Del 2
Rettskilder og oversikt over nordisk rett

3 Oversikt over rettskildene

3.1 Bakgrunn – saksgangen ved adopsjon

I dette kapittelet gir Adopsjonslovutvalget en oversikt over rettskildene på adopsjonsområdet. For sammenhengens skyld gir utvalget først en kort presentasjon av bestemmelser om myndighet og saksbehandling.

Etter adl. § 1 har departementet myndighet til å innvilge søknad om adopsjon, men oppgaven er delegert til regionene i Bufetat. Bufetat ble opprettet 1. januar 2004. I brev 11. desember 2003 orienterte Bufdir om hvilke saker som etter dette skulle behandles av regionene i Bufetat, hvilket må betraktes som et delegasjonsvedtak.

Bufetat region er førsteinstans for behandling av de fleste typer adopsjonssaker. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) er klageinstans for vedtak fattet i regionene. Fra 2004 har Bufdir vært førsteinstans og departementet klageinstans i to typer adopsjonssaker: søknad om internasjonal adopsjon utenom organisasjon og anerkjennelse av adopsjoner gjennomført i utlandet. Departementet besluttet i brev 3. juni 2009 at Bufetat region øst skulle være førsteinstans i saker om internasjonal adopsjon utenom adopsjonsorganisasjon, og Bufdir klageinstans. Bufdir behandler også saker om adopsjon av spedbarn som er frigitt til nasjonal adopsjon. Faglig utvalg tildeler foreldre til barnet.

Til når har det vært kommunene som har utredet søknader om internasjonal og nasjonal adopsjon. Hove-utvalget foreslo at regionene i Bufetat skulle ta over utredningsansvaret i alle adopsjonssaker, og forslaget ble fulgt opp i Prop. 171 L (2012–2013). Kommunenes utredningsansvar ved søknad om forhåndssamtykke til internasjonal adopsjon er regulert i adl. § 16e annet ledd. Forslaget nødvendiggjorde derfor en lovendring av adl. § 16e som trer i kraft 1. februar 2015, jf. resolusjon 20. juni 2014 nr. 803.

Enkelte tildelingssaker ved internasjonal adopsjon av ukjent barn, de som gjelder barn med behov for spesiell støtte, skal legges frem for Faglig utvalg. Faglig utvalg er oppnevnt av departementet.

Ved internasjonal adopsjon er adopsjonen i tillegg til å være regulert av norsk lov, også knyttet til regler i barnets opprinnelsesland. Adopsjonssøkere som har fått innvilget forhåndssamtykke fra norske adopsjonsmyndigheter, sender søknaden til ønsket opprinnelsesland, som i sin tur avgjør om søkerne skal bli tildelt et barn eller ikke. Det er altså det enkelte opprinnelsesland som frigjør barn til internasjonal adopsjon og som velger adoptivforeldre til barnet. Søkerne må oppfylle krav som opprinnelseslandet stiller. Kravene kan være nedfelt i lov, forskrift eller annen form for regelverk.

Hovedregelen er dermed at selve adopsjonsvedtaket ved internasjonal adopsjon treffes i barnets opprinnelsesland, og at vedtaket får gyldighet i Norge som følge av at søkerne har forhåndssamtykke fra norske adopsjonsmyndigheter etter adl. § 16e.

Opprinnelseslandets tildeling av barn til norske søkere må være i tråd med deres forhåndssamtykke truffet i Norge. Dette innebærer at vilkårene for forhåndssamtykke må være til stede på tildelingstidspunktet. Dersom de ikke er det, har adopsjonsorganisasjonene plikt til å opplyse norske myndigheter om det. En rekke forhold knyttet til sistnevnte problemstilling er omtalt i departementets retningslinjer, Q-1045.

En type internasjonale adopsjoner skiller seg ut. Det hender at opprinnelsesland kontakter norske adopsjonsorganisasjoner med spørsmål om de kan forsøke å finne egnede foreldre til et konkret barn blant søkerne med forhåndssamtykke. Adopsjonsorganisasjonen legger i slike tilfeller ut opplysninger om barnet på sine hjemmesider. Søkere som står i tildelingskø, kan da ta kontakt dersom de ønsker å adoptere det bestemte barnet. Barna har normalt behov for spesiell støtte, og som beskrevet over, skal saken da fremlegges for Faglig utvalg. Dersom Faglig utvalg godkjenner adopsjonen, kan adopsjonsprosessen fortsette og opprinnelseslandet fatter det formelle vedtaket om adopsjon. Dersom det melder seg flere søkere til et barn som beskrevet, må Faglig utvalg vurdere om noen av søkerne skal få adoptere barnet. Tildelingen skjer reelt sett i Norge. Dersom Faglig utvalg mener at en søker eller et søkerpar skal få adoptere barnet, blir saken sendt tilbake til opprinnelseslandet hvor det formelle adopsjonsvedtaket fattes.

Myndighet og saksbehandling er nærmere omtalt i kapittel 18 og 19. Vilkårene ved nasjonal adopsjon er behandlet i del V og vilkår for forhåndssamtykke til internasjonal adopsjon i utredningens del VI.

3.2 Konstitusjonelle rammer, lovgivning og forarbeider

Det norske adopsjonsinstituttet er nedfelt i lov 28. februar 1986 nr. 8 om adopsjon. Lovens forarbeider er Ot.prp. nr. 40 (1984–85) og Innst. O. nr. 19 (1985–86). Nåværende adopsjonslov avløste adopsjonsloven av 2. april 1917. Flere av endringene som ble foretatt i 1986 tok sikte på å fjerne forskjellsbehandlingen mellom adoptivbarn og andre barn, men noen samlet, generell gjennomgang av adopsjonsloven ble ikke gjort. Nåværende adopsjonslov og 1917-loven har derfor flere bestemmelser som i stor grad er likelydende.

Adopsjonsloven av 1986 er endret en rekke ganger. Den mest omfattende lovendringen ble foretatt ved lov 11. juni 1999 nr. 38 da kapittel 3A om adopsjonsformidling og godkjenning av adopsjonsorganisasjoner ble tilføyet.

Ved lov 15. juni 2001 fikk registrerte partnere adgang til å stebarnsadoptere. Ved lov 1. august 2003 nr. 86 ble FNs barnekonvensjon innarbeidet i norsk lov, og regelen om barns uttalerett i adl. § 6 ble da endret. Ved lov 17. juni 2005 nr. 65 ble nåværende § 1 annet ledd tilføyd. Denne bestemmelsen fastsetter at fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker foretar vurderingen også etter adopsjonsloven når den gir samtykke til adopsjon etter barnevernloven § 4-20 annet og tredje ledd (lov 17. juli 1992 nr. 100). Ved lov 27. juni 2008 nr. 53 om felles ekteskapslov for heterofile og homofile par ble adl. § 5a tilføyd. Den fastsetter at det for ektefeller av samme kjønn er adopsjon utelukket dersom «barnet er et adoptivbarn som opprinnelig kommer fra en fremmed stat som ikke tillater slik adopsjon». Bestemmelsen gjelder altså stebarnsadopsjon av barn som er adoptert fra utlandet. Tilsvarende adgang for homofile par i registrert partnerskap ble fastsatt i 2001, se foran.

Det er gitt en rekke forskrifter med hjemmel i loven, flere av disse gjelder delegasjonsbestemmelser (se også nedenfor om forskriftsendringer i tilknytning til lovrevisjon i 2014):

  • 5. mai 1986 nr. 2163, ikrafttredelse av lov 28. februar 1986 nr. 8 om adopsjon. Delegering av myndighet.

  • 30. november 1999 nr. 1192, delegering av myndighet til Statens ungdoms- og adopsjonskontor etter adopsjonsloven.

  • 30. november 1999 nr. 1193, delegering av myndighet til fylkesmennene etter adopsjonsloven.

  • 30. november 1999 nr. 1194, forskrift om formidling av innenlandsadopsjon der foreldre samtykker til adopsjon.

  • 30. november 1999 nr. 1195, forskrift om krav til organisasjon som formidler barn fra fremmed stat med sikte på adopsjon.

  • 21. desember 2005 nr. 1613, forskrift om overgangsbestemmelser til lov 17. juni 2005 nr. 65 om endringer i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester og lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester (sosialtjenesteloven) m.v.

  • 4. juni 2010 nr. 769, forskrift om overgangsbestemmelser til lov om endringer i lov 28. februar 1986 nr. 8 om adopsjon og lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester mv.

  • 8. mars 2013 nr. 262, delegering av myndighet til Barne-, ungdoms- og familieetaten region øst etter midlertidig lov om overføring av foreldreskap for barn i Norge født av surrogatmor i utlandet mv., jf. adopsjonsloven.

Departementet har gitt flere retningslinjer for anvendelsen av reglene på adopsjonsområdet:

  • Q-0972 (1998): Rundskriv om utenlandsadopsjon med retningslinjer for undersøkelse og godkjenning av adoptivhjem

  • Q-1013 (2000): Retningslinjer for tildeling av engangsstøtte ved adopsjon av barn fra utlandet

  • Q-1045 (2002): Retningslinjer for saksbehandling ved søknad om innenlands- og utenlandsadopsjon og særlig om skjønnsutøvelsen ved innenlandsadopsjon

  • Q-1046 (2002): Veiledningshefte om utarbeidelse av sosialrapport ved søknad om adopsjon

  • Q-2006–9001 (2006): Endring av barnevernloven § 4-20 og adopsjonsloven § 1 – adopsjon mot foreldrenes vilje

  • Q-1225 B (2014): Retningslinjer til endringer i adopsjonsloven: Samboeres adopsjonsadgang. Stebarnsadopsjon etter skilsmisse, samlivsbrudd og død

Departementet gjorde en teknisk revisjon av de tre øverste dokumentene i mars 2009.

