Til § 34 Foreldreansvaret når foreldra er eller har vore gifte

Første ledd tilsvarer nåværende første ledd i bestemmelsen. I annet ledd er henvisningen til § 38 tatt ut. Dette innebærer ingen realitetsendring.

Tidligere § 34 tredje ledd er tatt inn i de nye bestemmelsene i kap 7, jf bl a utkastet §§ 46 og 57. Det vises til lovspeilet, vedlegg 1.

Til § 35 Foreldreansvaret når foreldra ikkje er gifte

Første og annet ledd opprettholdes uendret. Nåværende tredje ledd om at foreldrene kan reise sak om foreldreansvaret, foreslås opphevet, jf utkastet § 57.

Til § 35 a Kvar barnet skal bu fast

Bestemmelsen tilsvarer tidligere § 35 a annet ledd. Det er foretatt mindre språklige endringer i bestemmelsen, og henvisningen til fylkesmannen er tatt ut som følge av forslaget om å oppheve fylkesmannsbehandlingen i disse sakene.

Tidligere første ledd om at foreldrene kan reise sak om hvor barnet skal bo fast foreslås opphevet, jf nå utkastet § 57.

Til § 36 Foreldreansvaret etter dødsfall

Fjerde til syvende ledd foreslås opphevet, jf utkastet til § 64.

Til § 37 Registrering av foreldreansvaret

Bestemmelsen tilsvarer uendret den tidligere § 41 a. De tidligere reglene i § 37 er inntatt i utkastets § 64, jf også § 46.

Til § 38 Flytting med barnet til utlandet

Bestemmelsen tilsvarer uendret den tidligere § 43. Det tidligere innholdet i § 38 er inntatt i utkastet § 61.

Til § 39 Utanlandsferd med barnet

Bestemmelsen tilsvarer uendret den tidligere § 43a. De tidligere bestemmelsene i § 39 er inntatt i utkastet § 65.

Til § 40 Barnet sin rett til samvær

Bestemmelsen tilsvarer uendret den tidligere § 44. Innholdet i den tidligere § 40 er tatt inn i utkastet § 58.

Til § 41 Omfanget av samværet m.v.

Den nye § 41 første og annet ledd tilsvarer uendret den tidligere § 44 a første og annet ledd. Tredje ledd tilsvarer den tidligere § 44 a tredje ledd femte punktum, men det er foretatt en mindre språklig endring. Det er ikke tilsiktet noen realitetsendring. Fjerde og femte ledd tilsvarer fjerde og femte ledd i den tidligere § 44 a.

De tidligere bestemmelsene i § 41 er tatt inn i utkastet § 62 første ledd nr 3 og 6.

Til § 42 Reisekostnader ved samvær

Bestemmelsen svarer til tidligere § 44 b. I tredje punktum er gjort en mindre endring for å få fram at det bare er sak om reisekostnader som kan avgjøres av fylkesmannen. Endringen må ses i sammenheng med forslaget om at fylkesmannen ikke lenger skal ha kompetanse til å behandle spørsmål om foreldreansvar, barnets bosted og samvær.

Siste punktum fastsetter at utkastet § 65 om endringssaker (tidligere § 39) gjelder tilsvarende i disse tilfellene. Det innebærer at det kan reises sak om reiseutgiftene selv om det tidligere er avsagt dom eller fattet avgjørelse om dette. Den tidligere avgjørelsen skal imidlertid bare endres dersom særlige grunner taler for det.

Den tidligere § 42 er flyttet til § 66 første ledd.

Til § 43 Samværsrett for andre enn foreldra

Bestemmelsen svarer i hovedsak til tidligere § 45. Første ledd annet punktum i tidligere § 45 foreslås opphevet på grunn av forslaget om å avvikle fylkesmannsbehandlingen av barnefordelingsssakene. Første ledd siste punktum i tidligere § 45 om hensynet til barnets beste følger nå av utkastet § 46.

Siste ledd i § 43 er ny i forhold til tidligere. Bestemmelsen innebærer at de generelle saksbehandlingsreglene i kap 7 får anvendelse også i disse sakene, men det er ikke oppstilt noe krav om veiledning for å kunne gå til sak.

Det tidligere innholdet i § 43 går nå fram av utkastet § 38.

Til § 44 Rett til å bli høyrd før ei avgjerd om framtida til barnet

Bestemmelsen svarer til tidligere § 49.

Innholdet av den tidligere § 44 er tatt inn i utkastet § 40.

Til § 45 Rett til opplysningar om barnet

Bestemmelsen svarer til tidligere § 50.

Den tidligere § 45 om samværsrett for andre enn foreldra er tatt inn i utkastet § 43, jf også utkastet § 46.

Til § 46 Det beste for barnet

Bestemmelsen avløser gjeldende lov § 34 tredje ledd fjerde punktum og de bestemmelser som henviser til denne, samt § 37 annet ledd tredje punktum. Utvalget finner det naturlig at dette grunnleggende prinsippet blir slått fast i innledningsbestemmelsen til barnelovens kapittel om saksbehandlingsreglene. På den måten fokuseres barnets beste som overordnet norm, samtidig som loven blir mer oversiktlig. Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene foran under kap 7.2.

Ordlyden omfatter også handsaminga av barnefordelingssakene. Dette er for å presisere at barnets beste også skal legges til grunn for saksbehandlingen, og ikke bare ved avgjørelsen av de materielle spørsmål. Således skal det eksempelvis ved valget mellom de ulike virkemidler etter § 62 første ledd tas hensyn til hva som kan lede til løsninger som er de beste for barnet.

Inn under hensynet til barnets beste ligger også at behandlingen av saken skal skje så raskt som mulig. Det innebærer at det vil være i strid med bestemmelsen dersom sakens aktører bruker unødig lang tid i forbindelse med behandlingen av saken, jf for øvrig kap 7.8.2.

Bestemmelsen gjelder for alle som arbeider med eller har oppdrag i forbindelse med en barnefordelingssak, dvs både dommere, advokatene, sakkyndige og meklere.

For øvrig er hensynet til barnet det overordnede mål i all lovgivning om barn. Dette følger også av internasjonale konvensjoner Norge har sluttet seg til, se nærmere kap 6.9.

Til § 47 Advokatar

Om bakgrunnen for og formålet med bestemmelsen vises til kap 7.4. Utkastet § 47 følger opp utvalgets alminnelige målsetting om at en avtaleløsning mellom foreldrene i de fleste tilfelle er å foretrekke fremfor en avgjørelse av domstolene. Advokatene skal følgelig vurdere om avtaleløsning kan bli resultatet, og søke å bidra til dette.

I utkastets formulering bør vurdere ligger det ikke noe krav om at advokatene skal utrede eller på annen måte skriftlig redegjøre for mulighetene for forlik. Hensikten er at advokatene under arbeidet skal vurdere om det er mulig for partene å nå fram til forlik, og eventuelt ta initiativ i denne retning. Særlig kan det være grunn til å vurdere forliksmulighetene før stevning blir tatt ut. Advokaten bør videre opplyse klienten om fordelene ved at saken løses ved enighet og søke å dempe de motsetninger som tvisten reiser mellom foreldrene.

Advokatens plikter her må imidlertid ses i forhold til klientens ønsker. Advokaten kan ikke gå lenger enn til å understreke for klienten de fordeler som en avtaleløsning representerer. Hvis klienten motsetter seg en avtale, må advokaten rette seg etter dette. Når utvalget likevel har funnet grunn til å ha med en bestemmelse om advokatens funksjon, skyldes dette det spesielle ved barnefordelingssakene, nemlig at hensynet til barnet skal være overordnet norm. Advokatrollen er derfor i disse sakene noe annerledes enn ellers. Utvalget forutsetter at bestemmelsen vil kunne bidra til å prege advokatrollen i disse sakene. Målet skal i første rekke være forsoning, og ikke konflikt.

I dette ligger imidlertid ikke at enighet skal være målet for enhver pris. Det vil i en rekke saker være åpenbart at enighet vanskelig kan oppnås.

Etter annet punktum plikter advokaten å opplyse klienten om adgangen til mekling, og således sikre at partene blir kjent med den hjelp de kan få av meklingsapparatet.

Til § 48 Teieplikt

Utvalget foreslår at den som veileder, mekler eller som gjør tjeneste etter utkastet § 62 første ledd nr 2 skal ha taushetsplikt etter de regler som er gitt ved lov om familievernkontor 19 juni 1997 nr 62 §§ 5-10. Dette innebærer at vedkommende også har taushetsplikt overfor retten, med mindre partene samtykker til opphevelse av taushetsplikten.

Utvalget foreslår videre egne regler om taushetsplikt for sakkyndige m v som gjør tjeneste etter reglene i utkastet § 62 første ledd nr 1, 3, 4 eller 7 forsåvidt angår de personlige forhold de måtte få kjennskap til i forbindelse med oppdraget. Det foreslås videre at de regler om opplysningsplikt m v som er inntatt i lov om familievernkontor også får anvendelse for disse persongruppene.

Utvalgets forslag til første ledd annet, tredje og fjerde punktum innebærer at den sakkyndige som f eks bistår dommeren i forbindelse med det saksforberedende møte, og deretter veileder partene og mekler mellom dem, ikke vil ha taushetsplikt overfor retten. Dette må partene gjøres kjent med i forbindelse med at den sakkyndige bistår dem. Det samme gjelder for den sakkyndige som oppnevnes til å gi retten sakkyndig utgreiing om saken, og sakkyndig som bistår dommeren i samtale med barnet. Også sakkyndig som veileder partene under utprøving av en avtale, vil kunne viderebringe til retten opplysninger han får i forbindelse med oppdraget.

At den sakkyndige som er oppnevnt for å avgi utredning gir opplysninger videre til den som har gitt oppdraget, er etter gjeldende rett forutsatt i barneloven § 41, som foreslås opphevet som overflødig ved siden av regelen her. Den nye bestemmelsen i § 48 første ledd tredje punktum tilsvarer legeloven § 33. Forskjellen i ordlyden mellom utkastet og legeloven § 33 er ikke ment å innebære noen realitetsforskjell.

Bestemmelsen har en parallell i straffeprosessloven § 170, hvor det er fastsatt at en personundersøker eller sakkyndig ikke overfor utenforstående må røpe noe han under sitt arbeid får vite om private forhold.

Tvistemålsloven § 205 inneholder i dag regler om at retten ikke uten samtykke av den som har krav på hemmelighold kan ta imot forklaring av meklere i ekteskapssaker. Saker om foreldreansvar, om hvor barnet skal bo fast og om samvær, anses som ekteskapssaker. Som følge av utvalgets forslag til egne regler om taushetsplikt, foreslås denne bestemmelsen endret, slik at den ikke lenger omfatter meklingsmenn i ekteskapssaker, jf utvalgets forslag til ny ordlyd i tvistemålsloven § 205.

Andre ledd i bestemmelsen omhandler den som gjør tjeneste som advokat eller representant for barnet. Vedkommende vil ha taushetsplikt etter tvistemålsloven § 205, dvs at han ikke kan viderebringe opplysninger om personlige forhold som barnet har betrodd ham. Dersom advokaten mener at opplysningene bør bringes videre må han få rettens samtykke til å oppheve taushetsplikten. Normalt vil det være foreldrene som har kompetanse til frita fra taushetsplikten, men dette passer ikke her når foreldrene selv er parter i saken. Utvalget foreslår derfor at retten gis kompetanse til å oppheve taushetsplikten. Det er i den forbindelse viktig at advokaten ikke røper de taushetsbelagte opplysningene til retten i forbindelse med en anmodning om at taushetsplikten oppheves.

Det er retten som ut fra egne vurderinger av saken avgjør om advokaten/representanten skal fritas fra taushetsplikten overfor partene og retten. Der barnets modenhet og alder gjør dette fornuftig må barnet gis anledning til å få uttale seg om spørsmålet.

Det vises for øvrig til de alminnelige motivene kap 7.10.

Til § 49 Rettleiing

Om veiledning generelt og formålet med veiledning som alternativ og supplement til mekling, vises til de alminnelige motiver kap 7.5.7 og bemerkningene til utkastet § 50.

