Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2001: 32

Rett på sak— Lov om tvisteløsning (tvisteloven)

Til innholdsfortegnelse

4 Vel forlikt?

Erfaringer med forliksrådsbehandling. Brukerundersøkelse for Tvistemålsutvalget

Forord

I 1999 behandlet forliksrådene vel 140.000 sivile søksmål. Rundt 15 % av sakene ble avvist eller falt bort, mens to tredjedeler av sakene ble avgjort ved uteblivelsesdom. Av de resterende 24.000 sakene ble nær 5.000 forlikt, 15.000 pådømt i forliksrådet, og 4.500 henvist til by- eller herredsrett. Forliksrådets virksomhet berører altså et anselig antall mennesker og griper inn i problemer og konflikter som er av stor betydning for den enkelte.

Tvistemålsutvalget er nedsatt for å fremme forslag til ny tvistemålslov, og skal i den anledning bl a vurdere forliksrådenes plass i behandlingskjeden for sivile saker.

Forliksrådenes rolle og funksjonsmåte er omdiskutert, og har vært vurdert flere ganger de siste 10–20 år. Strukturutvalget for herreds- og byrettene fremmet i 1999 forslag om endringer, bl a begrunnet med tvil om forliksrådenes kompetanse. Dette forslaget (NOU 1999:22) er blitt kraftig imøtegått som svakt underbygget. Tvistemålsutvalget har derfor ønsket å gjennomføre en bredere undersøkelse av forliksrådenes virksomhet. Denne faller i to deler:

  • En juridisk gjennomgåelse av et antall dommer i tvistesaker

  • En brukerundersøkelse blant parter og eventuelt deres fullmektiger.

Denne rapporten presenterer funnene fra den siste delen av undersøkelsen.

Tvistemålsutvalget er oppdragsgiver for undersøkelsen. Undersøkelsen har vært utformet i samråd med en prosjektgruppe bestående av lagdommer Dag Bugge Nordén, Agder lagmannsrett, hovedstevnevitne Gunnar Hagen, Forliksrådet i Oslo, avdelingsdirektør Ingmar Nestor Nilsen, Justisdepartementets domstolavdeling, samt Tvistemålsutvalgets sekretær Christian Reusch. Arbeidet er finansiert av Justisdepartementet

Acrobat-utgaven av rapporten er innholdsmessig identisk med den trykte utgaven. Noen layout-avvik kan forekomme.

Oslo, 24. januar 2001

Richard H Knoff

4.0 Sammendrag og konklusjon

Undersøkelsen har omfattet 3 forliksråd fra 5 fylker, i tillegg til de to forliksrådene i Oslo. Hvert forliksråd har sendt spørreskjemaer til partene samt eventuelle møtefullmektiger og prosessfullmektiger i 5 saker som ble forlikt, 5 som ble pådømt og 5 som ble viderehenvist til by/herredsrett.

218 skjemaer er returnert. Responsen har vært noe dårligere enn antatt, og funnene må fortolkes med forsiktighet. Det er ikke usannsynlig at den lave svarprosenten har medført at partenes vurderinger er for negative på en del spørsmål.

Respondenter og sakstyper

Vel 50 % av partene hadde aldri møtt i forliksrådet tidligere, mens 10 % hadde møtt fem ganger eller mer. Det er ingen tolkbare forskjeller mellom grupper med ulik erfaring fra forliksråd. Det er ingen påviselig variasjon i partenes svar avhengig av tvistegjenstandens verdi. Møtefullmektigene er gjerne klart mer positive i sine vurderinger av forliksrådsbehandlingen enn det prosessfullmektigene og særlig partene er.

Gjennomføringen

Partene går sjelden til forliksrådet for å avbryte foreldelse. De legger derimot stor vekt på at forliksrådsbehandling kan gi en rask og billig løsning.Imidlertid er «andre grunner» like viktige som disse.

Parteneer ganske moderate i vurderingen av den informasjon de fikk om forliksrådsbehandlingen og om hva som ville skje dersom meklingen ikke førte fram. Møte- og prosessfullmektigene vurderer oftest den informasjon som ble gitt, som bra.

75 % av alle parter og møtefullmektiger, og nær 90 % av prosessfullmektigene, mener det ble avsatt nok tid til meklingsdelen av møtet. Det er likevel grunn til å merke seg at så mye som 29 % av partene synes det ble avsatt for lite tid. Det tyder på at forliksrådene kan ha et uutnyttet meklingspotensiale. Forliksråd med lite sekretariatsbistand bruker mer tid på meklingen enn de øvrige.

Når det gjelder gjennomføringen av meklingsmøtet, er partenemindre tilfreds enn prosessfullmektigene,som igjen er mindre tilfreds enn møtefullmektigene. Den eneste gjennomsnittsskåren som er direkte svak, er imidlertid partenes vurdering av hvor godt forliksrådets medlemmer hadde satt seg inn i saken. Misnøye med dette henger ganske nøye sammen med hvor tilfreds respondenten er med forliket eller dommen.

Deltagerne erklærer stort sett at tonen under møtet var god, at alle fikk komme ordentlig til orde, og at forliksrådets medlemmer var upartiske. Det er imidlertid såpass mange som 24 % av partene som mener at forliksrådets medlemmer var partiske. Også denne vurderingen henger sammen med misnøye med forliksrådets dom.

I saker som ble forlikt, er det langt flere parter og møtefullmektiger som sier at de kom skikkelig til orde.Det er de som er mest tilfreds med forliket som også er mest fornøyd med å ha fått komme til orde.

Forliksrådenes viktigste bidrag er å tilrettelegge for dialogmellom partene, og å få fram hva begge parter først og fremst er opptatt av. Det klages sjelden over pressfor å inngå forlik.

Parter som er misfornøydmed forliket eller dommen, mener oftere at forliksrådet ikke fikk fram hva begge parter var opptatt av, og at forliksrådets medlemmer var partiske.

I saker som ble forlikt, angir partene langt oftere at forliksrådets medlemmer kom med egne løsningsforslag. I saker som ble henvist, forekom dét svært sjelden. Det samme er tilfellet når det gjelder press på partene for å forlikes.

Praksis varierer meget forliksrådene imellom når det gjelder klargjøring av sannsynlig utfall i by/herredsrett.Dette forekommer svært sjelden i de «lite profesjonaliserte» forliksrådene, men ganske ofte i de «mest profesjonaliserte». Partene oppfatter øyensynlig ikke slik klargjøring som noe press.

Forliksrådene ser ut til å lykkes godt med å fordele taletiden mellom partene. Både parter og møtefullmektiger oppgir at både de selv og motparten var svært aktive under meklingsdelen. Parter i saker for «små» og «lite profesjonaliserte» forliksråd er mest tilbøyelige til å mene at de selv har vært aktive.

Forliksrådets formann oppfattes gjennomgående som aktiv, mens de øvrige medlemmene har et beskjedent aktivitetsnivå.

Utfallet

Både parter og prosessfullmektiger er i gjennomsnitt mellomfornøyd med de forlik som kommer i stand i forliksrådet. Møtefullmektigeneer gjennomgående fornøyd.

Blant mulige grunner til at saker ikke forlikes,er de følgende fem viktigst:

  • At saken ikke var egnet for mekling

  • At det ikke ble foretatt noen reell mekling

  • At forliksrådets medlemmer ikke var dyktige nok

  • At det var viktig å få en rettslig avgjørelse

  • At det var for mye uklarhet om fakta

Få svarer at de ikke hadde tro på at motparten ville overholde en avtale. At motpartens møtefullmektig mangler fullmakt til å inngå forlik ser ut til å være et problem av moderat omfang. Blant møtefullmektigene erklærer imidlertid 29 % at manglende fullmakt hos dem selv var et svært viktig hinder for forlik.

I saker som ikke ble forlikt, mener halvparten av partene at manglende dyktighet hos forliksrådets medlemmervar en viktig grunn til at meklingen mislyktes. Dette ser et godt stykke på vei ut til å skyldes overdrevne forventninger til forliksrådsbehandlingen. Prosessfullmektigene mener sjeldnere at manglende dyktighet er en «svært viktig» grunn til at meklingen ikke førte fram. Møtefullmektigene er oftest nøytrale i sin vurdering.

Blant partene som har kommentert forliksrådets dom, er 37 % svært misfornøyd med dommen, mens 24 % er svært fornøyd. Samtlige av de parter som tapte fullt ut,er svært misfornøyde med forliksrådets dom, mens nær 80 % av dem som vant fullt ut,er svært fornøyd. Ikke uventet er møte- og prosessfullmektiger mer fornøyd med forliksrådets dom enn det partene er.

Hele 40 % av partene mener at det slett ikke ble gitt noen skikkelig begrunnelsefor dommen. Av disse er de aller fleste også svært misfornøyd med dommen. Blant de partene som er tilfreds med forliksrådets dom, er det noe blandede oppfatninger om kvaliteten på begrunnelsene, men et flertall er fornøyd med dem.

Alle som opplyser at de selv har anket dommen, var sterkt misfornøyd med den. Den viktigste grunn til ikke å anke,er ifølge både parter og prosessfullmektiger at omkostningene ved å gå videre ville bli for store. I noe mindre grad er man kommet til at saken har for liten betydning til at man vil bruke mer tid og ressurser på den. Partene mener sjelden at det neppe ville vært noe mer å oppnåved en anke. Her har prosessfullmektigene oftere en mer realistisk – eller pessimistisk – oppfatning.

