St.meld. nr. 37 (2008-2009)

Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Norskehavet (forvaltningsplan)

Til innholdsfortegnelse

8 Interessekonflikter og sameksistens mellom næringer

Menneskelig aktivitet i og utenfor havområdet kan i tillegg til å påvirke miljøet medføre interessemotsetninger mellom ulike sektorer. Dette gjelder særlig i forholdet mellom petroleumsvirksomhet og fiskerier, men også i noen grad forholdet mellom skipstrafikk og fiskerier og mellom skipstrafikk og petroleumsvirksomhet. Ny petroleumsvirksomhet i havområdet, økende skipstrafikk sammen med den eksisterende, omfattende fiskeriaktiviteten stiller krav til samordning. Utvikling av vindkraftverk/-turbiner til havs kan bli en ny utfordring. De ulike sektorenes aktiviteter i Norskehavet er illu­strert i figur 8.3.

8.1 Petroleumsvirksomhet og fiskerier

Helt fra petroleumsvirksomheten startet på kontinentalsokkelen for mer enn 40 år siden, har myndighetene vektlagt at virksomheten skal drives i sameksistens med andre næringer, spesielt fiskeriene. Dette har lagt grunnlaget for verdiskaping basert på både de verdifulle olje- og gassressursene og de rike fiskeressursene. Det omfattende systemet med konsekvensutredninger i alle faser av petroleumsvirksomheten og forbud mot gitte operasjoner som leteboring og seismikk i viktige perioder av året for fiskebestandene og fiskeriene, er viktige elementer i den sameksistensmodellen som legges til grunn for petroleumsvirksomheten. Det er imidlertid utfordringer knyttet til arealbeslag og perioder med innhenting av seismikk.

I forbindelse med utlysning av nye områder utarbeides det spesielle fiskeri- og miljøvilkår for de enkelte blokkene.

8.1.1 Innhenting av seismikk

Seismiske undersøkelser er et viktig verktøy i alle faser av petroleumsvirksomheten, fra før et område åpnes til langt ut i produksjonen for å følge utviklingen i reservoaret. Seismiske undersøkelser er nødvendige for å kartlegge petroleumsforekomster og for å sikre effektiv utnyttelse av påviste ressurser. Hovedprinsippet ved gjennomføring av seismiske undersøkelser er at det sendes ut en lydbølge fra én eller flere kilder som blir slept etter et seismisk fartøy. Lydbølgen reflekteres fra grensene mellom geologiske lag under havbunnen, og fanges opp av hydrofoner (mottakere) festet på én eller flere lange kabler som slepes etter seismikkfartøyet.

Boks 8.1 Om seismiske undersøkelser

I henhold til forskrift til lov om petroleumsvirksomhet (petroleumsforskriften) § 6 skal rettighetshaver senest fem uker før planlagt oppstart av en seismisk undersøkelse, melde undersøkelsen til:

  • Oljedirektoratet (ansvarlig myndighet for undersøkelsen)

  • Fiskeridirektoratet (gir uttalelse om fiskeriaktivitet til Oljedirektoratet)

  • Havforskningsinstituttet (gir uttalelse om ressursbiologiske forhold til Oljedirektoratet)

  • Forsvarets fellesoperative hovedkvarter (FOHK Komsjø)

Meldingen skal inneholde opplyninger om tidsrom og kart over undersøkelsesområde samt opplysninger om fartøy, undersøkelsesmetoder, fiskerikyndig person, format på data m.m. Hvis myndighetene har innsigelser til undersøkelsen, for eksempel i forhold til forventet fiskeriaktivitet, blir undersøkelsen foreslått justert i forhold til dette, og det blir i tilbakemeldingen fra Oljedirektoratet tatt forbehold om at undersøkelsen må avsluttes dersom det blir fiskeriaktivitet i området. Så lenge undersøkelsen pågår, skal det ukentlig sendes melding med opplysninger om siste ukes aktivitet. Meldingen skal i tillegg til de ovennevnte etatene også sendes som informasjon til Kystvakten.

Før oppstart av den enkelte undersøkelse kunngjør Oljedirektoratet undersøkelsesområdet, tidsperioden, kallesignal til fartøyet mv. Endring i undersøkelsen blir vist på Oljedirektoratets nettsted.

