Meld. St. 21 (2011–2012)

Norsk klimapolitikk

Til innholdsfortegnelse

5 Fastlandsindustri og petroleumsvirksomhet

5.1 Fastlandsindustrien

5.1.1 Satsing på teknologi og omstilling gjennom et klima- og energifond

Skal verden lykkes med å redusere de globale utslippene av klimagasser de neste tiårene, er det avgjørende at det utvikles nye teknologiske løsninger. Det meste av teknologiutvikling skjer i og finansieres av det private næringslivet. Den viktigste driveren for teknologiutvikling er å prise utslipp av klimagasser. Når utslipp prises, blir det mer lønnsomt å kutte utslipp og å utvikle ny, klimavennlig teknologi. Enda flere kilder til klimagassutslipp vil være omfattet av CO2-avgift og kvoteplikt fra neste år. Regjeringen går også inn for å øke CO2-avgiften på sokkelen.

Norge er et lite land med en relativt smal næringsstruktur. Dermed er vi i stor grad avhengig av teknologiutvikling internasjonalt for å redusere våre hjemlige utslipp av klimagasser. Teknologi utviklet i utlandet (for eksempel lavutslippsbiler) kan bidra sterkt til å redusere utslippene i Norge, på samme måte som teknologi utviklet i Norge (for eksempel Mongstad) kan bidra til å redusere utslippene i andre land. Dette understreker det gjensidige avhengighetsforholdet mellom den nasjonale og internasjonale klimapolitikken.

Regjeringen foreslår en nasjonal satsing på klimateknologi. Satsingen har som mål å redusere klimagassutslipp og gi varige energibesparelser i industrien gjennom å utvikle og ta i bruk teknologier som kan bidra til dette.

Teknologisatsingen skal forvaltes av Enova. Enova skal følge opp satsingen i nært samarbeid med næringslivet, forskningsmiljøer, Klima- og forurensingsdirektoratet og andre relevante offentlige etater. Satsingen skal bygge på klimafaglig og teknologifaglig kompetanse.

Enova skal kunne gi støtte til investeringer i fullskala produksjonslinjer. Samarbeidet skal forankres i avtaler med klart definerte mål om utvikling og bruk av teknologi som gir utslippsreduksjoner.

Teknologisatsingen finansieres fra et nytt fond for klima, fornybar energi og energiomlegging, samt fra deler av midlene som frigjøres som følge av innføring av el-sertifikater. Fondet for klima, fornybar energi og energiomlegging etableres med utgangspunkt i Enovas Grunnfond med to deler. En som ivaretar oppgavene som Enova har i dag, og en som ivaretar den nye satsingen på klimateknologi. Avkastningen fra et fondsnivå som går utover dagens nivå på 25 milliarder kroner, skal brukes til å finansiere klimateknologisatsingen. Det nye fondet styrkes med 5 milliarder kroner i 2013, slik at det får en kapital på til sammen 30 milliarder kroner. Regjeringen vil innen 2020 gradvis øke fondskapitalen opp til 50 milliarder kroner.

Også Enovas øvrige oppgaver skal styrkes i årene framover. Dette gjelder for eksempel innsatsen for overgang fra fossilbasert energibruk til fornybar energi, og innsatsen for energieffektivisering. Enova skal blant annet kunne legge til rette for miljøvennlig energiomlegging i husholdninger. Satsingen på disse oppgavene finansieres ved at deler av midlene som frigjøres som følge av innføring av el-sertifikater, beholdes av Enova.

Regjeringen vil:

  • Gjennomføre en klima- og teknologisatsing finansiert gjennom avkastningen fra et nytt fond for klima, fornybar energi og energiomlegging og deler av midlene som frigjøres som følge av innføring av el-sertifikater. Enova skal blant annet kunne gi støtte til fullskala produksjonslinjer.

  • Det nye fondet styrkes med 5 milliarder kroner i 2013, slik at det får en kapital på til sammen 30 milliarder kroner. Regjeringen vil innen 2020 gradvis øke fondskapitalen opp til 50 milliarder kroner.

  • Teknologisatsingen skal bygge på klimafaglig og teknologifaglig kompetanse.

  • Styrke Enovas øvrige oppgaver, slik som innsatsen rettet mot overgang fra fossilbasert energibruk til fornybar energi og energieffektivisering, blant annet gjennom å legge til rette for miljøvennlig energiomlegging i husholdningene.

  • Enovas resultatmål tilpasses slik at de også måles på teknologiutvikling som gir utslippsreduksjoner.