Synspunkter

Møte- og prosessfullmektiger oppgir som oftest at forliksrådsbehandlingen forløp «omtrent som ventet». Nesten halvparten av partene oppgir at forliksrådsbehandlingen fungerte «mye» eller «noe» dårligere enn ventet. Drøyt 20 % av prosessfullmektigene er av samme oppfatning. Verken blant parter eller møte- og prosessfullmektiger er det mange som opplyser at forliksrådsbehandlingen fungerte mye bedre enn ventet.

For partenes del varierer svarene på dette spørsmålet ganske meget med utfallet av saken. Skuffelsen er størst i saker som ble henvist til by/herredsrett.

Bare 35 % av partene sier seg helt eller delvis enig i at «behandlingen i forliksrådet bidro til en tilfredsstillende løsning». 47 % sier seg helt eller delvis uenig i dette utsagnet. De tilsvarende tall for prosessfullmektiger er 47 mot 45 %. Dette er relativt svake resultater. Møtefullmektigene ser imidlertid svært positivt på forliksrådenes bidrag (70 mot 21 %).

Vurderingene på dette punkt varierer forutsigbart med sakens utfall. I saker som ble forlikt, mener mange av partene at forliksrådet bidro til en tilfredsstillende løsning. I saker som ble henvist, er det naturlig nok svært få som mener det samme. I saker som ble pådømt, er de som fikk medhold svært fornøyd og de som ikke fikk medhold, svært misfornøyd.

Det klages relativt sjelden over at forliksrådsbehandlingen «forsinket saken».

Blant partene – og i noe mindre grad blant prosessfullmektigene – er det mange som mener at «en kvalifisert jurist burde deltatt i behandlingen av saken i forliksrådet». Møtefullmektigene ser ganske annerledes på spørsmålet om juristdeltakelse. – I saker som ble forlikt, er et slikt ønske atskillig mindre utbredt enn i saker som ble pådømt eller henvist.

Selv om forliksrådet langt fra alltid har bidratt til en tilfredsstillende løsning, er det et klart mindretalli alle tre respondentgrupper som erklærer at de ville foretrukket at saken gikk rett til by/herredsrett, uten behandling i forliksrådet.

Parter som fikk saken forlikt, er oftest helt uenigi at den burde gått rett til by- eller herredsrett. Blant dem som fikk saken pådømt eller henvist, er meningene delte.Det er de som fikk dom imot seg i forliksrådet, som oftest mener at saken burde gått rett til by/herredsrett.

Noen oppsummeringer

Dersom vi ser resultatene fra brukerundersøkelsen og domsundersøkelsen under ett, tegner det seg et bilde av to typer forliksråd: Forliksråd med få saker, sjeldne møter og ingen eller bare beskjeden sekretariatsbistand på den ene side, og forliksråd med stor saksmengde og fulltidssekretariat på den annen. Den første typen kan kalles « uformelle» forliksråd. De bruker mer tid og involverer partene mer, men eventuelle domsslutninger har oftere formelle mangler. Den andre typen kan kalles « formelle» forliksråd. De er noe oftere parat til å antyde hvordan saken vil falle ut i by/herredsrett, og forliksrådets egne domsslutninger holder gjerne høyere kvalitet. Det er imidlertid ingen påviselig forskjell i alminnelig tilfredshet med forliksrådsbehandlingenmellom parter i «formelle» og «uformelle» forliksråd.

Når vi ser bort fra tilfredshet med utfallet, er det som teller mest for partenes samlede vurdering av forliksrådsbehandlingen det følgende:

  1. Hvorvidt parten selv får komme ordentlig til orde

  2. Hvorvidt ens egen prosessfullmektig er aktiv, hvis en slik deltar

  3. Hvorvidt forliksrådets medlemmer tilrettelegger for dialog mellom partene og får fram hva begge parter først og fremst var opptatt av.

Forhold som er lite utslagsgivendefor partenes samlede vurdering, er bl a

  • om forliksrådets medlemmer hadde satt seg godt inn i saken,

  • om tonen under møtet var god,

  • om forliksrådets medlemmer kom med egne løsningsforslag,

  • hvor aktive forliksrådets formann og medlemmer var under meklingsdelen av møtet.

Oppsummert tyder funnene fra brukerundersøkelsen på at meklingen oftest gjennomføres på en positiv måte. Partene får som regel tid og anledning til å legge fram sitt syn. Forliksrådets medlemmer kunne kanskje være mer aktive med egne løsningsforslag. Mange parter er misfornøyde med de begrunnelser forliksrådet gir i sine domsslutninger, og svært mange mener at en jurist bør delta. Få mener at forliksrådsbehandlingen forsinker saken. Selv om et mindretall mener at forliksrådsbehandlingen bidro til en tilfredsstillende løsning, er det relativt få som ville foretrukket at saken gikk rett til by- eller herredsrett. Det siste tyder på at forliksrådsbehandlingen har en berettigelse i brukernes øyne, selv om den langt fra alltid løser problemet.

4.1 Undersøkelsens bakgrunn og gjennomføring

4.1.1 Mandat

Spørreundersøkelsen blant parter, møtefullmektiger og prosessfullmektiger i forliksrådene har vært rettet inn mot to hovedspørsmål:

  • Hvordan deltakerne opplever behandlingen i forliksrådet (mekling/domsbehandling/dom), sammenholdt med de holdninger og forventninger de møtte med.

  • Hvorvidt tapende parter bringer saken videre, og hvilke momenter som styrer avgjørelsen om å anke eller la det være.

Hovedspørsmålene er detaljert i flere undertemaer og supplert med enkelte bispørsmål.Temaene og bispørsmålene framgår av spørreskjemaene i vedlegg 1 og 2. Leseren bør gjennomgå disse før funnene studeres.

4.1.2 Metode

Undersøkelsen har omfattet saker med tre typer utfalli forliksrådet:

  • Saker som er forlikt

  • Saker pådømt i forliksrådet

  • Saker henvist til by- eller herredsrett uten forlik eller dom.

Undersøkelsen har tatt for seg saker som allerede hadde vært til forliksrådsbehandlingda undersøkelsen startet. Gjennomføringen av undersøkelsen har dermed ikke kunnet virket inn på forliksrådenes saksbehandling.

Brukerundersøkelsen har vært konsentrert om et utvalg forliksråd.Det er valgt ut 3 forliksråd fra 5 fylker:Rådet med flest saker,ett råd med et antall saker tilsvarende medianenfor fylket, og ett råd med få saker(men minst 10 domsavsigelser siste 12 måneder). I tillegg kommer de to forliksrådene i Oslo.

Hvert forliksråd har sendt spørreskjemaer til (1) partene samt eventuelle (2) møtefullmektiger og (3) prosessfullmektiger i (a) 5 saker som ble forlikt, (b) 5 som ble pådømt, og (c) 5 som ble viderehenvist til by/herredsrett. For hver utfallskategori har forliksrådet plukket ut de siste 5 sakene som ble avsluttet før 1 mai 2000. Til sammen skulle det altså sendes ut skjemaer til deltakerne i 255 saker.

Det ble lagt vekt på å få utformet korte, oversiktlige, forståelige og tiltalende spørreskjemaer, tilpasset målgruppene. Svarene ble avgitt anonymt i vedlagt svarkonvolutt adressert til konsulenten.

Det var et mål at undersøkelsen måtte omfatte et tilstrekkelig antall saker til sorteringer og sammenligningerut fra sakstype, tvistegjenstandens verdi, organisatoriske trekk ved forliksrådene, representasjon ved fullmektig, mv. Responsen var imidlertid dårligere enn antatt, og betraktelig svakere enn i en parallell undersøkelse blant deltakere i rettsmekling. Ca 6 uker etter utsendelsen ble forliksrådene bedt om å sende påminnelse til samtlige som har mottatt spørreskjema. Dette førte imidlertid ikke til noen nevneverdig økning i svarprosent. Hvilke konsekvenser den lave svarprosenten har for fortolkningen av funnene, drøftes nedenfor.

Dataene er behandlet i statistikkprogrammet SPSS Systat.Før kjøringene har dataene vært «renset» for åpenbar inkonsistens. 1 Partenes svar er sortert etter forskjellige klassifiseringer (se spørsmål 3–9 samt 28 i vedlegg 1). Alle gruppeforskjeller etter sorteringsvariable er testet for statistisk utsagnskraft, og bare signifikante gruppeforskjeller er rapportert. Tilsynelatende gruppeforskjeller er kontrollert for kovarians med andre nøkkelvariable. 2 Pga det moderate antall svar fra møte- og prosessfullmektiger har det ikke vært mulig å konstatere sikre gruppeforskjeller blant disse.

4.1.3 Hvor representative er funnene?

Det er i alt kommet inn 218 spørreskjemaer– drøyt halvparten fra parter, vel en tredjedel fra prosessfullmektiger og en drøy tiendepart fra møtefullmektiger. Hva slags svarprosent dette gir, er usikkert, ettersom vi ikke har oversikt over parts- og fullmektigkonstellasjonene i de 255 sakene. I beste fall ligger svarprosenten rundt 40, i verste fall i underkant av 30.

