Del 9
Støtte og tiltak før og etter adopsjon

24 Forberedelse av og etterfølgende støtte til adoptivfamilier

24.1 Innledning

I Norge tilbyr ingen offentlige organer spesifikke støttetjenester til adoptivfamilier. Tanken er at støtte og tiltak til adoptivfamilier primært skal dekkes av det ordinære hjelpetilbudet. Adopsjonssøkere i Norge som skal adoptere fra utlandet får tilbud om å delta på adopsjonsforberedende kurs, men kurset er ikke obligatorisk og har begrenset med plasser. Tilsvarende ordning finnes ikke for adopsjon av norske barn, f.eks. adopsjon av spedbarn, fosterbarn eller barn som har mistet sine foreldre. Til sammenligning må personer som ønsker å bli godkjente fosterforeldre, gjennomgå en opplæring som blant annet innebærer å bestå et forberedende kurs.

På den ene siden er det, som Hove-utvalget også pekte på i forbindelse med internasjonal adopsjon, et paradoks at adopsjonssøkere må vurderes grundig og godkjennes i forkant av en adopsjon, men at de nærmest blir overlatt til seg selv etter at barnet er kommet til familien. Den grundige prosessen forut adopsjonen tilsier nettopp at familien står overfor en ekstraordinær utfordring som gjerne skiller seg fra å få egenfødte barn. På den andre siden kan man si at hensikten med den grundige godkjenningsprosessen nettopp er å sikre at familien er godt rustet til å håndtere eventuelle spesielle utfordringer som kan oppstå i etterkant av en adopsjon, eller som departementet formulerer det i forbindelse med internasjonal adopsjon (rundskriv Q-0972 s. 3):

«Hvilke adoptivforeldre som får hvilket barn vet man imidlertid vanligvis ikke på det tidspunktet man gir forhåndssamtykke til adopsjon. Myndighetene må derfor, så langt det er mulig, forvisse seg om at hver familie som godkjennes også har kapasitet til å ta hånd om et barn som kan være skadet når det kommer til Norge.»

Dette kapittelet ser nærmere på hvilke støtteordninger som finnes for adopsjonssøkere og adoptivfamilier. Adopsjonslovutvalget legger frem forslag til endringer som er ment å forbedre den støtten adoptivfamilier får og slik gjøre det norske regelverket bedre i overenstemmelse med internasjonale forpliktelser.

24.2 Velferdsrettigheter

24.2.1 Formålet med denne redegjørelsen

Adopsjonslovutvalget redegjør kort for adoptivforeldres velferdsrettigheter i forbindelse med adopsjonen. Hensikten er ikke å gi en fullstendig redegjørelse av adoptivforeldrenes rettigheter, men å gi en innføring som kan danne et bakteppe for den videre fremstillingen.

24.2.2 Permisjonsrettigheter

Permisjonsrettigheter ved adopsjon er regulert i arbeidsmiljøloven kapittel 12 (retten til lønn i permisjonstiden følger i stor grad av annet regel- og avtaleverk, se under i punkt 24.2.3). Adoptivforeldre har ikke rett på permisjon før de overtar omsorgen for barnet. Til sammenligning har arbeidstaker som er gravid rett til permisjon i inntil tolv uker under svangerskapet, jf. aml. § 12-2, og rett til fri fra arbeidet med lønn i forbindelse med svangerskapskontroll når slike undersøkelser ikke kan finne sted utenfor arbeidstiden, jf. aml. § 12-1. Adoptivforeldre går naturlig nok ikke til svangerskapskontroll. De har heller ikke behov for svangerskapspermisjon. Adoptivforeldre kan derimot ha behov for fri fra jobb i forbindelse med adopsjonsprosessen. Dette gjelder særlig søkere til internasjonal adopsjon, men også dels søkere til adopsjon av spedbarn som er frigitt til nasjonal adopsjon. De går gjennom en omfattende utredelse- og godkjenningsprosess hvor det nok kan være nødvendig å ta fri fra jobb i visse tilfeller, f.eks. i forbindelse med utredningen til regionkontoret i Bufetat med samtaler og hjemmebesøk, søkernes innhenting av legeattest og lignende. Dette er imidlertid behov som melder seg før søkerne i det hele tatt er godkjent som adoptivforeldre. De adopsjonssøkere som gis forhåndssamtykke til internasjonal adopsjon og som blir tildelt et barn, kan ha behov for å ta fri fra jobb i forbindelse med hentereisen. En hentereise kan strekke seg fra et par uker til flere måneder, avhengig av hvilket land en adopterer fra. I noen opprinnelsesland kreves det at begge adoptivforeldrene er til stede i landet gjennom hele adopsjonsprosessen, mens andre kun krever at begge er til stede når selve adopsjonsavgjørelsen treffes (typisk ved en domstol).

Etter at adoptivforeldre overtar omsorgen for et barn, har de rett på to ukers omsorgspermisjon, jf. aml. § 12-3 nr. 2. Retten tilsvarer fars rett til omsorgspermisjon for å bistå moren ved fødsel etter bestemmelsens nr. 1. Forarbeidene begrunner regelen slik (Ot.prp. nr. 49 (2004–2005) s. 190):

«Departementet mener at mye taler for å likestille adopsjonsforeldre med biologiske foreldre. En rett til omsorgspermisjon ved adopsjon kan ikke begrunnes helt på samme måte. Moren har ikke gått igjennom svangerskap og fødsel, og hensynene bak loven blir derfor andre. Adoptivforeldre overtar imidlertid ofte omsorgen for barn som har fått en vanskelig start på livet. Det er et særlig behov for tid til å etablere et forhold mellom barn og foreldre, ikke minst fordi det kan være vanskelig å kommunisere med barnet i starten. På denne bakgrunn kan departementet ikke se noen avgjørende grunn til å ha forskjellige regler for adoptivforeldre og biologiske foreldre.»

Adoptivforeldre har rett på foreldrepermisjon i til sammen tolv måneder etter at omsorgen for barnet er overtatt, jf. aml. § 12-5 nr. 4, jf. § 12-5 nr. 1. Skjæringstidspunktet er den faktiske omsorgsovertakelsen, ikke når adopsjonen rettslig sett gjennomføres, uten at det her er nødvendig å gå inn på de ulike tolkingsspørsmålene som her kan oppstå i tilknytning til hentereisen.

Retten til permisjon gjelder ikke ved stebarnsadopsjon eller dersom barnet er over 15 år, jf. aml. § 12-5 nr. 4 siste punktum. Adoptivforeldres rett til foreldrepermisjon tilsvarer biologisk foreldres rett til foreldrepermisjon etter aml. § 12-5, svangerskapspermisjon etter aml. § 12-2 og fødselspermisjon etter aml. § 12-4.

24.2.3 Økonomiske ytelser

24.2.3.1 Foreldrepenger

Adoptivforeldrenes rett til økonomiske ytelser i forbindelse med adopsjon er regulert i folketrygdloven og hovedtariffavtalen. Utgangspunktet for økonomiske ytelser er folketrygdloven kapittel 14.

For å få rett på ytelser etter folketrygdloven kapittel 14 må en være medlem av folketrygden, jf. ftrl. § 14-2, jf. kapittel 2. Formålet med økonomiske ytelser i folketrygdloven kapittel 14 er å dekke tapt arbeidsinntekt, jf. ftrl. § 14-1. Ytelsene tilsvarer på mange måter rettighetene ved sykdom, og utmålingsreglene er de samme.

Adoptivforeldre som skal ta ut foreldrepenger, må ha opptjent rett til foreldrepenger ved å være yrkesaktiv med pensjonsgivende inntekt i minst seks av de ti siste månedene, og den pensjonsgivende inntekten må tilsvare minst halvparten av grunnbeløpet, jf. ftrl. § 14-6. Både mor og far kan opptjene rett til foreldrepenger, men ved adopsjon må mor ha oppnådd slik rett på det tidspunktet foreldrene overtar omsorgen for barnet, jf. ftrl. § 14-6 tredje ledd siste punktum. Morens rettighetsstatus må være klarlagt ved stønadsperiodens begynnelse, og regelen bygger på et prinsipp om størst mulig likhet for ytelser ved fødsel og adopsjon (Ot.prp. nr. 51 (2007–2008) s. 4).

Adopsjon av barn som er fylt 15 år, gir ikke rett på foreldrepenger, jf. ftrl. § 14-5 første ledd. Det gjør heller ikke adopsjon av ektefellens barn med mindre adopsjonen finner sted mens stønadsperioden ved fødsel fortsatt løper. Dersom barnet stebarnsadopteres på et så tidlig tidspunkt, får adoptivforelderen tilsvarende rettigheter som fedre i den resterende delen av stønadsperioden. Adoptivforelderen har derimot ikke plikt til å ta ut fedrekvote, jf. ftrl. § 14-5 tredje ledd (se også Ot.prp. nr. 5 (2006–2007) s. 2).

I henhold til ftrl. § 14-10 annet ledd kan adoptivforeldre tidligst ta ut foreldrepenger fra det tidspunkt de faktisk overtar omsorgen for barnet. Tidspunktet samsvarer med hvilket tidspunkt adoptivforeldre har rett på permisjon.

Folketrygdloven § 14-10 annet ledd innebærer at foreldrene kan velge om de vil starte perioden med en gang de overtar omsorgen eller om de av ulike årsaker ønsker å vente med å starte uttaket. Det følger av ordlyden at hvis foreldrene velger å vente med uttaket, er ikke dette en utsettelse etter ftrl. § 14-11. Det er først når uttaket av foreldrepenger er påbegynt at § 14-11 kommer til anvendelse. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at vilkårene om opptjeningstid må være oppfylt på det tidspunktet foreldrene starter uttaket.

