Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

§§ 32-2 og 32-3 Tilbakemelding på anmodning om omgjøring av vedtak av 24.04.2012 fattet av Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Drammensveien 154

Vi viser til brev av 24. oktober 2012 med begjæring om omgjøring etter forvaltningsloven  (fvl.) § 35 første ledd litra c) av Fylkesmannen i Oslo og Akershus sitt vedtak av 24. april 2012. Departementet beklager sen tilbakemelding.

Departementet anmodet i brev av 29. august 2012 berørte parter om å inngi merknader til Oslo kommunes omgjøringsbegjæring. Departementet mottok tilbakemelding datert 11. september 2012 fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus samt tilbakemelding datert 20. september 2012 fra Advokatene i OBOS.

Sakens bakgrunn

Plan- og bygningsetaten i Oslo (PBE) fattet 29. oktober 2010 pålegg om retting og vedtak om tvangsmulkt under henvisning til at det aktuelle byggverkets rømningsveier ikke oppfylte kravene i teknisk forskrift til plan- og bygningsloven (TEK97).

Vedtaket ble påklaget av Advokatene i OBOS på vegne av tiltakshaver Sjølyststranda Eiendom i brev av 8. desember 2010. Klagen ble ikke tatt til følge av kommunen, og saken ble oversendt Fylkesmannen i Oslo og Akershus for endelig behandling. I vedtak av 24. april 2012 opphevet Fylkesmannen kommunens vedtak.

Plan- og bygningsetaten i Oslo har i brev av 24. oktober 2012 anmodet Kommunal- og regionaldepartementet om å omgjøre Fylkesmannens vedtak, jf. fvl. § 35 første ledd litra c).  

Saken forutsettes for øvrig å være kjent for partene og departementet gir derfor ikke ytterligere referat fra saken.

Departementet bemerker

1. Utgangspunkt

Departementet gjør innledningsvis oppmerksom på at Fylkesmannen er delegert myndighet til å avgjøre klagesaker etter plan- og bygningsloven. Vedtak fattet av Fylkesmannen er således endelige. Etter forvaltningsloven (fvl) § 35 kan imidlertid overordnet organ på visse vilkår omgjøre et vedtak truffet av underordnet forvaltningsorgan. Spørsmål om omgjøring etter fvl § 35 kan reises av forvaltningen på eget initiativ, men også på bakgrunn av anmodning fra part eller annen privatperson. Forvaltningsloven § 35 første ledd, jf annet ledd, inneholder en del betingelser som må være oppfylt for at departementet skal kunne omgjøre. Etter ordlyden i fvl § 35 foreligger det ikke en ubetinget plikt til å omgjøre, jf. ”kan”. Lovavdelingen har imidlertid uttalt i sak 1432/84 at ”Det klare, ulovfestete utgangspunkt i norsk forvaltningsrett er at forvaltningen er forpliktet til av eget initiativ å omgjøre ugyldige vedtak når man blir oppmerksom på ugyldigheten, i hvert fall når omgjøring bare er til gunst for private parter”.

Departementet gjør videre oppmerksom på at fvl. § 35 ikke kommer direkte til anvendelse ettersom kommuner ikke anses som ”part eller annen med rettslig klageinteresse” i forvaltningslovens forstand. Justisdepartementet uttalte i sak JDLOV-2004-5631, som riktignok gjaldt fvl. § 36, at ”Et ugyldig enkeltvedtak kan omgjøres uavhengig av hvor lang tid som har gått siden vedtakstidspunktet, jf. fvl. § 35 første ledd bokstav c, og et forvaltningsorgan vil normalt være forpliktet til å omgjøre et ugyldig vedtak når dette er til gunst for parten. Fvl. § 35 kommer imidlertid ikke til direkte anvendelse i saken, fordi fylkesmannens avgjørelse om å legge kostnadsansvaret på kommunen ikke er et enkeltvedtak vis-à-vis kommunen og fordi kommunen ikke er ”part” i forvaltningslovens forstand. Men prinsippet i bestemmelsen bør kunne brukes, i mangel av andre holdepunkter.”

Departementet legger til grunn at ovennevnte prinsipp er overførbart til foreliggende sak. Vi vil i det følgende foreta en vurdering av gyldigheten av Fylkesmannens vedtak av 24. april 2012.

