St.meld. nr. 37 (2008-2009)

Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Norskehavet (forvaltningsplan)

Til innholdsfortegnelse

5 Påvirkning på miljøtilstanden

I dette kapittelet vurderes samlet påvirkning på de enkelte delene av økosystemet og på de særlig verdifulle områdene med grunnlag i dagens kunnskap. Vurderinger av samlet påvirkning på økosystemet er svært krevende metodisk og kan ennå ikke erstatte vurderinger av tiltak basert på enkeltproblemer og enkeltarter. Påvirkningene er vurdert for et utvalg arter og naturtyper, og konsekvenser for disse benyttes som grunnlag for de totale vurderingene. Vurderinger av samlede konsekvenser er gjennomført for definerte aktivitetsnivåer som reflekterer dagens aktivitet, samt et mulig fremtidsbilde. Endringer i aktivitetsnivå i forhold til det som er utredet, spesielt med hensyn til lokalisering, vil kunne medføre endringer i konsekvensbildet for normal drift, og for potensielle konsekvenser som følge av små og store uhellsutslipp. Dette er tatt hensyn til når det faglige underlaget har vært benyttet i meldingsarbeidet. Påvirkningen fra fiskeriene på fiskebestandene må også behandles som en del av den samlede påvirkningen når samlede konsekvenser for enkeltarter eller artsgrupper vurderes.

Fremstillingen av faggruppens vurdering av konsekvenser ved samlet påvirkning er basert på en femdelt skala, fra ubetydelig, via liten, middels og stor til katastrofal, jf. beskrivelse i kapittel 2.4. Det er viktig å være oppmerksom på at skalaen i stor grad forholder seg til mulige konsekvenser på Norskehavet som helhet. Konsekvenser er i de fleste tilfeller generelt vurdert på bestandsnivå/større områder, og i mindre grad konsekvenser på individnivå eller lokalt avgrensede områder. Det betyr at kategorien ubetydelig her kan representere konsekvenser for enkeltindivider og mindre områder, som ikke vil være uten betydning ved vurdering av konsekvenser på mindre skala, for eksempel ved regulering av enkeltaktiviteter. Det er forsøkt å gjøre vurderinger av påvirkningen frem til 2025, basert på fremtidsscenarioene.

Effektene av allerede utsluppet klimagass vil føre til klimaendringer og havforsuring. Norskehavet har oseanografiske og biologiske særpreg som gjør at effektene av havforsuring forventes å komme særlig raskt til syne her, med skadevirkninger på økosystemene allerede innen 2025.

Det er stor usikkerhet om hvordan og hvor raskt klimaendringene vil manifestere seg i Norskehavet. En oppvarming av Norskehavet forventes imidlertid å føre til at frontene mellom atlantisk og arktisk vann skyves nordover og vestover. Nye arter fra sør kan trekke nordover mot norske farvann. Sørlige arter ved norskekysten forventes å trekke nordover langs kysten og mot Svalbard og østover i Barentshavet. Effektene av klimaendringer og havforsuring kan føre til at økosystemene får mindre toleranse for andre påvirkninger. Fremtidig forvaltning må derfor tilpasses endringer i økosystemene. Tematikken er mer utførlig behandlet i kapittel 6.

5.1 Miljøkonsekvenser av samlet påvirkning

5.1.1 Konsekvenser av samlet påvirkning ved normal aktivitet

Norskehavet er et stort havområde, hvor store deler av vannmasser og dyphavsbunn utenfor sokkelen er relativt uberørt av direkte påvirkning. Som alle havområder er også Norskehavet påvirket av langtransporterte forurensninger, men det er ikke påvist direkte effekter på økosystemene selv om det er registrert fremmedstoffer i organismer på toppen av næringskjedene. De direkte påvirkningene fra menneskelig aktivitet er i hovedsak konsentrert til sokkelområdene nær Norskekysten. Norskehavet fremstår i dag som et av de reneste havområdene i verden. Ut fra en helhetsvurdering er miljøtilstanden i Norskehavet god. (jf. kapittel 3). Det er imidlertid tydelige konsekvenser på flere arter og områder, hovedsakelig som følge av den påvirkningen de har vært utsatt for på sokkelområdene.

Størst konsekvens av samlet påvirkning i Norskehavet i dag ser man i forhold til enkelte fiskearter, sjøfuglarter og naturtyper på havbunnen. Av forskjellige årsaker som naturlige svingninger, klimatiske endringer og for høyt fiskepress, er enkelte fiskebestander i mindre god forfatning og de er dermed ekstra sårbare for økt menneskelig påvirkning. Dette gjelder blant annet uer, snabeluer og kysttorsk. Andre arter som kolmule og blåkveite er også vurdert som utsatte. De samlede konsekvensene på slike bestander er rangert i påvirkningsskalaen som store. Forvaltningstiltak er imidlertid iverksatt nasjonalt og internasjonalt for å bedre situasjonen. På spesielle naturtyper på havbunnen som koraller, svamp og annen sårbar bunnfauna er konsekvensene av samlet påvirkning vurdert som store i områder hvor bunntrål blir brukt. Påvirkningsfaktorene som har betydning for sjøfugl er mange og komplekse og kan ha konsekvenser enten direkte gjennom økt dødelighet eller nedsatt funksjonsdyktighet, eller indirekte gjennom fuglenes næringstilgang eller tilgang til viktige habitater. Mange av sjøfuglbestandene i Norskehavet har negativ utvikling og er dermed ekstra sårbare for økning i menneskelig påvirkning. Kunnskapen om hva dette skyldes er mangelfull, men svikt i næringstilgangen er anslått å være en avgjørende årsak til problemene. Konsekvenser av samlet påvirkning for både lomvi, lunde, ærfugl, krykkje og toppskarv er vurdert til å være middels.

Som nevnt skyldes de største påvirkningene i økosystemene fra menneskelig virksomhet i dagens normalsituasjon fiske. Enhver fiskeriaktivitet har nødvendigvis innflytelse på det økosystem aktiviteten utøves i. Påvirkningen fra fiskeriaktivitet på økosystemet avhenger både av hvor mye som høstes, hvordan høstingen foregår, og på hvilket trinn i næringskjeden fiskebestanden befinner seg. Forutsetningen for at en høsting ikke skal gi negative effekter på økosystemene er at høstingen er bærekraftig. Dette betyr ideelt sett at det er det årlige overskuddet av den biologiske produksjonen som fjernes fra økosystemet. Lovlige driftsutslipp fra skipstrafikken bidrar i mindre grad til konsekvensene av samlet påvirkning på Norskehavet, bortsett fra utslipp av søppel som kan medføre liten konsekvens for marine pattedyr og strand, og inntil moderate konsekvenser for sjøfugl, samt lovlige utslipp av olje som er anslått til liten konsekvens for sjøfugl. Regulære utslipp fra petroleumsvirksomheten er i stor grad regulert på en slik måte at påvirkningene er vurdert til kun å medføre konsekvenser av mer lokal karakter, som er klassifisert som ubetydelige for området sett som helhet. Det er imidlertid fremdeles usikkerheter knyttet til mulige langtidseffekter som følge av utslipp av produsert vann fra petroleumsvirksomheten.

I tillegg til påvirkninger som nevnt for dagens bilde, vil man i 2025 også forvente at påvirkningene fra en gradvis forsuring av havet begynner å bli synlig for koraller og andre bunndyr som har kalkskjelett. Havforsuringen vil også kunne føre til endringer i artssammensetningen av planteplankton, og dermed påvirke næringskjedene som dyreplankton, bunndyr, fisk, sjøfugl og sjøpattedyr er avhengige av. Den gradvise klimaendringen vi opplever og den langtransporterte forurensningen bidrar til å øke usikkerheten med hensyn til hvilke konsekvenser som kan forventes i 2025.

Særlig verdifulle områder

Av de særlig verdifulle områdene er det kystområdene (inkludert Vestfjorden) og Mørebankene/Stad, Haltenbanken og Sklinnabanken som utsettes for størst samlet påvirkning ved dagens aktivitetsnivå. Ved Jan Mayen/Vesterisen og Arktisk front er det lavt aktivitetsnivå (lite skipstrafikk og fiskeriaktivitet og ingen petroleumsvirksomhet), og lite direkte påvirkning. Ved aktivitetsnivået som er lagt til grunn for petroleum, er det ingen petroleumsvirksomhet i noen av de kystnære verdifulle områdene, men noe aktivitet knyttet til eggakanten. Konsekvenser fra dagens petroleumsvirksomhet på de særlig verdifulle områdene er vurdert som ubetydelige. Bortsett fra konsekvenser for sjøfugl som følge av tildels store utslipp av søppel fra skip, spesielt på Møre, er konsekvensene fra regulære utslipp fra skip også vurdert som ubetydelige for de verdifulle områdene. I en normal situasjon er det først og fremst fiskerier og aktiviteter i kystsonen som påvirker mest. Det er stor fiskeriaktivitet i flere av områdene, og beskatning av arter som sei, sild og torsk. Det foregår bunntråling som kan påvirke sjøbunnen. Bifangst av sjøfugl kan også forekomme. Det foregår mange andre aktiviteter i kystsonen som vil kunne påvirke de verdifulle områdene (for eksempel vindkraft, akvakultur, avrenning, turisme), men konsekvenser som følge av slike påvirkninger er ikke vurdert spesifikt for de enkelte områdene.

Hvis klimaendringene og havforsuringen utvikler seg slik det er forventet i fremtidsbildet (2025–2080), vil konsekvensene for samtlige særlig verdifulle områder bli store, som for Norskehavet som helhet.

5.1.2 Konsekvenser ved akutte hendelser

I Norskehavet er det risiko for at det kan skje uhellhendelser som medfører utslipp av olje, kjemikalier eller radioaktive stoffer. Miljøkonsekvenser som følge av uhellshendelser vil komme i tillegg til konsekvenser ved den daglige belastningen av regulære aktiviteter. Miljørisikoen knyttet til uhellsutslipp ved kjemikalietransport forventes generelt å være lav, som resultat av strenge reguleringer for denne typen transport. Uhellshendelser med radioaktiv forurensning vil kunne medføre en betydelig tilførsel av slike stoffer til miljøet, og forhøyede konsentrasjoner av radioaktive stoffer i sjøvann, sedimenter og arter i alle trofiske nivå i flere år etter et utslipp. Modelleringer indikerer at radioaktiv dose til miljøet kan forventes å være under grenseverdiene for skade. Det er imidlertid manglende kunnskap om effekter av radioaktiv forurensning på naturmiljøet.

Petroleumsvirksomheten og skipstrafikken i Norskehavet innebærer en risiko for uhell som vil kunne medføre utslipp av olje. Regelverk for både skip og petroleumsvirksomhet er under kontinuerlig utvikling og bidrar til at stadig strengere krav stilles til virksomhetene. Dette reduserer sannsynligheten for uhell (jf. kapittel 7.5). Generelt er det knyttet størst sannsynlighet til de minste utslippene, og lavest sannsynlighet til de største utslippene. Konsekvenspotensialet knyttet til ulike hendelser har nær sammenheng med lokalisering og omfang av hendelsen, oljetype, værforhold, samt periode og potensial for å påvirke sårbare miljøverdier og områder. Miljøverdier med kjent sårbarhet for olje har generelt høyere tettheter og forekomster i kystnære områder, og derfor vil også avstand til land ha betydning for konsekvenspotensialet.

Vurderinger av miljøkonsekvenser for dagens aktivitetsnivå er basert på modelleringer av større utslipp ved utblåsninger fra petroleumsfelt samt skipsulykker i Norskehavet. Resultatene viser at de alvorligste konsekvensene potensielt forventes for sjøfugl og for strand, mens alvorlighetsgraden for påvirkning av tidlige livsstadier av fisk, samt kystsel vil være noe lavere. Konsekvenspotensialet for plankton og bunnsamfunn vurderes som mindre relevant ut fra lavere sannsynligheter for påvirkning av større bestandsandeler/områder. Gitt et større utslipp ved utblåsning fra petroleumsvirksomhet eller større oljeutslipp fra skip vil konsekvensene for sjøfugl og strand fra ulike utfall av en og samme hendelse kunne variere fra ubetydelige til store, avhengig av i hvor stor grad olje vil kunne påvirke de sårbare miljøverdiene. Sannsynligheten for store utslipp fra petroleumsvirksomheten er generelt lav.

Med unntak av sannsynligheten for berøring av større sjøfuglforekomster som søker næring på havet, har oljeutblåsning fra de vurderte petroleumsfeltene generelt lavere sannsynlighet for berøring av kysten og kystnære miljøverdier enn olje fra de mer kystnære skipsulykkene. På grunn av lokaliseringen vurderes derfor sannsynligheten for de mest alvorlige utfallene av hendelsene både for plankton (fiskeegg og -larver), sjøfugl, marine pattedyr og strand generelt som lavere for de modellerte utblåsningene enn for de kystnære skipsuhellene. Ved skipsuhell lengre ut i Norskehavet, forventes generelt både konsekvenspotensial og sannsynligheten for de alvorligste konsekvensene å reduseres. Et større utslipp fra skipsfarten eller fra petroleumsvirksomheten i åpent farvann vil imidlertid kunne spre seg og påvirke et større geografisk område. Større utslipp av olje fra skip eller oljeutblåsning forventes generelt å ha samme potensialet for miljøkonsekvenser i fremtidsbildet 2025 som i dag. I fremtidsbildet er flere petroleumsfelt stengt ned, samt at det har kommet til flere nye gassfelt og et nytt oljefelt. Det antas også leteboring i nye områder. Nedstenging av oljefelt innebærer at bidraget til den samlede risikoen fra disse feltene fjernes. Utbygging av oljefelt, samt leteboring i nye områder, innebærer at miljørisikoen flyttes til nye områder. Nye gassfelt innebærer ikke den samme risikoen for uhellsutslipp av olje som oljefelt. Mot 2025 er det ventet en generell økning i skipstrafikken i Norskehavet, som i hovedsak skyldes en økning i tankskipstrafikken til og fra Russland. Trafikkendringene medfører økt sannsynlighet for skipsuhell frem mot 2025 for hele forvaltningsplanområdet, og en økning i utslipp av både råolje, bunkersolje og petroleumsprodukt. I dette bildet er strengere regelverk og avbøtende tiltak ikke tatt med i vurderingene. Økningen i trafikkmengden forventes ikke nødvendigvis å medføre endringer i konsekvenspotensialet for ulike uhellshendelser, men forventes å bidra til at den samlede miljørisikoen knyttet til uhellsutslipp av olje fra skipsuhell øker.

