Del 3
Formålet med adopsjon

5 Adopsjonslovens formålsbestemmelse

5.1 Innledning

I dette kapittelet ser Adopsjonslovutvalget nærmere på de grunnleggende sidene ved adopsjonsinstituttet. Kapittelet starter med en oversiktsanalyse over adopsjonsloven av 1917 og senere lovendringer. Siktemålet er ikke å gi en fullstendig oversikt over den rettshistoriske utviklingen, men å peke på noen endringer som i særlig grad har preget utviklingen av adopsjonsinstituttet. Adopsjonslovutvalget går så over til å vurdere nærmere hva som bør være grunnleggende utgangspunkter for en fremtidig adopsjonslov. Adopsjon av voksne reiser særlige problemstillinger, og disse er behandlet i kapittel 12.

5.2 Adopsjonsloven av 1917

Adopsjonsloven av 1917 var Norges første lov om adopsjon, men også tidligere var adopsjonsinstituttet praktisert gjennom kongelige bevillinger (for en oversikt over adopsjon («ættleiding») etter landslovene og Magnus Lagabøtes landslov, se Hognestad og Steenberg (2000) s. 44–45). Etter 1845 var det imidlertid ikke gitt bevillinger, og eventuelle søknader var behandlet som navneendringer (typisk at pleiebarn tok pleieforeldrenes etternavn). 1917-loven var utarbeidet som en del av det nordiske lovsamarbeidet, og til grunn for lovforslaget lå en utredningen fra en norsk ekspertkomité (de norske delegerte) ved det skandinaviske familierettssamarbeidet (utredningen er lagt ved Ot.prp. nr. 66 (1916), senere forkortet Innstilling 1913).

1917-loven inneholdt ingen særskilt formålsbestemmelse, men forarbeidene indikerer likevel hva som var siktemålet med adopsjonsinstituttet. Fraværet av foretatte adopsjoner ble ikke sett på som ensbetydende med manglende behov for rettsinstituttet (Innstilling 1913 s. 12). I praksis ble også uttrykket «adopsjon» brukt når ugifte mødre satte sine barn vekk for oppfostring hos andre. Utredningen som lå til grunn for 1917-loven antok at en ville få langt flere søknader ved et formalisert rettsinstitutt og at forskjellen mellom adopsjon «og det blotte fosterforhold» ville klargjøres (Innstilling 1913 s. 13). På denne bakgrunn mente en at «sterke moralske og sociale grunde» talte for å gjeninnføre adopsjonsinstituttet i norsk rett. Utvalget mente at adopsjon i første rekke var aktuelt for barnløse ektefeller og at adopsjon ville sikre at vanskeligstilte barn vokse opp under bedre moralske og økonomiske forhold. Adopsjon kunne også være et alternativ for barn født utenfor ekteskap, hvor faren adopterte barnet (fremfor den daværende ordningen med «kullysning», jf. Innstilling 1913 s. 13). Utredningen pekte også på at adopsjon ville kunne være nyttig for adopsjonssøkerne og mente det visstnok kunne antas at adopsjoner kunne hindre skilsmisse. På denne bakgrunn mente utredningen at både hensynet til den enkelte og samfunnet tilsa gjeninnføring av adopsjonsinstituttet. Utredningen trakk også frem mothensyn, bl.a. at adopsjon kunne brukes for å avskjære arverett. Denne mulige misbruksfaren var imidlertid liten på grunn av den grundige utredningen som lå til grunn for slike avgjørelser, og den skjønnsfrihet forvaltningen hadde til å avslå søknader.