2. Vurdering av Fylkesmannens vedtak av 24. april 2012

Departementet vil innledningsvis bemerke at vi har registrert at vårt vedtak av 31. januar 2012 i sak 09/1213, som gjaldt omgjøring av vedtak om tilbaketrekking av lokal godkjenning for ansvarsrett, synes å ha blitt tillagt betydning ved Fylkesmannens behandling av foreliggende sak om pålegg om retting. Som det uttrykkelig fremgår av vårt vedtak av 31. januar 2012 var det sentrale vurderingstemaet hvorvidt vilkårene for tilbaketrekking av ansvarsrett var oppfylt etter pbl.85 § 93b nr 3 tredje ledd og GOF § 20 nr. 1, var oppfylt. Som det også fremgår avslutningsvis av vedtaket innebar departementets omgjøring at ansvarsforholdene i saken vil bestå frem til tiltaket er avsluttet med ferdigattest. Omgjøringen innebar ingen begrensninger i kommunens adgang til å gi pålegg om retting. Det anføres fra vedtakets side 7: ”Kommunen har anledning til å gi de pålegg om retting de mener er nødvendig for å bringe tiltaket i samsvar med regelverket”.

Vurderingstemaet i sak 09/1213 skiller seg med andre ord fra vurderingstemaet i foreliggende sak, som knytter seg til spørsmålet om vilkårene for pålegg om retting etter pbl. § 32-3 første ledd er oppfylt. Dette innebærer at de vurderinger som fremgår av departementets vedtak av 31. januar 2012 i sak 09/1213 og som knytter seg til reglene om tilbaketrekking av ansvarsrett, ikke uten videre er overførbare til foreliggende sak.

Som det fremgår av Fylkesmannens vedtak av 24. april 2012 er den sentrale problemstilling i saken hvorvidt det foreligger et ulovlig forhold etter plan- og bygningsloven som gir grunnlag for pålegg om retting. PBE har i sin omgjøringsbegjæring gitt uttrykk for at Fylkesmannen i liten grad har berørt denne problemstillingen. Det anføres videre at ”Uten at det fremgår klart av Fylkesmannens avgjørelse kan det se ut som om Fylkesmannen konkluderer med at vilkårene i pbl. § 32-3 første ledd jfr. tredje ledd ikke er innfridd. Altså at det etter Fylkesmannens vurdering ikke foreligger ”forhold i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven”, jfr. pbl. § 32-3 første ledd, første punktum.”

PBE har i forbindelse med omgjøringsbegjæringen stilt en rekke spørsmål knyttet til gyldighetsvurderingen. Departementet finner det hensiktsmessig å besvare anførslene til PBE fortløpende.

2.1. Har kommunen myndighet til å vurdere/overprøve konkrete løsninger i forbindelse med byggetiltak?

Dette spørsmålet fordrer slik departementet ser det noen generelle betraktninger knyttet til kommunens rolle som tilsynsmyndighet, herunder hvor langt myndighetene kan gå i sitt tilsyn. Dette ble for øvrig også kort omtalt i departementets vedtak av 31. januar 2012 (sak 09/1213).

Selv om tilsynsreglene er vidt utformet, vil det kunne være en grense for hvor langt kommunene kan gå uten selv å risikere å komme i ansvar. Tilsyn er ikke ment å være bygningskontroll. Kontrollen skal gjennomføres av foretak som har ansvarsrett for denne oppgaven. Kommunens primære oppgave er å påse at slik kontroll blir gjennomført på en tilfredsstillende måte og at den dokumenteres. Det er ikke kommunens ansvar å angi løsninger og det er heller ikke dens ansvar å si når en løsning er god nok, se i den forbindelse punkt 2.3 i temaveiledning H-2/2007 om tilsyn:

”Kommunen kan imidlertid ikke i kraft av sin tilsynsrolle fremlegge forslag til eller pålegge bruk av konkrete løsninger. Dette ligger utenfor kommunens rolle som tilsynsmyndighet. Ansvaret for løsningsvalg skal forestås av foretak med ansvarsrett. Kommunen må være sitt ansvar bevisst med hensyn til utøvelse av tilsynsfunksjonen. Kommunen skal ikke gjennom tilsynet godkjenne foretakenes kontroll i det enkelte tiltak eller fungere som overkontrollør. Kontrollansvaret i et byggetiltak er lagt til de enkelte ansvarlige kontrollforetak. Kommunen må ikke opptre på en slik måte at den i realiteten overtar kontrollansvaret formelt eller i praksis.” (vår understreking)

Departementet viser også til Ot.prp.nr. 45 kap. 12.2:  ”Tilsyn skal ikke erstatte eller fungere som kontroll. Det viktige for kommunens rolle er at den ikke peker på konkrete løsninger, og at den klargjør at den ikke påtar seg kontrollansvar.”

