med sine erfaringer overfor land som legger vekt på sosial fordeling og likeverd i sin utvikling. Dette er særlig relevant der vi bidrar med generell budsjettstøtte i stat-til-stat-bistanden, fordi denne åpner for en utvidet dialog om hele samfunnsutviklingen, ikke bare innen den enkelte sektor.

Regjeringen vil

  • sørge for at bistand til kapasitetsutvikling er egnet til å bygge opp om mottakers eierskap til egen utvikling

  • fortsette med støtte til direkte samarbeid mellom norske politiske partier og deres søsterpartier i utviklingsland

  • prioritere tiltak som bidrar til å ivareta retten til utdanning i sårbare stater

  • sette et sterkere fokus på rettigheter til tjenester og tiltak som er særlig viktige for barn, ungdom, kvinner og sårbare grupper, deriblant seksuell og reproduktiv helse og hiv-forebygging

  • styrke nasjonale helsesystem, med vekt på kapasitetsbygging

  • i større grad kanalisere den norske bistanden til helse- og utdanningssektorene gjennom multilaterale organisasjoner som FN, Verdensbanken og de globale helsefondene

  • rette økt oppmerksomhet mot rammebetingelser for suksess i støtte til anti-korrupsjonsinstitusjoner og strategiutvikling

  • prioritere spesielt anti-korrupsjonsarbeid i land hvor vi støtter utvikling av petroleums- eller gruvesektoren, og i land som gjennomfører gjenoppbygging etter krig

  • styrke de multilaterale organisasjonenes anti-korrupsjonsarbeid

  • bidra til en større åpenhet i mottakerlandene om internasjonal bistand og hvordan den brukes, blant annet ved å arbeide for at bistand til offentlig sektor reflekteres i statsbudsjettet

  • bidra med norske erfaringer fra samfunnsplanlegging, som utbygging av velferdsordninger, trepartssamarbeid mellom arbeidsgiver, fagorganisasjoner og staten, organisering av primærnæringene i samvirke og landbruksorganisasjoner, og arbeid med likestilling

2.2 Et sterkt sivilsamfunn

Et mangfoldig og dynamisk sivilt samfunn er et viktig supplement til de folkevalgte strukturene og en forutsetning for en demokratisk utvikling. Et velfungerende sivilsamfunn forutsetter et mangfold av aktører som har kapasitet til å engasjere seg i samfunnsutviklingen. Dette gjelder innenfor akademia, media, næringsliv, politiske partier, kulturlivet, religiøse samfunn, tradisjonelle institusjoner og frivillige organisasjoner.

Det sivile samfunn gir folk retten og muligheten til å påvirke samfunnsutviklingen, forbedre egne levekår og gi støtte til fattige og underprivilegerte slik at deres stemmer blir hørt og deres interesser løftet fram. Sivilsamfunnet er en arena hvor individer frivillig kommer sammen for å fremme synspunkter og interesser på egne og andres vegne – direkte eller gjennom frivillige organisasjoner eller andre former for sammenslutninger.

Figur 3.4 De vanskelige spørsmålene om samliv
 og identitet som «Et dukkehjem» tar for seg er
 fremdeles aktuelle. Nora og Helmer bidrar til samfunnsdebatt verden
 over. Kulturutvikling kan være både et mål
 og et middel i en nasjonal utviklingsprosess.

Figur 3.4 Lusaka Playhouse, Zambia.

Kilde: Foto: Rodney Lobo

Et levende demokrati forutsetter frie og uavhengige medier. En kritisk presse kan avdekke maktmisbruk og korrupsjon. Den er ofte den eneste beskyttelse opposisjonelle og andre har mot å bli utsatt for overgrep. Norsk støtte til frie og uavhengige medier har som mål å støtte opp om arbeidet for større åpenhet, demokrati og godt styresett. Vi bidrar til å styrke mediene rettslig og faglig, til mangfold og tilgjengelighet og til medienes mulighet til innsyn i beslutningsprosesser.

Kulturinstitusjoner og -organisasjoner er av vital betydning for å skape et levende sivilt samfunn med åpne fora for bred debatt. Kunstnere, kulturarbeidere og intellektuelle spiller en viktig rolle som opinionsdannere og når brede grupper gjennom kulturelle ytringer og faglig virksomhet. Dette gjør disse gruppene til viktige endringsagenter i utviklingsprosessene.

