§§ 18-3 og 18-4 - Departementet svarer på spørsmål om kommunens adgang til å kreve refusjon for deler av en regulert vegstrekning, jf. pbl. §§ 18-3 og 18-4

Vi viser til din e-post av 19. november 2021. Departementet beklager lang saksbehandlingstid.

Slik vi forstår spørsmålene i henvendelsen din, lurer du om kommunen kan kreve refusjon etter plan- og bygningsloven (pbl.) § 18-3 for kun deler av en regulert veistrekning.

Departementet tar ikke stilling til konkrete enkeltsaker, og vår uttalelse gis derfor på generelt grunnlag.

Departementets svar

  1. Hvem kan kreve refusjon?

Hjemmelen for å kreve refusjon for utgifter til opparbeiding av veg, vann- og avløpsanlegg og fellesarealer følger av pbl. § 18-3. Ifølge bestemmelsens første ledd, kan den som vil «legge, omlegge, fornye eller utvide godkjent offentlig veg eller godkjent offentlig hovedledning for vann og avløpsvann…» kreve sine utlegg refundert fra øvrige eiendommer som nyter godt av opparbeidelsen.

Plan- og bygningsloven bygger på et prinsipp om at betingelsene for å kreve refusjon skal være de samme for offentlig og private aktører.[1] Bestemmelsen i pbl. § 18-3 skiller i utgangspunktet ikke mellom offentlige og private tiltakshavere. For refusjonskrav fra private tiltakshavere er det likevel et vilkår at tiltaket kan pålegges i medhold av § 18-1 eller § 18-2.

Dersom kommunen for eksempel opparbeider et veganlegg i tråd med gjeldende plan, kan den kreve refusjon fra areal som er refusjonspliktig etter pbl. § 18-6. Dette er arealer som selv ville hatt en opparbeidingsplikt for det aktuelle veganlegget etter pbl. § 18-1.

 

  1. Hva kan det kreves refusjon for?

Det følger av pbl. § 18-4 at refusjonsenheten er den sammenhengende strekningen som opparbeides, omlegges eller utvides etter § 18-1 første ledd. Utgiftene til det refusjonsberettigede tiltaket skal samlet fordeles på de arealer som ifølge pbl. § 18-6 er refusjonspliktige til enheten.

Ved privat opparbeiding av veg etter pbl. § 18-1, vil refusjonsenheten bli bestemt ut fra hvilken eiendom i et byggeområde som står for opparbeidingen. Bestemmelsen i pbl. § 18-1 tolkes slik at utgangspunktet for strekningen som skal opparbeides må tas i nærmeste offentlige veg som tilfredsstiller det kommunale kravet. Fra dette punkt skal vegen gå frem til og langs den side av tomten hvor den har sin atkomst. Eiendommer som ikke har atkomst til det aktuelle vegstrekket (refusjonsenheten), der utvidelsen skjer, vil ikke få en opparbeidelses- eller refusjonsplikt.[2]

Der kommunen står for opparbeidingen, vil den i større grad kunne bestemme hvor langt opparbeidingen skal gjennomføres sammenhengende, og dermed ha mulighet til å påvirke refusjonsenhetens størrelse. Avgjørelsen må likevel bygge på saklige hensyn. Dersom kommunen organiserer opparbeidingen basert på det som vil være gunstig for kommunen i en etterfølgende refusjonssak, kan det gi grunnlag for ugyldighetsinnsigelser, se blant annet Pedersen O.J. og P. Sandvik m.fl. Plan- og bygningsrett Del 2 Byggesaksbehandling, håndhevelse og sanksjoner, 3 utg. (2018) s. 507-508:

«Det vil ofte være mer eller mindre tilfeldig hvilken strekning som opparbeides under ett. Er det privat refusjon, vil enheten bli bestemt av rammene for tiltakshavers byggeprosjekt og eiendommer som først får pålegg om opparbeidelse etter § 18-1. Er det kommunen som krever refusjon, vil den selv kunne bestemme hvor langt opparbeidelsen skal gå, og kan planlegge lengre enn de enkelte byggeprosjekter. Men kommunen vil ikke stå helt fritt i sitt valg. Forutsetningen er at valget er bestemt av saklige hensyn. Hvis enheten skulle være bestemt ut fra den oppdeling som gir kommunen mest mulig i refusjon, vil vedtaket være ugyldig – se bygningslovkomiteens innstilling 1960 s. 118.»

Kommunen står altså friere enn private utbyggere til å bestemme hvor langt opparbeidelsen skal gå, men for å kunne kreve refusjon fra private er det som nevnt et krav om at disse har areal som blir refusjonspliktig etter pbl. § 18-6.

Siden refusjonsplikten forutsetter at eiendommen blir byggeklar etter § 18-1, må kommunen ha opparbeidet vegen slik den er vist i planen for å kunne kreve refusjon. Dersom vegen ikke opparbeides i regulert bredde, blir ikke arealene som er tilknyttet vegen byggeklare, og heller ikke refusjonspliktige. Vi nevner også at kommunen ikke kan kreve refusjon for tiltak som går utover lenge- og breddebegrensningene i pbl. § 18-1.

For ordens skyld presiserer vi avslutningsvis at ett og samme areal ikke kan bli refusjonspliktig for samme refusjonsenhet mer enn en gang.[3]

 

 

[1] Se Frode A. Innjord (red.) Plan- og bygningsloven med kommentarer Plandelen, Bind I, 1. utgave, 2. opplag (2012) s. 491.

[2] Se NOU 2005:12 s. 381 og departementets uttalelse i sak 21/442.

[3] Se departementets uttalelse i sak 15/4943.