Generelt

Sverige har et areal på ca. 449.964 km², og ca. 8,9 millioner innbyggere. Landet er delt i 21 län som er direkte underlagt den sentrale regjeringen, og 289 kommuner som ledes av folkevalgte kommunestyrer.

Beredskapsarbeid er et ansvar for samtlige offentlige virksomheter, og sektoransvar innebærer også ansvar for beredskapsmessige forberedelser og iverksettelse av tiltak i ekstraordinære situasjoner. Strukturmessig er det et institusjonalisert skille mellom ansvaret for redningstjenesten og beredskapsplanlegging for sivilt og militært samarbeid.

Øverste myndighet for redningstjenesten er Räddningsverket, og fokus i deres virksomhet er brannvern, risikovurderinger i samfunnet, krisehåndtering i fredstid o.l.

Överstyrelsen for civil beredskap (ÖCB) har på sin side formål om å beskytte sivilbefolkningen, sikre forsyninger, samfunnsfunksjonene og tjenestene, samt styrke samfunnets samlede evne til å håndtere alvorlige fredstidskriser og krig.

Redningstjenesten

Lovregulering:

• Räddningstjänestelagen av 19. desember 1986 regulerer hvordan Sveriges redningstjeneste skal organiseres og drives, og gir bestemmelser om forebyggende og skadebegrensende foranstaltninger.

• Sjøredningstjenesten og flyredningstjenesten reguleres i tillegg av internasjonale konvensjoner (SOLAS, SAR mv.)

• Befolkningsvern reguleres av lagen om civilt försvar av 1994.

Redningstjenesten er i Sverige definert som statlige eller kommunale handlinger for å begrense skader for mennesker, eiendom og miljø i forbindelse med en krise, en ulykke eller ved muligheten for en krisesituasjon.

Sveriges redningstjeneste er ikke integrert i hovedredningssentraler slik som i Norge, og redningsbegrepet defineres videre enn i Norge.

Det er Forsvarsdepartementet som har det overordnede ansvaret for redningstjenesten, og Helsedepartementet har ansvaret for ambulanse og katastrofemedisin, men Forsvarsdepartementet søker så langt som mulig å koordinere denne innsatsen også.

Statens Räddningsverk (SRV) er sentral forvaltningsmyndighet i henhold til räddningstjenestelagen, men har ikke ansvar for den operative tjenesten. SRV er også forvaltningsmyndighet for landtransport av farlig gods, sanering etter kjernefysiske utslipp, samt befolkningsvern i form av tilfluktsrom, evakuering og innkvartering mv. i forbindelse med krigshandlinger.

Den svenske redningstjenesten består av en statlig og en kommunal del.

Den statlige redningstjenesten

Den statlige redningstjenesten deles inn i seks ulike sektorer:

• Fjellredningstjenesten med politiet som ansvarlig myndighet

• Flyredningstjenesten med luftfartsverket som ansvarlig myndighet

• Sjøredningstjenesten (SAR) hvor Sjøfartsverket er ansvarlig for redning av mennesker

• Miljøredning til sjøs, hvor Kystvakten er ansvarlig myndighet

• Søk etter forsvunne personer i andre tilfeller, med politiet som ansvarlig myndighet

• Tiltak ved kjernefysiske utslipp mv. med länsstyrelsen som ansvarlig myndighet

Sjøredningssentralen i Sverige ligger i Gøteborg, og er samlokalisert med flyredningssentralen, Kystvaktens ledningssentral region vest og sjøovervåkningssentralen ved Marinkommando Väst (MKV). Til sammen danner de fire myndighetene Ledningssentral Käringberget (LCK).

I tillegg finnes det en sjøredningsundersentral (MRSC) i Stockholm, som drives av Telia på vegne av Sjøfartsverket. MRSC Stockholm er MRSC for hele landet, og her foregår den operative ledelsen av sjøredningstilfeller.

Samvirkeprinsippet kommer tydelig frem ved at andre myndigheters og organisasjoners ressurser i følge räddningslagen kan anvendes ved sjøredningsoppdrag, selv om de primært er til for andre oppgaver. Foruten Sjøfartsverket selv, deltar ofte Kystvakten, politiet, den kommunale redningstjenesten, samt Forsvaret med sine helikopterressurser. Det desidert største antall sjøredningsinnsatser gjøres av Sjöräddningssällskapet (SSRS) som har enheter stasjonert langs hele svenskekysten.

Det er redningshelikoptere med høy beredskap utplassert på fem steder langs kysten, med henblikk på å dekke både sjø- og flyredning.

Den kommunale redningstjenesten

Svarer for all annen redningstjeneste innen egen kommunegrense.

I hver kommune skal det finnes en kommunal redningsnemnd og et redningsvesen med en redningssjef. Det er imidlertid en tendens til at kommunene samarbeider mer og mer også over länsgrensene. De samarbeidende kommunene kan gå sammen og danne kommunalforbund på ulike områder. Det er derfor ca. 260 redningstjenestekommuner i Sverige.

De kommunale redningssjefene leder redningsvesenets virksomhet i kommunene, og kan ved behov rekvirere alle tilgjengelige ressurser, også statlige og private. Det er dessuten redningssjefen som etter individuell bedømming bestemmer om en bedrift skal ha industrivern eller ikke.