Organisasjonene kan utgjøre et viktig supplement til det offentlige tjenestetilbudet, særlig innenfor helse og utdanning, hvor offentlig innsats av ulike årsaker er mangelfull. Frivillige organisasjoners virksomhet kan vise vei der ressursmangel har gjort at det offentlige tilbudet har sunket langt under akseptabel minimumsstandard. Som frittstående aktører er de også aktive på en arena hvor nye ideer og modeller testes ut før eventuell utprøving i større skala og etter hvert integrering i det offentlige systemet.

Boks 3.5 Informasjon gir innflytelse

Verdensalliansen for borgerdeltakelse (World Alliance for Citizen Participation), CIVICUS, er et nettverk av mer enn 1000 organisasjoner i utviklingsland som siden 2004 har arbeidet for å kartlegge sivilsamfunn – deres strukturer, omgivelser og verdier. Til nå er det gjennomført undersøkelser i over 50 land. Arbeidet gis høy faglig anerkjennelse fra nasjonale myndigheter, internasjonale givere og akademiske miljøer.

CIVICUS bidrar til å skape fellesforståelse blant nasjonale sivilsamfunnsaktører om egne styrker og svakheter. Sivilsamfunnets generelle tillit i befolkningen, i media og privat sektor og blant givere er også blitt styrket som følge av CIVICUS’ brede og inkluderende arbeidsprosess. Det finnes eksempler på at dette har endret nasjonale myndigheters negative oppfatning av sivile organisasjoners rolle i mer positiv retning.

Norge har støttet arbeidet med å utvikle en indeks som viser hvor sterkt sivilt samfunn står i ulike land. En viktig kopling er gjort mellom landanalyser og styresettarbeidet til FNs utviklingsprogram. Hensikten er å bidra til nasjonalt, demokratisk eierskap til indikatorer for styresett. CIVICUS’ landanalyser styrker dermed dialogen om styresett i land hvor nasjonale myndigheter og sivilt samfunn tradisjonelt står langt fra hverandre.

I flere land har det i de senere år vært tendenser til å stramme inn lovgivning som regulerer rammer for sivile samfunnsorganisasjoner og deres aktiviteter. Fra norsk side skal vi være tydelig på at det er statens ansvar å legge til rette for mangfold og vekst i sivilsamfunnet gjennom å sikre gode juridiske, økonomiske og politiske rammebetingelser for frivillig engasjement, frie ytringer og muligheter til å organisere seg.

Regjeringen vil

  • stimulere prosesser som kan bidra til et vitalt og mangfoldig sivilt samfunn som målbærer befolkningens interesser og syn i utviklingsland. Dette gjøres blant annet gjennom støtte til lokale, internasjonale og norske frivillige organisasjoner

  • vektlegge betydningen av at staten legger forholdene til rette for at organisasjoner innen det sivile samfunn kan drive sin virksomhet

  • arbeide for å sikre frie mediers rett til å utøve sitt arbeid som demokratiets voktere

2.3 Levedyktig næringsliv

Et dynamisk næringsliv er en forutsetning for økonomisk vekst og utvikling. Næringslivet utvikles best i et samspill mellom staten og privat sektor. Staten må ta ansvar for å skape rammebetingelser som bidrar til velfungerende markeder. Spesielt viktig er infrastruktur knyttet til energi, transport, telekommunikasjon og finansiering. Politisk og makroøkonomisk stabilitet er viktig for å stimulere investeringsvilje.

Ansvarlig forvaltning av fornybare ressurser

Rundt 75 prosent av verdens fattige bor på landsbygda, og livnærer seg i stor grad av fiskeri- og landbruksvirksomhet. De høye prisene på mat på verdensmarkedet siden 2007, ga nytt håp om en gunstig landbruksutvikling også i fattige land. Men effekten av de høye prisene har i liten grad nådd fram til småbøndene, spesielt ikke i Afrika. Dette skyldes blant annet at nasjonale myndigheter prioriterer å bruke subsidier eller eksportrestriksjoner for å holde prisnivået nede av hensyn til den voksende urbane befolkning. Andre årsaker kan være mangel på infrastruktur og tilgang til markeder, og et lavt teknologi- og kunnskapsnivå.

Mange afrikanske land har et stort landbrukspotensial. Med landbruk menes her både jordbruk, skogbruk, fiskeoppdrett og annen økonomisk aktivitet knyttet til naturressursene på bygdene. Forvaltning av vannressursene er en viktig del av dette bildet.