Adopsjonsinstituttet ble delvis utredet i NOU 1976: 55 Adopsjon og adopsjonsformidling, men det ble ikke foretatt noe utvalgsarbeid på adopsjonsområdet etter dette før Hove-utvalget leverte sin utredning i NOU 2009: 21 Adopsjon – til barnets beste.

Hove-utvalget gjorde en bred gjennomgang av adopsjonsfeltet og fremmet et bredt spekter av forslag, bl.a. forhold knyttet til vilkår for adopsjon, saksbehandling og organisering av arbeidet, samt støtte og tiltak før og etter adopsjon. Hove-utvalget fremmet forslag angående adopsjonsorganisasjonenes rolle i adopsjonsprosessen, og påpekte behovet for forskning.

Flere av forslagene til Hove-utvalget ble behandlet av departementet i Prop. 171 L (2012–2013). Departementet foreslo å tydeliggjøre adgangen i adopsjonsloven til å gi forskrifter om hvilke krav som skal stilles til adopsjonssøkere ved internasjonal adopsjon. Kravene knyttet seg bl.a. til søkernes alder, helse, ekteskapets varighet, vandel med mer. Videre foreslo departementet å ta inn en forskriftshjemmel om at det kan stilles særlige krav til enslige adopsjonssøkere. Departementet foreslo også en forskriftshjemmel for å fastsette krav til adopsjonssøkernes deltakelse på adopsjonsforberedende kurs som vilkår for forhåndssamtykke til adopsjon av et barn fra utlandet, med en eventuell egenandel for søkerne.

Videre foreslo departementet å endre ordlyden i adl. § 2 fra «til gagn for barnet» til «barnets beste». Forslaget var en begrepsmessig tilpasning til konvensjoner som regulerer adopsjon og annen lovgivning om barn.

I tillegg foreslo departementet å flytte ansvaret for å utrede adopsjonssøkere ved søknad om adopsjon av barn fra utlandet fra kommunene til de fem regionene i Bufetat. Det samme gjaldt også for sakene der søkere blir utredet for adopsjon av spedbarn som er frigitt til nasjonal adopsjon. Kommunen skal etter forslaget likevel ha en plikt til å bistå i å opplyse en søknad der det er behov, og etter anmodning fra adopsjonsmyndighetene.

Hove-utvalget tok ikke stilling til om samboere skulle få adoptere på lik linje med ektefeller. Departementet mente på sin side at samboere som lever i et stabilt ekteskapsliknende forhold, skulle kunne både søke om å adoptere barn sammen og søke om stebarnsadopsjon.

I tillegg fulgte departementet opp forslagene fra Farskapsutvalget, i NOU 2009: 5 Farskap og annen morskap, og fra Hove-utvalget om at det i visse tilfeller skulle være mulig å adoptere tidligere ektefelles eller registrerte partners barn etter dødsfall og skilsmisse. En tilsvarende adgang ble foreslått dersom et samboerskap er oppløst ved samlivsbrudd eller dødsfall.

Departementets forslag ble vedtatt i Stortinget ved lovvedtak 42 (2013–2014), jf. Innst. 143 L (2013–2014).

Lovendringene har gitt flere forskrifter:

  • 20. juni 2014 nr. 803, delvis ikraftsetting av lov 25. april 2014 nr. 13 om endringer i adopsjonsloven mv.

  • 11. september 2014 nr. 1192, delegering av departementets myndighet til å utrede adopsjonssøkere til utenlandsadopsjon til Barne-, ungdoms- og familieetaten og overgangsregler.

  • 11. september 2014 nr. 1193, forskrift om endring i forskrift om formidling av innenlandsadopsjon der foreldrene samtykker til adopsjon.

  • 19. september 2014 nr. 1202, ikraftsetting av lov 25. april 2014 nr. 13 om endringer i adopsjonsloven mv.

Stortinget vedtok i mai 2014 en større grunnlovsrevisjon. Av særlig interesse for adopsjonsfeltet er at Grunnloven nå beskytter barn. Etter § 104 har «barnet krav på respekt for sitt menneskeverd». Barnet har «rett til å bli hørt i alle spørsmål som dem», og deres mening «skal tillegges vekt» ut fra «deres alder og utvikling». Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal «barnets beste være et grunnleggende hensyn». Etter annet ledd har barnet rett til vern om sin personlige integritet. Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for barnets utvikling, herunder sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet, «fortrinnsvis i egen familie». Om dette uttrykket skriver Stortingets menneskerettighetsutvalg i sin utredning (St.dok. 16 (2011–2012) s. 194–195):

«Den avsluttende delen om at barnets utvikling primært skal skje i egen familie, må leses i sammenheng med prinsippet om barnets beste og barnets medbestemmelsesrett. Bare helt unntaksvis vil domstolene kunne overprøve forvaltningens skjønn i for eksempel barnevernsaker under henvisning til en slik formulering i Grunnloven.»

Direkte gjelder utsagnet domstolsprøving, men Stortinget må som lovgiver ha stor frihet til å utforme adopsjonsloven med tanke hva som skal anses til å være til barnets beste på adopsjonsfeltet.

I tillegg til at Grunnloven nå også verner barn, fastsetter § 104 nå en «rett til respekt for sitt privatliv og familieliv». Utformingen av bestemmelsen ligger tett opp til EMK artikkel 8, og praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol vil ventelig også i fremtiden være den mest betydningsfulle rettskilden på området (se kapittel 3.3.5 nedenfor). Samtidig har det en egenverdi at retten til familieliv nå har fått et konstitusjonelt vern. Bestemmelsen vil i første rekke være aktuell der hvor en adopsjon griper inn i et eksisterende familieliv eller tar sikte på rettslig bekreftelse av sosiale bånd, selv om det kan tenkes saker hvor kjernespørsmålet er retten til å etablere et familieliv gjennom adopsjon.

3.3 Internasjonale instrumenter

3.3.1 Innledning

Adopsjonslovutvalget presenterer nedenfor de folkerettsinstrumentene som er særlig relevante for adopsjoner. Siktemålet her er å gi en oversikt over de ulike instrumentene, deres anvendelsesområde og rettslige gjennomslagskraft i norsk rett. De nærmere enkelthetene kommer utvalget tilbake til underveis i utredningen der hvor de aktuelle instrumentene gir føringer for norsk rett. En målsetting for utvalget har vært å foreslå en adopsjonslov som samsvarer med de norske folkerettslige forpliktelsene. En særlig utfordring er knyttet til at flere av instrumentene håndheves av organer med en dynamisk tolkingsstil. Dermed må norske myndigheter løpende følge med på den folkerettslige utviklingen for å foreta eventuelle tilpasninger av adopsjonsloven. En slik løpende revisjon er ikke rettslig nødvendig for instrumenter som gjelder som norsk lov med forrang fremfor kolliderende lovgivning (slik som Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og FNs barnekonvensjon), men også her vil det ofte være fordelaktig med et løpende lovgivningsarbeid for å unngå uklarheter og misforståelser.

3.3.2 FNs barnekonvensjon

FNs barnekonvensjon ble vedtatt av FNs generalforsamling 20. oktober 1989. Norge ratifiserte konvensjonen 8. januar 1991. I tillegg til hovedkonvensjonen kommer tre tilleggsprotokoller. Norge har ratifisert de to første tilleggsprotokollene som har innholdsmessige bestemmelser, men ikke den tredje tilleggsprotokollen om individuell klagerett («individual communications»). Gjennom menneskerettsloven er FNs barnekonvensjon – med de to første protokollene – gjort til norsk lov (§ 2 nr. 4). Bestemmelsene i konvensjonen og de inkorporerte protokollene skal ved motstrid gå foran kolliderende lovgivning (§ 3). I forbindelse med at FNs barnekonvensjon ble inkorporert i menneskerettsloven i 1993, vedtok Stortinget endringer i adopsjonslovens regler om høring av barn (adl. § 6), jf. lovendring 1. august 2003 nr. 86 (Ot.prp. nr. 45 (2002–2003). Høyesterett har i Rt. 2009 s. 1261, Rt. 2012 s. 1985 og Rt. 2012 s. 2039 gitt nærmere føringer for rekkevidden av konvensjonen, særlig der hvor det foreligger praksis fra FNs barnekomité.

Adopsjon er regulert særskilt i FNs barnekonvensjon gjennom en egen bestemmelse. Artikkel 21 lyder i norsk oversettelse:

«Parter som anerkjenner og/eller tillater adopsjon, skal sikre at barnets beste skal være det overordnede hensynet, og de skal:
a) sikre at tillatelse til adopsjon bare blir gitt av kompetente myndigheter som i samsvar med gjeldende lover og saksbehandlingsregler og på grunnlag av alle relevante og pålitelige opplysninger beslutter at adopsjon kan tillates på bakgrunn av barnets situasjon i forhold til foreldre, slektninger og verger og at de berørte personer, om nødvendig, har gitt sitt samtykke til adopsjonen etter å ha fått full informasjon og den rådgivning som måtte være nødvendig,
b) erkjenne at adopsjon fra et land til et annet kan betraktes som en alternativ form for omsorg for et barn, dersom barnet ikke kan plasseres i en fosterfamilie eller adopteres bort, eller det ikke på noen egnet måte er mulig å dra omsorg for barnet i hjemlandet,
c) sikre at barn som adopteres til et annet land, nyter godt av de samme beskyttelsestiltak og regler som gjelder for adopsjon innenlands,
d) treffe alle egnede tiltak for å sikre at utenlandsadopsjon ikke fører til utilbørlig økonomisk fortjeneste for dem som har medvirket ved adopsjonen,
e) når det er hensiktsmessig, fremme formålet med denne artikkel ved å inngå bilaterale eller multilaterale ordninger eller avtaler, og innenfor denne ramme bestrebe seg på å sikre at plassering av barnet i et annet land blir utført av kompetente myndigheter eller organer.»

