NOU 1999: 13

Kvinners helse i Norge

Til innholdsfortegnelse

2 Kvinners levekår, livsløp og helse

Endringer i et generasjonsperspektiv

Kari Skrede, Statistisk sentralbyrå

Del I: Levekår i tre kvinnegenerasjoner 1

Mitt tema er levekår i tre kvinnegenerasjoner. Jeg har valgt å nærme meg generasjonsbegrepet indirekte, ved at jeg tar utgangspunkt i aldersmessig mer avgrensete grupper i form av fødselskohorter. Kohort betegner i sin opprinnelige betydning navnet på en enhet innen en romersk hæravdeling og betyr de som marsjerer i takt. I demografi og samfunnsvitenskap brukes kohortbegrepet om en gruppe individ som fra et felles utgangspunkt gjennomlever sitt videre livsløp i samme kronologiske tid. Fødselskohorten er sentral i denne sammenhengen, fordi den består av en gruppe personer som gjennomlever sitt biologiske livsløp i samme historiske tidsrom. Derfor er kjennetegnene kohort, alder og periode sentrale begreper når vi skal beskrive sosiale endringsprosesser, og sosiale endringsprosesser er et naturlig sted å begynne når vi skal se på karakteristiske trekk ved rammebetingelser og levekår for generasjonenene som utgjør kvinnebefolkningen i dagens Norge.

Jeg legger her hovedvekten på materielle sider av levekårene, spesielt rammebetingelsene for materielle levekår. Rammebetingelser og mulighetene for den enkelte til å forme sine levekår har en sentral plass, enten vi er opptatt av beskrive levekårsulikheter i en gitt befolkning på et gitt tidspunkt, eller om oppgaven er å beskrive endringer i levekår over et lengre tidsrom for de generasjonene som utgjør dagens befolkning. Uansett om vi ser på ett eller begge kjønn, er dagens befolkning sammensatt av fødsels- kohorter som befinner seg i ulike livfaser og stadier av livsløpet. De har også gjennomlevd ulike livsløpsfaser under skiftende historiske og sosiale rammebetingelser. Dette har preget valgmuligheter, valg og levekår i de enkelte livsløpsfasene, samtidig som valg og tilpasninger i en fase av livsløpet bidrar til å sette rammer for det seinere livsløpet.

2.1 Livsløpsfaser, ekteskap og barn – stor variasjon i livsløpsmønsteret

Vi vet at det har skjedd store endringer i kvinners deltakelse i utdanning og yrkesliv i løpet av etterkrigstida, og at disse endringene har vært særlig markerte i de siste tjuefem årene. Jeg skal seinere komme mer konkret tilbake til hva dette har betydd for ulike generasjoner av kvinner. Men også de familiemessige sidene av kvinners liv har endret seg mye over de ulike fødselskullene/kohortene som i dag utgjør den voksne kvinnebefolkningen.

Selv om det etterhvert er tynnet kraftig ut i de store kvinnekullene som ble født tidlig i dette århundret, utgjør kvinnene som er født før 1915 fortsatt en ganske stor gruppe i den samlete kvinnebefolkningen. Ved årsskiftet 1994/1995 var det omlag 115   000 kvinner i befolkningen som var 80 år og eldre (Statistisk sentralbyrå 1996a). Det er mange nok til at det fortsatt har mening å ta disse fødselskohortene med når vi skal beskrive noen hovedtrekk i levekår og livsløp for ulike nålevende generasjoner i den norske kvinnebefolkningen.

Tabell 2.1 viser de betydelige endringene som har skjedd mht. giftemål og barnetall. Kvinnekohortene som ble født i perioden 1900- 1915 giftet seg gjennomgående relativt seint. Gjennomsnittsalderen ved førstegangs ekteskap var mellom 27 og 28 år. Omlag en tredjedel var fortsatt ugift ved 30 årsalder, og det var en ganske høy andel av fødselskullene som fortsatt var ugift ved 40 års- alder. Selv om en del giftet seg etter 40- års alder, var det også en ganske høy andel i disse årskullene som aldri giftet seg. Blant de gjenlevende kvinnene fra disse fødselkullene var det omlag 13 prosent ugifte pr. 1. 1. 1995 (Statistisk sentralbyrå 1996a, op.cit.).

Tabell 2.1 Fødselskohorter av kvinner 1900-1960: A. Andel ugifte (i prosent) ved utvalgte alderstrinn1). B. Gjennomsnittlig antall barn (kohortfruktbarhet) født pr. kvinne innen 19932).

Fødsels-kohort A. Andel ugifte B. Gjennomsnittligantall barn
20 år 24 år 30 år 40 år
1900 86 59 33 21 2,12
1905 87 62 36 19 1,96
1910 89 66 33 15 2,04
1915 91 62 28 12 2,14
1920 88 58 22 13 2,22
1925 88 50 18 11 2,29
1930 84 45 12 10 2,49
1935 80 31 10 5 2,57
1940 71 29 10 5 2,44
1945 70 32 10 5 2,21
1950 70 32 12 (10) ved 38 års alder 2,07
1955 70 40 20 (18) ved 33 års alder 1,87
1960 80 55 (42) ved 28 års alder 1,40

Kilder: 1) Fødselskohortene 1900-1940: Tabell 1, Bjøru og Sørensen (1983), Primærkilder: Folkemengdens bevegelse 1911-1976, NOS A 980, Statistisk sentralbyrå 1978. Fødselskohortene 1945-1960: Familie- og yrkesundersøkelsen 1988 (Blom, Noack og Østby. 1993).

2) Brunborg, Helge og Svenn-Erik Mamelund: Kohort- og periodefruktbarhet 1820-1993, Rapporter 94/27, Statistisk sentralbyrå

«De harde tretti-åra» – utsatt familieetablering

Fødselsmønsteret ble påvirket av at kvinnene gjennomgående giftet seg relativt seint. Kvinnene var godt voksne ved første barnefødsel, samtidig som fødslene strakte seg utover helt til slutten av den biologiske fruktbarhetsperioden. Fødselstallet for kvinner i 40 -45 årsalder var betydelig høyere enn det er i dag, og det var relativt vanlig med store barneflokker. Men samtidig var det ganske mange av kvinnene i disse fødselskullene som ikke fikk egne barn. Jeg har tidligere anslått andelen barnløse kvinner i disse fødselskohortene til mellom en tredjedel og en fjerdedel (Skrede 1994a). En viktig årsak var selvsagt at det var ganske mange kvinner som ikke giftet seg. Men det var også en betydelig andel av de gifte kvinnene som forble barnløse (Dyrvik 1976).

Tabell 2.1 (kolonne B) viser at det gjennomsnittlige barnetallet i disse fødselkullene (kohortfruktbarheten) var relativt lav. Kvinnene som ble født i begynnelsen av dette århundre fikk ikke mange nok barn til at de reproduserte sitt eget antall, mens de som ble født fra rundt starten på første verdenkrig fram til slutten av 1920-årene, hadde en kohortfruktbarhet som i gjennomsnitt lå noe over reproduksjonsgrensen på 2,1 barn (Brunborg 1975, Brunborg og Mamelund 1994).

Den høye giftermålsalderen i mellomkrigstida må sees i sammenheng med de økonomiske konjunkturene. Utsettelse av familietableringen var en vanlig form for mestring av de vanskelige økonomiske rammebetingelsene i mellomkrigstida. Det førte også til at barnefødslene ble utsatt. Fruktbarhetsfallet i 1930-åra var i likhet med fruktbarhetsnedgangen fra midten av 1970-tallet fram til midten av 1980-tallet, først og fremst en utsettelse av fødsler som ble realisert seinere i livsløpet. Men fordi mange kvinner var ugifte og fordi mange kvinner var godt voksne før de kom i gang med fødslene, ble det gjennomsnittlige barnetallet for disse kvinnekohortene relativt lavt.

Synkende giftealder og tidlige barnefødsler

Dette endret seg radikalt for kvinnekohortene som ble født i perioden 1920 fram til 1950. Disse fødselskullene startet familieetableringen tidlig i livsløpet. Gjennomsnittlig giftermålsalder og alder ved første barns fødsel var synkende i hele etterkrigstida fram til begynnelsen av 1970-åra. I fødselskohortene fra 1930 og 1940-åra er det også en mye høyere andel av kvinnene som både giftet seg og som fikk barn enn det var i kvinnekohortene som ble født tidlig i dette århundret. Ni av ti kvinner i disse kullene giftet seg før de var fylt tretti og ved førti-årsalder var det bare fem prosent som ikke var gift eller tidligere gift..

Tabell 2.2 Medianalder i år ved karakteristiske livsløpsoverganger. Fødselskohorter av menn og kvinner

Livsløpovergang1 I2 II3 III IV
Menn
1921 19,8 (28,3) 28,3 30,4
1931 18,3 (26,0) 26,0 27,8
1941 17,6 (24,8) 24,8 26,4
1945 21,5 23,9 24,1 25,6
1960 21,1 23,2 28,0 27,9
Kvinner
1945 20,0 21,9 22,0 23,6
1950 19,5 21,1 21,7 23,1
1955 19,0 20,7 22,4 24,8
1960 19,2 20,6 24,7 26,8
1965 19,4 20,7
1968 19,0

Kilde: 1) Livsløpoverganger: Alder er regnet etter år ved utgangen av kalenderåret    I)     Forlater opprinnelsesfamilien 1. gang    II)      1. samliv    III)  1. giftermål    IV)  1. barns fødsel 2) Merk at Yrkeshistorieprosjektet registrerte flyttinger ned til en måned, mens Familie- og yrkesundersøkelsen     satt grensen ved 3 måneder. 3) Ugift samboerskap ble ikke systematisk registrert i Yrkeshistorieprosjektet.

Samtidig sank det gjennomsnittlige barnetallet i de enkelte familiene, ved at de fleste kvinnene sluttet å føde barn lenge før de var ute av fødedyktig alder. Barnefødslene ble konsentrert om en mye kortere periode av livsløpet enn tilfelle var for mødrene i de forutgående kvinnegenerasjonene. På grunn av at så mange i disse årskullene fikk barn, ble likevel kohortfruktbarheten for disse kvinnekohortene betydelig høyere enn for fødselkohortene fra det tidlige delen av dette århundret. Kohortfruktbaheten var stigende helt fram fødselskullet fra 1934, som fikk 2,578 barn i gjennomsnitt (Brunborg og Mamelund op.cit.). Kohortfruktbarheten sank noe for de etterfølgende fødselkullene fra andre halvdel av 1930-tallet og fra 1940-tallet. Men som vi ser av tabell 1 har også kvinnene i disse fødselskullene et gjennomsnittlig barnetall i overkant av reproduksjonsgrensen på 2,1 barn.

Ekteskapet og det første barnet kom også tidligere og tidligere i livsløpet. Tre av ti kvinner i disse årskullene var gift før de var fylt tjue år. Alle som er gamle nok til å huske tilbake til denne aktive giftemålsperioden fra 1950- og 1960-tallet, vet jo at det også var slik at det første barnet gjerne ikke var så langt unna når ekteskapet ble inngått. Det var nokså vanlig at det første barnet ble født relativt kort tid etter bryllupet. Data fra Fruktbarhetsundersøkelsen 1977 viste at det var en betydelig andel kvinner i disse fødselskullene som allerede var gravide da de giftet seg (Skrede og Sørensen 1983).

«Girskiftet» i familieetableringen

Tidlig på 1970-tallet snudde imidlertid denne utviklingen. Fødselskohortene fra det tidlige 1950-tallet brøt trenden mot stadig tidligere ekteskap og barnefødsler, og samboerskapet gjorde for alvor sin inntreden i familieetableringsmønsteret. I disse fødselkohortene ble det formelle ekteskapet utsatt, og det ble i økende grad vanlig å ha en periode i ugift samliv før det formelle ekteskapet. Det ble etter hvert en markert utsettelse av barnefødslene.

Tabell 2.2 illustrerer de omfattende endringene i familieetableringsmønsteret over fødselkohortene fra 1920 fram til 1960. Tabellen kombinerer data fra Yrkeshistorieprosjektet ved INAS (som omfatter menn fra årskullene 1921, 1931 og 1941) og Familie- og yrkeundersøkelsen som omfatter kvinner og menn fra utvalgte fødselkohorter 1945 -68. For de eldste fødselkohortene har vi denne typen data bare for menn. Kvinner og menn fra de enkelte fødselskohortene følger imidlertid i stor grad de samme trendene i familieetableringsmønsteret, bortsett fra at kvinnene i de enkelte fødselkohortene i gjennomsnitt er noe yngre enn mennene når de gifter seg og når de får det første barnet.

Tabellen viser de markerte endringene først mot lavere og lavere alder ved giftemål og første barnefødsel fram til og med 1950-fødselskullet, fulgt av en tilsvarende markert stigning for de yngste fødselkullene. For kvinnene i 1960-kohorten var medianalderen ved første barns fødsel hele 3,7 år høyere enn for kvinnene i 1950-fødselskohorten. Tallene i tabell 1 viser at alle fødselkohortene av kvinner født mellom 1915 og 1950 nådde reproduksjonsnivået på 2,1 barn innen 1993. Utviklingen er mer usikker for de yngre kullene. Ved 38-års alder hadde kvinnene i 1955- kohorten fått 1,87 barn i gjennomsnitt, mens de fem år yngre kvinnene i 1960 kohorten i gjennomsnitt hadde fått 1,4 barn i 1993.

Vi kan supplere disse tallene fra 1993 med ferske tall som inkluderer fruktbarshetutviklingen for yngre og eldre fødselskohorter av kvinner fram til august 1998. Statistisk sentralbyrå startet i 1998 et nytt prosjekt basert på registeranalyser av en oppdatert fødselsfil. De første resultatene fra prosjektet er publisert i Lappegård (1998). Analysene viser at de førstegangsfødende er blitt stadig eldre det siste tiåret. I fødselskullet fra 1960 hadde knapt 75 prosent av kvinnene fått sitt første barn innen de fylte 30 år, mens andelen med barn ved 30 års alder var gått ned til vel 71 prosent i fødselskullet fra 1965. I fødselskullet fra 1960 var knapt 16 prosent av kvinnene barnløse da de passerte 35-årsalder. Noen av disse vil nok få barn seinere i livsløpet. Men det er neppe realistisk at 1960 kohorten vil nå igjen det lave nivået barnløse i kohortene fra 1935 – 1950 , hvor andelen ved 45-årsalder var i underkant av ti prosent. Utviklingene for de yngre kohortene av kvinner født etter 1965 peker også helt klart i retning av en høyere andel barnløse.

En annen interessant trend i fødselsmønsteret er at flere stopper etter ett barn, samtidig som det også er en tendens til økning i tredjebarnsfødslene. Blant kvinner født i 1940 var det 19,8 prosent som hadde enten ingen eller ett barn det året de fylte 40 år, mens det for dagens 40-årige kvinner (1957-kohorten) var 26,6 prosent. Ved 45 års alder vil kvinnene stort sett ha fått de barna de kan regne med å få over livsløpet. Andelen som nøyet seg med to barn var jevnt økende fra 1935 kohorten til 1950 kohorten, hvor 45,5 prosent stoppet ved to barn. Utviklingen peker i retning av et klart fall i denne andelen i yngre kohorter, hvor en kan se en tendens til økning i tredjebarnsfødselene for kvinner i 35 -40 års alderen.

Det er er for tidlig å felle noen endelig dom over kohortfruktbarheten i i de yngre kvinnekohortene. Men vi kan allerede nå slå fast en annen konsekvens av de utsatte barnefødelene som helt sikkert kommer til å prege levekårene for disse kvinnekohortene i årene framover, og som samtidig bidrar til å gi en generasjonsmessig sterk kontrast til kvinnekohortene fra 1930-og 1940-tallet. De utsatte barnefødselene fører til at mange kvinner i fødselskohortene fra 1960-tallet fortsatt vil være småbarnsmødre til langt opp i førtiårene, mens kvinnene i de forutgående generasjonene i stor grad hadde avsluttet småbarnsfasen før de var fylt førti.

Prevensjonsrevolusjonen og velferdsstaten

De markerte endringene i giftemål og fødselsmønster er en del av de store sosiale og økonomiske endringene som skjedde i etterkrigtida. Demografiske endringsprosesser er resultatet av et samspill mellom økonomiske og sosiale rammebetingelser og enkeltmenneskers valg og tilpasninger. I forhold til de store endringene som har skjedd i kvinners livsløp og levekår i etterkrigstida er det to forhold som bidro avgjørende:

Framveksten av velferdsstaten og den økonomiske og sosiale utviklingen utover i etterkrigstida er selvsagt en sentral del av endringsprosessene, som jeg skal komme nærmere tilbake til i de neste avsnittene. Men før vi forlater de demografiske endringene er det naturlig å nevne en annen viktig endring som bidro skjellsettende til endrete rammebetingelser. Introduksjonen av den nye prevensjonsteknologien med P-pillen og spiralen midt på 1960-tallet førte til at kvinner fikk en større kontroll over egen fruktbarhet enn tidligere. De nye prevensjonsmidlene var både kvinneadministrerte og samleieuavhengige. De ga bedre muligheter til å planlegge fødselene og førte også til at andelen «ikke-planlagte» svangerskap sank. Konsekvensen av dette ser vi i fødselsmønsteret i de ulike kvinnekohortene som var i fruktbar alder da de nye prevensjonsmidlene ble introdusert. For de unge kvinnene som ennå ikke hadde fått barn ble fødselene gradvis utsatt. For de litt eldre som allerede hadde fått barn, bidro prevensjonsmidlene til å avkorte barnefødselperioden. Småbarnsfasen ble konsentrert til en kortere periode av livsløpet enn det som var vanlig i de forutgående kvinnegenerasjonene (Østby 1983).

Figur 2.1 *Hentet fra Skrede 1994a, figur 1.2, s. 38.

Figur 2.1 Andel av fødselskohorten med høyeste utdanning på videregående skole og universitetsnivå etter fødselsår og kjønn. Fullstendige fødselskohorter, kvinner og menn. 1990.

Kilde: Individdata fra Utdanningsregisteret og Folketellingene 1960-1990, bearbeidet av Sørlie (1993).

2.2 Velferdsstaten i den tidlige etterkrigstida: En politikk for mødrene – en annen for døtrene

I en drøfting av den norske velferdstatens utvikling og betydning for kvinners levekår, må det skilles mellom to faser. For enkelhets skyld begrenser jeg meg her til etterkrigstida, selv om grunnlaget for den politikken som ble ført var lagt allerede i slutten av mellomkrigstida. Den første fasen går fram til midten av 1960-tallet – og kanskje er det ingen tilfeldighet at skiftet skjer omtrent samtidig med at de nye prevensjonsmidlene kommer på markedet.

I politiske dokumenter som behandler oppbyggingen av den norske velferdsstaten i den tidlige etterkrigstida, eksisterer knapt ordet «kvinnepolitikk". Men indirekte førte likevel en velferdsstaten en kvinnepolitikk, og den gav et tvetydig budskap: Det ble ført én politikk for mødrene og en annen for døtrene: Politikken for mødrene stod trygt tuftet på den funksjonsdelte kjernefamiliens grunn. De to første ti-årene av etterkrigstida kan generelt beskrives som husmormodellens glansperiode (Skrede 1984). Det var et viktig mål i oppbyggingen av (det sosialdemokratiske) velferdssamfunnet at én inntekt skulle være nok til å brødfø en familie. Det som tidligere hadde vært forbeholdt en liten befolkningsgruppe i embetsstanden og det bedrestilte borgerskapet skulle nå bli en realitet for hele befolkningen. Det skulle bli slutt på kvinneslitet. Mor skulle få anledning til å vie seg familiens ve og vel i moderne og lettstelte hjem. Indeksfamiliens levekår ble bestemmende både for fagbevegelsens lønnskrav og myndighetenes økonomiske politikk. De viktigste virkemidlene var finanspolitikken (skatte-, kreditt- og subsidiepolitikken) og boligpolitikken, der etableringen av Husbanken sammen med lavrentepolitikk og kredittregulering var grunnstammen for sikre folk flest en rimelig og hensiktsmessig bolig.

Økt satsing på utdanning og utjevning av befolkningens adgang til utdanning var en annen av de viktige bærebjelkene i oppbyggingen av det norske velferdssamfunnet i etterkrigstida. Det var et mål for utdanningspolitikken å utjevne forskjellene i adgangen til videregående utdanning etter sosial bakgrunn og bosted. Forskjellene etter kjønn hørte også med i i dette bildet, velferdsstatens døtre skulle også gis mulighet til å utdanne seg videre etter folkeskolen.

Utdanning for flere – etterhvert også for jentene

Formelt sett hadde mulighetene til utdanning lenge vært nesten like for kvinner og menn. Av generasjonene som som vokste opp i mellomkrigstida var det likevel få både av kvinner og menn som fikk noen form for videregående utdanning etter folkeskolen. Reelt sett var mulighetene betydelig mer begrenset for jenter enn for gutter. I årskullene som ble født før og under krigen var det markerte ulikheter etter kjønn i andelen som fikk utdanning utover den obligatoriske skolegangen

Vi ser av figur 2.1 at dette endret seg radikalt for fødselskullene som ble født seinere i etterkrigstida. Allerede i fødselsskullet 1941 er andelen kvinner med utdanning på minst videregående skolenivå kommet opp i nesten en firedel. 12 prosent av kvinnene har også universitets- og høgskoleutdanning. I dette årskullet ligger mennene fortsatt godt foran kvinnene, men for årskullene som ble født på 1950-tallet og seinere, endret også dette seg. I fødselsårskullet 1961 er det relativt flere kvinner enn menn som har utdanning på universitets- og høgskolenivå (26 mot 22 prosent), selv om det fortsatt er en noe større andel av mennene som har utdanning på videregående skolenivå (knapt 64 mot knapt 60 prosent). Denne tendensen opprettholdes i fødselkullene etter 1961. Eksempelvis hadde 22 prosent av kvinnene i fødselskullet 1965 utdanning på universitets- og høskolenivå ved utgangen av 1993, mens tilsvarende andel for mennene var 17 prosent (Skrede, 1999 under arbeid).

Dagens unge kvinner har minst like lang utdanning som jevnaldrende menn. På universitetene har jentene i flere år vært i flertall blant de nye studentene, og de siste åra har det også vært kvinneflertall blant studentene totalt. Likhet i utdannings lengde betyr likevel ikke at menn og kvinner stiller likt i utdanningskvalifikasjoner. Det er fortsatt betydelige forskjeller mellom mellom menn og kvinner i valg av utdannings type og retning. Kjønnsforskjellene i valg av utdanning har betydning for mulighetene på arbeidsmarkedet, der i vi fortsatt har stor grad av atskilte arbeidsmarkeder for kvinner og menn.

Lokket rasler på trykkokeren – døtrene blir mødre

Den store utdanningsrevolusjonen for jentene tok først av for alvor i 1970-åra da årskullene fra 1950-tallet meldte seg til videregående utdanning. Men grunnlaget for denne revolusjonen var lagt tidligere. Også 1960-åra representerte en utdanningsmessig revolusjon i Norge. Antallet studenter på universitetene og høgskolene i Norge ble mer enn fordoblet. Totalt sett økte samlet antall norske studenter ved universiteter og høgskoler i Norge og i utlandet fra knapt 14   000 i 1961 til over 28   000 i 1968. Kvinneandelen blant studentene var også sterkt økende, fra 17 prosent i 1961 til nesten 23 prosent i 1968. Det var også en betydelig vekst i tallet på studenter innen profesjonsrettet utdanning, hvor lærerskoler og sykepleieutdanning lenge hadde vært viktige utdanningsveier for jenter.

