Boks 3.1 Det finanspolitiske rammeverket

I likhet med de fleste andre land har Norge et finanspolitisk rammeverk som stiller krav til budsjettets balanse. Rammeverket i Norge er i tillegg tilpasset den spesielle situasjonen vi har med store, midlertidige petroleumsinntekter og store fondsinntekter.

Et viktig formål med det finanspolitiske rammeverket er å omgjøre en midlertidig inntektsstrøm fra utvinning av petroleumsressursene til en varig inntektskilde. Det gjøres ved at inntektene fra petroleumsvirksomheten avsettes i Statens pensjonsfond utland (SPU), og at vi over tid bare bruker den forventede realavkastningen fra fondet over statsbudsjettet.

Hvordan petroleumsformuen spares i SPU og innfases i økonomien, er hjemlet i lov om Statens pensjonsfond. Loven sikrer at statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten i sin helhet overføres fra statsbudsjettet til SPU, og at midlene i fondet bare kan overføres til statsbudsjettet etter vedtak i Stortinget. Rente- og utbytteinntekter fra fondsforvaltningen inntektsføres direkte i fondet. Overføringen fra fondet tilsvarer det oljekorrigerte underskuddet på statsbudsjettet, som vedtas av Stortinget i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet, se figur 3.7.

¹ Statens inntekter fra petroleumsvirksomheten inngår i statsbudsjettet før netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten overføres til SPU, men dette er forenklet i illustrasjonen.

Kilde: Finansdepartementet.

Handlingsregelen

Handlingsregelen har siden 2001 gitt en retningslinje for bruken av fondsmidler:

• Bruken av fondsmidler skal over tid følge den forventede realavkastningen av Statens pensjonsfond utland.

• Det skal legges stor vekt på å jevne ut svingninger i økonomien for å sikre god kapasitetsutnyttelse og lav arbeidsledighet.

Hensyn og avveiinger ved praktisering av handlingsregelen

Handlingsregelen sier at fondsmidlene skal brukes på en måte som gir en god fordeling mellom generasjonene, og som legger til rette for en stabil utvikling i norsk økonomi. I vurderingen av bruken av fondsmidler må disse hensynene veies mot hverandre.

På den ene siden må bruk av fondsmidler i dag avveies mot hensynet til at formuen også skal kunne brukes i fremtiden. Selv om dette gjerne kalles en generasjonsmessig fordeling av fondsmidlene, innebærer det også at den nålevende generasjonen skal ha midler å bruke i fremtiden. Handlingsregelen legger til rette for at realverdien av fondet opprettholdes. En bruk som bevarer realverdien av fondet, vil balansere bruken av fondsmidler i dag og i fremtiden. En godt balansert fordeling av midlene mellom generasjoner bidrar også til stabilitet i økonomien på lang sikt.

På den annen side tilsier hensynet til en stabil økonomisk utvikling fra ett år til det neste at konjunktursituasjonen tillegges stor vekt i vurderingen av bruken av fondsmidler. Det legges også vekt på å unngå at bruken av fondsmidler i seg selv blir en kime til ustabilitet i økonomien. Det siste tilsier at særskilt store endringer i fondsverdien ikke umiddelbart bør gi store endringer i bruken av fondsmidler, men at endringer i bruken tilpasses over flere år for å unngå å skape ustabile rammebetingelser og bidra til brå opp- og nedgangsperioder i økonomien.

Handlingsregelen sier at bruken av fondsmidler over tid skal følge den forventede realavkastningen, som er anslått til 3 pst. Ved store tilbakeslag i økonomien eller store fall i fondsverdien kan man ha behov for ekstra sparing å tære på, for å unngå vanskelige tilpasninger med store kutt i budsjettutgiftene eller betydelige økninger i skattene. Kriser er asymmetriske i sin natur. Tilsvarende er kostnaden ved store tilpasninger i budsjettet asymmetrisk; det er mer krevende å foreta store og brå utgiftskutt eller skatteøkninger enn å gjennomføre tilsvarende store utgiftsøkninger eller skatteletter. Det tilsier at det i normale tider er nødvendig å sikte mot et fondsuttak under 3 pst. Beregninger fra Finansdepartementet indikerer at det over tid kan oppstå et merbruk av fondsmidler knyttet til ekstraordinære utgifter ved økonomiske kriser, treg utfasing av motkonjunkturpolitikk og en gradvis tilpasning til fall i fondsverdien.¹ Merbruken anslås å utgjøre i gjennomsnitt 0,3 pst. av fondsverdien årlig. Det tilsier at man bør sikte mot en uttaksprosent på 2,7 pst. i normale tider, for at bruken av fondsmidler over tid skal tilsvare forventet realavkastning på 3 pst.

Praktiseringen av retningslinjen er blitt mer krevende etter hvert som fondet har fått større betydning for statsbudsjettet og økonomien. I tillegg kan det fremover ikke lenger ventes at et fall i fondsverdien vil motvirkes av tilførsel av midler til fondet fra petroleumsvirksomheten.

Retningslinjen for bruk av fondsmidler er fleksibel. Det er nødvendig med betydelig grad av skjønnsutøvelse i praktiseringen av handlingsregelen for å gjøre gode avveiinger mellom hensynene og å oppfylle intensjonen til regelen.

Det strukturelle oljekorrigerte budsjettunderskuddet og automatiske stabilisatorer

Bruken av fondsmidler utgjør det strukturelle oljekorrigerte budsjettunderskuddet, som er det oljekorrigerte budsjettunderskuddet korrigert for konjunktursvingninger og andre tilfeldige svingninger i enkelte inntekts- og utgiftsposter, såkalt aktivitetskorrigering. Se vedlegg 1 for nærmere beskrivelse.

I en høykonjunktur er normalt skatte- og avgiftsinntektene høye og utgiftene til arbeidsledighetstrygd lave, mens det er motsatt i en lavkonjunktur. I det strukturelle underskuddet på statsbudsjettet korrigeres det for slike konjunkturmessige forhold. Ved at bruken av fondsmidler knyttes til det strukturelle underskuddet, virker finanspolitikken automatisk ekspansivt i nedgangstider og innstrammende i oppgangstider. Slik bidrar finanspolitikken til å stabilisere den økonomiske utviklingen. Slike virkninger av finanspolitikken kalles automatiske stabilisatorer og kan være betydelige ved store konjunkturutslag.

