Meld. St. 21 (2011–2012)

Norsk klimapolitikk

Til innholdsfortegnelse

11 Kunnskap om klimaendringer og utslippsreduksjoner – forskningsbehov, teknologiutvikling og kompetanse

11.1 Forskning og utredning

Klimautfordringene stiller samfunnet overfor store langsiktige utfordringer. Kunnskap om hvordan konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren kan begrenses, særlig forskning på utslippsreduserende teknologier og praksis, vil spille en avgjørende rolle. Klimaforskning er internasjonal, samtidig som hvert land trenger tilpasset klimakunnskap for å møte klimautfordringen. En god nasjonal forskningsbasis gjør også Norge i stand til å gi betydelige bidrag til den internasjonale klimaforskningen.

Regjeringen vil:

  • Fortsette å trappe opp klimaforskningen med spesiell vekt på rammebetingelser, virkemidler og teknologi for reduserte klimagassutslipp.

  • Bidra til den globale innsatsen for å styrke kunnskapsgrunnlaget i klimaarbeidet og til at den grunnleggende klimaforskningen styrkes.

  • Basert på erfaringene med dagens lovgivning og virkemiddelbruk vil regjeringen vurdere hensiktsmessigheten av en egen klimalov.

11.2 Kunnskap om klimaendringer

Norges rolle som energinasjon med en ambisiøs klima- og miljøpolitikk er med på å påvirke innretningen av norsk forskning. Som resultat av en langsiktig og målrettet satsing har Norge bygget opp fagmiljøer innen energiforskning og klimaforskning som er blant verdens fremste på sine spesialfelt, jf. St.meld. nr. 30 (2008–2009) Klima for forskning.

Forskning og utdanning spiller en viktig rolle i utviklingen av kunnskap om og erkjennelse av alvoret i den globale oppvarmingen. Norske forskere og fagmiljøer er sentrale i dette arbeidet. Vi vet mye om klimaendringene og hvilke utfordringer som følger med global oppvarming. Myndigheter og mange bedrifter arbeider nå målrettet for å møte klimautfordringen og begrense den globale oppvarmingen. Men det er fortsatt mye som gjenstår.

  • Det er behov for mer kunnskap om hvordan klimasystemet påvirkes av utslipp av klimagasser, særlig samspillet mellom menneskeskapte utslipp og naturlige klimaprosesser. Den grunnleggende kunnskapen om klimasystemet er nødvendig for å forstå hvordan klimaet vil endre seg.

  • Det er behov for å vite mer om hvordan naturen, våre havområder og samfunnet påvirkes av klimaendringene og de fordelingsvirkninger dette får for lokalsamfunn. Kunnskap om konsekvensene av klimaendringene bør ligge til grunn når vi legger langsiktige planer, bygger nye bedrifter, veier eller annen infrastruktur med lang levetid.

  • Skal vi lykkes med å begrense den globale oppvarmingen, må utslippene ned. Som vi har redegjort for tidligere i denne meldingen stiller dette samfunnet overfor store utfordringer. Kunnskap er en nøkkel til å utvikle og ta i bruk framtidas utslippsfrie energi- og transportløsninger, og få til omstillingene som bringer oss nærmere lavutslippssamfunnet.Vi trenger også mer kunnskap om tiltak for å øke naturens evne til karbonbinding, både i havet og på land.

Energiforskning og klimaforskning er høyt prioritert, og bredt politisk forankret i klimaforliket.

I kapittel 2 er det redegjort for kunnskapsstatus og hva vi vet om klimaendringene. I andre kapitler i denne meldingen omtales virkemidler for å stimulere samfunnet til å ta i bruk framtidas løsninger. I dette kapittelet presenteres hvordan kunnskapsmiljøene bidrar. Den grunnleggende klimaforskningen og forskning som har betydning for utslippene av klimagasser omtales her. Kunnskapsbehov knyttet til effekter, konsekvenser og samfunnets tilpasning til klimaendringene vil bli vurdert i den varslede stortingsmeldingen om klimatilpasning.

