Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2001: 32

Rett på sak— Lov om tvisteløsning (tvisteloven)

Til innholdsfortegnelse

Del 1
Lovutkast, bakgrunn og sammendrag

1 Utkast til lov om tvisteløsning

Lovens innhold Første del – Grunnleggende bestemmelser for behandling av sivile saker

  • 1.kapittel. Tvistelovens formål og anvendelse

  • 2.kapittel. Parter, prosessdyktighet og lovlige stedfortredere

  • 3.kapittel. Prosessfullmektiger og rettslige medhjelpere

  • 4.kapittel. Saklig og stedlig domsmyndighet

    I Saklig domsmyndighet

    II Stedlig domsmyndighet (Verneting)

  • 5.kapittel. Grunnlaget for rettens avgjørelser, veiledning og saksstyring

Annen del – Plikter før saken reises. Mekling og rettsmekling

  • 6.kapittel. Plikter før sak reises. Utenrettslig mekling

    I Allment

    II Generelle plikter for partene

    III Utenrettslig mekling

  • 7.kapittel. Mekling og rettsmekling i de alminnelige domstolene

    I Minnelig løsning og mekling

    II Rettsmekling

    III Rettsforlik

  • 8.Kapittel. Behandling i forliksrådet

Tredje del – Behandlingen i første instans

  • 9.kapittel. Allmennprosess

    I Allment

    II Saksforberedelsen

    III Hovedforhandlingen

  • 10.kapittel. Småkravsprosess

Fjerde del – Rettsmidler

  • 11.kapittel. Anke til lagmannsrett

  • 12.kapittel. Anke til Høyesterett

  • 13.kapittel. Gjenåpning

Femte del – Gjennomgående bestemmelser

  • 14.kapittel. Verdifastsettelse

  • 15.kapittel. Forening av krav og søksmål. Partshjelp

  • 16.kapittel. Prosesskriv

  • 17.kapittel. Rettsmøter og rettsbøker

    I Rettsmøter

    II Rettsbøker

  • 18.kapittel. Offentlighet og innsynsrett

  • 19.kapittel. Stansning

  • 20.kapittel. Virkninger av søksmål mv.

  • 21.kapittel. Rettslige avgjørelser

    I Form og fremgangsmåte

    II Avgjørelsens innhold

    III Retting, tilleggsdom og omgjøring

    IV Tvangskraft og rettskraft

  • 22.kapittel. Forsømmelser i rettergang

  • 23.kapittel. Saksomkostninger

Sjette del – Bevis

  • 24.kapittel. Alminnelige regler om bevis

  • 25.kapittel. Bevisforbud og bevisfritak

  • 26.kapittel. Parters møte- og forklaringsplikt

  • 27.kapittel. Vitnebevis

  • 28.kapittel. Sakkyndigbevis

  • 29.kapittel. Realbevis

  • 30.kapittel. Bevisopptak i rettssak

  • 31.kapittel. Bevissikring utenfor rettssak

Syvende del – Særlige prosessformer

  • 32.kapittel. Gruppesøksmål

  • 33.kapittel. Saker om administrative tvangsvedtak

Åttende del – Endringer i andre lover

  • 34.kapittel. Endringer i andre lover

Første del – Grunnleggende bestemmelser for behandling av sivile saker 1. kapittel. Tvistelovens formål og anvendelse

§ 1-1 Lovens formål

(1) Lov om tvisteløsning skal legge til rette for en rettferdig, forsvarlig, rask og tillitsskapende behandling av rettstvister gjennom offentlig rettergang for uavhengige og upartiske domstoler. Loven skal ivareta den enkeltes tvisteløsningsbehov og samfunnets behov for å få respektert og avklart rettsreglene.

(2) For å oppnå formålene etter (1), skal

  • partene få argumentere for sin sak og føre bevis,

  • partene få innsyn i og mulighet for å imøtegå motpartens argumentasjon og bevis,

  • partene på ett trinn av saken kunne redegjøre muntlig for den og føre sine bevis umiddelbart for retten,

  • saksbehandlingen og omkostningene stå i et rimelig forhold til betydningen av saken,

  • ulikheter i ressurser hos partene ikke være avgjørende for sakens utfall,

  • viktige avgjørelser begrunnes, og

  • avgjørelser av særlig betydning kunne overprøves.

§ 1-2 Folkerettens betydning for anvendelsen av loven

Loven gjelder med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten eller følger av overenskomst med fremmed stat.

§ 1-3 Søksmålsgjenstand og søksmålssituasjon

(1) Det kan reises sak for domstolene om rettskrav.

(2) Den som reiser saken må påvise et reelt behov for å få kravet avgjort i forhold til saksøkte. Det skal legges vekt på kravets aktualitet og partenes tilknytning til det.

§ 1-4 Utvidet søksmålsadgang for organisasjoner og foreninger mv.

(1) Organisasjoner og foreninger kan anlegge søksmål i eget navn på vegne av sine medlemmer dersom søksmålet ligger innenfor organisasjonens formål.

(2) Offentlige organer med oppgave å fremme særskilte interesser kan på tilsvarende måte anlegge søksmål for å ivareta disse.

§ 1-5 Hvem søksmål om gyldigheten av offentlige vedtak skal rettes mot

(1) Søksmål om gyldigheten av forvaltningsvedtak reises mot den myndighet som har truffet avgjørelsen i siste instans, med mindre annet er bestemt i lov.

(2) Dersom saksøkeren bestrider gyldigheten av et forvaltningsvedtak som innebærer rettigheter for en annen, og saksøkerens interesse i kravet om ugyldighet nødvendiggjør at vedkommende ikke skal kunne utøve denne rettigheten, må søksmålet også rettes mot denne. Det gjelder likevel ikke når annet er bestemt i lov.

2. kapittel. Parter, prosessdyktighet og lovlige stedfortredere

§ 2-1 Partsevne

(1) Partsevne har

  • (a)enhver fysisk person,

  • (b)stat, kommuner og fylkeskommuner,

  • (c)selskaper, herunder aksjeselskaper, ansvarlige selskaper og kommandittselskaper,

  • (d)samvirkelag, sparebanker og stiftelser,

  • (e)konkursboer og dødsboer under offentlig skifte,

  • (f)selvstendige offentlige foretak, og

  • (g)andre sammenslutninger når det er særlig bestemt i lov.

2) Andre sammenslutninger enn etter (1) har partsevne så langt dette følger av en samlet vurdering hvor det særlig legges vekt på

  • om sammenslutningen har en fast organisasjonsform,

  • om det er et styre eller annet organ som representerer sammenslutningen utad,

  • om sammenslutningen har en formalisert medlemskapsordning,

  • om sammenslutningen har egne midler, og

  • sammenslutningens formål og hva søksmålet gjelder.

§ 2-2 Prosessdyktighet

(1) Prosessdyktighet er evnen til selv å opptre i rettssak, herunder reise og ta i mot søksmål.

(2) Myndige personer er prosessdyktige med mindre annet følger av reglene nedenfor. Det samme gjelder utlending som etter sitt hjemlands lov ikke er myndig, dersom han ville vært myndig etter norsk lov.

(3) Umyndige er ikke prosessdyktige, med mindre de etter annen særlig lovbestemmelse er gitt prosessdyktighet.

(4) Myndig person som på grunn av sin psykiske helsetilstand ikke er i stand til å vareta sine egne interesser under saken, er ikke prosessdyktig. Har personen ikke hjelpeverge, skal retten sørge for at slik verge oppnevnes.

(5) Saken kan avvises dersom den utvilsomt ikke kan ha et fornuftig formål, og den er anlagt av en person som misbruker rettsapparatet ved gjentatte ganger å ha anlagt slike saker.

§ 2-3 Lovlig stedfortreder

(1) For personer som ikke er prosessdyktige og for upersonlige rettssubjekter ivaretar den lovlige stedfortreder alle partens rettigheter og plikter i rettssaken. En part kan bare ha én lovlig stedfortreder om gangen.

(2) For umyndige er vergen lovlig stedfortreder. Er vedkommendes foreldre verge i fellesskap, får vergemålsloven § 4 anvendelse. Gjelder søksmålet midler som forvaltes av overformynderiet, skal stevningen forkynnes for overformynderiet. Overformynderiet har rett til å tre inn i saken. Overformynderiets prosesshandlinger kommer den umyndige til gode selv om de strider mot den umyndiges egne prosesshandlinger.

(3) For myndige personer som mangler prosessdyktighet etter § 2-2(4) er hjelpevergen lovlig stedfortreder.

(4) For upersonlige rettssubjekter er lovlig stedfortreder den person som kan motta forkynnelser på vegne av rettssubjektet, jf. domstolloven § 191. Er dette flere enn én person, velger styret hvem som skal være lovlig stedfortreder. Den lovlige stedfortreder kan delegere adgangen til å opptre som lovlig stedfortreder til en annen person som er tilsatt i rettssubjektet eller tilknyttet denne delen av virksomheten. Slik delegering kan gjøres for én enkelt sak eller for bestemte sakstyper og må skje skriftlig. Delegeringen kan ikke begrense de rettigheter stedfortrederen skal ha etter (1).

3. kapittel. Prosessfullmektiger og rettslige medhjelpere

§ 3-1 Rett til å bruke prosessfullmektig

(1) En part kan la seg representere av en prosessfullmektig.

(2) En part kan bare ha én prosessfullmektig om gangen. Retten kan tillate at en part har mer enn én prosessfullmektig når det foreligger særlige grunner. Er det mer enn én prosessfullmektig til stede i rettsmøter, skal det på forhånd gjøres klart for retten og motparten hvem som til enhver tid har rett til å utføre prosesshandlinger på vegne av parten.

(3) Hvor denne lov bruker uttrykket part, vil regelen gjelde tilsvarende for prosessfullmektigen, med mindre det særskilt er bestemt eller følger av sammenhengen at den aktuelle prosessuelle rettigheten eller plikten påligger parten personlig.

§ 3-2 Plikt til å bruke prosessfullmektig

Hvis en part uten prosessfullmektig ikke kan fremstille saken på en forståelig måte, kan retten pålegge parten å møte med prosessfullmektig.

§ 3-3 Hvem som kan være prosessfullmektig

(1) Som prosessfullmektig i saker som behandles muntlig for Høyesterett, brukes advokater med rett til å føre saker for Høyesterett.

(2) I sak som behandles skriftlig av Høyesterett etter § 12-10(4), og i saker for de øvrige domstoler, kan enhver advokat være prosessfullmektig.

(3) Overalt hvor det i denne lov brukes uttrykket advokat, menes også autoriserte advokatfullmektiger, med de unntak som følger av domstolloven § 223 første ledd. Med særskilt tillatelse fra retten kan advokatfullmektiger være prosessfullmektig i saker som behandles muntlig i lagmannsretten.

(4) Unntatt i saker etter (1), tillates normalt en av partens nærmeste å være prosessfullmektig. Har tvisten tilknytning til næringsvirksomhet, gjelder det samme for ansatte og andre personer tilknyttet denne delen av virksomheten. Retten kan i alle tilfeller tillate at en annen skikket myndig person er prosessfullmektig. Personer som driver ervervsmessig eller stadig rettshjelpvirksomhet, kan bare være prosessfullmektig hvis de oppfyller vilkårene i domstolloven § 218.

(5) Utenlandsk advokat kan være prosessfullmektig når retten etter sakens art og forholdene ellers finner det ubetenkelig.

(6) Kongen fastsetter ved forskrift i hvilken utstrekning og på hvilke vilkår advokater hjemmehørende i andre EØS-stater har rett til å opptre som prosessfullmektig.

§ 3-4 Prosessfullmakt

(1) Prosessfullmektigen kan foreta alle prosesshandlinger på vegne av sin part. Begrensninger i prosessfullmakten er uten virkning i forhold til retten og motparten.

(2) En advokat behøver ikke fremlegge fullmakt med mindre retten finner grunn til å forlange det. Andre prosessfullmektiger skal fremlegge skriftlig fullmakt hvis ikke parten er tilstede og bekrefter fullmaktsforholdet. Er ikke fullmaktsforholdet tilstrekkelig godtgjort, kan saksbehandlingen likevel fremmes hvis utsettelse ville medføre skade.

§ 3-5 Forholdet mellom partens og prosessfullmektigens handlinger

(1) Parten kan opptre ved siden av prosessfullmektigen.

(2) Prosessfullmektigens handlinger og unnlatelser virker for og mot parten.

(3) En part som er til stede blir bundet av prosessfullmektigens handlinger hvis ikke parten straks gjør innsigelse.

(4) En part som ikke er til stede blir bundet av prosessfullmektigens handlinger, jf. § 3-4(1).

§ 3-6 Opphør av prosessfullmakt

(1) En prosessfullmakt kan tilbakekalles til enhver tid. Overfor retten og motparten får tilbakekallet først virkning når det er meddelt.

(2) En prosessfullmektig har rett til å tre tilbake fra fullmaktsforholdet. En prosessfullmektig som trer tilbake har plikt til å utføre de prosesshandlinger som ikke kan utstå uten at parten utsettes for tap.

§ 3-7 Rettslig medhjelper

(1) En part kan la seg bistå av en rettslig medhjelper. Den rettslige medhjelper må fylle vilkårene for å være prosessfullmektig etter § 3-3.

(2) Retten bestemmer i hvilken utstrekning den rettslige medhjelperen skal få ordet til innlegg og eksaminasjon av parter og vitner ved siden av eller i stedet for prosessfullmektigen.

(3) Det som fremføres av den rettslige medhjelperen virker for og mot parten, med mindre parten motsier det på stedet.

4. kapittel. Saklig og stedlig domsmyndighet I Saklig domsmyndighet

§ 4-1 Saklig domsmyndighet

(1) Forliksrådene behandler saker som angitt i § 8-2.

(2) Tingrettene behandler saker som angitt i § 9-1.

(3) Lagmannsrettene behandler anker som angitt i § 11-1 og saker som førsteinstans hvor det er særlig bestemt.

(4) Høyesterett behandler saker som angitt i § 12-1.

II Stedlig domsmyndighet (Verneting)

§ 4-2 Internasjonalt verneting

(1) Tvister i internasjonale forhold kan bare anlegges for norske domstoler når saksforholdet har tilstrekkelig tilknytning til Norge.

(2) Dersom verneting ikke kan påvises etter §§ 4-3 og 4-4 nedenfor, men saken likevel er undergitt norsk domsmyndighet, kan søksmål anlegges ved Oslo byrett. Hvis saksøkte har en formuesgjenstand i riket som kan tjene til dekning av saksøkerens krav, kan søksmål i stedet anlegges der formuesgjenstanden befinner seg.

§ 4-3 Alminnelig verneting

(1) Søksmål kan reises ved saksøktes alminnelige verneting.

(2) Fysiske personer har alminnelig verneting der de har bopel. Den som har bopel i flere kretser, har alminnelig verneting i alle kretsene.

(3) Virksomheter registrert i Foretaksregisteret har alminnelig verneting på det sted virksomhetens hovedkontor i følge registreringen ligger. Utenlandske næringsvirksomheter med filial, agentur eller liknende forretningssted i Norge, har alminnelig verneting på dette forretningsstedet dersom søksmålet gjelder virksomheten der.

(4) Staten har alminnelig verneting i Oslo. Fylkeskommuner og kommuner har alminnelig verneting der hovedadministrasjonen ligger. Selvstendige offentlige foretak har alminnelig verneting der styret har sitt sete.

(5) Virksomheter eller sammenslutninger uten alminnelig verneting etter (3) og (4), har alminnelig verneting samme sted som den person stevningen skal forkynnes for.

§ 4-4 Verneting som kan velges av saksøkeren

(1) Fast eiendom: Søksmål som gjelder fast eiendom, kan anlegges i den rettskrets hvor eiendommen ligger. Ligger eiendommen i flere rettskretser, kan søksmål reises i hver av disse. Det samme gjelder hvis søksmålet gjelder flere tilstøtende faste eiendommer som ligger i ulike rettskretser.

(2) Kontraktsforhold: Saker om kontraktsforhold kan anlegges på det sted hvor den forpliktelsen som ligger til grunn for saken er oppfylt eller skal oppfylles. Dette gjelder ikke for pengekrav hvis saksøkte har alminnelig verneting i Norge etter § 4-3.

(3) Erstatning utenfor kontraktsforhold: Søksmål om erstatning og oppreisning utenfor kontraktsforhold, og søksmål mot forsikringsgiver om dekning for slik skade, kan anlegges på det sted skaden oppsto eller der virkningen inntraff, eller vil kunne inntre. Har virkningen inntruffet på flere steder kan saken anlegges der hovedtyngden av virkningen har inntruffet.

(4) Arbeidsforhold: Søksmål fra arbeidstaker mot arbeidsgiver om krav som reiser seg av individuelle arbeidsforhold, kan reises på arbeidsstedet eller det sted arbeidstakeren vanligvis utfører sitt arbeid. Er det ikke noe slikt sted, kan søksmål anlegges på det forretningssted han ble ansatt fra.

(5) Sjøfartsforhold: Søksmål som springer ut av sjøfartsforhold, kan anlegges i den rettskrets skipet har hjemsted. Er det tatt arrest i skipet, kan søksmål om det pengekrav arresten sikrer, anlegges der arrest er tatt. Tilsvarende gjelder der skipet er frigitt eller arrest avverget ved sikkerhetsstillelse. Søksmål mot skipsføreren etter sjøloven § 73, og søksmål mot skipsfører eller mannskap om forpliktelser som er pådratt i tjenesten, kan reises i den rettskrets hvor skipet ligger i havn når stevningen forkynnes.

(6) Arveforhold: Søksmål mot arvinger kan anlegges der avdøde sist hadde alminnelig verneting. Dette gjelder ikke hvis boet er undergitt offentlig skifte, hvis skiftet er avsluttet, eller det har gått mer enn 6 måneder fra dødsfallet.

(7) Forbrukerforhold: En forbruker som har inngått avtale med en næringsdrivende om varer eller tjenester til personlig bruk, kan anlegge sak mot den næringsdrivende ved sitt alminnelige verneting. Dette gjelder ikke hvis forbrukeren personlig har møtt opp og inngått avtalen på den næringsdrivendes faste forretningssted.

(8) Saker mot staten og fylkeskommuner: Søksmål mot staten kan anlegges ved saksøkerens alminnelige verneting. Søksmål mot fylkeskommuner kan anlegges ved den domstol i fylket der saksøkeren har sitt alminnelige verneting.

(9) Saker mot forsikringsselskaper: Søksmål mot forsikringsselskaper om forsikringsutbetaling kan anlegges ved saksøkerens alminnelige verneting.

§ 4-5 Avtalt verneting

(1) Søksmål kan anlegges ved den domstol som partene har avtalt. En slik avtale kan enten avskjære eller komme i tillegg til de verneting som følger av §§ 4-2 til 4-4.

(2) En avtale som utvider eller begrenser norske domstolers internasjonale kompetanse må være skriftlig.

(3) En avtale mellom en forbruker og en næringsdrivende som begrenser søksmålsadgangen utover det som følger av § 4-3 og § 4-4, må inngås skriftlig. En avtale inngått før tvisten oppsto er ikke bindende for forbrukeren.

§ 4-6 Behandling av vernetingsspørsmålet. Overføring

(1) Er søksmål reist ved en domstol som ikke har stedlig domsmyndighet, skal domstolen henvise saken til en stedlig kompetent domstol. Er det flere stedlig kompetente domstoler, kan saksøkeren velge hvilken domstol saken skal henvises til.

(2) For overføring av sak til annen domstol gjelder domstolloven § 38.

(3) Hvis ingen norske domstoler har stedlig domsmyndighet, skal saken avvises.

5. kapittel. Grunnlaget for rettens avgjørelser, veiledning og saksstyring

§ 5-1 Grunnlaget for rettens avgjørelser

(1) Avgjørelser etter hovedforhandling, ankeforhandling og rettsmøte i småkravsprosess treffes på grunnlag av behandlingen i rettsmøtet. Skriftlige innlegg inngår i avgjørelsesgrunnlaget bare i den utstrekning dette er bestemt i loven.

(2) Andre avgjørelser treffes på grunnlag av sakens dokumenter og behandlingen i rettsmøter.

(3) Retten kan ikke bygge avgjørelsen på et faktisk grunnlag eller legge til grunn en rettsanvendelse partene ikke har hatt foranledning til å uttale seg om. Retten må i tilfelle gi partene veiledning etter § 5-4 og om nødvendig fortsette behandlingen etter § 9-18(2).

§ 5-2 Rettens forhold til partenes prosesshandlinger

(1) Retten kan bare avgjøre de krav som er reist i saken. Avgjørelsen må ligge innenfor rammen av de påstander partene har nedlagt, og retten kan bare bygge på de påstandsgrunnlag som er påberopt. Påstandsgrunnlagene er de rettsstiftende faktiske forhold en part bygger sin påstand på.

(2) Retten kan bare bygge avgjørelsen på de bevis som er ført. Retten kan av eget tiltak bare innhente og føre bevis når dette er særlig bestemt. Retten er ikke bundet av partenes argumentasjon om bevisspørsmål.