Fondsmidlene inngår i en helhetlig budsjettprosess

Ifølge loven om Statens pensjonsfond kan fondsmidlene bare anvendes til en beløpsmessig overføring til statsbudsjettet etter vedtak i Stortinget. Det sikrer åpenhet rundt bruken av fondets midler ved at de inngår og synliggjøres i statsbudsjettet og statsregnskapet. Midlene fra fondet inngår på den måten i en helhetlig budsjettprosess og blir ikke øremerket spesielle formål. Det hindrer at fondet blir en alternativ finansieringskilde for utgifter som ikke når opp i den ordinære budsjettprosessen. Lov om Statens pensjonsfond sier også at så lenge det er midler i fondet, skal et underskudd i statsbudsjettet dekkes ved overføringer derfra, og ikke ved låneopptak.

Boks 3.2 Rettesnoren i handlingsregelen og skjønnsutøvelsen i bruken av fondsmidler

Handlingsregelen innebærer at bruken av fondsmidler over tid skal følge den forventede realavkastningen av Statens pensjonsfond utland (SPU), anslått til 3 pst. Bruken av fondsmidler i enkeltår skal likevel tilpasses ulike hensyn, og vil ofte avvike fra den langsiktige rettesnoren.

Den økonomiske situasjonen påvirker hvor mye det er hensiktsmessig å bruke av fondsmidlene. I perioder med lav aktivitet, slik som etter finanskrisen eller under koronapandemien, kan det være forsvarlig med en høyere bruk av fondsmidler, utover den langsiktige rettesnoren. Det innebærer at fondsuttaket i gode og normale tider bør ligge noe under den langsiktige rettesnoren, slik at uttaket over tid tilsvarer den forventede realavkastningen.

Hvis fondet stiger mer eller mindre enn den forventede realavkastningen, bør uttaket tilpasses gradvis. Det gir økt stabilitet og forutsigbarhet i bruken av fondsmidler, samtidig som det reduserer sårbarheten for svingninger i fondsverdien. I perioder hvor fondsverdien stiger betydelig, slik som de siste årene, bør bruken av fondsmidler som andel av fondsverdien normalt være lavere enn den langsiktige rettesnoren.

De ulike hensynene innebærer at det er nødvendig med betydelig skjønnsutøvelse i praktiseringen av handlingsregelen. Som hjelpemiddel i skjønnsutøvelsen kan det være nyttig å studere alternative måter å operasjonalisere den langsiktige rettesnoren på, særlig i perioder med store endringer i fondsverdien.

Figur 3.8 illustrerer hvordan bruken av fondsmidler, målt ved det strukturelle oljekorrigerte underskuddet, har utviklet seg sammenlignet med den langsiktige rettesnoren, samt to alternative måter å operasjonalisere den langsiktige retningslinjen på. Den ene alternative beregningen tar utgangspunkt i SPUs løpende kontantinntekter fra fondsforvaltningen. Den andre alternative beregningen bruker 3 pst. av fondsverdien, men justerer fondsverdien med et vektet gjennomsnitt av historiske verdier.

De to alternative operasjonaliseringene sikter også mot at realverdien til fondet skal opprettholdes over tid, i tråd med handlingsregelen.4 De skiller seg basert på hvilken informasjon som ligger til grunn og hvordan forventninger om fremtiden spiller inn. Handlingsregelens langsiktige rettesnor er grunnleggende fremoverskuende siden den er basert på forventet realavkastning og markedsverdien til fondet, som gjenspeiler neddiskontert verdi av fremtidige inntekter.

Alternativet med fondets løpende inntekter gjenspeiler realiserte inntekter, og anslag for dette på kort sikt. Endringer i forventet inntjening slår raskere inn i markedsverdien til fondet enn i fondets løpende inntekter. Samtidig påvirkes også markedsverdien til fondet av endringer i markedsaktørenes risikovilje og diskontering av fremtidige inntekter. Dette alternativet baseres på anslåtte verdier for både 2025 og 2026. Det er særlig usikkerhet knyttet til de anslåtte verdiene av denne alternative operasjonaliseringen.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ I 2001 var anslaget på forventet realavkastning 4 pst. Fra og med Nasjonalbudsjettet 2018 ble anslaget nedjustert til 3 pst.

² Forventet realavkastning med justert fondsverdi beregnes som et eksponentielt vektet snitt av tidligere fondsverdier. Justert fondsverdi i 2026 beregnes slik: anslått fondsverdi ved inngangen til 2026 får 50%, fondsverdien ved inngangen til 2025 får 25% (=0,5²), 2024 får 12,5 pst (=0,5³) osv. Siste tre år utgjør nesten 90% av vekten, og siste fem om lag 97%.

Kilder: Norges Bank Investment Management og Finansdepartementet.

Alternativet med en justert fondsverdi tar inn endringer i markedsverdien, men ikke fullt ut på kort sikt. Det fører til at endringer i markedsverdien blir gradvis faset inn i rettesnoren for bruk av fondsmidler i samsvar med intensjonen i handlingsregelen. Dersom verdien av fondet stiger eller faller kraftig, vil denne alternative operasjonaliseringen av handlingsregelen gi mer stabilitet og forutsigbarhet i bruken av fondsmidler enn å mekanisk følge 3-prosentbanen. Samtidig tar den i større grad inn over seg endringer i forventet inntjening fremover enn alternativet med fondets løpende inntekter. Dette alternativet baseres, i likhet med hovedregelen, på et anslag på fondsverdien for inngangen til 2026, i tillegg til faktisk fondsverdi fra tidligere år.

De to alternative operasjonaliseringene har historisk stort sett tilsagt et lavere fondsuttak enn forventet realavkastning, og svingt noe mindre fra år til år. Alternativet med en justert fondsverdi ligger også nærmere det faktiske fondsuttaket de siste årene. Fondsverdien har økt betydelig de siste årene, fra 12 414 mrd. kroner ved inngangen til 2023 til anslått verdi på 20 500 mrd. kroner ved inngangen til 2026. Det har løftet 3-prosentbanen med over 240 mrd. kroner på tre år. Alternativet med løpende inntekter har økt betydelig mindre, med i overkant av 120 mrd. kroner, mens alternativet med en justert fondsverdi har økt med rett over 200 mrd. kroner.