Det følger av ftrl. § 14-9 første og annet ledd at stønadsperioden ved adopsjon er tre uker kortere enn ved fødsel. Ved adopsjon er stønadsperioden 46 stønadsuker med full sats eller 56 uker med redusert sats, mot 49 og 59 uker ved fødsel. Dersom mor velger å ikke benytte seg av de tre permisjonsukene som kan gis før fødselen, har foreldrene rett på 46 uker med full sats og 56 uker med redusert sats, tilsvarende som ved adopsjon. Ved fødsel har i tillegg mor rett på svangerskapspenger dersom hun «etter bestemmelser i lov eller forskrift blir pålagt å slutte i sitt arbeid fordi hun er gravid, og det ikke er mulig å omplassere henne til annet høvelig arbeid i bedriften», jf. ftrl. § 14-4. Dette er ytelser til mor som er i svangerskapspermisjon etter aml. § 12-2. Adoptivforeldre har ikke tilsvarende rett.

For adoptivfamilier som adopterer fra utlandet kan det melde seg særlige spørsmål ved rett til foreldrepenger i forbindelse med hentereisen og/eller en eventuell prøvetid før adopsjon. Adoptivfamilier har ikke rett på foreldrepenger i forbindelse med hentereisen før de har overtatt omsorgen for barnet. De kan altså ha rett på foreldrepenger i de tilfeller hvor barna er i foreldrenes omsorg i en prøveperiode før adopsjonen gjennomføres. Dette gjelder uavhengig av hvilket land prøvetiden foregår i og lengden av den. Forutsetningen for å få foreldrepenger i prøvetiden er at adoptivforeldrene har overtatt omsorgen med sikte på adopsjon og det er grunnlag for å anta at adopsjonen vil gå i orden (rundskriv R14-00-2-J13 s. 45).

NAV understreker i rundskrivet at i de tilfellene der prøvetiden i utlandet er lang, er det spesielt viktig at foreldrene gis god informasjon og veiledning slik at de ikke mister rettigheter. For eksempel kan retten til foreldrepenger falle bort fordi vilkåret om arbeid i minst seks av de siste ti månedene ikke er oppfylt (rundskriv R14-00-2-J13 s. 45).

Adoptivforeldre som ikke har opparbeidet seg rett på foreldrepenger, har på tilsvarende vis som opprinnelige foreldre rett på engangsstønad, jf. ftrl. § 14-17. Dette gjelder ikke dersom barnet er fylt 15 år, eller ved stebarnadopsjon. Dersom det ytes foreldrepenger til mor eller far som adopterer alene, utbetales engangsstønaden i den utstrekning stønaden overstiger utbetalte foreldrepenger, jf. ftrl. § 14-17 femte ledd.

24.2.3.2 Kontantstøtte

Kontantstøtte ytes for barn mellom 1 og 2 år som er bosatt i Norge og som ikke, eller bare delvis, gjør bruk av barnehageplass som det ytes offentlig tilskudd for, jf. kontantstøtteloven § 2. Uavhengig av aldersgrensen i kontantstøtteloven § 2, kan kontantstøtte for adopterte barn utbetales i 11 måneder, forutsatt at barnet er under opplæringsalder og heller ikke har startet grunnskoleopplæring, jf. kontantstøtteloven § 10 tredje ledd.

Det fremgår av kontantstøtteloven § 10 første og annet ledd at kontantstøtte for adopterte barn utbetales fra og med kalendermåneden etter at stønadsperioden for fulle foreldrepenger etter ftrl. § 14-9 annet ledd er utløpt. Dersom det er gitt engangsstønad etter ftrl. § 14-17, utbetales kontantstøtte fra samme tidspunkt som om det var gitt fulle foreldrepenger etter ftrl. § 14-9 annet ledd.

24.2.3.3 Adopsjonsstøtte

Kostnadene ved en utenlandsadopsjon ligger i dag mellom kr 150 000 og kr 177 000.1 I tillegg kommer eventuelle reiseutgifter og inntektstap i forbindelse med utredelse- og godkjenningsprosessen og hentereisen.

Adoptivforeldre som er gitt forhåndssamtykke til adopsjon fra norske myndigheter, og er bosatt i Norge, får subsidiert adopsjonen med en adopsjonsstøtte. I 2013 lå denne på kr 45 330, og fra 1. januar 2014 økte den til kr 46 920. Dette er en støtte som kun gis til foreldre som adopterer fra utlandet. Utover ordinære egenandeler (f.eks. for å få helseattest) skal det ikke knytte seg noen kostnader til å adoptere nasjonalt. Adopsjonsstøtten må ikke forveksles med engangsstønad ved fødsel og adopsjon. Adoptivforeldre har på lik linje med andre foreldre rett på engangsstønad dersom vilkårene i ftrl. § 14-17 er til stede.

Adopsjonsstøtten er ingen lovfestet rett, men fremkommer av departementets retningslinjer for tildeling av engangsstøtten ved adopsjon av barn fra utlandet (Rundskriv 25. januar 2001 – Retningslinjer for tildeling av engangsstøtten ved adopsjon av barn fra utlandet, Q-1013). Ordningen med adopsjonsstøtte er beskrevet slik i departementets forslag til statsbudsjett 2014 (Prop. 1 S (2013–2014) kapittel 852 s. 135):

«Eingongsstønad ved adopsjon av barn frå utlandet blei innført i 1992 for å motverke ei ujamn sosial fordeling av adopsjonar knytt til foreldra sin økonomi pga. dei høge kostnadene ved adopsjon frå utlandet.
Stønaden blir ytt adoptivforeldre som på førehand har fått samtykke av norske adopsjonsstyresmakter til å adoptere barn frå utlandet. Adopsjonen må anten vere gjennomført i Noreg, eller han må vere gjennomført i utlandet og registrert i det sentrale adopsjonsregisteret i Bufdir».

Nivået på engangsstøtten fastsettes av Stortinget hvert år, og den øker normalt i takt med pris- og lønnsveksten. En eventuell økning henger altså ikke sammen med hverken folketrygdens grunnbeløp eller de gjennomsnittlige kostnadene per adopsjon. En illustrasjon kan være at medlemmene i Adopsjonsforum i mai 2013 ble forespeilet at en adopsjon vil koste rundt kr 150 000, mens i januar 2014 var det forventede kostnadsnivået økt til kr 177 000. Mens støtten for 20 år siden dekket rundt 70–75 % av adopsjonskostnaden, dekker den i dag rundt 30–33 %.2

Adopsjonsorganisasjonene har i lenger tid arbeidet for å knytte adopsjonsstøtten til folketrygdens grunnbeløp, og de har gjennomført en underskriftsaksjon.

24.3 Støtte og tiltak før adopsjon

24.3.1 Veiledning av søkere

Etter fvl. § 11 har de ulike instansene som behandler en adopsjonssøknad en generell veiledningsplikt. Forskrift 15. desember 2006 nr. 1456 til forvaltningsloven (forvaltningsforskriften) kapittel 2 gir nærmere regler for hvor langt veiledningsplikten rekker og på hvilken måte veiledningen skal gis.

Rundskriv Q-1045 viser til at både regionene i Bufetat, adopsjonsorganisasjonene og kommunen skal gi generell informasjon og veiledning i forbindelse med adopsjon. Veiledningsplikten gjelder overfor partene i en adopsjonssak som er under behandling og overfor personer som har spørsmål av mer generell karakter. Under behandlingen av en konkret sak skal tjenestemannen av eget tiltak vurdere partenes behov for veiledning om gjeldende rett og vanlig praksis på området.

24.3.2 Adopsjonsforberedende kurs

24.3.2.1 Bakgrunn

Adopsjonsforberedende kurs er det eneste konkrete veiledningstilbudet som gis til en hel gruppe adopsjonssøkere. Bufdir tilbyr kurset til søkere som ønsker å adoptere et ukjent barn fra utlandet.

Det var adopsjonsorganisasjonene som først utarbeidet og holdt adopsjonsforberedende kurs for sine medlemmer. Kursene ble utarbeidet av erfarne adoptivforeldre, og disse var også aktive ved gjennomføringen av kursene både som ledere og forelesere. Arbeidet tok tid og medførte store økonomiske kostnader både for organisasjonene og adopsjonssøkerne. Etterhvert som tallet på internasjonale adopsjoner økte, økte også behovet for adopsjonsforberedende kurs, og adopsjonsorganisasjonene tok initiativ til at staten skulle engasjere seg i organiseringen av kursene. I 2002 nedsatte Barne- og familiedepartementet en faggruppe som skulle se nærmere på behovet for kurs. På grunnlag av faggruppens utkast om målsetting, innhold og organisering av adopsjonsforberedende kurs, bestemte departementet at kursene skulle etableres som mer permanente tiltak.

I fortsettelsen hadde faggruppen, og senere Bufdir, et utstrakt samarbeid med instanser i Danmark for utvikling av innholdet i kurset, og dersom en sammenligner kursmateriale og program i de to landene finner en flere likheter. I Danmark er imidlertid kursene obligatoriske og utgjør i dag fase to av tre faser i utredelses- og godkjenningsprosessen av adopsjonssøkere. Søkerne må betale en egenandel for å delta. Norge er på sin side det eneste landet i Norden hvor adopsjonsforberedende kurs ikke er obligatorisk, og i Norge er deltakelse på adopsjonsforberedende kurs gratis. De første kursene i regi av Bufdir startet høsten 2006.

I 2005 ble et forslag om å gjøre adopsjonsforberedende kurs obligatorisk sendt ut på høring, men dette ble ikke fulgt opp fra departementets side.