Boks 5.1 Klimakur 2020 om industrien

I Klimakur 2020s sektorrapport for industrien ble det identifisert til sammen 34 tiltak med et teknisk potensial for å redusere utslipp av klimagasser fra landbasert industri i Norge med 4,35 millioner tonn CO2-ekvivalenter per år innen 2020. Samfunnsøkonomiske tiltakskostnader spenner fra -790 kroner til om lag 3000 kroner per tonn CO2-ekvivalenter redusert. Tiltaksanalysen indikerer at det er mulig å redusere utslippene fra landbasert industri med til sammen 2,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter ved å gjennomføre tiltak som har en samfunnsøkonomisk tiltakskostnad under en kvotepris på 40 euro (350 kroner) i 2020. Dersom det kun utløses tiltak som er antatt å være bedriftsøkonomisk lønnsomme til en pris på inntil 40 euro, reduseres utslippsreduksjonspotensialet fra landbasert industri til 1,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter. I de makroøkonomiske beregningene i Klimakur 2020 ble det anslått at en kvotepris på 350 kroner i 2020 ville redusere utslippene i landbasert industri med nesten 3 millioner tonn. Halvparten av utslippsreduksjonen ville skje som følge av nedleggelser.

Usikkerheten i kostnadsanslagene er store, og enkelte undersøkelser peker i retning av at det kan være kostnader man ikke har lykkes i å kvantifisere i kroner, se omtale av Thema Consulting Group og Vista Analyses rapport fra 2011 «Itjnå som kjæm ta sæ sjøl? Hvorfor utløses ikke de lønnsomme klimatiltakene i Klimakur». Rapporten peker også på at anslag for det tekniske potensialet for utslippsreduksjoner i industrien kan være for høyt.

Boks 5.2 Oppfølging av klimaforliket og klimameldingen: Fastlandsindustri og petroleumsvirksomhet

St.meld. nr. 34 (2006–2007) Norsk klimapolitikk og avtalen om klimameldingen, jf. Innst. S. nr. 145, omfatter tiltak og virkemidler, i tillegg til CO2-avgift og kvoter. Nedenfor redegjøres det kort for oppfølgingen av dette innenfor fastlandsindustri og petroleumsvirksomhet. Foreslåtte tiltak og virkemidler i denne stortingsmeldingen kommer i tilegg.

CO 2 -håndtering gasskraft: På Kårstø er det gjort et omfattende og viktig arbeid som har bidratt til å framskaffe nyttig kunnskap om ulike aspekter ved det å etablere fullskala CO2-håndteringsanlegg. I Revidert nasjonalbudsjett for 2009 orienterte regjeringen om at anskaffelsesprosessen for CO2-håndtering på Kårstø stanses. Bakgrunnen for dette var blant annet usikkerhet rundt gasskraftverkets driftsmønster og dermed hvor mye CO2 det ville være behov for å håndtere. På Mongstad er teknologisenteret (TCM) ferdigbygget, med planlagt offisiell åpning i mai 2012. Samtidig fortsetter arbeidet med planlegging og forberedelse av fullskala fangstanlegg på kraftvarmeverket på Mongstad (CCM), og dagens informasjon tilsier at regjeringen vil kunne legge fram et samlet beslutningsgrunnlag om realisering av prosjektet for Stortinget senest i 2016, jf. Meld. St. 9 (2010–2011) Fullskala CO2-håndtering. Ved utgangen av 2011 har regjeringen brukt omtrent 6,5 milliarder kroner på utviklingen av løsninger for CO2-fangst og -lagring. Videre er det bevilget ytterligere 2,96 milliarder kroner for 2012.

Kraft fra land til petroleumssektoren: Kraft fra land vurderes for alle nye feltutbygginger og større modifikasjoner på eksisterende installasjoner på norsk sokkel. Flere felt er de senere årene blitt elektrifisert eller besluttet elektrifisert. Forhold knyttet til kraft fra land og klimatiltak i petroleumssektoren er nærmere omtalt i Meld. St. 28 (2010–2011) En næring for framtida – om petroleumsvirksomheten samt Prop. 1 S (2010–2011) fra Olje- og energidepartementet.

Utvidelse av det europeiske kvotesystemet: Fra 2013 blir systemet utvidet med flere sektorer, blant annet produksjon av aluminium, ferrolegeringer og mineralgjødsel. Norge gir innspill til dialogen i EU om mulig inkludering av skipsfartssektoren i kvotesystemet eller eventuelle andre virkemidler for regulering av skipsfartssektoren. Luftfart ble inkludert i kvotesystemet fra 2012.

Virkemidler for fastlandsindustrien: Miljøverndepartementet inngikk i september 2009 en avtale med Norsk Industri om utslippsreduksjoner fra ikke-kvotepliktig industri. Avtalen setter et utslippstak på utslippene fra industrien i perioden 2008–2012.

5.1.2 Utslipp fra fastlandsindustrien

Utslippene av klimagasser fra fastlandsindustrien utgjorde i alt 12,3 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2010 eller om lag 23 prosent av Norges totale utslipp. Dette er en reduksjon fra 19,3 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 1990. Disse utslippene skrev seg fra treforedling, oljeraffinering, kjemisk industri (både petrokjemisk industri og produksjon av mineralgjødsel), mineralsk industri (sement, kalk og gips), metallproduksjon samt blant annet fra næringsmiddelindustri og verkstedsindustri. I 2020 anslås utslippene å øke til 13,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter, med en videreføring av dagens virkemidler.