Boks 3.3 Usikkerhet i fondsverdien

Utviklingen i Statens pensjonsfond utland (SPU) bestemmes av tilførselen av løpende inntekter fra petroleumsvirksomheten, avkastningen på investeringene i fondet og uttaket fra fondet til statsbudsjettet.

Regjeringens forslag til budsjett for neste år innebærer at bruken av fondsmidler tilsvarer 2,8 pst. av den anslåtte verdien av SPU. Det bygger på en anslått fondsverdi ved inngangen til 2026 på 20 500 mrd. kroner. Fondsverdien har svingt betydelig hittil i år, og falt under 18 000 mrd. kroner på det laveste.

Det er stor usikkerhet om fondsverdien frem i tid, og vi må være forberedt på store svingninger og fall. Figur 3.9 illustrerer usikkerheten om utviklingen i fondsverdien målt som andel av trend-BNP for Fastlands-Norge de neste ti årene, basert på stokastiske simuleringer.¹ Fondsverdien har økt mye de siste årene og tilsvarer nå nesten fem ganger BNP for Fastlands-Norge. De neste ti årene forventes ikke fondsverdien å øke som andel av verdiskapingen i fastlandsøkonomien, men ligge om lag på dagens nivå. De mørke og lyse vifteformede feltene markerer henholdsvis 50 pst., 75 pst. og 90 pst. konfidensintervaller, som angir sannsynligheten for at realverdien av fondet vil ligge innenfor disse intervallene. Den underliggende sannsynlighetsfordelingen og fortsatt tilførsel av petroleumsinntekter innebærer at det er noe større oppside enn nedside i simuleringene.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilder: Finansdepartementet og Norges Bank Investment Management.

Det er krevende å tallfeste sannsynligheten for utviklingen fremover, og særlig for ekstreme utfall som inntreffer sjelden. Det er usikkerhet knyttet til simuleringsmodellen, for eksempel om sannsynlighetsfordelingene som legges til grunn i tilstrekkelig grad fanger opp muligheten for svært store fall i kapitalmarkedene. Utfallsrommet i figur 3.9 kan derfor undervurdere nedsiderisikoen i fondet. Historisk har det også vært en negativ sammenheng mellom verdsettelsesnivået i aksjemarkedene og realavkastning de påfølgende ti årene, se Meld. St. 22 (2024–2025) Statens Pensjonsfond 2025. Verdsettelse og lønnsomhet er nå på et høyt nivå historisk, og særlig teknologisektoren har vært sentral i denne utviklingen. Det kan tilsi høyere risiko i aksjemarkedene enn normalt.

Boks 3.4 Nansen-programmet for Ukraina

Nansen-programmet er Norges program for militær og sivil støtte til Ukraina, opprettet i 2023 med en ramme på 75 mrd. kroner over perioden 2023–2027. Stortinget har i etterkant utvidet varigheten til 2030 og økt rammen og bevilgningene det enkelte år for programmet flere ganger. Med regjeringens forslag for statsbudsjettet 2026 vil programmet samlet omfatte en ramme på 274,5 mrd. kroner i perioden 2023–2030.

Støtten til Ukraina har økt fra 10,6 mrd. kroner i 2022 til 85,0 mrd. kroner i år som videreføres i regjeringens forslag til budsjett for neste år. Regjeringen foreslår at 70 mrd. kroner av disse går til militær støtte og 15 mrd. kroner til sivil støtte. I tråd med føringene for Nansen-programmet skal donasjoner av militært materiell inngå i den samlede verdien av militær støtte, som medfører en tilsvarende reduksjon i bevilgningen til militær støtte i det enkelte år. For 2026 er bevilgningen til militær støtte redusert med 2 mrd. kroner for å ta høyde for planlagte donasjoner fra Forsvarets egne lagre. Bevilgningene over statsbudsjettet er derfor noe lavere enn den totale rammen, se tabell 3.7.

Bevilgningene over statsbudsjettet til Nansen-programmet tilsvarer i år og neste år rett i underkant av 2 pst. av trend-BNP for Fastlands-Norge, se figur 3.10.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Finansdepartementet.

Boks 3.5 Befolkningsutvikling og langsiktig inndekningsbehov i offentlige finanser

Fra 1970-tallet og frem til 2010 avtok den demografiske forsørgelsesbyrden målt ved antallet unge og gamle i forhold til befolkningen i yrkesaktiv alder (20–66 år), se figur 3.15. Veksten i antallet eldre var på linje med veksten i samlet befolkning, mens andelen unge gikk markert ned over perioden, se figur 3.14. Den demografiske forsørgelsesbyrden har deretter økt noe etter hvert som økte fødselskull gjennom 1940-tallet ble motsvart av økt antall i alderen 67–74 å fra rundt 2010.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Stiplede forløp er fra Perspektivmeldingen 2024

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Stiplede forløp er fra Perspektivmeldingen 2024.

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Frem til midten av 1990-tallet økte offentlig sysselsetting mer enn befolkningsutviklingen skulle tilsi, se grå linje i figur 3.15. Dette reflekterer utvidelser og kvalitetsforbedringer av det offentlige tjenestetilbudet og redusert gjennomsnittlig arbeidstid.

Frem mot 2030 vil fødselskullene fra 1940 bidra til at det også blir flere som er 75 år og eldre. Økningen forsterkes etter hvert som levealderen forventes å øke frem mot 2060. Med uendret ressursbruk per innbygger vil behovet for arbeidskraft i helse og omsorg øke sammenlignet med samlet tilgang på arbeidskraft. Begrenset rom for å ta ut produktivitetsgevinster i offentlig tjenesteyting trekker også i retning av at offentlige utgifter øker sammenlignet med skatteinngangen.

Fremskrivingene er basert på en nøktern antakelse om at dagens ressursbehov per bruker i helse- og omsorgstjenesten ikke øker vesentlig fremover, men videreføres om lag på dagens nivå. I tillegg er det lagt til grunn at forventet levealder stiger betydelig frem mot 2060 og at folk ventes å være friske i tre av fem ekstra leveår.