Veksten i antall kvinner som tok lang utdanning var i seg selv en viktig indikator på at endrete holdninger til yrkesaktivitet og likestilling var begynt å gjøre seg gjeldende på mer bred front i de unge kvinnegenerasjonene i 1960-åra. I ettertid er det lett å se at at dette etterhvert undergrov grunnlaget for å opprettholde den tvetydige kvinnepolitikken fra den første etterkrigstida. Mødrepolitikken og døtrepolitikken lå på en klar kollisjonskurs. Men da det var først da de eldste døtregenerasjonene fra etterkrigstida selv var i ferd med å bli mødre, at lokket for alvor begynte å rasle på trykkokeren, og behovet for å revurdere kvinnepolitikken meldte seg for fullt på den offentlige arenaen.

Likestillingsideologien revurderes: fra kvinners rett til samfunnets ansvar

Gjennom 1960-åra fikk endrete synspunkt på kvinnenes samfunnsmessige oppgaver og holdninger til likestilling etterhvert sterkere gjennomslag i den offentlige debatten. I én forstand var dette «gamle» tema fra den politiske dagsorden. Kvinnesak og kvinners rett til å velge utdanning og yrke og til økonomisk selvstendighet hadde vært hete debatt-tema tidligere, både i slutten av forrige århundre og i mellomkrigstida, spesielt i tilknytning til den såkalte «innskrenkningssaken» 2 . Men mens tidligere debatter hadde hatt fokus på kvinners rett til å velge som en privatsak, skiftet debatten i 1960-åra perspektiv mot en sterkere vekt på samfunnets ansvar for å legge forholdene til rette.

For kvinnene i mellomkrigstida var valget for mange et «enten/eller valg»: Enten lønnet arbeid eller familie. Normen i innskrenkingsvedtaket påvirket flere enn dem det formelt gjaldt for. Gifte kvinner skulle ikke ta jobbene fra andre som trengte dem bedre. Ønsket hun likevel å kombinere familieansvar med yrkesaktivitet, var det hun selv som var ansvarlig for å finne ordninger som fikk hverdagen til å fungere, f.eks. ved å ansette hushjelp. I den tidlige etterkrigstida var dette fortsatt en mulighet til stabil hjelp i hjemmet. Men denne muligheten forsvant etterhvert utover i 1950- og 1960-åra. Velferdsstatens unge døtre hadde andre planer enn å være hushjelp i andres hjem for en luselønn. Kravene om et sterkere engasjement fra samfunnets side om å legge forholdene til rette for en reell likestilling ble stadig sterkere i den offentlige debatten, etterhvert også i flere av de politiske partiene. Ikke minst var den «nye kvinnebevegelsen» både innenfor og utenfor de politiske partiene en viktig pådriver i denne sammenhengen. Utviklingen førte til at likestilling og kvinnesak fikk politisk legitimitet på bredere front.

2.3 Velferdsstatens fase II – desentralisering og kvinnearbeidsplasser

Jeg har i en tidligere artikkel beskrevet Norge ved inngangen til 1970-åra som et Annerledesland (Skrede 1994b). Kvinnene var i klart mindretall i den norske arbeidstyrken, og sysselsettingsfrekvensene for kvinner i Norge var betydelig lavere enn i de andre nordiske land. Årsaken til dette var først og fremst at de gifte kvinnene i Norge skilte seg ut med lavere deltakelse i lønnet arbeid enn både sine nordiske medsøstre og gifte kvinner i de fleste andre europeiske land. Data fra folketellingene 1970 for en større gruppe av europeiske land, samt USA og Canada (ECE-området) plasserer Norge klart i gruppen av land med lavest yrkesdeltakelse blant gifte kvinner. Bare Irland, Nederland og Italia lå lavere i 1970 (Skrede 1986).

1970-åra: frigjorte hender og kvinnevennlig arbeidsmarked

1970-åra brakte med en sterk vekst i de gifte kvinnenes deltakelse i lønnet arbeid (Bjøru 1981, Bjøru og Sørensen 1983, Skrede 1986, Skrede og Tornes 1986). Årsakene til den sterke veksten må søkes på flere plan: Den revurderte likestillingspolitikken bidro i første omgang mest med ideologisk legitimering, de praktiske tiltakene og reformene kom først seinere. Den økte tilgangen av unge, velutdannete kvinner hadde betydning. Den synliggjorde arbeidskraftressursen som kvinnene representerte, samtidig som den også synliggjorde behovet for en politikk som tilrettela for en kombinasjon av lønnsarbeid og småbarnsomsorg. Men økningen i de gifte kvinnenes deltakelse i lønnet arbeid var langtfra begrenset til de unge, velutdannete småbarnsmødrene. I løpet av dette ti-året var det en markert økning i andelen som deltok i lønnet arbeid innen alle generasjonene av voksne kvinner født etter 1920. Forutsetningene for denne veksten fantes både på etterspørselsiden og på tilbudssiden av arbeidsmarkedet.

1970-åra brakte med seg en sterk ekspansjon i de «kvinnevennlige» delene av arbeidsmarkedet, spesielt innen velferdstatsyrkene i helse- og omsorgsektoren. Velferdsstatens ekspansjon i denne perioden er beskrevet som «den offentlige revolusjonen» (Tarschys 1978). Ved at veksten skjedde desentralisert, på kommunalt og fylkeskommunalt nivå, bidro den også til å skape lønnsarbeidsplasser for kvinner regionalt, hvor dette tidligere hadde vært mangelvare. Veksten i omsorgsyrkene innebar en delvis overgang til lønnsarbeid for arbeid som tradisjonelt hadde vært kvinners arbeid uten lønn i familien. De voksne kvinnene med husmorerfaring ble en viktig ressurs i dette arbeidsmarkedet. Det var også vekst i den tjenesteytende delen av den private sektor, med varehandelen som det mest typiske eksempel.

tilbudssiden møtte dette ekspansive arbeidsmarkedet ikke bare unge småbarnsmødre, men også godt voksne kvinner fra kvinnegenerasjonene som selv var født på 1920 og 1930-tallet. Dette var kvinner som hadde vokst opp og stiftet familie i de tidlige etterkrigsåra. Som vi så foran, hadde disse kohortene gjennomgående giftet seg tidlig og fått sine barn relativt konsentrert tidlig i livsløpet. Småbarnsperioden var i stor grad avsluttet i god tid før de fylte førti år. Sett i et livsløpsperspektiv innebar dette at disse kvinnene igjen var aktuelle for arbeidsmarkedet i 1970 åra. Disse «frigjorte hendene» passet som hånd i hanske til arbeidsmarkedsendringene på 1970-tallet.

For det første var de gifte kvinnene den eneste arbeidskraftreserven som fantes på 1970-åras ekspansive arbeidsmarked. I motsetning til tidligere perioder var det ingen arbeidskraftreserve å hente fra ugifte kvinner. Største delen av den voksne kvinnebefolkningen var gift eller tidligere gift. De unge, ugifte kvinnene var nå i stor grad under utdanning. De gifte kvinnene var en fleksibel arbeidskraftreserve, blant annet ved at de var innstilt på å arbeide deltid. Dette passet i mange tilfelle svært godt for arbeidsgiveren.

1980-åras arbeidsmarked : Vekst og stabilisering

Kvinnene styrket sine posisjoner på arbeidsmarkedet gjennom 1980-åra. Totalt sett økte antall sysselsatte kvinner med ca. 129   000, mens antall sysselsatte menn gikk ned med ca. 30   000. Yrkesfrekvensene økte sterkt for unge gifte og samboende kvinner, aller sterkest for kvinner med barn. Yrkesfrekvensene for gifte og samboende kvinner med barn under 16 år økte fra 62 prosent i 1980 til 77 prosent i 1990. Det skjedde også endringer i arbeidstidsmønsteret. Det var en markert økning i andelen småbarnsmødre som arbeidet heltid, også blant flerbarnsmødrene. I 1990 arbeidet hver andre småbarnsmor 30 timer eller mer pr. uke. Gjennom 1980-åra har mødrene styrket og befestet sin stilling på arbeidsmarkedet (Kjeldstad og Lyngstad 1993).

Figur 2.2 *Tilsvarer figur 3.1 i Skrede og Ryen (1999)

Figur 2.2 Andel vanligvis sysselsatt.

Kilde: Levekårsundersøkelsene 1980, 1991 og 1995

Denne økningen skjedde på et arbeidsmarked som ikke var like gunstig som i 1970-åra, ihvertfall ikke gjennom hele 1980-tallet. Den viktigste årsaken til at kvinnene likevel styrket sin stilling på arbeidsmarkedet i denne perioden, ligger etter alt å dømme i at kvinnene selv hadde bedret sine kvalifikasjoner gjennom utdanning og yrkeserfaring. De høye yrkesfrekvensene for småbarnsmødrene må imidlertid også sees i sammenheng med utbyggingen av tiltak for å lette mulighetene for å kombinere barneomsorg med lønnet arbeid. De ideologiske endringene i likestillingspolitikken fra 1970-åra ble på 1980-tallet fulgt opp i praktiske tiltak i mye sterkere grad enn tidligere.

Gjennom 1980-tallet ble permisjonsrettighetene ved fødsel betydelig forbedret. Antallet barnehageplasser økte sterkt, ikke minst ved at endrete retningslinjer åpnet for privat barnehagedrift i større skala enn tidligere. Dagens permisjonsrettigheter gjør det nå mulig for mødrene å opprettholde tilknytningen til arbeidslivet i et ganske langt tidsintervall i tilknytning til hver fødsel. Når navlestrengen til jobben ikke er kuttet, blir også avbruddsperiodene kortere enn det de var i tidligere kvinnegenerasjoner. Sannsynligvis finner vi her én av forklaringene på at yrkesaktivitet og utdanning i dag har liten betydning for hvor mange barn kvinnene får (Noack og Rønsen 1994).

2.4 Kvinners levekår i dag – hvor har disse endringene ført oss?

Det er ikke lenger store forskjeller i menns og kvinners deltakelse i lønnet arbeid. Forskjellen er minst i aldersgruppene mellom 30 og 50 år, hvor yrkesdeltakelsen er på topp både for kvinner og menn. I disse aldersgruppene tilsvarer sysselsettingsnivået for kvinner 85 prosent av nivået for menn, mot 80 prosent i befolkningen 16–79 år som helhet. Blant de voksne kvinnene er det først og fremst forskjell mellom eldre og yngre kvinner og liten forskjell etter sivilstand. Forskjellene mellom menn og kvinner blir riktignok noe større når vi tar hensyn til arbeidstiden. Deltidsarbeid er fortsatt mest vanlig blant kvinnene. I 1990 var omtrent halvparten av de sysselsatte kvinnene i deltidsarbeid, mens dette gjaldt bare hver tiende mann. Figur 2.2 summerer opp den markerte sysselsettingøkningen som har funnet sted fra 1980 fram til midten av 1990-årene innen ulike ti-årskohorter av kvinner.

Figur 2.3 *Hentet fra Skrede 1995, figur 1, s.129.**Nettoinntekt tilsvarer nettoinntekt ved skattberegningen,
 evt. for inntekter som faller under grensen til statsskatt nettoinntekt
 ved kommuneskattelikningen, evt. for lavere inntekt pensjonsgivende
 inntekt.

Figur 2.3 Kvinnenes andel av totalt opptjent inntekt for ektepar etter hovedinntektstakers alder**. 1977, 1982, 1986 og 1991.

Kilde: NOS Skattestatistikk 1977 og 1981, og Ligningsregisteret 1986 og 1991 med spesialkjøringer utført etter bestilling fra Institutt for sosialforskning; Statistisk sentralbyrå.

Antall barn og barnas alder har fortsatt en viss betydning for om mor er i lønnet arbeid eller ikke. Men selv blant småbarnsmødre er de aller fleste i lønnet arbeid, iallefall når de er gifte og samboende. Her er det først og fremst de enslige mødrene som skiller seg ut med relativt lave yrkesfrekvenser. Blant gifte og samboende kvinner med yngste barn i aldersgruppen 0–2 år var 70 prosent i lønnet arbeid i 1991, mens den gjennomsnittlige yrkesfrekvensen for alle med barn under 16 år var 77 prosent. Blant enslige forsørgere med barn under 16 år var 61 prosent sysselsatt i 1991 (Kjeldstad og Lyngstad 1993). En nyere analyse av Kjeldstad viser imidlertid at de enslige forsørgernes arbeidsmarkedsressurser (utdanning, yrkeserfaring) ved overgangen til eneforsørgerfasen har stor betydning for videre yrkestilknytning, når det kontrolleres for antall barn og barns alder mv. (Kjeldstad 1998a). Mønsteret som vi ser for gifte og samboende mødre gjør seg mao. gjeldende også for de enslige forsørgerene, men unge enslige forsørgere med svake arbeidsmarkedsressurser er i liten grad i lønnet arbeid.

Endringer i forsørgelsemønster

Gjennom de endringene som har skjedd i kvinners deltakelse i lønnet arbeid, har det skjedd markerte endringer i forsørgelsefordelingen i familiene. Det har skjedd en avlastning av mennenes forsørgeransvar. En viktig del av avlastningen har skjedd gjennom endringene i familiestruktur. Økningen i enslige forsørgere, hvor langt de fleste er kvinner, har medført at forsørgeransvar er overført dels til kvinner og dels til trygdesystemet. Men det har skjedd store endringer også innen den tradisjonelle kjernefamilien, der kvinnenes andel av familieinntekten har økt markert, både i 1970-åra og i 1980-åra.

I 1977 stod gifte kvinner i gjennomsnitt for ca. 20 prosent av familieinntekten blant norske ektepar. Et knapt ti-år seinere (i 1986) var denne andelen økt til ca. 30 prosent. Kvinnenes andel av familieinntekten har fortsatt å øke også etter 1986. Det er imidlertid betydelig variasjon etter familiefase (jfr. figur 2.3).

Mønsteret i denne livsfasevariasjonen har ikke endret seg vesentlig i løpet av perioden 1977–1991, selv om kvinnenes andel av familieinntekten har økt i alle familiefaser. Relativt sett økte imidlertid kvinnens andel av familieinntekten sterkest for de yngste ekteparene. Dette må sees i sammenheng med at det særlig var blant unge kvinner at heltidsandelen økte i 1980-åra.

Selv om mennene er avlastet for hovedforsørgeransvaret, er det likevel et godt stykke igjen til en lik fordeling av familieinntekten mellom menn og kvinner. Kvinnenes tilpasning til lønnsarbeidet preges fortsatt av at de har hovedansvaret for barneomsorgen. Det er fortsatt mange kvinner som har deltidsarbeid. En-inntektsfamilien er heller ikke helt borte, selv om den nå er mye mer vanlig blant eldre ektepar uten barn enn blant de yngre parene.

Ulikheter mellom kvinnegenerasjonene

Det er nå på tide å sette disse endringene inn i et generasjonsperspektiv, slik jeg lovet i innledningen. Det gir oss et bredere bilde av hvor omfattende endringer det har vært, både i familieetablering og livsløpsmønster, og i utdanning og yrkesliv. La meg først ta de tre kvinnegenerasjonene som er lovet i tittelen:

Kvinner født 1920 – 1935 «Husmorgenerasjonen»:

Disse årskullene vokste opp med entydige forventninger til kvinnerollen: Om de giftet seg (og det gjorde det store flertall) var deres plass i hjemmet og bare der. Noen utbrytere fantes, særlig blant de fåtallige kvinnene med lang utdanning. De fleste fikk imidlertid ingen eller kortvarig utdanning etter folkeskolen og gikk tidlig ut i yrkeslivet. En god del var også i ulønnet familiearbeid (hjemmeværende datter). De aller fleste giftet seg relativt tidlig i livsløpet, og sluttet i lønnet arbeid da de giftet seg, eller ihvertfall da de fikk første barn. Andelen som hadde lønnet arbeid vokste sterkt i 1970-åra. Størsteparten var i deltidsarbeid. Typiske yrker var hjemmehjelp, hjelpepleier og butikkarbeid. Stabiliteten i yrkesarbeidet utover i 1970 og 1980-åra varierer. De eldste i denne generasjonen har allerede blitt alderspensjonister, og de aller fleste vil bli det i løpet av de neste fem åra. Noen har også forlatt yrkeslivet tidligere, andelen som er blitt uføretrygdet er ganske høy i disse årskullene av kvinner.

1936 – 1950 «Blandingsgenerasjonen»:

Disse årskullene vokste opp under tvetydige forventninger til kvinnerollen og preges av dette. Det er større variasjon i livsløpsmønster innen denne generasjonen enn i husmorgenerasjonen. Kvinnene i disse årskullene fikk i gjennomsnitt mer utdanning enn kvinnene i husmorgenerasjonen, men fortsatt mindre enn jevnaldrende menn. Kvinnenes utdanning har stor innflytelse på variasjonen i livsløpsmønster. Kvinnene med kortvarig utdanning fulgte i utgangspunktet livsløpsmønsteret fra husmorgenerasjonen. De giftet seg tidlig og fikk barn tidlig. Blant kvinnene som fikk lang utdanning kan vi se de første tendensene til utsettelse av ekteskap og av barnefødslene. Mange av kvinnene med lang utdanning i disse årskullene har imidlertid tatt utdanning i to etapper: Tidlig ekteskap og barnefødsler innebar for mange et avbrudd i utdanningen, som de seinere har tatt igjen ved å ta mer utdanning i voksen alder. I takt med veksten i kvinnenes utdanning vokser også andelen av kvinnene som har vært sammenhengende i lønnet arbeid hele tiden etter avsluttet utdanning, også i perioden da de hadde småbarn. Hovedtyngden av kvinnene i disse generasjonene har likevel hatt avbrudd fra lønnet arbeid i småbarnsperioden, men ikke så lange avbrudd som i husmorgenerasjonen. Innslaget av deltidsarbeid var høyt blant de som var i lønnet arbeid i småbarnsfasen. Andelen i heltidsarbeid har økt etterhvert som barna er blitt eldre. I dag er de aller fleste av disse kvinnene i lønnet arbeid, og omlag halvparten av dem er i heltidsarbeid.

1951 – 1965: «Likestillingsgenerasjonen»:

I motsetning til blandingsgenerasjonen, har disse årskullene vokst opp under mer entydige rolleforventninger. I gjennomsnitt har kvinnene nesten like mye utdanning som jevnaldrende menn. I disse generasjonene blir utdanningsmulighetene mer like for jenter og for gutter, samtidig som det sosiale rekrutteringsmønsteret til utdanning og yrke blir mer tydelig og uavhengig av kjønn. I disse årskullene endres også familieetableringsmønsteret radikalt i forhold til tidligere generasjoner, både for kvinner og menn. Det tidlige ekteskapet erstattes i stor grad av samboerskapet. Barnefødslene utsettes, mest markert for de som har lang utdanning. Den gjennomsnittlige varigheten av ungdomsfasen i livsløpet blir utvidet, og det betyr også at mange begynner for alvor i lønnet arbeid relativt seint i livsløpet. I dag er storparten av disse årskullene fortsatt i barneomsorgsfasen. Småbarnsmødrene er jevnt over eldre enn mødrene i «blandingsgenerasjonen» i tilsvarende livsløpsfase. Hovedtyngden av småbarnsmødrene er i lønnet arbeid, og heltidsandelen er høy. Over halvparten av småbarnsmødrene arbeider heltid. Arbeidstidsmønsteret er sterkt differensiert etter utdanning. De langtidsutdannete er i stor grad i heltidsarbeid.

I dette bildet bør vi imidlertid også gi plass til den fjerde generasjonen:

1966 – 1978 : «Ungdomsgenerasjonen»:

Ungdomsgenerasjonenes livsløpsmønster er fortsatt i stor grad i støpeskjeen, særlig i de yngste fødselskohortene. En stor andel i disse fødselkohortene er fortsatt i utdanning. Fra 25-års alder øker imidlertid selvforsørgingsgraden raskt, mest markert for mennene. Fram til midten av 1990-tallet var arbeidsledigheten høy blant de som ikke var under utdanning, både for jenter og gutter. Jenter og gutter er likestilte når det gjelder utdanningsmuligheter, og jentene tar i gjennomsnitt minst like mye utdanning som guttene. Kjønn betyr fortsatt en god del for hva slags utdanning som velges. Det er fortsatt typiske jenteutdanninger og typiske gutteutdanninger. Utviklingen i utdanning, familiedannelse og inntektsnivå tyder på at de sosiale klasseskillene gjør seg gjeldende i noe større grad innen dagens ungdomsgenerasjoner enn i foregående generasjon. Det er økende inntektsulikhet med alder innen årskullene, også her mest markert for menn. Kvinner med barn har lavere inntekt og yrkedtaking enn kvinner uten barn, men dette mønsteret er mest markert for kvinner med lav utdanning. Samlet sett tyder imidlertid utviklingen på økende ulikhet også mellom kvinner innen dagens ungdomsgenerasjoner. I så måte forsterkes en trend som en kunne se kimen til på slutten av 1980-tallet i de yngste kullene som var med i Familie-og yrkeundersøkelsen (Ellingsæter, Noack og Rønsen 1997). Selv om det knytter seg usikkerhet til framtidas arbeidsmarked, må vi regne med at betydningen av utdanning vil bli minst like stor som i dag.

2.5 Langt og kort på veien til likestilling

Gjennom de endringene som har skjedd har vi kommet et godt stykke på vei mot reell økonomisk likestilling mellom kvinner og menn. Kvinnenes rett til eget yrke og til økonomisk selvstendighet er blitt akseptert av de aller fleste. Fra en situasjon hvor kvinnene var avhengig av mannen for pengeforsørgelse, har vi nå fått mer jevnbyrdige parforhold der det økonomiske avhengighetsforholdet er gjensidig. Det har også skjedd endringer i arbeidsdelingen i det ulønnete arbeidet og fordelingen av barneomsorgen. Selv om det er langt igjen til et likedeling, tar yngre menn i dag en større del av dette arbeidet enn hva småbarnsfedrene gjorde for et ti-år siden. Det er også grunn til å tro at utviklingen mot større grad av likedeling i den økonomiske forsørgelsen påvirker fordelingen av det ulønnete arbeidet og omsorgsoppgavene.

Likestilling – fortsatt et langsiktig mål?