Hove-utvalget foreslo å gjøre adopsjonsforberedende kurs obligatorisk for alle som søker om forhåndssamtykke til adopsjon fra utlandet (NOU 2009: 21 s. 241–242). Forslaget resulterte i en endring av adopsjonsloven som nå slår fast at departementet i forskrift kan gi nærmere regler om «deltakelse på adopsjonsforberedende kurs», jf. adl. § 16e fjerde ledd. Det er foreløpig ikke gitt forskrift om adopsjonsforberedende kurs, men intensjonen er å gjøre adopsjonsforberedende kurs obligatorisk for søkere som vil adoptere fra utlandet, se Prop. 171 L (2012–2013) s. 44. Departementet kom med en del synspunkter i endringslovens forarbeider som Adopsjonslovutvalget går ut fra gir føringer på hvordan ordningen med obligatoriske kurs blir. Departementet skilte f.eks. mellom internasjonal adopsjon av kjent og ukjent barn. En søker som adopterer utenom en adopsjonsorganisasjon vil ikke bli forpliktet til å delta på adopsjonsforberedende kurs, med mindre vedkommende skal adoptere et ukjent barn. Departementet begrunnet distinksjonen slik (Prop. 171 L (2012–2013) s. 43):

«Når adopsjonen gjelder et barn som søkerne kjenner, vil det ikke være så nødvendig å kreve gjennomført adopsjonsforberedende kurs. Søkerne vil i slike tilfeller ha en spesiell tilknytning til barnet og ofte også til landet barnet adopteres fra. Dersom søkere selv ønsker det, skal de likevel gis mulighet for deltakelse på kurs.»

Departementet signaliserte også at en ikke ønsker å innføre obligatoriske kurs for personer som søker om å adoptere et spedbarn som er frigitt til nasjonal adopsjon, jf. adl. § 16c. Departementet viste til at de adopsjonsforberedende kursene i dag først og fremst er rettet mot søkere som ønsker å adoptere barn fra utlandet. Kravet om adopsjonsforberedende kurs skal heller ikke gjelde adoptivforeldre som tidligere har fullført kurset (Prop. 171 L (2012 2013) s. 43).

Departementet tok opp flere andre momenter som de vil komme tilbake til ved utarbeidelse av forskriften med hjemmel i adl. § 16e fjerde ledd. Dette gjelder eventuelle regler om en overgangsordning, de nærmere rammene for ordningen, spørsmålet om når i søknadsprosessen adopsjonssøkerne skal ta kurset, og hvor vidt skal det kreves en egenandel av søkerne (Prop. 171 L (2012–2013) s. 44).

24.3.2.2 Opplegg og innhold

Opplegget for adopsjonsforberedende kurs fremgår av Bufetats hjemmesider.3 Adopsjonsforberedende kurs i regi av Bufdir er prosessorientert og går over to helger med ca. fire ukers mellomrom. På hvert kurs er det rundt 24 deltakere som følger hverandre over begge kurshelgene. Alle må delta på begge helgene fra kursets begynnelse til slutt, og det legges opp til at alle skal delta på middag lørdag kveld. Kurset er en fin måte å danne nettverk med andre adoptivforeldre på, og flere deltakere holder kontakten også etter at barnet er kommet til Norge.

Kurset holdes av to ledere, en kvinne og en mann. Minst en av dem må ha personlig adopsjonserfaring enten ved å ha adoptert et barn fra utlandet, eller ved selv å være adoptert. Den andre skal ha fagkompetanse innenfor det pedagogiske/psykologiske feltet og erfaring med prosessorientert arbeid. Kurslederne samles jevnlig både for veiledning, diskusjon og for å kvalitetssikre kurset.

Hensikten med adopsjonsforberedende kurs er å forberede adoptivforeldre slik at de står bedre rustet til å ta imot et adoptivbarn. Kursets form veksler mellom innledninger fra kurslederne, gruppediskusjoner, paroppgaver og visning av film. Kurslederne skal lede gruppen gjennom et fastlagt opplegg med ulike temaer, men både innholdet og utbyttet avhenger av deltakerne selv (hvilke spørsmål de tar opp, deres innstilling til kurset, hva de engasjerer seg for, hvordan de løser gruppeoppgavene osv.). Deltakerne må selv legge ned en innsats for å få fullgodt utbytte av kurset.

Kursplanen har til hensikt å presentere ulike temaer på en fornuftig måte. Kursets første del skal øke søkernes innsikt i egne holdninger og motivasjon for å adoptere, samt bevisstgjøre søkerne på de forhold som gjør det annerledes å adoptere et barn enn å føde et eget barn. Den andre kurshelgen er mer fremtidsrettet, og omhandler både ventetiden frem til tildeling og hva adoptivfamilien må være forberedt på i tiden etter adopsjonen.

I forbindelse med arbeidet med utredningen, har Adopsjonslovutvalgets sekretariat deltatt på adopsjonsforberedende kurs.

24.3.2.3 Status for kursene i dag

Siden oppstart i 2006 og frem til våren 2014 har 2 946 adopsjonssøkere deltatt på kurs. Da kursene startet, holdt Bufdir opp mot 24 kurs i året fordelt på flere steder i landet. Våren 2014 var det annonsert at det ville holdes seks kurs. Alle ble fulltegnet straks de ble lagt ut, og det stod igjen 22 par (44 søkere) i kø i håp om å få plass på høstens kurs. Bufdir opplyser at de tar sikte på å tilby samtlige søkere på venteliste kursplass høsten 2014.

Noe av nedgangen i antall kurs kan forklares med nedgangen i antall søkere til internasjonal adopsjon, som igjen delvis kan forklares med nedgangen i antall barn som frigis til internasjonal adopsjon i våre samarbeidsland. Nedgangen i antall barn som blir frigitt til adopsjon gjør adopsjonsprosessen lenger. Kø for å få delta på adopsjonsforberedende kurs er i denne sammenhengen uheldig fordi det forlenger en allerede lang adopsjonsprosess.

I 2013 holdt Adopsjonsforum ett kurs selv for å få unna noe av køen for deltakelse på adopsjonsforberedende kurs. Syv par deltok på kurset som varte fra fredag ettermiddag til søndag ettermiddag. Kurset var en kortversjon av Bufdirs kurs, og i kursbeviset ble antall kurstimer presisert. Kurset var laget for familier som trengte raskt kurstilbud og som var kommet lenger i prosessen enn det Bufdirs kurs legger opp til. Så vidt Adopsjonsforum vet ble kurset ansett for å oppfylle de aktuelle opprinnelseslandenes krav til forberedende kurs.

24.3.2.4 Evaluering av adopsjonsforberedende kurs

Alle som har gjennomført adopsjonsforberedende kurs i regi av Bufdir må fylle ut et evalueringsskjema på siste samling. I 2009 ble evalueringsskjemaene fra de som hadde fullført kurs i 2006 og 2007 (enslige ble utelatt) gjennomgått og evaluert. Evalueringen viste at deltakerne tydelig hadde fått mye ut av å gå på adopsjonsforberedende kurs både personlig og som par. Det siteres fra undersøkelsen (Gunset og Krogstad (2009) s. 4):

«Resultatene fra vår undersøkelse viste at respondentene generelt vurderte kurset meget positivt og ga gode tilbakemeldinger. Respondentene ga uttrykk for at kurset var nyttig og engasjerende. I tillegg hadde det styrket dem både kunnskapsmessig og psykisk i forhold til adopsjon. Etter endt kurs hadde de tilegnet seg ny kunnskap som de anså som viktig i forhold til deres mulige kommende foreldrerolle. De temaene respondentene anså som mest nyttige og av betydning var i hovedsak tilknytning, barnets bakgrunn og livet som adoptivfamilie. Flere av respondentene følte at de etter kursdeltakelse var mer samkjørt med sin partner. Parene hadde fått en felles plattform, med en bredere forståelse for hverandre, men også et bredere grunnlag for å lettere diskutere nye emner.»

Som Hove-utvalget påpekte i sin utredning har denne undersøkelsen begrenset verdi fordi den henvender seg til adopsjonssøkere og ikke til foreldre som har adoptert barn. Vi har derfor begrenset kunnskap om betydningen et slikt kurs har etter at barnet er kommet inn i familien. Hove-utvalget viste til at evalueringen bør følges opp med en ny evaluering som henvender seg til familier etter at de har adoptert (NOU 2009: 21 s. 241).

I to små intervjustudier med adoptivforeldre inngår det noen refleksjoner rundt utbyttet av adopsjonsforberedende kurs (Dalen 2005 og Dalen Herland 2009). Her kommer det frem at noen adoptivforeldre fant kurset litt vel problemorientert. Dette er «noe som er et faglig dilemma ved alt forberedelsesarbeid og som bør studeres nærmere gjerne gjennom kvalitative intervjuer hvor adoptivforeldrene kan utdype sine svar», jf. NOU 2009: 21 s. 241.

24.4 Oppfølgning etter adopsjon (Post Adoption Services – PAS)

24.4.1 Gjeldende rett og ordninger

Ved gjennomføringen av Haagkonvensjonen i norsk rett viste departementet til at adoptivfamiliens eventuelle behov for hjelpetilbud og tiltak skal dekkes innenfor det eksisterende, generelle tilbud om bistand på kommunal- og fylkesnivå, supplert av tilbudene fra adopsjonsorganisasjonene (St.prp. nr. 77 (1995–96) s. 11–12):

«Barne- og familiedepartementet er oppmerksom på at det kan være et behov for en særskilt oppfølging av adoptivforeldre og adoptivbarn etter at adopsjonen er gjennomført, men ser det ikke som noe mål å lovfeste tilbud om oppfølgingssamtaler for adoptivfamilier. […] Barne- og familiedepartementet har vært av den oppfatning at adoptivfamilier i utgangspunktet ikke skal skilles ut som en gruppe med særlige behov.»

Adoptivbarn og deres familier har som alle andre rett på «nødvendige helse- og omsorgstjenester», jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1a, sml. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1, jf. § 3-2. Barn har rett til nødvendig helsehjelp også i form av helsekontroll i den kommunen barnet bor eller midlertidig oppholder seg i, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 6-1, sml. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2. Familier med utfordringer av ulike slag tilbys i dag bistand fra f.eks. hjemkommunens helsestasjon, pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT), familiesenter, barnevern og barne- og ungdomspsykiatri.

