NOU 1998: 17

Barnefordelingssaker— - avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bosted

Til innholdsfortegnelse

4 Barnet og foreldrenes rettssak

v/ psykolog Terje Galtung

Barn utvikler normalt en tiltro til at foreldrene ordner opp i familiens indre anliggende. Dette gir trygghet og er fundamentet for barnets tilværelse. Grad av følelsesmessig trygghet versus utrygghet kan sies å danne et organiserende prinsipp for barnets fysiologiske, psykologiske og sosiale utvikling (Cummings, 1997).

Når foreldre skilles, vil de fleste med eller uten hjelp fra andre finne fram til løsninger som er best mulig for alle parter, inklusive barnet. Noen foreldre finner ikke fram til en slik løsning selv ved hjelp av meklere og rådgivere. De blir stående med hver sine formeninger om hva som er best for dem selv og for barnet. De (eller en av dem) overlater i stedet avgjørelsen til domstolen.

Hva gjør det med barn at deres foreldre ikke mestrer å løse familiens egne problemer? Hva gjør det med barnet og dets lojalitet at den ene av foreldrene taper og den andre vinner? Hva gjør det med barnets forhold til hver av dem når de ikke kan enes? Hvordan innvirker rettssaken på barnet? Medfører et rettslig resultat at konfliktene skrinlegges, og at det deretter blir gode forhold rundt barnet?

Foreldre som går til rettssak om barnet, vil ofte være mest opptatt av å fokusere på momenter som taler for eget standpunkt, og mindre mottakelige for den andres synspunkter. Tvert imot oppleves det den andre sier ofte som provokasjoner. Slik vil en rettssak kunne føre til økte konflikter og mere negative følelser mellom foreldrene enn det var på forhånd. Barnet på sin side har som oftest ønske om fred og forsoning mellom foreldrene (Wallerstein og Kelly, 1980).

For alle parter innebærer en skilsmisse mye smerte. Noen foreldre har et urealistisk håp om at en rettssak ikke bare skal løse et problem, men også skal ta bort smerten. Barnet er den som minst tåler vedvarende smerte. Det kan medføre varig skade for barnet og dets videre utvikling dersom ikke foreldrene forstår betydningen av at de sammen tar ansvar og avlaster barnet for denne smerten (Rønbeck, 1998).

Lite av den foreliggende forskning retter seg spesifikt mot rettssakens betydning. I større grad har en belyst hvordan konflikter mellom foreldrene generelt innvirker på barn, og den konfliktfylte skilsmissens betydning for barn på kort og lang sikt. Den forskning det her hovedsakelig er tale om kommer fra USA og England. En må selvsagt være varsom med å dra direkte paralleller til norske forhold, men på dette området er det sannsynlig at aktuelle problemstillinger er relativt like.

Barns forhold til foreldres konflikter

Foreldrenes konflikter er ikke nødvendigvis skadelige for barn. Innenfor visse grenser er det lite trolig at uoverensstemmelser og sinne mellom voksne skaper store vansker for barn. Selv om det nok vil være ubehagelig mens det pågår, synes det som barn mestrer normale grader av sinne i et hjem. Det synes heller ikke som det er noen klar sammenheng mellom mengde av krangel mellom foreldre og negative konsekvenser for barnet. Familielivet kan like fullt være lykkelig for alle parter (Cummings og Davies, 1994).

Konflikter i familier er uunngåelig, de må anses som en del av livet. Det å kjempe seg gjennom disse kan bevirke til økt evne til senere mestring og tilpasning (Emery, 1994). Det er ikke om sinne oppstår som er av betydning for barnet, men måten det blir uttrykt på og håndtert av de voksne (Madden og Janoff-Bullman, 1981).

Det som synes avgjørende for barns psykiske helse og mentale utvikling, er om dets følelsesmessige trygghet er truet (Davies og Cummings, 1994). Tilknytningen fungerer som et organiserende prinsipp for barns sosiale, følelsesmessige og kognitive utvikling (Sroufe og Waters, 1977 og Cummings og Davies, 1997). De følelsesmessige konflikter som ofte eksisterer mellom foreldrene i separasjonsfasen, gjør den naturlige og trygge tilknytningen til begge foreldrene vanskelig for barnet. Utrygghet og usikker tilknytning kan bli resultatet.

Den økte følelsesmessig konflikt mellom foreldrene kan også medføre reduksjon i omsorg fra foreldrene ved at deres oppmerksomhet er rettet mot konflikten, eller fordi praktiske, økonomiske eller følelsesmessige vansker reduserer foreldrenes omsorgsevne. Det kan være vanskelig for hver av foreldrene å se barnets behov for kontakt med den andre forelderen.