Et seismikkfartøy sleper seks til 16 kabler med flere kilometers lengde etter seg. Dette begrenser fartøyets manøvreringsmulighet, noe som særlig øker konfliktpotensialet mot de typer fiskerier som heller ikke har særlige manøvreringsmuligheter. Seismiske undersøkelser reguleres i dag i områder av fiskerimessig betydning både av hensyn til fiskeressursene og til fiskeriene. De viktigste virkemidlene for regulering av virksomheten er:

  • tids- og områdebegrensninger for innsamling av seismikk,

  • krav om fiskerikyndig person om bord i seismikkfartøyet som foretar innsamlingen.

Figur 8.1 Prinsippskisse for 3D seismikk. P = trykkbølger,
 S = skjærbølger

Figur 8.1 Prinsippskisse for 3D seismikk. P = trykkbølger, S = skjærbølger

Kilde: StatoilHydro

Potensielle virkninger av seismisk virksomhet på fiskeriene er todelt, knyttet til henholdsvis skremmeeffekt og arealkonflikt. Seismikk er energi/lydbølger som sendes gjennom vannmassene. Lydenergien kan påvirke marine organismer enten direkte (fysiologisk) eller indirekte (atferdspåvirkning). Direkte effekter på for eksempel fiskeegg og -larver er funnet å være lokale (avgrenset til noen få meters avstand), mens støy med påfølgende atferdspåvirkning (skremmeeffekter) er antatt å kunne inntre også på lengre avstander. Fisk reagerer på menneskeskapt lyd på ulike måter. Den svakeste form for atferdsreaksjon er små forandringer i svømmeaktivitet der fisken endrer retning og øker svømmehastigheten. 1 Forandringer i vertikalfordeling og stimatferd er tydeligere reaksjonsformer, mens den kraftigste form formen for atferdsreaksjon på lyd er en hurtig fluktreaksjon. Dersom fisk under vandring til gytefeltene eller under selve gytingen blir eksponert for denne typen støy, kan virkningene påvirke gytesuksessen. Gytevandringsmønsteret kan endres og selve gytingen kan bli mer eller mindre forskjøvet i tid og rom. Det er derfor innført tidsbegrensninger for seismisk aktivitet i områder med viktige gyteplasser og i områder der det foregår gytevandringer. Skremmeeffekten på fisk kan medføre reduserte fangster en kort periode etter at seismikkundersøkelsene er avsluttet. Fangstreduksjonen synes å variere fra art til art og mellom de forskjellige redskapstypene. Særlig i tilknytning til sesongmessige fiskerier kan fangstreduksjonene lokalt være av betydning for den enkelte fisker. Den direkte arealkonflikten vil gjelde konkurrerende bruk av de samme havområdene.

For å begrense konflikter mellom fiskerinæring og petroleumsnæringen som oppdragsgiver for seismiske undersøkelser, er det ved utlysning av nye blokker formulert særskilte miljø- og fiskerivilkår. Det presiseres her at det må tas særlige hensyn til fiskeriaktiviteten og forekomst av marine organismer under planleggingen av boreaktiviteten. I forkant av leteboringer skal det iverksettes tiltak for å informere berørte interesser. Ved planlegging av seismiske aktiviteter skal rettighetshaverne ta særlige hensyn til fiskeriaktivitetene og til forekomst av kritiske stadier av marine organismer når programmene utformes. Som følge av fiskerivilkårene er det innført visse reguleringer i form av hvor og når man kan gjennomføre seismiske undersøkelser. Formålet med reguleringene er å hindre at seismisk aktivitet blir gjennomført i tidsrom hvor naturressursene kan være ekstra sårbare, for eksempel under gytevandring eller gyting. Det er knyttet slike reguleringer til enkelte tillatelser i Norskehavet.