Småbønders tilgang til innsatsvarer er også en kritisk faktor for å bedre landbrukets produktivitet. Erfaringer fra Tanzania og Malawi gjør at vi fra norsk side har tro på at man gjennom strategisk samarbeid mellom offentlig og privat sektor kan gi bøndene bedre tilgang til såkorn og mineralgjødsel og derigjennom større matsikkerhet. Regjeringen har derfor inngått et strategisk partnerskap med Yara International ASA, for å sikre leveranser av mineralgjødsel til Øst-Afrika. Samarbeidet vil omfatte aktivitet i Malawi, Mosambik og Tanzania. Den felles målsetningen er å bidra til fattigdomsreduksjon og matsikkerhet.

Kvinner står for halvparten av Afrikas landbruksproduksjon, og 70 prosent av matproduksjonen. Samtidig mangler kvinner rett til å eie og arve jord i de fleste afrikanske land. Styrking av kvinners rett til jord vil ikke bare bidra til likestilling, men også til økonomisk vekst fordi det stimulerer til økt innsats og investeringer i landbruket.

Klimaendringer endrer forutsetninger for matproduksjon i en rekke land. Områder som tidligere har vært dyrkbare tørker ut, tradisjonelle sorter kan ikke dyrkes fordi de er tilpasset et annet klima, fisk og andre marine ressurser blir presset som følge av endringer i havtemperatur, forsuring og forringelse av korallrev.

Boks 3.6 Forskrifter for fiske i Vietnam

Norge har tidligere støttet utviklingen av ny fiskerilov i Vietnam. Denne trådte i kraft i 2003. Dette samarbeidet videreføres for å bistå i utvikling av forskrifter og regelverk, kapasitetsbygging og opplysningsvirksomhet. Et utradisjonelt redskap i utvikling av regler og forskrifter er bruk av pilotmodeller der utvalgte forskrifter prøves ut i bestemte geografiske områder. På grunnlag av praktisk erfaring blir forskriftene ferdigstilt. De forskriftene som prøves ut er knyttet til tildeling og utleie av oppdrettslokaliteter, registrering og inspeksjon av fiskebåter, havneforvaltning, lokal forvaltning av rekeoppdrett og anvendelse av fiskeriloven i rekeyngelproduksjon. En gjennomgang av pilotmodellen konkluderte med at tilnærmingen gir gode effekter.

Fokus på klimatilpasset landbruk er viktig for å sikre at landbruksproduksjon ikke bidrar negativt til klimaendringene gjennom blant annet økt avskoging og lite klimavennlige teknologier.

Utvikling av fiskeri- og oppdrettssektoren representerer muligheter for næringsutvikling og økonomisk vekst i mange utviklingsland. Fisk er en verdifull fornybar ressurs som kan bidra til bedret ernæring, matsikkerhet, inntekt og sysselsetting. Om lag 70 prosent av alt fiske og 90 prosent av all fiskeoppdrett i verden foregår i utviklingsland, Kina inkludert. Eksport av fisk og fiskeprodukter gir utviklingslandene store eksportinntekter, større enn samlet nettoeksport av kaffe, bananer, ris og te. Norge har verdifull og etterspurt kompetanse på fiskerisektoren.

Norge skal gjennom sin utviklingspolitikk bidra til å stimulere samarbeidslandenes egen­inter­esse for bærekraftig naturressursforvaltning. Dette kan gjøres for eksempel ved å bidra til å styrke utvikling og håndhevelse av lovverk og reguleringer, og å gjøre rene energiløsninger mer attraktive enn gammeldagse, forurensende løsninger. Vi ønsker å bidra med kompetanse og finansiering der landene selv har politisk vilje til å vektlegge bærekraft i utviklingsprosessen.

Ansvarlig forvaltning av ikke-fornybare ressurser

Det er et paradoks at en betydelig andel av verdens fattige bor i land som er rike på naturressurser – olje, gass, kobber, diamanter og gull, for å nevne noen. En femtedel av verdens gass- og oljeeksport kommer fra Afrika, og hele 40 prosent av befolkningen i Afrika sør for Sahara bor i land som ifølge Det internasjonale valutafondet (IMF) sin definisjon anses å ha betydelige naturressurser. Økt etterspørsel etter petroleumsprodukter og andre mineraler de siste årene bidro til en betydelig prisvekst, og interessen for å utnytte ressursene økte. Mange utviklingsland har derfor tiltrukket seg store utenlandske investeringer på dette området, og hatt en betydelig økning i statlige inntekter fra skatt, eierandeler, salg av konsesjoner og liknende. Hvilke konsekvenser den dramatiske reduksjonen i olje- og andre råvarepriser høsten 2008 vil få framover, er for tidlig å si.

