12 Oppsummering

12.1 Begrepet presumsjon

Uttrykket presumsjon var et nøkkelbegrep i Eitinger-rapporten. Det ble tatt i bruk av Eitinger-utvalget som et ledd i bestrebelsene på å forenkle og forbedre de administrative rutinene ved vurderingen av kravet til årsakssammenheng i hovedlovene om krigspensjonering.

Betegnelsen presumsjon er ikke umiddelbart forståelig for enhver, og ble derfor inngående definert i Eitinger-rapporten i håp om å unngå misforståelser. Det har likevel vist seg at enkelte har tillagt det en annen betydning enn hva som var forutsatt av Eitinger-utvalget.

I boken om Alta bataljon er uttrykket presumsjon koblet sammen med begreper som "innsats" og "ære", jf underkapitlet Vil veteranene oppnå presumsjon?1 Forfatterne anfører blant annet:

Saken gjelder ikke i så stor grad penger som anerkjennelse for det de gjorde i 1940. Eitinger-utvalgets vurderinger gir veteranene inntrykk av at deres innsats ikke er verdsatt og vurdert på samme måte som innsatsen til andre avdelinger.

---

Vi håper at så mange som mulig av dem [dvs. de gjenlevende veteranene] får oppleve at Alta bataljon blir tilstått presumsjon. Vi håper også at denne boka kan være med på å gi veteranene den ære de bør ha for sin innsats for vår frihet.

Det nærværende utvalget finner det på denne bakgrunn nødvendig å presisere at det med begrepet presumsjon ikke er ment å gi uttrykk for noen vurdering i positiv eller negativ retning av en avdelings krigsinnsats eller av dens betydning for krigføringen. Begrepet gir uttrykk for det forhold at en avdeling var utsatt for påkjenninger som var så overveldende, eksempelvis i form av store tap, sammenbrudd, oppløsning eller andre traumatiske opplevelser, at et større eller mindre antall av deltakerne ikke mestret dem og senere i livet har utviklet kroniske psykiske forstyrrelser (PTSD). - Det er følgelig ikke knyttet noen anerkjennelse for innsats til det å bli godtatt ut fra en vurdering basert på presumsjon.

Etter opplegget i Eitinger-rapporten skulle ordningen med presumsjon praktiseres på følgende måte: Hvis påkjenningene hadde ligget over et bestemt nivå, og søkeren hadde et sykdomsbilde som var forenlig med symptomene på psykiske senskader (PTSD), skulle kravet til årsakssammenheng anses for oppfylt.

I henhold til de nye saksbehandlingsrutinene som Eitinger-utvalget lanserte, skulle presumsjonsvurderingen først og fremst være knyttet til grupper av krigsdeltakere, dvs. personer som tilhørte en avdeling med tilnærmet samme påkjenningsnivå. Men det ble også gitt en mulighet for individuell vurdering ut fra opplysninger om særlig harde påkjenninger eller flere etterfølgende belastningssituasjoner.

Militærpsykiaterne regner følgende seks faktorer som særlig viktige når det gjelder mulighetene for å tåle eller mestre belastningene:

- kompetanse

Hvor god opplæring, trening og øvelse soldaten har gjennomgått.

- motivasjon:

Hvor meningsfylt soldaten opplevde sin oppgave og rolle i striden.

- utstyr/bevæpning:

Soldatens tillit til utstyret og bevæpningen, var det like godt som det fienden hadde?

- gruppesamhold:

Hvor godt kjent soldatene var med hverandre på forhånd, hvor godt sammensveiset var de.

- ledelse:

Hvor sterk tilliten til avdelingens ledelse var.

- sanitetstjeneste:

Hvor god sanitetstjenesten var.

Som vist i kapittel 8 oppfylte Alta bataljon de fleste av disse mestringsforutsetningene. Bare når det gjaldt utstyr (og forpleining) var det vesentlige mangler. Men det er blitt fremhevet at soldatene i Alta bataljon hadde håndvåpen med bedre treffsikkerhet og større rekkevidde enn tyskerne.

Presumsjonsvurderingen er basert på to hovedfundamenter, nemlig de medisinske aspektene og styrken av krigsbelastningene. Nedenfor følger en kortfattet beskrivelse av de to elementene, med henblikk på Alta bataljons situasjon under felttoget i 1940.

12.1.1 Nærmere om de medisinske aspektene

Som vist i det foregående (kapittel 5 punkt 2 og kapittel 8 punkt 3.2) er bruken av presumsjon knyttet til opplevelser i fortiden som har ført til varige helseskader av psykisk art. 2 Traumeforskerne mener at den viktigste forutsetningen for at en person kan få slike skader, dvs. skader som vil kunne medføre varige psykiske helseplager, er at vedkommende har vært utsatt for en ekstremt belastende hendelse. Med dette menes en traumatisk opplevelse som var så rystende at de aller fleste mennesker ville reagert tydelig, dvs. situasjoner hvor dødstrusselen var stor og uomtvistelig.

