7 Stridsbelastningene

7.1 Innledning

Kampene nord for Narvik foregikk for størstedelen i fjellterreng og i områder uten veier eller der veiene var ufremkommelige. Dette hadde betydning både for det generelle påkjenningsnivået og - ikke minst - for forsyningstjenesten spesielt.

Denne tjenesten, og ikke minst svakhetene ved den, er viet liten oppmerksomhet i krigslitteraturen; dette gjelder kanskje i særlig grad i den "offisielle" krigshistorien.

Forpleiningen var naturlig nok av særlig betydning i betraktning av at kampene i Narvik-området i virkeligheten var en vinterkrig som ble utkjempet under arktiske forhold. Det er grunn til å tro at mange soldater på Narvik-fronten er blitt påført varige skader i form av forfrysninger på grunn av den sviktende forsyningstjenesten på dette frontavsnittet, jf kapittel 5 punkt 3.

7.2 Fysiske påkjenninger

Fremkommeligheten for trenet, som var basert på hestekraft, var de fleste stedene meget vanskelig. Dette førte til at frontavdelingene måtte bruke mye tid og ressurser på å hente proviant, ammunisjon m.m., og at de sjelden opplevde å få et varmt måltid mat. Operasjonene i disse værharde fjellområdene innebar også at soldatene var ekstra utsatt for kulde, vind og væte. - Eksempelvis er det opplyst i forbindelse med operasjonene fram mot Roasme at bataljonens tren da stod i området ved Storfossen i Gratangen. Der måtte frontavdelingene hente alle forsyninger - ammunisjon, ved og proviant - og bære dem på ryggen opp i høyfjellet, en tur som tok 5-6 timer og som for det meste måtte utføres i "frivakten". 1

I løpet av perioden fra 23. april til 23. mai rykket bataljonen fram ca 55 km fra Salangen til Nygårdsvassdraget øst for Bjerkvik. 2 Dette utgjør i gjennomsnitt i underkant av 2 km pr dag. Men i realiteten kan denne distansen ha blitt gått om igjen flere ganger, og når en også tar i betraktning de store høydeforskjellene og de vanskelige vei- og føreforholdene, er det innlysende at fremrykningen i seg selv var en formidabel kraftprestasjon.

I sin rapport til Forsvarets overkommando sier bataljonssjefen følgende om forpleiningen og forsyningstjenesten: 3

Forsyningstjenesten virket den hele tid mindre tilfredsstillende. Dette skyldtes først og fremst de dårlige kommunikasjoner, det vanskelige føre og den store høydeforskjell. Om vi fikk middagsmat, så bestod den enten av hermetiske seikaker eller hermetiske kjøttkaker. Noen forandring i dette kosthold var det praktisk talt ikke, i all fall i en måned. Heldigvis fikk vi av franskmennene overlatt en del utmerkede poteter, likeså en del godt hermetisk kjøtt og kjeks, så vi kunne skifte litt i kostholdet. Av og til fikk vi havresuppe. Brød, smør og kaffe var det alltid nok av.

Av betydning i denne sammenheng var det også at utrustningen var noe mangelfull, og at det var liten anledning til å skifte klær og sko. Dette bidrog blant annet til at hygienen ble forsømt. Ut over det at mange ble lusete, er det likevel ikke rapportert om smittsomme sykdommer. Men mange ble utsatt for forfrysninger, noe som til dels også må tilskrives den sviktende forsyningstjenesten, blant annet mangelen på skikkelige soveposer. Mangelen på mulighet til å bytte til rent og tørt tøy, kan også ha ført til at mange pådrog seg frostskader som følge av at de til stadighet gikk våte på føttene.