11.3 Mål og sentrale hensyn

Regjeringen vil fortsette å trappe opp klimaforskningen med spesiell vekt på rammebetingelser, virkemidler og teknologi for reduserte klimagassutslipp. Regjeringen vil også bidra til den globale innsatsen for å styrke kunnskapsgrunnlaget i klimaarbeidet og til at den grunnleggende klimaforskningen styrkes. De mål og hensyn som er omtalt her, er avgrenset til kunnskap knyttet til klimasystemet og til klimagassutslipp.

Klimaendringene er en global miljø- og samfunnsutfordring som krever en langsiktig, forutsigbar og solid forskningsinnsats. Kunnskapsproduksjonen på klimaområdet skal bidra til Norges overordnede mål om å styrke det internasjonale rammeverket på klimaområdet og redusere utslippene av klimagasser.

Klimaendringene vil prege samfunnet i økende grad utover i dette århundret. Det er fortsatt usikkerhet om hvordan endringene vil arte seg, særlig på lokalt og nasjonalt nivå, der effektene oppleves. Klimaforskningen skal bidra til å redusere usikkerheten om hvordan klimaendringene vil utvikle seg. Dette er også en helt nødvendig plattform for å analysere konsekvensene av klimaendringene og utvikle strategier og praktisk politikk for å gjøre samfunnet bedre tilpasset framtidas klima.

Forskningsinnsats samt utvikling og innføring av nye klimavennlige løsninger og teknologier er en nødvendig del av arbeidet med å omstille det norske samfunnet for å redusere utslippene av klimagasser. Vi trenger både ny teknologi, og kunnskap om hvordan ny teknologi blir tatt i bruk innenfor ulike samfunnssektorer og næringer. Også den samfunnsvitenskapelige forskningen har derfor en viktig rolle i klimaarbeidet og er en del av bakgrunnen for etableringen av tre nye forskningssentre for miljøvennlig energi i 2011.

Klimautviklingen er global og vil påvirke alle nasjoner. Internasjonalt samarbeid er nødvendig blant annet for å samordne aktivitet og dele kunnskap som har verdi for flere land. Norsk forskning må ses i en internasjonal sammenheng, og innsatsen bør rettes inn mot områder der norsk forskning kan gjøre en forskjell. For store befolkningsgrupper i verden får klimaendringene langt mer alvorlige konsekvenser enn her hjemme i Norge. I utsatte utviklingsland trues tilgangen til mat og rent vann. Samtidig vil en overveiende andel av utslippsveksten framover komme i utviklingslandene. Norge kan derfor bidra til å utvikle og dele klimakunnskap med andre land, herunder utviklingsland. Dette gjelder både den grunnleggende kunnskapen om klimasystemet og kunnskap om lavutslippsløsninger, for å bidra til omstilling og reduserte utslipp fra utviklingsland.

Klimaforskning spenner i sin natur svært bredt, fra naturvitenskapelig forskning om selve klimasystemet, til forskning innenfor nær sagt alle fagdisipliner om blant annet løsninger for å begrense utslipp av klimagasser. Mye av den forskningen som hører til enkelte sektorer vil samtidig være klimarelevant forskning, for eksempel forskning på fornybar energi, deler av miljøteknologi og om utnytting av naturens evne til å binde og lagre karbon.

Boks 11.1 Tareskog i et klimaperspektiv

Tareskogene utenfor Norges kyst er blant klodens mest produktive økosystemer, men store deler av tareskogen er nedbeitet. Ved å restaurere tareskogen kan en øke opptaket av CO2 og samtidig øke potensialet for produksjon av mat, fôr og bioenergi. Mer kunnskap om potensialet for binding av CO2 i marine økosystemer og mulige tiltak er nødvendig blant annet for å kartlegge miljøpåvirkninger og kostnadseffektiviteten til tiltakene.

En av de sentrale egenskapene ved forskning er nettopp at kunnskap som er utviklet på ett felt, kan få betydning på et annet felt. Derfor er møteplasser for tverrfaglig dialog en viktig side av den nasjonale forskningsorganiseringen. For å sikre langsiktig kompetanse på området, må kunnskapsutviklingen omfatte høyere utdanning og grunnleggende forskning. Det vil også være nyttig for utvikling og rekruttering av klimarelevant kompetanse til forskning, forvaltning og næringsliv.

