Meld. St. 21 (2011–2012)

Norsk klimapolitikk

Til innholdsfortegnelse

2 Klimaendringene

2.1 Innledning

Klima er det gjennomsnittlige været over lengre tid. Det er først når været endrer mønster at vi kan snakke om klimaendringer, for eksempel når det regner hver vinter i flere år der det vanligvis faller snø. Vi kan med andre ord ha et stabilt klima selv om været skifter mye, fra dag til dag eller fra år til år. Endringer i klimaet er avvik fra det gjennomsnittlige klimaet over en lengre periode. Gjennomsnittstemperaturen er en av de faktorene som utgjør det globale klimaet.

Jordens klima har endret seg merkbart i løpet av de siste drøyt hundre år. Målinger viser at den globale gjennomsnittstemperaturen har økt med omtrent 0,8 grader siden den industrielle revolusjonen. Tiåret 2000–2010 var det varmeste som er registrert. Årene 2005 og 2010 har vært de varmeste siden systematiske målinger startet i andre halvdel av det 19. århundre. Temperaturen har økt mer over landområder enn over hav, og vi ser den største økningen i Arktis. Der har temperaturen økt dobbelt så raskt som det globale gjennomsnittet de siste 50 årene. Både havet og luften har blitt varmere.

Når det blir varmere, stiger havnivået. Havet stiger fordi vannmassene utvider seg når temperaturen øker. I tillegg vil vann som ligger lagret i isbreene i høyfjellet og i Arktis, smelte og renne ut i havet, noe som over tid bidrar til at havet stiger. Tidevannsmålinger viser at det globale havnivået i dag er knappe 25 cm høyere enn i 1880. Vi ser nå en global havnivåstigning på om lag tre millimeter per år, og det er ventet at havet vil kunne stige raskere utover i dette århundret som følge av den globale oppvarmingen.

Figur 2.1 Globalt gjennomsnitt for temperatur, havnivå og snødekke til 2007

Figur 2.1 Globalt gjennomsnitt for temperatur, havnivå og snødekke til 2007

Jordas klima er i endring. Observert temperaturstigning, havnivåstigning og reduksjon i snødekke på den nordlige halvkule siden 1850.

Kilde: FNs klimapanel, fjerde hovedrapport 2007/miljøstatus.no

Av målinger blant annet fra isen ved Sydpolen, kan vi lese at det har vært store svingninger i klimaet opp gjennom jordens historie. Det som imidlertid er nytt, er at klimaet nå endrer seg på grunn av menneskenes aktiviteter. FNs klimapanel regner det som svært sannsynlig at det meste av oppvarmingen vi har sett de siste 50 årene, er menneskeskapt. I flere tusen år og helt fram til den industrielle revolusjon var konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren ganske stabil. Mengden CO2 i atmosfæren har økt siden den industrielle revolusjon. Karbon som før har vært bundet opp i kull, olje og gass er blitt frigjort, blant annet ved forbrenning i kraftverk, i industrien og i biler og fly. Avskoging har også frigjort mye CO2. Dermed har mengden klimagasser i atmosfæren økt.

Boks 2.1 Klimagasser

Klimagasser finnes naturlig i atmosfæren. De vanligste naturlige klimagassene er CO2 og metan. FNs klimakonvensjon og Kyotoprotokollen regulerer klimagassene karbondioksid (CO2), metan (CH4), lystgass (N2O) og de tre fluorholdige gruppene av gasser perfluorkarboner, (PFK), hydrofluorkarboner (HFK) og svovelheksafluorid (SF6). For disse gassene har man god kunnskap om hvor mye gassene bidrar til den globale oppvarmingen (klimaeffekt). Det er klimagassene nevnt ovenfor, som står for det største bidraget til menneskeskapt oppvarming.

Ulike klimagasser har ulik levetid i atmosfæren og ulik klimaeffekt. Ved hjelp av den såkalte Global Warming Potential-skalaen (GWP-skalaen) kan utslipp av ulike klimagasser regnes om til såkalte CO2-ekvivalenter. Det gjøres ved å regne om den oppvarmingseffekten hver gass har i atmosfæren i løpet av hundre år, slik at den tilsvarer effekten av CO2. For eksempel har fluorgasser svært lang levetid i atmosfæren, og de får da en høy omregningsfaktor eller høyt globalt oppvarmingspotensial.

Klimagassenes lange levetid i atmosfæren innebærer en treghet i klimasystemet. Økt innhold av klimagasser i atmosfæren forårsaker en gradvis global oppvarming. Den globale oppvarmingen ville derfor fortsette i mange tiår framover, selv om alle de menneskeskapte utslippene av klimagasser ble stanset i dag.

Menneskers utslipp av klimagasser har altså forsterket atmosfærens naturlige drivhuseffekt og anses som hovedårsaken til den globale oppvarmingen de siste 50 årene. Drivhuseffekten vil øke på grunn av utslippene som allerede har funnet sted, og øke ytterligere dersom framtidige utslipp ikke begrenses.

Boks 2.2 Drivhuseffekten

Den naturlige drivhuseffekten er avgjørende for livet på jorda. Drivhuseffekten består i at kortbølget solinnstråling slipper gjennom i atmosfæren og varmer opp jordoverflaten, mens mye av den utgående varmestrålingen fra jorda fanges opp i atmosfæren. Dermed blir den lavere delen av atmosfæren varmere. Drivhuseffekten er altså at vanndamp, gasser og partikler i atmosfæren virker som takene og veggene i et drivhus. Mer av varmen bevares i jordatmosfæren, mens mindre forsvinner ut i verdensrommet igjen. Varmestrålingen sendes ut i alle retninger. Noe går ut i verdensrommet, men mesteparten går tilbake til jorda. De gassene som tar til seg varmestråling på denne måten, kalles drivhusgasser eller klimagasser. De viktigste naturlige klimagassene er CO2 og metan. Vanndamp har størst betydning for den naturlige drivhuseffekten, og atmosfærens innhold av vanndamp øker når temperaturen stiger. Blir det varmere for eksempel som følge av mer solinnstråling, øker vanninnholdet i atmosfæren. Dermed øker drivhuseffekten.

Uten denne naturlige drivhuseffekten ville gjennomsnittstemperaturen på jorda vært 18 kuldegrader, ikke 15 varmegrader som den er nå. Støv og aske fra vulkanutbrudd virker avkjølende på atmosfæren, men over et kortere tidsrom enn de fleste klimagassene.

Når atmosfæren endres ved at innholdet av klimagasser øker, vil dette forsterke drivhuseffekten. Menneskeskapte utslipp av klimagasser forsterker drivhuseffekten.

2.2 FNs klimapanel

2.2.1 Bakgrunn

FNs klimapanel ble nedsatt av Den meteorologiske verdensorganisasjonen og FNs miljøprogram i 1988 for å framskaffe informasjon om årsakene til klimaendringer. Panelet ble opprettet som svar på framleggelse av en rekke urovekkende forskningsresultater, som tydet på at menneskeskapte utslipp av klimagasser kunne føre til global oppvarming. Klimapanelet ble bedt om å gi verdens regjeringer en klar vitenskapelig vurdering av hva som skjedde med klimaet.

FNs klimapanel er et unikt internasjonalt samarbeid mellom myndigheter og forskere. Rapportene fra Klimapanelet er utarbeidet av forskere og gjennomgår grundige høringsprosesser med både myndigheter og forskningsmiljøer. Hovedkonklusjonene i sammendragene godkjennes på Klimapanelets møter der både myndighetsrepresentanter og forskere deltar. Rapportene danner det faglige grunnlaget for politikkutvikling både nasjonalt og internasjonalt.

Klimapanelet gjennomfører ikke selv forskning. Panelet er organisert i arbeidsgrupper med forskere og eksperter. Arbeidsgruppene vurderer og sammenfatter faglitteratur som er relevant for å forstå klimasystemet og hvordan det påvirkes, risikoen for menneskeskapte klimaendringer og mulige virkninger. Panelet vurderer også mulige tiltak for å redusere utslipp av klimagasser, og hvordan samfunnet kan tilpasses klimaendringene. Panelet har plenumsmøter en til to ganger i året.

Klimapanelet er ikke et fast panel, men omfatter i realiteten tusenvis av forskere og eksperter verden over, innenfor en rekke fagdisipliner. Klimapanelets råd oppnevner nye forfattere for hver rapport panelet lager, og det er forholdsvis stor utskifting av forfattere.

Klimapanelets arbeid er konsentrert omkring hovedrapporter som kommer med fem til seks års mellomrom. I de første rapportene fra FNs klimapanel fra 1990 og 1995, var hovedkonklusjonen at det trolig har vært en merkbar menneskelig påvirkning på det globale klimaet. Denne slutningen ble forsterket i Klimapanelets tredje rapport i 2001. I den fjerde rapporten fra 2007 slo forskerne fast, med meget stor grad av sikkerhet, at menneskelig aktivitet siden 1750 har bidratt til global oppvarming. Klimapanelet konkluderte med at det er sannsynlig at påvirkningen fra menneskelige aktiviteter har vært minst fem ganger større enn virkningen av økt solinnstråling i dette tidsrommet. I tillegg utarbeider Klimapanelet rapporter om metodespørsmål, retningslinjer for klimagassregnskap og spesialrapporter om mer avgrensede temaer.