Bestemmelsen gir nærmere regler om adopsjon, men pålegger ikke statene å ha adopsjonsinstituttet siden denne typen regler er fraværende i deler av verden (f.eks. i muslimske land som bruker langvarige plasseringer («Kafala»)).Ved adopsjon skal «barnet beste» være «det overordnede hensynet». Her avviker ordlyden fra artikkel 3 om at «barnets beste skal være et grunnleggende hensyn», og denne forskjellen er tilsiktet. Adopsjon er et rettsinstitutt for barn, og skal derfor være utformet med barns interesser for øye uten den samme avveiningen av kryssende hensyn som ellers kan være nødvendig.

Artikkel 21 bokstav a) gir nærmere regler som gjelder for alle typer adopsjon, både nasjonale og internasjonale. Tillatelse skal gis av kompetente myndigheter i samsvar med nasjonale bestemmelser og saksbehandlingsregler. Artikkel 21 bokstav b)–e) gir nærmere regler om internasjonale adopsjoner. Den grunnleggende forutsetningen for internasjonal adopsjon er at barnet ikke kan få trygge oppvekstsvilkår i hjemlandet.

Også andre bestemmelser i FNs barnekonvensjon er relevante i adopsjonssaker, i første rekke artikkel 12 om barns rett til å bli hørt og artikkel 9 om atskillelse av barn og foreldre, men også reglene om barns rett til kunnskap om sitt opphav (artikkel 7), barns rett til respekt for sin identitet (artikkel 8) og barns rett til privatliv (artikkel 16). I saker med internasjonalt tilsnitt kan også bestemmelsene i tilleggsprotokoll nr. 2 om tiltak for å hindre salg av barn være relevant.

3.3.3 Haagkonvensjonen om internasjonale adopsjoner

Haagkonvensjonen om internasjonale adopsjoner («Convention on protection of children and co-operation in respect of intercountry adoption») er vedtatt av Haag-konferansen for internasjonal privatrett (29. mai 1993). Tidligere hadde Haag-konferansen utarbeidet en konvensjon om kompetanse, lovvalg og anerkjennelse i adopsjonssaker (15. november 1965). Denne var imidlertid bare ratifisert av et fåtall land, og Norge var ikke blant disse. Konvensjonen fra 1965 omfatter bare saksbehandlingsreglene og hadde ingen innholdsmessige bestemmelser om når barn kunne adopteres. Haag-konferansen startet derfor arbeidet med en ny konvensjon, hvor også representanter fra opprinnelseslandene ble invitert med til å delta. Til tross for ulike syn mellom landene og nødvendigheten av kompromissløsninger, var det enighet om at barnets beste skulle være det grunnleggende hensynet. En sentral målsetting med konvensjonen er å hindre barnebortføring og handel med barn.

Arbeidet med konvensjonen tok utgangspunkt i FNs barnekonvensjon artikkel 21 (se oppfordringen i artikkel 21 bokstav e) om internasjonalt samarbeid), og videreutvikler denne ved å sette opp nærmere regler for internasjonale adopsjoner, både knyttet til saksbehandling, innholdsmessige regler for når barn kan adopteres og anerkjennelse av adopsjoner. Haagkonvensjonen bygger på at internasjonal adopsjon kan være et alternativ for barn, men bare dersom de ikke kan få tilfredsstillende omsorg i sitt hjemland.

På samme måte som for andre konvensjoner innenfor Haag-konferansen for internasjonal privatrett er systemet med sentralmyndigheter et viktig element. Et særtrekk ved Haagkonvensjonen er mulighetene for at deler av oppgavene til sentralmyndighetene kan delegeres til adopsjonsorganisasjoner (se nærmere kapittel 17). Haagkonvensjonen bygger på en oppgavefordeling mellom myndighetene i opprinnelseslandet og mottakerlandet.

Haagkonvensjonen ble ratifisert av Norge 20. mai 1996. Til grunn for ratifikasjonen lå St.prp. nr. 77 (1995–96). I proposisjonen la departementet til grunn at det ikke var nødvendig med lovendringer (s. 5). Stortinget sluttet seg til dette, jf. Innst. S. nr. 267 (1995–96).

Det er ikke knyttet et håndhevingsorgan til Haagkonvensjonen, men sekretariatet har utarbeidet to handlingsveiledere («Guide to Good Practice»). I tillegg har en ekspertgruppe utarbeidet et dokument om de økonomiske sidene ved internasjonal adopsjon («Expert Group on the Financial Aspects of Intercountry Adoption») og en arbeidsgruppe har utarbeidet et dokument om utvikling av en felles tilnærming for å hindre og håndtere ulovlig praksis i saker om utenlandsadopsjon («Working Group to develop a common approach to preventing and addressing illicit practices in intercountry adoption cases»). I tillegg utarbeider en spesialkommisjon («Special Commission») løpende rapporter. Av spesiell interesse er rekommandasjonen som spesialkommisjonen utarbeidet i samarbeid med sekretariatet til FNs høykommisjonær for flyktninger («Recommendation concerning the application to refugee children and other internationally displaced children of the Hague convention on protection of children and co-operation in respect of intercountry adoption», 21. oktober 1994). Rekommandasjonen tar opp anvendelsen av Haagkonvensjonen overfor flyktningbarn som på grunn av uro i hjemlandet må forlate dette.

Hverken handlingsveilederne eller dokumentene/rekommandasjonen er bindende, men de kan gi veiledning ved tolkingen av de ulike bestemmelsene i Haagkonvensjonen. Adopsjonslovutvalget kommer inn på disse i ulike deler av utredningen.

3.3.4 Europarådskonvensjonen

Europarådet vedtok 24. april 1967 Den europeiske konvensjonen om adopsjon av barn («European Convention on the Adoption of Children»). Denne er ratifisert av Norge (13. januar 1972). Konvensjonen var etter hvert utdatert på flere punkter, og lite i samsvar med den internasjonale utviklingen på adopsjonsfeltet og praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol. På denne bakgrunn vedtok Europarådet 27. november 2008 en revidert konvensjon («European Convention on the Adoption of Children (Revised)»), senere forkortet til Europarådskonvensjonen. Også denne er ratifisert av Norge (14. januar 2011), men så langt er den bare ratifisert av 7 av Europarådets medlemsstater.

Europarådskonvensjonen regulerer både nasjonale og internasjonale adopsjoner, men den er begrenset til adopsjon av barn. Konvensjonen fastsetter at vedtak om å adoptere skal fattes enten av en domstol eller et forvaltningsorgan (artikkel 3). De fleste av bestemmelsen er av innholdsmessig karakter, og konvensjonen inneholder bl.a. regler om samtykke og virkningene av adopsjon. Adopsjonslovutvalget kommer tilbake til Europarådskonvensjonen på aktuelle steder i utredningen.

3.3.5 Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK)

Den europeiske menneskerettighetskonvensjon («Convention for the Protection of Human Rights and Fundamental Freedoms») ble vedtatt av Europarådet 4. november 1950. Norge ratifiserte konvensjonen 15. januar 1952. I tillegg til hovedkonvensjonen har Europarådet vedtatt 16 tilleggsprotokoller, og 5 av disse inneholder selvstendige rettigheter. Norge har ratifisert samtlige tilleggsprotokoller, men unntak av tilleggsprotokoll nr. 12 om et generelt vern mot diskriminering (denne ble signert av Norge 15. januar 2003, men er ikke ratifisert av Norge, se nærmere utredning i NOU 2009: 14) og tilleggsprotokoll nr. 16 (denne ble signert av Norge 24. juni 2014). Gjennom menneskerettsloven er EMK – med de protokollene som inneholder selvstendige rettigheter og som Norge har ratifisert – gjort til norsk lov (§ 2 nr. 1). Bestemmelsene i konvensjonen og de inkorporerte protokollene skal ved motstrid gå foran kolliderende lovgivning (§ 3). Høyesterett har slått fast at forrangen ikke bare er knyttet til konvensjonsteksten, men slik denne er tolket av Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD), se bl.a. Rt. 2000 s. 996, Rt. 2002 s. 497, Rt. 2002 s. 557 og Rt. 2005 s. 833.

