Del 6
Spesielle vilkår for internasjonal adopsjon

14 Vilkår for forhåndssamtykke til adopsjon av ukjent barn fra utlandet

14.1 Innledning

Adopsjon av barn fra utlandet eller fremmed stat, også kalt internasjonal adopsjon, skiller seg i hovedsak fra nasjonal adopsjon ved at norske myndigheter normalt ikke har som oppgave å innvilge adopsjon. Internasjonal adopsjon bygger på en oppgavefordeling mellom opprinnelses- og mottakerstat. Myndighetene i opprinnelsesstaten skal sikre at barnet som frigis til internasjonal adopsjon kan bli adoptert, jf. Haagkonvensjonen artikkel 4 bokstav a). Norske myndigheter skal gjennom forhåndssamtykke avgjøre om adopsjonssøkerne er egnet, og anerkjenne adopsjonen når søkerne henter barnet. Adopsjonsmyndighetene i opprinnelsesstaten kan stille krav til adopsjonssøkerne, og det er adopsjonsmyndighetene der som velger foreldre til barnet. Vilkårene for å få forhåndssamtykke til adopsjon av ukjent barn fra utlandet blir behandlet i kapittelet her. Dersom adopsjonssøkerne blir tildelt et barn «med behov for spesiell støtte» må i tillegg noen særlige vilkår være til stede for at søkerne skal kunne gjennomføre adopsjonen, jf. drøftelsene i kapittel 15.

Vilkårene for forhåndssamtykke gjelder uavhengig av om adopsjonen blir gjort utenom eller via en adopsjonsorganisasjon. Det er imidlertid bestemte forhold som må være til stede for at søkere skal få innvilget søknad om forhåndssamtykke dersom de ikke skal adoptere gjennom en adopsjonsorganisasjon. Vilkår for adopsjon utenom organisasjon er behandlet i kapittel 16.

Saksgangen ved søknad om forhåndssamtykke er behandlet i kapittel 18.

Personer som er bosatt i Norge må ha forhåndssamtykke fra adopsjonsmyndighetene for å kunne adoptere barn fra utlandet, jf. adl. § 16e. Det hender likevel at personer som er bosatt i Norge reiser utenlands for å adoptere barn uten å ha fått innvilget samtykke på forhånd. Spørsmålet for norske adopsjonsmyndigheter blir da om adopsjonen skal anerkjennes i Norge. Disse sakene er normalt kompliserte, både fordi saksforholdene ofte er innviklede, men også av prinsipielle årsaker. Adopsjon uten forhåndssamtykke vil kunne skjule straffbare forhold som menneskehandel. I tillegg er det ikke alltid at søkerne oppfyller vilkårene for forhåndssamtykke, som er vilkår som er gitt på bakgrunn av at adopsjonen skal være til barnets beste. Internasjonal adopsjon uten forhåndssamtykke blir behandlet i kapittel 26 om interlegale spørsmål, men nevnes altså innledningsvis her for sammenhengens skyld.

14.2 Gjeldende rett

14.2.1 Bakgrunn

Etter adl. § 16e første ledd må personer som er bosatt i Norge som vil adoptere barn fra fremmed stat, først få forhåndssamtykke fra departementet. For at adopsjonsmyndighetene skal gi forhåndssamtykke til å adoptere barn fra fremmed stat, må de generelle krav til søkerne i adopsjonsloven være oppfylt. Personer som vil adoptere sammen må f.eks. være gift eller samboende og ikke under 25 år, jf. adl. § 5 annet ledd og § 3. Som ved andre adopsjoner stilles det i tillegg ytterligere krav til søkerne. Disse utledes av kravet om at adopsjonen må antas å «bli til barnets beste» etter adl. § 2. Internasjonal adopsjon skiller seg imidlertid ut ved at en rekke mer omfattende krav stilles enn det som kreves ved nasjonal adopsjon.

Tidligere ga adl. § 16e bare en generell hjemmel til forskrift om behandlingsmåten og vilkårene for å gi forhåndssamtykke. Slik forskrift ble ikke gitt, og kriteriene for forhåndssamtykke fremgikk dermed bare av rundskriv fra departementet (se rundskriv Q-0972 og Q-1045).

Hove-utvalget ga uttrykk for at noen sentrale krav til søkerne er av en slik karakter at de ikke utelukkende burde utledes av grunnvilkåret om at adopsjon skal være til barnets beste, og kun fremgå av retningslinjer i rundskriv. Hove-utvalget mente at det var uklart hvorvidt departementets retningslinjer skulle betraktes som bestemmelser av bindende karakter eller om de bare var veiledende. Hove-utvalget foreslo derfor at de sentrale krav til søkerne ble formulert i lovgivning, det vil si lov eller forskrift (NOU 2009: 21 s. 92). Hove-utvalget la frem flere konkrete krav som de mente burde fremgå av lovgivningen direkte. For eksempel foreslo Hove-utvalget at aldersgrensen for forhåndssamtykke burde være 42 år på søknadstidspunktet, at søkerne skulle ha god helse, god vandel og at vurderingen av søkers vandel, helsetilstand og fungering burde relateres til at adopsjonen vil bli til barnets beste, for å nevne noen. Hove-utvalget la også frem forslag til lovtekst (se f.eks. NOU 2009: 21 s. 92–100).

Departementet var enig i at sentrale krav burde formuleres i lovgivning og foreslo i sitt høringsnotat at det ble inntatt hjemler i loven til å fastsette krav til adopsjonssøkerne samt at det ble tydeliggjort hvilke krav som kan stilles i forskrift. Krav til alder ble foreslått nedfelt i adopsjonsloven, mens øvrige krav til søkerne ble foreslått inntatt i forskrift med hjemmel i loven, se Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet: Høringsnotat – forslag til endringer i lov 28. februar 1986 nr. 8 (adopsjonsloven) s. 40.

Etter høringsrunden endret departementet forslaget noe. I lovproposisjon våren 2013 foreslo departementet at den eksisterende adgangen til å gi forskrifter i adl. § 16e fjerde ledd, ble presisert. Departementet foreslo at sentrale krav som kan stilles til adopsjonssøkerne som søker om forhåndssamtykke til adopsjon fra utlandet ble tydeliggjort i loven og at disse kravene kunne reguleres nærmere i forskrift (Prop. 171 L (2012–2013) s. 31). På bakgrunn av Hove-utvalgets forslag fremgår dermed hjemmelsgrunnlaget for fastsettelse av vilkår til forhåndssamtykke til internasjonal adopsjon nå av adl. § 16e fjerde ledd:

«Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om behandlingsmåten, utredning av søkerne, vilkårene for å gi forhåndssamtykke og kravene til søkernes egnethet, herunder krav til alder, helse, vandel, samlivets varighet, økonomi, bolig og deltakelse på adopsjonsforberedende kurs. Departementet kan i forskrift også stille særlige krav til enslige søkere.»

Adopsjonsloven § 16e lovfester uttrykkelig hvilke krav til søkerne departementet kan regulere i forskrift, men oppregningen er ikke ment å være uttømmende, jf. Prop. 171 L (2012–2013) s. 31. I sin behandling av lovproposisjonen, uttalte Familie- og kulturkomiteen hvilke krav som bør stilles til adopsjonssøkere (Innst. 143 L (2013–2014) s. 8):

«Komiteen mener at forvaltningens avgjørelse bør bygge på en helhetsvurdering av alle relevante fakta. Retningslinjer for kriteriene som skal legges til grunn ved godkjenning av adoptivsøkere bør være veiledende slik som i dag, jf. adopsjonsloven §§ 2 og 22, og ikke absolutte krav. Avgjørelsen for om adoptivsøkerne godkjennes som adoptivforeldre bør tas ut fra en helhetsvurdering basert på søkerens egnethet som adoptivforelder og barns rett til en trygg oppvekst.»

Etter komiteens syn bør ikke loven stille absolutte krav til adopsjonssøkere, slik som Hove-utvalget til en viss grad foreslo. Søknader skal fortsatt avgjøres ut fra en konkret helhetsvurdering.

Departementet har foreløpig ikke gitt forskrift i henhold til den nye bestemmelsen, men Adopsjonslovutvalget har fått opplyst at det på nåværende tidspunkt pågår et arbeid i departementet for å utarbeide forskrift og retningslinjer. Det følger av utvalgets mandat at eventuelle lovendringer departementet gjør i løpet av utvalgets arbeidsperiode, skal legges til grunn av utvalget. Forskriftshjemmelen i adl. § 16e er en slik lovendring, og utvalget legger derfor ikke frem sine vurderinger og synspunkter angående vilkår som stilles til søkere av forhåndssamtykke til adopsjon av ukjent barn bosatt i utlandet. En behandling av vilkårene fra utvalgets side, ville uansett vært lite hensiktsmessig all den tid vilkårene er gjenstand for et utredelses- og endringsarbeid i departementet.

For sammenhengens skyld gjør Adopsjonslovutvalget en gjennomgang av gjeldende rett for vilkår for forhåndssamtykke. Fordi det faller utenfor utvalgets mandat å fremme forslag til endringer av vilkår for forhåndssamtykke til adopsjon av barn fra utlandet, er en oversikt Hove-utvalgets forslag og det etterfølgende arbeidet utelatt. Dette er behandlet av departementet i Prop. 171 L. (2012–2013). Etter gjennomgangen gir Adopsjonslovutvalget noen av sine vurderinger av kravet om forhåndssamtykke og vilkårene for det.

Adopsjonslovutvalget legger til grunn at flere av kravene som behandles her vil bli endret når departementet har ferdigstilt sitt arbeid.

14.2.2 Rettslig grunnlag

Departementets rundskriv Q-0972 om utenlandsadopsjon inneholder mellom annet særskilte merknader til alder, helse, enslige søkere, økonomi, ekteskapets varighet og eventuell graviditet. I tillegg gir departementet føringer gjennom mer generelle merknader som får indirekte betydning for hvilke krav som i praksis stilles til søkerne. Departementet fremhever at «barna på grunn av sine erfaringer før adopsjonene gjennomføres kan komme til å stille adoptivforeldrene overfor utfordringer som er annerledes og langt mer krevende enn ved egnefødte barn», jf. rundskriv Q-0972 s. 4. Departementet påpeker at fordi en ved adopsjon av utenlandske barn normalt ikke kjenner barnet på forhånd, kan ikke retningslinjene «bare avspeile hva som er godt for ett barn, men hva som er godt for barn generelt», jf. rundskriv Q-0972 s. 4. Dette innebærer at retningslinjene må baseres på mest mulig objektive kriterier (rundskriv Q-0972 s. 4).

Likevel understreker departementet at retningslinjene er veiledende (rundskriv Q-0972 s. 4):

«Samtidig er det ikke tvilsomt at det først og fremst er personlig egnethet som avgjør om søkerne blir gode adoptivforeldre. Det understrekes derfor at retningslinjene kun er veiledende, og at den myndighet som skal godkjenne adoptivforeldrene må foreta en helhetsvurdering av søkernes totale livssituasjon ut fra hva som er til gagn for barnet, jf. adopsjonsloven §§ 2 og 22.»

Disse synspunktene vil ventelig være veiledende også ved det kommende forskriftsarbeidet.

Departementets rundskriv Q-1045 gir retningslinjer for selve saksbehandlingen. Med hensyn til internasjonal adopsjon inneholder rundskrivet merknader om krav til søkerne ved adopsjon av eldre barn og søsken. Departementet har også utarbeidet et veiledningshefte, Q-1046, om utarbeidelse av sosialrapport ved søknad om adopsjon. Heftet gir informasjon til kommunene om rammer og form for utredning av adopsjonssøkere. Heftet omtaler sosialrapportens ulike deler og punkter, noe som danner utgangspunkt for hvilke temaer som skal være gjenstand for utredning. Etter lovendring med ikrafttredelse 1. februar 2015, også den med bakgrunn i Hove-utvalgets forslag, er det nå regionkontorene i Bufetat som selv skal utrede søkerne før de fatter vedtak om forhåndssamtykke, jf. adl. § 16e annet ledd og forskrift 11. september 2014 nr. 1192.

Med hensyn til internasjonal rett, oppstiller både FNs barnekonvensjon, Europarådskonvensjonen og Haagkonvensjonen krav om at adopsjon utelukkende kan skje dersom det antas å være til barnets beste. De internasjonale instrumentene oppstiller derimot ikke spesifikke vilkår knyttet til søkerne ved tildeling av forhåndssamtykke. Haagkonvensjonen forutsetter likevel at slike krav kan oppstilles i nasjonalt regelverk. I følge artikkel 5 bokstav a) skal mottakerstaten sikre at adopsjonssøkere oppfyller vilkårene og er egnet til å adoptere («eligible and suited to adopt»). Videre fastsetter artikkel 15 nr. 1 at dersom mottakerstaten har forvisset seg om at søkerne oppfyller vilkårene og er egnet til å adoptere, skal den utarbeide en rapport med «opplysninger om søkernes identitet, kvalifikasjoner og egnethet til å adoptere, bakgrunn, familie- og helsemessige forhold, deres sosiale miljø, grunnene for ønsket om å adoptere, skikkethet til å adoptere fra utlandet samt opplysninger om egenskapene til de barns som de matte være skikket til å ha omsorg for».

Bestemmelsen forutsetter at adopsjonsmyndighetene i mottakerstaten har vurdert adopsjonssøkere opp mot vurderingstemaene som det skal rapporteres på til opprinnelsesstaten. Konvensjonens Explanatory Report understreker at det ikke bare skal vurderes om foreldrene oppfyller de juridiske krav som er oppstilt i mottakerstatens regelverk, men også at søkerne har de nødvendige psykososiale ferdigheter som gjør dem egnet til å adoptere («necessary socio-psychological requirements needed to guarantee the success of the adoption»), jf. avsnitt 294.

Nedenfor følger en gjennomgang av de særlige kravene som følger av de eksisterende nasjonale retningslinjene for at adopsjonsmyndighetene skal kunne innvilge søknad om forhåndssamtykke til adopsjon av barn fra utlandet.

14.2.3 Krav til adopsjonssøkeres alder

Til tross for at lovgiver har satt en nedre aldersgrense for søkere på 25 år, er det ikke fastsatt en øvre aldersgrense. I henhold til rundskriv Q-0972 bør det likevel ikke gis forhåndssamtykke til søkere over 45 år. Etter praksis anses søkere som 45 år inntil fylte 46 år, og det er alderen på tidspunktet for behandlingen av søknaden som legges til grunn. Øvre aldersgrense ble senket ved retningslinjene av september 1998. Før den tid var aldersgrensen 50 år for eldste ektefelle og 46 år for yngste (Hognestad og Steenberg (2000) s. 148).

En øvre aldersgrense begrunnes ut fra barnets hele oppvekstsituasjon sett i et fremtidsperspektiv (rundskriv Q-0972 s. 4):

«En vurdering av søkernes alder må alltid gjøres med hensyn til barnets hele oppvekstsituasjon. Dette gjør at man må legge til grunn et framtidsperspektiv på minst 15–20 år, noe som innebærer at søkere skal være i stand til å takle omsorgsoppgaver i lang tid framover. Adoptivbarnets tenåringstid med spørsmål om identitet, harde utprøvinger og forsøk på løsrivelse kan innebære store utfordringer.»

Med alderen blir mange mennesker erfaringsvis mindre fleksible og robuste, lettere slitne, og får større problemer med å tilpasse seg nye normer (se f.eks. Hognestad og Steenberg (2000) s. 148). Myndighetene må ta hensyn til disse forutsetningene ved vurderingen av aldersgrensen.