Bruken av presumsjon i forvaltningen er nøye forbundet med de erfaringene og de medisinske nyvinningene som til enhver tid gjøres i den norske og internasjonale forskningen innen traumatisk stress. Det er med andre ord til syvende og sist resultatene innenfor denne medisinske forskningsdisiplinen som i prinsippet har vært bestemmende for hvorvidt en gruppe av krigsdeltakere går inn under ordningen med presumsjon eller ikke.

12.1.2 Nærmere om påkjenningene

Når det gjelder ekstreme belastninger som kan medføre risiko for psykiske senskader, ble det i Eitinger-rapporten fremhevet enkelte som ble ansett for spesielt viktige. Disse er gjengitt i kapittel 5 punkt 2.2 ovenfor, og er først og fremst knyttet til avdelingenes tap, deltakelse i intens nærstrid og mangel på søvn og hvile over lang tid.

Eitinger-utvalget baserte sine tapstall på oppgaver over falne og sårede i det "offisielle" historieverket, og kom fram til at Alta bataljon hadde seks falne og ti-femten alvorlig sårede. Det nærværende utvalget har foretatt en grundig gjennomgang av alle tilgjengelige opplysninger om tapene. Våre funn tyder på at tapene i form at falne og alvorlig sårede var noe mindre enn hva Eitinger-utvalget la til grunn (jf kapittel 8 punkt 3.2). - Det er følgelig ikke holdepunkter for å anta at denne avdelingens tap representerte en stressfaktor som kan gi risiko for psykiske senskader.

Når det gjelder øvrige stridsbelastninger, er det på det rene at Alta bataljon opplevde enkelte tilfeller av nærstrid. En annen alvorlig belastning var frykten for bombing og beskytning fra fly. Mange av soldatene led dessuten under mangel på søvn og hvile. De aller fleste opplevde at forpleiningen var mangelfull, og at forsyningstjenesten sviktet. Alle var utsatt for kulde og væte. Enkelte opplevde å se og å ta hånd om en del av de falne og sårede etter overfallet på Trønderbataljonen i Gratangen natt til 25. april 1940.

Et annet moment som militærpsykiaterne legger vekt på, er sammenhengen mellom antallet soldater som fikk psykiatriske stridsreaksjoner under selve kamphandlingene, og andelen av dem som senere i livet kunne få kroniske psykiske helseplager (PTSD). Som nevnt i kapittel 7 punkt 3 er det verken tidligere eller i forbindelse med det nærværende utvalgets arbeid avdekket noe stort antall av slike reaksjoner hos personellet i Alta bataljon.

Alta bataljon var dessuten forskånet for mange av de alvorlige og traumatiske stridsbelastningene som avdelingene i Sør-Norge opplevde, eksempelvis sammenbrudd og panikkartet flukt, alvorlig svikt hos befalet, overlegen fiende, møte med nye og ukjente våpen.

12.1.3 Bruken av presumsjon mht. påkjenningene under felttoget

Generelt om avdelingen: Det er utvalgets prinsipale oppfatning at Alta bataljon som helhet neppe kan sies å ha opplevd slike traumatiske belastninger som - verken hver for seg eller dersom en tar i betraktning synergieffekten av flere belastningsforhold - vanligvis forutsettes for at risikoen for psykiske senskader vil være til stede. Utvalget er for øvrig på det rene med at belastningsnivået varierte en del innenfor bataljonen, spesielt at frontelementene gjennomgående var mer utsatt enn personell i de bakre rekkene, men dette rokker ikke ved vår hovedkonklusjon.

Individuell vurdering: Det som er sagt ovenfor, forhindrer imidlertid ikke at enkelte av deltakerne på individuelt grunnlag, dvs. ut fra særlige påkjenninger under tjenesten i 1940 eller ut fra hensynet til vedkommendes forutsetninger, vil kunne gå inn under ordningen med presumsjon. Dette må avgjøres ut fra opplysningene i den enkelte sak.

Det må på denne bakgrunn kunne konstateres at de funn som dette utvalget har gjort når det gjelder det generelle belastningsnivået for Alta bataljon under felttoget i 1940, i all hovedsak samsvarer med konklusjonen i Eitinger-rapporten.

De psykiske skadene som ble funnet blant Alta-bataljonens veteraner, gjorde seg stort sett gjeldende straks etter at felttoget var over. Det var således ingen betydelig forsinkelse i sykdomsdebuten. Fordi de som i 1997 fortsatt hadde problemer, stort sett hadde hatt sammenhengende besvær helt siden krigstiden, dvs. at det foreligger såkalte brosymptomer, er det ikke spesielt problematisk å påvise årsakssammenheng mellom krigspåkjenningene og helsesvikten hos disse veteranene. Psykiske senskader, dvs. sent debuterende psykiske stresskader, ble ikke funnet ved undersøkelsen i 1997. Dette var i overensstemmelse med det som Eitinger-rapporten konkluderte med.