Nye befolkningsfremskrivinger fra Statistisk sentralbyrå viser en noe mindre reduksjon i befolkningsandelen i yrkesaktiv alder (20–66 år) fremover sammenlignet med fremskrivingene i PM24, se forskjellen mellom stiplede og heltrukne linjer i figur 3.14 og 3.15. Endringene skyldes høyere anslag for netto innvandring. Samtidig bidrar en mindre anslått økning i forventet levealder frem mot 2060 til noe lavere vekst i antall eldre enn tidligere lagt til grunn. Forventet levealder anslås i Statistisk sentralbyrås befolkningsfremskrivinger fra 2024 blant annet med utgangspunkt i utviklingen i dødeligheten i perioden 2000–2023. Nedjusteringen av levealderen sammenlignet med befolkningsfremskrivingene fra 2022 har sammenheng med at dødeligheten økte i 2022 og 2023 sammenlignet med pandemiårene 2020 og 2021 og årene før pandemien.

Boks 3.6 Utviklingen i petroleumsproduksjon og SNKS

Produksjonen av petroleum på norsk kontinentalsokkel økte i fjor til sitt høyeste nivå siden 2008. Det var gassproduksjonen som bidro til økningen, mens oljeproduksjonen derimot falt litt.

Per juni i år var 96 felt i produksjon på norsk kontinentalsokkel. Av disse var 69 i Nordsjøen, 24 i Norskehavet og tre i Barentshavet. To av disse feltene, Johan Castberg i Barentshavet og Halten Øst i Norskehavet, hadde oppstart av produksjon i år. Johan Castberg-feltet vil utgjøre et viktig bidrag til Norges samlede produksjon i årene som kommer. Av petroleumsproduksjonen i fjor var 51,5 pst. gass, 42,7 pst. olje og 5,8 pst. NGL¹ og kondensater.

Anslagene i denne meldingen innebærer at petroleumsproduksjonen vil avta gradvis fra fjorårets toppnivå. I år ventes produksjonen å gå ned med 1,3 pst. Anslaget for 2025 er noe oppjustert siden Revidert nasjonalbudsjett 2025. Det skyldes i hovedsak at oljeproduksjonen så langt i år har vært høyere enn tidligere lagt til grunn.

Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten (SNKS) anslås til 664 mrd. kroner i år og 521 mrd. kroner til neste år. Anslaget på SNKS bygger på anslåtte skatter og avgifter (ca. 60 pst.), nettoinntekter fra Statens direkte økonomiske engasjement (ca. 35 pst.) og utbytte fra Equinor (ca. 5 pst.). SNKS-anslaget i år og neste år er nedjustert med henholdsvis 34 og 73 mrd. kroner siden revidert budsjett, som følge av lavere anslåtte priser på olje og gass målt i kroner, se boks 2.1.

På lang sikt er kontantstrømmen ventet å avta gradvis etter hvert som petroleumsproduksjonen går ned. Anslagene i denne meldingen innebærer langsiktige anslag for SNKS som er betydelig lavere enn i Perspektivmeldingen 2024 (PM24). For perioden 2026–2060 er SNKS i gjennomsnitt nedjustert med 54 mrd. kroner per år, målt i faste 2026-priser. Nedjusteringen er størst de nærmeste årene. Nedjusteringen må i hovedsak ses i sammenheng med at det nå legges til grunn lavere petroleumspriser. For oljeprisen er det i denne meldingen beregningsteknisk lagt til grunn en oljepris på vel 70 dollar (712 kroner) per fat fra 2035, mens det for gassprisen er lagt til grunn en pris på 5,7 dollar per MMBtu (2,2 kroner per Sm³) fom. 2040 (målt i faste 2026-priser). Disse prisanslagene er på linje med det internasjonale energibyrået (IEA) sine prisanslag i ambisjonsforløpet (Announced Pledges Scenario) i World Energy Outlook 2024. Målt i kroner er oljeprisen på lang sikt nedjustert med nesten 7 pst. per år, mens gassprisen er nedjustert med om lag 14 pst. Av nedjusteringen av prisanslagene skyldes om lag 3½ prosentenheter at det nå anslås en sterkere krone mot dollar. Også lavere anslag for petroleumsproduksjon bidrar til å trekke ned SNKS på lang sikt sammenlignet med PM24. For perioden 2026–2060 er produksjonen i gjennomsnitt nedjustert med 0,3 pst. per år.

Målt som andel av BNP for Fastlands-Norge er anslaget for kontantstrømmen nedjustert fra 7,8 til 5,4 pst. i 2030, se figur 3.16. Frem mot 2060, hvor petroleumsproduksjonen har kommet ned på et relativt lavt nivå, har justeringene av prisbanene for petroleumsprodukter mindre betydning.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Finansdepartementet.

Boks 3.7 Finanspolitisk sårbarhet på mellomlang sikt

Handlingsregelen har lagt til rette for en jevn innfasing av petroleumsinntektene og skjermet finanspolitikken fra årlige svingninger i disse inntektene. Regelen knytter pengebruken til verdien av fondet. Fondsverdien inkluderer inntektene fra olje og gass som allerede er utvunnet, men ikke verdiene på de gjenstående reservene på sokkelen, se figur 3.17. I takt med at en større andel av petroleumsformuen er plassert i fondet, og at fondsuttaket finansierer en stadig større andel av statsbudsjettet (se figur 3.4), har finanspolitikken blitt mer eksponert for utviklingen i internasjonale finansmarkeder.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Finansdepartementet.

Tidligere, da det fortsatt var store petroleumsreserver på sokkelen, kunne man med stor sikkerhet legge til grunn at nivået på det strukturelle underskuddet var opprettholdbart i lang tid. Det skyldtes at høy forventet fremtidig kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten i stor grad veide opp for usikkerheten i finansmarkedene. Fremover ventes kontantstrømmen å avta. Da blir det mer sannsynlig at fondet vil falle, og bruken av fondsmidler må reduseres. De neste ti årene ventes realverdien av fondet å vokse i takt med BNP for Fastlands-Norge, se boks 3.3. På litt lengre sikt ventes realverdien av fondet å vokse mindre enn BNP for Fastlands-Norge. Det innebærer at bruken av fondsmidler som andel av fastlandsøkonomien etter hvert vil avta.