Boks 2.3 Klimautviklingen og tilbakekoblingsmekanismer

Figur 2.2 Tilbakekoblingsmekanismer

Figur 2.2 Tilbakekoblingsmekanismer

Kilde: Audun Igesund, Norsk Polarinsitutt/miljøstatus.no

Den naturlige drivhuseffekten har endret seg over jordas levetid og med den jordas temperatur. Klimaforskningen har gitt forholdsvis god kunnskap om klimautviklingen den siste millionen år. Det er klare indikasjoner på et sammenfall mellom varme perioder og høye nivåer av CO2 i atmosfæren.

De siste millioner år på jorda har vært preget av vekslinger mellom istider og mellomistider. Denne vekslingen er trolig utløst av små endringer i mengde innstrålt energi fra sola, som ikke i seg selv er store nok til å gi store temperaturendringer. Det antas at de likevel har kunnet utløse såkalte tilbakekoblingsmekanismer, som har forsterket eller redusert oppvarmingen.

En tilbakekoblingsmekanisme gjør at global oppvarming forsterkes eller reduseres, som følge av andre forhold enn den bakenforliggende endringen i for eksempel solaktivitet eller konsentrasjonen av klimagasser. Kunnskapen om ulike tilbakekoblingsmekanismer har økt de siste årene. Selv om det fortsatt er usikkerhet om styrken i tilbakekoblingene, er det bevis for retningen på flere tilbakekoblingsmekanismer. De fleste kjente tilbakekoblingene vil kunne forsterke oppvarmingen, for eksempel tilbakekoblinger i karbonsyklusen med smelting av permafrost og tap av isbreer i Arktis og Antarktis, som blant annet kan føre til at metan frigjøres. Økt utslipp av metan øker klimagasskonsentrasjonen i atmosfæren som i sin tur forsterker den globale oppvarmingen. Et annet eksempel er at høyere temperatur gjør at det smelter mer snø og is. Bar bakke eller åpent hav reflekterer mye mindre sollys enn snø og is. Det absorberes i stedet mer varme. Dette gir ytterligere oppvarming, som gjør at mer snø og is smelter.

Fra iskjerner i Antarktis kjenner vi luftens innhold av CO2 og metan de siste 800 000 årene. Iskjernene viser at dagens atmosfæriske konsentrasjon av CO2 overstiger de naturlige variasjonene gjennom de siste is- og mellomistider, og dataene viser også at det er en klar sammenheng mellom svingninger i temperatur og innholdet av CO2 i atmosfæren.

Det er flere grunner til at forskerne var sikrere i sin sak i 2007 enn tidligere. De hadde temperaturdata for en lengre periode, nye estimater for naturlige variasjoner og bedre beregningsmodeller både for menneskeskapte og naturlige påvirkninger på klimaet.

Figur 2.3 Den globale oppvarmingen kan ikke forklares uten at man inkluderer effekten av menneskeskapt påvirkning på klimasystemet. Figuren viser en sammenligning av observerte temperaturendringer på jordoverflaten, globalt og kontinentalt, med resultater fra klimamodeller med bare naturlig pådriv og med kombinert naturlig og menneskeskapt pådriv. De blå skraverte områdene viser temperaturutviklingen fra 1900–2000 beregnet av klimamodellene når bare naturlige endringer i klimapådrivere er lagt til grunn for beregningene. Rosa skraverte områder viser temperaturutviklingen ifølge modellene når både naturlige og menneskelige endringer i klimapådrivere er inkludert.

Figur 2.3 Global og kontinental temperaturendring

Kilde: FNs klimapanel, fjerde hovedrapport 2007/miljøstatus.no

2.2.2 Klimaendringer

FNs klimapanels fjerde hovedrapport inneholder seks scenarioer for klimaendringer i dette århundret, ut fra ulike forutsetninger om blant annet demografisk, økonomisk og teknologisk utvikling som resulterer i ulik utslippsutvikling. Fem av disse scenarioene gir en global oppvarming i det 21. århundre på 2,4 grader Celsius eller mer. Scenarioet med størst endringer (også størst utslipp) angir en mulighet for at temperaturen kan stige med over 6 grader Celsius. Klimapanelets beste estimat for de seks scenarioene angir en temperaturøkning innen 2100 på mellom 1,8 og 4,0 grader Celsius i forhold til gjennomsnittsnivået i perioden 1980–1999. Den allerede observerte globale oppvarmingen fra 1850–1899 til 2001–2005 er 0,8 grader Celsius. Selv om utslippsveksten stanser umiddelbart, vil vi oppleve store klimaendringer fram mot 2100 som følge av tidligere utslipp og klimagassenes lange oppholdstid i atmosfæren.

I 2008 besluttet Klimapanelet å sette i gang arbeidet med sin femte hovedrapport. Rapporten er ventet i 2013–2014. Denne rapporten vil bygge på helt nye klimascenarioer som er utviklet av klimamodellmiljøene i fellesskap. Sammenliknet med tidligere rapporter vil femte hovedrapport legge mer vekt på å sammenstille forskning om klimaendringer og konsekvenser for bærekraftig utvikling, risikohåndtering og hvilke tiltak som kan settes inn. Dette gjelder både tiltak som bidrar til tilpasning til klimaendringene og tiltak som bidrar til reduserte utslipp av klimagasser. Den vil også basere seg på nye scenarioer for klimaendring. I femte hovedrapport har Klimapanelet som mål å legge fram mer detaljert regional informasjon, inkludert informasjon om blant annet værfenomener som monsuner og El Niño. Vannsystemet, karbonkretsløpet, isdekker og havnivåstigning vil bli arbeidet med på tvers av arbeidsgruppene. Nitrogenkretsløpet og sammenhengen mellom luftforurensninger og klima er også temaer som vil bli bedre dekket i rapporten. Det samme gjelder vitenskapelig kunnskap som er relevant i arbeidet med artikkel 2 i FNs klimakonvensjon. I denne artikkelen er det fastslått at man skal unngå farlige, menneskeskapte klimaendringer.

Boks 2.4 Karbonkretsløpet

Planter på landjorda og havet tar opp CO2. Her omdannes det gjennom fotosyntesen, til karbon (C) i organisk materiale og oksygen (O2). En del av karbonet fra dødt plantemateriale blir lagret i jorda eller på havbunnen. Noe av dette brytes ned til karbondioksid (CO2) eller som metan (CH4) og frigjøres igjen. En annen del av karbonet omdannes langsomt videre og lagres som blant annet olje, gass og kull. Det er altså et naturlig kretsløp for karbon på jorda, med både opptak, lagring og frigjøring av CO2 og metan. Opptak og utslipp i det naturlige kretsløpet har et stort omfang, i størrelsesorden 200 milliarder tonn karbon per år.

Avskoging, dyrking av jord og forringelse av naturområder og det marine miljø har redusert de naturlige karbonlagrene, i jorda, og i planter på land og i havet. Etter den industrielle revolusjonen har også karbon lagret i kull, olje og gass blitt hentet opp, forbrent og dermed frigjort til atmosfæren. I denne perioden har vi observert en økning av CO2 i atmosfæren. Dagens nivå er om lag 30 prosent over hva som antas å ha vært det høyeste nivået på en million år.

Havet, vegetasjon og jordsmonnet har hittil tatt opp vel halvparten av de menneskeskapte utslippene. Det marine miljø spiller en viktig rolle, og store mengder CO2 bindes i vegetasjonen i havet. Et varmere og mer CO2-mettet hav vil etter hvert ta opp mindre CO2, og opptaket i framtida vil avhenge av blant annet klimaendringene, arealbruken og forvaltningen av naturen.

Figur 2.4 Karbonkretsløpet

Figur 2.4 Karbonkretsløpet

Kilde: CICERO Senter for klimaforskning

Klimapanelet legger også innimellom fram spesialrapporter. For eksempel ble det i mai 2011 lagt fram en spesialrapport om fornybare energikilders muligheter for å begrense klimaendringene. I november 2011 ble det lagt fram en spesialrapport om risikohåndtering ved ekstremvær og katastrofer.

Isdekket på Grønland mister ismasse tilsvarende 150–200 km3 i året. Også Vest-Antarktis viser tegn til økt tap av ismasse. Forskning etter at FNs klimapanel la fram sin 2007-rapport viser blant annet at økt smeltehastighet fra de to store isdekkene samt fra mindre breer, kombinert med utvidelse av vannmassene, kan gi en havnivåstigning på én meter eller mer i 2100. Estimatene er nå mye høyere enn i FNs klimapanels rapport fra 2007, som bare tok hensyn til utvidelsen av vannmassene, på grunn av det potensielt store bidraget fra smelting av landbasert is i dette århundret. Det er betydelig usikkerhet knyttet til framtidig havnivåstigning som følge av klimaendringene.

Boks 2.5 Klimamodeller

For å kartlegge framtidige klimaendringer er det utviklet flere scenarioer for utslipp av klimagasser. Antagelser om befolkningsvekst og økonomisk og teknologisk utvikling er viktige premisser i disse scenarioene. Utslippsscenarioene blir så lagt inn i klimamodeller som er verktøyet i arbeidet med å tallfeste klimaet i framtida. Klimamodeller er bygd opp av en rekke naturlover og sammenhenger, uttrykt som matematiske ligninger som blir løst på store datamaskiner. Grunnlaget – kunnskapen om de fysiske og kjemiske sammenhengene – sier for eksempel hva som bestemmer luft- og havtemperatur, havstrømmer og vinder, skydekke, nedbør og havis på jorda. Estimater for blant annet økte utslipp av klimagasser legges inn i modellene, som deretter beregner hvordan det globale klimaet kan utvikle seg i framtida. I bruken av klimamodeller må det alltid gjøres forenklinger, og det er viktig å presisere hva som er usikkerhetene.

