3 Offentlig-privat samarbeid

3.1 Digital samhandling for forenkling og effektivisering i næringslivet

Norge har kommet langt innen digital samhandling mellom næringsliv og offentlig sektor, og regjeringen har i sin politiske plattform fremhevet digitalisering som et sentralt virkemiddel for både forenkling og innovasjon i offentlig sektor. Digitaliseringen av samfunnet gir nye muligheter for effektiv og sikker informasjonsutveksling, noe som kan redusere administrative kostnader og gir bedre opplevde tjenester og servicegrad for både næringsliv og innbyggere. Samtidig er det også ofte behov for nye offentlige investeringer for å gjennomføre digitaliseringsprosjekter som gir forenklinger. For enkelte myndigheter må behovet for forenkling også veies opp mot behovet for kontroll, f.eks. for å forebygge økonomisk kriminalitet.

For å realisere ytterligere gevinster, er det et mål å øke tempoet i digitaliseringen og styrke samarbeidet mellom offentlig og privat sektor. Mange av disse initiativene skjer gjennom offentlig-private samarbeidstiltak rettet mot digitalisering av sentrale prosesser i næringer som finans, landbruk, havbruk og bygg og anlegg. Hovedmålet er å styrke konkurranseevnen i hver enkelt næring og modernisere den offentlige forvaltningens digitale samhandling med næringslivet.

3.2 Finanssektoren (DSOP)

DSOP-programmet (Digital Samhandling Offentlig Privat) i finanssektoren er det mest modne samarbeidsprogrammet mellom offentlig og privat sektor. Deltakere er Skatteetaten, Brønnøysundregistrene, Digitaliseringsdirektoratet, NAV, Politiet, Kartverket og finansnæringen. Programmet har som mål å digitalisere og effektivisere samfunnskritiske prosesser gjennom konkrete prosjektleveranser.

DSOP er organisert etter en porteføljetilnærming, der prosjekter prioriteres basert på samlet nytte og innsats for alle involverte parter. Programmet bygger på en ubyråkratisk styringsmodell som vektlegger samarbeid, nyttebalanse og felles måloppnåelse. Selv om det i enkelte prosjekter kan være ulik fordeling av kostnader og gevinster, skal den samlede nytten overstige innsatsen for alle aktører over tid.

Programmet har allerede levert flere vellykkede løsninger, som samtykkebasert lånesøknad, digital konkursbehandling, digital eiendomshandel, maskinell kontroll av signaturrett og prokura, samt selskapsetablering.

3.2.1 Digital samhandling ved eiendomshandel

I forbindelse med en eiendomshandel er det mye informasjon og mange dokumenter som må utveksles mellom bank og megler. Dette har tradisjonelt foregått via telefon, e-post eller postgang. Den nye tjenesten gjør det mulig for bank og megler å utveksle all informasjon og alle dokumenter digitalt. Løsningen legger samtidig til rette for at kjøper og selger kan signere alle nødvendige dokumenter elektronisk, og at eiendommen kan tinglyses elektronisk hos Kartverket. Alt fra oversendelse av kjøpekontrakter og pantedokumenter til kontroll av kundens finansiering i budrunder skal kunne håndteres digitalt i løsningen.

De målbare gevinstene omfatter betydelige tidsbesparelser for kjøper, selger, bank, megler og Kartverket, samt raskere gjennomføring av oppgjør. I tillegg gir tiltaket flere samfunnsgevinster, som redusert papirbruk, færre behov for fysiske møter knyttet til papirsignering, og en sikrere utveksling av sensitiv kundeinformasjon.

3.2.2 Selskapsetablering

Når man skal etablere et selskap, måtte man før gjennom en tidkrevende og kompleks prosess som innebærer mye papirarbeid for både etablereren, banken og Brønnøysundregistrene. Utfordringen for gründere og selskapsetablerere lå blant annet i kravet om en bankkonto med innbetalt aksjekapital ved opprettelse av organisasjonsnummer, samt kravet om et organisasjonsnummer ved opprettelse av en bankkonto. Den nye løsningen effektivisere og forenkler prosessen med å etablere nye selskaper gjennom digitalisering, der man kobler sammen stiftelse av selskap med etablering av bankkonto og registrering i Brønnøysundregistrene. Hele etableringsprosessen kan gjennomføres på bankens digitale flate.

