6 De ulike hovedformer for skifte

6.1 Minimalt eller intet til skifte

Se skifteloven § 80.

Også andre enn arvinger kan overta boet i medhold av

§ 80, f eks avdødes samboer, en venn eller en annen nærstående, eller den som har ordnet med begravelsen. Det er skifteretten som avgjør hvem som skal få midlene til disposisjon. Skifteretten kan f eks overlate dem til en som ikke er arving, dersom arvingene har stått avdøde fjernt eller oppholder seg på en helt annen kant. Det understrekes at dette er en kan-regel, slik at utgangen av en eventuell konflikt med arvingene, vil bero på skifterettens vurdering. (Loddeierne kan eventuelt kreve offentlig skifte etter § 84 mot at de stiller sikkerhet for skifte-

omkostningene.)

Skifteretten må videre foreta en skjønnsmessig vurdering av hvor verdigrensen bør settes for bruk av bestemmelsen i hvert enkelt tilfelle. I lovens forarbeider er det imidlertid antydet at regelen vil være aktuell i boer hvor brutto aktiva utgjør opptil ca grunnbeløpet i folketrygden etter fradrag av begravelsesomkostninger. (Som begravelsesomkostninger regnes bare nødvendige utgifter. Gravstein og gravlegat faller således utenfor.) Dette relativt høye beløpet bør imidlertid bare utbetales til samboer eller andre nærstående og som må antas å ha hatt stor belastning i forbindelse med dødsfallet og begravelsen. Den som bare har ordnet med begravelsen uten å ha spesiell tilknytning til avdøde og som ikke har bekostet gravstein og gravlegat, bør normalt ikke få midlene i et bo med så mye aktiva, spesielt dersom det ikke er gjeld i boet. I slike tilfelle bør verdigrensen settes lavere.

I de tilfeller arvinger, og kreditorer forholder seg passive, må skifteretten i henhold til § 83 vurdere hvorvidt boet skal overtas til offentlig skifte ex officio, se mer om dette under pkt 6.6.2. Hvis skifteretten i denne forbindelse finner at vilkårene for å utstede skifteattest i henhold til § 80 er til stede, bør skifteretten oppfordre vedkommende til å overta boet i henhold til § 80.

Finnes det ingen som vil overta et dødsbo til privat skifte etter § 78 annet ledd eller § 80, og boet ikke er stort nok til å dekke omkostningene ved et eventuelt offentlig skifte, bør skifteretten dekke av boets midler først utgiftene til begravelsen, gravstein og gravlegat så langt pengene rekker. Blir det da en ubetydelige rest, bør denne kunne overføres til statskassen over skifterettens reguleringskonto.

Den som får fullmakt etter § 80 må gjøre opp regningene etter beste skjønn, men står for så vidt fritt til å velge hvilke regninger de vil betale. Men nødvendige begravelsesutgifter skal dekkes så langt det er mulig før alle andre regninger og kostnader.

Skifteretten plikter ikke å varsle arvingene om at avdødes midler er overtatt i medhold av § 80.

Som eksempel på tilfelle hvor skifteretten bør bestemme at midler skal inngå i boet etter § 80 annet ledd annet punktum, nevnes når det er grunn til å anta at mottakerne av midlene ikke har vært i god tro med hensyn til boets størrelse.

6.2 Privat skifte

Vilkårene for privat skifte fremgår av §§ 78 og 79. I § 124 er det angitt hva som menes med "loddeier".

Loddeiere som overtar ansvaret for avdødes gjeld blir som hovedregel ansvarlig for all gjeld (bortsett fra gjeld som faller bort ved dødsfallet,

f eks studielån i statens lånekasse for utdanning, og gjeld som faller bort etter reglene om preklusivt proklama). Det er bare hvor boets brutto aktiva antas å være mindre enn 3 ganger grunnbeløpet i folketrygden (på dødsfallstidspunktet) at ansvaret er begrenset til boets midler etter at begravelsesomkostningene er dekket, jf § 78 annet ledd. Det er viktig at arvingene gjøres uttrykkelig oppmerksom på dette, slik at de skjønner at de kan risikere å bli sittende igjen med bare gjeld. Det er dessverre noen som tror at de kan bli fri for gjeldsansvaret ved å overlate boet til offentlig skifte. Slike misforståelser er det viktig å få oppklart. Skriftlig veiledning vil ofte være utilstrekkelig. I særdeleshet bør man advare gjenlevende ektefelle mot å overta dødsboet etter en insolvent ektefelle,

jf § 107 første ledd annet punktum.