Klimamodellene har siden de første ble utviklet på slutten av 1970-tallet blitt stadig mer avanserte, og inkluderer nå flere variabler. De nyere modellene bekrefter i hovedsak resultatene fra de tidlige modellene, men med større grad av sikkerhet.

2.3 Konsekvenser av klimaendringene

2.3.1 Innledning

Figur 2.5 Flom i Strondafjorden, Valdres

Figur 2.5 Flom i Strondafjorden, Valdres

Kilde: Foto: Øystein Søbye/Samfoto/NTB scanpix

Historien har vist at selv små temperaturendringer har hatt store konsekvenser. I middelalderen var klimaet på deler av den nordlige halvkule én til to grader varmere enn gjennomsnittstemperaturen i det 20. århundre, noe som gjorde det mulig for mennesker å bosette seg på Grønland. For om lag 125 000 år siden var sommertemperaturen i de nordlige områdene tre til fem grader høyere enn i det 20. århundre. I den perioden var om lag en tredjedel av Grønlandsisen smeltet, og havnivået stod fire til seks meter høyere.

De menneskeskapte klimaendringene vil kunne få store konsekvenser. Økning i havnivå, mer intense stormer og endringer i nedbørsmønstre forventes å ha store samfunnsmessige og økonomiske konsekvenser. Verdens befolkning vil kunne oppleve ekstremvær som flom, hetebølger og tørke oftere og med høyere intensitet. Utsatte landområder vil bli oversvømt når havnivået stiger. Områder som allerede er tørre kan bli enda tørrere. Vannforsyning og jordbruksproduksjon blir satt under press mange steder. Klimaendringene kan dermed påvirke livsgrunnlaget for mange. Også flere sykdommer, som er knyttet til bestemte klimabetingelser, kan spre seg raskere. Særlig utviklingsland, som også er dårligst rustet for å tilpasse seg klimaendringene, vil rammes hardt.

Klimaendringene vil kunne ramme mange og påvirke helse, matsikkerhet og tilgangen på rent drikkevann. Tilgang på, og behovet for, ferskvann vil bli sterkt berørt av klimaendringene. I Afrika kan mellom 75 og 250 millioner mennesker oppleve redusert tilgang på ferskvann som en følge av klimaendringene allerede i 2020. I mange afrikanske land vil jordbruksproduksjonen kunne bli alvorlig redusert. Også i deler av Asia forventes klimaendringene å forsterke belastningen i de områdene som allerede har knapphet på ferskvann.

For økosystemer vil klimaendringene kunne komme raskere enn systemene klarer å tilpasse seg. Klimaendringer vil kunne føre til utslettelse av arter og sammenbrudd av økosystemer. Klimapanelet regner det som sannsynlig at rundt 20–30 prosent av alle arter er i økt fare for utryddelse dersom global gjennomsnittstemperatur stiger med mer enn 2 grader Celsius. Begrensning av menneskeskapte klimaendringer er dermed nødvendig for å begrense skadevirkningene og bidra til at arter og økosystemer gis større mulighet til å tilpasse seg.

2.3.2 Store regionale variasjoner og ekstreme værhendelser

De globale klimamodellene beskriver først og fremst endringer i det globale klimaet. Et globalt gjennomsnittstall for temperatur gir ikke et tilstrekkelig bilde av klimaendringene vi kan forvente. Det er store regionale variasjoner, og dermed forskjellige utfordringer ulike steder i verden.

Boks 2.6 Britiske forskere advarer om konsekvensene av fire grader global oppvarming

Om den globale oppvarmingen fortsetter, er det en risiko for at store deler av regnskogen i Amazonas går tapt som følge av tørke og skogbrann. Forskere gjennomførte i 2009, på oppdrag fra den britiske regjeringen, en omfattende studie av hvilke konsekvenser det ville få om den globale gjennomsnittstemperaturen øker med 4 grader Celsius. Studiene viste at dette sannsynligvis vil få svært dramatiske konsekvenser. Blant annet vil sentrale deler av Amazonas kunne oppleve at temperaturen øker med 8 grader Celsius, og at redusert nedbør vil kunne medføre omfattende skogdød og tap av noen av verdens mest artsrike økosystemer. Det er stor usikkerhet forbundet med denne typen studier, men de britiske forskningsmiljøene som står bak regnes blant verdens ledende fagmiljøer for klimamodellering. Mer informasjon om dette arbeidet finnes på hjemmesidene til det britiske meteorologiske instituttet, http://www.metoffice.gov.uk/climate-change/guide/impacts/high-end.

2.3.3 Klimaendringer i Norge og Arktis

Årsmiddeltemperaturen i Norge anslås å øke med 2,3 til 4,6 grader Celsius mot slutten av dette århundret sammenliknet med perioden 1961–1990. Temperaturen vil stige mest i innlandet og i nord. Årsnedbøren for hele landet vil øke. Vinternedbøren vil øke mest, inntil 40 prosent i deler av Sør-Norge. Dager med mye nedbør vil øke, både i antall og i nedbørmengde. Klimamodellene gir ikke grunnlag for å si noe sikkert om hvordan vindforholdene vil endre seg i våre områder. Havnivået vil trolig stige, noe som kan medføre store utfordringer langs kysten. I deler av landet vil imidlertid stigningen begrenses av fortsatt landnivåstigning etter siste istid. Mer intense regnskyll vil kunne gi nye typer flommer enn de klassiske snøsmelteflommene vi har mest erfaring med i Norge. Det kan skje en forskyving av flommene utover året mot større flommer sent på høsten og sent på vinteren. Intense nedbørhendelser kan få betydning for utløsing av skred. Med nye nedbørmønstre kan det opptre skred i områder der det sjelden har forekommet før.1

Boks 2.7 Sukkertaren langs norskekysten

Den store, skogdannende sukkertaren (Saccharina latissima) har vært en vanlig tareart langs hele norskekysten. I dag er de store sukkertareskogene sterkt redusert langs indre kyst av Skagerrak og forekomsten er redusert i enkelte områder i Rogaland og Hordaland. Mange steder er tareskogen erstattet av nedslammede matter av trådalger. Årsakene til nedgangen er sannsynligvis sammensatte, men klimaendringer har trolig bidratt. Tang- og tareskogene skaper rom for et rikt biologisk mangfold og har en produksjon som går inn i mange næringskjeder. De er blant klodens mest produktive økosystemer og kan sammenliknes med undersjøiske regnskoger. Ettersom arten nå har svært lave forekomster over store kyststrekninger kan sukkertare sies å ha mistet mye av sin økologiske betydning i kystsonen. Når tareskogen reduseres, avtar også havområdets evne til å binde CO2. Den negative utviklingen ser imidlertid ut til å ha bremset opp de siste årene, slik at det ikke er grunnlag for å hevde at sukkertaren er truet som art eller naturtype.

Figur 2.6 Demning i elv, Rånåsfoss kraftverk

Figur 2.6 Demning i elv, Rånåsfoss kraftverk

Kilde: Foto: Øystein Søbye/Samfoto/NTB scanpix

Figur 2.7 Sukkertare

Figur 2.7 Sukkertare

Kilde: Foto: Steinar Myhr/Samfoto/NTB scanpix

Selv om andre deler av verden er mer utsatt, vil klimaendringene ha betydelige konsekvenser for samfunnet og miljøet i Norge. Klimaendringene fører til økt flom- og skredrisiko. Dette er en utfordring for blant annet samferdselssektoren, og vil medføre behov for mer vedlikehold og større investeringer. Vassdrag og kraftproduksjon vil påvirkes av klimaendringer.

Mer nedbør kan på den ene siden bidra til økt energiproduksjon. Mildere vintre vil gi lavere fyringskostnader. På den andre siden vil hyppigere tilfeller av ekstremvær kunne gjøre samfunnskritisk infrastruktur som elektrisitetsnett, vannmagasiner og kraftanlegg mer utsatt for belastninger og skade. Temperaturendringene påvirker også havmiljøet, noe som kan få store konsekvenser for fiskeri- og havbruksnæringen. Produktiviteten i jord- og skogbrukssektoren vil kunne øke på grunn av lengre vekstsesong og økt konsentrasjon av CO2 i atmosfæren. Høyere temperatur vil kunne øke utbredelsen av enkelte sykdommer. Smitterisikoen øker fordi noen arter sprer seg raskere og øker i antall ved høyere temperatur. I tillegg er det sikkerhetsmessige utfordringer knyttet til globale næringer som for eksempel skipsfart.

Klimatilpasning handler også om å utnytte de mulighetene som følger med klimaendringene. Næringslivet opplever at klimaendringer påvirker deres handlingsrom. Issmeltingen i Arktis kan gi nye muligheter for skipsfart og utnytting av nye ressurser, siden stadig større områder i Arktis blir isfrie om sommeren. Når et isfritt Arktis åpner for næringsaktivitet, må imidlertid dette veies opp mot sårbarheten økt aktivitet medfører for natur og samfunn.

For en nærmere redegjørelse om konsekvenser og behovet for tilpasning i Norge vises det til NOU 2010:10 Tilpassing til eit klima i endring. Regjeringen vil legge fram en egen stortingsmelding om konsekvenser og tilpasning til klimaendringene i Norge.