Det har blitt påpekt fra flere hold at en avgjørende faktor for om hjelp fra det ordinære hjelpetilbudet er tilstrekkelig, er at de som tilbyr disse tjenestene er klar over at et adoptivbarn kan ha andre behov enn andre jevnaldrende barn (se f.eks. NOU 2009: 21 s. 242 og Utredning av kompetansesenter for adopsjon, Et forprosjekt utført av adopsjonsforeningene Adopsjonsforum og InorAdopt i perioden 2012–2013, side 10). Flere adoptivforeldre opplever at det ordinære helsetilbudet ikke er tilstrekkelig for å avhjelpe adopsjonsspesifikke utfordringer. Hovedårsaken synes å være at det ikke finnes gode systemer som fanger opp adoptivfamilier etter hjemkomst sammenlignet med tilbudet som gis til foreldre som har født et barn, og at kunnskapen om adopsjonsrelaterte problemstillinger i det ordinære helsetilbudet er for dårlig. Det finnes også eksempler på at adoptivfamilier blir fulgt opp dårligere enn andre barnefamilier. Hove-utvalget sammenfatter situasjonen slik (NOU 2009: 21 s. 242, se også Egge (2005) s. 76):

«Mange adoptivforeldre forteller om en ganske turbulent periode etter å ha hentet barnet i opprinnelsesland. Barnet kan ha mange ulike reaksjoner på skifte av omsorgspersoner og oppvekstmiljø i den første tiden i den nye familien. Faktisk er det mindre oppfølging av adoptivfamilien enn av den biologiske familien. Mange adoptivfamilier forteller om at ingen tok kontakt med dem etter at de kom tilbake fra utlandet med et nytt barn (Sætersdal & Dalen 1999, Dalen 2005). De måtte selv for eksempel oppsøke helsestasjonen.»

Selv om ikke alle adoptivfamilier tilbys tiltak og støtte etter adopsjon, er det en del tilbud og ordninger som er rettet direkte mot adoptivfamilier etter hjemkomst. Her gjennomgås de kort.4

Eksisterende tilbud til adopsjonsfamilier

Ulike forvaltningsnivåer gir regionale tilbud til adoptivfamilier. Det er noen forskjeller mellom de ulike tiltakene både med tanke på metode og formål (om de er tverrfaglige eller ikke) og på hvilket nivå i forvaltningen initiativet ligger. Tiltakene har imidlertid klare fellestrekk. De tilbudene Adopsjonslovutvalget vet om, retter seg mot familier som har adoptert barn fra utlandet. Videre er tiltakene normalt prosjektbaserte og tidsavgrenset, som f.eks. Bufetat region Midt-Norge sitt pilotprosjekt med veiledningsgrupper som startet høsten 2008, eller RBUP øst og sør sitt gruppeveiledningskurs i 2012 for nyankomne adoptivforeldre. RKBU midt tilbød også et gruppeveiledningskurs for adoptivforeldre i Midt-Norge høsten 2013. Det finnes noen unntak, som Asker-teamet sitt forebyggende, tverrfaglige fagteam, som ble opprettet i 2001 og som fortsatt gir tilbud om oppfølging til adoptivfamilier. Et annet fellestrekk er at tilbudene hverken er landsdekkende eller koordinert med andre tilbud. Det kan dermed være mer eller mindre tilfeldig om en adoptivfamilie bor i en region hvor det tilbys noe form for oppfølgning. Unntaket er adopsjonsorganisasjonenes egne tilbud til sine medlemmer. Adopsjonsforum har lokalavdelinger over hele landet. Lokalavdelingene arrangerer ulike temakvelder, småbarnstreff og andre sosiale aktiviteter, både for adoptivfamilier og for ventende foreldre. Adopsjonsorganisasjonene har hatt rådgivningstjenester. Tjenestene har fungert som lavterskeltilbud og vært ment både å gi råd og veiledning til familier som trenger det, men også å formidle kunnskap om adopsjon til faginstanser og hjelpeapparat. Adopsjonsforum opplyser om at organisasjonen nå har besluttet å nedlegge tjenesten, fordi organisasjonen ikke lenger har midler til å ha en sosialfaglig rådgiver ansatt for oppfølgingsarbeid. Organisasjonen arbeider med å finne en form for veiledning basert på frivillighet.

Adopsjonsorganisasjonene har utarbeidet flere brosjyrer til hjelp for adoptivfamiliene selv, og instanser og hjelpeapparat som kommer i kontakt med familiene. De organiserer foredrag med adopsjonsrelaterte temaer, og arrangerer tilbakereiser.

Særlig om Helsedirektoratets rundskriv

I september 2013 ga Helsedirektoratet ut et nytt rundskriv (IS-6/2013) om Helseundersøkelser av adopterte fra land utenfor Vest-Europa. Rundskrivet erstattet Rundskriv IK-15/93 Helseundersøkelse og vaksinasjoner av barn fra land utenfor Vest-Europa fra Statens helsetilsyn. Det nye rundskrivet er grundigere og mer omfattende enn det tidligere rundskrivet, og det er utarbeidet spesifikt for adoptivbarn. Tidligere rundskriv omfattet også barn av flyktninger, asylsøkere og innvandrere. Rundskrivet er utarbeidet på bakgrunn av erfaringer som har vist at adoptivbarn fra utlandet ikke alltid har vært godt nok ivaretatt i sitt første møte med helsetjenesten (rundskriv IS-6/2013 s. 4):

«det har vært for tilfeldig hvilke undersøkelser som har blitt gjort av adopterte som kommer til Norge. Det har til dels vært store lokale variasjoner i tilbudet som er blitt gitt.
Adopterte har ofte ‘falt mellom to stoler’ fordi de fleste blir norske statsborgere før de kommer til Norge. Adoptivfamiliene har ikke fått rutinemessig oppfølging på lik linje med asylsøkere og flyktninger, og mange har heller ikke fått den oppfølgingen eller det tilbudet som nybakte foreldre i Norge får.»

Rundskrivet er delt i tre: hjemkomstundersøkelsen, fastlegens videre ansvar, og helsestasjons- og skolehelsetjenestens ansvar. Helsedirektoratet gir særlige bemerkninger i tilknytning hjemmebesøk og helsekontroller, men også psykisk helse og psykososiale problemstillinger. I forbindelse med hjemmebesøk og helsekontroller viser rundskrivet videre til de nasjonale anbefalingene i Veileder til forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten, IS-1154 (2003) og de kommende nasjonale faglige retningslinjene for helsestasjons- og skolehelsetjenesten som vil erstatte veilederen. Videre viser rundskrivet til Adoptivfamilien. Veiviser for helsestasjons- og skolehelsetjenesten (Landsgruppen av helsesøstre, 2006).

I rundskrivet kommenteres også oppfølgingsrapporter om barnet til opprinnelseslandet (rundskriv IS-6/2013 s. 21):

«Stadig flere opprinnelsesland krever at det fylles ut en rapport en tid etter at barnet har kommet til Norge. Det anbefales at helsesøster som har hatt kontakt med familien og som har fulgt opp barnet, er den som skriver rapporten i samarbeid med foreldrene. Det kan også være aktuelt å trekke inn helsestasjonslegen, barnets fastlege og/eller pediater.»

Dersom rundskrivet blir fulgt opp av fastleger, helsestasjon og skolehelsetjeneste, kan det avhjelpe en del av de utfordringene adoptivfamilier til nå har støtt på i sitt møte med det ordinære hjelpeapparatet. Det vil eventuelt føre til at adoptivfamilier lettere kommer inn i systemet og får tatt de nødvendige undersøkelser. I tillegg gir rundskrivet en del informasjon om adopsjonsspesifikke problematikker som en må være innforstått med når en jobber med adoptivfamilier. Rundskrivet er også omtalt i kapittel 17 i utredningen om adopsjonsformidling og adopsjonsorganisasjoner.

24.5 Internasjonale forpliktelser

24.5.1 Haagkonvensjonen

24.5.1.1 Forberedelse og rådgivning før adopsjon

Haagkonvensjonen artikkel 5 bokstav b) pålegger mottakerstaten å sørge for at adopsjonssøkerne har fått «nødvendig rådgivning» av kompetente myndigheter. Dette er et grunnleggende vilkår som må være oppfylt for at en adopsjon skal kunne gjennomføres innenfor rammene i Haagkonvensjonen (Explanatory Report avsnitt 173). Kravet i artikkel 5 bokstav a) om at mottakerstaten skal se til at adopsjonssøkerne «oppfyller vilkårene og er egnet til å adoptere», oppfylles i Norge ved vilkårene for innvilgelse av forhåndssamtykke til adopsjon. Likevel må bestemmelsene ses i sammenheng. Uten nødvendig rådgivning er det vanskeligere å sikre at søkerne er egnet adoptivforeldre. Bokstav b) må også leses i sammenheng med artikkel 9 bokstav c) som sier at sentralmyndigheten i mottakerstaten skal ta i bruk nødvendige virkemidler for å «fremme utbygging i sine respektive stater av rådgivningstjenester for adopsjon og oppfølgende tjenester etter at adopsjon har funnet sted» (Explanatory Report avsnitt 184).

«Rådgivningstjenester» («counselling») i denne sammenheng, refererer til adopsjonsforberedelse og kan innebære instruksjon og opplæring. Guide to Good Practice 2008 understreker at tilstrekkelig opplæring er avgjørende for å håndtere adopsjonssøkernes forventinger og for å dempe presset på opprinnelsesstater. Guide 2008 påpeker at i noen tilfeller føler adoptivforeldrene feilaktig at de har rett på eller er berettiget til et barn. I andre tilfeller korresponderer ikke egenskapene hos adoptivbarn med søkernes forventinger (Guide to Good Practice 2008, avsnitt 406). Og videre (kursivering gjort av Adopsjonslovutvalget):

«407. Some experts believe that the evaluation of the prospective adoptive parents should include a determination of whether they have the capacity to respond to potential difficulties relating to the adoption and to adapt to changing circumstances. Prospective adoptive parents who ‘make an application’ (Arts 14 and 15) to their Central Authority or accredited body to adopt a child, must understand that there is no guarantee of a positive response to the application. The prospective adoptive parents are really only making ‘an offer of a home’ for a child.
408. Training and education in adoptive parenthood should be provided to prospective adoptive parents, to prepare them for the benefits and challenges of adopting a child. There will be many issues for which the prospective adoptive parents may need special assistance and preparation. For example, there are basic issues of learning to communicate with the child. More serious issues may arise if the child has been living for an extended period in an institution; if the child has suffered severe psychological trauma such as the loss of his / her family in a natural disaster; if the adoption means the child is to be separated from friends (or worse, from siblings) in the orphanage; if the child is mentally or physically disabled; if physical, mental or medical problems emerge which were not apparent at the time of the adoption; if the child has received inadequate perinatal care; if the child has suffered from insufficient stimulation and neglect, or discontinuity in care (e.g., many different caretakers, frequent transfers to children’s homes or foster families).
409. Prospective adoptive parents need to fully understand the reality of the situation or circumstances from which some adoptable children come. In spite of being in a loving environment, some children with a difficult background or traumatic past will not adjust easily to their new adoptive family because they have learned from previous experience not to trust adults. Prospective adoptive parents may not understand why the child does not respond to their warmth and affection and may need support when this happens. Post-adoption support should be available in order to help the parents at difficult stages during the development of the child.»