Utredningen diskuterte videre om adopsjon skulle skje etter vedtak fra offentlig myndighet, eller på grunnlag av en familierettslig avtale som partene kunne be om stadfestelse av (Innstilling 1913 s. 14–16). Et annet diskusjonstema var om avgjørelse av adopsjon skulle skje gjennom domstolene eller i form av et forvaltningsvedtak. Utredningen falt ned på at adopsjon skulle gis av myndighetene, som ut fra en skjønnsmessig vurdering skulle avgjøre søknaden. Søknader etter 1917-loven kunne bare innvilges når det var «grund til at tro» at «adopsjon vil bli til gavn for barnet» (§ 8). Utredningen pekte på at dette vilkåret var selvsagt og nær unødvendig som uttrykkelig bestemmelse, men mente at det burde inn i loven for å fremheve myndighetenes selvstendige plikt til å vurdere saken. At barnet selv, eller de som var oppnevnt for å ivareta barnets interesser, ønsket adopsjon var ikke tilstrekkelig (Innstilling 1913 s. 23–24). Myndighetene måtte også vurdere om søkerne var i stand til å oppdra og forsørge barnet.

1917-loven hadde egne bestemmelser om adoptivbarns arverett, som bl.a. fastsatte at adoptivbarnets arverett ikke kunne fortrenge den som tilfalt adoptivforeldrenes eget barn eller livsarving (§ 14). Adoptivbarn fikk heller ikke odelsrett (§ 17). Loven inneholdt også en del andre regler om rettsvirkninger, men utenfor de situasjoner som var lovregulert, var «adoptionen uten indflydelse paa adoptivbarnets og dets virkelige slegtningers rettigheter og pligter». De opprinnelige foreldrene beholdt sin arverett etter adoptivbarnet.

Når det gjaldt mulighetene for revisjon inneholdt 1917-loven ulike alternativ. Var partene enige (vergen opptrådte på vegne av mindreårige og umyndiggjorte), kunne myndighetene samtykke til opphevelse (§ 21). Forarbeidene forutsatte at opphevelse kunne nektes når det ikke «foreligger rimelig grund», men når adoptivbarnet var myndig vil det oftest ikke «være opfordring til at underkaste andragendet nogen særlig prøvelse» (Innstilling 1913 s. 43). Enighet mellom de involverte ville derfor regelmessig føre til opphevelse. I tillegg til opphevelse gjennom forvaltningsvedtak, kunne domstolene oppheve adopsjonsvedtak etter begjæring fra partene. Adoptivbarnet kunne forlange opphevelse (§ 22) hvis det var påkrevd av hensyn til adoptivbarnets «tarv», f.eks. dersom adoptivforeldrene begikk grove overgrep eller grovt forsømte sine plikter, eller «fører et lastefuldt eller forbrydersk liv». Adoptivforeldrene kunne forlange opphevelse (§ 23), dersom adoptivbarnet gjorde seg skyldig i grove overgrep overfor adoptivforeldrene eller deres nærmeste, eller «fører et lastefuldt eller forbrydersk liv».

Flere av de veivalgene som ble gjort i forkant av 1917-loven danner fremdeles grunnlag for norsk adopsjonslovgivning. Adopsjon skal primært være i barnets interesser, selv om det nærmere innholdet av hva som skal være til barnets beste på flere punkt har endret seg siden 1917. Vedtak om å adoptere skal fattes av myndighetene. De involverte partenes ønske om adopsjon er nødvendig, men ikke tilstrekkelig vilkår. Myndighetene har et selvstendig ansvar for sakens opplysning.

5.3 Endringer av 1917-loven

1917-loven ble endret flere ganger, og det mest interessante i denne sammenhengen er de lovendringene som endret de basale vilkårene for å adoptere eller rettsvirkningen. Ved lovendring 24. mai 1935 nr. 2 ble «sterk adopsjon» en alternativ ordning slik at adoptivbarnet kunne få samme arverett som egenfødte barn, og tapte sin arverett etter opprinnelig slekt (se Ot.prp. nr. 25 (1934) og Ot.prp. nr. 30 (1935)). En «sterk adopsjon» kunne etableres enten ved bevillingen eller senere (§ 15b). I tillegg ble arvereglene for svak adopsjon endret slik at adoptivforeldrene ved testament kunne fastsette lik arverett som for egenfødte barn (slik bestemmelse krevde kongelig konfirmasjon). Regelendringene var dels et resultat av at velstående adopsjonssøkere i praksis hadde vegret seg for adopsjon på grunn av mulighetene for at deres midler tilfalt barnets opprinnelige slekt. Ordningen førte til et dobbeltsporet system, med til dels kompliserte arveregler for svake adopsjoner. I tillegg ble forsørgelsesplikten regulert særskilt, hvor det i bevillingen eller senere for små barn kunne fastsettes at de opprinnelige foreldrenes forsørgelsesansvar falt bort og ble overtatt av adoptivforeldrene (§ 13 fjerde ledd).