Figur 2.8 Overvåkning av isen i Arktis gir viktige bidrag til klimaforskningen

Figur 2.8 Overvåkning av isen i Arktis gir viktige bidrag til klimaforskningen

Kilde: Foto: Stein Tronstad/Norsk Polarinstitutt

Oppvarmingen og endringene forventes å bli størst i Arktis. Klimaendringene i Arktis kan utløse tilbakekoblingsmekanismer som påvirker det globale klimaet, jf. boks 2.3.

Det er svært stor usikkerhet rundt hvilken effekt klimaendringene vil ha på havstrømmene i våre områder, blant annet Den nordatlantiske drift (populært kalt Golfstrømmen). Enkelte teorier har gått ut på at økt tilførsel av ferskvann fra issmelting vil forstyrre transporten av varmt og salt vann nordover. Disse teoriene er imidlertid omstridte, og vi har så langt ingen indikasjoner på svekkelse av vanntransporten utover det som kan følge av normal periodisk syklus.

Blant annet på grunn av den lange levetiden CO2 har i atmosfæren, vil selv drastiske reduksjoner i utslippene ikke være tilstrekkelig til å bremse opp avsmeltingen av Arktis på kort sikt. Det mangfoldige og unike dyre- og plantelivet i Arktis vil bli påvirket på flere måter. Mange av de polare artene er tilpasset helt spesielle forhold og vil trolig gå tapt når det blir varmere. Samfunn i Arktis har allerede måttet tilpasse seg klimaendringene. Tradisjonelle fangstmetoder og levesett er mange steder truet. Det er ventet økt erosjon og tining av permafrost, med risiko for skade på hus og veier.

Fordi kaldt vann løser mer CO2 vil det kalde havet i nordområdene ta opp mer CO2 enn havområder lengre sør. Med økt innhold av CO2 i atmosfæren vil kaldt hav i våre områder ta opp økte mengder CO2. Havet spiller en nøkkelrolle i det globale karbonkretsløpet og økt opptak kan få stor betydning for livet i havet. Når lufta over havet blir mer CO2-rik fører dette til et direkte opptak av mer CO2 i overflatevannet. Resultatet er en reduksjon av sjøvannets pH, og prosessen er kjent som havforsuring. Virkningene av havforsuring på marine organismer er ennå usikre, men det er klart at ulike organismer reagerer svært forskjellig på havforsuring. Særlig utsatt er organismer med kalkskall. Dette er ventet å ville påvirke strukturen og funksjonaliteten til marine økosystemer og kan få betydelige konsekvenser også for høstbare marine ressurser.

Boks 2.8 Irreversible klimaendringer og vippepunkter

Vippepunkter er et noe upresist begrep for et punkt fra hvor en relativt liten tilleggspåvirkning fører til en relativt sett mye større endring av klimasystemet, det vil si at effekten blir større enn den ville vært før dette vippepunktet var nådd. Dersom slike vippepunkter overskrides kan det forårsake irreversible klimaendringer, og den globale oppvarmingen kan skyte fart på en måte som det er umulig å stanse.

En irreversibel prosess kan være om global oppvarming fører til tining av permafrost på land og såkalte metanhydrater på havbunnen. I permafrosten i nordområdene og i metanhydrater på havbunnen er det lagret store mengder av klimagassen metan. Når oppvarmingen når et visst nivå, vil dette tine permafrosten slik at metanet frigjøres til atmosfæren. Hvis denne selvforsterkende prosessen kommer i gang, er det svært vanskelig å stanse den.

En annen irreversibel prosess kan være akselererende smelting av de store isdekkene på Grønland og Antarktis. I Klimapanelets fjerde hovedrapport antar man at de vil smelte med jevn fart. Nyere forskning viser at smeltingen går stadig raskere på Grønland. Grunnen er en kombinasjon av varmere somre, høyere havtemperatur og økt havnivå samt økte smeltevannsmengder. Økt smelting av isdekkene på Grønland og Antarktis vil ha svært store konsekvenser, og vil i praksis være irreversibel. Kunnskapen om disse fenomenene er begrenset, men sannsynligheten for at de skal inntre øker med graden og varigheten av den globale oppvarmingen.

2.4 Kilder, utslipp og behovet for utslippsreduksjoner

2.4.1 Utslipp av klimagasser, sot og avskoging

Forbrenning av fossile energibærere og avskoging er de viktigste menneskeskapte årsakene til utslipp av klimagasser og de påfølgende klimaendringene vi har observert de siste 50 årene. CO2 er den viktigste menneskeskapte klimagassen, og disse utslippene stammer hovedsakelig fra forbrenning av fossile energibærere. Menneskeskapte utslipp av metan domineres i global sammenheng av utslipp fra nedbrytning av organisk materiale hos drøvtyggere, på rismarker og i avfallsfyllinger. Utslippene av lystgass stammer først og fremst fra nedbryting av nitrogenforbindelser på jordbruksarealer og ved industriell produksjon av blant annet nitrogengjødsel og nylon. De fluorholdige gassene, perfluorkarboner (PFK), hydrofluorkarboner (HFK) og svovelheksafluorid (SF6), er også klimagasser. Aluminiumsindustrien er en viktig kilde til PFK, mens kuldeanlegg og brannslokkingsutstyr er viktige kilder til HFK. SF6 brukes blant annet i metallindustrien og i elektrisk utstyr.

Det er også utslipp av andre klimagasser, både naturlige og menneskeskapte. Ozon har en oppvarmende effekt i den nederste delen av atmosfæren (troposfæren) og noen typer partikler, som sot, bidrar også til global oppvarming.

Metan (CH4), bakkenært ozon (O3) og partikler som inneholder sot (black carbon) kalles kortlivede klimapådrivere. Disse stoffene bidrar i likhet med CO2 til global oppvarming, men oppholder seg betydelig kortere tid i atmosfæren. Sot bidrar til global oppvarming, både når den er i atmosfæren, men trolig enda mer når den legger seg på snø og is og forsterker smelting. Når snø og is forsvinner, øker mengden innstråling fra sola som absorberes i jord og hav. Ozon og sot medfører også helseskader og for tidlig død. Matsikkerheten kan trues som følge av reduksjon i avlingene på grunn av ozonforurensning. Nyere forskning har vist at reduserte utslipp av sot og ozon vil kunne ha rask virkning og bidra til å begrense global oppvarming, jf. boks 2.9.

Boks 2.9 Kortlivede klimadrivere

En studie fra FNs miljøprogram i 2011 viser hvordan muligheten for å overholde togradersmålet øker om man inkluderer kontroll av kortlivede klimapådrivere som sotpartikler og bakkenært ozon, inkludert O3-forløpere som metan (CH4) og karbonmonoksid (CO), jf. figur 2.9.1

Figur 2.9 Kortlivede klimadrivere

Figur 2.9 Kortlivede klimadrivere

Kilde: United Nations Environment Programme/World Meteorological Organization, 2011/miljøstatus.no

Figuren viser observert avvik av temperatur fra før-industrielt nivå (1890–1910) fram til 2009 og deretter projeksjoner under ulike scenarioer fram mot 2070. Rask implementering av et sett tiltak identifisert for kortlivede klimadrivere, sammen med tiltak for å redusere CO2-utslipp (grønn linje), vil øke sjansene for å overholde togradersmålet.

Luftforurensningen kan påvirke klimaet i tillegg til at de er skadelige for helse og miljø. Slike stoffer er for eksempel ozon, nitrogen, flyktige organiske forbindelser, karbonmonoksid, svovel og partikler. Mens noen av disse stoffene bidrar til økt oppvarming av atmosfæren, vil utslipp av svovel som omdannes til sulfatpartikler i atmosfæren spre sollys og bidra til avkjøling. Utslipp av primærpartikler eller partikler som dannes i atmosfæren kan virke oppvarmende eller avkjølende avhengig av deres sammensetning og de fysiske og kjemiske prosesser de inngår i. Tilsvarende påvirker klimagasser som metan nivået av ozon.

Noen tiltak kan redusere utslipp av klimagasser og samtidig bidra til mindre luftforurensning. Energieffektivisering kan være et slikt vinn-vinn tiltak.

1 UNEP and WMO 2011 – Integrated Assessment og Black Carbon and Tropospheric Ozon: Summary for Decision Makers

FNs klimapanel anslo i 2007 at avskoging og skogforringelse, i all hovedsak i utviklingsland, gir årlige utslipp av 8,4 milliarder tonn CO2, eller 17,4 prosent av de samlete, menneskeskapte utslippene av klimagasser.2 Ny kunnskap kan tyde på at denne andelen er noe redusert, og det er ventet at FNs klimapanel vil presentere nye anslag i femte hovedrapport i 2013.