Det er opp til hver enkelt mottakerstat å løse hvordan de vil veilede og lære opp adopsjonssøkerne, men Explanatory Report understreker at det kan være nødvendig å gi ekstra oppfølging i noen tilfeller dersom de konkrete forholdene ved foreldrene og/eller barnet tilsier det. Som eksempel viser Explanatory Report til opprinnelsesstater hvor langt de fleste barna er eldre enn fem år. Ikke alle foreldre egner seg til å adoptere fra slike land, og det er da uansett viktig å forberede foreldrene på en god måte (Explanatory Report avsnitt 412 og 413).

24.5.1.2 Oppfølging og støtte etter adopsjon

Medlemsstatenes forpliktelser etter Haagkonvensjonen opphører ikke når adopsjonen er gjennomført. Guide 2008 poengterer at adopsjon «is not a single event, but a life-long process», jf. avsnitt 565.

Det er i hovedsak Haagkonvensjonens artikkel 9 og 30 som regulerer mottakerstatens forpliktelser til etterfølgende støtte og tiltak. Artikkel 9 bokstav c) og d) er særlig interessante, og disse fastsetter at sentralmyndighetene selv eller andre offentlige myndigheter eller andre godkjente organer skal:

  • «c) fremme utbygging i sine respektive stater av rådgivningstjenester for adopsjon og oppfølgende tjenester etter at adopsjon har funnet sted,

  • d) stille til hverandres rådighet generelle evalueringsrapporter om erfaringer som er høstet ved internasjonale adopsjoner».

Haagkonvensjonen gir ikke en detaljert beskrivelse av selve innholdet i tilbudet mottakerstatene skal gi adoptivfamilier etter adopsjonen. Det fremgår av Guide 2008 at konvensjonen krever at medlemsstatene påtar seg ansvar for en rekke funksjoner som kan være relevante i adopsjonssammenheng (avsnitt 579 flg.). Guide 2008 formulerer statenes plikter etter adopsjon slik (kursivering gjort av Adopsjonslovutvalget):

«579. The Convention imposes an obligation on Central Authorities to promote counselling and post-adoption services. The nature and extent of these services is not specified, but States must take all appropriate measures to promote them. This should be interpreted as meaning that States must do everything within their powers and resources to carry out the obligation. In a practical sense, it is difficult to see how a Contracting State can promote these services without taking steps to also provide the services, or to ensure they are provided. The words of Article 9 c) were chosen carefully to ensure that the Central Authority had a responsibility to ‘take all appropriate measures to promote counselling and post-adoption services’ but was not itself directly responsible for providing those services (some States would lack the resources and qualified staff to do so).
581. Receiving States in particular should make a serious commitment to ensuring that post-adoption services are provided in their States. The need for better post-adoption services for families who struggle with problems too difficult for them to manage without help from professionals has been frequently raised, in particular, when problems concern children whose lives were especially traumatic before the adoption. It has also been shown that providing a legal basis for the service, by itself, was ineffective in guaranteeing the service when insufficient importance was attached to the service and inadequate resources were allocated.
584. Counselling may also be necessary as a post-adoption service, to assist a child adjust to his or her new environment. Counselling may be especially important in situations where a child is having adjustment difficulties and the parents need help in coping with the situation. The importance of professional expertise in intercountry adoption counselling is emphasised. If resources or funds are put into post-adoption services including counselling, serious problems for the child may be prevented. Future savings in the costs, time and resources of professionals are also achieved by treating problems before they become serious.»

Selv om innholdet og omfanget av oppfølging av adoptivfamilier ikke er spesifisert i konvensjonen, må artikkel 9 forstås som at statene må gjøre alt i sin makt for å oppfylle sine forpliktelser om oppfølging av foreldre. Guide 2008 påpeker at en rett til oppfølging ikke nødvendigvis er tilstrekkelig, så lenge det ikke opprettes en faktisk tjeneste med tilstrekkelige ressurser. Dersom barn som trenger det mottar tilpasset hjelp før problemene får utviklet seg til å bli alvorlige, vil staten spare både tid og ressurser.

24.5.2 Europarådskonvensjonen

Også Europarådskonvensjonen omtaler tiltak og støtte for adoptivfamilier. Det følger av artikkel 20:

«De offentlige myndigheter skal sørge for at det fremmes velfungerende rådgivningstjenester og oppfølgende tjenester knyttet til adopsjon, som skal gi råd og hjelp til fremtidige adoptanter, adoptanter og adopterte barn».

Bestemmelsen tar høyde for at adopsjoner normalt gjøres gjennom bestemte organ, som adopsjonsorganisasjoner, offentlige eller private institusjoner og lignende. Det fremgår av konvensjonens Explanatory Report at det er essensielt at disse, og personer tilknyttet dem, er «both well-informed, encouraged and supervised». Explanatory Report viser til det ikke er tilstrekkelig med adopsjonsrådgivning, men at statene også må gi adoptivforeldrene passende oppfølging etter adopsjonen (Explanatory Report avsnitt 80).

24.6 Andre nordiske lands rett

24.6.1 Sammendrag

Samtlige av de øvrige nordiske lands adopsjonslovgivninger setter som vilkår at adopsjonssøkerne må ha mottatt en form for kurs eller rådgivning før de kan gis forhåndssamtykke til adopsjon av et ukjent barn fra utlandet. Det er imidlertid kun finsk lovgivning som uttrykkelig slår fast at adoptivfamilien har rett på rådgivning også etter at adopsjonen er gjennomført. Med hensyn til konkrete ordninger hvor adoptivfamilien kan motta støtte og rådgivning etter adopsjon, tegner det seg et variert bilde. Tiltakene drives gjerne privat og/eller prosjektbasert, og innebærer bl.a. veiledning av familier eller grupper, kursing av fagpersonell og hjelp til å finne frem til spesialist eller fagperson med særlig kompetanse på adopsjon. Felles for alle de nordiske landene er at det ikke synes å være et sentralstyrt, fast system eller opplegg for oppfølging av adoptivbarn og deres familier. Danmark skiller seg til dels ut på dette feltet.

24.6.2 Dansk ordning

Kravet om at adopsjonssøkere som vil adoptere barn fra utlandet må delta på adopsjonsforberedende kurs, framgår av § 25c i den danske adopsjonsloven.

Når det gjelder etterfølgende tiltak og støtte etablerte danske adopsjonsorganisasjoner i 1993 et felles adopsjonsrådgivningstiltak til alle familier som hadde adoptert. Tiltaket ble avsluttet etter fire år grunnet dårlig økonomi og manglende støtte fra staten. I årene 2007–2010 og 2012–2013 gjennomførte Ankestyrelsen oppfølgingsprosjekter av adoptivfamilier, såkalt PAS-prosjektet («Post Adoption Services»). I forsøksordningen kunne adoptivfamilier få rådgivning etter hjemkomsten. Veiledningen blir gitt av erfarne psykologer eller andre med terapeutisk utdanning. I utgangspunktet ble hver familie tilbudt inntil 5 samtaler, men ved behov kunne en søke til prosjektleder for ytterligere samtaler. I prosjektperioden benyttet rundt 1 200 familier seg av tilbudet, og erfaringene fra PAS-prosjektet var udelt positive. Ifølge evalueringsrapporten opplevde 97 % av foreldrene fremgang på minst ett av de områdene som dannet grunnlag for deres henvendelse, 40 % følte seg sikrere i rollen som foreldre, og 40 % opplevde at de håndterte konflikter med barnet på en mer konstruktiv måte enn tidligere (Rambøll (2010) s. 3–5 og 23).

Fra 2014 har nye midler til PAS-prosjektet gitt prosjektet en fornyet og fremadrettet form. I tillegg til rådgivning av adoptivfamilier, gir PAS-prosjektet gratis undervisning til institusjoner og fagpersoner i stat og kommune om adopsjonsrelaterte problemstillinger og en planlegger å opprette barne- og foreldregrupper i løpet av 2014.5 Denne gangen omfatter tiltaket veiledning til adoptivfamilier i inntil 5 år etter adopsjonen. Både barn som er født i Danmark og i utlandet kan delta i prosjektet. Familien tar selv kontakt med en av rådgiverne som deltar i prosjektet. I utgangspunktet kan familien motta totalt 8 timer rådgivning, og de betaler en liten egenandelen (for tiden DKK100 for hver time).

Rådgiverne har relevant terapeutisk utdannelse i tillegg til faglig erfaring med de problemstillinger som adoptivfamilier kan oppleve etter adopsjon. Hver rådgiver har 2 dager med opplæring før de starter i prosjektet og 4–5 dager med veiledning/oppfølging med prosjektleder hvert år. Prosjektleder kan også kontaktes ved behov for rådføring ved konkrete saker.

I tillegg til rådgivning til adoptivfamilier, tilbyr Ankestyrelsen kurs til forskjellige profesjonelle aktører som kommer i kontakt med adopterte, f.eks. til pedagogisk og annet faglig personale i ulike instanser.

24.6.3 Svensk ordning

Det følger av den svenske sosialtjenesteloven kapittel 6 § 12 annet ledd at adopsjonssøkere som vil adoptere barn fra utlandet må delta på adopsjonsforberedende kurs.