Risikoen for at bruken av fondsmidler ikke er opprettholdbar på mellomlang sikt er i denne boksen belyst ved en enkel simuleringsmodell.¹ Analysen tar utgangspunkt i anslått fondsverdi ved inngangen til 2026, samt anslått verdi på statens netto kontantstrøm fra petroleum i årene fremover. I beregningene antas det rent beregningsteknisk at fondsuttaket holdes konstant som andel av BNP for Fastlands-Norge i hhv 8, 12 og 16 år fremover, dvs. at fondsuttaket ikke påvirkes av fondsutviklingen underveis. Modellberegningen viser hvor sannsynlig det er at pengebruken overstiger forventet realavkastning av fondet ved slutten av de valgte periodene, samt hvor stor innstramming i gjennomsnitt som må til for å få fondsuttaket ned til forventet realavkastning.²

Forutsetningen om konstant fondsuttak i mange år (som andel av BNP for Fastlands-Norge) er ikke en realistisk prognose, men en beregningsteknisk forutsetning som angir et referansepunkt for hva det betyr å videreføre allerede vedtatt politikk over tid.

Figur 3.18 viser den anslåtte sannsynligheten for at bruken av fondsmidler overstiger forventet realavkastning av fondet når den angitte horisonten er omme. Figur 3.19 viser hvor stor innstramming som i gjennomsnitt da må til for å komme tilbake til handlingsregelen. Jo lavere fondsuttaket er i utgangspunktet, desto høyere er sannsynligheten for at det kan opprettholdes, og motsatt. Med dagens nivå for bruken av fondsmidler på 13,1 pst. av BNP for Fastlands-Norge, viser modellen omtrent 50 pst. sannsynlighet for at pengebruk på dagens nivå i forhold til fastlandsøkonomien ikke kan opprettholdes på 8–16 års horisont. Den relativt høye sannsynligheten skyldes at fondsverdien ikke lenger ventes å vokse som andel av fastlands-BNP. For den halvparten av simuleringene hvor fondsuttaket overgår forventet realavkastning, er gjennomsnittlig nødvendig innstramming beregnet til 1,7 pst. av BNP for Fastlands-Norge dersom pengebruken låses på dagens nivå i 8 år.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Beregningene er basert på at fondsuttak som andel av trend-BNP for Fastlands-Norge holdes uendret de neste hhv. 8, 12 og 16 årene.

Kilde: Finansdepartementet.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Behovet for budsjettinnstramming etter angitt horisont, målt i prosent av trend-BNP for Fastlands-Norge, for at uttaket skal tilsvare forventet realavkastning til fondet.

Kilde: Finansdepartementet.

Boks 3.8 Makroøkonomisk styring av kommunesektoren

Det er viktig at innretningen av kommuneøkonomien trekker i samme retning som den overordnede økonomiske politikken. Det sikres gjennom Stortingets vedtak om overføringer til kommunene og fastsettelsen av de kommunale skattørene, som bestemmer andelen av kommunenes inntekter fra skatt, samt gjennom lovkrav til kommunenes økonomiforvaltning.

Skatteinntektene fastsettes i hovedsak som en andel (skattøren) av skatten på alminnelig inntekt og formue for personlige skattytere. Siden 2011 har det vært et mål at skatteinntektene skal utgjøre 40 pst. av de samlede inntektene i kommunesektoren, og skattørene er blitt tilpasset for å oppnå dette. Tilpasningen skjer i statsbudsjettet ved justeringer i skattøren basert på forventet utvikling i skatteinntektene det kommende året. Skatteandelen beregnes med utgangspunkt i at alle kommuner og fylkeskommuner benytter seg av maksimalsats for skattøren. Skatteanslaget som ligger til grunn for skattøren, vil være usikkert. Kommunesektoren får en del av gevinsten ved en bedre utvikling i skatteinntektene enn forutsatt, men må også bære noe av risikoen for et eventuelt skattetap.

I forbindelse med nytt inntektssystem for kommunene blir eierinntekter korrigert ut av kommunenes skattegrunnlag og kommunene andel av formuesskatten halveres, og begge erstattes med annen inntektsskatt. Dette vil gi kommunesektoren mer stabile inntekter fremover, og styrker finanspolitikkens evne til å stabilisere den økonomiske utviklingen gjennom sektorens inntektsrammer.

Nivået på frie inntekter bestemmes av Stortinget i forbindelse med de årlige statsbudsjettene. For å gi kommunene et utgangspunkt for hva de kan forvente av inntekter når de skal sette opp sine budsjetter, signaliseres det allerede i kommuneproposisjonen som legges frem i mai hvert år, hvor mye regjeringen legger opp til at kommunesektoren skal få neste år. Det tas normalt ikke hensyn til uventede endringer (verken positive eller negative) i kommunenes skatteinntekter for inneværende år etter revidert nasjonalbudsjett når rammen for frie inntekter neste år foreslås i statsbudsjettet. Det bidrar til en mer stabil utvikling i kommunenes inntekter over tid.

Kommuneloven er et viktig verktøy for å sikre at kommunene forvalter sitt ansvar på en god måte. Kommuner og fylkeskommuner skal sørge for at den økonomiske handleevnen blir ivaretatt over tid. Balanse i kommunale budsjetter er viktig for stabiliteten i produksjonen av kommunale tjenester og for å ivareta lokal økonomisk handlefrihet. Samtidig er det viktig å sikre samsvar mellom kommuneøkonomien og den overordnede økonomiske politikken og bidra til finansiell stabilitet.

Boks 3.9 Betydelige forskjeller i økonomisk situasjon mellom kommuner

To av hovedstørrelsene i kommunenes økonomi er netto driftsresultat og disposisjonsfond. Netto driftsresultat viser hvor mye kommunene kan disponere til avsetninger og investeringer etter at driftsutgifter, renter og avdrag er betalt. Disposisjonsfond er kommunenes oppsparte, frie midler. Kommunene kan dekke midlertidige driftsunderskudd ved å trekke på disposisjonsfondene.

Teknisk beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU) anbefaler at netto driftsresultat for kommunene samlet sett skal ligge over 1,75 pst. av driftsinntektene over tid. Disposisjonsfond bør for de fleste kommuner ligge mellom 2 og 6 pst. av driftsinntektene ifølge en rapport fra Oslo Economics og Telemarksforskning.¹ Nesten syv av ti kommuner hadde disposisjonsfond på over 6 pst. av driftsinntektene i fjor.