Men det er fortsatt betydelige forskjeller i kvinners og menns inntekter. Figur 2.4 viser at inntektsmønsteret over livsløpsfaser ikke er så forskjellig for de to kjønn. Inntektsnivået er derimot ganske forskjellig – kvinners gjennomsnittlige inntektsnivå ligger fortsatt betydelig under menns i alle livsløpsfasene, selv om det har skjedd en viss tilnærming i de yngste fødselskohortene. I inntektsbegrepet som er benyttet i figuren er også de offentlige overføringene, i form av bl.a. barnetrygd og pensjoner tatt med. Kvinner har i gjennomsnitt en høyere andel av sine bruttoinntekter som offentlige overføringer (Skrede 1994a). Innslaget av trygd og pensjoner er også årsaken til at bruttoinntekten for de eldste kvinnekohortene i figur 4 stiger etter at pensjonsalder er passert. Det er fortsatt slik at å bli pensjonist innebærer en inntektsmessig forbedring for en del kvinner, fordi de tidligere ikke har vært i lønnet arbeid eller hatt svært lav inntekt. Selv om det nå begynner å bli tynnere mellom minstepensjonistene blant de yngste pensjonistkullene, er det fortsatt ganske mange kvinner som har hatt så lave inntekter før pensjonsalder at de blir minstepensjonister. Etter forhøyelsen av minstepensjonen i 1998 omfatter denne gruppen også en del av pensjonistene som tidligere hadde en liten tilleggspensjon, som nå er «spist opp» av den særlige økningen av minstepensjonen.

Figur 2.4 *Tilsvarer figur 2.1 i Skrede og Ryen (1999).

Figur 2.4 Gjennomsnittlig inntektsutvikling i 1990-kroner. 10-års fødselskohorter i 1982, 1986, 1990 og 1994.

Kilde: Inntekt- og formuesundersøkelsene 1982, 1986, 1990 og 1994.

Den nærmere undersøkelsen av inntektsutviklingen på husholdsnivå i de enkelte fødselskohortene viste at mesteparten av inntektsforskjellene mellom kvinner og menn blir jevnet ut på husholdsnivå for de yngre kohortene. Fram til 60-års alder var det stort sett liten forskjell i gjennomsnittlig samlet bruttoinntekt mellom hushold med henholdsvis mannlig og kvinnelig referanseperson. I disse husholdene viser kjønnsforskjellene seg i hovedsak bare gjennom referansepersonenes andel av husholdsinntekten, der kvinnene har de laveste andelene. Jevnt over sto menn for omtrent dobbelt så høy andel av den gjennomsnittlige husholdsinntekten i de enkelte kohortene fram til 60 års alder er. I de to eldste kohortene i figur 2.4 endres imidlertid dette mønsteret. F.o.m. 60-års alder ligger husholdsinntekten for kvinner markert lavere enn for menn, og kvinnene får en markert høyere andel av gjennomsnittlig husholdsinntekt. Dette er en følge av det høye innslaget av en-personshushold blant de eldste kvinnene (Skrede op.cit.) Når kvinnene blir alene, bidrar ulikhetene i husholdssammensetning til å forsterke de forskjellene som allerede eksisterer mellom menns og kvinners inntekter på personnivå. I tillegg til at menn har fordel av å ha høyere pensjonsinntekter enn kvinner, bor de også i livsfasene etter at de har blitt pensjonister i større grad sammen med ektefeller eller andre personer som har inntekt. Dette gir ekstra økonomisk trygghet, i tillegg til at det også bidrar til å redusere sårbarhet på andre områder (hjelp og omsorg). I et samlet bilde av kvinner levekår er det viktig å ta med seg situasjonen for de kvinnelige pensjonistene. Det er fortsatt en vanlig kvinneskjebne å bli alene i eldre år, jfr. avsnitt 3.3 i Del II.

Det kjønnsegregerte arbeidsmarkedet

Status av prosessen fram til likestilling mellom kvinner og menn kan generelt beskrives som en kort/lang situasjon. Vi er kommet svært langt på noen områder og svært kort på andre. Inntektsforskjellene er i så måte et godt eksempel på et område hvor vi er kommet relativt kort.

Ulikhetene i kvinners og menns inntekter påvirkes både av forskjeller i arbeidstid og av forskjeller i lønn. Forskjellen i kvinners og menns arbeidstid ble mindre i løpet av 1980-tallet, og vil sannsynligvis fortsette å gå noe ned i årene framover. Kvinnenes gjennomsnittlig arbeidstid vil etter alt å dømme øke etterhvert som årskullene fra «husmorgenerasjonen» blir pensjonister og «skiftes ut» med yngre og mer yrkesarbeidende årskull av kvinner i den arbeidsaktive befolkningen under pensjonsalder. Men selv om det er realistisk å regne med at mindre forskjeller i arbeidstidsmønster, er det lite realistisk å regne med at vi raskt går mot en generell likedeling av familieinntekten mellom menn og kvinner. Dertil er det for store ulikheter mellom menn og kvinner både i gjennomsnittlig arbeidstid og i gjennomsnittslønn.

Gjennom 1980-tallet skjedde det også en viss utjevning av forskjellene i kvinners og menns gjennomsnittlige timelønn. I følge Levekårsundersøkelsen tilsvarte kvinners gjennomsnittlige timelønn i 1980 77 prosent av menns timelønn. 1 1991 var denne andelen økt til 81 prosent. Forskjellene var imidlertid mindre tidlig på 1980-tallet. I 1983 var andelen opp i 84 prosent. Deretter sank den til 80 prosent i 1987, før den igjen begynte å stige. Dette tyder på at den gjennomsnittlige lønnsutviklingen i «frislepp»-perioden midt på 1980-tallet var gunstigere for menn enn for kvinner, slik at det var et større forsprang å ta igjen da utviklingen på slutten av 1980-tallet begynte å gå i en annen retning.

Mer omfattende undersøkelser viser at kvinner gjennomgående får mindre lønnsmessig uttelling enn menn for den utdanningen de har tatt. Undersøkelsene tyder imidlertid ikke på at det er et stort omfang av direkte lønnsdiskriminering mellom menn og kvinner. Når kvinner og menn er i helt i sammenliknbare arbeidssituasjoner; i samme bransje, stilling og bedrift, er det svært små forskjeller i gjennomsnittslønna (Petersen et al. 1993). De betydelige forskjellene i menns og kvinners gjennomsnittslønn skyldes i hovedsak at menn og kvinner i stor grad befinner seg ulike steder på arbeidsmarkedet. Spissformulert kan det kjønnssegregerte arbeidsmarkedet beskrives ved at «kvinner arbeider i kvinneyrker, menn arbeider i mannsyrker, og menn er sjefer, mens kvinner er underordnete».

Arbeidstidsundersøkelsen 1985 ga et klart bilde av den bastante kjønnsdelingen av arbeidsmarkedet (Skrede 1987). Arbeidstakerne ble gruppert i tre arbeidsmarkedssegment, alt etter om de arbeidet i yrkesgrupper som var sterkt kvinnedominerte (mer enn 70 prosent av arbeidstakerne er kvinner), moderat kvinnedominerte (mellom 70 og 50 prosent av arbeidstakerne er kvinner), eller mannsdominerte (mer enn 50 prosent av arbeidstakerne er menn). Over halvparten av kvinnene arbeidet i yrker hvor de utgjorde mer enn 70 prosent av arbeidstakerne, mens hele 81 prosent av kvinnene arbeidet i yrker hvor kvinnene utgjorde 50 prosent eller mer av arbeidsstyrken. Speilbildet var motsatt for menn. 76 prosent av mennene arbeider i yrker hvor de utgjør mer enn halvparten av arbeidstakerne. Nyere statistikk viser at det ikke har skjedd vesentlige endringer i kjønnsdelingenav arbeidsmarkedet i perioden som har gått siden 1985 (Statistisk sentrabyrå 1998c).

Analysene av datamaterialet fra Arbeidstidundersøkelsen viste også at en stor del av kjønnsulikhetene i arbeidstid var bundet opp i det kjønnsegregerte arbeidmarkedet. Kjønnsulikhetene i arbeidstid og i timelønn var større for arbeidsmarkedet som helhet enn det er innen de enkelte arbeidsmarkedssegmentene. Årsaken til dette er at de to kvinnedominerte yrkesgruppesegmentene skiller seg ut med lavere gjennomsnittslønn og arbeidstid enn det mannsdominerte yrkesgruppesegmentet, både for kvinner og for menn. Vi kan med andre ord se ulikhetene i arbeidstid og lønn og det kjønnsdelte arbeidsmarkedet som to sider av samme sak.

2.6 Større ulikheter mellom kvinner – mindre ulikheter mellom kvinner og menn?

Endringene som har skjedd i kvinnenes livsløpsmønster over de ulike kvinnegenerasjonenen beskriver en utvikling hvor ulikhetene i kvinners og menns deltakelse i lønnet arbeid gradvis har blitt mindre og mindre. Denne utviklingen vil sannsynligvis fortsette etterhvert som de gjenværende årskullene fra husmorgenerasjonen går ut av arbeidsmarkedet. Samtidig vil etter alt å dømme den sosiale differensieringen og betydningen av utdanning øke, både for kvinner og for menn. Det er ikke mulig her å gå nærmere inn på disse tendensene, men vi ser i dagens ungdomsgenerasjoner visse tendenser til en sterkere interaksjon mellom utdanning og kjønn både i fordelingen av inntekt og i familieetablerings- mønsteret (Skrede 1995, 1998).

Vi vil dermed få større ulikheter mellom kvinner og mindre ulikheter i gjennomsnitt mellom kvinner og menn. Det innebærer likevel ikke uten videre at vi vil gå mot en rask likestilling mellom kvinner og menn på arbeidsmarkedet. Vi ser imidlertid klarere og klarere at spørsmålet om arbeidsdeling og likestilling mellom kvinner og menn framover i økende grad blir et forhandlingsspørsmål, både i arbeidslivet og i hjemmesfæren.

Kvinners livsløp preges fortsatt av at de har hovedansvaret for barneomsorgen, mulighetene for en utjevning her avhenger både av rolleforventninger og av forhandlinger i parforholdet. Når rolleforventningene etterhvert er blitt mer like for mor og far, blir kjøkkenbordets betydning som forhandlingsarena større. Psykologene Hanne Haavind (1985, 1987) og Agnes Andenæs (1996) har i sine studier av arbeidsdeling og samhandling i norske småbarnsfamilier pekt på at prosessen som ligger bak det enkelte pars måte å innrette seg på kan sees som en type forhandlinger. Begrepet forhandlinger er i denne sammenhengen en beskrivelse av den mer eller mindre eksplisitte måten paret presenterer forventninger overfor hverandre og drøfter fordelingen av arbeidsoppgaver. Gjennom de endringer som har skjedd i kvinnenes deltakelse lønnet arbeid og i den økonomiske forsørgelsen av familien har hun fått større økonomisk selvstendighet og bedre forhandlingskort på hånden når det gjelder å stille krav til ham om deltakelse i barneomsorg og andre oppgaver på hjemmeplan. Endret samfunnssyn med større grad av aksept av skilsmisser og familiepolitiske ordninger som gjør det økonomisk mulig å leve som enslig forsørger, har også bidratt til å gi bedre kvinnene bedre forhandlingskort på hånden, samtidig som den økte vektleggingen av likestilling i det offentlige rom også påvirker mennenes forståelse av krav og forventninger om medvirkning. Slik sett kan vi si at endringene både yrkesdeltakelse, i offentlig politikk og i samfunnet forøvrig har bidratt til at kvinner har oppnådd større selvstendighet og medbestemmelse på hjemmeplan.

Tilsvarende har den økte deltakelsen i lønnet arbeidet også gitt kvinner i gjennomsnitt en bredere kontaktflate, med mulighet for ulike former for belønninger og tilgang til sosiale nettverk gjennom arbeidsplass og arbeidskolleger. I en levekårssammenheng er det grunn til å anta at yrkesdeltakelsen gjennom økt autonomi og bredere kontaktflate jevnt over har hatt positive effekter for kvinnene også utover den matrielle levekårsforbedringen som inntekten fra arbeidet gir mulighet for.

Parallelt med endringene i yrkesdeltakelsen har det også skjedd omfattende endringer i kvinners deltakelse i politikk og samfunnsliv. Kvinner har i dag en mye større plass i norsk offentlighet og samfunnsliv enn hva som var situasjonen tilbake på 1950- og 1960-tallet. Selv om det fortsatt er et godt stykke igjen til økonomisk og arbeidsmessig likestilling mellom kvinner og menn, er det ikke tvil om at unge kvinner i dag både formelt og reelt har mye større mulighet til å planlegge sine livsløp og til å forme sine levekår enn de mulighetene som sto åpne for flertallet av kvinner i husmorgenerasjonen og i blandingsgenerasjonen.

Samlet sett er det det grunn til å anta at de positive sidene ved disse endringene også har bidratt positivt til helseutviklingen, slik at yngre generasjoner av kvinner som i større grad er berørt av slike endringer også har et potensielt grunnlag for en bedre helseutvikling enn eldre generasjoner. Her er det imidlertid grunn også til å understreke at endringenene ikke er entydig positive, og at endringene i kvinners levekår også preges av forhold der det grunn til å regne med negative effekter på helsesiden. Økt deltakelse i yrkeslivet medfører også for de fleste kvinner lengre arbeidsdager med dobbelt ansvar, både for hjem og jobb. For mange medfører jobben også større risikoeksponering for stress og mas og andre negative arbeidsforhold. Isolert sett er det her grunn til å vente negative helseffekter. Slik sett det det ikke grunnlag for entydige og klare forventninger om hvilken betydning endringene i kvinners levekår kan ha hatt for kvinners helse. Imidlertid gir disse endringene et bakteppe som er nyttig å ha med seg når vi i del II skal se mer konkret på generasjonsendringer i kvinners levekår på grunnlag av materiale fra levekårs- og helseundersøkelsene.

Del II: Levekår, livsløp og helseeffekter

2.7 Levekårsendringer og helseeffekter

Helse er i seg selv en viktig levekårsvariabel, både på individuelt og på samfunnsmessig nivå. Helseforhold har en sentral plass blant de utvalgte levekårskomponentene som vanligvis inngår i nasjonale og internasjonale studier av folks levekår. Levekårsutvalget (NOU 1993:17) stilte spørsmålet om helse i dag kan betraktes som den viktigste levekårskomponenten. Utvalget pekte i denne sammenhengen på at vi lever i en kultur som i økende grad er opptatt av helsespørsmål og helse. Dårlig helse kan i mindre grad enn andre ressursmangler kompenseres. Dessuten har dårlig helse ofte negative konsekvenser for den øvrige livssituasjonen. Og i motsetning til mange andre indikatorer på dårlige levekår, er dårlig helse en relativt stabil tilstand.

Foran har vi sett på en del viktige endringer i norske kvinners levekår over de siste tiårene, og hvordan disse endringene har preget livsløp og handlingsrom for ulike generasjoner av kvinner i de fasene av livsløpet som de hittil har gjennomlevd. Det er en rimelig hypotese at levekårsendringene også kan ha hatt helsemessige konsekvenser for de ulike generasjonene av kvinner, eller på sikt vil kunne få slike konsekvenser. Viktige endringer har skjedd på områder som vi fra tidligere undersøkelser vet vil kunne ha helsemessige konsekvenser, så som arbeidsforhold (yrkesbelastninger), dobbelarbeid (familieomsorg/utarbeidende yrkesrolle), endret familiesituasjon/reproduksjons betingelser (ny prevensjonsteknologi), antall barn og endret aldersplassering av fødsler osv.. Det har også vært markerte generasjonsendringer på andre levekårsområder som berører livstil, helsevaner og sosiale relasjoner, jfr. nærmere drøfting i avsnitt 3.

2.7.1 Livsløp: ramme og prosess, påvirkningskanaler og helseforskjeller

Ambisjonsnivået for dette notatet er relativt beskjedent. Vi skal supplere analysene av generasjonsendringer i utdanning, arbeidstilknytning, familieforhold og reproduksjon med en oversikt over utviklingen i helserelaterte levekårskomponenter og kjente endringer i helsetilstand. Det er også ønskelig med en drøfting av hovedtrekk i endringene i kvinners levekårsendringer i forhold til mulige helsekonsekvenser på lengre sikt og behov for oppfølgende forskning.

Selv om notatet har en nøktern ramme for statistikk og empiriske analyser, reiser ønsket om å se på mulige helsemessige konsekvenser av levekårsendringer i en mer generell og langsiktig sammenheng, samtidig behov for å drøfte aktuelle problemstillinger og analysedesign, datatilfang og datakilder i en mer presisert ramme. Riktignok er det en rimelig hypotese at generasjonsmessige levekårsendringer vil kunne gi helsemessige utslag på generasjonsnivå. Hypotesen er imidlertid svært generell og omfatter et stort antall mulige forskningsoppgaver. En meningsfylt drøfting og analyse krever presisering gjennom mer konkretiserte problemstillinger og delhypoteser og en nærmere definert analyseramme. Dette gjelder såvel i spesifikasjonen av den avhengige variable – hvordan definerer og måler vi helse, og hva slags helsekonsekvenser er vi interessert i å analysere – , i presiseringen av mulige påvirkningskanaler og årsakseffekter – hvilke bakgrunnsfaktorer og levekårsforhold antar vi i utgangspunkt vil ha innflytelse på helseforhold, samt i fortolkningen av generasjonsendringer – i hvor stor grad skyldes slike at bakenforliggende strukturelle forhold (antatte årsaksfaktorer) har endret seg over generasjonene, og i hvor stor grad har vi også med «rene» generasjonsforskjeller å gjøre ?

Figur 2.5 Levekår som et resultat av samspill mellom ressurser,
 seleksjon og arena egenskaper.

Figur 2.5 Levekår som et resultat av samspill mellom ressurser, seleksjon og arena egenskaper.

Kilde: NOU 1993:17 s. 44 (fig 3.2a)

En slik ramme vil også kunne tjene som bakteppe for presentasjon og drøftingen av de helserelaterte levekårsendringene som så langt kan observeres innen de ulike generasjonene av kvinner. Siden helse regnes som en grunnleggende levekårskomponent, er det naturlig å ta utgangspunkt i den generelle modellen som beskrivelser tilnærmingsformen som hittil har vært er lagt til grunn for den norske levekårsforskningen, der ressurser og arenaer er sentrale begreper. Figur 2.5 er hentet fra NOU 1993:17 ( Levekårsutvalgets utredning), s. 44.

Figur 2.6 Livsløpsmodell for analyse av individs helsetilstand
 på tidspunktet t.

Figur 2.6 Livsløpsmodell for analyse av individs helsetilstand på tidspunktet t.

Utgangspunktet for modellen er at individene besitter ressurser av ulike typer, som kan aktiviseres på ulike arenaer, f.eks. arbeidsmarkedet, utdanningsystemet og boligmarkedet. Levekårene bestemmes ikke bare av de ressursene som individene kan mobilisere, men også av seleksjonen til de ulike arenaene og av fordelingsmekanismene på arenaene. Individenes levekår påvirkes både av den enkeltes ressurser og utgangspunkt, valgmuligheter og rammebetingelser, og av de valg og tilpasninger som gjøres på ulike levekårsarenaer i ulike faser av livsløpet. Det er ingen gitt fullt ut å bestemme sine egne levekår, men den enkeltes valg på et tidspunkt i livsløpet bidrar til å påvirke valgmuligheter og rammebetingelser seinere i livløpet. Livsløpstilnærmingen er derfor en viktig innfallvinkel, både i analysene av utviklingen i et individs levekår over tid og i analyser av endring i levekår på generasjonsnivå (Skrede 1994a).

Selv om begreper som seleksjon til og fordelingsmekanismer på helsearenaen kan virke litt kunstig i forhold til dagligtalen, er det klare fellestrekk mellom den generelle levekårsmodellen i figur 1 og en epidemiologisk tilnærming. Det er en grunnleggende forutsetning innen samfunnsmedisinen at individenes helse påvirkes av samfunnsmessige forhold og livsløpet som de har gjennomlevd, i tillegg til fysiologiske og medisinske disposisjoner fra fødselen av. Omsatt til «levekårsterminologi» kan vi si at en grunnleggende antakelse er at et individs helse på et gitt tidspunkt (stadium i livsløpet) er påvirket av et samspill mellom mellom ressurser,seleksjon, arenaegenskaper, egne valg, handlinger og tilpasninger tidligere i livsløpet. Mer formelt kan vi skissere antakelsen i form av en livsløpsmodell 3 , der vi strukturerer grupper av kjennetegn (variable) som vi antar vil kunne ha innflytelse på et individ,- i’ s- helse på et gitt tidspunkt -t- i forhold til hennes livsløp fram til tidspunktet.

Kjennetegnene som skisseres i figur 2.6 og boks 2.1 er ikke ment å være uttømmende. Poenget med figuren er å illustrere at det livsløpet som individ i har gjennomlevd fram til tidspunkt t på ulike livsområder, vil kunne ha betydning for hennes helsetilstand på tidspunkt t. Påvirkningen av variable fra ulike livsløpsområder vil kunne skje både direkte og indirekte gjennom samspill med andre variable, slik vi har lagt til grunn i fig. 2.5. Når det i epidemiologiske undersøkelser antas at et individs utdanning kan ha betydning for risiko/utsatthet for ulike typer sykdommer, så ligger det vanligvis antakelser om både direkte og indirekte effekter av utdanning. Utdanning vil kunne påvirke direkte, ved at en person med lang utdanning som oftes vet mer om syksdomsriskoer og forebyggende helsetiltak enn en person med kort utdanning, samtidig som utdanning også har vil kunne ha betydning indirekte bl.a. gjennom yrkesforhold (seleksjon til ulike yrkesgrupper), arbeidsmiljø, inntekt og sosioøkonomiske forhold.

Boks Grupper av kjennetegn (variable)

Utgangsposisjon (ved fødsel/tidlig i livsløpet):

biologiske:

medfødte disposisjoner, biologiske og fysiologiske særtrekk, både arvemessige (genetiske) disposisjoner og «andre» disposisjoner

...

sosiale

sosial bakgrunn ved fødsel

andre ressurser

tidsperiode (kohort/generasjon)

...

Kjennetegn ved gjennomlevd livsløp fram til tidspunkt t, ulike typer kjennetegn:

(aktiviteter, hendelser(valg og begivenheter), tidsplassering og varighet)

familiemessig og biolog isk reproduktiv historie

debutalder

antall ekteskap (samliv, partnere)

svangerskap, antall barn

...

helse og helsevaner (tidligere innsats/påvirkning på «helsearenaen»

tidligere sykdommer

behandling

medikamentbruk

helsevaner og livsstil

kosthold, røyking, rusmiddelbruk.....

mosjon

Andre arenaer(innsats/eksponeringer over tidligere livsløp):

utdanning

yrkesforhold

(innsats, arbeidsmiljø(positivt/negativt) belønning og belastninger)

inntekt- økonomiske ressurser

sosiale relasjoner, omsorgsoppgaver

miljømessige forhold /eksponering

...

«Nå» – situasjonen

familiesituasjon

omsorgsoppgaver, sosioøkonomiske forhold

yrkesituasjon etc.

2.7.2 Modeller, muligheter og begrensninger

De generelle modellene foran skissererer et potensielt analysedesign, der vi i utgangpunktet tenker oss at vi kan få tilgang til alle typer data som kan være relevante for en nærmere definert problemstilling. Utvalget av variable vil i et slikt tilfelle begrenses bare utfra forskerens anvendelse av relevanskriteriet og utvalget av hypoteser vi ønsker å teste nærmere. Viktige føringer på valg av variable og modellform vil være teoretisk begrunnete antakelser, funn i tidligere undersøkelser og egne hypoteser/nysgjerrighet.

I virkelighetens verden vil det imidlertid være ulike forhold som setter mer begrensete rammer for hva slags analyser som faktisk kan gjennomføres. Her skal framheves tre forhold som under alle omstendigheter vil ha betydning både for opplegg og gjennomføring av analysen, og for fortolkningen av resultatene.