Når det gjaldt våpen og annet stridsmateriell, var det også mangler blant nordmennenes utstyr sammenlignet med hva de velutrustede tyske soldatene hadde til disposisjon. Med hensyn til våpen hadde de norske soldatene bra mitraljøser og bombekastere. Det gamle Krag-Jørgensen-geværet viste seg også å være effektivt, særlig fordi rekkevidden var større enn for de tyske geværenes vedkommende. Men maskinpistoler, håndgranater, lette bombekastere og antitankskyts fantes ikke, verken i Alta bataljon eller i den norske hæren for øvrig. Stålhjelmer og kikkerter var også mangelvare. Mangel på kart over stridsområdet skulle også skape vanskeligheter. - Under kampene lyktes det imidlertid nordmennene å erobre en mengde tysk krigsmateriell, og noe av dette, bl.a. maskinpistoler og tunge bombekastere, ble tatt i bruk så vel av Alta bataljon som av andre avdelinger.

Det er gjort beregninger som viser at en tysk infanteribataljon hadde en ildkraft som var tre til fire ganger større enn en norsk bataljons. Dette hadde i første rekke sammenheng med at de tyske avdelingene var oppsatt med panservern- og infanterikanoner, men også med flere automatvåpen (maskinpistoler, maskingevær, mitraljøser og bombekastere).

7.3 Psykiske påkjenninger

I tillegg til de mange fysiske strabasene, som særlig i de uveisomme fjelltraktene kunne innebære det rene blodslit, var mangelen på søvn og hvile kanskje den belastningen som i det store og hele satte mest preg på soldatene, i hvert fall periodevis. Enkelte sov undertiden i telt, men mer vanlig synes det å ha vært at de sov i snøhuler, på steinheller eller direkte på snøen med skiene som underlag. Under utvalgets helseundersøkelse i Finnmark i august 1997 kom det fram at den ustanselige fremdriften, uvissheten og det at de ikke fikk "fred og ro" ble følt som den kanskje sterkeste belastningen.

Nærstrid forekom ved enkelte anledninger, men stort sett synes tyskerne å ha unngått slike konfrontasjoner fordi de hadde respekt for nordmennenes skyteferdighet og de norske geværenes presisjon og rekkevidde.

En spesiell belastning var det å bli utsatt for ildgivning fra egne eller allierte rekker ("friendly fire"), noe som skjedde ved enkelte få anledninger. En annen belastning som trolig kan regnes til samme kategori, var det å avgi ild mot egne styrker. - Det er imidlertid ikke holdepunkter for å anta at slike svikt i kommandoforholdene, som dette oftest var et resultat av, medførte noen markert merbelastning for bataljonen som helhet. Noen slike konsekvenser ble heller ikke avdekket under helseundersøkelsen i Finnmark.

En mer eller mindre konstant påkjenning var risikoen for flybombing. Det samme gjaldt tyskernes bruk av maskingeværild fra fly, noe som trolig var vel så angstskapende, jf "Eksempel nr 2", vedlegg 4. Når det gjaldt flybombingen, var trenavdelingene kanskje enda mer utsatt enn frontavdelingene. Bataljonen mistet én mann (fallen) som følge av flybombing, og han tilhørte en trenavdeling, jf kapittel 6 punkt 5.1. Men takket være snøen ble virkningen av splintene så vel fra bomber og artillerigranater som fra håndgranater, betydelig redusert. Dette forklarer for en del det relativt lave tallet på sårede som følge av den slags ildgivning. Mange av de norske soldatene merket seg dessuten at skyteferdigheten blant tyskerne var relativt dårlig. Nordmennene var også gjennomgående bedre enn tyskerne til å søke dekning og til å utnytte terrenget. Likevel har en stor del av soldatene rapportert om "nære på"-opplevelser, noe som også kom fram under helseundersøkelsen i Finnmark.

Som følge av fjellkrigens spesielle karakter hadde soldatene liten kontakt med sine familier. Enkelte av soldatene hadde forsørgeransvar, men bare for et fåtall synes atskillelsen fra familien å ha vært en ekstra belastning. Den isolerte tilværelsen og mangelen på privatliv synes ikke å ha vært noe problem.

En viss grad av generell tretthet begynte å gjøre seg gjeldende mot slutten av felttoget. Det ble også rapportert om skjørbuk blant en del av mannskapene, noe som ble tilskrevet det mangelfulle og ikke minst ensidige kostholdet. 4 Men bataljonen var ikke utmattet, og kunne etter kampenes opphør foreta en marsj på over fem mil til Grovfjord. Lettelsen over at krigen var slutt kan tenkes å ha bidratt til at retretten foregikk uten større problemer.