2.4.2 Globale utslipp

Utslippene av klimagasser øker, og de siste 15 årene har konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren økt raskere enn tidligere. Konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren måles i deler per million (parts per million) og forkortes ppm. Konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren er nå rundt 390 ppm. I St.meld. nr. 34 (2006–2007) Norsk klimapolitikk, ble det referert til at konsentrasjonen den gang var rundt 380 ppm. Til sammenlikning var konsentrasjonen 280 ppm i førindustriell tid. Når avskoging ikke regnes inn, skyldes størstedelen av opphopningen i atmosfæren utslipp fra industriland. Globale utslipp av klimagasser steg mye fra 1995 til 2005. Det er ikke de rikeste landene som står for utslippsveksten, men det er land som Kina, India og andre utviklingsland som bidrar mest. Nyere tall og estimater tyder på at de globale utslippene økte mer enn 5 prosent i 2010, etter en svak nedgang i 2009 som følge av finanskrisen.3

Utslippsprofilen i det enkelte land er styrt av blant annet landets næringssammensetning, energisystem og velstandsnivå. I hvor stor grad mennesker påvirker klimaet gjennom utslipp av klimagasser avhenger blant annet av befolkningsvekst, forbruksmønster, energiforbruk og transportomfang.

Det meste av den veksten som har foregått i utviklingslandene, har vært basert på samme forbruk av naturressurser og utslipp som vestlige land har hatt. Kina har passert USA som det landet som totalt slipper ut mest CO2, men fortsatt har USA et vesentlig høyere utslipp per innbygger enn Kina.

Industrilandene har historisk sett stått for om lag tre firedeler av verdens utslipp av klimagasser. USA alene har stått for nesten 30 prosent av utslippene. Denne situasjonen er imidlertid i ferd med å endres. Utslippene i utviklingsland er nå i sterk vekst, mens utslippene i den industrialiserte verden er redusert. I 2005 var industrilandenes samlede utslipp om lag to femdeler av de globale utslippene.

Det finnes ikke eksakte tall for de samlede globale utslippene av klimagasser. Det er stor usikkerhet omkring utslipp av andre gasser enn CO2 i utviklingsland og opptak av CO2 i skog. FNs klimapanel anslo i fjerde hovedrapport at de samlede globale utslippene i 2004 var om lag 49 milliarder tonn CO2-ekvivalenter. FNs miljøprogram legger til grunn at de globale utslippene i 2010 var om lag 48 milliarder tonn CO2-ekvivalenter.4 Tallene omfatter ikke utslipp eller binding av CO2 i jordsmonn, skog eller hav.

World Resources Institute har i mange år samlet og analysert data om globale utslipp av klimagasser.5 Deres studier viser at utslippene av CO2 har økt med om lag 42 prosent fra 1990 til 2008. Dette tallet skjuler imidlertid store regionale forskjeller. Mens utslippene i Asia er mer enn doblet fra 1990 til 2008, har utslippene i Europa falt 17 prosent i samme periode. I Nord-Amerika økte utslippene med 16 prosent i perioden, jf. figur 2.10.

Figur 2.10 Global vekst i utslipp av CO2 fordelt på regioner fra 1990–2008

Figur 2.10 Global vekst i utslipp av CO2 fordelt på regioner fra 1990–2008

Kilde: World Resources Institute/CAIT, 2012/miljøstatus.no

Ifølge World Resources Institute sto kraft- og varmeproduksjon ved blant annet kullkraftverk, alene for mer enn en firedel av de globale utslippene (29 prosent) i 2005, jf. figur 2.11. Annen industri sto for nær 17 prosent. Jordbruk sto dette året for 14 prosent, mens transport var ansvarlig for drøye 12 prosent.

Figur 2.11 Globale utslipp av klimagasser fordelt på sektorer i 2005

Figur 2.11 Globale utslipp av klimagasser fordelt på sektorer i 2005

Kategorien endret arealbruk og skogbruk inkluderer avskoging.

Kilde: World Resources Institute, 2012/miljøstatus.no

2.4.3 Norske historiske utslipp

Utviklingen i utslippene av klimagasser har i Norge de siste 40 årene særlig vært preget av at vi har bygget opp en betydelig petroleumssektor. I en tid hvor industriens utslipp av både klimagasser og andre miljøskadelige utslipp har gått ned, har veksten i olje- og gassutvinningen økt. I tillegg har utslippene fra transportaktiviteter økt betydelig. Klimagassutslipp fra norsk territorium var i 2010 på 53,9 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Dette svarer til om lag 0,1 prosent av verdens utslipp. Utslippene knyttet til utenriks luft- og sjøtransport som også er en del Norges økonomiske aktivitet omfattes ikke av Kyoto-forpliktelsen.

I år 1900 var industrialiseringen av Norge fortsatt i startgropa, et selskap som Norsk Hydro var fortsatt ikke grunnlagt, og store deler av industrien fikk sin energi fra fossekraft. Skipsfarten var i hovedsak drevet av seilskuter og transporten foregikk med hest. Bruken av fossile brensler var begrenset, og dette preget naturlig nok utslippsnivået. Det offisielle norske utslippsregnskapet til Statistisk sentralbyrå og Klima- og forurensningsdirektoratet går ikke lenger tilbake enn 1973, men World Resources Institute har presentert estimater for CO2-utslipp (ikke samlede klimagassutslipp) tilbake til 1900 (figur 2.12). Mens CO2-utslippene var på 4,2 millioner tonn i 1900 og 8,4 millioner tonn i 1950, økte utslippene betydelig i etterkrigstiden. Da utslippsregnskapets tidsserier startet i 1973 var utslippene passert 30 millioner tonn, mens de i 2010 var på 45,4 millioner tonn CO2. Med andre ord er utslippene blitt mer enn ti ganger så store i 2010 som de var i år 1900. Det er imidlertid knyttet betydelige usikkerheter til de eldste estimatene.

Figur 2.12 Utslipp av CO2 i Norge, 1900–2010

Figur 2.12 Utslipp av CO2 i Norge, 1900–2010

Kilde: Miljøverndepartementet 2012/miljøstatus.no

Det er seks gasser eller grupper av gasser som inngår i klimagassregnskapet. Det største bidraget kommer fra klimagassen karbondioksid (CO2) med 84 prosent av utslippene i 2010. Metan utgjør 8 prosent, lystgass utgjør 6 prosent, og fluorholdige klimagasser (HFK, PFK, SF6) utgjør 2 prosent av det totale bidraget i 2010 omregnet i CO2-ekvivalenter.

Samlede utslipp av klimagasser økte gjennom 1990-tallet, men har de ti siste årene ligget relativt stabilt. I 2010 var utslippene på samme nivå som gjennomsnittet for de ti foregående årene. Utslippene var på topp i 2007, men sank i 2008 og 2009, i hovedsak som følge av lavere aktivitetsnivå i industri og næringsliv etter finanskrisen og lavere aktivitetsnivå innen petroleumsvirksomheten. Noe av nedgangen kan også tilskrives regjeringens klimapolitikk og klimatiltak i industrien (blant annet reduserte utslipp fra Yaras produksjon av mineralgjødsel og overgang til dieseldrevne personbiler). Økt økonomisk aktivitet igjen i 2010 bidro imidlertid til høyere utslipp fra industrien og transportsektoren. I tillegg førte en kald vinter med høye strømpriser til større utslipp fra bruk av fyringolje enn året før. Utslippene økte med 5 prosent fra 2009 til 2010.

Boks 2.10 Geografisk avgrensing i klimagassregnskapet

Utslipp av klimagasser vil kunne skje i ulike faser av livsløpet til et produkt. For eksempel vil konsum av importerte varer ha ført til utslipp i andre land når de ble produsert, og bidra til utslipp fra transport både i utlandet og hjemme. For å håndtere disse utfordringene har man under FNs klimakonvensjon (UNFCCC) valgt å ansvarliggjøre utslipp der de skjer, når de skjer. Hvert enkelt land rapporterer (og regulerer) derfor utslipp ved kilden. Dette sikrer at utslipp bare telles én gang. Utslippene fra produksjon regnes med i klimagassregnskapet i det landet der produksjonen skjer. Utslipp i ulike faser av livsløpet til et produkt regnskapsføres i de sektorene hvor utslippene skjer – som i transportsektoren for transportutslipp, arealsektoren for uttak av trevirke, og i industrisektoren for utslipp fra prosessering. Derfor er det slik at ved import av for eksempel klær til Norge føres utslippene fra produksjonen i produksjonslandet. Tilsvarende føres utslipp ved produksjon av olje og gass i Norge i vårt utslippsregnskap. Det er viktig å merke seg at det noen ganger er forskjell på hva som føres i utslippsregnskapet og hva som er dekket av en utslippsforpliktelse. I eksempelet med klær og olje over vil alle utslipp i teorien føres i klimagassregnskapet, men utslipp fra transport mellom land er unntatt fra Kyotoprotokollen. Videre har ikke landene i Asia, der en betydelig del av norsk import av klær kommer fra, noen utslippsforpliktelse under Kyotoprotokollen. Se også omtale av karbonlekkasje i kapittel 4.5.3.

Figur 2.13 viser utslipp av klimagasser i 2010 fordelt på kilde. To tredjedeler av utslippene i 2010 skyldtes de tre hovedkildene petroleumsvirksomhet, industri og veitransport. Petroleumsvirksomheten er den største kilden med 26 prosent av utslippene, hvorav landanleggene sto for 17 prosent og installasjonene på sokkelen 83 prosent. Industrien og veitransporten sto for henholdsvis 23 og 19 prosent. Den siste tredjedelen av de norske utslippene dette året skyldtes innenriks luftfart, skipsfart og fiske som stod for 9 prosent. Jordbruk stod for 8 prosent, oppvarming av bygg stod for 3 prosent og andre utslipp stod for 12 prosent.