Det er ikke uvanlig med en såpass lav svarprosent i undersøkelser av denne typen, men med et så stort frafall må funnene fortolkes med forsiktighet. Vi vet ikke hvor representative svarene er.

Dette er særlig problematisk når det gjelder de rene vurderingene av forliksrådets innsats og bidrag. Dersom svarene fra partene f eks viser en overvekt av misnøye med forløp og utfall av forliksrådsbehandlingen, kan det i større eller mindre grad skyldes at de misfornøyde har hatt størst behov for å gi uttrykk for sine synspunkter. En mulig indikasjon på at dét er tilfellet, kan være at prosessfullmektiger og møtefullmektiger gir mer positive vurderinger – men dette vil ikke være noe sikkert tegn på utvalgsskjevhet. Det er naturlig at parter møter med større engasjement og mer urealistiske forventninger enn det rutinerte fullmektiger gjør, og da er det også naturlig at partenes vurderinger blir mer negative.

Alt tatt i betraktning virker det ikke usannsynlig at den lave svarprosenten har medført noen skjevheter i negativ retning når det gjelder partenes vurderinger. Dette berører særlig spørsmålene 12, 15– 21, 27 og 29 (se vedlegg 1). Spørsmål 10, 13–14 og 25–26 er mindre sårbare for skjevheter i utvalget.

Spørsmål 27 i skjemaet spurte etter hvordan forliksrådsbehandlingen samsvarte med respondentens forventninger.Ca 45 % av partene anga at forliksrådsbehandlingen fungerte noe eller mye dårligere enn forventet, mens henimot 20 % mente den fungerte noe eller mye bedre enn ventet. De resterende 35 % syntes altså den fungerte «omtrent som ventet». Deres vurderinger avviker ganske betydelig fra gjennomsnittssvarene på rundt halvparten av vurderingsspørsmålene. Spesielt leverer «Som ventet»-gruppen langt mer positive vurderinger enn dem som har erklært at forliksrådsbehandlingen fungerte «mye dårligere enn ventet».«Som ventet»-gruppen later ikke til å ha noe dominerende innslag av desillusjonerte; den ser snarere ut til å bestå av nøkterne respondenter med realistiske forventninger. Selv om «Som ventet»-gruppens svar ikke kan betraktes som «mer korrekte» enn de øvriges, vil de bli kommentert i de følgende kapitlene.

4.1.4 Leserveiledning

En rekke av spørsmålene i spørreskjemaet ber respondenten 3 om vurderinger på en skala fra 1 til 5. Disse skalaene kan strekke seg fra «Slett ikke» til «Absolutt» eller fra «Helt uviktig» til «Svært viktig», osv. Som oftest er spørsmålene utformet slik at 5 angir en positiv vurdering, mens 1 angir en negativ.

For slike vurderinger er det gjerne oppgitt gjennomsnittsskårer i rapporten. Ved en helt tilfeldig fordeling av svar, vil gjennomsnittet på en 5-punktsskala være 3,0. En gjennomsnittsskåre så vidt bedre enn 3,0 kan imidlertid ikke uten videre tolkes som en god «karakter». Ved et slikt utfall er det svært mange som er enten mellomfornøyde eller misfornøyde. Erfaring fra en rekke spørreskjema- og intervjuundersøkelser viser at et gjennomsnitt på 3,5 eller bedre som regel er uttrykk for en positiv tilfredshet.Et gjennomsnitt på 4,0 eller bedre kan betraktes som meget bra. Gjennomsnittsskårer mellom 3,5 og 3,0 bør man ikke være helt tilfreds med, og skårer som er svakere enn 2,9 må betraktes som dårlige (se figur 4.1).

Figur 4-1 Fortolkning av 5-punktsskalaen for vurderingsspørsmål, der 1 uttrykker noe negativt og 5 noe positivt

Figur 4-1 Fortolkning av 5-punktsskalaen for vurderingsspørsmål, der 1 uttrykker noe negativt og 5 noe positivt

4.2 Respondenter og sakstyper

Tabell 1 viser sammensetningen av svarbunken i detalj. 4

Spørreskjemaer dekker i alt 177 ulike saker. For 13 saker er det innkommet skjema fra flere parter og/eller møtefullmektiger. I 2 av disse foreligger det skjema fra både part og møtefullmektig for samme side. Av de 76 skjemaene fra prosessfullmektiger, dekker 27 saker der det også finnes skjemaer fra parter og/eller møtefullmektiger.

Tabell 4.1 

Respondentene – fordelt på rolle under forliksrådsbehandlingen. Absolutte tall. Opplysning mangler for ett skjema.
  Antall Sum
Klager 49 Parter:
Innklaget 65 114
Møtefullmektig for klager 21 Møtefullmektiger:
Møtefullmektig for innklaget 6 27
Prosessfullmektig for klager 63 Prosessfullmektiger:
Prosessfullmektig for innklaget 13 76
Totalt med angitt rolle: 217 Antall ulike saker: 177

Som vi skal se i de følgende kapitler, er møtefullmektigene gjerne klart mer positivei sine vurderinger av forliksrådsbehandlingen enn det prosessfullmektigene og særlig partene er.

Som tabell 2 viser, er det en overvekt av næringsdrivende blant klagerne, og en overvekt av privatpersoner blant de innklagede. Konstellasjonen «Privatperson som klager inn en næringsdrivende» forekommer relativt sjelden. 5 Alle forskjeller i svarmønstre mellom privatpersoner og næringsdrivende forsvinner når det kontrolleres for tilfredshet med utfallet (forliket eller dommen).

Tabell 4.2 

Konstellasjoner av klagere og innklagede – privat eller næring.
Prosent av totalt antall svar fra partene (N=137).
  Innklaget:  
Klager: Privatperson Næringsdrivende Sum
Privatperson 29 15 44
Næringsdrivende 27 29 56
56 44 100

Vel 50 % av partene hadde aldri møtt i forliksrådet tidligere, mens 10 % hadde møtt fem ganger eller mer (se tabell 3). Det er ingen tolkbare forskjeller mellom grupper med ulik erfaring fra forliksråd.

Av de fem sakstypene spørreskjemaet spesifiserte, dominerer «kjøp av fast eiendom eller løsøre» med nær 25 % av sakene for parters og møtefullmektigers del. Over 40 % av sakene faller imidlertid utenfor de fem definerte sakstypene (se tabell 4). 6 Det er ikke mulig å påvise noen systematiske forskjeller i synspunkter avhengig av sakstype.

Tabell 4.3 

Om man har vært part i forliksrådsbehandling tidligere.
Prosent av svar fra parter.
Aldri 52
1 gang før 24
2–4 ganger før 14
5 eller flere ganger før 10
100

Tabell 4.4 

Sakstyper respondentene var involvert i.
Prosent av svar fra parter/møtefullmektiger og prosessfullmektiger.
  Iflg parter/møtefullmektiger Iflg prosessfullmektiger
Nabotvist 4 5
Kjøp av fast eiendom el løsøre 23 17
Låneforhold/ kausjon 11 5
Håndverkstjenester 12 14
Andre tjenester 8 11
Annet 43 48
101 100

Tabell 5 viser at tvistegjenstandens verdi oftest lå i området 1–20.000 kr (39 %). I bare 6–8 % av sakene lå verdien over kr 500.000. I like mange tilfelle gjaldt saken noe som det ikke kan fastsettes noen kroneverdi på. 7 Det er ingen påviselig variasjon i partenes svar avhengig av tvistegjenstandens verdi.

Tabell 4.5 

Tvistegjenstandens verdi. Prosent av svar fra parter/møtefullmektiger og prosessfullmektiger.
  Iflg parter/møtefullmektiger Iflg prosessfullmektiger
Kan ikke fastsettes kroneverdi 6 6
kr 1–20.000 39 35
kr 20.001–50.000 25 22
kr 50.001–500.000 25 29
Over kr 500.000 6 8
101 100

Ca 40 % av partene og møtefullmektigene oppgir at forliksrådsmekling var obligatorisk i saken – men like mange oppgir at de ikke vet om det var tilfellet. Rundt 70 % av prosessfullmektigene oppgir at forliksrådsbehandling var obligatorisk i saken (se tabell 6). Svarene på dette spørsmålet har ingen innvirkning på partenes vurderinger av forliksrådsbehandlingen.

Tabell 4.6 

Om forliksrådsbehandling var obligatorisk eller ikke. Prosent av svar fra parter/møtefullmektiger og prosessfullmektiger.
  Iflg parter/møtefullmektiger Iflg prosessfullmektiger
Ja 41 69
Nei 19 25
Vet ikke 40 6
100 100

Spørreskjemaene ble fordelt likt på saker som var (a) forlikt i forliksrådet, (b) pådømt i forliksrådet, og (c) henvist til by/herredsrett. Tabell 7 viser at responsen fra parter og møtefullmektiger har vært noe lavere i saker som er henvist videre. Til gjengjeld er slike saker bedre representert i svarene fra prosessfullmektigene. 8

For flere spørsmål varierer partenes vurderinger betraktelig avhengig av sakens utfall. Avvikene er grundig kommentert i de senere kapitler.