Om det trengs omfattende redningsinnsatser i den kommunale redningstjenesten, skal länsstyrelsen overta ansvaret for redningstjenesten i de kommunene som berøres av innsatsene. Dette gjelder spesielt når det er nødvendig å samordne statlig og kommunal redningstjeneste, eller samordne statlig redningstjeneste med ambulansevirksomhet. Regjeringen kan også pålegge annen statlig myndighet å ta over ansvaret for innsatsen i slike tilfeller.

Staten erstatter kommunenes kostnader knyttet til redningstjenesten, når utgiftene overstiger et visst beløp. Ved oljeulykker og lignende dekker staten kostnadene ved den kommunale redningsinnsatsen, men vil på sin side kreve regress hos skadevolder eller forsikringsselskap.

Beredskapsarbeidet

På det sentrale administrative nivået finnes det ca. 100 forskjellige myndigheter. Mange av disse har beredskapsansvar for sine sektorer. Ansvaret går i hovedsak ut på å sette standarder for hvordan de respektive sektorer skal løse sine funksjoner i krise- og krigssituasjoner, koordinere beredskapsplanlegging og forberedelser, samt gjennomføre opplæring og øvelser på sitt område.

På det regionale nivået er det fastsatt tre øvre sivilområder. Lederne for sivilområdene er vanligvis en av «landshøvdingene» i området, og inndelingen sammenfaller med organiseringen i forsvaret. Lederne er ansvarlig for beredskapsplanlegging for fredstidskriser, og i krigstid vil han/hun være øverste sivile beredskapsmyndighet i sitt geografiske område, og ha ansvar for å koordinere aktiviteter med forsvaret. På det lavere regionale nivået er länene ansvarlig for å planlegge sin egen virksomhet i kriser og krig, samt å støtte kommunene i å utforme målsettinger og rammer for den kommunale sivile beredskapsaktiviteten.

Kommunenes beredskapsansvar innebærer planlegging, utdannelse og øvelser relatert til de aktivitetene som kommunene skal ivareta i en krise- eller krigssituasjon. Ansvaret omfatter også organiseringen av en redningstjeneste som nevnt ovenfor. Rednings- og beredskapsplanene skal vedtas av kommunestyrene. Planverket skal inneholde elementer som dimensjonering av redningstjenesten og hvilke tiltak som skal iverksettes ved økt beredskap. Regjeringen kan etter initiativ fra Räddningsverket pålegge endringer i de kommunale redningsplanene.

Organisering av krisehåndtering

I en akutt krisesituasjon er det redningstjenesten eller representanter for redningsledelsen som fatter alle de operative beslutningene i forbindelse med krisehåndteringen. Politiets oppgaver er avgrenset til samordning av redningsledelse og kommune, bistå redningsleder med informasjon, sperre av og bevokte et kriseområde, regulere trafikk, registrering av forulykkede o.l.

I en krisesituasjon vil kommunen ha ansvaret for å støtte opp om innbyggernes behov. Dette kan innebære både praktisk hjelp og informasjon. Særlig vil kommunen ha ansvar for innbyggere som behandles innen sosial- og helsevesenet. Både redningstjenesten, politiet og kommunen har ansvar for å formidle informasjon til befolkningen.

Länsadministrasjonen eller Regjeringen kan som nevnt overta ansvaret for redningstjenesten dersom krisen er omfattende. De faktiske redningsoperasjonene vil i slike tilfeller fortsatt utføres under ledelse av en redningsleder. De tre sivildistriktene vil kun ha en begrenset rolle i fredstidskriser. I en krigssituasjon blir derimot kapasiteten på dette nivået styrket betraktelig.

De forskjellige statlige myndighetene har i en krise- eller krigssituasjon ansvar for å regulere aktivitetene innen sine områder, samtidig som de skal gi informasjon slik at regjeringen blir i stand til å fatte beslutninger. I en krisesituasjon kan f.eks. Räddningsverket koordinere virksomheten på redningssiden. Räddningsverket vil i kriser hvor redningstjenesten har vært i bruk, også være ansvarlig for å evaluere håndteringen av krisen.

Satsingsområder

På bakgrunn av det koordinerende ansvar ÖCB har overfor andre sentrale myndigheter med hensyn til forsknings- og utviklingsaktiviteter, ressursallokering, utdanning og øvelser innen det sivile beredskapsområdet, satser de på en del «fornyelsesspor». Et av disse er å utvikle den sivile beredskapen i lys av nye typer trusler, som f.eks. internasjonal terrorisme, teknologisk sårbarhet o.l. Et annet spor er å styrke den generelle krisehåndteringsevnen ved å skape et nytt allsidig og anvendelig ledelsessystem. Dette er basert på at en krise ofte begynner på lokalt nivå, for så å eskalere oppover i systemet, og i mange tilfeller stilles myndighetene politisk til ansvar for beslutninger som de fatter. Beslutningstakerne har dermed behov for grundig informasjon for å fatte riktige avgjørelser i ofte komplekse situasjoner med et stort medietrykk. I forbindelse med dette holder ÖCB på med å utarbeide et datasystem (ELVIRA) som skal tilrettelegge for bedre ledelseskoordinering av både freds- og krigstidskriser. Systemet er planlagt innført i 2001.