Skifteretten behøver ikke å ta stilling til om boets aktiva antas å være mindre enn 3 ganger grunnbeløpet i folketrygden. Ansvarets begrensning følger av loven. Det er ikke noe i veien for at arvinger i småboer i forbindelse med gjeldsovertagelsen hevder at boet er mindre enn 3 ganger grunnbeløpet i folketrygden. I så fall bør skifteretten gi en påtegning om dette på attesten. Arvingene kan imidlertid ikke overta boet med forbehold om at boets aktiva er under 3 G. Bestemmelsen kan påberopes av arvinger etter gjeldsovertagelse hvis det senere viser seg at boet ikke var på mer enn 3 ganger grunnbeløpet i folketrygden.

Gjeldsovertagelseserklæringen fra arvinger som ønsker å forestå privat skifte må skje skriftlig overfor skifteretten innen 60 dager eller den fristen skifteretten har satt, jf § 81. Etter utløpet av fristen utsteder skifteretten attest til de arvinger som har overtatt gjeldsansvaret. Fristen bør settes så rommelig at resultatet av eventuelt proklama kan foreligge før arvingene må ta standpunkt til om de vil overta ansvaret for gjelden eller ikke. Dersom proklama ikke er aktuelt, kan det være naturlig å sette en kortere frist. Når fristen er gitt, vil arvingene innrette seg på at de har en bestemt tid til å tenke seg om og avgjøre om de vil skifte privat eller ikke. En gitt frist kan derfor ikke forkortes om ikke alle arvingene samtykker. Dersom alle loddeierne har påtatt seg ansvaret for avdødes forpliktelser, vil skifteretten imidlertid kunne utstede skifteattest før utløpet av den fastsatte frist. § 81 åpner derimot for en forlengelse. Det kan f eks gis en kortere fristforlengelse for de loddeierne som har oversittet 60-dagers fristen. Dette må være forsvarlig selv om de loddeiere som har overtatt gjeldsansvaret innen den opprinnelige fristen skulle motsette seg det. Men noen lengre fristutsettelse bør ikke komme på tale i slike tilfeller.

Man kan også få boet til privat skifte etter at offentlig skifte er åpnet, se

§ 32. Selv om tilbakelevering forutsetter at alle loddeierne er enige om det, er det ikke nødvendig at samtlige overtar ansvaret for avdødes gjeld, se § 78 første ledd. Hvis noen av arvingene motsetter seg tilbake-

leveringen, må boet fortsatt skiftes offentlig. Dette følger av at arvingene kan kreve dødsboet offentlig skiftet.

Om gjeldsovertagelse for umyndige arvinger og arvinger med hjelpeverge - se nedenfor under punkt 8.1.

6.3 Uskiftet bo

Se arveloven kapittel III.

Om frist for å gi melding om å sitte i uskiftet bo - se skifteloven § 81 og merknadene om gjeldsovertagelseserklæringen i pkt 6.2 om privat skifte.

Om delvis uskifte - se skifteloven § 89.

Tradisjonelt har gjenlevende som oftest sittet i uskifte med felleseie, og det er mange som ikke reflekterer over andre muligheter. Gjenlevende ektefelle bør derfor orienteres om fordeler og ulemper med uskifte. Særlig må gjenlevende gjøres oppmerksom på at bestemmelsene i ekteskapsloven av 4. juli 1991 nr 47 § 59 om skjevdeling av felleseie, ikke gjelder ved skifte mellom gjenlevende ektefelle og avdødes arvinger hvis gjenlevende har sittet i uskiftet bo, jf ekteskapsloven § 77 første ledd. Uskifte i dødsbo av beskjeden størrelse må bestemt frarådes, jf bestemmelsene om minstearv. Tilsvarende gjelder for insolvente dødsbo, hvor det vil være gunstigere for gjenlevende ektefelle med offentlig skifte av avdødes bo, jf skifteloven § 107 første ledd. Man bør videre være svært varsom med å anbefale uskifte til yngre mennesker. Det kan være økonomisk langt mer fordelaktig å skifte straks. Det bør under enhver omstendighet gjøres tydelig oppmerksom på konsekvensene av uskifte med hensyn til hva som går inn i uskifteboet (forsikringer, arv, egne inntekter osv) som ellers ville vært holdt utenom. Uskifte passer normalt best for eldre uten særkullsarvinger. Videre kan uskifte også lønne seg for yngre enker/enkemenn dersom avdøde hadde langt større formue som ved skifte skal skjevdeles enn gjenlevende.