Det viste seg således at en betydelig andel av veteranene hadde levd med sine plager i alle etterkrigsårene. Helseplagene var av moderat grad og innvirket sjelden på arbeidsevnen. Få hadde søkt behandling for sine plager, og som beskrevet tidligere hadde enda færre søkt om krigspensjon for dem. Dette henger selvfølgelig sammen med at arbeidsevnen var bevart. Men det er som kjent mindre stigmatiserende å fremstå med legemlige plager enn nervøsitet på grunn av stridspåkjenninger. Likeledes må mangelen på et utbygd psykisk helsevesen i Finnmark antas å være noe av forklaringen på at de psykiske helseplagene ikke er blitt tilstrekkelig godt dokumentert i søknadene om krigspensjon. Det var for øvrig et generelt inntrykk at journalene ved de helsesentrene i Finnmark som arbeidsgruppen besøkte, i liten grad var fokusert på krigspåkjenning er - det gjelder både veteraner og sivile - som mulig bidragende årsak til senere helseplager.

12.2 Konklusjoner

Eitinger-utvalget hadde som hovedoppgave å foreta en vurdering av påkjenningene for grupper av krigsdeltakere. For Alta bataljons vedkommende innebar det at vurderingen ble foretatt utelukkende på grunnlag av belastningene under felttoget i 1940.

Det nærværende utvalget har i tillegg til å vurdere påkjenningene under felttoget i 1940, også foretatt en vurdering av påkjenningsnivået på basis av de samlede krigshendelser og -opplevelser deltakerne var utsatt for i årene 1940-45. Disse tilleggspåkjenningene var av ulik karakter både mht. intensitet og varighet, og unndrar seg følgelig en vurdering basert på generell presumsjon for avdelingen. Enkelte av deltakerne var utsatt for meget store tilleggsbelastninger, mens andre var praktisk talt uten slike tilleggsbelastninger.

Dette betyr at det ikke kan foretas en alminnelig gruppevurdering av Alta-veteranenes påkjenningsnivå i et slikt langtidsperspektiv. En slik evaluering må gjøres ut fra en individuell prøving der det avgjørende moment vil være hvor store tilleggspåkjenninger den enkelte deltaker var utsatt for i løpet av krigsårene - ut over de generelle påkjenningene krigstjenesten i 1940 medførte.

12.2.1 Generelt om felttoget i 1940

Utvalget har vurdert de ulike stridspåkjenningene i lys av bataljonens mestringsforutsetninger. Alle relevante indikasjoner tilsier etter vår oppfatning at Alta bataljon som avdeling mestret de påkjenningene den var utsatt for under kampene i 1940.

Under intervjuene i forbindelse med utvalgets helseundersøkelse av veteranene sommeren 1997 kom det fram opplysninger som nyanserer og til en viss grad justerer det grunnlagsmaterialet Eitinger-utvalget baserte sine konklusjoner på. Men dette utvalget har for øvrig ikke gjort nye funn av avgjørende betydning, eller avdekket forhold som på noe avgjørende punkt endrer grunnlaget for konklusjonene i Eitinger-rapporten.

Etter vår oppfatning kan det ikke sies å foreligge holdepunkter for at Alta bataljon har vært utsatt for slike påkjenninger som Eitinger-utvalget betegnet som ekstreme, og som vanligvis forutsettes for at risikoen for utvikling av psykiske helseskader skal være til stede for avdelingen som helhet.

Det er heller ikke, i løpet av den tiden som er gått siden Eitinger-utvalget avgav sin innstilling, gjort nye medisinske erfaringer eller trukket nye lærdommer om psykiske senskader av en slik art at det er grunnlag for å endre konklusjonen i den nevnte innstillingen.

12.2.2 Spesielt om tilleggspåkjenningene (individuell vurdering)

Som nevnt ovenfor har utvalget fått fram opplysninger om at enkelte av deltakerne i Alta bataljon var utsatt for særlige belastninger under felttoget i 1940. Utvalget har dessuten brakt på det rene at mange av dem var utsatt for ulike former for tilleggsbelastninger under okkupasjonen, først og fremst i tilknytning til nedbrenningen av Finnmark høsten 1944. Ut fra en samlet vurdering kan dette ha medført en stor ekstrabelastning for den enkelte. Hvorvidt påkjenningene var så betydelige at det kan nyttes presumsjon ved vurderingen av de psykiske lidelsene som den enkelte har i dag, vil måtte avgjøres ut fra opplysningene i hver enkelt sak.

Med hensyn til enkeltpersoner av Alta bataljon som hadde vesentlige tilleggsbelastninger som nevnt ovenfor, mener utvalget at forvaltningen bør kunne anvende den samme presumsjonsordningen som ble tatt i bruk på grunnlag av Eitinger-utvalgets rapport for personell med særligepåkjenninger eller som hadde opplevd flere belastningssituasjoner.

Fotnoter

1.

Ramberg et al.: op. cit s 260f.

2.

Symptomene viser seg ofte ikke i direkte tilslutning til den belastende hendelsen; de kan ligge latent i kortere eller lengre tid, for så etter hvert å manifestere seg i form av reelle helsemessige plager av psykisk art, jf kapittel 5 punkt 2.2.

Til dokumentets forside