Den sentrale bestemmelsen på adopsjonsfeltet er EMK artikkel 8 om rett til familie- og privatliv («private and family life»). I tillegg kan artikkel 14 om forbud mot diskriminering være relevant, særlig der hvor ulike samlivsformer er forskjellsbehandlet med tanke på adopsjon. Bruk av artikkel 14 fordrer at den påståtte forskjellsbehandlingen griper inn i en rettighet som er innenfor virkeområdet («ambit») til en av de øvrige bestemmelsene. Denne begrensningen av rekkevidden til artikkel 14 er særlig viktig for Norges del, som ikke har ratifisert tilleggsprotokoll nr. 12 om et generelt vern mot diskriminering. I henhold til etablert praksis vil spørsmål under artikkel 14 oppstå dersom det foreligger en forskjellsbehandling av personer i sammenlignbare situasjoner. Slik forskjellsbehandling innebærer en konvensjonskrenkelse dersom den ikke forfølger et legitimt formål («not pursue a legitimate aim») eller hvis det ikke er et forholdsmessig samsvar mellom midlene som er brukt og formålet som ønskes oppnådd («is not a reasonable relationship of proportionality between the means employed and the aim sought to be realised»), jf. f.eks. X. m.fl. mot Frankrike, klagenr. 19010/07, dom 19. februar 2003 (Storkammer), avsnitt 98. Statene er innrømmet en viss skjønnsmargin («margin of appreciation») ved vurdering av om ulike situasjoner rettferdiggjør en forskjellsbehandling.

EMK artikkel 8 verner retten til familieliv, men beskytter ikke ønsket om et familieliv (sml. Marckx mot Belgia, klagenr. 6833/74, dom 13. juni 1979, avsnitt 31 og Wagner og J.M.W.L. mot Luxemburg, klagenr. 76240/01, dom 28. juni 2007, avsnitt 117). Hvilke relasjoner som utgjør et familieliv beror på en bredt sammensatt vurdering hvor både sosiale, biologiske og rettslige bånd er relevante. Retten til privatliv favner videre enn familieliv og kan også omfatte biologiske relasjoner (se Mikulic mot Kroatia, klagenr. 53176/99, dom 7. februar 2002, hvor en farskapssak falt innenfor retten til privatliv). Artikkel 8 verner ikke retten til å bli en familie gjennom å stifte den ved adopsjon (se bl.a. Di Lazzaro mot Italia, klagenr. 31924/96, kommisjonsavgjørelse 10. juli 1997, hvor en rett til å adoptere heller ikke forankres i artikkel 12). Når nasjonale myndigheter har foretatt en adopsjon, vil rettsforholdet mellom barnet og adoptivforeldrene normalt være beskyttet på samme måte som andre foreldre-barn-forhold etter artikkel 8 (Pini m.fl. mot Romania, klagenr. 78028/01, dom 22. juni 2004, avsnitt 140).

Der hvor et familieliv eller privatliv er etablert, skal staten ikke foreta unødige inngrep og har samtidig en positiv forpliktelse til å sikre rettigheten. Den positive forpliktelsen innebærer at staten må opptre på en måte som er egnet til å utvikle de etablerte familiebåndene og etablere rettssikkerhetsgarantier som sikrer barnets integrasjon i familien. Ved nasjonal adopsjon vil det springende spørsmålet normalt være om tiltaket er nødvendig i et demokratisk samfunn («necessary in a democratic society») ved å gripe inn i familielivet til den opprinnelige familien som barnet adopteres vekk fra. I Keegan mot Irland ble adopsjon uten biologisk fars kunnskap eller samtykke, straks etter fødselen, ansett for å være en krenkelse av artikkel 8 (klagenr. 16969/90, dom 26. mai 1994). Barnet var født utenfor ekteskap, og faren fikk dermed ikke foreldreansvar.

Flere av sakene for EMD har vært klager fra søkere som har fått avslått søknader om adopsjon, og hvor den nasjonale begrunnelsen har vært søkers seksuelle legning. I Fretté mot Frankrike var klager en enslig homofil mann som fikk avslag på søknad om å adoptere (klagenr. 36515/97, dom 26. februar 2002). EMD fant at klagers rettigheter etter artikkel 14, sammenholdt med artikkel 8 ikke var krenket (dissens 4–3). EMD fremholdt at adopsjon tok sikte på å gi barn et hjem, ikke å gi en familie et barn («providing a child with a family, not a family with a child», avsnitt 42). Gitt at det ennå ikke var etablert en felles europeisk standard på feltet og hensynet til barnets beste, kom EMD til at Frankrike hadde handlet innenfor sin skjønnsmargin. E.B. mot Frankrike gjaldt en kvinne som levde i et parforhold med en annen kvinne som var nektet adopsjon (klagenr. 43546/02, dom 2. januar 2008 (Storkammer)). Her fant EMD at klagers rettigheter etter artikkel 14, sammenholdt med artikkel 8 var krenket (dissens 10–7). Det forskjellige saksutfallet er dels begrunnet med ulike faktiske forskjeller fra Fretté-dommen, men reelt sett innrømmer EMD her staten en snevrere skjønnsmargin.

EMD har også behandlet klager om stebarnsadopsjon. Söderbäck mot Sverige gjaldt en far som var uten foreldreansvar, og hvor stefaren hadde vært den primære omsorgsperson siden spebarnstiden (klagenr. 24484/94, dom 28. oktober 1998). EMD fant her at adopsjonen ikke var en krenkelse av artikkel 8. Eski mot Østerrike gjaldt klage fra en biologisk far, hvor hans tidligere samboers nye partner hadde fått adoptere datteren mot klagers ønske (klagenr. 21949/03, dom 25. januar 2007). Nasjonale domstoler hadde satt til side klagers nektelse av adopsjon fordi denne manglet saklig grunn. Han hadde hatt svært begrenset samvær med datteren etter at han hadde truet og skadet sin tidligere samboer. Datteren hadde bodd sammen med stefaren i lenger tid, hun hadde utviklet faktiske familiebånd til ham og hun ønsket å bli adoptert av stefaren. Adopsjonen markerte derfor ikke innledningen til noe nytt. Nasjonale domstoler hadde derfor handlet innenfor sin skjønnsmargin da de satte til side klagers nektelse av å gi samtykke til adopsjon (dissens 5–2). Om stebarnsadopsjon, se også Kuijper mot Nederland, klagenr. 64848/01, beslutning 3. mars 2005 og Chepelev mot Russland, klagenr. 58077/00, dom 26. juli 2007. Et fellestrekk ved avgjørelsene om stebarnsadopsjon hvor den ene av foreldrene protesterer, er konkrete vurderinger, hvor bl.a. barnets synspunkt og livssituasjon står sentralt.

Spørsmål om stebarnsadopsjon kan også oppstå der hvor adopsjonssøker lever i et likekjønnet forhold med den ene av barnets biologiske foreldre. Den rettslige innfallsvinkelen blir da diskrimineringsforbudet i artikkel 14, sammenholdt med artikkel 8. I Gas og Dubois mot Frankrike hadde den ene klageren fått barn etter assistert befruktning i utlandet ved bruk av anonym donor (klagenr. 25951/07, dom 15. mars 2012). Mors registrerte partner ønsket å stebarnsadoptere barnet, men fikk avslag av franske myndigheter. EMD fant at mors og hennes partners rettigheter etter artikkel 14, sammenholdt med artikkel 8, ikke var krenket (dissens 6–1). EMD mente at saksforholdet skilte seg fra E.B.-dommen som gjaldt en enslig søker. Klagerne i Gas og Dubois-dommen var registrerte partnere, og staten måtte ha en vid skjønnsmargin med tanke på hvilke rettigheter som skulle følge av et ekteskap. I X. m.fl. mot Østerrike levde klagerne i et likekjønnet samboerforhold (klagenr. 19010/07, dom 19. februar 2013 (Storkammer)). Her hadde den biologiske faren fremdeles kontakt med barnet og motsatte seg adopsjon, og EMD understrekte at spørsmålet ikke var om barnet skulle kunne adopteres, men om klagerne var forskjellsbehandlet ved at adopsjon var utelukket på grunn av deres seksuelle legning. Det springende punktet i saken var om forskjellsbehandlingen var rettmessig så lenge adgangen til stebarnsadopsjon sto åpen for ulikekjønnete par som levde i et samboerforhold. På dette punkt skilte saken seg fra Gas og Dubois-dommen, hvor den sammenlignende referansen var adgangen til stebarnsadopsjon for likekjønnete ektepar (se avsnitt 131). EMD trakk bl.a. frem mangel på konsekvens i den hjemlige reguleringen siden enslige, homofile søkere kunne adoptere. Videre pekte EMD på at siktemålet med stebarnsadopsjon var rettslig anerkjennelse av sosiale familiebånd som allerede var etablert. Staten hadde fremholdt at den måtte ha en romslig skjønnsmargin på adopsjonsfeltet, men EMD viste til at denne berodde på et sett av faktorer, og at skjønnsmarginen var snever ved vurderingen av diskriminering på grunn av seksuell legning. På denne bakgrunn konkluderte EMD (dissens 10–7) med at forskjellsbehandlingen av klagerne i forhold til samboende ulikekjønnete par var en krenkelse av artikkel 14, sammenholdt med artikkel 8.

EMD har også tatt opp spørsmål om anerkjennelse av adopsjonsvedtak gjort i utlandet. I Wagner og J.M.W.L. mot Luxemburg hadde klager adoptert et barn i Peru (klagenr. 76240/01, dom 28. juni 2007). Myndighetene i mottakerstaten hadde tidligere akseptert slike adopsjoner, men etter en praksisendring nektet å anerkjenne denne som en full adopsjon siden søker var ugift. EMD lot det sto åpent om saken skulle vurderes som et spørsmål om brudd på forpliktelsen til å respektere familielivet, eller anses som et inngrep i dette, men konkluderte med krenkelse av artikkel 8. Et bærende element i begrunnelsen var at familielivet faktisk eksisterte – klager bodde sammen med barnet i Luxembourg – og at staten dermed måtte sikre dette gjennom de rettslige båndene som en full adopsjon innebar.