Tabell 4.7 

Avslutning av saken i forliksrådet. Prosent av svar fra parter/møtefullmektiger og prosessfullmektiger
  Iflg parter/møtefullmektiger Iflg prosessfullmektiger
Forlikt i forliksrådet 35 26
Pådømt i forliksrådet 38 30
Henvist til by/herredsrett 27 44
100 100

Tabell 8 viser hvordan spørreskjemaene er fordelt på «store», «median-» og «små» forliksrådifølge utvalgskriteriet i avsnitt 1.2 ovenfor (s ). Det er få forskjeller å finne når partenes svar sorteres etter dette kriteriet. I hovedsak ser det ut til at partene er mer aktive under møter i «små» forliksråd enn i de øvrige.

Saksmengde og rutine varierer nok en god del mellom de forliksråd som er definert som henholdsvis «store», «median» eller «små» etter utvalgskriteriet. Et mer interessant utgangspunkt for sortering, er grad av «profesjonalisering».Forliksrådene er inndelt i tre grupper etter hvor omfattende sekretariatsbistand de har: Inntil 1 dag pr uke, 1,5–4,5 dager pr uke, og 5 dager pr uke. 9 Fordelingen av respondentene er vist i tabell 9. Sorteringer utfra dette kriteriet viser enkelte forskjeller, som er omtalt i de følgende kapitler.

Tabell 4.8 

Antall spørreskjemaer fra forliksråd med ulik saksmengde. Absolutte tall sortert på parter/møtefullmektiger og prosessfullmektiger.  
  Iflg parter/møtefullmektiger Iflg prosessfullmektiger Sum
«Store» forliksråd 56 34 90
«Median-forliksråd» 31 22 53
«Små» forliksråd 55 19 74
Sum 142 75 217

Tabell 4.9 

Antall spørreskjemaer fra forliksråd med ulik sekretariatsbistand. Absolutte tall sortert på parter/møtefullmektiger og prosessfullmektiger.  
  Iflg parter/møtefullmektiger Iflg prosessfullmektiger Sum
5 dager pr uke 14 22 36
1,5–4,5 dager uke 59 34 93
0,0–1,0 dager pr uke 48 11 59
Sum 121 67 188

4.3 Gjennomføringen

4.3.1 Motivasjon for å bringe saken inn

Klagerne (eller deres fullmektiger) er spurt om hvorfor de brakte saken inn for forliksrådet,dersom dette ikke var obligatorisk. Som figur viser, 10 har partene sjelden gått til forliksrådet for å avbryte foreldelse. Partenes hovedbegrunnelse er at forliksrådsbehandling kan gi en rask og billig løsning.Imidlertid er «andre grunner» øyensynlig like viktige som disse. Foreldelsesavbrudd er en langt viktigere grunn i saker der partene sender en møtefullmektig. Dette avspeiler vel at møtefullmektiger oftest benyttes av profesjonelle parter.

Figur 4-2 Gjennomsnittsskårer der 1=«Helt uviktig» og 5=«Svært viktig»

Figur 4-2 Gjennomsnittsskårer der 1=«Helt uviktig» og 5=«Svært viktig»

4.3.2 Informasjon

Figur viser at parteneer ganske moderate i vurderingen av den informasjon de fikk om forliksrådsbehandlingen og om hva som ville skje dersom meklingen ikke førte fram. Drøyt 30 % av partene gir karakteren 1 eller 2 på disse spørsmålene. 40–45 % gir imidlertid 4 eller 5. Forliksråd med lite sekretariatsbistand informerer noe dårligere enn de andre. 11

Møte- og prosessfullmektigene vurderer oftest den informasjon som ble gitt, som bra – men de har rimeligvis mindre behov for å bli skikkelig orientert.

Figur 4-3 gjennomsnittsskårer der 1=«Slett ikke» og 5=«Absolutt».

Figur 4-3 gjennomsnittsskårer der 1=«Slett ikke» og 5=«Absolutt».

4.3.3 Tidsbruk

Tabell 4.10 viser hvor lang tidhenholdsvis meklingsdelen og domsforhandlingen tok. Ifølge parter og møtefullmektiger var varigheten av meklingsdelenjevnt fordelt på intervallene 1–15, 16–30 og 31–60 minutter. Prosessfullmektigene melder at varigheten oftest var 16–30 minutter. De «minst profesjonaliserte» forliksrådene bruker mer tid på meklingen enn de øvrige. Domsforhandlingene var oftest avviklet på rundt et kvarter, men kunne ta noe lenger tid når prosessfullmektig deltok.

Tabell 4.10 

Varighet av meklingsmøte og domsforhandling. Prosent av svar fra parter/møtefullmektiger og prosessfullmektiger.
Meklingsdelen av møtet    
  Iflg parter/møtefullmektiger Iflg prosessfullmektiger
0–15 minutter 30 26
16–30 minutter 33 60
31–60 minutter 29 9
Mer enn 60 minutter 9 6
Sum 101 101
Domsforhandlingen
Iflg parter/møtefullmektiger Iflg prosessfullmektiger
0–15 minutter 67 52
16–30 minutter 15 32
31–60 minutter 8 8
Mer enn 60 minutter 10 8
Sum 100 100

75 % av parter og møtefullmektiger, og nær 90 % av prosessfullmektigene, mener det ble avsatt nok tid til meklingsdelen av møtet (tabell 4.11).

Selv om dette er et klart flertall, er det vel grunn til å merke seg at så mye som 29 % av partene synes det ble avsatt for lite tid.12 Det tyder på at forliksrådene kan ha et uutnyttet meklingspotensiale.

Til tross for at de «minst profesjonaliserte» forliksrådene brukte mer tid på meklingsdelen av møtet enn de andre, er det ingen forskjell i partenes vurdering av om det ble brukt nok tid.

Tabell 4.11 

Om det ble avsatt nok tid til meklingsdelen av møtet. Prosent av svar fra parter/møtefullmektiger og prosessfullmektiger.
  Iflg parter/møtefullmektiger Iflg prosessfullmektiger
Ja (nok tid) 75 87
Nei (ikke nok tid) 25 13
Sum 100 100

4.3.4 Gjennomføringen av meklingsdelen

60 parter og møtefullmektiger har angitt at de hadde prosessfullmektig. Av disse fikk 60 % delta under meklingsdelen av møtet. Samtlige 14 møtefullmektiger som møtte med prosessfullmektig, har opplyst at prosessfullmektigene fikk delta, mens dette bare var tilfellet for 48 % av partene. Av prosessfullmektigene som har returnert spørreskjemaet, oppgir 46 % at de fikk delta under meklingsdelen av møtet. Ifølge både parter og prosessfullmektiger er det de «lite profesjonaliserte» forliksrådene som oftest holder prosessfullmektigene utenfor meklingsdelen av møtet.

Figur oppsummerer de generelle vurderingene av gjennomføringen av meklingsdelen av møtet.

Vi ser uten videre at parteneer mindre tilfreds enn prosessfullmektigene, som igjen er mindre tilfreds enn møtefullmektigene. 13 Den eneste gjennomsnittsskåren som er direkte svak, er imidlertid partenes vurdering av hvor godt forliksrådets medlemmer hadde satt seg inn i saken(snitt = 2,9). Misnøye med dette henger ganske nøye sammen med hvor tilfreds respondenten er med forliket eller dommen. Prosessfullmektigene gir her en brukbar karakter på 3,5.

De øvrige skårene ligger i området 3,7–3,9 for parter/møtefullmektiger og 4,1–4,3 for prosessfullmektiger. Deltagerne erklærer altså stort sett at tonen under møtet var god, at alle fikk komme ordentlig til orde, og at forliksrådets medlemmer var upartiske. Det er imidlertid såpass mange som 24 % av partene som mener at forliksrådets medlemmer var partiske (14 % svarer 1, 10 % svarer 2). Også denne vurderingen henger sammen med misnøye med forliksrådets dom.

Figur 4-4 gjennomsnittsskårer der 1=«Slett ikke» og 5=«Absolutt»

Figur 4-4 gjennomsnittsskårer der 1=«Slett ikke» og 5=«Absolutt»

Det er ingen sikre forskjeller i vurdering fra parter i ulike typer forliksråd (jvf tabell 4.8 og 4.9). Tilfredsheten med gjennomføringen varierer imidlertid i noen grad med hvorvidt saken endte med forlik, dom eller henvisning til by/herredsrett. I saker som ble forlikt, er det langt flere parter og møtefullmektiger som sier at de kom skikkelig til orde.Det er de som er mest tilfreds med forliket som også er mest fornøyd med å ha fått komme til orde – men bare en eneste av partene i saker som endte med forlik, erklærer seg misfornøyd på dette punkt.

Sammenhengen mellom «å komme skikkelig til orde» og et godt meklingsresultat er interessant, men tolkningen er ikke opplagt.Det kan hende forliksrådet la grunnlaget for forlik gjennom å gi partene godt med talerom – men det kan også hende at forliksrådsbehandlingen ble mer summarisk i saker som ble pådømt eller henvist fordi det ganske raskt var åpenbart at man ikke ville komme til enighet.