Blant de målbare gevinstene er at banken, etablereren og Brønnøysundregistrene sparer tid i prosessen. Som en samfunnsgevinst bidrar dette til at nystartede selskaper kan komme raskere i gang med sin virksomhet.

3.2.3 Data for ajourhold av OTP i privat sektor

Pensjonsselskapene henter hver måned inn informasjon fra bedriftskundene for å beregne avsetninger til fremtidige pensjonsutbetalinger (obligatorisk tjenestepensjon). I tillegg er de samme bedriftskundene pålagt å sende tilsvarende informasjon om inntekt og arbeidsforhold til offentlig sektor (a-ordningen og Aa-registeret). Dette medfører dobbeltrapportering for bedriftene. Løsningen legger til rette for at pensjonsselskaper får tilgang til informasjon fra Skatteetaten og Nav for å ajourholde obligatorisk tjenestepensjon. Dette vil gi pensjonsselskapene bedre datakvalitet og arbeidstakere riktigere pensjon, samtidig som det vil føre til mindre rapportering for arbeidsgivere.

Målbare gevinster inkluderer tidsbesparelser for både pensjonsselskapene og arbeidsgiverne. Bedre datakvalitet vil bidra til økt pensjonssparing og sikre at flere arbeidstakere får den pensjonen de har krav på. I tillegg vil bedre tilgang til riktige data, kombinert med at tilsynsansvaret overføres til Skatteetaten, gjøre det lettere å avdekke forsøk på sosial dumping.

Blant samfunnsgevinstene er økt trygghet for arbeidstakerne, som får bekreftet at arbeidsgiver betaler inn korrekt beløp til pensjonsselskapene. Samtidig får arbeidsgivere en forsikring om at konkurrentene følger regelverket, og at konkurransen dermed skjer på like vilkår.

3.3 OPS Landbruk

OPS Landbruk ble etablert i 2017, med utgangspunkt i et forenklingsprosjekt for næringslivet organisert av Nærings- og fiskeridepartementet, og med sikte på å skape en kostnadseffektiv utvikling i mat- og landbrukssektoren gjennom digital samhandling mellom offentlig og privat sektor.

Hovedformålet defineres ved at OPS Landbruk skal bidra til verdiskaping, økt beredskap og en bærekraftig utvikling av landbruks- og matsektoren, gjennom økt digital samhandling og erfaringsutveksling mellom offentlige og private aktører.5 Delmål er

• Legge til rette for samarbeid om digitalisering mellom offentlig og privat sektor.
• Legge til rette for enklere deling av data i offentlig og privat sektor med mål om å legge til rette for maskin-til-maskin-deling.
• Gjennom arbeidet bidra til standardiseringer som er sentrale for å forenkle datadeling, herunder standardiseringer av grensesnitt, og en felles semantisk forståelse av begreper som er relevante for digitalisering i landbruks- og matnæringen.
• Bidra til å styrke kunnskapsgrunnlaget for sektoren.
• Legge til rette for erfaringsutveksling og heve kompetansenivået om digitalisering i landbruks- og matsektoren.

Deltakere i OPS Landbruk er: Norges Bondelag, Norsk Landbrukssamvirke, Felleskjøpet Agri, Nortura, TINE, Norsk Landbruksrådgivning, Mattilsynet, Landbruksdirektoratet, Brønnøysundregistrene, Nibio, Veterinærinstituttet, Den Norske Veterinærforening, Animalia og Stiftelsen Norsk Mat. Norsk Landbrukssamvirke er sekretariat og bindeledd mellom eiermøte, styringsgruppe og ressursgruppe. Brønnøysundregistrene har en koordinerende rolle for offentlig sektor.