Veiledning blir obligatorisk for alle ektefeller med barn under 16 år som søker separasjon, uansett om de er enige om de spørsmål som reiser seg i forhold til barna eller ikke, jf drøftelsen i kap 7.5.2. Gjennomført veiledning blir altså et vilkår for å begjære separasjon m v, jf også ekteskapsloven § 26 og utvalgets bemerkninger til endringene i denne bestemmelsen.

Da veiledning etter utvalgets syn også er viktig for samboere som går fra hverandre, foreslås det lovfestet at veiledning skal finne sted hvis en av foreldrene krever det. For samboere vil det ikke være noen sanksjon ved ikke å møte til veiledningssamtale. Det å unnlate å møte opp vil imidlertid kunne få betydning i forbindelse med en seinere sak om barnefordelingsspørsmålene. For øvrig vises til kap 7.5.4 foran.

Bestemmelsen får også anvendelse på ektefeller som flytter fra hverandre uten å søke separasjon, jf andre ledd andre punktum. I praksis vil nok dette ikke være så helt få, idet en del ektefeller ikke ønsker å begjære separasjon selv om samlivet opphører, eller først gjør dette på et senere tidspunkt.

Foreldre som vil reise sak om foreldreansvaret, barnets bosted eller samværsordningen må møte til veiledning på forhånd, jf utkastet § 57.

Om møteplikt til veiledningen, se utkastet § 51.

Utvalget foreslår at godkjente meklere også skal foreta veiledningen, jf utkastet § 49 første ledd. I praksis vil veiledningssamtalen ofte gå over i mekling, jf utkastet § 50 annet ledd annet punktum. For øvrig vises det til kap 7.5.7 om hvem som kan utføre veiledningen.

Den pliktige veiledningen er begrenset til en time, jf tredje ledd. Dersom foreldrene ber om det, kan tilbudet utvides til to timer. Fordi veiledning og mekling er sentrale instrumenter for å finne gode løsninger i barnefordelingssaker, bør tilbudsrammen etter utvalgets syn lovfestes, jf kap 7.5.3.

Om attest for avholdt veiledningssamtale, se utkastet § 52.

Hvor seksmånedersfristen, jf § utkastet 52 annet punktum, er utløpt, må foreldrene til ny veiledning for at det skal kunne begjæres separasjon eller reises barnefordelingssak.

Til § 50 Føremålet med og innhaldet i rettleiinga

Om utvalgets alminnelige syn på behovet for veiledningssamtale som alternativ til obligatorisk mekling, og formålet med veiledningen, vises til kap 7.5 og 7.5.1. Her gjøres det også rede for hva veiledningssamtalen nærmere skal gå ut på. Sammenfatningsvis er det utvalgets syn at foreldrene skal orienteres om hvor viktig det er for barnet og dets fremtid at foreldrene kan komme til enighet i barnefordelingsspørsmålet, og andre spørsmål som bruddet reiser og som kan skape problemer for barnet. Betydningen av at foreldrene kan samarbeide om forhold som gjelder barnet, som f eks hvordan samværsretten rent praktisk skal utøves, bør understrekes. Videre skal veileder gi generell informasjon til foreldrene om hvordan samlivsbruddet kan gjennomføres mest mulig hensynsfullt overfor barna, jf foran under kap 7.5.1.

Veilederen skal videre orientere foreldrene om de rettsregler som gjelder forholdet mellom foreldre og barn etter foreldrenes samlivsbrudd. Dette er i første rekke reglene i barneloven om foreldreansvar, om det faste bosted og om samvær. Også reglene om forsørgelsesplikten etter samlivsbrudd omfattes av veiledningsplikten. Veilederen skal også, der det er naturlig, orientere om bidragsinnkrevingsordningen og om sentrale trygde- og stønadsordninger, f eks ordningen med overgangsstønad og eventuelt kontantstøtteordningen. Det ligger derimot utenfor veilederens oppgave å redegjøre for reglene om delingen av foreldrenes formue (skifteoppgjøret). Her - og også for andre spørsmål - vil imidlertid informasjon kunne gis i form av de informasjonsbrosjyrer som myndighetene har utarbeidet, jf nærmere under kap 7.5.6.

Etter annet ledd skal veilederen hjelpe foreldrene å sette opp en skriftlig avtale om de barnefordelingsspørsmålene som de er enige om. At avtalen mellom foreldrene gjøres skriftlig, har klare rettstekniske fordeler; det skaper klarhet om hva foreldrene er blitt enige om.

Hvor foreldrene ikke er enige om de spørsmål som reises i forhold til barna, skal veilederen etter tredje ledd opplyse om retten til mekling, og om omfanget av meklingstilbudet. Når det i utkastet heter at foreldrene bør oppmodast til mekling, ligger det i dette at veilederen skal informere om den betydning det har for foreldrene og det fremtidige forhold til barna at de kommer til enighet. Han skal søke å motivere og oppmuntre foreldrene til å gå videre til mekling.

Veilederen kan straks begynne meklingen, eller avtale ny time for dette. Mekling eller ny time skal imidlertid ikke avtales hvis en av foreldrene motsetter seg mekling, jf §§ 50 siste ledd og 53.

Til § 51 Frammøte

Bestemmelsen får anvendelse både for veiledning og mekling, jf § 54 annet ledd.

Som regel skal foreldrene møte sammen til veiledningssamtalen, jf første punktum. Dette er normalt nødvendig for at veiledningen på best mulig måte skal fylle sin oppgave.

Etter annet punktum kan veilederen bestemme at foreldrene skal møte hver for seg hvor dette er tenleg. I dette ligger at det kan avtales veiledning på ulike tidspunkter, eller at veilederen har samtale med foreldrene i separate rom. Det kan være tenleg hvor f eks en av foreldrene har vært voldelig, eller hvor forholdet mellom foreldrene er så spent at det er grunn til å frykte at informasjonen ellers ikke ville nådd fram.

Utvalget foreslår at foreldrene som hovedregel ikke kan møte med medhjelper til veiledning og mekling. Denne regel bør ikke være unntaksfri, idet mekleren kan finne at en medhjelper er nødvendig f eks ut fra partens forutsetninger. Meklingen er frivillig, og om en av foreldrene setter som vilkår for å mekle at han eller hun får ta med en medhjelper, bør ikke dette være utelukket.

Reglene i denne paragrafen svarer i det vesentlige til § 5 i forskriften om mekling etter ekteskapsloven. De øvrige forhold som forskriften tar opp om møteplikt m v, forutsetter utvalget fortsatt best kan reguleres i forskrift. Hjemmel for slik forskrift er utkastet § 85.

Til § 52 Rettleiingsattest

Veiledningsattesten skal gis ved veiledningens avslutning, enten ved direkte overlevering, eller ved at den umiddelbart sendes i posten.

Gyldig veiledningsattest (eller meklingsattest, jf § 55) er nødvendig for å begjære separasjon etter ekteskapsloven § 26, og for å gå til sak om foreldreansvaret, om hvor barnet skal bo fast og om samvær, jf utkastet § 57 annet ledd.

Veiledningsattesten er gyldig i seks måneder. Dette er i tråd med gjeldende regler for meklingsattester, og innebærer at begjæring om separasjon eller skilsmisse må skje innen fristens utløp. Går det lenger tid, må partene møte til ny veiledning eller mekling.

Fristen regnes fra den dato veiledningsattesten eller meklingsattesten er utstedt.

Til § 53 Mekling

Utvalget foreslår at den tvungne mekling blir avløst av obligatorisk veiledningssamtale, jf nærmere om begrunnelsen for dette i kap 7.5, 7.6 og 7.6.1. Mekling blir etter dette et frivillig tilbud til foreldre med barn under 16 år som går fra hverandre.

Utvalget foreslår lovfestet at partene har krav på tre timers mekling. Regelen tilsvarer ekteskapslovforskriften § 7, hvoretter den tvungne mekling skal vare i tre timer med mindre foreldrene er kommet til enighet før dette.

Hvor mekleren etter tre timers mekling finner at det er mulig at foreldrene kan komme til enighet dersom meklingen forlenges, kan meklingen fortsette i ytterligere tre timer, jf kap 7.6.2. Denne regelen finnes ikke i eksisterende forskrift. Skal meklingen fortsette utover tre timer, bør imidlertid muligheten for enighet fremstå som reell. Fortsatt mekling hvor utsiktene til enighet er små, bør ikke finne sted.

Hvor en barnefordelingssak er kommet inn til retten, kan retten etter utkastet § 62 første ledd nr 2 henvise partene til mekling. Slik mekling kan ingen av partene motsette seg.

Til § 54 Føremålet med og innhaldet i meklinga

Om formålet med meklingen og forholdet til veiledningssamtalen vises til de alminnelige motiver i kap 7.6.3. Det vises også til den redegjørelsen som er gitt om fremmed rett i kap 6.8.

Det overordnede mål for meklingen er at tvistepunktene blir løst ved en skriftlig avtale mellom foreldrene, i det dette som hovedregel antas å være det beste for barnet, selv om de kommer fram til løsninger som ikke alltid ville blitt resultatet av en domstolsbehandling.

Hvor tidligere ektefeller fortsatt skal ha felles foreldreansvar, behøver dette strengt tatt ikke fremgå av den skriftlige avtalen, i det felles foreldreansvar uten videre gjelder etter samlivsbruddet til noe annet blir bestemt, jf barneloven § 34 annet ledd. Det samme må antas å gjelde når ugifte foreldre har felles foreldreansvar etter barneloven § 35 annet ledd.

Om meklingen bemerkes:

Mekleren skal i utgangspunktet være upartisk, og la partene selv arbeide seg fram mot en løsning. Han skal heller ikke ha noen interesse i det resultat foreldrene måtte komme til. Dette kommer også til uttrykk i Europarådsanbefalingen pkt III i og ii: The mediator is impartial between the parties, og han skal være neutral as to the outcome of the mediation process.

Utvalget legger til grunn at mekleren i større grad enn det som synes å ha vært praksis hittil aktivt skal søke å bidra til at foreldrene kommer til enighet. En slik aktiv rolle vil ikke i seg selv krenke de nevnte grunnsetninger. Når det i forskriften om mekling etter ekteskapsloven § 1 tredje ledd heter at Mekleren skal hjelpe partene til å komme fram til en avtale, antar utvalget at det forutsettes at mekleren aktivt søker å få partene enige.

Meklerens nøytralitet er heller ikke til hinder for at han fremlegger forslag til mulige løsninger, og dette er uttrykkelig sagt i utkastet til lovtekst. Mekleren må også kunne komme med forslag til èn samlet løsning. Dette kan f eks være aktuelt hvor mekler ser en mulig ordning som fremstår som den klart beste for barnet.

I forskriften om rettsmekling av 13 desember 1996 heter det i § 6 at Rettsmekleren kan komme med forslag til løsning av tvisten eller deler av denne. Utvalget antar det samme må gjelde mekling etter barneloven, men finner grunn til å understreke at mekleren bør være varsom med å uttrykke sin egen oppfatning av hva løsningen bør være. Gjør han det, må han også understreke at partene står fritt.

Utvalget finner at et slikt syn på meklerrollen ikke kommer i strid med Eurparådsanbefalingen, i det denne legger vesentlig vekt på at mekleren skal legge forholdene til rette for at foreldrene kan nå their own agreed, joint decisions.

Hvor mekleren ikke finner at han har et tilstrekkelig faktisk grunnlag til å komme med løsningsforslag, bør han avholde seg fra det.

Utvalget foreslår at det tas inn i lovteksten at mekleren kan gi partene råd om tvistepunkta mellom dei. I dette ligger for det første at mekleren kan påpeke konsekvenser av ulike løsningsalternativer, og eventuelt påpeke for partene at visse løsninger erfaringsmessig skaper problemer i fremtiden. Mekleren må videre kunne fremholde at bestemte løsninger neppe kan være til barnets beste, jf den grunnleggende målsetting som kommer til uttrykk i utkastet § 46. Her kan også nevnes at Europarådskonvensjonen pkt viii uttrykkelig fremhever at meklere bl a skal ha a special concern for the welfare and the best interests of the children og at han skal encourage the parents to focus on the needs of children.