Departementet viser for øvrig også til dom avsagt av Oslo tingrett, TOSLO-2005-138072, vedrørende kommunens ansvar ved utstedelse av ferdigattest hvor domstolen uttalte at ”…en ferdigattest etter plan- og bygningsloven ikke kan tolkes som en garanti for at utførte arbeider i henhold til en byggesøknad er utført uten feil og mangler.

……

Etter rettens oppfatning kan det ikke utledes en plikt for Oslo kommune til å etterprøve at disse opplysningene var korrekte.” (vår understreking)

Der forskriften selv angir konkret krav til løsning eller klare ytelseskrav, vil det i utgangspunktet være enkelt ved tilsyn å vurdere om forskriftens krav er oppfylt eller ikke. Tilsyn med funksjonsbaserte krav er derimot mer utfordrende ettersom regelverket i slike tilfeller kun angir et sikkerhetsnivå som skal oppfylles, og kravet dermed kan tenkes oppfylt på flere ulike måter, enten gjennom anvendelse av preaksepterte ytelser, Norsk Standard, anvisninger fra Sintef Byggforsk eller gjennom analyse. Erfaringsmessig er det i de tilfeller hvor analyse benyttes at det særlig kan oppstå faglig uenighet om valg av løsning, herunder uenighet om valgte løsning er tilstrekkelig dokumentert.

Departementet vil presisere at myndighetene ikke har oppstilt noen krav eller forventning om at kommunen der det foreligger faglig uenighet, skal skjære gjennom i spørsmålet om en løsning er god nok. Regelverket legger dette ansvaret på de ansvarlige foretakene.

Dette betyr imidlertid ikke at kommunen vil være forhindret fra å gå inn i vurderinger av om funksjonskrav er oppfylt dersom de mener at de har ressurser og kompetanse til dette. Det vil likevel gå en grense for hvor langt kommunen kan og skal gå i å avklare faglig uenighet eller avgjøre om funksjonskrav er oppfylt. Desto lenger kommunen går i å etterprøve dokumentasjonen fra de ansvarlige foretakene, dess større risiko er det også for at kommunen går utover sin tilsynsrolle og dermed risikerer å påta seg ansvar. Departementet viser i den forbindelse til dom avsagt av Frostating lagmannsrett, LF-2004-50828, som gjaldt krav om erstatning mot kommune på bakgrunn av sen midlertidig brukstillatelse. I den aktuelle saken hadde kommunen gjennomført tilsyn konsentrert til utførte branntekniske løsninger og prosjektets egenkontroll av disse. Det ble registrert flere avvik som foretaket ble pålagt å rette opp i og sende inn nødvendig dokumentasjon for. Det ble videre varslet nytt tilsyn med prosjekteringen av branntekniske løsninger ved fremleggelse av brannteknisk dokumentasjon. Av dommen fremgår det at det fra kommunens side stadig ble krevet ytterligere dokumentasjon som til dels var nokså kryptiske i sin form. Kommunen ble idømt erstatningsansvar for den forsinkede brukstillatelsen.  Retten uttalte bl.a. at kommunen hadde ”kommunisert og veiledet dårligere enn PP Eiendom med rimelighet kunne forvente”.

Slik departementet ser det har plan- og bygningsmyndighetene det siste ordet i byggesaker, men samtidig er det viktig å være oppmerksom på at det ikke er ensbetydende med at kommunen er nødt til å ta stilling til tekniske løsninger. Departementet er likevel enig med PBE i at regelverket ikke er til hinder for at bygningsmyndighetene kan gå langt i å vurdere, til og med overprøve konkrete løsninger dersom valgte løsning ikke er tilstrekkelig dokumentert. Vi vil imidlertid oppfordre kommuner til å utvise tilbakeholdenhet med å gå for dypt inn i vurderinger av om løsninger er gode nok, herunder overprøve disse, ettersom det kan medføre at kommunen risikerer å påta seg et ansvar enten direkte eller indirekte.