I denne forbindelse er det viktig å være klar over at avdødes livspoliser som regel ikke går inn i dødsboet. Gjenlevende ektefelle skal ha forsikringssummen utenom dødsboet såfremt ikke andre er uttrykkelig begunstiget i polisen. Forsikringssummen anses ervervet etter dødsfallet og anses derfor ikke å tilhøre ektefellenes tidligere felleseie. Den tas følgelig ikke med som formuespost ved delingen av felleseiet etter dødsfallet. Derimot vil forsikringssummen gå inn som formuespost i uskifteboet dersom gjenlevende velger dette alternativ. Det er en følge av arvelovens bestemmelse om at alt det som en ektefelle erverver under uskifte, går inn i uskifteboet.

Skifteretten må på bakgrunn av de gitte opplysninger ta standpunkt til om vilkårene for uskifte foreligger etter arvelovens bestemmelser. Dersom det på grunnlag av den egenerklæring om ektefellenes formuer som skal foreligge etter arveloven § 14 første ledd, må antas at gjenlevende ektefelle er insolvent, har gjenlevende ektefelle som hovedregel ikke rett til uskifte, jf arveloven § 13 første ledd.

Insolvensvurderingen må skje på grunnlag av gjenlevende ektefelles egen formue og vedkommendes egen gjeld. At gjenlevende i tilfelle av skifte har krav på overføring fra avdødes formue, skal ikke tas i betraktning. Uskifte bør imidlertid ikke være utelukket hvis det bare foreligger en mindre underbalanse hos gjenlevende, og avdøde var meget formuende.

Skal uskifteboet omfatte særeie, som får betydning for delingsnormen ved det senere skifte, skal gjenlevende ektefelle og arvingene inngå avtale om "verditilhøvet av særeigemidlane" jf arveloven § 14 annet ledd jf § 26 annet ledd. Formålet med en slik avtale er bl a å skaffe et pålitelig vurderingsgrunnlag for det andelsforhold som skal legges til grunn ved det senere skifte. Avtalen kan f eks se slik ut:

"Undertegnede ... samtykker herved i at ... sitter i uskiftet bo med de midler som vår ... født ... død ... etterlot seg.

Det er samtidig inngått avtale om at av det uskiftede bo skal ... % anses å skrive seg fra mannens særeie og ... % fra hustruens særeie.

Ved fremtidig skifte - i levende live eller ved lengslevendes død, ved testamentariske bestemmelser eller andre disposisjoner - skal således ... % av boet anses som førstavdødes eiendom.

... den ...

... ... ... ...."

Justisdepartementet antar at gjenlevende kan gjøre minstearven gjeldende når uskiftebo skiftes. Det gjelder også i de tilfellene hvor dødsfallet fant sted før 01.01.91 (da reglene om minstearv trådte i kraft),

jf bestemmelsene om når arven faller, jf arveloven § 22 første ledd første punktum. Unntak må gjelde overfor arvinger som gjenlevende har sittet i uskifte med på grunn av deres samtykke - og arvelater døde før

01.01.1991. Etter arveloven § 22 første ledd andre punktum faller arven for deres vedkommende ved førsteavdødes død. Med andre ord kan ikke de som sitter i uskiftet bo etter en som døde før 01.01.91, kreve minstearv på bekostning av særkullsbarna.