Et tvistetema under lovendringen var adoptivbarnets religiøse oppdragelse, og sentralt sto forholdet til Grunnloven § 2 og plikten for statskirkemedlemmer til å oppdra sine barn i samsvar med «evangelisk-lutherske Religion». Løsningen ble at adoptivforeldrene oppdro adoptivbarn som om de var deres egne barn, hvis ikke annet ble bestemt i adopsjonsbevillingen (se nå adl. § 14).

Selv om ordningen med «sterk adopsjon» var ment som et unntak, ble den i praksis den store hovedregelen. I årene 1950–1952 ble det total gitt 3358 adopsjonsbevillinger, hvorav 3095 (92 %) fastsatte både utvidet arverett etter § 15b og bortfall av forsørgelsesplikten etter § 13 fjerde ledd (1,8 % av vedtakene inneholdt hverken bestemmelse om utvidet arverett eller om bortfall av forsørgelsesplikt (se Innstilling III fra Utvalget for å utrede spørsmålet om endringer i barnelovene m.v., senere forkortet Innstilling 1950). Ved lovendring 21. desember 1956 nr. 7 ble bestemmelsene om «svak adopsjon» opphevet, og «sterk adopsjon» ble eneste mulighet (Ot.prp. 26 (1956)). Lovendringen var ledd i et større revisjonsarbeid i lovgivningen om barn og ekteskap og foregikk innenfor rammene av det nordiske lovsamarbeidet. Utvalget som forberedte ordningen hadde foreslått å beholde et dobbeltsporet system med «svak» og «sterk adopsjon» (Innstilling 1950 s. 5–8), men departementet gikk inn for «sterk adopsjon» som eneste mulighet (Ot.prp. nr. 26 (1956) s. 2–8). Som begrunnelse fremholdt departementet særlig at det var uforholdsmessig å opprettholde det innviklete systemet med svake adopsjoner. Overgangsbestemmelsen til endringsloven fastsatte at eldre adopsjoner innen fem år kunne endres etter søknad og med samtykke fra partene. Etter denne tid har Justisdepartementet lagt til grunn at det ikke er adgang til å endre «svake adopsjoner» til «sterke» (se Hognestad og Steenberg (2000) s. 47–48). Endringsloven fra 1956 gjorde også revisjoner om odelsretten, men disse var begrenset til å verne adoptivbarnet og dets livsarvinger fra å bli drevet fra gården (§ 17 fjerde ledd). Adoptivforeldrene kunne ved testament gjøre unntak fra denne adgangen. I tillegg ble mulighetene for å oppheve adopsjon innsnevret noe (se nærmere Innstilling 1950 s. 19–21). Muligheten for anonym adopsjon ble fremdeles tatt som en selvfølge (Innstilling 1950 s. 10 og Ot.prp. 26 (1926) s. 9). Først ved odelsloven av 1974 fikk adoptivbarn samme rett som egenfødte barn (se nærmere Hognestad og Steenberg (2000) s. 369–378).

5.4 Adopsjonsloven av 1986 med senere endringer

Adopsjonsloven av 1986 innebar ingen gjennomgripende revisjon av adopsjonsfeltet, men loven klargjorde rettstilstanden på enkelte punkt. En særlig problemstilling var knyttet til adoptivbarnets rett til opplysninger om sine opprinnelige foreldre (Ot.prp. nr. 40 (1984–85) s. 16–19. Stortinget fjernet den unntaksbestemmelsen som departementet hadde foreslått, og innsynsretten ble derfor ubetinget, jf. Innst. O. 19 (1985–86) s. 6. En viktig endring var at adgangen til å oppheve adopsjon, både etter forvaltningsvedtak og dom, ble avskaffet, jf. Ot.prp. nr. 40 (1984–85) s. 19–22.