Slik departementet ser det, er valget av formuleringer i Fylkesmannens vedtak av 24. april 2012 egnet til å misforstås. Fylkesmannen i Oslo og Akershus har imidlertid i brev av 11. september 2012 klargjort sine uttalelser, se brevets side 2-3. Kopi av brevet følger vedlagt. Fylkesmannen har bl.a. presisert at det i vedtaket av 24. april 2012 ikke var ment å gi uttrykk for at kommunen ikke har kompetanse til å føre tilsyn med og forfølge forhold i strid med plan- og bygningsloven. Det gjengis fra Fylkesmannens brev:

”All den tid det ansvarlige foretak er forpliktet til å dokumentere, på en tilfredsstillende måte, at de konkrete tekniske løsninger som er valgt i det enkelte prosjekt oppfyller funksjonskravene i teknisk forskrift, er det ikke nødvendig for kommunen å undersøke og overprøve de faglige vurderinger som ligger til grunn for den tekniske løsningen. Det vil være tilstrekkelig for kommunen å undersøke om det ansvarlige foretak i tilstrekkelig grad kan dokumentere at den tekniske løsningen er god nok.

Dersom kommunen kan bevise at det ikke er tilstrekkelig dokumentert at den tekniske løsningen oppfyller teknisk forskrifts krav, altså at det ansvarlige foretaks dokumentasjonskrav ikke er oppfylt, vil det foreligge et forhold i strid med plan- og bygningsloven som kommunen kan pålegge den ansvarlige å rette i medhold av pbl. § 32-3.

Fylkesmannen bemerker at det vil være betydelig lettere å sannsynliggjøre at dokumentasjonen av en løsning ikke er tilfredsstillende og å angi hvilke forhold som må dokumenteres ytterligere, enn å sannsynliggjøre at en konkret løsning ikke er tilfredsstillende og angi hva som må gjøres for å rette dette. Samtidig vil kommunen i mindre grad risikere å pådra seg ansvar ved å forfølge feil knyttet til dokumentasjonskravet.”

Departementet tiltrer Fylkesmannens vurdering i sin helhet.

2.2.Er tilbaketrekning av ansvarsrett en forutsetning for å kunne ilegge pålegg etter pbl. § 32-3?

PBE har i omgjøringsbegjæringen gitt uttrykk for at tilbaketrekking av ansvarsrett og ileggelse av pålegg etter deres vurdering, vil kunne være belastende sett i forhold til overtredelsen. PBE gir videre uttrykk for at de i sin vurdering også vektla at tilbaketrekking av ansvarsrett ikke nødvendigvis ville sikre beboerne tilstrekkelige rømningsforhold. Departementet kan slutte seg til PBEs vurdering. Når det ved tilsyn avdekkes forhold i strid med regelverket, er det sentrale, slik vi ser det, at de ulovlige forholdene blir rettet og den nærmeste til å gjøre dette er de som er ansvarlige for at det ulovlige forholdet oppstod. Dette er særlig viktig på stadiet for midlertidig brukstillatelse ettersom tilbaketrekking av ansvarsrett på et så sent stadium i saken vil kunne virke mot sin hensikt ved at bygningsmyndighetene da ikke har noen ansvarlige foretak å rette pålegg om retting til. Tilbaketrekking av ansvarsrett vil slik vi ser det være mest aktuelt i de tilfeller hvor kommunen tviler på at andre sanksjonsformer vil føre frem. Foretaket kan for eksempel ha opptrådt på en slik måte i prosjektet at det er grunn til å ha tillit til at foretaket verken har evne eller vilje til å etterleve regelverket og rette opp i avvikene som er avdekket. Departementet vil for ordens skyld presisere at et eventuelt vedtak om tilbaketrekking av ansvarsrett uansett må undergis en selvstendig vurdering ved siden av et eventuelt pålegg om retting.

Ved gjennomgang av Fylkesmannens vedtak av 24. april 2012 kan vi være enige i at Fylkesmannens valg av formuleringer er noe uheldige. Vi kan likevel ikke se av Fylkesmannens uttalelser at det på noen måte kan utledes noen forutsetning for et pålegg om retting at ansvarsretten trekkes tilbake. Departementets vurdering av dette bekreftes også av Fylkesmannens brev av 11. september 2012, se brevets side 3. 