Det finnes tilbud om oppfølging etter adopsjon i flere av kommunene i Sverige.6 Dette kan enten være et kommunalt tiltak for innbyggerne i én kommune, samarbeid mellom flere kommuner eller landsting, eller et tilbud som kommunene kjøper inn fra private aktører. Det gis en rekke ulike tilbud i de ulike kommunene, f.eks. rådgivning, ressurssenter (Stockholm), foreldregrupper, egen førskole for adopterte, forelesninger, informasjonsmøter, samspillveiledning osv.

I Sverige finnes det også et landsdekkende veiledningstilbud for adoptivfamilier, AdoptionsRådgivarna.7 Det er et profesjonelt nettverk av personer med særlig adopsjonskompetanse. Nettverket ble startet i 2007 og tilbyr både telefonrådgivning og terapi. Telefonrådgivningen er gratis og dekker hele landet. Konsultasjonsvirksomhetene er lokalisert i Stockholmsområdet og i Sør-Sverige fordi rådgiverne er bosatt der. Adoptivfamiliene dekker selv kostnadene ved konsultasjoner, men sosialtjenesten kan i noen tilfeller dekke kostnadene for ungdom. AdoptionsRådgivarna arrangerer også kurs for ulike yrkesgrupper som trenger det. Instansene dekker i slike tilfeller kostandene selv.

24.6.4 Finsk ordning

I den finske adopsjonsloven finner en et eget kapittel om rådgivning av partene ved adopsjon. Kapittelet regulerer først og fremst det som tilsvarer utredelsesprosessen før forhåndssamtykke her i Norge, men i § 25 pålegges tilbyderne av adopsjonsrådgivning å gi støtte og hjelp også etter at adopsjonen er gjennomført:

«Tillhandahållaren av adoptionsrådgivning ska vid behov ge rådgivning, hjälp och stöd enligt 24 § 1 mom. även efter det att adoptionen har fastställts. Adoptivföräldrarna ska dessutom erbjudas möjlighet att i behövlig omfattning få adoptivbarnets och adoptivfamiljens behov av särskild hjälp och särskilt stöd utrett.
Tillhandahållaren av adoptionsrådgivning ska vid behov i ett så tidigt skede som möjligt hänvisa adoptivbarnet och adoptivfamiljen samt barnets tidigare föräldrar att anlita social- eller hälsovårdstjänster eller annan hjälp och annat stöd.»

De fleste tilbud til adopsjonsfamilier etter adopsjoner er av privat karakter, men den spesielle ordningen i Finland med at kommunen kan formidle adopsjon, gjør at også offentlige instanser kan forpliktes etter § 25. Adopsjonskontoret i Helsinki tilbyr egne oppfølgingskoordinatorer som følger opp adoptivforeldre i Helsinki og nabobyen Vantaa. Til forskjell fra de private tilbudene, betaler kommunen for tilbudet. I tillegg tilbyr Helsinki adoptivforeldremøte for adoptivforeldre som har hatt barnet i under to år. Gruppene ledes av profesjonelle og tilbudet er gratis (Adopsjonsforum og InorAdopt: Utredning av kompetansesenter for adopsjon – Et forprosjekt utført av adopsjonsforeningene Adopsjonsforum og InorAdopt i perioden 2012–2013, s. 23).

24.6.5 Islandsk ordning

Den islandske adopsjonsloven artikkel 30 annet ledd gir hjemmel for departementet til å kreve at adoptivforeldrene gjennomgår et adopsjonsforberedende kurs før de gis forhåndssamtykke til adopsjon av et utenlandsk barn. På Island formidler adopsjonsorganisasjonen «íslensk ættleiding» kontakt mellom adoptivfamilier som trenger veiledning og ulike spesialister på ulike felt innen adopsjon. Adoptivforeldrene må selv dekke kostnadene (Adopsjonsforum og InorAdopt: Utredning av kompetansesenter for adopsjon – Et forprosjekt utført av adopsjonsforeningene Adopsjonsforum og InorAdopt i perioden 2012–2013, s. 23, se også http://www.isadopt.is/is/english).

24.7 Adopsjonslovutvalgets vurderinger og forslag

24.7.1 Forberedelse av adoptivfamilier

De forutgående forslagene til endringer for forberedelse av adoptivforeldre gjelder adopsjonsforberedende kurs, og som nevnt resulterte Hove-utvalgets forslag i en ny forskriftshjemmel som spesifiserer at departementet kan gi forskrift om krav om deltakelse på adopsjonsforberedende kurs for å få forhåndssamtykke. Spørsmålet om obligatoriske kurs vil dermed ikke bli problematisert her. Adopsjonslovutvalget vil heller ikke ta opp problemstillinger knyttet til adopsjonsforberedende kurs som departementet har signalisert at de vil ta stilling til ved utarbeidelse av forskrift. Dette gjelder eventuelle regler om en overgangsordning, de nærmere rammene for ordningen, spørsmålet om når i søknadsprosessen adopsjonssøkerne skal ta kurset, og hvor vidt skal det kreves en egenandel av søkerne (Prop. 171 L (2012–2013) s. 44).

Adopsjonslovutvalget ønsker likevel å understreke at utvalget er enig med Hove-utvalget i at adopsjonsforberedende kurs bør være obligatorisk for innvilgelse av forhåndssamtykke, og at det er tvilsomt om Norge oppfyller sine internasjonale forpliktelser så lenge kursene ikke er obligatoriske (NOU 2009: 21 s. 242). Norge bør uansett ikke legge seg på en minimumsgjennomføring når det gjelder forberedelse av adoptivforeldre. Adopsjonssøkere som er godt forberedt står bedre rustet til å møte eventuelle utfordringer under barnets oppvekst. Utfyllende og god informasjon i forberedelsene vil også sette søkerne bedre i stand til å ta et realistisk standpunkt til om adopsjon er et godt alternativ for dem.

Adopsjonslovutvalget finner det heller ikke hensiktsmessig å gå inn på innholdet i kursene og hvordan de skal gjennomføres. Utvalget mener at det ikke bør lovfestes, men at det bør være under kontinuerlig vurdering basert på evalueringene fra deltakerne. Utvalget påpeker imidlertid at innholdet i kursene bør justeres slik at de gjenspeiler dagens adopsjonsbilde og kunnskapsutviklingen på feltet. Mellom 30 og 40 % av barna som i dag blir adoptert til Norge har behov for spesiell oppfølging (enten pga. alder, fysiske eller psykiske vansker eller fordi de er flere enn to søsken), og de særlige utfordringene for disse barna bør være et sentralt tema i kursene. Ved adopsjon av barn med behov for spesiell støtte er det enda større grunn til å sammenligne tilbudet til forberedelse med tilbudet familier som overtar omsorgen for fosterbarn i Norge får. For en nærmere redegjørelse for internasjonal adopsjon av barn med behov for spesiell støtte, se kapittel 15.

Adopsjonslovutvalget mener at det fortsatt skal være adopsjonsmyndighetene som har ansvaret for å forberede adopsjonssøkerne og at det derfor også utelukkende bør være adopsjonsmyndighetene som gir adopsjonsforberedende kurs. Adopsjonsmyndighetene kan dermed sikre at kursene har ensartet innhold, går over en viss tid, og blir gitt av samkjørte og kompetente veiledere. Adopsjonslovutvalget mener at det bør fremgå av forskrift at Bufdir har ansvaret for kursene.

Adopsjonslovutvalget foreslår nye bestemmelser relatert til etterfølgende støtte av adoptivfamilier, se like nedenfor. Dersom departementet går inn for at adopsjonsforberedende kurs skal være obligatorisk, vil det være naturlig at regelen fremgår direkte av adopsjonsloven, gjerne sammen med bestemmelsene om støtte etter adopsjon. Adopsjonslovutvalget mener at departementet derfor bør vurdere på nytt om kravet om obligatorisk adopsjonsforberedende kurs skal lovfestes. Overskriften i lovutkastets kapittel bør i så tilfelle endres til «Forberedelse av og støtte til adoptivfamilier» eller lignende.

24.7.2 Oppfølging av adoptivfamilier

24.7.2.1 Barn adoptert fra utlandet

Adopsjonslovutvalget mener at oppfølgingen av adoptivfamilier primært skal rette seg mot familier som har adoptert barn fra utlandet. Bakgrunnen er at sannsynligheten er større for at adoptivfamilien møter problemstillinger på grunn av forhold ved adopsjonen dersom de adopterer et barn fra utlandet som må flytte til Norge i forbindelse med adopsjonen. Både de forhold som har gjort det nødvendig med adopsjon, og adopsjonen i seg selv, er momenter som høyner sjansen for at familien møter på særlige, adopsjonsrelaterte utfordringer. Til sammenligning vil bakgrunnen for f.eks en stebarnsadopsjon hverken være traumatisk eller dramatisk, og selve adopsjonen vil heller ikke innebære særlige praktiske endringer for barnet. Omsorgssituasjonen vil fortsette som før adopsjonen ble innvilget. Også barn som er adoptert innenlands av personer de kjenner godt og som har den daglige omsorgen for dem, kan ha vansker og utfordringer. Utfordringene er imidlertid normalt ikke relatert til adopsjonen, og bør derfor tas hånd om av det ordinære hjelpeapparatet.

Adopsjonslovutvalgets forslag om oppfølging av adoptivfamilier, retter seg dermed mot barn som er adoptert fra utlandet. Oppfølging av fosterbarn som blir adoptert skiller seg noe fra andre nasjonale adopsjoner. Disse barna blir normalt fulgt opp før adopsjonen finner sted. Hvorvidt barna og deres familier også etter adopsjonen bør følges opp, blir derfor kommentert spesielt her.