Cummings (1998) argumenterer for å vurdere typer og grader av ekteskapelig konflikt, og de virkninger disse har for barn. Variasjonene i barns reaksjonsformer er preget av hvordan konfliktene utspiller seg mellom foreldrene. Barnets alder og personlighet er også av sentral betydning for hvordan det mestrer og reagerer på en spenningsfylt tilværelse (Johnston og Roseby, 1997; Wallerstein og Blakeslee, 1989). Dertil er det også store individuelle forskjeller.

Selv om kampen mellom foreldrene ikke angår barnet direkte, kan barnets reaksjoner være like sterke. Den måten foreldrene strides på og om de er i stand til å løse sine uenigheter, er viktige faktorer til forståelsen av hvordan konfliktene virker inn på barnet. Vedvarende følelsesmessige og sterke konflikter mellom foreldre kan underminere foreldrenes prioritering av og omsorg for barnet (Emery, 1994).

Det er spesielt to barnerelaterte konsekvenser ved foreldrenes skilsmisse som har vært gjenstand for internasjonal forskning. Det er for det første de ulike psykiske og psykososiale reaksjoner, og for det andre de lojalitetsmessige dilemmaene som barnet kan komme i. Nedenfor vil det bli redegjort for en del forskningsresultater om disse tema.

Hva er det som skjer med foreldrene når de strides?

Vanlige reaksjoner hos foreldre i separasjonsfasen er frustrasjon, sinne, fiendskap, tilbaketrekking, oppgitthet, hjelpeløshet. Praktiske og følelsesmessig problemer hoper seg opp, og mange finner ikke løsninger på problemene, men skyver i stedet vanskene foran seg (Jacobsen og Margolin, 1979).

For mange blir resultatet sterkt negative følelser preget av frustrasjon og av å være misforstått. Den type kommunikasjon som blir igjen mellom de voksne, blir preget av deres gjensidig negative og fiendtlige tanker om og opplevelser av hverandre (Gottman, 1994). Dette kan medføre at en bekymrer seg - med rette eller ikke - om hva som skjer med barnet når det er hos den andre. I ekstreme tilfelle kan grunnløse beskyldninger om f eks incest eller vold bli brakt på bane (Gardner, 1992). Det kan medføre at barnet føler seg fanget i en lojalitetskonflikt mellom sine foreldre (Emery, 1994 og Mitchell, 1985).

Deltakere i sterke og vedvarende spenninger og konflikter vil som regel bruke mye av sine krefter og oppmerksomhet nettopp på disse tema. Resultatet kan bli at omsorgen for barnet, og foreldrenes øvrige fungering, svekkes. Noen foreldre blir mer inkonsistente og ineffektive, andre blir fortere utålmodig og tvingende, atter andre blir mindre oppmerksomme overfor sine barn. Konsekvensene kan bli at den følelsesmessige ivaretakelsen av barnet blir dårlig (Stevenson-Hinde, 1990). Den videre konsekvens er ofte at barnet selv utvikler ulike problemer (Wallerstein og Blakeslee, 1989).

Barnet og foreldrenes skilsmisse

Tidligere var det allment antatt at barns ulike negative reaksjoner etter foreldres skilsmisse først og fremst var en reaksjon på det å miste den ene forelderen i dagliglivet. I de senere år har den internasjonale forskningen omkring barns forhold til foreldrenes skilsmisse i økende grad sentrert seg om hva slags samarbeid, kommunikasjon og konflikt foreldrene har (Schaffer, 1990).

En har funnet at barn blir sterkt skadelidende av vedvarende sterke uoverensstemmelser mellom foreldre. Dette gjelder uavhengig av om samlivet fortsetter eller opphører (Block et al., 1986). Tap av en forelder, f eks ved dødsfall, synes barn i langt større grad å kunne tåle uten å få alvorlige problemer (Dunn, 1994).

De konflikter som kommer til uttrykk mellom foreldrene i forbindelse med en rettssak om barnet, er oftest ikke av ny dato. Det kan ha vært åpne eller mer skjulte problemer og uoverensstemmelser i familien i lang tid før det ender med brudd. Det har vært registrert særtrekk hos skilsmissebarn så tidlig som 11 år forut for bruddet (Block et al., 1988). En må regne med at mange barn har tatt inn over seg spenningene mellom foreldrene lenge før foreldrene selv tror det skjer.

En del foreldre mener at de klarer å skjule sine ekteskapelige konflikter for barnet. Det er fra forskerhold reist alvorlig tvil om dette er mulig dersom spenningene er alvorlige og langvarige (Cummings et al. 1989).