2.3. Er omgjøring av midlertidig brukstillatelse en forutsetning for ileggelse av pålegg?

I likhet med det som følger av punkt 2.2 ovenfor, kan ikke departementet se at Fylkesmannen i sitt vedtak har oppstilt omgjøring av midlertidig brukstillatelse som en forutsetning for å gi pålegg om retting, hvilket også er presisert av Fylkesmannen i brev av 11. september 2012, se side 4. Departementet viser for øvrig til Fylkesmannens vurderinger som vi tiltrer i sin helhet.

2.4. Har et ansvarlig foretaks renommé noen betydning for kommunens fortolkning av pbl.?

Fylkesmannen uttalte følgende i vedtak av 24. april 2012: ”Den faglige uenigheten på bakgrunn av vurderinger av velrenommerte foretak med kompetanse på området tilsier at det fremstår som uklart hvorvidt det foreligger en ulovlighet som følge av brudd på TEK”.

Ovennevnte uttalelse er egnet til å misforstås. Henvisningen til et foretaks renommé kan synes å være hentet fra departementets vedtak av 31. januar 2012, sak 09/1213, hvor departementet uttalte følgende i forbindelse med vurderingen av grunnlaget for tilbaketrekking av ansvarsrett: Etter det departementet kjenner til er Norconsult et velrenommert foretak med kompetanse innen bl.a. prosjektering av brannsikkerhet. Det faktum at Multiconsult innhentet bistand fra Norconsult og at foretaket har samme fortolkning av TEK97 § 7-27 punkt 3 som Multiconsult er ikke tilstrekkelig til å hevde at dette er et partisk innlegg som ikke kan tillegges noen betydning. Departementet kan heller ikke se at det er fremlagt noe informasjon som indikerer at det foreligger noen tilknytning mellom foretakene som har hatt innvirkning på konklusjonen i Norconsults uttalelse. Departementet er derfor ikke enig med kommunen i at Norconsults uttalelse ikke kan tillegges noen betydning i denne saken. Etter vår vurdering er uttalelsen fra Norconsult relevant for vurderingen av vedtak om tilbaketrekking. Vi er dermed heller ikke enig i Fylkesmannens vurdering av at kommunens vektlegging av rapporter eller uttalelser ikke kan anses som særlig relevante for resultatet i saken.”

Departementet kan ikke se at det ut fra ovennevnte sitat kan utledes at et foretaks renommé er av betydning for kommunens fortolkning av regelverket. Departementet registrerer imidlertid at Fylkesmannen i brevet av 11. september 2012 har presisert sine uttalelser knyttet til betydningen av foretakets renommé, se brevets side 4-5. Som det fremgår av Fylkesmannens brev mente Fylkesmannen kun å gi uttrykk for at det forelå en ”faglig uenighet mellom de ulike foretakene i saken, og at det ikke var holdepunkter for å tvile på det enkelte foretaks faglige forutsetninger”.  

2.5. Brannvesenets rolle i brannstrategien

I brevet fra PBE er det gitt uttrykk for at ”Brannvesenets rolle i brannstrategien er høyst uklar og det er en sammenblanding mellom BREs rolle som redningsinnsats og regelverket om rømming. BRE aksepterer ikke å være noen rømningsvei for nybygg over 8 etasjer”.

Departementet har tatt opp spørsmålet om brannvesenets rolle med Direktoratet for byggkvalitet (DiBK), som er departementets kompetanseorgan på det byggtekniske området. Vi har i vår behandling av problemstillingen lagt til grunn direktoratets opplysninger .

I tidligere veiledning HO-3/2007 Rettleiing for tilsyn i byggjesaker Prosjektering – brannsikkerheit er det uttrykt følgende:

”P1.13 Skildring av føresetnader for og høve til innsats frå brannvesenet si side 

Det må opplysast om ein ved prosjekteringa har rekna med innsats frå brannvesenet. I slike tilfelle må det liggje føre skriftleg aksept frå brannvesenet”.

DiBK opplyser at dette punktet i temaveiledningen ikke er i samsvar med lovgivningen. Det er ikke plan- og bygningslovgivningens intensjon at brannvesenet skal fungere som en form for sekundær rømningsvei.  Plan- og bygningslovgivningen stiller krav til selve byggverket. Dette omfatter blant annet at byggverket skal være tilgjengelig og tilrettelagt for rednings- og slokkemannskap, jf. TEK10 § 11-17 (videreføring av TEK97 § 7-28). Etter DiBKs opplysninger er derimot ikke brannvesenets aksept nødvendig for å oppfylle TEK10 § 11-17 om at byggverket skal være tilgjengelig og tilrettelagt for den innsatsen brannvesenet er kapable til å utføre.