Også Pini m.fl. gjelder oppfølging av vedtak om internasjonal adopsjon, men her var den rettslige problemstillingen knyttet til manglende gjennomføring i opprinnelseslandet (klagenr. 78028/01, dom 22. juni 2004). To italienske foreldrepar hadde adoptert barn i Romania, men barna kom aldri til Italia dels fordi barna motsatte seg adopsjon. EMD måtte ta stilling til om det eksisterte et familieliv etter artikkel 8 mellom adoptivbarna og foreldrene all den tid de aldri hadde levd sammen. Klagerne kunne bygge på lovlige, endelige adopsjonsavgjørelser fattet i samsvar med nasjonale prosedyrer. Dette innebar at klagerne hadde samme plikter og rettigheter overfor adoptivbarna som om de hadde vært deres biologiske barn. På samme tid mistet adoptivbarna sine juridiske bånd til sine biologiske foreldre. Riktignok hadde adoptivbarna ikke gitt sitt samtykke til adopsjonen, men etter rumensk rett gjaldt det en aldersgrense på 10 år. Da adopsjonsavgjørelsene ble fattet, var barna 9 1/2 år. Etter EMDs mening kunne ikke den lovbestemte aldersgrensen anses som urimelig, så lenge ulike internasjonale instrumentene inneholdt et visst slingringsmonn for nasjonale myndigheter, jf. Haagkonvensjonen artikkel 4 d). På denne bakgrunn kom EMDs flertall til at det eksisterte et familieliv etter artikkel 8. EMD måtte deretter ta stilling til om det forelå noen krenkelse av klagernes rett til familieliv etter artikkel 8. Når det gjelder statens positive forpliktelse etter artikkel 8, har EMD tidligere fremholdt at artikkel 8 inneholder en rett for foreldrene til å bli gjenforent med sine barn og at myndighetene må ta skritt for å sikre denne rettigheten. Denne plikten er imidlertid ikke absolutt. Nasjonale myndigheter må gjøre sitt ytterste for å legge forholdene til rette for gjenforening, men forpliktelsen til å sette i verk tvangstiltak må være beskjeden, fordi en også må ta hensyn til barnets rettigheter etter artikkel 8. EMD viste til at en måtte legge stor vekt på hensynet til barnets beste («particular importance must be attached to the best interest of the child»), og at hensynet til barnet ut i fra de konkrete omstendighetene kunne sette til side foreldrenes interesser. Dette gjaldt særlig som her, hvor en sto overfor en adopsjon av barn som ikke hadde noen sosial relasjon til sine kommende adoptivforeldre. EMD understreket at jentene motsatte seg adopsjon og at de hadde tatt skritt for å få opphevet adopsjonsavgjørelsen. Flertallet konkluderte med at rumenske myndigheter ikke hadde krenket artikkel 8 (et annet flertall konkluderte med krenkelse av artikkel 6 om retten til en rettferdig rettergang på grunn av manglende håndheving av adopsjonsavgjørelsen).

Konvensjonsspørsmål kan også oppstå i tilknytning til rettsvirkningene av adopsjon. I Emonet m.fl. mot Sveits hadde en samboer adoptert sin partners voksne datter (klagenr. 39051/03, dom 13. mars 2008). Etter sveitsisk rett opphørte da de rettslige båndene til moren (faren var død), men om paret var gift ville det vært mulig med en stebarnsadopsjon. EMD konkluderte med krenkelse av artikkel 8 og fremhevet bl.a. når et familieliv først eksisterte mellom moren og datteren, hadde staten et ansvar for å sikre at disse fortsatt kunne utvikle seg. Denne forpliktelsen innebar at staten ikke mekanisk kunne anvende rettsregler som avskar etablerte biologiske og sosiale bånd, særlig ikke når den aktuelle rettsvirkningen ikke var ønsket av partene. Dommen berører også statens ansvar for å gi tilstrekkelig informasjon om rettsvirkningen i forkant, men uten at dommen uttrykkelig statuerer et informasjonsansvar.

I senere avgjørelsen har EMD tatt opp enkelte sider ved surrogati. Både Mennesson mot Frankrike og Labassee mot Frankrike gjaldt franske ektepar som hadde inngått avtaler om surrogati i USA (klagenr. 65192/11 og klagenr. 65941/11, dom 26. juni 2014, foreløpig ikke endelig). I begge sakene var den mannlige ektefellen biologisk far til barna, og etter amerikansk rett var de franske ektefellene barnets foreldre. Franske myndigheter nektet å registrere foreldreskapet fordi barnet var født etter surrogati som var forbudt og straffbart i Frankrike. EMD fant at forholdet mellom ekteparene og barna måtte anses som familieliv etter artikkel 8. Videre fremholdt EMD – i tråd med etablert praksis – at retten til identitet var en integrert del av privatlivet etter artikkel 8. Det var en direkte sammenheng med barnas privatliv som følge av surrogatiavtalen og den rettslige klassifiseringen av foreldreskapet. EMD fremholdt at statene hadde en vid skjønnsmargin i saker knyttet til surrogati siden disse gjaldt verdiladete spørsmål hvor reguleringen i medlemsstatene varierte. Imidlertid var skjønnsmarginen snevrere i saker som angikk foreldreskap fordi denne retten var så nært knyttet til barnas identitet. Her måtte hensynet til barna komme inn med full tyngde. Manglende anerkjennelse av foreldreskapet hindret barnas tilknytning til det franske samfunnet. Selv om klagerne ikke opplevde praktiske vansker i hverdagslivet på grunn av manglende anerkjennelse av foreldreskapet, hadde dette både betydning for statsborgerskap og arverett. En spesiell dimensjon i sakene var at de mannlige ektefellene var biologisk far til barna. EMD kom i begge dommene enstemmig til at den manglende anerkjennelsen var en krenkelse av barnas rett til respekt for sitt privatliv etter artikkel 8. Surrogati var også tema i D.mfl. mot Belgia. Klagen ble dels strøket av sakskartet («struck of the list») og dels avvist som åpenbart grunnløs (klagenr. 29176/13, avgjørelse 11. september 2014). Også her understreket EMD den vide skjønnsmarginen som statene har i denne sakstypen.

En særegen adopsjonstype i EMDs praksis er adopsjon mot foreldrenes vilje. Enkelte slike saker er allerede presentert foran hvor tematikken har kommet opp i familierettslige sammenhenger, som adopsjon hvor farens samtykke ikke har vært nødvendig (se f.eks. Keegan) eller hvor nasjonale domstoler har underkjent farens nektelse til stebarnsadopsjon (Eski). Spørsmålet her er adopsjon som barnevernstiltak som er særpreget ved at ingen av de opprinnelige foreldrene fortsatt får ha rettslig tilknytning til barnet, selv om dette er ønsket. EMD har delvis bygget på den praksis som er utviklet i saker om familierettslige adopsjoner, men siden adopsjonen her inngår som ledd i et barnevernstiltak, vil også praksis knyttet til andre typer barnevernstiltak slik som omsorgsovertakelse være relevant. Adopsjonslovutvalget kommer nærmere tilbake til betydningen av EMDs prakis på feltet i kapittel 10.2.3, men vil for sammenhengens skyld her trekke frem enkelte hovedtrekk. En sentral dom på feltet er Johansen mot Norge (gjerne også kjent som «Adeledommen»), hvor klager mente at omsorgsovertakelsen og fratakelsen av foreldreansvaret og avskjæringen av samvær med sikte på adopsjon krenket hennes rettigheter etter artikkel 8 (klagenr. 17383/90, dom 7. august 1996). EMD konkluderte med at å frata moren foreldreansvaret og avskjære samvær var relevante tiltak for å beskytte barnet, men at de var unødvendig vidtrekkende ved helt å avskjære forholdet mellom moren og barnet. Norge hadde derfor krenket klagers rettigheter etter artikkel 8. Adopsjon som barnevernstiltak var også tema i Aune mot Norge, som er en klage over at Høyesterett i Rt. 2007 s. 561 ga samtykke til adopsjon etter bvl. § 4-20 annet og tredje ledd (klagenr. 52502/07, dom 28. oktober 2010). På bakgrunn av etablert praksis fremholdt EMD at adopsjon som innebar avskjæring av familiebånd uten foreldrenes samtykke bare kunne være aktuelt i helt ekstraordinære tilfeller («very exceptional circumstances»), men at slike var tilstede i denne saken. Det forelå derfor ingen krenkelse av artikkel 8.

På samme måte som i andre saksfelt er EMDs tolking preget av en uttalt dynamisk tilnærming, hvor EMD har som målsetting å tilpasse konvensjonen til nåtidens samfunn. Flere av sakene gjelder situasjoner som ikke er aktuelle for norske forhold, hverken etter någjeldende adopsjonslovgivning eller den som Adopsjonslovutvalget foreslår, men dommene har flere argumenter som er relevante som rammer for adopsjonsfeltet. Et gjennomgangstema i flere av sakene er statens skjønnsmargin. Denne beror på en sammensatt vurdering hvor flere momenter er relevante. Ett av dem er eventuell felles europeisk oppfatning på feltet (Wagner og J.M.W.L., avsnitt 129), eller stor variasjon i så måte. Ofte vil skjønnsmarginen være vid på adopsjonsfeltet på grunn av spørsmålets verdiladete karakter og ulik regulering i konvensjonsstatene, slik som ved surrogati (Mennesson, som også viser at den er snevrere ved spørsmål om foreldreskap). Samtidig kan skjønnsmarginen snevres inn, enten fordi kjernespørsmålet er diskriminering på grunn av seksuell legning (X m.fl., avsnitt 148) eller fordi tiltaket er svært inngripende (Johansen, avsnitt 84).