Særlig verdifulle områder

Oljeutblåsning fra dagens petroleumsvirksomhet i Norskehavet kan i verste fall medføre store konsekvenser for de særlig verdifulle og sårbare områdene i Vestfjorden og kystområdene. Sannsynligheten for oljeutblåsninger er imidlertid lav. Modellerte utblåsninger fra Norne og Draugen viser størst sannsynlighet for å treffe kysten, med henholdsvis 10 og 16 % sannsynlighet for stranding. For øvrige felt er det mindre enn 5 % sannsynlighet for at oljen strander. Ut fra disse treffsannsynlighetene anses sannsynligheten for de alvorligste konsekvensene som relativt lav. Ved tilsvarende uhellsutslipp fra aktiviteter i, eller i nærheten av de særlig verdifulle og sårbare områdene, forventes i utgangspunktet både sannsynligheten for å berøre områdene, samt sannsynligheten for høyere konsekvenser, å øke. Petroleumsvirksomhetens risikobaserte regelverk tar hensyn til sannsynligheten for høyere konsekvenser, gjennom prinsippet om at økt risiko krever økt innsats for å redusere sannsynligheten for at et utslipp skal skje. Konsekvensreduserende tiltak i form av oljevernberedskap vil også kunne bidra til å redusere miljørisikoen. Konsekvensreduserende tiltak er ikke medregnet i konsekvensvurderingene ovenfor. Som for de vurderte oljeutblåsningene fra petroleumsindustrien, vil uhellsutslipp fra skipstrafikken i verste fall kunne medføre store konsekvenser for de særlig verdifulle og sårbare områdene i Vestfjorden og kystområdene. Sannsynligheten for mer alvorlige konsekvenser vil imidlertid kunne være høyere for kystnære utslipp av olje fra skip, enn ved utblåsning fra dagens petroleumsvirksomhet. Stad/Mørebankene er mest utsatt for akutte utslipp relatert til skipstrafikken i Norskehavet, som følge av stor og konsentrert trafikk i dette området. Risikoen for utslipp i eller ved de andre særlig verdifulle og sårbare områdene er lavere.

I 2025-scenariet vil konsekvenspotensialet for Vestfjorden reduseres som følge av at Norne-feltet er stengt ned. Konsekvenspotensial for de særlige verdifulle og sårbare områdene for øvrig har sammenheng med hvor det etableres ny petroleumsaktivitet i fremtidsbildet, samt hvorvidt det er olje eller gassfelt som etableres. Gassfelt innebærer ikke den samme risikoen for oljeutslipp som oljefelt. For skipsfart forventes konsekvenspotensialet for de ulike områdene å være tilsvarende som i 2006, men en økning i sannsynligheten for uhellsutslipp av olje som følge av en økning i trafikken, innebærer en økning i miljørisikoen knyttet til slike hendelser.

5.1.3 Konsekvenser av samlet påvirkning på primær- og sekundærproduksjonen (plankton)

Ingen av de vurderte aktivitetene har påvirkning av betydning på primær- og sekundærproduksjonen i Norskehavet, og konsekvensene av samlet påvirkning fra dagens aktivitetsnivå er vurdert som ubetydelige. Akutt forurensning forventes heller ikke å medføre konsekvenser ut over ubetydelige. I perioden frem til 2025 vil det imidlertid kunne oppstå mer omfattende skader på primær- og sekundærproduksjonen som følge av økt havforsuring, og dette kan medføre konsekvenser på hele økosystemet. Konsekvensene for primær- og sekundærproduksjon som følge av havforsuring er anslått til middels frem mot 2025, og store på lengre sikt.

5.1.4 Konsekvenser av samlet påvirkning på naturtyper på havbunnen

Bunntråling har store konsekvenser for de bunndyr og bunndyrssamfunn som blir berørt av trålingen. Konsekvensene av bunntråling på bestandsnivå, i dette tilfellet best uttrykt som området Norskehavet, er mer usikre, og dette forholdet bør undersøkes bedre. Påvirkningen varierer fra område til område avhengig av hvor intensiv aktiviteten er. Annen fysisk påvirkning på havbunnen eller utslipp av borekaks ved lete-/produksjonsboring innen petroleumsvirksomheten er vurdert å ha konsekvenser av avgrenset karakter og å medføre ubetydelige skader for området totalt sett. Petroleumsvirksomheten er pålagt krav om at virksomheten ikke skal skade sårbare koraller eller andre verdifulle bunnsamfunn. Uhellsutslipp av olje forventes generelt sett ikke å være knyttet til de største konsekvensene for bunnsamfunn, men konsekvenspotensialet kan forventes høyere ved uhellsutslipp av olje mer kystnært i grunne farvann, samt ved hendelser med potensial for kontaminering av olje direkte på bunnen (for eksempel ved skips­uhell). Konsekvensene forventes å være av lokal karakter og ha mindre betydning for området som helhet. Ulykker som medfører utslipp av radioaktivt materiale vil kunne medføre konsekvenser for bunnsamfunn som kan vedvare over tid.

Faggruppen konkluderer med at i perioden frem til 2025 vil konsekvensene kunne bli store for deler av naturmangfoldet på havbunnen uten nye tiltak for å redusere skader fra bunntråling, og de vil kunne forverres når havforsuringen øker. Dette gjelder særlig for koraller og andre organismer som har kalkskall eller på andre måter er avhengige av kalk. For annen fysisk påvirkning på havbunnen eller utslipp av borekaks ved lete-/produksjonsboring innen petroleumsvirksomheten forventes konsekvenser av mer avgrenset og lokal karakter, som ved dagens situasjon, forutsatt at strenge reguleringer opprettholdes for at påvirkning og skade skal unngås.

Særlig sårbare naturtyper som korallrev, korallskog og svampsamfunn

Koraller danner naturtyper som korallrev, korallskog og korallgrusbunn. Også dyregrupper som svamper kan forekomme i tette forekomster og danne habitater med lignende økologisk funksjon som koraller. Korallene er fysisk skjøre og svært sårbare for fysisk skade og nedslamming. De eldste delene av kjente norske korallrev er over 8000 år gamle. Korallene vokser svært sent, og veksten av korallene i Norskehavet vil kunne stanse opp dette århundret på grunn av havforsuring. På grunn av den sene veksten kan ødeleggelse av disse naturtypene fremover dermed etter alt å dømme bli tilnærmet irreversibel. Det er tidligere anslått at om lag 30 – 50 % av norske korallrev er skadet eller ødelagt som følge av bunntråling. Dette estimatet bør nå oppdateres etter nye oppdagelser både av intakte og ødelagte korallrev. Status for korallskogene og svampforekomstene i norske farvann er enda mindre kjent.

Figur 5.1 Koraller

Figur 5.1 Koraller

Kilde: Erling Svensen

Også svampene er sårbare for fysisk skade, bifangst og nedslamming. Korallrevene, korallskogene og svampforekomstene er viktige for naturmangfold og marine levende ressurser. Men kunnskapen om disse naturtypenes og artenes eksakte rolle i økosystemene er mangelfull, og forekomstene i Norskehavet er mangelfullt kartlagt.

Figur 5.2 Svamper

Figur 5.2 Svamper

Kilde: Havforskningsinstituttet/MAREANO-programmet

Disse naturtypene er spesielt sårbare for redskap som eventuelt slepes langs bunnen over dem, slik som bunntrål og eventuelt annen fiskeredskap som slepes (herunder snurrevad). Også utstyr som drivankere, skadelig prøvetakingsredskap som bunnskraper, og redskap for å samle inn tapte garn vil skade ved kontakt med korallene. Videre vil også passiv fiskeredskap som garn og line kunne skade koraller når de settes i korallrev eller korallskog. Garn og kroker henger seg lett fast i koraller, og fiskere antyder at bifangst av koraller kan være stor. Videre vil eventuelt innsamling av tapt redskap kunne gjøre mer skade enn nytte, slik at løsningen blir at redskap etterlates som spøkelsesgarn som fortsetter å fange fisk som går til spille.

Figur 5.3 Buskformede koraller er meget sårbare for fiske med
 garn. De henger seg lett fast i garnmaskene slik som denne risengrynskorallen. ­Fisken
 på bildet er en brosme

Figur 5.3 Buskformede koraller er meget sårbare for fiske med garn. De henger seg lett fast i garnmaskene slik som denne risengrynskorallen. ­Fisken på bildet er en brosme

Kilde: Havforskningsinstituttet

Også andre aktiviteter kan skade eller true disse sårbare naturtypene. Et eksempel er legging av rørledninger og kabler uten bruk av fartøy med dynamisk posisjonering. Slike leggeprosesser og andre aktiviteter med inngrep i havbunnen kan medføre oppvirvling av sedimenter og nedslamming av koraller, svamp og andre bunndyr.

Andre eksempler på lokale aktiviteter som kan skade sårbare naturtyper som korallrev er uttak av korallgrus, deponering av sedimenter og borekaks, uttak av koraller eller andre dyr til bioprospektering, og militære sprengingsøvelser nær havbunnen. I tillegg kommer påvirkninger fra ikke-lokale kilder, som langtransportert forurensning, klimaendringer og ikke minst havforsuring (se kapittel 6). Korallrevene og korallskogenes betydning i økosystemet, og deres tilstand og sårbarhet gjør at en føre-var-tilnærming til forvaltning av disse naturtypene er særlig viktig.

Det er usikkert om det er utstrømmingsområder (herunder gassoppkommer, «pockmarks») i trålsonene i Norskehavet. Gassoppkommene på Nyegga, som ligger på 700 – 800 meters dyp, kan være i faresonen for påvirkning.

Tareskog

Konsekvensen av taretråling for tareskogen er vurdert som liten. I forhold til den totale bestanden av stortare som finnes langs norskekysten, så utgjør den høstede mengden på 150 000 tonn mindre enn en prosent. Høstingen, som skjer av en fornybar ressurs, kan likevel gi lokale effekter avhengig av hvor mye som høstes, uttaksgraden og tarens evne til gjenvekst. Taretråling og stormfelling etterlater som regel en betydelig mengde tarerekrutter i undervegetasjonen, slik at tareskogen uten problemer vokser opp igjen. I sørlige deler langs kysten av Norskehavet er tareskogen rik og frodig, mens den er kraftig redusert av kråkebollebeiting i den nordlige delen av kystområdet. På nasjonal basis er det anslått at beiting fra kråkeboller tilsvarer en årlig produksjon på 20 millioner tonn tare, som er rundt 130 ganger høyere enn det taretrålerne tar ut.

Figur 5.4 Stortare langs Norskekysten, utbredelse og geografisk variasjon
 i gjennomsnittsstørrelse

Figur 5.4 Stortare langs Norskekysten, utbredelse og geografisk variasjon i gjennomsnittsstørrelse

Kilde: Havforskningsinstituttet

Tareskogen er viktig for naturmangfoldet, blant annet som oppvekstområde for fiskeyngel og beiteområde for flere sjøfuglarter. For enkelte sjøfuglarter, spesielt skarv og teist, kan tilgang til produktiv tareskog nær hekkeområdet være sentralt for god hekkesuksess. Klimaendringer og økt CO2-nivå i havvannet kan føre til økt vekst av stortareskogen og kan muligens på sikt bidra til at tareskog nedbeitet av kråkeboller vokser tilbake. Det er viktig at tareressursene som andre levende marine ressurser forvaltes bærekraftig, slik at hensynet til blant annet biologisk mangfold og leveområder og næringsgrunnlag for fiskebestander og sjøfugl ivaretas.

5.1.5 Konsekvenser av samlet påvirkning på fiskebestandene, herunder de kommersielt utnyttede bestandene

Når det høstes av en fiskebestand påvirker dette bestanden og vil i en normalsituasjon være den største menneskeskapte påvirkningen. For eksempel er den anbefalte høstingskvoten i 2009 for norsk vårgytende sild på over 1,6 millioner tonn av en beregnet gytebestand på over 12 millioner tonn. De største og viktigste fiskebestandene i Norskehavet, som norsk vårgytende sild og sei høstes i dag bærekraftig. En stor fiskebestand som kolmulebestanden har, selv om den er over føre-var-nivået, vært utsatt for en hard beskatning som følge av manglende internasjonal avtale om forvaltning av bestanden. En slik avtale er imidlertid kommet på plass, og avtalepartene er enige om å bygge opp bestanden av kolmule slik at den igjen kan høstes bærekraftig. For enkelte arter som blåkveite, uer, snabeluer, brosme og kysttorsk er bestandssituasjonen mindre god, og konsekvensene av fiskeriene er vurdert som store for disse artene.

Større uhellsutslipp av olje fra petroleumsvirksomheten eller ved skipsuhell forventes hovedsakelig å kunne medføre konsekvenser for fisk som følge av eventuelle skadevirkninger på fiskeegg og -larver. Omfanget av effekter avhenger av tid og sted, svingninger i fiskebestandene, samt omfanget og egenskapene til utslippet. Skadevirkninger på egg og larver vil kunne føre til redusert rekruttering fra den berørte årsklassen. Konsekvensene vil være høyest i områder og perioder med høye konsentrasjoner av egg og larver i vannmassene. Se nærmere omtale av faglige vurderinger knyttet til dette temaet i kapittel 5.6.

I perioden frem mot 2025 antas det at situasjonen vil kunne bli noe endret som følge av klimaendringer og havforsuring. Utslipp av produsert vann representerer en usikkerhet med hensyn til mulige langtidseffekter. I tillegg vil fremtidig forvaltning av artene ha betydning for den fremtidige situasjonen for flere av fiskeartene.

5.1.6 Konsekvenser av samlet påvirkning på sjøfugl

Selv om de fleste påvirkningsfaktorene har ubetydelig eller liten påvirkning på sjøfugl i Norskehavet, er den samlede påvirkningen middels med dagens aktivitet og ytre påvirkninger. Påvirkninger som klimaendringer og langtransporterte helse- og miljøfarlige kjemikalier, virker sammen med regionale og lokale påvirkningsfaktorer i forvaltningsplanområdet, herunder utslipp fra land, bifangst, mangel på føde og oljesøl sannsynligvis som følge av ulovlige utslipp fra skip. Næringstilgang er den viktigste enkeltfaktoren, men det er usikkert hvor mye som skyldes storskalaendringer (for eksempel klimaendringer) eller høsting i fiskeriene. Mange sjøfuglbestander i Norskehavet har allerede negativ bestandsutvikling, og er derfor ekstra sårbare overfor (ytterligere) menneskeskapt påvirkning. En kombinasjon av ulike påvirkningsfaktorer kan ha innbyrdes forsterkende effekt og kan derved få større konsekvenser enn summen av konsekvenser for hver enkelt faktor. Over tid kan dette bidra til betydelige bestandsreduksjoner for mange arter, som under bestemte betingelser kan være ødeleggende på koloni- og bestandsnivå. Konsekvensene av samlet påvirkning for både lomvi, lunde, ærfugl, krykkje og toppskarv er vurdert til å være middels.

Eventuelle konsekvenser som følge av uhellsutslipp av olje vil komme i tillegg til konsekvensene av den samlede påvirkningen. Ulykker vil i de fleste tilfeller ha størst sannsynligheter for liten eller middels konsekvens, men kan også medføre store konsekvenser for enkelte arter i et verst tenkelig tilfelle.