Selv om vi opp gjennom tidene har hatt ett adopsjonsinstitutt, har hvilke typer adopsjoner som i praksis har vært de vanligste endret seg. Den vanligste adopsjonstypen etter 1917 og helt frem til et godt stykke etter annen verdenskrig var nasjonale adopsjoner. Bakgrunnen var regelmessig at de opprinnelige foreldrene ikke kunne ta hånd om barnet. Av 3 358 adopsjoner i tiden 1950–1952 var 2 691 (80 %) barn født utenfor ekteskap (Innstilling 1950 s. 7). Den praktisk vanligste adopsjonstypen influerte på hvilke spørsmål som opplevdes som mest presserende. Ugifte mødre kunne oppleve et sterkt press fra barnefaren, som gjerne ønsket adopsjon for å unngå bidragsforpliktelser, mens moren på sin side var knyttet til barnet og gjerne ville beholde det (Ot.prp. nr. 26 (1956) s. 10–11). Først ved adopsjonsloven av 1986 innførte Stortinget regelen om at foreldrenes samtykke til adopsjon ikke kunne gis før to måneder etter at barnet var født (adl. § 7 annet ledd), jf. Ot.prp. nr. 40 (1984–85) s. 14–15. Et tilbakevendende tema var kontrollen med adopsjonsvirksomheten. Selv om det offentlige hadde ansvar for å fatte vedtak etter en selvstendig saksopplysning (se diskusjonen i Utredning 1950 s. 10 og Ot.prp. nr. 26 (1956) s. 11–20), var selve adopsjonsformidlingen overlatt til private. Først ved barnevernloven av 1953 fikk Norge et forbud mot at private drev adopsjonsformidling. Forbudet var en reaksjon på den virksomheten som private drev rundt omkring i landet (se nærmere kapittel 27.4.1).

Frem til 1960-tallet var adopsjon en innenlandsfenomen, men etter hvert ble adopsjon fra utlandet også en mulighet. Dermed oppsto også behovet for å regulere denne adopsjonstypen. En utredning fant sted gjennom NOU 1976:55 Adopsjon og adopsjonsformidling, men først gjennom endringer av adopsjonsloven i 1999 fikk vi særskilt regulering av adopsjonsformidling fra utlandet, jf. lovendring 11. juni 1999 nr. 38 (Ot.prp. nr. 63 (1997–98). Antallet innenlandsadopsjoner har falt dramatisk etter annen verdenskrig fra et snitt på 1119 barn i året i perioden 1950–1952, til et snitt på i underkant av 5 barn i året i perioden 2006–2013, jf. tabell 7.1. Internasjonalt adopterte økte utover på 1970-tallet, men er nå nede på et historisk bunnivå siden denne adopsjonstypen ble introdusert (144 adopsjoner gjennom de tre adopsjonsorganisasjonene i 2013). Et nytt særpreg ved de internasjonale adopsjonene er at barna er eldre og kan ha ulike funksjonshemminger som gjør at de har særskilt behov for støtte. En særlig utfordring er de som skjer utenom organisasjon, hvor faren for barnebortføring og handel med barn står på den internasjonale dagsorden. Stebarnsadopsjon utgjør i dag den vanligste adopsjonstypen (se kapittel 8). Disse skiller seg fra andre adopsjonstyper ved at den sentrale begrunnelsen ikke er å gi barn trygge oppvekstsvilkår gjennom adopsjonen, men rettslig å anerkjenne sosialt etablerte bånd.

