Vi viser til din e-post av 28. januar 2026. Du viser til at det under et kurs i regi av RIF ble uttalt at unntaksbestemmelsen i plan- og bygningsloven (pbl.) § 31-4 kan brukes ved flytting av eksisterende bygg. Slik vi forstår din henvendelse, mener du at dette ikke samsvarer med departementets tolkningsuttalelse fra 2015 (ref. 15/1588), hvor flytting av bygg ble ansett som gjenoppføring. Du ber om tilbakemelding på om departementets forståelse fortsatt er den samme, eller om det finnes en ny tolkningsuttalelse om samme tema.

Vi gjør innledningsvis oppmerksom på at vi ikke tar stilling til konkrete enkeltsaker. Uttalelsen gis på generelt grunnlag.

Departementets vurdering

Vi bekrefter at tolkningsuttalelsen du viser til fortsatt gir uttrykk for departementets forståelse. Samtidig ser vi, i lys av  problemstillingen du reiser, grunn til å utdype enkelte sider i vår tidligere uttalelse fra 2015.

Flytting og gjenbruk av eksisterende bygning krever søknad og tillatelse

Begrepet «riving» er ikke nærmere definert i plan- og bygningsloven. Søknadsplikten knytter seg imidlertid til selve fjerningen av bygget, uavhengig av metode. All fysisk fjerning av en bygning anses dermed som riving.

Flytting av en eksisterende bygning innebærer i praksis at den eksisterende bygningen fysisk fjernes ved at den enten tas ned bit for bit (demonteres) eller løftes opp helt eller delvis, og settes opp et annet sted i samme eller tilnærmet samme form. Det å flytte en eksisterende bygning fra et sted for oppføring eller plassering et annet sted, vil dermed som utgangspunkt kreve søknad om rivnings- og byggetillatelse, jf. plan- og bygningsloven (pbl.) § 20-2, jf. § 20-1 første ledd bokstav e og a.

Unntaksbestemmelsen i pbl. § 31-4 kan være aktuell ved gjenbruk av eksisterende

bygning

Det kan være ulike grunner for å demontere og flytte en eksisterende bygning fra et sted til et annet. Det mest typiske vil være for å bevare kulturhistoriske bygninger. Flytting av en eksisterende bygning for å gi det «nytt liv» et annet sted, kan også være en god måte å sikre gjenbruk av eksisterende bygninger som ellers står tomme. Andre positive sider er at dette innebærer redusert bygningsavfall og reduserte klimagassutslipp, og sånt sett også være et viktig klimatiltak.[1]

Som du peker på følger det av uttalelsen fra 2015 at det å flytte en eksisterende bygning fra et sted til et annet, er å anse som (ny)oppføring. Dette står vi i utgangspunktet fortsatt ved. Vi mener likevel det kan være grunn til å nyansere dette noe, ved å skille mellom særlig to typetilfeller:

Tilfelle 1: Full demontering ned til materialnivå

Dersom bygningen demonteres fullstendig ned til materialnivå, og deretter gjennopføres på et nytt sted, er tiltaket i realiteten oppføring av et nybygg med ombruksmaterialer. Dette tiltaket mener vi vil være naturlig å vurdere som oppføring av bygning etter pbl. § 20-1 første ledd bokstav a.

Alternativt kan også tiltaket vurderes som en hovedombygging, som i praksis er likestilt med nyoppføring, jf. § 20-1 første ledd bokstav n.[2]

Tilfelle 2: Flytting av hele bygningskroppen

Situasjonen kan derimot stille seg annerledes dersom det er tale om flytting av hele bygningskroppen. Bygningens nye plassering vil i seg selv være søknadspliktig, jf. alternativet «plassering» i pbl. § 20-1 første ledd bokstav a. Den nye plasseringen utløser behov for vurdering av blant annet forholdet til arealplan, avstand til nabogrense, uteareal, parkering, grunnforhold, og tilknytning til infrastruktur.

Det sentrale spørsmålet er likevel om bygningen kan anses som en eksisterende bygning. Det forhold at bygningen beholder samme bygningskropp (samme størrelse, høyde, fasadeuttrykk, planløsning) og samme bærende konstruksjoner, taler for at det er samme bygning i fysisk og bygningsmessig forstand, dvs. fortsatt en eksisterende bygning.

Dette er likevel ikke avgjørende alene. Ved vurderingen må det også legges vekt på om flyttingen og den nye plasseringen utløser behov for endringer, f.eks. ny grunnmur, fundamentering, eller annen bearbeiding av tomten, tilkobling til VA-anlegg, adkomst mm, som innebærer noe mer en videreføring av uendret tilstand. Selv om selve bygningskroppen er den samme kan dette samlet sett tilsi at tiltaket vurderes som en vesentlig endring etter pbl. § 20-1 første ledd bokstav b. Eventuelle bygningsdeler som fornyes i forbindelse med flyttingen, som for eksempel fundamentering, grunnmur mm, må likevel oppfylle gjeldende tekniske krav. For bygningen for øvrig vil reglene i kapittel 31, inkludert unntaksbestemmelsen i pbl. § 31-4, kunne brukes.

Vi kan ikke se at det er noe i regelverket som direkte er til hinder for at en slik forståelse. Etter det vi kan se synes også det svenske Boverket å legge til grunn en tilsvarende forståelse. 

Et viktig formål med plan- og bygningsloven er å bidra til bærekraftig utvikling

Enkelte tekniske krav kan være uforholdsmessig tyngende og i praksis hindre både bevaring og gjenbruk av eksisterende bygninger. Unntaksbestemmelsen i pbl. § 31-4 kan være relevant i saker som gjelder flytting og gjenbruk av eksisterende bygninger. Kommunen er gitt en skjønnsmessig adgang til å gi unntak. Hvilke unntak som kan være aktuelle må vurderes konkret av kommunen. Bruk av unntaksbestemmelsen i pbl. § 31-4 kan bidra til å bevare kulturhistoriske verdier og til å redusere avfall og klimagassutslipp, noe som vi mener bygger opp under lovens formål om å sikre bærekraftig utvikling. 

 

[1] Se bl.a. Fufa, Flyen: Eksisterende bygninger er fortsatt bærekraftige. Utvikling i LCA og sirkulær praksis siden 2020 (SINTEF FAG), og Preservation Green Lab (2022): The Greenest building: Quantifying the environmental Value of building reuse

[2] Se bl.a. Prop. 64 L (2020-2021) side 51