Det er vanlig å anta at små utslipp av olje generelt har mindre potensial for mer alvorlige miljøkonsekvenser enn større utslipp. Undersøkelser har imidlertid vist at selv små mengder olje på sjøen (fra ulovlige småutslipp og lekkasjer fra uspesifikke kilder) kan medføre alvorlige skader på sjøfugl, spesielt ved gjentatte eksponeringer. Det er antydet at hyppigere påvirkning av mindre oljesøl kan være mer skadelig for den langsiktige populasjonsstabiliteten hos sjøfugl, enn sjeldne store oljesøl. Små oljesøl som overlapper i tid og sted med et stort antall sjøfugler kan drepe flere sjøfugler enn store oljesøl som ikke treffer større konsentrasjoner av fugl. Ut fra nåværende kunnskap er det bare mulig å konkludere at småutslipp kan være en viktig påvirkningsfaktor for sjøfugl, men omfanget kan per i dag ikke kvantifiseres.

Det er knyttet stor usikkerhet både til situasjonen for de enkelte sjøfuglbestandene i 2025, samt mulige effekter av klima, forsuring og endringer i næringstilgang. Det er derfor vanskelig å anslå konsekvenser i fremtidsbildet.

5.1.7 Konsekvenser av samlet påvirkning på sjøpattedyr

Samlet sett antas konsekvensene av menneskelige aktiviteter og ytre påvirkninger ved dagens aktivitetsnivå, å være moderate for vågehval og klappmyss, og mindre for pelagiske hvalsamfunn. Konsekvensene vurderes imidlertid som store for nise i Vestfjorden og for steinkobbe generelt. For vågehval, klappmyss og steinkobbe er konsekvensene vesentlig knyttet til fangst, og for nise bifangst. De vurderte uhellsscenarioene viser at ulykker som medfører uhellsutslipp av olje vil kunne gi konsekvenser fra ubetydelig til middels for kystsel. Konsekvensene er avhengig av om oljen treffer større flokker av dyr.

I perioden frem mot 2025 vil situasjonen for seler kunne bli forverret som følge av klimaendringene, og indirekte som følge av havforsuring.

5.2 Påvirkning fra fiskeriene

De norske fiskeriene, som innebærer høsting av en fornybar ressurs, må nødvendigvis påvirke bestanden som det høstes av. Denne påvirkningen kan derfor ikke sidestilles med påvirkning fra forurensning og fremmede organismer. Utfordringen i fiskeriene ligger imidlertid i å utføre dem på en måte som bevarer fiskebestandene for fremtiden og som påvirker havbunnen og andre arter i minst mulig grad.

5.2.1 Fiskeriene i Norskehavet

Store bestander av norsk vårgytende sild, kolmule, makrell og sei finnes i Norskehavet, og utgjør grunnlaget for de viktigste fiskeriene i dette havområdet. I tillegg høstes mindre kvanta snabeluer som beiter i Norskehavet, samt bestander av brosme, lange, blåkveite, uer og vassild langs kontinentalskråningen. Det foregår stor fiskeriaktivitet på Mørebankene gjennom hele året. Fra januar følger sildefisket sildas vandring mot gyteområdene på Mørebankene. For øvrig foregår det fiske etter sild, kolmule og makrell over store deler av Norskehavet, helårig fiske etter sei langs hele kysten, trålfiske etter vassild i enkeltområder, samt annet sporadisk fiske. Områdene med de mest intensive fiskeriene over året er illustrert i figur 5.5. Med unntak av nordøstarktisk sei deler Norge alle sine kommersielt viktige fiskebestander med andre kyststater. Se kapittel 7.3 om reguleringen av fiskebestandene. Norge høster også av vågehvalbestanden, og mye av denne fangsten foregår innenfor forvaltningsplanområdet.

Figur 5.5 Oversikt over de viktigste fiskeriene gjennom året

Figur 5.5 Oversikt over de viktigste fiskeriene gjennom året

Kilde: Fiskeridirektoratet

Innen forvaltningsplanens tidsramme er sannsynligvis fiskeriene den menneskelige aktiviteten som vil ha størst effekt på økosystemet. Høstingen må tilpasses slik at de naturlige sammenhengene i økosystemet opprettholdes. Påvirkningen på økosystemene i Norskehavet avhenger både av hvor mye som høstes, hvordan høstingen foregår, og på hvilket trinn i næringskjeden den aktuelle fiskebestanden befinner seg.

I vurderingen av fiskerienes påvirkning på økosystemet må effektene av ytre krefter som svingninger i temperatur og strømforhold også tas med i betraktning. Ytre krefter og naturlige svingninger i fiskebestandene, som følge av konkurranse mellom ulike arter i tillegg til variasjoner i tilgang på næring, kan i enkelte tilfeller være mer betydelig enn den menneskeskapte påvirkningen på de samme bestandene. Kunnskapen om effektene på ulike arter og områder varierer, og det er en utfordring å skille menneskeskapt påvirkning fra annen påvirkning. På grunn av lang tradisjon med høsting og forvaltning av de kommersielt mest utnyttede fiskebestandene, der forskning og annen kunnskapsinnhenting har vært betydelig, er det best kunnskap om effekten på de kommersielt beskattede fiskebestandene. Det er på den annen side liten kunnskap om konsekvenser av fiskeriene på arter som ikke utnyttes kommersielt og de øvrige delene av økosystemet, jf. kapittel 9.

5.2.2 Konsekvenser for de kommersielt utnyttede bestandene

Den viktigste påvirkningen fra fiskeriene er den tilsiktede beskatningen av de kommersielle fiskebestandene som fører til endring av bestandsstørrelsen, samt i størrelses- og alderssammensetning av bestandene. Meget selektivt fiske på gitte årsklasser kan føre til endring av de genetiske egenskapene, se for øvrig beskrivelser av evolusjonære effekter under.

Norsk vårgytende sild, norsk arktisk sei, norsk arktisk torsk og norsk arktisk hyse er alle bestander som beskattes bærekraftig og er i god forfatning. Konsekvensene av fiskeriene er vurdert som middels for disse artene. Kolmule- og makrellbestanden er begge over føre var-nivå, men har vært utsatt for hard beskatning, og fagguppen har derfor vurdert konsekvensene av beskatningen som stor for disse artene. Bestandene av andre arter som blåkveite, vanlig uer, snabeluer, brosme og kysttorsk er ikke i god forfatning (se beskrivelser av de enkelte bestandene i kapittel 3.2), og faggruppen har vurdert konsekvensene av fiskeriene som store for disse artene.

Norsk vårgytende sild: Bestanden ble kraftig nedfisket i slutten av 1960-tallet og kollapset helt. Etter en lang gjenoppbygningsperiode er gytebestanden i 2009 over 12 millioner tonn, på nivå med bestanden i 1950-årene. Kollapsen førte også til store endringer i beite- og overvintringsmønsteret. I dag har bestanden et mønster som ligner mye på perioden før bestanden kollapset. Sammenbruddet i bestanden har i stor grad påvirket forvaltningen av bestanden senere. Et viktig element i det internasjonale regelverket rundt forvaltningen av norsk vårgytende sild er totalfredningen av ungsild i Barentshavet.

Sei nord for 62°N: Bestanden har hatt lav utnyttingsgrad de siste ti årene med positiv effekt på rekruttering og utvikling i bestanden.

Kolmule: En kyststatsavtale mellom Norge, EU, Island og Færøyene for kolmule kom først på plass for 2007. Forvaltningen av kolmule har derfor de siste ti årene vært preget av overfiske i forhold til rådene fra ICES, og konsekvensene av dagens fiskerier på kolmulebestanden er vurdert av faggruppen som store. Bestanden forvaltes nå mellom kyststatene som nevnt over. I tillegg forvalter den Nordøst-atlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC) et mindre område. På grunn av dårligere rekruttering siden 2005 forventes det en reduksjon i gytebestanden. Kyststatene har derfor vedtatt en to års nedtrappingsplan for fisket (2009 og 2010) som vil sikre forvaltningen av bestander på føre-var-nivå.

Makrell: Den nordøstatlantiske makrellbestanden har i over 30 år vært utsatt for et sterkt selektivt fiske. Dette har ført til at alders- og størrelsesfordelingen i bestanden har endret seg dramatisk fra 1970-tallet og frem til i dag. I store trekk har det vært en utvikling fra et fiskeri med innslag av alle aldersgrupper fra 1–12 åringer og med stort innslag av gammel og stor makrell, til en situasjon med 3–4 aldersgrupper og en sterk dominans av yngre årsklasser (2–5 år). Beregningen av gytebestanden er usikker på grunn av at det fiskes langt mer enn det som blir meldt inn til ICES. Ulovlige landinger, utkast og slipping av hele eller deler av fangsten bidrar til usikkerheten. Statistiske beregninger fra ICES tyder på at den ikke registrerte fangsten utgjør minst 60 % mer enn det som er oppgitt. Det må være en viktig oppgave å kartlegge bedre problemet omkring slipping av makrell, og basert på forskning sette i kraft praktiske tiltak og regelverk for å minimalisere uønsket dødelighet som følge av utøvelsen av fiske med pelagisk trål og ringnot.

Lange, brosme og blålange: Artene fiskes over store deler av Nord-Atlanteren. Det finnes ikke beregninger av bestandsstørrelsen hos de tre artene. Beregninger basert på fangst per enhet innsats kan tyde på at det har vært en nedgang i bestandene de siste 40 årene, men tallene knyttet til fangstområdene i Norskehavet er så usikre at det er umulig å fastslå hvor stor nedgangen har vært. ICES anbefaler å begrense fangstene av brosme og lange til henholdsvis 5000 tonn og 6000 tonn i Norskehavet og Barentshavet. I 2007 lå fangstene på over 10000 tonn for hver av artene. For blålange anbefales både stopp i det direkte fisket, stenging av gyteområder og tekniske reguleringstiltak for å redusere bifangst i blandingsfiskerier.

Blåkveite: Fiskes både i et begrenset kystfiske og tas som bifangst i trålfiske. I 2002 og 2003 var fangstene nede på et nivå som var anbefalt av ICES, men i perioden 2004–2007 steg fangstene igjen til et nivå langt over anbefalingene. Situasjonen for blåkveite er usikker, og konsekvensene er vurdert av faggruppen som store. ICES understreker at det bør iverksettes ytterligere tiltak for å begrense fisket.

Vanlig uer: Toktresultat og fangster fra trålfisket viser en klar nedgang i forekomst, og tyder på at bestanden nå er mindre enn noensinne tidligere. Situasjonen med svake årsklasser er forventet å vedvare i mange år. På grunn av at det fremdeles er nedgang i gytebestand og rekruttering tilrår ICES strengere reguleringer. Reguleringstiltakene i dag er utilstrekkelige. ICES har gjentatt rådet om stopp i alt direkte fiske, utvidet fredning og skjerpede bifangstreguleringer for trål. Det er viktig med et sterkt yngelvern for å sikre rekruttering og gjenoppbygging av bestanden.

Snabeluer: Manglende rekruttering i bestanden av snabeluer var et problem i 15 år før 2005. I de tre årene 2005–2007 var rekrutteringen oppadgående, noe som blant annet tilskrives yngelvern i rekefisket. For å sikre bestanden i årene fremover er man helt avhengig av at bestanden som nå er kjønnsmoden blir vernet, slik at den kan sikre stabil rekruttering i mange år fremover. Et viktig bidrag for å bygge opp igjen bestanden er kontroll med snabeluerfisket i Norskehavet, og avgrenset bifangst av uer i rekefisket. ICES tilrår forbud mot direkte trålfiske etter snabeluer i Barentshavet og Norskehavet. Stenging av områder må opprettholdes, og tillatte bifangstgrenser bør settes så lavt som mulig inntil man ser en klar økning i gytebestand og yngelforekomster.

Vassild: Arten forekommer i store deler av Nordøst-Atlanteren og betraktes som en bestand med unntak av vassild rundt Island. Bestandsstrukturen er imidlertid uklar og ICES anbefaler genetiske undersøkelser for å avklare nærmere inndeling. Informasjonen om bestandsutvikling og alders og lengdesammensetning er svært mangelfull og det har de siste årene ikke latt seg gjøre å gjennomføre pålitelige bestandsestimat for denne bestanden. I mangel av absolutte bestandsestimater eller analytiske bestandsanalyser har Havforsk­ningsinstituttet anbefalt at kvoten settes til det kvantum som ser ut til å ha vært bærekraftig de to foregående tiår, dvs. 10 000 tonn. Det er imidlertid behov for mer kunnskap om bestanden for å kunne vurdere fiskerienes påvirkning på bestandene med en større sikkerhet.

Fiskeriene har også effekter på andre fiskeslag når disse tas som bifangst. I mange tilfelle er det imidlertid nødvendig å ha anledning til også å fiske andre arter som bifangst for å kunne utnytte en kvote. For å sikre at denne typen bifangst blir regnet med i det som totalt fiskes av en bestemt bestand, blir det avsatt et kvantum til bifangst ved fordelingen av totalkvoten mellom de ulike fartøygruppene. Myndighetene legger mye arbeid i å redusere bifangst gjennom påbud om selektive redskaper, sorteringsrister og åpning og stenging av høstingsfelt.

Evolusjonære effekter

Høyt fiskepress kan føre til lavere alder og størrelse ved kjønnsmodning. Dette vil igjen kunne få konsekvenser for antallet og kvaliteten på eggene som produseres av en gitt gytebestand. Muligheten for slike evolusjonære endringer i fiskebestander tilsier at det er best, i henhold til føre-var-prinsippet, å holde fiskedødeligheten lav og vente med å beskatte fisken til den er blitt kjønnsmoden.

Fiskeriene på sild og makrell i Norskehavet beskatter hovedsakelig kjønnsmoden fisk. Derfor er det heller ikke forventet noe særlig menneskeskapt seleksjonspress mot tidligere alder ved kjønnsmodning for disse artene. Når det gjelder kolmule har det på grunn av manglende internasjonale avtaleverk, vært litt hardere beskatning av umoden fisk, slik at kolmule er en art man teoretisk kan forvente et visst seleksjonspress mot lavere alder ved kjønnsmodning. På bunnfiskarter som for eksempel torsk, blåkveite og uer, har beskatningen på umoden fisk vært relativt hard de siste 30 – 40 årene, slik at denne gruppen fisk vil kunne være mest utsatt for seleksjonspress mot lavere alder ved kjønnsmodning, og videre evolusjonære effekter som følge av fiske.

Tap av fiskeredskap

Hvert år mistes det fiskeredskaper som enten blir liggende igjen på havbunnen, eller ender i strandsonen. Fiskeridirektoratet har siden 1980 gjennomført årlig opprensking av både innrapportert tapt redskap og en del redskap som av ulike årsaker ikke er meldt tapt. På dette området fremstår Norge som et foregangsland og Fiskeridirektoratet har bidratt med ekspertise til andre fiskerinasjoner som ønsker å rydde opp i tapt redskap.

Tapt fiskeredskap kan fortsette å fange fisk lenge etter at de er mistet (såkalt spøkelsesfiske), og utgjør en utfordring siden det bidrar til skjult beskatning av bestandene. Redskapen kan også drepe hval, sel og sjøfugl som setter seg fast. Omfanget av dette problemet i Norskehavet er ikke undersøkt spesielt. Det er i forskrift innført plikt til å melde fra om tap av garn.