  • (i) hvordan definerer og måler vi helse

  • (ii) tidspunkt t i forhold til individ «i»s livsløp – (hvor gammel er «i» på tidspunkt t)

  • (iii) tilgang på data og datakilder sette rammer for design og metoder som kan benyttes:

    bl.a. for analysenivå (individ, gruppe) og for hvilken populasjon (befolkning) analysen kan gjøres gjeldende for.

2.7.2.1 Helse – et mangetydig begrep

Helse er et mangetydig og mangesidig begrep som kan representeres ved ulike indikatorer. Det er ikke faglig enighet om hvordan helse best kan måles.

I utgangspunktet kan helse defineres negativt eller positivt. En negativ definisjon forholder seg til forekomst/fravær av sykdommer, lidelser og plager, mens en positiv definisjon foreholder seg til en bestemt definisjon av god helse. Mest kjent i så måte er WHOs definisjon av helse som en tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære, og ikke bare fravær av sykdom eller svekkelse (WHO, 1958), men det finnes andre og mindre ambisisøse knyttet til mestring eller livskvalitet, bl.a Hjorth (1982) som definerer helse som overskudd i forhold til dagliglivets krav.

Helsetilstanden målt ved forekomst/fravær av sykdom krever at sykdommen er registrert og diagnostisert. De fleste datakilder som måler helse gjennom forekomst av spesifikke sykdommer legger til grunn at sykdommen er diagnostisert gjennom en legeundersøkelse, men viktige datakilder er også intervjuundersøkelser hvor respondentene rapporterer om helsemessige plager og ulike symptomer på dårlig helse. Det sier seg selv at diagnostiserte sykdommer og lidelser er relevante data, men de er beheftet med betydelig usikkerhet i forhold til faktisk helsetilstand i befolkningen. For det første skjer det en seleksjon knyttet til legebesøk og undersøkelse. Mange diagnoser vil også være beheftet med usikkerhet og kan være feil. Det er neppe uten grunn at det i medisinerkretser spøkes med at «en frisk person er en person som ikke er undersøkt grundig nok». Det er også vanlig å skille mellom sykdommer og plager som er forbigående og sykdommer som er av mer varige art (kroniske lidelser). (Jfr. Ramm 1997 b for nærmere drøfting av egenvurdert helse som mål for helsetilstanden).

2.7.2.2 Datakilder

I praksis kan vi skille mellom ulike typer datakilder for sykdom og helseplager:

(i) selvrapportert helse ved representative utvalgsundersøkelser. Her er helse- og levekårsundersøkelsene de viktigste datakildene To typer informasjon fra undersøkelsene: a)Spørsmål om funksjonsindikatorerer (f.eks. om intervjupersonenen klarer å gå trapper uten besvær), symptomer på dårlig helse og vurdering av egen helse (dvs. positiv definert helsebegrep).

b) Forekomst av sykdommer (i et nærmere definert tidsrom), særlig kroniske lidelser og sykdommer av mer varig karakter, hvor en må anta at det i de fleste tilfeller dreier seg om sykdommer som er diagnostisert av lege. Det vises forøvrige til avsnittene 2 og 3 hvor datamateriale og analyser fra henholdvis helse – og levekårsundersøkelsene omtales nærmere. I avsnitt 3 og 4 omtaler vi også kort Statistisk sentralbyrås nye opplegg med temaroterende levekårsundersøkelser, som over tid vil gi en betydelig styrking av datagrunnlaget for selvrapportert helse.

Det er også gjennomført helseundersøkelser for utvalg fra mer avgrensete befolkningsutvalg, mest kjent her er de store Nord-Trøndelagsundersøkelsene.

(ii) diagnostiserte og registrerte sykdommer og lidelser (bygger på medisinske undersøkelser). Legen vil normalt registrere opplysninger i pasientjournal/kartotek, men det er ingen generell registrering/rapportering av sykdommer og helsesvikt fra lege og videre til register/statistisk bearbeiding. Vi har mao. ingen generell sykdomsstatstikk.

En del sykdomstyper (alvorlige smittsomme sykdommer) er imidlertid pålagt rapporteringsplikt til helsemyndighetene, og det publiseres en del statistikk over antall tilfelle registrerte tilfeller i forhold til befolkningen som helhet (etter kjønn og aldersgrupper). For noen typer av alvorlige sykdommer er det også etablert register over personer som har fått diagnostisert sykdommer av denne typen, der informasjon om sykdomsform, behandlinger mv blir registrert og lagret på personnivå. Sentrale helseregisterene på personnivå som i dag brukes mye til forskning er Kreftregisteret (etablert i 1952), og Medisinsk fødselsregister (f.o.m. 1967) hvor medfødte lidelser og skader og en del andre opplysninger om foreldre og data fra det forutgående svangerskap registreres for alle nyfødte. Det finnes imidlertid flere andre helseregistre som også er relevant for forskning og statistikk.Det vises her til NOU 1993:22 Pseudonyme helseregistre og NOU 1997: 26 Tilgang til helseregistre, som begge som gir oversikt over norske helseregistre og vurderer ulike spørsmål knyttet til tilgjengelighet av data for forskning, personvernhensyn mv..

Helseregistre som bygger på generell rapporteringsplikt er en viktig kilde for analyse av helseutviklingen, fordi opplysningen kan relateres til befolkningen som helhet i form av sykdomsfrekvenser. I forhold til helsetilstanden i befolkningen som helhet er informasjonen er imidlertid begrenset til de sykdomstypene som registreres, og rapporteringen er dessuten underlagt seleksjon knyttet til undersøkelsen (dvs. at den syke har tatt kontakt med lege). Helseregistre er viktige kilder for epidemiologisk forskning fordi registeropplysningene også kan kobles til generelle registre med befolkningsdata, slik at utbredelse og varighet (insidens og prevalens) av sykdommen i befolkningen (evt. mer avgrensete undersøkelseutvalg) og effekter av kjente bakgrunnsvariable kan analyseseres nærmere. Rammene for mulige problemstillinger/hypoteser som kan analyseres settes av tilgjengelige data (hva finnes det opplysninger om) og personvernhensyn (hva slags koblinger av data på individnivå som kan tillates på grunnlag av gjeldende lov).

Helseundersøkelser (på hele eller deler av befolkningen)/«screening». Dette er ikke helseregistre i vanlig forstand, men data fra undersøkelser som dels omfatter (i prinsippet) hele befolkningen (bl.a. de tidligere skjermbildeundersøkelsene som ble gjennomført dels som frivillige og dels som påbudte undersøkelser), og dels kommer fra andre undersøkelser gjennomført for et begrenset utvalg av av befolkningen. Slike undersøkelser administeres av Statens helseundersøkelser og omfatter eksempelvis Mammografiundersøkelsene, Hjerte-karundersøkelser, 40-årsundersøkelsene, jfr. nærmere oversikt over pågående programmer og gjennomførte undersøkelser i NOU 1997:26. Undersøkelsene er i dag basert på tilbud til bestemte grupper av befolkningen. Deltakelsen er mao. ikke obligatorisk, men ved alle screeningundersøkelser er det er et mål å få høyest mulig oppslutning i målgruppen, slik at effektene av tiltaket kan evaluleres i forhold til befolkningen som helhet.

(iii) Dødsårsakstatistikk. Norge har en generell registrering av dødsårsak ved alle dødsfall. Dødsarsak fastsettes av lege etter næmere undersøkelse. Opplysningene blir lagt inn i et eget registrer og det publiseres løpende statsistikk. Dødsårsaksregisteret er en viktig datakilde for helsestatistikk og analyser. Opplysningene om dødsårsak regnes å ha høy pålitelighetsgrad, bortsett fra at det ved sammensatte sykdomstilfeller kan være nødvendig å utøve et visst skjønn mht. dødsårsak. Dette kan være et visst problem for fortolkningen av statistikken for dødsfall blant eldre personer, men for dødsårsak blant yngre personer er denne feilkilden av mindre betydning.

(iv) Pasientstatistikk og sykehusbehandlinger. Det publiseres også en god del statistikk om behandlinger på sykehus og om legekonsultasjoner (trygderefusjoner) Det er imidlertid misvisende å bruke denne statistikken som indikatorer for helsetilstanden i befolkningen, fordi den ikke er personkorrigert (relatert). Det kan forekomme flere behandlinger/registrereringer for en og samme person uten at dette kommer fram i statistikken som registrerer enkeltbehandlinger og konsultasjoner. Det er også selekterte data – vi kjenner ikke den underliggende populasjonen.

(v) Sykefraværdata og andre trygdedata (uførepensjon, attføring mv). Denne typen datakilder blir knyttet til personer og gir interessante indikatorer for helsetilstand, både knyttet til langtidsytelser og til korttidsytelser. Rikstrygdeverkets database er den viktigste kilden her. Statistisk sentralbyrå er ferd med å bygge ut en database som bygger på data fra Rikstrygdeverket og andre registerdatakilder (Trygd-FOB). På noen områder vil tilgjengelige data også kunne defineres i forhold til befolkningen som helhet, analogt med andre typer registerdata der det er befolkningen som helhet som er rekrutteringsbasis for trygdeytelsen (f.eks. antall uførepensjonerte i ulike aldersgrupper) På samme måte som under (ii) kan en benytte databaser til å se på forekomst og varighet av ulike typer ytelser i forhold til befolkningen som helhet.

Dette er mer problematisk for data der populasjonen er selektert og varierende over tid, slik som tilfelle er med data for sykefravær. Sykefravær registreres bare for sysselsatte (ansatte og selvstendige) personer med rett til sykepenger, og hvem som er sysselsatt (basispopulasjonen) varierer over tid . I tillegg kommer variasjon i hva slags sykefravær som registreres, dvs. om statstikken også inneholder data om de første 2 ukene av et sykefravær hvor arbeidsgiver dekker sykepengene, eller om opplysningene er begrenset til perioden hvor det Folketrygden som dekker sykepengene.

I forhold til vår problemstilling om helseforandringer på generasjonsnivå, er det data som på en eller annen måte kan knyttes til befolkningen som helhet (enten gjennom utvalg eller fullstendig register) som er mest relevante som indikatorerer for helsetilstanden. Selekterte data over korttidsytelser som sykefravær/sykepenger har imidlertid også interesse i en generasjonssammenheng dersom de kan aldersrelateres. Datakilder kan gi grunnlag for analyser, problemstillinger og hypoteser som kan følges opp i mer generelle undersøkelser.

2.7.2.3 Tid og alder

Tids aspektet er sentralt i alle livsløpsbaserte modeller for helsekonsekvenser, både når det gjelder målingen av den avhengige variabelen (helsekonsekvenser) og når det gjelder målingen av de uavhengige variable (levekårsendringer). Under ellers like forhold endrer helsetilstanden seg med alder. Det er en normal del av aldringsprosessen for en befolkningsgruppe at andelen i gruppen med sykdom og helseplager øker med alder.

I praksis vil tilgangen på relevante data og målingsperioden sette begrensinger på hvor omfattende hypoteser om helsekonsekvenser av tidligere livsløp som lar seg teste ut empirisk på et gitt tidspunkt. Dette gjelder både den avhengige og de uavhengige variablene. Jo mer omfattende livsløpsdata vi har fram til målingstidspunktet og jo sikrere holdepunkt vi har om forekomst av sykdom på individnivå, jo grundigere analyser kan vi gjøre av mulige helseeffekter av levekårsendringer over livsløpet. Et minstekrav for å kunne analysere helsekonsekvenser av langvarige eksponeringer for risikofylt arbeidsmiljø, er at vi har tidfestet informasjon om arbeidsmiljø på individnivå slik at vi kan måle eksponeringstiden for risikofylte arbeidsmiljøindikatorer. I tillegg må vi ha data om personer som er nådd en høy nok alder til at det er realistisk å regne med at virkninger av risikofylt/dårlig arbeidsmiljø vil kunne ha gitt utslag i helseplager som i seg selv er store nok til å bli rapportert i datamateriale av denne typen.

Analyserer vi f.eks. helsekonskvenser i form av plager og lidelser som antas å ha sammenheng med langvarig eksponering for visse typer belastninger i arbeidsmiljøet, sier det seg selv at analyse av et datamateriale om belastningslidelser og arbeidsmiljøeksponering for et utvalg av 30-årige kvinner, trolig dekker for kort del av individenes livsløp til at det rimelig å vente særlig stor registrert forekomst av belastningslidelser i gruppen. Med lav forekomst av den aktuelle helseplagen og ung populasjon blir grunnlaget for analyse av effekter av arbeidsmiljøeksponering magert så tidlig i livsløpet, selv om hypotesen kan vise seg å være holdbar ved målinger senere i livsløpet.

2.7.2.4 Analysenivå : Individ eller gruppe

Livsløps- og generasjonsendringer kan beskrives og analyseres på ulike nivå. Modellen som vi har skissert foran er livsløpsbasert og forutsetter tilgang til data på individnivå. I en slik modell ser vi helsetilstand på et gitt tidspunkt -t-som påvirket av individuelle kjennetegn, dels medfødte kjennetegn og dels ulike kjennetegn knyttet til gjennomført livsløp fram til tidspunktet t . Generasjon er et medfødt kjennetegn, som i modellen kan påvirke helsetilstanden både direkte og indirekte gjennom de andre uavhengige variable. Nærmere prøving/analyser av ulike hypoteser og problemstillinger forutsetter også en presisert modell (tankeskjema) for analysene, med operasjonalisering av mulige årsakssammenhenger og mulige påvirkningskanaler. Hypotesene om at generasjonsendringer i levekår vil gi generasjonsendringer i helsetilstand, er dels knyttet til endringene som har skjedd i nivå og fordeling på uavhengige variable, som utdanning, yrkesdeltaking, familieforhold og reproduktivt livsløp, livstil etc.. Men det er også en realistisk hypotese at generasjon (kohort) i seg selv kan ha en viss betydning for den helsetilstanden, gjennom rammebetingelser for helseutvikling som endrer seg mer generelt på kohortnivå. Det er f.eks. rimelig å anta at forebyggende helsetiltak som har vært satt inn i det tidlige livsløpet for generasjonene som vokste opp i den tidlige etterkrigstida (skolehelsetjeneste, skoletannrøkt o.l.) kan ha gitt disse kohortene et bedre helseutgangspunkt for livsløpet sammenliknet med eldre kohorter.

I forhold til testing av hypotesen om helsekonsekvenser av levekårsendringer, kan en modell på individnivå i prinsippet differensiere mellom effekter av uavhengige variable som måler levekårsendringer, og effekter av uavhengige variable som måler «andre» forhold. Det sier seg selv at det i noen tilfelle vil være avhengig av skjønn hva som vurderes som levekårsendringer og hva som betraktes som endringer i «andre» variable. I en analyse hvor vi har tilgang til individdata av typen vi har skissert foran for en gruppe kvinner fra ulike generasjoner, vil vi i prinsippet kunne skille mellom «rene» generasjoneseffekter og generasjonseffekter knyttet endringer i underliggende uavhengige variable. I praksis vil utslaget av generasjon under ellers like forhold være betinget hvor spesifisert modell og datamateriale er mht. andre variable som også har endret seg over tid (kontrolleffekter). I epidemologiske undersøkelser vil vil det i prakisis være begrenset hvor mange uavhengige variable en har muligheter å kontrollere for – dvs. hvor «ren» generasjonseffekten kan sies å være, er til til en viss grad et spørsmål om hva slags data en har. Det vil også kunne være slik at det vil kunne være interaksjonseffekter mellom generasjon og andre bakgrunnsvariable. Et eksempel på dette er f.eks. utdanning, som vil kunne gi ulike gradienteffekter når en går fra en generasjon hvor forholdvis få har lang utdanning til en generasjon hvor de fleste har relativt lang utdanning, og hvor den sosiale seleksjon til gruppen med lav utdanning er sterkere 4 .

I et aggregert datamateriale kan vi ikke gjøre denne typen kontroller på individnivå, selv om vi har tilgang til ulike typer av aggregatdata på gruppenivå. Det innebærer at vi har et mer usikkert grunnlag for å trekke konklusjoner om generasjonsendringer enn i analyser basert på individdata, fordi vi ikke kan knytte endringene på gruppenivå direkte til endringene på individnivå. Vi kan bl.a. ikke utelukke at negative og positive effekter av generasjon på bakenforliggende variable «jevner hverandre ut». I utgangspunktet er det mao. grunn til å ha beskjedne forventninger mht. hvor klare generasjonseffekter vi kan regne med å finne i helserelaterte levekårsforhold, nettopp fordi de generasjonsendringene som har skjedd er både på positiv og på negativ side i forhold til antatte utslag på helse.

2.8 Helseendringer, kjønn og helseulikhet.

2.8.1 Helsemål og helseparadokser

Statistisk sentralbyrå har gjennomført flere store intervjundersøkelser om helseforhold siden slutten av 1960-årene (Helseundersøkelsene 1968, 1975, 1985 og 1995). Disse undersøkelsene er den beste kilden for utviklingen av helseforhold i befolkningen som helhet. Opplegget for undersøkelsene har endret seg en del fra de to første undersøkelsene til de to siste, med stadig større vekt på egenvurdert helse (Bjerkedal 1997). Gjennom disse undersøkelsene finnes datamateriale som kan anvendes til å belyse enkelte sider ved helseutviklingen på generasjonsnivå. Innenfor tidsrammen av dette arbeidet har det ikke vært aktuelt å gjøre nye bearbeidinger av datamaterialet på fødselskohortnivå, men utviklingen av helseforholdene for ulike aldersgrupper kan gi noen holdepunkt om utviklingen også på generasjonsnivå, selv om sammenlikningene blir gjennomført for større aldersgrupper.

Her skal vi nøye oss med å kommentere noen hovedtrekk fra analyser og statistikk som er lagt fram tidligere. Grovt sett kan en si at utviklingen i befolkningens helseforhold preges av en del motstridende utviklingstrekk, som også kan beskrives som som helseparadokser. På det ene siden er det ikke tvil om at helseforholdene på mange områder er blitt bedre enn den var for få ti-år tilbake. Målt ved indikatorene som vanlig brukes som mål for sosial og helsemessig utvikling i historiske analyser og i sammenliknende studier av land – forventet levealder for nyfødte av begge kjønn – er det ikke tvil om at det har skjedd betydelig forbedringer over livsløpet til de generasjonene som utgjør dagens befolkning.

For fødselskullene som ble født i perioden 1901–1905 var den forventet levealderen for nyfødte jenter 56,9 år og for gutter 54,0 år (Statistisk sentralbyrå 1994). Over de neste trettifem årene fram til fødselskullene i 1936–40 hadde forventet levealder økt til 68,3 år for jenter og 64,6 år for gutter. Fram til fødselskullene i perioden 1971- 75 var det en ytterlige økning til henholdvis 77,7 og 71,4 år, mens forventet levealder i 1997 var 81,0 år for nyfødte jenter og 75,5 år for nyfødte gutter (Statistisk sentralbyrå 1998a). Selv om økningen i forventet levealder var relativt sterkest i første del av dette århundret, har det også funnet sted en betydelig økning over de siste par tiårene.

På den annen side viser data fra helseundersøkelsene 1985 og 1995 at det på mange områder også har vært en betydelig økning i den registrerte sykeligheten i denne perioden, ikke minst når det gjelder andel av befolkningen med kroniske lidelser. Det var en betydelig høyere andel av befolkningen som hadde langvarig sykdom i 1995 enn i 1985 og tidligere helseundersøkelser. Samlet sett hadde 57 prosent av hele befolkningen (inklusive barn 0 -16 år), og 66 prosent av den voksne befolkningen (16 år og over) minst ett tilfelle av varig sykdom i 1995. Sammenliknet med helseundersøkelsen i 1985, var det en økning i andelen med varig sykdom i alle aldersgrupper, men økningen var sterkest for yngre voksne (16–44 år) og for de eldste eldre (80 år og eldre) (Ramm 1997a, Ramm m.fl. 1998).

Det andre paradokset er knyttet til helseulikheter mellom kvinner og menn. Hvis vi nøyer oss med med å måle helsetilstanden ved forventet levealder for nyfødte, vil kvinnene framstå som det mest helsesterke kjønn – med et forsprang i forventet levealder på 5,5 år i 1997. På den annen side viser data fra helseundersøkelsene at kvinner jevnt over har dårligere helse enn menn ved de fleste generelle helsemålene som benyttes i undersøkelsene. Kvinner rapporterer flere syketilfeller enn menn. Helseundersøkelsen 1995 viser at 66 prosent av kvinnene (16 -66 år) har varig sykdom og at kvinner med sykdom i gjennomsnitt har 2,4 syketilfelle. Tilsvarende tall for menn er 60 prosent med varig sykdom, og 2 syketilfeller i gjennomsnitt pr. syk person (Ramm 1997 b).

I dette bildet hører også kjønnsulikhetene i sykefravær med. Det er velkjent at kvinnelige arbeidstakere generelt har høyere sykefravær enn mannlige. Tidligere har en antatt at dette i noen grad kunne henge sammen med både kvinners dobbeltarbeid (både yrkesaktive og med ansvar for hjem/omsorgsarbeid) og med ulikheter i yrkesstrukturen for kvinner og menn, ved at kvinner i større grad enn menn arbeider i yrker og på arbeidsplasser der sykefraværet er relativt høyt. Nyere studier av utviklingen i sykefravær i perioden 1990–97 (Mastekaasa 1998) viser imidlertid at kvinnelige arbeidstakere generelt har høyere sykefravær enn mannlige arbeidstakere, også når det kontrolleres for yrkestilknytning, alder og arbeidsplasstilknytning. Sykefraværet varierer betydelig med yrke og sosioøkonomisk status. Både for kvinnelige og mannlige arbeidstakere er sykefraværet høyest for ufaglærte arbeidere, og lavest for høyere funksjonærer. Kjønnsforskjellene i sykefravær er imidlertid lavest for ufaglærte arbeidere (kvinnelige arbeidstakere har 1,39 ganger så høy fraværsannsynlighet som menn) og høyest for høyere funksjonærer (der forholdstallet er 2,46).

Analysene viste forøvrig klart at sykefravær under svangerskapet er en av de faktorene som bidrar til kjønnsforskjeller i sykefravær. Dobbelarbeid synes også å ha en viss effekt på fraværet, men denne er ikke særlig sterk og bidrar ikke i nevneverdig grad til kjønnsforskjeller i fravær. Mastekaasa konkluderer med at det er en betydelig forskjell i kvinners og menns sykefravær som ikke kan forklares ut fra arbeidsforhold, svangerskapsrelaterte forhold eller dobbeltarbeid. Denne forskjellen reflekterer trolig i hovedsak mer generelle kjønnsforskjeller i helse og reaksjoner på helseproblemer (sykdomsatferd).

Disse paradoksene illustrerer at ulike mål på helseforhold viser motstridende tendenser, og at enkle mål for helseforhold i beste fall kan vise oss en liten bit av en kompleks helhet. Vi skal se litt nærmere på dette med utgangspunkt i disse to helseparadoksene.