Meklerens rådgiverrolle er betinget av han har fått kunnskaper - ikke minst om de faktiske forhold - som er nødvendige for å gi råd. Mekleren må dessuten avstå fra å gi råd på områder hvor han ikke har faglige forutsetninger for det.

Hvor begge parter ber om meklerens råd, blir stillingen en noe annen. Meklerens rolle blir da utvidet, og slik rådgivning kan lett falle utenfor meklerrollen i tradisjonell forstand. Utvalget kan ikke se at en mekler nødvendigvis mister sin upartiskhet og nøytralitet ved å foreslå løsninger som han mener vil være best for barnet og for partene alle forhold tatt i betraktning.

Mekleren skal derimot ikke søke å presse fram bestemte løsninger. Europarådsanbefalingen pkt III iv om at the mediator has no power to impose a solution on the parties gjelder også her.

Det kan lett tenkes at partene kommer til enighet om en del av de spørsmål som bruddet reiser med hensyn til barnet, men ikke alle. De blir f eks enige om at de fortsatt skal ha felles foreldreansvar, og hvem barnet skal bo fast hos. Men de blir ikke enige om samværets omfang. Det kan da inngås en skriftlig avtale om de punkter det er oppnådd enighet om.

Når det gjelder spørsmålet om barnet bør høres under meklingen, vises til kap 7.6.4 i de alminnelige motiver

Etter paragrafens siste ledd er utkastet § 51 om frammøte og § 56 om stadfestelse av avtalen som særlig tvangsgrunnlag gjort gjeldende også for avtaler som inngås ved mekling.

Til § 55 Meklingsattest

Målsettingen for meklingen er at foreldrene skal komme fram til en skriftlig avtale om foreldreansvaret, barnets bosted og samværet, jf utkastet § 53. Etter avsluttet mekling skal foreldrene gis meklingsattest. Attesten bør på samme måte som veiledningsattesten normalt overleveres foreldrene etter siste mekling. Den kan også sendes foreldrene pr post, men det forutsettes at dette gjøres umiddelbart etter at meklingen er avsluttet.

Hvor foreldrene bare har blitt enige om noen av de spørsmål som forholdet til barna reiser, kan det som nevnt i bemerkningene til § 50 inngås skriftlig avtale om dette.

En avtale skal settes opp på et eget dokument og skal ikke inntas i meklingsattesten. Men utvalget finner det naturlig at attesten inneholder en opplysning om at det er inngått avtale mellom foreldrene.

Meklingsattesten er gyldig i seks måneder. Det innebærer at parter som ønsker å reise sak må gjøre det innen 6 måneder etter at attesten ble utstedt, jf utkastet § 57 annet ledd. Hvor partene først har vært til veiledningssamtale og senere mekling, løper fristen fra det tidspunkt meklingsattesten, og ikke veiledningsattesten, ble utstedt.

Til § 56 Tvangskraft av avtaler

Etter gjeldende rett kan en utenrettslig avtale mellom foreldrene ikke tvangsfullbyrdes, idet den ikke er tvangsgrunnlag. Unntak gjelder hvor avtalen har blitt forelagt fylkesmannen, og fylkesmannen har godkjent avtalen, jf foran i kap 6.6. Utvalgets flertall foreslår visse endringer i disse reglene. Om bakgrunnen for forslaget vises til de alminnelige motiver kap 7.13.1. Om mindretallets forslag vises til kap 7.13.2.

Flertallets forslag innebærer at en avtale som er inngått med bistand av veileder eller mekler skal stadfestes/bekreftes av vedkommende veileder eller mekler, med mindre den klart er i strid med barnets beste. Når avtalen bekreftes får den virkning som særlig tvangsgrunnlag.

I det at avtalen stadfestes av mekler ligger en bekreftelse av avtalens innhold og at den er inngått for veilederen eller mekleren. Mekler har ikke ansvar for avtalens innhold, men hvor avtalen etter meklers syn klart vil stride mot barnets interesser, skal den ikke bekreftes. Avtalen vil ikke av den grunn bli ugyldig; den manglende bekreftelse innebærer bare at den ikke kan tvangsfullbyrdes.

Dersom mekler ser at stadfesting ikke kan skje slik avtalen er formulert, må mekler kunne komme med forslag til endring av avtalen dersom han finner grunnlag for det. Dersom mekler er usikker på om avtalen kan bekreftes kan han be partene prøve ut avtalen en tid før stadfesting.

Hvor det barn som avtalen angår er over 12 år, må mekler påse at barnets syn har kommet fram, jf barneloven § 31. Se nærmere om dette i kap 7.6.4.

Tvangsmidlene er forskjellige alt etter hva som skal fullbyrdes, jf utkastet § 66. Ved fullbyrding av avtale om hvor barnet skal bo fast står flere alternativer åpne, jf tvangsfullbyrdelsesloven 13-14 første ledd. Fullbyrdingen kan skje ved at namsmannen henter barnet, ved at den berettigede selv henter barnet eller ved tvangsmulkt. Det er namsretten som ved kjennelse avgjør hvilke av disse alternativer som skal brukes i det enkelte tilfelle, og som eventuelt fastsetter tvangsmulktens størrelse.

Hvor avtalen gjelder samværsrett er det bare tvangsmulkt som er tvangsmidlet, jf utkastet § 66 annet ledd. Å bekrefte en avtale om samværsrett vil derfor være mindre inngripende enn å bekrefte en avtale om barnets bosted. Når mekler vurderer om avtalen skal bekreftes må forskjellene mellom de tvangsmidler som står til rådighet for gjennomføring av avtaler om henholdsvis barnets bosted og samvær tas med i betraktning.

Namsretten skal nekte å tvangsfullbyrde kravet hvor det er umulig for saksøkte å oppfylle forpliktelsen, jf tvangsfullbyrdelsesloven § 13-8 fjerde ledd. En slik umulighet foreligger etter rettspraksis hvis en tvangsfullbyrdelse vil føre til vesentlige belastninger for barnet, se bl a Rt 1997 side 2012, Rt 1993 side 948, Rt 1970 side 703.

Det er viktig at den skriftlige avtale som blir inngått har den klarhet og entydighet som må stilles til et tvangsgrunnlag. Som det påpekes i Ot prp 56 (1996-97) side 70, kan et standardskjema for avtaler mellom foreldrene bidra til dette. Flertallets forslag bygger på at meklere i stor grad benytter skjema for utfylling av avtaler mellom foreldrene, og at det i dette skjema er en egen rubrikk hvor det fremgår om avtalen er bekreftet av mekler. Mekler må imidlertid kunne nekte å bekrefte en avtale dersom den f eks er uklar og tvetydig. For øvrig vil en uklar avtale kunne nektes fullbyrdet etter de alminnelige regler i tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2.

Etter første ledd siste punktum skal veilederen gjøre partene oppmerksom på virkningene av at avtalen får tvangskraft. Dette innebærer at veilederen må opplyse om hva som ligger i at avtalen kan tvangsfullbyrdes, og om hvilke tvangsmidler som kan anvendes. Hvis foreldrene - eller en av dem - fortsatt ønsker at avtalen skal gjelde, men ikke at den skal gis tvangskraft, skal veileder eller mekler unnlate å stadfeste den. Dersom foreldrene ønsker at avtalen skal gis tvangskraft, må mekler forvisse seg om foreldrene er enige i innholdet i avtalen, og at konsekvensene av avtalens innhold er forstått av begge.

Dersom foreldrene har fått nektet stadfesting av en avtale, vil de kunne bringe samme avtale inn med begjæring om bekreftelse på et seinere tidspunkt.

En avtale som er stadfestet etter utkastet § 56 blir tvangskraftig fra det tidspunkt den er bekreftet. Avtalens tvangskraft bortfaller hvis partene inngår en ny avtale om de spørsmål avtalen gjelder for, selv om en slik ny avtale ikke er bekreftet av veileder eller mekler. Hvis en ny avtale bare gjelder ett av de spørsmål som den stadfestede avtalen regulerer, bortfaller bare virkningen for denne del. At foreldrene kan endre en inngått avtale er uttrykkelig sagt i utkastet § 65 første ledd, som gjelder uansett om avtalen er stadfestet av veileder eller ikke.

Hvor en av foreldrene ønsker å få avtalen endret, og den andre motsetter seg dette, må vedkommende gå til endringssak etter utkastet § 65 annet ledd første punktum. Ved foreløpig avgjørelse kan retten da midlertidig endre den samværs- eller bostedsordning som foreldrene har avtalt, jf § 61.

Vilkåret om at det må foreligge særlige grunner etter § 65 annet ledd gjelder ikke disse sakene.

Hvor det er den berettigede som ikke ønsker å medvirke til at avtalen oppfylles, er det antatt at den ikke kan tvangsfullbyrdes. Det praktiske eksempel her er at den av foreldrene som har rett til samvær ikke gjennomfører samvær i det omfang avtalen legger opp til. Barnets rett til samvær med begge foreldre etter utkastet § 40, kan således ikke gjennomføres ved tvangsmidler. Spørsmålet om endring i gjeldende rett ble vurdert ved det reformarbeide som ledet fram til endringene i barneloven i 1997, og utvalget finner ikke grunn til å ta opp dette spørsmålet på nytt.

Om annet ledd bemerkes:

Et avtale om barnefordelingsspørsmålene kan også inngås uten bistand av veileder eller mekler. Eller det kan være at en tidligere stadfestet avtale blir endret - foreldrene ønsker f eks en ny utformning av samværsretten. For at også slike avtaler skal kunne få tvangskraft, er det gitt adgang til at avtalen kan sendes inn til et familievernkontor til bekreftelse. Dersom mekler ser at det er behov for ytterligere faktiske opplysninger om avtalen eller partene for å kunne stadfeste avtalen som tvangsgrunnlag, kan partene innkalles til en samtale, se annet punktum.

En avgjørelse om å stadfeste eller nekte å stadfeste en avtale etter bestemmelsen gjelder en prosessuell rettighet, og kan derfor ikke anses som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Det innebærer at forvaltningslovens regler om enkeltvedtak ikke får direkte anvendelse på saksbehandlingen. For øvrig gjelder prinsippet i forvaltningsloven § 1 første ledd første punktum om forholdet mellom forvaltningslov og særlov.

Etter lovteksten kreves det ikke at en avgjørelse om tvangskraft skal begrunnes. Det vil imidlertid vanligvis være grunn til å gi partene en muntlig begrunnelse hvor mekler nekter å stadfeste avtalen.

Til § 57 Vilkår for å reise sak

Bestemmelsens første ledd første punktum avløser barnelovens § 34 tredje ledd første punktum, § 35 tredje ledd, § 35 a første ledd og § 44 a tredje ledd første punktum. Annet punktum er nytt, og er tatt med for fullstendighetens skyld; det er forsåvidt strengt tatt overflødig. Annet ledd avløser barneloven § 34 tredje ledd femte punktum.

Det fremgår av utkastet annet ledd at det er et vilkår for å kunne gå til sak at foreldrene kan legge fram gyldig veilednings- eller meklingsattest.

For gifte foreldre, vil nok veiledningssamtalen som regel skje med sikte på en separasjonsbevilling etter ekteskapsloven § 26, men den attest som gis etter en slik samtale er gyldig også for et senere saksanlegg om barnefordelingsspørsmålet.

Hvis partene ikke har til hensikt å søke om separasjon, eller ikke har søkt om separasjon etter et samlivsbrudd, må veiledning skje før det kan reises barnefordelingssak. En slik sak forutsetter således ikke at partene er separert eller skilt så lenge det foreligger et samlivsbrudd.

Hvor det ikke foreligger veilednings- eller meklingsattest, må domstolen etter gjeldende rett avvise saken. Utvalget foreslår ingen endringer på dette punkt. Retten vil imidlertid også kunne utsette saken til veiledningsattesten foreligger.

Til § 58 Kvar sak skal reisast

Bestemmelsen er en vernetingsregel, det vil si en regel om hvilken domstol som er stedlig kompetent. Første punktum avløser uten realitetsendringer barneloven § 40 første ledd.

