NOU 1998: 17

Barnefordelingssaker— - avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bosted

Til innholdsfortegnelse

5 Delt bosted

v/psykolog Terje Galtung

De siste 20-30 årene har delt bosted for barn etter foreldrenes skilsmisse vært praktisert i en del familier. Ordningen har vært mye diskutert både offentlig og i faglige kretser. Ideologisk bygger ordningen først og fremst på ønsket om mest mulig samlet og hverdagspreget foreldrekontakt på tross av ulike bosteder for hver av foreldrene. Vi vet foreløpig relativt lite om hvordan denne ordningen virker på lengre sikt for de enkelte familiemedlemmer, deriblant barnet. De som praktiserer en delt bostedsløsningen uttrykker seg overveiende positivt. Dette dokumenteres i flere undersøkelser. Spørsmålet er om det er selve ordningen eller kvaliteter ved familiemedlemmene og deres innbyrdes forhold som forårsaker de fornøyde resultatene. Dette vil være av sentral betydning når en vurderer å pålegge foreldrene en slik livsform mot den ene eller begges uttrykte ønsker.

Hva er delt bosted?

Med delt bosted mener vi en ordning hvor barnet har fast bosted to steder, både hos sin mor og sin far når foreldrene ikke bor sammen. Barnet bor (omtrent) like mye hos hver av foreldrene med skifte av bosted ukentlig, månedlig eller årlig. Det mest vanlige er ukentlige skiftinger (Haaland, 1988).

Begrepet delt bosted er synonymt med det tidligere vanlige begrepet delt omsorg. I engelsk og amerikansk språkbruk benyttes begrepet joint physical custody. I enkelte sammenhenger brukes også shared parenting. I denne oversikten benyttes konsekvent begrepet bosted.

I tillegg til delingen av bosted for barnet innebærer en slik ordning også at foreldrene i større grad må ta beslutninger vedrørende barnet i fellesskap. Dette er i mindre grad studert annet enn som en bivirkning av bostedsløsningen.

Det er i denne oversikten ikke skilt mellom den forskjell i avgjørelsesmyndighet som forskjellen mellom opptil 50% samvær og delt bosted innebærer. Det er her utelukkende bostedsordningen som er omtalt.

I litteraturen fremgår det oftest ikke hvor mye barnet faktisk har bodd hos hver av foreldrene. Haaland (1988) bruker 40/60% som en grense. Det er mulig at enkelte av de ordninger som blir betegnet som shared parenting egentlig innebærer ordninger vi i Norge vil kalle utvidet samværsordning. Det er få norske og nordiske undersøkelser på dette området. Det er derfor nødvendig å benytte forskning fra andre land, først og fremst USA. En skal være varsom med å overføre amerikanske erfaringer til norske forhold, da vi ikke har tilstrekkelig god oversikt over virkninger av kulturelle forskjeller. Men det er sannsynlig at det er såvidt mange likhetspunkter at slike erfaringer kan være nyttige i våre vurderinger her.

Hvordan virker delt bosted for barnet?

Det er mange faktorer som er medvirkende til hvordan det går med barn etter foreldrenes skilsmisse (Kelly, 1993). Skilsmissebarn har en større hyppighet av psykiske problemer enn andre barn, uten at vi klart kan påvise årsaksforholdene. Derfor er det av betydning både å finne fram til hva som bevirker problemutvikling, og iverksette tiltak som kan redusere de negative konsekvensene.

Så langt er det ikke påvist noen enkelt bosteds- og samværsordning som klart er mer gunstig for barnet enn andre ordninger (Lamb et al. 1997). Det finnes en del sammenlignende studier av barn som har ulike bostedsløsninger etter foreldrenes skilsmisse. Nedenfor er noen av disse referert. En generell vurdering av hva slags bostedsløsning som er best for barn, vil likevel være forbundet med store usikkerhetsmomenter fordi det er mange faktorer som virker sammen, og som det ikke lar seg gjøre å skille fra hverandre.