Figur 3.5 Mange fattige land er rike på naturressurser. Utfordringen
 er å sørge for at rikdommen kommer alle til del.

Figur 3.5 Mange fattige land er rike på naturressurser. Utfordringen er å sørge for at rikdommen kommer alle til del.

Kilde: Foto: Fredrik Naumann/Felix Features

Inntekter fra utvinning av olje- og andre mineralressurser kan bidra til en vesentlig fattigdomsreduksjon i mange utviklingsland. Det setter imidlertid store krav til hvordan rikdommen forvaltes. Erfaringer viser at land som er rike på naturressurser ofte har hatt lavere økonomisk vekst enn land som ikke har et slikt gunstig utgangspunkt. Felles for disse landene er at svingingene i økonomien er større enn for andre land. Dette knyttes blant annet til store svingninger i råvareprisene, slik som da oljeprisen sank fra 150 til 50 amerikanske dollar i løpet av én måned høsten 2008.

Boks 3.7 Initiativet for innsyn i utvinningsindustriene – EITI

Det er et paradoks at mange utviklingsland med store naturressurser ofte har lav økonomisk vekst og høy risiko for voldelige konflikter. Disse landene har også ofte en skjevere inntektsfordeling enn andre land. Initiativet for innsyn i utvinningsindustriene, EITI (Extractive Industries Transparency Initiative), er etablert for å sikre innsyn i inntektene fra utvinningsindustriene i produsentland. Dette bidrar til god forvaltning av inntektene fra petroleums- og gruveindustrien og vil kunne ha stor betydning for fattigdomsbekjempelse. Manglende åpenhet om disse inntektene har ofte gjort det for lett for eliter i ressursrike land å berike seg selv.

EITI arbeider for at åpenhet omkring inntekter fra naturressurser skal bli en global norm og at en større andel av inntektene fra naturressursene skal bidra til å fremme rettferdig sosial og økonomisk utvikling. Initiativet er således et viktig tilskudd til internasjonal utviklingspolitikk. Større åpenhet om inntektsstrømmene fremmer også politisk stabilitet i verdens energiregioner.

Mer enn 20 ressursrike utviklingsland er allerede i ferd med å sette EITIs åpenhetskriterier ut i livet. I tillegg vurderer om lag 20 nye land å slutte seg til. Til sammen utgjør dette mer enn halvparten av verdens mest ressursrike stater. Landene kan søke assistanse fra blant annet Verdensbanken, Afrikabanken og Asiabanken. Videre støttes initiativet politisk av G8 og gjennom økonomiske bidrag fra blant annet USA, Tyskland, Canada, Italia og Norge.

EITI organiserer ikke bare stater. EITI er et partnerskap mellom stater, utvinningsselskaper og sivilt samfunn. Gjennom initiativet får sivilt samfunn informasjon om ressursinntektene, som kan brukes som redskap til å holde myndighetene ansvarlig for bruken av inntektene.

For å styrke EITIs troverdighet er det viktig at også vestlige land forplikter seg til å etterleve EITIs kriterier. Norske myndigheter og StatoilHydro har siden 2003 deltatt i initiativet. StatoilHydros betalinger til utenlandske regjeringer, som er vertskap for selskapets utvinningsvirksomhet, offentliggjøres i selskapets årlige rapporter. Norge arrangerte EITIs tredje internasjonale konferanse i 2006 og er nå vertskap for EITIs internasjonale sekretariat.

Norge skal som første vestlige land iverksette EITIs åpenhetskriterier fullt ut. I Norge har vi allerede åpenhet om betalingsstrømmer fra oljeselskaper til myndighetene. Implementering av EITIs åpenhetskriterier innebærer imidlertid at selskapene må rapportere innbetalingene sine til en uavhengig enhet. Myndighetene må på sin side rapportere til samme enhet de beløp man har mottatt. Det må også opprettes en komité for overvåking av implementeringen av EITI bestående av de ulike interessentene.

Regjeringen har som målsetning at hele prosessen med fastsettelse av forskrift, rapportering av betalingsstrømmer og verifisering av resultatene, eller såkalt validering, gjennomføres i løpet av 2009.