Om hva som er hjemting, se tvistemålsloven § 17 flg. Av særlig interesse her er § 18 som sier at man har hjemting i den rettskrets hvor man har bopel. Barnet vil normalt ha bopel hos den av foreldrene det bor fast hos. Hvor dette ikke er avklart - den ene av foreldrene flytter f eks ut fra det felles hjem med barnet - kan det oppstå tvil om hvor barnet har hjemting. Utvalget antar at det da er hvor barnet rent faktisk bor, som er avgjørende. Er det avtalt delt bosted, har barnet hjemting begge steder, jf Rt 1990 side 568.

I tvistemålsloven kap 28 er det gitt regler om ekteskapssaker, dvs saker om et ekteskap består eller ikke består, om oppløsning av ekteskap og om separasjon. Slike saker er i dag ikke særlig alminnelig, i det separasjons- og skilsmisseavgjørelsen normalt treffes av fylkesmannen som en ren administrativ avgjørelse. Men hvor det anlegges en ekteskapssak, kan retten etter tvistemålsloven § 418 b også behandle spørsmål etter barneloven. I så fall vil vernetingsreglene i tvistemålsloven § 420 første ledd komme til anvendelse, og den går da foran vernetingsregelen i barneloven. Dette er også i tråd med gjeldende rett.

Det kan lett tenkes at søsken har forskjellige verneting - f eks hvor de bor hos hver sin forelder. Hvis en av foreldrene da går til sak f eks om at begge skal bo fast hos vedkommende, er det mest hensiktsmessig at saken kan reises samlet for alle søsken på et sted hvor en av dem har hjemting. Utvalget foreslår derfor en ny regel om at sak kan anlegges hvor ett av barna har hjemting, og at dette er verneting også for de øvrige søsken. Saksanlegg ved ett verneting vil utelukke sak ved et annet (litispendens).

Til § 59 Stemnemål og tilsvar

Utvalgets forslag innebærer en viss reduksjon i kravene til hva som skal med i stevning og tilsvar i slike saker. Om begrunnelsen for forslaget vises til kap 7.7.2. Stevningen skal i det alt vesentlige oppfylle de krav som ellers stilles til en stevning, jf tvistemålsloven § 300. At domstolens navn skal angis, antas unødvendig å si.

Redegjørelsen for grunnlaget for partenes uenighet, vil normalt også inneholde en begrunnelse for saksøkerens krav. Det kan ikke her settes for store krav til stevningens innhold, idet forutsetninger er at den - særlig hvor det brukes skjema, jf nedenfor - skal kunne fylles ut av ikke-jurister. Domstolen bør derfor være meget varsom med å avvise en stevning selv om den på dette punkt er meget snau. Usikkerhet om påstandens omfang eller klarhet, bør søkes avhjulpet av domstolen, i stedet for at stevningen blir avvist, jf den alminnelige regel om dette i tvistemålsloven § 301 og bemerkningene nedenfor til tredje ledd.

Etter første ledd, annet punktum skal attest fra veiledningssamtalen følge stevningen, samt meklingsattest dersom partene har vært til mekling. Dersom partene kan fremlegge gyldig meklingsattest, er det ikke nødvendig at de også fremlegger veiledningsattest. Det er ikke noe i veien for at også andre vedlegg følger stevningen. Her vil de alminnelige regler for stevninger i tvistemålsoven komme til anvendelse.

Etter tredje punktum kan stevningen inngis på et særskilt skjema. Dette er en ny regel, som først og fremst er begrunnet med at partene skal kunne sette i gang en sak om de spørsmål som forholdet til barna reiser også uten advokat. Med de muligheter som gis med hensyn til mekling og bistand under saksforberedelsen, vil en forelder i åpningsfasen av en sak ikke nødvendigvis trenge advokatbistand. Skjemaet kan imidlertid med fordel også brukes av advokater i slike saker, noe som vil kunne bidra til en reduksjon i advokatens salærkrav i disse sakene.

Om annet ledd bemerkes: Stevningen skal etter vanlige regler forkynnes for saksøkte. Utvalget har vurdert om det i loven bør presiseres at tilsvarsfristen skal være kort, tatt i betraktning at saksbehandlingstiden normalt bør påskyndes. Men med den frihet dommeren har til å fastsette tilsvarsfristen etter gjeldende rett, jf tvistemålsloven § 313, antas det ikke å være påkrevet med en uttrykkelig bestemmelse om dette i barneloven. For øvrig innebærer ikke annet ledd om tilsvaret noe annet enn det som ellers følger av de alminnelige regler i tvistemålsloven, jf tvistemålsloven § 313 annet ledd.

Reglene i annet ledd er ikke til hinder for at dommeren straks beslutter muntlig saksforberedelse etter reglene i tvistemålsloven § 303 flg, jf bemerkningene til § 62 første ledd, særlig nr 1.

Tredje ledd gir retten hjemmel for å be partene om å skaffe de nødvendige opplysninger for å få saken tilstrekkelig opplyst. Bestemmelsen må ses i sammenheng med dommerens alminnelige plikt til å sørge for sakens opplysning, jf tvistemålsloven § 190. Bestemmelsen må også ses på bakgrunn av at det ikke stilles særlig strenge krav til innholdet i stevning og tilsvar.

Det er dommeren som konkret vurderer hva som trengs. Jo viktigere en opplysning er, dess større plikt er det for dommeren til aktivt å innhente opplysninger av betydning, se her Rt 1998 side 844. Se ellers utkastet § 62 første ledd nr 5 (tidligere § 41) om hvilke uttalelser dommeren kan innhente og bruke under en eventuell hovedforhandling. Når det gjelder bruk av utenrettslige erklæringer, vises til den alminnelige regel om dette i tvistemålsloven § 197.

Til § 60 Sakshandsaminga

Bestemmelsen slår fast at barnefordelingssaker skal prioriteres ved den enkelte domstol. Det er som regel viktig at avgjørelsene i disse sakene tas så raskt som mulig, se ovenfor kap 5.1.2, 5.3.1 og 5.3.2 om den tid det i dag tar å få dom i en slik sak. Om begrunnelsen for forslaget vises til kap 7.8.2.

Det bør være en målsetting at den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden i førsteinstansen ikke overstiger tre til fire måneder. Hvor saken er klar for avgjørelse før det er gått så lang tid, bør hovedforhandling finne sted tidligere. På den annen side vil det være saker som på grunn av sin egenart kan ta lenger tid.

Utvalget vil videre understreke at dommen bør avsies så raskt som mulig etter hovedforhandlingen. Det vises her til tvistemålsloven § 152 om at dom skal avsies umiddelbart, og senest innen en uke. I barnefordelingssaker bør denne bestemmelsen følges etter sin ordlyd.

Annet ledd gir på samme måte som første ledd uttrykk for en generell målsetting for behandlingen av barnefordelingssaker. Om betydningen av at partene blir enige om de ulike spørsmål og bakgrunnen for bestemmelsen i annet ledd, vises til de alminnelige motiver kap. 7.3 og 7.7.3. Etter tvistemålsloven § 422 har dommeren plikt til å mekle i bl.a. saker etter barneloven. Gjeldende rett på dette punkt foreslås videreført, men bestemmelsen må tolkes i lys av de nye bestemmelsene i barneloven som bl a åpner for at denne meklingsplikten kan oppfylles ved hjelp av sakkyndig eller ekstern mekler. Det vises til merknadene til tvistemålsloven § 422 nedenfor.

Utvalget understreker at dommeren etter de nye bestemmelsene har plikt til å forsøke mekling før hovedforhandling settes i gang, med mindre det er klart ut fra sakens faktum at dette vil være nytteløst. På den annen side er det også viktig at partene ikke presses til forliksløsninger. Hvor partene ikke ønsker å forlike saken, må dommeren respektere dette og avgjøre saken ved dom. Dette kan f eks være tilfelle hvor partenes standpunkt står meget langt fra hverandre. Det er viktig at det ikke velges såkalte mellomløsninger som ikke er til barnets beste.

Dommeren må altså i disse sakene foreta en balansegang mellom det å påvirke partene til å inngå forlik og det å respektere de parter som ønsker dom i saken. Hovedpoenget med bestemmelsen er at dommeren har en aktivitetsplikt med hensyn til å undersøke mulighetene for og legge til rette for samarbeidsløsninger. Plikten kan oppfylles ved at dommeren selv samtaler med partene og eventuelt mekler mellom dem, eller ved at han overlater dette til sakkyndig, mekler eller annen kyndig person etter reglene i utkastet § 62.

Tredje ledd gjør det klart at reglene i kap 7 i barneloven ikke på en uttømmende måte regulerer saksbehandlingen. Bestemmelsen viser til domstollovens og tvistemålslovens generelle regler, som skal legges til grunn med mindre barneloven oppstiller særregler. I praksis innebærer dette f eks at utkastet § 59 om innholdet i stevning og tilsvar trer i steden for tvistemålsloven regler om dette. På denne annen side må reglene i utkastet § 62 første ledd om ulike tiltak under saksforberedelsen i hovedsak ses som supplement til reglene i tvistemålsloven. Det innebærer f eks at dommeren, dersom han finner det hensiktsmessig, kan følge reglene om rettsmekling i steden for de regler som er inntatt i utkastet § 62 første ledd nr 1.

For øvrig må ikke henvisningen til tvistemålsloven og domstolloven tolkes slik at andre lovers prosessregler ikke kommer til anvendelse - eksempelvis gjelder også plenumsloven av 25 juni 1925 nr 2 for barnefordelingssaker.

Til § 61 Førebels avgjerd

Bestemmelsen avløser barneloven § 38. Det er gjort en del språklige endringer med sikte på å gjøre bestemmelsen klarere enn i dag, men utvalget har ikke funnet grunn til å foreslå realitetsendringer i gjeldende rett. Bestemmelsen i fjerde ledd siste punktum om at det ikke er nødvendig med muntlig forhandling forut for avgjørelsen fremgår ikke av nåværende § 38. Bestemmelsen er satt inn av pedagogiske årsaker. Endringen innebærer ikke forandringer i gjeldende rett.

Til § 62 Avgjerder under saksførebuinga

Om bakgrunnen for bestemmelsen, se de alminnelige motiver kap 7.7.1 og 7.7.3-7.7.7. Utvalgets hovedsynspunkt er at saksbehandlingsreglene skal være fleksible, slik at dommeren kan velge virkemidler tilpasset den enkelte sak og at prosessordningen legger forholdene til rette for at partene kan komme til enighet om tvistepunktene.

De alternativer som er nevnt i bestemmelsens første ledd, gir dommeren valget mellom ulike måter å behandle saken på. Vurderingen av om de ulike alternativer skal utnyttes, og eventuelt om det er behov for å forsøke flere av de tiltak som er nevnt, vil bero på en vurdering av den enkelte sak. I de aller fleste tilfelle antar utvalget at det kan være behov for å avholde et slikt saksforberedende møte som er nevnt i nr 1, jf nærmere om dette nedenfor. Dommeren har imidlertid ikke plikt til å sette i verk noen av de tiltak som er nevnt i § 62 første ledd nr 1-7.

Avgjørelsen om å sette i verk noen av de tiltak som er nevnt treffes av dommeren, jf nærmere foran i kap 7.7.6. Avgjørelsen vil være en beslutning, og den trenger ikke grunngis.

Etter første ledd første punktum kan retten straks beramme hovedforhandling. Selv om det kan være unødvendig å lovfeste dette, finner utvalget at det er grunn til å presisere at sakens fremdrift er viktig, og at dommeren her har et særlig ansvar. Hvorvidt det bør berammes hovedforhandling før mekling eller lignende er forsøkt, eller om dette bør utsettes til etter at eventuelle tiltak etter § 62 første ledd er forsøkt, vil bero på et hensiktsmessighetsskjønn. Poenget er at de ulike saksbehandlingsalternativer som er nevnt i § 62 første ledd ikke må føre til at saken trekker unødig i langdrag.