Ulovlig, urapportert og uregulert fiske (UUU-fiske)

Ved alt fiske i internasjonalt farvann (for eksempel silde-, makrell-, kolmule- og snabeluerfiske i Smutthavet) gjelder det at slike områder forvaltes, overvåkes og kontrolleres i henhold til internasjonale avtaler for å unngå ulovlig, urapportert og uregulert fiske. Fisket i internasjonalt farvann i Nordøst-Atlanteren reguleres i NEAFC der Norge er en viktig deltaker. For å minske usikkerheten i bestandsberegningen er det helt nødvendig at alt som fiskes registreres. Av bestandene det fiskes på i Norskehavet, er det spesielt knyttet problemer til ulovlig og urapportert fiske for makrell. Denne problemstillingen er nærmere omtalt under beskrivelsene av konsekvenser av fiskeriene på makrellbestanden.

5.2.3 Konsekvenser for andre deler av økosystemet

Plankton

Ettersom det drives svært lite direkte fiske etter plankton i Norskehavet, vil effektene på plankton fra fiskeriene være indirekte. De store pelagiske fiskebestandene i Norskehavet; sild, makrell og kolmule har alle dyreplankton som en viktig del av dietten. Dersom høsting av de pelagiske fiskeartene er med på å redusere bestandenes størrelse, vil høstingen også redusere mengden plankton som blir spist. Det vil igjen si at andre planktonspisere, som mesopelagisk fisk (små planktonspisende fisk som lever på 200 – 1000 meters dyp) blekksprut, sjøfugl, hval og andre dyreplanktonarter, kan beite på en større del av den totale dyreplanktonproduksjonen.

Ved en eventuell utvikling av et direkte fiske etter plankton i tiden frem mot 2025 vil ulike problemstillinger kunne oppstå. Blant annet vil fiskeegg og -larver kunne bli tatt som bifangst. Dette er en utfordring som må løses før et eventuelt omfattende planktonfiske kan utvikles. Ettersom det ikke drives storskala høsting av plankton i Norskehavet i dag, mangler en kunnskap om hvilke eventuelle konsekvenser et direkte fiske vil kunne ha på planktonproduksjonen.

Sjøfugl

I tillegg til direkte påvirkning vil fiskeriene også indirekte kunne endre sjøfuglenes næringsgrunnlag gjennom beskatning av fiskebestander. Omfanget og effektene av fiskeriene på sjøfugler er vanskelig å dokumentere og kvantifisere. Hekkesvikt, endring i diettvalg, høyere voksendødelighet og episoder med massedød er alle forhold som kan indikere problemer for sjøfuglbestandene. Konsekvensene for sjøfugl som følge av beskatning av fiskebestandene er vurdert av faggruppen som middels for både lomvi, lunde, ærfugl, toppskarv og krykkje. De best dokumenterte eksemplene på negative interaksjoner mellom fiskerier og sjøfugl i norske farvann, er knyttet til kollapsen i bestanden av norsk vårgytende sild på slutten av 1960-tallet og av lodde i Barentshavet midt på 1980-tallet. Sammenbruddet i sildebestanden medførte at driften av sildeyngel nordover langs norskekysten i sommerhalvåret mer eller mindre opphørte. På Røst er det sterk sammenheng mellom hekkesuksess hos lunde og årsklassestyrke og tidspunktet for drift av sildeyngel. Sammenbruddet i sildebestanden førte til langvarig hekkesvikt for Røstbestanden, som ble mer enn halvert på under ti år. I løpet av de første 20 årene etter sammenbruddet opplevde lunden bare tre sesonger med vellykket hekking. De fem siste årene har Røstbestanden vist en positiv tendens (se kapittel 3.2).

Dokumentasjon på omfanget av uønsket bifangst av sjøfugl i fiskeredskaper i forvaltningsplanområdet er liten. Det er derfor vanskelig å forutsi hvilke konsekvenser bifangst kan ha for sjøfuglbestandene. Garnfiske påvirker primært kystbundne og pelagisk dykkende sjøfugl, mens overflatebeitende arter vil være mest påvirket av linefiske. Selv en beskjeden bifangst vil kunne være en trussel for rødlistede arter som lomvi, nordlig sildemåke, horndykker, gulnebblom, stellerand og sjøorre. Norsk institutt for naturforsk­ning (NINA) har nylig ferdigstilt en kunnskapsstatus og rapporten konkluderer med at kunnskapen om omfang og konsekvens av bifangst av sjøfugl i norske farvann er svært mangelfull og fragmentarisk. Som resultat av et bifangstseminar arrangert av Direktoratet for naturforvaltning våren 2008 ble det konkludert at omfanget av bifangst av sjøfugl i norske fiskerier må kartlegges, og effektene for berørte bestander beregnes. Dette arbeidet vil bli startet opp i 2009. Fra Havforskninginstituttets referanseflåte bestående av garnsjarker som dekker hele kysten og en havgående referanseflåte registreres det daglig om innsats, fangst og all bifangst, inklusive bifangst av sjøfugl. Dataene som er samlet inn og samles inn vil bli bearbeidet slik at de kan skaleres til å beskrive det totale omfanget av bifangst forbundet med fiske.

Tapte garn, liner og andre rester fra fiskeriene kan også utgjøre en trussel mot sjøfugl, men det finnes få studier av denne type «sekundær» bifangst. For flere sjøfuglarter, især skarv og havsule som bruker rester etter fiskeredskaper til reirmateriale, er det en risiko for at fugl blir viklet inn i materialet og omkommer. Under innsamling av død sjøfugl langs kysten finner en ofte alkefugler, havsuler og storskarv innviklet i garnrester. Det er vel så sannsynlig at disse fuglene har blitt tatt som bifangst og senere er skåret løs under rengjøring av fangstredskapene.

Sjøpattedyr

Tilsvarende som for sjøfugl vil indirekte konsekvenser av fiskeri på sjøpattedyr kunne være knyttet til sjøpattedyrenes rolle som beitedyr og dermed konkurranse om fiskeressursene. Kunnskapen om hva de enkelte artene spiser og hvor mye de spiser er derimot begrenset. Med hensyn til bifangstproblematikken er det spesielt i Vestfjorden en betydelig bifangst av niser i garn. Data fra 2006 antyder at bifangsten lokalt er så stor, at bestanden i Vestfjorden vil være avhengig av innvandring av niser fra tilgrensende områder. Konsekvensene av denne bifangsten er vurdert av faggruppen som stor for nisebestanden i Vestfjorden. For vågehval, klappmys og grønlandssel er konsekvenser vesentlig knyttet til fangst, og vurdert til å være middels. Det er ingenting som tyder på at den nåværende fangsten av vågehval utgjør noen trussel mot vågehvalbestandene i Nord-Atlanteren. For klappmyssbestanden har man lite data, samtidig er det observert nedgang i ungeproduksjonen i Norskehavet. ICES har derfor konkludert med at det ved fortsatt fangst vil være fare for at bestanden ikke klarer å ta seg opp igjen, og i verste fall reduseres ytterligere, selv om nedgangen i bestanden ikke skyldes fangst. ICES har derfor anbefalt at det ikke bør tillates fangst av klappmyss i Vesterisen fra og med 2007. For steinkobbe er konsekvensene av samlet uttak som jakt og bifangst vurdert som store.

5.3 Påvirkning fra petroleumsvirksomhet og energiproduksjon

5.3.1 Petroleumsvirksomheten i Norskehavet

Siden de første områdene i Norskehavet ble åpnet for petroleumsvirksomhet i 1979 er det boret om lag 160 letebrønner og det er i dag 11 felt i produksjon. I tillegg er per april 2009 tre nye felt under bygging: Skarv, Tyrihans og Morvin. Virksomheten foregår i dag hovedsakelig mellom 62° og 68°N og øst for 2°Ø, i hovedsak på Haltenbanken. Det er utredet et fremtidsbilde for 2025, hvor det er lagt til grunn tre nye feltsentre for gassproduksjon, ett nytt oljefelt på Møre med ilandføring, og et nytt rør for gasseksport til Kollsnes. Det er i tillegg lagt til grunn leteboringsaktivitet i området mellom Jan Mayen og Island. Island har utlyst sin første konsesjonsrunde for petroleumsvirksomhet, i områder som grenser opp mot norsk kontinentalsokkel ved Jan Mayen. Island planlegger tildeling av utvinningstillatelser høsten 2009. Fire av dagens produserende oljefelt forventes å være nedstengt. Oljeproduksjonen fra området vil avta gjennom perioden, mens gassproduksjonen vil øke betydelig, for så å falle noe etter 2020. Den totale produksjonen i 2025 forventes å være på samme nivå som i dag, men med større andel gassproduksjon i forhold til olje. Grunnlaget for verdiskaping i petroleumsindustrien er nærmere beskrevet i kapittel 4.1.

Petroleumsvirksomheten kan generelt påvirke miljøet negativt gjennom driftsutslipp av tilsatte kjemikalier, olje, eller andre naturlige komponenter, inkludert radioaktive stoffer til sjø, utslipp til luft av nitrogenoksider, flyktige organiske forbindelser og karbondioksid (NOx, nmVOC og CO2), samt andre påvirkninger som fysisk påvirkning på/i havbunnen og påvirkning på fisk og pattedyr ved seismiske undersøkelser. Norsk petroleumsvirksomhet er derfor strengt regulert for å unngå eller minimere skadevirkninger. Effekter av akutte utslipp til sjø omtales i kapittel 5.6. Vedrørende utslipp til luft er det ikke mulig å påvise direkte konsekvenser i Norskehavet som følge av utslippene fra petroleumsvirksomhet som separat kilde, og problemstillingen omtales derfor ikke nærmere. Det henvises for øvrig til kapittel 6 som omhandler klimaendringer og forsuring av havet, som konsekvenser av de samlede klimagassutslippene.

Figur 5.6 Oversikt over petroleumsaktivitet i Norskehavet

Figur 5.6 Oversikt over petroleumsaktivitet i Norskehavet

Kilde: Oljedirektoratet

Petroleumsfeltene er forskjellige, og det er derfor ofte nødvendig med ulike teknologiske løsninger for å løse de samme oppgavene om utslippsreduksjoner på de forskjellige felt. Det foregår en kontinuerlig forbedring og utvikling av så vel tekniske løsninger som operasjonelle forhold, men for teknologiske løsninger er det ofte et klart skille mellom mulighetene for tiltak på eksisterende og nye innretninger. På grunn av for eksempel plassmangel eller andre forhold, kan ikke nødvendigvis ny og bedre teknologi implementeres på eksisterende plattformer. Mulige tiltak må vurderes i hvert enkelt tilfelle.

5.3.2 Konsekvenser av regulære utslipp til sjø

Tillatte, regulære driftsutslipp til sjø består i dag i hovedsak av produsert vann, borekaks og rester av tilsatte kjemikalier/sement fra boreoperasjoner.

Målsettingen om null miljøfarlige utslipp til sjø fra petroleumsvirksomheten ble etablert i St.meld. nr. 58 (1996 – 1997) Miljøpolitikk for en bærekraftig utvikling. Myndighetene og industrien har siden den gang arbeidet sammen for å presisere målsettingen og komme frem til løsninger for å nå målet om nullutslipp av miljøfarlige stoffer. Petroleumsindustrien har investert store ressurser for å redusere utslippene til sjø. Tiltakene som er gjennomført har ført til betydelige utslippsreduksjoner. For petroleumsvirksomhet i Barentshavet er det innført skjerpede krav til utslipp som blant annet innebærer null fysiske utslipp av produsert vann.

Boks 5.1 Hva er produsert vann?

Produsert vann er vann som følger med oljen opp fra reservoarene. Med vannet følger både olje og andre stoffer som finnes naturlig i reservoarene, i tillegg til kjemikalier som er tilsatt i produksjonsprosessen. Produsert vann kan inneholde faste partikler (som avleiringer, leire og naftenat), dispergert olje (oljedråper), oppløste oljekomponenter/organiske forbindelser (som PAH-forbindelser og alkylfenoler), uorganiske forbindelser (tungmetaller, radioaktive stoffer) og tilsatte kjemikalier (kjemikalier som er nødvendig for produksjonen).

Produsert vann reinjiseres eller slippes ut til sjø. Før utslipp til sjø blir vannet renset. De renseteknikkene som benyttes, fjerner naturlig forekommende stoffer i varierende grad, men fjerner ikke tungmetaller og radioaktive stoffer. Dagens myndighetskrav til rensing er 30 mg/l olje. Gjennomsnittlig konsentrasjon i utslipp fra virksomheten på sokkelen var i 2007 på 9,5 mg/l olje (ISO-metode). Hoveddelen av de operasjonelle utslippene av olje fra petroleumsvirksomheten kommer i dag fra produsert vann (91 %). Etter hvert som oljemengden i reservoaret avtar produseres stadig mer vann. Flere eldre felt produserer derfor betydelig mer vann enn olje. På noen felt pumpes dette vannet tilbake i berggrunnen (reinjeksjon i den produserende formasjonen eller injeksjon i en annen formasjon), men på de fleste felt skilles vannet fra oljen og slippes ut etter rensing.

Miljøfarlige stoffer som slippes ut i driftsfasen, slippes i hovedsak ut i forbindelse med produsert vann. Det produserte vannet inneholder en lang rekke naturlige forbindelser fra reservoarene, inkludert radioaktive stoffer. Ukjente forbindelser i produsert vann som den såkalte UCM-fraksjonen (unresolved complex material) kan også inneholde miljøfarlige stoffer. Det brukes i dag et stort antall tilsatte kjemikalier i de forskjellige fasene av petroleumsvirksomheten. Om lag 98 % av de tilsatte stoffene som slippes ut, betraktes ikke som miljøfarlige.

Produsert vann slippes normalt til sjø relativt høyt i vannsøylen og vil raskt fortynnes med sjøvann. Mulige langtidseffekter er for eksempel hormonhermende effekter, genetiske skader og utviklingsmessige skader. Kunnskapen om nedbrytningsproduktene og den store fraksjonen ukarakteriserte komponenter (UCM) i oljen er svært begrenset. Studier har vist at UCM-fraksjoner kan gi langtidseffekter hos fisk og blåskjell, for eksempel hormonhemmende effekter av alkylfenoler i fisk.

Det er utarbeidet en rapport (desember 2008) av Statens forurensningstilsyn, Oljedirektoratet og Statens strålevern som vurderer kostnader og nytte for miljø og samfunn ved nullutslipp. I rapporten konkluderes det med at det for hver utbygging bør gjennomføres samfunnsøkonomiske og miljømessige nytte- og kostandsvurderinger av tiltak for å hindre utslipp offshore av prodsert vann og/eller borekoks og borevæske.