Utslippene fra produksjon av kraft og varme på fastlandet utgjorde i 2010 2,3 millioner tonn CO2-ekvivalenter eller om lag 4,3 prosent av Norges totale utslipp. Utslippene har økt fra 0,3 millioner tonn i 1990. Av utslippene i 2010 var 1,4 millioner tonn utslipp fra kraftproduksjon. Utslippene fra kraft- og varmeproduksjon i 2020 anslås til 1,7 millioner tonn CO2-ekvivalenter, med en videreføring av dagens virkemidler.

Figur 5.1 Utslipp av klimagasser fra industri i 2010

Figur 5.1 Utslipp av klimagasser fra industri i 2010

Kilde: Klima- og forurensningsdirektoratet og Statistisk sentralbyrå, 2012/miljøstatus.no

Utslippene fra industrien er redusert med 36 prosent siden 1990, mens produksjonen målt ved bruttoproduktet i faste priser er økt med 30 prosent. Endringene i klimagassutslippene fra 1990 og fram til og med 2010 skyldes i hovedsak at:

  • utslipp av svovelheksafluorid (SF6) fra magnesiumproduksjon, tilsvarende 2,1 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 1990, har opphørt som følge av nedleggelser.

  • utslipp av perfluorkarboner (PFK-gasser) fra aluminiumindustrien er redusert fra 3,4 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 1990 til 0,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2007. Dette er en følge av overgang fra Søderberg- til prebaketeknologi, samt prosessforbedringer. Utslipp fra prosessindustrien var noe lavere i 2009 og 2010 på grunn av midlertidig lavere aktivitet under finansuroen.

  • utslippene av lystgass fra gjødselproduksjon er redusert med om lag 1,3 millioner tonn som følge av at nyutviklet katalysatorteknologi ble tatt i bruk ved alle prosesslinjer i Norge i perioden 2007–2010.

  • utslippene av CO2 fra ferrolegeringsindustrien er redusert med om lag 1 million tonn etter år 2000 på grunn av nedleggelser og produksjonsendringer, men sammenliknet med 1990 er det kun en mindre endring. Produksjonsendringer er i denne sammenheng først og fremst kapasitetsreduksjoner og etablering av nye prosesser basert på det samme produksjonsutstyret.

5.2 Petroleumsvirksomheten

5.2.1 Sterkere virkemidler overfor petroleumssektoren og sterkere insentiver for kraft fra land

I 2010 utgjorde utslippene fra olje- og gassutvinning 26 prosent av Norges samlede klimagassutslipp. Petroleumssektoren er pålagt sterke økonomiske virkemidler gjennom både avgift og kvoter. I dag er nærmere 40 prosent av norsk gassproduksjon knyttet til felt drevet med kraft fra land.

Regjeringen har som mål å øke bruken av kraft fra land. Dette forutsetter at det samtidig er sikret utbygging av tilstrekkelig ny kraft eller at det framføres tilstrekkelig nytt nett slik at det ikke oppstår regionale ubalanser på utbyggingstidspunktet. Samtidig må naturmangfoldet og hensynet til tiltakskostnadene ivaretas.

Med flere nye, mindre funn i samme område kan det være betydelige gevinster ved en samordnet utbygging. En samordnet utbygging kan også gjøre kraft fra land til et mer realistisk alternativ enn hvis funnene bygges ut enkeltvis. Med dette som utgangspunkt har regjeringen som mål at den sørlige delen av Utsirahøyden skal forsynes med kraft fra land. Regjering vil ta endelig stilling til dette blant annet på bakgrunn av de pågående analysene fra rettighetshaverne.

Regjeringen har som mål å øke bruken av kraft fra land ved nye større utbygginger ved å:

  • Øke CO2-avgiften med 200 kroner per tonn CO2 for petroleumsvirksomheten. Basert på dagens kvotepris, gir dette en samlet karbonpris i petroleumssektoren i dag som regjeringen mener er rimelig. Dersom kvoteprisen øker over tid, gir det grunnlag for å redusere CO2-avgiften slik at samlet karbonpris forblir om lag på samme nivå.

  • Utarbeide en større analyse av og strategi for kraft fra land som energiløsning ved samordnet utbygging av felt med geografisk nærhet.

  • Kreve at selskapene før konseptvalg informerer Oljedirektoratet om de alternativene som utredes, slik at konseptvalg ikke fordyrer eller på annen måte reduserer sannsynligheten for en løsning med kraft fra land.

  • Kreve at selskapene alltid vurderer kraft fra land som energiløsning for nye felt og ved større ombygginger av eksisterende felt, herunder vurderer relevant levetid. Oljedirektoratet skal sørge for at det utredes om en samordnet utbygging av utbyggingsklare funn i samme område kan gjøre kraft fra land mer realistisk enn om funnene bygges ut enkeltvis.

  • Følge opp at operatøren for nye feltutbygginger i petroleumssektoren på et tidlig tidspunkt søker om tilknytning til nettet i tilfeller der kraft fra land er aktuelt.