Om de enkelte punkter bemerkes:

Etter nr 1 kan det straks holdes ett eller flere saksforberedende møter. Dette er ment å skulle skje i de fleste saker hvor retten ikke allerede av stevningen kan se at mekling vil være nytteløst. Om mulig bør det saksforberedende møte holdes før tilsvaret er kommet inn. Det vises her til prøveordningen ved Indre Follo herredsrett, hvor retten setter av faste datoer til slike møter, jf nærmere under kap 7.9.3. Bestemmelsen er forøvrig langt på vei i tråd med nåværende regel i tvistemålsloven § 422. Bestemmelsen forutsetter imidlertid at slike møter får en langt mer sentral plass i saksforberedelsen enn det som hittil har vært tilfelle i disse sakene. Det vises til de alminnelige merknadene kap 7.7.3.

I det saksforberedende møte skal retten forsøke mekling mellom partene. Formålet med møtet er dessuten å gi retten best mulig grunnlag for å vurdere den videre saksbehandling.

Til å bistå seg kan retten etter annet ledd oppnevne en sakkyndig. Dette er en viktig nydannelse ved forslaget, jf nærmere i kap 7.9.1- 7.9.2. Formålet med å trekke inn sakkyndig bistand så tidlig under saksforberedelsen er ønsket om at konflikten skal løses ved en avtale mellom foreldrene.

Den sakkyndige kan mekle mellom partene og gi dem bistand for om mulig å redusere konflikten mellom dem. Det er viktig at den sakkyndige forsøker å få foreldrenes fokus bort fra konflikten mellom dem og over på barnas interesser.

Den sakkyndige skal etter annet punktum også kunne bidra til å klarlegge faktum gjennom samtaler med foreldrene og ellers foreta undersøkelser i saken. Av undersøkelser som den sakkyndige kan foreta er f eks samtaler med personell ved barnehage, skole eller lignende, så fremt partene samtykker til dette.

Det er ikke noe prinsipielt til hinder for at den sakkyndige har slike samtaler med foreldrene allerede før det første saksforberedende møte. Hvorvidt dette vil være hensiktsmessig, må vurderes konkret.

Den sakkyndige vil også kunne foreslå valg av virkemidler etter § 62 første ledd overfor retten, i de tilfelle hvor partene ikke kommer til enighet ved dommerens eller den sakkyndiges bistand. Her må den sakkyndige kunne gi råd med hensyn til hva som etter vedkommendes mening er den beste framgangsmåte, f eks om det er hensiktsmessig å la partene prøve ut en foreløpig avtale, jf § 62 første ledd nr 7.

Etter annet ledd siste punktum skal retten - etter at partene har gitt det samtykke som er forutsatt - fastsette hva den sakkyndige skal gjøre. Dette kan gjøres under det første saksforberedende møte, eller tas opp underveis i forbindelse med at den sakkyndige samtaler med partene. Det er tilstrekkelig at partene gir muntlig samtykke.

Den sakkyndige vil ha taushetsplikt i overensstemmelse med reglene i § 48. Taushetsplikten gjelder ikke overfor retten. Dette må retten/den sakkyndige underrette partene om.

Partene har plikt til å møte til det saksforberedende møte, jf tvistemålsloven §§ 302 og 303. Tvistemålsloven § 115 annet punktum gir retten hjemmel til å avhente en part som uteblir uten gyldig forfall. Det er derfor ikke nødvendig å ha en uttrykkelig regel om møteplikt i barneloven.

Dommeren blir ikke nødvendigvis inhabil til å dømme i saken selv om han har foretatt mekling mellom partene. Dommerens habilitet må vurderes etter de alminnelige reglene i domstolsloven § 108. Dersom en av partene anmoder om at dommeren viker sete, må dommeren selv vurdere om dette bør føre til at han overlater saken til en annen dommer.

Etter nr 2 kan retten vise partene til mekling utenfor retten. Partene vil da ha plikt til å delta i mekling - meklingen er i slike tilfelle ikke noen frivillig sak.

Ved vurderingen av om partene skal vises til mekling, vil et viktig moment være om partene tidligere har vært til mekling etter § 53 eller om de bare har vært til veiledning. Dersom de tidligere har vært til mekling etter § 53 eller det har vært forsøkt mekling etter § 62 første ledd nr 1, vil det bare i spesielle tilfelle være aktuelt med henvisning til mekling utenom retten.

Det er mekleren som må vurdere hvor meget tid som skal brukes til meklingen - det er ikke oppstillet noen maksimumstid. Mekleren skal straks sende saken tilbake til retten, hvis han finner at partene ikke kan komme til enighet. Det bør ikke brukes tid på forgjeves mekling, i det dette unødig kan forsinke sakens fremdrift og er ressurskrevende såvel med hensyn til penger som tid.

Mekling kan foretas av godkjent mekler eller av en annen person med innsikt i de tvistepunkter saken gjelder. Bakgrunnen for bestemmelsen er at utvalget ønsker å åpne for at retten kan knytte kontakt med spesielle personer som på grunnlag av erfaring, evner, utdannelse eller annet er spesielt dyktige til å mekle i disse sakene. Mekling mellom to parter hvor konflikten er så stor at de har gått til sak om barnefordelingsspørsmålene må antas å være adskillig mer krevende enn de vanlige meklingene etter utkastet § 53. På denne bakgrunn bør ikke loven stenge for muligheten til å engasjere personer som har spesiell innsikt i eller erfaring med denne sakstypen.

Etter nr 3 kan retten oppnevne sakkyndige. Dette er de tradisjonelle sakkyndige oppdrag som i dag er kjent fra barnefordelingssakene, og som også omfattes av de alminnelige regler om sakkyndige i tvistemålsloven attende kapittel.

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett, jf barneloven § 41. Sakkyndig skal bare oppnevnes når det trengst, jf drøftelsen i de alminnelige motiver kap 7.9.4. Partenes ønsker er i seg selv ikke avgjørende. Skal det oppnevnes sakkyndige, er forutsetningen at vedkommende kan tilføre saken opplysninger eller materiale som retten ellers vanskelig vil kunne skaffe seg. Behovet for sakkyndige må også vurderes mot den tid som de sakkyndige vil bruke. Som det framgår i kap 5.2.3 er bruken av sakkyndige den faktor som i størst grad bidrar til å forlenge saksbehandlingstiden.

Utvalget foreslår ingen endringer i reglene om hvem som kan oppnevnes som sakkyndig. Her er det ingen formelle krav - det er vedkommende persons reelle kompetanse i de spørsmål som skal avklares som er avgjørende. Det er i dag mest vanlig at det oppnevnes en psykolog eller barnepsykiater. Det er retten som avgjør hvem som skal oppnevnes som sakkyndig, eventuelt etter at partene har uttalt seg om spørsmålet. Det vises for øvrig til de alminnelige motiver kap 7.9.4.

Det er heller ikke noe i veien for at den som har vært oppnevnt etter nr 1 annet ledd oppnevnes som sakkyndig etter nr 3, se annet punktum. Det vil imidlertid være naturlig å høre partenes syn på dette før oppnevning foretas.

Etter at partene har hatt anledning til å uttale seg om eller komme med forslag til mandat, skal retten utforme et mandat for den sakkyndiges oppdrag, jf kap 7.9.6. Dersom partene er gitt anledning til å fremme forslag til mandat kreves det ikke at rettens forslag til mandat forelegges partene før det vedtas. Mandatet setter rammen for den sakkyndiges oppdrag, og bør derfor utformes konkret og klart. Retten kan i mandatet også fastsette en beløpsgrense for den sakkyndiges arbeid. Derved kan retten ha en viss kontroll med omfanget av den sakkyndiges arbeid.

Etter utvalgets forslag skal kostnadene til sakkyndig etter nr 3 betales av partene, i tråd med gjeldende rett.

For øvrig kommer tvistemålsloven alminnelige regler om sakkyndige til anvendelse.

Etter nr 4 kan dommeren ha samtale med barnet. Bestemmelsen må ses i sammenheng med regelen om at barnet skal høres i saker som gjelder barnets personlige forhold, jf barneloven § 31, og er i tråd med gjeldende rett. Dommeren kan imidlertid også la seg bistå av sakkyndig eller annen egnet person, eller la en sakkyndig ha samtaler med barnet alene.

Det er ikke gitt egne regler om hvordan barnets syn skal formidles til retten i de tilfelle hvor en sakkyndig har samtale med barnet. Dette kan f eks skje ved at den sakkyndige skriver et kort referat eller en rapport på bakgrunn av samtalen, eller at samtalen tas opp på bånd. Bestemmelsen overlater til retten å avgjøre hvilken fremgangsmåte som skal benyttes.

Etter nr 5 kan retten oppnevne en advokat eller annen representant til å ivareta barnets interesser i forbindelse med saken. Om begrunnelsen for og fortolkningen av bestemmelsen, og forholdet til internasjonale konvensjoner vises til de alminnelige merknader kap 7.7.4. Bestemmelsen er til en viss grad i samsvar med straffeprosesslovens regler om bistandsadvokat, jf straffeprosessloven kap 9a.

Verken barnet eller representanten har partsrettigheter, og deres stilling under saken er begrenset etter reglene i nr 5.

Oppnevnelse av en representant for barnet skal bare skje unntaksvis, hvor det foreligger et særlig behov for det.

Representanten kan samtale med barnet, avhengig av barnets alder og utvikling, se tredje punktum. Muligheten for barnet til å få støtte fra og kontakt med en person som ikke har direkte interesse i utfallet av saken, antas å kunne redusere belastningene ved saken.

Representanten bør ikke ta standpunkt til tvistespørsmålene; hans rolle er i første rekke å ivareta barnets interesse i at saken blir tilstrekkelig opplyst, at saksbehandlingen skjer så raskt som mulig og at saksbehandlingen for øvrig tar hensyn til barnets interesser.

I forskrift om barnets talsperson i saker som behandles i fylkesnemnda § 4 heter det at barnets talsperson, etter samtale med barnet, skal fremstille saken fra barnets synsvinkel og gi sin selvstendige vurdering av saken. Dette vil være annerledes i en barnefordelingssak. Barnets eventuelle standpunkt i de spørsmål foreldrene tvistes om, skal komme til rettens kunnskap på den måte som brukes i dag; gjennom sakkyndige eller gjennom samtaler med dommeren m v. I det hele skal barnets representant hverken gå inn i dommerrollen eller prosessfullmektigens rolle.

Barnets representant har rett til å få tilsendt saksdokumentene, se annet ledd første punktum. Han kan fremsette forslag om saksbehandlingen, herunder foreslå at bestemte vitner blir ført for retten eller at noen av de alternativ som er nevnt i § 62 første ledd settes i verk. Dette skal gjøres skriftlig eller i rettsmøte, og partene skal gjøres kjent med det initiativ som blir tatt.

Det er i første rekke dommeren som er adressat for representantens arbeid. Men representanten kan også henvende seg direkte til partene eller deres prosessfullmektiger om forhold som er vesentlige for barnet under sakens gang, og eventuelt medvirke til at saken løses ved partenes enighet.

Representanten har videre adgang til å være til stede under rettsmøter i saken, så fremt retten samtykker til dette, jf annet ledd tredje punktum. Da slike saker etter domstolsloven § 127 annet ledd går for lukkede dører, trenges det en særlig hjemmel for at barnets representant skal få være til stede. Riktignok ville domstolsloven § 129 kunne brukes, men denne regelen er generell og det er etter utvalgets syn naturlig med en egen hjemmel for barnets representant i barnefordelingssakene.

Etter siste punktum skal barnets representant kunne stille spørsmål til parter og vitner. Men verken barnet eller representanten har prosessrettigheter for øvrig; de kan således ikke nedlegge påstand i saken eller påanke en avgjørelse.

Om advokatens/representantens taushetsplikt vises til utkastet § 48 annet ledd og merknadene til denne.

Etter nr 6 kan retten, når det trengs, innhente uttalelser fra barnevernet og sosialtjenesten.

Bestemmelsen viderefører uten realitetsendring barneloven § 41. Innhenting av slike uttalelser kan skje skriftlig uten hinder av tvistemålsloven § 197. Representanter for barnevernet og sosialtjenesten må også kunne føres som vitner under hovedforhandlingen.