Det er ulike aspekter ved bostedsordninger og flere måter å studere virkninger på barnet. Hva barnet selv forteller om hvordan det er / har vært å leve slik, hvordan det innvirker på barnets utvikling på ulike områder på lengre sikt sett fra foreldres og læreres side, hvordan barnets forhold til hver av foreldrene utvikler seg osv. I tillegg vet vi at foreldrenes opplevelse av sin egen tilværelse har stor innvirkning på hvordan de fungerer som foreldre, og hvordan barnet opplever sin egen situasjon (Kelly, 1993).

Haaland (1988) har gjennomført en intervju-undersøkelse av 30 norske familier som selv hadde valgt delt bosted for sine barn etter samlivsbrudd. Øberg og Øberg (1987) foretok en sammenligning av 30 svenske familier som hadde valgt delt bosted med 30 andre som hadde valgt ett fast bosted for sine barn. I begge disse undersøkelsene fant en at barna i all hovedsak uttrykte tilfredshet med en delt bosteds-ordning. De fant seg godt til rette, var fornøyd med at de beholdt kontakten med begge sine foreldre (Haaland, 1988). Noen klagde på praktiske vansker, som at det kunne være brysomt å huske på å ta med seg eiendeler i den stadige flytteprosessen (Øberg & Øberg, 1987).

Både de norske og de svenske forskerne konkluderer med en betinget positiv holdning til delt omsorg. En forutsetning for at delt bosted skal være en god løsning, er at foreldrene bor i nærheten av hverandre slik at barnet ikke har store vansker med å beholde sitt vennemiljø når det flytter mellom foreldrene. De mener videre at de voksne må være enige om ordningen, de må respektere hverandre som foreldre, ha tillit til hverandre, kunne samarbeide, være fleksible, kunne justere de avtalte ordningene når uforutsette momenter dukker opp, og kunne forholde seg til hverandres eventuelle nye partnere. I tillegg bør barnet selv ønske det (dersom det er gammelt nok til å ha en mening). Barnet må kunne være fleksibelt, robust og trygt nok til å kunne tilpasse seg begge steder og deres skikker. Dette var momenter som foreldrene selv la vekt på. (Øberg & Øberg, 1987, Haaland, 1988).

I Haalands (1988) undersøkelse ga både foreldrene og barna uttrykk for at de selv tilhørte en delt familie. Noen av barna opplevde også at de levde i en større familie med en mor og en far på to forskjellige steder. Enkelte av de større barna ga uttrykk for ønske om å bo ett sted med begrunnelse i praktiske hensyn. Dette ble også løsningen etter hvert for en del av de større barna i denne undersøkelsen. P.g.a. den gode kommunikasjonen mellom foreldrene ble dette konfliktfritt for barna. Hun fremhever at det viktigste for barna syntes å være at de kjente frihet til å beholde et godt forhold til begge foreldrene (Haaland, 1988).

Så lenge foreldrene bor sammen ivaretar foreldrene ved direkte kommunikasjon barnas opplevelse av familien som en enhet. Ordningen med delt omsorg gir grunnlag for barns forsøk på å vedlikeholde denne opplevelsen. Men når den direkte kommunikasjonen mellom foreldrene opphører eller blir hovedsakelig negativ, vil dette føre til et ensomt og frustrerende slit for barnet.

Haaland (1988) fremhever at helheten må vurderes som god av alle familiemedlemmene for at delt omsorg skal kunne anses som en god løsning. En forutsetning så ut til å være at alle parter aksepterte at ordningen innebar en utvidelse av familien. Ulikheter i oppdragelsesformer må mer ha preg av supplement enn krig. Haaland mener at en delt bostedsordning ikke er god dersom dette først og fremst er et kompromiss for å unngå å miste kontakten med barnet, og for å løse konflikten. Stridigheter mellom foreldrene eller uro hos barnet, førte i et par tilfelle til at barnet etter en tid fikk fast bosted hos en av foreldrene. Evnen til å lytte til hverandres behov og forholde seg til disse var en forutsetning (Haaland, 1988).