Som nevnt i kapittel 6 punkt 5.1 var enkelte av Alta-folkene med på å ta hånd om døde og sårede etter overfallet på Trønderbatajonen i Gratangen. Noen av Alta-folkene var også utsatt for den spesielle påkjenningen å være vitne til tyskernes fremferd mot sivilbefolkningen i Gratangen ved den anledning. Men Alta bataljon var for øvrig i stor grad forskånet for mange av de traumatiske påkjenningene som soldater på andre frontavsnitt var utsatt for, eksempelvis stadig retrett eller panikkartet flukt, opplevelsen av å se mange døde og sårede soldater, samt møtet med nye og ukjente våpen. De stod heller ikke overfor en tallmessig overlegen fiende, slik tilfellet var i Sør-Norge, og de var praktisk talt hele tiden den offensive part i krigføringen. Det forhold at avdelingen hadde små tap og hadde fremgang i sine operasjoner, synes å ha virket positivt inn på folkenes evne til å utholde og å mestre strabasene.

Det foreligger også få opplysninger om innleggelser som følge av psykiatriske stridsreaksjoner under selve kamphandlingene. Imidlertid ble det under helseundersøkelsen i august 1997 rapportert om noen tilfeller av nervesammenbrudd og selvbeskadigelse. En av fektningsrapportene inneholder dessuten opplysninger om noen få tilfeller av desertering.

Meldingen om at kampen måtte oppgis på et tidspunkt da bataljonen stod foran et siste og trolig avgjørende angrep med sikte på å jage tyskerne inn i Sverige, førte til skuffelse og stor bitterhet, men synes ikke å ha vært noen alvorlig traumatisk opplevelse. En av kompanisjefene gir i sin fektningsrapport følgende beskrivelse av stemningen under tilbaketrekningen:

Det eneste jeg helst ønsker å glemme fra felttoget er kapitulasjonen med påfølgende tilbakemarsj. - Det var ikke det gode humør med skjemt og spøk over alle strabasser, - vitsemakerne var tause. - Det var som om alle gikk og kjempet med gråten, forsto apsolutt ingenting og spurte sig selv: "Hvad er det igrunnen vi har sultet, frosset, lidt og kjempet for? Vi har måttet overgi alt, tiltross for at vi hele tiden har gått fram. - Hvor er det blitt av den storartede hjelp vi skulle få? Det var altså bare et bedrag allikevell."

Men - slik er vell de små nasjoners skjebne. - De er kun brikker i stormaktenes gigantiske kamp om verdensherredømmet. 5

Dersom kapitulasjonen hadde ført til en vedvarende følelse av at innsatsen under felttoget hadde vært forgjeves, ja meningsløs, er det grunn til å anta at de psykiske etterreaksjonene ville vært alvorligere. Selv om de alliertes seier på Narvik-fronten og derunder Alta-bataljonens innsats, ikke fikk noen strategisk betydning for det videre forløpet av krigen i Norge, var det gjennomgående inntrykket av samtalene med veteranene i 1997, at de i ettertid hadde opplevd innsatsen som svært meningsfylt. Årsaken er trolig den at felttoget i Narvik-området straks, både i Norge og blant de allierte, ble fremhevet som den første striden under annen verdenskrig der tyskerne ble tvunget til retrett. Dermed fikk denne delen av felttoget i Norge en sterk symbolkarakter, og ble av stor betydning for moralen både for den senere motstandskampen i Norge og for innsatsen på alliert side. Tapene og lidelsene fikk dermed en mening.

Likevel er spørsmålet reist: Hvordan kunne det være mulig for Alta bataljon å føre sammenhengende angrepskrig i 48 dager i ukjent lende mot en velutrustet og godt trent stormaktsarmé, med små tap og stadig fremgang?