  • Be Statnett legge til rette for framtidig kraftforbruk, blant annet større og spesifikke økninger i kraftforbruket i petroleumssektoren, dersom dette er samfunnsøkonomisk lønnsomt.

  • Følge opp de pågående utredningene og ha som mål at den sørlige delen av Utsirahøgden forsynes med kraft fra land.

Regjeringen legger til grunn at disse tiltakene vil bidra til økt bruk av kraft fra land ved nye utbygginger på norsk sokkel. Regjeringen vil ta stilling til spørsmålet om bruk av kraft fra land ved behandlingen av de enkelte utbyggingene.

5.2.2 Utslipp fra petroleumssektoren

Petroleumssektoren omfatter alle petroleumsinstallasjoner offshore, landanleggene på Kollsnes, Sture, Nyhamna (Ormen Lange-feltet), Hammerfest LNG-anlegg (Snøhvit-feltet), Mongstad (indirekte utslipp fra råoljeterminal) og Kårstø (ilandføring). Disse virksomhetene stod i 2010 for 13,8 millioner tonn CO2-ekvivalenter eller 26 prosent av Norges totale utslipp. Dette var en økning fra 7,7 millioner tonn i 1990. Størstedelen av CO2-utslippene er knyttet til energiproduksjon på innretningene. I 2020 anslås utslippene å øke til 14,9 millioner tonn CO2-ekvivalenter med en videreføring av dagens virkemidler.

Figur 5.2 Utslipp av klimagasser fra petroleumsvirksomhet, 2010

Figur 5.2 Utslipp av klimagasser fra petroleumsvirksomhet, 2010

Kilde: Klima- og forurensningsdirektoratet og Statistisk sentralbyrå, 2012/www.miljøstatus.no

Figur 5.3 Utslipp av CO2 fra petroleumssektoren fra 1997–2010 og prognoser fram til 2025

Figur 5.3 Utslipp av CO2 fra petroleumssektoren fra 1997–2010 og prognoser fram til 2025

Avgrensingen av petroleumsvirksomheten er ulik i denne figuren fra resten av meldingen. Her omfattes forbrennings- og prosessutslipp fra offshorevirksomheter.

Kilde: Oljedirektoratet, 2012/miljøstatus.no

5.2.3 Prognoser for utslipp fra petroleumssektoren

Utslippene fra norsk petroleumsvirksomhet ligger an til å bli høyere enn tidligere anslått. Utviklingen på norsk kontinentalsokkel går mot mer modne felt og lengre avstander for gasstransport. Behandlingen og transport av produsert gass er mer energikrevende enn produksjon og transport av væske. Produksjonen av gass utgjør en stadig større andel av aktiviteten på norsk kontinentalsokkel. I tillegg minsker reservoartrykket i feltene. Produksjonen fra modne felt krever økt kompresjonskraft for å kompensere for fallende reservoartrykk. Endringer i beregningsmodellen for fakling har også bidratt til at utslippsanslagene har økt. Dette innebærer imidlertid ikke at de faktiske utslippene vil øke, men skyldes forbedringer i beregningsmodellen. Utslippene fra norsk petroleumssektor i 2020 anslås nå å bli om lag 3 millioner tonn høyere enn lagt til grunn i den forrige klimameldingen.

Sammenliknet med andre land har norske myndigheter stilt strenge krav til miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten. Mange av miljøløsningene som har blitt tatt i bruk i Norge, har blitt eksportvare.

Det er i petroleumssektoren at det er størst dokumentert effekt av CO2-avgiften. I Norges femte nasjonalrapport til FNs klimakonvensjon ble det anslått at utslippene i 2010 er redusert med 5 millioner tonn CO2-ekvivalenter årlig i sektoren sammenliknet med hva de ville vært uten CO2-avgiften offshore. Fram mot 2020 anslås effekten å øke noe. I tabell 4.1 anslås det videre at kraft fra land til nye utbyggingsprosjekter etter 2007 vil bidra til utslippsreduksjoner på om lag 0,7 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2020.

Boks 5.3 Klimakur 2020 om petroleumsvirksomheten

Klimakur 2020 har utredet tiltak for den norske petroleumsindustrien som samlet kan redusere utslippene av klimagasser med 5,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter når CCS er inkludert. Tiltakene har et kostnadsspenn fra 400 kroner til 4000 kroner per tonn redusert CO22. I Klimakur 2020 ble det vurdert som mulig å gjennomføre reduksjoner på opp til 3 millioner tonn innen 2020.

Boks 5.4 Kraft fra land

Kraft fra land vurderes i forbindelse med alle nye utbygginger eller ombygginger av eksisterende felt på norsk sokkel. Dette har vært gjort siden 1996 og har bidratt til at flere felt har besluttet å dekke sitt energibehov med kraft fra land. I dag er feltene Troll A, Ormen lange, Valhall, Snøhvit og Gjøa forsynt med elektrisk kraft fra nettet, i tillegg til landanleggene Kårstø, Kollsnes, Tjelbergodden og Nyhamna. Goliat-feltet er under utbygging og vil bli forsynt med kraft fra land ved oppstart i 2013. Forbruket av elektrisk kraft fra nettet for besluttede prosjekter i petroleumssektoren var i 2011 på om lag 5 TWh og er forventet til å øke til 6,5 TWh innen 2020. Eventuell kraft fra land til nye prosjekter vil øke dette ytterligere. Stortinget mottok våren 2012 utbyggingsplanen for Martin Linge-feltet med forslag om kraft fra land til godkjenning.