Øberg og Øberg (1987) angir i hovedsak de samme forutsetninger for delt omsorg som Haaland. De poengterer tillitsforholdet mellom foreldrene, fraværet av uoppklarte konflikter, at de må være venner. Foreldrene må kunne samarbeide og planlegge med hverandre og med hverandres eventuelle nye partnere. Det er også en forutsetning at familiene bor nær hverandre slik at barnet slipper lange reisestrekninger.

Undersøkelser utenom Norden

Det er spesielt i USA forskningen vedrørende delt bosted er gjennomført. En del tidlige studier (bl.a. Luepnitz, 1980, Nunan, 1980, Welsh-Osga, 1981, Cowan, 1982, Livingston, 1983, Shiller, 1984, Handley, 1985, Wolchik, 1985, Isaacs et al, 1987) viser at barn og foreldre i delt bosted er fornøyd med ordningen, at barna hadde et bedre forhold til begge sine foreldre enn de som hadde mindre kontakt med sin samværsforelder. Barna hadde etter to år en bedre personlighetsutvikling. Størst var forskjellen for barn over fire år.

Gutter i delt bosted syntes å være mer lik gutter i intakte familier enn gutter med ett bosteds-ordning (Pojam 1982). Ved gjengifte uttrykte delt-bosteds-foreldre en større grad av tilfredshet med sine barn enn foreldre som hadde barnet boende fast hos seg (Bredefeld 1985). Granite (1985) fant at foreldre som hadde barnet boende fast hos seg brukte mer tvang for å kontrollere sine barn enn foreldre med delt-bosteds barn.

Steinman og medarbeidere (1985) fant at delt bosted kunne fungere bra for barn selv i familier der det var stor konflikt mellom foreldrene. Forutsetningen var at foreldrene hadde gjensidig respekt for hverandre, at de klarte å skille mellom sine personlige følelser og barnas behov, og at de holdt sitt parforhold atskilt fra foreldrerollen.

Luepnitz (1986) undersøkte skilte familier, som hadde valgt ulike omsorgsløsninger, gjennomsnittlig 3,5 år etter skilsmissen. Hennes hovedkonklusjon var at når delt bosted fungerte som best, var det en bedre ordning enn ett bosted. Hun påpeker at der samværshyppigheten er høy, evt. delt bosted blir praktisert, vil barnet inngå i dagliglivet i sine respektive to familier mer enn der barnet har sjeldnere samvær. Foreldre som praktiserte delt bosted hadde mindre konflikter seg imellom. Men i de familier hvor det var slike konflikter, hadde barna oftere dårligere tilpasning.

McKinnon og Wallerstein (1986) fulgte i 1 til 4 år 25 familier som søkte hjelp i forbindelse med sin delte bostedsløsning. Barna var i alderen 1 til 5 år ved separasjonen. De fant at der begge foreldrene var opptatt av å gjøre det som var best for barnet, ga barnet en varm og følsom omsorg og beskyttet barnet mot konflikter mellom dem, hadde barnet en god fungering. I de tilfelle der barnet fungerte som en erstatning for en tapt ektefelle, var barnets videre utvikling truet. Noen av de minste barna hadde en god fungering tidlig, deretter gradvis dårligere. Dette syntes å variere med foreldrenes konflikt, mangelfulle omsorg og at foreldrene ikke i tilstrekkelig grad kompenserte for virkningen av de stadige forandringer som delt bosted medførte for barnet.