Figur 8.2 Seismikk innsamlet i perioden1969 til 2008 mellom 62 og 69°
 nord

Figur 8.2 Seismikk innsamlet i perioden1969 til 2008 mellom 62 og 69° nord

Kilde: Oljedirektoratet

Oppmerksomheten rundt innsamling av seismiske data har økt, og det er også registrert en økt opplevelse av arealkonflikt. En arbeidsgruppe med representanter fra Fiskeridirektoratet og Oljedirektoratet ble opprettet i september 2007 for å foreta en gjennomgang av de aktuelle problemstillingene og utarbeide forslag til tiltak. Som et ledd i prosessen har arbeidsgruppen hatt dialog med næringene og andre berørte interesser. Arbeidsgruppen la frem en sluttrapport i april 2008 med forslag til tiltak blant annet innen følgende tema:

  • saksflyt – melding om seismisk datainnsamling, traséundersøkelse og andre grunnundersøkelser, høringsuttalelser,

  • kunngjøringer,

  • fiskerikyndige – rolle, organisering, kompetanse/opplæring, godkjenning, kontakt med myndigheter, rapportering, antall,

  • arealkonflikter,

  • sporing av seismiske fartøy,

  • rasjonaliseringspotensial.

Det er i etterkant av arbeidet nedsatt en styringsgruppe bestående av Oljedirektoratet, Fiskeridirektoratet og Statens forurensningstilsyn for å utrede skremmeeffekten og andre skadevirkninger av seismiske lydbølger på fisk og marine pattedyr, med sikte på å foreslå anbefalt minsteavstand til fiskeriaktivitet, fiskeoppdrett og fangst. Styringsgruppen skal også vurdere behovet for endring av regelverket basert på konklusjonene vedrørende skremmeeffekt. Gruppen skal videre foreslå tiltak for å regulere testaktivitet utenom seismiske undersøkelser.

Styringsgruppen fremla sin rapport 30. april 2009.

8.1.2 Arealbeslag

Ved utbygging og drift av installasjoner på sokkelen vil det bli lagt beslag på areal i kortere eller lengre perioder. Også seismiske undersøkelser legger beslag på areal om enn bare for begrensede tidsperioder. Ved avslutning av virksomheten skal området ryddes og tilbakeføres til normal tilstand.

I henhold til det norske regelverket skal det opprettes sikkerhetssoner rundt petroleumsinnretninger som stikker opp over havoverflaten. Sikkerhetssonene utgjør et område med en radius på 500 meter regnet fra innretningens ytterpunkter. En leterigg medregnet oppankringsbeltet beslaglegger i størrelsesorden 7 km2 over en typisk periode på en til to måneder for hver brønn. På norsk sokkel beslaglegger sikkerhetssoner i størrelsesorden 100 km2 av i alt 675 571 km2 som er åpnet for petroleumsvirksomhet. Virkningen av arealbeslag avhenger også sterkt av sikkerhetssonenes plassering i forhold til viktige fiskefelt.

Fiske med trål har et annet arealbehov enn fiske med passive redskaper som garn og line. Størrelsen på det arealet som beslaglegges vil variere avhengig av fisketilgjengelighet, om det er «sesongfiskerier» og til en viss grad av hvilke redskaper det fiskes med.

Arealbehov for fiske med garn og line avhenger både av hvor fisket finner sted og med type fartøy. Under de store sesongfiskeriene på deler av kysten vil feltene være maksimalt utnyttet, og et arealbeslag som følge av petroleumsvirksomhet medfører at et tilsvarende areal går tapt for fiske. Et arealbeslag kan i slike tilfeller ikke kompenseres gjennom økt innsats på andre fangstområder, arealene er allerede fullt utnyttet. Annet fiske med garn og line foregår ikke like konsentrert, og det ventes ikke fangsttap som følge av arealbeslag.

Pelagisk fiske foregår med ringnot eller trål etter arter som sild og kolmule. For kvoteregulerte pelagiske fiskerier ventes arealbegrensninger som følge av oljevirksomhet ikke å medføre fangsttap.

8.1.3 Fiske omkring undervannsinstallasjoner

For fiske med konvensjonelle redskaper som garn og line, og for pelagisk fiske med ringnot og trål, medfører undervannsinstallasjoner vanligvis ikke noe arealbeslag eller andre ulemper for fisket. Det er et krav at alle undervannsinstallasjoner skal utformes slik at de kan tåle mekanisk skade som skyldes annen aktivitet. Undervannsinstallasjonene skal også utformes slik at de ikke påfører fiskeredskaper skade eller hindrer fiskeriaktivitet i urimelig grad – de skal være overtrålbare. I praksis velger mange fiskere å tråle utenom for å unngå fasthekting av trålutstyr. En rørledning er ikke til hinder for fiske med konvensjonelle redskaper som garn og line mv. eller fiske med ringnot og flytetrål etter at leggearbeidet er avsluttet. Det er bare fiske med bunnredskaper som trål og snurrevad som kan påvirkes av rørledninger på sjøbunnen. Det er ikke rapportert om vesentlige problemer knyttet til fiske med snurrevad ved rørledninger på norsk sokkel.