(3) Retten skal, innen de rammer som følger av (1), av eget tiltak anvende gjeldende rettsregler. Den skal i samsvar med § 1-1 sørge for et betryggende avgjørelsesgrunnlag for rettsanvendelsen. Dersom rettsanvendelsen ikke fullt forsvarlig kan belyses på annen måte, kan retten bestemme at det skal føres bevis om rettsspørsmål, eller tillate partene å føre slike bevis. Retten bestemmer omfanget av bevisføringen og hvordan den skal gjennomføres. Juridiske utredninger foranlediget av saken, kan bare fremlegges som bevis med de øvrige parters samtykke.

§ 5-3 Unntak hvor partenes rådighet er begrenset

I saker om personstatus, barns rettsforhold etter barnelova, administrative tvangsvedtak etter kapittel 33 og i andre saker hvor offentlige hensyn nødvendiggjør begrensninger i partenes rådighet i søksmålet, er retten ikke bundet av partenes prosesshandlinger lenger enn dette er forenlig med de offentlige hensyn. Retten kan likevel bare avgjøre de krav som er reist i saken.

§ 5-4 Rettens veiledningsplikt

(1) Retten skal gi partene slik veiledning om regler og rutiner for saksbehandlingen og andre formelle forhold som er nødvendig for at de kan ivareta sine interesser i saken. Retten skal søke å forebygge feil og skal gi den veiledning som er nødvendig for at feil kan rettes opp. For adgangen til å rette feil gjelder § 22-1.

(2) Retten skal virke for at tvistespørsmål blir klarlagt, at partenes påstander og standpunkter til faktiske og rettslige spørsmål blir klargjort, og at det blir skaffet til veie et forsvarlig grunnlag for avgjørelsen.

(3) Retten kan oppfordre en part til å ta standpunkt til faktiske og rettslige spørsmål som synes å være av betydning for saken og til å tilby bevis.

(4) Retten skal under sakens gang ta særlig hensyn til det behov parter uten prosessfullmektig har for veiledning.

(5) Retten må utøve sin veiledning på en måte som ikke svekker tilliten til at den er upartisk. Retten kan ikke gi partene råd om hvilket standpunkt de bør innta til tvistespørsmål i saken, eller hvilke prosesshandlinger de bør foreta.

§ 5-5 Rettens plikt til aktiv saksstyring

(1) Retten skal legge en plan for behandlingen av saken og følge den opp slik at saken effektivt og forsvarlig kan bringes til avslutning.

(2) Retten kan sette frister for prosesshandlinger etter reglene i domstolloven § 140 og kapittel 8 og ellers treffe de avgjørelser som er nødvendige for behandlingen.

(3) I enhver sak skal en forberedende dommer ha ansvaret for saksstyringen.

(4) I rettsmøter og rådslagninger hvor retten har flere medlemmer, foretar rettsformannen saksstyringen som leder av forhandlingene etter domstolloven § 123.

§ 5-6 Reaksjon ved manglende saksstyring

(1) Domstollederen skal påse at plikten til aktiv saksstyring etter § 5-5 følges opp, og skal gi de nødvendige pålegg for at mangler ved unnlatt eller for sen saksstyring rettes. En part kan kreve at domstollederen griper inn.

(2) Ved vesentlig tilsidesettelse av plikter etter § 5-5, skal domstollederen overføre saken til en annen dommer eller overta den selv, dersom det er nødvendig av hensyn til en forsvarlig videre behandling.

(3) Domstollederens beslutning kan ankes. Ankedomstolen har samme adgang til å treffe bestemmelser om saksstyringen som domstollederen har etter (1) og (2), og kan dessuten overføre saken til en annen domstol.

(4) Er domstollederen forberedende dommer eller inhabil av andre grunner, avgjøres krav etter (1) av overordnet domstol. Det samme gjelder på begjæring fra en part hvis domstollederen ikke har truffet noen avgjørelse innen én måned etter at krav etter (1) ble fremsatt. Reglene om anke over beslutning etter (3) gjelder tilsvarende.

Annen del – Plikter før sak reises. Mekling og rettsmekling 6. kapittel. Plikter før sak reises. Utenrettslig mekling I Allment

§ 6-1 Virkeområdet

Kapitlet gjelder for behandlingen av rettslige tvister før sak reises for tingretten etter kapittel 9 eller 10.

II Generelle plikter for partene

§ 6-2 Varsel om krav og grunnlag for kravet

(1) Før sak reises, skal parten skriftlig varsle den det er aktuelt å reise sak mot. Varslet skal opplyse om det krav som kan bli fremmet og grunnlaget for det. Varslet skal oppfordre den annen part til å ta stilling til kravet og grunnlaget.

(2) Den som mottar varslet skal innen rimelig tid ta stilling til kravet og grunnlaget. Bestrides kravet helt eller delvis, skal parten angi grunnlaget for dette. Mener parten på sin side å ha krav mot den som har gitt varslet, skal han samtidig varsle om sitt krav og grunnlaget for det og oppfordre den annen til å ta stilling til dette.

§ 6-3 Plikt til å opplyse om bevis

Den som varsler om et krav eller bestrider et varslet krav, plikter samtidig å opplyse om viktige dokumenter eller andre bevis som han selv kjenner til, og som han ikke kan regne med at den annen part er kjent med. Dette gjelder uansett om beviset er til støtte for ham selv eller for den annen part.

§ 6-3 A Klarlegging av krav, grunnlag og de faktiske forhold på særlige rettsområder

Mindretallet:

For bestemte typer krav kan Kongen ved forskrift nærmere fastsette de plikter partene har til å klarlegge kravet og det faktiske grunnlaget for det.

§ 6-4 Forsøk på minnelig løsning

Partene skal forsøke å løse tvisten i minnelighet før sak reises, eventuelt gjennom mekling for forliksrådet, ved utenrettslig mekling eller ved at tvisten bringes inn for en utenrettslig tvisteløsningsnemnd.

III Utenrettslig mekling

§ 6-5 Avtale om utenrettslig mekling

(1) Partene kan i tvist som er oppstått, avtale utenrettslig mekling etter tvisteloven. Avtalen skal være skriftlig og angi at tvistelovens regler om utenrettslig mekling skal anvendes.

(2) Partene kan når som helst kreve meklingen avsluttet.

§ 6-6 Mekleren

(1) Partene kan avtale hvem som skal være mekler eller hvordan mekleren skal oppnevnes. På anmodning fra partene skal tingretten oppnevne en mekler fra rettens utvalg av rettsmeklere. Anmodningen skal være skriftlig og signert av begge parter. Den skal opplyse om hva tvisten gjelder. Avslår retten å oppnevne en mekler, kan partene i fellesskap anke beslutningen. § 11-3(3) gjelder ikke.

(2) Med samtykke av partene kan mekleren benytte en hjelper. Partene kan kreve at retten oppnevner også hjelperen, som ikke behøver å tas fra rettens utvalg av rettsmeklere.

(3) Mekler og hjelper kan som vilkår for å delta i den utenrettslige meklingen kreve forskudd eller sikkerhet for sitt krav på godtgjørelse etter § 6-8. For mekler og hjelper som oppnevnes av retten, gis nærmere regler ved forskrift.

§ 6-7 Gjennomføringen av meklingen

(1) Parten skal delta i meklingen selv eller være representert ved en person med fullmakt til å inngå avtale om minnelig løsning.

(2) Mekleren skal følge partenes avtale om fremgangsmåten for meklingen, så langt det gir en forsvarlig behandling.

(3) I mangel av avtale om fremgangsmåten bestemmer mekleren denne i samråd med partene. Det kan holdes møter med partene hver for seg eller samlet. Mekleren skal opptre upartisk og virke for en minnelig løsning. Mekleren kan fremsette forslag til løsning, og gi uttrykk for styrke og svakhet i partenes rettslige og faktiske argumentasjon.

(4) Det skal føres en protokoll over meklingen som viser hvem som deltar. Avgis det forklaring fra utenforstående, skal det angis hvem det er. En part som fremsetter et forlikstilbud kan kreve dette protokollert.

(5) Meklingen avsluttes ved at det inngås minnelig avtale, ved at mekleren erklærer at videre mekling anses uhensiktsmessig eller ved at en eller begge parter erklærer at de ikke ønsker fortsatt mekling. Det skal angis i protokollen at meklingen er avsluttet.

(6) § 7-6 om bevisforbud og taushetsplikt etter rettsmekling gjelder tilsvarende for utenrettslig mekling etter dette kapittel.

§ 6-8 Meklerens godtgjørelse

(1) Mekleren og hjelperen har krav på godtgjørelse for sitt arbeid. Hvis ikke annet er avtalt, er partene ansvarlige for like deler av kravene på godtgjørelse.

(2) For mekler og hjelper som er oppnevnt av retten, kan det kreves at godtgjørelsen skal fastsettes av retten. Regler om godtgjørelse gis ved forskrift.

7. kapittel. Mekling og rettsmekling i de alminnelige domstolene I Minnelig løsning og mekling

§ 7-1 Minnelig løsning av tvister for domstolene

(1) Retten skal på et hvert trinn av saken ha for øye muligheten for å få rettstvisten helt eller delvis løst i minnelighet gjennom mekling eller rettsmekling, om ikke sakens karakter eller forholdene for øvrig taler i mot en slik løsning.

(2) For forliksrådet skjer dette gjennom mekling etter reglene i § 8-8.

§ 7-2 Mekling

(1) Mekling foregår ved at retten i rettsmøte eller ved annen kontakt med partene søker å legge grunnlaget for en minnelig ordning. Retten skal under mekling ikke holde møter med hver part separat eller motta opplysninger som ikke kan gjøres kjent for alle involverte parter. Retten kan ikke fremsette forslag til løsning, gi råd eller gi uttrykk for synspunkter som kan svekke rettens uhildethet.

(2) Kommer partene til enighet, kan forliket inngås som rettsforlik etter § 7-8.

II Rettsmekling

§ 7-3 Rettsmekling

(1) Retten kan beslutte at det i stedet for eller i tillegg til mekling etter § 7-2 skal foretas rettsmekling etter §§ 7-4 til 7-6.

(2) Ved avgjørelsen legges det vekt på partenes holdning til rettsmekling og mulighetene for å oppnå et forlik eller en forenkling i saken. Det legges videre vekt på om ulikt styrkeforhold mellom partene, omkostningene ved rettsmekling, tidligere meklingsforsøk eller andre forhold gjør rettsmekling betenkelig.

§ 7-4 Rettsmekleren

(1) Rettsmekler kan være forberedende dommer i saken, en av domstolens øvrige dommere eller en person fra utvalget for rettsmeklere for domstolen. Retten kan med samtykke av partene oppnevne rettsmekler utenfor utvalget etter (4). Med samtykke av partene kan retten også oppnevne en hjelper for rettsmekleren.

(2) For rettsmeklere og hjelpere gjelder samme krav til habilitet som for dommere. En oppnevnelse av rettsmekler eller av hjelper kan ankes på grunnlag av inhabilitet.

(3) En rettsmekler eller hjelper som ikke er dommer ved domstolen, skal ha en godtgjørelse som fastsettes av retten. Godtgjørelsen fastsettes etter satsene for fri sakførsel med mindre retten, rettsmekleren eller hjelperen og partene er blitt enige om noe annet. Nærmere regler om godtgjørelsen gis ved forskrift.

(4) Domstollederen skal sette opp et utvalg av rettsmeklere. Domstoler kan ha felles utvalg. Utvalget skal søkes sammensatt slik at den fagkyndighet som trengs ved rettsmekling for domstolen er dekket, og at rettsmeklerne i utvalget har de personlige egenskaper som er nødvendig. Plikten til å sette opp utvalg av rettsmeklere gjelder ikke for Høyesterett.

§ 7-5 Saksbehandlingen ved rettsmekling

(1) Rettsmeklingen foregår utenfor rettsmøter. Rettsmekleren bestemmer fremgangsmåten i samråd med partene. Det kan holdes møter med partene hver for seg eller samlet.

(2) Partene skal møte selv eller med prosessfullmektig under rettsmeklingen.

(3) Rettsmekleren skal opptre upartisk og virke for en minnelig løsning. Rettsmekleren kan fremsette forslag til løsning og gi uttrykk for styrke og svakhet i partenes rettslige og faktiske argumentasjon.

(4) Rettsmekleren bestemmer om, og i tilfelle i hvilket omfang, bevisføring skal skje under rettsmeklingen. Bevisføring finner ikke sted uten samtykke av partene og den som i tilfelle skal fremlegge bevis eller gi forklaring.

(5) Rettsmekleren fører en protokoll for meklingen som skal angi retten, tid og sted for meklingsmøtet, sakens nummer, mekler, partenes og prosessfullmektigenes navn, om partene møter personlig og eventuelt hvem som møter for dem. Det skal angis om det er avhørt vitner eller sakkyndige, og hvem det er. En part som fremsetter et forlikstilbud kan kreve dette protokollert. Protokollen inngår i sakens dokumenter.

(6) Kommer partene til enighet, kan forliket inngås som rettsforlik etter reglene i § 7-9.

§ 7-6 Bevisforbud og taushetsplikt

(1) Partene kan ikke i saken eller i andre saker gi forklaring om det som kom frem under rettsmeklingen. De er likevel ikke avskåret fra å gi opplysninger om konkrete bevis som det ble opplyst om, og som ikke er kommet frem på annen måte, eller om forslag til minnelig løsning som er protokollert etter § 7-5(5). De skal i annen sammenheng bevare taushet om forhold som ble meddelt under forutsetning om taushet.

(2) Rettsmeklere og andre enn dem som omfattes av (1), plikter å bevare taushet om det som foregikk under rettsmeklingen. De kan likevel forklare seg om en inngått avtale er i samsvar med det partene var enige om under rettsmeklingen.

§ 7-7 Videre saksbehandling hvis enighet ikke oppnås

(1) Dersom saken ikke avsluttes under meklingen, fortsetter behandlingen ved domstolen. Retten skal så langt mulig søke å unngå at forgjeves rettsmekling forsinker fremdriften i saken.

(2) En dommer som har vært rettsmekler i saken, kan ikke delta i den videre behandling av saken. Domstolloven § 109 gjelder tilsvarende.

III Rettsforlik

§ 7-8 Inngåelse av rettsforlik

(1) Rettsforlik føres inn i rettsboka.

(2) Rettsforliket skal signeres av partene og rettens medlemmer.

(3) Har forliket ikke bestemmelser om saksomkostningsavgjørelsen, skal retten på begjæring fra partene avgjøre spørsmålet etter skjønn.

(4) Retten påser at forliket nøyaktig angir det partene er enige om, og at det ikke er i strid med offentlige hensyn som begrenser partenes rådighet i søksmålet, jf. § 5-3. Skal forliket kunne fullbyrdes, påser retten at det blir fastsatt oppfyllelsesfrist. Partene skal, før inngåelsen, orienteres om virkningen av rettsforlik, jf. § 5-4(1).

§ 7-9 Rettsforlik ved rettsmekling

(1) Når det inngås rettsforlik under rettsmekling, skal forliket føres inn i protokollen for meklingsmøtet.

(2) § 7-8(2) og (3) gjelder tilsvarende. Rettsmekleren skal signere forliket og foreta kontroll etter § 7-8(4).

§ 7-10 Virkninger av rettsforlik. Adgang til å sette rettsforlik til side

(1) Rettsforlik har rettskraftvirkning etter § 21-13.

(2) Rettsforlik kan ved dom kjennes ugyldig eller endres etter de samme regler som gjelder for ugyldighet og endring av utenrettslige avtaler.

(3) Søksmål etter (2) reises ved tingrett. I slik sak kan det kravet forliket gjelder bringes inn for pådømmelse etter reglene i § 15-4.

(4) Søksmål må reises innen seks måneder fra parten ble kjent med det forhold ugyldighet er begrunnet med eller burde skaffet seg kunnskap om dette. Det kan gis oppfriskning for oversittelse av denne fristen etter reglene i kapittel 22. Etter ti år fra inngåelsen av rettsforliket kan det ikke reises søksmål om gyldigheten basert på forhold som forelå da forliket ble inngått.

8. kapittel. Behandling i forliksrådet

§ 8-1 Forliksrådets oppgaver. Behandlingsreglene

(1) Den som vil reise sak, kan bringe saken inn for forliksrådet.

(2) Behandlingen i forliksrådet skal legge til rette for at partene ved mekling eller dom får løst saken enkelt, hurtig og billig.

(3) Reglene for allmennprosess i lovens første, femte og sjette del gjelder for forliksrådet så langt de passer og ikke annet er bestemt i dette kapittel.

§ 8-2 Saker som behandles av forliksrådet

Forliksrådet behandler saker som kan anlegges ved stevning til tingretten etter reglene for allmennprosess eller småkravsprosess i denne loven. Forliksrådet behandler likevel ikke

  • (a)familiesaker, unntatt saker som bare gjelder det økonomiske oppgjøret ved samlivsbrudd,

  • (b)saker mot offentlig myndighet, institusjon eller tjenestemann om forhold som ikke er av utelukkende privatrettslig art,

  • (c)saker om gyldigheten av en voldgiftsdom eller et rettsforlik,

  • (d)saker avgjort av en nemnd når det er bestemt ved lov at nemndas vedtak er bindende for partene hvis saken ikke bringes inn for domstolene, eller

  • (e)andre saker hvor det er særlig bestemt at mekling i forliksrådet ikke finner sted.

§ 8-3 Forliksklage

(1) Sak for forliksrådet reises ved forliksklage. Forliksklagen inngis skriftlig eller muntlig til forliksrådet etter reglene i kapittel 16.

(2) Forliksklagen skal angi

  • (a)forliksrådet,

  • (b)navn og adresse på parter, eventuelle lovlige stedfortredere etter § 2-3 og prosessfullmektiger,

  • (c)det krav som gjøres gjeldende og en påstand som bestemt angir det resultat klageren i tilfelle krever ved dom, og

  • (d)en kort begrunnelse for kravet.

(3) Kopi av dokumenter kravet direkte bygger på, bør vedlegges. Hvis klageren krever erstatning for omkostninger ved utenrettslig inndrivelse, skal betalingsoppfordringen etter inkassoloven § 10, jf. § 12 vedlegges.

(4) Hvis forliksrådet ikke har adgang til å behandle saken, avvises klagen. Feil som kan avhjelpes, skal klageren først gis adgang til å rette etter § 22-1. En klage som er inngitt til feil forliksråd etter reglene i kapittel 4, henvises til rett forliksråd etter § 4-6.

§ 8-4 Tilsvar

(1) Hvis forliksrådet fremmer saken, forkynnes klagen for klagemotparten med pålegg om å inngi tilsvar innen en frist som normalt settes til to uker. Tilsvaret inngis skriftlig eller muntlig etter reglene i kapittel 16. Forliksrådet skal gi nødvendig veiledning om hva tilsvaret må inneholde og konsekvensene av at tilsvar ikke avgis innen fristen, eller er mangelfullt.

(2) I tilsvaret skal klagemotparten opplyse om kravet i klagen godtas eller bestrides, om han krever innkalt til mekling selv om kravet godtas, eller om han har innsigelser mot at forliksrådet behandler saken. Tilsvaret bør dessuten angi en kort begrunnelse for klagemotpartens standpunkt hvis kravet bestrides. Kopi av viktige dokumenter bør vedlegges.

(3) Hvis tilsvar ikke inngis i rett tid, og det ikke er grunn til å tro at klagemotparten har gyldig forfall etter § 22-8(2), avsies forfallsdom hvis vilkårene er til stede. Er det grunn til å tro klagemotparten har gyldig forfall, gis enten ny frist eller innkalles til møte.

(4) Hvis klagemotparten i tilsvaret har godkjent påstanden i klagen uten å kreve innkalt til mekling, avsies dom i samsvar med dette

§ 8-5 Innkalling til møte

(1) Forliksrådet innkaller partene til møte til behandling av saken i henhold til § 17-2. Møtet skal holdes innen tre måneder etter at klagen ble inngitt.

(2) I innkallingen skal partene oppfordres til å sende kopi av eventuelle nye dokumenter til forliksrådet og motparten innen en uke før møtet. Partene skal gjøres særskilt kjent med fristen på en uke for å varsle om bevisføring etter § 8-8(4), for å varsle om bruk av advokat etter § 8-7(5) og for å kreve behandlingen innstilt etter § 8-11(2).

§ 8-6 Partenes møteplikt

(1) En part med alminnelig verneting i kommunen eller en nabokommune og som ikke har gyldig forfall, har plikt til å møte personlig eller ved lovlig stedfortreder etter § 2-3. En part i sak som gjelder personlig drevet næringsvirksomhet kan i stedet møte med en av sine ansatte. I sak hvor det er innkalt til mekling selv om klagemotparten har godtatt klagerens påstand, har partene ikke plikt til å møte personlig.

(2) En part som ikke har plikt til å møte personlig etter (1), må møte ved en prosessfullmektig.

(3) Uteblir klageren uten at det er grunn til å tro at dette skyldes gyldig forfall, avvises saken. Er det klagemotparten som uteblir, avsies forfallsdom hvis vilkårene er oppfylt. Er vilkårene for avvisning eller forfallsdom ikke oppfylt, utsettes saken til nytt møte med mindre den møtende part krever behandlingen innstilt.