Etter ordlyden i arveloven § 6 skal minstearven tilsvare 4 eller 6 ganger G på dødsfallstidspunktet. Lovteksten tilsier således at G på dødsfalls-

tidspunktet skal være avgjørende for beregningen av hvor stor minstearven skal være. Men man bør være tilbakeholdne med en streng ordfortolkning her, ettersom man under utarbeidelsen av lovteksten ikke konkret vurderte beregningen etter uskifte, som kan skje mange år etter dødsfallet. Å legge grunnbeløpet på dødsfallstidspunktet til grunn i uskiftebo tilfellene vil i mange tilfeller føre til urimelig resultat for lengstlevende og stride mot lovgivers ønske om å styrke gjenlevendes stilling, selv om det blir på bekostning av barnas pliktdel. En finner derfor at 4 eller 6 G bør beregnes ved uskifteboets opphør.

Om uskifte og umyndige arvinger - se nedenfor under punkt 8.1.

6.4 Testamentsfullbyrderbo

Etter skiftelovsendringen av 02.12.1994 med ikrafttredelse 01.01.1995 kan arvelater ved testament bestemme at en bestemt person (testaments-

fullbyrder) skal forestå skifte, jf ny § 87 a. For øvrig skal skifte skje enten ved offentlig eller ved privat skifte. Testamentsfullbyrder vil da opptre som henholdsvis bobestyrer og fullmektig. Minst en av arvingene må derfor etter dette, selv om testator har utpekt en testamentsfullbyrder, overta ansvaret for avdødes gjeld hvis man ønsker å overta boet til privat skifte. Overtas ikke gjelden, og boet går til offentlig skifte, kan den utpekte testamentsfullbyrder utpekes som bobestyrer dersom vedkommende tilfredsstiller de krav skifteretten stiller. Ved offentlig skifte må testamentsfullbyrder stille sikkerhet som bobestyrer i medhold av skifteloven § 91 a annet ledd.

De nye reglene inneholder imidlertid en viktig faktisk begrensning i testators valg av fullmektig, da det følger av § 87 a første ledd tredje punkt at avdødes livsarvinger og ektefelle ikke behøver å akseptere innsettelse av testamentsfullbyrder. Av Ot prp nr 81 for 1993-94 følger det at arvelaters innsettelse av fullmektig/bobestyrer må anses godtatt, med mindre noe annet uttrykkelig sies. Hvis det ikke er innkommet protester fra livsarvingene eller ektefelle innen utløpet av fristen i § 81, må aksept anses gitt ved stilltiende samtykke.

Hvis testamentsbestemmelsen på bakgrunn av ovennevnte må settes til side, må skifteattesten utstedes til de gjeldsovertagende arvinger ved privat skifte, og ved offentlig skifte må det eventuelt oppnevnes en annen bobestyrer.

Som tidligere bør skifteretten i særlige tilfeller beslutte at skifte skal foregå uten bistand fra den person som testator har utpekt. Det som særlig vil være aktuelt her er at vedkommende ikke viser seg skikket til oppgaven, jf § 87 a annet ledd.

Ovennevnte endringer i skifteloven har fått konsekvenser for en rekke tilstøtende bestemmelser. De viktigste endringene er at særregelen for beregning av arveavgift i arveavgiftsloven § 9 første ledd bokstav b og gebyrfritaket i rettsgebyrloven § 16 første ledd nr 2 oppheves.

6.5 Summarisk skifte

Se § 98.

Det er bare gjenlevende ektefelle som kan kreve summarisk skifte. Det følger av kapitteloverskriften at det er et vilkår at ansvaret for avdødes gjeld er overtatt.

Arvinger kan kreve full offentlig skiftebehandling hvis gjenlevende ektefelle ikke har sittet i uskiftet bo. Har gjenlevende sittet i uskiftet bo, kan arvingene bare anmode om full offentlig skiftebehandling, men det er opp til skifteretten å avgjøre om anmodningen skal etterkommes (se

§ 98 siste ledd siste punktum). Særkullbarns anmodning bør normalt tas til følge når uskiftet har berodd på samtykke fra disse. Videre bør skifteretten overføre konfliktboer som blir stående i stampe, til full offentlig skiftebehandling.

Det summariske skiftet er gebyrfritt, se rettsgebyrloven § 16 nr 4 (slik den lyder etter lovendringene 02.12.1994).

6.6 Offentlig skifte (åpning)

Se kap 13.