Den eneste fornuftige forklaring ligger i glimrende ledelse og stor personlig dyktighet hos den enkelte soldat. Finnmarkingen var herdet gjennom et liv i fiskebåten, i utmark under alle forhold i et fylke med marginale levevilkår. Han var vant til å klare seg med lite, vant til å improvisere. Felles innsats om felles slit var en nødvendighet. Kanskje var det nettopp slike forutsetninger som gjorde finnmarkingen til en så sterk motstander for tyskerne. Med unntak av noen få andre nord-norske avdelinger kan ingen andre norske avdelinger vise til tilsvarende resultater så tidlig under den andre verdenskrig. Alta bataljon og finnmarkingene viste at det gikk an å slå tyskerne, og det var en velordnet og motivert avdeling som dro fra Grovfjord, juni 1940. 6

Psykologisk sett er det tre overordnede forhold som ser ut til å øke menneskers tåleevne når påkjenningene blir store:

  • At det er klinkende klart for individet hvilken trussel det står overfor, hvem fienden er osv. For felttoget i Narvik-området var situasjonen temmelig klar, i alle fall i forhold til all den forvirringen om hvorvidt Norge var i krig, hvem i så fall fienden var osv. som preget de første dagene etter 9. april i Sør-Norge.

  • Den andre forutsetningen er at man er i stand til å påvirke, helst kontrollere og styre situasjonen. Dette er det motsatte av hjelpeløshet og forsvarsløshet. Som beskrevet ovenfor mestret Alta-bataljonen fjellkrigen meget godt, og utviklet raskt en betydelig selvtillit. Under samtalene med veteranene kom det ofte fram at de følte seg minst på høyde med og heller bedre enn sine tyske og østerrikske motstandere.

  • Det tredje forholdet som ser ut til å ha stor betydning for tåleevnen, er om slit, savn, lidelse, ofre oppleves som meningsfylte. Det fremkom i høy grad under samtaler med veteranene at saken var så viktig for dem, at få hadde problemer med å se at det var meningsfylt å risikere både liv og helse. Som helhet gav de inntrykk av sterk kongetroskap og sterkt fedrelandssinn og demokratisk sinnelag. At bataljonen var etnisk blandet med innslag av finske og samiske kulturer, svekket ikke på noen måte dette inntrykket, snarere synes det å ha styrket innsatsviljen.

7.4 Påkjenningsnivået generelt

Siden Eitinger-utvalget la fram sin rapport i slutten av 1980-årene, er det ikke fremkommet noe avgjørende nytt om de påkjenningene Alta bataljon - qva avdeling - ble påført under kampene i 1940. I boken om Alta bataljons historie (jf note 3 s 26) er det blant annet gitt interessante beskrivelser av strabaser og opplevelser på personnivå som utdyper og nyanserer bildet av det generelle belastningsnivået. Fra annet militært hold er det gitt bidrag med sikte på å trekke sammenligninger mellom de belastningene de ulike norske bataljonene på Narvik-fronten var utsatt for. 7 Det er i disse arbeidene ikke gitt uttrykk for synspunkter som avviker fra hva som anses for å være den rådende oppfatningen om påkjenningsnivået for soldatene på dette frontavsnittet.

Utvalget har i forbindelse med helseundersøkelsen i Finnmark sommeren 1997 heller ikke kunnet få fram indikasjoner som på noe avgjørende punkt kan endre oppfatningen av det generelle påkjenningsnivået for Alta bataljon.

Fotnoter

1.

Jarle Mjøen (red.); Minneskrift over Alta Bataljons innsats ved krigsutbruddet 1940.

2.

Disse og flere andre av dataene nedenfor er hentet fra oberstløytnant Børsheims PM, jf vedlegg 2.

3.

Arne D. Dahl; Rapport til Forsvarets overkommando, s 33.

4.

Diagnosen er usikker, jf kapittel 4 punkt 2.5.

5.

Forsvarets krigshistoriske avdeling, boks 150, dok. II-C-11-640,4 (Riksarkivet).

6.

Oberstløytnant Ramberg i Minneskrift over Alta Bataljons innsats ved krigsutbruddet 1940.

7.

Oberstløytnant Børsheims PM av mars 1995 (vedlegg 2) og oberstløytnant O.I. Ark i Norsk Militært Tidsskrift, nr 3 1998.

Til dokumentets forside