§ 8-7 Prosessfullmektiger og medhjelpere

Flertallet:

(1) Som prosessfullmektig for forliksrådet kan partene bruke

  • (a)advokat,

  • (b)rettshjelper etter domstolloven § 218 annet ledd nr. 1 til 3,

  • (c)inkassobevillingshaver med inkassooppdrag for saken,

  • (d)ektefelle eller samboer, slektning i rett opp- eller nedstigende linje eller søsken,

  • (e)ansatt eller annen person med tilknytning til næringsvirksomhet saken gjelder, eller

  • (f)en skikket myndig person etter tillatelse fra forliksrådet i den enkelte sak.

(2) Som prosessfullmektig under møte kan partene dessuten bruke

  • (a)en myndig person som er ansatt hos og står under faglig ledelse av en prosessfullmektig etter (1)(a) til (c), eller

  • (b)en person i forliksrådets utvalg for faste møtefullmektiger etter (6).

(3) Som prosessfullmektig for forliksrådet kan ikke brukes en person som

  • (a)utfører arbeid eller verv for forliksrådet, eller

  • (b)driver ervervsmessig eller stadig rettshjelpsvirksomhet uten å være omfattet av (1) eller (2).

(4) Som rettslig medhjelper under møte i forliksrådet kan parten la seg bistå av en som kan være prosessfullmektig.

(5) En part som vil møte med advokat som prosessfullmektig, medhjelper eller lovlig stedfortreder, må gi motparten og forliksrådet melding om dette senest en uke før møtet. I så fall kan motparten møte med advokat uten særskilt varsel.

(6) Ved hvert forliksråd skal det være et utvalg av faste møtefullmektiger. Det kan opprettes felles utvalg for flere forliksråd. Utvalget oppnevnes av kommunen for en periode på fire år etter forslag fra forliksrådets leder. Nærmere regler om antall møtefullmektiger, deres kvalifikasjoner og godtgjørelse mv. gis ved forskrift.

Mindretallet:

(1) Som prosessfullmektig under saksforberedelsen for forliksrådet kan partene bruke

  • (a)advokat,

  • (b)rettshjelper etter domstolloven § 218 annet ledd nr. 1 til 3,

  • (c)inkassobevillingshaver med inkassooppdrag for saken,

  • (d)ektefelle eller samboer, slektning i rett opp- eller nedstigende linje eller søsken,

  • (e)ansatt eller annen person med tilknytning til næringsvirksomhet saken gjelder, eller

  • (f)en skikket myndig person etter tillatelse fra forliksrådet i den enkelte sak.

(2) Som prosessfullmektig eller rettslig medhjelper under møte i forliksrådet kan partene bruke

  • (a)en person som er nevnt i (1)(d) til (f), eller

  • (b)en person i forliksrådets utvalg for faste møtefullmektiger etter (3).

(3) Ved hvert forliksråd skal det være et utvalg av faste møtefullmektiger. Det kan opprettes felles utvalg for flere forliksråd. Utvalget oppnevnes av kommunen for en periode på fire år etter forslag fra forliksrådets leder. Nærmere regler om antall møtefullmektiger, deres kvalifikasjoner og godtgjørelse mv. gis ved forskrift.

§ 8-8 Sakens behandling i møte

(1) Forliksrådet skal ved mekling forsøke å få tvisten løst i minnelighet i samsvar med formålet med forliksrådsbehandling etter § 8-1(2). § 7-2 gjelder tilsvarende. Hvis forliksrådet ikke skal dømme i saken, kan rådet fremsette forslag til løsning og gi uttrykk for synspunkter på tvisten uten begrensningene i § 7-2(1) tredje punktum.

(2) Partene skal gis anledning til å fremstille sitt syn på saken og imøtegå motpartens syn. Forliksrådet avgjør om fullmektig eller medhjelper for møtende part skal gis ordet i tillegg til parten.

(3) Dokumenter gjennomgås under partenes saksfremstilling. Fremlegger en part nye dokumentbevis i møtet, skal motparten gis anledning til å vurdere og imøtegå materialet. Om nødvendig må saken utsettes etter (7).

(4) Annen bevisføring kan med forliksrådets tillatelse finne sted når det anses å være av vesentlig betydning og ikke vil forsinke saken for sterkt. Forliksrådet kan ikke oppnevne sakkyndig eller pålegge noen å møte som vitne eller gi tilgang til bevis. En part som ønsker å føre vitner som møter frivillig, eller at det skal foretas åstedsbefaring eller annen bevisundersøkelse, må varsle motparten og forliksrådet om dette senest en uke før møtet.

(5) Parter og vitner avgir ikke forsikring, men skal oppfordres til å forklare seg sannferdig og gjøres kjent med ansvaret ved falsk forklaring.

(6) Kommer partene til enighet, kan rettsforlik inngås etter reglene i § 7-8. Antar forliksrådet at det kan være grunnlag for å avsi dom i saken etter § 8-10(2) spørres partene om de ønsker dette, og om de i tilfelle har noe ytterligere å anføre.

(7) Saken søkes ferdig behandlet i første rettsmøte. Utsettelse besluttes bare dersom det er grunn til å tro at fortsatt behandling vil lede til at saken blir avgjort i forliksrådet.

§ 8-9 Offentlighet, innsynsrett og rettsbok

(1) Forliksrådets møter er offentlige i den utstrekning det er bestemt i domstolloven kapittel 7. Hvis forliksrådet ikke skal dømme i saken, kan meklingen gjennomføres for lukkete dører hvis begge parter ber om det.

(2) Partene og allmennheten har rett til innsyn i forliksrådets saksdokumenter i den utstrekning det følger av kapittel 18.

(3) Rettsboka fra forliksrådets møte skal inneholde det som er bestemt i § 17-8.

§ 8-10 Forliksrådets adgang til å avsi dom

Flertallet:

(1) Forliksrådet kan avsi dom hvis begge parter samtykker.

(2) Etter begjæring fra klageren kan forliksrådet avsi dom hvis

  • (a)vilkårene for forfallsdom er oppfylt, eller

  • (b)klagemotparten i sak om pengekrav ikke gjør gjeldende annet enn manglende betalingsevne eller andre åpenbart uholdbare innsigelser.

(3) Forliksrådet kan bare avsi dom hvis medlemmene er enige om at grunnlaget er tilstrekkelig og om resultatet.

Mindretallet:

(1) Forliksrådet kan avsi dom hvis begge parter samtykker.

(2) Etter begjæring fra en part kan forliksrådet avsi dom hvis

  • (a)vilkårene for forfallsdom er oppfylt,

  • (b)klagemotparten i sak om pengekrav ikke gjør gjeldende annet enn manglende betalingsevne eller andre åpenbart uholdbare innsigelser, eller

  • (c)saken gjelder formuesverdier hvor tvistesummen er under 2 G.

(3) Forliksrådet kan bare avsi dom hvis medlemmene er enige om at grunnlaget er tilstrekkelig.

§ 8-11 Innstilling av saken

(1) Forliksrådet kan innstille behandlingen av saken uten å innkalle til møte hvis det etter tilsvaret finnes åpenbart at saken ikke egner seg for behandling i forliksrådet.

(2) Forliksrådet skal innstille behandlingen hvis klagemotparten senest en uke før rettsmøtet krever det

  • (a)i sak som innbringes for en nemnd etter § 8-2(1)(d), eller

  • (b)i sak anlagt av kommunen i forliksrådkretsen.

(3) Etter forgjeves mekling innstilles saken dersom forliksrådet ikke skal avsi dom. Hver av partene kan kreve behandlingen av saken innstilt hvis forlik ikke er oppnådd eller saken opptatt til doms innen tre timer.

(4) Hvis saken ikke er avsluttet innen seks måneder etter at forliksklagen ble inngitt, kan hver av partene bringe saken inn for tingrett ved stevning. I så fall innstilles behandlingen i forliksrådet.

(5) En sak som er innstilt, kan ikke på ny bringes inn for forliksrådet uten at motparten på forhånd har samtykket.

§ 8-12 Forliksrådets avgjørelser

(1) Alle avgjørelser som ikke er dommer i henhold til § 21-1(1)(a), treffes ved beslutning.

(2) Utenom møter treffer forliksrådets leder de avgjørelser om saksbehandlingen som kan treffes av forberedende dommer etter § 21-2(2). Hvis det ikke er tvil om avgjørelsen, kan forliksrådets leder dessuten avsi dom etter § 8-4(3) og (4).

(3) I saker hvor det er tvist, skal dommen begrunnes. I begrunnelsen skal forliksrådet kort forklare hva saken gjelder, gjengi partenes påstander og redegjøre for de momenter forliksrådet har lagt avgjørende vekt på ved avgjørelsen. Det er ikke nødvendig å gjengi partenes påstander hvis disse er inntatt i rettsbok fra møtet som sendes ut sammen med dommen.

(4) Beslutninger som avslutter saken, skal henvise til den lovbestemmelse avgjørelsen bygger på.

(5) Dommen skal avsies innen en uke etter at saken er tatt opp til doms.

§ 8-13 Saksomkostninger

Flertallet:

(1) Erstatning for saksomkostninger i forliksrådet gis bare for følgende poster:

  • (a)rettsgebyret,

  • (b)reiseutgifter for parter med personlig møteplikt,

  • (c)et beløp inntil halvt rettsgebyr for hver møtedag for utgifter til møte for parter uten personlig møteplikt, og

  • (d)et beløp inntil fire ganger rettsgebyret for rettshjelp ved forliksklage eller tilsvar og saksforberedelse ellers, men inntil rettsgebyret dersom klageren i tillegg krever erstatning for omkostninger ved utenrettslig inndrivelse etter (3).

(2) Krav om erstatning fra det offentlige etter § 23-12 for feil ved behandlingen i forliksrådet, fremsettes for tingretten. Kravet rettes mot kommunen.

(3) Krav om erstatning for omkostninger ved utenrettslig inndrivelse (inkasso) regnes ikke som saksomkostninger etter denne paragrafen.

Mindretallet:

(1) Erstatning for saksomkostninger i forliksrådet gis bare for følgende poster:

  • (a)rettsgebyret,

  • (b)reiseutgifter for parter med personlig møteplikt,

  • (c)et beløp til å dekke bistand fra rettshjelper begrenset oppad til G/10, og

  • (d)et beløp inntil fire ganger rettsgebyret for rettshjelp ved forliksklage eller tilsvar og saksforberedelse ellers, men inntil rettsgebyret dersom klageren i tillegg krever erstatning for omkostninger ved utenrettslig inndrivelse etter (3).

(2) Krav om erstatning fra det offentlige etter § 23-12 for feil ved behandlingen i forliksrådet, fremsettes for tingretten. Kravet rettes mot kommunen.

(3) Krav om erstatning for omkostninger ved utenrettslig inndrivelse (inkasso) regnes ikke som saksomkostninger etter denne paragrafen.

§ 8-14 Rettsmidler mot forliksrådets avgjørelser

(1) Dommer av forliksrådet kan overprøves ved søksmål for tingretten etter reglene i kapittel 9 og 10. Fristen for stevning er én måned. Det kan gis oppfriskning for oversittelse av fristen. Om forenklet stevning gjelder § 9-2 (4).

(2) Anke er kun tillatt over avgjørelser om

  • (a)saksomkostninger, rettsgebyr eller salærfastsettelse, eller

  • (b)endring av en dom i videre utstrekning enn § 21-8 eller § 21-9 tillater.

(3) Anken inngis til tingretten og behandles etter reglene for anke til lagmannsrett over kjennelser. (1) tredje punktum om forenklet utforming gjelder tilsvarende for ankeerklæringen. Tingretten skal treffe ny realitetsavgjørelse for det som overprøves i anken.

(4) Det kan ikke begjæres oppfriskning mot forsømmelser i forliksrådet.

(5) Dommer av forliksrådet kan gjenåpnes ved begjæring til tingretten etter reglene i kapittel 13.

Tredje del – Behandlingen i første instans 9. kapittel. Allmennprosess I Allment

§ 9-1 Virkeområdet. Tingretten og lagmannsretten som førsteinstans

(1) Kapitlet gjelder for behandlingen i tingretten og for behandlingen i lagmannsretten hvor lagmannsretten er førsteinstans.

(2) Tingretten er den ordinære første rettsinstans i saker som reises for domstolene, eventuelt etter at saken har vært behandlet i forliksrådet.

(3) Lagmannsretten behandler saker som førsteinstans hvor det er særskilt bestemt.

II Saksforberedelsen

§ 9-2 Sak reises. Stevningen

(1) Sak reises ved stevning til retten. Stevningen inngis skriftlig eller muntlig etter § 16-1(2).

(2) Stevningen skal angi

  • (a)domstolen,

  • (b)navn og adresse på parter, lovlige stedfortredere og prosessfullmektiger,

  • (c)det krav som gjøres gjeldende og en påstand som angir det domsresultat saksøkeren krever,

  • (d)den faktiske og rettslige begrunnelse for kravet,

  • (e)de bevis som vil bli ført,

  • (f)grunnlaget for at retten kan behandle saken dersom det kan være tvil om dette, og

  • (g)saksøkerens syn på den videre behandling av saken, herunder avtaler som kan få betydning for behandlingen.

(3) Stevningen skal gi grunnlag for en forsvarlig behandling av saken for partene og retten. Krav, påstand samt faktisk og rettslig begrunnelse skal være slik angitt at saksøkte kan ta stilling til kravene og til å forberede saken. Saksøkerens argumentasjon skal ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta disse hensyn. Stevningen skal gi retten grunnlag for å vurdere sin domsmyndighet og gi de nødvendige opplysninger for å få den forkynt og for å få kontaktet partene.

(4) Reises sak for å få overprøvd vedtak fra nemnd som får virkning som dom hvis det ikke bringes inn for domstolene, eller for å få overprøvd dom i forliksrådet, er det tilstrekkelig å oversende avgjørelsen til retten og angi at den ønskes overprøvd, den endring som kreves og hva som menes å være feil ved avgjørelsen. Retten skal innhente dokumentene fra den instans som har truffet avgjørelsen. For nemndsavgjørelser som retten prøver etter kapittel 33, gjelder § 33-2(1) for hvordan sak reises.

§ 9-3 Skriftlig tilsvar

(1) Hvis ikke retten bestemmer at tilsvar skal avgis i rettsmøte etter § 9-5, skal saksøkte gi skriftlig tilsvar eller et muntlig tilsvar som retten setter opp skriftlig, jf. § 16-1(2). Retten skal fastsette en frist, som normalt bør være 3 uker, for saksøkte til å inngi eller få satt opp tilsvaret. Retten skal gi nødvendig veiledning om hva tilsvaret må inneholde og konsekvensene av at tilsvar ikke avgis innen fristen eller er mangelfullt.

(2) I tilsvaret skal saksøkte opplyse om det krav som er fremsatt godtas eller bestrides, eller om det gjøres gjeldende innsigelser mot at retten behandler saken.

(3) Tilsvaret bør angi

  • (a)saksøktes påstand som angir det domsresultat saksøkte krever,

  • (b)den faktiske og rettslige begrunnelse for påstanden,

  • (c)de bevis som vil bli ført, og

  • (d)saksøktes syn på den videre behandling av saken.

(4) Saksøktes argumentasjonen skal ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å gi et tilstrekkelig grunnlag for den videre saksforberedelse.

§ 9-4 Saksstyring. Plan for den videre behandling

(1) Retten skal aktivt og planmessig styre saksforberedelsen for å oppnå en rask, prosessøkonomisk og forsvarlig behandling.

(2) Straks tilsvar er inngitt etter § 9-3, skal retten drøfte med partene en plan for den videre behandlingen, herunder fastsette frister og treffe nødvendige beslutninger. Dette omfatter

  • (a)om det bør gjennomføres rettsmekling eller bør mekles i rettsmøte,

  • (b)om saken bør behandles etter særlige regler,

  • (c)om rettsmøter skal holdes under saksforberedelsen og om saken kan avgjøres etter et slikt rettsmøte,

  • (d)om det skal inngis skriftlige innlegg som en del av avgjørelsesgrunnlaget,

  • (e)om behandlingen av saken bør deles opp,

  • (f)gjennomgang av bevisføringen – herunder om det kreves tilgang til eller fremleggelse av bevis eller åstedsbefaring, om bevis skal sikres og om det bør oppnevnes sakkyndig,

  • (g)om sluttinnlegg skal inngis,

  • (h)berammelse av hovedforhandling, som bare hvis særlige grunner gjør det nødvendig kan settes til et tidspunkt senere enn 6 måneder etter at stevning ble inngitt i saken,

  • (i)om det skal være fagkyndige eller alminnelige meddommere, og

  • (j)andre forhold av betydning for saksforberedelsen.

(3) Drøfting etter (2) skal skje i rettsmøte, som kan være et fjernmøte. Hvis sakens fremdrift tilsier det, eller drøfting i rettsmøte åpenbart er unødvendig, kan retten be om partenes skriftlige uttalelse eller få den nødvendige avklaring på annen måte.

§ 9-5 Rettsmøter under saksforberedelsen

(1) Dersom det ikke er bestemt at det skal gis skriftlig tilsvar, skal tilsvar avgis i rettsmøte under saksforberedelsen som partene innkalles til etter § 17-2.

(2) I rettsmøtet oppfordres saksøkte til å ta stilling til krav og domsmyndighet for retten som angitt i § 9-3(2). Plan for den videre behandling av saken drøftes og fastsettes etter reglene i § 9-4.

(3) Dersom det er nødvendig eller hensiktsmessig for den videre saksforberedelse, kan det holdes andre rettsmøter enn etter (1) og § 9-4(3). Slike rettsmøter kan være fjernmøter. Skal retten under hovedforhandlingen settes med meddommere eller med mer enn én fagdommer, kan det besluttes at dette også skal gjelde rettsmøter under saksforberedelsen.

(4) Retten kan avsi dom etter forhandlinger i rettsmøte under saksforberedelsen om den har et forsvarlig grunnlag for det og partene har samtykket i slik behandling.

§ 9-6 Uttalelser, innsigelser og avgjørelser om saksbehandlingen

(1) Partene skal gis adgang til å uttale seg om forhold av betydning for avgjørelser om saksbehandlingen.

(2) En part må fremsette innsigelser mot prosesshandlinger så snart parten har mulighet for det. Fremsettes innsigelsen senere, kan den bare gjøres gjeldende hvis parten ikke var kjent med at det var grunnlag for å gjøre innsigelse og det vil være urimelig om den ikke kan påberopes.

(3) Avgjørelser om saksbehandlingen, herunder om saken skal avvises eller heves, skal treffes så tidlig som mulig under saksforberedelsen. Dersom sammenhengen med de krav som skal avgjøres i saken eller andre forhold tilsier det, kan saksbehandlingsspørsmålet behandles og avgjøres som ledd i hovedforhandlingen.

(4) Avgjørelser om saksbehandlingen under saksforberedelsen treffes etter skriftlig behandling. Muntlig forhandling holdes når hensynet til lovens formål om rettferdig og forsvarlig behandling tilsier det. Den muntlige behandling kan begrenses til særlige spørsmål.

§ 9-7 Avgjørelse ved enighet mellom partene

(1) Er partene enige om et krav, og enigheten er bindende for retten etter § 5-2, avgjøres kravet straks på dette grunnlag. Avgjørelsen av kravet kan utstå til øvrige avgjørelser i saken om ikke hensynet til noen av partene taler mot det og en slik utsettelse ellers er hensiktsmessig.

(2) Det er ikke til hinder for avgjørelse etter (1) at partene er uenige om saksomkostninger for behandlingen av kravet.

§ 9-8 Forenklet domsbehandling

(1) Hvis det er klart at et krav som er fremmet ikke for noen del kan gis medhold, eller det er klart at innsigelsene mot kravet i sin helhet er uholdbare, kan retten etter begjæring avgjøre kravet ved dom etter forenklet domsbehandling. Retten behandler bare en begjæring om forenklet domsbehandling når den finner grunn til det. Rettens beslutninger om slik behandling kan ikke ankes.

(2) Forenklet domsbehandling kan finne sted når som helst under saksforberedelsen. § 9-6(4) får tilsvarende anvendelse.

(3) Dommen kan ankes etter reglene for ordinære dommer. Anken kan avgjøres etter § 11-12(2).

§ 9-9 Behandlingsform og avgjørelsesgrunnlag

(1) Sakens tvistegjenstand avgjøres etter muntlig behandling ved hovedforhandling etter § 9-14, rettsmøte etter § 9-5(4) eller skriftlig behandling etter (2). I saker som skal avgjøres etter hovedforhandling, inngår skriftlige redegjørelser etter (3) og (4) i avgjørelsesgrunnlaget.

(2) Partene kan med rettens samtykke avtale at avgjørelsen skal treffes på grunnlag av skriftlig behandling eller av en kombinasjon av skriftlig behandling og rettsmøte. Samtykke kan bare gis hvor det vil gi en mer effektiv og prosessøkonomisk behandling.