24.7.2.2 Særlig om oppfølging etter fosterbarnsadopsjon

Barnevernpanelet foreslo å åpne for at fosterforeldre som adopterer fosterbarn kan få godtgjørelse og fortsatt støtte og veiledning fra barnevernet (Barnevernpanelets rapport (2011) s. 47). Raundalen-utvalget pekte på sin side på at flere momenter må tas med i betraktning dersom adoptivforeldre som har adoptert sitt fosterbarn skal gis en særlig oppfølgning (NOU 2012: 5 s. 132):

«Imidlertid vil en slik ordning lede til at nettopp en av fordelene med adopsjon, likestillingen med andre barn ved at barneverntjenestens involvering opphører, vil forsvinne.
Et annet spørsmål er også om en eventuell fortsatt støtte fra barnevernet når barnet skifter status fra fosterbarn til adoptert, skal være en universell eller partikulær ordning. Utvalget vil videre peke på at et partikularistisk system vil lede til ulik behandling av adoptivfamilier i Norge. Manglende oppfølgning og hjelp etter en adopsjon har vært påpekt som et problem flere ganger, og nettopp i Adopsjonsutvalgets utredning ble det foreslått bedringer her. Dersom adoptivforeldre som har adoptert fosterhjemsplasserte barn, skal behandles annerledes enn foreldre som har utenlandsadoptert eventuelt innenlandsadoptert et barn frigitt for adopsjon eller stebarnsadopterte, ser utvalget at dette kan lede til en uheldig forskjellsbehandling.»

Raundalen-utvalget viste både til at adoptivbarn skal likestilles med andre barn, og til at det ikke bør være forskjeller mellom ulike adoptivbarn avhengig av om de er tidligere fosterbarn, om de ble adoptert som ukjente barn, om de er adoptert av steforeldre og så videre. Raundalen-utvalget foreslo at det utredes hvilke muligheter som finnes for at barneverntjenesten kan tilby den hjelpen fosterforeldre mener de trenger etter adopsjon (NOU 2012: 5 s. 133). Utredningsforslaget er ikke fulgt opp i departementets påfølgende proposisjon (Prop. 106 L (2012–2013).

Adopsjonslovutvalget er uenig med Raundalen-utvalget i at alle adoptivbarn bør få samme, særlige rett til oppfølging, se innledningsvis her i punkt 24.7.2.1. Forskjellig behandling av ulike adoptivbarn, avhengig av hvilke forhold som ligger bak adopsjonen, vil etter Adopsjonslovutvalgets syn være saklig.

Adopsjonslovutvalget mener at det melder seg noen særlige spørsmål ved oppfølging av adopterte fosterbarn. Fosterforeldre får tett oppfølging og økonomisk godtgjørelse. Etter at et barn adopteres av sine fosterforeldre, har de som adoptivforeldre ansvar for barnet som om det skulle vært deres eget, biologiske barn. De har ansvar for barnet både juridisk, økonomisk og praktisk. Det må imidlertid kunne antas at et skifte i status fra fosterbarn til adoptivbarn ikke vil endre barnets støttebehov over natten. Dette tilsier at fosterbarn og deres adoptivfamilier bør følges opp også etter adopsjonen. Etter Adopsjonslovutvalgets syn bør behovet for oppfølging vurderes av barneverntjenesten som normalt vil ha god kjennskap til hvert fosterbarn som blir adoptert. Som Raundalen-utvalget også foreslo, foreslår Adopsjonslovutvalget at behovet for oppfølging av tidligere fosterbarn som er adoptert, utredes nærmere. Adopsjonslovutvalget mener at det er barneverntjenesten som ligger nærmest til å vurdere behovet for oppfølging og hvilken oppfølging som vil være aktuell ovenfor fosterbarn. Hvilken hjelp og støtte barneverntjenesten kan tilby, bør vurderes i sammenheng med andre tiltak barnevernet setter i verk ovenfor fosterbarn før og etter adopsjon. Adopsjonslovutvalget har derfor valgt ikke å gå nærmere innpå oppfølging av adopterte fosterbarn her. Dersom det skulle innføres en lovhjemmel for rett til oppfølging etter adopsjon også for fosterbarn, er det naturlig at denne, eller en henvisningsbestemmelse, fremgår av Adopsjonslovutvalgets forslag til kapittel om støtte til adopsjonsfamilier.

24.7.2.3 Krav på adopsjonsspesifikk oppfølging

Hove-utvalget mente at det var «viktig at adopsjonsmyndigheten tar ansvaret for å sikre at barna og deres foreldre får tilgang til de tjenestene de har behov for. Dette blir enda viktigere fremover på grunn av den nye adopsjonsvirkeligheten der barnas alder ved internasjonal adopsjon øker og flere barn som adopteres til Norge har behov for spesiell støtte», jf. NOU 2009: 21 s. 243. Adoptivfamilier burde etter Hove-utvalgets syn gis tilbud om rådgivning og veiledning dersom de har behov for hjelp de første årene som adoptivfamilie. Utvalget viste til tilbudet i Danmark, og mente at alle adoptivfamilier som adopterer et ukjent barn bør få tilbud om samtaler hos psykolog etter adopsjonen. De understreket viktigheten av å sikre at et slikt tilbud er et lett tilgjengelig lavterskeltilbud (NOU 2009: 21 s. 243).

Rent organisatorisk ser Hove-utvalgets forslag også ut til å legge opp til å gi et kompetanseløft av allerede eksisterende hjelpeapparat (NOU 2009: 21 s. 244):

«Noen adoptivfamilier vil ha behov for mer direkte hjelp i den første tiden etter at barnet er kommet. Det kan dreise seg om mer medisinsk oppfølging, men vel så ofte om råd ved søvn – og spiseforstyrrelser eller om spesielle tilknytningsproblemer. Den første tiden i familien er ofte utfordrende, og mange adoptivforeldre har behov for å snakke med fagpersoner om hvordan de kan hjelpe barnet i denne vanskelige perioden. Igjen må det være fagpersoner som har kompetanse i forhold til adoptivbarnets spesielle situasjon og utvikling. Her kan det dreie seg om råd fra Pedagogisk Psykologisk Tjeneste (PPT), Barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) og liknende instanser.
Det vil videre være nødvendig å sikre at barnehage og skole er tilstrekkelig oppmerksom på at adoptivbarn vil kunne ha særskilte problemer knyttet til for eksempel sen språkutvikling, og da kanskje særlig manglende grunnleggende begrepsforståelse.»

Hove-utvalget skrev et eget kapittel (kapittel 21) om kompetanseutvikling, hvor de satt søkelys på nødvendigheten av at både foreldre, barnehager, skoler, helsestasjoner og andre deler av hjelpeapparatet får bedre kompetanse på adopsjon. Også samfunnet som sådan må få styrket kompetanse på adopsjon og spesielle forhold som kan være til stede hos adoptivbarn til forskjell fra andre barn.

Adopsjonslovutvalget er enig med Hove-utvalget både når det gjelder behovet for et kompetanseløft i barnehager, skoler, helsestasjoner, pedagogisk personale og hjelpeapparatet ellers, og når det gjelder behovet for oppfølging av adoptivbarn og deres familie av personer med særlig kunnskap om adopsjon. Adopsjonslovutvalget mener at Bufdir må spille en sentral rolle i dette arbeidet. Bufdir bør ha ansvaret for informering, veiledning og kompetanseheving av offentlige instanser som kommer i kontakt med adoptivbarn og deres familier, samt forberedelse og oppfølging av hver adoptivfamilie. Ved at samme instans har det overordnede ansvaret for all støtte og oppfølging, øker sjansen for at adoptivbarn og -familier som trenger det, får god hjelp. Bufdir kan da sikre at de som gir familiene oppfølgning er kvalifiserte, og at det er en sammenheng i bistanden gjennom hele prosessen, fra forberedelse til oppfølgning. Bufdir bør ha ansvar for å arbeide aktivt ut mot hjelpeapparatet, barnehager og skoler for å heve kompetansen på adopsjon, og direktoratet må tilføres midler som gjør det i stand til å følge opp oppgaven.

Med hensyn til adopsjonsspesifikk oppfølging av adoptivbarn og deres familier, er Adopsjonslovutvalget innforstått med at antallet internasjonale adopsjoner stadig går ned. Denne nedgangen kan tilsi at en særordning for denne gruppen familier ikke er hensiktsmessig. Adopsjonslovutvalget mener imidlertid at nettopp reduksjonen i antallet adopsjoner taler for en særordning fordi konsekvensen er at kunnskapen om adopsjon og adopsjonsspesifikke utfordringer reduseres i det alminnelige hjelpeapparatet. I tillegg har en stadig økende andel barn som blir adoptert fra utlandet behov for spesiell støtte. Også denne utviklingen tilsier at adoptivfamilier bør ha krav på særlig oppfølgning.

Ved å foreslå en særlig oppfølging av adoptivbarn og deres familier, risikerer en å skape en oppfatning – både i samfunnet, i familien og hos barnet selv – at adoptivbarn har særlige behov sammenlignet med andre barn. Adopsjonslovutvalget vil derfor understreke at adoptivbarn er en heterogen gruppe. Langt fra alle adoptivbarn har behov for særlig oppfølgning. I tillegg er det stor variasjon blant adoptivbarn mellom hvilken form for oppfølgning som er nødvendig, se Dalen (2013) og Grätner og Heggland (2013). At mange adoptivbarn ikke har behov for særlig oppfølging, kan imidlertid ikke begrunne fravær av et tilbud om adopsjonsspesifikk oppfølging. Så lenge samfunnet har kunnskap om at adoptivfamilier opplever noen særlige problemstillinger etter adopsjon og at mange opplever dagens ordning som utilfredsstillende, bør reglene endres. Adopsjonslovutvalget foreslår derfor å etablere en offentlig støtteordning som spesifikt retter seg mot problemstillinger som adoptivfamilier kan møte på etter adopsjon.

Ved utarbeidelsen av det konkrete forslaget, har Adopsjonslovutvalget sett til den danske ordningen.