Mest alvorlig er tendensen til at ressursrike land er mer utsatt for korrupsjon og misbruk, for eksempel ved at myndighetspersoner oppretter fiktive virksomheter som har til formål å tappe av naturressursrikdommen til egen vinning. Store ressursinntekter kombinert med svake samfunnsinstitusjoner og dårlig lovverk, har i enkelte utvik­lingsland forsinket demokratiprosesser og i verste fall ført til borgerkrig. Dette har gitt opphav til betegnelsen ressursforbannelsen om den situasjonen mange fattige land med store naturressurser har havnet i.

Førti år med petroleumsproduksjon har gitt Norge erfaringer med å forvalte oljeressursene slik at de bidrar til bærekraftig økonomisk vekst og velferd i befolkningen som helhet. Disse erfaringene kan Norge dele med andre. Mange utvik­lingsland etterspør kompetanse og erfaring med å tilrettelegge for et helhetlig rammeverk for å unngå ressursforbannelsen. Formålet med programmet Olje for utvikling (OfU), som ble lansert høsten 2005, er å bidra til varig reduksjon av fattigdom, samt bidra til en bærekraftig økonomisk og sosial utvikling i samarbeidslandene. Programmet har en bred tilnærming og omfatter kompetansebygging og institusjonssamarbeid innen ressursforvaltning, finansforvaltning og miljøforvaltning. Godt styresett er en tverrgående dimensjon. Norge ønsker også gjennom Olje for utvikling å bidra til å styrke lokalt petroleumsrelatert næringsliv gjennom opplæring og støtte til kompetansebygging innen leverandørkjeden for oljenæringen. Programmet har vokst raskt som følge av økende etterspørsel etter programmets tjenester. Olje for utvikling samarbeider i dag med 25 land.

Boks 3.8 Olje for Utvikling i Øst-Timor

Øst-Timor er et av Olje for utvikling (OfU) sine ti prioriterte samarbeidsland. Samarbeidet skal være langsiktig. Da Øst-Timor ble formelt selvstendig i 2002, var det klart at landet hadde behov for å etablere institusjoner og regelverk for å kunne forvalte og administrere landets petroleumsressurser til beste for befolkningen. En femårig avtale med Norge om petroleumssamarbeid ble innledet i 2003. Forut for dette hadde Norge også bistått med ekspertise i forhandlinger med naboland om eierforhold og sokkelavgrensing. Etter hvert har rådgivningen og samarbeidet blitt utvidet til også å gjelde institusjonelt samarbeid mellom oljedepartementer, finansdepartementer og miljøverndepartementer. En slik organisering er i tråd med OfU sin helhetlige tilnærming til de tre hovedstolpene i programmet: ressursforvaltning, finansforvaltning og miljøforvaltning.

En viktig del av programmet består av norsk ekspertise som er stasjonert i Øst-Timor. Eksperter fra det norske finansdepartementet og Oljeskattekontoret er knyttet til finansdepartementet i Øst-Timor. Oljedirektoratet har medarbeidere i sin søsterorganisasjon i Øst-Timor. Programmet tilbyr også kurs, konferanser, seminarer og opplæring både i Øst-Timor og Norge.

Oppbyggingen av Øst-Timors petroleumsvirksomhet, både for å få aktivitet på sokkelen og for å etablere et institusjonelt rammeverk, har gått raskt. I 2005 bisto norske jurister i arbei­det for å etablere en petroleumslov. Øst-Timor har de siste årene blitt tilført store inntekter fra gass- og kondensatproduksjon fra Bayun Undan-feltet, som ligger i fellessonen med Australia. Norge bisto med gjennomføringen av en vellykket første lisensrunde i 2006 i østtimoresisk farvann. I 2009 planlegges boring av en rekke letebrønner i disse områdene.

Til tross for begrenset produksjon, betyr inntektene fra petroleumsvirksomheten allerede svært mye for den lille østtimoresiske økonomien. Petroleumsinntektene anslås å utgjøre i overkant av 400 prosent av oljekorrigert bruttonasjonalinntekt i 2008. Den betydelige avhengigheten av petroleumsressursene understreker viktigheten av fornuftig forvaltning. Et sentralt element har vært å frikople inntektsstrømmen fra de løpende utgiftene. Øst-Timor etablerte i 2005 et petroleumsfond gjennom en egen petroleumsfondslov etter modell av Statens pensjonsfond – Utland og med assistanse fra norske eksperter.