Skifterettens avgjørelse om å overta et bo får ikke uttrykk i noen formell beslutning med mindre det på forhånd har vært tvist om skifteretten skulle overta boet. I alminnelighet vil skifterettens beslutning om å overta boet komme til uttrykk ved at en holder registrering eller sender begjæring om registreringsforretning, jf § 13, jf § 2. Bobehandlingen må dessuten anses åpnet når skifteretten på annen måte utad gir uttrykk for at den har overtatt boet, f eks ved å oppnevne bobestyrer eller ved at boet føres inn i skifterettens saksliste, jf rettsgebyrloven § 4.

6.6.1 Offentlig skifte etter begjæring

6.6.1.1 Begjæringen.

Se § 84 jf § 60.

Det vil nesten alltid være hensiktsmessig å holde et forberedende rettsmøte - se ovenfor under pkt 5.4 - før det avgjøres om begjæringen skal tas til følge.

Etter gjeldende rett må som hovedregel begjæringen om offentlig skifte komme fra loddeiere. Dette medfører at skiftebegjæring fra en som mener å være arving, må avslås dersom skifteretten finner at vedkommende ikke har arverett. Dette gjelder f eks en skiftebegjæring fra avdødes livsarvinger dersom skifteretten finner det godtgjort at gjenlevende ektefelle er enearving etter reglene om minstearv. Men skifteretten bør holde et forberedende rettsmøte før den avgjør begjæringen ved kjennelse, jf § 23.

Offentlig skifte av dødsbo skal ikke åpnes etter begjæring fra legatarer unntatt i de tilfeller som nevnt i § 84 tredje ledd. Bestemmelsen kommer ikke til anvendelse hvor det er flere legatarer som samlet har krav på en vesentlig del av boet. "Vesentlig" må tolkes strengt. Som utgangspunkt må legatet utgjøre minst 3/4 av boet.

Ved lov av 02.12.1994 med ikrafttredelse fra 01.01.1995 er det bestemt at også kreditorene skal kunne kreve offentlig skifte uten forutgående privat skifte, hvis ingen av arvingene har overtatt boet til privat skifte innen fristen i § 84 sjette ledd. Kreditorene har i de tilfeller arvingene forholder seg passive, adgang til å begjære offentlig skifte innen den alminnelige 3-års fristen i § 85. § 86 gjelder tilsvarende ved begjæring om offentlig skifte etter § 84 sjette ledd, jf pkt 6.6.1.2 og pkt 6.6.3. Det er ikke gjort endringer i kreditorenes adgang til å kreve offentlig skifte etter reglene i § 84 femte ledd.

6.6.1.2 Sikkerhetsstillelse

Se § 86

På grunn av boenes ulike karakter og størrelse har departementet ikke villet stipulere noe bestemt beløp, men overlater til skifterettens skjønn å fastsette størrelsen av sikkerheten i det enkelte tilfellet. Det er imidlertid forutsetningen at beløpet ikke settes unødig høyt, men det må tas hensyn til både gebyret og forventede bobestyreromkostninger. Det foreligger ingen offentlig garantiordning for udekkede omkostninger.

En panthaver som ønsker en overbeheftet eiendom solgt av boet (i stedet for på tvangsauksjon), må garantere for alle boets omkostninger ved salget. I tillegg må vedkommende innestå for nødvendige pantefrafall fra øvrige panthavere, slik at de ikke senere kan sperre salg av eiendommen. Ellers bør overbeheftet eiendommer og eiendeler abandoneres.

Fast eiendom kan være overbeheftet og gir ikke uten videre sikkerhet for omkostningene. Effektiv pantegjeld kan være større enn det pantattesten viser.

Med hensyn til borettslagsleiligheter kan andelen av fellesgjelden være så stor at nettoutbytte av leiligheten blir minimal selv om avdøde ikke hadde belånt leiligheten.

Godtar man bankinnskudd som sikkerhet, bør kontoene gjøres opp først, eller man må be om en bekreftelse fra banken om at det ikke vil bli foretatt motregning. Det hender at banken gjør motregning gjeldende slik at heller ikke bankinnskudd gir sikkerhet. I slike tilfeller bør boet innstilles etter § 33 a.