Ifølge retningslinjene i Q-0972 kan det gjøres unntak fra aldersgrensen. Retningslinjene nevner særlig dersom

  • søknaden gjelder barn nummer to

  • søkerne har spesielle ressurser til å ha omsorg for barn

  • søkerne ønsker søsken til barn som allerede er i familien

  • der det er aktuelt med adopsjon av noe eldre barn og

  • ved stor aldersforskjell på adopsjonssøkere

Listen er ikke uttømmende. Adopsjonsmyndighetene kan vektlegge andre momenter i den konkrete saken dersom de vurderer momentene som relevante i barnets beste-vurderingen. Hensikten med den øvre aldersgrensen er ikke å utelukke adopsjonssøkere over 45 år «med særlig god fysisk og psykisk helse og gode kvalifikasjoner for øvrig fra å kunne bli godkjent som foreldre», jf. rundskriv Q-0972 s. 4.

Et relevant moment i vurderingen av om norske myndigheter skal fastsette et alderskrav, er at de fleste opprinnelsesland stiller alderskrav til utenlandske adoptivforeldre. Flere land har regler om at aldersforskjellen mellom adoptivforeldre og barnet ikke skal være mer enn 39–40 år. Dette gjelder f.eks. Etiopia, Filippinene, Madagaskar og Sør-Afrika. Andre land knytter kravet til adoptivforeldrenes samlede alder. I India skal denne f.eks. ikke overstige 90 år, samtidig som ingen søkere kan være mer enn 55 år. I Kina kreves det at begge ektefellene er mellom 30 og 50 år. Mange land gjør unntak fra alderskrav ved adopsjon av eldre barn, barn med behov for spesiell støtte og ved annengangs adopsjon.

Særlig om departementets brev

Alder har vært tema i flere brev fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet til Bufdir. Bakgrunnen for henvendelsene er den forlengede ventetiden for adopsjon av barn fra utlandet. Ventetiden gjør at det for flere adopsjonssøkere ikke er realistisk å gjennomføre en adopsjon innenfor forhåndssamtykkets varighet (3 år med eventuell 1 års forlengelse). Bufdir tok i denne forbindelse kontakt med departementet for avklaring for hvordan krav til søkernes alder skal forstås og praktiseres der det søkes om nytt forhåndssamtykke og søkerne i utgangspunktet ikke lenger oppfyller retningslinjenes krav til alder. I svarbrevet henviser departementet til retningslinjene om alder og at myndighetene uansett må foreta en helhetlig vurdering av søkernes totale livssituasjon ut fra hva som er til barnets beste. Videre la departementet til grunn at «hvor langt søkernes adopsjonsprosess er kommet i utlandet ved behandlingen av søknad om et nytt forhåndssamtykke, vil være relevante opplysninger i saken. Hvor stor vekt disse opplysningene vil ha, må imidlertid avgjøres konkret ut i fra alle opplysningene i saken», jf. brev fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet til Bufdir, datert 13. april 2010.

Problemstillingen ble tatt opp igjen i brev datert 1. desember 2010 som svar på at flere søkere hadde fått avslag på søknad om nytt forhåndssamtykke med den begrunnelse at de oversteg alderskravet. Søkerne var av den oppfatning at det ikke ble tatt tilstrekkelig hensyn til at tildelingen av adoptivbarn kunne være nært forestående. Fra departementets brev siteres (Brev fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet til Bufdir datert 1. desember 2010, Departementets utheving):

«For søkere som har vært godkjent i fire år og som venter på opprinnelseslandets tildeling av et adoptivbarn, kan det imidlertid foreligger relativt sikre opplysninger om tidspunktet for tildeling. Dersom Bufdir mener at det er grunn til å anta at en forventet tildeling kan skje innen kort tid, vil det etter departementets mening kunne legges avgjørende vekt på disse opplysningene. Dette gjelder selv om kravet til søkerens alder isolert sett ikke lenger er oppfylt. Forutsetningen er imidlertid at søkerne oppfyller de øvrige kravene i retningslinjene. Departementet legger til grunn at opplysningene om at en tildeling vil kunne skje innen en periode på 6 måneder er å anse som ‘kort tid’ i denne sammenheng.»

Retningslinjene innebærer at dersom adopsjonsmyndighetene kan anta at en tildeling er nært forestående når søkerne søker om nytt forhåndssamtykke, skal dette tillegges vekt, og også om kravet til søkernes alder ikke lenger er oppfylt. Departementet sier ikke noe om de tilfeller der forholdene endrer seg etter at nytt forhåndssamtykke er gitt, altså at tildeling likevel ikke finner sted innen kort tid. I praksis tildeles dermed søkerne forhåndssamtykke i tre nye år, uavhengig av alder.

Forvaltningspraksis

Bufdir behandlet ni saker i 2012 og to saker i 2013 hvor alder var det eneste eller et avgjørende moment i saken. Kommunen hadde gitt positiv tilrådning i samtlige saker. Bufdir stadfestet syv saker og omgjorde fire.

Søkernes alder i avslagene som ble omgjort til søkernes gunst:

  • 49 og 46 år

  • 49 og 35 år

  • 48 og 41 år

  • 48 og 43 år

Søkernes alder i avslagene som ble stadfestet:

  • 51 og 50 år

  • 48 og 43 år

  • 65 og 34 år

  • 51 og 47 år

  • 51 og 41 år

  • 50 og 43 år (2013)

  • 46 og 41 år (2013)

Hove-utvalget foretok til sammenligning en gjennomgang av saker fra 2007 og 2008. I den perioden stadfestet Bufdir alle avslag der begge søkerne var over 45 år, jf. NOU 2009: 21 s. 84. Bufdir omgjorde én slik sak i 2012.

I saken fra 2012 som ble omgjort på tross av at begge søkerne oversteg 45 år, var søkerne 49 og 46 år. Søknaden gjaldt barn nummer to, og i tillegg hadde paret «spesielle ressurser i forhold til barn» på bakgrunn av måten de hadde tatt imot sitt første barn på. Det var snakk om et eldre barn som hadde funnet seg svært godt til rette i familien og i nærmiljøet.

En annen sak fra 2012 kan også tjene som eksempel på at Bufdir omgjorde avslaget til tross for at begge søkerne var over 45 år. Søkerne var 47 og 49 år og hadde ivaretatt sine andre adopterte barn på en svært god måte. I denne saken var imidlertid det avgjørende moment andre forhold enn alder slik at saken ikke fremgår av oversikten over.

De øvrige omgjørelsessakene fra 2012 viser hvordan myndighetene foretar en sammensatt vurdering. I den første saken begrunnet Bufdir omgjøringen med stor aldersforskjell mellom søkerne, at positive sider ved søkerne (helse, vandel, økonomi, boforhold og personlig egnethet) kompenserte for den ene søkerens overskridelse av aldersgrensen, og at familien allerede hadde et velfungerende barn. I tillegg la direktoratet vekt på at kvinnelig søker på grunn av sin utdannelse og arbeidserfaring hadde «spesielle ressurser i forhold til barn». I den andre saken hadde kvinnelig søker fått påvist revmatisk sykdom, mens mannlig søker ble medisinert for høyt blodtrykk. Direktoratet fant etter en konkret, helhetlig vurdering at hverken mannlig søkers alder eller kvinnelig søkers helsemessige situasjon gjorde at saken måtte avslås. Direktoratet viste til at mannlig søker var ved meget god helse, at søknaden gjaldt adopsjon av et noe eldre barn og at det kunne forventes forslag om tildeling av barn innen kort tid. Den siste saken gjaldt forhåndssamtykke til et par på 35 og 49 år. Den yngste hadde hatt en del helseplager, men ble på søknadstidspunktet vurdert til å være ved god helse. I tillegg til aldersforskjellen, la direktoratet vekt på parets personlige egnethet, samt at mannlig søker hadde spesielle ressurser til å ha ansvar for barn. Han hadde barn fra før, hvorav den ene bodde annenhver uke henholdsvis hos sin mor og hos søkerparet.

Kravet om alder ses ofte i sammenheng med kravet til helse, og en avslagssak kan illustrere den sammensatte vurderingen: «Her handler det om at kvinnelig søker er 48 år og opplever seg sliten når ekstra belastninger i familien oppstår. På bakgrunn av hennes livs- og helsemessige historie, kan en forstå hennes reaksjoner. Med alderen vil det fysiske og psykiske overskuddet falle hos de fleste. Det gjelder også for personer som ikke har kvinnelig søkers helsemessige historie. Det er på dette grunnlaget en må se sammenhengen mellom alderskravet og kravet om særlig god helse ved godkjenning til adopsjon.»

Ofte foreligger en kombinasjon av faktorer som til sammen gjør at søkere får avslag på søknad om forhåndssamtykke.

14.2.4 Krav til adopsjonssøkeres helse

I rundskriv Q-0972 skriver departementet at søkere må ha god helse, både fysisk og psykisk. Dersom søker har en sykdom, diagnose eller funksjonsnedsettelse må myndighetene foreta en konkret vurdering der søkernes samlede omsorgsevne har betydning (rundskriv Q-0972 s. 5):

«Adoptivsøkerne må ha god helse både fysisk og psykisk. Samtidig må det etter en konkret vurdering legges vekt på at foreldrene skal utgjøre en omsorgsenhet. Det må vurderes hvorvidt sykdom kan tenkes å få betydning for søkernes evne og muligheter til å gi barnet tilstrekkelig omsorg og trygghet, over lang tid. Hvis noen av søkerne har hatt en alvorlig sykdom som er behandlet med tilfredsstillende resultat kan det etter omstendighetene bli snakk om å kreve en symptomfri periode.»

Departementet skriver i sine kommentarer i rundskrivet (rundskriv Q-0972 s. 5):

«Når man krever at søkerne skal ha god fysisk og psykisk helse er det fordi adopsjonen skal være til det beste for barnet, også for et barn som kan ha spesielle behov og derfor vil kreve ekstra overskudd hos sine adoptivforeldre i lang tid framover.
Noen søkere har fysiske sykdommer som kan reguleres med medisiner. Enkelte sykdommer kan avhjelpes med medisiner, men har en usikker prognose eller krever medisiner som gir bivirkninger. Andre sykdommer kan gi kroniske smerter som gjør at man ikke kan være i jobb eller må ta spesielle hensyn til seg selv. Det samme vil kunne gjelde ulike former for funksjonsnedsettelser, selv om en funksjonsnedsettelse i seg selv ikke vil være grunnlag for å avslå en adopsjonssøknad. Det avgjørende for om godkjenning skal gis må være hvorvidt sykdommen eller funksjonsnedsettelsen hos søkerne til sammen har betydning for deres omsorgsevne i dag og i framtiden.
En annen gruppe er søkere med psykiske problemer. Det bør fortsatt utvises tilbakeholdenhet med å gi godkjenning til søkere som er avhengige av daglige medisiner mot psykiske lidelser for å kunne fungere normalt. Avgjørende vil imidlertid også i slike tilfelle være hvilket overskudd de har, og hvilken sikkerhet det er, for at de kan dra omsorg for et barn i tillegg til seg selv i lang tid framover.»

«Sykdom» er et vidtfavnende begrep, og rommer mange ulike grader av svakheter eller dysfunksjoner i helsetilstanden. Det samme gjelder funksjonshemminger. Det kan ikke utelukkes at også søkere som tidligere har vært syke, eller som på søknadstidspunktet er det, kan godkjennes til adopsjon. Som departementet påpeker i retningslinjene er det avgjørende om sykdommen fører til at søkers evne og mulighet til å gi barnet tilstrekkelig omsorg og trygghet påvirkes i et langtidsperspektiv. I tillegg åpner altså retningslinjene for å vurdere søkerpar som en omsorgsenhet, hvor den ene kan kompensere for de begrensninger i omsorgen som den andres tilstand vil kunne medføre.

Forvaltningspraksis

Adopsjonslovutvalget har gått gjennom klagesaker for 2012 og 2013. Bufdir behandlet fem saker i 2012 og syv saker i 2013 hvor svekket helse var det eneste eller det avgjørende moment i saken.

En sak i 2012 og en i 2013 omhandlet stadfestelse av vedtak om tilbaketrekking av forhåndssamtykke hvor helseforhold var avgjørende. Av alle sakene fra 2012 og 2013 ga kommunen negativ tilrådning til adopsjon i en av dem, mens det i de andre forelå positiv tilrådning. I 2012 var rådgivende lege negativ i fire av sakene. Den femte saken ble omgjort. Der var det oppnevnt tre rådgivende leger/psykologer, og de var uenige seg imellom med hensyn til om det var tilrådelig å gi forhåndssamtykke til søkerne. I 2013 uttrykte rådgivende lege og/eller psykolog usikkerhet for om adopsjon ville bli til barnets beste i alle de syv sakene. Ingen av klagesakene ble omgjort.

I 2012 og 2013 stadfestet Bufdir fire avslag eller tilbaketrekkinger av forhåndssamtykke der en eller begge søkerne hadde hatt eller hadde en alvorlig sykdom eller diagnose. Eksempler på alvorlige sykdommer som førte til stadfestelse er:

  • operasjon som følge av brystkreft litt over 1 år før vedtaket med påfølgende cellegiftbehandling, krav om tilbakefallsfri periode

  • omfattende operasjon som følge av for kreft i en eggstokk ca. 3,5 år før vedtaket med påfølgende cellegiftbehandling, krav om tilbakefallsfri periode

  • multippel sklerose, generelle usikre framtidsutsikter ved den diagnosen

En sak i 2013 ble avslått fordi søkerne allerede hadde et barn med alvorlige helseutfordringer.

I 2012 stadfestet Bufdir ett avslag hvor begge søkerne hadde sammensatte helseplager. Den ene søkeren hadde permanente lidelser som gav stivhet i ledd og begrenset bevegelsesfrihet. Den andre søkeren hadde både fysiske og psykiske plager, og dermed behov for tilpasset omgivelser, samt en oppvekst som hadde gitt visse utfordringer i voksenlivet. I denne saken skrev Bufdir også mer generelt om forholdet mellom vurderingene som gjøres adopsjonssaken og offentlige trygdeordninger: «Når det gjelder søknad om arbeidsavklaringspenger, skal denne vurderes etter andre kriterier og med et annet perspektiv enn en adopsjonssøknad. Medisinske opplysninger inngitt i forbindelse med en slik sak vil derfor ikke automatisk være avgjørende for hvordan en adopsjonssøknad skal vurderes. Opplysninger som har relevans for vurderingen av søkers generelle overskudd og fungeringsevne, må imidlertid kunne vektlegges […]» (Bufdirs kursivering).

I 2013 stadfestet Bufdir fem saker hvor en eller begge søkerne hadde sammensatte helseplager. Ett eksempel på sammensatte plager er søker som bl.a. hadde kronisk tykktarmbetennelse, nedsatt hørsel, smerter på grunn av fibromyalgi, slitasjeproblemer i ledd og muskler, søvnproblemer, angst og depresjon. I flere av sakene hadde en av søkerne sammensatte helseplager, mens den andre også hadde mindre helseutfordringer. I kombinasjon førte forholdene til avslag.

I perioden 2012–2013 omgjorde Bufdir ett avslag som var begrunnet med dårlig helse. I den saken hadde en av søkerne høy BMI (kroppsmasseindeks). Bufdir la til grunn at det i dag er bred enighet innen medisinske fagmiljø at høy BMI, særlig over 40, gir generelt økt risiko for sykdom på sikt og økt risiko for nedsatt levealder. I sin konkrete vurdering av søker, la imidlertid Bufdir vekt på at søker var relativt ung, i arbeid, fysisk aktiv og at vedkommende ikke hadde sykdom eller symptom relatert til overvekt. Det var Bufdirs syn at «de klare føringene som er gitt fra departementet, viser at det ikke er grunnlag for å legge avgjørende vekt på en mulig fremtidig helserisiko som ikke kan begrunnes med allerede dokumenterte helseplager.» I tillegg la Bufdir vekt på at det var liten sannsynlighet for at søker ville få en så alvorlig helsesvikt at den ikke kunne kompenseres for av den andre søkeren.

