2 Skifterettens stedlige kompetanse

2.1 Melding om dødsfall

Se § 12 a og forskrift av 10.12.1984 nr 3584 og Justisdepartementets rundskriv G-189/84 av 10. desember 1984 om dødsfallsprotokoll og meldinger om dødsfall. Det arbeides med en revisjon av forskriften.

2.2 Skiftelovens bopelsbegrep

Se § 8.

Skifteloven § 8 regulerer bare kompetansespørsmålet mellom norske skifteretter. Når det gjelder grensen mellom norske og utenlandske skiftemyndigheters kompetanse, vises til punkt 2.4 og 2.5 nedenfor.

I forhold til § 8 vil man normalt anse en person som bosatt i den rettskrets hvor han ved dødsfallet hadde sitt hjem i vanlig betydning av ordet. Registreringen i folkeregisteret er et viktig, men ikke alltid helt avgjørende holdepunkt.

Midlertidig opphold i institusjoner (pleiehjem, sykehus, fengsel mv) gir ikke grunnlag for erverv av bopel i skifterettslig sammenheng. Når det gjelder personer som ved sin død var anbragt i institusjon på ubestemt tid, kan det av og til oppstå tvil om hvor de må anses å ha bopel. I disse tilfellene må hovedregelen være at de avdøde har beholdt den bopel de hadde før de ble anbragt i institusjonen, eventuelt i privat forpleining. Det kan likevel forekomme at avdøde må anses å ha oppgitt eller mistet sin tidligere bopel. For eksempel kan institusjonsopphold av meget lang varighet gi grunnlag for å anse skifteretten på det sted hvor institusjonen ligger for kompetent til å behandle boet. Noen fast regel om hvor langvarig oppholdet i tilfellet må ha vært, kan ikke oppstilles. Avgjørelsen må skje etter en helhetsvurdering. Dersom avdøde til tross for et årelangt institusjonsopphold fremdeles hadde et hjem han eventuelt kunne ha flyttet tilbake til, kan han normalt ikke anses å ha fått ny bopel. I tvilstilfelle vil også omfanget av de aktiva som avdøde hadde på stedet han bodde før institusjonsoppholdet spille en rolle, sammenholdt med de verdier som befinner seg på det nye stedet.

2.3 Overføring til annen skifterett

Er det tvist om hvilken av skifterettene som etter loven skal skifte boet (dvs en tvist om kompetansespørsmålet), må den skifterett som har mottatt begjæringen om skifte avgjøre spørsmålet ved kjennelse. Kjennelsen er gjenstand for anke etter § 26. Hvor det på forhånd ikke har vært tvist om skifterettens overtakelse av boet, er skifterettens avgjørelse ikke kjennelse og rettsmidlet er da kjæremål etter § 27. Først når kompetansespørsmålet er endelig avgjort ved domstolene, kan det bli aktuelt for departementet å beslutte overføringer etter anmodning fra den kompetente skifterett i henhold til § 8 siste ledd annet punktum.

2.4 Grensen mellom norske og utenlandske skifteretters kompetanse

Kompetanseforholdet mellom skiftemyndighetene i de nordiske land er regulert i konvensjon av 19. november 1934 om arv og dødsboskifte (som er inntatt i Norges lover). Den bygger på domisilprinsippet (bopelsprinsippet) hvoretter skiftet skal foregå i det land hvor avdøde var bosatt ved sin død, jf konvensjonens artikkel 19. Arvegangen reguleres av loven i bostedslandet jf art 1, se dog artikkel 1 første ledd annet pkt.

Utenfor området for konvensjonen er det sparsomt med skrevne regler om kompetansedelingen mellom norske og utenlandske skifte-

myndigheter. Men norsk internasjonal privatrett bygger som hovedregel på domisilprinsippet helt generelt. Det fører til at også utenfor konvensjonens område skal et dødsbo skiftes i Norge etter norsk arverett dersom avdøde var bosatt i Norge ved dødsfallet.

Det nærmere innholdet av bopelsbegrepet kan under tiden by på tvil. Utgangspunktet er imidlertid klart. En person anses bosatt i Norge dersom han har sitt faste og varige hjem her. En utlending som har tatt opphold i Norge i hensikt å bli her varig eller for ubestemt tid, vil altså i arve- og skifterettslig henseende måtte anses å ha ervervet bopel her i landet. Avdødes statsborgerskap er derimot vanligvis uten betydning for spørsmålet om hvor boet skal skiftes, men det kan være et moment i tvilstilfelle.

§ 8 femte ledd forutsetter likevel at norske skifteretter også kan foreta behandlingen i en del tilfelle hvor avdøde var norsk statsborger, men hadde domisil i utlandet. Det kan f eks være når utvandrede nordmenn dør i sitt nye bopelsland og dette bygger på statsborgerprinsippet og derfor ikke vil skifte boet. Skifteretten ved avdødes siste bopel i Norge kan da foreta skifte under henvisning til reglene om nødskompetanse.

Videre må det antas at det kan skiftes etter reglene om nødskompetanse, hvis skifteretten har gått med på å registrere dødsfallet her i landet.

Når skifte gjennomføres i Norge, skal det som hovedregel omfatte hele boet, også formue som befinner seg i utlandet, jf prinsippet om skiftets enhet. Men det forekommer at myndighetene i vedkommende utland anser seg enekompetent til å skifte den del av boet som finnes der. I slike tilfelle blir det bare tale om delvis skifte her i landet. For øvrig blir skiftebehandlingen som ellers.

2.5 Spesielt om norske statsborgere bosatt i Spania

Dette punktet er tatt med fordi et betydelig antall norske statsborgere har bosatt seg eller anskaffet fast eiendom i Spania. Det samme eller lignende gjelder imidlertid for en rekke andre land.

Som omtalt i punkt 2.4 skal skifte etter en norsk statsborger som ved sin død anses bosatt i Spania, finne sted i Spania og etter spanske skifte- og arveavgiftsregler. Hvorvidt norske eller spanske arveregler skal legges til grunn, bestemmes etter spansk internasjonal privatrett og av spanske myndigheter. Utenriksdepartementet kan yte arvinger bosatt her i landet noe hjelp og bistand, f eks med å få kontakt med en spansk advokat i anledning arveoppgjøret. Det vil ofte være nødvendig med advokatbistand, særlig hvis avdøde var eier av fast eiendom i Spania, men også på grunn av de spanske reglene om arveavgift.

Etter spansk rett skal det alltid betales arveavgift til Spania av avdødes faste eiendommer i Spania, selv om avdøde var bosatt i Norge. Til gjengjeld slipper arvingene norsk arveavgift av slike eiendommer i Spania.

Det forekommer at norske arvinger etter en avdød nordmann bosatt i Spania trenger bekreftelse fra norsk kompetent myndighet til bruk for spanske skiftemyndigheter om hvem som etter norsk arverett ville være avdødes legale arvinger. Skifteretten på det sted hvor avdøde sist var bosatt i Norge, bør da bistå med en slik attest.