Om sikkerheten skal ligge i boets midler, er det viktig å ta med i beregningen at vanlige begravelsesutgifter skal dekkes før skifte-

omkostningene, slik at det må være tilstrekkelig sikkerhet for begge deler.

6.6.1.3 Foreldelse av rett til å kreve offentlig skifte

Se § 85

Eksempler på "sterke rimelighetsgrunner" er tilfelle hvor det viser seg å være arvinger man ikke kjente til eller forhold utenfor loddeierenes kontroll har gjort at skifteoppgjøret vanskelig kan gjennomføres. Loddeierenes manglende enighet bør i alminnelighet ikke være tilstrekkelig grunnlag til å tillate offentlig skiftebehandling etter utløpet av 3-års fristen.

6.6.2 Offentlig skifte ex officio

Etter lovendringen i 1990 har det rådet tvil om skifteretten plikter å ta dødsbo til offentlig skifte av eget tiltak utover de tilfellene som er nevnt i skifteloven § 87 og § 88. Spørsmålet er nå avklart og det følger av ny

§ 83 at skifteretten som hovedregel skal overta boet til offentlig skifte der arvingene ikke skifter privat og boet antas å ha tilstrekkelig midler til å dekke begravelsesutgiftene og skifteomkostningene.

Hensynet bak bestemmelsen er behovet for å ha regler som gir ryddige forhold i en arvesituasjon. Det er viktig at eiendomsforholdene til arvelaters bo blir avklart, særlig gjelder dette der boet inneholder fast eiendom. En vil understreke at i tillegg til arvingenes og kreditorenes interesser, er det også av offentlig interesse å få gjennomført et skifte innen rimelig tid og i betryggende former.

Hvis vilkårene i bestemmelsen er oppfylt, skal retten som hovedregel åpne skifte av eget tiltak. Den endelige avgjørelse vil bero på en konkret vurdering fra skifterettens side. For å oppnå mest mulig ensartet praksis er det imidlertid forutsatt i Justiskomiteens Innst O nr 75 for 1993-94 at Justisdepartementet skal utarbeide nærmere retningslinjer for når skifteretten bør skifte boet av eget tiltak.

Hovedvilkåret for ex officio skifte er at ingen av arvingene vil påta seg gjeldsansvaret. Før skifteretten overtar et bo til skifte ex officio, bør retten henlede oppmerksomheten på at arvingene kan overta gjeldsansvaret uten særlig risiko, jf § 78 annet ledd. Videre bør retten vurdere om det er noen det er naturlig å overlate boet til etter § 80. Det kan også være lurt å gjøre større kreditorer oppmerksom på adgangen til å begjære offentlig skifte etter § 84 sjette ledd.

Skifteretten bør for øvrig avvente situasjonen en tid før eventuelt skifte åpnes av eget tiltak, antydningsvis ca 4 måneder, for å være helt sikker på at arvingene ikke ordner opp selv.

Skifteretten bør normalt ikke legge for mye arbeid i å undersøke boets økonomiske stilling. Undersøkelsen kan f eks bestå i en telefon til ligningsmyndighetene for å få opplysninger om avdødes selvangivelse. Ressurskrevende finregning må unngås. I enkelte tilfelle kan det også være hensiktsmessig at skifteretten kontakter lensmannen, banken eller arvinger for å få ytterligere opplysninger om avdødes formuesforhold. Det skal ikke være nødvendig å oppnevne bobestyrer til å foreta disse undersøkelsene. Er det tvil om verdien på fast eiendom, vil namsretten ofte kunne gi opplysninger. Det anses som hovedregel unødvendig å innhente en formell takst.

Når retten overveier å åpne skifte ex officio, kan det også i visse tilfeller være nyttig å innkalle eventuelle kjente arvinger og kreditorer til et forberedende rettsmøte, for å få opplyst hva disse vet om avdødes eventuelle etterlatenskaper. Slike forberedende møter kan bidra til å forenkle rettens arbeid med å lete opp mulige aktiva. Rettsmøtene kan bestyres av skifterettens funksjonærer med autorisasjon. Omkostningene knyttet til det forberedende rettsmøte må tas av boets midler.

Selv om arvingene forholder seg passive, skal retten ikke åpne skifte av eget tiltak i de tilfeller det ikke er midler til å dekke begravelsesutgifter og skifteomkostninger, jf skifteloven § 33 a.