2.8.2 Helsemål og utvikling over tid

Den sterke stigningen i andelen med varig sykdom er et av de mest framtredende resultatene i Helseundersøkelsen 1995. En nærmere vurdering av datamaterialet og sammenlikning med resultatene fra Levekårsundersøkelsen 1995, kan tyde på at det høye nivået i Helseundersøkelsen 1995 noen grad kan forklares ved intervjumetoden, som i større grad var lagt til rette for at folk skulle huske sine sykdommer og plager i intervjusituasjonen. Det ble benyttet mer omfattende sjekkliste av diagnoser i Helseundersøkelsen enn i Levekårsundersøkelsen, og det har trolig også betydning at hele intervjuet er helsefokusert (jfr. nærmere redegjørelse i Ramm m. fl. 1998: 43).

Levekårsundersøkelsene viser imidlertid også en økning i andelen av langvarig sykdom, men økningen er langt svakere enn for helseundersøkelsene. Iflg. levekårsundersøkelsene gikk andelen med varig sykdom opp fra 47 prosent i 1980 til 55 prosent i 1995. Uansett hvilket datamateriale som legges til grunn som situasjonsbeskrivelse for 1995, er det mao. ikke tvil om at det er en stor andel av befolkningen som har én eller flere varige sykdommer, skader eller plager.

Samtidig vurderer et stort flertall (80 prosent) av de intervjuete sin egen helse som meget god eller god. Det er bare seks prosent som mener at helsen er dårlig. Av dem som har varige sykdommer, skader eller funksjonshemninger opplever 19 prosent at helseproblemene virker inn på hverdagen i høy grad. Dette illustrerer at helse målt ved fravær av sykdom er et svært strengt krav, sammenliknet med et helsebegrep basert på selvvurdert helse og mestringsevne i hverdagen. De nærmere analysene av datamaterialet viser at terskelen for å karakterisere sin egen helse som dårlig synes høy for de fleste. En forringet helseopplevelse oppstår som oftest først når sykdom, funksjonshemming eller andre forhold gjør at en ikke kan utfolde seg som før, eller ikke makter å fungere tilfredstillende i yrkes- eller utdanningsssamenheng. Psykosomatiske forhold og svake sosiale relasjoner bidrar også til negativ vurdering av egen helse. (Ramm 1997b). Samlet sett illustrerer dette at et helsebegrep basert på egenvurdert helse og funksjonsdyktighet gir en bredere forståelse av individenes helsetilstand, og synes å være det mest relevante målet for helsetilstand i en levekårs- og livskvalitetssammenheng.

Ramms analyse viser også at forventningene til eget helse og prestasjonsnivå varierer med alder, kjønn og kontekst. Med økende alder justeres krav og forventninger til egen helsetilstand og kapasitet, men samtidig øker forekomsten av medisinsk relaterte helseproblemer. Alder gir et likt svarmønster for kvinner og menn når sammenlikningene konsentreres til den voksne befolkningen i yrkesaktiv alder (16 – 66 år). Det er også verdt å merke seg at det å fungere tilfredsstillende i en arbeidsrolle eller utdanningsrolle viser seg viktig for den helsemessige velferden. Av de som vurderer helsen negativt, har 53 prosent problemer med å komme inn i eller å mestre yrkesrollen pga. sykdom, mens 29 prosent har sykdom, men ikke slike problemer. Spørsmål som er stilt til hele befolkningen uavhengig av sykdom, viser at flere av de som vurderer egen helse som dårlig, har svake sosiale relasjoner sammenliknet med andre grupper. Andelen som ikke har noen fortrolig venn utgjør 17 prosent av de som sier at helsen er dårlig. Samtidig viser tallene at det er flere av dem som ikke er i arbeid og som bor alene uten andre voksne i husholdet, som sier at helsen er dårlig. Som påpekt av Ramm kan dette resultatet være uttrykk for seleksjonsprosesser der grupper med helseproblemer støtes ut fra samfunnsmessige og sosiale roller (Ramm, op.cit) .

Helseundersøkelsen 1995 viser forøvrig en generell økning i de fleste sykdomsgrupper i perioden fra forrige helseundersøkelse i 1985. Det er mest markert økning for sykdommer i åndedrettsystemet og i muskel- og skjelettsystemet. Blant barna er det åndedrettsproblemer (bl.a. allergi og astma) som har størst utbredelse, mens muskel og skjelettsykdommer er den største sykdomsgruppen blant voksne i yrkesaktiv alder. Blant eldre (67–79 år) og «eldste eldre»(over 80 år) er det muskel-skjelettlidelser og hjerte/karlidelser som dominerer sykdomsbildet. Helseundersøkelsen 1995 viser forøvrig en liten nedgang i andelen av den voksne befolkningen som rapporterer nedsatt funksjonsnivå (i form av svekket syn, hørsel eller bevegelsevansker) sammenliknet med 1985, med henholdvis 13 og 16 prosent. Nedgangen er størst blant eldre. I 1995 rapporterte 53 prosent av eldre i aldersgruppen 66 til 79 år om funksjonsproblemer, mot 59 prosent i 1985.

2.8.3 Helseulikheter mellom kvinner og menn

Sykdommer i muskel- og skjelettsystemet har økt både for kvinner og menn, men økningen har vært sterkest for kvinnene. Samlet sett økte andelen kvinner med slike plager fra 16 prosent i 1985 til 29 prosent i 1995, mens tilsvarende tall for menn var 13 og 22 prosent. Fordelingen etter aldersgrupper viser at den sterkest økningen fant sted for kvinner i aldersgruppene 45 -66 år og 67–79 år med henholdvis 19 prosentpoeng (fra 28 til 47 prosent) og 25 prosentpoeng (fra 30 til 55 prosent) (Statistisk sentralbyrå 1998 c). På bakgrunn av disse tallene er det ikke overraskende at det er flere kvinner enn menn som sier at de var plaget av smerter i fjorten-dagersperioden før intervjuet. Av kvinnene rapporterte 15 prosent at de var ganske eller veldig mye plaget med ryggsmerter, mens 10 prosent av mennene sa det samme. Videre er relativt mange kvinner også plaget med smerter i nakke, armer og skuldre. Det er særlig kvinner i alderen 45 til 66 år som er rammet av slike plager (Ramm 1997 a).

Det er mer parallell utvikling for kvinner og menn når det gjelder nivået av henholdvis nervøse plager og hjerte- karlidelser. Kvinner har litt høyere hyppighet enn menn av begge sykdomsgruppene både i 1985 og i 1995, men økningen har stort sett vært på samme nivå for begge kjønn også innen de enkelte aldersgruppene. Et unntak i denne forbindelsen er forekomsten av hjerte/karlidelser i den eldre delen av befolkningen, der økningen har vært relativt sterkest for menn. Andelen menn med hjerte-karlidelser gikk opp fra 1985 til 1995 med henholdvis 7 prosentpoeng for aldersgruppen 67 -79 år og med 17 prosentpoeng i aldersgruppen 80 år og eldre. Fortsatt er det imidlertid en noe høyere andel av kvinner i begge aldergruppene som har hjerte-karlidelser, men forskjellene etter kjønn er blitt mindre i løpet av ti-årsperioden. I aldersgruppen 67–79 år hadde 42 prosent av mennene og 45 av kvinnene hjerte-og karsykdommer i 1995, mens tilsvarende andeler i aldersgruppen 80 år og eldre var 49 prosent av mennene og 52 prosent av kvinnene (Statistisk sentralbyrå 1998b). At flere lever med hjertekarlidelser nå enn tidligere, betyr ikke nødvendigvis at det er relativt flere i befolkningen som får slike sykdommer enn tidligere. Kjeldstad (1998b) peker på at etter alt å dømme er den reduserte dødeligheten av hjerte-og karlidelser i perioden 1980–1995 en viktig årsak til den økte hyppigheten av hjerte- og karlidelser i den eldre befolkningen. At økningen i sykdomshyppighet her slår sterkest ut for menn, er en rimelig effekt av at nedgangen i dødeligheten av hjertekarsykdommer har vært relativt sterkest for menn.

2.8.4 Ulikheter i dødelighetsmønsteret

Dette illustrerer at helsemål knyttet henholdvis til sykelighet og dødelighet fanger opp ulike sider av et komplisert helhetsbilde. At menn i gjennomsnitt har kortere forventet levealder enn kvinner skyldes først og fremst kjønnsulikheter i dødelighetsmønsteret og ikke kjønnsulikheter i sykdomsmønsteret. Forventet levealder for en nyfødt jente eller gutt i et gitt år/periode bestemmes av dødelighetsmønsteret i ulike aldersgrupper og kjønn i dette året/perioden. Det er mao. et sammensatt mål som over tid vil påvirkes av endringer i dødeligheten for alle aldersgrupper, fra nyfødte barn til de aller eldste.

Den viktigste bidraget til den sterke økningen i forventet levealder for nyfødte i dette århundret kommer fra den markerte reduksjonen i barnedødelighet og i dødeligheten blant unge og yngre middelaldrende. Det ser vi bl.a. av at nivået for forventet gjenstående levealder for 50-åringer har endret seg langt mindre over generasjonene enn forventet levealder for nyfødte barn. I perioden 1901–05 hadde 50-årige kvinner og menn en forventet gjenstående levetid på henholdsvis 25,2 og 23,9 år (dvs. til henholdsvis 75,2 og 73,9 år), mens tilsvarende nivå i 1971–75 var henholdvis 30,0 år for kvinner og 25,4 år for menn (dvs. til henholdvis 80 og 75,4 år) (Statistisk sentralbyrå, 1994).

Noe forenklet kan vi si at forskjellene i levealder for kvinner og menn skyldes dels at menn i betydelig grad dør av andre årsaker enn kvinner, og dels av at menn dør tidligere enn kvinner av de samme årsakene (sykdomstypene). Menn har mye høyere risiko enn kvinner for voldsom død ved ulykker og selvmord. Dette gjelder for alle aldersgrupper, men slår spesielt sterkt ut for dødelighetsratene for personer under 50 år, hvor hyppigheten av død ved ulykke og voldsom død er størst. Det er også kjønnsforskjeller i barnedødeligheten både for spebarn og for eldre barn. I dag er nivået av barnedødeligheten såvidt lavt at kjønnsforskjellene betyr lite for forskjellene i forventet levealder, men en skal ikke mange ti-årene tilbake før kjønnsforskjellene i barnedødelighet også bidro betydelig til ulikhetene i forventet levealder.

Et viktig bidrag til økningen i kvinners forventete levealder i dette århundret kommer fra redusert risiko for død ved svangerskap og fødsler for kvinner i reproduktiv alder. Bedringen i kvinners reproduktive helse og i fødsels-og svangerskapsomsorgen har redusert bidraget fra denne dødelighetsrisikoen til et svært lavt nivå i Norge og mange andre land i den vestlige verden. På verdensbasis er imidlertid dødelighet ved svangerskap og fødsel et viktig bidrag til at forskjellene levealder mellom menn og kvinner er mindre, og tildels    –   for noen få lands vedkommende    –   går i motsatt retning av bildet vi kjenner fra den vestlige industrialiserte verden.

Sett i forhold til grovt grupperte sykdomstyper er det ikke store forskjeller i den generelle fordelingen av dødsårsaker etter kjønn. Hjerte-karsykdommer og ulike former for kreft står for en stor del av den sykdomsrelaterte dødeligheten. Menn dør midlertid tidligere i livsløpet enn kvinner. De aldersstandardiserte dødelighetsratene for henholdvis kreft (ondartete svulster) og hjerte-karlidelser ligger betydelig høyere for menn enn for kvinner. Over perioden 1980 til 1995 har de aldersstandardiserte dødelighetsratene for kreft holdt seg relativt stabile (med en svak økning for begge kjønn), mens det har skjedd en betydelig reduksjon av dødelighetsratene for hjerte-karlidelser for begge kjønn, men relativt mer for menn enn for kvinner. Det samme gjelder dødelighetsratene ved ulykker (Statistisk sentralbyrå 1998b). Virkningene av disse relative forbedringene i mennenes favør viser seg ved at økningen i forventet levealder for en nyfødt i denne perioden var noe sterkere for menn enn for kvinner. Fra 1980 til 1996 økte forventet levealder for nyfødte med tre år til 75,4 år for menn og med knapt to år til 81,1 år for kvinner (Østby og Skiri 1998).

En del av forskjellene i menns og kvinners dødelighetsmønster må sees i sammenheng med kjønnsulikhet i livsstil. Viktige bidrag til menns overdødelighet er knyttet til dødsårsaker der menns høyere forbruk av alkohol og tobakk antas å være en sterkt medvirkende årsak (bl.a. kreft i lunger og åndedrettsorganer, leverskader) og hjerte-karlidelser. Alkohol er også en medvirkende årsak ved mange ulykker som ender med dødsfall. Menns overdødelighet av hjerte-karlidelser har også vært sett i sammenheng med at menn har vært mer utsatt for stress i forbindelse med arbeidet og forsørgeransvar.

Gjennom de endringer som har funnet sted i de tradisjonelle kvinnerollen og i kvinners levekår og livsstil, har det skjedd en tilnærming mellom kvinners og menns levemønster i yngre generasjoner sammenliknet med eldre. Gjennom kvinnenes økte deltakelse i yrkesliv og familieforsørgelse har kvinnene avlastet menn i forsørgeransvaret, samtidig som kvinnene også i økende grad utsettes for krav og belastninger knyttet til yrkeslivet. Kvinners livsstil har også nærmet seg menns mht. risikoatferd og forbruk av alkohol og tobakk. På bakgrunn av dette er det en rimelig hypotese at dette på sikt vil gi utslag i mindre kjønnsforskjeller både når det gjelder dødelighet og sykelighet. At utviklingen av forventet levealder har gått i denne retningen i den siste femtenårsperioden, kan isolert sett sees som en støtte til denne hypotesen. Her er det imidlertid bare nærmere analyse av sykelighets- og dødelighetsutviklingen som kan gi svar, fortrinnsvis med utgangspunkt i individuelle livsløpsdata som kan gi mulighet for nærmere testing av årsaksforhold (jfr. nærmere drøfting i avsnittene 1 og 4).

Når det gjelder reduksjonen av kjønnsforskjellene i forventet levealder, kan det imidlertid være av en viss interesse å se på resultatene fra en analyse som har sett nærmere på utviklingen av kjønnsforskjellene i dødelighet og forventet levealder i Australia, og på endret betydning av ulike dødsårsaker i perioden 1982 og 1992 (Tickle 1997). Det er selvfølgelig ikke mulig å omsette de australske resultatene direkte til norske forhold, men endringene i dødelighetsmønsteret korresponderer i grove trekk med tendenser som også er tilstede i dødelighetsutviklingen i Norge. Australia er et utviklet i-land der forventet levealder etter kjønn er omtrent på norsk nivå (80,9 år for kvinner og 75,0 år for menn). I likhet med Norge har det skjedd en betydelig reduksjon av kjønnsforskjellene i forventet levealder i de seinere år (fra 7,03 år i 1982 til 5,99 år i 1992).

På grunnlag av aldersstandiserte dødelighetsrater dekomponerer Tickle aldersforskjellene i dødelighet etter dødsårsak. I 1982 kunne 72,5 prosent av forskjellene i forventet levealder (tilsvarende 5,09 år) tilskrives menns overdødelighet av henholdvis hjerte-karsykdommer (1,69 år), kreft i lunge, munn og hals mv (0,85 år) , sykdommer i åndedrettsystemet (0,80 år), samt trafikkulykker og andre ulykker (1,06 år). Ved å inkludere ytteligere tre grupper av dødsårsaker : andre typer kreft (0,34 år), selvmord (0,29 år), og andre sykdommer i sirkulasjonorganene (0,39 år), ble tilsammen 86,9 prosent og 6,11 år av kjønnsforskjellene i levealder forklart.

I 1992 stod de overnevnte sju dødsårsakene tilsammen for 82,7 prosent av den samlete overdødeligheten (tilsvarende 4,95 år), dvs. at den relative betydningen av andre dødsårsaker (bl.a. AIDS) hadde økt. I forhold til reduksjonen i forventet levealder på 1,04 år var de viktigste bidragene (målt i år) fra hjerte-karsykdommer (nedgang til 1,69 år), trafikkulykker og andre ulykker (nedgang til 0,58 år), sykdommer i åndedrettsorganene (nedgang til 0,59 år). Det hadde også skjedd en mindre nedgang i bidraget fra kreft i lunge, munn og hals (nedgang til 0,81 år). Det hadde imidlertid skjedd en økning i den relative betydningen av andre typer kreft (opp til 0,56 år) og selvmord (opp til 0,42 år). På disse områdene hadde forbedringene i perioden mao. vært relativt sterkere for kvinner.

2.9 Levekårsendringer i perioden 1980–95 5

I utgangspunktet er Levekårsundersøkelsene en relevant datakilde for å vurdere mulige utslag av endringer på generasjonsnivå i helserelaterte levekårsvariable. Det er en god del spørsmål som har vært beholdt uendret fra en undersøkelse til den neste, slik at en i prinsippet kan sammenlikne en yngre og en eldre kohort på samme alderstrinn på samme måten som vi foran i del I har sett på sysselsettings- og inntektsendringer for ti-årskohorter av fødselskull. Vi skal i det følgende se nærmere på utviklingen av en del helserelaterte kjennetegn i perioden fra 1980–1995 for de samme ti-årskohortene som vi foran i Del I har fulgt i analysen av inntekts- og sysselsettingsutviklingen. I begge tilfelle bygger presentasjonen på analysen i rapporten Generasjonsforskjeller i levekår (Skrede og Ryen 1999- under utgivelse). Denne rapporten viderefører den tidligere kohortanalysen av inntekts- og levekårsendringer som ble utført i tilknytning til Levekårsutvalgets arbeid (NOU 1993:17, Skrede 1994 a), med data fra Inntekts- og formuesundersøkelsen 1994 og Levekårundersøkelsen 1995. Det vil si at vi for levekårsvariablene har observasjoner fra 1980, 1991 og 1995.

Innledningsvis er det imidlertid grunn til å understreke at dette er et spinkelt datagrunnlag for å analysere generasjonsendringer i levekår, og at de tendensene som vi kan observere fra datamaterialet må tolkes med betydelig forsiktighet. I forhold til den ideelle modellen vi har skissert foran, har datamaterialet to vesentlige mangler. Vi har ikke data om de samme personene på flere tidspunkt (livsløpsdata på individnivå), men observasjoner fra separate utvalgsundersøkelser på de tre tidspunktene. Hvert enkelt av disse observasjonssettene er beheftet med vanlige feilkilder for utvalgsundersøkelser (utvalgsvarians og muligheter for målefeil). Utvalgene for Levekårsunder- søkelsene omfatter færre personer enn utvalgene for Inntekts- og formuesundersøkelsene. Dette innebærer større usikkerhet knyttet til målingene av de enkelte levekårsindikatorene på de ulike tidspunktene. Dermed knyttes det også større usikkerhet til de tendensene som datamaterialet beskriver for de enkelte generasjonene, når en som her utelukkende ser på indikatormål etter alder og fødselkohort. Inndelingen i ti-års fødselskohorter etter kjønn gir relativt små grupper med tilsvarende stor usikkerhet, både på enkeltobservasjoner og på utviklingen over tid. For de eldste fødselkohortene påvirkes størrelse og sammensetning av kohortutvalgene også av at det var relativt stort frafall blant de eldre aldersgruppene i intervjuutvalget både i 1991 og 1995 6 , samt av at sammensetningen av intervjuutvalget blir berørt av underliggende endringer i målpopulasjonen for undersøkelsene. Målpopulasjonen for de tre undersøkelsene er befolkningen 16 år og eldre bosatt utenfor institusjon. Andelen hjemmeboende blant de eldste og mest skrøpelige eldre er sannsynligvis høyere både i 1991 og i 1995 enn det var i 1980, på grunn av at omsorgen for hjelpetrengende eldre i økende grad blir basert på hjelp i hjemmet istedet for innleggelse på institusjon (Lingsom 1991 ). 7

I rapporten har vi forsøkt å ta hensyn til denne usikkerheten på to måter: Vi har i figurene utelatt observasjoner når det underliggende tallet bygger på færre enn hundre intervjuete personer fra kohorten. Dette gjelder også alle figurerer gjengitt i dette notatet. For å unngå at det blir lagt urimelig vekt på mindre svingninger i nivået av de enkelte levekårsindikatorene mellom 1991 og 1995 i forhold til utviklingen mellom 1980 og 1991, vurderer vi også om den langsiktige utviklingen mellom 1980 og 1995 viser samme tendens som utviklingen 1980 -91, alternativt om 1995 observasjonene har brutt med denne trenden.

Figur 2.7 *Tilsvarer figur 3.13 i Skrede og Ryen (1999)

Figur 2.7 Andel med nedsatt bevegelsesevne.

Kilde: Levekårsundersøkelsene 1980, 1991 og 1995

2.9.1 Endringer i funksjonsdyktighet

Vi har tidligere pekt på at data fra Helseundersøkelsen 1995 viser at eldrebefolkningen er blitt mer rørlig, ved sammenlikning av funksjonsnivået for personer i aldersgruppene 66 til 79 år i henholdsvis 1985 og 1995. Lingsom (1989) har tidligere funnet tilsvarende utslag ved sammenlikning av data fra levekårsundersøkelsene 1973–1987. Vi ser også spor av denne tendensen i datamaterialet fra levekårsundersøkelsene når vi sammenlikner utvalg fra de eldste fødselskohortene (ti-års alders- grupper) på tilsvarende alderstrinn. Innenfor de mer findelte aldersgruppene er likevel tendensen til svekket funksjonsevne med økende alder fortsatt det mest markerte utviklingstrekket for de eldste fødselkohortene. Figurene 2.7 og 2.8 viser andelen av kvinner og menn i hver ti-årskohort som rapporterte helseplager i form av nedsatt bevegelseevne og nedsatt funksjonsevne i henholdsvis 1980, 1991 og 1995. Nedsatt funksjonsevne er her en indeks som tar hensyn til nedsatt arbeidsevne og bevegelseevne, samt nedsatt syn, hørsel og evne til å bære.

Det er en klar tendens til stigende helseproblemer med økende alder, og det går også fram at det stort sett er en større andel av kvinnene enn av mennene som får slike problemer med økende alder. I de eldste kohortene er det en høy andel som rapporterer at de har problemer med funksjons- og bevegelseevne. I 1991 (ved gjennomsnittsalder 76 år) rapporterte 54 prosent og 41 prosent av kvinnene i 1911–20 kohorten at de hadde problemer med henholdsvis nedsatt funksjonsevne og nedsatt bevegelseevne, mens tilsvarende andeler for mennene i kohorten var henholdvis 43 og 28 prosent.

Figur 2.8 *Tilsvarer figur 3.14 i Skrede og Ryen (1999)

Figur 2.8 Andel med nedsatt funksjonsevne.