Etter nr 7 første punktum kan dommeren la partene prøve ut en foreløpig avtale i en nærmere bestemt prøvetid. Om begrunnelsen for regelen vises til de alminnelige motiver kap 7.7.5. Det vises ellers til uttalelser fra dommere som har praktisert tilsvarende ordninger i dag, se kap 5.2.5.

Tiltaket forutsetter enighet mellom partene.

Hvor det blir inngått en slik midlertidig avtale, stilles saken i bero. Når saken tas opp igjen, er det opp til partene om avtalen skal gjøres permanent, eventuelt med visse endringer. Regelen er ikke til hinder for at en part før prøvetiden er ute krever at saken fortsetter og at tvistepunktene avgjøres ved dom.

At saken stilles i bero i prøvetiden, innebærer ikke at den stanses etter reglene i tvistemålsloven § 105.

Etter annet punktum kan dommeren oppnevne en sakkyndig eller annen egnet person til å veilede foreldrene i prøvetiden. Annen egnet person kan f eks være en mekler, også en som har meklet mellom partene. Den sakkyndiges oppgave vil i første rekke være å gi partene råd om hvordan de best kan få avtalen til å fungere, og veilede og følge opp partene for om mulig å få til et bedre samarbeidsklima mellom dem. Også her vil den sakkyndige ha taushetsplikt etter utkastet § 48. Taushetsplikten gjelder imidlertid ikke i forhold til retten.

Etter nr 8 kan det avsies dom uten hovedforhandling. Om begrunnelsen for forslaget vises til de alminnelige motiver kap 7.7.7. Vilkåret for å avsi dom uten hovedforhandling er at partene samtykker i det, og at retten finner det forsvarlig. Bestemmelsen kan f eks komme inn hvor saksforberedelsen har avklart de faktiske forhold på en tilfredsstillende måte og partenes anførsler ellers er kommet til rettens kunnskap. Også i saker som bare gjelder mindre tvistepunkter f eks om samværsrettens omfang, vil en mulighet for å avsi dom uten hovedforhandling spare tid og ressurser. Bestemmelsen er dessuten ment å komme til anvendelse der partene benytter domstolen som et alternativ til den tidligere fylkesmannsbehandlingen.

Det stilles ikke spesielle formkrav til det samtykke partene må gi for at dom skal kunne avsies uten hovedforhandling, men det mest praktiske vil være at samtykket enten gis skriftlig eller at det protokolleres i et saksforberedende møte.

Annet ledd gjelder omkostningene til de tiltak som er nevnt i første ledd. Etter forslaget skal det offentlige dekke omkostninger til bruk av sakkyndig/mekler/annen egnet person etter første ledd nr 1, 2, 4, 5 og 7. Utgiftene til de tradisjonelle sakkyndigutredninger foreslås dekket av partene, i tråd med dagens regler. Tiltak etter nr 6 (innhenting av uttalelse fra barnevern eller sosialtjeneste) antas ikke å ville medføre ekstra kostnader, og er derfor ikke nevnt i bestemmelsen. Om begrunnelsen for forslaget vises til de alminnelige motiver kap 7.12. Det vises for øvrig til utkastet til rettshjelploven § 19 a.

Til § 63 Kjæremål

Bestemmelsen fastsetter at avgjørelser som retten treffer etter utkastet § 62 første ledd som hovedregel ikke skal kunne påkjæres. Dette er avgjørelser som er sterkt skjønnsmessige, og hvor grundig kjennskap til partene og saken er nødvendig for å kunne vurdere hensiktsmessigheten av avgjørelsen. En slik kunnskap vil kjæremålsinstansen normalt ikke ha. Dersom det skjer feil i forbindelse med rettens avgjørelser etter utkastet § 62 første ledd vil dette imidlertid kunne brukes som ankegrunn etter de alminnelige regler i tvistemålsloven.

Det er gjort to unntak fra hovedregelen i første punktum. Det første gjelder spørsmålet om oppnevnelse av sakkyndig etter nr 3. Slike avgjørelser er i dag i betydelig omfang gjenstand for kjæremål, og kjæremålsadgangen bør fortsatt stå åpen. Det samme gjelder innhenting av uttalelser som nevnt i nr 6. Det er ikke tilsiktet endringer i gjeldende rett på disse to punkter.

For øvrig vil de regler som har utviklet seg gjennom rettspraksis om kjæremål vedrørende forhold som personvalg, habilitet, mandat m v fortsatt gjelde, jf utkastet § 60 siste ledd.

Om begrunnelsen for bestemmelsen vises til de alminnelige motiver kap 7.7.6.

Til § 64 Handsamingsmåten for krav om foreldreansvar etter dødsfall

Paragrafen tilsvarer uendret realiteten i gjeldende lov § 36 fjerde til syvende ledd og § 37. Endringene er gjort for å samle de prosessuelle bestemmelsene ett sted, og for å gjøre bestemmelsen noe mer oversiktlig. Når det gjelder sammenhengen mellom de gamle bestemmelsene i §§ 36 og 37, og den nye § 64, vises til lovspeilet, vedlegg 1.

Saksbehandlingsreglene i kap 7 får anvendelse for saker etter § 64 så langt de passer.

Til § 65 Endring av avtale eller avgjerd om foreldreansvaret o.l.

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 39 og § 47 tredje ledd. Endringen innebærer at reglene om adgangen til endring av avtale eller avgjørelse er samlet i en paragraf.

Til § 66 Tvangsfullføring

Første ledd gjengir uten realitetsendringer barneloven §§ 42 og 48, som foreslås opphevet. Det er imidlertid gjort den endring at det i første punktum i første og annet ledd er presisert at bestemmelsen får anvendelse på avgjerd eller avtale. Endringen har sin bakgrunn i forslaget om at en avtale mellom ektefellene som er stadfestet av veileder eller mekler er særlig tvangsgrunnlag, se utkastet § 56.

Lov om rettergangsmåten for tvistemål 13 august 1915 nr 6 (tvistemålsloven).

Til § 205 første ledd

Endringen består i at meklingsmenn i ekteskapssaker er tatt ut. På bakgrunn av utvalgets forslag til taushetspliktregler i utkastet § 48 antas det unødvendig med en egen henvisning i tvistemålsloven.

Til § 421 nytt tredje ledd

Forslaget innebærer at når spørsmål etter barneloven behandles sammen med en ekteskapssak, skal saksbehandlingsreglene i barneloven følges forsåvidt gjelder barnefordelingsspørsmålene.

Gjeldende tredje ledd blir fjerde ledd.

Til § 422

Det foreslås en mindre endring i bestemmelsen, for å få fram at dommerens meklingsplikt i saker etter barneloven nå må tolkes i lys av de nye bestemmelsene i barneloven. Dette innebærer at dommeren fremdeles vil ha en meklingsplikt i saker hvor mekling ikke anses nytteløst i utgangspunktet, men at meklingsplikten kan oppfylles også ved at andre enn dommeren selv foretar meklingen, jf utkastet § 62 første ledd.

Lov om rettergangsmåten i straffesaker av 22 mai 1981 nr 25 (Straffeprosessloven)

Til § 119

Det vises til begrunnelsen for endringen av tvistemålsloven § 205 ovenfor.

Lov om fri rettshjelp av 13 juni 1980 nr 35 (Rettshjelploven)

Til § 19 a

Bestemmelsen er ny, og tas med for å angi at utgifter forbundet med rettens tiltak etter utkastet § 62 første ledd nr 1, 2, 4, 5 og 7 skal dekkes av det offentlige uten behovsprøving, på samme måte som for saker etter rettshjelploven § 19. For det vesentlige vil det her dreie seg om kostnader til sakkyndig bistand, og til advokat for barnet. Utgifter til sakkyndig bistand etter utkastet § 62 første ledd nr 3 skal fortsatt følge hovedregelen i rettshjelploven § 18, jf § 24.

Lov om ektes kap 4 juli 1991 nr 47 (ekteskapsloven).

Til § 26

Endringen i første ledd er en følge av at utvalget foreslår at den tvungne mekling avløses av obligatorisk veiledning.

Regelen i ekteskapsloven § 26 første ledd annet punktum om formålet med meklingen avløses av utkastet §§ 50 og 54. Forskriftshjemmelen i tredje punktum dekkes av ny § 85 (någjeldende § 68).

Endringen i annet ledd er begrunnet med innføringen av den tvungne veiledning. De øvrige bestemmelser i § 26 tredje, fjerde og femte avløses av tilsvarende bestemmelser i barneloven eller i forskrift gitt i medhold av den.

Til § 26 a

Bestemmelsen foreslås opphevet. Den fanges opp av henvisningene til familievernkontorloven i utkastet § 48.

Til § 93

Bakgrunnen for utvalgets forslag er denne:

Hvis særlige grunner taler for det, kan retten før sak er reist treffe en midlertidig avgjørelse om foreldreansvaret og hvor barnet skal bo fast, og herunder forby den andre av foreldrene å komme til barnets bosted, jf barneloven § 38. Denne bestemmelse fremgår nå av utkastet § 61. Bestemmelsen må ses i sammenheng med ekteskapsloven § 92, særlig annet ledd. På samme måte som en midlertidig avgjørelse etter ekteskapsloven § 92 kan treffes før det er holdt mekling/veiledning, kan det treffes midlertidig avgjørelse etter utkastet § 61 før veiledningssamtalen har funnet sted, jf her også Rt 1993 side 434.

Hvor det begjæres midlertidig avgjørelse etter barneloven, er det antatt at det er herreds- og byretten som er den kompetente rett, jf Backer side 245. En midlertidig avgjørelse etter ekteskapsloven skulle tidligere også behandles av herreds- og byretten, jf tvistemålsloven 426 annet ledd, slik den lød før lovendringen i 1991. Under behandlingen av ekteskapsloven i departementet ble dette uten begrunnelse endret til at det var namsretten som skulle behandle midlertidige forføyninger etter ekteskapsloven § 92, se loven § 93 annet punktum og Ot prp 28 (1990-91) side 141. I praksis settes det ofte fram krav etter ekteskapsloven § 92 (om bosted/bruksrett til bolig, bidrag og separasjon) og etter barneloven (foreldreansvar, hvor barnet skal bo) samtidig. Selv hvor namsretten og herreds- eller byretten er lagt til samme embete, må det skrives prosesskrifter til begge retter, og avsies to kjennelser. Hvor dette ikke er samme domstol, som f eks i Oslo, kan det vanskelig bli noen samordnet vurdering av spørsmålene.

Da det spørsmålet som er reist her gjelder prosessregler av direkte betydning for de spørsmål utvalget skal vurdere, foreslår utvalget en harmonisering av reglene her. Hvor namsrettsfunksjonen og herreds- eller byretten er samme domstol, vil det ha mindre praktisk betydning hvilket alternativ som velges. Men hensett til de steder hvor dette ikke er tilfelle, synes de beste grunner å tale for at det er herreds- og byretten som er det kompetente organ i begge sakstyper. Utvalget foreslår derfor endringer i ekteskapsloven § 93, slik at midlertidige avgjørelser etter § 92 som kreves før det er reist sak, skal behandles av herreds- og byretten, og ikke som nå av namsretten.

Kapittel Samværsrett m.m.

§ 40 skal lyde:

Barnet sin rett til samvær.

Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har felles ansvar for at samværsretten vert oppfyld.

Barnet har krav på omsut og omtanke frå den som er saman med barnet. Den som er saman med barnet, kan ta avgjerder som gjeld omsuta for barnet under samværet.

§ 41 skal lyde:

Omfanget av samværet m.v.

Den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, har rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett. Omfanget av samværsretten bør avtalast nærare.

Vert det avtala eller fastsett vanleg samværsrett, gjev det rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka, annankvar helg, 14 dagar i sommarferien, og jul eller påske.

Det kan, i avtale eller i dom, setjast vilkår for gjennomføringa av samværsretten.

Den andre av foreldra skal få melding i rimeleg tid føreåt når samværet ikkje kan finne stad som fastsett, eller når tida for samværet må avtalast nærare.