I 2024 var det stor variasjon i regnskapstall for kommunene. Figur 3.27 viser spredningen i netto driftsresultat og størrelsen på disposisjonsfond i fjor. Negative driftsresultater vil ikke være bærekraftig over tid, men kan dekkes så lenge kommunen har oppsparte midler å tære på. Regnskapstallene for 2024 viser at 206 kommuner, eller seks av ti kommuner, hadde negativt driftsresultat. Nesten åtte av ti kommuner med negativt driftsresultat hadde fortsatt midler på disposisjonsfond ved utgangen av fjoråret.

Kostnadsstruktur, befolkningssammensetning og størrelse varierer mellom kommuner. Figur 3.28 viser sammenhengen mellom frie inntekter korrigert for utgiftsbehov og netto driftsresultat for kommunene i 2024. Kommuner med frie utgiftskorrigerte inntekter over landsgjennomsnittet hadde jevnt over noe bedre resultater i fjor, men spredningen er stor.

Regnskapstallene for 2024 viser at det er særlig store forskjeller i netto driftsresultat blant de minste kommunene, se figur 3.29. En del små kommuner har betydelige skatteinntekter mv. fra naturressurser, som ikke inkluderes i inntektsutjevningen.² Figur 3.30 viser at kommuner med høyere inntekter fra naturressurser jevnt over hadde bedre netto driftsresultat enn andre kommuner.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Moskenes og Aukra er tatt ut av figuren da kommunene har nivåer på disposisjonsfond utenfor skalaen. Moskenes har netto driftsresultat og disposisjonsfond på henholdsvis -19,4 pst. og -95,6 pst. av brutto driftsinntekter. Aukra har netto driftsresultat og disposisjonsfond på henholdsvis 29,5 pst. og 178,5 pst. av brutto driftsinntekter.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Korrigerte frie inntekter ekskludert inntekter fra eiendomsskatt, differensiert arbeidsgiveravgift og skatteinntekter mv. fra naturressurser.

Kilder: Kommunal- og distriktsdepartementet og Statistisk sentralbyrå.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Basert på innbyggertall per 1.1.2024.

² Oslo, Bergen og Trondheim er tatt ut av figuren av fremstillingshensyn. Kommunene har netto driftsresultater på henholdsvis -0,9 pst., -2,5 pst. og 3,5 pst. av brutto driftsinntekter.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Se nærmere forklaring av hvilke naturressursinntekter som er inkludert i fotnote nr. 2 i hovedteksten.

Kilder: Energidepartementet, Statistisk sentralbyrå, Norges vassdrags- og energidirektorat.

Den økonomiske situasjonen er særlig krevende for kommuner med negativt driftsresultat og lave eller negative disposisjonsfond. I denne gruppen hadde kun to av ti kommuner inntekter fra naturressurser, mens over fem av ti kommuner hadde betydelige inntekter fra naturressurser blant de øvrige kommunene.^3,4 Av kommunene i ROBEK hadde 22 av 25 kommuner negativt driftsresultat og lave eller negative disposisjonsfond.⁵

For å se nærmere på variasjonen på tvers av både størrelse og naturressursinntekter er kommunene inndelt i ni kategorier, se tabell 3.10. Om lag halvparten av kommunene regnes som små, mens mer enn fire av ti kommuner har betydelige skatte- og avgiftsinntekter fra naturressurser.

Tabell 3.10 viser også netto driftsresultat i pst. av brutto driftsinntekter i 2024 for kommuner delt inn etter naturressursinntekter og størrelse. Mindre naturressurskommuner hadde i snitt driftsresultat over TBU-norm, mens kommuner med lite eller ingen naturressursinntekter i snitt hadde negativt resultat i 2024. Variasjonen mellom gruppene er stor, særlig for små kommuner. Det er også betydelig variasjon innad i disse gruppene. For kommunene uten naturressursinntekter var resultatene for 2024 negative, der mellomstore kommuner har størst underskudd og store kommuner har mindre underskudd.

I tillegg viser tabell 3.10 disposisjonsfond i pst. av brutto driftsinntekter for de ulike kommunegruppene. Små energikommuner hadde de største disposisjonsfondene i snitt, og over dobbelt så stort som landsgjennomsnittet i fjor. Blant kommunene med lave eller ingen naturressursinntekter hadde de større kommunene mer midler i fond.

Boks 3.10 Utgifter i Statens pensjonsfond utland inngår i offentlige utgifter

Offentlige utgifter som andel av verdiskapingen er et mye brukt mål for å sammenligne utviklingen over tid og på tvers av land. Ettersom Norge har store fondsinntekter, som ikke regnes med i verdiskapingen, gjør det sammenligning på tvers av land ufullstendig. I tillegg har Statens pensjonsfond utland (SPU) utgifter, som omfatter rente-, skatte-, og forvaltningskostnader, som er inkludert i offentlige utgifter.¹ Dette er utgifter som har sin motpost i betydelige rente- og utbytteinntekter, men som ikke reflekteres i verdiskapingen.

Utgiftene i SPU har variert en del fra år til år, se figur 3.42. I fjor betalte fondet i underkant av 57 mrd. i rente-, skatte-, og forvaltningskostnader, tilsvarende 1,4 pst. av Fastlands-BNP. Offentlige utgifter samlet sett utgjorde i fjor 62,3 pst. av verdiskapingen på fastlandet, men sett utenom utgiftene i SPU utgjorde de 60,9 pst., se figur 3.43. Fremover vil Finansdepartementet vise offentlige utgifter korrigert for utgifter i SPU i fremstillinger av offentlige utgifter som andel av verdiskapingen.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Renteutgifter, skatte- og forvaltningskostnader.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Korrigerte utgifter er fratrukket renteutgifter, skatte- og forvaltningskostnader i SPU.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Boks 3.11 Krisehåndtering: Tilskudd for å avhjelpe pandemiens økonomiske konsekvenser

I forbindelse med koronapandemien i 2020–2022 ble det innført flere ulike tiltak for å dempe konsekvensene for norsk økonomi. De økonomiske tiltakene ble i stor grad til i samarbeid med partene i arbeidslivet og gjennom forlik i Stortinget. Pandemiens økonomiske sider har også blitt jevnlig fulgt opp i budsjettbehandling og andre saker i Stortinget i etterkant.¹ Her følger en nærmere gjennomgang av erfaringene med tilskuddsordningene under Finansdepartementets ansvarsområde.²

Tilskudd til foretak med stort omsetningsfall, ofte omtalt som «kompensasjonsordningen», hadde som formål å hindre at ellers levedyktige bedrifter gikk konkurs som følge av virusutbruddet og smitteverntiltakene som ble innført.³ Bedriftene fikk støtte til faste uunngåelige kostnader, som husleie, lys, varme, vann og avløp. Støtten stod i forhold til omsetningsnedgangen. Loven trådte i kraft 17. april 2020. Ulike varianter av ordningen ble innført i flere omganger i løpet av pandemien, påvirket av skiftende smitteverntiltak, og ansvaret ble overført til Nærings- og fiskeridepartementet fra 1. september 2020. Den siste ordningen gjaldt frem til februar 2022.