I samtlige saker som Adopsjonslovutvalget har gått gjennom, tok Bufdir opp muligheten for at en av søkerne kan kompensere for den andres helseplager. Et illustrerende eksempel er en sak hvor Bufdir begrunnet avslaget med krav om en tilbakefallsfri periode. Direktoratet var enig med regionkontoret som hadde vurdert situasjonen slik at dersom tilbakefall skulle skje, «vil hele familiedynamikken bli satt på prøve over lengre tid. En anser at mannlig søker med stor sannsynlighet da vil måtte bruke hele sitt overskudd til å ivareta sin ektefelle og hjelpe barnet med de ekstra belastninger som det gir å ha en alvorlig syk mor. Det er på denne bakgrunn en har vurdert at han ikke samtidig og i tilstrekkelig grad kan kompensere for kvinnelig søkers reduserte foreldrefunksjon.»

Som eksempel på en sak hvor Bufdir mente at kompensasjon ikke var relevant, er en sak hvor begge søkerne hadde helseplager. Den ene søkeren hadde en diagnose som innebar risiko for utvikling av en alvorlig sykdom og helseplager i løpet av barnets oppvekst. Bufdir mente at dette i seg selv talte for at søknaden måtte avslås. Videre mente Bufdir at en ikke på forhånd kan «kalkulere med at adoptivbarn som i forveien har mistet sin nærmeste familie, også i adopsjonsfamilien vil ha høyere risiko enn det som er vanlig for på nytt å oppleve tap av foreldre. I tillegg kommer at kvinnelig søker har vist liten toleranse for stress. I adopsjonssammenheng er dette heller ikke gunstig. Utenlandske adoptivbarn har gjerne hatt opplevelser som innebærer at de vil kunne være særlig omsorgskrevende og utfordrende for adoptivforeldrene. Lav terskel for stress vil kunne bety at det i familien ikke vil ha det nødvendige overskudd til å hjelpe barnet. Da det er usikkerhet forbundet med begge søkers helse, synes spørsmålet om kompensasjon i dette tilfellet ikke å være relevant.»

Bortsett fra i saken som ble omgjort, fant ikke Bufdir grunnlag for at den ene adopsjonssøkeren kunne kompensere for den andres helseplager i noen av sakene i 2012–2013.

14.2.5 Øvrige krav til søkerne

14.2.5.1 Innledning

I tillegg til retningslinjer om alder og helse, kommenterer rundskriv Q-0972 krav til søkernes økonomi og ekteskapets varighet, virkningen av en eventuell graviditet samt adopsjonssøknad som gjelder barn nummer to. Rundskrivet omtaler ikke andre krav, som krav til bolig og vandel, eller forhold til rus. Temaer som krav til egnethet, personlige forutsetninger og motivasjon er så godt som ikke kommentert, og bare i forbindelse med mer generelle vurderinger. Dette er imidlertid momenter som vektlegges i praksis og som departementet til dels nevner i andre rundskriv om adopsjon.

14.2.5.2 Bolig og økonomi

Krav til boforhold er ikke omtalt i departementets rundskriv Q-0972, men det følger av rundskriv Q-1045 at sosialrapporten som utarbeides av hjemkommunen til søkerne (nå regionkontorene i Bufetat) bør inneholde en beskrivelse av boligtype, areal, miljø og lekemuligheter. Ved beskrivelsen av boforholdene kommer også omgivelsene nær boligen inn i bildet. For eksempel bør tilgang til lekeplasser og lekekamerater i hjemmets nærhet, likesom nærhet til natur og muligheter til fritidssysler for ulike aldersgrupper, beskrives.

Hognestad og Steenberg skriver at adopsjonssøkere må ha en «god bolig etter vanlig norsk standard», jf. Hognestad og Steenberg (2000) s. 150. I praksis stilles det ikke spesielle krav til søkers boforhold, men det forutsettes likevel at søkerne har en trygg boligsituasjon for at adopsjonen skal anses å være til «barnets beste».

Krav til søkernes økonomi er derimot omtalt i rundskriv Q-0972. I følge rundskrivet er det ikke avgjørende at søkerne har høy inntekt, men at økonomien er trygg og stabil slik at barnet får vokse opp under trygge forhold. Departementet skriver at økonomispørsmålet kan bli «satt på spissen dersom den ene (eller begge) søkerne mottar arbeidsledighetstrygd, for eksempel i strøk av landet der det er vanskelig å få arbeid. I slike tilfelle må man vurdere varigheten av arbeidsløsheten og hvor aktiv søker er på arbeidsmarkedet. Det er også viktig å se på hvilken livskvalitet søkerne har, om de er preget av arbeidsløsheten mv. Overordnet må være at økonomien er stabilt god, det vil si at det må være samsvar mellom inntekter og utgifter. Det er derfor også nødvendig å ta hensyn til gjeld og bidragsplikter når man vurderer om søkerne fyller vilkåret for sikker økonomi», jf. rundskriv Q-0972 s. 6.

For adoptivbarnet er det viktig å vokse opp under økonomisk trygge forhold slik at deres alminnelige materielle behov blir dekket. En usikker økonomi vil ikke bare føre til bortfall av materielle goder som jevnaldrende barn og ungdommer har tilgang til. Det vil også kunne føre til psykiske belastninger for adoptivforeldrene, og dermed skape usikkerhet for barnet (Hognestad og Steenberg (2000) s. 149).

14.2.5.3 Samlivets varighet

Rundskriv Q-0972 omtaler bare krav til hvor lenge adopsjonssøkere må ha vært gift, og er dermed ikke oppdatert etter lovendringen som gjør at også samboere nå kan adoptere sammen, jf. adl. § 5. I følge rundskriv Q-0972 kreves det i utgangspunktet at ekteskapet har vart i to år for at søkerne kan få forhåndssamtykke til adopsjon. Hensikten er at forholdet skal ha vist stabilitet. Dokumenterbart, forutgående samboerskap kan derfor tillegges vekt. Det er hensynet til barnet som tilsier at myndighetene bør ha en «rimelig grad av visshet» for at forholdet mellom søkerne er stabilt. Departementet påpeker at toårskravet er et minimum, men at kravet kan fravikes dersom «tungtveiende grunner» taler for det. Som eksempel nevner departementet adopsjon som gjelder «et konkret barn» som søkerne har knyttet til seg mens de var bosatt i barnets opprinnelsesland (rundskriv Q-0972 s. 6). For samboere krever adl. § 5a at forholdet må være «stabilt». Ved forhåndssamtykke kan departementet etter § 16e fjerde ledd stille krav om «samlivets varighet».

14.2.5.4 Vandel

Selv om krav til vandel ikke er omtalt i rundskriv Q-0972, fremgår det av rundskriv Q-1045 at søkerne skal legge ved uttømmende vandelsattest når de søker om forhåndssamtykke (rundskriv Q-1045 s. 28). Adopsjonsloven § 3a slår fast at det i alle adopsjonssaker skal utferdiges «uttømmende politiattest». Bestemmelsen erstatter tidligere strafferegistreringsforskrift § 12 nr. 4 a med den endring at «kan» er byttet ut med «skal».

Hvilken vekt eventuelle anmerkninger på vandelsattesten skal få er ikke nærmere regulert i lov, forskrift eller rundskriv. Hognestad og Steenberg antar at noen typer alvorlige straffbare forhold fører til direkte avslag på adopsjonssøknaden, f.eks. vold- og sedelighetsforbrytelser (Hognestad og Steenberg (2000) s. 153). Nedenfor gjennomgås tre saker som er hentet fra Bufdirs behandling av saker hvor et avgjørende moment var en eller begge søkernes vandel. Sakene er hentet fra 2007 og 2010.

Forvaltningspraksis

I saken fra 2007 hadde regionen avslått en søknad på grunnlag av flere forhold: kvinnelig søkers helse, mannlig søkers alder og motivasjon, samt begges vandel. Mannlig søkers vandel knyttet seg til to promillekjøringer fra flere år tilbake og en bot for farlig forbikjøring. I klageomgangen la Bufdir avgjørende vekt på kvinnelig søkers alkoholbruk og promilledom. Hun hadde siden hun ble domfelt for promillekjøring gjort flere grep i livet sitt og ikke vist tegn til tilbakefall. Begge søkerne hadde for øvrig gode og stabile jobber med høy inntekt. I følge Bufdir var usikkerheten rundt søkers reaksjon på motgang likevel for stor:

«Direktoratet har i sin stadfestelse av avslaget valgt å legge vekt på kvinnelig søkers tidligere alkoholbruk og alvorlige promilledom. Det er prisverdig at hun på eget initiativ tok tak i sine problemer og fortsatt arbeider med sin egen selvutvikling. Uansett bakgrunn og forståelighet ligger misbruket og promillekjøringen relativt kort tid tilbake. Hun har de siste årene hatt en meget god livssituasjon. Det er imidlertid fra region østs rådgivende lege stilt spørsmål ved hennes sårbarhet og eventuelle reaksjon på motgang. Her er det lagt spesiell vekt på den problematikk og de utfordringer som kan oppstå omkring barn adoptert fra utlandet. En slik usikkerhet skal og må komme et barn til gode.»

I den første saken fra 2010 var den ene søkeren straffedømt to ganger. Tjue år tidligere hadde vedkommende blitt dømt til 40 dagers fengsel for brudd på strl. (1902) § 128 (trusler mot offentlig tjenestemann). I 2006 ble søker dømt til å betale bot for overtredelse av strl. (1902) § 350 annet ledd (forulempe eller volde fare for andre under selvforskyldt rus). Det sistnevnte straffbare forholdet forklarte søker med at han reagerte i en situasjon hvor han følte seg urettferdig behandlet. Bufdir skrev i vedtaket (Bufdirs kursivering):

«Etter sin utredning uttalte barnevernstjenesten at de nøye har drøftet anmerkningene på politiattesten, spesielt den siste og kommet frem til at hendelsen ikke er forenelig med hvordan saksbehandlerne har blitt kjent med mannlig søker, og at det ikke har betydning for at han vil bli en omsorgsfull og god far for et barn.»

Regionkontoret knyttet mannens vandel opp mot tvil om hans personlige egnethet og avslo søknaden. I klagen påpekte søker at det virket urimelig at disse hendelsene skulle være nok til at han ble regnet til å ha svekkede evner som far og omsorgsperson. Avslaget føltes som en dobbeltstraff. Bufdir stadfestet avslaget:

«I dette tilfellet har mannlig søker to påtegninger på politiattesten som begge omhandler voldelig adferd i beruset tilstand. Den siste handlingen han er straffet for ligger ca 3 år tilbake i tid. Selv om dette forholdet er det minst alvorlige av de to, er det relativt nytt. Mannlig søkers alder på tidspunktet for handlingen må også tas i betraktning. Forholdene må anses som alvorlige.»

I den andre saken fra 2010 fikk søkerne avslag fordi den ene søkeren i perioden da han var mellom 16 og 25 år (frem til 1998) var rusmiddelavhengig og hadde flere domfellelser. Kommunen kom med positiv tilråding og regionkontoret i Bufetat anerkjente at flere forhold i saken lå til rette for innvilgelse; paret hadde mange gode kvaliteter og styrker, trygg økonomi, god helse osv. Mannens vandel bar stort sett preg av mindre lovbrudd (innbrudd og brudd på veitrafikkloven), men også forhold av mer alvorlig karakter, som bilkjøring i ruset tilstand, samt oppbevaring av narkotika og våpen. Bufdir viste til mangler i (beskrivelsen av) mannens bearbeidelse av den kriminelle perioden og avslo på dette grunnlag:

«Slik vi ser det burde for eksempel dommen for promillekjøring vært gjenstand for større grad av refleksjon. Vi vurderer at det hadde vært naturlig med beskrivelser i sosialrapporten av kva denne type handlinger og hendelser har gjort med mannlig søker og eventuelt andre mennesker som ble berørt. Uten utdypning av hva bearbeidelsen har bestått i og resultert i rent konkret, hefter det en viss usikkerhet rundt hvordan mannlig søker vil håndtere større utfordringer på senere tidspunkter i livet.»

Også i andre saker som Adopsjonslovutvalget har gjennomgått, har Bufdir til dels vist til manglende refleksjon rundt det straffbare forholdet som en del av begrunnelsen for avslag på søknad. Gjennomgangen av forvaltningspraksis viser at terskelen for innvilgelse av forhåndssamtykke er høy dersom søker har anmerkninger på politiattesten.

14.2.5.5 Egnethet

Søkernes egenskaper, personlighet, holdninger og motivasjon for adopsjon er av vesentlig betydning ved bedømmelsen av deres egnethet som adoptivforeldre. Departementet understreker i rundskriv Q-0972 at det først og fremst er personlig egnethet som avgjør om søkerne blir gode adoptivforeldre. Departementet fremhever at retningslinjene om andre krav til søkerne kun er veiledende, og at den myndighet som skal godkjenne adoptivforeldrene må foreta en helhetsvurdering av søkernes totale livssituasjon ut fra hva som er til det beste for barnet (rundskriv Q-0972 s. 4). Ut over dette gir ikke rundskrivet særlige retningslinjer for skjønnsutøvelsen ved vurderingen av søkernes egnethet.

14.2.5.6 Deltakelse på adopsjonsforberedende kurs

Bufdir tilbyr og arrangerer i dag adopsjonsforberedende kurs. Selv om adopsjonsmyndighetene ved saksbehandlingen legger vekt på om adopsjonssøkere er godt forberedt, krever ikke dagens adopsjonslov at søkerne har deltatt på adopsjonsforberedende kurs. I praksis deltar likevel de fleste på kurs (i sin høringsuttalelse til departementets forslag til endringer i adopsjonsloven i 2013 uttrykte Bufdir tvil om alle adopsjonssøkere deltar på forberedende kurs, se høringsuttalelsen til Bufdir datert 7. januar 2013 s. 10).

Kurset er gratis for søkerne, men de må selv dekke reisekostnader. De aller fleste opprinnelsesland krever deltakelse på forberedende kurs. Søkerne som tar kurset i dag står på ulike steder i adopsjonsprosessen. Noen søkere tar kurset fordi de vurderer om de vil søke om adopsjon, mens andre er godkjente av norske myndigheter og venter på tildeling av barn fra opprinnelseslandet. Tema for kurset er først og fremst

  • motiv for adopsjon

  • barnets bakgrunn

  • tilknytningshistorie, egen og barnets

  • hentereisen og første tiden med barnet

  • livet som adoptivfamilie og

  • ventetiden.

Etter Haagkonvensjonen artikkel 5 bokstav b) skal mottakerstaten sikre at adoptivforeldrene har fått nødvendig rådgivning. Artikkel 9 bokstav c) fastsetter at sentralmyndighetene skal treffe «alle nødvendige tiltak» for bl.a. å fremme utbygging av rådgivningstjenester for adopsjon. Adopsjonslovutvalget behandler adopsjonsforberedende kurs nærmere i kapittel 24.

14.2.5.7 Særlige krav til enslige

Adopsjonsloven stenger ikke for at enslige får adoptere, men ifølge rundskriv Q-0972 er det ført en restriktiv praksis med hensyn til å innvilge adopsjon eller forhåndssamtykke til enslige søkere.1 Praksis bygger på en oppfatning av at det «gir barn større trygghet å ha to foreldre». Departementet formulerer adgangen for enslige til å adoptere som en unntaksbestemmelse, der enslige kun kan adoptere dersom vedkommende fra før har etablert en spesiell tilknytning til barnet, eller hvis søkeren har spesielle ressurser til å ta hånd om barn (rundskriv Q-1045 s. 5):

«Det åpnes for at enslige søkere som ikke har tilknytning til barnet på forhånd, men som har ressurser ut over det vanlige, kan få tillatelse til adopsjon. Samtidig er det adopsjonsmyndighetenes ansvar å forvisse seg om, så langt det er mulig, at utenlandske adoptivbarn blir plassert i familier med de beste forutsetninger til å følge opp barnet. I dette ligger blant annet at et barn har best av å vokse opp med to foreldre. Er dette viktig generelt, så er det spesielt viktig for adoptivbarn. I utgangspunktet har disse barna mistet begge sine foreldre og øvrige slekt, og de kan trenge nettopp den styrke som ligger i tilhørigheten til både et foreldrepar og til deres slekt på begge sider. Enkelte enslige søkere har imidlertid slik spesiell kunnskap om og erfaring med barn at godkjenning likevel kan gis. Ved vurderingen skal det i tillegg legges spesielt vekt på om søkeren har et stabilt og godt nettverk der barnet gjennom oppveksten kan få kontakt med begge kjønn.»