Figur 5.7 Prognoser for utslipp av produsert vann

Figur 5.7 Prognoser for utslipp av produsert vann

Kilde: Oljedirektoratet

I tråd med målet om null miljøfarlige utslipp til sjø er det stadig mindre bruk og utslipp av tilsatte miljøfarlige kjemikalier på norsk sokkel. I 2007 var 90 % av kjemikalieutslippene på norsk sokkel i Statens forurensningstilsyns grønne kategori (stoffer som antas å ikke utgjøre noen fare for marint miljø). Utslipp av tilsatte miljøfarlige kjemikalier (rød og svart kategori) er redusert fra 4160 tonn i 1997 til om lag 24 tonn i 2007, en reduksjon på mer enn 99 %. Petroleumsindustriens prosentvise bidrag til de nasjonale utslippene av miljøgifter til sjø utgjør i dag under tre prosent for alle miljøgifter på myndighetenes prioritetsliste. Arbeidet med nullutslippsmålet ble nærmere beskrevet i St.meld. nr. 26 (2006–2007) Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand.

Utslippene av produsert vann på norsk sokkel i 2007 var på om lag 162 millioner m3, hvorav 13,6 millioner m3 i Norskehavet. Det totale omfanget av produsert vann-utslipp i Norskehavet vil øke i perioden frem mot 2014, til om lag 28,5 millioner m3 som resultat av at feltene blir eldre. Når oljefeltene etter hvert stenges ned vil de totale utslippene av produsert vann reduseres betydelig, og prognosen for 2025 er på 7 millioner m3. Utslippene er underlagt streng regulering og omfattende rensing gjøres før utslippsstrømmene slippes ut til sjø. Produsert vann slippes normalt ut relativt høyt i vannsøylen og de giftigste vannløselige fraksjonene vil fortynnes raskt med sjøvann. Kortsiktige (akutte) virkninger av regulære driftsutslipp av produsert vann og borekaks er vurdert å være ubetydelige, da disse generelt vil være av lokal og midlertidig karakter uten konsekvenser på bestandsnivå. Det er mer usikkerhet omkring mulige langtidsvirkninger. Basert på dagens kunnskap fra forskning og overvåking er det ikke påvist konsekvenser på bestandsnivå. Det forskes imidlertid videre på dette området.

Lavradioaktive komponenter som finnes naturlig i berggrunnen vil slippes ut med produsert vann. Omfanget er avhengig av type berggrunn og vil variere mellom feltene. Det er vanskelig å påvise direkte effekter i miljøet av utslipp av radioaktive stoffer i produsert vann. Kun nær utslippsstedene synes nivåene å overstige bakgrunnsnivå. Det er imidlertid fremdeles behov for kunnskap på dette feltet, både med hensyn til konsentrasjoner av disse radionuklidene i Norskehavet (havvann, sedimenter og levende organismer), samt effektgrenser i marint miljø.

Boring av lete- og produksjonsbrønner gir avfall i form av borekaks (steinmasse) og brukt borevæske. Utslipp av borekaks kan føre til nedslamming av bunnen nær utslippspunktet. Borekaks boret ut med vannbasert borevæske vil normalt tillates sluppet ut. Utslipp ved boring med oljebasert borevæske er ikke tillatt, og borekaks og borevæske må i slike tilfeller injiseres eller fraktes til land for behandling og deponering. Konsekvenser ved utslipp av borekaks fra boring med vannbasert borevæske er i hovedsak begrenset til nærområdene rundt borelokaliteten. Sårbare organismer som koraller og svamper kan skades av slik nedslamming. Studier av effekter på svamp av bore­kaksutslipp og andre aktiviteter av petroleumsindustrien konkluderer med at påvirkningen er størst innenfor 50–100 meter fra borelokasjon og at kjemiske komponenter kan ha effekter på larver og rekolonisering av enkelte arter ut til 300–500 meter. Utslipp tillates ikke der kartlegging har avdekket særlig verdifull og sårbar bunnfauna/naturtyper, som for eksempel koraller.

5.3.3 Konsekvenser av annen påvirkning

Fysiske inngrep på havbunnen, seismiske undersøkelser, introduksjon av fremmede organismer med skrog (rigger og produksjonsskip), avvikling av felt samt avfall/forsøpling utgjør mulige miljøpåvirkninger. Det er imidlertid noe varierende kunnskap om konsekvensene av de ulike påvirkningene.

Fysiske inngrep på havbunnen; Fysiske inngrep er i hovedsak knyttet til mekaniske arbeider som rørlegging (inkludert eventuell nedgraving/overdekking) samt installering av innretninger og bruk av ankere. Bunndyrsamfunn og koraller vil påvirkes ved fysiske inngrep, men dette er en lokal avgrenset problemstilling. God kartlegging og tilpassede petroleumsoperasjoner skal sikre at koraller og andre verdifulle bunndyrsamfunn ikke blir skadet som følge av petroleumsaktivitetene.

Seismikk; Seismiske undersøkelser gjennomføres for å vurdere potensialet for forekomster av petroleumsressurser. Seismiske undersøkelser er et viktig hjelpemiddel for gode beslutninger i både lete- og produksjonsfasen. Kartlegging av geologien i havbunnen gjøres ved hjelp av lydsignaler. Lydsignalet genereres av luftkanoner som skaper lufttrykk, og det er støyen fra denne aktiviteten i form av trykkbølger eller partikkelbevegelser i vannet som kan medføre uønskede effekter i det marine miljø. Effekter av seismikk på fiskeegg og -larver er avgrenset til luftkanonens nærområde. Konsekvensene på bestandsnivå vurderes som ubetydelig, med liten usikkerhet. Voksen fisk vurderes også generelt ikke direkte skadet av seismikk ut over de nærmeste meterne fra luftkanonen.

Fremmede organismer; Introduksjon av fremmede organismer er i sektorutredningen avgrenset til skrog på innretninger/rigger. Risiko for introduksjoner av fremmede organismer gjennom disse vektorene er vurdert som meget lav (introduksjon med ballast er håndtert i sektor skipstrafikk), og konsekvenser knyttet til eventuelle introduksjoner er ikke utredet videre.

Avfall/søppel; Petroleumsvirksomheten har gode og innarbeidede rutiner for avfallsstyring, med tilhørende ordninger for miljømessig akseptabel avhending av avfallet. Potensialet for forsøpling av havet med påfølgende konsekvenser for marint liv er derfor vurdert som meget lavt.

5.3.4 Konsekvenser ved vindkraft til havs/offshore energiproduksjon

Det er i dag ingen offshorebasert vindkraftproduksjon på norsk sokkel. Internasjonalt har man kun erfaringer fra grunne og nære kystområder. Dette innebærer at det er betydelig usikkerhet i vurderingen av mulige konsekvenser ved en fremtidig etablering av slik energiproduksjon. Vindturbiner genererer ikke selv utslipp til luft og det forventes ikke regulære utslipp til sjø. Eventuelle utslipp til luft og sjø vil derfor være relatert til produksjon og installering/anleggsarbeid, samt vedlikeholdsoperasjoner. Miljøpåvirkninger vil generelt kunne være relatert til infrastrukturinngrep (kabler, forankring m.m.), muligheter for kollisjoner og barriereeffekter for sjøfugl, samt estetiske virkninger (visuelt) og støy. I anleggsfasen vil støy være relatert til fartøyoperasjoner, bruk av eksplosiver og eventuelle fysiske inngrep, mens vindturbinene vil utgjøre en permanent støykilde i driftsfasen.

Eventuelle miljøkonsekvenser knyttet til etablering og drift av offshore vindkraft forventes i hovedsak for miljøverdier lokalt i nærområdene til anleggene og eventuelle skader for enkeltindivider. Det er imidlertid en del usikkerhet knyttet til konsekvenser av offshore vindkraft for sjøfugl. Usikkerheten er relatert til kollisjonsrisiko for lokale og trekkende fugler, samt eventuelle barriereeffekter. Med hensyn til fisk og sjøpattedyr er det begrenset kunnskap om eventuelle adferdsmessige virkninger av støy fra vindturbinene.

5.4 Påvirkning fra skipstrafikken

5.4.1 Skipstrafikken i Norskehavet

I Norskehavet domineres skipstrafikken av fiskefartøyer, etterfulgt av stykkgodsskip, bulkskip, tankskip, gasstankere og offshore supplyskip. I indre farvann og i Vestfjorden dominerer passasjertrafikken (ferger, hurtigbåter og hurtigruten), etterfulgt av stykkgodsskip og fiskefartøyer over 24 meter. I tillegg utgjør malmtransporten fra Narvik en betydelig andel av skipstrafikken i Vestfjorden. De ulike trafikkstrømmene er nærmere beskrevet i kapittel 4.1. Områdene langs Norskekysten mellom Røst og Stad skiller seg ut med høy trafikktetthet, og sammenlignet med trafikken som følger norskehavskysten blir trafikken i resten av Norskehavet svært lav. Transporten av olje og gass med skip, og særlig gass, ser ut til å øke betydelig frem mot 2025. Dette vil imidlertid avhenge av fremtidige utbygginger innen petroleumsvirksomhet i Nordvest-Russland og i Barentshavet på russisk og norsk side og valg av transportløsning. Bortsett fra en økning i transporten av olje og gass ser det ut til å bli beskjedne endringer i trafikkgrunnlaget i perioden frem til 2025. Målsettingen om å overføre mer gods fra vei til sjø vil kunne gi økt trafikk. Sjøtransport er imidlertid et mer miljøvennlig og sikkert alternativ til frakt av varer enn veitransport.

Skipstrafikken kan generelt påvirke miljøet negativt gjennom driftsutslipp til sjø og luft, ulovlige utslipp, risiko for introduksjon av fremmede organismer via ballastvann og skipsskrog og støy. I rapporten «utredning av konsekvenser av skipstrafikk i Norskehavet» vises det til at de kjente driftsutslippene til sjø i Norskehavet er små. Det er ikke påvist konsekvenser av større omfang av driftsutslippene av olje, kloakk og tinnorganiske forbindelser. Videre har det ikke vært mulig å påvise direkte konsekvenser av driftsutslipp til luft fra skipsfart og fiske i Norskehavet som separat kilde. Skipstrafikken innebærer også en risiko for ulykker som kan medføre akutte utslipp av olje og andre kjemikalier (omtales i kapittel 5.6). Norge er en pådriver for å gjøre skipstrafikken til en stadig mer sikker og miljøvennlig transportform, særlig innenfor den internasjonale sjøfartsorganisasjonen IMO, jf. kapittel 7.5.

5.4.2 Konsekvenser av utslipp til sjø

Alminnelige driftsutslipp utgjør den daglige påvirkningen fra skipstrafikken. Driftsutslipp til sjø av olje og oljerester fra skipstrafikken i forvaltningsplanområdet er vurdert å være små. Det er ikke påvist konsekvenser av større omfang av driftsutslippene av olje, kloakk og tinnorganiske forbindelser fra bunnstoff i området, og konsekvensene er anslått til ubetydelige for området som helhet. Når det gjelder den omfattende forsøplingen i kyst- og havområdene skriver denne seg i stor grad fra skip og fiskebåter, og miljøkonsekvensene er vurdert som middels for de artene som påvirkes mest (for eksempel krykkje).

Utslipp av oljeholdig vann fra motorrom (bilge), rester av olje fra tanker (slop) og rester av drivstoff fra oljeseparator (sludge) er internasjonalt regulert i MARPOL. Det tillates i dag at det slippes ut noe oljeholdig lensevann og rester av oljeholdig vaskevann. Vaskevann utgjør den største, potensielle, lovlige kilden til oljeutslipp i dag (vaskevann 840 tonn/år, lensevann 0,470 tonn/år). Alle skip skal imidlertid ha separate ballasttanker innen 2010, og utslippene av oljeholdig vaskevann vil da bli redusert. Det rapporteres årlig om oljeflak på sjøen, men de fleste antas å skyldes ulovlige utslipp fra skip. Det er uhellsutslipp og ulovlige utslipp som erfaringsvis medfører den største miljøpåvirkningen. Det antas at et fåtall av denne typen utslipp rapporteres. Sjøfugl er spesielt sårbare for denne typen påvirkning, men det er vanskelig å kvantifisere omfanget av konsekvenser ved slike utslipp.

Figur 5.8 Trafikkstrømmer og fiskeriaktivitet i forvaltningsplanområdet

Figur 5.8 Trafikkstrømmer og fiskeriaktivitet i forvaltningsplanområdet

Kilde: Kystverket og Fiskeridirektoratet

TBT (tributyltinn) og andre tinnorganiske forbindelser fra bunnstoff er miljøgifter som kan tas opp av organismene. Det er imidlertid et internasjonalt forbud mot bruk av TBT-holdig bunnstoff på skip fra 2003, samt at det er påbudt å fjerne alt eldre bunnstoff innen 2008. Disse tiltakene forventes å gi reduserte tilførsler av TBT til naturmiljøet.

Det foreligger ikke tilstrekkelig informasjon om hvordan de ulike fartøygruppene håndterer avfall om bord. Det er derfor vanskelig å beregne hvor mye avfall som henholdsvis leveres til mottaksanlegg på land, forbrennes om bord eller tømmes i sjøen. En stor del av det flytende avfallet antas imidlertid å havne i sjøen i lovlig avstand fra land. Særlig plastavfall fra fiskeri og skipsfart har dokumenterte skadeeffekter på mange sjøpattedyr og fugl, dels på grunn av at de vikler seg inn i søppelet og dør, og dels fordi de spiser det slik at fordøyelsessystemet kan bli tilstoppet eller skadet. Utslipp av plast har vært forbudt siden 1998 i henhold til MARPOL, men til tross for dette oppdages stadig store mengder plast i det marine miljøet. Faggruppens vurdering er at avfall som driver på overflaten vil kunne medføre inntil middels konsekvenser for overflatebeitende sjøfugl som for eksempel krykkje. IMOs regelverk på dette området er under revisjon.

5.4.3 Effekter av utslipp til luft

Skipstrafikken bidrar med utslipp av klimagasser og forsurende stoffer fra motorer i tillegg til avdamping av flyktige stoffer fra last (petroleum og petroleumsprodukter). I forvaltningsplanområdet er de totale årlige utslippene fra CO2 fra skipstrafikk og fiskefartøyer beregnet til om lag 755 000 tonn. Det totale utslipp i Norge er beregnet til om lag 45,0 millioner tonn i 2007. Det er imidlertid ikke mulig å påvise direkte effekter av utslipp fra skip som separat kilde. Utslipp av klimagasser vil virke sammen med andre utslipp fra nasjonale og internasjonale kilder. De største forventede konsekvensene som følge av klimagasser i Norskehavet er ved forsuring av havet og klimaendringer. Disse temaene blir behandlet i kapittel 6.

Til tross for en moderat økning av den samlede skipstrafikken i forvaltningsplanområdet og en stor økning i tankskiptrafikken, kan det forventes nedgang i utslippene til luft. Årsaken er at det utvikles og tas i bruk ny og moderne teknologi i høyt tempo. Forbedringene vil komme som følge av strengere internasjonale krav til driftsutslipp fra skip. FNs sjøfartsorganisasjon IMO vedtok i 2008 nye og strengere krav som skal redusere utslippene av NOx og SO2 og dermed luftforurensningen fra skip. Avgiften på utslipp av NOx i norske farvann vil også medføre at det blir implementert NOx-reduserende tiltak på skip som går mellom norske havner, og dermed en reduksjon i utslippene. Når det gjelder utslipp til luft vil NOx-avtalen mellom staten og 14 næringsorganisasjoner, om å redusere NOx-utslippene med 30 000 tonn innen 2010, være et viktig virkemiddel for å redusere luftutslippene fra flere næringer, der i blant skipsfart og fiskefartøy. Det er svært mange bedrifter som har gått inn i fondet.