OPS Landbruk har i den senere tid lagt enda større vekt på å legge til rette for samarbeid om digitalisering mellom offentlig og privat sektor, herunder blant annet å bidra til standardiseringer som er sentrale for å forenkle datadeling i norsk landbruk og matproduksjon. OPS Landbruk arbeider med å utvikle og beskrive semantiske informasjonsmodeller som kan benyttes på tvers av sektorer, hvor også Standard Norge og ISO har vist interesse for initiativet og modelleringen. Norge leder en ad hoc arbeidsgruppe om «Livestock» i ISO innenfor dette arbeidet. I OPS Landbruk, og blant deltakerne, jobbes det i tillegg med å modellere og standardisere for bedre digital samhandling om geografisk stedfesteinformasjon. Dette er en videreføring av det tidligere Skifteregister-arbeidet i OPS Landbruk. Nibio har blant annet publisert en rapport om deling av presis stedfestet skifteinformasjon i landbruket (Botnevik m.fl., 2025).

3.4 Standardiseringsarbeidet

I Norge er det tre hovedorganisasjoner som har ansvar for utvikling og forvaltning av standarder: Standard Norge, Norsk Elektroteknisk Komité (NEK) og Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom). Standard Norge er en nøytral og uavhengig medlemsorganisasjon for standardisering. Standard Norge er Norges medlem i Den internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO og den europeiske standardiseringsorganisasjonen CEN og har enerett på å fastsette og utgi Norsk Standard. Standard Norge utvikler, publiserer og forvalter standarder innenfor de fleste områder i samfunnet. NEK har ansvaret for norsk standardiseringsarbeid innen el- og ekom, og er ansvarlig for utarbeidelse og godkjenning av norske elektroniske standarder. NEK er det norske medlemmet i den europeiske standardiseringsorganisasjonen innen elektronikk CENELEC og den tilsvarende globale organisasjonen IEC. Nkom er et norsk fagorgan for telestandardisering, og er et bindeledd for norske myndigheter, norsk industri og det øvrige norske samfunnet inn mot standardiseringsarbeidet.

Standarder er frivillige dokumenter utviklet gjennom en konsensusbasert prosess. De kan spille en viktig rolle i å forenkle og effektivisere regelverk. Ved å referere til standarder, for eksempel i veiledninger til forskrifter, kan man oppnå større fleksibilitet, redusert detaljstyring og en mer dynamisk tilpasning til teknologisk utvikling. Særlig aktuelt er dette på områder preget av rask teknologiutvikling, høy kompleksitet eller behov for internasjonal harmonisering.

Ved å henvise til standarder i regelverket, angir man en måte å ivareta krav på. Standarder skal naturligvis ikke erstatte lover og forskrifter, men vise vei for regelverksbrukerne. Bruken av standarder i regelverk kan være en effektiv måte å involvere berørt næringsliv på. Det kan sørge for at regelverket står seg over tid og bidra til at de som lager regelverket, er oppdatert på den teknologiske utviklingen innfor sitt felt.

Forenklingspotensialet er bredt akseptert internasjonalt. I Europa gir EU-kommisjonen og EFTA-sekretariatet europeisk standardisering i oppdrag å utarbeide europeiske standarder og her er bruken av standarder i regelverk i stor grad koordinert fra høyt nivå. Verdens handelsorganisasjons (WTO) avtale om tekniske handelshindringer (WTOs TBT-avtale) skal sikre at nasjonale forskrifter, standarder og prosedyrer for samsvarsvurdering ikke skaper unødvendige hindringer for internasjonal handel. Bruken av standarder trekkes fram som harmoniserende og et verktøy som fremmer effektivitet og produksjon. I Norge brukes standarder i regelverksutforming på en rekke områder som for eksempel samfunnssikkerhet, petroleum og bygg og anlegg.

Standardisering er viktig for forenklingsarbeidet for næringslivet i Norge fordi det bidrar til å redusere kompleksiteten i regelverket og gjøre det lettere å forstå og etterleve krav. Ved å vise til anerkjente standarder i regelverk og veiledninger, kan man erstatte detaljerte forskriftskrav med fleksible og teknologinøytrale løsninger. Dette gjør det enklere for næringslivet å tilpasse seg nye krav uten å måtte forholde seg til hyppige regelverksendringer.

Standarder utvikles gjennom konsensusprosesser og involverer ofte næringslivets aktører, noe som gir økt eierskap og relevans. Det styrker dialogen mellom myndigheter og næringsliv og gjør det lettere å utvikle regelverk som er praktisk anvendbart. I tillegg fremmer standardisering internasjonal harmonisering og reduserer tekniske handelshindringer, noe som er særlig viktig for eksportrettede norske bedrifter.