Rundskrivet tar ikke opp hvorvidt ensliges alder og helse skal få utslag på adopsjonssøknaden. Heller ikke om enslige har adgang til å adoptere eldre barn eller barn med spesielle behov blir kommentert.

Tallet på enslige søkere har gått drastisk ned de siste årene. Dette skyldes nok i hovedsak at enslige søkere ofte ikke kan få formidlingsbekreftelse fra adopsjonsorganisasjonene idet samarbeidslandene som regel ikke aksepterer enslige søkere.2

Adopsjonslovutvalget foreslår i kapittel 6.4.5.3at ensliges adgang til å adoptere fremgår av en egen lovbestemmelse og at denne lovbestemmelsen skal være av generell karakter, altså at den ikke knyttes opp til internasjonal adopsjon spesielt.

14.3 Adopsjonslovutvalgets vurderinger

Adopsjonslovutvalget foreslår at kravet om forhåndssamtykke for søkere som ønsker å adoptere fra utlandet videreføres i loven. Kravet om forhåndssamtykke er helt sentralt for å redusere risikoen for at adopsjon skjuler bortføring, og kjøp og salg av barn. Det er til barnets beste å kreve forhåndssamtykke og kravet bidrar til å gi barn som adopteres fra utlandet en trygg og stabil familie (Prop. 7 L (2009–2010) s. 33–34). Adopsjonslovutvalget mener at kravet om forhåndssamtykke er så avgjørende at utvalget har vurdert om brudd på påbudet bør straffelegges. For en redegjørelse for utvalgets syn, se kapittel 27.

I forbindelse med vilkår for forhåndssamtykke til adopsjon fra utlandet, viser Adopsjonslovutvalget til forslaget om en generell hjemmel til å fastsette krav til søkerne i forskrift. Utvalget foreslår at hjemmelen plasseres i lovutkastets kapittel 2 om generelle vilkår for adopsjon, og gjelder alle former for adopsjon. Videre viser utvalget til at departementet er i ferd med å utarbeide en forskrift om krav til personer som søker om forhåndssamtykke til adopsjon fra utlandet. Utvalget vil i den sammenheng oppfordre departementet til å revurdere om disse vilkår bør fremgå av lov eller forskrift. Utvalget påpeker at vilkårene vil være bedre tilgjengelig for søkerne dersom de gjøres i lovs form. I tillegg kommer det at utvalget i størst mulig grad har forsøkt å lovfeste andre vilkår som stilles til adopsjonssøkere. Dersom også kravene som stilles til søkerne ved internasjonal adopsjon fremgår av loven, vil det skape et bedre og mer sammenhengende regelverk.

15 Vilkår for internasjonal adopsjon av barn med behov for spesiell støtte

15.1 Innledning

Alle barn som adopteres internasjonalt har opplevd tap av omsorgspersoner, og det er ikke uvanlig at barna har opplevd flere omplasseringer og bodd på institusjoner for kortere eller lenger tid (rundskriv Q-1045 s. 31). En kan mene at alle barn som opplevd brudd med eller mistet sine omsorgspersoner, levd under vanskelige forhold, blitt tatt hånd om av fremmede, for så å bli flyttet til nye, ukjente omgivelser, med ukjent kultur og språk, er barn som kan ha behov for spesiell støtte. Barnas bakgrunn og behov er også årsaken til kravene som er stilt til adoptivforeldre som vil adoptere barn fra utlandet. Adoptivforeldrene må regne med at barnets tidlige opplevelser kan prege barnet lenge etter at adopsjonen er gjennomført.

Det er imidlertid bare noen adoptivbarn som blir betegnet som «barn med behov for spesiell støtte» (om bruk av betegnelse, se kapittel 2.4). Dette er barn som har mer krevende forutsetninger enn andre adoptivbarn. Haagkonvensjon pålegger sentralmyndigheten i opprinnelseslandet å inkludere eventuelle spesielle behov («special needs») i sin rapport om barnet, men gir ingen definisjon på denne gruppen. I følge Guide to Good Practice 2008 (avsnitt 386) kan barn som er fysisk eller psykisk syke, som har atferdsvansker eller har opplevd traume, barn som er eldre (vanligvis over sju år) eller barn i en søskenflokk, betegnes som «children with special needs». Disse barna trenger særlig gode adoptivforeldre som kan gi dem særlig gode omsorgs- og oppvekstforhold.

Ut over føringene i Guide 2008 finnes det ingen internasjonal standard for hvilke adoptivbarn som er barn med behov for spesiell støtte, og det gjør at det kan være tilfeller hvor et barn faller inn under kategorien i opprinnelsesstaten og utenfor i mottakerstaten, eller omvendt. I tillegg varierer det hvordan mottakerstatene håndterer at noen barn kan ha særlige behov som krever særlig godt egnet adoptivforeldre. For eksempel har svenske adopsjonsmyndigheter opplyst at i Sverige regnes alle adoptivbarn som barn med behov for spesiell støtte, og kravene som stilles til alle adopsjonssøkere er dermed krav som svenske myndigheter anser å sikre at barnet får den omsorgen de behøver (sosialnemnden skal likevel godkjenne alle tildelinger, jf. den svenske sosialtjenesteloven kapittel 6 § 14).

Dersom et barn med behov for spesiell støtte blir tildelt norske søkere, vurderer Faglig utvalg om tildelingen skal godkjennes eller ikke. Oppgaven er dermed å kontrollere den «matchingen» som er gjort av opprinnelsesstaten mellom barnet og adopsjonssøkerne. Dersom Faglig utvalg mener at søkerne kan adoptere det konkret barnet, utsteder Bufetat region et nytt forhåndssamtykke som gjør adopsjonen mulig. For en gjennomgang av saksbehandlingen i slike saker, se kapittel 18.2.1.5. Andelen av adoptivbarn med behov for spesiell støtte, er økende (Guide to Good practice 2008 avsnitt 390). I 2013 lå den på 40 % av alle barn som ble adoptert fra utlandet til Norge.

Som det fremgår av kapittel 18.5.3, foreslår Adopsjonslovutvalget å innføre én godkjenningsramme på 0–5 år for forhåndssamtykke. Dersom barnet er eldre enn 5 år, eller av andre grunner anses å ha behov for spesiell støtte, skal saken gjennom en ny godkjenningsrunde i Norge før adopsjonen kan gjennomføres i utlandet, se kapittel 18.5.5. Den foreslåtte ordningen har dermed flere likhetstrekk med ordningen med Faglig utvalg i dag.

I dette kapittelet behandler Adopsjonslovutvalget vilkår for adopsjon av barn med spesielle behov. Dersom Adopsjonslovutvalgets forslag om én godkjenningsramme og etterfølgende godkjenning av tildelinger blir fulgt opp, er spørsmålet videre: hvilke vilkår må være til stede for at norske myndigheter skal kunne godkjenne tildelinger som gjelder barn som blir regnet for å ha behov for spesiell støtte?

15.2 Gjeldende rett

15.2.1 Adopsjonsloven

Adopsjonsloven bruker ikke betegnelsen «barn med behov for spesiell støtte», men rundskriv Q-1045 setter opp kriterier for «spesiell tildeling». Tildeling av foreldre til barn over fem år, av søskengruppe på tre barn eller flere og av to søsken hvor den ene er over 5 år, vil «alltid være en spesiell tildeling». Søkere som allerede har fått utstedt forhåndssamtykke til adopsjon av kun ett barn, men som senere ønsker å adoptere et søskenpar, må få sin søknad behandlet som en spesiell tildeling. Bufetat region kan derimot selv vurdere tildelinger som gjelder tvillinger under 2 år.

Videre er det en spesiell tildeling dersom det foreligger opplysninger om barnets fysiske eller psykiske helse som er av en slik karakter at en med stor grad av sikkerhet kan forvente at barnet vil kreve ekstra ressurser av de fremtidige foreldrene. Det kan f.eks. dreie seg om opplysninger om barn som er svært omsorgs- eller behandlingstrengende som følge av at de har vært utsatt for grov mishandling eller omsorgssvikt. Det kan videre gjelde barn med mer alvorlige fysiske skader, som vil kreve spesialisert behandling over tid fra helseapparatet (Q-1045 s. 31).

Retningslinjer og rundskriv inneholder spredte merknader om barn med behov for spesiell støtte, men det fremgår ikke hvilke krav som stilles til søkerne ved tildeling av barn med behov for spesiell støtte. Søkere kan i dag få forhåndsgodkjenning til adopsjon av barn mellom 0–3 år. Dersom de er «særlig godt egnet» til å adoptere noe eldre barn og selv er innstilt på det, kan forhåndssamtykke gis for ett barn opp til 5 år, eller to søsken under 5 år, jf. rundskriv Q-1045 s. 28. Disse barna faller ikke inn under kategorien «barn med behov for spesiell støtte», men kravet her gir en pekepinn på at det i alle fall må stilles krav til søkernes egnethet dersom de ønsker å adoptere barn med behov for spesiell støtte.

15.2.2 Internasjonale forpliktelser

Som nevnt regulerer ikke Haagkonvensjonen adopsjon av barn med behov for spesiell støtte nærmere ut over ansvaret for sentralmyndigheten i opprinnelsesstaten til å ta opp denne tematikken i rapporten om barnet. Barn med behov for spesiell støtte kommenteres i et eget kapittel Guide to Good Practice 2008 (kapittel 7.3). Guide 2008 kommenterer bl.a. krav til søkerne:

«391. Children with special needs should have adoptive parents with different skills. Not all prospective adoptive parents have the necessary skills and temperament to care for such children. The full disclosure of the condition of the child is especially important when seeking a family for a child with special needs. More specialised, tailor-made services are needed, including methods to actively look for suitable adoptive parents. In the adoption process, there should be specific matching procedures. There should also be specific postadoption services, and opportunities for adoptive parents to obtain support.
392. There should also be extensive counselling for the prospective adoptive parents to ensure that they are fully aware of the problems that may arise and that they receive training and assistance to cope with those problems. At the same time, the prospective adoptive parents’ capacity to cope with problems can be assessed, as well as any special qualities or abilities they may have that will benefit the child.»

Guide 2008 tilsier at adopsjonsmyndighetene må foreta en særskilt vurdering av søkere som kan få tildelt barn med behov for spesiell støtte.

15.2.3 Forvaltningspraksis

Adopsjonslovutvalget har gått gjennom en anonymisert versjon av Faglig utvalgs møteprotokoll for 2013 og fått tilsendt en oversikt over antall saker behandlet i Faglig utvalg i perioden 2004–2013. Protokollen inneholder en kort redegjørelse og begrunnelse for hver avgjørelse som Faglig utvalg har tatt i 2013.

I forbindelse med høringsrunden til NOU 2009: 21 ga Faglig utvalg en høringsuttalelse, som også ga en presentasjon av vurderingene som utvalget gjør i hver sak (høringsuttalelsen til Faglig utvalg datert 20. mai 2010 s. 3–4). Ifølge høringsuttalelsen starter Faglig utvalg med å se på objektive vilkår. Utvalget vektlegger da særlig at adoptivbarnet bør være yngst i familien og at det minst bør være 2 år mellom adoptivbarnet og familiens eventuelle andre barn. Faglig utvalg vurderer deretter familien i et mer helhetlig perspektiv, og utvalget ser da på søkernes barneerfaring, om søkerne har gjennomført adopsjonsforberedende kurs og om de har et stabilt nettverk. Faglig utvalg ber alle søkere som er oppe til vurdering om å skrive et brev til utvalget om seg selv, om nærmiljøet, utvidet familie, nettverk og så videre. I brevet bør søkerne beskrive hvorfor de ønsker å adoptere det konkrete barnet, om de har satt seg inn i det konkrete barnets utfordringer og hvordan de ellers har forberedt seg. Faglig utvalg vurderer søkerne ut fra søkernes brev og sosialrapporten som er utarbeidet i utredningsprosessen.

Nedfor følger en oversikt over antall behandlede saker i Faglig utvalg i perioden 2004–2013.

Tabell 15.1 Behandlede saker i Faglig utvalg

2004

2005

2006

2007

2008

2009

2010

2011

2012

2013

Antall saker

22

20

33

32

45

75

69

71

65

56

Antall barn

30

21

42

40

58

93

86

88

77

69

Godkjent

23

20

37

36

56

85

79

79

75

63

Ikke godkjent

7

1

5

4

2

8

6

9

2

6

Kilde: Faglig utvalg for adopsjonssaker

Tallet på godkjenninger og ikke godkjenninger knytter seg til antall barn og ikke antall saker. Oversikten viser ikke saker der søkerne har trukket seg.

Andelen saker hvor Faglig utvalg ikke har godkjent en tildeling av barn med behov for spesiell støtte er lav. En forklaringsfaktor er at søkerne allerede er godkjente av både regionkontoret i Bufetat og utenlandske adopsjonsmyndigheter. I tillegg regnes det ikke som «avslag» om søkerne ikke når opp i saker hvor det er flere søkerfamilier til samme barn. Både de som ikke får tildelingen godkjent av Faglig utvalg og de som ikke blir tildelt barnet i saker hvor en annen familie får barnet, går tilbake til køen i opprinnelseslandet og kan få tildelt et annet barn siden. At en tildeling ikke blir godkjent av Faglig utvalg er altså en avgjørelse om ikke å godkjenne eller foreta en tildeling av et konkret barn, og innebærer ingen omgjøring av søkernes forhåndssamtykke.

Selv om antallet adopsjoner gjennom Faglig utvalg har gått noe ned, utgjør saker i Faglig en stadig større andel av det totale antallet internasjonale adopsjoner.

Tabell 15.2 Internasjonal adopsjon inkludert adopsjoner via Faglig utvalg

2004

2005

2006

2007

2008

2009

2010

2011

2012

2013

Antall barn

652

704

438

417

298

346

343

297

231

154

via Faglig utvalg

23

20

37

36

56

85

79

79

75

63

i prosent

3,5

2,8

8,5

8,6

18,8

24,6

23

26,6

32,5

40,9

Kilde: SSB og Faglig utvalg for adopsjonssaker

Tallene i tabell 15.2 er hentet både fra SSB og adopsjonsmyndighetene selv. I noen av sakene som er behandlet på slutten av året i Faglig utvalg vil ikke adopsjonen bli gjennomført før året etter. Dette gjør at samme sak kan blir fordelt på forskjellige år i statistikken. Statistikken gir likevel et godt bilde av utviklingstrekkene i adopsjonssaker.

Som tabellen viser har det vært en økning i andelen saker om barn med behov for spesiell støtte siden 2007, med en prosentvis dobling fra 2007 til 2008. Fra 2007 til 2013 er andelen saker for Faglig utvalg firedoblet, og de utgjør nå 40 % av alle internasjonale adopsjonssaker i Norge. Etter Adopsjonslovutvalgets syn må disse utviklingstrekkene få utslag både når det gjelder saksbehandlingsprosessen i adopsjonssaker, og for det offentliges ansvar for støtte og oppfølging av adoptivfamilier etter at adopsjonen er gjennomført, se kapittel 18 og 24.

Ved gjennomgangen av Faglig utvalgs møteprotokoll for 2013 har Adopsjonslovutvalget forsøkt å identifisere hvilke avveininger som blir gjort før Faglig utvalg gir sin godkjenning til tildelingen, og hvilke krav Faglig utvalg normalt stiller til personer som søker om å adoptere et barn med behov for spesiell støtte.