5.4.4 Introduksjon av fremmede organismer via skipstrafikk

Introduksjon av fremmede organismer regnes i dag som en av de alvorligste truslene mot det biologiske mangfoldet i marine økosystemer. Fremmede organismer kan representere en trussel mot miljøverdier i Norskehavet på flere måter, men særlig gjennom økt konkurranse om næring eller direkte nedbeiting, og ved at de vil kunne endre økosystemene. Det er imidlertid liten kunnskap om effekter av fremmede organismer, jf. kapittel 9.3, og vanskelig å anslå mulige konsekvenser.

De viktigste innførselsveiene (vektorene) for fremmede organismer med skip, er via ballastvann og begroing på skipsskrog. IMO vedtok i 2004 en ny konvensjon om håndtering og rensing av ballastvann og sedimenter fra skip (Ballastvannskonvensjonen). Norge har ratifisert denne avtalen, og er i ferd med å vedta et nasjonalt regelverk i henhold til konvensjonen. I en overgangsperiode skal ballastvann skiftes ut i åpent farvann (på havdyp større enn 200 meter og 200 nautiske mil eller 50 nautiske mil fra land). Dersom disse kravene ikke kan oppfylles, skal ballastvannet skiftes ut i bestemte utskiftningsområder langs kysten. Ved valg av utskiftningsområder vil det bli tatt hensyn til risikoen for at fremmede organismer kan etablere seg i området. Det vil også bli tatt hensyn til nærhet til eksisterende skipsruter.

De foreslåtte utskiftningsområdene vil være midlertidige siden bestemmelsene om utskiftning av ballastvann etter hvert vil erstattes med krav om rensing av ballastvann. Slike rensekrav vil først bli innført når konvensjonen trer i kraft internasjonalt, og dette vil skje 12 måneder etter at minimum 30 stater som samlet utgjør mer en 35 % av verdens handelsflåtes bruttotonnasje har undertegnet eller ratifisert den. Det forventes at det kan ta enda noen år før konvensjonen trer i kraft internasjonalt. Forslaget til nasjonal forskrift åpner allikevel for at skip kan installere renseteknologi på frivillig basis slik at ny teknologi kan prøves ut. Etter hvert som utstyr for behandling av ballastvann blir installert på alle aktuelle skip, vil mulige konsekvenser reduseres. Undersøkelser tyder på at om lag halvparten av de kjente fremmede organismene kommer fra skipsskrog. Tilførsel av fremmede organismer via skipsskrog vil være svært vanskelig å bekjempe, og faren for slik spredning forventes derfor også å være en stor utfordring i tiden fremover.

5.5 Påvirkninger fra langtransportert forurensning, fremmede organismer og virksomhet utenfor planområdet

Miljøtilstanden i Norskehavet påvirkes også av aktiviteter utenfor forvaltningsplanområdet. Miljøgifter transporteres over store avstander med luft- og havstrømmer. Klimaet i havområdet endres som følge av klimagassutslipp fra hele kloden, havet forsures og fremmede organismer kan introduseres fra andre havområder. De viktigste av de ytre påvirkningene i dag er klimaendringer og langtransportert forurensning. På lengre sikt er det særlig forsuring av havet som vil være utslagsgivende og gi store konsekvenser for området.

5.5.1 Langtransportert forurensning

Med langtransportert forurensning menes forurensning som kommer inn i Norskehavet fra kilder utenfor området. Vind og havstrømmer er de viktigste transportveiene, men istransport og elvetilførsler kan ha betydning lokalt.

Persistente organiske forbindelser (POP) som PCB, DDT, toksafen og bromerte flammehemmere er ofte de dominerende giftene i miljøet. Nivåene i vann og sedimenter i forvaltningsplan­området er gjennomgående lave. Fisk fra Norskehavet har generelt lave nivåer av organiske miljøgifter. Det er funnet høye nivåer av organiske miljøgifter, særlig PCB, i fugl flere steder i området, og spesielt hos fugl som lever høyt oppe i næringskjedene som polarmåke og svartbak. Det regnes som sannsynlig at nivåene av persistente organiske miljøgifter er så høye i enkelte kolonier av polarmåke at bestandenes overlevelse er påvirket. Sjøpattedyr høyt i næringskjeden, som spekkhogger og isbjørn har betydelig høyere konsentrasjoner av miljøgifter i fettvevet. Isbjørn lever i stor grad av spekk fra sel, og bygger derfor opp høye nivåer av miljøgifter med alderen. Hunnene overfører mye av stoffene til ungene gjennom morsmelken, og kan derfor ha betydelig lavere nivåer enn hannene. Det er heller ikke uvanlig at ungene får et høyere miljøgiftnivå enn moren. Det er vist at immunforsvaret hos isbjørn på Svalbard er svekket, og nivået av miljøgifter hos de mest belastede spekkhoggerne gir grunn til å anta at det samme vil være tilfellet hos denne dyregruppen. Organiske miljøgifter gir størst belastning på miljøet i de nordlige delene av havområdet.

Undersøkelse av klororganiske forbindelser i fisk viser at konsentrasjonen i forvaltningsplanområdet er betydelig lavere enn EUs grenseverdier for miljøgifter i sjømat. Utfordringer er likevel avdekket ved funn av dioksiner, PCB og kvikksølv i enkelte arter større fisk som er høyt i næringskjeden og som lever lenge, eksempelvis stor kveite og stor blåkveite.

Boks 5.2 Miljøgifter og radioaktive stoffer

Miljøgifter er kjemikalier som, i tillegg til å være giftige, er lite nedbrytbare og kan hope seg opp i levende organismer (bioakkumuleres). De blir derfor værende i miljøet etter at de er sluppet ut og kan føre til uopprettelig langsiktig skade på både helse og miljø. De spres over store avstander, også til andre deler av jordkloden, og kan på den måten ende opp i sårbare områder i Norskehavet og Arktis. Det kalde klimaet i nordområdene fører til at mange av de farligste miljøgiftene felles ut av atmosfæren her og ender opp i næringskjedene.

Flere tungmetaller og organiske miljøgifter er bioakkumulerbare og giftige og kan utgjøre en betydelig miljørisiko og true mattryggheten. Hormonforstyrrende stoffer kan påvirke hormonbalansen hos mennesker og dyr, og blant annet svekke deres evne til å formere seg.

Radioaktive stoffer er ustabile grunnstoffer som sender ut stråling. Noen stoffer finnes naturlig i miljøet, mens andre er menneskeskapte. Den radiologiske giftigheten av ulike stoffer varier sterkt avhengig av deres evne til å tas opp i levende organismer og strålingens type og intensitet. Radioaktive stoffer er ustabile og brytes ned over tid. Hvor stabile eller langlivede stoffene er, utrykkes gjennom stoffenes halveringstid som kan variere fra noen sekunder til flere hundre tusen år. Stoffer med lang levetid kan på samme måte som miljøgifter spres over lange avstander og oppkonsentreres i og skade levende organismer.

Til tross for internasjonale tiltak for å redusere bruk og utslipp av POPs, tilføres fortsatt slike stoffer til nordområdene, og det forventes at disse miljøgiftene vil være klart sporbare i mange dyr i mange tiår fremover. Det er grunn til å tro at tilførslene av «nye» POPs, som bromerte flammehemmere, vil kunne stige, og det er påvist økende nivåer av den ekstremt persistente forbindelsen perfluoroktanylsulfonat (PFOS) i arktiske dyr.

Tilførslene av tungmetaller til norske områder er sterkt redusert siden 1970-tallet etter at det ble innført tiltak i Europa. Tilførslene av kadmium og bly avtar, mens for kvikksølv har derimot nedgangen stoppet opp. Det er derfor fortsatt grunn til bekymring for at kvikksølv kan ha negative effekter også i deler av forvaltningsplanområdet. Det forventes imidlertid en nedgang i kvikksølvbelastningen etter hvert som metallet ikke lenger tillates brukt i produkter.

Det er i dag tre hovedkilder til radioaktiv forurensning i norske havområder, kjernevåpentesting i atmosfæren for snart 50 år siden, utslipp fra europeiske gjenvinningsanlegg for brukt brensel, og nedfall fra Tsjernobyl-ulykken i 1986. Radioaktive stoffer fra menneskelig aktivitet finnes ikke i så høye konsentrasjoner i Norskehavet at de med dagens kunnskap forventes å ha skadelig effekt på miljøet. Det er imidlertid begrenset kunnskap om dette, og om mulige samvirkende effekter med øvrige stressfaktorer som kan påvirke arter og økosystemer. Andre kilder som utslipp av radioaktive stoffer med det produserte vannet fra olje og gassvirksomheten på sokkelen i Nordsjøen og Norskehavet bidrar også til forurensning. Dersom det ikke skjer ulykker og utslippene av radioaktive stoffer til sjø reduseres i henhold til internasjonale forpliktelser, forventes det avtagende nivåer av menneskeskapte radioaktive stoffer i sjøvann, sedimenter og marine organismer i Norskehavet. Akutte utslipp i forbindelse med ulykker kan potensielt gi betydelig økte tilførsler av radioaktive stoffer. De store lagrene av flytende, høyradioaktivt avfall i Sellafield er vurdert som en av de viktigste risikokildene. Det er tidligere gjort beregninger av hva et større utslipp til havet av slikt avfall fra Sellafield i verste fall vil kunne bety for Barentshavet. Denne studien, som også er relevant for Norskehavet, viser at et slikt utslipp kan medføre betydelig tilførsel via havstrømmer av Cs-137 og Sr-90 sammenlignet med dagens aktivitetskonsentrasjoner av disse stoffene. Økt tilførsel av kunstige radioaktive stoffer vil også kunne gi økninger i marine organismer, spesielt i sjøfugl. Resulterende doser til marine organismer er ifølge anslagene lave. På grunn av manglende kunnskap om effekter av lavdosestråling i miljøet, er det imidlertid vanskelig å trekke konklusjoner om mulige effekter på miljøet, og hvilke konsekvenser slik påvirkning kan få for Norskehavet.

5.5.2 Introduksjon av fremmede organismer

Introduksjon av fremmede organismer regnes i dag som en av de alvorligste truslene mot det biologiske mangfoldet i marine økosystemer. De viktigste spredningsveiene i Norskehavet er ballastvann og transport via begrodde båtskrog (disse er nærmere omtalt i de enkelte sektorbeskrivelsene). I tillegg kan det være viderespredning av organismer som allerede er introdusert til Europa eller andre nærliggende områder (sekundære introduksjoner) eksempelvis via kyststrømmen og Atlanterhavsvannet, eller via innvandring. Fremmede organismer kan representere en trussel mot det biologiske mangfoldet i marine økosystemer og verdifulle marine ressurser på flere måter, men særlig gjennom økt konkurranse om næring eller direkte nedbeiting. Det er dokumentert at flere arter har etablert seg i eller i grenseområdet til Norskehavet, eksempelvis japansk sjølyng, japansk drivtang, japansk spøkelseskreps og ribbemaneten Mnemiopsis leidyi.

Økt globalisering, internasjonal handel og transport vil med stor sannsynlighet gi en økt spredning av fremmede organismer i Norskehavet i tiden fremover.

5.5.3 Petroleumsvirksomhet utenfor planområdet

Deler av petroleumsvirksomheten i Nordsjøen foregår i relativt nær geografisk avstand til forvaltningsområdet. Sammenlignet med de øvrige tilgrensende havområder vil utslipp fra virksomheten i de nordligste delene av Nordsjøen ha større potensial for å kunne påvirke forvaltningsområdet. Dette skyldes at eventuelle utslipp vil kunne transporteres fra Nordsjøen og inn i Norskehavet med hastrømmene. Regulære utslipp fra petroleumsvirksomheten vil kunne innebære påvirkning av mer lokal karakter, og slike utslipp i Nordsjøen vil sannsynligvis ikke ha betydning for Norskehavet. Et akutt utslipp fra petroleumsvirksomheten i nordlige deler av Nordsjøen vil derimot kunne påvirke deler av Norskehavet dersom olje driver nordover. Influensområder fra eventuelle utslipp vil kunne berøre viktige områder for sildegyting samt viktige områder for sjøfugl og kystsel i Norskehavet, på lik linje med aktivitet i Norskehavet. Lokalisering, omfang og tidspunktet for en uhellshendelse, samt vind- og værforhold vil være avgjørende for eventuell påvirkning og konsekvenser for slike miljøverdier.

5.5.4 Skipstrafikk utenfor planområdet

Skipstrafikk utenfor Norskehavet kan påvirke forvaltningsplanområdet. En viktig del av påvirkningen kommer fra skipstrafikk i farvannene innenfor grunnlinjen. Regulære utslipp fra skipsfart utenfor området er så små at det ikke vurderes som sannsynlig at miljøet i forvaltningsplanområdet vil bli påvirket i særlig grad. Utslipp av olje via vaskevann fra tanker er derimot en større utslippskilde, og slike utslipp av olje vil sannsynligvis kunne medføre skade på sjøfugl som tidvis befinner seg utenfor forvaltningsplanområdet.

Utslipp til luft fra skip i Nordsjøen og indre farvann kan bli transportert med luftstrømmene og avsettes i forvaltningsplanområdet. Det er imidlertid vanskelig å kvantifisere hvor stor avsetningen er.

Eventuelle utslipp ved et tankskiphavari innenfor grunnlinjen i Norskehavet vil kunne medføre alvorligere konsekvenser for spesielt kystnære ressurser som sjøfugl og marine pattedyr og strand, enn tilsvarende hendelser utenfor grunnlinjen, på grunn avstørre nærhet til land og større sannsynlighet for å påvirke sårbare arter og områder. Eventuelle konsekvenser for egg og larver av fisk vil avhenge av om en hendelse skjer i områder og perioder med egg og larver i vannmassene. Tilsvarende som for hendelser som skjer innen selve forvaltningsplanområdet, vil både lokalisering og tidspunktet for en hendelse være avgjørende for hvilke konsekvenser hendelsene vil kunne få for naturmiljøet i Norskehavet.

5.5.5 Fiskeriaktivitet utenfor planområdet

Norge deler de fleste av sine kommersielt viktige fiskebestander med andre kyststater. Disse fiskeressursene er under ytre påvirkning også fra fiskeriaktivitet, og høstingen av bestandene som finnes i Norskehavet foregår også i andre havområder. Dette skyldes sesongmessige vandringer som gjør at bestandene samles i andre områder på spesielle tider av året i forbindelse med overvintring og gyting. Kolmulen vandrer sørover fra Norskehavet og gyter vest og sør av de britiske øyer og Irland i mars-april. Makrellen oppholder seg også bare deler av året i Norskehavet. Etter gyting vandrer makrellen ut i Norskehavet, men samles om høsten i nordlige deler av Nordsjøen, hvor størsteparten av fisket foregår. Norsk vårgytende sild vandrer også mellom overvintringsområder, gyteområder og beiteområder. For alle disse bestandene er det etablert internasjonale avtaler for å sikre bærekraftig høsting.