The Joint Custody Project i USA er en kombinasjon av forskning og tiltak. I dette gis foreldre et seks ukers opplærings- og støttetiltak, tolv meklingstimer, samt utredning av barna med sikte på en omsorgsplan. Familien følges opp i minst ett år, og må deretter svare på et spørreskjema. Familier kan søke hit selv eller bli henvist av en domstol. En undersøkelse herfra (Brotsky et al, 1988) beskriver 48 familier med 67 barn i alderen 1-15 år. De barn som ved første undersøkelse fungerte bra, fungerte fortsatt uten alvorlige problemer 1 1/2 år etter. De foreldre som ved skilsmissen - evt. med bistand - hadde funnet fram til ordninger seg imellom, hadde også bedre fungerende barn. De som derimot hadde hatt en mer konfliktfylt skilsmisse, og som ikke fant fram til gode løsninger, hadde barn med større problemer i sin daglige fungering. I tillegg hadde flere av de barna som kom fra middels problemfylte familier, en bedre fungering, og disse foreldrene var mest fornøyd med sin situasjon. Mange av dem hadde klart å finne fram til en samarbeidsløsning som fungerte for dem. Flere av de mest belastede familiene hadde forandret løsning for barnet slik at det nå bodde hos en av foreldrene. Forskerne konkluderer med at barn synes å kunne fungere godt med delt bosted. Det viktige var en stabil ordning, at hjemmene ga støtte til barnets utvikling, at foreldrene klarte å minimalisere sine konflikter, støttet hverandre, utvekslet informasjon, og ivaretok barnets behov generelt. Bistand i forbindelse med den vanskelige separasjonen syntes å forsterke mulighetene for at den delte bostedsløsningen fungerte godt. De som ikke dro nytte av bistanden i forbindelse med skilsmissen hadde fortsatt en konfliktfylt kontakt 1 1/2 år senere, og barna var tydelig lite lykkelige.

Crosbie-Burnett (1989) fant at delt bosted var assosiert med bedre relasjoner til steforeldre og mer familiesamhold. Der det var fiendtlighet mellom foreldrene var det sterkere lojalitetskonflikter og økte psykiske og psykosomatiske problemer hos barna.

Kline og medarbeidere (1989) fant ingen forskjeller i barns tilpasning og fungering i de to bosteds-ordningene (henholdsvis delt bosted og en mer vanlig samværsordning) så lenge det var godt samarbeidsforhold mellom foreldrene. Det som syntes å påvirke barnets fungering, var bl a foreldrenes psykiske tilstand og deres konflikter seg imellom.

The Stanford Custody Project i USA undersøkte familier i flere år etter separasjonen (Maccoby et al, 1990). Med utgangspunkt i at barn som lever i konfliktfylte omgivelser vil ha en økt risiko for å utvikle psykososiale problemer, var de opptatt av å studere hvordan konfliktene utviklet seg ved ulike omsorgsløsninger. I de tilfeller hvor familien praktiserte delt bosted for barnet, opprettholdt foreldrene en høyere grad av kommunikasjon enn de andre familiene gjorde. Men graden av konflikt viste seg å være like stor. Graden av konflikt varierte med intensiteten i den tidligere ekteskapelige konflikt mellom foreldrene. Graden av konflikt i den første tiden etter separasjonen predikerte samarbeidsmønsteret 18 måneder senere. De som hadde konflikter på et relativt lavt nivå ved første tidspunkt, samarbeidet senere, eller hadde lite kontakt. De som hadde et høyt konfliktnivå i utgangspunktet, forsøkte senere å unngå å snakke sammen, og når de gjorde det, kranglet de ofte. De fant ikke fram til samarbeid om samvær, og de saboterte hverandres foreldreskap. Foreldre med delt bostedsløsning snakket generelt mer med hverandre enn andre, men kommunikasjonsformene var preget av kvaliteten i det tidligere forholdet. De som i utgangspunktet samarbeidet godt, fortsatte med det, og de som hadde sterke konflikter, fortsatte å strides. Dersom de ved separasjonen var sterkt uenige om omsorgen evt. hadde store konflikter, var det lite sannsynlig at de hadde et godt samarbeid om barnet 1 1/2 år senere. De konfliktpregete foreldrene som praktiserte delt bosted for sine barn, snakket lite med hverandre, fiendskapet fortsatte og manifesterte seg i gjensidig vanskeliggjøring av samværene. Delt bosted syntes derfor verken å mildne eller forsterke slike konflikter i løpet av de første 11/2 årene.