Det er ikke helt uvanlig at Faglig utvalg ber om ytterligere opplysninger fra søkerne før de avgjør saken. I 2013 var det tre slike saker. I to av sakene etterspurte Faglig utvalg flere opplysninger fra søkerne, i den tredje anså Faglig utvalg at det forelå så mangelfull dokumentasjon fra opprinnelseslandet at de ikke kunne treffe en avgjørelse i saken. Alle tre sakene endte med godkjenning etter at den etterspurte dokumentasjonen var kommet inn.

I de to sakene hvor Faglig utvalg etterspurte opplysninger fra søkerne selv, ba de særlig om informasjon om hvilke refleksjoner søkerne hadde gjort seg rundt å bli foreldre til barn med de konkrete utfordringer det barnet hadde. Faglig utvalg savnet søkernes refleksjoner rundt hva det ville si å ta på seg omsorgsoppgaven, hva adopsjonen ville innebære for barnet og for dem selv, og hvordan de tenkte å møte de kommende utfordringene.

I fem av sakene i 2013 kom Faglig utvalg til at de ikke kunne godkjenne tildelingene (seks barn). I flere av sakene forelå det lignende forhold som i sakene hvor Faglig utvalg ba om utfyllende opplysninger i kombinasjon med andre faktorer som gjorde at Faglig utvalg ikke godkjente tildeling. Selv om søkerne fremstod som reflekterte, åpne, ressurssterke, trygge og lignende, påpekte Faglig utvalg i flere av sakene at søkerne ikke hadde reflektert tilstrekkelig rundt hva det ville si å adoptere det konkrete barnet, og hvilke utfordringer det ville gi innebære for barnet og dem selv. I tillegg forelå det andre bestemte forhold, som at søkerne ikke hadde et godt nok nettverk til å adoptere barnet med de vanskeligheter det hadde, at de ikke hadde nok barneerfaring eller kunnskap, eller at de ikke hadde satt seg nok inn i barnets situasjon.

Hensikten med Faglig utvalgs vurdering er å avgjøre om den konkrete tildelingen som er gjort av opprinnelsesstaten vil være til det konkrete barnets beste. Dermed må Faglig utvalg vurdere hver søker eller søkerpar opp mot hvert enkelt barn. Selv om vurderingene er svært konkrete, synes noen momenter å være gjennomgående for om søkerne får godkjenning.

Faktorer som i praksis taler for en godkjenning av tildelingen er at søkerne har gjennomført adopsjonsforberedende kurs, at de har et «stort og godt nettverk» av venner og familie og at de har kontakt med andre familier som har adopterte barn. Evne til og erfaring med å søke hjelp, kan også virke positivt. En annen faktor som kan tale for godkjenning av en tildeling er at søkerne har arbeidserfaring og/eller realkompetanse med barn generelt og/eller barn med behov for spesiell støtte spesielt. Blant de meste sentrale momentene er at søkerne har satt seg tilstrekkelig inn i hva det vil si å adoptere barnet med de bestemte utfordringer det har, og er forberedt på å takle de utfordringene de har i vente. I noen saker nevner Faglig utvalg hva det konkret vil si, og det kan f.eks. være å ha orientert seg om og eventuelt kontaktet relevant hjelpeapparat. Et annet avgjørende moment er at søkerne har reflektert over og tatt inn over seg mulige reaksjoner på adopsjonen, både hos dem selv og hos barnet. Det er ikke tilstrekkelig å utvise en positiv holdning og tro på at en er forberedt. Søkerne må også ta inn over seg at adopsjonen kommer til å bli svært krevende.

15.3 Adopsjonslovutvalgets vurderinger og forslag

15.3.1 Innledning

Dersom adopsjonssøkerne tildeles et barn som har behov for spesiell støtte, foreslår Adopsjonslovutvalget at selve tildelingen fortsatt skal vurderes av norske adopsjonsmyndigheter, se kapittel 18. Her tar utvalget stilling til hvilke krav som må være til stede for at tildelingen skal bli godkjent av norske myndigheter. Selv om forslaget til Hove-utvalget hadde en annen struktur enn den Adopsjonslovutvalget foreslår, la Hove-utvalget frem mange synspunkter på krav til søkere som skal adoptere et barn med behov for spesiell støtte som er relevante for Adopsjonslovutvalgets forslag. Utvalget starter derfor sin redegjørelse med å vise til Hove-utvalgets forslag og høringsinstansenes syn på forslaget.

15.3.2 Forutgående forslag

Hove-utvalget viste til at både barneperspektivet og internasjonal rett tilsier at det må stilles tilleggskrav til søkerne ved adopsjon av barn med behov for spesiell støtte. Hove-utvalget fremhevet at «myndighetene i størst mulig grad må sikre at barnets behov for spesiell støtte kan ivaretas ved adopsjonen. Vel så viktig er imidlertid at søkerne får veiledning og utredes slik at reell motivasjon og kapasitet kan avdekkes i et samarbeid mellom søker og utreder», jf. NOU 2009: 21 s. 101. Videre viste Hove-utvalget til at det i opprinnelseslandene er store behov for å kunne plassere barn med behov for spesiell støtte, fordi små og/eller friske barn normalt blir adoptert via nasjonal adopsjon. Det er da en viss risiko for at opprinnelsesland stiller mindre strenge krav til søkerne ved plassering av barn med behov for spesiell støtte. Norge som mottakerstat må da «stille de krav som er nødvendige etter norsk målestokk for at adopsjonen vil bli til barnets beste», jf. NOU 2009: 21 s. 101.

Hove-utvalget la til grunn at barn med behov for spesiell støtte «er de mest sårbare blant barna som frigis for adopsjon og at lovgiver må gardere seg slik at de av søkers erfaringer som kan dokumenteres, må være avgjørende. Dette gjelder erfaringer med egne barn, erfaringer med barn gjennom utdanning, arbeid eller langvarig frivillighetstjeneste, eller eventuelt nevnte erfaringer med barn med behov for spesiell støtte. Søker må i tillegg være egnet i den forstand at det må skje en vurdering av søkers individuelle forhold», jf. NOU 2009: 21 s. 102.

Konkret foreslo Hove-utvalget å erstatte dagens vage krav ved adopsjon av barn med behov for spesiell støtte, med mer spesifikke krav knyttet til erfaringer med egne barn og/eller utdanning/arbeid rettet mot barn. Hove-utvalget foreslo at søkere kunne gis «utvidet godkjenning», altså at søkere kunne godkjennes på forhånd for adopsjon av barn med behov for spesiell støtte.

Hove-utvalget foreslo at det skulle stilles et skjerpet krav til enslige som vil adoptere barn med behov for spesiell støtte. For at enslige søkere skulle kunne innvilges «utvidet godkjenning» etter Hove-utvalgets forslag, måtte de både ha erfaring med egne barn og utdanning/arbeid rettet mot barn, alternativt utdanning /arbeid rettet mot barn med behov for spesiell støtte. I tillegg mente Hove-utvalget at enslige søkere måtte ha et nettverk som både var utredet og hadde forpliktet seg til å stille opp for søker ved behov. Hove-utvalget mente at det burde skje en reell vurdering av nettverket, og at personene måtte ha vist motivasjon og forståelse for barnets behov samt være innstilt på forpliktelse, jf. NOU 2009: 21 s. 103.

For en gjennomgang av Adopsjonslovutvalgets forslag til lovfestede krav til enslige, se kapittel 6.4.5.3.

Flere av høringsinstansene uttalte seg om Hove-utvalgets foreslåtte godkjenningsrammer, men kun et fåtall uttalte seg om Hove-utvalgets forslag til tilleggsvilkår for å få «utvidet godkjenning». Bufdir påpekte at det måtte utarbeides retningslinjer som avklarte hva som lå i Hove-utvalgets forslag om krav til «utdanning/arbeid rettet mot barn og utdanning/arbeid rettet mot barn med behov for spesiell støtte» (høringsuttalelsen til Bufdir datert 25. mai 2010 s. 28).

Selv om retningslinjene skulle gi utfyllende veiledning for hvordan kravene skulle forstås og praktiseres, mente Bufdir at det vil kreve betydelig kompetanse hos utreder for å kunne ta stilling til hvorvidt søker er særlig godt kvalifisert og egnet (høringsuttalelsen til Bufdir datert 25. mai 2010 s. 28).

Når det gjaldt ensliges adgang til å adoptere barn med behov for spesiell støtte, støttet i utgangspunktet Bufdir vurderingene til Hove-utvalget. Bufdir hadde imidlertid noen særlige merknader angående krav til enslige søkeres nettverk (høringsuttalelsen til Bufdir datert 25. mai 2010 s. 28):

«Vi understreker imidlertid at det kun vil være søker som påtar seg et ansvar ved adopsjonen, og at tilgjengelig privat nettverk ikke kan veie særlig tungt i en helhetlig vurdering av om søker kan godkjennes for en utvidet godkjenningsramme. For øvrig fremgår det ikke av den foreslåtte ordlyden at det skal gjelde et krav om at enslig søker må ha tilgjengelig nettverk som også skal være utredet. Muligheten for å kunne utrede søkers nettverk nærmere bør derfor fremgå av forskrift eller retningslinjer.»

Også Bufetat region Midt-Norge, Bufetat region øst og Ønskebarn mente at kriteriene som adopsjonsmyndighetene skal vektlegge ved avgjørelse om søkere kan adoptere barn med behov for spesiell støtte må tydeliggjøres (høringsuttalelse datert 29. april 2010, s. 1, høringsuttalelse datert 28. april 2010, s. 7 og høringsuttalelse datert 19. mai 2010, s. 3). Region øst uttalte:

«Det forutsettes at søkerne har erfaring med egne barn eller utdanning/arbeid rettet mot barn, eller eventuelt utdanning/arbeid rettet mot barn med behov for spesiell støtte. Region øst har erfart at det siden 2009 har blitt flere tildelinger av store barn opp til 10 år, herunder søskengrupper.
Ved vurdering av foreldre til disse barna er det behov for en grundigere forståelse for hva adopsjon av eldre barn og barn med støttebehov, vil innebære. Hvordan kan man sikre seg at søkere som velger å adoptere disse barna, har tilstrekkelig innsikt når de samtykker? Kravene for søkere i denne kategori må innebære ualminnelig gode forutsetninger, både fagbakgrunn og personlig egnethet. Region øst finner at dette må komme klart frem i rettskildene.»

InorAdopt mente at utreder bør ha gode kunnskaper og at det er viktig at utreder «ikke kun fokuserer på søkernes eventuelle mangel på barnerelatert utdanning og tidligere erfaringer med barn, men også vektlegger søkernes evner for omsorg og empati, og er i stand til å kunne reflektere over hva et barn vil kunne ha behov for», jf. høringsuttalelsen til InorAdopt datert 19. mai 2010 s. 8.

Ønskebarn var enig i at det bør stilles ekstra krav til søkere ved adopsjon av barn med behov for spesiell støtte, men var kritisk til Hove-utvalgets forslag til konkrete vilkår (høringsuttalelsen til Ønskebarn datert 19. mai 2010 s. 2):

«Vi forstår behovet for klarere regler og forutsigbarhet både for søkerne og utredende instans, men er redd en formalisering av kravene ikke nødvendigvis vil skaffe den beste forelderen til barna. Etter vår mening vil personlig egnethet være viktigere, og vi vil påpeke at det å ha en utdanning rettet mot barn ikke nødvendigvis betyr at en fungerer godt i foreldrerollen. Det må dessuten forutsettes at foreldre først og fremst skal være foreldre, og at heller ikke adoptivforeldre i særlig grad vil kunne fungere som fagpersoner overfor egne barn. Dette tilsier at det spesielle ressurskravet som må stilles til søkerne fortsatt må vurderes i hvert enkelt tilfelle ved bruk av faglig skjønn. Dette gjelder både enslige søkere og søkere som ønsker utvidet godkjenning.»

Videre var Ønskebarn kritisk til de konkrete vilkår som Hove-utvalgets foreslo (høringsuttalelsen til Ønskebarn datert 19. mai 2010 s. 3):

«Vi finner det videre uklart hvordan ‘utdanning/arbeid rettet mot barn’ skal defineres i praksis. Omfatter formuleringen f.eks. bare pedagoger og helsesøstre? En utdanning som optiker, lege, tannlege, fysioterapeut eller ortopediingeniør kan være vel så relevant i enkelte saker dersom en anser utdanningskravet som relevant for adoptivforeldre. Det er videre uklart om utdanningskravet skal gjelde en eller begge ektefeller».

Ønskebarn var også kritisk til at Hove-utvalget mente at et moment som ville tale for adopsjon, var nærmiljøets forutsetninger for å dekke barnets støttebehov. Til dette viste Ønskebarn til at både barnet og foreldrene har lovfestede rettigheter til veiledning, avlastning og støttetiltak etter behov. Ønskebarn påpekte at på mindre steder vil tilbudet til den enkelte familie i noen grad bygges opp ved behov uten at det nødvendigvis finnes på det tidspunkt søkerne utredes. De fryktet dermed at en til dels kunne få store forskjeller i behandlingen av søkere fra urbane og rurale områder av landet, uten at det nødvendigvis er intensjonen eller i tråd med barnets beste, jf. høringsuttalelsen til Ønskebarn datert 19. mai 2010 s. 3.

Når det gjelder ensliges adgang til å adoptere barn med behov for spesiell støtte, var det særlig to høringsinstanser som har uttalt seg om Hove-utvalgets forslag til skjerpede krav: Enestående Adoptanters Forening og Ønskebarn.

Enestående Adoptanters Forening var skeptisk til forslaget og mente forslaget vil gi en innstramming av dagens praksis. Foreningen påpekte at barn med behov for spesiell støtte er en stor og uensartet gruppe hvor behovene varierer (høringsuttalelsen til Enestående Adoptanters Forening, udatert s. 2):

«Derfor virker det kunstig å sette absolutte krav til potensielle foreldres kompetanse, all den tid disse barna har behov som vil variere sterkt. Her vil det alltid være nødvendig med en individuell vurdering av foreldrenes kunnskap om barnets diagnose/behov og innstilling til å skulle leve med dette. Vi mener at enslige søkere også uten barnefaglig kompetanse, bør få mulighet til å bli vurdert i en slik sammenheng.»

Også foreningen Ønskebarn var kritisk, og da særlig til Hove-utvalgets forslag til krav om godt nettverk. Etter Hove-utvalgets forslag skulle kravet til et godt nettverk ikke bare gjelde for ensliges adgang til å få «utvidet forhåndssamtykke», men for at enslige i det hele tatt skal kunne adoptere (høringsuttalelsen til Ønskebarn datert 19. mai 2010 s. 3). Ønskebarns kommentarer er referert til under kapittel 6.4.5.3, og gjentas ikke her.

15.3.3 Adopsjonslovutvalgets syn

Generelt mener Adopsjonslovutvalget at adopsjonsloven i størst mulig grad bør formulere hvilke krav som stilles til adopsjonssøkere, se kapittel 2.6 om Adopsjonslovutvalgets lovtekniske overveielser. Men som det går frem av kapittel 18.5, viderefører ikke Adopsjonslovutvalget forslaget til Hove-utvalget om «utvidet forhåndssamtykke». Dette innebærer at Adopsjonslovutvalget foreslår at søkerne ikke skal kunne bli forhåndsgodkjent til å adoptere barn med behov for spesiell støtte. Adopsjonslovutvalget foreslår følgelig ikke særlige krav til søkere som ønsker å adoptere et barn med behov for spesiell støtte.

Adopsjonslovutvalget foreslår at alle tildelinger av barn fra utlandet skal vurderes av Bufdir. Dersom direktoratet mener at barnet har behov for spesiell støtte, foreslår utvalget at Bufdir innhenter en rådgivende uttalelse fra Det rådgivende utvalget for adopsjonssaker. Det rådgivende utvalget for adopsjonssakers vurderingstema skal være om adopsjonssøkerne og det tildelte barnet passer sammen. På bakgrunn av Det rådgivende utvalgets vurdering, skal Bufdir enten godkjenne eller ikke godkjenne tildelingen. Spørsmålet er om det bør oppstilles noen kriterier for at søkere som har fått tildelt et barn med behov for spesiell støtte, skal få tildelingen godkjent av Bufdir?