Adopsjonslovutvalget foreslår at barn som er adoptert fra utlandet og deres familier gis tilbud om oppfølgning fra rådgivere i regi av Bufdir. Rådgiverne bør være erfarne psykologer eller andre med relevant terapeutisk utdannelse. De bør ha faglig erfaring med de problemstillinger som adoptivfamilier kan oppleve etter adopsjon. Bufdir bør ha ansvar for at rådgiverne får opplæring før de deltar på ordningen, og at de årlig får veiledning. Rådgiverne bør også samles hvert år for å utveksle erfaringer. Det er viktig at rådgiverne er dyktige på å skille mellom problemstillinger som kan relateres til adopsjonen, altså det forhold at barnet er adoptert, og eventuelle andre årsaker til at familien har utfordringer. Dette er avgjørende for at familien skal kunne få riktig hjelp, støtte og rådgivning.

Adoptivbarn er i ulike aldre når adopsjonen finner sted, og dersom de får behov for oppfølging, vil behovet kunne melde seg på ulike tidspunkt. Noen barn og deres familier har hjelpebehov med det samme etter at adopsjonen er gjennomført, mens andre får behov når barnet er i tenårene. Andre igjen vil aldri oppleve behov for særlig oppfølgning. Rent praktisk er det imidlertid nødvendig at kravet begrenses til et visst antall år. Adopsjonslovutvalget foreslår at adoptivbarn og deres familier får et lovfestet krav på oppfølgning fra Bufdir sine rådgivere i 3 år etter adopsjonen. Det antas at de fleste vil ha behov tidlig etter adopsjonen. Ordningen med rådgivere vil sikre at det finnes fagpersonell med særlig kompetanse på adopsjon. Dersom adoptivbarn og deres familier på et senere tidspunkt enn 3 år etter adopsjonen skulle møte på utfordringer relatert til adopsjonen, vil det dermed være praktisk mulig å få oppfølgning av kvalifiserte fagpersoner utenom den lovfestede ordningen.

Hvor mange timer adoptivfamiliene skal ha rett på, bør etter Adopsjonslovutvalgets syn reguleres i forskrift, men utvalget mener at 10 timer bør være et godt utgangspunkt. Dersom barnet og familien har større utfordringer, bør de henvises til videre oppfølging eller behandling i det ordinære hjelpeapparatet.

Retten til oppfølging gjelder adoptivbarnet og dets familie i fellesskap. Rådgiveren må vurdere konkret om både barnet og familien skal få oppfølgning, eller om oppfølgningen bare skal gis som råd og veiledning til foreldrene eller til barnet. Dette vil til dels avhenge av barnets alder.

24.7.2.4 Andre konkrete forslag til oppfølging av adoptivfamilier

Hove-utvalget foreslo å tillegge Bufdir en adopsjonsfaglig kompetanseenhet med ansvar for å spre nødvendig kunnskap, forskning og erfaringer om adopsjon, og mente at dette ville øke mulighetene for god rådgivning og veiledning av adoptivfamilier (NOU 2009: 21 s. 234 og 243). Hove-utvalget ga også andre konkrete forslag om tiltak og støtte etter adopsjon, f.eks. at det burde etableres en digital adopsjonsportal i Bufetat og at Nasjonalt bibliotek for barnevern og familievern burde utvides til også å omfatte adopsjon. På sikt mente Hove-utvalget at det kunne være ønskelig med et eget kompetansesenter for adopsjon (NOU 2009: 21, se bl.a. s. 247).

På bakgrunn av at ansatte i adopsjonsorganisasjonene i lenger tid har fått tilbakemeldinger fra adoptivforeldre om at kompetansen på adopsjon er meget varierende i ulike kommuner, ble det i januar 2012 nedsatt en prosjektgruppe bestående av to representanter fra Adopsjonsforum og to fra InorAdopt. Styrene i organisasjonene ga prosjektgruppen et mandat hvor det overordnede målet var å utrede behovet for et kompetansesenter for adopsjon, samt å foreslå en eller flere organiseringsformer. Prosjektgruppas utredning ble presentert på et møte med representanter fra Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet, Bufdir, InorAdopt og Adopsjonsforum til stede 7. mai 2013. I sin rapport konkluderte prosjektgruppen med at det i Norge er behov for å samle kompetansen om adopsjon på et nasjonalt nivå, i et nasjonalt kompetansesenter. Målsettingen skulle være å sikre kompetanseheving og utviklingsarbeid innenfor adopsjonsfeltet. Videre anbefalte prosjektgruppen at det ut ifra kompetansesenteret engasjeres veiledere på fylkesnivå som skal følge opp de enkelte adoptivfamilier. Prosjektet synliggjorde i tillegg behov for kompetanseheving innenfor faginstanser som møter adopterte og deres foreldre, og gruppen foreslo ulike fremgangsmåter for å møte dette behovet.

Adopsjonslovutvalget støtter både Hove-utvalgets og adopsjonsorganisasjonenes konkrete forslag om å bedre oppfølgingen av adoptivfamilier. Adopsjonslovutvalget finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på forslagene, fordi utvalget mener at forslagene faller utenfor rammene av hva som bør lovreguleres. Med hensyn til forslaget om kompetansesenter, påpeker Adopsjonslovutvalget at et kompetansesenter for adopsjon bør ligge til en annen, allerede etablert institusjon som har forutgående kunnskap på lignende felt, f.eks. Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP). Et kompetansesenter kan bl.a. i samarbeid med Bufdir drive et nettverk av psykologer med særlig kunnskap om adopsjon, som igjen kan være en del av tilbudet om oppfølging som Adopsjonslovutvalget foreslår i punkt 24.7.2.3. Etter Adopsjonslovutvalgets syn er imidlertid den mest umiddelbare utfordringen til adoptivfamiliene ikke fraværet av et kompetansesenter, men fraværet av kompetanse om adopsjon hos de nærmeste hjelpetjenestene, barnehage, skole osv.

24.7.2.5 Adopsjonsstøtten

Hoveutvalget foreslo å øke adopsjonsstøtten til adopsjonssøkere til minst 1 G. Videre viste Hove-utvalget til at adopsjon gjennom organisasjon gir størst mulig grad av sikkerhet mot kjøp og salg av barn eller annen uetisk opptreden ved adopsjon, jf. bl.a. Ot.prp. nr. 63 (1997–98) s. 6. Hove-utvalget foreslo på dette grunnlag kun å tildele støtte til søkere som adopterer barn gjennom adopsjonsorganisasjon (NOU 2009: 21 s. 162).

De høringsinstansene som uttalte seg om forslaget, var positive til å øke adopsjonsstøtten til minst 1 G. Bufdir ga også uttrykkelig støtte til at det kun bør være søkere som adopterer gjennom adopsjonsorganisasjoner, som har rett på adopsjonsstøtte. Bufdir lanserte imidlertid et forslag om ikke å videreføre gjeldende system med adopsjonsstøtte direkte til adoptivforeldre, men å gi denne direkte til adopsjonsorganisasjonene (høringsuttalelsen til Bufdir datert 25. mai 2010 s. 40). Etter Bufdirs syn var en annen fordel at adopsjonsorganisasjonene da vil få en mer forutsigbar og fri økonomi.

Adopsjonslovutvalget ser positive sider ved Bufdirs forslag om å gi adopsjonsstøtten direkte til adopsjonsorganisasjonene, men er kritisk til å knytte mer av støtten som adopsjonsorganisasjonene får, opp mot antallet gjennomførte adopsjoner. Guide to Good Practice 2012 avsnitt 133 advarer mot å fordele støtte til adopsjonsorganisasjonene utfra antall gjennomførte adopsjoner. I tillegg mener Adopsjonslovutvalget at en endring av støtteordningen vil fordre større omlegginger enn det som er hensiktsmessig ut fra dagens adopsjonsbilde.

Adopsjonslovutvalget foreslår at adoptivfamilier som har adoptert et barn fra utlandet gjennom en adopsjonsorganisasjon, får krav på adopsjonsstøtte tilsvarende folketrygdens grunnbeløp (1 G). Forslaget vil gi en forutsigbar ordning for søkerne, og sikre at støtten også i fremtiden øker i takt med generell pris- og lønnsvekst. I tillegg vil forslaget gi et nødvendig løft i den offentlige støtten til adoptivforeldre.

Adopsjonslovutvalget er enig med Hove-utvalget i at adopsjonsstøtten kun bør gis til familier som har adoptert barn fra utlandet gjennom adopsjonsorganisasjon. Adopsjonslovutvalget er innforstått med at det kan virke underlig at adoptivfamilier som har fått forhåndssamtykke fra norske myndigheter til adopsjon, men som velger å adoptere utenom organisasjon, ikke skal få adopsjonsstøtte på lik linje med andre adoptivfamilier. Adopsjonslovutvalget peker imidlertid på at internasjonale adopsjoner utenom adopsjonsorganisasjon ligger på et lavere kostnadsnivå enn adopsjoner gjennom adopsjonsorganisasjoner fordi søkerne ikke belastes for adopsjonsmyndighetenes arbeid med saken. I tillegg er det en sentral målsetting at internasjonal adopsjon i størst mulig grad skjer gjennom adopsjonsorganisasjoner. At kun familier som adopterer gjennom adopsjonsorganisasjon får rett på støtte, kan bidra til at flere benytter seg av organisasjonene.

Nasjonale adopsjoner er så godt som uten kostnader for adoptivfamilien og vil derfor ikke omfattes av ordningen med adopsjonsstøtte.

Fotnoter

1.

Adopsjonsorganisasjonenes nettsider (www.adopsjonsforum.no, www.inoradopt.no og www.verdensbarn.no).

2.

www.adopsjonsforum.no

3.

www.bufetat.no/adopsjon/kurs/

4.

Deler av informasjonen om etterfølgende tiltak er hentet fra Utredning av kompetansesenter for adopsjon, Et forprosjekt utført av adopsjonsforeningene Adopsjonsforum og InorAdopt i perioden 2012-2013, kapittel 3.

5.

https://ast.dk/born-familie/adoption/radgivning-til-adoptivfamilier

6.

http://mia.eu/Att-adoptera/Rad-och-stod/

7.

http://www.adoptionsradgivarna.se/index.html

Til dokumentets forside