De endringene som har vært foretatt av gjeldende adopsjonslov har ikke vært like fundamentale som de som fant sted etter adopsjonsloven av 1917. Et sentralt trekk har vært å tilpasse loven endringer i familiestrukturer, som ved å åpne for at registrerte partnere kan adoptere (lovendring 15. juni 2001 nr. 36) og senere likekjønnete ektepar (lovendring 27. juni 2008 nr. 53), og ved å gi samboere mulighet for å adoptere (lovendring 25. april 2014 nr. 13). Loven har avskåret muligheten for stebarnadopsjon når barnet er et adoptivbarn som opprinnelig kommer fra en fremmed stat som ikke tillater adopsjon av likekjønnete par (§ 5a). Denne reservasjonen viser hvordan de opprinnelige foreldrene fremdeles influerer på adoptivbarnas stilling.

En sentral side ved adopsjonsinstituttet har helt siden 1917 vært at søkerne ønsker å adoptere. Den mest grunnleggende endringen skjedde nylig med muligheten for stebarnsadopsjon etter død, jf. lovendring 23. april 2014 nr. 13. Bakgrunnen for lovendringen er hensynet til barnets beste og at barnet kan få bånd både til gjenlevende og avdødes familie, men adopsjon må også vurderes ut fra avdødes interesser (se Prop. 171 L (2012–2013) s. 50 om betydningen av om avdødes ønske kan dokumenteres).

Adopsjon etter barnevernloven reiser gjennomgående særskilte problemstillinger som må diskuteres separat (se kapittel 10) fordi adopsjonen her skjer uten samtykke fra foreldrene. Disse reglene har imidlertid vært endret på en måte som er interessant for selve forståelsen av adopsjonsinstituttet. Ved lovendring 4. juni 2010 nr. 18 fikk bvl. § 4-20a regler om besøkskontakt etter adopsjon. Adopsjonen blir dermed ikke like gjennomgripende som den ellers ville vært, selv om besøkskontak ikke kan tvangsgjennomføres.

5.5 Vurderinger av dagens adopsjonsinstitutt

Spørsmålet for Adopsjonslovutvalget er hvilke grunnhensyn en fremtidig adopsjonslovgivning skal bygge på. Helt siden 1917-loven har hensynet til barnet stått i forgrunnen, selv om behovene til barnløse søkere nok ble fremhevet på en annen måte i forarbeidene enn de ville blitt i dag. Etter FNs barnekonvensjon artikkel 21 skal staten sikre at «barnets beste skal være det overordnede hensynet» ved adopsjon («the best interests of the child shall be the paramount consideration»). Også Haagkonvensjonen (artikkel 1 bokstav a) og Europarådskonvensjonen (artikkel 4 nr. 1) bygger på at barnets beste skal være bærende ved avgjørelser om å adoptere. Siktemålet med adopsjon er altså å gi barn stabile oppvekstsvilkår, og ikke å gi en familie et barn (sml. EMDs dom i Fretté mot Frankrike, klagenr. 36515/97, dom 26. februar 2002, avsnitt 42). Kravet om at barnets beste skal være avgjørende er et grunnleggende internasjonalt krav ved adopsjoner, som det hverken er tenkelig eller ønskelig at Norge skal fravike. Selv om det kan være lett å enes om innholdet i barnets beste, kan det være vanskelig nærmere å formulere de enkelte delene som inngår i denne vurderingen. Adopsjonslovutvalget vil heller ikke her prøve å sette opp en overgripende forklaring eller definisjon, men vil vise til de nærmere drøftelsene underveis i utredningen. I tillegg er det et samspill mellom hensynet til barnets beste og de andre grunnelementene i adopsjonsinstituttet, jf. drøftelsene straks nedenfor.

En grunnleggende ordning ved adopsjonsinstituttet har helt siden 1917 vært at adopsjonsmyndighetene skal foreta en selvstendig vurdering av søknader om adopsjon, med barnets beste som utgangspunkt. Dermed «siles» søkerne ved at myndighetene vurderer deres evne som omsorgspersoner.