5.6 Risiko for akutt forurensning

Risiko for akutt oljeforurensning, risikoforvaltning og oljevernberedskap omtales samlet i kapittel 7.5. I foreliggende kapittel gis en beskrivelse av potensialet for miljøkonsekvenser og videre miljørisiko knyttet til noen eksempelhendelser som er utredet for Norskehavet.

Uhell som medfører utslipp av olje, kjemikalier eller radioaktivt avfall er utredet i denne prosessen. For transport av kjemikalier gjelder eget regelverk som deler inn kjemikalier i kategorier etter giftighet og egne regler for befraktning av de giftigste kjemikaliene følges for å redusere sannsynligheten for utslipp og konsekvenser ved skipsulykke. Kombinasjonen små volum og strengt regelverk gjør at både sannsynligheten for utslipp, samt miljørisikoen knyttet til kjemikalietransport generelt vurderes som lav. Modelleringer av ulykkeshendelser som involverer utslipp av radioaktiv forurensning viser at slike hendelser vil medføre betydelige tilførsler av radioaktive stoffer, og en økning i nivåene av disse stoffene, som fortsatt vil være betydelig høyere enn dagens nivå fem år etter en hendelse. Resultatene fra modelleringene viser imidlertid at radioaktiv dose til miljøet som følge av en ulykke ikke vil overskride terskelnivå for hva som anses for skadelig. Det er imidlertid manglende kunnskap om effektene av radioaktiv forurensning på naturmiljøet.

Petroleumsvirksomheten (oljeutvinning fra felt og leteboring) og skipstrafikken i Norskehavet innebærer en risiko for uhellsutslipp av olje. Innen hver sektor er det flere typer hendelser som bidrar til denne risikoen. I 2007 var det totalt antall rapporterte oljeutslipp fra petroleumsvirksomheten 166, og av disse var 12 over en kubikkmeter. Dette er en økning på 44 fra året før og det høyeste antall akutte utslipp siden 2002, da antall utslipp gikk betydelig ned. Totalt volum olje fra akutte utslipp i 2007 var 4 488 km3 (hvorav 4 400 km3 kom fra utslippet ved Statfjord A) (se figur 5.9). Ingen av utslippene har medført påviste miljøeffekter. Antall utslipp fra skip har ligget relativt jevnt de siste 11 årene (se figur 5.10). Utslippsmengden var imidlertid høy i 2007, sammenlignet med resten av perioden og spesielt de to forutgående årene. Flere av de store utslippene fra skip har medført konsekvenser for sjøfugl og omfattende tilgrising av kysten. Både for utslippstallene fra skip og petroleum er store deler av de totale utslippsmengdene knyttet til uhellsutslippene over 1 m3.

Figur 5.9 Nasjonale tall for akutte utslipp av olje fra petroleumsvirksomheten
 offshore fra 1994 til 2007. Tallet for 2007 inkluderer utslippet
 ved Statfjord A der brudd i en lasteslange førte til at 4 400 m3 råolje
 ble pumpet i sjøen

Figur 5.9 Nasjonale tall for akutte utslipp av olje fra petroleumsvirksomheten offshore fra 1994 til 2007. Tallet for 2007 inkluderer utslippet ved Statfjord A der brudd i en lasteslange førte til at 4 400 m3 råolje ble pumpet i sjøen

Kilde: Statens forurensningstilsyn

Figur 5.10 Nasjonale tall for akutte utslipp av olje fra skip i perioden
 1997 – 2007 som er meldt inn til Kystverkets
 beredskapsavdeling

Figur 5.10 Nasjonale tall for akutte utslipp av olje fra skip i perioden 1997 – 2007 som er meldt inn til Kystverkets beredskapsavdeling

Kilde: Kystverket

Sannsynligheten for større akutte oljeutslipp vil variere med en rekke stedlige operasjons- og aktørspesifikke faktorer. Sannsynligheten (frekvens/returperiode) beregnes normalt på bakgrunn av historiske data. Utslippsvarigheter og -mengder vil også variere mellom ulike hendelser, samt at det vil kunne være sannsynligheter for ulike utfall innenfor en og samme hendelse. Generelt sett er det knyttet størst sannsynlighet (minst returperiode) til de minst alvorlige utslippene, og lavest sannsynlighet (lengst returperiode) til de største utslippene. Selv om det finnes unntak er det antatt at små utslipp generelt har mindre potensial for store negative miljøkonsekvenser enn store utslipp. Både for skipsfart og petroleum er vurderingene av miljøkonsekvenser innenfor dagens aktivitetsnivå, basert på ulike uhellsscenarioer med utslipp av olje.

5.6.1 Akutte oljeutslipp fra skipstrafikk

Det er en viss risiko for akutte hendelser med skip, i alle områder der skip seiler (kollisjon, grunnstøting og forlis). For skipsfart er det valgt å modellere flere eksempelhendelser med utslipp av olje langs kysten, for å illustrere ulike utfall med hensyn til miljøkonsekvenser og -risiko. Scenarioene inkluderer blant annet ulykkespunkter som vil påvirke noen av de mest verdifulle områdene langs kysten. Vurderingene av konsekvenser og risiko inkluderer ikke effekter av avbøtende tiltak i form av oljevernberedskap, som generelt vil medføre en reduksjon i miljøkonsekvenser og -risiko. Resultater av slike hendelser er benyttet for vurderinger av potensielle konsekvenser ved ulykker også i andre deler av forvaltningsplanområdet. Innenfor området er det imidlertid store variasjoner i trafikkmengde og dermed risiko for ulykker og utslipp. Områdene nærmest Norskekysten mellom Røst/Vestfjorden og Stad skiller seg ut med høy trafikktetthet. Sammenlignet med den kystnære trafikken er trafikken i resten av Norskehavet svært lav. Stad/Møre-området har særlig stor trafikktetthet. Det er fire markante trafikkstrømmer i Norskehavet (se figur 5.8 og kapittel 4.1), som møtes relativt kystnært utenfor Stad. Nesten all trafikk passerer under 25 nm fra kysten i dette området. Returperioden for hendelser med skip er kortest/minst utenfor Møre for alle typer utslipp (råolje-, produkt- og bunkersutslipp). Det er generelt størst sannsynlighet for bunkersutslipp (med returperiode på 13 år, og størst sannsynlighet for oljemengder mindre enn 400 tonn), og lavest sannsynlighet for de store råoljeutslippene (med returperiode på mer enn 800 år per 100 000 km2 sjø­areal, og størst sannsynlighet for utslipp på mellom 2 000 – 20 000 tonn). I andre deler av Norskehavet er returperiodene langt større for alle typer utslipp.

Frem mot 2025 er det ventet en generell økning i trafikken i Norskehavet, hvorav tankertrafikken til og fra Russland vil utgjøre den største og mest betydelige endringen. Trafikkendringene kan resultere i flere skipsuhell frem mot 2025, dersom dette ikke møtes med tiltak.

Miljøkonsekvensene ved et skipsuhell kan være betydelige. Konsekvensene vil avhenge av flere faktorer, hvor tid, sted, og eventuell forekomst av sårbare miljøverdier innen området som kan berøres av utslippet er av stor betydning. Blant tiltak som bidrar til å redusere sannsynligheten for store utslipp fra skip, er krav om seilingsavstand fra kysten og separerte trafikkleder eller andre trafikkregulerende tiltak. Konstruksjonskrav og krav til mannskap og rederier er viktige avbøtende tiltak. Risikohåndtering er nærmere omtalt under kapittel 7.5.

Boks 5.3 Generelt om eksponerings- og konsekvenspotensial av akutt oljeforurensning

Akutt oljeforurensning i det marine miljø vil kunne påvirke miljøverdier i varierende grad, og påvirkningen vil kunne resultere i ulike konsekvenser. De alvorligste konsekvensene vil ofte forventes dersom arter med en høy sårbarhet for olje påvirkes. Miljøverdier med kjent sårbarhet for olje har generelt høyere tettheter og forekomster i kystnære områder, og derfor vil avstand til land kunne ha betydning for konsekvenspotensialet ved et oljeutslipp.

  • Drivende olje kan påvirke sjøfugl som beiter/dykker eller hviler på sjøoverflaten. Sjøfugl har generelt høy sårbarhet for oljepåvirkning. For flere arter varierer sårbarheten gjennom året og er høyest knyttet til sårbare perioder som hekking og myting. For arter som tilbringer mye tid på havet er sårbarheten ofte høy gjennom hele året. Utbredelsen og mengden av slike arter i Norskehavet vil kunne variere fra år til år. Fordi maten er konsentrert i stimer og svermer, finner man også de pelagiske sjøfuglene konsentrert på tilsvarende små områder. Som et resultat, kan man finne mange tusen fugl innenfor områder på bare noen få kvadratkilometer. Fordelingen vil påvirke skadeomfanget.

  • Drivende olje og olje som strander kan ramme pattedyr som lever i tilknytning til sjøen (for eksempel sel, oter og mink). Sårbarheten for olje er generelt høyest i yngleperioder, samt varierer mellom arter.

  • Olje som dispergeres eller løses opp i vannmassene kan gi giftvirkninger for fisk (særlig fiskeegg og -larver) og planktoniske organismer. Egg og larver av fisk har generelt høyere sårbarhet for olje enn voksen fisk, blant annet fordi de har liten egenbevegelse.

  • Olje som strander kan tilsøle/tildekke og skade planter og dyr i fjære- og strandsonen, eventuelt trenge ned i grunnen og deretter føre til utlekking og eksponering over tid. Ulike strandtyper har varierende grad av sårbarhet for olje.

  • Olje som strander kan ramme sjøfugl og andre fuglearter som bruker fjære- og strandsonen.

  • Olje som strander kan ved sterk vind piskes opp og tilsøle havstrender og strandenger og medføre tildekking og giftvirkninger for planter og dyr som lever i og til dels over sprøytsonen.

  • Olje som driver og/eller strander, vil redusere bruksverdien av områder for friluftsliv, turisme og rekreasjon for et kortere eller lengre tidsrom.

  • Oljeforurensning kan generelt medføre båndlegging av områder og restriksjoner på bruk og salg av sjømat i kortere eller lengre tid, noe som blant annet kan få konsekvenser for fiskeri- og oppdrettsvirksomheten.

Miljørisikoen, det vil si risikoen for at et akutt oljeutslipp skal skade sjøfugl, strandsonen eller andre elementer i økosystemet avhenger av flere forhold. Særlig viktig er sannsynligheten for utslipp, størrelsen på utslippet, dets geografiske posisjon i forhold til sårbare miljøverdier, årstid i forhold til perioder da sårbarheten for akutte oljeutslipp er særlig stor, og utslippets drivbane. Effektiviteten til oljevernberedskapen er også en viktig faktor, men vil kunne variere betydelig avhengig av vær- og vindforhold. I tillegg er det av avgjørende betydning at utslippet oppdages raskt.

De modellerte eksempelhendelsene viser generelt at potensialet for konsekvenser som følge av et akutt oljeutslipp er størst for sjøfugl, strand, marine pattedyr og fiskeegg og -larver. Disse miljøverdiene har alle høy sårbarhet for oljepåvirkning. De ulike hendelsene viser imidlertid store variasjoner i omfang av konsekvenser. Resultatene viser eksempelvis at store oljeutslipp som følge av uhellshendelser med skip ved Stad og i Vestfjorden, vil kunne medføre inntil store konsekvenser og lang restitusjonstid for store og viktige sjøfuglkolonier i disse områdene. Konsekvensene for bestandene i forvaltningsområdet som helhet vil kunne være lavere. En annen modellert hendelse ved Jan Mayen medfører oljeutslipp som er begrenset til åpent hav, og hvor sjøfugl berøres i mindre grad, og konsekvensene er vurdert lavere (inntil moderate for enkelte arter som forekommer på åpent hav). Potensialet for effekter på fiskeegg og -larver i vannsøylen er størst i områder og perioder med høye konsentrasjoner av slike. For å få en skade på rekruttering som gir bestandseffekter må en del av bestandene (årsklassene) utsettes for oljekonsentrasjoner som fører til død eller varig svekkelse. Dette forutsetter overlapp mellom deler av konsentrasjonsfeltet til utslipp som overstiger antatt effektgrense og drivbanen og/eller bunnområder med tidligstadier av fisk. Konsekvenser for fiskeegg og -larver antas derfor maksimalt å kunne gi middels konsekvens ved en verst tenkelig akutt uhellshendelse med skip i nærheten av eller på et gytefelt (basert på kvalitative vurderinger).

For gitte perioder med større ansamlinger av sel (spesielt kaste- og yngleperioder), kan deler av en bestand rammes. Beregningene som er gjort viser generelt en sannsynlighet for ubetydelige konsekvenser, men med en viss sannsynlighet for liten og middels konsekvens for steinkobbe. Strandsonen er meget variabel geografisk og lokalt med hensyn til sårbarhet for olje og det er generelt store forskjeller i restitusjonstid mellom ulike typer strandmiljø. Erfaringer fra historiske uhellsutslipp av olje viser at skadene på strandmiljøet kan variere i omfang og varighet, fra nærmest total desimering av de biologiske samfunnene til marginale, subletale effekter på individnivå. Et moderat oljesøl synes sjelden å medføre ødeleggelse over større områder, men lokalt kan restitusjonstiden være lang. Konsekvensen for strand ved eventuelle uhellsutslipp av olje på strekningen Stad til Vestfjorden, vil kunne variere fra liten til stor, alt etter oljemengde, værsituasjon, utslippspunkt og forløp.

For å synliggjøre miljørisikoen knyttet til uhellsutslipp av olje ved skipsuhell, må konsekvensene vurderes i sammenheng med sannsynligheten for at slike hendelser kan skje. Jf. resultatene fra eksempelscenarioene er både sannsynligheten for hendelser som kan medføre utslipp av olje, samt konsekvenspotensialet spesielt for sjøfugl høyest i området Møre/Stad, og den høyeste miljørisikoen er sannsynligvis knyttet til uhell i dette området. Likeledes er sannsynligheten for hendelser, samt konsekvenspotensialet knyttet til eventuelle hendelser langs kysten fra Røst til Stad, høyere enn i andre deler av forvaltningsplanområdet. Eksempelvis vil et stort oljeutslipp ved Jan Mayen kunne medføre store konsekvenser for sjøfugl, men trafikken i dette området er svært lav, og tilsvarende sannsynligheten for at det skal skje en uhellshendels som medfører store oljeutslipp. Miljørisikoen kan derfor vurderes lav.