(3) Dersom saken reiser særlig kompliserte rettslige eller faktiske spørsmål, kan retten fastsette at partene skal inngi skriftlige redegjørelser for disse avgrensete spørsmålene. Slike skriftlige redegjørelser kan bare kreves hvis det er nødvendig for å få et vesentlig sikrere avgjørelsesgrunnlag og prosessøkonomiske hensyn ikke taler mot det. Det kan treffes nærmere bestemmelser om form og omfang av redegjørelsene. Hvis en part motsetter seg å gi skriftlig redegjørelse etter dette ledd, avgjøres spørsmålet ved kjennelse.

(4) Retten kan i saker med et uoversiktlig faktisk forhold pålegge saksøkeren å inngi en kortfattet kronologisk, eller annen systematisert, redegjørelse for det faktiske forhold eller deler av dette. Saksøkte plikter å gi et svar med angivelse av hvilke deler av den faktiske beskrivelse som aksepteres og hvilke deler som ikke godtas. For det siste skal saksøkte kort angi det faktiske forhold han mener er det riktige. Retten kan oppfordre partene til å samarbeide om redegjørelser etter denne bestemmelse.

§ 9-10 Avsluttet saksforberedelse. Sluttinnlegg

(1) Saksforberedelsen avsluttes to uker før hovedforhandlingen med mindre retten fastsetter et annet tidspunkt. Etter avsluttet saksforberedelse kan ikke nye krav, utvidelse av påstanden, nye påstandsgrunnlag eller nye bevis fremsettes med mindre det er foranlediget av endringer i motpartens sluttinnlegg eller vilkårene ellers for endringer etter § 9-16 foreligger.

(2) Retten skal som regel kreve at partene innen avsluttet saksforberedelse inngir et sluttinnlegg. Sluttinnlegget skal kort angi den påstand, de påstandsgrunnlag og de rettsregler som påberopes og de bevis parten vil føre. Med sluttinnlegget skal følge forslag til fremdriftsplan for hovedforhandlingen, jf. § 9-11(2).

§ 9-11 Forberedelse av hovedforhandlingen

(1) Retten innkaller partene til hovedforhandlingen, jf. § 17-2.

(2) Retten skal før hovedforhandlingen som regel drøfte gjennomføringen av denne med partene. Blant annet skal retten klarlegge presentasjonsmåten av tvisten, tidspunkt og gjennomføringsmåte for forklaringer, spørsmål om åstedsbefaring og lengden av ulike innlegg under forhandlingene. Retten kan fastsette tidsrammer for partenes innlegg, partsforklaringer og annen bevisføring hvor det er forsvarlig og hensiktsmessig med tidsrammer.

III Hovedforhandlingen

§ 9-12 Rettens sammensetning under hovedforhandlingen

(1) I tillegg til fagdommeren eller fagdommerne settes retten under hovedforhandlingen med to meddommere dersom en av partene krever det eller retten finner det ønskelig.

(2) Meddommerne skal være fagkyndige om hensynet til forsvarlig behandling av saken tilsier det.

(3) De fagkyndige meddommerne oppnevnes fra de fagkyndige meddommerutvalg eller utenfor utvalgene, slik at de har fagkyndighet tilpasset saken. Det kan oppnevnes meddommere med ulik fagkyndighet.

(4) Domstollederen i tingretten kan beslutte at retten under hovedforhandlingen skal settes med mer enn én fagdommer dersom

  • (a)saken reiser særlig kompliserte faktiske eller rettslige spørsmål, eller andre forhold tilsier det, eller

  • (b)partene har avtalt en slik behandling og etter avtalen har frafalt retten til anke og sakens tvistegjenstand ligger over grensen for anke til lagmannsrett etter § 11-13.

(5) Dersom tingretten skal settes med mer enn én fagdommer, deltar tre fagdommere. Skal det i tillegg til flere fagdommere i tingretten være med meddommere, settes retten med to fagdommere og tre meddommere. Dommerfullmektiger kan ikke delta i avgjørelsen av en sak som settes med mer enn én fagdommer. Er det færre faste fagdommere ved domstolen enn det antall som skal delta i behandlingen av saken, tilkaller domstolen en dommer etter reglene i domstolloven § 19 annet ledd. Domstollederen avgjør hvem som skal være rettens formann.

§ 9-13 Styringen av hovedforhandlingen

(1) Ved åpningen av hovedforhandlingen kontrollerer retten at det er lagt til rette for at forhandlingene kan foregå slik som fastsatt under saksforberedelsen og slik hensiktsmessig saksavvikling tilsier.

(2) Retten skal sørge for at hovedforhandlingen skjer konsentrert og forsvarlig uten unødig tidsspille for retten, parter, vitner og sakkyndige. Forhandlinger om forhold som er uten betydning for saken skal nektes. Det samme gjelder unødige gjentakelser, unødig omfattende behandling og ellers for spørsmål som er tilstrekkelig drøftet. Hvis det er avtalt eller fastsatt tidsrammer for innlegg eller bevisføring, påser retten at disse holdes og kan foreta nødvendige avskjæringer.

§ 9-14 Muntlig hovedforhandling

(1) Hovedforhandlingen er muntlig og bevisføringen umiddelbar etter § 24-9.

(2) Kravet om muntlighet er ikke til hinder for at part, vitne, sakkyndig eller prosessfullmektig fremlegger og viser til hjelpedokumenter til støtte for sin redegjørelse. Slike hjelpedokumenter skal ikke utgjøre bevis i saken uavhengig av den redegjørelse de skal være til støtte for. De skal heller ikke ha karakter av skriftlig prosedyre. Hvis motparten på grunn av hjelpedokumentets kompleksitet eller omfang har behov for å sette seg inn i det før det gjennomgås, må dokumentet fremlegges så tidlig at motparten har den nødvendige tid til dette. Fremlegges det ikke i tide, kan det nektes brukt hvis bruken ellers ville føre til en forsinkelse av fremdriften i saken. § 9-16(2) får tilsvarende anvendelse.

§ 9-15 De enkelte ledd i hovedforhandlingen

(1) Påstander, påstandsgrunnlag og bebudet bevisføring klarlegges av retten.

(2) Saksøkeren gir en konsentrert saksfremstilling med gjennomgang av dokumentbevis og andre bevis som ikke skal gis gjennom forklaringer eller åstedsbefaring.

(3) Saksøkte gis anledning til konsentrert å supplere saksøkers fremstilling etter (2).

(4) Partene avgir forklaring. Med mindre særlige grunner tilsier noe annet, forklarer saksøkeren seg først.

(5) Vitner avhøres.

(6) Det foretas annen bevisføring, herunder avhør av sakkyndige.

(7) Partene får ordet to ganger hver til avsluttende innlegg. Saksøkeren får ordet først med mindre retten av særlige grunner bestemmer noe annet.

(8) Retten kan fastsette en annen rekkefølge for de enkelte ledd under hovedforhandlingen. Det kan bare skje bevisføring etter partenes innlegg etter (7) hvis partene samtykker eller i hovedforhandlingen får anledning til argumentere for sitt syn på denne bevisføringen etter at den er foretatt.

(9) Dersom det under hovedforhandlingen ikke er mulig å føre bevis partene har krav på blir ført, kan retten, om det gir en forsvarlig behandling, gjennomføre hovedforhandlingen slik at bare denne bevisføringen og argumentasjon til den gjenstår. Den videre behandling skjer i rettsmøte med mindre partene samtykker i at de skal gi skriftlige innlegg.

(10) Dersom vesentlige deler av avgjørelsesgrunnlaget i saken finnes i skriftlig materiale, kan retten bestemme at partene i stedet for innlegg etter (2) og (3) skal holde sitt hovedinnlegg med gjennomgang av saken og med faktisk og rettslig argumentasjon umiddelbart etter at påstand, påstandsgrunnlag mv. er klarlagt etter (1). Ved avslutningen av forhandlingene får partene da ordet til et kortere innlegg hver, som skal begrenses til det som kom frem i den annen parts siste innlegg og den etterfølgende bevisføring.

§ 9-16 Endring i krav, påstand, påstandsgrunnlag og bevis

(1) En part kan ikke mot motpartens protest under hovedforhandlingen fremsette nye krav, utvide påstanden til et fremsatt krav, fremsette et nytt påstandsgrunnlag eller nye bevis med mindre retten tillater dette. Slik tillatelse skal gis når

  • (a)parten ikke kan bebreides at endringen ikke er foretatt tidligere og det vil være urimelig å nekte endringen,

  • (b)motparten har tilstrekkelig grunnlag for, uten utsettelse, å ivareta sine interesser etter endringen, eller

  • (c)nektelse vil kunne påføre parten et urimelig tap.

(2) Retten kan selv om vilkårene etter (1) ikke er oppfylt, tillate endring på det vilkår at parten pålegges å godtgjøre motpartens merutgifter ved at endringen skjer etter fristen for endringer, dersom ikke andre vesentlige hensyn for motparten taler mot dette.

(3) Retten kan, selv om det ikke nedlegges protest mot endring etter (1), nekte endring når hensynet til sakens fremdrift eller andre tungtveiende forhold tilsier at endring ikke bør tillates og nektelse ikke vil være urimelig.

§ 9-17 Utsettelse

(1) Blir det under hovedforhandlingen nødvendig å utsette saken, skal retten treffe beslutninger for den videre behandling av saken, slik at behandlingen blir minst mulig forsinket.

(2) I rettsmøte etter utsettelse gjentas forhandlingene fra hovedforhandlingen så langt det er nødvendig for å sikre et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag.

§ 9-18 Saken tas opp til doms. Fortsatte forhandlinger

(1) Når saken i eller etter hovedforhandling er klar til avgjørelse, erklærer retten at saken tas opp til doms.

(2) Viser det seg etter at saken er tatt opp til doms at det er nødvendig med ytterligere forhandlinger for å få et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag i saken, skal retten sørge for dette.

10. kapittel. Småkravsprosess

§ 10-1 Hovedregel og virkeområde

(1) Småkravsprosessen er den ordinære behandlingsmåten for små krav i saker for tingretten, med særlig vekt på at behandlingen er tilpasset betydningen av tvisten.

(2) Ved småkravsprosess behandles

  • (a)alle saker hvor tvistesummen ikke er høyere enn 2 G,

  • (b)saker med tvistesum høyere enn 2 G hvor partene samtykker i behandling etter småkravsprosess og retten beslutter dette, og

  • (c)saker som ikke gjelder formuesverdier hvor retten finner at småkravsprosessen gir en forsvarlig og hensiktsmessig behandling, og ikke begge parter motsetter seg slik behandling.

(3) Ved småkravsprosess behandles likevel ikke

  • (a)gruppesøksmål etter denne lovs kapittel 32,

  • (b)saker etter spesialprosess med mindre det er bestemt i vedkommende lov,

  • (c)søksmål om rettsforhold hvor partenes rådighet er begrenset, jf. § 5-3, eller

  • (d)saker etter (2)(a) hvor saken for en part har vesentlig betydning ut over den konkrete tvist, eller hensynet til forsvarlig behandling nødvendiggjør behandling ved allmennprosess.

(4) Tvist om en sak skal behandles ved småkravsprosess, avgjøres ved kjennelse. Treffes det uten saksøkerens samtykke avgjørelse etter (3)(d) om at saken ikke skal behandles ved småkravsprosess, kan saksøkeren frafalle saken uten å oppgi kravet og uten ansvar for motpartens saksomkostninger.

§ 10-2 Saksforberedelsen

(1) Kapittel 9 II gjelder tilsvarende med de endringer som følger av (2) og (3).

(2) Det skal alltid kreves at tilsvaret gis etter reglene om skriftlig tilsvar i § 9-3.

(3) Retten skal gjennom kontakt med partene og ved nødvendig veiledning etter § 5-4 legge særlig vekt på raskt å bringe på det rene om det er ytterligere som bør foretas under saksforberedelsen, og om det kan være grunnlag for en minnelig ordning. Partene skal ikke inngi skriftlige utredninger i saken, med mindre partene og retten finner at en helt ut skriftlig behandling vil være den prosessøkonomisk beste. Partene plikter innen en uke før rettsmøtet etter § 10-3 å varsle om bevis og sende inn dokumentbevis som ikke tidligere er varslet eller innsendt. § 9-10 gjelder ikke.

§ 10-3 Rettsmøte til avgjørelse av saken

(1) Retten innkaller til rettsmøte til sluttbehandling og avgjørelse av saken, med mindre partene har avtalt skriftlig behandling. Rettsmøtet kan holdes som fjernmøte. I innkallingen gir retten den nødvendige orientering om gjennomføringen av rettsmøtet.

(2) §§ 9-13 til 9-15 og §§ 9-17 og 9-18 gjelder tilsvarende, men retten kan forenkle behandlingen slik at nødvendig konsentrasjon oppnås. Bevis gjennomgås og føres bare så langt det er grunn til det ut fra en avveining av hensynene til forsvarlig og prosessøkonomisk behandling. Fjernavhør kan foretas med mindre retten finner det påkrevd at forklaringen gis direkte i rettsmøtet. Bare hvis særlig sterke grunner foreligger, kan rettsmøtet ha en varighet på mer enn én dag.

§ 10-4 Dommen

(1) Hvis ikke saken avsluttes på annen måte, skal den være avsluttet med dom innen 4 måneder etter at stevning ble inngitt.

(2) I saker som behandles muntlig, avsies dommen ved rettsmøtets avslutning hvis dommeren finner grunnlag for det. Ellers avsies dommen innen én uke etter at partene er meddelt at den er tatt opp til doms.

(3) Dommen kan avsies ved rettsmøtets avslutning selv om bare domsslutningen er utformet skriftlig. I så fall redegjør dommeren muntlig for hovedpunktene i begrunnelsen. Dommen skrives ut innen én uke og meddeles partene.

(4) I stedet for det som er bestemt etter § 21-6(4) og (5) skal dommen kort forklare hva saken gjelder, gjengi partenes påstander og påstandsgrunnlag og redegjøre for de momenter som retten har lagt avgjørende vekt på.

§ 10-5 Saksomkostninger

(1) Erstatning for saksomkostninger gis bare for følgende poster:

  • (a)partens reise til rettsmøte,

  • (b)rettsgebyr,

  • (c)bevisføring som ikke anses unødvendig eller uforholdsmessig, og

  • (d)rettshjelp med inntil 25% av sakens tvistesum begrenset oppad til 25% av 2 G, likevel slik at det alltid kan kreves inntil 1/20 G. I saker som ikke gjelder formuesverdier kan det kreves inntil 25% av 2 G.

(2) Retten kan pålegge en part som åpenbart uten grunn har anlagt sak eller tatt til gjenmæle, ansvar for saksomkostninger uten de begrensninger som følger av (1). Det samme gjelder for omkostninger parten ved forsømmelig forhold har påført motparten.

(3) For omkostninger ved anke gjelder ikke (1).

§ 10-6 Anke

Dommen kan ankes etter reglene for dommer i allmennprosess. Anken kan avgjøres etter § 11-12(2).

Fjerde del - Rettsmidler 11. kapittel. Anke til lagmannsrett

§ 11-1 Lagmannsretten som ankeinstans

Lagmannsretten er ankeinstans for avgjørelser av tingrettene og domstoler som settes med enedommer eller bare har én fagdommer.

§ 11-2 Avgjørelser som kan ankes mv.

(1) Dommer, kjennelser og beslutninger kan ankes.

(2) Avgjørelser om saksbehandlingen kan ikke ankes etter at saken er avgjort.

(3) I saker som behandles muntlig inntrer begrensningen i ankeretten etter (2) når rettsmøte for sluttbehandling innledes. Begrensningen bortfaller hvis saken blir utsatt.

(4) Disse begrensningene i ankeadgangen gjelder ikke for avgjørelse om å avvise eller heve saken, eller for avgjørelse som er rettet mot andre enn partene.

(5) (2) til (4) gjelder tilsvarende for avgjørelser om deler av saken.

§ 11-3 Ankegrunnene

(1) En dom eller kjennelse kan ankes på grunn av feil i bedømmelsen av faktiske forhold, rettsanvendelsen eller den saksbehandling som ligger til grunn for avgjørelsen.

(2) En kjennelse om saksbehandlingen som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling, kan for den skjønnsmessige avveiningen bare angripes på det grunnlag at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig.

(3) En beslutning kan bare ankes på det grunnlag at retten har bygget på en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelse, eller på at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig.

§ 11-4 De krav som kan behandles i ankesaken

(1) En anke kan gjelde krav som er avgjort ved den avgjørelse som påankes.

(2) Når kravet kan behandles etter vesentlig samme regler, kan en anke i tillegg til krav etter (1), omfatte

  • (a)krav som er knyttet til krav etter (1) og som ikke kan fremmes i egen sak,

  • (b)krav som har sammenheng med krav etter (1), hvor endringen er knyttet til forhold inntruffet så sent, eller blitt kjent så sent, at kravet ikke kunne vært trukket inn i saken tidligere,

  • (c)krav som har sammenheng med krav etter (1) og hvor motparten ikke motsetter seg utvidelsen og retten ikke finner at vesentlige hensyn taler mot utvidelsen,

  • (d)krav ellers som har sammenheng med krav etter (1) hvor retten finner at det nye kravet kan behandles forsvarlig i ankesaken og tungtveiende hensyn tilsier at det bør tillates behandlet, eller

  • (e)nye krav som fremsettes som motregningsinnsigelse når innsigelsen ikke kunne vært fremmet tidligere eller motparten samtykker.

(3) Påstanden for et avgjort krav kan bare utvides hvis endringen er begrunnet i forhold oppstått eller blitt kjent så sent for parten at den ikke kunne vært gjort gjeldende for den tidligere instans eller hvis motparten samtykker.

(4) En part kan fremsette krav etter (2) og utvide påstanden etter (3) også etter at partens frist for anke eller tilsvar er utløpt, dersom det er rimelig å tillate endringen. Krav etter (2)(a) og påstandsendring som det ikke var mulig å fremme tidligere, kan alltid kreves behandlet.

§ 11-5 Ankefrister

(1) Fristen for å anke er én måned når ikke annet er bestemt ved lov.

(2) Retten kan fastsette en ankefrist på én uke for

  • (a)avgjørelser som pålegger eller nekter tilgang til bevis eller spørsmål om bevis,

  • (b)avgjørelser som gir pålegg om å avgi forsikring, og

  • (c)avgjørelser om å oppnevne eller ikke oppnevne sakkyndige.

(3) For avgjørelse etter (2)(a) og (b) om tilgang til bevis eller avgivelse av forsikring, som etter § 21-11(2) ikke kan fullbyrdes før den er rettskraftig, kan retten kreve at anke inngis straks om den som kan anke avgjørelsen er til stede i retten.

§ 11-6 Frafall av rett til anke

(1) Retten til anke kan frafalles. Før avgjørelsen kan ankeretten bare frafalles hvis frafallet er gjensidig. Selv om ankeretten er frafalt før avgjørelsen, kan den likevel ankes på det grunnlag at det foreligger feil etter § 11-21(2).

(2) Retten til anke må frafalles uttrykkelig.

§ 11-7 Avledet anke

(1) En part som mangler selvstendig ankerett fordi ankefristen er oversittet, ankeretten er frafalt eller kravet til ankegjenstandens verdi ikke er oppfylt, får likevel rett til anke når motpartens anke ikke er begrenset til anke over saksbehandlingen.

(2) Anke etter (1) er ikke nødvendig dersom parten bare vil kreve saksomkostningsavgjørelsen endret.

(3) Anke etter (1) må inngis innen fristen etter § 11-10(2).

(4) Anke etter (1) faller bort hvis motpartens anke ikke blir avgjort i realiteten.

§ 11-8 Partsstilling

(1) Partene i søksmålet kan påanke rettslige avgjørelser for å oppnå endring i sin favør. Den som vil bli berørt av endringen skal gjøres til motpart.

(2) Avgjørelser som gjelder prosessuelle plikter eller rettigheter for noen som ikke er parter i søksmålet, kan ankes også av disse. De må ved anke fra andre gjøres til ankemotparter.

§ 11-9 Anke uttas. Ankeerklæringen

(1) Anke uttas ved ankeerklæring.

(2) Anken inngis skriftlig eller muntlig etter reglene i § 16-1(2) til den domstol som har truffet avgjørelsen som ankes.

(3) Ankeerklæringen skal angi

  • (a)ankedomstolen,

  • (b)navn og adresse på parter, lovlige stedfortredere og prosessfullmektiger,

  • (c)den avgjørelse som ankes,

  • (d)om anken gjelder hele avgjørelsen eller bare bestemte deler av den,

  • (e)det krav ankesaken gjelder, og en påstand som angir det resultat den ankende part krever,

  • (f)de feil som gjøres gjeldende ved den avgjørelse som ankes,

  • (g)den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger feil,

  • (h)de bevis som vil bli ført,

  • (i)grunnlaget for at retten kan behandle anken dersom det kan være tvil om dette, og

  • (j)den ankende parts syn på den videre behandling av anken.

(4) Ankeerklæringen skal gi grunnlag for en forsvarlig behandling av saken for partene og retten. Det skal særlig påpekes hva som bestrides i den påankete avgjørelsen og hva som i tilfelle er ny faktisk eller rettslig begrunnelse eller nye bevis. For øvrig gjelder § 9-2(3) så langt den passer.