Tilskudd ved avbrutt permittering hadde som formål å få permitterte tilbake i jobb og hindre at arbeidsledigheten ble værende på et høyt nivå.⁴ Arbeidsgivere som tok permitterte ansatte tilbake i jobb, kunne søke tilskudd for å få dekket lønnskostnader. Ordningen ble varslet 28. mai 2020⁵ og loven trådte i kraft 23. juni 2020. Ordningen gjaldt i utgangspunktet for kalendermånedene juli og august 2020, men ble gjeninnført for oktober, november og desember 2020 og for perioden 15. mars til 30. juni 2021, med tilpasninger i vilkår.

Lønnsstøtte hadde som formål å bidra til at foretak unngikk å permittere eller si opp ansatte på grunn av omsetningsfall som følge av bestemte nasjonale smitteverntiltak som ble innført i begynnelsen av desember 2021, som skjenkestopp og antallsbegrensninger på offentlige arrangementer.⁶ Ordningen skulle legge til rette for at de ansatte kunne stå i arbeid, herunder drive kompetansebyggende aktivitet, i en kort periode inntil den økonomiske aktiviteten tok seg opp igjen. En detaljert skisse⁷ ble presentert 17. desember 2021, og loven trådte i kraft 4. februar 2022. Ordningen gjaldt for desember 2021, og januar og februar 2022.

Andre land innførte også ekstraordinære støtteordninger under pandemien. Både Sverige, Danmark og Finland hadde ordninger for bedrifter som innebar støtte til faste kostnader og lønnsstøtte til ulike former for permittering og/eller nedkortet arbeidstid.⁸

Den økonomiske håndteringen av koronapandemien er blant annet gjennomgått av Koronakommisjonen⁹, Koronautvalget¹⁰ og Riksrevisjonen¹¹. Finansdepartementet, som rapporterte jevnlig til Stortinget om håndteringen i budsjettdokumenter¹², har også bidratt med midler til Norges forskningsråd for å støtte forskning på de økonomiske konsekvensene av korona- pandemien. Det ble satt i gang en rekke forskningsprosjekter som analyserer enkelttiltak og mer langsiktige effekter på økonomien av krisehåndteringen. Flere av prosjektene pågår fortsatt.

Virket ordningene etter hensikten?

Ekstraordinære ordninger som forsikret bedrifter mot inntektsstap, var et særtrekk ved de økonomiske tiltakene innført under korona- pandemien sammenlignet med tidligere kriser. Hensikten var å legge grunnlag for en rask gjeninnhenting av økonomien ved å hindre at ellers levedyktige bedrifter skulle gå konkurs som følge av midlertidige finansielle utfordringer. Det skulle bidra til å unngå at høy arbeidsledighet skulle få varig feste.

En studie som beregner den økonomiske virkningen av pandemien ved å sammenligne utviklingen med og uten pandemi basert på en makroøkonomisk modell¹³, finner at den økonomiske aktiviteten modellert med pandemi i andre halvår i 2022 og inn i 2023 raskt nærmet seg utviklingen modellert uten pandemi.

Arbeidsledigheten steg betydelig våren 2020, men kom raskt ned til lave nivåer. Utviklingen i sysselsetting og ledighet i årene etter pandemien var i stor grad i samsvar med målet for ordningene. Det er krevende å vurdere i hvilken grad ordningene bidro til utviklingen, siden mange faktorer vil ha bidratt til at ellers levedyktige bedrifter ikke gikk konkurs eller unngikk å permittere eller si opp ansatte.

Makroøkonomisk utvikling i Norge, Sverige, Danmark og Finland fulgte samme mønster under pandemien, med et plutselig og dypt økonomisk tilbakeslag i andre kvartal 2020, etterfulgt av en rask og sterk opphenting. Mange faktorer, både økonomiske, institusjonelle og menneskelige, påvirket utviklingen.

Ble ordningene utsatt for feilrapportering og misbruk?

Tilskuddsordningene ble utformet på svært kort tid og i en situasjon hvor omfanget av smitteverntiltak endret seg raskt. Det var et mål at ordningene raskt kunne iverksettes og gi utbetaling. I utformingen ble det derfor lagt stor vekt på at søknad og vedtak om utbetaling skulle kunne skje automatisk. Samtidig åpnet dette muligheter for feilrapportering og misbruk av offentlige midler, siden systemet var basert på selvrapportering. Full åpenhet om støttemottakere, søknadsgrunnlag og tildelinger av offentlig støtte ble vektlagt for å minimere risikoen for misbruk.

I en studie av tilskuddsordningen for foretak med stort omsetningsfall¹⁴ har Alpysbayeva m.fl. sammenlignet opplysningene fra søknadene om støtte med data fra Merverdiavgiftsregisteret og andre offentlige registre med sikte på å avdekke eventuelt misbruk av ordningen. Funnene tyder på et begrenset omfang av feilrapportering, dvs. avvik mellom bedriftenes søknader om støtte og opplysningene i momsregisteret. Forskerne finner ikke tegn til at selvrapportert omsetningsfall i søknadene hoper seg opp rundt grensen for å få støtte, noe som ville vært et tydelig tegn på misbruk. De finner videre at feilrapportering systematisk gikk i favør av mer støtte. Forskerne tolker det som et klart tegn på overforbruk av ordningen, men omfanget er beskjedent. Estimatene tilsier 4 pst. feilrapportering i retning av høyere kompensasjon, med samlet omfang av ekstra kompensasjon i størrelsesorden 5 pst.