Figur 2.13 Utslipp av klimagasser fordelt på kilder, 2010

Figur 2.13 Utslipp av klimagasser fordelt på kilder, 2010

Kilde: Klima- og forurensningsdirektoratet og Statistisk sentralbyrå, 2012/miljøstatus.no

Figur 2.14 Utslipp av klimagasser fordelt på kilder, 1990–2010

Figur 2.14 Utslipp av klimagasser fordelt på kilder, 1990–2010

Kilde: Klima- og forurensningsdirektoratet og Statistisk sentralbyrå, 2012/miljøstatus.no

Figur 2.14 viser utslippsutviklingen for de største utslippskildene i Norge fra 1990–2010. I perioden 1990–2010 økte de norske klimagassutslippene med 8 prosent.

  • Utslippet fra veitrafikk har økt med 30 prosent siden 1990.

  • Prosessutslipp fra metallindustrien utgjør den største andelen av utslippene fra industri og bergverk. Utslipp fra industri og bergverk er redusert med 36 prosent siden 1990. Denne reduksjonen er i hovedsak en følge av nedleggelse av magnesiumproduksjon, omstrukturering og tekniske tiltak i metallindustrien og da særlig i aluminiumproduksjon og tekniske tiltak i mineralgjødselindustrien.

  • Utslipp fra petroleumsvirksomheten, som inkluderer forbrennings- og prosessutslipp fra offshoreinstallasjoner og landanlegg (i hovedsak gassterminaler), utgjorde 26 prosent av de samlede norske utslippene i 2010. Utslippene fra installasjonene offshore dominerer fortsatt disse utslippene, selv om utslippene fra disse har vist en nedadgående trend siden begynnelsen av 2000-tallet. Utslippene fra landanleggene har økt på grunn av økt aktivitet ved gassterminalene. Utslippene fra petroleumsvirksomheten er økt med 78 prosent siden 1990.

  • Energiforsyning er i figur 2.14 inkludert under andre utslippskilder. I forhold til de fleste andre land har Norge svært lave utslipp fra innenlandsk stasjonær energiforsyning. Det skyldes at elektrisitet står for en stor andel av energiforbruket og at norsk elektrisitetsproduksjon i all hovedsak er vannkraft. Utslippene har økt de siste årene først og fremst på grunn av økt drift av gasskraftverket på Kårstø og åpning av et nytt kraftvarmeanlegg på Mongstad. Utslippene fra fjernvarmeanleggene kommer av fossilt restavfall og noe fossilt brensel.

  • Utslipp av metan og lystgass fra jordbruk har vært relativt stabile siden 1990.

  • Utslipp fra oppvarming av bygg (boliger, næringsbygg og driftsbygninger) har vist en nedadgående trend siden 1990. Dette skyldes blant annet overgang til elektrisitetsbasert oppvarming inkludert varmepumper og tilkobling til sentrale energisystemer som fjernvarme, samt energieffektivisering.

  • Utslipp fra avfallsdeponier viser en nedadgående trend på grunn av økt oppsamling og avbrenning av deponigass og mindre nedbrytbart avfall på deponiene.

Utviklingen i utslipp per enhet bruttonasjonalprodukt (utslippsintensitet) reflekterer en kombinasjon av endringer i næringsstruktur, teknologisk framgang og energi- og klimapolitikk som påvirker energieffektivitet og klimagassutslipp. Utslippene av klimagasser reduseres normalt i forhold til bruttonasjonalprodukt (BNP) etter hvert som tjenesteytende næringers andel av økonomien øker. I internasjonal sammenheng har Norge og andre nordiske land hatt en sterk virkemiddelbruk. Dette har bidratt til å begrense veksten i klimagassutslippene, og nedgangen i utslippsintensitet har vært sterkere enn i de fleste andre industriland. Nedgangen i utslippsintensitet i Norge har vært noe mindre enn i Sverige, men litt høyere enn for EUs 15 første medlemsland samlet. Det er store forskjeller i landenes utslippsintensitet, jf. figur 2.15. I USA og Australia er klimagassutslippene per enhet BNP fortsatt mye høyere enn i de fleste andre vestlige land. Norge har en forholdsvis lav utslippsintensitet sammenliknet med andre industriland, blant annet som følge av stor tilgang på fornybar energi. En større befolkning og høyere bruttonasjonalprodukt bidrar, isolert sett, til økte klimagassutslipp.

Tabell 2.1 Utviklingen i klimagassutslipp, utslippsintensitet, BNP og befolkning 1990–2009 (prosentvis endring)

Klimagassutslipp CO2-ekvivalenter

Utslippsintensitet (utslipp BNP)

BNP per innbygger

Befolkning

Australia

30,5

-29,6

44,9

27,9

USA

7,2

-33,2

30,4

22,9

Norge

3,1

-38,5

47,0

14,0

Storbritannia

-26,9

-49,8

35,0

8,0

Sverige

-17,2

-41,5

30,4

8,5

EU

-17,4

-48,8

34,2

5,7

EUs 15 første medlemsland (EU15)

-12,7

-36,7

27,2

8,5

EUs 12 siste medlemsland (EU12)

-32,7

-69,3

127,8

-3,7

Kilde: Finansdepartementet

Figur 2.15 Endring i utslippsintensitet, 1990–2010

Figur 2.15 Endring i utslippsintensitet, 1990–2010

Figur 2.15 viser endring i utslippsintensitet i perioden 1990–2009 for utvalgte land og EU. Med et lands utslippsintensitet menes tonn utslipp av klimagasser i CO2-ekvivalenter per enhet bruttonasjonalprodukt. Både Norge og Sverige hadde alt i 1990 lav utslippsintensitet sammenlignet med alle andre land. Siden 1990 er likevel utslippsintensiteten for Norge redusert med om lag 36 prosent. Selv om andre land har redusert utslippsintensiteten like mye eller mer enn Norge er fremdeles Norges utslippsintensitet sammen med Sveriges betydelig lavere enn andre lands. Reduksjonen i utslippsintensitet skyldes blant annet endret næringsstruktur, endret sammensetning av energivarebruken, energieffektivisering og andre tiltak og virkemidler for å redusere utslippene. Dette har bidratt til å dempe veksten i klimagassutslippene samtidig som verdiskapingen har økt. Dermed har verdiskapingen økt mer enn utslippene.

Kilde: European Environment Agency, 2012/miljøstatus.no

Figur 2.16 Endring i klimagassutslippene for utvalgte land og EU, 1990–2009

Figur 2.16 Endring i klimagassutslippene for utvalgte land og EU, 1990–2009

Figur 2.16 viser hvordan utslippene av klimagasser har endret seg i utvalgte land fra 1990 til 2009. De faktiske utslippene varierer mellom landene. Utslippene i 1990 er satt til 1 for å framheve endringene i perioden.

Kilde: European Environment Agency, 2012/miljøstatus.no

I Nasjonalbudsjettet 2011 ble det presentert oppdaterte framskrivinger av utslipp til luft. Utslippene av klimagasser ble anslått å øke til 57,5 millioner tonn i 2020 og deretter avta til 53,0 millioner tonn i 2030. Siden Nasjonalbudsjettet 2011 er anslagene for petroleumsvirksomheten nedjustert for 2020 og oppjustert for 2030, og det er også gjort metodeendringer i anslagene for utslipp fra avfallsforbrenning. De oppdaterte anslagene tilsier at norske utslipp i 2020 vil ligge på 56,9 millioner tonn CO2-ekvivalenter, med en videreføring av dagens virkemiddelbruk. En normalisering av veksten i norsk og internasjonal økonomi og stigende utslipp fra petroleumssektoren vil bidra til å trekke utslippene opp fram mot 2020. Se nærmere omtale av utslippsframskrivinger i kapittel 4.4.1.

2.4.4 Opptak og utslipp i skog og andre arealer

Norge har et høyt årlig CO2-opptak i skog på grunn av høy planteaktivitet etter andre verdenskrig og lav avvirkningsrate i forhold til tilveksten. Netto CO2-opptak i skog har de siste årene vært på 27–36 millioner tonn CO2-ekvivalenter årlig, når en inkluderer karbonlagring i biomasse, død ved og jord. Ut over dette er det også opptak og utslipp knyttet til andre arealer. Til sammenligning var de norske klimagassutslippene på 53,9 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2010. Årlig netto CO2-opptak vil fortsatt være høyt, men forventes å bli redusert noe i tiårene som kommer. Skogens rolle i nasjonal klimapolitikk er nærmere beskrevet i kapittel 9.

Også andre land har høye årlige netto opptak i skog og andre arealer. Figur 2.17 under sammenligner netto opptak i sektoren arealbruk, arealbruksendringer og skog (LULUCF – Land Use, Land Use Change and Forestry) i noen av de nordiske landene. I Norge har opptaket økt fra rundt 8,5 millioner tonn i 1990 til om lag 25 millioner i 2009. I Finland har det vært store variasjoner i nettoopptaket fra år til år. I 2009 var nettoopptaket rundt 40 millioner tonn. I Sverige har netto opptaket variert mellom 33–45 millioner tonn i året, og var i 2009 rundt 39 millioner tonn. Danmark har i mange år hatt årlige nettoutslipp fra sektoren, men hadde i 2009 et netto opptak på 1,1 millioner tonn. Det store norske nettoopptaket av CO2 i forhold til skogressursenes størrelse skyldes i stor grad at Norge avvirker rundt 40 prosent av tilveksten, mens utnyttelsesgraden i de øvrige nordiske land ligger i størrelsesorden 70–90 prosent.