Sinne uttrykt gjennom fysiske slåsskamper mellom foreldrene er klart skadelig for barn å være vitne til. Også mange andre former for stridigheter mellom foreldrene påvirker barn negativt. Noen barn kan bli sterkt påvirket av mindre dramatiske konflikter mellom foreldrene. Det underliggende fiendtlige budskap - mer enn de konkrete tema i konfliktene mellom foreldrene - synes å være sentralt for hvordan barn blir påvirket (Hughes og Luke, 1998).

Barn i høkonflikthjem kan få ulike problemer

Barn reagerer ulikt på foreldres stridigheter. Noen barn skriker, andre blir fastlåst stille, noen får ansiktsuttrykk som uttrykker sterkt ubehag og smerte, noen dekker ørene, forlater stedet osv. Barn kan reagere fysiologisk og psykosomatisk med puls, blodtrykk, søvn- eller spiseproblemer o.l. Slike kroppslige reaksjoner kan en se helt ned i spedbarnsalderen (Cummings et al., 1981; Shred et al,. 1991) og fram til voksen ungdom. Noen barn blir aggressive, andre innadvendte. Noen involverer seg sterkt i foreldrenes konflikt med mekling, andre tar mer aggressivt avstand fra foreldrenes stridigheter. (Cummings og Davies, 1994; Harold et al., 1997; Katz og Gottman, 1995)

Følelsesmessig kan barn reagere på ulike måter: De kan bli sinte, triste, lei seg eller redde. Noen trekker seg tilbake, andre blir aggressive overfor foreldrene eller andre. Noen intervenerer i foreldrenes konflikter, forsøker å få foreldrenes oppmerksomhet bort fra det vonde. Noen barn blir stille, hjelpsomme meklere, de tar på seg ansvaret for å få foreldrenes forhold til å bli bedre, og mange foreldre tillater (evt. oppmuntrer) barnet til å innta en slik rolle. Slike barn kan ha en tendens til å forbli overansvarlige også i sine senere relasjoner til andre (Johnston og Roseby, 1997; Wallerstein & Blakeslee, 1989).

Større barn og unge kan reagere med skoleskulk og kriminell aktivitet. Noen kan bli dysfunksjonelle på andre måter og evt. gå inn i negative interpersonlige forhold til andre. Mange får ulike sosiale problemer, med bl.a. feiltolking av andre. En del får store konsentrasjons- og lærevansker, og kan bli underytere (Hetherington, 1989; Hetherington et al., 1992; Wallerstein og Kelly, 1980; Wallerstein og Blakeslee, 1989). Barn i familier hvor foreldrene strides sterkt seg imellom i forbindelse med samlivsbruddet, har mer atferdsproblemer enn der hvor stridighetene avtar (Long et al., 1988).

Jo større konflikten er mellom foreldrene, desto mer føler barn seg fanget mellom dem. Jo sintere og mer fysisk kampen er, jo sterkere reagerer barnet følelsesmessig (Buchanan, 1991).

Barn kan også reagere med kombinasjoner av ulike atferdsformer. Det finnes ingen symptomer som er spesifikke tegn på den belastende livssituasjonen. Barns reaksjoner vil være sterkt avhengig av hvor alvorlig, intens og varig konflikten er mellom foreldrene (Grych og Fincham, 1990; Kerig, 1996). Barns reaksjonsform synes å bli bestemt både av barnets personlighet og av type konflikt i familien (Hetherington, 1989; Wallerstein og Kelly, 1980).

Kitzmann og Emery (1994) påviste at barnas problemer etter skilsmisse først og fremst varierte med graden av konflikt mellom foreldrene, mer enn av hvordan barnefordelingen ble forhandlet fram.