I tillegg til fortsatt bistand til ressurs- og inntektsforvaltning, vil programmet også trappe opp rådgivning innenfor miljøforvaltning. Institusjonell forankring av miljøansvar og iverksetting av en planlagt miljølov er aktuelle problemstillinger på området.

Åpenhet i forvaltningen og godt styresett er vesentlige elementer i institusjonsbyggingen i Øst-Timor. Det norske prosjektet har bistått Øst-Timor i forberedelser for landets tilslutning til Initiativet for innsyn i utvinningsindustriene (EITI).

Uformell sektor

I de minst utviklede landene har en stor andel av befolkningen sine inntekter fra produksjon av varer og tjenester i uformell sektor. Den vokser raskere enn formell sektor og erfaringen viser at den økonomiske veksten må bli svært høy før den uformelle sektoren reduseres vesentlig. Generelt er uformell sektor preget av lav produktivitet, lave lønninger, dårlige arbeidskår, høy risiko, og mangel på rettigheter og sosiale goder. En stor andel av de som arbeider i uformell sektor er kvinner.

Uformell sektor vil være viktig for en betydelig del av befolkningen i fattige land i overskuelig framtid. Det er urealistisk å forvente at den formelle sektoren skal kunne skape tilstrekkelig antall nye arbeidsplasser på kort sikt. Arbeidet med å sikre rettighetene til de som arbeider i denne sektoren må derfor prioriteres sterkere. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) har utviklet et sett av regler for dette, blant annet gjennom Konvensjonen for hjemmearbeid fra 1996, og 2002-erklæringen om uformell sektor.

Rapportene fra Høynivåkommisjonen for fattiges adgang til lov og rett, den såkalte formaliseringsagendaen, er sentrale virkemidler i dette arbeidet. Agendaen legger vekt på å styrke den politiske forståelsen for at samfunnet som helhet vinner på å gi fattige adgang til lov og rett, og at hele økonomien vinner på at markedet fungerer for alle. Et samfunn der bare en begrenset andel av befolkningen deltar i den formelle økonomien er ikke bærekraftig på sikt.

Turisme

Turisme er en stadig voksende næringsvei. Ifølge Verdens turistorganisasjon, en del av FN-familien, vil antallet turister i global sammenheng tredobles i løpet av de neste ti årene. Kulturminner, kulturmiljøer og naturområder er ofte basisressursene for turisme. Utviklingsland er rike på slike ressurser, og Norge har en lang tradisjon for å bistå utvik­lingsland i oppbyggingen av institusjonelle rammeverk og forvaltningsplaner som ivaretar hensyn til både lokalsamfunn, bærekraftig utvikling, vern av natur og kulturminner.

Målet er å skape en bærekraftig turistindustri som sikrer lokalt eierskap, utvikler lokalt næringsliv og langsiktig sysselsetting med positive virkninger for miljø, sosiale strukturer og kulturen.

Boks 3.9 Turisme skaper vekstmuligheter

For verdensarvbyen Ilha de Moçambique har lokalt kulturminnevern i perioden 1999 – 2008 ført til mange positive ringvirkninger for samfunnet: mangedobling av antall turister, stor vekst i antall arbeidsplasser og gjenopptakelse av lokal kalkproduksjon. I tillegg har kulturminnenes historieformidlende verdi skapt debatt og tilhørighet.

Regjeringen vil

  • arbeide for at kvinner og menn skal ha like rettigheter til å eie og arve jord

  • stimulere til bærekraftige rammebetingelser for næringsutvikling innen landbruks- og fiskerisektorene

  • videreutvikle det strategiske partnerskapet med Yara for å gi bønder bedre tilgang på mineralgjødsel

  • bidra til at utviklingsland som er rike på naturressurser bruker sine inntekter til å sikre en bærekraftig økonomisk vekst og fremme velferd i befolkningen som helhet

  • legge vekt på at utvinning av naturressurser skjer på en miljømessig forsvarlig måte og som sikrer god sameksistens med andre brukere av hav og land

  • videreutvikle Olje for utvikling-initiativet, med vekt på ressursforvaltning, finansforvaltning og miljøforvaltning

  • bidra til kompetansebygging innen petroleumsrelatert lokalt næringsliv, for å sikre større ringvirkninger av virksomheten lokalt

  • iverksette EITIs åpenhetskriterier og styrke internasjonalt samarbeid for større åpenhet i tilknytning til utvinningsindustriene

Til dokumentets forside