Figur 2.17 Nettoopptak av klimagasser i skog og arealer i nordiske land i 2009

Figur 2.17 Nettoopptak av klimagasser i skog og arealer i nordiske land i 2009

Kilde: FNs klimakonvensjon 2012/miljøstatus.no

2.4.5 Klimagasser og global middeltemperatur

Det overordnede målet i FNs klimakonvensjon er å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren på et nivå som avverger farlig menneskeskapt påvirkning av klimasystemet. Målet omfatter ikke bare en begrensning av hvor stor påvirkningen skal være, men også hastigheten. Målet skal nås i løpet av et tidsrom som gjør det mulig for økosystemer å tilpasse seg endringene, som sikrer at matproduksjonen ikke trues og gjør det mulig å utvikle økonomien på en bærekraftig måte.

Ifølge FNs klimapanel er det betydelige usikkerheter forbundet med å oversette et temperaturmål til hva en kan tillate av globale utslipp av klimagasser. Dette skyldes dels usikkerhet som ligger i klimamodellenes beregninger av respons på en gitt utslippsendring, men særlig antakelser om framtidig utslippsutvikling. Generelt kan en si at dess lenger en venter med å snu den globale utslippsveksten dess mer drastiske reduksjoner vil være nødvendig senere.

Undersøkelser blant annet av små luftlommer fra isprøver i Antarktis, viser at innholdet av CO2 i atmosfæren over de siste 800 000 år har variert betydelig. I perioder med kaldt klima (istider) har konsentrasjonen av CO2 vært ned mot 180 ppm. I varme perioder (mellomistidene) har konsentrasjonen økt til 300 ppm. Disse undersøkelsene viser også en klar sammenheng mellom endringer i atmosfærens innhold av CO2 og temperaturendringene. Konsentrasjonen av CO2 har økt med 39 prosent og ca. 100 ppm over de normale maksimumsnivåene i mellomistiden. Konsentrasjonen av metan har økt med rundt 151 prosent og konsentrasjonen av lystgass har økt med rundt 17 prosent. I tillegg kommer de syntetiske klimagassene.

For å kunne nå det overordnete målet til Klimakonvensjonen om å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser på et nivå som avverger farlig menneskeskapt påvirkning av klimasystemet, må vi vite hva som er sammenhengen mellom konsentrasjon av klimagasser og effekt på klimasystemet. Den mest sentrale og mest sikre indikatoren er økning i global gjennomsnittstemperatur. FNs klimapanel har derfor gjort omfattende analyser av hvor stor temperaturøkning en viss økning i konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren vil gi.

Klimapanelets fjerde hovedrapport beskriver scenarioer for utslippsbaner som vil lede til stabilisering av klimagasskonsentrasjonen og middeltemperaturen på ulike nivåer. En stabilisering av klimagasskonsentrasjonen på 350–400 ppm CO2 (445–490 ppm CO2-ekvivalenter dersom vi inkluderer de øvrige klimagassene) antas å gi en stabilisering av middeltemperaturen på 2–2,4 grader Celcius over før-industrielt nivå. Se tabell 2.2 om stabiliseringsscenarioer.

Tabell 2.2 Stabiliseringsscenarioer i fjerde hovedrapport fra FNs klimapanel

CO2- konsentrasjon ved stabilisering1

CO2- ekvivalent konsentrasjon ved stabilisering2

Når vi må nå utslippstoppen (toppår) for så å redusere utslippene

Endring i globale CO2-utslipp i 2050 (% av 2000-utslipp)

Global gjennomsnitts-temperaturøkning over før-industrielt nivå ved ekvilibrium

Global gjennomsnittlig havnivåstigning over førindustrielt nivå ved ekspansjon3

Antall analyserte scenarier

Ppm

Ppm

År

Prosent

°C

meter

350–400

445–490

2000–2015

-85 til -50

2,0–2,4

0,4–1,4

6

400–440

490–535

2000–2020

-60 til -30

2,4–2,8

0,5–1,7

18

440–485

535–590

2010–2030

-30 til +5

2,8–3,2

0,6–1,9

21

485–570

590–710

2020–2060

-10 til +60

3,2–4,0

0,6–2,4

118

570–660

710–855

2050–2080

+25 til +85

4,0–4,9

0,8–2,9

9

660–790

855–1 130

2060–2090

+90 til +140

4,9–6,1

1,0–3,7

5

1 Den atmosfæriske CO2-konsentrasjonen var på 379 ppm i 2005.

2 Det beste anslaget for total konsentrasjon av CO2-ekvivalenter for alle klimagasser med lang levetid er på omtrent 455 ppm (2005-tall), mens den tilsvarende verdien inkludert nettovirkningen av alle menneskeskapte virkestoffer, er på 375 ppm CO2-ekvivalenter.

3 Havnivåstigning gjenspeiler kun bidrag fra utvidelsen av havvannet når det blir varmere (termisk ekspansasjon). Havet vil fortsette å stige i mange århundrer etter at konsentrasjonen av klimagasser i atmosfaeren er stabilisert. En langvarig termisk ekspansasjon vil ifølge prognosene resultere i 0,2 til 0,6 m stigning per grad gjenomsnittlig temperaturøkning (i celsius) over før industrielle nivåer.

Kilde: FNs klimapanel fjerde hovedrapport, 2007

Den globale gjennomsnittstemperaturen når klimasystemet igjen er i balanse, er forskjellig fra den forventede globale gjennomsnittstemperaturen ved stabilisering av klimagasskonsentrasjonene, fordi klimasystemet endrer seg sakte. I de fleste analyserte scenarioene forventes konsentrasjonen av klimagasser å stabiliseres mellom 2100 og 2150.

2.4.6 Behovet for utslippsreduksjoner for å unngå farlige klimaendringer

Gjennom Cancún-avtalen i 2010 nedfelte partene til Klimakonvensjonen et mål om at global temperaturøkning skal holdes under 2 grader Celsius sammenliknet med før-industrielt nivå. Togradersmålet er en konkretisering av Klimakonvensjonens langsiktige mål om å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren, på et nivå som avverger farlig menneskeskapt påvirkning av klimasystemet, jf. omtalen i kapittel 3.4 om status i de internasjonale klimaforhandlingene.

I dag ligger den globale gjennomsnittstemperaturen om lag 0,8 grader Celsius over før-industrielt nivå. Ifølge FNs klimapanel vil de klimagassene som allerede er i atmosfæren, kunne bidra til en ytterligere temperaturoppgang på 0,6 grader Celsius slik at den samlede effekten av historiske utslipp alene vil være en oppvarming på om lag 1,4 grader Celsius. En grense på 2 grader Celsius er således et svært ambisiøst mål. En temperaturstigning på 2 grader Celsius er likevel så høy at vi vil oppleve konsekvenser av klimaendringer som vil medføre store utfordringer.

Togradersmålet krever omfattende utslippsreduksjoner. I fjerde hovedrapport fra FNs klimapanel ble det lagt til grunn at den globale utslippsveksten stanses senest i 2015, og at utslippene deretter reduseres. Denne konklusjonen tar utgangspunkt i en rekke forutsetninger om hva som er mulig å oppnå av globale utslippsreduksjoner i perioden fra 2015 til 2050. Jo lenger utslippsveksten får fortsette etter 2015, desto mindre sannsynlig blir det at verden vil lykkes med å stabilisere global oppvarming i tråd med togradersmålet. Ifølge FNs klimapanel forutsetter et slikt mål en samlet global reduksjon på 50–85 prosent innen 2050 i forhold til 2000-nivået.

Med en antatt befolkning på 9 milliarder i 2050 tilsvarer dette utslipp på om lag 2 tonn per person i gjennomsnitt i 2050, som er omtrent det nivået der India befinner seg i dag. Industrilandene har større utslipp per innbygger enn utviklingslandene. Mens Asia hadde 4,4 tonn CO2-ekvivalenter per innbygger i 2005, hadde industrilandene i gjennomsnitt utslipp på 14,5 tonn per innbygger. Til sammenlikning ligger Norge på rundt 11 tonn, jf. figur 2.18. Gjennomsnittet i EU er på om lag 10 tonn, Australia har utslipp på om lag 26 tonn per innbygger og USA på 23 tonn. Verdensgjennomsnittet i dag er om lag 7 tonn per innbygger. Det er imidlertid høye utslipp også i mange utviklingsland. Sør-Afrika har utslipp på rundt 10 tonn, Kina om lag 7 tonn. I praksis betyr dette at verdenssamfunnet må finne løsninger for å frakoble økonomisk vekst fra utslipp fra fossilt brensel. Dette er en krevende oppgave.

Figur 2.18 Utslipp av klimagasser i utvalgte land i 20051

Figur 2.18 Utslipp av klimagasser i utvalgte land i 20051

Tallene i figuren omfatter klimagassene dekket av Klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen, herunder CO2. Utslipp og opptak fra skog og endringer i arealbruk er ikke inkludert. Skogrike land med avskogingsutfordringer som Brasil, Indonesia og DR Kongo har høyere utslipp enn figurene viser når skog inkluderes.

1 Climate Analysis Indicators Tool, CAIT, baserer sine tall på flere kilder og tallene samsvarer ikke nødvendigvis med det landene rapporterer under FNs klimakonvensjon. Tallene for Malawi mangler informasjon om klimagassene PFC, HFC og SF6.