En vellykket kunnskapssatsing skal:

  • holde høy kvalitet og styrke det nasjonale og internasjonale forskningssamarbeidet.

  • sørge for at alle relevante fagområder, herunder også samfunnsvitenskapene og humaniora, bidrar til nødvendig, bred kompetanse.

  • understøtte handling hos den enkelte, i samfunnet og i næringslivet.

  • understøtte en bærekraftig utvikling og utslippsreduksjoner.

  • møte de særskilte kunnskapsbehovene som finnes i forvaltningen, næringslivet og samfunnet for øvrig.

  • utnytte Norges unike geografiske beliggenhet, kompetanse og infrastruktur.

  • bidra til at næringslivets verdiskapningspotensial utnyttes og styrkes.

  • bidra til at Norge tar ansvar for å dele klimakunnskap med utviklingsland.

11.4 Klimaforskning i Norge

Norge har flere sterke miljøer innen klimaforskning, også på høyt internasjonalt nivå. Norsk klimaforskning er viktig for samfunnets tilgang til oppdatert kunnskap og for mulighetene til å etablere strategisk internasjonalt samarbeid på klimarelaterte politikk- og næringsområder.

Boks 11.2 Norske bidrag til FNs klimapanel

I arbeidet med Klimapanelets femte hovedrapport, som kommer i 2013 og 2014, deltar hele 19 forfattere fra Norge. Forfatterne fra Norge har bakgrunn fra ulike fagfelt og forskningsmiljøer, og sammensetningen viser også bredden i klimaforskningen og arbeidet til FNs klimapanel. I langt større grad enn i arbeidet med tidligere rapporter deltar forskere fra samfunnsfaglige forskningsdisipliner og -institusjoner. Totalt er rundt 830 forskere og eksperter valgt ut til arbeidet med hovedrapporten. Det er Klima- og forurensningsdirektoratet som koordinerer Norges bidrag til FNs klimapanel.

Den nasjonale statistikken fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) viser at volumet på norsk klimaforskning i 2009 var 790 millioner kroner. Dette tallet omfatter klimaforskning og klimateknologi, men ikke forskningen på fornybar energi, fangst og lagring av CO2 eller annen miljørelatert energiforskning. Det meste av klimaforskningen er offentlig finansiert. I 2007 var næringslivets andel av klimaforskningen kun 15 prosent mens EUs rammeprogram for forskning bidro med 10 prosent.

Økte bevilgninger til FRAM-senteret (nærmere omtalt under punkt 11.6) og til Senter for klimadynamikk ved Bjerknessenteret har bidratt til å opprettholde og styrke kapasiteten i norsk klimaforskning. Universitetet i Bergen er vertskap for Senter for klimadynamikk, Havforskningsinstituttet, Nansensenteret og Uni Research er partnere. Senter for klimadynamikk bygger videre på samarbeidet gjennom Bjerknessenteret for fremragende forskning (2003–2012) og har som hovedområder:

  • naturlige og menneskeskapte klimaendringer

  • prosessforståelse og usikkerhet

  • regionalisering og ekstremer

  • klimafølsomhet og terskler

  • fortidas, nåtidas og framtidige endringer i havnivå

  • karbonkretsløpet og det marine økosystemet

Tradisjonelt har norsk klimaforskning vært rettet inn mot klimasystemet, med vekt på forståelse av prosesser og endringer i atmosfære og hav. Norge har også mange gode fagmiljøer og infrastruktur som forsker på effekter av klimaendringer, men disse er ofte mindre fagmiljøer og forskningsfeltet er mer fragmentert. Samfunnsvitenskapelig forskning om hvordan klimaendringene virker på samfunnet og hvordan samfunnet bør innrette seg framover, har lenge vært svakt utviklet, men er betydelig styrket den senere tid.