§ 11-10 Foreløpig behandling av ankesaken ved den domstol som mottar anken

(1) Ser retten at det er mangler ved anken eller at fristen for anke kan være oversittet, gis den ankende part adgang til å avhjelpe feilen etter §§ 22-1 og 22-2. Avgjørelse av om anken skal avvises eller oppfriskning gis, treffes av lagmannsretten.

(2) Retten forkynner ankeerklæringen for ankemotparten og setter frist for anketilsvar. Fristen bør normalt være tre uker for anker over dommer og en uke for anker over beslutninger og kjennelser.

(3) Etter at anketilsvar er inngitt og meddelt den ankende part, sendes saken omgående til lagmannsretten. Det samme gjelder hvis fristen er utløpt uten at tilsvar er inngitt.

§ 11-11 Anketilsvaret

(1) Ankemotparten bør inngi anketilsvar.

(2) I anketilsvaret bør ankemotparten redegjøre for sitt standpunkt til anken. Ankemotparten bør nedlegge påstand og angi det faktiske og rettslige grunnlaget for sin påstand og de bevis han vil føre. Ankemotparten bør angi sitt syn på den videre behandling av ankesaken.

(3) Er anketilsvaret etter sitt innhold en avledet anke, gjelder §§ 11-9 og 11-10 for denne.

§ 11-12 Avvisning og opphevelse under saksforberedelsen

(1) Lagmannsretten kan under saksforberedelsen

  • (a)avvise en anke hvor det foreligger feil som må lede til avvisning,

  • (b)heve en sak eller en del av den fordi den ikke hører under domstolene eller er rettskraftig avgjort, og

  • (c)oppheve en avgjørelse som er anket hvor det foreligger feil som ubetinget skal tillegges virkning, jf. § 11-21(2).

(2) I anke over dom etter forenklet domsbehandling eller småkravsprosess kan lagmannsretten, i stedet for å fremme anken til behandling, oppheve dommen hvis det foreligger feil i rettsanvendelsen eller vesentlige feil ved saksbehandlingen, og videre behandling av saken heller bør finne sted i tingretten.

(3) § 9-6 gjelder tilsvarende for behandlingen.

§ 11-13 Krav til samtykke. Nektelse

Flertallet:

(1) Anke over dom kan ikke fremmes uten lagmannsrettens samtykke hvis ankegjenstandens verdi er mindre enn 2 G. Ved vurderingen av om samtykke skal gis, skal det blant annet tas hensyn til sakens karakter, de behov partene har for overprøving og om det synes å være svakheter ved den avgjørelse som er anket eller ved behandlingen av saken.

(2) Anke over dom kan nektes fremmet når lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre frem. En nektelse kan begrenses til enkelte krav eller ankegrunner.

(3) Er avgjørelse etter (1) ikke truffet før ankeforhandlingen, kan samtykke likevel nektes hvis det da viser seg at verdien av ankegjenstanden er mindre enn 2 G.

(4) Nektelse etter (2) kan ikke skje uten at parten er gitt varsel om at anken overveies nektet fremmet. Slikt varsel kan bare gis inntil den videre saksforberedelse er tatt opp med partene etter § 11-14(3) og inntil én måned etter at lagmannsretten mottok ankesaken.

(5) Avgjørelse etter (1) og (2) treffes ved beslutning uten muntlig forhandling. Nektelse krever enstemmighet. Beslutningen kan bare ankes på grunnlag av feil i saksbehandlingen. At en anke ikke er nektet fremmet etter (2), kan ikke ankes eller brukes som ankegrunn.

Mindretallet:

(1) Anke over dom kan ikke fremmes uten lagmannsrettens samtykke hvis ankegjenstandens verdi er mindre enn 2G. Ved vurderingen av om samtykke skal gis, skal det blant annet tas hensyn til sakens karakter, de behov partene har for overprøving og om det synes å være svakheter ved den avgjørelse som er anket eller ved behandlingen av saken.

(2) Er avgjørelse etter (1) ikke truffet før ankeforhandlingen, kan samtykke likevel nektes hvis det da viser seg at verdien av ankegjenstanden er mindre enn 2 G.

(3) Avgjørelse etter (1) treffes ved beslutning uten muntlig forhandling. Nektelse krever enstemmighet. Beslutningen kan bare ankes på grunnlag av feil i saksbehandlingen.

§ 11-14 Videre saksforberedelse

(1) Dersom ankesaken ikke avgjøres etter §§ 11-12 eller 11-13, vurderer retten om ytterligere saksforberedelse skal foretas. Saksforberedelsen konsentreres om det som skal prøves etter anken og som er omtvistet. §§ 9-6 og 9-7 gjelder tilsvarende.

(2) Anker over kjennelser og beslutninger avgjøres normalt på det grunnlag som foreligger ved oversendelse av saken til lagmannsretten, med mindre ytterligere saksforberedelse er nødvendig for å få et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag. Om det er behov for å drøfte en videre saksforberedelse, gjelder § 9-4 så langt den passer.

(3) Ved anker over dommer, gjelder §§ 9-4, 9-5(3) og (4), 9-10 og 9-11 tilsvarende, likevel slik at fristen etter § 9-10 normalt settes til én måned før hovedforhandlingen.

§ 11-15 Behandlingsform og avgjørelsesgrunnlag ved anke over kjennelser og beslutninger

(1) Anke over kjennelser og beslutninger avgjøres normalt etter skriftlig behandling.

(2) Muntlig forhandling holdes når hensynet til forsvarlig og rettferdig rettergang tilsier det. Den muntlige behandling kan begrenses til særlige spørsmål. § 11-18 får tilsvarende anvendelse så langt den passer for det som behandles muntlig.

§ 11-16 Behandlingsform og avgjørelsesgrunnlag ved anke over dommer

(1) Anke over dommer avgjøres etter muntlig ankeforhandling etter § 11-18 eller rettsmøte etter § 11-14(3), jf. § 9-5(4). Skriftlige redegjørelser etter (2) og (3) og faktiske fremstillinger etter (4) inngår i avgjørelsesgrunnlaget i saken. Etter (5) kan det bestemmes at saken skal avgjøres etter skriftlig behandling.

(2) Den faktiske fremstilling i tingrettens dom kan legges uprøvd til grunn, i den grad den ikke er bestridt.

(3) Retten kan bestemme at partene skal inngi skriftlige fremstillinger om deler av de faktiske eller rettslige spørsmål i saken, hvis det vil kunne føre til en mer effektiv og prosessøkonomisk behandling eller hvis det er nødvendig for å få et vesentlig sikrere avgjørelsesgrunnlag. Hvis en part motsetter seg å gi skriftlig redegjørelse etter dette ledd, avgjøres spørsmålet ved kjennelse.

(4) § 9-9(2) og (4) gjelder tilsvarende.

(5) Gjelder anken bare saksbehandlingen og rettsanvendelsen, eller reiser den bare i liten grad faktiske spørsmål hvor umiddelbar bevisføring vil være av vesentlig betydning, kan retten bestemme at anken skal avgjøres etter skriftlig behandling hvis dette vil gi et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag. Partene skal etter beslutningen inngi skriftlige innlegg, som sammen med det som fremkommer ved eventuelt rettsmøte etter fjerde punktum, utgjør avgjørelsesgrunnlaget i saken. De skal hver inngi minst ett innlegg, men har adgang til å inngi to. Retten kan bestemme at det etter de skriftlige innleggene skal holdes et rettsmøte til muntlig behandling av ett eller flere enkeltspørsmål i saken.

§ 11-17 Meddommere

I tillegg til fagdommerne kan retten ved muntlig forhandling i anke over dom settes med to meddommere. § 9-12(2) og (3) gjelder tilsvarende.

§ 11-18 Muntlig ankeforhandling

(1) Den muntlige forhandling i ankesaker skjer etter reglene i §§ 9-13 og 9-14 og §§ 9-16 til 9-18. Retten sørger for at forhandlingene konsentreres om det som er tatt opp i anken, og som er omtvistet.

(2) For gjennomføringen av ankeforhandlingen gjelder § 9-15 tilsvarende. Den ankende part får normalt ordet før ankemotparten. Ved anke fra begge sider avgjør retten hvem som skal ha det første innlegget. Retten kan bestemme at partene skal holde sitt hovedinnlegg etter § 9-15(10) i alle tilfelle hvor det gir en effektiv avvikling av ankeforhandlingen.

(3) Når en part har redegjort for sine påstander og påstandsgrunnlag, kan retten avskjære videre forhandlinger så langt den finner det klart at de ikke kan føre frem.

§ 11-19 Frafall av erklært anke

(1) Den som har erklært anke, kan frafalle anken inntil ankeforhandlingen er begynt, og med motpartens samtykke til kravet er avgjort. I ankesaker som helt ut behandles skriftlig, kan anken trekkes tilbake til kravet er avgjort.

(2) Tilbaketrekking av anke er til hinder for ny anke.

§ 11-20 Rettens prøving av anken

(1) Retten kan bare prøve de krav som er anket. Retten skal likevel tillegge feil etter § 11-21(2) virkning for krav mellom ankende part og ankemotpart som ikke er anket, når feilen også rammer disse kravene, og det er nærliggende at feilen har hatt virkninger for avgjørelsen av dem.

(2) Ved anke over saksbehandlingen kan retten bare prøve de saksbehandlingsfeil som er påberopt og kan ikke prøve sakens realitet. Retten kan utenom anken tillegge feil etter § 11-21(2) virkning.

(3) Ved anke over realiteten er retten bundet av ankegrunnene, og slik at §§ 5-2 og 5-3 gir rammen for rettens prøving. Retten kan ikke prøve saksbehandlingen, likevel slik at den utenom anken kan tillegge feil etter § 11-21(2) virkning.

§ 11-21 Saksbehandlingsfeil

(1) Feil ved saksbehandlingen skal tillegges virkning hvis det er nærliggende at feilen kan ha hatt betydning for den avgjørelse som er anket.

(2) Følgende feil skal ubetinget tillegges virkning

  • (a)at tvingende vilkår for å fremme saken eller avgjøre kravet var tilsidesatt,

  • (b)at retten ikke var lovlig sammensatt,

  • (c)at det er mangler ved avgjørelsen som ikke kan rettes etter §§ 21-8 og 21-9, og som hindrer prøving av anken, eller

  • (d)at avgjørelse er avsagt mot en part som ikke har møtt og som ikke har vært lovlig innkalt eller som har hatt gyldig forfall.

§ 11-22 Særskilt behandling og avgjørelse av anke over saksbehandlingen

(1) Er det anket både over saksbehandlingen og realiteten, avgjøres som regel anken over saksbehandlingen først.

(2) Selv om det foreligger saksbehandlingsfeil som skal tillegges virkning etter § 11-21, kan lagmannsretten fremme saken til realitetsavgjørelse hvis

  • (a)lagmannsretten er rett domstol ved overprøving av det krav ankesaken gjelder,

  • (b)tingretten har avgjort kravet i realiteten og

  • (c)hensynet til partene ikke tilsier at kravet bør prøves på nytt der.

(3) Fremmes saken til realitetsavgjørelse, kan det ikke ankes særskilt.

§ 11-23 Lagmannsrettens avgjørelser av ankesaken

(1) Anken avgjøres ved dom eller kjennelse etter § 21-1.

(2) Kommer lagmannsretten til at anken ikke kan føre frem, forkastes den.

(3) Hvis en anke over saksbehandlingen tas til følge, eller en saksbehandlingsfeil av eget tiltak tillegges virkning etter § 11-21(2), oppheves den påankete avgjørelse. Lagmannsretten kan bestemme at den videre behandling av saken etter opphevelse skal foretas av en annen domstol eller andre dommere. Tilsier opphevelsesgrunnen at det ikke er adgang til fortsatt behandling av saken, skal den avvises.

(4) Fører en anke over avgjørelsens innhold frem, treffer lagmannsretten ny realitetsavgjørelse om den har grunnlag for det. Ellers gjelder (3) tilsvarende.

§ 11-24 Videre behandling etter opphevelse

(1) Etter opphevelse sendes saken til den domstol som skal behandle saken videre.

(2) Retten skal av eget tiltak sørge for fortsatt behandling av saken. Ved den fortsatte behandling skal tingretten følge den rettsoppfatning som lå til grunn for lagmannsrettens opphevelse.

12. kapittel. Anke til Høyesterett

§ 12-1 Høyesterett som ankeinstans

(1) Høyesterett er ankeinstans for avgjørelser av lagmannsrettene og for anke over dommer hvor det er gitt tillatelse til direkte anke etter § 12-2.

(2) Anker over kjennelser og beslutninger avgjøres av Høyesteretts ankeutvalg.

§ 12-2 Direkte anke til Høyesterett

(1) En anke over dom som ellers hører under lagmannsrett, kan med tillatelse bringes direkte inn for Høyesterett. Tillatelse kan bare gis hvor saken reiser særlig viktige prinsipielle spørsmål som det er av betydning raskt å få Høyesteretts standpunkt til, og hensynet til forsvarlig behandling av saken ikke taler mot direkte anke. Tillatelse til direkte anke kan ikke gis for anke over dom i småkravsprosess eller dom etter forenklet domsbehandling.

(2) Tillatelse til direkte anke må som regel gis for hele saken. Dersom det etter § 15-6 er adgang til å dele opp behandlingen og pådømmelsen, og det er klart hensiktsmessig for den videre behandling av saken at et krav eller påstandsgrunnlag skilles ut til særskilt behandling og avgjørelse ved direkte anke etter (1), kan det likevel gis tillatelse til dette.

(3) Begjæring om direkte anke kan fremsettes av den ankende part eller ankemotparten, og må fremsettes innen den frist som er gitt for anketilsvaret. § 11-10 gjelder tilsvarende for tingrettens forberedelse av ankesaken, men slik at saken sendes Høyesterett.

(4) Tillatelse til direkte anke kan omgjøres dersom den videre saksforberedelse viser at avgjørelsen i anken av hensyn til bevisføringen bør treffes av lagmannsretten.

(5) Dersom det ikke gis tillatelse til direkte anke eller tillatelsen omgjøres etter (4), sendes saken til lagmannsretten som behandler og avgjør anken etter reglene i kapittel 11. Hvor tillatelse til direkte anke er omgjort etter (4), gjelder ikke § 11-13.

(6) Hvis det gis tillatelse til en begrenset direkte anke etter (2) annet punktum, sendes anken for øvrig til lagmannsretten.

(7) Avgjørelse om tillatelse etter (1) eller (2) eller omgjøring etter (4) treffes av Høyesteretts ankeutvalg.

§ 12-3 Tilsvarende anvendelse av reglene for anker til lagmannsrett

For anker til Høyesterett gjelder §§ 11-2 til 11-12 og §§ 11-19 til 11-24 tilsvarende med de endringer som følger av bestemmelsene i dette kapittel. Avgjørelser etter § 11-12 kan treffes av Høyesteretts ankeutvalg.

§ 12-4 Begrensninger i retten til videre anke over kjennelser

Når en anke til lagmannsrett er avgjort ved kjennelse, kan avgjørelsen ikke ankes videre. Det gjelder likevel ikke når

  • (a)den avviser en sak fra tingretten fordi saken ikke hører under domstolene eller fordi den er rettskraftig avgjort,

  • (b)anken gjelder saksbehandlingen ved lagmannsretten,

  • (c)anken gjelder den generelle rettslige forståelse av en skreven rettsregel, eller

  • (d)anken gjelder avgjørelse om tilgang til bevis etter § 25-11.

§ 12-5 Samtykke til fremme av anke over dommer

(1) Anke over dommer kan ikke fremmes uten samtykke. Samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er viktig å få saken avgjort i Høyesterett.

(2) Spørsmålet om samtykke avgjøres for hver anke. Samtykke kan begrenses til enkelte krav og til enkelte ankegrunner, herunder til nærmere konkrete påberopte feil i rettsanvendelsen, saksbehandlingen eller det faktiske avgjørelsesgrunnlaget.

(3) Avgjørelsen treffes av Høyesteretts ankeutvalg ved beslutning. Nektelse eller begrensning av samtykke krever enstemmighet.

§ 12-6 Nektelse av anke over kjennelser og beslutninger

En anke over kjennelse eller beslutning kan nektes fremmet dersom den ikke reiser spørsmål av betydning utenfor den foreliggende sak, og heller ikke andre hensyn taler for at anken bør prøves. § 12-5(2) og (3) gjelder tilsvarende.

§ 12-7 Nye krav, utvidet påstand, nytt faktisk grunnlag og nye bevis

(1) Etter at samtykke til fremme av anken er gitt etter § 12-5, eller det er gitt tillatelse til direkte anke etter § 12-2, kan nye krav, utvidelse av påstanden til fremsatt krav, nytt faktisk grunnlag eller nye bevis ikke gjøres gjeldende uten at særlige grunner taler for det. Avgjørelsen treffes av Høyesteretts ankeutvalg.

(2) I anker over kjennelser og beslutninger kan det settes frist for utvidelser eller endringer som nevnt i (1).

§ 12-8 Videre saksforberedelse

(1) Dersom ankesaken ikke avgjøres ved nektelse etter §§ 12-5 eller 12-6 eller ved opphevelse eller avvisning etter § 11-12, jf. § 12-3, gjelder § 11-14(1) tilsvarende.

(2) Ved anke over kjennelser og beslutninger gjelder § 11-14(2) tilsvarende. Skal anken avgjøres av Høyesterett etter helt eller delvis muntlig behandling etter § 12-9(4) eller § 12-12(1), gjelder (3).

(3) Ved anke over dommer gjelder §§ 9-4 og 9-5(3) første punktum tilsvarende. Det kan bestemmes at partene skal inngi sluttinnlegg etter § 9-10(2). Det kan fastsettes tidsrammer for partenes innlegg under ankeforhandlingen.

§ 12-9 Behandlingsform og avgjørelsesgrunnlag ved anke over kjennelser og beslutninger

(1) Anker over kjennelser og beslutninger avgjøres normalt etter skriftlig behandling.

(2) Dersom Høyesteretts ankeutvalg enstemmig finner det klart at anken ikke kan føre frem, kan den avvises eller forkastes uten annen begrunnelse enn det.

(3) Dersom det er nødvendig for en forsvarlig behandling, kan Høyesteretts ankeutvalg bestemme at det skal holdes rettsmøter til nærmere behandling av deler av det som er tatt opp i ankesaken. For den muntlige behandling i ankeutvalget gjelder § 12-11 tilsvarende så langt den passer.

(4) Dersom det treffes bestemmelse etter domstolloven § 5 første ledd, jf. § 6 første ledd om at saken skal avgjøres i avdeling av fem dommere, bestemmes det samtidig om behandlingen skal være skriftlig eller etter de regler som etter §§ 12-10 og 12-11 gjelder for anke over dommer. Bestemmelse om muntlig behandling kan også senere treffes av forberedende dommer etter § 21-2(2) eller av den rett som behandler saken.

§ 12-10 Behandlingsform og avgjørelsesgrunnlag ved anke over dommer

(1) Anke over dommer avgjøres etter muntlig ankeforhandling. Skriftlige redegjørelser som angitt i (2) og faktiske fremstillinger etter (3) inngår i avgjørelsesgrunnlaget i saken. Etter (4) kan det bestemmes at anken skal avgjøres etter skriftlig behandling.

(2) Retten kan bestemme at partene skal inngi skriftlige fremstillinger om nærmere angitte faktiske og rettslige spørsmål i saken.

(3) De faktiske fremstillinger i tingrettens og lagmannsrettens dommer kan legges uprøvd til grunn i den grad de ikke er bestridt.

(4) Høyesteretts ankeutvalg kan bestemme at behandlingen skal være skriftlig, hvis de spørsmål saken reiser egner seg for det. § 11-16(5) annet til fjerde punktum gjelder tilsvarende. § 12-11 gjelder så langt den passer for et eventuelt rettsmøte som holdes etter de skriftlige innleggene.

§ 12-11 Muntlig ankeforhandling

(1) Rettsoppnevnte sakkyndige kan avhøres direkte for Høyesterett. Bevisføringen ellers foregår etter § 29-2.

(2) For ankeforhandlingen gjelder §§ 9-13, 9-14, 9-17, 9-18 og § 11-18(1) annet punktum, (2) annet og tredje punktum og (3) så langt de passer. Partene får ordet to ganger hver. Partenes annet innlegg skal begrenses til det motparten har tatt opp og til sakkyndiges muntlige redegjørelse. Sakkyndige som forklarer seg direkte for Høyesterett gir sin forklaring etter at partene har holdt sitt første innlegg, med mindre Høyesterett bestemmer noe annet.

§ 12-12 Behandlingen av saker som skal avgjøres av mer enn fem dommere

(1) Hvor en sak eller et rettsspørsmål etter domstolloven § 5 fjerde ledd skal avgjøres av Høyesterett satt med mer enn fem dommere, skal saken eller rettsspørsmålet alltid behandles etter § 12-10(1) til (3) og § 12-11.

(2) Oppstår det i ankesaker etter (1) spørsmål om tilsidesettelse eller innskrenkende fortolkning av regler gitt ved lov eller provisorisk anordning eller av stortingsbeslutninger fordi reglene kan være i konflikt med Grunnloven eller med bestemmelser Norge er bundet av i internasjonalt samarbeid, skal Høyesterett varsle staten ved Justisdepartementet om saken. Staten har rett til å opptre i saken så langt det er nødvendig for å ivareta det offentliges interesser ved den mulige regelkonflikt.