De tradisjonelle adopsjonssøkerne har vært ektepar, selv om muligheten for at enslige kan adoptere har stått åpen helt siden adopsjonsloven av 1917. Som vist foran har lovendringer etter årtusenskiftet åpnet for at også søkere som har valgt andre samlivsformer enn det tradisjonelle to-kjønnete ekteskapet kan adoptere. Denne utviklingen må ses i sammenheng med en allmenn aksept av alternative samlivsformer. Selv om adopsjonsloven nå åpner for ulike samlivsformer, bygger adopsjon likevel på «kjernefamilien» i form av to voksne som lever i et parforhold (i tillegg kommer mulighet for enslige). Et vennepar vil ikke kunne adoptere, heller ikke tre personer som sammen lever i et forhold. Selv om voksne som lever i andre konstellasjoner enn de loven åpner for kan gi barn gode oppvekstsvilkår, velger de fleste livsfellesskap mellom to partnere i form av et ekteskap eller samboerforhold. Slike samlivsformer er også rettslig regulert, i første rekke knyttet til samlivsbrudd eller død. Adopsjonslovutvalget mener derfor at hensynet til barnet tilsier en videreføring av kravene om samlivsform.

Kravet om samlivsform kan ses som en partikulær regulering av det mer overordnete kravet om at foreldrene skal være skikket. Hvilke krav som stilles til foreldrene har i begrenset grad vært regulert ut over en minstealder. Mangel på reguleringsiver henger dels sammen med at det kan være vanskelig å formulere vilkår i lovteksten, men Adopsjonslovutvalget mener at grunnleggende krav til søkerne ut over alder også bør fremgå av loven. I forlengelsen av krav til søkerne kommer også behovet for å forberede søkerne på hva som kreves av dem. Behovet var mindre da adoptivbarna i stor grad kom til søkerne i løpet av det første leveåret. Antallet nasjonale adopsjoner er lite, og ved internasjonale adopsjoner er de fleste nå noe større barn som ofte har behov for særskilt støtte. Dermed er det viktigere enn tidligere å gi søkerne et realistisk bilde av de utfordringene som de kan møte og gi de redskap for å møte disse utfordringene (se kapittel 24).

I dag er situasjonen ved utenlandsadopsjon og adopsjon av spedbarn frigitt til nasjonal adopsjon at det er langt flere søkere enn barn som kan adopteres. Spørsmålet er om forholdet mellom søkere og barn bør føre til endringer i vilkårene som stilles til søkerne. Etter Adopsjonslovutvalgets oppfatning bør ikke kravene til søkerne endres i takt med «tilbud og etterspørsel». Samfunnet må gjøre en vurdering av hva som kreves for å gi barn forsvarlige oppvekstsvilkår, og de som fyller disse kravene må få anledning til å søke om adopsjon eller forhåndssamtykke. En tilpasning til antall barn kan kanskje virke forlokkende når tilfanget av barn er lavt, men vil i alle fall fremstå som problematisk dersom denne situasjonen skulle endre seg. Derimot kan det være behov for forskjellige vilkår for de ulike adopsjonstypene basert på barnas behov.

Et spørsmål som dels melder seg i forlengelsen av det foregående er fremveksten av moderne bioteknologi som hjelpemiddel for barnløse voksne som ønsker seg barn. Særlig utfordrende er eventuell bruk i utlandet som ikke er tillatt i Norge, enten fordi selve metoden er forbudt eller fordi søkerne ikke oppfyller vilkårene. Mens adopsjon bygger på at myndighetene har vurdert søkernes egnethet, vil en tilsvarende vurdering ofte mangle ved assistert befruktning i utlandet. Der hvor den ene eller begge av de pretenderende foreldrene mangler rettslig foreldreskap til barnet, vil en mulighet være å etablere dette gjennom adopsjon. Adopsjonslovutvalget mener at diskusjonen av foreldreskap må skje i tilknytning til barneloven (se også NOU 2009: 5 Farskap og annen morskap). Likevel vil enkelte situasjoner ha så nært slektskap med ordinær stebarnsadopsjon at disse bør diskuteres innenfor rammen av adopsjonsinstituttet, jf. kapittel 9.