Det er gjennomført flere studier av kraft fra land til eksisterende felt på norsk sokkel. Analysene har vist at elektrifisering av eksisterende felt er et relativt kostbart tiltak, og at det er tekniske utfordringer ved en slik løsning. Derimot framstår kraft fra land som en mer attraktiv løsning for nye, selvstendige utbygginger. For nye felt er det mulig å designe og tilrettelegge innretningene for kraft fra land. Dette gjør det teknisk enklere og mer økonomisk å velge kraft fra land som løsning. Ved mindre undervannsutbygginger er kraft fra land kun realistisk dersom vertsplattformen har kraft fra land.

I forbindelse med beslutninger om kraft fra land er det viktig med stor oppmerksomhet på grenseflatene mellom kraftsystemet og petroleumssektoren. En forutsetning for en løsning med kraft fra land er at det kan skje uten uønskede effekter på kraftsystemet. Kraft fra land til sokkelen forutsetter derfor at det samtidig er sikret utbygging av tilstrekkelig ny kraft, eller at det framføres tilstrekkelig nytt nett slik at det ikke oppstår regionale ubalanser. Grundig vurdering og planlegging er derfor nødvendig for å sikre at dette ikke fører til svekket forsyningssikkerhet for kraft i den aktuelle regionen.

5.3 CO2-fangst og -lagring

Regjeringen vil:

  • Videreføre at alle nye gasskraftkonsesjoner skal basere seg på fangst og lagring av CO2 ved oppstart.

CO2-håndtering blir av flere, blant annet Det internasjonale energibyrået (IEA) og FNs klimapanel, trukket fram som den viktigste enkeltstående teknologien for å redusere klimagassutslipp. For at CO2-håndtering skal lykkes som teknologi forutsettes det at en rekke land satser aktivt på teknologi- og kompetanseutvikling og utvikler prosjekter for CO2-håndtering.

Boks 5.5 Klimakur 2020 om fangst, transport og lagring av CO2 (CCS)

I Klimakur 2020s sektorrapport for CCS ble det estimert kostnader for utvikling og installasjon av CO2-fangst- og -lagringsteknologi på en rekke utslippskilder. For Mongstad, Kårstø og Melkøya ble det, på bakgrunn av tidligere utarbeidete estimater, anslått en tiltakskostnad per tonn unngått CO2 fra 1350–2250 kroner. Kostnadsanslagene er svært usikre, og det er behov for teknologiutvikling i alle prosjektene. For de øvrige ni vurderte industrianleggene, der det ikke forelå tidligere estimater, beregnet Klimakur kostnader under den forutsetning at anleggene var «anlegg nr. 10.» Dette betyr at det er forutsatt læringseffekter fra liknende fangstanlegg, og at teknologien er velkjent. Estimatene for tiltakskostnadene hadde da et spenn fra 900–1700 kroner per tonn unngått CO2, men med betydelig usikkerhet i anslagene. Ettersom teknologiutvikling vil skje fortløpende, mener Klimakur at mye taler for å gå skrittvis fram, med en gradvis etablering av fullskalaanlegg for å kunne få utbytte av teknologiutvikling og læring fra ett prosjekt til det neste.

Boks 5.6 Betydningen av CO2-håndtering

Det internasjonale energibyrået (IEA) har i Energy Technology Perspectives 2010 utarbeidet et scenario som beskriver hvordan ulike teknologier kan bidra til å nå togradersmålet. I dette scenarioet, kalt Blue Map Scenario, står fangst og lagring av CO2, fornybare energikilder og energieffektivisering for i overkant av tre fjerdedeler av energirelaterte utslippsreduksjoner i 2050. I en annen publikasjon, World Energy Outlook 2011 understreker IEA at CO2-håndtering vil være en nøkkelteknologi for å oppnå utslippsreduksjoner, og i «450-scenarioet» står CO2-fangst og -lagring (CCS) for nesten én femtedel av de nødvendige utslippsreduksjonene. IEA påpeker også at det er svært viktig med fortgang i arbeidet med CO2-håndtering. Karbonnegative løsninger som fangst og lagring av karbon fra biomasse (bio-CCS) og lagring av biokull i jord, kan i framtiden bidra med nye former for CO2-håndtering.