Ved vurdering av om det er tilstrekkelig midler i boet til å dekke utgifter til begravelse og skifteomkostningene, må man se hen til om boet har frie aktiva. Overbeheftede aktiva skal ikke tas med i vurderingen, da det ikke kan legges til grunn at skifteomkostningene kan dekkes forlodds til fortrengsel for panthaverne, jf abandoneringsadgangen og plikten i skifteloven § 33 a til å innstille bobehandlingen der det ikke finnes midler til videre bobehandling.

Finner man at det er tilstrekkelig frie midler i boet til å dekke nevnte utgifter, må retten normalt åpne offentlig skifte i boer der arvelater er eier av et realregistrert formuesgode eller adkomstdokumenter til bolig. Tilsvarende må gjelde bo med brutto aktiva av betydelig verdi.

For mindre boer må det bero på en mer konkret vurdering om man skal åpne skifte ex officio. Justiskomiteen uttaler i ovennevnte innstilling at "ved små og kurante boer bør skifteretten etter en konkret vurdering kunne unnlate å overta boer som ikke skiftes privat". Også her vil konsekvensene ved å unnlate skifte og boets størrelse være viktige vurderingskriterier. Skifterettens arbeidsbyrde skal imidlertid ikke være avgjørende ved vurderingen. Videre bør det ikke legges vekt på hensynet til arvingene og kreditorene, da disse har adgang til å begjære offentlig skifte.

Som en generell veiledning kan antydes at retten bør åpne skifte av eget tiltak hvor netto aktiva etter fradrag for skifteomkostningene og utgifter til begravelse antas å være på ca 1 G.

Skifteretten må kunne innstille et ex officio skifte straks dersom det viser seg at det ikke er så mye midler i boet som tidligere antatt, eller massekravene, (f eks løpende leie, flytteutgifter, ukjente offentlige pålegg, regnskapsforpliktelser m.m.) blir større en beregnet.

Hvor det er midler til fordeling mellom arvingene, men disse ikke er kjente for skifteretten, bør retten (eventuelt en bobestyrer) henvende seg til folkeregisteret der vedkommende sist bodde, for å prøve å finne arvinger. Dersom man ikke finner arvinger i løpet av ca et halvt års tid, bør midlene tilfalle staten som arving, jf arveloven § 46 jf pkt 8.3. Dersom arvingene skulle dukke opp i ettertid, vil de kunne kreve sin arv i henhold til arveloven § 75.

6.6.3 Forskudd på gebyr mm

Se rettsgebyrloven § 3 og 16.

Regelen korresponderer med plikten til å stille sikkerhet for skifteomkostningene etter § 86. Unntak gjelder således hvor skifteretten må åpne offentlig skiftebehandling av eget tiltak. På tross av ordlyden i rettsgebyrloven § 3 antar departementet i overensstemmelse med § 86 at skifteretten, hvor det er ubetenkelig, kan unnlate å kreve at forskutteringsplikten etterkommes. Skifteretten har således etter omstendighetene adgang til å unnlate å kreve forskuttert rettsgebyr hvor det er åpenbart at boet har tilstrekkelige likvide midler, eller det blir stilt fullgod garanti for gebyrkravet. Selv om boets aktiva i og for seg er tilstrekkelige, vil det som hovedregel være nødvendig å kreve forskudd på kostnader dersom det ikke er kontanter i boet som kan brukes til dekning av løpende utgifter ved bobehandlingen.

Det understrekes at det er opp til skifteretten med endelig virkning å ta stilling til om lovens krav til forskuttering skal frafalles.

Rettsgebyrloven § 3, jf § 86 innebærer som ovenfor nevnt at skifteretten ikke kan kreve innbetalt forskudd på gebyr og andre skifteomkostninger når skifteretten overtar boet av eget tiltak. Dersom det må antas at boets midler er utilstrekkelig til å dekke skifteomkostningene, finner offentlig skiftebehandling normalt ikke sted, med mindre det stilles betryggende sikkerhet for disse, idet reglene i § 80 da vil være aktuelle. Er bobehandlingen åpnet skal den i slike tilfelle innstilles, jf § 33 a og rettsgebyrloven § 18 annet ledd.