Figur 4.5 viser hva deltagerne mener om mer spesifikke bidragfra forliksrådets medlemmer under meklingsdelen av møtet. Det er her stort sammenfall i vurderingene fra parter, møtefullmektiger og prosessfullmektiger. De viktigste bidragene er at forliksrådet tilrettelegger for dialogmellom partene, og får fram hva begge parter først og fremst er opptatt av. Det klages sjelden over pressfor å inngå forlik. 14

Parter som er misfornøyd med forliket eller dommen,mener oftere at forliksrådet ikke fikk fram hva begge parter var opptatt av, og (som tidligere nevnt) at forliksrådets medlemmer var partiske. Misnøyde parter mener også noe oftere at de ble utsatt for press til å inngå forlik, men dette funnet er ikke statistisk utsagnskraftig.

Forliksrådets bidrag vurderes noe forskjellig avhengig av sakens avslutning. I saker som ble forlikt, angir partene langt oftere at forliksrådets medlemmer kom med egne løsningsforslag. I saker som ble henvist, forekom dét svært sjelden. Det samme er tilfellet når det gjelder press på partene for å forlikes. Igjen er det vanskelig å vite hva som er årsak og virkning i denne variasjonen. Både forslag og press forekommer imidlertid oftere i saker som ble pådømt, enn i saker som ble henvist. Det kan vel tyde på at forliksrådene ofte er ganske raske til å avgjøre at en sak bør henvises, for så å avslutte behandlingen.

Figur 4-5 gjennomsnittsskårer der 1=«Slett ikke» og 5=«Absolutt»

Figur 4-5 gjennomsnittsskårer der 1=«Slett ikke» og 5=«Absolutt»

Praksis varierer meget forliksrådene imellom når det gjelder klargjøring av sannsynlig utfall i by/herredsrett.Som tabell 4.12 viser, forekommer dette svært sjelden i de «lite profesjonaliserte» forliksrådene, men ganske ofte i de «mest profesjonaliserte» (jvf tabell 4. 9). Partene oppfatter øyensynlig ikke slik klargjøring som noe press – det er snarere partene i «lite profesjonaliserte» forliksråd som er mest tilbøyelige til å mene at de ble presset.

Tabell 4.12 

Hvorvidt forliksrådet klargjør sannsynlig utfall ved dom i by/herredsrett. Prosent svar fra parter i forliksråd med ulik sekretariatsbistand (n=114).    
  1 =Slett ikke 2 3 4 5 = Absolutt Sum
5 dager pr uke 14 14 14 14 43 99
1,5–4,5 dager pr uke 46 5 16 5 28 100
Inntil 1 dag pr uke 52 20 17 7 4 100

Som figur 4.6 viser, ser forliksrådene ut til å lykkes godt med å fordele taletiden mellom partene. Både parter og møtefullmektiger oppgir at både de selv og motparten var svært aktive under meklingsdelen. 15 Prosessfullmektigene angir et noe lavere aktivitetsnivå for partene, noe som rimeligvis skyldes at de selv har tatt en del av taletiden 16 Parter i saker for «små» og «lite profesjonaliserte» forliksråd (jvf tabell 4.8 og 4.9 ) er mest tilbøyelige til å mene at de selv har vært aktive. Dette gjelder også i de tilfelle der prosessfullmektig har deltatt under meklingsdelen av møtet.

Forliksrådets formann oppfattes gjennomgående som aktiv, mens de øvrige medlemmene har et beskjedent aktivitetsnivå. De oppfattes som «svært aktive» (skåre = 5) i bare 10–15 % av sakene.

Figur 4-6 gjennomsnittsskårer der 1= «Svært passiv» og 5

Figur 4-6 gjennomsnittsskårer der 1= «Svært passiv» og 5

4.4 Utfallet

4.4.1 Tilfredshet med forliket

Som figur 4.7 viser, er både parter og prosessfullmektiger i gjennomsnitt mellomfornøyd med de forlik som kommer i stand i forliksrådet. 17Møtefullmektigeneer gjennomgående fornøyd. Som vi skal se senere (figur 4.10, s 1223 ) er partene mer fornøyd med forlik enn med dom, mens møte- og prosessfullmektigene er noe mer fornøyd med dom enn med forlik. Pga den lave svarprosenten kan vi imidlertid ikke vite om dette er spesielt for våre respondenter eller representativt for alle som har møtt i forliksråd.

Figur 4-7 gjennomsnitt der 1=«Slett ikke» og 5=«Absolutt»

Figur 4-7 gjennomsnitt der 1=«Slett ikke» og 5=«Absolutt»

Tabell 4.13 viser svarfordelingen fra de 35 partene som har oppgitt hvor tilfreds de var med forliket.

Tabell 4.13 

Hvor fornøyd partene er med forliket. Prosent av antall parter i saker som ble forlikt i forliksrådet (n=35).
1 = Slett ikke 2 3 4 5 = Absolutt Sum
6 11 37 34 11 99

4.4.2 Årsaker til at saken ikke ble forlikt

55 parter, 10 møtefullmektiger og 29 prosessfullmektiger har oppgitt årsaker til at saken ikke ble forlikt i forliksrådet. Svarfordelingen er vist i figur 4.8.

Figur 4-8 gjennomsnittsskårer der 1=«Helt uviktig» og 5=«Svært viktig»

Figur 4-8 gjennomsnittsskårer der 1=«Helt uviktig» og 5=«Svært viktig»

De fleste gjennomsnittsskårene ligger i området 2,6–3,5. For partenes del har mellom 40 og 50 % merket av 5 (= «svært viktig grunn») eller 4 (. «ganske viktig grunn») for hver av de fem første begrunnelsene:

  • At saken ikke var egnet for mekling 18

  • At det ikke ble foretatt noen reell mekling

  • At forliksrådets medlemmer ikke var dyktige nok 19

  • At det var viktig å få en rettslig avgjørelse 20

  • At det var for mye uklarhet om fakta

Prosessfullmektigene ligger ganske nær partene i gjennomsnittsskårer, men er mer tilbøyelige til å samle seg om nøytralvurderinger, dvs skåre 3.

Både parter og prosessfullmektiger legger mindre vekt på de tre siste begrunnelsene i figur. Bare 28 % av de 55 partene angir 5 eller 4 på utsagnet «Jeg hadde ikke tro på at motparten ville overholde en avtale» 21. At motpartens møtefullmektigmangler fullmakt til å inngå forlik ser ut til å være et problem av moderat omfang – 80 % av partene og 70 % av prosessfullmektigene oppgir at dette var «helt uviktig». Blant møtefullmektigene erklærer imidlertid 29 % at manglende fullmakt hos dem selv22 var et svært viktig hinder for forlik. 23

Selv om den gjennomsnittlige oppfatningen om betydningen av forliksrådsmedlemmenes dyktigheter omtrent lik for parter, møtefullmektiger og prosessfullmektiger, er spredningen ganske ulik. Som figur viser 24, er partenes syn ganske polarisert. Hele 38 % av partene mener at manglende dyktighet var en svært viktig grunn til at meklingen mislyktes, og ytterligere 13 % mener det var en ganske viktig grunn. Prosessfullmektigene mener sjeldnere at manglende dyktighet er en «svært viktig» grunn til at meklingen ikke førte fram, men summen av skåre 4 og 5 er nesten like høy som for partene (45 mot 51 %). Møtefullmektigene er oftest nøytrale i sin vurdering. 25

Figur 4-9 svarfordeling på hvert av alternativene 1, 2, 3, 4 og 5

Figur 4-9 svarfordeling på hvert av alternativene 1, 2, 3, 4 og 5

Det er verdt å merke seg at partene i «Som ventet»-gruppen (se s ) avviker kraftig fra de øvrige i vurderingen av «udyktighet» som årsak til at forlik ikke ble oppnådd. Deres snittskåre er bare på 1,6 – mot 3,4 blant dem som syntes forliksrådsbehandlingen fungerte «noe dårligere» enn ventet, og 4,3 blant dem som syntes den fungerte «mye dårligere». Siden «Som ventet»-gruppen neppe omfatter mange respondenter med for lave forventninger (jvf s ), er det to mulige forklaringer på avviket:

  • At «mye dårligere»-gruppen har møtt med urealistiske forventninger til hva forliksrådet kan bidra med

  • At «mye dårligere»-gruppen faktisk har vært svært uheldig med kompetansen i «sitt» forliksråd.

Krysskjøringer av svarfordelinger i seks forliksråd tyder på at den første forklaringen er viktigere enn den siste. 26

4.4.3 Tilfredshet med forliksrådets dom

67 parter har kommentert forliksrådets domgjennom skalaavmerkning .Av disse er 25 (37 %) svært misfornøyde med dommen,mens 16 (24 % ) er svært fornøyd(se tabell 4.14 og figur – «Som ventet»_gruppen har en skåre på 3,5 for tilfredshet med dommen, mot 2,8 for samtlige). 27

Hele 40 % (27 personer) mener at det slett ikkeble gitt noen skikkelig begrunnelsefor dommen. 28 Av disse 27 er de aller fleste (21 personer) også svært misfornøyd med dommen. Blant de partene som er tilfreds med forliksrådets dom, er det noe blandede oppfatninger om kvaliteten på begrunnelsene, men et flertall er fornøyd med dem. 29

Tabell 4.14 

Hvor fornøyd partene er med dommen. Prosent av antall parter som har fått dom i forliksrådet (n=67).  
1 =Slett ikke 2 3 4 5 = Absolutt Sum
Fornøyd med dommen 37 1 21 16 24 99
Ble gitt skikkelig begrunnelse 40 6 19 13 21 99

Ikke uventet er møte- og prosessfullmektiger mer fornøyd med forliksrådets dom enn det partene er (se figur for gjennomsnittsskårer).