Maccoby og medarbeidere (1990) fant at 1128 familier som i stor grad delte på omsorgen kunne inndeles i tre grupper m.h.t. hvordan de forholdt seg til hverandre 1 1/2 år etter separasjonen: noe mindre enn 1/3 hadde et godt samarbeidende forhold hvor de sørget for å holde sin konflikter atskilt fra det direkte samarbeidet, omtrent 1/3 fortsatte å krangle og motarbeide hverandre med den konsekvens at barnet kom i krysspress og lojalitetskonflikt, og nesten 1/3 hadde fjernet seg fra hverandre, hadde lite kommunikasjon og konflikt og barnet bodde i atskilte tilværelser. De resterende praktiserte ulike kombinasjoner av disse.

De samme forskerne fulgte opp de samme familiene noen år senere (Maccoby et al 1993). Foreldre som fortsatt praktiserte delt bosted for barnet, rapporterte oftere at de stolte på hverandre, opplevde den andre som forståelsesfull og støttende, og de fant lettere tid til å leke og prate med barnet. Fedrene brukte mer tid på barnet jo mer barnet bodde hos dem. Ungdommer som bodde skiftevis hos hver av foreldrene, hadde vel så god tilpasning som de som bodde fast hos en av foreldrene. Barnet hadde en tendens til å miste kontakten med sin far når det bodde fast hos moren, selv om det var etablert en samværsordning. Foreldre som tidligere hadde mye aktiv konflikt og lite kontakt med hverandre, fortsatte med sine stridigheter.

Little (1992) viser i en 6 års oppfølgingsundersøkelse at delte bostedsformer ofte gradvis går over til at barnet blir boende hos moren, men med mer involvering fra farens side enn der en slik ordning ikke var utgangspunktet.

Irving og Benjamin (1992) undersøkte tilfredsheten hos kanadiske foreldre som praktiserte forskjellige bostedsformer flere år etter skilsmissen. De fant at delt bosted innebar flere fordeler for de som hadde liten grad av ekteskapelig konflikt før skilsmissen. Dette krevde at de begge var barne-orienterte i sin foreldrefungering, hadde en gjensidig respekt for hverandres beslutninger, og var motivert for å akseptere og overkomme de daglige knipetak og komplikasjoner som kunne oppstå. De uttrykte at disse faktorene skiller mellom de som bør og ikke bør velge delt bosted for sine barn. De anbefalte i tillegg at foreldre som overveier å velge denne løsningen, bør få grundig informasjon og evt. opplæring før de starter. En må regne med en tilpasningsperiode på opp til flere år for å få innarbeidet en god praksis. Underveis vil det oppstå mange uforutsette problemer og muligheter for konflikter. Mange vil også trenge profesjonell støtte i lang tid. Det kan lett utvikle seg onde sirkler med konflikter og beskyldninger som bevirker at ordningen mislykkes.

Familier der delt bosted er fastsatt av domstolen

Johnston og medarbeidere (1989) har studert 100 familier der foreldrene ikke kunne enes om bosted og samvær, og fikk en ordning med delt bosted etter at de gikk til retten med saken. Ved oppfølgingen, gjennomsnittlig 4 1/2 år etter separasjonen (2 1/2 år etter domstolsbeslutningen), ble familiene undersøkt igjen. Da praktiserte 35 familier fortsatt en delt bostedsordning. De øvrige hadde på egen hånd funnet fram til andre bostedsløsninger for barnet. Resultatene viste at jo mer konflikt mellom foreldrene og jo hyppigere samvær, desto større var risikoen for at barnet ble trukket inn i foreldrenes stridigheter. De barn som hadde mest samvær med begge foreldre, var følelsesmessig og atferdsmessig mest forstyrret. De var mer deprimerte og tilbakeholdende, hadde mer somatiske plager, var mer aggressive ifølge sine egne foreldre. Det syntes altså ikke som samliv med begge foreldre bedret barnas ubehag ved foreldrenes konflikter.