Boks 11.3 Oppfølging av klimaforliket og klimameldingen: Forskning

St.meld. nr. 34 (2006–2007) Norsk klimapolitikk og avtalen om klimameldingen, jf. Innst. S. nr 145, omfatter tiltak og virkemidler. Nedenfor redegjøres det kort for oppfølgingen av dette innenfor forsking. Foreslåtte tiltak og virkemidler i denne stortingsmeldingen kommer i tillegg.

Prioriteringer: Klima er et prioritert område i nasjonale FoU-satsinger, bilateralt forsknings- og utviklingssamarbeid, nordisk og internasjonalt samarbeid. Klima21 la fram forsknings- og utviklingsstrategi i februar 2010. Strategien danner grunnlag for prioriteringer i departementer og Forskningsrådet.

Opptrappingsplan: Klimaforskningen ble styrket med 50 millioner kroner i 2010, blant annet til etableringen av Senter for klimadynamikk i Bergen. I 2011 ble det avsatt 45 millioner kroner til et nytt polarforskningsprogram i Norges forskningsråd, der en betydelig andel går til klimaforskning. Til FRAM nordområdesenter for klima- og miljøforskning ble det bevilget 31 millioner kroner i 2011. Klimaforskning er prioritert i Kinaprogrammet og Indiaprogrammet i Forskningsrådet, som hver fordeler 20 millioner kroner årlig. De økte bevilgningene til klimaforskningen er videreført i 2012.

Fornybare teknologier offshore: Nasjonal strategi for fornybar energiproduksjon til havs ble lagt fram av regjeringen i 2009 i Ot.prp. nr. 107 (2008–2009) og ble behandlet i Stortinget samtidig med vedtak av ny lov om fornybar energiproduksjon til havs (Havenergilova). Vurdering av hvilke arealer i norske havområder som kan være aktuelle for en fremtidig havvindutbygging er igangsatt, og strategiske konsekvensutredninger forventes avsluttet i 2012.

Som en oppfølging av klimaforliket ble det i 2008 tatt inn som et særskilt vilkår i Enovas avtale at fornybar energiteknologi offshore skal være et prioritert område. Enova gir investeringsstøtte til fullskala demonstrasjon av nye energiteknologier, herunder til demonstrasjonsprosjekter innen fornybar marin kraftproduksjon.

Som en del av regjeringens satsing på miljøteknologi er støtten til uttesting (pilot, prototyp, demo) av umodne teknologier innenfor havenergi styrket med til sammen 30 millioner kroner over statsbudsjettet for 2011. To av de såkalte forskningssentrene for miljøvennlig energi (FME) er rettet mot vindkraft offshore, og et senter er rettet mot samspillet mellom vann- og vindkraft.

Forskning på ny fornybar energi: Regjeringen har fulgt opp veksten i bevilgningene til forskning på fornybar energi som forutsatt i klimaforliket med en vekst på 600 millioner kroner for perioden 2008–2010. Dette har blant annet gitt 11 Forskningssentre for miljøvennlig energi og styrking av ulike programmer. De offentlige bidragene til forskning på fornybare energikilder er i 2010 på nivå med tilsvarende offentlig bidrag til petroleumsforskningen. Den offentlige finansierte petroleumsforskningen har hatt et betydelig fokus på klima.

Program for miljøteknologi: I 2010 ble det lansert et nytt miljøteknologiprogram for kommersialisering av miljøteknologi med en ramme på 500 millioner kroner i perioden 2011–2013. Dette kommer i tillegg til miljøteknologiordningen under Innovasjon Norge.

Forskningsrådets portefølje utgjør litt under halvparten av den nasjonale innsatsen på klimaforskning. I 2010 bevilget Forskningsrådet totalt om lag 350 millioner kroner til klimarelatert forskning. Av dette ble rundt 100 millioner kroner bevilget fra målrettede virkemidler for klimaforskning (primært NORKLIMA). Det resterende kom fra virkemidler som ikke er spesielt øremerket klimaforskning, men til andre områder som polarforskning (der anslagsvis 80 prosent er klimaforskning), ordningen med sentre for fremragende forskning (med blant annet Bjerknessenteret), vitenskapelig utstyr og ulike sektorrettede programmer.