Kilde: Levekårsundersøkelsene 1980, 1991 og 1995

I et generasjonsperspektiv er det imidlertid verdt å merke seg at andelene med henholdsvis nedsatt funksjons-og bevegelseevne både for kvinner og menn lå på et litt lavere nivå i 1991 enn tilsvarende nivå for 1901–10 kohorten ved omtrent samme alderstrinn i 1980. For mennenes vedkommende gjaldt denne tendensen også andelen med sterkt nedsatt arbeidsevne (figur 3.12 i Skrede og Ryen (1999) og andelen som er hjelpetrengende (figur 2.9), mens tendensen for kvinnenes vedkommende her er motsatt med høyere andeler i 1911–20 kohorten ved 76 årsalder enn tilsvarende nivå i 1901–10-kohorten i 1980. For de eldre mennenes vedkommende har utviklingen mao. gått i retning av reduserte helseplager i den yngre fødselskohorten, mens tendensen ikke er like entydig positiv for kvinnenes vedkommende. Her må en imidlertid ta hensyn til at det knytter seg betydelig usikkerhet til de enkelte observasjonene når gruppene blir såvidt små som her, slik vi også har pekt på foran. Det bør som nevnt også legges vekt på at utvalgssamensetningen i 1991 og 1995 trolig er påvirket av at relativt flere av de mest skrøpelige eldre bor utenfor institusjon på 1990-tallet enn i 1980 (Lingsom, op.cit.). Denne utviklingen er sannsynligvis forsterket gjennom 1990-årene.

I denne sammenhengen må det tas hensyn til at det å være hjelpetrengende 8 også har ulike konsekvenser, alt etter om den intervjuete bor sammen med andre som kan yte hjelp. De store forskjellene mellom kjønnene i andelen som er hjelpetrengede i eldre år, må også sees i sammenheng med at kvinner er aleneboende i eldre år i mye større grad enn menn. Både forskjellene i gjennomsnittlig levealder etter kjønn og gjennomsnittlige aldersforskjeller mellom ektefeller, bidrar til at menn i større grad enn kvinner har ektefelle i live også i de avsluttende livsløpsfasene. Andelen kvinner som bor alene har økt markert med økende alder innen de ulike fødselskohortene (Skrede og Ryen 1999). I befolkningen som helhet er det også langt flere kvinner enn menn i aldersgruppene over 80 år 9 . Den høye andelen hjelpetrengende blant eldre kvinner illustrerer at omsorgstjenestetilbudet for hjelpetrengende eldre er særdeles viktig for eldre kvinners levekår.

Utvidelsene av datasettet med observasjoner for 1995 tyder i liten grad på en endret utvikling i forhold til tendensene for perioden 1980–1991 for disse levekårsindikatorene. Andelen kvinner med sterkt nedsatt arbeidsevne i 1921–30 kohorten lå litt lavere i 1995 enn nivået i 1911–20 kohorten i tilsvarende aldersfase (gjennomsnittsalder 70 år), men forskjellen er relativt beskjeden (jfr. Skrede og Ryen 1999). På de andre funksjonsindikatorene er det ikke nevneverdige forskjeller mellom kohortene, enten vi ser på kvinner eller på menn. Så langt er det mao. ikke mulig å trekke sikre konklusjoner om at dagens yngre eldre vil ha en alderdom mindre preget av manglende funksjonsdyktighet enn foregående fødselskohorter, selv om langtidstendensen for 1911–20 kohorten ga en pekepinn i denne retningen. Men her det som tidligere nevnt viktig å ha i minne at disse indikatorene også påvirkes av sammensetningen av målgruppen for intervjuet, og av tendensen til at det bare er de aller mest hjelpetrengende som får plass på institusjon.

Figur 2.9 *Tilsvarer figur 3.15 i Skrede og Ryen (1999)

Figur 2.9 Andel som er hjelpetrengende.

Kilde: Levekårsundersøkelsene 1980, 1991 og 1995

Nedgang i nervøse lidelser, mest for menn

Det er en høyere andel av kvinner enn av menn som rapporterer at de har hyppige symptomer på nervøse lidelser. Det er særlig middelaldrende og eldre kvinner som i større grad enn jevnaldrende menn rapporterer at de har slike plager, mens det er liten forskjell mellom kjønnene i de yngre aldersgruppene. Figur 2.10 viser at det er en tendens til redusert omfang av nervøse plager for middelaldrende kvinner når fødselskohortene 1931–40 og 1921–30 sammenliknes med foregående ti-årskohort på tilsvarende alderstrinn, særlig for perioden 1980 -1991. Utviklingen mellom 1991 og 1995 går ikke entydig i denne retningen innen de to kohortene, men tendensen til langsiktig nedgang gjelder både perioden 1980 -91 og perioden 1980 -1995 hver for seg. I det langsiktige tidsperspektivet er det også en markert tendens til redusert omfang av nervøse plager for eldre menn, både over tid mellom eldre og yngre fødselskohorter og innen de enkelte kohortene.

2.9.2 Arbeidsmiljø

Utviklingen av arbeidsmiljøindikatorene etter alder og kjønn er relevante først og fremst som mål for endringer i den samlete eksponeringen for ulike former av arbeidsmiljøbelastninger innen de enkelte fødselskohortene. Siden vi utelukkende har aggregerte data på tverrsnittsnivå, har vi ingen mulighet til å måle endringer i arbeidsmiljøet over tid for individ og grupper av individ. Det er en rimelig hypotese at arbeidsmiljøbelastninger påvirker helsetilstanden, men som tidligere nevnt kan slike hypoteser bare testes ved datamateriale med tilgang til individopplysninger over tid.

Figur 2.10 *Tilsvarer figur 3.16 i Skrede og Ryen (1999)

Figur 2.10 Andel med hyppige symptomer på nervøse lidelser.

Kilde: Levekårsundersøkelsene 1980, 1991 og 1995

Fysisk arbeidsmiljø

Fysiske arbeidsmiljøplager i form av forurensing, klimatiske plager og risikofylt arbeidsmiljø er fortsatt i større grad et mannsproblem enn et kvinneproblem. Forskjellene mellom kjønnene er imidlertid blitt noe redusert over perioden 1980–95. Det vært en markert reduksjon i andelen menn som har henholdsvis klimatiske arbeidsmiljøproblemer, forurensningsplager og risikofylt arbeidsmiljø, både med alder innen de enkelte fødselskohortene og over tid når en yngre kohort sammenliknes med en eldre (jfr. figurene 3.4, 3.5 og 3.6 i Skrede og Ryen (1999). Utviklingen er entydig både for perioden 1980 -1991 og for perioden 1980–1995.

For kvinnenes vedkommende er det mindre systematiske endringstendenser med alder. Andelen som har klimatiske arbeidsmiljøproblem, har gått ned over tid også for kvinnenes vedkommende, mens andelen kvinner som har forurensningsplager i arbeidsmiljøet, har økt en del innen de enkelte fødselskohortene. Økningen i forurensningsplager gjelder både med alder innen de enkelte fødselskohortene, og når en yngre fødselskohort sammenliknes med en eldre på tilsvarende alderstrinn. Det er også en svak tendens i retning av mer risikofylt arbeidsmiljø for kvinner. Generelt sett er økningen i de fysiske arbeidsmiljøplagene for kvinner svakere enn nedgangen for menn. Dette illustrerer at denne typen arbeidsmiljøplager samlet sett er betydelig redusert i perioden fra 1980. Kvinnelige sysselsatte er imidlertid i litt større grad berørt av slike plager i 1991 og i 1995 enn hva de var i 1980. I denne sammenhengen bør en også ta hensyn til at andelen kvinner som er sysselsatt har økt betydelig i den samme perioden innen de fleste fødselskohortene i yrkesaktiv alder ( jfr. del I). Den samlete effekten blir dermed en betydning økning i andelen kvinner med fysiske arbeidsmiljøplager sammenliknet med 1980.

Figur 2.11 *Tilsvarer figur 3.7 i Skrede og Ryen (1999)

Figur 2.11 Andel som har ergonomiske belastninger (ekskl. tunge løft).

Kilde: Levekårsundersøkelsene 1980, 1991 og 1995

Ergonomiske belastninger – størst for kvinnene

Det er en stor andel av de sysselsatte som har ergonomiske belastninger, og det er bare for de aller eldste fødselskohortene av menn at vi kan se en klar nedgang med alder i andelen som har slike belastninger (samlet sett for perioden fra 1980 til 1995). I de yngre fødselkohortene er det også jevnt over en høyere andel kvinner enn menn som har slike belastninger. Mellom 1980 og 1991 gikk utviklingen markert i retning av større forskjeller mellom kjønnene. Kjønnsforskjellene ble imidlertid dempet noe i perioden fra 1991 til 1995. Samlet sett (totalt for alle sysselsatte) var det en økning fra 1980 til 1995 i andelen som hadde ergonomiske belastninger, fra 58 prosent for begge kjønn i 1980, til henholdvis 63 prosent for menn og 62 prosent for kvinner i 1995. Økningen for kvinnenes vedkommende faller i stor grad på yngre middelaldrende kvinnene i fødselskohortene fra 1930 til 1950. Økningen var sterkest mellom 1930 og 1991. Mellom 1991 og 1995 ble andelen i kohortene med slike belastninger noe redusert. Andelen med ergonomiske belastninger lå imidlertid også i 1995 høyere enn nivået i 1980 i disse fødselskohortene. (Se figur 2.11).

I grunnlagsmaterialet fra levekårsundersøkelsene går det fram at hovedtyngden av økningen i ergonomiske belastninger fra 1980 til 1991 skyldes økning i andelen kvinner som arbeider i belastende arbeidstillinger. Økningen gikk fra 33 prosent i 1980 til 45 prosent i 1991, mens det var en viss nedgang fra 1991 til 1995. I denne sammenhengen må en imidlertid ta hensyn også til den betydelig økningen i andelen sysselsatte kvinner. Samlet sett er det mao. betydelig flere kvinner som hadde slike problemer i 1991 og 1995 enn i 1980.

Figur 2.12 *Tilsvarer figur 3.8 i Skrede og Ryen (1999)

Figur 2.12 Andel med lite variert arbeid.

Kilde: Levekårsundersøkelsene 1980, 1991 og 1995

Ulikhetene i fysisk arbeidsmiljø og arbeidsbelastninger for kvinner og menn er en konsekvens av det kjønnssegregerte arbeidsmarkedet. Det er store forskjeller i yrkesstrukturen for kvinner og menn. Det er få kvinner i industriarbeideryrker, mens kvinner er i flertall blant funksjonærene (særlig lavere funksjonærer) og i omsorgsyrkene i offentlig sektor. De enkle indikatorene fra levekårs-undersøkelsene fanger bare opp en del av disse forskjellene i arbeidsmiljø. Det er imidlertid mulig å studerere kjønnsforskjellene i arbeidsmiljø nærmere gjennom det detaljerte intervjumaterialet fra levekårsundersøkelsene og andre tilgjengelige undersøkelser med opplysninger om arbeidsmiljø, først og fremst Arbeidslivundersøkelsene 1989 og 1993. Fom 1996 inngår arbeidsmiljøundersøkelsene i det nye opplegget med temaroterende levekårsundersøkelser (Andersen 1996) 10 .

Levekårsundersøkelsen i 1996 hadde arbeidsmiljø som hovedtema. Datamaterialet fra denne undersøkelsen viser at de viktigste ergonomiske belastningene for kvinner er at seks av ti sysselsatte kvinner må stå og gå mye når de jobber, samt at fire av ti arbeider med gjentatte og ensidige bevegelser (Bø og Lyngstad 1998).

Organisatorisk arbeidsmiljø

Enkelte sider ved det organisatoriske arbeidsmiljøet er dårligere for kvinner enn for menn. Kvinner har mindre variert arbeid, og de kan sjeldnere planlegge opplegget av arbeidet sitt. Forskjellene mellom kvinner og menns arbeidsmiljø på disse områdene har imidlertid blitt mindre over tid, både mellom 1980 og 1991 og mellom 1991 og 1995. Vi nøyer oss her med å se på to av av de fire indikatorene på organisatorisk arbeidsmiljø i Skrede og Ryen (1999), andel med lite variert arbeid og andel som i liten grad bestemmer over eget arbeidstempo.

Figur 2.12 viser den markerte nedgangen i andelen som har lite variert arbeid. Nedgangen gjelder både med økende alder innen de enkelte fødselskohortene, og stort sett også over tid når kohortene sammenliknes på faste alderstrinn. Unntaket her er de alle yngste arbeidstakerne i 1971–75 kohorten i 1995. Nedgangen gjelder begge kjønn, men mest markert for kvinner.

Figur 2.13 *Tilsvarer figur 3.11 i Skrede og Ryen (1999)

Figur 2.13 Andel som i liten grad bestemmer over eget arbeidstempo.

Kilde: Levekårsundersøkelsene 1980, 1991 og 1995

Det er en høyere andel blant kvinnene som i liten grad bestemmer over eget arbeidstempo (se figur 2.13). Andelen som i liten grad bestemmer over eget arbeidstempo har holdt seg på relativt stabilt nivå over tid, men også her ser vi en liten tendens til nedgang med alder, i hvertfall når vi sammenlikner i det lange tidsperspektivet 1980 – 1995. I 1991 så vi for kvinnenes vedkommende en viss tendens til at andelen som ikke bestemmer over eget arbeidstempo hadde økt med alder innen de fleste fødselskohortene. I 1995 hadde imidlertid disse andelene gått tilbake igjen til 1980-nivået i de fleste fødselskohortene.

Det er heller ikke dramatiske endringer i de to andre indikatorene på organisatorisk arbeidsmiljø: andel som i liten grad bestemmer over egne arbeidsoppgaver og andel med oppjaget arbeidstempo (over 50   % av arbeidsdagen) (jfr. figurene 3.9 og 3.10 i Skrede og Ryen (1999)). Andelen med oppjaget arbeidstempo mer enn halvparten av arbeidsdagen, er samlet sett noe høyere for menn enn for kvinner. Andelen med oppjaget arbeidstempo har imidlertid for kvinnenes vedkommende økt med alder innen de yngre fødselkohortene. Det er også en tendens til at andelen har økt over tid når en yngre kvinnekohort sammenliknes med en eldre på tilsvarende alderstrinn fram til kvinnene har nådd femtiårsalder, mens tendensen for mennenes vedkommende stort sett går i motsatt retning.

Figur 2.14 *Tilsvarer figur 3.23 i Skrede og Ryen (1999)

Figur 2.14 Andel som bor alene.

Kilde: Levekårsundersøkelsene 1980, 1991 og 1995

Samlet sett tyder imidlertid datamaterialet fra levekårsundersøkelsene på at det ikke har vært stor økning i andelen som opplever stort arbeidspress eller stress i arbeidet i perioden fra 1980 til midten av 1990-tallet. Analyser av det detaljerte datamaterialet fra arbeidslivsundersøkelsene i 1989 og 1993, samt Levekårsundersøkelsen 1996 (med arbeidsmiljø som hovedtema) gir imidlertid et litt annerledes bilde. Fra 1989 til 1996 økte andelen som «mesteparten av tiden har så stor arbeidsmengde at de ikke har tid til å snakke om eller tenke på annet enn arbeidet» fra 35 til 44 prosent for ansatte kvinner, og fra 29 til 43 prosent for ansatte menn (Bø og Lyngstad op. cit.). Her trenger vi først og fremst data som følger de samme individene over tid for å kunne gi et mer utfyllende bilde av utviklingen.

2.9.3 Sosiale relasjoner, nettverk og familiekontakt

Det er grunn til å anta at utviklingen på området sosiale relasjoner vil ha betydning for levekår på andre områder, deriblant risiskoen for at helseproblemer oppstår og evnen til å takle helseproblemer når de først har oppstått. Nærmere undersøkelser av data fra Helseundersøkelsen 1995 støtter antakelsen om en sammenheng mellom sosiale relasjoner og psykisk helse. I en analyse av datamaterialet fant Barstad (1997a) at forskjellige sider av sosial integrasjon (familieforhold, husholdningtype, sysselsettingsforhold og fortrolighet og vennekontakt) har betydning for psykisk helse. Dette mønsteret er tydeligst for depresjon. Å være enslig, skilt, separert eller aldri gift har betydning for depresjon og ikke for andre former av psykisk helse, mens fortrolige relasjoner også har betydning for andre former for psykisk helse. De som har flere fortrolige relasjoner har mindre risiko for dårlig psykisk helse, selv om mønsteret også her er tydeligst for depresjon. Som Barstad peker på, kan disse resultatene forstås ut fra en fortolkning av mangel på sosial integrasjon som en opplevelse av tap og mangel på mening. Det er en rimelig antakelse at et godt sosialt nettverk og nære og fortrolige venner vil være en ressurs i forhold til å takle problemer som oppstår på andre levekårsområder. Det kan imidlertid også tenkes at depresjon har en mer negativ innflytelse på relasjonene til andre mennesker enn det angst og somatisering har, slik at mennesker som er plaget av depresjon har vanskeligere for å inngå i nære relasjoner. Entydige slutninger om årsaksforhold kan derfor vanskelig trekkes på grunnlag av den undersøkelsen som er gjort av datamaterialet fra Helseundersøkelsen 1995.

Figur 2.15 *Tilsvarer figur 3.25 i Skrede og Ryen (1999)

Figur 2.15 Andel med sjelden kontakt med eller helt uten gode venner på stedet.

Kilde: Levekårsundersøkelsene 1980, 1991 og 1995

Går vi til datamaterialet fra Levekårsundersøkelsene er det to hovedtendenser i utviklingen for levekårsområdet sosiale relasjoner over perioden fra 1980 til 1995. Det er en markert økning i andelen alene-boende, samtidig som det også er en markert økning i andelen som hadde tette og nære sosiale relasjoner i form av fortrolige venner som de hadde relativt hyppig kontakt med. Disse endringene gjør seg imidlertid gjeldende i noe ulik grad etter kjønn og livsfaser.

Økt andel aleneboende

Økningen i andelen som bor alene har sammenheng med flere ulike forhold. Den er først og fremst et uttrykk for at flere er aleneboende i kortere og lengre perioder av livsløpet, snarere enn at andelen som er stabilt aleneboende over hele det voksne livsløpet har økt. Det er endret atferd i dagens ungdomsgenerasjoner med lengre varighet av livsløpsfasen mellom utflytting fra familiehjemmet og etablering med egen familie, enn det som var vanlig for et par tiår tilbake. Skilmisseutviklingen og oppløsning av samboerforhold påvirker også andelen av befolkningen som til enhver tid bor alene, samtidig som andelen aleneboende enker og enkemenn også påvirkes av økt levealder og lengre varighet av tiden som aleneboer etter ektefelles bortgang. Denne økningen er mest markert for de eldre kvinnene. På grunn av aldersforskjeller mellom ektefellene og kvinnenes høyere levealder, er det mange kvinner som får en relativt lang periode som enke på slutten av livsløpet.

Figur 2.16 *Tilsvarer figur 3.26 i Skrede og Ryen (1999)

Figur 2.16 Andel som ikke har fortrolig venn.

Kilde: Levekårsundersøkelsene 1980, 1991 og 1995

I perioden 1980–91 økte andelen som bodde alene i de aller fleste fødselskohortene, både for kvinner og menn. Unntaket var fødselskohorten 1941–50 der andelen aleneboende holdt seg stabil på lavt nivå for både kvinner og menn fra 1980 til 1991, samt fødselskohorten 1951–60 der andelen aleneboende kvinner gikk noe ned i samme perioden. Det siste må naturligvis sees i sammenheng med at disse kohortene var i etablerings- og småbarnsfasen i denne perioden. Fra 1991 til 1995 går andelen aleneboende noe ned i en del fødselskohorter. Den langsiktige økningen fra 1980 opprettholdes imidlertid fram til 1995 i alle kohortene unntatt 1951–60-kohorten, og for de fleste av de eldre kohortene bidrar 1995 tallene til å forsterke utviklingen mot en høyere andel aleneboende. Denne utviklingen er særlig markert for kvinnenes vedkommende. Etter at 60-års alder er passert, øker andelen kvinner som bor alene raskt med alder innen de enkelte fødselskohortene, og det er også en markert økning med alder når en yngre fødselkohort sammenliknes med en eldre på tilsvarende alderstrinn. Vi har tidligere pekt at denne utviklingen også må sees i sammenheng med at andelen hjemmeboende eldre har økt i forhold andelen som bor på institusjon. Blant mennene er det først og fremst i aldersfasene under 60 år at andelen aleneboende har økt, og her er det også relativt flere aleneboende menn enn kvinner.

Kvinner har best kontakt med venner

For kvinnenes vedkommende er det en markert tendens i retning av at både andelen som har god kontakt med venner (figur 2.15), og andelen som har en fortrolig venn (utenom nærmeste familie) (figur 2.16 ) har økt med alder innen de aller fleste kohortene. I de aller fleste fødselskohortene har kvinnene også jevnt over bedre vennekontakt og høyere andel med fortrolig venn enn jevnaldrende menn. Tendensen gjelder både for perioden 1980 -1991 og for perioden 1980–1995, selv om tallene for 1995 demper utviklingen etter 1991 for en del kohorter. Sammenlikner vi yngre kohorter med eldre på tilsvarende alderstrinn, ser vi også en markert nedgang over tid i andelen som mangler henholdvis god og hyppig vennekontakt og nær og fortrolig venn. Denne nedgangen gjelder også de fleste kohortene av menn, med unntak av fødselskohorten 1921 -30 som plasserer seg noe avvikende i forhold til 1911–20 kohorten på begge indikatorene. Her minner vi imidlertid om de store usikkerhetsmarginene knyttet til små utvalg, som er et særlig problem for de eldste fødselskohortene.

I tillegg til den positive utviklingen med hensyn til nære relasjoner med venner, må en også ta med i betraktningen at også familierelasjonene på flere områder er styrket i forhold til situasjonen tidligere i dette århundret. Det er langt færre av dagens barn og unge som opplever å miste en av foreldrene ved dødsfall tidlig i livsløpet enn det var i generasjonene som ble født tidlig i dette århundret. Helseundersøkelsen 1995 viste at så mange som 14 prosent av dem som da var 67–79 år (født mellom 1916 og 1928) opplevde at en av foreldrene døde før de selv fylte 16 år, mens tilsvarende andel blant dem som var født i 1970-årene var 3 prosent (Barstad 1997 b). Generasjonssammenlikningene fra Levekårsundersøkelsene viser at det er en høyere andel i 1941–50 kohorten som hadde minst en av foreldrene i live da de selv fylte 50 år enn i den foregående ti-årskohorten. Det er også en tendens til at andelen som har nær kontakt med foreldrene har økt blant dagens middelaldrende, sammenliknet med foregående generasjon, når det korrigeres for andelen som har foreldre i live.

At foreldrene er live inntil en selv når godt voksen alder, innebærer også at omsorgsoppgaver i forhold til aldrende og hjelpetrengende foreldre vil prege levekårene for mange som selv befinner seg i middelalderfasen og i tidlig pensjonistfase. Tradisjonelt har denne typen omsorgsarbeid vært betraktet som en en kvinneoppgave, og det har fra tid til annen vært reist spørsmål om omfang av slik omsorg vil bli redusert etterhvert som stadig flere av middelaldrende kvinner har lønnet arbeid utenfor hjemmet. En undersøkelsene av generasjonsendringer i uformell omsorg over perioden 1980–1990 viste imidlertid at det var en høyere andel av generasjonen født 1946 -50 som ytte slik omsorg i 1990 enn tilsvarende andel i 1936–40 generasjonen på samme alderstrinn i 1980. Andelen som ytte slik omsorg hadde økt både for kvinner og menn i den yngre generasjonen, men samlet sett var kvinnenes andel av det totale omfanget av omsorgsarbeidet større i 1946–50 generasjonen enn i den foregående generasjonen. Undersøkelsen viste imidlertid også at det å ha barn og eventuelt også svigerbarn, er en faktor som bibrar til at hjelpebehovet i større grad blir ivaretatt. Dels skyldes dette at barna selv bidrar med hjelp, men de sørger også for at det offentlige hjelpeapparatet blir mobilisert (Lingsom 1993a).