De vilkårene som Hove-utvalget foreslo lovfestet, knyttet seg til innvilgelse av utvidet forhåndssamtykke, og kravene må etter Adopsjonslovutvalgets syn være vurdert allerede før søkerene er innvilget forhåndssamtykke til internasjonal adopsjon. Vurderingen av tildelinger gjort av opprinnelsesland, altså den konkrete «matchingen» mellom søkerne og barnet, er – og bør være – en svært skjønnsmessig vurdering. Den beror på helt konkrete forhold, både knyttet til barnet og adopsjonssøkerne. Det er etter Adopsjonslovutvalgets syn hverken mulig eller hensiktsmessig å oppstille bestemte krav som må være oppfylt i alle saker hvor adopsjonssøkere er tildelt et barn med behov for spesiell støtte. Den nødvendige kvalitetssikringen av personer som er tildelt et barn med behov for spesiell støtte bør etter utvalgets syn ligge i saksbehandlingsreglene. Adopsjonslovutvalget mener at det derimot bør utarbeides retningslinjer for hvilke momenter som normalt bør bli vurdert av norske myndigheter når tildelingen gjelder et barn med behov for spesiell støtte. For eksempel bør Bufdir vurdere om søkerne har satt seg godt nok inn i det konkrete barnets situasjon, og hva adopsjonen vil innebære, både for barnet og dem selv. I tillegg påpeker Adopsjonslovutvalget at utvalget foreslår en generell hjemmel til å forskriftsfeste krav til søkerne, og at denne også gjelder ved adopsjon av barn med behov for spesiell støtte. Dersom departementet finner det hensiktsmessig, kan departementet forskriftsfeste hvilke krav søkerne må oppfylle for at Bufdir skal godkjenne en tildeling av et barn med behov for spesiell støtte.

16 Vilkår for internasjonal adopsjon utenom organisasjon

16.1 Innledning

Den klare hovedregel er at adopsjon av barn bosatt i utlandet skal skje via en adopsjonsorganisasjon, men det hender at adopsjonssøkere ikke kan eller ikke ønsker å gå via en organisasjon. Det kan være flere årsaker til at personer ønsker å adoptere utenom adopsjonsorganisasjonene. Typiske tilfeller vil være at søkerne ønsker å adoptere barn fra et land hvor adopsjonsorganisasjonene ikke har samarbeidsavtale, eller at søkerne ønsker å adoptere et konkret barn de allerede har et etablert forhold til.

Ved adopsjon utenom adopsjonsorganisasjon må de generelle vilkårene for adopsjon være oppfylt, se mer om de generelle vilkårene for adopsjon i kapittel 6. Etter gjeldende rett må også vilkårene for forhåndssamtykke være oppfylt, se mer om disse i kapittel 14. Selve saksgangen ved adopsjon av barn fra utlandet utenom adopsjonsorganisasjon er behandlet i kapittel 18.5.6 om myndighetens ansvarsområde og saksgangen ved internasjonal adopsjon.

Spørsmål knyttet til internasjonal adopsjon utenom adopsjonsorganisasjon omhandler like mye hvilken adgang søkere skal ha til å adoptere utenom adopsjonsorganisasjon som hvilke vilkår som eventuelt gjelder. Hove-utvalget valgte å behandle disse spørsmålene hver for seg, se NOU 2009: 21 kapittel 7 og 13. For å unngå en dobbeltbehandling av emnet, behandler Adopsjonslovutvalget både adgangen til adopsjon utenom adopsjonsorganisasjon og vilkårene for slik adopsjon her i dette kapittelet.

16.2 Gjeldende rett

16.2.1 Adopsjonsloven

Hovedregelen er at søkere skal benytte seg av en adopsjonsorganisasjon ved adopsjon av barn fra utlandet, jf. adl. § 16f. Ordningen med adopsjonsorganisasjoner sikrer at adopsjonen gjennomføres på en fullt ut forsvarlig måte og i samsvar med barnets grunnleggende interesser (rundskriv Q-1045 s. 32).

Ved innføringen av Haagkonvensjonen ble det besluttet å videreføre internasjonal adopsjon utenom adopsjonsorganisasjon (St.prp. nr. 77 (1995–96) s. 18):

«Representanter fra opprinnelseslandene, men også fra mottakerlandene (blant disse Norge), var opptatt av å begrense adgangen til private adopsjoner mest mulig. Grunnen til dette er hensynet til barnets beste. Det anses for å være best i samsvar med barnets interesser at adopsjonen er formidlet gjennom offentlig godkjente og profesjonelle organer, at dette gir den største grad av sikkerhet for at det ikke foreligger misbruk eller misligheter som kjøp, salg, tyveri eller bortføring av barn med henblikk på adopsjon, og at det er barnets beste som har vært det altoverveiende hensynet i saken. Norsk praksis tillater bare helt unntaksvis private adopsjoner, og da bare i formen adopsjon utenom godkjent forening. Det vil si at også de som søker å ordne adopsjonen utenom godkjent forening, må ha forhåndssamtykke.»

Adopsjonsloven § 16f lyder:

«Adopsjon av barn bosatt i fremmed stat skal skje gjennom organisasjon som i medhold av § 16 d første ledd er gitt tillatelse av departementet til slik virksomhet.
Departementet kan i særlige tilfeller samtykke i at adopsjon av barn bosatt i fremmed stat skjer utenom godkjent organisasjon.»

Dersom det foreligger «særlige tilfeller», kan altså departementet gi tillatelse til adopsjon utenom adopsjonsorganisasjon, noe som eventuelt vil gå frem av forhåndssamtykket til søkerne. Regelverket skiller ikke mellom adopsjon av ukjent barn og kjent barn, og forhåndssamtykke kan gis både for adopsjon fra land der en norsk adopsjonsorganisasjon har formidlingstillatelse og fra land hvor de ikke har det.

I følge rundskriv Q-1045 s. 32–33 henspiller «særlige tilfeller» på at søkerne må ha en spesiell tilknytning til opprinnelseslandet:

«Forhåndssamtykke kan i slike tilfeller bare gis når søkere har en spesiell tilknytning til vedkommende land, for eksempel gjennom statsborgerskap, oppvekst eller at de er midlertidig bosatt der, for eksempel på grunn av arbeid.»

I tillegg til kravet om en spesiell tilknytning til opprinnelseslandet, kan det bare gis forhåndssamtykke til adopsjon utenom adopsjonsorganisasjon «dersom adopsjonen kan gjennomføres på en betryggende måte» og i samsvar med «internasjonalt anerkjente prinsipper nedfelt i FNs barnekonvensjon og Haagkonvensjonen. Det må blant annet foreligge dokumentasjon på at barnet er frigitt eller kan frigis for adopsjon» jf. rundskriv Q-1045 s. 33.

Etter adl. § 18 annet ledd skal myndighetene ved avgjørelsen av adopsjon av mindreårige legge vekt på om adopsjonen vil ha gyldighet også i fremmed stat som søkeren eller barnet har så sterk tilknytning til ved bopel, statsborgerskap eller på annen måte at det vil medføre «betydelig ulempe» for barnet om adopsjonen ikke blir gjeldende der (om forhistorien til bestemmelsen, se nærmere Hognestad og Steenberg (2000) s. 314). Dette er ikke et innholdsmessig vilkår for adopsjon utenom organisasjon, men det er et moment som vil få innvirkning på vurderingen av om adopsjonen antas å bli til «barnets beste» etter adl. § 2.

I brev datert 3. juni 2009 besluttet departementet at fra 1. januar 2010 skal Bufetat region øst være førsteinstans i saker om internasjonal adopsjon utenom adopsjonsorganisasjon, og Bufdir klageinstans.

I Ot.prp. nr. 63 (1997–98) s. 35 gir departementet visse merknader til hvordan adopsjon utenom adopsjonsorganisasjon skal foregå, se nærmere kapittel 18.2.2.

16.2.2 Forvaltningspraksis

Adopsjonsmyndighetene fører en restriktiv praksis i disse sakene. I 2013 behandlet Bufdir fire klagesaker, og Bufdir stadfestet regionkontorets vedtak i tre av tilfellene. En av sakene omhandlet adopsjon av et ukjent barn i et land som ingen av adopsjonsorganisasjonene hadde samarbeid med. De tre andre gjaldt søknad om forhåndssamtykke til adopsjon av konkret barn. Ved adopsjon av konkret barn, vurderer adopsjonsmyndighetene om subsidiaritetsprinsippet etter Haagkonvensjonen artikkel 4 nr. 1 bokstav b) er oppfylt. Ofte vil barnet bo sammen med familiemedlemmer i hjemlandet og vil fortsette med det dersom adopsjonen ikke gjennomføres. Det er da normalt ikke til det beste for barnet å bli utsatt for et så drastisk tiltak som adopsjon. Et sitat fra ett av vedtakene fra 2013 illustrerer tematikken: «Etter vår vurdering er det ikke opplyst forhold ved [barnets] omsorgs- og livssituasjon som tilsier at det vil være best for henne å bryte med de menneskene og det miljø hun er knyttet til, for å danne ny familie i Norge ved adopsjon.» Adopsjonssøkerne kan i slike tilfeller opprettholde forholdet til barnet, og de kan hjelpe barnet på andre måter enn ved å flytte det til Norge, f.eks. ved å betale for hennes skolegang.

Saken som ble omgjort av Bufdir i klageomgangen gjaldt adopsjon av et konkret barn. Søknaden gjaldt adopsjon av søsteren til søkernes adoptivbarn. Forespørselen om adopsjon kom i stand på initiativ fra en samarbeidsorganisasjon til en av de norske adopsjonsorganisasjonene i opprinnelseslandet. I utgangspunktet lå forholdene godt til rette for adopsjon. Det sentrale spørsmålet i saken var søkernes alder som lå henholdsvis 6 og 8 år over retningslinjenes anbefalte aldersgrense. Bufdir la vekt på at søkerne fremstod som «et søkerpar og en familie med ressurser ut over det vanlige i forhold til barn». I tillegg vektla Bufdir at en adopsjon ville innebære at de biologiske søsknene fikk vokse opp sammen og fant dermed at det med «tilstrekkelig stor sannsynlighetsovervekt» kunne antas at adopsjonen ville være til barnets beste. Bufdir fant grunn til å gjøre unntak fra alderskravet og omgjorde dermed avslaget.

Tabell 16.1 Søknader om forhåndssamtykke til adopsjon utenom organisasjon, førsteinstans før klagebehandling

2006

2007

2008

2009

2010

2011

2012

2013

Mottatte søknader

31

27

21

17

12

6

16

Innvilgelser

5

13

3

0

2

0

2

Avslag

13

13

10

7

9

6

10

Kilde: Bufdir (mangler tall fra 2009).

Nedenfor følger en tabell over adopsjon utenom organisasjoner i årene 2006–2013. Bufdirs statistikk skiller ikke mellom adopsjon av kjent og ukjent barn. Tabellen viser derfor kun det samlede antall saker om forhåndssamtykke til adopsjon utenom adopsjonsorganisasjon.

Som det fremgår av tabellen er antallet saker som gjelder adopsjon utenom adopsjonsorganisasjon lavt, og svært få søkere får forhåndssamtykke. Som ved annen internasjonal adopsjon har det også her funnet sted en reduksjon de siste årene, men her er tallene så lave at det knytter seg usikkerhet til om reduksjonen skyldes ytre faktorer, eller om årsaken er naturlige svingninger.

16.3 Internasjonale forpliktelser

Haagkonvensjonen artikkel 2 nr. 1 forutsetter at konvensjonen kommer til anvendelse ved alle internasjonale adopsjoner:

«Konvensjonen skal få anvendelse når et barn med bosted i en av de kontraherende stater (‘opprinnelsesstaten’) er flyttet, flytter eller skal flytte til en annen kontraherende stat (‘mottakerstaten’), enten etter at han eller hun er adoptert i opprinnelsesstaten av ektefeller eller en person med bosted i mottakerstaten eller når formålet er slik adopsjon i mottaker- eller opprinnelsesstaten.»

Selv om Haagkonvensjonen ikke inneholder et eksplisitt forbud mot adopsjon utenom organisasjon eller sentralmyndighet, vanskeliggjør konvensjonens system og bestemmelser slik adopsjon. Artikkel 29 er illustrerende. Bestemmelsen slår fast at det ikke skal være kontakt mellom adopsjonssøkerne og barnets foreldre, eventuelt andre personer som har omsorgen for barnet, før kravene i artikkel 4 bokstav a)–c) og artikkel 5 bokstav a) er oppfylt. Unntaket er dersom adopsjonen finner sted innenfor familie, eller dersom kontakten er i samsvar med vilkårene fastsatt av kompetent myndighet i opprinnelsesstaten. Målet med forbudet mot kontakt er å hindre kontakt mellom søkerne og personer eller institusjoner som har myndighet til å treffe beslutninger på barnets vegne, før de nødvendige samtykkene og tillatelsene er gitt. Slik oppnår en størst mulig grad av sikkerhet for at ingen øver press på dem som har anledning til å samtykke til adopsjonen og at det ikke finner sted kjøp og salg med barn.

Guide to Good Practice 2008 skiller mellom «private adoptions» og «independent adoptions». «Private adoptions» bygger på at adopsjonssøker og barnets opprinnelige foreldre tar kontakt med hverandre og får i stand adopsjonen. «Independent adoptions» betegner de situasjoner hvor myndighetene i adopsjonssøkernes hjemland godkjenner søkerne, og hvor søkerne deretter reiser til et opprinnelsesland på egenhånd og gjennomfører en adopsjon uten hjelp fra sentralmyndighetene eller en adopsjonsorganisasjon der (Guide 2008 s. 16). Guide 2008 anbefaler forbud mot private og tilfeldige adopsjoner:

«626. It has been stated in this Guide that purely private intercountry adoptions (adoptions arranged between the adoptive parents and the biological parents) are not consistent with the Convention (Chapter 8.6.6). Similarly, independent adoptions (where prospective adoptive parents are approved by their Central Authority or accredited body and then travel to a country of origin to find a child) which are not regulated or supervised by Central Authorities in the two countries concerned, are not consistent with the procedures of the Convention. 627. Contracting States should take steps to eliminate these forms of adoption which undermine the safeguards established by the Convention.»

Selv om ordlyden i Haagkonvensjonen altså ikke nedlegger et forbud mot private adopsjoner eller adopsjoner uavhengig av adopsjonsorganisasjoner, slår Guide 2008 fast at slike adopsjoner ikke er i samsvar med fremgangsmåten som skisseres i konvensjonen og at medlemsstater bør sørge for at slike adopsjoner finner sted i minst mulig grad.

Når det gjelder adopsjon av kjent barn, understreker Guide 2008 at det ikke automatisk kan legges til grunn at en familieadopsjon alltid er bedre for barnet enn oppvekst i en annen familie i hjemlandet (avsnitt 514). Guide 2008 fremhever at Haagkonvensjonens overordnede prinsipp er barnets beste og at et permanent hjem i utlandet vil være å foretrekke fremfor en midlertidig plassering i hjemlandet (avsnitt 516 og 517). Guide 2008 forutsetter at enhver sak avgjøres konkret, herunder skal både barnets beste og subsidiaritetsprinsippet anvendes. Det vises til at eldre barn vil kunne ha større vansker med å tilpasse seg et bytte av land og at familie i opprinnelsesstaten vil kunne oppleve et press mot å tillate adopsjon fra familie i mottakerstaten (avsnitt 518).