Kilde: World Resources Institute, CAIT

Uten nye tiltak ventes de globale utslippene av klimagasser å øke med rundt 50 prosent fram mot 2050, ifølge Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling.6 Den største utslippsøkningen ventes å finne sted i fremvoksende økonomier, og togradersmålet krever store utslippsreduksjoner også i utviklingsland. Det er stor usikkerhet omkring slike beregninger. Usikkerheten er blant annet knyttet til forutsetninger om befolkningsmønster, økonomisk vekst og utbredelsen av ny utslippsfri teknologi langt fram i tid.

Ulike beregninger av hvor store utslippene bør være i 2020 for å ha en høy sannsynlighet for å holde global oppvarming under to grader viser at globale utslipp ikke bør overstige 44 milliarder tonn CO2-ekvivalenter. Om det legges til grunn at de globale utslippene er om lag 48 milliarder tonn CO2-ekvivalenter, er de altså 4 milliarder tonn større enn de bør være i 2020. En utslippsbane fram mot 2050 for å ha togradersmålet innen rekkevidde vil innebære at utslippstoppen nås før 2020 og at de globale utslippene deretter reduseres mellom 2 og 3 prosent årlig fram mot 2050.7

De målene for utslippsreduksjoner fram til 2020 som er lagt fram i forbindelse med FNs klimaforhandlinger, vil sannsynligvis innebære at utslippene i 2020 vil være større enn 48 milliarder tonn CO2-ekvivalenter. Det synes å være et betydelig gap mellom forventet utslippsbane ut fra vedtatt politikk, og en utslippbane i tråd med det som anses nødvendig for å overholde togradersmålet. FNs miljøprogram har anslått gapet til å være mellom seks og 11 milliarder tonn CO2-ekvivalenter i 2020, men understreker at det er stor usikkerhet omkring et slikt anslag.8

Klimapanelets fjerde hovedrapport inneholder også analyser av det globale potensialet for utslippsreduserende tiltak, jf. tabell 2.3. Resultatene bygger dels på modellberegninger og dels på tiltaksanalyser. De to tilnærmingene gir noenlunde samme resultater. Panelet identifiserte i 2007 en tilstrekkelig mengde tiltak billigere enn 100 US dollar (550 norske kroner) per tonn CO2-ekvivalenter, til å redusere klimagassutslippene med 16–31 milliarder tonn i 2030. Om alle disse tiltakene ble gjennomført ville det ifølge FNs klimapanel kunne være tilstrekkelig til å stabilisere middeltemperaturen på 2–2,8 grader Celsius over før-industrielt nivå.

Tabell 2.3 Viktige utslippsreduserende teknologier etter sektor. Sektorer og teknologier er plassert i tilfeldig rekkefølge. Ikke-teknologiske endringer, som gjennomgående livsstilsendringer, er ikke tatt med.

Sektor

Kommersielt tilgjengelige utslippsreduserende teknologier

Utslippsreduserende teknologier som forventes kommersielt tilgjengelig innen 2030

Energiforsyning

Forbedret forsynings- og distribusjonseffektivitet; overgang fra kull til gass, atomkraft, fornybar energi (vannkraft, solenergi, jordvarme, bioenergi); kraftvarmeverk; tidlige bruksområder for CO2-håndtering (fangst av CO2 fra brønnstrøm, jf. Sleipner og Snøhvit)

CO2-håndtering ved gass, kull- og bioenergikraftverk; forbedret atomkraftteknologi; forbedrede teknologier for fornybar energi, inkl. tidevanns-, bølge- og solenergi

Transport

Kjøretøy med lavere drivstofforbruk; hybridkjøretøy; renere dieselkjøretøy; biodrivstoff; overgang til jernbane og kollektivtransport; ikke-motorisert transport; arealbruksendringer og transportplanlegging

Annengenerasjons biodrivstoff; mer energieffektive fly; forbedrede elektriske og hybridkjøretøyer med kraftigere og bedre batterier

Bygninger

Effektiv lyssetting og bruk av dagslys; mer energieffektivt elektrisk utstyr, oppvarming og nedkjøling; forbedrede komfyrer; forbedret isolering; passiv og aktiv sol-design med tanke på oppvarming og nedkjøling; alternative kjølevæsker, gjenvinning og resirkulering av fluoriserte drivhusgasser

Integrert design av nye bygninger med teknologier som gir tilbakekoblinger og kontroll; solceller integrert i bygninger

Industri

Mer effektiv sluttbruk av elektrisk utstyr; varme- og kraftgjenvinning; resirkulering og substitusjon av materialer; kontroll med ikke-CO2-relaterte gassutslipp; en lang rekke prosess-spesifikke teknologier

Forbedret energieffektivitet; CO2-håndtering fra sement-, ammoniakk- og jernproduksjon; inerte elektroder for aluminiumproduksjon

Landbruk

Forbedret avlings- og beitelandsforvaltning for å øke lagring av karbon i jord; gjenopprettelse av dyrket torvrik og nedbrytbar jord; forbedrede risdyrkingsteknikker og forvaltning av buskap og gjødsel for å redusere metanutslipp; forbedrede teknikker for spredning av nitrogengjødsel for å redusere lystgassutslipp; energivekster som bioenergi til erstatning for fossile brensler; økt energieffektivitet

Økte avlinger

Skog

Skogplanting; gjenplanting; skogforvaltning; redusert avskoging; forvaltning av innhøstede skogprodukter; skogprodukter som bioenergi til erstatning for fossile brensler

Forbedrede arter for å øke biomasseproduktivitet og CO2-lagring; forbedrede fjernovervåkingsteknologier for å analysere CO2-lagringspotensial i jordsmonn og vegetasjon og kartlegging av arealbruksendringer

Avfall

Metangjenvinning fra deponier; avfallsforbrenning med energigjenvinning; kompostering av nedbrytbart avfall; kontrollert behandling av avfallsvann; resirkulering og minimering av avfallsmengder

Biodekke og biofiltre for å optimere metanoksidasjon

Kilde: FNs klimapanel fjerde hovedrapport, arbeidsgruppe 3

Boks 2.11 Det internasjonale energibyrået om betydningen av politisk handling

Det internasjonale energibyrået framhever i World Energy Outlook 2011 betydningen av politisk handling for å realisere togradersmålet. Med dagens politikk (New Policy scenario) vil energirelaterte utslipp av klimagasser fortsette å øke fram mot 2035, jf. figur 2.19. En slik utvikling vil kunne bety at global middeltemperatur stiger med 3,5 grader Celsius på lang sikt. I et scenario som overholder togradersmålet (togradersscenarioet) vil verdens etterspørsel etter olje og kull reduseres fra 2020. Det innebærer at nye petroleumsområder der kostnadene er høyest, i begrenset grad vil bli satt i produksjon.

Figur 2.19 Global reduksjon i energirelaterte utslipp av CO2 i 450-scenarioet og New Policy-scenarioet

Figur 2.19 Global reduksjon i energirelaterte utslipp av CO2 i 450-scenarioet og New Policy-scenarioet

Figuren viser hvordan ulike teknologier, ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA), kan bidra til globale utslippsreduksjoner.

Kilde: World Energy Outlook, 2011/miljøstatus.no

Ifølge rapporten vil 80 prosent av de akkumulerte utslippene fram til 2035 allerede være «låst inne» i form av utslipp fra eksisterende infrastruktur. En slik situasjon gir begrenset handlefrihet. Om ikke kursen legges om innen 2017 anslår energibyrået at eksisterende infrastruktur alene på det tidspunktet vil stå for et utslippsnivå på linje med det som er forenlig med togradersmålet. Dersom en slik situasjon skulle oppstå, må all ny energirelatert infrastruktur som bygges etter 2017 være utslippsfri innenfor togradersscenarioet.

Energieffektivisering vil derfor kunne gi et viktig bidrag til å redusere utslippene, spesielt på kort sikt. Utbygging av fornybar energi og CO2-håndtering vil på lengre sikt kunne gi et like stort bidrag til reduksjon av CO2-utslippene.

Å utsette investering i utslippsfrie energiteknologier kan koste dyrt. Ifølge Energibyråets beregninger vil hver krone sparte investeringskostnader før 2020 gi over 4 kroner ekstra utgifter etter 2020, for å kompensere for økte utslipp innenfor togradersscenarioet.

Fotnoter

1.

Klima i Norge 2100, utarbeidet av Norsk klimasenter, et samarbeid mellom Meteorologisk institutt, Bjerknessenteret, Nansensenteret, Havforskningsinstituttet og Norges vassdrags- og energidirektorat, september 2009. Rapporten ble utarbeidet som ledd i arbeidet med NOU 2010:10 Tilpassing til eit klima i endring.

2.

FNs klimapanel, fjerde hovedrapport, arbeidsgruppe 3

3.

Olivier, Janssens-Maenhout, Peters, Wilson: Long-term trends in global CO2 emissions, 2011 report, PBL Netherlands Environmental Assessment Agency, The Hague, 2011

4.

Bridging the Emissions Gap, United Nations Environmental Programme (UNEP), 2011

5.

World Resources Institute er et uavhengig institutt basert i USA. Instituttet har et ledende fagmiljø for innsamling og analyse av globale utslipp av klimagasser.

6.

OECD Environmental Outlook to 2050: The Consequences of inaction, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), mars 2012

7.

Bridging the Emissions Gap, United Nations Environmental Programme (UNEP), 2011

8.

Rapporten er nærmere omtalt i boks 3.5
Til dokumentets forside