Forskerne peker på at kontrolltiltak hos Skatteetaten kan ha dempet insentivene til misbruk, i tillegg til full åpenhet om godkjente søknader. Søknadsportalen informerte tydelig om at søknader kunne bli trukket ut til kvalitetskontroll og at tilskudd ville bli krevd tilbake dersom etterspurt dokumentasjon ikke ble gitt eller hvis det viste seg at foretaket ikke hadde rett på tilskudd. Loven opplyste også om administrativ sanksjon ville bli ilagt tilskuddsmottaker som forsettlig eller grovt uaktsomt gav uriktig eller ufullstendig opplysning, eller unnlot å gi pliktig opplysning, når vedkommende forsto eller burde forstått at det kunne føre til uberettigede økonomiske fordeler.¹⁵

Metodikk for krisehåndtering

I forbindelse med Riksrevisjonens undersøkelse av søknadsbaserte tilskudd i møte med virusutbruddet i 2020 ble det blant annet anbefalt at departementene utvikler en metodikk for krisehåndtering basert på erfaringer fra hvordan koronakrisen rammet og hvordan tiltakene virket.¹⁶ Finansdepartementet oppdaterte sin overordnede krisehåndteringsplan i 2022, basert på erfaringene under koronapandemien. Det ble i den forbindelse utarbeidet et eget kapittel om håndtering av ekstraordinære hendelser som truer den økonomiske eller finansielle stabiliteten. Erfaringer har vist at slike hendelser kan inntreffe raskt, og kreve hurtig vurdering og eventuell handling i en ofte uoversiktlig situasjon.

Utredningsinstruksen ga et godt utgangspunkt for vurderingen av de økonomiske krisetiltakene under pandemien. Instruksen spiller en viktig rolle i normale tider. I krisetid vil det i praksis være knapt med tid tilgjengelig, og en grundig utredning kan derfor være umulig å få til. Det gjør det desto viktigere å ha rutiner og planer som sikrer at arbeidsformen og prosessene ivaretar utredningsinstruksens grunnleggende hensyn også i kriser.

Under gjengis viktige hensyn ved vurdering av ekstraordinære tiltak ved en hendelse som truer den økonomiske eller finansielle stabiliteten, slik de fremgår av departementets krisehåndteringsplan¹⁷.

«Det er avgjørende å først vurdere om det er behov for ekstraordinære tiltak, jf. utredningsinstruksens første spørsmål. Dette er derfor satt som første prinsipp for å sikre at man gjør denne vurderingen også i en krisesituasjon.

• 1. Vurdering av om det er behov for ekstraordinære tiltak: Det innebærer å få klarhet i hvilket problem som skal løses, hva den samfunnsøkonomiske konsekvensen er av fravær av økonomiske tiltak og hvilke konsekvenser som kan følge av statlig inngripen. Det bør generelt være en høy terskel for å iverksette ekstraordinære tiltak av hensyn til den økonomiske eller finansielle stabiliteten. Dersom situasjonen er uklar, bør man så langt som mulig avvente å innføre økonomiske eller regulatoriske tiltak, særlig dersom tiltaket innebærer et vesentlig inngrep i et marked og man risikerer at tiltaket bidrar til å forsterke fremfor å dempe problemet. Planer og strategier som kommuniseres tydelig til omgivelsene kan bidra til å roe aktørene, slik at man har bedre tid til å utforme tiltak, samt at det kan gi anledning til å se situasjonen an.

  Dersom det vurderes å være riktig eller nødvendig å innføre ekstraordinære tiltak, må følgende hensyn vektlegges når tiltaket skal utformes:

• 2. Målet med tiltaket må være klart uttrykt og tiltaket må være målrettet: Å klargjøre formålet vil bidra til å avdekke hvilke typer tiltak som er riktig og om eksisterende tiltak er tilstrekkelige. Tiltak må innrettes slik at de avhjelper det definerte problemet og best mulig treffer målgruppen. Økonomiske tiltak som ikke er godt avgrenset, kan føre til unødig bruk av offentlige midler. Selv med god teknisk avgrensning av tiltaket, må det vurderes om tiltaket kan gi uønsket smittevirkning til andre områder.

• 3. Det skal først vurderes om eksisterende virkemiddelapparat kan brukes og eventuelt justeres: Det må vurderes om problemet kan løses gjennom justering i eksisterende regelverk eller bruk av eller tilpasninger av eksisterende ordinære støtteordninger. Jo flere ulike tiltak som eksisterer, både ordinære tiltak og krisetiltak, desto mer krevende er det for brukere og forvaltere av ordningene å vurdere hvilke ordninger som er tilgjengelige og samspillet mellom dem.

• 4. Det ekstraordinære tiltaket må gi gode insentiver og spille på lag med andre ordninger, lover og regelverk: Tiltakene må innrettes slik at de gir best mulig insentiver til aktivitet og omstilling, innenfor rammene av problemet som har oppstått. Tiltaket må også innrettes slik at det begrenser uheldige fremtidige tilpasninger. Det skal være høy terskel for staten å påta seg private aktørers risiko. Det må også vurderes hvordan tiltaket virker sammen med andre tiltak, lover og regler, fordi det kan oppstå uheldige samspillseffekter mellom ulike tiltak som kan gi dårlige tilpasninger.

• 5. Tiltaket må være midlertidig og inkludere en plan for utfasing og avvikling: Ekstraordinære tiltak må være midlertidige og ha en utløpsdato og plan for utfasing og avvikling, som kommuniseres utad. Tiltak som strekker ut i tid, kan forsterke uheldige insentiver og hindre nødvendig omstilling. Erfaringsmessig blir det vanskeligere å avslutte tiltak desto lenger de har vart. Tiltakene må ikke svekke skattegrunnlagene eller øke statens utgifter på varig basis.

• 6. Misbruk av fellesskapets midler må unngås: Tiltak bør ha systemer som minimerer risikoen for misbruk, og med tilstrekkelig kontroll før det fattes vedtak om støtte. Åpenhet om statlig tildeling av støtte bidrar til bedre etterlevelse og til å avdekke misbruk.

• 7. Tiltaket må være praktisk, administrativt og juridisk gjennomførbart: Utforming av nye/utvidede tiltak må være utredet og gjennomførbart praktisk og juridisk, herunder må administrative kostnader for det offentlige og brukerne, kapasitetsbegrensninger og konsekvenser for virksomhetens andre oppgaver tas hensyn til når utforming av ordningene besluttes. Mange tiltak vil utgjøre statsstøtte som må være i samsvar med EØS-regler for dette. Noen tiltak vil måtte notifiseres til og godkjennes av ESA før de kan iverksettes.»