Om en regner med satsingen på miljøvennlig energi har innsatsen i denne regjeringsperioden samlet sett økt fra om lag 400 millioner kroner årlig til om lag 1,3 milliarder kroner. Denne regjeringen har videre økt bevilgningene til utviklingsforskning gjennom Forskningsrådet, med fokus på blant annet miljø, klima og energi. Disse bevilgningene skal i størst mulig grad benyttes i utviklingslandene. Det er satt i gang et omfattende samarbeid med Kina om klima-, miljø- og velferdsforskning.

Klima21 ble opprettet av regjeringen i 2008 som en oppfølging av avtalen om klimameldingen. Klima21 leverte forslag til strategi «Forskning for klima» i 2010 med tre hovedprioriteringer:

  • Klimasystemet

  • Klimaendringer – konsekvenser og tilpasninger

  • Reduserte klimagassutslipp

To av de tre prioriteringene er relevante for denne meldingen: klimasystemet og reduserte klimagassutslipp.

Bredden i klimaforskningen stiller særskilte krav til koordinering og samarbeid på tvers av tradisjonelle fag- og sektorgrenser og mellom nasjonale og internasjonale satsinger. Her har Norges forskningsråd, som bidrar med betydelig finansiering, et hovedansvar som koordinator og strategisk rådgiver.

Mye av klimaforskningen forutsetter avanserte observasjonssystemer, kostbar datainnsamling og stor beregningskapasitet. Samarbeid på tvers av landegrenser, fagområder og institusjoner er nødvendig for å sikre god ressursutnyttelse og få raske resultater med høy kvalitet.

EUs rammeprogrammer for forskning er en viktig arena for multilateralt klimaforskningssamarbeid og norske forskere har god gjennomslagskraft her. Norge er også med i utvikling av nye felleseuropeiske programsatsinger på klimaområdet (Joint Programming Initiatives). Disse kan få stor betydning for prioriteringer og strukturering av europeisk klimaforskning framover. Klimaforskning er også et prioritert område i bilateralt forskningssamarbeid med sentrale samarbeidsland som blant andre USA og Kina og i nordisk samarbeid gjennom det såkalte Toppforskningsinitiativet (TFI) og er den største felles nordiske forsknings- og innovasjonssatsingen noen gang. Initiativet skal koble sammen forskning, innovasjon og næringsliv.

11.5 Forskning og utvikling innen energieffektivisering, fornybar energi, fangst og lagring av CO2 og miljøteknologi

Fra 2008 startet regjeringen med bakgrunn i klimaforliket en kraftig opptrapping av forskningen på fornybare energikilder og fangst og lagring av CO2. Et viktig element i denne satsingen var etablering av åtte forskningssentre for miljøvennlig energi (FME) i 2009. Forskningssentre for miljøvennlig energi er tidsbegrensede forskningssentre som har en konsentrert og langsiktig forskningsinnsats på høyt internasjonalt nivå for å løse utvalgte utfordringer på energiområdet. Sentrene for miljøvennlig energi er innrettet og spisset for å utvikle framtidas energiløsninger. I slike sentre går utvalgte forskningsmiljøer og næringslivet sammen om en satsing på teknologi innen bestemte temaer. Det ble etablert åtte sentre innenfor områdene offshore vindkraft, solceller, bioenergi, fangst og lagring av CO2, energieffektivisering i bygg og teknisk og miljøriktig utvikling av fornybar energi. I det sist nevnte senteret har forskningen rettet seg mot utfordringer innen blant annet vannkraft, vindkraft, overføringslinjer og gjennomføring av miljø- og energipolitikk.

I 2011 ble det etablert tre nye samfunnsvitenskapelige sentre (FME) innenfor energi- og klimaforskning. Disse består av ledende samfunnsfaglige forskningsmiljøer i partnerskap med offentlige og private aktører. Utvikling av samfunnsvitenskapelige og samfunnsøkonomiske metoder og modeller vil være en viktig del av sentrenes arbeid. Sentrene skal ha fremragende kompetanse på sentrale temaområder og skal ha et flerfaglig samarbeid. Samfunnsvitenskaplig kunnskap og forskning er viktig for utformingen av fremtidens energipolitikk, og de nye forskningssentrene er en del av regjeringens langsiktige satsing på fornybare og klimavennlige energiløsninger.