Flere av dommene gjelder saker hvor sosiale bånd allerede er oppstått, og hvor spørsmålet er om disse rettslig skal anerkjennes av myndighetene (se Mennesson, hvor også snakk om å anerkjenne biologiske bånd). EMD har fremhevet at hensynet til barnets beste kan tilsi at myndighetene kan være konvensjonsforpliktet til å anerkjenne etablerte sosiale bånd (Wagner, avsnitt 133 og X. m.fl., avsnitt 145, se også Emonet m.fl., avsnitt 86 som gjelder voksenadopsjon). Plikten til rettslig å anerkjenne oppståtte sosiale bånd kan også være aktuell der hvor dette innebærer at andre etablerte bånd brytes (Eski, avsnitt 39).

I flere av avgjørelsen trekker EMD inn andre folkerettsinstrument, slik som FNs barnekonvensjon eller hensynet til barnets beste (se nærmere kapittel 3.3.2 om FNs barnekonvensjon). Regelmessig er argumentet brukt som argument for en adopsjon som anerkjenner etablerte sosiale bånd (X m.fl., avsnitt 146), men hensynet til barnets beste kan også komme inn som et argument mot adopsjon der hvor de etablerte forholdene vil kuttes (se Johansen, avsnitt 78 om avveiningen mellom beskyttelse av barnet og foreldrenes interesser). I saker om internasjonale adopsjoner har Haagkonvensjonen vært trukket inn i EMDs argumentasjon (Pini m.fl., avsnitt 139), jf. kapittel 3.3.3 om Haagkonvensjonen. EMD har i flere saker vist til Europarådskonvensjonen, både den någjeldende fra 2008 og forgjengeren fra 1967, jf. kapittel 3.3.4 foran. I Emonet m.fl. (avsnitt 84) og X. m.fl. (avsnitt 150) understreker EMD at Europarådskonvensjonen foreløpig er ratifisert av få stater og derfor ikke kan sies å representere en felles europeisk holdning. En kan sette spørsmålstegn ved denne tilnærmingen all den tid konvensjonen nylig er revidert, og hvor flere stater er inne i en ratifikasjonsprosess. Europarådets ministerkomité har gitt en rekommandasjon om tiltak for å hindre diskriminering på grunn av seksuell legning eller kjønnsidentitet (CM/Rec(2010)5), jf. kapittel 3.3.6 nedenfor. EMD har i saker om diskriminering grunnet adopsjonssøkers legning vist til denne for å understreke statenes handlingsplikt på området (Wagner, avsnitt 126 og X. m.fl., avsnitt 150). Bruken av andre folkerettslige instrument er en integrert del av EMDs metode. Et interessant aspekt er at disse instrumentene, som med unntak for FNs barnekonvensjon ikke er gjennomført i norsk rett med forrang slik som EMK, dermed via EMDs praksis kan få direkte betydning for Norge. Samtidig er den praktiske betydningen begrenset. Andre folkerettsinstrument brukes i første rekke som støtteargument for tilnærminger som EMD uansett ville tatt til orde for, eller som følger av etablert praksis.

3.3.6 Andre relevante folkerettsinstrument

Utover konvensjonene som er presentert foran, er det en rekke andre folkerettslige instrument som kan ha betydning i saker om adopsjon. Delvis vil dette være andre konvensjoner, slik som Europarådets konvensjon om utøvelse av barns rettigheter («European Convention on the Exercise of Children’s Rights»), gitt 25. januar 1996 (ikke signert av Norge). Av særlig interesse er Den nordiske familierettskonvensjon (konvensjon 6. februar 1931 nr. 1) mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige inneholdende internasjonal-privatrettslige bestemmelser om ekteskap, adopsjon og vergemål med sluttprotokoll (senest endret 26. januar 2006). Den nordiske familierettskonvensjonen er gjennomført i norsk lov gjennom forskrift (forskrift 26. mai 2008 nr. 507 med hjemmel i lov 19. desember 1969 nr. 75 om gjennomføring av nordiske konvensjoner om visse internasjonal-privatrettslige forhold). Adopsjonslovutvalget kommer særlig tilbake til Den nordiske familierettskonvensjonen under diskusjonene av internasjonal-privatrettslige regler, jf. kapittel 26.

FNs generalforsamling har vedtatt en erklæring om sosiale og rettslige prinsipper for beskyttelse av barns velferd særlig med henblikk på plassering i fosterhjem og adopsjon innenlands og utenlands («Declaration on Social and Legal Principles relating to the Protection and Welfare of Children, with Special Reference to Foster Placement and Adoption Nationally and Internationally», resolusjon 41/85, 3. desember 1985), som det er vist til i fortalen både til FNs barnekonvensjon og Haagkonvensjonen. Europarådet har vedtatt flere anbefalinger («Recommendations») som på sine spesifikke felt kan ha betydning i adopsjonssaker, slik som anbefalingen om respekt for barns rettigheter ved internasjonale adopsjoner («Recommendation 1443 (2000) of the Parliamentary Assembly of the Council of Europe on International adoption: respecting children’s rights») og anbefalingen til medlemslandene om tiltak for å hindre diskriminering på grunn av seksuell legning eller kjønnsidentitet («Recommendation CM/Rec(2010)5 of the Committee of Ministers to member States on measures to combat discrimination on grounds of sexual orientation or gender identity»).

4 Oversikt over nordisk rett

4.1 Innledning

Etter mandatet skal Adopsjonslovutvalget gi en oversikt over relevant nordisk rett.

I arbeidet med lovutkastet har Adopsjonslovutvalget sett på adopsjonslovgivningen i alle de nordiske landene, men i utredningen gjør utvalget bare greie for den delen av nordisk rett som utvalget mener er hensiktsmessig ut fra det konkrete tema. Stort sett inneholder gjennomgangen både dansk, svensk og finsk rett, men noen steder har Adopsjonslovutvalget funnet det tilstrekkelig å bare gjøre rede for dansk og svensk rett, mens andre steder presenteres også den islandske løsningen av spørsmålet. For å gi leseren et bedre utgangspunkt for å sette seg inn i utredningens beskrivelse av nordisk rett, gir Adopsjonslovutvalget her en kort oversikt over de nordiske lands adopsjonsrett.

Adopsjonsloven av 1917 kom til som ledd i det nordiske lovsamarbeidet, og både Sverige (1917) og Danmark (1923) fikk nye adopsjonslover som følge av samarbeidet. Også den finske adopsjonsloven (1925) bygger på det nordiske samarbeidet. Da den norske adopsjonsloven ble revidert i 1956, bygget også revisjonen på et nordisk samarbeid. Selv om de enkelte landene har foretatt senere endringer hver for seg, stammer mange formuleringer fra det nordiske lovsamarbeidet, og slik sett er det mange likhetstrekk ved den nordiske reguleringen av adopsjonsfeltet.

4.2 Danmark

4.2.1 Presentasjon av sentralt regelverk

Den danske adopsjonsloven, LBK nr. 392 av 22. april 2013, har mange likelydende bestemmelser med den norske adopsjonsloven. På noen felter avviker imidlertid den danske adopsjonsloven fra den norske. For eksempel regulerer den danske adopsjonsloven utrednings- og godkjenningsprosedyren, den lovfester uttrykkelig et forbud mot vederlag, jf. § 15, åpner for at adopsjoner kan oppheves, jf. kapittel 3 og regulerer surrogatvirksomhet, jf. § 33.

Det er gitt flere forskrifter med hjemmel i den danske adopsjonsloven. Forskrift om adopsjon (Bekendtgørelse om adoption BEK nr. 807 av 21. juni 2013) regulerer saksbehandlingen i adopsjonssaker. Den inneholder enkelte generelle bestemmelser om innsendelse av søknad, søkers plikter og beskrivelse av saksbehandlingen knyttet til ulike typer adopsjoner. Den regulerer også krav til adopsjonssøker for å bli godkjent til å adoptere, og hvilket ansvar sentralmyndigheten etter Haagkonvensjonen har. Forskrift om forretningsordenen for Adopsjonsnemnden (Bekendtgørelse om forretningsordenen for Adoptionsnævnet BEK nr. 808 av 21. juni 2013), og forskrift om forretningsordenen for et adopsjonssamråd (Bekendtgørelse om forretningsordenen for et adoptionssamråd BEK nr. 809 av 21. juni 2013), inneholder detaljerte bestemmelser om myndighet, sammensetning, saksbehandling, klage og så videre for Adopsjonsnemnden og adopsjonssamrådene.

Sosial-, barne- og integreringsdepartementet har gitt ut flere veiledere i forbindelse med adopsjon. Særlig viktig er Vejledning om adoption, VEJ nr. 9652 av 28. november 2013, som beskriver saksgangen og saksbehandlingen for de ulike typer adopsjonssaker. Veiledningen tar også opp hvilke hensyn som kan og skal tas ved vurderingen av den enkelte adopsjonssøknad. De to andre veilederne som er gitt ut er Vejledning om frigivelse af børn til national adoption, VEJ nr. 9312 av 26. juni 2013 og Vejledning om vurdering af adoptionsansøgeres fysiske og psykiske helbred, VEJ nr. 9316 av 27. juni 2013.

Et forarbeid til adopsjonsloven som Adopsjonslovutvalget særlig har benyttet seg av er Forslag til Lov om ændring af adoptionsloven 1998/1 LSF 40.