Tilfredsheten med dommen varierer rimeligvis med utfallet.

Tabell 4.15 viser hvordan de 46 partene som har besvart spørsmålet, selv vurderer om de fikk medhold eller ikke. Som vi ser, er svarfordelingen symmetrisk, med en klar vinner i 65 % av sakene.

Når vi krysskjører disse funnene med partenes tilfredshet med dommen (tabell 4.16), ser vi at samtlige av dem som tapte fullt ut, er svært misfornøyde, mens nær 80 % av dem som vant fullt ut, er svært fornøyde. Fordelingen ellers ligger også nær det en kunne gjettet på forhånd.

Figur 4-10 gjennomsnitt der 1=«Slett ikke» og 5=«Absolutt»

Figur 4-10 gjennomsnitt der 1=«Slett ikke» og 5=«Absolutt»

Tabell 4.15 

Grad av medhold ved dom i forliksrådet. Prosent av antall parter i saker som ble pådømt i forliksrådet (n=46).
Tapte fullt ut Tapte i alt vesentlig Midt på treet Vant i alt vesentlig Vant fullt ut Sum
35 13 4 17 30 99

Tabell 4.16 

Tilfredshet med forliksrådets dom, i prosent etter utfallet av saken. Omfatter svar fra parter som fikk dom i forliksrådet (n=46). Tomme celler = 0.
  Tapte fullt ut Tapte i alt vesentlig Midt på treet Vant i alt vesentlig Vant fullt ut
Svært misnøyd 100 66 50
Ganske misnøyd 17
Midt på treet 17 50 25 7
Ganske fornøyd 50 14
Svært fornøyd 25 79
100 100 100 100 100

4.4.4 Anke

69 parter har opplyst om saken ble anket eller ikke. 20 av disse (29 %) oppgir at saken ble anket. 19 av de 20 opplyser hvem som anket saken. I 8 tilfelle ble saken anket av den parten som sendte inn spørreskjemaet, mens den i de øvrige 11 ble anket av motparten. Tabell 4.17 30 viser at alle som opplyser at de selv har anket dommen, var sterkt misfornøyd med den. I 6 av 8 tilfelle der motparten anket, var spørreskjemarespondenten selv svært fornøyd med dommen – men én respondent var svært misfornøyd. 31

Tabell 4.17 

Hvem som anket saken, krysskjørt med tilfredshet med dommen i forliksrådet. Absolutte tall – omfatter svar fra parter som fikk dom i forliksrådet (n=16). Tomme celler = 0.
  Fornøyd med dommen i forliksrådet? Sum
  1 = Slett ikke 2 3 4 5 = Absolutt  
Jeg anket 8 8
Motparten anket 1 1 6 8
9 1 6 16

37 parter har oppgitt grunner til å la være å anke, selv om de var misfornøyd med forliksrådets dom. 12 prosessfullmektiger har gjort det samme. Som figur viser, er den viktigste grunnen for både parter og prosessfullmektiger at omkostningene ved å gå videre ville bli for store.32

I noe mindre grad er man kommet til at saken har for liten betydning til at man vil bruke mer tid og ressurser på den. Partene mener sjelden at det neppe ville vært noe mer å oppnåved en anke. 33 Her har prosessfullmektigene oftere en mer realistisk – eller pessimistisk – oppfatning.

Figur 4-11 gjennomsnittsskårer der 1=«Helt uviktig» og 5=«Svært viktig»

Figur 4-11 gjennomsnittsskårer der 1=«Helt uviktig» og 5=«Svært viktig»

4.5 Synspunkter

4.5.1 Samsvar med forventninger

Som rimelig kan være, oppgir møte- og prosessfullmektiger som oftest at forliksrådsbehandlingen forløp «omtrent som ventet» (henholdsvis 76 og 66 % – se figur). Nesten halvparten av partene oppgir at forliksrådsbehandlingen fungerte «mye» eller «noe» dårligere enn ventet (23 og 22 %). 34 Drøyt 20 % av prosessfullmektigene er av samme oppfatning.

Verken blant parter eller møte- og prosessfullmektiger er det mange som opplyser at forliksrådsbehandlingen fungerte mye bedre enn ventet.

Figur 4-12 svarfordeling på hvert av alternativene 1, 2, 3, 4 og 5

Figur 4-12 svarfordeling på hvert av alternativene 1, 2, 3, 4 og 5

For partenes del varierer svarene ganske meget med utfallet av saken. Skuffelsen er størst i saker som ble henvist til by/herredsrett (se tabell 4.18). 35

Tabell 4.18 

Hvordan forliksrådsbehandlingen samsvarte med forventningene. Prosent av antall parter, sortert etter sakens utfall (n=135).  
  Mye dårligere Noe dårligere Som ventet Noe bedre Mye bedre Sum
Sak forlikt 4 19 62 9 6 100
Sak pådømt 32 15 28 15 9 99
Sak henvist 23 26 46 6 0 101

At forliksrådsbehandlingen ikke overgikk forventningene, er ikke ensbetydende med at respondentene frakjenner den verdi. Vi skal se nærmere på fire spørsmål som bidrar til å klargjøre respondentenes totalvurdering av forliksrådets innsats.

4.5.2 Bidrag til løsning av saken

Som figur viser, sier 35 % av partene seg helt eller delvis enig i at «behandlingen i forliksrådet bidro til en tilfredsstillende løsning». 47 % sier seg helt eller delvis uenig i dette utsagnet. De tilsvarende tall for møtefullmektiger er 70 mot 21 %, og for prosessfullmektiger 47 mot 45 %.

Gjennomsnittsskårene for dette utsagnet er 2,8 for partene og 3,0 for prosessfullmektigene. 36 Dette er relativt svake skårer. 37 En gjennomsnittsskåre på 4,0 viser imidlertid at møtefullmektigene gjennomgående ser svært positivt på forliksrådenes bidrag.

Figur 4-13 svarfordeling på hvert av alternativene 1, 2, 3, 4 og 5

Figur 4-13 svarfordeling på hvert av alternativene 1, 2, 3, 4 og 5

Vurderingene varierer forutsigbart med sakens utfall. I saker som ble forlikt, mener mange av partene at forliksrådet bidro til en tilfredsstillende løsning. I saker som ble henvist, er det naturlig nok svært få som mener det samme. I saker som ble pådømt, deler respondentene seg stort sett i to grupper, der de som fikk medhold er svært fornøyd og de som ikke fikk medhold er svært misfornøyd (se tabell 4.19).

Tabell 4.19 

«Behandlingen i forliksrådet bidro til en tilfredsstillende løsning» Prosent av antall parter, sortert etter sakens utfall (n=135).  
  1= Helt uenig 2 3 4 5 = Helt enig Sum
Forlikt 8 10 23 21 38 100
Pådømt 43 8 4 8 37 100
Henvist 57 13 17 0 13 100

Generelt klages det relativt sjelden over at forliksrådsbehandlingen «forsinket saken»(se figur) .38 Bare drøyt 25 % av respondentene sier seg helt eller delvis enig i dette. Disse finner vi naturlig nok oftest blant dem som fikk saken viderehenvist. 51 % av de parter som fikk saken henvist, sier seg helt eller delvis enig i utsagnet. Blant parter som ble forlikt, mener bare 12 % at forliksrådsbehandlingen forsinket saken. 39

Figur 4-14 – svarfordeling på hvert av alternativene 1, 2, 3, 4 og 5

Figur 4-14 – svarfordeling på hvert av alternativene 1, 2, 3, 4 og 5

4.5.3 Bør juristene overta?

Blant partene – og i noe mindre grad blant prosessfullmektigene – er det mange som mener at «en kvalifisert jurist burde deltatt i behandlingen av saken i forliksrådet» (henholdsvis 61 og 53 % – se figur ). 40 Synspunktene blant partene er til dels sterke:

«Kan NN være kvalifisert til en slik jobb? Skremmende"»

«Gidder ikke svare pga det er på trynet å ha politikere i et forliksråd som ikke har noen form for jus som grunnlag.»

«Forliksrådet kan ikke bestå av politikere. Forliksrådet er bra dersom det er sammensatt av en jurist og to med vanlig sunn fornuft (ikke politisk bakgrunn).»

Møtefullmektigene ser ganske annerledes på spørsmålet om juristdeltakelse – bare 33 % sier seg enig i utsagnet; 53 % er helt eller delvis uenig.

Figur 4-15 svarfordeling på hvert av alternativene 1, 2, 3, 4 og 5

Figur 4-15 svarfordeling på hvert av alternativene 1, 2, 3, 4 og 5

Hvorvidt saken ble forlikt, pådømt eller henvist innvirker på partenes ønske om juristdeltakelse. I saker som ble forlikt, er et slikt ønske atskillig mindre utbredt enn i saker som ble pådømt eller henvist (se tabell 4.20). For dem som fikk saken pådømt, er det ikke avgjørende for et eventuelt ønske om juristdeltakelse om man fikk medhold eller ikke. 41

Tabell 4.20 

«En kvalifisert jurist burde deltatt i forliksrådsbehandlingen» Prosent av antall parter, sortert etter sakens utfall (n=115).  
  1= Helt uenig 2 3 4 5 = Helt enig Sum
Forlikt 35 16 12 5 33 101
Pådømt 19 2 14 7 57 99
Henvist 10 7 10 10 63 100

Disse funnene tyder for så vidt på at både parter og prosessfullmektiger stiller seg ganske forbeholdne til forliksrådet som et rent lekmannsorgan. Men respondentenes samlede vurderingav forliksrådsbehandlingen kommer vel best til uttrykk i deres stillingstagen til det aller siste utsagnet i spørreskjemaet: «Jeg ville foretrukket at saken gikk rett til by/herredsrett, uten behandling i forliksrådet».

