Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

§ 21-9 - Departementet besvarer spørsmål om beregning av treårsfristen i plan- og bygningsloven

Vi viser til e-post fra Bergen kommune, datert 26. februar 2019.

Spørsmålet er hvordan treårsfristen i plan- og bygningsloven (pbl.) § 21-9 beregnes når det er gitt tillatelse til endring av rammetillatelsen.

Vi nevner innledningsvis at departementets uttalelse gis på generelt grunnlag.

Departementets svar

Det følger av pbl. § 21-9 første ledd at "[er] tiltaket ikke satt i gang senest 3 år etter at tillatelse er gitt, faller tillatelsen bort."

Som nevnt i deres e-post følger det av NOU 2005:12 s. 505 at for eventuelle endringstillatelser regnes fristen fra siste tillatelse, slik at ny tillatelse avbryter 3-års fristen. Dette utgangspunktet er det samme som departementet la til grunn i en tolkningsuttalelse fra 8. mars 1998 (sak 93/835), som gjaldt pbl. 85 § 96. I sin kommentarutgave til plan- og bygningsloven viser også Frode A. Innjord[1] til ovennevnte rettskilder, og legger tilsvarende standpunkt til grunn.

Problemstillingen er ikke særskilt omtalt i Ot.prp.nr. 45 (2007-2008).

Etter ikrafttreden av plan- og bygningsloven av 2008 har departementet  sett det som nødvendig å legge en annen forståelse av pbl. § 21-9 til grunn.  Vi viser til vår uttalelse fra 3. april 2012 (sak 11/1426), hvor det fremgår at:

"Dersom tiltaket kan behandles som en endring av den opprinnelige tillatelsen, mener departementet at en slik endringstillatelse ikke medfører en forlengelse av tre års fristen i pbl. § 21-9 for å sette i gang et tiltak. Fristen vil i disse tilfellene løpe fra den opprinnelige tillatelsen uavhengig av om det foreligger en endringstillatelse i tiltaket."

Verken i NOU 2005:12 eller tolkningsuttalelsen er det særskilt drøftet eller problematisert hva en endringssøknad er. Etter vår oppfatning er dette et forhold av betydning for varigheten av tillatelsen. Departementet har i flere uttalelser lagt til grunn at endringssøknader ikke er en egen søknadskategori, jf. pbl. § 21-2. Se bl.a. ovennevnte uttalelse samt sak 14/5773 og sak 16/2572. Som følge av dette har endringssøknader heller ikke vært nærmere regulert i regelverket utover krav til saksbehandlingstid. Av § 23 første ledd bokstav d i tidligere forskrift om saksbehandling og kontroll i byggesaker, fremgikk det at kommunen hadde 12 uker på å behandle slike søknader. Bestemmelsen ble videreført i byggesaksforskriften (SAK10) § 7-1 andre ledd. Ved lovendring som trådte i kraft i 2017, er søknader om endring nå eksplisitt nevnt i pbl. § 21-7 åttende ledd, som oppstiller en egen frist for søknader om endring av tillatelse. SAK10 § 7-1 andre ledd ble opphevet som følge av ovennevnte lovendring i 2017.

I forarbeidene til lovendringen i 2017, ble det drøftet nærmere hva som utgjør en endringssøknad.[2] Det er i merknaden til pbl. § 21-7 lagt til grunn at "[det] må trekkes et skille mellom søknader om endring av en gitt tillatelse og helt nye søknader." Det er opp til kommunen å avgjøre om en søknad kan behandles som en endringssøknad eller om søknaden må anses som en helt ny søknad. En typisk endringssøknad kan for eksempel gjelde søknadspliktige fasadeendringer, terrengendringer, endring av romfordeling eller andre endringer som knytter seg til det godkjente tiltaket. Hvis søknaden innebærer store, omfattende endringer av det godkjente tiltaket, for eksempel vesentlig ombygging eller andre forandringer som i betydelig grad endrer tiltakets karakter, vil dette tale for å anse søknaden som en helt ny søknad.[3]

Departementet mener en søknad om endring, slik den er beskrevet ovenfor, ikke kan føre til at rammetillatelsen, som ligger til grunn for søknaden om endring, får tre nye år fra endringstillatelsen. Vi mener at dette også følger forutsetningsvis av merknaden til pbl. § 21-9 i Ot.prp. nr. 45 (2007-2008), hvor det står at det med "tillatelse" menes rammetillatelse eller ett-trinnstillatelse. Når det søkes om endring av en rammetillatelse, jf. avsnittet ovenfor, må fortsatt den gitte rammetillatelsen være utgangspunktet for beregning av fristen i pbl. § 21-9. Dersom det gis tillatelse til en søknad om endring vil det følgelig etter departementets syn ikke foreligge en ny rammetillatelse eller ett-trinnstillatelse. Medfører derimot en endringssøknad at tiltaket er av en slik karakter at det må opprettes en helt ny sak med full søknadsbehandling, vil en ny rammetillatelse eller ett-trinnstillatelse være gyldig i 3 år fra det nye vedtaket. 

Departementet legger til grunn at lovgiver ikke har ment at søknader, som etter gjeldende regelverk må betraktes som søknader om endring, skal kunne forlenge treårsfristen i pbl. § 21-9. En annen tilnærming enn dette vil kunne innebære en tilsidesettelse av kommunens styringsmuligheter gjennom kommunal arealplanlegging, og derigjennom også en tilsidesettelse av det lokale selvstyre. Etter vår oppfatning er ikke dette i samsvar med intensjonen til bestemmelsen, og for øvrig også lite forenlig med både lovens system og lovens formål, jf. pbl. § 1-1.

Kopi:

Bergen kommune v/Vivian Ruth Meyer

 

[1] Frode A. Innjord, Plan- og bygningsloven med kommentarer, 1. utg. 2. opplag 2012, side 652.

[2] Se Prop.110 L (2016-2017), merknader til § 21-7.

[3] Se note 2.

Til toppen