4.2.2 Saksbehandling

Søknad om adopsjon sendes til Statsforvaltningen. Statsforvaltningen hører organisatorisk og budsjettmessig under Økonomi- og innenriksdepartementet. Den ble opprettet 1. juli 2013 og erstattet de daværende fem regionale statsforvaltninger. Statsforvaltningen er delt inn i ni avdelinger. Videre saksgang i adopsjonssaker, varierer etter sakstype.

Dersom adopsjonen gjelder et barn som adopsjonssøkerne kjenner fra før (stebarnsadopsjon, frivillig fosterbarnadopsjon eller familieadopsjon), utreder Statsforvaltningen saken og fatter vedtak. Statsforvaltningens vedtak kan i disse sakene påklages til Ankestyrelsens familierettsavdeling (Ankestyrelsens familieretsafdeling). Ankestyrelsen er et statlig, uavhengig organ under Sosial- og integreringsdepartementet og fungerer som Danmarks øverste klageinstans og praksiskoordinerende myndighet på velferdsområdet. Ankestyrelsens familierettsavdeling har i tillegg et utstrakt ansvar for feltet internasjonal adopsjon. Familierettsavdelingen er sentralmyndighet etter Haagkonvensjonen, den har fullmakt til å endre forskrifter, gir formidlingstillatelser til og fører tilsyn med deler av adopsjonsorganisasjoners arbeid, har ansvar for adopsjonsforberedende kurs ved adopsjon av ukjent barn og oppfølging av adoptivfamilier.

Dersom adopsjonen gjelder et ukjent barn, en såkalt fremmedadopsjon, er saksgangen annerledes. Det er Statsforvaltningen som vurderer om saken angår en fremmedadopsjon. Utgangspunktet er at det er tale om en fremmedadopsjon dersom søkerne på forhånd ikke har så tett tilknytning til barnet eller barnets foreldre, at det er en familieadopsjon. Dersom barnet adopteres fra utlandet, er det en internasjonal fremmedadopsjon.

Statsforvaltningen har ansvar for utredningen av søkere til fremmedadopsjon. For hver avdeling i Statsforvaltningen, oppretter Sosial- og integreringsdepartementet ett eller flere samråd, jf. den danske adopsjonsloven § 25a første ledd. Statsforvaltningens Adopsjonssamråd (Adoptionssamråd) avgjør søknader om å bli godkjent som adopsjonssøker. Statsforvaltningen stiller sekretariatsbistand for Adopsjonssamrådene, og formulerer innstilling til vedtak som forelegges Adopsjonssamrådene. Samrådene består av et medlem med sosial utdannelse, en jurist og en lege, jf. forskrift om forretningsordenen for et adopsjonssamråd § 1 første ledd.

Adopsjonssamrådets vedtak kan påklages til Adopsjonsnemnden (Adoptionsnævnet). Adopsjonsnemnden består av en formann (lagmannsretts- eller høyesterettsdommer) og ni andre medlemmer med en spesifikk faglig bakgrunn, jf. forskrift om forretningsordenen for Adopsjonsnemnden § 1 første ledd. Ankestyrelsens familierettsavdeling er sekretariat for Adopsjonsnemnden, jf. forskrift om forretningsordenen for Adopsjonsnemnden § 5 første ledd.

Adopsjonsnemnden har også andre oppgaver, som å føre tilsyn med adopsjonssamrådene, adopsjonsorganisasjonenes virksomhet i utlandet og organisasjonenes behandling av tildelingsforslag, samt samle inn, bearbeide og formidle informasjon på adopsjonsområdet. I tillegg er det Adopsjonsnemnden som velger ut foreldre til barn ved nasjonal fremmedadopsjon, jf. forskrift om forretningsordenen for Adopsjonsnemnden § 2.

Før et adopsjonssamråd avgjør om en søker til fremmedadopsjon skal godkjennes, må søkeren gjennom en undersøkelses- og godkjenningsprosess delt i tre faser. Hensikten med forløpet er både at undersøkelsene av søkerne skal ha karakter av å være en dialog mellom Statsforvaltningen og søkerne, og at Statsforvaltningen på et tidlig tidspunkt skal kunne avklare om søkerne oppfyller de generelle vilkårene for å bli godkjent. I tillegg er det lagt et opphold mellom andre og tredje fase i forløpet, for at de som i løpet av adopsjonsforberedende kurs (fase to) finner ut at adopsjon ikke er et godt alternativ for dem, selv skal melde fra.

I fase en vurderer Adopsjonssamrådet i Statsforvaltningen om søker oppfyller de alminnelige kravene til adopsjonssøkere. Dette er krav til søkers alder, samliv, helse, vandel, boligforhold og økonomi. Dersom søker oppfyller vilkårene, gir Adopsjonssamrådet tillatelse til at søkeren kan gå videre i undersøkelses- og godkjenningsprosessen. I motsatt fall får søkeren avslag som han eller hun kan påklage til Adopsjonsnemnden.

I fase to deltar adopsjonssøkere på et obligatorisk adopsjonsforberedende kurs.

Etter at søkeren har deltatt på adopsjonsforberedende kurs, kan søkeren søke om at fase tre settes i gang. I fase tre skal det avgjøres om søkeren er egnet til å adoptere. Adopsjonssamrådet avgjør saken ut fra Statsforvaltningens beskrivelse av søkeren på bakgrunn av samtale og hjemmebesøk. Dersom søkeren blir godkjent av Adopsjonssamrådet, utarbeider Statsforvaltningen en sosialrapport til bruk overfor utenlandske myndigheter.

Etter at adopsjonen er gjennomført, plikter Statsforvaltningen å tilby adoptivfamilien hjemmebesøk, samt å bistå med å utferdige oppfølgningsrapport til barnets hjemland dersom opprinnelseslandet anmoder om det, jf. forskrift om adopsjon §§ 44 og 45 og Vejledning om adoption punkt 11.1.

I årene 2007–2010 og 2012–2013 gjennomførte Ankestyrelsen oppfølgingsprosjekter av adoptivfamilier, såkalt PAS-prosjektet («Post Adoption Services»). I forsøksordningen kunne adoptivfamilier får rådgivning etter hjemkomsten. Fra 2014 har nye midler til PAS-prosjektet gitt prosjektet en fornyet og fremadrettet form. I tillegg til rådgivning av adoptivfamilier, gir PAS-prosjektet gratis undervisning til institusjoner og fagpersoner i stat og kommune om adopsjonsrelaterte problemstillinger og en planlegger å opprette barne- og foreldregrupper i løpet av 2014.1

4.3 Sverige

4.3.1 Presentasjon av sentralt regelverk

Svenske bestemmelser om adopsjon er spredt i forskjellige lovverk og forskrifter. Her nevnes de mest sentrale.

De generelle vilkårene for adopsjon fremgår av Föräldrabalken (1949:381) kapittel 4. Vilkårene gjelder både ved nasjonal og internasjonal adopsjon. Loven inneholder også et forbud mot vederlag ved adopsjon, jf. Föräldrabalken § 6.

Den svenske sosialtjenesteloven (2001:453) angir hvilket organ som har myndighet til å gi tillatelse til adopsjon. Sosialtjenesteloven regulerer også vilkår for adopsjonstillatelse og tildelingsprosessen.

Lov om internasjonale rettsforhold angående adopsjon (Lag (1971:796) om internationella rättsförhållande rörande adoption) angir bestemmelser om myndighet, lovvalg og anerkjennelse i adopsjonssaker. Lov om internasjonal adopsjonsformidling (Lag (1997:192) om internationell adoptionsförmedling) regulerer vilkår for autorisasjon av adopsjonsorganisasjoner samt myndighetenes tilsyn av dem. Blant annet definerer den internasjonal adopsjonsformidling, utpekerMyndigheten för internationella adoptionsfrågor (MIA) som myndighet til å gi autorisasjon og føre tilsyn med organisasjonene, angir vilkår for autorisasjon, dokumentasjonskrav, innsyn i saker og avvikling av organisasjoner. Lov om Sveriges tiltreden til Haagkonvensjonen (Lag (1997:191) med anledning av Sveriges tillträde till Haagkonventionen om skydd av barn och samarbete vid internationella adoptioner) slår fast at Haagkonvensjonen gjelder som svensk lov og angir sentralmyndighetens og adopsjonsorganisasjoners oppgaver etter konvensjonen.

Det er også gitt forskrifter på adopsjonsområdet. For eksempel er det gitt forskrift som definerer oppgavene til sentralmyndigheten MIA (Förordning (2007:1020) med instruktion för Myndigheten för internationella adoptionsfrågor) og en forskrift som regulerer vilkår for og fordeling av statsbidrag (Förordning (2008:1239) om statsbidrag till auktoriserade adoptionssammanslutninger och till riksorganisationer för adopterade).

En annen sentral kilde i svensk adopsjonsrett er Håndboken Adoption – Handbok för socialtjänsten, Socialstyrelsen 2009, almänna råd (SOFS 2008:8) (Socialstyrelsens håndbok). Den gjelder både nasjonal og internasjonal adopsjon.