Johnston og Roseby (1989) har studert familier hvor foreldrene også etter skilsmissen fortsetter å utsette barna for sin fiendtlighet mot hverandre. 100 familier ble av domstolen pålagt ulike bostedsløsninger for sine barn fordi de selv ikke hadde blitt enige. Ved oppfølgingen, gjennomsnittlig 4 1/2 år etter separasjonen (2 1/2 år etter domstolsbeslutningen), ble familiene undersøkt igjen. De foreldre som hadde de sterkeste konflikter i forbindelse med domstolsbehandlingen, var de samme som var i sterkest konflikt ved oppfølgingen, selv om intensiteten avtok noe over tid. Jo mer konflikt og jo hyppigere samvær, desto større var risikoen for at barna ble trukket inn i foreldrenes stridigheter. Barna hadde funnet mange ulike måter å tilpasse seg overfor sine foreldre. Noen manøvrerte aktivt mellom foreldrene eller trakk seg bort fra deres konflikter, andre forsøkte å være rettferdig til begge sider, og var konfliktfylt i sine lojaliteter. Svært mange forsøkte å stille opp for en eller begge de stridende foreldre. Generelt syntes barna både å oppleve seg som viktige for foreldrene fordi de var i sentrum for foreldrenes strid, og sårbare fordi de fryktet å bli avvist eller forlatt. De ble belastet med foreldrenes krav om støtte eller omsorg. Det oppsto gjerne en ond sirkel ved at barnas plager og symptomer kunne fyre opp under striden mellom foreldrene. De eldre barna hadde en spesiell tendens til å bli mer involvert i foreldrenes konflikter. Deres foreldre oppfattet dem ofte som mer modne, og forventet mer støtte fra dem.

Barn opplever foreldrenes stridigheter på sin måte, og barnet legger sin mening i den. Den vekt og betydning barnet opplever, baserer seg på barnets egen vurdering av om konfliktene truer familien og dem selv. Hva foreldrene selv legger i striden, hvor sterk og alvorlig den er og dens konsekvenser, har således underordnet betydning i forhold til barnets egen opplevelse av om situasjonen synes truende eller ei. Avgjørende for barnets reaksjoner vil være om det opplever situasjonen eller framtiden som truende for familien og seg selv. Denne vurderingen vil barnet foreta på grunnlag av sine tidligere erfaringer og hva som skjer i den daglige tilværelsen. Jo tryggere barnet er fra før, og jo flere gode erfaringer det har med at foreldrene kommer godt igjennom sine stridigheter, desto mindre sannsynlig er det at barnet vil oppleve en strid som truende. Men dersom barnet på forhånd har dårlige erfaringer med hva konflikter kan føre til, vil dets trygghets-system alarmeres raskt, og øve sin påvirkning på barnets ulike funksjoner, sosialt, følelsesmessig, kognitivt, atferdsmessig og fysiologisk. Jo mer vedvarende konfliktene og spenningene er, jo mer innstiller barnet seg på at det er slik. Barnet blir økende sårbart jo flere belastninger det har vært utsatt for tidligere (Cummings og Davies, 1994; Rutter, 1981; Schaffer, 1990).

Lojalitetskonflikter

Cummings og Davies (1994) skiller mellom tre ulike måter barnet forholder seg til foreldrenes konflikter: Bekymring, sinne/ambivalens og fravær av reaksjon. Den første er den vanligste, den siste minst vanlig. Det er de bekymrede barna som blir trukket inn i foreldrenes stridigheter og lidelse.

Det er ulike måter barn kan bli trukket inn som part i foreldrenes konflikter. Mange barn engasjerer seg når de opplever at den ene eller begge foreldre trenger bistand. Andre barn blir trukket aktivt inn av foreldrene selv. Barn kan allerede i 1-2 årsalderen svare på foreldres fortvilelse (Zahn-Waxler et al, 1979). De kan trøste, intervenere, søke å avlede stridende foreldre, eller på annen måte engasjere seg i foreldrenes konflikter (Cummings et al., 1981). Jo mer følelsesmessig truet barnet opplever situasjonen å være, desto mer har det tendens til å intervenere i foreldrenes stridigheter (Emery, 1989).

Slik hjelp fra barn i vanskelige tider for foreldrene, kan overfladisk oppfattes som positivt, og den enkelte forelder vil selv kunne føle tilfredshet med slik støtte. Men barn kan påta seg for mye ansvar, mer enn de tåler, noe som kan medføre senere fungeringsproblemer hos barnet (Main, Kaplan og Cassidy, 1985; Wallerstein og Blakeslee, 1989).

Vedvarende omsorgssvikt i form av at foreldrene ikke tilstrekkelig ivaretar barnets behov, kan gradvis forvrenge barnets opplevelse og forståelse av seg selv og sitt forhold til andre. Dette kan medføre at barnet opplever seg som maktesløs og verdiløs (Janoff-Bulman, 1985; Jehu, 1988; Peterson og Seligman, 1983).

Barns videre utvikling påvirkes av foreldrenes vedvarende konflikter

Barns problemer varer minst så lenge som de konfliktfylte forhold mellom de voksne vedvarer, men de kan også komme til å prege barnet i mange år etter at forholdene og konfliktene synes avklaret. Økende mengde dokumentasjon peker i retning av at foreldres konflikter og splid har negativ virkning på barnets videre utvikling. Barn som utsettes for foreldres vedvarende uoverensstemmelser, kan få betydelige problemer følelsesmessig, atferdsmessig og sosialt (Emery, 1994; Hetherington, 1993; Schaffer 1990; Wallerstein og Blakeslee, 1989).