Som figur viser, er det et klart mindretalli alle tre respondentgrupper som sier seg helt eller delvis enig i dette utsagnet. Blant partene slutter 29 % opp om utsagnet, mens 61 % er uenige. Blant prosessfullmektigene er 24 % enige og 60 % uenige. Møtefullmektigene er varme tilhengere av forliksrådsbehandling, med 84 % «uenige» og bare 11 % «enige».

Figur  svarfordeling på hvert av alternativene 1, 2, 3, 4 og 5

Figur -16 svarfordeling på hvert av alternativene 1, 2, 3, 4 og 5

«Som ventet»-gruppen skiller seg ikke fra gjennomsnittet her. Men også for dette spørsmålet varierer synspunktene med utfallet av forliksrådsbehandlingen. Parter som fikk saken forlikt, er oftest helt uenig i at den burde gått rett til by- eller herredsrett. Blant dem som fikk saken pådømt eller henvist, er meningene delte (se tabell 4.21).

Tabell 4.21 

«Jeg ville foretrukket at saken gikk rett til by/herredsrett ...» Prosent av antall parter, sortert etter sakens utfall (n=118).  
  1= Helt uenig 2 3 4 5 = Helt enig Sum
Forlikt 81 7 7 2 2 99
Pådømt 50 5 11 5 30 101
Henvist 34 13 9 6 38 100

De som fikk dom imot seg i forliksrådet, mener langt oftere at saken burde gått rett til by/herredsrett enn det de som fikk medhold gjør.

De skriftlige kommentarene er ganske følelsesladede:

«Forliksrådet i X er en trussel mot rettssikkerheten i landet. Viser til andre saker, som de heller ikke klarer å behandle. Det er tragisk at jeg må belaste byretten med en så dum sak som dette. Jeg burde fått medhold i forliksrådet. Forliksrådet burde helt klart legges ned, grunnet den hjelpeløse saksbehandlingen de står for. Virker som at de bare jobber der. Lite kvalifiserte.»

«Forliksrådet er i mitt tilfelle opprettet av og for X kommune. Meg fortalt, etter møtet, kan jeg ikke inngi forliksklage på X kommune""" Således er Forliksrådet et enveiskjørt organ""" Enkelte av personene i forhandlingene var klart inhabile. Etter mitt syn, og mange andre, var forliksmøtet en farse.»

4.6 Noen oppsummeringer

4.6.1 To typer forliksråd?

Dersom vi ser resultatene fra brukerundersøkelsen og domsundersøkelsen under ett, tegner det seg et bilde av to typer forliksråd: Forliksråd med få saker, sjeldne møter og ingen eller bare beskjeden sekretariatsbistand på den ene side, og heltidsbeskjeftigede forliksråd med stor saksmengde og fulltidssekretariat på den annen.

Den første typen forliksråd – de « uformelle» – ser ut til å bruke mer tid på meklingsdelen av møtet. Eventuelle prosessfullmektiger får sjelden delta, og partene oppfatter seg som (enda) mer aktive enn parter i mer «profesjonaliserte» forliksråd. I den første typen forliksråd er formann og medlemmer svært tilbakeholdne med prognoser for sannsynlig utfall i by/herredsrett, men de legger kanskje litt mer press på partene for å få i stand et forlik. Ved pådømmelser kan det oftere konstateres mangler ved framstillingen av sakens gjenstand og partenes påstander, og dommene er oftere dårligere begrunnet. Ikke desto mindre sitter partene oftere igjen med et inntrykk av at det ikke vil være mer å vinne ved anke.

Den andre typen forliksråd – de « formelle» – bruker gjerne kortere tid på meklingsdelen av møtet. Prosessfullmektigene får oftere delta, men de får til gjengjeld mindre taletid enn i den andre typen forliksråd. Formann og medlemmer er noe oftere parat til å mene noe om hvordan saken vil falle ut i by/herredsrett. Forliksrådets egne domsslutninger har sjelden formelle mangler, og begrunnelsene er oftere egnet til å forklare resultatet. Partene regner likevel ofte med at en anke vil gi et bedre resultat. De er også minst like snare som partene i den andre typen til å etterlyse deltakelse fra kvalifisert jurist i forliksrådet.

Det er verdt å merke seg at det ikke er noen påviselig forskjell i alminnelig tilfredshet med forliksrådsbehandlingenmellom parter i «formelle» og «uformelle» forliksråd.

4.6.2 Hva er utslagsgivende for vurderingen av forliksrådet?

Som vi allerede har sett, styres partenes vurderinger av forliksrådsbehandlingen i stor grad av hvorvidt de er tilfreds med forliket eller dommen. Det er ikke desto mindre interessant å konstatere hva som ser ut til å bestemme partenes samlede vurderingav forliksrådet, uavhengig av tilfredshet med utfallet.

Tre av utsagnene i spørreskjemaet er benyttet som indikatorer for «samlet vurdering»:

  • Spørsmål 27: «Hvordan samsvarte forliksrådsbehandlingen med dine forventinger?»

  • Spørsmål 29a: «Hvor enig/uenig er du i utsagnet ‘Behandlingen i forliksrådet bidro til en tilfredsstillende løsning’?»

  • Spørsmål 29d: «Hvor enig/uenig er du i utsagnet ‘Jeg ville fortrukket at saken gikk rett til by/herredsrett, uten behandling i forliksrådet’?»

Sammenhengen mellom hver av disse indikatorene og spørsmålene som gjelder gjennomføringen av meklingen (spørsmål 12–18) er undersøkt gjennom korrelasjons- og regresjonsanalyser. Som understreket i kapittel 1 er svarprosenten i undersøkelsen såpass lav at en må være forsiktig med å trekke materialet for langt. Siden mange av skjemaene er ufullstendig utfylt, bygger analysen dessuten på et utvalg skjemaer. Dette bidrar til at konklusjoner må trekkes med ytterligere forsiktighet.

Med disse forbehold tyder materialet på at det som teller mestfor partenes samlede vurdering av forliksrådsbehandlingen, er:

  1. Hvorvidt parten selv får komme ordentlig til orde (spørsmål 16c)

  2. Hvorvidt ens egen prosessfullmektig er aktiv, hvis en slik deltar (spørsmål 18c)

  3. Hvorvidt forliksrådets medlemmer tilrettelegger for dialog mellom partene og får fram hva begge parter først og fremst var opptatt av (spørsmål 17a og 17b).

Forhold som er lite utslagsgivendefor partenes samlede vurdering, er bl a

  • om forliksrådets medlemmer hadde satt seg godt inn i saken (spørsmål 16a),

  • om tonen under møtet var god (spørsmål 16b),

  • om forliksrådets medlemmer kom med egne løsningsforslag (spørsmål 17c),

  • hvor aktive forliksrådets formann og medlemmer var under meklingsdelen av møtet (spørsmål 18e og 18f).

4.6.3 Brukerundersøkelsen i sum

Oppsummert tyder funnene fra brukerundersøkelsen på at meklingen oftest gjennomføres på en positiv måte. Partene får som regel tid og anledning til å legge fram sitt syn. Forliksrådets medlemmer kunne kanskje være mer aktive med egne løsningsforslag. Mange parter er misfornøyde med de begrunnelser forliksrådet gir i sine domsslutninger, og svært mange parter og prosessfullmektiger mener at forliksrådet bør inkludere en jurist. Få mener at forliksrådsbehandlingen forsinker saken. Selv om et mindretall mener at forliksrådsbehandlingen bidro til en tilfredsstillende løsning, er det relativt få som ville foretrukket at saken gikk rett til by- eller herredsrett. Det siste tyder på at forliksrådsbehandlingen har en berettigelse i brukernes øyne, selv om den langt fra alltid løser problemet.

Fotnoter

1.

F eks har enkelte parter sagt sin mening om både «forliket» og «dommen» i forliksrådet, selv om forskjellen er presisert i spørreskjemaet.

2.

Kovarians innebærer at variasjoner i svar mellom undergrupper i materialet, egentlig skyldes andre forskjeller disse gruppene imellom. I vårt materiale er, f eks, de innklagede mer misfornøyd med forliksrådets dom enn det klagerne er. Dette skyldes imidlertid etter alt å dømme at de innklagede sjeldnere har fått medhold. Når grad av medhold bringes inn som såkalt kovariat, spiller det ikke lenger noen rolle for tilfredsheten med dommen om parten var klager eller innklaget. I statistikkterminologi kalles dette å «kontrollere for» grad av medhold.

3.

«Respondent» bukes her som fellesuttrykk for dem som har besvart og returnert spørreskjemaet.

4.