Arbeidet med å utvikle og ta i bruk teknologi for CO2-fangst og -lagring (CCS) er derfor en svært viktig del av regjeringens klima- og energipolitikk. Viktigst i regjeringens satsing er arbeidet på Mongstad der CO2 Technology Centre Mongstad åpnes i mai 2012. Senteret vil være det første i sitt slag som kan prøve ut to forskjellige CO2-fangstteknologier fra to CO2-kilder side om side, og regjeringens mål er at teknologisenteret skal være en arena for langsiktig og målrettet utvikling, testing og kvalifisering av teknologi for CO2-fangst. Samtidig arbeides det med planlegging og forberedelse av fullskala CO2-håndtering på kraftvarmeverket på Mongstad, der dagens informasjon tilsier at regjeringen vil kunne legge fram et samlet beslutningsgrunnlag om realisering av prosjektet for Stortinget senest i 2016.

Ved siden av arbeidet på Mongstad har Gassnova, som varslet i Meld. St. 9 (2010–2011) om fullskala CO2-håndtering, også påbegynt arbeidet med å kartlegge mulighetsområdet for realisering av fullskala CO2-håndtering ut over Mongstad. Videre har Oljedirektoratet kartlagt potensialet for CO2-lagring i den norske delen av Nordsjøen og vil videreføre dette arbeidet gjennom å kartlegge lagringsmuligheter i Norskehavet.

Ved siden av å redusere nasjonale utslipp vil fullskalaanlegget, sammen med teknologisenteret, kunne gi ny kunnskap og teknologiutvikling som vil være svært verdifull i framtidige prosjekter. I tillegg pågår det også et målrettet forskningsarbeid i regi av CLIMIT, et program for forskning, utvikling og demonstrasjon av teknologier for fangst, transport og lagring av CO2 fra fossil kraftproduksjon og industri. Programmet administreres av Gassnova og Norges forskningsråd og har siden oppstarten i 2005 bevilget støtte til en lang rekke større og mindre prosjekter innen alle faser av CO2-fangst og -lagring. Programmet gjenspeiler den strategiske betydningen som kunnskap og kompetanse har for at Norge skal ha en internasjonal posisjon innen CO2-håndtering.

Ved å bygge på erfaringer fra Sleipner- og Snøhvitprosjektene, satsing på forskning og utvikling (FoU), og ved å være tidlig ute med forskning på og utvikling av teknologier for fangst av CO2 fra kraftverk, ønsker Norge å bidra til teknologiutvikling, læring og derigjennom reduserte kostnader på sikt. Erfaringsoverføring fra norske prosjekter til andre land vil bidra til å fremme CO2-håndtering internasjonalt. Samtidig bidrar deltakelse i internasjonalt samarbeid til å styrke kompetanseoppbyggingen hos norsk industri, forskningsmiljøer og myndigheter. I tråd med klimaforliket la regjeringen i 2008 fram en handlingsplan for det internasjonale arbeidet for å fremme fangst og lagring av CO2 som klimatiltak, der hovedmålsettingen er raskere utbredelse og bruk av fangst og lagring av CO2 internasjonalt.

Regjeringen har fulgt opp den internasjonale satsingen på CCS gjennom konkrete tiltak, herunder gjennom EØS-finansieringsordningene der Norge bidrar med 184 millioner euro til satsing på CO2-håndtering i EØS-området, nærmere bestemt i Polen, Romania og Tsjekkia. Støtten inkluderer 137 millioner euro til støtte til CO2-håndtering på kullkraftverket Belchatow i Polen. I tillegg er Norge en aktiv deltaker i en rekke regionale og internasjonale initiativ innen CO2-fangst og -lagring. Dette inkluderer Carbon Sequestration Leadership Forum (der Norge leder den tekniske gruppen), North Sea Basin Task Force, Verdensbankens fond for kapasitetsbygging på CO2-fangst og -lagring, The 4-Kingdom Initiative og det globale instituttet for fangst og lagring av CO2. Norge samarbeider også nært med EU om utvikling av rammer og regelverk for sikker fangst og lagring av CO2 og er en viktig partner innenfor EUs forsknings- og teknologisatsing innen CO2-håndtering. Norge deltar sammen med Europakommisjonen i prosjektet Near Zero Emission Coal i Kina. I tillegg samarbeider Norge med internasjonale organisasjoner som Det internasjonale energibyrået (IEA) og United Nations Industrial Development Organisation (UNIDO).

For en mer omfattende gjennomgang av det nasjonale og internasjonale CCS-arbeidet vises det til Meld. St. 9 (2010–2011) Fullskala CO2-håndtering.

5.4 Konsekvenser av kvotesystemet

Kvotesystemet er et hovedvirkemiddel i klimapolitikken og vil etter utvidelsen i 2013 omfatte det alt vesentligste av utslippene fra både den landbaserte industrien, petroleumssektoren samt anlegg for CO2-håndtering. Innenfor det europeiske kvotesystemet er samlede utslipp i utgangspunktet gitt i forpliktelsesperioden fram til 2020. I et velfungerende kvotesystem, vil utslippsreduksjoner i én virksomhet føre til at utslippene øker tilsvarende andre steder innenfor kvotesystemet. De samlede utslippene i kvotesystemet kan bare reduseres gjennom å redusere den samlede kvotemengden.