§ 12-13 Opphevelse og fortsatt behandling ved lavere rett ved manglende avgjørelsesgrunnlag mv.

(1) Dersom behandlingen viser at det er eller kan være feil i det faktiske eller rettslige grunnlaget for den påankete avgjørelse, men det ikke er forsvarlig grunnlag for å avgjøre det krav saken gjelder, skal avgjørelsen oppheves.

(2) (1) gjelder tilsvarende dersom det for å kunne avgjøre anken er nødvendig å ta stilling til bevis som ikke er vurdert i den avgjørelse som er overprøvd, og det er viktig av hensyn til en forsvarlig eller hensiktsmessig saksbehandling at en slik vurdering først skjer i den lavere rett.

(3) Det kan under saksforberedelsen treffes avgjørelse om at forhandlingene for Høyesterett skal begrenses slik at det foreløpig ikke forhandles om tvistepunkter som det kan være aktuelt å henvise til behandling ved lavere rett etter (2).

§ 12-14 Opphevelse også av avgjørelsen i tingretten

(1) Rammer feil som fører til opphevelse også tingrettens avgjørelse, skal begge avgjørelser oppheves. Det gjelder likevel ikke hvis lagmannsretten ved ny behandling kan avgjøre saken i realiteten og det gir en hensiktsmessig behandling.

(2) Oppheves tingrettens avgjørelse uten at saken også avvises, gjelder § 11-24 for den fortsatte behandling i tingretten.

13. kapittel. Gjenåpning

§ 13-1 Virkeområdet. Gjenåpningsdomstol

(1) Kapitlet gjelder gjenåpning av saker som er rettskraftig avgjort.

(2) Avgjørelser av forliksrådet kan gjenåpnes ved begjæring til tingretten.

(3) Avgjørelser av tingretten og lagmannsretten kan gjenåpnes ved begjæring til sideordnet domstol med rettskrets som grenser til den domstol som har truffet avgjørelsen.

(4) Avgjørelser av Høyesterett, herunder Høyesteretts ankeutvalg, kan gjenåpnes ved begjæring til Høyesterett. Begjæringen avgjøres av Høyesteretts ankeutvalg.

§ 13-2 Avgjørelser som kan gjenåpnes

(1) Rettskraftige avgjørelser som avslutter behandlingen av et krav kan gjenåpnes. Midlertidige avgjørelser kan ikke gjenåpnes.

(2) Har en sak vært behandlet i flere instanser, er det bare avgjørelsen i siste instans som kan gjenåpnes. Dette gjelder likevel ikke hvis grunnlaget for gjenåpning er forhold som lå utenfor rammen av behandlingen der.

(3) Beslutninger som nekter anke og kjennelser som forkaster en begjæring om oppfriskning kan bare gjenåpnes på grunn av feil ved rettergangen nevnt i § 13-3.

(4) Dommer og kjennelser som opphever en avgjørelse kan gjenåpnes inntil ny realitetsavgjørelse er truffet. (3) gjelder tilsvarende.

§ 13-3 Gjenåpning på grunn av feil ved rettergangen

(1) Gjenåpning kan begjæres

  • (a)hvis en dommer som etter loven ikke kunne gjøre tjeneste, har deltatt i behandlingen av saken,

  • (b)hvis en dommer eller noen som har utført arbeid eller oppdrag for domstolen, motparten, eller noen som har handlet i saken for motparten, med skjellig grunn kan mistenkes for en straffbar handling i forbindelse med behandling av saken,

  • (c)hvis et vitne med skjellig grunn mistenkes for falsk forklaring,

  • (d)hvis det i klagesak mot Norge i samme saksforhold er fastslått at saksbehandlingen har krenket en traktat som etter menneskerettsloven gjelder som norsk lov, eller

  • (e)av en part som ikke møtte ved behandlingen av saken fordi parten ikke var lovlig innkalt eller parten hadde gyldig forfall.

(2) Et straffbart forhold som siktede er frifunnet for, kan ikke påberopes med mindre retten har funnet det bevist han har foretatt den rettsstridige handlingen.

§ 13-4 Gjenåpning på grunn av feil ved avgjørelsen

Gjenåpning kan begjæres

  • (a)hvis opplysninger om faktiske forhold som var ukjent da saken ble avgjort, tilsier at avgjørelsen høyst sannsynlig ville blitt en annen, eller

  • (b)hvis en bindende avgjørelse av en internasjonal domstol eller en uttalelse fra FNs menneskerettskomité i samme saksforhold tilsier at avgjørelsen var basert på uriktig anvendelse av folkeretten.

§ 13-5 Alminnelige begrensninger i retten til gjenåpning

(1) Gjenåpning kan ikke begjæres av en grunn som er forkastet ved sakens behandling. En grunn anses ikke som forkastet ved beslutning om å nekte anke etter § 11-13(1), § 12-5 eller § 12-6.

(2) Gjenåpning kan heller ikke begjæres av en grunn som parten burde gjort gjeldende under sakens ordinære behandling, eller ved anke eller begjæring om oppfriskning.

(3) Gjenåpning finner ikke sted dersom det må antas at en ny behandling av saken ikke vil lede til en endring av betydning for parten.

§ 13-6 Fristene for gjenåpning

(1) Begjæring om gjenåpning må fremsettes innen seks måneder etter at parten ble kjent med det forhold begjæringen bygger på eller burde ha skaffet seg kunnskap om dette. Bygger begjæringen på en straffbar handling, løper det ny frist fra det tidspunkt siktede er domfelt ved rettskraftig dom.

(2) Etter ti år kan saken ikke gjenåpnes. Det kan ikke gis oppfriskning mot forsømmelse av denne fristen.

§ 13-7 Begjæringen om gjenåpning

(1) Begjæring om gjenåpning inngis til en domstol som etter § 13-1(2) til (4) kan behandle begjæringen.

(2) Begjæringen skal angi

  • (a)domstolen,

  • (b)navn og adresse på parter, lovlige stedfortredere og prosessfullmektiger,

  • (c)den avgjørelse som kreves gjenåpnet,

  • (d)om begjæringen gjelder hele avgjørelsen eller bare deler av den,

  • (e)grunnlaget for gjenåpning etter § 13-3 og § 13-4,

  • (f)en faktisk og rettslig begrunnelse for at grunnlaget gir rett til gjenåpning,

  • (g)de bevis som vil bli ført for retten til gjenåpning,

  • (h)det krav som vil bli gjort gjeldende i gjenåpningssaken og en påstand som angir det resultat saksøkeren krever for begjæringen og gjenåpningssaken,

  • (i)de bevis som vil bli ført i gjenåpningssaken,

  • (j)grunnlaget for at retten kan behandle begjæringen dersom det kan være tvil om dette, og

  • (k)saksøkerens syn på den videre behandling av saken.

(3) § 9-2(3) gjelder tilsvarende.

§ 13-8 Rettens behandling av begjæringen

(1) Begjæringen om gjenåpning behandles etter reglene om anke over beslutninger og kjennelser så langt disse passer. § 12-6 og § 12-9(2) får ikke anvendelse.

(2) Retten prøver av eget tiltak om vilkårene for gjenåpning er til stede. Er som grunn angitt et mulig straffbart forhold uten at forfølgning er innledet, kan retten anmode påtalemyndigheten om å foreta etterforskning.

(3) Hvis begjæringen tas til følge, behandles gjenåpningssaken etter de alminnelige regler for sakstypen.

(4) Retten kan bestemme at det etter reglene i (3) skal finne sted felles behandling av begjæringen og av det krav eller rettsforhold som er gjenstand for denne.

(5) Høyesteretts ankeutvalg kan bestemme at en begjæring om gjenåpning eller en gjenåpningssak helt eller delvis skal henvises til lagmannsrett hvis utvalget enstemmig finner det klart at hensynet til bevisføringen gjør det hensiktsmessig.

(6) En dommer som har vært med på å treffe den avgjørelse som er angrepet, kan ikke delta i sak om gjenåpning av denne.

§ 13-9 Forenklet avgjørelse av begjæringen

(1) Retten kan avgjøre begjæringen uten videre behandling dersom det er åpenbart at den må avvises av grunner som ikke kan avhjelpes, eller forkastes fordi grunnlaget er utilstrekkelig.

(2) I lagmannsretten og i Høyesteretts ankeutvalg må avgjørelse av begjæringen etter (1) være enstemmig.

Femte del - Gjennomgående bestemmelser 14. kapittel. Verdifastsettelse

§ 14-1 For hvilke saker verdien skal fastsettes

(1) For saker om formuesverdier fastsettes verdien etter reglene i §§ 14-2 til 14-5.

(2) Reglene om verdifastsettelse får ikke anvendelse dersom saken for saksøkeren eller den ankende part gjelder ideelle interesser.

(3) Retten plikter av eget tiltak å ta stilling til verdien av tvistegjenstanden når verdien har betydning for domsmyndighet eller prosessform.

(4) Feil ved avgjørelsen av tvistegjenstandens verdi kan ikke brukes som ugyldighetsgrunn mot en dom.

§ 14-2 Grunnlaget for verdifastsettelsen. Tilsidesettelse

(1) Verdien av tvistegjenstanden settes til den verdi kravet har for saksøkeren på det tidspunkt kravet bringes inn i saken. Ved anke settes verdien til forskjellen mellom resultatet i underinstansen og den ankende parts krav når anken erklæres.

(2) Går påstanden ikke ut på et pengebeløp skal saksøkeren i stevningen til hjelp for retten verdsette tvistegjenstanden i penger. Tilsvarende gjelder ankende part ved anke.

(3) Retten er ikke bundet av verdiangivelsen.

(4) Retten kan beslutte å innhente bevis for verdien.

(5) Rettens verdifastsettelse kan ved anke settes til side hvis den er i strid med reglene i dette kapittel. Rettens fastleggelse av det faktiske grunnlag for verdifastsettelsen eller skjønnsmessige vurderinger av dette, kan ellers bare settes til side hvis det åpenbart er uriktig og må ha ledet til en vesentlig for høy eller lav verdifastsettelse.

§ 14-3 Hva som inngår i verdifastsettelsen

(1) Som tvistegjenstand regnes hele det krav saken gjelder, herunder også avkastning og erstatning for mislighold eller avsavn.

(2) Renter som er påløpt før kravet trekkes inn i saken, regnes bare med i verdifastsettelsen dersom rentekravet bestrides særskilt. Renter og saksomkostninger som er påløpt etter tidspunktet som legges til grunn for verdiberegningen i § 14-2(1), medregnes ikke.

(3) Flere krav mot samme eller flere saksøkte i samme sak legges sammen. Krav og motkrav legges ikke sammen.

§ 14-4 Særlige beregningsregler

(1) For ytelser som skal betales et ubestemt antall ganger, beregnes verdien til ti ganger den årlige ytelsen. Skal ytelsen betales et bestemt antall ganger, beregnes verdien ved å multiplisere ytelsen med antall ganger den skal ytes, men likevel ikke til mer enn ti ganger den årlige ytelsen. Er ytelsene ikke av samme størrelse, legges ytelsene for det siste året før saksanlegg til grunn for beregningen.

(2) For saker om panterett eller annen realsikkerhet, legges fordringens størrelse til grunn. Gjelder sikkerheten et mindre beløp enn fordringen, eller er sikkerheten mindre verd enn fordringen, legges bare det sikrede beløpet til grunn.

§ 14-5 Verdiregler knyttet til G (folketrygdens grunnbeløp)

(1) For de regler i denne loven som knytter angivelse av en verdi til G, menes folketrygdens grunnbeløp.

(2) Ved anvendelsen av verdiregler brukes folketrygdens grunnbeløp på det tidspunkt kravet bringes inn i saken. Ved anke brukes grunnbeløpets verdi på det tidspunkt anken fremsettes. Det tas ikke hensyn til eventuelle senere endringer av grunnbeløpet som gis tilbakevirkende kraft.

15. kapittel. Forening av krav og søksmål. Partshjelp

§ 15-1 Flere krav

(1) Saksøkeren kan i én sak fremsette flere krav mot samme saksøkte dersom

  • (a)kravene hører under norsk domsmyndighet,

  • (b)domstolen er rett verneting for ett av kravene, og

  • (c)kravene kan behandles av retten med samme sammensetning og hovedsakelig etter de samme saksbehandlingsregler. Det er ikke til hinder for at flere krav fremsettes i saken, at retten på grunn av behandlingen av ett av kravene skal settes med meddommere eller flere fagdommere. Saken kan da deles etter § 15-6, om hensynet til omkostningene ved behandlingen eller andre hensyn tilsier det, slik at retten bare settes med meddommere eller flere fagdommere for de krav hvor dette er særskilt begrunnet.

(2) Saksøkte kan fremsette krav mot saksøkeren dersom vilkårene etter (1)(a) og (c) er oppfylt.

(3) Foretas endring etter (1) og (2) etter avsluttet saksforberedelse, gjelder i tillegg § 9-10 jf. § 9-16.

(4) Nektes et krav behandlet i saken, og kravet hører under norsk domsmyndighet, skal kravet behandles som egen sak hvis parten begjærer dette innen en frist som retten fastsetter. § 4-6 får tilsvarende anvendelse.

(5) For inndragning av nye krav i ankeinstansene gjelder § 11-4.

§ 15-2 Flere parter som saksøkere eller saksøkte

(1) Flere parter kan saksøke eller saksøkes i én sak dersom

  • (a)vilkårene i § 15-1(1)(a) til (c) er oppfylt, og

  • (b)ingen parter har innsigelser eller det er så nær sammenheng mellom kravene at de bør behandles i samme sak.

(2) Under saken kan en eller flere parter trekke inn krav mot tredjemann dersom vilkårene i § 15-1 (1)(a) og (c) og § 15-2(1)(b) er oppfylt.

(3) Retten kan nekte en part å trekke inn krav mot tredjemann etter (2) når dette i vesentlig grad vil forsinke eller vanskeliggjøre behandlingen av krav som allerede er gjort til gjenstand for søksmål. Etter avsluttet saksforberedelse gjelder i tillegg § 9-16 tilsvarende.

(4) § 15-1(4) gjelder tilsvarende.

(5) Bestemmelsen gjelder ikke for ankeinstansen. Erververen av det formuesgode saken gjelder kan likevel trekkes inn i ankesaken.

§ 15-3 Tredjemann trer inn som part

(1) Tredjemann kan tre inn som part i en sak dersom

  • (a)vilkårene i § 15-1(1)(a) og (c) er oppfylt, og

  • (b)tredjemann vil nedlegge selvstendig påstand om det som er tvistegjenstand i saken, eller det krav som fremmes har så nær sammenheng med det opprinnelige kravet at det bør behandles i saken.

(2) § 15-2(3) til (5) gjelder tilsvarende.

§ 15-4 Fremgangsmåte ved inndragning av nye krav og endringer i partsforhold

Endringer foretas ved prosesskriv eller i rettsmøte. Foretas endringen ved prosesskriv, skal det for endringen fylle kravene til stevning, jf. § 9-2. Retten bestemmer da om det skal kreves tilsvar til endringen. Kreves tilsvar, får reglene for tilsvar og mangelfullt eller uteblitt tilsvar anvendelse.

§ 15-5 Forholdet mellom flere parter på samme side

(1) Flere parter på samme side i et søksmål betraktes i forhold til motparten som selvstendige parter. Bevisføringen i saken tillegges betydning for alle parter.

(2) Dersom det må gis samme dom for alle parter, kommer prosesshandlinger fra en part andre parter på samme side til gode, selv om de strider mot deres prosesshandlinger.

§ 15-6 Oppdeling av forhandlinger og pådømmelse

(1) Retten kan bestemme at det skal forhandles særskilt om ett eller noen av flere krav i saken eller om ett eller flere tvistepunkter for et krav.

(2) Retten kan avgjøre særskilt ett eller noen av flere krav i saken eller en del av ett krav. Avgjørelsen av erstatningskrav eller andre krav hvor omfanget er omtvistet, kan deles slik at avgjørelsen av omfanget utsettes. Påstandsgrunnlag som ikke leder til avgjørelse av et krav, kan ellers bare avgjøres særskilt hvis begge parter samtykker.

(3) Avgjøres et krav særskilt og motparten har fremmet et krav mot dette som ikke avgjøres samtidig, kan avgjørelsen ikke fullbyrdes uten at det er bestemt av retten. Retten kan sette som vilkår for fullbyrdelse at det stilles sikkerhet.

§ 15-7 Forening av saker til felles behandling

Saker som reiser likeartete spørsmål, og som skal behandles med samme sammensetning av retten og etter hovedsakelig de samme saksbehandlingsregler, kan forenes til felles behandling og til felles avgjørelse. § 4-6(2) jf. domstolloven § 38 får anvendelse.

§ 15-8 Partshjelp

(1) Partshjelp skal tillates for

  • (a)den som har reelt behov begrunnet i egen rettsstilling for at den ene parten vinner, og

  • (b)organisasjoner og foreninger, samt offentlige organer med oppgave å fremme særskilte interesser, i sak som ligger innenfor deres formål etter § 1-4.

(2) Partshjelp må erklæres i prosesskriv eller i rettsmøte før saken er rettskraftig avgjort. Erklæringen skal angi det som er grunnlaget for partshjelpen. Den meddeles partene med frist for å bestride partshjelpen. Bestrides den, avgjøres spørsmålet om retten til partshjelp ved kjennelse. En kjennelse som tillater partshjelp, kan ikke påankes. Avgjørelsen er bare bindende for behandlingen i instansen. Inntil det er avsagt kjennelse som nekter partshjelp, kan den som har erklært partshjelp utøve prosessuelle rettigheter etter (3) og (4).

(3) Partshjelperen trer inn i saken slik den da står. Partshjelperen kan foreta prosesshandlinger til fordel for den parten støtten skjer til fordel for. Prosesshandlingene må ikke stride mot partens.

(4) Hvor grunnlaget for partshjelp er (1)(b), er partshjelperens prosessuelle rettigheter begrenset til ivaretakelse av de interesser organisasjonen, foreningen eller organet har i de rettsspørsmål saken reiser. Partshjelperen kan da ikke anvende rettsmidler mot avgjørelsen av det krav som er reist i saken.

§ 15-9 Prosessvarsel

(1) Hvis det er av betydning for parten å varsle tredjemann om saken, kan han varsle tredjemann ved prosesskriv, som forkynnes. Prosesskrivet skal inneholde de nødvendige opplysninger om saken og grunnen til varslet.

(2) Er det av betydning for en som varsles etter (1), å varsle en annen, kan også han utferdige varsel etter (1).

16. kapittel. Prosesskriv

§ 16-1 Generelt om prosesskriv

(1) Partenes innlegg til retten om saken utenom rettsmøter skal skje i prosesskriv.

(2) Parter uten prosessfullmektig kan muntlig inngi stevning, tilsvar, anke, begjæring om oppfriskning og begjæring om gjenåpning ved personlig oppmøte i retten. Retten setter prosesshandlingen opp som prosesskriv. For andre prosessfullmektiger enn advokater kan retten tillate slike muntlige prosesshandlinger. Hvis fremmøte for retten ikke lar seg gjøre eller er urimelig byrdefullt eller kostnadskrevende, kan retten tillate at den muntlige henvendelsen skjer som fjernavhør. § 24-10(2) gjelder tilsvarende.

§ 16-2 Utforming av prosesskriv

(1) Prosesskriv skal nevne

  • domstolen,

  • sakens nummer,

  • partene,

  • prosessfullmektigene, og

  • de bilag som følger med og om de kreves unntatt fra innsynsrett etter § 18-4.

(2) Prosesskriv skal være signert.

(3) Prosesskriv skal tjene til å klarlegge tvistespørsmålene og redegjøre for partenes syn på behandlingen av saken.

(4) Prosesskriv skal utformes og ekspederes slik at hensynet til orden i kontakten mellom retten og partene ivaretas.

§ 16-3 Innsendelse til retten

(1) Prosesskriv med bilag sendes elektronisk til retten. Ved midlertidig teknisk svikt kan prosesskrivet sendes på annen måte, men det må da ettersendes elektronisk så snart som mulig.

(2) Prosessfullmektig som ikke er advokat kan sende prosesskriv som papirdokument når retten tillater det. Selvprosederende parter kan alltid bruke papirdokumenter. Prosesskrivet må da sendes i så mange eksemplarer at retten kan beholde ett.

(3) Bevis som etter sin art vil miste vesentlig av bevisverdien om de sendes elektronisk, kan sendes på annen måte. Retten kan kreve at en elektronisk versjon av beviset sendes i tillegg.

§ 16-4 Direktesending av prosesskriv

Mellom parter som er representert ved advokat, skal prosesskriv sendes direkte til motparten i samsvar med § 16-3 samtidig som det sendes til retten.

§ 16-5 Forkynnelse av prosesskriv

Retten sørger for at prosesskriv som innleder en sak, bringer nye krav inn i saken eller som angriper en rettslig avgjørelse, forkynnes for motparten.