16.4 Andre nordiske lands rett

16.4.1 Sammendrag

I både Danmark, Sverige og Finland er det adgang til internasjonal adopsjon av kjent barn. I Danmark og Sverige er det en hovedregel at adopsjon av ukjent barn skal skje via adopsjonsorganisasjon, mens det etter unntaksbestemmelser kan gis adgang til såkalt «privat fremmedadoption» i Danmark og «enskild» adopsjon i Sverige. Finsk adopsjonslov krever på sin side at adopsjonssøkerne alltid må ha et forutgående forhold til barnet for å adoptere utenom adopsjonsorganisasjon.

16.4.2 Dansk rett

I Danmark er det som i Norge krav om at adopsjonsformidlingen skal skje gjennom en godkjent adopsjonsorganisasjon. Unntak fra regelen reguleres i forskrift om adopsjon (BEK nr. 807 21. juni 2013). I tillegg er reglene omtalt i Vejledning om frigivelse af børn til national adoption og Vejledning om adoption. Regelverket skiller mellom familieadopsjoner og private fremmedadopsjoner. En privat fremmedadopsjon er adopsjon av ukjent barn fra utlandet uten bistand fra en av adopsjonsorganisasjonene i Danmark. Søkeren vil i slike saker selv etablere kontakt med barnet eller det gjøres gjennom en adopsjonsorganisasjon fra utlandet, jf. Vejledning om frigivelse af børn til national adoption kapittel 2.1. Om privat fremmedadopsjon sier forskriften om adopsjon § 54 første til tredje ledd:

«Ankestyrelsen, Familieretsafdelingen, kan tillade, at en ansøger ikke er tilmeldt en formidlende organisation, hvis ansøgeren har et særligt forhåndskendskab til barnet eller barnets pårørende, eller hvis der i øvrigt foreligger særlige omstændigheder.
Stk. 2. En ansøger, der er omfattet af stk. 1, skal godtgøre, at
1) ansøgerens forbindelse med barnet eller dets pårørende er skabt på lovlig måde efter både reglerne her i landet og i barnets hjemland,
2) forbindelsen ikke er skabt med henblik på adoption,
3) adoption må antages at kunne gennemføres lovligt og etisk forsvarligt, og at
4) en af de formidlende organisationer ikke samarbejder eller fører drøftelser om samarbejde med den udenlandske adoptionsformidlende myndighed eller organisation.
Stk. 3. Ansøgeren skal fremskaffe en erklæring fra den udenlandske adoptionsformidlende myndighed eller organisation om, at formidleren sender de oplysninger, som de danske adoptionsmyndigheder anmoder om, direkte til de pågældende myndigheder.»

Søkeren må altså ha særlig forhåndskunnskap om barnet eller dets pårørende, eller det må foreligge annen særlig grunn for at slik adopsjon skal kunne bli aktuelt. Ved privat fremmedadopsjon skal adopsjonssøkerne godkjennes av danske myndigheter og må mellom annet delta på adopsjonsforberedende kurs. Adopsjonsmyndighetene vil normalt involveres i slike saker på samme måte som adopsjonsorganisasjonen deltar ved vanlige utenlandsøknader.

Familiestyrelsen påpeker i Vejledning om adopsjon at det sjeldent skal gis tillatelse til privat fremmedadopsjon. Veilederen begrunner det med «at disse adoptioner giver anledning til betydelige betænkeligheder hos myndighederne i såvel afgiverlandene som modtagerlandene, ikke mindst på grund af risikoen for, at der kan forekomme ulovlige eller uetiske forhold», jf. Vejledning om adoption kapittel 14.

Dersom adopsjonssøkerne er i nær familie med barnet som søkes adoptert, kreves det ikke samme godkjenning av søkerne. Familieadopsjon er i følge forskiften § 1 nr. 2 adopsjon av barnebarn, søsken eller søskenbarn, men også andre forhold mellom barnet og adopsjonssøkerne kan gjøre at saken betegnes som en familieadopsjon. Dette utdypes i familiestyrelsens Vejledning om frigivelse af børn til antional adoption kapittel 2:

«Herudover kan der gennemføres familieadoption, hvis der – i stedet for en egentlig familiemæssig tilknytning mellem ansøgeren og barnet – er en anden kvalificeret tilknytning mellem ansøgeren og barnet eller mellem ansøgeren og barnets forældre (slægtslignende forhold).
En ansøgning om adoption af eksempelvis et plejebarn (med eller uden samtykke) kan gennemføres som en familieadoption, hvis barnet har været opfostret hos plejefamilien i mindst 3 år (plejebarnsadoption).
Ved familieadoption kræver adoptionen ikke godkendelse som adoptant (adoptionslovens § 4 a, stk. 2).»

Etter forskriften § 1 nr. 5 regnes en adopsjon som internasjonal når barnet har bopel i et annet land, eller har kommet til Danmark med henblikk på adopsjon. Internasjonal familieadopsjon kan dermed sies å være en kombinasjon av familieadopsjon og internasjonal adopsjon. Utgangspunktet er at internasjonale familieadopsjoner må oppfylle samme vilkår som nasjonale familieadopsjoner, i tillegg til Haagkonvensjonens prinsipper (Vejledning om adoption kapittel 5).

16.4.3 Svensk rett

Også svensk lov om internasjonal adopsjonsformidling § 4 åpner for adopsjon utenom organisasjon dersom det gjelder et barn søkeren er i slekt med eller det foreligger «särskilda skäl»:

«Den eller de som vill adoptera ett barn från utlandet skall anlita en sammanslutning som avses i 3 §. Detta gäller dock inte enstaka fall av adoption som avser släktingbarn eller där det annars finns särskilda skäl att adoptera utan förmedling av en auktoriserad sammanslutning. Myndigheten för internationella adoptionsfrågor (MIA) skall i sådana fall innan barnet lämnar landet pröva om förfarandet är godtagbart. Lag (2004:769)

På MIAs hjemmesider kalles denne typen adopsjoner for «enskild adoption». Det siteres herfra (http://www.mia.eu):

«I undantagsfall kan man adoptera utan förmedling av en adoptionsorganisation. För detta krävs särskilda skäl. I sådana fall ska MIA, innan barnet lämnar ursprungslandet, pröva om förfarandet är godtagbart, d.v.s. om det finns särskilda skäl och om förmedlingssättet är tillförlitligt. Innan MIA gör en sådan prövning ska socialnämnden ha beslutat om medgivande.
Ett vanligt särskilt skäl är att adoptionen gäller ett släktingbarn. Det kan också vara att sökandena har anknytning till landet exempelvis genom att att ha sitt ursprung där eller ha varit bosatta där. Om MIA anser att förfarandet är godtagbart får de sökande genomföra adoptionen, i enlighet med de regler som gäller i barnets ursprungsland, utan förmedling av en svensk adoptionsorganisation. Ett beslut om avslag kan överklagas till förvaltningsrätten.»

Den svenske utredningen SOU 2009: 61 Modernare adoptionsregler har foreslått å utelukke muligheten for internasjonal adopsjon utenom organisasjon av ukjent barn. Utredningen foreslår å forby internasjonal adopsjon utenom adopsjonsorganisasjon med mindre det foreligger en forutgående tilknytning mellom søker og det barnet vedkommende søker å adoptere (SOU 2009: 61 s. 208 flg.).

16.4.4 Finsk rett

Den finske adopsjonsloven § 42 slår fast at det ikke er adgang til å adoptere et barn som bor i utlandet utenom adopsjonsorganisasjon med mindre barnet er i ens familie eller det foreligger et forutgående forhold mellom søker og barnet:

«Om adoptionssökanden är bosatt i Finland och vill adoptera ett barn som är bosatt i en främmande stat, och adoptionen inte kan ske genom ett adoptionstjänstorgans förmedling, kan adoptionstillstånd beviljas, om de förutsättningar för adoption som anges i 3 och 6–9 § samt i 13 § 1, 2 och 4 mom. uppfylls och sökanden har fått adoptionsrådgivning.
Tillstånd enligt 1 mom. kan beviljas endast till adoption av ett barn som
1) är nära släkting till sökanden eller sökandens make eller tidigare nära släkting till sökandens adoptivbarn, eller
2) har kommit till sökanden i annat syfte än adoptionssyfte och varaktigt har vårdats och uppfostrats av sökanden.»

Den finske adopsjonsloven åpner dermed ikke for adopsjon av ukjent barn utenom adopsjonsorganisasjon. Innvilgelsen av adopsjon utenom adopsjonsorganisasjon må gjelde et bestemt barn som er oppgitt i søknaden og spesifisert i avgjørelsen. Lovens forarbeider understreker at dersom barnets opprinnelsesland er et land hvor finske adopsjonsorganisasjoner opererer, må adopsjonsmyndighetene forsikre seg om at adopsjonen ikke kan skje gjennom adopsjonsorganisasjon (RP 47/2011 rd s. 66). Ved vurderingen av om de generelle vilkårene er oppfylt, må adopsjonsmyndighetene særlig undersøke om subsidiaritetsprinsippet er fulgt, eller om barnet heller bør vokse opp hos familie eller slekt i opprinnelsesstaten (RP 47/2011 rd s. 66).

Dersom forholdet faller inn under første alternativ, forholdet mellom barnet og søkerne bygger på slektsskap, kan adopsjonsmyndighetene kreve at søker dokumenterer slektskapet med DNA-analyse. Dersom forholdet faller inn under annet alternativ – forholdet mellom barnet og søkerne bygger på et etablert oppfostringsforhold – skal forholdet særlig utredes med tanke på om det har oppstått i adopsjonshensikt (RP 47/2011 rd s. 66):

«Som exempel kan nämnas en situation där en finsk medborgare som varit bosatt utomlands har tagit en där bosatt avliden väns föräldralösa barn i sin vård, till en början tillfälligt. Vårdförhållandet har med tiden stabiliserats till ett fosterföräldraskap och personen önskar senare omvandla det till adoptivföräldraskap.
Om man däremot på basis av omständigheterna kan sluta sig till att syftet med att ta barnet i sin vård redan från början varit att adoptera barnet, kan tillstånd till adoption inte beviljas med stöd av denna paragraf. Det kan t.ex. ses som ett tecken på adoptionssyfte att sökanden själv aktivt på ett lokalt barnhem sökt ett barn som han eller hon kunde ta i sin vård. I vilket syfte barnet har kommit till sökanden måste i sista hand utredas och bedömas från fall till fall. Sökanden måste kunna lägga fram en tillförlitlig utredning om att han eller hon har tagit barnet i sin vård i annat syfte än adoptionssyfte.»

Dersom adopsjonssøker har etablert forholdet til barnet i den hensikt at forholdet skal resultere i en adopsjon, får ikke søker tillatelse til å adoptere barnet.

16.5 Adopsjonslovutvalgets vurderinger og forslag

16.5.1 Innledning

Regelverket skiller ikke mellom adopsjon av ukjent barn og kjent barn, og forhåndssamtykke kan gis både for adopsjon fra land der norsk adopsjonsorganisasjon har formidlingstillatelse og fra land hvor de ikke har det. Adopsjon av kjent barn omtales ofte som internasjonal familieadopsjon. Betegnelsen kan imidlertid være misvisende fordi denne adopsjonstypen også omfatter søknad om adopsjon av barn som adopsjonssøker kjenner, men hvor forholdet ikke er basert på slektskap. Eksempel på slik adopsjon er adopsjon av et barn som søkerne er kommet i kontakt med i forbindelse med arbeid i utlandet. Adopsjonslovutvalget har valgt å bruke betegnelsen «kjent barn» på barn som søkerne har forutgående tilknytning til. Søknaden om forhåndssamtykke vil da gjelde det konkrete barnet. Slik sett kunne det vært bedre å benytte betegnelsen «konkret barn», men utvalget ønsker å trekke et skille mellom barn som søkerne har tilknytning til før adopsjonssøknad, og barn som søkerne ikke kjenner («ukjente barn»). Når utvalget bruker betegnelsen «ukjent barn» her, viser det altså til søknad om forhåndssamtykke til adopsjon av barn fra utlandet som søkerne på forhånd ikke vet noe om.

Som påpekt innledningsvis i dette kapittelet, er spørsmålet om adopsjon utenom adopsjon dels et spørsmål om det skal være adgang til slik adopsjon og dels et spørsmål om hvilke vilkår som eventuelt skal gjelde. I fremstillingen her tar Adopsjonslovutvalget først stilling til om adgangen til adopsjon utenom organisasjon skal videreføres.

16.5.2 Adopsjon av ukjent barn

16.5.2.1 Adgang til adopsjon av ukjent barn utenom adopsjonsorganisasjon

Hove-utvalget foreslo at adgangen til internasjonal adopsjon av ukjent barn utenom organisasjon ikke ble videreført (NOU 2009: 21 s. 166):

«Det vil i regelen være vanskelig kartlegge samt fastslå om en konkret adopsjon av ukjent barn utenom organisasjon kan gjennomføres fullt ut i tråd med konvensjonen. Ofte vil sakene ligge i et grenseland i forhold til konvensjonskravene eller de vil være klart i strid med konvensjonen. Adgangen til adopsjon av ukjent barn utenom organisasjon er etter gjeldende norsk rett snever samtidig som adopsjonsmyndighetene har store utfordringer knyttet til å få opplyst saken tilstrekkelig til at vedtak kan fattes. Mye ressurser bindes opp hos adopsjonsmyndighetene til å veilede samt behandle et fåtall saker. Vanskene med å opplyst sakene og få tilstrekkelig dokumentasjon for og sikkerhet for at adopsjonen kan gjennomføres i tråd med konvensjonen taler for at adgangen til internasjonal adopsjon av ukjent barn utenom organisasjon ikke bør videreføres.»

Som begrunnelse viste også Hove-utvalget til Guide 2008 samt SOU 2009: 61 som foreslår et forbud mot såkalt «enskild adoption» i svensk rett (se s. 209–211).

Særlig Bufetat region øst og Bufdir kommenterte Hove-utvalgets forslag i sine høringsuttalelser. Bufetat region øst viste til at det er svært få søknader om adopsjon utenom organisasjon som innvilges, samtidig som at den nåværende åpningen i regelverket skaper forventinger som stort sett ikke innfris. I tillegg binder sakstypen opp en hel del ressurser (høringsuttalelsen til Bufetat region øst datert 28. april 2010 s. 8):

«Søknadene inneholder ofte opplysninger om landets krav til søkerne som ikke samsvarer med opplysninger gitt av formidlingsorganisasjonene. Undersøkelse og verifisering kan ta lang tid. Arbeidet med søknadene oppleves ineffektivt når godkjent norsk formidlingsorganisasjon arbeider i landet og har et velfungerende samarbeid med rette myndigheter og andre involverte. Arbeidet kan vanskelig effektiviseres på annen måte enn å kreve at søkerne benytter godkjent organisasjon. Typisk opplyses det i søknaden at søkernes eget nettverk vil kunne være mellomledd. I slike tilfeller har etaten ingen sikkerhet for hvordan det tas kontakt med mor og barn.»

Bufdir var på sin side enig i at adgangen til adopsjon av ukjent barn utenom adopsjonsorganisasjon burde begrenses, men var kritisk til et totalforbud (høringsuttalelsen til Bufdir datert 25. mai 2010 s 21).

«Etter vår vurdering vil et totalforbud mot adopsjon utenom organisasjon kunne lede til at søkere i stedet søker om adopsjon av et konkret barn, for eksempel et barn i familien. For sterk begrensning i adgangen til å adoptere utenom organisasjon vil også kunne føre til flere søknader om etterfølgende anerkjennelse av adopsjon gjennomført i utlandet. Norske myndigheter har i slike tilfeller ikke vært involvert i adopsjonsprosessen, hvor det ofte er vanskelig både å finne ut om det foreligger en gitt og gyldig adopsjon og å få saken inn i rett spor».