I Sverige nedsatte regjeringen en særskilt utreder under Justisdepartementet for å vurdere reglene i kapittel 4 i Föräldrabalken og ta stilling til om barnets beste bør komme tydeligere frem i lovteksten. Utredningen SOU 2009: 61 Modernare adoptionsregler ble overlevert 1. juli 2009. Utredningen foreslår at barneperspektivet styrkes og foreslår lovendringer for å sikre dette. For eksempel foreslår i utredningen å innføre en høyeste aldersgrense på 43 år for adopsjonssøkere, og den foreslår å stramme inn adgangen til såkalt «enskild» adopsjon, det vil si internasjonal adopsjon utenom organisasjon. Videre foreslår utredningen en rett for samboere til å adoptere barn sammen og til å adoptere hverandres barn. Endringsforslagene er foreløpig ikke fulgt opp i form av en lovproposisjon.

4.3.2 Saksbehandling

De alminnelige domstolene avgjør sak om nasjonal adopsjon i Sverige. Domstolen skal innhente opplysninger om barnet og søkeren hos sosialnemnden i deres hjemkommuner. Både kommunen der barnet er folkeregistrert og kommunen der søkeren er folkeregistrert skal levere et såkalt «yttrande» til domstolen. Föräldrebalken kapittel 4 § 6 regulerer domstolens prøving:

«Rätten skall pröva om det är lämpligt att adoptionen äger rum. Tillstånd får ges endast om adoptionen är till fördel för barnet samt sökanden har uppfostrat barnet eller vill uppfostra det eller det annars med hänsyn till det personliga förhållandet mellan sökanden och barnet finns särskild anledning till adoptionen. Vid bedömningen av om det är lämpligt att adoptionen äger rum skall rätten, även när barnets samtycke inte behövs, ta hänsyn till barnets vilja med beaktande av barnets ålder och mognad.
Ansökningen får inte bifallas, om det från någon sida har getts eller utlovats ersättning eller om det har avtalats om bidrag till barnets underhåll. […]»

Ved internasjonal adopsjon må søkeren ha tillatelse fra sosialnemnden i sin hjemkommune, jf. den svenske sosialtjenesteloven kapittel 6 § 6. Adopsjonsforberedende kurs er obligatorisk og må være fullført før tillatelse kan gis.

Videre er adopsjonsmyndighetene involvert i tildelingsprosessen. Dersom søkerne får tildelt et barn, og ønsker å adoptere barnet, må søkeren melde i fra til sosialnemnden. Sosialnemnden skal innen to uker avgjøre om søkerne skal få samtykke til at adopsjonsprosedyren kan fortsette, jf. den svenske sosialtjenesteloven kapittel 6 § 14.

Sosialnemndens vedtak, både avslag på tillatelse til adopsjon fra utlandet og avslag på samtykke av tildeling fra utlandet, kan påklages til den alminnelige forvaltningsdomstolen, jf. den svenske sosialtjenesteloven kapittel 16 § 3.

Sosialnemnden har ansvar for at familien får den hjelp og støtte de har behov for etter at adopsjonen er gjennomført, jf. den svenske sosialtjenesteloven kapittel 5 § 1.

4.4 Finland

4.4.1 Presentasjon av sentralt regelverk

Gjeldende finsk adopsjonslov (Adoptiolaki2.1.201/22, heretter svensk oversettelse Adoptionslag) trådte i kraft 1. juli 2012 og er dermed den ferskeste adopsjonsloven i Norden. Den nye adopsjonsloven endret både på vilkårene og fremgangsmåten ved adopsjon i forhold til den foregående. Den finske adopsjonslovens forarbeider er å finne i Regeringens propostion till Riksdagen, Rp 47/2011 rd.

Det er gitt en forskrift med hjemmel i den finske adopsjonsloven (Statsrådets förordning om adoption 202/2012). Forskriften regulerer mellom annet utredning av adopsjonssøkere, internasjonale adopsjonsorganisasjoner og Adopsjonsnemnden (Adoptionsnämnden) som avgjør søknader om internasjonal adopsjon.

4.4.2 Saksbehandling

Saksgangen i en adopsjonssak i Finland avhenger av om barnet som skal adopteres er ukjent eller kjent for søkerne. Adopsjonssøkere som skal adoptere et ukjent barn, må motta rådgivning etter kapittel 4 i den finske adopsjonsloven. Søkeren kan få adopsjonsrådgivning av hjemkommunens sosialmyndigheter eller organisasjonen Redd Barna som har spesiell tillatelse til å drive med slik rådgivning, jf. den finske adopsjonsloven § 21. Rådgivningen er obligatorisk, og resulterer i en utredning hvor det mellom annet skal fremgå om rådgivningen er gjort etter reglene i kapittel 4 i adopsjonsloven. Utredningens innhold er nærmere regulert i forskriften om adopsjon § 3.

Adopsjonsnemnden innvilger forhåndssamtykke, såkalt «tilstånd», til adopsjon av ukjent barn, jf. den finske adopsjonsloven § 44. Adopsjonsnemnden er en sakkyndig-, avgjørelses- og tilsynsmyndighet og ligger til Valvira (Tilstånds- och tillsynsverket för soscial- och hälsvården). Adopsjonsnemnden er utnevnt for 5 år av gangen. Nemnden er delt inn i to seksjoner der den ene er seksjon for internasjonale spørsmål, mens den andre er seksjon for adopsjonsbevilling. Adopsjonsnemnden er sentralmyndighet etter Haagkonvensjonen.

Adopsjonsnemndens sammensetning og mer konkrete oppgaver reguleres av kapittel 3 i forskriften om adopsjon. Adopsjonsnemnden kan oppstille særskilte vilkår eller begrensninger i det konkrete forhåndssamtykke, jf. den finske adopsjonsloven § 45. Forhåndssamtykke bygger i stor grad på utredningen som er utarbeidet av søkers hjemkommune eller Redd Barna.

Adopsjonssøkere kan påklage Adopsjonsnemndens avgjørelse til forvaltningsdomstolen, jf. den finske adopsjonsloven § 50.

Dersom adopsjonen rettslig fastsetter den faktiske familiesituasjonen, er det domstolen som behandler søknaden. Adopsjonssøkere må søke skriftlig til tingretten om å få adoptere det konkrete barnet, og domstolen vurderer om vilkårene for adopsjon er til stede, jf. den finske adopsjonsloven §§ 52 og 53. Det kreves ikke at søkerne mottar adopsjonsrådgivning eller utredes for «tilstånd» i slike saker.

4.5 Island

4.5.1 Presentasjon av sentralt regelverk

Den islandske adopsjonsloven fra 31. desember 1999 og trådte i kraft 11. juli 2000 (Ættleidingarlög nr. 130/1999, heretter engelsk oversettelse Adoption Act). Loven regulerer både nasjonal og internasjonal adopsjon, og inneholder i stor grad lignende regler som de øvrige nordiske adopsjonslovgivningene. Loven fastsetter f.eks. de materielle vilkårene for adopsjon, saksbehandlingsregler, adopsjoners rettsvirkninger, regler for domstolsbehandling og adoptivforeldrenes plikt til å gi barnet informasjon om adopsjonen, for å nevne noen.

Det er gitt tre forskrifter med hjemmel i den islandske adopsjonsloven. Forskrift om adopsjon (Reglugerð um ættleiðingar nr. 238/2005), forskrift om sysselmannens myndighet i adopsjonssaker (Reglugerð um veitingu leyfa til ættleiðingar nr. 1264/2011) og forskrift om adopsjonsorganisasjoner (Reglugerð um ættleiðingarfélög nr. 453/2009).

4.5.2 Saksbehandling

Det er sysselmennene på Island som avgjør søknad om adopsjon, og departementet kan bestemme at én bestemt sysselmann skal ha ansvaret for å avgjøre søknader om nasjonal adopsjon (saker etter den islandske adopsjonslovens kapittel 2–4). Siden 1. januar 2012 er det sysselmannen i Reykjavik som har hatt denne myndigheten.

Både adopsjonssøkere og barnet som skal adopteres skal utredes av den lokale barnevernsnemnda, og barnevernsnemndas syn på adopsjonen skal innhentes før sysselmannen avgjør saken hvis ikke det er åpenbart at vilkårene for adopsjon ikke er til stede, jf. den islandske adopsjonsloven artikkel 16 første ledd. I tillegg skal departementet nedsette en Adopsjonsnemnd. Adopsjonsnemnden skal ta stilling til saker som blir forelagt den av sysselmannen eller departementet, jf. den islandske adopsjonsloven artikkel 16 annet ledd, jf. artikkel 17 første ledd. Adopsjonsnemnda skal bestå av tre medlemmer som utnevnes for fire år av gangen. Lederen for nemnden skal være advokat og de to andre medlemmene skal være lege og psykolog/ha sosialfaglig bakgrunn, jf. den islandske adopsjonsloven artikkel 17 annet ledd.

Internasjonal adopsjon reguleres i kapittel 6 i den islandske adopsjonsloven. Etter artikkel 28 er det innenriksdepartementet som er Islands sentralmyndighet etter Haagkonvensjonen. Søknad om forhåndssamtykke til adopsjon av barn fra utlandet rettes til sysselmannen. Barnevernsnemndens syn på søknaden skal innhentes hvis ikke det er åpenbart at søkerne ikke oppfyller vilkårene for forhåndssamtykke, jf. den islandske adopsjonsloven artikkel 31 første ledd. Personer som vil adoptere barn fra utlandet, må ha et forhåndssamtykke fra sysselmannen. Dersom det er nødvendig, skal også Adopsjonsnemndens syn på saken innhentes, jf. den islandske adopsjonsloven artikkel 31 tredje ledd.

Fotnoter

1.

https://ast.dk/born-familie/adoption/radgivning-til-adoptivfamilier

Til dokumentets forside