Det er lite sannsynlig at eksisterende rørledninger medfører merkbare fangstreduksjoner for trålfisket på norsk sokkel. Ulemper for trålfisket er særlig knyttet til rørledninger med steinfyllinger eller med ytre skader. Disse kan medføre operasjonelle ulemper innenfor enkelte fiskerier, og i noen tilfeller ulemper i form av arealbeslag, skade på redskap og redusert fangst. Rørledninger og kabler som er stabilt nedgravd, medfører ingen ulemper for fisket.

Fokus på slike problemstillinger, informasjon i forkant av utbygginger samt inspeksjon og informasjon om endringer ved undervannsinstallasjoner er viktig for å redusere problemet ytterligere.

8.2 Skipstrafikk og fiskerier

Det foregår et betydelig fiske over hele kontinentalsokkelen og i kontinentalskråningen ned mot dypet i Norskehavet. Dette betyr at den ruten de fleste fartøy bruker langs kysten fra Lofoten til Stad, går gjennom eller like ved intensive fiskefelt. Fisket er dels et helårsfiske som foregår spredt over hele området og dels et sesongfiske med stor aktivitet innenfor begrensede områder.

En betydelig andel av trafikken inn og ut av Norskehavet passerer Stad. Hoveddelen av trafikken passerer i en avstand av opp til 25 nautiske mil fra land og går gjennom områder der det til tider drives et intensivt fiske. Sannsynligheten for uhell både knyttet til tap av fiskebruk og muligheter for sammenstøt øker med økende trafikktetthet. I dette området kan det være aktuelt å etablere seilingsleder eller andre trafikkregulerende tiltak for å flytte risikotrafikk lenger ut fra kysten.

Det kan oppstå situasjoner mellom fiskeriaktivitet og skipsfart dersom et fartøy seiler gjennom eller nær opp til fiskefelt. Spesielt i sesongfiskerier med store konsentrasjoner av fiskefartøy kan dette være en utfordring for begge næringer. Områder der det tidvis er faststående fiskebruk, kan også være utsatte.

De internasjonale sjøveisreglene angir hvordan fartøy skal forholde seg for å unngå sammenstøt på sjøen. Reglene gjelder for alle fartøy som ferdes på sjøen, enten det er fiskefartøy, lastefartøy, fritidsfartøy eller andre fartøy. Ifølge sjøveisreglene skal et fartøy underveis holde av veien for et fartøy som fisker. For at andre fartøy skal kunne se at fiskefartøyene utøver fiske må fiskefartøy føre signaler som viser at fiske pågår. Utøvelse av fiske fritar heller ikke fiskefartøyet fra å holde utkikk og utvise aktsomhet for å unngå kollisjon. Dette er også viktig for forutsigbar og sikker seilas for skipstrafikken.

I territorialfarvannet kan kyststaten opprette seilingsleder og trafikkseparasjonssystemer. Seilingsleder kan bidra til å skape forutsigbarhet for alle som ferdes på sjøen, også for fiskefartøyene, i forhold til hvor hovedtrafikken går. Dette kan igjen bidra til å redusere faren for kollisjoner mellom fiskefartøy og annen skipstrafikk.

Etablering av seilingsleder og trafikkseparasjonssystemer utenfor territorialgrensen krever imidlertid godkjenning gjennom FNs sjøfartsorganisasjon, IMO. Ved planlegging av seilingsleder utenfor territorialfarvannet tas fiskeriaktiviteten og fiskefartøyenes seilingsmønstre med i vurderingene, sammen med hensyn til annen trafikk og aktivitet, som for eksempel petroleumsvirksomheten.

8.3 Skipstrafikk og petroleumsvirksomhet

Faren for konflikt mellom skip og petroleumsinstallasjoner knytter seg først og fremst til sammenstøt med innretninger ved skipshavari og skip i drift eller skade på rørledninger ved ankerdropp.