Selv om Hove-utvalgets utredning og utredningen i SOU 2009: 21 inneholder en rekke gode argumenter for et forbud mot adopsjon av ukjent barn utenom organisasjon, foreslår Adopsjonslovutvalget en videreføring av en unntaksmulighet med noen innsnevringer. Begrunnelsen er i første rekke risiko for en økning av søknader om etterfølgende anerkjennelse av adopsjon gjennomført i utlandet uten forutgående forhåndssamtykke og risiko for økning i adopsjon av kjent barn utenom organisasjon. Både adopsjon av ukjent barn utenom adopsjonsorganisasjon, adopsjon av kjent barn og etterfølgende anerkjennelse av adopsjon gjennomført i utlandet er adopsjoner som er ressurskrevende for norske adopsjonsmyndigheter, og det vil ofte være tvil om norsk og internasjonalt regelverk er fulgt. Det vil imidlertid være lite hensiktsmessig å forby adopsjon av ukjent barn utenom organisasjon for så å få en økning i antall søknader om forhåndssamtykke til adopsjon av kjent barn, eller søknad om etterfølgende anerkjennelse av allerede gjennomført adopsjon i utlandet. Særlig gjelder dette dersom økningen forekommer i søknader om etterfølgende anerkjennelse av adopsjon gjennomført i utlandet uten forhåndssamtykke. Adopsjonslovutvalget mener at slike adopsjoner i størst mulig grad må begrenses fordi de ofte vil være et resultat at et forsøk på å omgå norsk og internasjonalt regelverk. Selv om adopsjon utenom adopsjonsorganisasjon også øker risikoen for at adopsjonen ikke blir gjennomført på forsvarlig vis, er kontrollmulighetene bedre når norske myndigheter får innflytelse på og innblikk i de konkrete sakene før adopsjonen gjennomføres ved at adopsjonssøkerne søker om forhåndssamtykke. Omgåelse av regelverket er ytterligere drøftet i kapittel 27 om straff.

Dagens regelverk utelukker ikke adopsjon utenom organisasjon fra opprinnelsesland hvor norske organisasjoner har formidlingstillatelse, og Adopsjonslovutvalget foreslår en innsnevring. Etter forslaget må adopsjonssøkerne gå gjennom adopsjonsorganisasjon dersom en norsk organisasjon opererer i det landet de ønsker å adoptere et barn fra. Utvalget ser ingen gode grunner til at søkere skal ha mulighet til å adoptere på egenhånd i slike tilfeller.

Adopsjonslovutvalget understreker at lovens klare hovedregel fortsatt skal være at adopsjon fra utlandet skal foregå gjennom adopsjonsorganisasjon. I tillegg til risikoen for at det kan forekomme ulovlige eller uetiske forhold, er arbeidet med disse sakene tid- og ressurskrevende. Adopsjonsmyndighetene må ofte gjøre «nybrottsarbeid» i hver enkelt sak fordi det ikke på forhånd foreligger gode formidlingsprosedyrer i opprinnelsesstaten. Den kvalitetssikringen som ligger i at adopsjonen skjer gjennom adopsjonsorganisasjon mangler. Usikkerheten rundt forholdene i slike saker tilsier at adopsjonsmyndighetene må være særlig årvåkne og grundige ved sin behandling av søknader om forhåndssamtykke utenom adopsjonsorganisasjon.

16.5.2.2 Vilkår for adopsjon av ukjent barn utenom adopsjonsorganisasjon

Adopsjonslovutvalget foreslår at adopsjonsloven gir en uttømmende liste over vilkår som må være til stede for at myndighetene skal kunne gi forhåndssamtykke i saker om adopsjon av ukjent barn utenom adopsjonsorganisasjon. Utvalget har sett hen til rundskriv Q-1045 s. 32–33 ved utarbeidelsen av vilkårene.

Vilkårene for forhåndssamtykke skal i alle tilfeller være oppfylt. Vilkårene skal gjelde uavhengig av om søknaden gjelder adopsjon av ukjent barn via eller utenom adopsjonsorganisasjon. Som nevnt tidligere, er departementet i ferd med å utarbeide forskrift om vilkår for søkere av forhåndssamtykke til adopsjon av ukjent barn, jf. adl. § 16e fjerde ledd. Adopsjonslovutvalget går dermed ikke nærmere inn på kravene her.

I tillegg til at de ordinære vilkårene for forhåndssamtykke må være oppfylt ved adopsjon av ukjent barn utenom adopsjonsorganisasjon, foreslår Adopsjonslovutvalget at forhåndsamtykke bare kan gis dersom adopsjonssøkerne skal adoptere fra et opprinnelsesland hvor ingen norske adopsjonsorganisasjoner har formidlingssamarbeid. Videre må minst én av søkerne ha en spesiell tilknytning til vedkommende opprinnelsesland, f.eks. gjennom statsborgerskap, oppvekst eller midlertidig bosetning. Endelig må adopsjonen kunne gjennomføres på en forsvarlig måte. I dette ligger det bl.a. at adopsjonsmyndighetene må være sikre på at adopsjonen vil skje i samsvar med internasjonale prinsipper nedfelt i FNs barnekonvensjon og Haagkonvensjonen. Dersom opprinnelseslandet f.eks. kun tillater kafala, og ikke adopsjon, kan det etter utvalgets syn ikke gjennomføres adopsjon på en betryggende måte. Adopsjonsmyndighetene kan da ikke gi forhåndssamtykke.

16.5.3 Adopsjon av kjent barn (internasjonal familieadopsjon)

16.5.3.1 Adgang til adopsjon av kjent barn utenom adopsjonsorganisasjon

Hove-utvalget la til grunn at adgangen til internasjonal adopsjon av kjent barn ble videreført. Adopsjonslovutvalget foreslår at det fortsatt skal være en snever adgang til å adoptere et barn som søkerne har tilknytning til og som bor i utlandet. Det er vanskelig å komme utenom at det i noen spesielle tilfeller vil være det beste alternativet for barnet å bli adoptert av familie som er bosatt i Norge. For eksempel kan det tenkes at barnets foreldre er døde, og at barnets nærmeste familie bor i Norge.

Hove-utvalget hadde ikke klare innvendinger mot vilkårene for adopsjon av kjent barn slik de er formulert i departementets rundskriv, men foreslo at de strenge vilkårene ble stående og nedfelt i lov (NOU 2009: 21 s.111). Hove-utvalget påpekte at adopsjon ikke skal brukes som virkemiddel for familiegjenforening eller for å sikre storfamilien i hjemlandet økonomisk (NOU 2009: 21 s. 111).

Hove-utvalget mente imidlertid at søkerne ikke bør utredes og godkjennes på linje med det som er kravet ved forhåndssamtykke til internasjonal adopsjon av ukjent barn. Hove-utvalget sammenlignet internasjonale adopsjoner av barn søkerne har tilknytning til med nasjonale adopsjoner hvor søkerne kjenner barnet fra før. De påpekte imidlertid at det vil være behov for å utrede barnets forhold samt relasjonen mellom søker og barnet (NOU 2009: 21 s. 111).

Adopsjonslovutvalget foreslår at adopsjonsloven gir en uttømmende liste over vilkår som må være til stede for at forhåndssamtykke skal kunne gis i disse sakene. Utvalget har sett hen til rundskriv Q-1045 s. 32–33 ved utarbeidelsen av vilkårene. Noen av vilkårene er likelydende med forslaget om vilkår til forhåndssamtykke av ukjent barn utenom adopsjonsorganisasjon. Dette gjelder kravet om at minst én av søkerne må ha en spesiell tilknytning til vedkommende opprinnelsesland, f.eks. gjennom statsborgerskap, oppvekst eller midlertidig bosetning. Det gjelder også kravet om at adopsjonsmyndighetene må være av den oppfatning at adopsjonen kan gjennomføres på en forsvarlig måte. I dette ligger det bl.a. at det må foreligge dokumenter på at barnet er frigitt eller kan frigis til internasjonal adopsjon, og at adopsjonsmyndighetene må være sikre på at adopsjonen vil skje i samsvar med internasjonale prinsipper nedfelt i FNs barnekonvensjon og Haagkonvensjonen. Dersom opprinnelseslandet f.eks. kun tillater kafala, og ikke adopsjon, kan det etter utvalgets syn ikke gjennomføres adopsjon på en betryggende måte. Adopsjonsmyndighetene kan da ikke gi forhåndssamtykke. Selv om flere av vilkårene for internasjonal adopsjon av ukjent barn og kjent barn utenom adopsjonsorganisasjon er de samme, er det noen sentrale forskjeller som nødvendiggjør to bestemmelser.

Som det fremgår av adl. § 16e fjerde ledd, skal departementet gi forskrift om regler for vilkår for å gi forhåndssamtykke. Adopsjonslovutvalget legger derfor til grunn at departementet vil behandle vilkår for adopsjon av kjent barn utenom adopsjonsorganisasjon i forskriften. Utvalget påpeker i den forbindelse at i saker hvor søkerne har en tilknytning til barnet, gjør andre hensyn seg gjeldende enn ved adopsjon av ukjent barn. Det kan være helt særegne forhold i saken som gjør det til barnets beste å bli adoptert av søkerne i Norge, og fordi barnet er kjent for både adopsjonsmyndighetene og søkerne, er det ikke nødvendig å stille like strenge krav til søkerne. Adopsjonslovutvalget er dermed enig med Hove-utvalget på dette punkt, og viser til likhetene mellom internasjonal og nasjonal adopsjoner av kjent barn. Vilkår for forhåndssamtykke til adopsjon av kjent barn bør derfor reguleres hver for seg i forskriften.

I tillegg til at kravene til forhåndssamtykke i adopsjonsforskriften må være oppfylt, er det etter Adopsjonslovutvalgets syn også andre krav som må være oppfylt ved søknad om internasjonal adopsjon av kjent barn. Disse retter seg ikke mot søkerne, men tar opp øvrige forhold i saken.

Adgangen til adopsjon av kjent barn er begrunnet i at forutgående tilknytning, enten via slektsbånd eller en annen sterk relasjon, kan gjøre at adopsjon er den beste løsningen for barnet. Det kan f.eks. være det beste for barnet å bli adoptert av tante og onkel i Norge, fremfor å bli adoptert av ukjente personer i opprinnelseslandet. Dersom det foreligger nære slektsbånd mellom søker og barnet, kjenner formodentlig søkerne barnets foreldre. At adopsjonssøkerne kjenner til barnets familie, kan være verdifullt for barnet, særlig dersom foreldrene er døde. At søkerne kjenner barnets bakgrunn, kultur og språk vil tale for forhåndssamtykke til adopsjon. Et annet eksempel på en nær tilknytning som vil falle inn under bestemmelsen, kan dermed være forutgående nært vennskap mellom barnets foreldre og adopsjonssøkerne.

Men når adgangen til adopsjon av kjent barn lovfestes, er det også noen særlige forhold som Adopsjonslovutvalget ikke ønsker å åpne for. Adopsjonsloven skal f.eks. ikke åpne for adopsjonssøknader på bakgrunn av at adopsjonssøkerne er blitt kjent med barnet eller dets familie i den hensikt å adoptere barnet. Guide 2008 advarer sterkt mot slike adopsjoner, og utvalget foreslår at lovbestemmelsen ikke tillater slike forhold. Utvalget foreslår at det må foreligge en nær personlig tilknytning mellom søker og barnet eller dets familie, og at denne var etablert før adopsjonsspørsmålet ble aktuelt.

I tillegg foreslår Adopsjonslovutvalget å lovfeste subsidiaritetsprinsippet. Prinsippet gjelder ved all internasjonal adopsjon og innebærer at opprinnelsesstaten må ha undersøkt mulighetene for å anbringe barnet i opprinnelsesstaten, men vurdert at barnet er best tjent med en internasjonal adopsjon, jf. Haagkonvensjonen artikkel 4 nr. 1 bokstav b). Ved søknad om forhåndssamtykke til adopsjon av et kjent barn i utlandet, blir barnet gjerne tatt hånd om av familiemedlemmer i hjemlandet. Det er derfor viktig at norske myndigheter sikrer at subsidiaritetsprinsippet er oppfylt før de gir forhåndssamtykke til adopsjon. Norske myndigheter må anvende subsidiaritetsprinsippet i tråd med Haagkonvensjonens regulering av disse sakene. Momentene som Guide 2008 trekker frem i avsnitt 515 til 518 og som er gjennomgått ovenfor i avsnittet om internasjonale forpliktelser, bør være avgjørende ved vurderingen. For eksempel må adopsjonsmyndighetene vurdere om barnet blir ivaretatt av familiemedlemmer eller sin storfamilie i hjemlandet. Subsidiaritetsprinsippet bygger på at det normalt vil det være til barnets beste å bli hos sine familiemedlemmer i hjemlandet, dersom barnet har en trygg tilknytning der. I tillegg vil barnet kjenne forholdene, kulturen og språket i hjemlandet. Det er ikke relevant at levestandarden til barnet vil bli bedre i Norge. Utvalget mener at lovfestingen av subsidiaritetsprinsippet er en videreføring av gjeldende praksis.

Ingen aldersramme ved adopsjon av barn søkeren har tilknytning til

Dersom vilkårene for forhåndssamtykke er oppfylt, mener Adopsjonslovutvalget at adopsjonsmyndighetene skal kunne gi forhåndssamtykke til adopsjon av det konkrete barnet som søkerne ønsker å adoptere. Forhåndssamtykke vil da være av en noe annen karakter enn forhåndssamtykke av ukjent barn. Det ligger ikke noen aldersbegrensning på 5 år for disse adopsjonene, og forhåndssamtykket kan knyttes direkte opp mot det konkrete barnet søkerne skal adoptere i utlandet.

16.5.4 Plassering av bestemmelsene

Med hensyn til denne adopsjonstypen mente Hove-utvalget at adopsjonsloven burde skille klart mellom bestemmelser om vilkår for adopsjon og bestemmelser om adopsjonsformidling. Det ble vist til at adl. § 16f første setning oppstiller hovedregelen om at «adopsjon av barn bosatt i fremmed stat skal skje gjennom organisasjon», mens adl. § 16f andre punktum slår fast at det må foreligge «særlige tilfeller» for at adopsjonsmyndighetene skal kunne gjøre unntak fra hovedregelen. Hove-utvalget konkluderte med at vilkår for internasjonal adopsjon av kjent barn må reguleres i andre bestemmelser enn de som gjelder adopsjonsformidling.

I høringsrunden kom Bufdir med innspill på Hove-utvalgets forslag angående internasjonal adopsjon av kjent barn. Bufdir mente at siden Haagkonvensjonen også regulerer slike adopsjoner, hører denne typen adopsjoner hjemme i regelverket for adopsjonsformidling (høringsuttalelsen til Bufdir datert 25. mai 2010 s. 21).

Dette er et spørsmål som kan løses på flere måter. Adopsjonslovutvalget har ut fra den lovstrukturen som forslaget ellers bygger på, kommet til at bestemmelsene som angir vilkår for adopsjon utenom adopsjonsorganisasjon bør stå i tilknytning til vilkår for forhåndssamtykke til internasjonal adopsjon. Adopsjonslovutvalget foreslår et eget kapittel i loven som omhandlet adopsjon av barn fra utlandet, hvor vilkårene for forhåndssamtykke ved adopsjon gjennom og utenom adopsjonsorganisasjon reguleres i egne bestemmelser. Utvalget foreslår at bestemmelsene om krav til adopsjonsorganisasjoner og adopsjonsformidling, blir regulert i neste kapittel i loven.

Fotnoter

1.

Ensliges adgang til å adoptere ble tatt opp som forslag og behandlet i Stortinget i 1998, se Innst. S. nr. 111 (1998–99). Forslaget fikk ikke flertall. Motstanderne la vekt på at enslige etter gjeldende regelverk faktisk har mulighet til adopsjon og at det i senere tid var blitt en mindre restriktiv praksis. Departementets retningslinjer i Q-0972 gav en viss oppmykning i og med at de uttrykkelig nevner enslige søkere med spesielle ressurser i forhold til barn, se mer Hognestad og Steenberg (2000) s. 148.

2.

Etter at Kina i 2007 begrenset adgangen til adopsjon av barn til enslige søkere, er det i praksis svært få internasjonal adopsjoner som i dag gjennomføres til enslige.

Til dokumentets forside