1 Notat om stridsbelastninger

(ved professor Weisæth)

1.1 Mestring av stridspåkjenninger

I tillegg til den rent militære situasjon er det særlig følgende forhold som bestemmer soldatens muligheter for å tåle de belastninger krigsdeltagelse og strid bringer:

Kvaliteten av

- kompetanse:

hvor god har opplæringen, treningen og øvingen av soldaten vært?

- motivasjon:

hvor meningsfylt oppleves oppgavene og rollen som soldat?

- utstyr/bevæpning:

har man tillit til utstyret og bevæpningen, er det like godt som fiendens?

- gruppesamhold:

hvor godt kjent er soldatene med hverandre på forhånd, hvor godt sammensveiset er de?

- ledelse:

hvor sterk er tilliten til egen ledelse?

- sanitetsstøtte:

har sanitetstjenesten vært god?

Hvis de opplistede seks faktorer har vært rimelig gode, viser det seg at selv meget store stridsbelastninger kan tåles av gjennomsnittssoldaten. Det foreligger ikke forskning som klart kan fastslå om den ene eller annen av de nevnte faktorer er viktigere enn andre, for øvrig står flere av de nevnte faktorer i et gjensidig avhengigsforhold til hverandre (f eks motivasjon, gruppesamhold, tillit til ledelsen).

1.2 Stridsbelastningene

Under vanlig konvensjonell krigføring foreligger det erfaringsmessig et visst forhold mellom antall drepte, sårede og hyppigheten av soldater i avdelingen som har psykiatriske stridsreaksjoner, dvs. blitt kampudyktige pga. alvorlige psykiske stridsreaksjoner. Forholdstallene er vanligst: 1 drept: 4 sårede: 1 psykiatrisk kampudyktig. Antallet av drepte og sårede vil derfor være en god indikator på hvor sterk totalbelastningen av striden var for avdelingens øvrige personell.

I det følgende listes opp stridsbelastninger som under 2. verdenskrig ga større forekomst av psykiatriske stridsreaksjoner. Vanligvis vil som nevnt det antall soldater som trenger sanitetshjelp under eller etter strid pga. psykiatriske stridsreaksjoner utgjøre ca. 25 prosent av det totale antall som trenger sanitetshjelp. Under spesielt harde og langvarige kamper som landgangen i Normandie øket tallet og utgjorde ca. 50 prosent av alle soldater som trengte sanitetshjelp. Det synes å være en positiv og sterk sammenheng mellom antallet soldater som får akutte psykiatriske stridsreaksjoner og den andel som senere i livet kan få kroniske post-traumatiske stressforstyrrelser av krigspåkjenningene.

Spesielt belastende (risikofaktorer) er strid som preges av følgende forhold:

  • intens strid

  • nærstrid

  • langvarig strid

  • uventede/overraskende kamphandlinger

  • terrorhandlinger

  • å møte ukjente, nye våpen (under 2. verdenskrig var dette i begynnelsen stridsvogner og fly, senere flammekastere og V-raketter)

  • overlegen fiende

  • luftangrep

  • vedvarende voldsom artilleriild

  • miner

  • stort antall sårede

  • stort antall drepte

  • utmattelse som følge av ekstreme fysiske og psykiske påkjenninger.

  • mangel på søvn og hvile

  • ugunstige klimatiske forhold, først og fremst kulde

  • dårlige forsyninger

  • dårlig hygieniske forhold - infeksjonssykdommer

  • inaktivitet, venting i påtvungen passivitet og uvisshet

  • uklare kommandoforhold

  • manglende informasjon, dårlig kommunikasjon

  • isolasjon

  • fluktpreget retrett

  • svikt i ledelsen

Påkjenningene kan også klassifiseres i fysisk, psykisk eller sosial art:

- Fysisk:

Skader, fysisk slit, utmattelse, kulde, hete, fuktighet, skitt, mangel på hvile, søvn, mat og væske.

- Psykisk:

Overveldende sanseinntrykk (smell, støy, synsinntrykk), venting, uvisshet, følelse av isolasjon, bli forlatt, tap av kamerater, angst for å bli drept eller skadet, frykt for å svikte og ikke holde mål. Undersøkelser tyder på at omtrent like mange soldater har som sin sterkeste frykt å bli drept eller lemlestet, dvs. fysisk utslettelse eller ødeleggelse, som det er soldater som er mest redde for truende psykiske nederlag, nemlig å ikke holde mål, dvs. å ikke greie å være soldat og derved å oppleve å svikte kamerater, ledelse og saken.

- Sosialt:

Adskillelse fra hjem, familie, jobb, tilpasse seg militært kommandosystem. Under 2. verdenskrig dreide det seg for mange om en langvarig adskillelse fra Norge og uvisshet om hvordan det stod til hjemme.

Forskning på forskjellige stressbelastninger har vist at det er visse grunnleggende trekk ved stressbelastninger som avgjør hvor alvorlig belastningen oppleves og derved dens virkninger. Sentralt står opplevelsen av å ha kontroll og av at belastningen er forutsigbar. Med kontroll menes at personen kan gjøre noe fra eller til, dvs. påvirke situasjonen han er i, i beste fall ha et godt grep på situasjonen. Det motsatte av kontroll er hjelpeløshet. Eksempel på militært personell som har god kontroll og samtidig utsettes for svære påkjenninger som de vanligvis tåler godt er jagerflyvere. 2. piloter eller haleskyttere i bombefly kan derimot oppleve å ha mindre kontroll og derved få større psykiske problemer under krigsinnsats. I den motsatte ekstreme ende av kontrollspekteret finner man krigsfangene, spesielt konsentrasjonsleirfangene som var fratatt så og si enhver mulighet for å påvirke den situasjon de var i. En slik traumatisering av et temmelig hjelpeløst offer vil være særdeles alvorlig. Generelt kan det sies at jo mer en person er i stand til å påvirke, dvs. kontrollere den situasjon hvor stressbelastningen gjør seg gjeldende, jo bedre vil han kunne tåle belastningene.

Med forutsigbart menes at personen på forhånd har en rimelig klar oppfatning at hva han har i vente og på hvilket tidspunkt påkjenningen kommer. På samme vis som ovenfor, er det vist at dersom man har en rimelig grad av kjennskap til situasjonen på forhånd, så øker stresstoleransen, dvs. evnen til å tåle belastningene. Det verste er når man helt uforberedt kastes inn i situasjoner som inneholder uventede, overraskende, eventuelt helt sjokkerende og overveldende belastninger.

Til dokumentets forside