Erfaringer fra Nordsjøen tilsier imidlertid at det er liten konflikt mellom petroleumsaktivitet og skipstrafikk. Sannsynligheten for at et skip kolliderer med en innretning er liten. Seiling skjer i all hovedsak med god avstand fra petroleumsinnretninger. For norsk petroleumsvirksomhet er det bare registrert to kollisjoner med fartøy. Disse fartøyene har ikke vært relatert til petroleumsvirksomheten.

Ved en eventuell kollisjon er det lav sannsynlighet for at den skal medføre sammenbrudd av innretning, brudd på stigerør, eller at den vil føre til en utblåsning av olje. Årsaken til dette er blant annet at det er strenge krav til dimensjonering av bærende konstruksjoner og krav til minst to uavhengige tekniske barrierer mellom reservoaret og overflaten. For at en stor utblåsning skal kunne skje, må begge barrierene svikte.

Petroleumsregelverket stiller strenge krav til sikkerhet, og operatører og myndigheter følger nøye opp aktivitetene. Det er etablert sikkerhetssoner rundt alle petroleumsinnretninger som stikker opp over havoverflaten. Sikkerhetssonene skal sørge for at ordinær skipstrafikk og annen aktivitet ikke kommer i nærkontakt med innretningene. HMS-regelverket gir operatørene både rett og plikt til å forby trafikk i en sikkerhetssone og stiller krav til at sikkerhetssoner skal overvåkes for å sikre tidlig intervensjon dersom det er fare for kollisjon. HMS-regelverket stiller også krav til beredskapstiltak ved fare- og ulykkessituasjoner som skal ta høyde for disse situasjonene.

Ved planlegging av seilingsleder eller andre trafikkregulerende tiltak utenfor territorialfarvannet tas eksisterende petroleumsinnretningers posisjoner med i vurderingene, slik at seilingsleden i størst mulig grad legges slik at den ikke kommer i konflikt med petroleumsvirksomheten eller medfører økt kollisjonsfare. I trafikkfeltene vil det ikke være mulig med innretninger i overflaten.

Rørledninger er avmerket på sjøkartene. Det er derfor lite sannsynlig at et skip dropper anker over en rørledning ved en normalsituasjon. Det kan imidlertid ikke utelukkes helt at dette kan skje, for eksempel ved feilnavigering eller ved en nødssituasjon på et skip.

Figur 8.3 Oversikt over skipstrafikk, petroleumsvirksomhet og fiskeriaktivitet
 i Norskehavet

Figur 8.3 Oversikt over skipstrafikk, petroleumsvirksomhet og fiskeriaktivitet i Norskehavet

Kilde: Direktoratet for naturforvaltning/Kystverket/Oljedirektoratet

8.4 Vindkraftanlegg og andre næringer

8.4.1 Vindkraft og fiskerier

Storskala vindkraftanlegg i sjø vil berøre relativt store arealer. Avstanden mellom enkeltturbiner kan være opp mot en kilometer og en vindpark kan gjerne inneholde 50–100 turbiner. Mellom turbinene vil det være at nettverk av elektriske kabler på sjøbunnen for å samle produksjonen fra enkeltturbinene før det føres i kabel ut av anleggsområdet. Innenfor en vindpark kan det være aktuelt med begrensninger på ferdsel og aktivitet. Hvilke restriksjoner som vil bli pålagt er ikke klart, da det ikke er etablert havbaserte anlegg i Norge. I Danmark er det ikke generelt ferdselsforbud i anleggene. Det er heller ikke generelle forbud mot fiskeriaktivitet i danske vindparker i sjø, men det er begrensninger på fiskemetoder, for eksempel tråling.

Undersøkelser fra Danmark og Sverige tilsier at vindkraftanlegg i sjø ikke skremmer bort fisk i driftsfasen med unntak for situasjoner med høye vindhastigheter og forhøyet støybilde. Enkelte resultater indikerer at anleggene i noen grad kan trekke til seg fisk gjennom konstruksjonens funksjon som kunstige rev. Vindkraftproduksjon vil imidlertid medføre betydelige arealbeslag som må avveies mot hensyn til skipstrafikk, fiskeriene og annen marin aktivitet.