Én respondent har ikke angitt om hun/han var part eller møtefullmektig.

5.

Domsundersøkelsen opererer med en finere inndeling, der «offentlig organ» og «organisasjon» (samt «ukjent») utgjør egne kategorier. Bare 10 % av partene faller i disse kategoriene. Domsundersøkelsen viser at den desidert hyppigste partskonstellasjonen er at en næringsdrivende klager inn en privatperson (48 % av totalen). Denne konstellasjonen er trolig (men ikke sikkert) underrepresentert i brukerundersøkelsen.

6.

Også i domsundersøkelsen var kjøp av fast eiendom/løsøre den største gruppen (21 %), men innslaget av «andre tjenester» var betraktelig større enn her (20 % mot ca 10 %).

7.

I domsundersøkelsen var andelen saker med tvistegjenstand verdt kr 1–20.000 enda høyere (60 %). «Over kr 500.000» og «ingen kroneverdi» forekom i 1 % av tilfellene hver. Sannsynligvis er slike saker altså noe overrepresentert her.

8.

Vi vet ikke hvor mange av de 270 sakene som involverte prosessfullmektiger, så det er ikke mulig å konstatere om det er noen skjevheter i svarfordelingen. Det er imidlertid rimelig å anta at prosessfullmektiger oftere er involvert i mer kompliserte saker som blir viderehenvist.

9.

Data for dette er hentet fra domsundersøkelsen.

10.

I denne og flere andre diagrammer i det følgende gjengis gjennomsnittsskårer for parter (gule stolper – øverst), møtefullmektiger (grønne – i midten) og prosessfullmektiger (blå – nederst). Hva ytterpunktene for skalaene betyr, forklares i billedteksten.

11.

«Som ventet»-gruppen (se s ) er betraktelig mer tilfreds med informasjonen, med en gjennomsnittsskåre på 3,8 på begge spørsmål.

12.

Møtefullmektigene er med andre ord noe mer tilfreds. «Som ventet»-gruppen er også mer tilfreds enn andre parter, med 90 % «ja»-svar.

13.

Partene i «Som ventet»-gruppen har gjennomsnittsskårer som ligger 0,4 over partsgjennomsnittet på samtlige skalaer i figur . Denne gruppen svarer altså omtrent som prosessfullmektigene på flere av spørsmålene.

14.

Partene i «Som ventet»-gruppen har imidlertid betraktelig høyere snittskåre (3,0) på siste skala – «forliksrådet la press på oss til å inngå forlik». For øvrig har de noe høyere snittskårerenn partsgjennomsnittet for de tre første og det femte spørsmålet, men svarer noe sjeldnere at forliksrådet klargjorde sannsynlig utfall i retten.

15.

Partene i «Som ventet»-gruppen skårer enda høyere enn partsgjennomsnittet for eget og motparts aktivitetsnivå (henholdsvis 4,2 og 4,3). De har noe lavere snittskårer for aktivitetsnivået til eventuelle prosessfullmektiger, men antall svar er lavt.

16.

Møtefullmektigene har angitt et svært høyt aktivitetsnivå for «egen prosessfullmektig». Dette dreier seg imidlertid bare om 8 saker. Det er tydeligvis sjelden at en part lar seg representere av både møte- og prosessfullmektig.

17.

Se punkt 1.4 om fortolkningen av gjennomsnittsskårer på vurderingsskalaer. Partene i «Som ventet»-gruppen ligger ganske nær de øvrige, med en snittskåre på 3,1.

18.

«Som ventet»-gruppen mener dette oftere enn gjennomsnittet (3,4 mot 3,1).

19.

Dette fremholdes atskillig oftere av partene i saker som ble pådømt enn i saker som ble henvist.

20.

«Som ventet»-gruppen mener dette sjeldnere enn gjennomsnittet (2,2 mot 3,0).

21.

«Som ventet»-gruppen har en snittskåre helt nede i 1,5 her, mot et partsgjennomsnitt på 2,6.

22.

Antall møtefullmektiger som har besvart spørsmålet om manglende fullmakt hos motpartens møtefullmektig er for lite til at noe funn kan oppgis.

23.

29 parter har også merket av for utsagnet «Jeg var møtefullmektig og hadde ikke fullmakt til å inngå forlik». 23 av disse har merket av skåren 1. Det kan enten bety at spørsmålet var irrelevant for dem, eller at de var, eller oppfattet seg som, fullmektig for flere parter som ikke var til stede. De siste 6 har merket av 3, 4 eller 5. Snittskåren må leses med store forbehold.

24.

I figur viser hvert segment av stolpen hvor mange prosent av respondentgruppen som har merket av et bestemt svaralternativ. F eks har 25 % av partene merket av alternativ 1 («Helt uviktig»), 13 % alternativ 2 osv. Det er dermed lett å sammenligne svarmønstre for de tre respondentgruppene.

25.

Det er grunn til å understreke at disse vurderingene av forliksrådsmedlemmenes dyktighet er knyttet til saker der forlik ikke ble oppnådd. Deltakere i saker som ble forlikt har ikke fått anledning til å uttale seg om forliksrådsmedlemmenes dyktighet, ut over det som framkommer gjennom vurderingene av gjennomføringen og utfallet av meklingen.

26.

Det foreligger tilstrekkelig med data fra seks forliksråd for krysskjøringer mellom «udyktighet som årsak» og «samsvar med forventning». Krysskjøringene viser ingen sammenheng mellom disse skårene for to av de seks. For de siste fire forliksrådene er det derimot et nærmest perfekt samsvar mellom de to skårene. Når parter i saker for samme forliksråd vurderer medlemmenes kompetanse så ulikt, ligger det nær å anta at det er brustne forhåpninger og misnøye med utfallet som styrer vurderingen.

27.

Én respondent – fra en sak som ble henvist til by/herredsrett – kommenterer: «Har inntrykk av at 50/50 er standard, uansett"»

28.

Én respondent kommenterer begrunnelsen ganske temperamentsfullt: «Vrøvl alt sammen.» – Pga for få svar pr kategori er det ikke mulig å konstatere om de «lite profesjonaliserte» forliksrådene kommer dårligere ut, slik domsundersøkelsen tyder på.

29.

«Som ventet»-gruppen ligger omtrent på nivå med gjennomsnittet her.

30.

I denne tabellen er det oppgitt absolutte tall, ikke prosent.

31.

Bare 14 parter har opplyst noe om utfallet av anken. Syv av sakene er ikke avgjort ennå. De respondenter som selv anket, ser ut til å ha kommet ganske heldig fra det i by- eller herredsretten.

32.

Det samme hensyn kan føre til at en sak som blir henvist til by/herredsrett, ikke blir forfulgt videre, som denne kommentaren viser: «Som privatperson har jeg ikke økonomisk mulighet til å forfølge saken i en domstol, dvs at de pengesterke vinner og jeg taper en klar sak»

33.

Parter i saker for «lite profesjonaliserte» forliksråd angir betraktelig oftere enn de øvrige at det neppe ville være mer å oppnå ved dom. Dette er noe uventet, ettersom domsundersøkelsen viser at de små og «lite profesjonaliserte» forliksrådene leverer svakere begrunnelser for sine dommer enn det de øvrige gjør (se s nedenfor).

34.

Én part kommenterer dette slik: «Saken lå klart til rette for dom – og dom burde vært avsagt. Ellers kun forsinkende og fordyrende.»

35.

For dem som fikk saken henvist til by- eller herredsrett, virker det sannsynlig at skuffelsen er større blant klagerne enn de innklagede. Materialet viser en tendens i denne retning (snitt 2,1 mot 2,5), men antall respondenter er bare 14–15 i hver gruppe, og forskjellen er ikke statistisk utsagnskraftig.

36.

«Som ventet»-gruppen skårer heller ikke mer enn 3,0.

37.

Se s for fortolkningen av gjennomsnittsskårer på vurderingsskalaer. Oppfatningene på dette punkt varierer med en eventuell domsslutning – de som fikk medhold, ser mer betraktelig positivt på forliksrådets bidrag. Privatpersoner er tilsynelatende mindre tilfreds enn parter som representerer en bedrift eller en organisasjon, men denne sammenhengen forsvinner når det kontrolleres for tilfredshet med utfallet. Det er ingen påviselige forskjeller mellom mer eller mindre «profesjonaliserte» forliksråd.

38.

I figur – er uenighet med utsagnet symbolisert med stolper ut mot høyre (grønne stolper) og enighet med stolper ut mot venstre (røde). Fargekodingen markerer at spørsmålene er negativt formulert. Det er også tilføyd et utropstegn i diagramtittelen for disse spørsmålene.

39.

Nøyaktig hva denne forsinkelsen besto i, er ikke så godt å si. Kanskje mener partene at ventetiden før forliksrådsbehandling var for lang. – «Som ventet»-gruppen svarer svært sjelden at forliksrådsbehandlingen forsinket saken (snittskåre 1,8 mot 2,4 for samtlige parter).

40.

«Som ventet»-gruppen er noe mindre tilbøyelige til å være enig i dette utsagnet (snittskåre 3,4 mot 3,7 for samtlige parter).

41.

Det er derimot tegn til at parter som er mindre fornøyd med et forlik, er mer opptatt av å ha jurist med i forliksrådsbehandlingen.

Til toppen
Til dokumentets forside