De siste årene har det vært en bred og betydelig styrking av programmer i Norges forskningsråd med relevans for fornybar energi, energieffektivisering og fangst og lagring av CO2 (RENERGI og CLIMIT). Regjeringen har blant annet sørget for en betydelig satsing på forskning og utvikling innen havvind. Forskning og utvikling for å få ned kostnadene på de ulike teknologiene er viktig for økt bruk av renere energiformer.

Norge har satset store ressurser over flere år på utvikling av nye teknologier for fangst og lagring av CO2. Teknologisenteret på Mongstad (TCM) er designet for å fange 100 000 tonn CO2 per år, og vil bli det største demonstrasjonsanlegget av sitt slag i verden. Gjennom teknologisenteret skal det vinnes praktisk erfaring med fangstteknologier. Senteret skal bidra til teknologiutvikling for økt utbredelse av anlegg for CO2-fangst globalt. Testsenteret på Mongstad skal åpnes i mai 2012. Senteret har allerede fått stor internasjonal oppmerksomhet, og testaktivitetene og resultatene av disse vil kunne bli viktige for realisering av fullskala CO2-fangst. Bygging av fullskala anlegg vil bidra til å utvikle teknologi for CO2-håndtering videre og på sikt oppnå kostnadsreduksjoner. Byggingen av et fullskala CO2-håndteringsanlegg i tilknytning til kraftvarmeverket på Mongstad vil i den sammenheng være et viktig bidrag. Som følge av klimaforliket har det vært en betydelig opptrapping av forskningsaktiviteten innen fangst og lagring av CO2. Det er stor forskningsaktivitet knyttet til utvikling av nye metoder for fangst av CO2, slik at kostnadene kan reduseres. Det gis støtte til både forskning og demonstrasjon av teknologier for fangst og lagring av CO2 gjennom CLIMIT-programmet, som administreres av Norges forskningsråd og Gassnova i samarbeid.

Enova tilbyr investeringsstøtte og rådgivning i forbindelse med fullskala demonstrasjon av nye energiteknologier. Blant annet gis det støtte til demonstrasjon av mer energieffektive produksjonsprosesser i industrien og til demonstrasjon av fornybar energiproduksjon. Gjennom å gi støtte til demonstrasjon og markedsintroduksjon, har Enova en viktig rolle når teknologien skal modnes. For regjeringens videre satsing gjennom Enova henvises det til kapittel 5. Gjennom forskningsprogrammet PETROMAKS og DEMO2000 gis det støtte til utviklings- og demonstrasjonsprosjekter for petroleumsteknologi. Modning og kommersialisering av slik teknologi kan bidra til lavere utslipp av klimagasser gjennom mer energieffektiv utbygging og drift av olje- og gassinstallasjoner.

Boks 11.4 Petroleumsforskning kan bidra til reduserte klimautslipp

Tiltak iverksatt i petroleumssektoren i perioden 1994–2007 har ifølge Konkraft samlet sett ført til unngåtte CO2-utslipp på 40 millioner tonn. Mer effektiv kraftproduksjon kan ifølge SINTEF redusere utslippene fra turbiner med inntil 35 prosent. Forskning på nye måter å bore på i Petromaksprogrammet og Demo 2000 viser at utslipp til luft kan reduseres med 40–85 prosent. Studier av Åsgard-feltet viser at undervannskompresjon i stedet for kompresjon på plattform nesten kan halvere energiforbruket og CO2-utslippene. Det tar imidlertid lang tid fra utviklingsstadiet til en ny teknologi tas i bruk.

Brukerstyrt innovasjonsarena er forskningsrådets største program for å stimulere til økt forskningsinnsats i næringslivet. Innovasjonsarenaen har også fokus på miljøvennlig energi og miljøteknologi. Bevilgningen til miljøvennlig energi utgjør her om lag 20 prosent av den samlede bevilgningen.