Dersom den som har foreldreansvaret eller som barnet bur hos hindrar at ein samværsrett kan gjennomførast, kan den som har samværsretten krevja ny avgjerd av kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, jf § 65.

§ 41 a.

Oppheves

§ 42 skal lyde:

Reisekostnader ved samvær

Den av foreldra som skal ha samvær, må bere reisekostnadene til samværet. Dersom særlege grunnar gjer det rimeleg, kan retten fastsette at reisekostnadene skal delast, eller at den andre av foreldra skal bere alle reisekostnadene. Er foreldra samde om det, kan sak om reisekostnadene i staden gå til fylkesmannen. Har barnet fylt 15 år, kan sak om reisekostnader gå til fylkesmannen jamvel om berre ein av foreldra ber om det. Reglane i § 65 gjeld tilsvarande.

§ 43 skal lyde:

Samværsrett for andre enn foreldra

Når den eine av foreldra eller begge er døde, kan slektningane til barnet eller andre som er nær knytte til barnet, krevje at retten fastset om dei skal ha rett til å vere samen med barnet, og kva for omfang samværsretten skal ha.

I sak om samværsrett mellom foreldra, kan ein forelder som vert nekta samvær krevje at avgjerdsorganet fastset om hans eller hennar foreldre skal ha rett til å vere saman med barnet og kva for omfang samværsretten skal ha. Samvær for besteforeldre kan berre fastsetjast på vilkår av at den som er nekta samvær ikkje får møte barnet.

Reglane i kap 7 gjeld også for desse sakene. Det krevst ikkje at partane har vore til rettleiing før dei går til sak.

§ 43 a.

Oppheves

Kapitteloverskriften mellom § 43 a og § 44 oppheves.

§ 44 skal lyde:

Rett til å bli høyrd før ei avgjerd om framtida til barnet

Den som har samværsrett med barnet skal, så langt råd er, få uttale seg før den som har foreldreansvaret tek avgjerder som vil gjere det umogeleg eller vesentleg vanskelegare å utøve samværsretten.

§ 44 a.

Oppheves

§ 44 b.

Oppheves

§ 45 skal lyde:

Rett til opplysningar om barnet

Har den eine av foreldra foreldreansvaret aleine, skal denne gje den andre opplysningar om barnet når det blir bede om det. Den andre har også rett til å få opplysningar om barnet frå barnehage, skule, helse- og sosialvesen og politi, om ikkje teieplikta gjeld andsynes foreldra. Slike opplysningar kan nektast gjeve dersom det kan vere til skade for barnet.

Avslag på krav om opplysningar etter første stykket andre punktum kan påklagast til fylkesmannen. Reglane i forvaltningslova kap VI gjeld så langt dei høver, jamvel om avslaget er gjeve av private.

I særlege høve kan fylkesmannen avgjere at den som ikkje har foreldreansvaret, skal tape opplysningsretten etter paragrafen her.

Nytt kap 7 skal lyde:

Kapittel 7. Sakshandsaminga i saker om foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast og samvær.

INNLEIANDE FØRESEGNER

§ 46 skal lyde:

Det beste for barnet

Avgjerder om foreldreansvar, kvar barnet skal bu fast og samvær, og handsaminga av slike saker, skal rette seg etter det som er best for barnet.

§ 47 skal lyde:

Advokatar

Advokatar som har saker etter dette kapittel bør vurdere om det er mogeleg for partane å kome fram til ei avtaleløysing. Advokaten skal opplyse foreldra om høvet til mekling.

§ 48 skal lyde:

Teieplikt

Den som rettleier, meklar eller gjer teneste etter § 62 første stykket nr 2 har teieplikt etter lov om familievernkontor §§ 5-10. Den som gjer teneste etter § 62 første stykket nr 1, nr 3, nr 4 eller nr 7 har teieplikt om det som kjem fram om personlege forhold i samband med oppdraget. Han kan utan hinder av teieplikta gje oppdragsgjevar dei opplysningane han har fått i samband med oppdraget. Familievernkontorlova §§ 6-10 gjeld tilsvarande.

For den som gjer teneste etter § 62 første stykket nr 5 gjeld tvistemålslova § 205 tilsvarande. Retten kan oppheve teieplikta etter krav frå advokaten/representanten.

RETTLEIING OG MEKLING

§ 49 skal lyde:

Rettleiing

Gifte foreldre med felles barn under 16 år må for å få separasjonsløyve ha møtt til rettleiing på familievernkontor eller hjå annan godkjent meklar, jf ekteskapslova § 26.

Sambuarar med felles barn under 16 år skal ved samlivsbrot møte til slik rettleiing dersom ein av dei krev det. Det same gjeld ektefolk som går frå kvarandre utan å søkje separasjon.

Foreldra pliktar å møte til ein time rettleiing. Dei kan få tilbod om ytterlegare ein time med rettleiing.

§ 50 skal lyde:

Føremålet med og innhaldet i rettleiinga

Føremålet med rettleiinga er å gje foreldra råd om korleis samlivsbrotet kan gjennomførast på ein måte som best tek omsyn til barnet, samt orientere foreldra om verdien av at dei blir samde om tilhøve knytt til barnet. Det skal informerast om dei rettsreglane som vedkjem barn ved samlivsbrot.

Den som rettleier skal hjelpe foreldra å sette opp ei skriftleg avtale om foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast og samværet. Dersom foreldra ikkje er samde om desse spørsmåla, bør dei oppmodast om å møte til mekling. Mekling skal skje med mindre ein av foreldra set seg imot dette, jf § 53. Den som rettleier kan foreta meklinga.

§ 51 skal lyde:

Frammøte

Foreldra skal møte personleg og samstundes til rettleiing. Den som rettleier kan likevel bestemme at dei skal møte kvar for seg, dersom dette er tenleg. Foreldra kan ikkje møte med medhjelpar, men rettleiaren kan i særlege høve gjere unntak frå dette.

§ 52 skal lyde:

Rettleiingsattest

Etter avslutta rettleiing skal foreldra få ein rettleiingsattest. Rettleiingsattesten er gyldig i seks månader.

§ 53 skal lyde:

Mekling

Foreldra skal få tilbod om 3 timar mekling etter avslutta rettleiing. Dei kan få tilbod om ytterlegare 3 timar mekling dersom meklaren finn at dette kan føre til at partane kan kome til ein avtale.

§ 54 skal lyde:

Føremålet med og innhaldet i meklinga

Føremålet med meklinga er å få foreldra til å kome fram til ei skriftleg avtale om foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast og samværet. Meklaren bør leggje fram forslag til løysingar og gje foreldra råd om tvistepunkta mellom dei dersom han finn grunnlag for det.

§ 51 gjeld tilsvarande.

§ 55 skal lyde:

Meklingsattest

Etter avslutta mekling skal foreldra få ein meklingsattest. Er mekling kome i stand etter tilvising frå retten, skal meklaren også sende attesten til retten. Meklingsattesten er gyldig i seks månader.

§ 56 skal lyde:

Tvangskraft av avtaler

Skriftlege avtaler inngått under rettleiing eller mekling er særleg tvangsgrunnlag når foreldra ber om det. Unntak gjeld for avtaler som rettleiar eller meklar nektar å stadfeste fordi det klårt vil vere i strid med interessene til barnet å gje avtalen verknad som tvangsgrunnlag. Foreldra skal gjerast kjent med verknadene av at avtalen er særleg tvangsgrunnlag.

Avtaler som ikkje er inngått i samband med rettleiing og mekling kan sendast familievernkontoret til stadfesting. Første stykket andre og tredje punktum gjeld tilsvarande. Meklar kan samtale med foreldra i samband med spørsmålet om å stadfeste avtalen. Avgjerd om stadfesting treng ikkje grunngjevast, og avgjerda kan ikkje påklagast.

SAKSHANDSAMINGA FOR RETTEN

§ 57 skal lyde:

Vilkår for å reise sak

Er foreldra usamde om kven som skal ha foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast eller samværet, kan kvar av dei reise sak for retten. Andre enn foreldra kan reise sak når vilkåra etter §§ 43 eller 64 er oppfylt.

Eit vilkår for å gå til sak etter første ledd er at foreldra kan leggje fram gyldig rettleiingsattest eller meklingsattest.

§ 58 skal lyde:

Kvar sak skal reisast

Sak etter § 57 må reisast for den domstolen der barnet har heimting på den tid da saka vert reist. Dersom saka gjeld søsken med ulikt heimting, kan felles sak for barna reisast der eitt av barna har heimting.

§ 59 skal lyde:

Stemnemål og tilsvar

Stemnemålet skal innehalde namn og adresse til foreldra og barna, og skal vise om usemja gjeld foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast eller samværet, samt gje ei kort utgreiing om grunnlaget for usemja og saksøkjars påstand. Rettleiingsattest skal leggjast ved, samt meklingsattest dersom foreldra har vore til mekling. Stemnemålet kan setjast fram på godkjent skjema.

Retten skal forkynne stemnemålet for saksøkte. Tilsvaret skal gjere greie for kva for tvistepunkt det er usemje om og gje ei kort utgreiing om korleis saksøkte ser på saka. I tillegg må tilsvaret innehalde saksøktes påstand. Tilsvaret kan setjast fram på godkjent skjema.

Retten kan be om nærære utgreiing av saka frå partane dersom det trengst for å få saka godt nok opplyst.

§ 60 skal lyde:

Sakshandsaminga

Dommaren skal påskunde saka så mykje som mogeleg.

Dommaren skal på eit kvart trinn i saka vurdere om det er høve for å oppnå forlik mellom partane, og legge tilhøva til rette for dette.

Domstolslova og tvistemålslova gjeld for retten si handsaming av saker etter dette kapittel, så langt ikkje anna følgjer av reglane her.

§ 61 skal lyde:

Førebels avgjerd

Retten kan etter krav frå ein part ta førebels avgjerd om kven av foreldra som skal ha foreldreansvaret, kven barnet skal bu hjå fast og omfanget av samværet. Slik avgjerd kan gjelde for ei viss tid eller til saka er endeleg avgjord. Retten kan også ta førebels avgjerd før saka er reist, dersom særlege grunnar talar for det.

Retten kan samstundes forby den andre av foreldra å kome til den eigedomen eller det bustadhuset der barnet held til. Dersom det ikkje trengst avgjerd straks, skal retten så langt råd er gje den andre høve til å uttale seg.

Når avgjerd er teken før sak er reist, skal retten fastsette ein frist for å reise søksmål. Fristen kan forlengjast ved avgjerd av dommaren. Er det ikkje tatt ut søksmål innan fristen, fell tekne avgjerder bort.

Avgjerdene vert tekne i orskurd. Det er ikkje nødvendig å halde munnleg forhandling på førehand.

§ 62 skal lyde:

Avgjerder under saksførebuinga

Retten fastset tid for hovudforhandling straks eller etter at eitt eller fleire av tiltaka i nr 1-7 nedanfor er gjennomført.

1. Retten kan innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane.

   Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtaler med foreldra og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere etter at partane har fått høve til å uttale seg.

2. Retten kan vise partane til mekling hjå godkjend meklar eller annan person med innsikt i dei tvistepunkta saka gjeld. §§ 51, 54 og 56 gjeld tilsvarande. Dersom meklaren finn at partane ikkje kan nå fram til ei avtale gjennom vidare mekling skal han straks melde frå til retten om dette.

3. Retten kan, der det trengst, oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av dei spørsmåla saka reiser, jf tvistemålslova § 239. Også sakkunnig som har gjort teneste etter nr 1 kan oppnemnast til å gje utgreiing i saka. Retten skal utforme eit mandat for den sakkunnige. Partane bør få høve til å kome med forslag til eller uttale seg om mandatet. Retten kan setje ei kostnadsgrense for arbeidet til den sakkunnige.

4. Dommaren kan gjennomføre samtaler med barnet, jf § 31. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å hjelpe seg, eller la ein sakkunnig ha samtale med barnet aleine.

5. Retten kan i særlege høve oppnemne ein advokat eller annan representant til å ivareta interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnt kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg.

   Advokaten/representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten/representanten er til stades i rettsmøta kan han stille spørsmål til partar og vitne.