Ved planlegging av energiproduksjon til havs vil kunnskap om viktige fiskeområder og seilingsleder være sentralt. Gjennom forutgående, myndighetsstyrte arealprosesser kan konsesjonssøknader for energiproduksjon til havs styres til områder med akseptabelt konfliktpotensial hva gjelder fiskeriinteresser og skipsfart.

Elektriske overføringskabler i sjø må antas å bli gravd ned eller overbygd med stein, slik at de er overtrålbare. Kablene vil derfor ikke innebære at det innføres formelle restriksjoner på fiske. Det er kjent at stenoverdekte olje- og gassledninger kan skade fiskeredskap. Fyllmassen for strømkabler vil være mindre enn for ledninger, men risiko for skade kan ikke utelukkes.

Per i dag mangler det et regelverk for etablering av vindkraftproduksjon utenfor grunnlinjen. Et slikt regelverk må være på plass før det er aktuelt å åpne for utbygging. Olje- og energidepartementet har sendt på høring et utkast til ny lov om havenergi. Lovutkastet legger opp til prosesser som avveier de forskjellige interessene mot hverandre.

8.4.2 Vindkraft og petroleum

Alle utvinningstillatelser i Norskehavet ligger i områder med større havdyp enn 100 meter. Bunnmonterte vindkraftverk kan med dagens teknologi ikke etableres på større dyp enn 100 meter. Det vil derfor ikke være noen direkte arealkonflikt mellom etablerte petroleumsinnretninger på havbunnen og aktuelle bunnmonterte vindkraftverk. Arealkonflikten med petroleumssektoren antas heller ikke å bli nevneverdig stor for fremtidige vindkraftverk da plasseringen av vindparker er fleksibel med tanke på både eksisterende petroleumsinnretninger og skipsleder mellom feltene og land. Det kan videre legges til grunn at vindkraft ikke er aktuelt der dette vil være til direkte hinder for etablering av olje- og gassinnretninger.

8.4.3 Vindkraft og skipstrafikk

Eventuelle konflikter mellom vindkraft og skipsfart er hovedsakelig knyttet til arealbruk og faren for kollisjoner.

I hvilken grad etablering av vindkraftverk til havs vil komme i konflikt med skipstrafikken vil avhenge av installasjonens plassering, utbredelse og omfang. Et fremtidig, storskala vindkraftanlegg kan legge beslag på arealer på i størrelsesorden 200 km2. Etablering i nærheten av aktuelle seilingsleder/seilingsruter vil kunne medføre at seilingsdistansen øker med påfølgende redusert konkurransekraft for sjøtransport. Disse effektene forventes ikke å bli påtakelige før det eventuelt bygges ut mange storskala vindkraftanlegg i nær tilknytning til seilingsleder. Vindkraftutbygging av et slikt omfang forventes ikke i utredningsperioden frem mot 2025.

Med de begrensningene som er satt med hensyn til avstand fra land og dybde for bunnmonterte vindturbiner, er det få områder i forvaltningsplan­området som er aktuelle for utbygging. Arealbeslaget av et bunnmontert vindkraftverk i det angjeldende området i den aktuelle perioden, blir dermed relativt lite, og ulempene for skipstrafikken kun små eller lokale.

Skipstrafikk kan gi redusert fleksibilitet med hensyn til optimal lokalisering av et vindkraftverk dersom ønsket plassering av vindkraftverket sammenfaller med viktige seilingsleder eller -ruter.

God kartlegging av viktige seilingsleder og ­-ruter, merking i kartverk sammen med et regelverk som sikrer gode prosesser rundt lokalisering av kraftproduksjonen vil bidra til å redusere interessemotsetningene. Hensyn til kysttrafikken vil normalt også kunne ivaretas under utforming av en vindpark. Avstand til hver turbin vil være opptil 1 km, noe som kan gi rom for seilingssleder tvers gjennom vindparken. Dessuten legges skipstrafikken til dype områder, mens lokaliseringen av vindparker i første rekke er aktuelt i grunne områder. Utvikling av teknologi for flytende vindturbiner kan endre dette bildet over tid.

Fotnoter

1.

Kunnskapsstatus og forskningsbehov m.v., Dalen et al, 19.12.2008, ISBN 82 – 7257 – 661 – 9

Til dokumentets forside