Regjeringen la våren 2011 fram en strategi for miljøteknologi «Næringsutvikling og grønn vekst» hvor utvikling og bruk av klimavennlig teknologi står sentralt. Det er regjeringens visjon at norsk næringsliv skal bli en sentral leverandør av miljøteknologi, og klimavennlige teknologier står i en særstilling. Det er potensial for verdiskaping og nye arbeidsplasser innenfor mange klimarelaterte teknologiområder, blant annet fra fornybar energi og energieffektivisering, klimavennlige transportløsninger, mer klimavennlig teknologi innen fossil produksjon og bruk, rent vann samt miljøovervåkning. Strategien legger opp til en offensiv innsats fra regjeringen langs hele innovasjonskjeden. Den er utviklet langs seks dimensjoner; kommersialisering og teknologitesting, forskning og kompetanseutvikling, nettverk og samarbeid, miljøreguleringer, anskaffelser i offentlig sektor og videreutvikling av kunnskapsgrunnlaget for politikken.

Fasen hvor teknologien skal testes ut og lanseres i markedet er en særlig stor utfordring for næringslivet. Investeringskostnadene er store blant annet ved utvikling av pilotprosjekter, teknologiverifisering og demonstrasjon. Regjeringen har bedret rammevilkårene for næringslivet gjennom å etablere et treårig program for miljøteknologi på 500 millioner kroner for perioden 2011–2013. I 2010 ble miljøteknologiordningen under Innovasjon Norge opprettet med en bevilgning på 140 millioner kroner. Det er også opprettet et programråd under programmet, som skal bidra til å samordne virkemiddelbruken, foreslå videre innretning og videreutvikling av strategien.

11.6 Klimakunnskap et sentralt tema i regjeringens nordområdemelding

Arktisk råds klimarapport fra 2004 (Arctic Climate Impact Assessment) slår fast at de største klimaendringene er forventet i Arktis, men at det også er store kunnskapshull om mekanismene som styrer klimautviklingen i dette området. Norge har et særlig ansvar for å utvikle kunnskap om polare områders og havets betydning for klimautviklingen.

I november 2011 la regjeringen fram Meld. St. 7 (2011–2012) Nordområdene – visjoner og virkemidler. Det er et hovedbudskap i meldingen at kunnskap er selve navet i nordområdesatsingen og at Norge skal ha som ambisjon å være ledende på kunnskap om, for og i nord. I meldingen fremheves regjeringens arbeid med å styrke kunnskapen om klimaendringene i Arktis og konsekvenser av disse endringene regionalt og globalt. Det varsles at regjeringen vil videreutvikle kunnskapsmiljøene ved Fram-senteret i Tromsø slik at senterets miljøer fortsatt skal være internasjonalt ledende på forskning om klima og miljø i nordområdene. Regjeringen går også inn for å anskaffe et nytt isgående forskningsfartøy med hjemmehavn i Tromsø. Tidspunktet for gjennomføring vil regjeringen komme tilbake til.

Framsenteret ble etablert i Tromsø i 2010. Det er et mål at Framsenteret skal bidra til å gjøre Norge til den beste forvalter av miljøet og natur- og kulturressursene i nordområdene.

Den faglige aktiviteten er konsentrert om fem hovedsatsinger:

  • Effekter av klimaendringer på fjord- og kystøkologi i nord.

  • Havisen i Polhavet, teknologi og avtaleverk.

  • Havforsuring og økosystemeffekter i nordlige farvann.

  • Effekter av klimaendringer på terrestre økosystemer, landskap, samfunn og urfolk.

  • Miljøgifter, effekter på økosystemer og helse.

For å utvikle kunnskap om klima og miljø som vil gjøre Norge bedre i stand til å forvalte hav- og landområder i nord og ressursene der, har regjeringen etablert senter for is, klima og økosystemer (ICE) tilknyttet Norsk Polarinstitutt i Tromsø.