Kvoteprisen vil imidlertid påvirke utvikling og bruk av ny klimavennlig teknologi. Dagens pris er lav blant annet som følge av den svake økonomiske situasjonen i flere europeiske land i etterkant av finanskrisen. EUs kvotesystem vil ikke alene være tilstrekkelig til at landene som er omfattet av systemet når sine klimamål. EU-regelverket åpner imidlertid for at kvotemengden kan reduseres ytterligere.

Ekstra tiltak innen kvotepliktige virksomheter i Norge vil kunne redusere norske utslipp, men vil øke utslippene fra kvotepliktige virksomheter andre steder i Europa tilsvarende så lenge samlet kvotemengde ikke reduseres. Hvis flere land skulle innføre ekstratiltak overfor virksomheter i kvotepliktig sektor, vil det bidra til å redusere kvoteprisen ytterlige og dermed redusere insentivene til teknologiutvikling finansiert av næringslivet selv. Samtidig kan utvikling av ny teknologi i Norge bidra til å redusere utslippene utenfor systemet og bidra til en raskere omstilling til bruk av mer klimavennlige teknologier.

Både i EU og i Norge er det i enkelte tilfeller innført supplerende virkemidler og reguleringer for virksomheter som er omfattet av kvotesystemet. Dette gjelder blant annet EUs fornybardirektiv som også er innlemmet i EØS-avtalen. I klimaforliket mellom alle partiene på Stortinget utenom Fremskrittspartiet ble det slått fast at man som hovedregel skal unngå ytterligere regulering på områder som er underlagt generelle virkemidler. Samtidig var partene enige om at muligheten til å benytte andre virkemidler i tillegg til kvoter og avgifter videreføres også i disse sektorene. I norsk petroleumsvirksomhet er det CO2-avgift på mineralolje. Myndighetene benytter også petroleumsloven til blant annet å begrense utslippene gjennom det generelle forbudet mot fakling. Med hjemmel i forurensningsloven har det blitt stilt krav til CO2-håndtering ved kraftvarmeverket på Mongstad. Det gis også investeringsstøtte via Enova til ulike energiprosjekter som også reduserer utslipp av klimagasser. I tillegg kommer offentlig støtte til forskning og utvikling, og til etablering av demonstrasjonsanlegg for CO2-fangst og til planlegging og forberedelse av fullskala CO2-håndtering på Mongstad.

Innrettingen av virkemiddelbruken overfor landbasert industri må ses i sammenheng med at mange av bedriftene konkurrerer internasjonalt, og at virksomhetene ofte er lokalisert på steder hvor de er spesielt viktige for lokalsamfunnet.

Fra 2009 har kvoteprisen vært lav, og CO2-prisen i petroleumsvirksomheten er dermed også falt noe. Dette er på linje med utviklingen i øvrig kvotepliktig virksomhet. Fra 2013 vil også petroleumssektoren, på lik linje med tilsvarende bedrifter i EU, motta vederlagsfrie kvoter etter de harmoniserte tildelingsreglene i det reviderte kvotedirektivet. Halvparten av utslippene i petroleumssektoren vil være berettiget vederlagsfrie kvoter. Tildelingen av vederlagsfrie kvoter har ingen direkte virkning for CO2-prisen som kvotepliktige virksomheter står overfor. Insentivet til utslippsreduksjoner er derfor ikke svekket. Regjeringen legger imidlertid til grunn at petroleumsvirksomheten ikke skal få økonomiske lettelser som følge av regelen om tildeling av vederlagsfrie kvoter.

5.5 Fluorholdige gasser i produkter

5.5.1 Innledning

De fluorholdige klimagassene hydrofluorkarboner (HFK), perfluorkarboner (PFK) og svovelheksafluorid (SF6) er høypotente fluorgasser som er omfattet av Kyotoprotokollen. Utslippene i Norge kommer i hovedsak fra prosessutslipp i aluminiumsindustrien og fra bruk av disse gassene (F-gasser) i produkter. Til sammen sto disse utslippene for drøyt 1 million tonn CO2-ekvivalenter i 2010 eller knapt 2 prosent av norske utslipp. Mens utslipp fra prosessindustrien har blitt kraftig redusert siden 1990 (se kapittel 5.1), øker utslippene fra F-gasser i produkter. Utslipp fra bruken av F-gasser i produkter utgjorde i 2010 totalt om lag 1,5 prosent av de norske utslippene målt i CO2-ekvivalenter. Mesteparten av dette (om lag 1,4 prosentpoeng) er utslipp av HFK som blant annet brukes som kuldemedium i kjøle- og fryseanlegg, varmepumper og luftkondisjoneringsanlegg for bygninger og kjøretøy. De resterende (0,1 prosent) kommer fra SF6 brukt i høyspentbrytere og annet utstyr i elektrisitetsforsyningen. PFK brukes i svært liten grad i produkter i Norge i dag, og utslippene her er derfor tilnærmet null.

Figur 5.4 viser at utslippene av hydrofluorkarboner (HFK) har økt fra midten av 1990-tallet da disse gassene ble faset inn som erstatninger for ozon-nedbrytende gasser i produkter. Veksten antas å ha blitt dempet som følge av innføring av en avgift på produksjon og import i 2003.