Kombinasjonen av mange barns negative atferdsmønster i forbindelse med foreldrenes konfliktfylte skilsmisse, og nedsatt omsorgsfungering fra foreldrenes side, kan ofte føre til en ond sirkel. Barnets atferd blir stadig mer negativ, foreldrenes omsorg blir mer tvangspreget, og barnet blir enda vanskeligere (Patterson, Capaldi og Bank, 1990).

Vedvarende sinne og konflikter mellom foreldrene har spesielt sterk innvirkning på barn. Slike opplevelser kan på helt avgjørende måter virke inn på barns opplevelse av det følelsesmessige klima i familien. Videre virker slike opplevelser inn på barnets kapasitet til å regulere egne følelser og egen atferd. Det synes å lære måter å håndtere konflikter og spenninger, måter som i det lange løp ikke er heldig for dets videre mentale og relasjonelle utvikling (Cummings og Davies, 1994; Grych og Fincham, 1990).

Foreløpig er det likevel ikke klar forskningsmessig dokumentasjon for i hvilken grad slike belastninger i barndommen gir seg utslag overfor den neste generasjon, men så langt synes det sannsynlig at slike sammenhenger er tilstede (Dunn, 1994; Glenn og Kramer, 1985; Wallerstein og Blakeslee, 1989).

Det er store individuelle forskjeller i barns ulike måter å håndtere påkjenninger innen familien. Ved siden av alder, kjønn, temperament, bakgrunn, andre støttepersoner, er det fortsatt mye ukjent om årsakene til hvorfor noen barn åpenbart lider sterkt under foreldrenes konflikter mens andre barn mestrer det at foreldrene strides. Men selv fravær av reaksjoner, bør ikke forlede foreldre og andre til å tro at slike stridigheter ikke påvirker barnet negativt på lengre sikt.

Konfliktreduksjon og utvikling av samarbeid ved mer kunnskap

Katz og Gottman (1997) fant at barn ble beskyttet mot foreldrenes konflikter når foreldrene - i det minste en av dem - viste en varm omsorg, ga barnet mye positiv støtte, og unnlot å avvise barnet. Dessuten syntes barns fungering å avhenge av hva slags oppfatninger foreldrene hadde om sine egne følelser og holdninger til barnets følelsesuttrykk.

Barns opplevelse av ubehag letter når de ser at foreldrene løser sine stridigheter (Reiter og El-Sheikh, 1996). Barnas bekymringer blir redusert når de blir forklart at foreldrenes konflikter ikke har langvarige eller alvorlige konsekvenser, selv om konfliktene ikke blir løst (Cummings og Wilson, 1997).

De aller fleste foreldre har de beste ønsker for sine barn. Det er derfor sannsynlig at økt kunnskap og oppmerksomhet på barnas behov, kan bevirke til en økt omsorgsfungering fra foreldres side selv om de er i konflikt med hverandre. I USA er det i de senere år igangsatt mange informasjons- og opplæringstiltak for foreldre i forbindelse med deres skilsmisse (Salem et al, 1996, Blaisure og Geasler, 1996, Arbuthnot et al, 1997, Kramer et al, 1998; Peterson og Steinman, 1994).

Ved Kirkens familierådgivning i Asker og Bærum har en utviklet en modell for å kunne bistå foreldre som sliter med fastlåste samværskonflikter om sine barn (Kirkens familierådgivning, 1995).

Konklusjoner

Barn kan bli sterkt og smertelig belastet av sine foreldres vedvarende konflikter og stridigheter. En rettssak mellom foreldrene medfører ofte at konfliktene mellom foreldrene forsterkes, og reduserer omsorgen for barnet.

Dersom barnet blir tynget av foreldrenes problemer over lengre tid, kan dette medvirke til skjevutvikling hos barnet. Slike utviklingsforstyrrelser kan gi seg utslag på ulike områder. Konsekvensene kan nedfelle seg varig i barnets personlighet.

Mange barn får lojalitetsproblemer overfor sine foreldre dersom foreldrene ikke aktivt fritar dem for slikt ansvar.

Ved en aktiv ansvarsbevisst holdning fra foreldrenes side kan barnet bli lettet for denne byrden. Informasjon til og opplæring av foreldre kan i mange tilfelle bidra til at foreldrene raskere blir i stand til å ivareta barnets behov.

Til dokumentets forside