Figur 11.1 Forskningskipet Lance tilhører Norsk Polarinstitutt og brukes til undersøkelser i Arktis

Figur 11.1 Forskningskipet Lance tilhører Norsk Polarinstitutt og brukes til undersøkelser i Arktis

Kilde: Foto: Ole Magnus Rapp/Aftenposen/NTB scanpix

Klimaprosessene og klimaendringene i Arktis er viktige sett både i et nasjonalt og et regionalt perspektiv. Bedre kunnskap om klima og miljø er derfor av stor strategisk betydning for forvaltning, klimatilpasning og samfunnsplanlegging i nord. Klimaprosessene og klimaendringene i Arktis har imidlertid også en nøkkelrolle i forhold til det globale klimaet og sentrale globale miljøspørsmål. Bedre forståelse av disse prosessene er kritisk for å forutsi framtidige klimaendringer. Oppbygging av kunnskap på dette feltet vil derfor også være et viktig bidrag til det internasjonale klimaarbeidet.

Det internasjonale polaråret 2007–2008 (IPY) utgjorde i Norge et fireårig forskningsprogram. Kjernen i IPY var intensiv datainnsamling i to sommersesonger både i nord og i sør i perioden fra 1. mars 2007 til 1. mars 2009. Den involverte mange titusener av forskere fra 63 forskjellige nasjoner. I Norge ble i alt 27 forskningsprosjekter finansiert med en samlet bevilgning på 288 millioner kroner. Svært mye av dette var polar klimaforskning. Prosjektene har blant annet bidratt til bedre varsling av ekstremvær i Arktis.

I regjeringens satsing er nordområdene ikke avgrenset til kun norske områder. Blant våre mest sentrale samarbeidspartnere er de sirkumpolare nasjonene, øvrige medlemmer av Arktisk råd, sentrale EU-land samt store nasjoner som er aktive på Svalbard (Kina og India).

Forskning og høyere utdanning er én av tre hovedaktiviteter på Svalbard og den internasjonale aktiviteten innenfor klimaforskning er stor. Svalbard Integrated Arctic Earth Observing System (SIOS) er et internasjonalt infrastrukturprosjekt initiert av Norge der om lag 20 land deltar. Hovedmålet er samarbeid om og videreutvikling av observasjonssystemer og data som kan brukes i avanserte Earth System-modeller. Det tas sikte på at SIOS igangsettes i 2013.

Russland står imidlertid i en særstilling som samarbeidspartner i nord blant annet på grunn av felles klima- og miljøutfordringer. Det er derfor viktig at norske fagmiljøer innenfor klimafeltet utvikler samarbeidet med russiske partnere både på forsker- og institusjonsnivå. Regjeringen har styrket samarbeidsprogrammet med Russland innen høyere utdanning og forskning.

11.7 Oppbygging av klimakompetanse i samfunnet

Det er i samspillet utdanning, forskning og innovasjon at kompetanse oppstår og kommer til anvendelse. Dersom Norge fortsatt vil stå i front for langsiktig og målrettet kunnskapsutvikling på klimaområdet, er det nødvendig å definere hvilke roller og ansvar utdanningssystem og arbeidsliv har for å skaffe til veie nødvendig kompetanse.

Grunnlaget for klimainteresse og -kunnskap blant barn og unge legges gjennom ulike nivåer i utdanningssystemet og allerede i barnehagen. Det er sentralt å stimulere til interesse for realfag og annen relevant kompetanse på alle nivåer i utdanningssystemet, fra barnehage til høyere utdanning og forskerrekruttering, og innen livslang læring. Utdanning for bærekraftig utdanning er forankret i læreplaner, det finnes flere konkrete satsinger som Klimaløftet (i regi av Miljøverndepartementet) og Den grønne skolesekken.

Flere utdanningsprogram har en miljø- og klimaprofil. Klimautviklingen gir også behov for etter- og videreutdanning innenfor enkelte yrker. Personer med høyere utdanning deltar i større grad enn de med lavere utdanning. Spesielt på fagarbeidernivået finnes yrker som har nøkkelroller i å utvikle et klimavennlig samfunn.

Relevant utdanning og kompetanseutvikling som forutsetning for et klimavennlig samfunn ble også tatt opp i forbindelse med Klimakur 2020 og i Klimatilpasningsutvalgets rapport, NOU 2010: 10 Tilpassing til eit klima i endring.

Til dokumentets forside