17. kapittel. Rettsmøter og rettsbøker I Rettsmøter

§ 17-1 Rettsmøter og fjernmøter

(1) Partenes innlegg og kommunikasjon med retten skal skje i rettsmøte, når det ikke skjer i prosesskriv.

(2) Med fjernmøte menes et møte der ikke alle deltakerne er tilstede, men deltar ved hjelp av fjernmøteteknikk.

(3) Rettsmøter kan helt eller delvis holdes som fjernmøter når

  • (a)det er særskilt bestemt, eller

  • (b)partene samtykker i at rettsmøtet holdes som fjernmøte.

(4) Domstoladministrasjonen kan gi nærmere regler om fjernmøter, herunder om forsøksordning med bruk av fjernmøter under hovedforhandling og andre rettsmøter.

§ 17-2 Innkalling av parter til rettsmøte

(1) Retten forkynner innkalling til rettsmøte for parter med personlig møteplikt. Det samme gjelder hvis det vil utgjøre forfall i saken at parten uteblir. Til andre rettsmøter varsles partene på den måten retten finner hensiktsmessig.

(2) Parter med advokat som prosessfullmektig, innkalles ved advokaten. Parter uten advokat innkaller retten direkte. Det skal gis minst to ukers varsel, med mindre særlige hensyn tilsier en kortere frist.

(3) Parter med personlig møteplikt innkaller retten direkte, selv om parten har advokat. En part som er innkalt i samsvar med (2), kan pålegges å møte personlig med den varselfrist som gjelder for vitner etter § 17-3(2).

(4) Innkallingen skal angi saken og formålet med rettsmøtet, og gi parten de opplysninger som trengs for å overholde møteplikten. Den skal kort opplyse om eventuelle regler om møtegodtgjørelse, og om ansvaret ved å utebli.

§ 17-3 Innkalling av vitner og sakkyndige til rettsmøte

(1) Advokater sørger for å innkalle vitner deres part skal føre, om ikke retten bestemmer noe annet. Retten kan pålegge parten selv eller prosessfullmektig som ikke er advokat, å foreta innkallingen. I andre tilfeller innkaller retten vitnene. Innkallingen forkynnes for vitner som skal ha møteplikt.

(2) Vitner skal om mulig gis én ukes varsel. Fristen kan innskrenkes til én dag dersom hensynet til rask behandling av saken gjør det påkrevd, eller det legges til rette for at vitnet kan avhøres uten å forsømme viktige gjøremål. Vitner som befinner seg i nærheten av rettsstedet eller et sted hvor fjernavhør kan foretas, plikter å møte straks om dette kan skje uten vesentlig ulempe for vitnet.

(3) Innkallingen skal inneholde opplysninger som bestemt for parter i § 17-2(4). For innkalling av vitner som har rett til å nekte å gi forklaring, gjelder dessuten § 27-3(2).

(4) Retten forkynner innkalling for sakkyndig som skal gi forklaring i rettsmøtet etter § 28-5(2) med en passende varselfrist.

§ 17-4 Gyldig forfall

(1) Gyldig forfall til et rettsmøte foreligger hvis sykdom eller andre hindringer utenfor vedkommendes kontroll gjør det umulig eller uforholdsmessig byrdefullt å møte. Det regnes også som gyldig forfall at en som ikke personlig er lovlig innkalt, var ukjent med rettsmøtet uten å kunne bebreides for dette, med mindre innkalling skjedde ved offentlig kunngjøring etter domstolloven § 181.

(2) For en part regnes hindring som nevnt i (1) første punktum ikke som gyldig forfall dersom parten har prosessfullmektig eller burde skaffet seg prosessfullmektig i tide, og det ikke er nødvendig av hensyn til sakens opplysning at parten møter personlig.

(3) En part har også gyldig forfall dersom prosessfullmektigen er hindret ved forhold som nevnt i (1) første punktum, og oppdraget ikke i tide burde vært overdratt til en annen.

(4) Den som har gyldig forfall til et rettsmøte, skal straks gi retten melding om dette.

§ 17-5 Omberammelse eller utsettelse av rettsmøter ved forfall

(1) En part som har gyldig forfall til et rettsmøte, kan kreve at møtet omberammes.

(2) Hvis en part har uteblitt fra et rettsmøte, og det er grunn til å tro at han har gyldig forfall, utsettes rettsmøtet inntil forfallsgrunnen er avklart. Er det ikke grunn til å tro at han har gyldig forfall, avgjøres saken ved kjennelse eller dom etter § 22-5 eller § 22-6. Er vilkårene for slik avgjørelse ikke til stede, og saken heller ikke kan fremmes til realitetsbehandling i partenes fravær, berammes nytt rettsmøte.

§ 17-6 Omberammelse i andre tilfeller

(1) Retten kan omberamme rettsmøter når det er nødvendig for å sikre forsvarlig behandling eller tungtveiende grunner ellers taler for det. Ved avgjørelsen skal retten legge vekt på behovet for rask, forsvarlig og kostnadseffektiv behandling.

(2) Omberammelse skal så vidt mulig skje til et bestemt tidspunkt.

II Rettsbøker

§ 17-7 Føring av rettsbok

I rettsmøte skal det føres rettsbok i samsvar med § 17-8. Innholdet av forklaringer skal fremgå av rettsboka i den utstrekning det er bestemt i §§ 17-9 til 17-11.

§ 17-8 Rettsbokas innhold

(1) Rettsboka skal angi

  • (a)domstolen, tiden og stedet for møtet, dommernes og partenes navn, sakens nummer og møtets tema,

  • (b)om partene møter personlig, hvem som møter for dem, navnene på vitner og sakkyndige,

  • (c)de påstander partene nedlegger,

  • (d)begjæringer og innsigelser om saksbehandlingen, og

  • (e)rettslige avgjørelser og pålegg som gis i møtet, med mindre disse utferdiges som selvstendige dokumenter.

(2) Forhandlingens gang nedtegnes etter hvert. En part som fremsetter et forlikstilbud kan kreve det inntatt i rettsboka.

(3) Nedtegning kan skje ved henvisning til tidligere rettsbok eller til vedlagte dokumenter. Møter en part ved prosessfullmektig, kan retten kreve at de påstander og begjæringer som fremsettes, skal settes opp slik at de kan vedlegges rettsboka.

(4) Rettsboka signeres av rettsformannen og protokollføreren.

§ 17-9 Opptak av parts- og vitneforklaringer under hovedforhandling

(1) Under hovedforhandling skal det foretas opptak av parts- og vitneforklaringer.

(2) Opptak kan unnlates når det foretas innføring av forklaringene i rettsboka, jf. § 17-10, og i saker som behandles etter reglene i kapittel 10.

(3) Den som skal avhøres skal varsles om at forklaringen blir tatt opp.

(4) Partene har samme rett til utlån av opptak som til innsyn i rettens øvrige prosessmateriale. Samme rett har den hvis forklaring er tatt opp.

(5) Skal opptaket skrives ut, avgjør retten om den skal forestå dette eller om det skal overlates til partene i saken.

(6) Opptaket arkiveres sammen med saken. Domstoladministrasjonen kan gi nærmere regler om opptaket.

§ 17-10 Innføring i rettsboka av forklaringer under hovedforhandling

(1) Under hovedforhandling for tingrett eller for lagmannsrett, kan retten beslutte at hovedpunkter i parts- og vitneforklaringer skal innføres i rettsboka. Dersom det ikke foretas opptak etter § 17-9, skal det skje slik innføring i rettsboka.

(2) Retten avgjør om innføring i rettsboka skal skje under parts- og vitneforklaringen eller etter hovedforhandlingen. Nedtegningen gjøres så detaljert som retten finner grunn til.

(3) De nedtegnede forklaringene sendes partene i saken

§ 17-11 Parts- og vitneforklaringer utenfor hovedforhandling

(1) Når det avgis forklaring fra parter, vitner eller sakkyndige for å sikre bevis utenfor hovedforhandling, skal forklaringen innføres i rettsboka og leses opp til vedtakelse.

(2) Retten kan i stedet for innføring av forklaringen, beslutte opptak. § 17-9 får tilsvarende anvendelse.

(3) Andre forklaringer fra parter, vitner og sakkyndige innføres i rettsboka i den utstrekning retten finner grunn til det.

18. kapittel. Offentlighet og innsynsrett

§ 18-1 Partenes innsynsrett

(1) Partene har rett til innsyn i prosesskriv, rettsbøker, rettslige avgjørelser og andre dokumenter i saken ved domstolen, og kan forlange kopi av dem eller få dem tilsendt elektronisk.

(2) Innsynsretten gjelder ikke for rettens interne dokumenter.

(3) Den som har begrunnet behov i egen rettsstilling har samme rett til innsyn som partene i saken etter (1) og (2).

§ 18-2 Allmennhetens innsynsrett

Flertallet:

Allmennheten har rett til innsyn i

  • (a)rettsbøker og rettsavgjørelser,

  • (b)sluttinnlegg etter § 9-10,

  • (c)skriftlige innlegg etter § 9-9(2) til (4), § 11-16(3) til (5) eller § 12-10(2) og (4), og

  • (d)skriftlige bevis som er ført slik at retten kan bygge sin avgjørelse på dem.

Mindretallet:

Med de begrensninger som følger av §§ 18-3 og 18-4, har allmennheten samme rett til innsyn i sakens dokumenter som partene.

§ 18-3 Unntak fra allmennhetens innsynsrett i rettsbøker og rettsavgjørelser

(1) Retten til innsyn i rettsavgjørelser gjelder bare så langt det ikke gjelder forbud mot offentlig gjengivelse. Dersom det gjelder slikt forbud og avgjørelsen ikke er eldre enn fem år, er det rett til innsyn i avgjørelsens slutning. Innsyn i rettsboka kan kreves hvis den ikke er ført i rettsmøte for lukkete dører, eller offentlig gjengivelse av den protokollerte forhandlingen eller rettsboka er forbudt.

(2) Når det er betenkelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat å gi innsyn, eller når det er grunn til å frykte at kunnskapen vil bli nyttet på urettmessig vis, kan innsyn bare gis i domsslutningen. Det samme gjelder når retten har gitt pålegg om hemmelighold.

§ 18-4 Unntak fra allmennhetens innsynsrett i andre saksdokumenter

(1) Retten til innsyn i saksdokumentene gjelder ikke for

  • (a)saker etter ekteskapsloven,

  • (b)saker etter barneloven,

  • (c)saker mellom ektefeller eller fraskilte om fordeling eller tildeling av formuen, eller

  • (d)saker etter denne lov kapittel 33.

Retten kan ved særlige grunner beslutte at innsyn helt eller delvis skal gis. Det samme gjelder i tilsvarende saker mellom personer som er eller har vært samboere.

(2) Innsyn i saksdokumentene skal ikke gis når

  • (a)hensynet til statens forhold til en fremmed stat krever det,

  • (b)hensynet til privatlivets fred eller til strengt personlige forhold krever det,

  • (c)når særlige forhold gir grunn til frykt for at offentlighet vil vanskeliggjøre sakens opplysning og det derfor er påkrevd å nekte innsyn, eller

  • (d)i krigstid når hensynet til militære operasjoner eller militære avdelingers sikkerhet eller andre særlige grunner krever det.

(3) Retten skal nekte innsyn i bevis som kan kreves ført for lukkete dører etter kapittel 25 om

  • (a)drifts- eller forretningshemmeligheter,

  • (b)opplysninger av betydning for rikets sikkerhet eller forholdet til fremmed stat,

  • (c)forhold undergitt lovbestemt taushetsplikt,

  • (d)rettsforhandlinger hvor det er gitt pålegg om hemmelighold, eller

  • (e)betroelser til særlige yrkesutøvere.

(4) Innsyn i psykiatriske erklæringer kan bare gis i den utstrekning det er fastsatt ved forskrift av Kongen.

(5) Når vesentlige deler av sakens dokumenter er unntatt fra innsynsrett, kan innsyn også nektes i det øvrige når det ellers vil gi et åpenbart misvisende bilde av saken.

§ 18-5 Tidspunktet for allmennhetens innsynsrett

Flertallet:

(1) Har en part krevet unntak fra innsynsrett, kan retten bestemme at avgjørelse av innsynsspørsmålet skal utstå, men ikke lenger enn til avsigelsen av den dom eller kjennelse som avgjør saken. I tvilstilfelle bør retten normalt la spørsmålet utstå til hovedforhandlingen. Er et bevis ført i åpent rettsmøte, kan retten ikke lenger utsette avgjørelsen av innsynsrett etter denne bestemmelsen.

(2) I saker som avgjøres etter skriftlig behandling, inntrer retten til innsyn når saken er avgjort i instansen.

Mindretallet:

Har en part krevet unntak fra innsynsrett, kan retten bestemme at avgjørelse av innsynsspørsmålet skal utstå, men ikke lenger enn til avsigelsen av den dom eller kjennelse som avgjør saken. I tvilstilfelle bør retten normalt la spørsmålet utstå til hovedforhandlingen. Er et bevis ført i åpent rettsmøte, kan retten ikke lenger utsette avgjørelsen av innsynsrett etter denne bestemmelsen.

§ 18-6 Saksbehandling ved tvist om innsyn

(1) Retten plikter bare å ta stilling til om innsyn skal nektes når det begjæres av en part. Retten skal likevel av eget tiltak ta stilling til om innsyn skal nektes når det av hensyn til andre enn sakens parter kan gjelde regler om taushetsplikt eller taushetsrett.

(2) Retten til innsyn bedømmes i forhold til hvert enkelt dokument eller del av dokument.

(3) Avgjørelse om å nekte innsyn etter § 18-3 og § 18-4 treffes ved kjennelse. Avgjørelse om å nekte innsyn etter § 18-4(1) treffes ved beslutning. Ved anke over avgjørelsen, gis det ikke innsyn før anken er avgjort.

(4) Ved innsending av prosesskriv skal det angis om bilagene, helt eller for deler, er unntatt fra innsynsrett. Inntil retten på begjæring fra andre enn partene har avgjort spørsmålet etter denne bestemmelsen, skal det ikke gis innsyn.

§ 18-7 Forskrift om innsyn

Kongen kan gi forskrifter om gjennomføring av innsynsrett etter dette kapitlet.

19. kapittel. Stansning

§ 19-1 Virkningen av stansning

(1) Ved stansning avbrytes behandlingen midlertidig. Frister opphører å løpe. Prosesshandlinger kan bare foretas med rettens samtykke.

(2) Stansning er ikke til hinder for at retten avgjør krav der forhandlingene er avsluttet før stansningen.

§ 19-2 Stansning etter loven

(1) Saken stanser fra det tidspunkt

  • (a)domstolens virksomhet avbrytes av krigstilstand eller av andre grunner,

  • (b)en part eller lovlig stedfortreder dør, hvis ikke parten har prosessfullmektig, eller

  • (c)saksøkerens bo blir tatt under konkursbehandling og tvistegjenstanden inngår i bomassen.

(2) En sak som er stanset etter (1)(a), bringer retten i gang når domstolen trer i funksjon. En sak som er stanset etter (1)(b) og (c) bringer retten i gang på begjæring fra rette vedkommende eller motparten.

§ 19-3 Avtalt stansning

(1) Partene kan én gang under sakens behandling avtale stansning i minst seks måneder. Avtalen får virkning når retten har mottatt den.

(2) Retten bringer saken i gang på begjæring fra en part.

§ 19-4 Stansning i andre tilfeller

(1) Retten skal stanse saken på begjæring fra en part dersom utfallet helt eller delvis avhenger av et rettsforhold som vil bli bindende avgjort i en annen sak.

(2) Retten kan stanse saken dersom tungtveiende grunner ellers taler for det. Det legges vekt på behovet for hurtig, forsvarlig og kostnadseffektiv behandling.

(3) Avgjørelse om stansning etter (1) og (2) treffes ved kjennelse. Virkningen av stansning inntrer når kjennelsen er avsagt.

(4) Retten bringer saken i gang når behandlingen kan fortsette.

§ 19-5 Heving av stanset sak

En sak som kan bringes i gang igjen på begjæring, heves når den har vært stanset i to år.

20. kapittel. Virkninger av søksmål mv.

§ 20-1 Virkningen av saksanlegg (litispendens)

Reises det ny sak mellom samme parter om et krav som allerede er tvistegjenstand, skal retten avvise den. Dette gjelder også søksmål for utenlandske domstoler dersom avgjørelsen der vil ha rettskraftvirkning i Norge etter § 21-14.

§ 20-2 Når den prosessuelle virkningen av saksanlegg inntrer og opphører

(1) Virkningen av saksanlegg etter § 20-1 inntrer når forliksklage er innkommet til forliksrådet eller når stevning er innkommet til retten. Det samme gjelder krav som etter § 15-4 inndras ved prosesskriv. For krav som fremsettes i rettsmøte inntrer virkningen når kravet fremsettes. For krav som begjæres pådømt i straffesak etter straffeprosessloven kapittel 29, inntrer virkningen når begjæringen er innkommet til påtalemyndigheten eller retten.

(2) Virkningen av saksanlegg etter § 20-1 opphører når saken er rettskraftig avgjort.

(3) Når det følger av lov eller bestemmelse gitt i medhold av lov, at behandling av saken i en nemnd avskjærer søksmål for domstolene, kan søksmål likevel anlegges hvis nemnda ikke har avgjort saken innen seks måneder uten at det kan bebreides saksøkeren. I så fall innstilles behandlingen i nemnda.

§ 20-3 Når andre virkninger av saksanlegg inntrer og opphører

(1) De virkninger som følger av annen lovgivning av at søksmål er reist, inntrer når prosesskrivet som reiser saken eller inndrar kravet er sendt slik at fristen er avbrutt etter domstolloven § 146 eller § 146a. For krav som fremsettes i rettsmøte inntrer virkningen når kravet fremsettes.

(2) Når foreldelse er avbrutt ved forliksklage, opphører denne virkningen dersom stevning ikke er sendt til retten innen ett år fra forliksrådet innstilte behandlingen av saken.

(3) Hvis søksmålet avvises eller ellers ender uten dom og saksøkeren ikke er vesentlig å bebreide for dette, er virkningen etter (1) fortsatt i kraft hvis kravet reises i nytt søksmål innen tre måneder fra kjennelsen ble forkynt for saksøkeren. Mot oversittelse av tre måneders fristen kan det ikke gis oppfriskning.

§ 20-4 Frafall av søksmål

(1) Når stevningen eller prosesskriv som trekker nytt krav inn i saken er forkynt for motparten, eller krav er fremsatt i rettsmøte, kan kravet trekkes fra behandling inntil rettens avgjørelse er truffet, dersom kravet oppgis. Motparten kan kreve at saken tas opp til rettslig avgjørelse etter § 9-7.

(2) Kravet kan trekkes fra behandling uten at det oppgis hvis motparten

  • (a)samtykker i dette,

  • (b)ikke har inngitt tilsvar, eller

  • (c)har påstått behandlingen av kravet avvist.

(3) Ved behandling i forliksrådet kan kravet alltid trekkes fra videre behandling inntil kravet er avgjort av forliksrådet.

(4) Ny sak om kravet kan ikke reises før saksomkostninger tilkjent motparten er betalt.

21. kapittel. Rettslige avgjørelser I Form og fremgangsmåte

§ 21-1 Dommer, kjennelser og beslutninger

(1) Ved dom treffes avgjørelse av

  • (a)krav som er tvistegjenstand i søksmål, eller

  • (b)anke over dom.

(2) Ved kjennelse treffes avgjørelser

  • (a)som avviser en sak fordi vilkår for å behandle den ikke er oppfylt,

  • (b)som hever en sak som bortfaller uten realitetsavgjørelse,

  • (c)av anke over kjennelse eller beslutning,

  • (d)ved tvist om bevis, eller

  • (e)som etter loven skal treffes i denne form.

(3) Ved beslutning treffes avgjørelser om

  • (a)saksbehandlingen som ikke etter loven krever kjennelse, eller

  • (b)å samtykke til eller nekte anke.

(4) At en avgjørelse er truffet i uriktig form, er uten betydning for dens rettsvirkninger eller for adgangen til overprøving. Ved anke følges reglene for den avgjørelsestype som skulle vært benyttet.

§ 21-2 Rettens sammensetning. Forberedende dommers kompetanse

(1) En avgjørelse som treffes på grunnlag av et rettsmøte, skal treffes av de dommere som har deltatt i rettsmøtet.

(2) Avgjørelser om saksbehandlingen under saksforberedelsen treffes av forberedende dommer. Er forberedende dommer avskåret fra raskt å treffe avgjørelsen, kan avgjørelsen treffes av domstolens leder eller en annen dommer som domstollederen utpeker. Forberedende dommer i saker for Høyesterett kan henvise avgjørelsen til Høyesteretts ankeutvalg.

(3) Forberedende dommer i ankesaker kan ikke treffe avgjørelse om å

  • (a)avvise anken,

  • (b)heve anken eller saken i et tilfelle hvor det er tvist om dette,

  • (c)oppheve den påankete avgjørelsen, eller

  • (d)samtykke til eller nekte anke.

§ 21-3 Rådslagning og avstemning

(1) I saker som behandles muntlig av domstoler med flere dommere, skal dommerne så snart som mulig etter rettsmøtet rådslå om avgjørelsen. Når meddommere deltar, rådslås i møte med alle dommere til stede.