5.6.2 Risiko knyttet til akutte oljeutslipp fra petroleumsvirksomhet

Sannsynligheten for hendelser som kan medføre akutt forurensning kan aldri bli null, og et sentralt siktemål med dagens risikostyring innenfor petroleumsvirksomhet er å redusere miljørisikoen ved virksomheten så langt det er praktisk mulig. Dette gjøres ved å opparbeide seg kunnskap om hvordan ulykker skjer og systematisk iverksette tiltak som reduserer sannsynligheten for ulykker, og som reduserer faren for utslipp med negative miljøkonsekvenser dersom ulykker likevel skjer. Disse forholdene er nærmere omtalt under kapittel 7.5.

For petroleumsaktiviteter er muligheten for akutt oljeforurensning til stede i forbindelse med enhver aktivitet der det produseres olje eller bores i oljeførende lag. I forbindelse med leteboring vil risiko for akutt oljeforurensning primært være knyttet til utblåsninger. Under produksjon vil muligheten for akutt oljeforurensning i hovedsak være knyttet til utblåsninger, rørledningslekkasjer, lekkasje i forbindelse med lasting, og større prosesslekkasjer på innretningene, med lavere sannsynlighet for utblåsninger. Oljeutblåsning er imidlertid den type hendelse som har sannsynlighet for de største utslippene (i overkant av 40 % sannsynlighet for oljemengder 2 000–20 000 tonn, og 30 % sannsynlighet for oljemengder over dette), og er derfor brukt som utgangspunkt for vurderinger av konsekvenser. Returperioden på denne typen hendelser er imidlertid lang, sammenlignet med andre typer hendelser med forventet mindre omfang. For området sett som helhet, for all petroleumsvirksomhet, er det beregnet sannsynlighet for én oljeutblåsning hvert 83. år. For de individuelle felt varierer sannsynligheten for utblåsning mellom én utblåsning hvert 270. år til én utblåsning hvert 20 000. år. Sannsynligheten for en større lekkasje fra eksportrørledninger er beregnet til én hvert 108. år, mens mindre utslipp som lekkasjer fra feltinterne rør kan forekomme hvert annet år for hele forvaltningsplanområdet. Utslippsvolum fra slike lekkasjer avhenger av en rekke forhold, hvor den tid det tar å oppdage lekkasjen og stenge ned rørledningen anses som viktigst. Avhengig av rørdiameter, lengde, brønnstrøm, hulldiameter og havbunnstopografi kan volumet være fra noen få kubikkmeter opp til flere hundre. Mindre volumer har høyest sannsynlighet og større utslipp er langt sjeldnere.

Historiske data fra akutte utslipp på norsk sokkel viser at aktivitetsnivået har økt kraftig uten at utslippsfrekvensen eller -mengdene har økt tilsvarende. Petroleumsvirksomheten er preget av et varierende antall mindre akutte utslipp og noen større akutte utslipp. Det har i løpet av de 40 årene det har vært drevet petroleumsvirksomhet på norsk sokkel vært tre hendelser med utslipp av olje større enn 1000 m3, oljeutblåsningen på Ekofisk Bravo i 1977, oljelekkasje på Statfjord C i 1989 og oljeutslipp på Statfjord A i 2007. Det er ikke påvist skade på miljøet som følge av disse utslippene. Statistikken over hendelser på norsk sokkel viser et lavt antall større hendelser, men det inntreffer mange mindre akutte utslipp (jf. figur 5.9). Selv om dette ikke gir noen garanti for fremtiden, viser det imidlertid at myndighetenes og næringens risikoforvaltning har hatt positiv effekt på risikoen for akutt forurensning i petroleumsvirksomheten.

Utfallet av en oljeutblåsning vil kunne være svært forskjellig selv fra samme felt. Om utslippet skjer ved havbunnen eller fra overflaten, varigheten av hendelsen, vind- og bølgeforhold samt tid på året vil ha betydelig innvirkning på dette. Generelt er formasjonstrykket i Norskehavet høyere enn i Barentshavet, noe som kan bidra til at en oljeutblåsning i Norskehavet kan gi akuttutslipp som kan være av større omfang eller vare lengre enn et akutt utslipp i Barentshavet. Prognoser for utvikling i planområdet viser at flere av de eksisterende oljefeltene forventes å stenges ned, noe som vil eliminere risiko for akutte utslipp fra disse feltene. Det forventes også utbygging av flere gassfelt i dette området i tiden fremover, noe som samtidig innebærer forventninger om færre aktiviteter forbundet med risiko for akutte oljeutslipp. Det er dessuten rimelig å anta at forbedringer av operasjoner, teknologi-, kunnskaps- og regelverksutvikling vil bidra til å redusere risiko for akutte utslipp også i fremtiden.

Med unntak for eventuelle ansamlinger av sjøfugl på åpent hav forventes normalt de største konsekvensene av et oljeutslipp å inntreffe i kystsonen og ved stranding av olje. Ved utblåsninger fra de ni feltene som er utredet innenfor dagens bilde vil Norne-feltet statistisk berøre størst havområde og med de største mengdene. Dette skyldes at Norne-oljen er svært bestandig og har lang levetid på havet. De andre feltene angir generelt både mindre berørte arealer, mindre oljemengder, og har mindre enn 5 % sannsynlighet for å treffe kysten (med unntak av Draugen). Draugen er feltet med kortest avstand til land og der et utslipp har høyest sannsynlighet for å treffe kysten (16 %). I fremtidsbildet er det utredet et tenkt oljefelt med en lett oljetype mer kystnært på Møre. Dette feltet har de minste berørte arealene både på overflaten og i vannsøylen, som resultat av at en lett olje vil ha kortere levetid på sjøen da den fordamper og blandes ned i vannmassene raskere. På grunn av korte avstander til land har Møre-feltet likevel relativt høy sannsynlighet for stranding (27 %).

To like oljeutslipp, men på ulikt sted eller tidspunkt, kan gi svært forskjellige konsekvenser. Potensialet for konsekvenser på fiskeegg og -larver i vannsøylen er størst i områder og perioder med høye konsentrasjoner av gyteprodukter. For å få en skade på rekruttering som gir populasjonseffekter må en del av populasjonene (årsklasser) utsettes for oljekonsentrasjoner som fører til død eller varig svekkelse. Dette forutsetter overlapp mellom deler av konsentrasjonsfeltet til utslipp som overstiger antatt effektgrense og drivbanen for eller områder med tidligstadier av fisk.

Det er faglig uenighet om hvor stor andel av en årsklasse som kan gå tapt ved et akuttutslipp av olje og hva dette vil bety for rekrutteringen til de aktuelle fiskebestandene. Det er gjennomført utred­ninger med modellering av konsekvensene av uhellsutslipp fra petroleumsvirksomheten i forvaltningsplanarbeidet (modelleringene er utført for faggruppen av Det Norske Veritas). Gitt at et akuttutslipp har inntruffet, viser modelleringene av de valgte uhellsscenariene at konsekvensene på egg og larver forventes å være i størrelsesorden ubetydelige eller små. Gjennomførte modelleringer av overlapp mellom fordelingen av larver av norsk vårgytende sild og norsk arktisk torsk med oljepåvirkete vannmasser (250 ppb brukt som grenseverdi for skade), viser tapsandeler i et intervall fra under 1 % til 5,6 % – med forventede tapsandeler på mindre enn 1 % – av tilstedeværende gyteprodukter ved utblåsning fra Norne-feltet eller et tenkt oljefelt på Møre. Konsekvenspotensialet er ut fra modelleringen vurdert som små for disse hendelsene.

Havforskningsinstituttet (HI) mener at tapstallene bl.a. i perioder med lavere bestander kan bli vesentlig høyere enn resultatene fra modelleringer viser. I HIs vurderinger legges det til grunn at det fra naturens side kun er en liten andel av egg og larver som overlever og bidrar til rekrutteringen til bestanden. HI mener derfor at ved et oljeutslipp eller en oljeutblåsning som rammer en andel egg og larver som er sentral for rekrutteringen kan opp til 100 % av en årsklasse av fisk gå tapt. Sannsynligheten for et slikt tap er imidlertid svært lav.

Sjøfugl er av naturgitte årsaker spesielt sårbare for oljeforurensning. Mange sjøfuglarter har også en reproduksjonssyklus med sen kjønnsmodning og lav rekrutteringsrate, slik at bestandene har en relativ lang restitusjonstid. Modelleringene som er utført angir en relativt stor forskjell i konsekvenspotensial ved oljeutblåsning fra ulike felt, og også til dels betydelige variasjoner over året. Norne-feltet og det tenkte Møre-feltet viser de største konsekvensene for sjøfugl, og konsekvensene vil kunne variere fra ubetydelige til store gitt ulike utfall av hendelsene. Det største konsekvenspotensialet er vurdert for lunde ved oljeutblåsning fra Norne i vår-/sommersesongene. Det er også potensial for store konsekvenser for lunde, liten konsekvens for lomvi, ærfugl og toppskarv, og små konsekvenser for krykkje. For de aktuelle hendelsene er sannsynligheten for å få situasjoner med store konsekvenser vurdert som begrenset.

For sel er større deler av bestandene gjerne samlet i avgrensede områder i enkelte perioder, de ulike artene har også høyere sårbarhet for olje i perioder av året (kaste-/yngleperioder). Beregninger gjort for steinkobbe viser generelt en sannsynlighet for ubetydelige konsekvenser, men med en viss sannsynlighet for liten og middels konsekvens ved oljeutslipp fra to av feltene (Draugen og tenkt felt på Møre). De høyeste konsekvensene er knyttet til eksponering av større ansamlinger av dyr i de mest sårbare periodene. Gitt stranding av olje er det beregnet sannsynlighet for liten konsekvens på strand på inntil 22 % for Norne, 5 % for Heidrun, 12 % for Draugen og 57 % for tenkt felt på Møre (boring). Sannsynligheten vil generelt være lavere i sommerhalvåret. For feltene Norne og tenkt felt på Møre er det også en viss sannsynlighet for stor konsekvens, henholdsvis 1 % og 3,7 %. Dette vil være avgrenset til enkelte lokaliteter i influensområdet. Konsekvenser over er beregnet uten effekt av oljevernberedskapstiltak. Oljevernberedskap vil fungere som et konsekvensreduserende tiltak, ved at oljen samles opp nærmest mulig kilden med målsetting om å redusere omfanget av potensielle miljøkonsekvenser. De avdekkede konskvensene er knyttet opp mot de modellerte uhellshendelsene. Endringer i fremtidig aktivitet med hensyn til geografisk lokalisering av aktivitet og egenskapene til en potensiell uhellshendelse, vil kunne medføre endringer i konsekvenspotensiale og miljø­risiko gitt akuttutslipp av olje til sjø.

Særlig om utredning av risiko for akutte utslipp fra det tenkte oljefeltet på Møre

I et fremtidsbilde er det utredet et tenkt oljefelt med en lett oljetype kystnært på Møre. Som grunnlag for spredningsmodeller og konsekvensvurderinger ved akuttutslipp av olje, er det lagt til grunn en kystnær lokalisering, med avstand til land på ca. 40 km. Utbyggingsløsning for oljefunnet antas å være undervannsutbygging med et landanlegg.

Det er en viss sannsynlighet for en uhellshendelse som medfører utslipp av olje til sjø. Et slikt utslipp kan medføre miljøkonsekvenser. For å begrense miljøkonsekvensene er oljeselskapene pålagt å ha etablert en oljevernberedskap. Disse faktorene bestemmer hvor stor risikoen for akutt oljeforurensning fra petroleumsvirksomheten vil være.

I det faglige arbeidet er det beregnet hvilke sannsynligheter det vil være for et stort oljeutslipp fra et slikt felt. Hendelser med potensial for store utslipp av råolje har svært lav sannsynlighet. Større utslipp kan skyldes oljeutblåsninger, brudd eller større lekkasjer på rørledninger, eller kollisjoner mellom innretning og passerende skip. Ved å anta 12 brønner på det tenkte oljefeltet på Møre, vil generisk sannsynlighet for utblåsning være én gang hvert 1400. år. Muligheten for skipskollisjon på det tenkte havbunnsfeltet Møre er begrenset til boreperioden, som med 12 brønner antas avgrenset til ett til to år. Sannsynligheten for kollisjon med drivende skip er vurdert som én gang hvert 12 300. år. Dersom det antas at en oljerørledning fra det tenkte Møre-feltet til land vil ha en dimensjon på 18 tommer i diameter, og avstand mellom felt og land er ca. 40 km, gir dette et maksimalt oljevolum i rørledningen på ca. 6300 m3. For en slik rørledning er forventningsverdien én større rørledningslekkasje pr 3200. år. Ett rørvolum (6300 m3) kan anses som maksimal mengde ved utslipp.

Videre er det beregnet hvilke konsekvenser som vil kunne følge av en oljeutblåsning. De største miljøkonsekvensene forventes dersom større oljemengder når kystsonen og eventuelt strander. Beregningene har anslått at sannsynligheten for stranding ved utslipp fra Møre er 27 %. Ved stranding har DNV beregnet en sannsynlighet på 3,7 % for stor konsekvens på strandmiljø, det vil si strand som er restituert innen 3 – 10 år. Norsk institutt for naturforskning har konservativt anslått maksimalt tap av sjøfuglbestander på åpent hav ved oljeutblåsning på Møre-feltet til 4,3 % for lomvi og 3,4 % for lunde om sommeren, og 4,9 % for alke om høsten. Det Norske Veritas (DNV) har videre beregnet et forventet tap på mindre enn 1 % av en årsklasse for sild. Fisk er mest sårbare i gyteperioden (og påfølgende periode med tidlige larvestadier), i hovedsak perioden februar – april for sild på Møre. Havforsk­ningsinstituttet mener at tapstallene blant annet i perioder med lavere bestander kan bli vesentlig høyere enn resultatene fra modelleringer viser, jf. omtale over. DNV har beregnet en sannsynlighet på 18 % for moderat skade på steinkobbe, det vil si en bestandsskade som er restituert innen 1 – 3 år. Kystsel er mest sårbare i hårfellings- og kasteperiodene.

Samtlige eksempler viser at det for det tenkte oljefeltet på Møre er lav sannsynlighet for miljøkonsekvenser der naturen trenger en 3 – 10 års restitusjonsperiode. Det er ved denne konsekvensvurderingen ikke tatt hensyn til oljevernberedskap. Analyser som er gjort av SINTEF angir at en normal innsats med mekanisk oljevern ved utblåsning på Møre vil redusere berørt sjøareal med 50 % samt redusere forurenset strandlinje med vel 75 %. Det tenkte oljefeltet på Møre har en slik beliggenhet at det er 5 % sannsynlighet for at olje fra feltet skal nå land innen ett til to døgn. For tilfellene med kortest drivtid til land vil en ha en værsituasjon med kontinuerlig storm. I slike tilfeller vil mekanisk oljevern være mindre relevant. Årsaken er at bølgene i en slik situasjon vil piske oljen ned i vannmassene og gi akselerert naturlig nedbrytning. I en normalsituasjon vil det være tilstrekkelig mobiliseringstid for oljevernutstyr og flere tidsvinduer med gode forhold for mekanisk oljevern.

Til dokumentets forside