DiBK har videre opplyst at denne forståelsen av regelverket er avklart med Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.

3. Krav til innhold i pålegg om retting

Fylkesmannens vedtak om oppheving av kommunens pålegg om retting samt vedtak om tvangsmulkt innebærer, slik departementet ser det, ingen innskrenkning av kommunens adgang til å ilegge pålegg om retting i denne saken. Dette fremgår også av Fylkesmannens brev av 11. september 2012, se brevets side 5-7. Kommunens handlingsrom som sanksjonsmyndighet er, i motsetning til kommunens handlingsrom som tilsynsmyndighet, betydelig innskrenket ved at de enkelte sanksjons-bestemmelsene oppstiller strenge krav til når og hvordan forvaltningen kan reagere overfor brudd på bestemmelser gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven.

Når det gjelder reglene om pålegg og tvangsmulkt må disse ses i sammenheng med tvangsfullbyrdelsesloven, se her særlig tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2 første ledd litra b) hvor det fremgår at oppfyllelse ikke kan kreves dersom grunnlaget er tvetydig eller selvmotsigende, eller at det for øvrig på grunn av sitt innhold ikke kan fullbyrdes. Et pålegg om retting må således fremkomme i et utvetydig vedtak som er egnet til å oppnå det ønskede resultatet, se bl.a. Rt. 1992 side 154 hvor saksøkte var dømt til ”å sette i stand saksøkerens eiendom gnr 152 bnr. 14 i forsvarlig stand slik den var før beskadigelsen”. Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte at domsslutningen ikke ga en tilstrekkelig angivelse av hva saksøkte skulle utføre, og heller ikke premissene inneholdt noe som kan belyse dette. Dommen ga da intet grunnlag for tvangsfullbyrdelse.

Pålegget om retting var formulert på følgende:

”Med hjemmel i plan- og bygningsloven § 32-2 gis herved pålegg om retting av brannstrategien slik at rømningsstrategien tilfredsstiller minimumskravene i TEK § 7-27.”

Departementet er enig med Fylkesmannen i at denne formuleringen kan forstås på to ulike måter;

- pålegget retter seg mot dokumentasjonen av brannsikkerhetsstrategien, alternativt

- pålegget retter seg mot den faktiske løsningen.

Departementet kan heller ikke utelukke at pålegget er ment å omfatte begge deler. Departementet er videre enig med Fylkesmannen i at kommunens begrunnelser ikke bidrar til å avklare uklarhetene.  Departementet er således enig med Fylkesmannen i at det fremstår som uklart hvilken ulovlighet som er avdekket og hvordan pålegget om retting kan oppfylles.

Pålegget om å endre brannsikkerhetsstrategien fremstår dermed for departementet som uklart med hensyn til hva kommunen mener utgjør det ulovlige forholdet, herunder hvordan pålegget kan oppfylles.  Som Fylkesmannen selv har påpekt i sitt brev av 11. september 2012 står kommunen fritt til å ilegge et nytt pålegg om retting i saken. Det må imidlertid fremgå klart av pålegget hva som utgjør det ulovlige forholdet, herunder om det er den faktiske løsningen eller dokumentasjonen av denne, samt hvordan det ulovlige forholdet kreves rettet.

Konklusjon

Etter en gjennomgang av opplysningene i saken kan ikke departementet se at Fylkesmannens vedtak inneholder slike feil at dette er ugyldig og må omgjøres etter fvl § 35 første ledd bokstav c). Vi kan heller ikke se at det foreligger andre grunner som medfører at departementet vil gripe inn og omgjøre Fylkesmannens vedtak av 24. april 2012.

 

 

Kopi:

Fylkesmannen i Oslo og Akershus, PB 8111 Dep., 0032 Oslo

Advokatene i OBOS v/ advokat Anne E. Prøsch Hage

Norconsult AS, Vestfjordgaten 4, 1338 Sandvika

Multiconsult AS, PB 265 Skøyen, 0213 Oslo

Sjølyststranda Eiendom c/o Veidekke, PB 507 Skøyen, 0214 Oslo

 

Til toppen