Vi viser til brev 14. oktober 2025, hvor Hole kommune ber om departementets syn på hvordan begrepet «mindre endring» i plan- og bygningsloven (pbl.) § 11-17 andre punktum skal forstås. Det framgår av henvendelsen at kommunen ønsker å legge hensynssoner i områder som i kommuneplanens arealdel er planlagt for utvikling, og som er avhengig av finansering av ny eller utbedret infrastruktur, jf. pbl. kapittel 12 A. Kommunen vurderer å innføre slike hensynssoner raskt og med grunnlag i § 11-17 andre punktum om det er mulig.

Vurdering

Utgangspunktet for vurderingen er ordlyden i plan- og bygningsloven § 11-17 andre punktum. Det følger av første punktum at de samme bestemmelsene gjelder for endringer i og oppheving av en plan for utarbeiding av en ny, men etter andre punktum kan kommunestyret «delegere myndighet til å vedta mindre endringer i planen i samsvar med kommunelovens regler». Det følger videre av tredje punktum at før det treffes slikt delegeringsvedtak, skal saken forelegges berørte myndigheter.

Etter kommuneloven § 5-3 tredje ledd kan kommunestyret delegere myndighet til å treffe vedtak til andre folkevalgte organer, ordføreren eller kommunedirektøren innenfor rammene av kommuneloven selv eller annen lov.

Det er ikke nærmere presisert i § 11-17 hva som regnes som «mindre endringer». Det er nevnt i brevet 14. oktober 2025 at lovforarbeidene gir en viss veiledning om hva som ligger i begrepet. På side 227 i Ot. prp. nr. 32 (2007-2008) er det sagt følgende:

«Det kan være aktuelt å foreta mindre endringer av kommuneplanens arealdel utenom større planrevisjoner. Dette kan f.eks. være arrondering av formålsgrenser, justering av linjeføringer for infrastrukturanlegg, eller endringer av utbyggingsformål. Bestemmelsen åpner for at kommunestyret kan delegere myndighet til å vedta slike endringer enten til annet kommunalt organ eller administrasjonen i samsvar med kommunelovens regler. Slike endringer kan ikke skje før berørte myndigheter har hatt anledning til å uttale seg. I dette ligger det at endringen ikke må komme i strid med nasjonale eller viktige regionale hensyn som ellers ville medført innsigelse mot planen. Dersom berørte myndigheter er mot en slik endringen, må planendringen behandles som en ordinær planendring. Forvaltningslovens regler om at saken skal være tilstrekkelig opplyst før vedtak fattes, gjelder.»

Spørsmålet om innføring av en hensynssone med krav til grunneierfinansiering etter pbl. kapittel 12 A kan regnes som en mindre endring er ikke omtalt i Prop. 115 L (2024-2025) eller andre forarbeider til endringsloven hvor kapittel 12 A ble innført. Kapittel 12 A gir kommunen mulighet til å fastsette hensynssoner med betalingsplikt for grunneiere og utbyggere for etablering av infrastruktur som er nødvendig for utbyggingsområdet innenfor hensynssonen. Det er følgelig snakk om et relativt inngripende virkemiddel, ikke minst fordi betalingsplikten vil kunne gjelde store beløp, avhengig av størrelsen på byggetiltaket.

Etter departementets vurdering forutsetter lovforarbeidene at «mindre endringer» skal være av relativt beskjeden karakter, som justeringer av arealformålsgrenser og linjeføringer, eller endringer av utbyggingsformål. Endringer av utbyggingsformål kan ha relativt store konsekvenser. Å innføre en ordning med grunneierfinansiering er etter vår oppfatning av en annen og mer tyngende karakter enn det eksemplene skisserer.

Det kan innvendes at ordningen med grunneierfinansiering i mange tilfeller vil komme i stedet for bruk av utbyggingsavtaler, noe som innebærer at grunneier eller utbygger må betale for nødvendig infrastrukturetableringer i et utbyggingsområde. Ut fra et slikt synspunkt kan det hevdes at ordningen med grunneierfinansiering i praksis ikke er mer inngripende for utbyggeren enn innføring av en finansieringsordning etter kapittel 12 A. Det kan til og med hevdes at utbyggingsavtaler i noen tilfeller kan føre til at kostanden for utbygger blir større enn ved bruk av ordningen etter kapittel 12 A, fordi kostanden kanskje må deles på færre utbyggere.

Det er imidlertid stor forskjell på disse to ordningene. Inngåelse av utbyggingsavtaler bygger på frivillighet, mens krav om grunneierfinansiering etter kapittel 12 A er en tvungen ordning for grunneiere og utbyggere.

Departementet mener ut fra dette at innføring av hensynssoner med krav om grunneierfinansiering i kommuneplanens arealdel ikke kan regnes som «mindre endringer» etter § 11-17 andre punktum. Slike endringer bør derfor følge hovedreglene om full planbehandling, og at kommunestyret skal fatte vedtaket.