Med dagens virkemidler forventes likevel bruken og utslippet å øke i perioden fram mot 2020. Dette har blant annet sammenheng med utfasing av hydroklorfluorkarboner (HKFK) fra 2010/2015 hvor HFK vil være erstatningsmedium, samt de siste års kraftige økning i installasjon av små varmepumper og bruk av luftkondisjonering i kjøretøy. Utslippene forventes imidlertid å reduseres fra 2020 til 2030. Dette skyldes forventet teknologisk utvikling/tiltak og overgang til naturlige kuldemedier. Lekkasjeutslipp fra gassisolerte høyspentbrytere er den viktigste kilden til utslipp av svovelheksafluorid (SF6) fra produkter. Utslippene økte jevnt fra 1990 etter hvert som anvendelsen økte. En frivillig avtale mellom høyspentbransjen og Miljøverndepartementet i 2002 førte imidlertid til at utslippene fra denne kilden ble mer enn halvert. Det er ventet en marginal økning i utslippene av SF6 framover.

Figur 5.4 Utslipp av klimagasser fra fluorgoldige produkter fra 1990–2009, med framskriving fra 2010–2030

Figur 5.4 Utslipp av klimagasser fra fluorgoldige produkter fra 1990–2009, med framskriving fra 2010–2030

Kilde: Klima- og forurensningsdirektoratet, 2011/miljøstatus.no

5.5.2 Eksisterende virkemidler og internasjonale rammebetingelser

Produksjons- og importavgiften på hydrofluorkarboner (HFK) og perfluorkarboner (PFK) ble innført i 2003 og er i dag på 225 kroner per tonn CO2-ekvivalenter. For å øke mengden HFK/PFK-avfall som returneres til forsvarlig destruksjon ble det i 2004 også etablert en refusjonsordning for disse gassene. Veksten i utslipp av HFK fra midten av 1990-tallet antas å ha blitt dempet som følge av innføringen av denne avgiften i 2003. I Norges femte nasjonale rapport til FNs klimakonvensjon går det fram at avgiften i vesentlig grad har bidratt til å redusere utslippsveksten for HFK/PFK. Etter at avgiften ble innført, har anvendelsen av PFK i nytt eller modifisert utstyr falt til et ubetydelig nivå, mens utslippsveksten for HFK er redusert til et moderat nivå. Det anslås at avgiften og refusjonsordningen har bidratt til at klimagassutslippet fra HFK er redusert med 0,3 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2005 og 0,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter årlig fra 2007.

Kapittel 1 i avfallsforskriften om kasserte, elektriske og elektroniske produkter stiller krav til forhandlere og kommuner om å ta i mot elektriske og elektroniske produkter, såkalt EE-avfall. Slikt avfall inneholder ofte kuldemedier som hydrofluorkarboner (HFK). Videre stilles det i forskriftens kapittel 4 krav til at behandlingsanlegg for kasserte kjøretøy skal foreta tapping og separat oppsamling av kuldemedier. Virksomheter hvor det oppstår mer enn ett kilo farlig avfall i året, er pliktig til å levere dette til et godkjent mottak. HFK er ifølge avfallslisten i forskriften definert som farlig avfall.

I 2002 ble det etablert en frivillig avtale mellom høyspentbransjen og Miljøverndepartementet om reduksjon av utslipp av svovelheksafluorid (SF6) fra høyspentbrytere og lignende. Målet om 30 prosent utslippsreduksjon innen 2010 ble oppnådd med god margin.

Boks 5.7 Fluorholdige gasser i Klimakur 2020

I Klimakur ble det utredet ulike utslippsreduserende tiltak for hydrofluorkarboner (HFK). Tiltakene omfatter lekkasjekontroll og oppsamling av HFK, benyttelse av HFK med lav GWP-verdi1, redusert fyllingsbehov og erstatning av HFK med naturlige kuldemedier. Dersom man tar hensyn til overlappende effekter, er det utredet et samlet utslippsreduksjonspotensial for HFK på om lag 0,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2020.

1 GWP-verdi (Global Warming Potential) er et mål på ulike drivhusgassers effekt når det gjelder global oppvarming.

EU har også besluttet å regulere bruk av fluorholdige gasser (F-gasser). I 2006 vedtok EU en forordning1 som har som formål å redusere utslippene av F-gassene gjennom blant annet importrestriksjoner, krav til lekkasjekontroller og sertifisering av personell og firmaer som arbeider med gassene. EUs F-gassforordning og dens underforordninger ble tatt inn i kapittel 6 a i produktforskriften 6. mai 2010, og et sertifiseringssystem er nå under oppbygging i samarbeid med Isovator AS og Incert AB. Det såkalte MAC-direktivet2 fra EU, som er implementert i norsk lov, regulerer bruk av hydrofluorkarboner (HFK) i klimaanlegg i kjøretøy.

Fotnoter

1.

(Regulation (EC) No 842/2006)

2.

(Directive 2006/40 EC)
Til dokumentets forside