Stebarnsadopsjoner har vært en mulighet helt siden 1917-loven, men vokste i praksis frem først som egen adopsjonstype i takt med økende skilsmissefrekvens. Som nevnt skiller stebarnsadopsjoner seg fra den tradisjonelle innenlands- og utenlandsadopsjon ved at det allerede er etablert et sosialt bånd mellom barnet og søker, som så skal rettsliggjøres gjennom adopsjonen. Ved stebarnsadopsjon vil barnet også ofte selv være så gammelt at samtykke fra barnet er en nødvendig forutsetning for adopsjonen. Ved at de sosiale båndene er etablert, får selve utredningen også et annet preg. Adopsjon vil alltid innebære en fremtidsvurdering (se nærmere kapittel 23), men ved stebarnadopsjon må myndighetene også gå inn og vurdere hvor stabil den allerede etablerte familierelasjonen er.

Selv om stebarnsadopsjon er et typetilfelle av adopsjon ved etablerte sosiale bånd, kan tilsvarende vurderinger også komme opp i andre situasjoner. Særlig utfordrende er saker der hvor de sosiale båndene er etablert på tvers av rettslige normer, f.eks. personer som er bosatt i Norge og som uten forhåndssamtykke fra norske myndigheter adopterer et barn i utlandet og utvikler et familieliv med barnet. Slike muligheter har eksistert også tidligere, men er i praksis viktigere på grunn av økt mobilitet. Den grunnleggende problemstillingen er i alle disse tilfellene hvordan norske myndigheter skal forholde seg til et eksisterende familieliv, som ikke ville kunne vært etablert om søkerne hadde fulgt de reglene som gjelder i Norge. Utgangspunktet må være at de norske reglene er gitt av hensyn til barnet, og at det derfor ikke vil være til barnets beste med en adopsjon. Samtidig kan barnet over lenger tid ha levd i en familierelasjon med søker, eller det kan være sannsynlig at søker i overskuelig tid vil være barnets primære omsorgsperson (eventuelt sammen med en annen voksen). I flere dommer har Den europeiske menneskerettighetsdomstol slått fast at hensynet til barnets rettigheter etter artikkel 8 kan kreve at nasjonale myndigheter rettslig anerkjenner disse etablerte båndene (se kapittel 3.3.5). Adopsjonslovutvalget kommer tilbake til denne typen vurderinger flere steder i utredningen (se bl.a. kapittel 9 om adopsjon av barn som er unnfanget ved assistert befruktning i utlandet og kapittel 16 om adopsjon av barn utenom organisasjon), og vil her bare peke på noen sentrale moment i vurderingen. Utgangspunktet er at barnet er født, og myndighetene må derfor vurdere det konkrete barnets beste, selv om også konsekvenshensyn i form av hva som vil være til det beste for barn som gruppe også er relevant. Sentralt står å sikre barnet en trygg oppvekst, og myndighetene må vurdere adopsjon opp mot de andre rettslige virkemidlene som er aktuelle (f.eks. eventuell mulighet for å få foreldreansvar etter barneloven). Vurderingen vil også preges av om søker er barnets eneste omsorgsperson, eller om barnet uansett vil ha en primær omsorgsperson som også har en rettslig tilknytning til barnet. Når barnet selv kan gi uttrykk for sitt syn, skal det trekkes inn i beslutningsprosessen og barnets mening tillegges vekt.

Utviklingen har gått fra 1917-loven hvor adoptivbarnet beholdt en rettslig tilknytning til sine opprinnelige foreldre via et to-sporet system hvor tilknytningen var valgfri og frem til dagens ordning hvor adoptivbarna er likestilt med egenfødte barn. Rollemodellen har her – som på andre deler av adopsjonsfeltet – vært en «kjernefamilie», selv om adopsjonslovene siden 1917 har endret syn på denne ved å åpne for andre sammensetninger (samboere, likekjønnete par) og hele tiden har latt adopsjonsadgangen stå åpen for enslige. Adopsjonslovutvalget mener at det fremdeles er grunnlag for å la den rettslige reguleringen av egenfødte barn være et forbilde. For eksempel ønsker ikke Adopsjonslovutvalget å åpne for at søker og adoptivbarn skal være på omtrent samme alder. Samtidig er enkelte unntak uunngåelige fordi adoptivbarnet genetisk sett hører til de opprinnelige foreldrene (se kapittel 25 om ekteskapsforbud med opprinnelige barn).