6. Retten kan innhente fråsegner frå barnevernet og sosialtenesta der det trengst.

7. Retten kan gi partane høve til å prøve ut ei førebels avtale for ei nærare bestemt tid. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å rettleie foreldra i prøvetida.

8. Retten kan gje dom utan hovudforhandling så framt partane samtykkjer til dette og retten finn det forsvarleg.

   Staten ber kostnadene til dei tiltaka som er nemnt i første stykket nr 1, 2, 4, 5 og 7. Departementet fastset reglar om godtgjering til dei som gjer teneste etter paragrafen her.

§ 63 skal lyde:

Kjæremål

Rettens val av tiltak etter § 62 første stykket kan ikkje påkjærast. Unntak gjeld for avgjerd om å nekte å oppnemne sakkunnig etter § 62 første stykket nr 3, og avgjerd om å nekte å innhente fråsegner som nemnt i § 62 første stykket nr 6.

§ 64 skal lyde:

Handsamingsmåten for krav om foreldreansvar etter dødsfall.

Når den som får foreldreansvaret etter § 36 første stykket ikkje budde saman med barnet, eller den av foreldra som får foreldreansvaret etter § 36 andre stykket ikkje hadde foreldreansvaret då den andre døydde, kan andre innan 6 månader etter dødsfallet reise sak med krav om å få foreldreansvaret og få bu fast saman med barnet. Retten kan ta førebels avgjerd etter § 61.

Retten skal avgjere spørsmålet i orskurd, som kan ankast. Retten skal til vanleg kalle inn til munnleg forhandling før det vert teke avgjerd. Det skal leggjast vekt på om den attlevande av foreldra ønskjer foreldreansvaret. Ingen kan få foreldreansvaret utan å oppfylle vilkåra i tredje stykket.

Der ingen lenger har foreldreansvaret for eit barn, jf § 36 tredje stykket, skal dei som ønskjer foreldreansvaret vende seg til herads- eller byretten der barnet bur. Kjem det berre eitt krav om å få foreldreansvaret, skal retten gå med på kravet, utan når det er fare for at barnet ikkje vil få forsvarleg stell og fostring, eller det vil lide skade på annan måte. Avslag på eit krav om foreldreansvaret skal gjerast i orskurd, og kan ankast.

Før retten avgjer saka, skal dei næraste slektningane til barnet eller dei som barnet bur saman med ha høve til å uttale seg. Er barnet fylt 12 år, skal retten høyre kva det meiner. Retten kan sjå bort frå uttaleretten etter dette stykket når særlege grunnar gjer uttale uturvande.

Retten kan la ein person få foreldreansvaret åleine, eller la sambuande mann og kvinne få det saman. Får nokon annan enn attlevande far eller mor foreldreansvaret, skal retten også avgjere om faren eller mora framleis skal ha del i foreldreansvaret. Har foreldra skriftleg gjeve uttrykk for kven dei ønskjer skal ha foreldreansvaret etter at dei er døde, bør det leggjast vekt på dette.

Retten kan setje som vilkår for avgjerda at barnet i ei viss tid ikkje skal kunne flyttast frå heimen der det bur, dersom flyttinga kan vere uheldig for barnet, og det ikkje er rimeleg grunn til å flytte.

Dersom ingen har meldt seg eller retten gjev avslag på alle krav om foreldreansvaret, skal den melde frå til barneverntenesta. Barneverntenesta skal plassere barnet etter reglane i lov om barneverntenester § 4-14 og § 4-15 første stykket. §§ 4-16, 4-17, 4-18 første stykket og 4-20 gjeld tilsvarande.

Avgjerd etter paragrafen her kan innstemnast på ny for retten av den attlevande av foreldra og endrast dersom særlege grunnar talar for det. § 65 tredje stykket gjeld tilsvarande.

§ 65 skal lyde:

Endring av avtale eller avgjerd om foreldreansvaret o.l.

Foreldra kan gjere om avtale eller avgjerd om foreldreansvaret, kven barnet skal bu hjå fast og samværsretten.

Vert foreldra ikkje samde, kan kvar av dei reise sak for retten, jf § 57. Dom og rettsforlik kan likevel berre endrast når særlege grunnar talar for det. Førebels avgjerd etter § 61 kan endrast på same vilkår av den domstolen som har hovudsaka.

Dersom det er openbert at det ikkje ligg føre slike særlege grunnar som nemnt i andre stykket, kan retten avgjere saka utan hovudforhandling.

TVANGSFULLFØRING

§ 66 skal lyde:

Tvangsfullføring

Om tvangsfullføring av avgjerd eller avtale om foreldreansvaret og kven barnet skal bu saman med gjeld tvangsfullføringslova kap 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten ber om det. Førebels avgjerd etter § 61 er tvangskraftig endå om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd eller avtale om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullføringslova kap 13. Namsretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Første stykket andre, tredje og fjerde punktum gjeld tilsvarande.

I kap 7, 8 og 9 i barneloven gjøres følgende endringer:

Kap 7 blir nytt kap 8

Kap 8 blir nytt kap 9

Kap 9 blir nytt kap 10

§ 67 blir som nåværende § 51

§ 68 blir som nåværende § 52

§ 69 blir som nåværende § 53

§ 70 blir som nåværende § 54

§ 71 blir som nåværende § 55

§ 72 blir som nåværende § 56

§ 73 blir som nåværende § 57

§ 74 blir som nåværende § 58

§ 75 blir som nåværende § 59

§ 76 blir som nåværende § 59a

§ 77 blir som nåværende § 60

§ 78 blir som nåværende § 61

§ 79 blir som nåværende § 62

§ 80 blir som nåværende § 63

§ 81 blir som nåværende § 64

§ 82 blir som nåværende § 65

§ 83 blir som nåværende § 66

§ 84 blir som nåværende § 67

§ 85 blir som nåværende § 68

§ 86 blir som nåværende § 69

§ 87 blir som nåværende § 70

§ 88 blir som nåværende § 71

Lov om rettergangsmåten for tvistemål av 13 august 1915 nr 6 (Tvistemålsloven)

§ 205 første ledd skal lyde:

Uten samtykke av den som har krav på hemmelighold, må retten ikke ta imot forklaring av prester i statskirken, prester eller forstandere i registrerte trossamfunn, advokater, forsvarere i straffesaker, leger, psykologer, apotekere, jordmødre eller sykepleiere om noe som er betrodd dem i deres stilling.

§ 421 nytt tredje ledd skal lyde:

Når spørsmål etter barneloven om felles barn trekkes inn i saken etter første ledd får saksbehandlingsreglene i barneloven kap 7 anvendelse for behandlingen av disse kravene.

Nåværende tredje ledd blir nytt fjerde ledd.

§ 422 skal lyde:

I saker om skilsmisse eller separasjon skal dommeren under saksforberedelsen foreta mekling dersom begge parter kan innkalles til å møte på samme tid. Det samme gjelder i saker om bidrag til ektefelle eller barn, om pensjon etter ekteskapsloven og i saker om fordeling eller tildeling av formuen mellom ektefeller eller fraskilte, og i saker etter barneloven, jf barneloven kap 7.

Lov om arv m.m. av 3 mars 1972 nr 5 (Arvelova)

§ 4 første ledd annet punktum skal lyde:

Det same gjeld når farskap fastsett i utlandet blir lagt til grunn i Norge etter barnelova § 84.

Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. av 4 februar 1977 nr 4 (Arbeidsmiljøloven)

§ 32 nr 5 skal lyde:

Arbeidstaker som har foreldreansvar når den andre av foreldrene dør, eller får tildelt foreldreansvaret i medhold av barneloven §§ 36 og 64 og har hatt mindre samvær enn tilsvarende barneloven § 41 annet ledd, har rett til omsorgspermisjon etter reglene i nr 1 og nr 3 fra det tidspunktet omsorgen for barnet overtas.

Lov om fri rettshjelp av 13 juni 1980 nr 35 (Rettshjelploven)

§ 18 første ledd nr 1 skal lyde:

1. fra en eller begge parter i saker etter lov om ekteskap, lov om skifte annen del jf kap. 4 eller barneloven kap 5, 6, 7 og 8, herunder også namsrettsbehandling.

Ny § 19 a skal lyde:

Ved tiltak etter lov av 8 april 1981 nr 7 om barn og foreldre § 62 første ledd nr 1, 2, 4, 5 og 7 skal retten av eget tiltak og uten behovsprøving gi bevilling til fri sakførsel.

Lov om rettergangsmåten i straffesaker av 22 mai 1981 nr 25 (Straffeprosessloven)

§ 119 første ledd skal lyde:

Uten samtykke av den som har krav på hemmelighold, må retten ikke ta imot forklaring av prester i statskirken, prester eller forstandere i registrerte trossamfunn, advokater, forsvarere i straffesaker, leger, psykologer, apotekere, jordmødre eller sykepleiere om noe som er betrodd dem i deres stilling.

Lov om anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske avgjørelser om foreldreansvar m v og om tilbakelevering av barn av 8 juli 1988 nr 72 (Barnebortføringsloven)

§ 18 første ledd første og annet punktum skal lyde:

(1) Bestemmelsene i barneloven 8 april 1981 nr 7 §§ 61 og 66 gjelder for saker om tvangsfullbyrding etter § 6 og tilbakelevering etter § 11. Barneloven § 66 første ledd gjelder også ved tvangsfullbyrding av samværsrett.

Lov om ekteskap av 4 juli 1991 nr 47 (Ekteskapsloven)

§ 26 skal lyde:

Ektefeller med felles barn under 16 år, må i saker om separasjon og skilsmisse etter §§ 20 og 22 fremlegge gyldig veiledningsattest eller meklingsattest etter barneloven for å bringe saken inn for retten eller fylkesmannen.

Veiledning etter første ledd kreves ikke når saken allerede er brakt inn for retten med påstand om skilsmisse etter § 23 eller oppløsning etter § 24. Veiledning er heller ikke nødvendig når sak reises av vergen etter § 28 andre ledd.

§ 26 a oppheves

§ 93 første ledd skal lyde:

Dersom det pågår sak om kravet eller ekteskapssak som nevnt i tvistemålsloven kap 28, treffes midlertidig avgjørelse etter § 92 av den retten som behandler saken. Ellers kan slik avgjørelse treffes av retten på det stedet der motparten bor eller oppholder seg, eller i påtrengende tilfeller av retten på det stedet der boligen eller innboet finnes.

Lov om folketrygd av 28 februar 1997 nr 19 (Folketrygdloven)

§ 14-14 annet ledd skal lyde:

Adopsjonspenger ytes også til person som har foreldreansvar når den andre av foreldrene dør, eller får tildelt foreldreansvaret i medhold av barneloven §§ 36 og 64, såfremt vedkommende har hatt mindre samvær enn tilsvarende barneloven § 41 andre ledd.

§ 14-20 annet ledd skal lyde:

Engangsstønad ytes også til person som har foreldreansvar når den andre av foreldrene dør, eller får tildelt foreldreansvaret i medhold av barneloven §§ 36 og 64, såfremt vedkommende har hatt mindre samvær enn tilsvarende barneloven § 41 andre ledd.

§ 15-4 annet ledd pkt b skal lyde:

b) Det er reist sak, og det er gått minst seks måneder siden det forelå begjæring om veiledning etter ekteskapsloven § 26, jf barneloven § 49.

Lov om familievernkontorer av 19 juni 1997 nr 62 (Familievernkontorloven)

§ 1 første ledd tredje punktum skal lyde:

Familievernkontorene skal foreta veiledning og mekling etter barneloven §§ 49 og 53.

§ 11 siste ledd skal lyde:

Plikten til å føre journal gjelder ikke ved veiledning og mekling etter barneloven §§ 49 og 53.

Lov om kontantstøtte til småbarnsforeldre av 26 juni 1998 nr 41 (Kontantstøtteloven)

§ 9 annet ledd skal lyde:

Hvis foreldrene ikke bor sammen og skriftlig har avtalt delt bosted i samsvar med barneloven § 35a første ledd, kan foreldrene få utbetalt kontantstøtte med en halvpart på hver dersom de er enige om en slik deling.