Barn i familier med delt bosted og hvor foreldrene hadde hatt en opprivende skilsmissesak, syntes å ha flere symptomer etter å ha levet med flyttingene mellom hjemmene selv om foreldrene ikke sloss. Barna hadde funnet mange ulike måter å tilpasse seg overfor sine foreldre. Noen manøvrerte aktivt mellom foreldrene eller trakk seg bort fra deres konflikter, andre forsøkte å være rettferdig til begge sider, men var konfliktfylt i sine lojaliteter. Svært mange forsøkte å stille opp for en eller begge de stridende foreldre. Generelt syntes barna både å oppleve seg som viktige for foreldrene fordi de var i sentrum for foreldrenes strid, og sårbare fordi de fryktet å bli avvist eller forlatt. De ble belastet med krav om støtte eller omsorg fra sine foreldre. Det oppsto gjerne en ond sirkel ved at barnas plager og symptomer kunne fyre opp under striden mellom foreldrene. De eldre barna hadde en spesiell tendens til å bli involvert i foreldrenes konflikter. Deres foreldre oppfattet dem ofte som mer modne, og forventet mer støtte fra dem.

Johnston og hennes medarbeidere (1989) konkluderte at foreldre som brakte sin barnefordelingssak for retten syntes på viktige områder å være annerledes enn de som selv fant fram til en ordning. Derfor kunne ikke resultater fra frivillige ordninger overføres til de rettspålagte. De frarådet derfor delt bosted eller hyppig samvær i tilfelle der foreldrene heller ikke med rådgivnings- og meklingshjelp klarte å finne fram til en løsning.

Resymé- og vurderings-artikler

Emery (1994), Kelly (1993) og Bender (1994) har oppsummert og vurdert forskningen. De mente alle at en delt bostedsordning kunne være en gunstig ordning på flere måter for barn. Emery og Kelly frarådet delt bosted dersom det var et høyt konfliktnivå mellom foreldrene, og påpekte at slike konflikter syntes å være skadelig for barns helse og utvikling. Emery hevdet at delt bosted kunne være den beste og den verste løsningen for barn. Bender på sin side mente at delt bosted også burde kunne gjennomføres for familier med høyt konfliktnivå fordi kontakten over tid ville kunne bevirke til en reduksjon av konfliktnivået.

Reduseres konflikten mellom ektefellene over tid?

Enkelte hevder at begge foreldre med en formalisert lik praktisk omsorg for sitt barn vil bli mer ansvarsbevisste og samarbeidsorienterte enn foreldre som praktiserer ett bosted (Bender, 1994). Det er ikke usannsynlig at praktisk ansvar medvirker til mer ansvarlig tenkning og handling (Seligman 1991). Fedre som i en studie (Patrician 1984) ble spurt om sine holdninger til samarbeid og konflikt ved barnefordeling, mente at en mer rettferdig og delt bostedsordning ville redusere konfliktnivået, gjøre dem mindre selvopptatte og mer samarbeidsorienterte. Det er rimelig å tolke dette resultatet i retning av at opplevelsen av utestengelse er medvirkende til å fastholde uenighet.

Blau (1993) fant i sin undersøkelse at foreldre i løpet av en fem-års periode etter skilsmissen gradvis ble vennligere stemt overfor hverandre, og kunne samarbeide til beste for barna.

På den annen side synes foreldre som ved separasjonen hadde alvorlige konflikter, å fastholde disse over flere år selv om de delte på omsorgen for barnet (Johnston 1989; Maccoby, 1993).