I så måte burde generasjonene som selv er født fra 1930-årene framover til midten av 1950-årene ha grunn til å se alderdommen i møte med en viss optimisme. Vi har tidligere pekt på (jfr. del 1) at andelen barnløse kvinner er svært lav i disse kohortene ( i underkant av ti prosent ved 45-årsalder). Selv om andelen barnløse etter alt å dømme vil stige en del i de yngre generasjonene som følger etter, synes det ut fra dagens fødselsmønster lite trolig at andelen barnløse i dagens ungdomsgenerasjoner vil nå opp på tilsvarende nivå som i kohortene født tidlig i dette århundret.

Å være aleneboende kan ha både positive og negative effekter på levekår. Selv om analyser tyder på at den økte andelen aleneboende i en del sammenhenger kan føre til forhøyet risiko for dårlige helseforhold, motsvares denne tendensen av den positive utviklingen i sosiale relasjoner når det gjelder nære relasjoner i form av vennekontakt og av familiebånd. Samlet sett tyder materialet fra levekårsundersøkelsene på at omfanget av slike relasjoner er styrket i løpet av perioden. I et mer langsiktig perspektiv bør det for kvinnenes vedkommende også legges vekt på at den økte deltakelsen i lønnet arbeid over de siste ti-årene medfører et bredere kontaktnett gjennom arbeidsplass og kolleger. Økt yrkesaktivitetet har ført til at mange kvinner er mindre sosialt isolert enn tidligere (Barstad 1997b). Behovet for kontakt var den viktigste grunnen til at hjemmearbeidende husmødre ønsket seg ut i yrkeslivet på 1960-tallet (Hoem m.fl. 1975). I et generasjonsperspektiv kan vi mao si at utviklingen er preget både av forhold som en vil anta har positiv effekt for helseforhold, særlig på det psykiske området, og forhold som vil kunne øke risikoen for helseproblemer.

2.9.4 Livstil og risikoatferd

Det er sparsomt med opplysninger om livsstil i levekårsundersøkelsene. De områdene som dekkes (deltakelse i fysiske aktiviteter og i ulike typer kulturaktiviteter) viser imidlertid en tendens til mindre kjønnsforskjeller i yngre generasjoner. Den mest helserelaterte av disse aktivitene er deltakelse i fysiske aktiviter. Figur 2.17 viser andelen som ikke deltok i fysiske aktiviteter i ulike aldersfaser etter kjønn og generasjon. Andelen er beregnet ved å kombinere svarene på to spørsmål i levekårsundersøkelsene, henholdsvis om lengre fot- og/eller skiturer og om deltakelse i andre sports- og mosjonsaktiviteter. For kvinnenes vedkommende er det en markert nedgang i andelen som ikke driver fysisk aktivitet fra en eldre kohort til en yngre. Det er også nedgang for eldre menn, men mindre markert enn for kvinnene, slik at resultatet blir mindre forskjeller i kvinners og menns deltakelsenivå i de yngre fødselskokortene. Innen de yngste fødselskohortene ser vi også en tendens til at deltakelsen i fysiske aktiviteter øker med alder (f.o.m. 25 års alder) for både kvinner og menn. Innen de eldre kohortene øker imidlertid andelen inaktive med alder, også for de yngre middelaldrende i 1941–50 kohorten. Det er mao. fortsatt rom for betydelige forbedringer i aktivitetsnivået.

Figur 2.17 *Tilsvarer figur 3.17 i Skrede og Ryen (1999)

Figur 2.17 Andel som ikke deltok i fysiske aktiviteter.

Kilde: Levekårsundersøkelsene 1980, 1991 og 1995

Samlet sett går imidlertid utviklingen mot at flere kvinner deltar i fysiske aktiviteter. Datamaterialet fra Levekårsundersøkelsen 1995 viser forøvrig at det var små forskjeller mellom yngre kvinner og menn når det gjelder andelen som har et relativt høyt aktivitetsnivå. Andelen som var fysiske aktive i fritiden minst 40 ganger om året var henholdsvis 49 prosent for menn og 47 prosent for kvinner. I aldersgruppene fram til 45 års alder er kvinners aktivitetsnivå på linje med menns eller høyere. Det er først og fremst i de eldre aldersgruppene at menn er mer aktive mosjonister enn kvinner (Statistisk sentralbyrå 1996). I den grad fysisk aktivitet har en positiv forebyggende effekt på helse og funksjonsnivå på lengre sikt, kan vi mao. konstatere at yngre generasjoner av kvinner har et bedret grunnlag sammenliknet med eldre.

Andre langsiktige endringer er ikke like positive. Kvinners livstil har også blitt mer lik menns på en del områder hvor det grunn til å anta at helsekonsekvensene vil være negative. Statens tobakkskaderåd gjennomfører regelmessige intervjuundersøkelser over befolkningens tobakksbruk. I 1996 var det omlag en tredjedel både av kvinner og av menn som var dagligrøykere. Statistikken viser at mens andelen dagliggrøykende blant menn gikk en god del ned fra 1980 fram til 1996 (fra 42 prosent til 34 prosent), har andelen dagliggrøykende kvinner endret seg lite i den samme perioden (med henholdvis 31 og 32 prosent) (Statistisk sentralbyrå 1998b, Kjeldstad 1998b). Andelen dagligrøykende ungdom (16–24 år) har imidlertid gått ned for begge kjønn, fra ca. 35 prosent i 1980 til ca. 29 prosent i 1996. Som påpekt av Kjeldstad (op.cit.), er det mao. de godt voksne kvinnene som ser ut til å være mest resistente mot offentlighetens og myndighetenes informasjon og tiltak mot røyking i de seinere år.

Andre former for risikoatferd viser mer positiv utvikling. Det har vært en nedgang i det registrerte alkoholforbruket målt i liter ren alkohol pr. innbygger siden slutten av 1980-tallet. Det er først og fremst kvinner som har redusert forbruket. Menn drikker mer enn kvinner. Omlag 15 prosent av menn (over 18 år) konsumerte i 1995 en alkoholmengde tilsvarende 2 cl. ren alkohol om dagen pr. år (tilsvarende 7,3 liter ren alkohol pr. år). Dette er omtrent det samme som i 1985. I 1995 hadde bare tre prosent av kvinnene et tilsvarende alkoholinntak, mot fem prosent i 1985 (Ramm 1997a , på grunnlag av tall fra Statens institutt for alkohol og narkotikaforskning (SIFA)). Undersøkelser for ungdomsgruppene tyder imidlertid på at det har skjedd en viss tilnærming i gjennomnittlig alkoholinntak for unge kvinner og menn. Estimert konsum for 15–20 åringer i 1995 var 3,7 liter ren alkohol for unge menn og 1,7 liter for unge kvinner (Pape 1997, på grunnlag av tall fra SIFA).

2.10 Behov for videre forskning på helseeffekter av levekårsendringer

Vi har tidligere pekt på at det bare er data på individnivå som kan gi grunnlag for analyser av årsaksforhold. På det generelle, aggregerte nivået vi har beskrevet levekårsendringene for ulike generasjoner av kvinner, er det ikke mulig å trekke endelige konklusjoner om sammenhenger mellom levekårsendringer og helseforhold. Levekårsendringene er sammensatte og inneholder både forhold som det er grunn til å vente positive, helsefremmende effekter av og forhold som det er grunn å vente negative effekter av. Helse er også et sammensatt begrep, som kan gis ulikt innhold alt etter om en er opptatt av forekomst av ulike sykdommer og symptomper eller om hovedvekten legges på individenes selvopplevde forståelse og vurdering av egen helse på et gitt tidspunkt.

Den generelle modellen vi har skissert foran (figur 2.6) har individets helsetilstand på et vilkårlig gitt tidspunkt i livsløpet som avhengig variabel, og ulike kjennetegn ved indvidets tidligere livsløp og målingstidpunktet som mulige uavhengige variable. I praksis foregår forskningen innenfor dette feltet fordelt på mange områder, med oppmerksomhet mot ulike og mer eller mindre avgrensete elementer av et sammensatt helsebilde. Spørsmålet om behov, muligheter og prioritering av videre forskning kan knyttes både til valg av forskningsfelt (avhengige variable i modellen) og til seleksjon av uavhengige variable for hver enkelt forskningsoppgave, dvs det tosidige spørsmålet:

  1. hvilke sider ved helsetilstand og sykdomsbilde bør gis høy prioritet?

  2. hvilke bakgrunnskjennetegn (levekårsvariable) bør inkluderes i ulike forskningsprosjekt med sikte på nærmere analyser av årsaksforhold?

2.10.1 Helsetilstand og sykdomsbilde

Mange sider av kvinners helse er aktuelle for videre forskning og oppdatering av kunnskapsstatus. Kvinnehelseutvalget er gjennom mandatet invitert til å gi en prioritering av helseområder som er særlig aktuelle for videre forskning. Denne prioriteringen er utvalgets oppgave og skal ikke drøftes i dette notatet. Uansett prioritering av forskningoppgaver er det imidlertid grunn til å peke på en del generelle hensyn og krav til innfallsvinkler i forskningen, spesielt i forhold til den overordnete problemstillingen om mulige helseeffekter av levekårsendringer.

Uavhengig av om det er en bestemt sykdom eller gruppe av sykdommer (f.eks. diabetes) eller et mer generelt mål for helsetilstanden (f.eks. funksjonsindikatorer eller egenvurdert helse)som er i fokus for forskningen, er det et generelt behov for livsløpsdata på individnivå. Det innebærer data hvor det er mulig å følge en gruppe individ over tid, både når det gjelder utviklingen av helseforhold (avhengig variabel) og for utvalgte bakgrunnskjennetegn fra ulike områder (uavhengige variable), der valget av uavhengige variable skjer innenfor rammene av den generelle modellen vi har skissert foran.

Tilgjengelighet av data legger føringer på valg av forskningsoppgaver. Det sier seg selv at tilgjengelig informasjon om sykdomsforekomst fra helseregistre som Kreftregisteret og Medisinsk fødselsregister og store screeningundersøkelser er sentrale datakilder som tiltrekker seg forskningsinteresse. Denne forskningen er en sentral del av vår viten om helse og levekår. I forhold til den overordnete problemstillingen om mulige helseeffekter av levekårsendringer, er det imidlertid grunn til å understreke at det i tillegg til data om forekomst og varighet av bestemte sykdommer og sykdomsgrupper, også må legges vekt på å få informasjon på individnivå om utviklingen av mer generelle helseindikatorer, så som selvvurdert helse, ulike symptomer på god eller dårlig helse og av funksjonsindikatorer. Det er bare gjennom flere observasjoner av slike indikatorer for et utvalg individ fulgt over tid at vi kan få holdbar innsikt i hvordan helsen utvikler seg med alder innen ulike fødselskohorter, og et grunnlag for å undersøke helseendringer fra en eldre til en yngre fødselskohort. Det er også primært analyse av denne typen datamateriale som kan gi innsikt i i hvilken grad endringer i andre levekårsforhold gir utslag i den generelle helsetilstanden.

I så måte er det grunn til å understreke at Statistisk sentralbyrås nye opplegg med temaroterende levekårsundersøkelser (jfr. note 10 foran) vil gi en betydelig styrking av det framtidige forskningsgrunnlaget. Dette gjelder særlig datamaterialet fra panelundersøkelsene, der personene i det utvalgte panelet intervjues årlig (første gang i 1997). Panelundersøkelsen inneholder bl.a. en del sentrale spørsmål på egenvurdert helse, symptomer og funksjonsindikatorer tilsvarende de spørsmålene som tidligere er stilt i levekårs- og helseundersøkelsen. I tillegg vil opplegget med temaroterende tverrsnittsundersøkelser gi hyppigere helseundersøkelser (gjennomsnittlig hvert tredje evt. fjerde år) og bedre mulighet til å gå i dybden på enkelte sider av helsetilstanden, f.eks. ved å ha med spørsmål om utvikling av helsetilstanden for et lengre tidsrom bakover tid (retrospektive spørsmål).

Her er det grunn til å minne om at det også skjer en kontinuerlig forbedring og utvikling av registerdatakilder for andre kjennetegn som kan være relevante indikatorer på generell helsetilstand. Utvikling av Trygd/FOB databasen og av sykefraværstatistikken er særlige interessante i så måte.

2.10.2 Hvilke levekårsendringer bør vektlegges i undersøkelser av kvinners helse?

Uansett hvilke elementer av kvinners helse som gis høyest forskningsmessig prioritet, må den enkelte forsker i opplegget av et konkret forskningsprosjekt ta stilling til hvilke elementer ved kvinnenes tidligere livsløp som bør med som uavhengige variable i modellen. I utgangspunktet er valget av uavhengige variable et spørsmål om forskerens teoretiske tilnærming og hypoteser, og her er forskeren er naturligvis interessert i å ha med alle potensielt relevante variable i en analyse. I praksis vil imidlertid både ressursrammer og tilgjengelige data sette grenser for hvor omfattende modeller som kan legges til grunn for empirisk analyse. Teori og hypoteser om hvilke variable som vil være særlig utslagskraftige vil gi føringer til dette valget. Dette gjelder også spørsmålet om generasjonsendringer.

Her gir de generelle levekårsendringene sammen med funn fra tidligere forskning veiledning om forhold som det kan være av interesse å følge opp i framtidige analyser på individnivå. En analyse med uavhengige variable som tilsammen fanger opp ulike sider av levekårsforhold som har endret seg tid, er et godt utgangspunkt for å undersøke effekter både av levekårsforhold og av endringer over tid. Utdanning, yrkesaktivitetet/yrkeshistorie, samt familiesituasjon og sosiodemografiske forhold er sentrale variable når en skal beskrive hovedtrekk ved endringer i kvinners livsløp, både på aggregert nivå og på individnivå. I utgangspunktet er dette variable som også er interessante bakgrunnsvariable for analyse av helseforhold, spesielt når data foreligger i en form som gir informasjon om individuelle livsløp.

På noen av disse områdene er det gode registerdataskilder som allerede har vært mye benyttet i medisinsk forskning. Det sentrale personregisteret gir informasjon bl.a. om individuelle fødselshistorier, bosted, sivilstandsendringer. Registeropplysninger om utdanning (høyeste oppnådde utdanning, nivå og type) er tilgjengelig og benyttet i betydelig utstrekning. Det er også andre registerdatakilder som kan være interessante og relevante i forbindelse med konkrete forskningsoppgaver om helseforhold, f.eks. om inntektsforhold, i noen grad også om yrkesforhold 11 . Opplysninger om yrke er p.t. ikke tilgjengelig som løpende registerinformasjon. Retrospektivt er det mulig å koble koble til informasjon om yrke fra tidligere folketellinger (1960, 1970 og 1980), i noen grad også 1990 12 .

Det er planlagt at yrkesopplysninger skal legges inn i registeropplysningene om arbeidsforhold i Arbeidstaker/arbeidsgiverregisteret, men oppstart og tidsramme for tilgjengelighet er ikke endelig avklart. Samlet sett er det imidlertid grunn til å understreke at det er et betydelig omfang av tilgjengelige registeropplysninger som kan tilrettelegges for forskning basert på livsløpsrelaterte modeller/tilnærmingsformer. Forskningspotensialet styrkes også ved omleggingen av levekårsundersøkelsene (jfr. avsnittene 3.2 og 4.1 ovenfor) og de økte mulighetene dette gir til å benytte kombinasjoner av intervju- og registerdata i forskningen.

Paneldelen av undersøkelsene er særlig viktig i forhold til å framskaffe indidivuelle livsløpsdata på områder der registerdata kommer til kort (så som f.eks. husholdsammensetning, samboerforhold), og for å differensiere ulike aspekter ved kjennetegn som er flerdimensjonale i den forstand at de kan gi informasjon om flere relevante levekårsområder. I forhold til helse og levekår er det særlig grunn til peke på yrke som et eksempel på et slikt flerdimensjonalt kjennetegn. Informasjon om yrke er en relevant indikator både for arbeidsmiljø og for sosioøkonomiske forhold. Datamaterialet fra panelundersøkelsene vil etterhvert gi datamateriale som gir mulighet for å skille mellom ulike levekårsaspekter ved yrke, både direkte på individnivå og indirekte ved at en får bedre innsikt i nivå og variasjon innen og mellom yrkesgrupper. Datamaterialet fra tverrsnittsundersøkelsene er imidlertid også interessant i denne sammenhengen, fordi mulighetene til å inkludere retrospektive spørsmål og mulighetene til å supplere intervjumaterialet med registerdata gir et grunnlag for å få tilgang til relevant livsløpsinformasjon også ved de enkeltstående undersøkelsene.

Samlet sett er det derfor grunn til å understreke at mulighetene til å skaffe relevante livsløpdata om levekår i dag er relativt gode, gjennom de endringene som har funnet sted i datainnsamlingsopplegget for levekårsundersøkelsene og den pågående utbyggingen av registerdatakilder. Generelt må en naturligvis være oppmerksom på at både personvernhensyn og andre forhold vil kunne legge begrensninger på hvor detaljert informasjon som kan stilles til disposisjon på individnivå. Alt i alt er det imidlertid gode muligheter til å få adgang til data som både gir relevant livsløpsinformasjon på indidivnivå og som fanger opp strukturelle endringer i kvinners levekår i dagens kvinnegenerasjoner. Hva slags bakgrunnsinformasjon som bør inkluderes i det enkelte forskningsprosjekt, er som vi tidligere har pekt på først og fremst den enkelte forskers valg. Det er ikke mulig å gi generelle føringer til dette valget. Det er imidlertid noen områder som peker seg ut som særlig interessante bakgrunnsvariable for nærmere oppfølging i analyser av mulige helseeffekter, i kraft både av funn fra tidligere forskning og kraft av at det har vært betydelige generasjonsendringer på disse områdene i dagens kvinnebefolkning.

Endringer i reproduktivt livsløp

I Del I foran har vi pekt på de betydelige endringene som har funnet sted over kvinnegenerasjonene mht. kvinnenes reproduktive livsløp, både med hensyn til andel kvinner som blir mødre, antall fødsler og aldersplasseringen av fødslene. Tidligere forskning har dokumentert at trekk ved kvinnenes reproduktive livsløp ser ut til å ha signifikant betydning for indidividuell risikoutsatthet for noen typer av kreft (for forskning på norske data se f.eks. Kvåle et al. 1991, Kravdal et al. 1991, Glattre og Kravdal 1994, Kravdal 1995, Bjørge og Kravdal 1996). Forskningen gir ikke entydige utslag i den forstand at risikoutslagene av fødselsmønsteret er identiske for de kreftformene og -typene som er undersøkt. F.eks. indikererer resultatene at førstegangsfødsel relativt seint i livsløpet ser ut til å bidra til en forhøyet risiko for å utvikle brystkreft på et seinere stadium av livsløpet, mens alder ved første fødsel gir en omvendt gradient på risikoen for å utvikle livmorkreft, der det er kvinner med tidlig førstefødsel/svangerskap som har høyest risiko. For kreft i skjoldbruskkjertelen er det antall fødsler som gir utslag (høyere risiko med økende barnetall), mens alder ved første fødsel ikke ser ut til å ha signifikant betydning.

Det er viktig å følge denne forskningen opp etterhvert som fødselshistorier for yngre generasjoner av kvinner blir tilgjengelig. Sikker viten om risikofaktorer har betydning for undersøkelser av enkeltpasienter og for iverksetting av forebyggende tiltak for oppfølging av risikogrupper i befolkningen ved screeningundersøkelser og andre tiltak. For videre forskning vil også være viktig å utnytte muligheter til å skaffe supplerende data om kvinners reproduktive livsløp fra intervju- undersøkelser og andre undersøkelser som kan dekke et større spekter av relevant informasjon enn basisopplysningene fra befolkningsregisteret. I denne gruppen av data er bl.a. opplysninger om antall samliv (samboerforhold i tillegg til ekteskap), bytte av partnere og antall graviditeter/svangerskap (aborter i tillegg til gjennomførte svangerskap/fødsler). I denne sammenhengen er det også relevant å skaffe data som kan bidra til kartlegging av mulige risikoutslag (positive og negative) av kvinnenes prevensjonsbruk, spesielt i forhold til variasjon i bruksstid av de kvinneadministrerte prevensjonsmidlene P-pille og spiral.

På grunnlag av tidligere opplysninger om prevensjonsbruk i Fruktbarhetsundersøkelsen 1977 og Familie- og yrkeundersøkelsen 1988 er det grunn til å regne med at det i de generasjonene av kvinner som er ferd med å avslutte eller nylig har avsluttet den biologiske fruktbare perioden av livsløpet, er et ganske høyt innslag av kvinner som har vært stabile brukere over relativt lang tid av henholdvis P-piller og av spiral. Det vil selvsagt være begrensninger på hvor store utvalg av befolkningen som kan dekkes gjennom intervjuundersøkelser eller andre undersøkelser basert på frivillig innhenting av informasjon, så som spørreskjema i tilknytning til screeningundersøkelser o.l. Data fra intervjuundersøkelser vil imidlertid gi informasjon om variasjon i bruk etter ulike bakgrunnskjennetegn som kan være relevant i forhold til analyse av data for større befolkningsgrupper på grunnlag av registerdata.

I denne sammenhengen vil det også være av interesse å følge opp med informasjon om annen form for regulering av kvinnenes hormonproduksjon/tilførsel, spesielt omfanget i bruk av østrogentilskudd og varighet av bruk innen ulike generasjoner av kvinnene. Data fra Helseundersøkelsen 1995 tyder på en betydelig økning i bruken av østrogentilskudd, særlig for kvinner i aldersgruppen 50–59 år, sammenliknet med nivået i perioden 1985-88, der bruksnivået er anslått på grunnlag av data fra Statens helseundersøkelser (Graff-Iversen og Ramm 1997). I dette bildet er det av interesse bl.a. å følge opp spørsmålet om den økte østrogenbruken vil ha de antatte forebyggende effekter i forhold til kvinnenes risiko for utvikling av beinskjørhet i en seinere fase av livsløpet.

Det er heller ikke urimelig å anta at forhold knyttet til kvinners biologi og reproduktive livsløp, hormonproduksjon mv. kan ha betydning for risikoen for å bli rammet av andre sykdommer som enten er spesifikke for kvinner, eller der sykdomsmønsteret er forskjellig for kvinner og menn. Dette tilsier at kjennetegn ved kvinnenes reproduktive livsløp er variable som det bør være interesse for å inkludere ved epidemiologiske undersøkelser av andre typer sykdommer hvor en ikke kan utelukke at individuell variasjon i hormonproduksjon har betydning, så som f.eks. hjertekarlidelser.