Som nevnt kunne adopsjon oppheves etter 1917-loven, mens denne muligheten ble avskaffet ved 1986-loven. Begrunnelsen var nettopp likestilling med egenfødte barn (Ot.prp. nr. 40 (1985–85) s. 21). Adopsjonslovutvalget mener at adopsjonsinstituttet fremdeles bør bygge på at opphevelse skal være utelukket (om forholdet til forvaltningsrettslig omgjøring, se kapittel 20). Hensynet til å sikre barn trygge oppvekstsvilkår tilsier at adoptivforeldrene ikke skal ha større mulighet til å komme fri sitt ansvar enn de har overfor egenfødte barn. Adoptivbarna har tilstrekkelig vern mot omsorgssvikt etter barnevernsloven.

En sentral side ved adopsjonsinstituttet har helt siden 1917-loven vært at de opprinnelige foreldrene må samtykke dersom de har foreldreansvar, selv om det som nevnt har skjedd endringer i form av stebarnsadopsjon etter død. Også barnet må samtykke fra fylte 12 år, og denne aldergrensen har vært den samme siden 1917. Selv om samtykke er et nødvendig vilkår, er det ikke tilstrekkelig. Myndighetene skal ut fra en selvstendig vurdering – og med ansvar for sakens opplysning – avgjøre om adopsjon er til barnets beste. Adopsjonslovutvalget mener at ordning på dette punkt bør videreføres, men foreslår på flere punkt klargjøringer og endringer av regelverket med sikte på vilkårene for å adoptere. Fremdeles bør myndighetene ha ansvaret for å sikre at adopsjon er i barnets interesse, og samtykke fra de involverte bør ikke være tilstrekkelig. Også Europarådskonvensjonen bygger på et slikt syn ved å kreve at vedtak om å adoptere skal gjøres enten av offentlig myndighet eller domstol (artikkel 3).

5.6 Adopsjonslovutvalgets vurderinger og forslag

På bakgrunn av diskusjonene foran mener Adopsjonslovutvalget at loven bør ha en egen formålsbestemmelse som formulerer hva som skal være siktemålet med en adopsjon. Selv om det også i dag er stor grad av enighet om de sentrale sidene av adopsjonsinstituttet, vil en formålsbestemmelse fremheve at adopsjon skjer for å gi barn en trygg oppvekst gjennom å etablere varige, rettslige bånd til søkerne. En formålsbestemmelse vil både ha betydning for lovtolkingen og for adopsjonsmyndighetenes skjønnsutøvelse. Utvalget mener at lovens formålsbestemmelse bør skille mellom adopsjon av mindreårige og adopsjon av voksne, jf. utkastet til § 1 (se nærmere kapittel 12 om adopsjon av voksne).

Videre mener Adopsjonslovutvalget at adopsjonsloven fremdeles bør inneholde en bestemmelse om at barnets beste skal være det overordnete hensynet når adopsjonssaker skal avgjøres, jf. utkastet til § 3 (se også kapittel 23 om forholdet mellom denne avveiningsnormen og bevis- og prognosekravet). Utvalget har vurdert muligheten for å fastsette nærmere vurderingsmomenter, men har kommet til at dette er vanskelig å gjennomføre uten at bestemmelsen blir unødig omfangsrik. Dessuten vil det alltid være en fare for at momenter er utelatt, selv om de i enkelte saker kan være relevante. Utvalget vil også fremheve at de nærmere vilkårene for de ulike adopsjonstypene inneholder momenter som er spesifikke på hvert sitt område, og slik sett på sitt felt fastsetter sentrale momenter for vurderingen av barnets beste.

Til dokumentets forside