Ekeland m fl (1997) har foretatt en av de få norske undersøkelsene på dette området. De så på utviklingen av konflikten mellom foreldrepar som inngikk avtale om barna under meklingen. De fant at de foreldre som valgte delt bosted hadde hatt størst nedgang i konfliktnivået i løpet av året etter at avtalen ble inngått. Rett før meklinga var disse foreldrene blant dem med høyest konfliktnivå. Forskerne fant også at de foreldre som hadde valgt vanlig samvær hadde omtrent samme konfliktnivå på avtaletidspunktet som ett år etter, mens de som avtalte mindre samvær enn dette hadde en markert økning i konfliktnivået i løpet av det etterfølgende året.

Ekspertisen summerer

I desember 1994 deltok en større gruppe amerikanske eksperter (psykologi, sosiologi, sosial omsorg og jus) i en konferanse med sikte på å oppsummere den eksisterende kunnskap vedrørende barn og foreldrenes skilsmisse. Gruppen har oppsummert sine synspunkter i en artikkel av Lamb og andre (1997). Dens konklusjoner var bl.a. at begge foreldre fortsatt bør dele ansvaret for barnet, og at foreldrenes eget velbefinnende må ivaretas. Det vil være av betydning at de begge fortsetter å ha et omfattende nok og kvalitativt godt regelmessig samvær med barnet, slik at de er deltakere i barnets dagligliv. Kvaliteten i samhandlingen vil i så måte være av større betydning enn mengden i tid. Samtidig er fleksibilitet i forhold til barnets skiftende behov og omstendighetene for øvrig av betydning å ivareta. Dessverre blir altfor mange fedre gradvis mer perifere for barnet. Gruppen mener at noe av årsaken til dette kan ligge i at det samværet som besluttes ikke passer den kontaktformen som faren hadde med barnet. På den annen side kan konfliktforholdene mellom foreldrene være så gjennomgripende at fordelene ved et samvær blir ødelagt av foreldrenes fiendtligheter seg imellom. Det er fare for barnets psykiske utvikling dersom det over tid utsettes for destruktive og uløste konflikter mellom foreldrene, spesielt dersom disse konfliktene gjelder barnet. Mellom 5 og 10% av foreldre vil aldri kunne legge konfliktene såvidt bak seg at de kan etablere et godt samarbeid om felles barn. Det finnes også foreldre som klart er uskikket til å ta hånd om barn.

De fleste barn blir etter skilsmisse boende sammen med sine mødre. Derfor er den meste kunnskapen om skilsmissebarn knyttet til denne løsningen. Vi vet derfor mindre om hva det innebærer å bo med sine fedre eller en ordning med delt bosted. Den kunnskapen vi har om barn som lever i en delt bostedsordning, baserer seg på at foreldrene selv har valgt denne løsningen. Det er usikkert hvordan tilsvarende ordninger pålagt ved dom vil fungere for barn, og det er tvilsomt om en i særlig grad kan overføre erfaringer fra frivillige ordninger til pålagte i så henseende (Lamb et al. 1997).

Konklusjoner

  • Forskningen kan ikke gi noe entydig svar om hva slags bostedsform som er best for barn. Både delt bosted og ett fast bosted synes å kunne fungere bra for mange barn og familier.

  • Delt bosted krever gjensidig respekt, hyppig kontakt, fleksibilitet og godt samarbeid mellom foreldrene.

  • Alvorlige og vedvarende konflikter mellom foreldrene kan bevirke at de ikke i tilstrekkelig grad samarbeider til beste for barnet. Delt bosted og hyppig samvær synes i slike tilfelle å være forbundet med problemer hos barnet. Det er ulike erfaringer m.h.t. i hvilken grad fiendtligheter avtar med årene. 1-5 år med langsom nedtrapping i foreldrenes stridigheter må anses som lang tid i et barns liv.

  • Det synes ikke tilrådelig å anbefale pålegg om delt bosted til familier der konfliktene er store, og foreldrene ikke selv eller ved hjelp av mekler har kommet fram til en avtale om delt bosted.

Til dokumentets forside