Yrke, arbeidsforhold og arbeidsmiljø

Utfra kvinners økte deltakelse i lønnet arbeid og de tildels markerte kjønnsulikhetene i arbeidsmiljø, peker arbeidsforhold og arbeidsmiljø seg ut som et annet levekårsområde som bør følges opp i videre forskning. Den sterke økningen i muskel/skjelettlidelser og belastninger som kom fram ved Helseundersøkelsen 1995 sammenliknet med nivået i 1985, er et viktig moment i denne sammenhengen, spesielt på bakgrunn av at datamaterialet fra levekårsundersøkelsene tyder på at kvinnelige arbeidstakere i noe større grad enn mannlige er utsatt for ergonomisk belastende arbeidsituasjoner. I denne sammenhengen er det av interesse å se nærmere både på mulige effekter av arbeidsmiljøbelastninger over det tidligere livsløpet i forhold til dagens helsesituasjon, og på framtidig utvikling av helse i forhold til en løpende kartlegging av arbeidsmiljøforhold på individnivå.

Dette er et felt hvor omleggingen av levekårsundersøkelsene etterhvert vil gi betydelig bedre datagrunnlag for longitudinelle undersøkelser på individnivå. I de tidligere omtalte panelundersøkelsene inngår en løpende kartlegging av sentrale helseindikatorer og sentrale arbeidsmiljøindikatorer sammen med opplysninger om yrkesforhold. De temaroterende tverrsnittsundersøkelsene om henholdvis arbeidsmiljø og yrkesforhold og om helse gir også mulighet for mer dyptpløyende undersøkelser med retrospektive spørsmål bl.a. om tidligere yrkeshistorie og arbeidsforhold, slik tidligere vi har pekt på. I denne sammenhengen vil det være spesielt interessant å følge opp kvinner fra 1931–40 og 1941–50 fødselskohortene, fordi det innen disse to kohortene er betydelig variasjon mellom kvinnene mht deltakelse i lønnet arbeid over livsløpet. Samtidig er kvinnene i alders- og livsløpsfaser hvor risikoen øker for å utvikle muskel/skjelettlidelser og andre belastningsrelaterte plager og lidelser.

Det er større begrensinger når det gjelder mulighetene for å få registerbasertinformasjon om tidligere yrkeshistorie i forhold til mulige analyser av foreliggende data om helsesituasjon i helse og levekårsundersøkelsene, men også her er det muligheter som kan være aktuelle for konkrete undersøkelser. Det gjelder bl.a. opplysninger om tidligere yrkesforhold fra Folketellingene og informasjon om deltakelse i lønnet arbeid fra likning- og inntektsregisteret (nivået av pensjonsgivende inntekt), og ansettelseforhold fra arbeidstaker/arbeidsgiverregistret og andre registre som kan gi opplysninger om yrkesforhold (jfr. Næsheim og Tuveng 1997 for en nærmere oversikt her).

Sosioøkonomiske bakgrunnsdata: Utdanning, yrke og inntekt

Sammen med utdanning og inntekt er yrke også en aktuell variabel for å beskrive sosioøkonomiske forhold og klassebakgrunn. Denne typen data er særlig aktuelle som bakgrunnsvariable for analyse av variasjon i helsetilstand og sykdomrisiko på områder hvor en antar at den individuelle helseatferd og risiko påvirkes av sosioøkonomiske ressurser, helseatferd og livstil. I slike sammenhenger er vi også interessert i datamateriale på indidividnivå, men det er ikke bare individets egen utdanning, yrke og inntekt som har interesse. For alle som tilhører et hushold med flere personer, vil vi også være interessert å få med informasjon om husholdets samlete tilgang av sosioøkonomiske ressurser og livsstilsindikatorer knyttet f.eks. til forbruksmønster og helsevaner, iallefall i de tilfellene hvor de innbyrdes båndene i husholdet er så tette at det er rimelig å anta at ressursene på husholdsnivå har betydning. Det gjelder bl. a. i forhold til samlet inntekt for ektefeller, sannsynligvis også for store grupper av samboere.

I denne sammenhengen bør det presiseres at opplysningene på husholdsnivå og på individnivå er del av en helhet der det er viktig å ha med begge nivåene. I analyser av forbruksmønster og livstil er det riktignok grunn til å anta at nivået av samlet husholdsinntekt har stor betydning for forbruksmønsteret, men det er også av interesse i livstilssammenheng å inkludere variable som beskriver parforholdet og partnernes relative posisjon i forhold til hverandre på kjennetegn som utdanning, yrke og inntekt. Spesielt i forhold til en analyse av kvinners helsetilstand/sykdomsmønster vil det være viktig å ha med uavhengige variable som kan beskrive trekk ved hele livsituasjonen, både i forhold til lønnet arbeid og eget yrke (arbeidsforhold og arbeidsmiljø) og i forhold til situasjonen i familien. Når det gjelder stilling i familien, er det grunn til å anta at variable som beskriver partnernes relative posisjon i forhold til hverandre på variable som utdanning, yrke og inntekt er interessant informasjon i denne sammenhengen. Nyere empirisk forskning omkring arbeidsdeling i familien tyder på at grad av likedeling av det økonomiske forsørgelseansvaret innen familien har betydning også for grad av likedeling av ansvaret for hjemmeoppgavene. Det er en rimelig hypotese at det innbyrdes forholdet mellom partnere i et parforhold på slike variable kan være interessante bakgrunnsvariable ved en analyse av helseområder, hvor det er grunn til å anta at grad av autonomi/medinnflytelse på egen livssituasjon kan påvirke helsetilstanden.

Litteraturliste:

Andersen, Arne (1996): Mot et nytt system for undersøkelser av levekår. Innstilling fra en prosjektgruppe. Notater 96/4, Statistisk sentralbyrå , Oslo/Kongsvinger

Andenæs, Agnes (1996): Foreldre og barn i forandring, Pedagogisk Forum, Oslo

Arntzen, Annett et al. (1996): «The Association between Maternal Education and Postneonatal Mortality. Trends in Norway, 1968 – 1991», i International Journal of Epidemiology, 25, 3 : 578–584

Balas, Gro et al.(1982): Faglig kvinnepolitikk. Hvor går LO? Pax, Oslo

Barstad, Anders (1997 a): «Fortrolighet forebygger?», i Samfunnsspeilet 1997, 2, Statistisk sentralbyrå, 22 – 31

Barstad, Anders (1997 b): Frihetens århundre? Levekår i Norge i et 100-årsperspektiv, Notater 97/11, Statistisk sentralbyrå

Bjerkedal, Tor (1997): «Helseundersøkelsene 1968–1995: Fra medisinske diagnoser til egenvurdert helse», i Samfunnsspeilet 1997, 2, Statistisk sentralbyrå, 2–3

Bjørge, Tone and Øystein Kravdal (1996): «Reproductive variables and risk of uterine cervical cancer in Norwegian registry data», in Cancer Causes and Control, 7 : 351–357

Bjøru, Kirsten (1981): «Barn ingen hindring». En studie av kvinners sysselsetting i Norge i 1970-åra, INAS-Rapport 81:2, Oslo

Bjøru, Kirsten og Annemette Sørensen (1983): «Fragment av norske kvinners livsløp» i Skrede,K. og Tornes,K (red.): Studier i kvinners livsløp, Universitetsforlaget, Oslo

Brunborg,Helge (1975): Fruktbarheten til fødselskohorter av norske kvinner etter 1925, Arbeidsnotater 75/27, Statistisk sentralbyrå

Brunborg,Helge og Svenn-Erik Mamelund (1994): Kohort-og periodefruktbarhet i Norge 1820–1993, Rapporter 94/27 Statistisk sentralbyrå

Bø, Tor Petter og Jan Lyngstad: «Arbeid», kapittel 5 i Sosialt utsyn 1998, Statistisk sentralbyrå

Dyrvik, Ståle (1976): Ekteskap og barnetal – ei gransking av fertilitetsutviklinga i Norge 1920- 1970, Artikler 89, Statistisk sentralbyrå

Ellingsæter, Anne Lise, Turid Noack og Marit Rønsen (1997): «Sosial ulikhet blant kvinner: polarisering, utjevning eller status quo?», Tidskrift for samfunnsforskning bd 38: 33–69

Glattre, E. and Ø. Kravdal (1994) : «Male and female parity and risk of thyroid cancer», in Int. J. Cancer 58: 616–617

Graff-Iversen, Sidsel og Jorun Ramm (1997): «Østrogenbruken øker», i Samfunnsspeilet 1997, 2, Statistisk sentralbyrå, 55–58

Hjorth, Peter F. (1982): «Helsebegrepet, helseidealet og helsepolitiske mål», i P.E. Lorentzen (red): Helsepolitikk og helseadministrasjon, TANO, Oslo

Hoem, Ragnhild m.fl. (1975): «Kvinners stilling i samfunnet» i Ramsøy, N.R. og M. Vaa (red): Det norske samfunn, Bd. 2, Gyldendal, Oslo: 444–511

Haavind, Hanne (1985): «Forändringer i forhållandet mellan kvinner och män». Kvinnovetenskapelig tidskrift, 3: 17–28

Haavind, Hanne (1987): Liten og stor. Mødres omsorg og barns utviklingsmuligheter. Universitetsforlaget, Oslo

Iversen, Irene (1980):«Kvinnesekretariatet», bd.4, s.90–91 i PAX Leksikon 1–6, Pax, Oslo

Kjeldstad, Randi (1998a): Enslige forsørgere: Forsørgelse og levekår før og etter overgang til en ny livsfase, Samfunnsøkonomiske studier 100, Statistisk sentralbyrå

Kjeldstad, Randi (1998b): «Kvinner og menn 1998: Hvor likestilte er vi?» i Samfunnsspeilet 1998, 5, Statistisk sentralbyrå

Kjeldstad, Randi og Jan Lyngstad (1993): Arbeid, lønn og likestilling, Universitetsforlaget, Oslo

Kravdal, Øystein (1995): «Is the Relationship between Childbearing and Cancer Incidence due to Biology or Lifestyle? Examples of the Importance of Using data on Men», in International Journal of Epidemiology, 24: 477–484

Kravdal,Øystein, Eystein Glattre and Tor Haldorsen (1991): «Positive correlation between parity and incidence of thyriod cancer: New evidence based on complete Norwegian birth cohorts», in Int. J. Cancer, 49: 831–836

Kvåle,G., Heuch I., Nilssen S. (1991): «Reproductive factors and cancers of the breast and genital organs – Are the different sites similarly affected?», in Cancer Detection Prevention, 15: 369–377

Lappegård, Trude (1998): «Større ulikheter i barnetall» i Samfunnsspeilet 1998,5, Statistisk sentralbyrå

Lingsom, Susan (1989): Gammel og sprek, INAS-rapport 89:8, Institutt for sosialforskning, Oslo

Lingsom, Susan (1991): Hjelp etter behov? Offentlig og privat omsorg for hjemmeboende eldre, INAS-rapport 91:5, Institutt for sosialforskning, Oslo

Lingsom, Susan (1993a): «Fra studentopprør til eldreomsorg. Hvordan er 68-ere som omsorgsgivere?» i Tidskrift for samfunnsforskning, bd. 34 : 297–317

Lingsom, Susan (1993b): Social policy and the changing role of family care, Arbeidsnotat (mim.), senere publisert i omarbeidet utgave som del av Lingsom, S (1997): The substitution Issue. Care policies and their consequences for family care, NOVA Rapport 6/97, Norsk institutt for oppvekst, velferd og aldring (NOVA), Oslo

Lønnå,Elisabeth (1975): LO, DNA og striden om gifte kvinner i lønnet arbeid i mellomkrigstida, hovedoppgave. istorisk Institutt, Universitetet i Oslo

Mastekaasa, Arne (1998): Sykefraværet i Norge 1990–1997: Hva vet vi om utvikling, kjønnsforskjeller og effekter av tiltak? ISF-rapport 98:10, Institutt for samfunnsforskning, Oslo

Nielsen, Harriet Bjerrum (red.)(1996) : Kjønn, generasjon og identitet. Arbeidsnotat 8/96, Senter for kvinneforskning, Universitetet i Oslo

NOU 1993:17: Levekår i Norge, Finans- og tolldepartementet, Akademika, Oslo

NOU 1993:22: Pseudonyme helseregistre, Sosial- og helsedepartementet, Akademika, Oslo

NOU 1997:26: Tilgang til helseregistre, Sosial- og helsedepartementet, Akademika, Oslo

Næsheim, Helge Nome og Irene Tuveng: Mulighet for å få yrkesdata i registerbaserte statistikker, Notater 97/28, Statistisk sentralbyrå, Oslo/Kongsvinger

Pape, Hilde (1997): Drinking, getting stoned or staying sober. Avhandling for dr. psychol. graden, Universitetet i Oslo/NOVA, Oslo

Petersen, Trond, Becken, Lars Erik og Vemund Snartland (1993): Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn i privat sektor, Institutt for sosiologi, Universitetet i Oslo, 1993

Noack,Turid og Marit Rønsen (1994) :"Livsløp mellom jobb og familie» i Frønes, I. og A. Hompland (red), Den nye barne- og familieboka, Universitetsforlaget

Ramm, Jorun (1997 a): «God helse, flere sykdommer» i Samfunnsspeilet 1997, 2, Statistisk sentralbyrå, 4–9

Ramm, Jorun (1997 b): «Egenvurdert helse: Vi klager ikke før vi må» i Samfunnsspeilet 1997, 2, Statistisk sentralbyrå, 14- 21

Ramm,Jorun m.fl (1998): «Helse», kapittel 2 i Sosialt utsyn 1998, Statistisk sentralbyrå

Skrede, Kari (1984): «Familieøkonomi og forsørgerlønn", Tidskrift for samfunnsforskning bd. 25 : 359–388

Skrede, Kari (1986): «Gifte kvinner i arbeidslivet», Kapittel 5 i Alldén, L., Ramsøy, N. R. og Vaa, M. (red.): Det norske samfunn III, Gyldendal, Oslo 1986

Skrede, Kari (1987): «Inntektsfordelingsvirkninger av arbeidstidsforkortninger", vedlegg 10 i NOU 1987:9B: Arbeidstidsreformer Vedlegg til NOU 1987:9A, Kommunal- og arbeidsdepartementet, Akademika, Oslo.

Skrede,Kari (1994a): Turbulens eller stabilitet? Levekårsendringer 1980–1990 i et generasjons-og livløpsperspektiv, INAS-Rapport 94:1

Skrede,Kari (1994b): «Kvinners utdanning og yrkesliv» i Frønes,I. og A.Hompland (red): Den nye barne- og familieboka, Universitetsforlaget

Skrede, Kari (1995): «The Nordic Model for Family Welfare- Major Trends and Present Challenges» i Arve-Parès,B (red): Building Family Welfare – Contributions fram a Seminar on Family, Gender and Welfare Policies in the Nordic Countries, Socialdepartementet, Stockholm

Skrede, Kari (1999, under arbeid): Levekår i støpeskjeen. Utvikling i utdanning, familiedannelse og materielle levekår i perioden 1990 – 1995 for fødselskullene 1961 – 1975. Manus under arbeid for serien Statistiske analyser (SA), Statistisk sentralbyrå

Skrede, Kari og Mette Ryen (1999, under utgivelse): Generasjonsforskjeller i levekår, kommer i serien Rapporter fra SSB, Statistisk sentralbyrå

Skrede, Kari og Annemette Sørensen (1983):"På spor av en ny kvinnerolle?» i Skrede,K. og K. Tornes(red): Studier i kvinners livsløp, Universitetsforlaget: 198 – 240

Skrede, Kari og Kristin Tornes (1983): «Metodeaspekter i livsløpsstudier» i Skrede,K. og K. Tornes(red): Studier i kvinners livsløp, Universitetsforlaget: 22–69

Skrede,Kari og Kristin Tornes (1986) (red): Den norske kvinnerevolusjonen – Kvinners arbeid 1975-85, Universitetsforlaget, Oslo

Statistisk sentralbyrå (1992): Levekårsundersøkelsen 1991, Oslo/Kongsvinger

Statistisk sentralbyrå (1994): Historisk statistikk 1994, Oslo/Kongsvinger

Statistisk sentralbyrå (1996 a): NOS Befolkningstatistikk 1995. Hefte III: Oversikt, Oslo/Kongsvinger

Statistisk sentrabyrå (1996 b): Levekårsundersøkelsen 1995, Oslo/Kongsvinger

Statistisk sentralbyrå (1998a): Statistisk årbok 1998, Oslo/Kongsvinger

Statistisk sentralbyrå (1998b): Women and Men in Norway, Oslo/Kongsvinger

Tarschys,Daniel (1978): Den offentliga revolutionen, Liber, Stockholm

Thomsen, Ib m.fl. (1995): Mot en registerbasert Folke-og boligtelling år 2000? Notater 95/3, Statistisk sentralbyrå, Oslo/Kongsvinger

Tickle, Leonie (1997): «The Sex Differential in Mortality Rates and Underlying Factors», Research Paper no. 006/97, Actuarial Studies and Demography, Research Paper Series 4, Macquarie University, Sydney, Australia

World Health Organization (1958): The First Ten Years of the World Health Organization, Geneva:WHO

Østby, Lars (1983): «20 års utvikling i samliv,prevensjon og abort» i Skrede, K. og K. Tornes (red): Studier i kvinners livsløp, Universitetsforlaget

Østby, Lars og Halvard Skiri (1998): «Befolkning», kapittel 1 i Sosialt utsyn 1998, Statistisk sentralbyrå

Fotnoter

1.

Del I er i store trekk basert på en artikkel med samme tittel i Arbeidsnotat 8/96 fra Senter for kvinneforskning ved Universitetet i Oslo (Bjerrum Nielsen (red) 1996). Artikkelen var en bearbeidet utgave av et innlegg holdt på «notat/transparent» basis. Innlegget og artikkelen bygger i hovedsak på forskning presentert i to tidligere arbeider , INAS-rapporten Turbulens og stabilitet (Skrede 1994 a) og artikkelen «Kvinners utdanning og yrkesliv» (Skrede 1994 b) i Frønes I og A. Hompland (red): Den nye barne- og familieboka. Grovt sett beskrev artikkelen i sin opprinnelige form en utvikling fram til det tidlige 1990-tallet. Teksten i del I er stort sett beholdt i opprinnelig (dvs. noe muntlig) form fra artikkelen, men den er enkelte steder supplert og justert i forhold til ny empiri/utviklingstendenser, bl.a. fra pågående prosjekt i Statistisk sentralbyrå – for å gi et oppdatert bilde av utviklingen. Avslutningsavsnittet i den opprinnelige artikkelen er omarbeidet for å gi et bindeledd til problemstillingene og stoffet som drøftes i del II

2.

Den såkalte «innskrenkingssaken» begynte i 1920 da Arbeiderpartiets landsmøte støttet et vedtak om å begrense gifte kvinners adgang til lønnet arbeid. I 1925 ble dette fulgt av kongressen i Arbeidendes Faglige Landsorganisasjon (LO) som fattet følgende vedtak:  «Fagkongressen pålegger de fagorganiserte arbeidere og deres tillitsmenn å motarbeide at det sådanne hjem hvor det ikke er nødvendig for familiens eksistens at både mann og hustru tar fast arbeid»  Vedtaket ble formelt opphevet først ved årskiftet 1936-37, da vedtak om at retten til arbeid skulle være lik for alle gikk igjennom LO og DNA (Lønnå 1975, Iversen 1980, Balas et al. 1982).

3.

Jfr. Skrede og Tornes (1983) for en nærmere drøfting av ulike former for livsløpsanalyser, modeller og design.

4.

Et eksempel på denne typen utfall finner vi i Arntzen et al. (1996) som undersøker bl.a. effekten av bla. mors utdanning for den postneonatale dødelighet i tre ulike perioder: 1968-71, 1978-1981 og 1989-1991. I den siste perioden er det en betydelig effekt av mors utdanning på dødelighetsrisikoen (forhøyet risiko ved lav utdanning), mens det er små forskjeller mellom utdanningsgruppene i den første perioden.

5.

Tekst og figurer i avsnitt 3 er i stor grad hentet fra korresponderende avsnitt i en kommmende rapport i serien Rapporter fra Statistisk sentralbyrå: Generasjonsforskjeller i levekår (Skrede og Ryen 1999). Teksten i avsnittet er forkortet og det er tatt med færre figurer i forhold til den fullstendige presentasjonen i rapporten.

6.

Oversikt over utvalgssammensetning og frafall i de ulike aldersgruppene mv. er gitt i hovedrapportene fra de to levekårsundersøkelsene, henholdsvis Statistisk sentralbyrå 1992, s. 11-18 og Statistisk sentralbyrå 1996, s. 11-17.

7.

For nærmere drøfting av usikkerhetsproblematikken knyttet til betydningen av utvalgsvarians, seleksjon mv. ved vurdering av observert utvikling over tid, vises til Skrede (1994 a) og Skrede og Ryen (1999).

8.

Som hjelpetrengende regner en personer som «ikke uten hjelp av andre klarer dagligvareinnkjøp eller vask og rengjøring av boligen».

9.

Pr. 1.1.1998 var to av tre eldre over 80 år kvinner. (Statistisk sentralbyrå 1998 a, tabell 43)

10.

Statistisk sentralbyrås nye opplegg med temaroterende levekårsundersøkelser vil generelt gi et bedret datagrunnlag for levekårsforskning, både på helserelaterte og på andre levekårsvariable. Undersøkelsesopplegget er delt i en paneldel (hvor de samme personene intervjues en gang årlig) og en årlig tverrsnittsundersøkelse (hvor det er nytt intervjuutvalg hvert år). Tema for tverrsnittsundersøkelsene skifter fra år til år. Over en treårsperiode dekkes de sentrale temaene fra de tidligere atskilte undersøkelsene for levekår, helse og boforhold. Tidsbrukundersøkelsene vil også bli integrert i det nye opplegget. Det tas sikte på å gjennomføre én tidsbrukundersøkelse i løpet av en tiårsperiode, slik at regulariteten fra de tidligere undersøkelsene opprettholdes. Det bedrete forskningsgrunnlaget er knyttet både til panelundersøkelsene som over tid vil gi livsløpsdata på individnivå på sentrale levekårsområder (også styrket ved tilkobling av registerdata), og til tverrsnittsundersøkelsene som vil gi større fleksibilitet og dessuten mulighet til å gå i dybden på de enkelte levekårsområdene. Mulighetene for mer dyptpløyende undersøkelser er imidlertid avhengig av at oppdragsgivere og samarbeidspartnere kan bidra med finansiering til slike utvidelser.

11.

Det er ikke hensiktsmessig å gå inn på en nærmere oversikt og drøfting av tilgjengelige og planlagte registerdatakilder for persondata her. Det vises generelt til (Thomsen m.fl. 1995) samt til det pågående arbeidet med planlegging av FOB 2000, der det er besluttet at persondelen av den kommende Folke- og boligtellingen skal gjennomføres som en ren registertelling.

12.

Folketellingen 1990 ble gjennomført som en kombinasjon av registertelling (hele befolkningen) og opplysninger innhentet ved skjema for et utvalg av befolkningen. Opplysningene om yrke kommer fra den skjemabaserte delen og omfatter dermed bare et utvalg av befolkningen. For Folketellingen 1960, 1970 og 1980 er det yrkesopplysninger for alle yrkesaktive. Det er også lagt inn registeropplysninger (der iblant yrke) for et utvalg av befolkningen i tilknytning til den såkalte Folketellingsdatafilen som omfatter opplysninger fra Folketellingene 1960, 1970 og 1980 for et ti prosent utvalg av befolkningen. Filen ble etablert i et samarbeid mellom Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) og Statistisk sentralbyrå.

Til dokumentets forside