(2) I enhver sak kan en dommer kreve avsluttende rådslagning i møte med alle dommere til stede. Meddommere skal gjøres kjent med denne retten.

(3) Det stemmes særskilt for hvert krav eller prosessuelt rettsforhold som skal avgjøres. Er det flere grunner for å avvise, heve eller stanse en sak, for å oppheve en anket avgjørelse eller for å begjære oppfriskning eller gjenåpning, stemmes det særskilt over hver grunn. En dommer som er overstemt i et spørsmål som gjelder saksbehandlingen, skal ta del i de følgende avstemninger som saken gir grunn til.

(4) Hver avgjørelse treffes ved stemmeflertall hvis ikke annet er bestemt ved lov. Står stemmene likt, gjør rettsformannens stemme utslaget. Er det ikke flertall for noe resultat når pengebeløp eller andre størrelser skal fastsettes, legges stemmene for høyere beløp eller størrelser sammen med stemmene for de nærmest følgende til det blir flertall.

§ 21-4 Avsigelse

(1) En rettslig avgjørelse er bindende for retten når den er avsagt.

(2) Avgjørelsen er avsagt skriftlig når alle rettens medlemmer har signert den. Rettsformannen, eller en fagdommer denne utpeker, signerer til slutt.

(3) Avgjørelsen er avsagt muntlig når den er opplest i rettsmøte. Retten kan innkalle partene til eget rettsmøte for muntlig avsigelse av avgjørelsen.

(4) Avgjørelser av Høyesterett i saker behandlet muntlig, avsies ved muntlig avstemning. Den er avsagt når rettsformannen som siste dommer har stemt.

(5) I saker med én dommer skal avgjørelsen avsies senest to uker, og i saker med flere dommere senest fire uker, etter at forhandlingene ble avsluttet, med mindre saken er så arbeidskrevende at dette ikke er mulig. Hvis fristen overskrides, skal årsaken oppgis i avgjørelsen. I saker som behandles muntlig skal retten ved forhandlingens avslutning meddele partene når avgjørelsen kan forventes avsagt.

§ 21-5 Forkynnelse og meddelelse

(1) Dommer, kjennelser og de beslutninger som avslutter saken, forkynnes for partene. Andre beslutninger meddeles dem.

(2) Avgjørelser som avsies muntlig er forkynt for de parter som er innkalt. Når en avgjørelse forkynnes ved opplesning for parter som er til stede i rettsmøte, kan en muntlig fremstilling av hovedpunktene i avgjørelsesgrunnene tre i stedet for opplesning av disse. Utskrift av avgjørelsen skal meddeles partene senest dagen etter at den er avsagt.

II Avgjørelsens innhold

§ 21-6 Utforming og begrunnelse

(1) Rettens avgjørelser skal angi domstolen, tiden og stedet for avsigelsen, rettens medlemmer, partene og sakens nummer.

(2) Avgjørelsen skal være skriftlig og signert av rettens medlemmer. Om adgang til etterfølgende utforming av domsgrunnene i saker etter småkravsprosess, gjelder § 10-4(3).

(3) Det skal opplyses om avgjørelsen er enstemmig. Hvis det ikke er tilfelle, opplyses hvem som er uenig og hvilke punkter uenigheten gjelder.

(4) Dommer og kjennelser skal begrunnes. Begrunnelsen skal omfatte

  • (a)saksfremstilling,

  • (b)partenes påstander med påstandsgrunnlag, og

  • (c)rettens vurdering.

(5) Saksfremstillingen og redegjørelsen for påstandsgrunnlagene skal konsentrert beskrive det rettsforhold som er tvistegjenstand, sakens bakgrunn og partenes rettslige og faktiske anførsler så langt det er nødvendig for å forklare avgjørelsen. Deretter gjør retten rede for den bevisvurdering og rettsanvendelse avgjørelsen er bygget på. Overordnete domstoler kan i sin begrunnelse henholde seg helt eller delvis til de underordnete domstolers begrunnelse i saken.

(6) Avgjørelser av Høyesterett som avsies ved muntlig avstemning, begrunnes ved dommernes stemmegivning.

(7) Dommer og kjennelser skal inneholde en slutning som nøyaktig angir resultatet for de avgjørelser som treffes.

§ 21-7 Oppfyllelsesfrist

(1) Retten skal fastsette en frist regnet fra forkynnelsen for å oppfylle forpliktelser som kan fullbyrdes når avgjørelsen er avsagt. For pengeforpliktelser skal fristen være to uker med mindre kravet forfaller senere.

(2) For øvrig fastsetter retten en frist regnet fra avgjørelsen er rettskraftig dersom rettsmiddelfristen ikke gir tilstrekkelig tid til å oppfylle pålegget.

(3) Hvis en forpliktelse er betinget, fastsetter retten hvilken betingelse som må inntre før avgjørelsen kan fullbyrdes.

III Retting, tilleggsdom og omgjøring

§ 21-8 Retting av feil

(1) Retten kan beslutte å rette en avgjørelse som på grunn av skrive- eller regnefeil, misforståelse, forglemmelse eller liknende klar feil har fått en utforming som ikke stemte med rettens mening.

(2) Retten plikter å behandle en begjæring om retting som fremsettes før avgjørelsen er rettskraftig. Beslutning om retting skal så vidt mulig treffes av den dommer som avsa avgjørelsen. Hadde retten flere medlemmer, kan formannen treffe avgjørelsen dersom det ikke er tvil om hvordan rettingen skal utføres.

(3) Beslutning om retting skal tilføyes avgjørelsen slik at det fremgår hva som er rettet. § 21-5(1) gjelder tilsvarende.

(4) At avgjørelsen rettes, eller begjæres rettet, er uten betydning for ankefristen.

§ 21-9 Tilleggsavgjørelse

(1) Er det ikke truffet avgjørelse om noe som skulle vært avgjort, kan tilleggsavgjørelse avsies dersom begjæring om dette fremsettes innen en måned. § 21-8(2) andre og tredje punktum og (3) gjelder tilsvarende.

(2) Ved begjæring om tilleggsavgjørelse stopper ankefristen. Blir tilleggsavgjørelse avsagt, løper en ny ankefrist. Blir begjæringen ikke tatt til følge, fortsetter fristen sitt løp.

§ 21-10 Omgjøring

(1) Beslutninger og saksstyrende kjennelser kan omgjøres av den rett som har avsagt dem hvis hensynet til lovens formål tilsier det, og omgjøring ikke er uforholdsmessig tyngende for en part som har innrettet seg etter avgjørelsen. Avgjørelser under saksforberedelsen er ikke bindende ved hovedforhandlingen eller annet rettsmøte hvor saken avgjøres.

(2) En kjennelse avsagt av rettsmiddelinstans i spørsmål som gjelder saksbehandlingen ved underordnet domstol, er ikke bindende ved senere avgjørelser om samme spørsmål i rettsmiddelinstansen.

(3) En avgjørelse av overordnet domstol kan bare fravikes hvis det foreligger vesentlig nye opplysninger.

(4) Retten kan foreta omgjøring av eget tiltak eller etter begjæring fra en part. Retten behandler bare en begjæring om omgjøring hvis den finner grunn til det. Avgjørelse om ikke å foreta omgjøring treffes ved beslutning også om den første avgjørelsen er en kjennelse.

IV Tvangskraft og rettskraft

§ 21-11 Fullbyrdelse

(1) Rettslige avgjørelser som pålegger noen en plikt til å foreta, unnlate eller tåle en handling, kan fullbyrdes etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven.

(2) En avgjørelse som pålegger andre enn partene plikt til å gi forklaring eller forsikring, utlevere bevis eller gjøre tjeneste som sakkyndig, kan ikke fullbyrdes før den er rettskraftig.

(3) Angripes en tvangskraftig avgjørelse med rettsmidler, kan retten på begjæring beslutte at adgangen til å fullbyrde eller håndheve avgjørelsen helt eller delvis skal utsettes til spørsmålet er avgjort. Retten kan beslutte sikkerhetsstillelse som vilkår for å gjennomføre eller utsette fullbyrdelsen.

(4) Beslutning om å utsette fullbyrdelsen etter (3) treffes av den domstol som behandler saken. Avgjørelsen kan omgjøres av overordnet domstol hvis saken bringes inn for den.

§ 21-12 Når en avgjørelse er rettskraftig

(1) En avgjørelse er rettskraftig når den ikke lenger kan angripes med ordinære rettsmidler. Tidspunktet for rettskraften bedømmes særskilt for hvert enkelt krav som behandles i samme sak.

(2) Angripes en rettskraftig avgjørelse ved rettsmidler, kan den rett som avgjørelsen bringes inn for, på begjæring beslutte at rettskraften foreløpig skal bortfalle.

§ 21-13 Hva rettskraft innebærer

(1) En rettskraftig avgjørelse er bindende for partene. Avgjørelsen er dessuten bindende for andre som på grunn av sitt forhold til parten ville være bundet av en tilsvarende avtale om tvistegjenstanden.

(2) En rettskraftig avgjørelse av et krav skal uten realitetsbehandling legges til grunn i en ny sak hvor retten tar standpunkt til samme krav.

(3) Retten skal avvise en ny sak mellom samme parter om et krav som er rettskraftig avgjort, med mindre saksøkeren på grunn av tvist om avgjørelsens bindende virkning eller andre særlige forhold likevel har søksmålsinteresse etter § 1-3.

§ 21-14 Rettskraft for utenlandske avgjørelser

(1) Rettskraftige avgjørelser av sivile krav i en fremmed stat truffet av dens domstoler eller forvaltningsmyndigheter eller ved rettsforlik eller voldgift, har rettskraft også i Norge i den utstrekning det er bestemt ved lov eller overenskomst med vedkommende stat.

(2) Rettskraftige avgjørelser av sivile krav truffet av utenlandsk domstol har rettskraft i Norge dersom domsmyndighet er vedtatt i samsvar med § 4-5 for et bestemt søksmål eller for de søksmål som springer ut av et bestemt rettsforhold.

(3) Avgjørelser som nevnt i (1) og (2) anerkjennes ikke dersom dette ville stride mot ufravikelige rettsregler eller virke støtende på rettsordenen.

22. kapittel. Forsømmelser i rettergang

§ 22-1 Mangelfull prosesshandling

(1) Har en prosesshandling mangler som kan avhjelpes, setter retten frist for retting og gir nødvendig veiledning med opplysning om følgene av at retting ikke foretas.

(2) En part som er sterkt å bebreide, gis adgang til retting bare hvis tungtveiende grunner taler for det.

(3) Rettes prosesshandlingen, regnes den som riktig fra det tidspunkt den først ble foretatt.

(4) En prosesshandling som fortsatt ikke oppfyller nødvendige vilkår for å foreta den, skal avvises eller tilbakevises med mindre mangelen skyldes forhold den annen part bør ha risikoen for.

§ 22-2 Unnlatt prosesshandling.

(1) Er en prosesshandling ikke foretatt i tide, og unnlatelsen utgjør forfall i saken etter § 22-3 eller § 22-4, kan parten ved oppfriskning etter reglene i §§ 22-8 til 22-10, tillates å foreta prosesshandlingen og fortsette saken i samme stilling som før forsømmelsen.

(2) Oppfriskning kan begjæres før retten har avsagt kjennelse om avvisning etter § 22-5 eller forfallsdom etter § 22-6, eller som rettsmiddel mot avgjørelsen etter § 22-7. Har retten grunn til å tro at unnlatelsen skyldes gyldig forfall, skal parten først gis adgang til å begjære oppfriskning.

(3) Selv om unnlatelsen ikke utgjør forfall i saken, kan retten ved kjennelse nekte prosesshandlingen foretatt hvis et rettsmøte må utsettes eller saken vil bli vesentlig forsinket. Om endringer av saken etter avsluttet saksforberedelse, gjelder § 9-10, jf. § 9-16.

§ 22-3 Fristforfall og fristforelegg

(1) Det utgjør forfall i saken at en part oversitter fristen for

  • (a)betaling av rettsgebyr og nødvendige sideutgifter etter rettsgebyrloven,

  • (b)sikkerhetsstillelse etter § 23-11,

  • (c)skriftlig tilsvar i søksmål etter § 9-3,

  • (d)anke eller andre rettsmidler, eller

  • (e)første innlegg i skriftlig ankesak etter § 11-16(5) og § 12-10(4).

(2) Har en part unnlatt å foreta en annen prosesshandling som er av vesentlig betydning for motparten eller nødvendig for forsvarlig behandling av saken, kan retten ved forelegg til parten bestemme at det vil utgjøre forfall i saken om prosesshandlingen ikke foretas innen en bestemt angitt siste frist. Skal prosesshandlingen foretas etter krav fra motparten, utstedes forelegg bare etter begjæring fra denne.

(3) Hvis plikten til å foreta prosesshandlingen blir bestridt, utstedes fristforelegg ikke før plikten er bindende fastslått.

(4) Fristforelegget forkynnes for den som har fristen og meddeles i tillegg en part som har prosessfullmektig.

§ 22-4 Møteforfall

(1) Det utgjør forfall i saken at en part ikke møter ved

  • (a)rettsmøter for sluttbehandling av saken, eller

  • (b)rettsmøte for muntlig tilsvar etter § 9-5(1).

(2) For andre rettsmøter kan retten hvis det er særlig viktig at partene deltar, beslutte at det vil utgjøre forfall i saken om de ikke møter.

(3) En part som er pålagt personlig møteplikt, har forfall selv om det møter prosessfullmektig.

(4) (1) til (3) gjelder tilsvarende hvis en part

  • (a)forlater møtet uten rettens tillatelse,

  • (b)nekter å forhandle om det som er tema for møtet,

  • (c)fratas ordet eller vises ut etter domstolloven § 133, eller

  • (d)i strid med pålegg etter § 3-2 ikke møter med prosessfullmektig.

§ 22-5 Avvisning ved forfall

(1) Har saksøkeren forfall og retten ikke gir oppfriskning, avvises saken. Skyldes utfallet annen forfallsgrunn enn § 22-3(1)(a) eller (b), kan det heller ikke reises ny sak om kravet.

(2) Avvisning ved annen forfallsgrunn enn § 22-3(1)(d), forutsetter at saksøkeren er gjort kjent med følgene.

(3) (1) og (2) gjelder tilsvarende ved forfall fra ankende part eller den som ellers har begjært rettergangsskrittet.

§ 22-6 Forfallsdom

(1) Har saksøkte forfall og retten ikke gir oppfriskning, kan saken avgjøres ved forfallsdom. Forfallsdom kan ikke avsies i saker hvor offentlige hensyn medfører at saksøktes rådighet i rettsforholdet er begrenset, jf. § 5-3.

(2) Forfallsdom avsies etter begjæring fra saksøkeren hvis denne kan gis medhold fullt ut eller i det vesentlige. Dommen skal bygge på saksøkerens påstandsgrunnlag etter § 5-2 når dette er meddelt saksøkte og ikke fremtrer som åpenbart uriktig. § 22-5(2) gjelder tilsvarende for saksøkte.

(3) Avgjørelser som avviser eller forkaster en begjæring om forfallsdom, treffes ved kjennelse.

(4) (1) til (3) gjelder tilsvarende ved forfall fra ankemotparten eller andre som kravet er rettet mot.

§ 22-7 Rettsmidler mot avgjørelser etter § 22-5 og § 22-6

(1) En avvisningskjennelse eller forfallsdom kan angripes ved begjæring om oppfriskning.

(2) Har retten samtidig forkastet en begjæring om oppfriskning, kan avgjørelsen i stedet ankes med påstand om oppfriskning etter § 22-8. Anken behandles etter reglene for anke over kjennelser.

(3) Saksomkostningsavgjørelsen kan ankes særskilt etter § 23-9(3).

§ 22-8 Vilkårene for oppfriskning

(1) Oppfriskning skal gis en part som hadde gyldig forfall etter (2), og ikke kan bebreides for å ha unnlatt å søke fristen forlenget eller rettsmøtet omberammet i tide. Er saken avgjort etter § 22-5 eller § 22-6, skal oppfriskning dessuten gis når avgjørelsen er avsagt med urette.

(2) Det er gyldig fristforfall når hindringer utenfor partens kontroll gjør det umulig eller uforholdsmessig byrdefullt å foreta prosesshandlingen i tide. Om gyldig møteforfall gjelder § 17-4.

(3) I andre tilfeller kan oppfriskning gis om det ville være urimelig å nekte parten videre behandling av saken på grunn av forsømmelsen. Ved avgjørelsen legges særlig vekt på forsømmelsens karakter, partens interesse i å foreta prosesshandlingen og hensynet til motparten.

§ 22-9 Fristen for å begjære oppfriskning

(1) Fristen for å begjære oppfriskning er én måned.

(2) Er saken avgjort etter § 22-5 eller § 22-6, løper fristen fra forkynnelsen. Det kan gis oppfriskning mot oversittelse av fristen.

(3) Er saken ikke avgjort, løper fristen fra forsømmelsen ble begått. Det kan da ikke gis oppfriskning for oversittelse av fristen.

§ 22-10 Behandlingen av begjæring om oppfriskning

(1) Begjæring om oppfriskning avgjøres av den domstol saken vil høre under om begjæringen tas til følge. Begjæringen må grunngis, og behandles for øvrig etter reglene for anke over kjennelser så langt disse passer. Samtidig må den forsømte prosesshandlingen foretas hvis dette er mulig.

(2) En kjennelse som tillater oppfriskning kan bare ankes på grunn av feil ved lovanvendelsen eller saksbehandlingen.

23. kapittel. Saksomkostninger

§ 23-1 Virkeområdet

(1) Kapitlet gjelder parters krav på erstatning for saksomkostninger i rettssaker.

(2) Reglene om parter gjelder tilsvarende for partshjelpere. Partshjelpere i § 15-8(1)(b) kan likevel bare tilkjennes erstatning hvis særlige grunner tilsier det.

(3) Erstatning etter kapitlet kan bare kreves når det er bestemt eller er avtalt.

(4) For partenes plikt til å betale utgifter til det offentlige for et rettergangsskritt, gjelder rettsgebyrloven.

§ 23-2 Saksomkostninger til part som har vunnet

(1) En part som har vunnet saken har krav på full erstatning for sine saksomkostninger fra motparten.

(2) Saken er vunnet hvis parten har fått medhold fullt ut eller i det vesentlige, eller motpartens sak er avvist eller hevet fordi den er frafalt eller ikke hører under domstolene. Gjelder saken flere krav mellom samme parter, er det samlete utfallet avgjørende.

(3) Motparten kan helt eller delvis fritas for erstatningsansvaret hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig. Det legges særlig vekt på

  • (a)om det var god grunn til å få saken prøvd fordi den var tvilsom eller først ble bevismessig avklart etter saksanlegget, eller

  • (b)om den vinnende part kan bebreides at det kom til sak eller har avslått et rimelig forlikstilbud.

§ 23-3 Saksomkostninger til part som har fått medhold av betydning

En part som uten å vinne saken etter § 23-2 har fått medhold av betydning, kan helt eller delvis tilkjennes saksomkostninger av motparten hvis tungtveiende grunner tilsier det. Det legges foruten momentene nevnt i § 23-2(3) annet punktum, særlig vekt på i hvilken grad parten har fått medhold og hvilken andel av saksomkostningene som knytter seg til denne delen av saken.

§ 23-4 Saksomkostninger uavhengig av utfallet

En part kan uavhengig av sakens utfall helt eller delvis tilkjennes saksomkostninger

  • (a)når saken er reist uten fyldestgjørende grunn, og parten snarest godtar kravet,

  • (b)når saken heves på grunn av forhold utenfor partens kontroll, og det er klart at parten ellers hadde vunnet saken, eller

  • (c)i den utstrekning omkostningene skyldes motpartens forsømmelser.

§ 23-5 Utmåling av erstatning for saksomkostninger

(1) Full erstatning for saksomkostninger skal dekke alle partens nødvendige omkostninger ved saken som ikke særlige regler gir grunnlag for å unnta. Ved vurderingen av om omkostningene har vært nødvendige, legges det vekt på om det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem. Parten kan kreve rimelig godtgjørelse for eget arbeid med saken når arbeidet har vært særlig omfattende eller ellers måtte vært utført av prosessfullmektig eller annen fagkyndig hjelper.

(2) For saker i forliksrådet gjelder § 8-13 og for saker som behandles etter reglene for småkravsprosess gjelder § 10-5.

(3) I saker som avgjøres etter muntlig forhandling, skal en part som krever saksomkostninger inngi en oppgave over kravet som skal være spesifisert slik at retten har grunnlag for å foreta utmålingen. Oppgaven skal inngis ved rettsmøtets avslutning for de poster som da er kjent, og for øvrige poster innen den frist retten fastsetter. I saker som avgjøres etter skriftlig behandling, kan retten kreve at omkostningsoppgave inngis og setter i så fall frist for dette.

(4) Retten prøver ikke poster i oppgaven som motparten har godkjent. Overveier retten å nedsette kravet uten innsigelse fra motparten, skal partene gis adgang til å uttale seg.

(5) En part som ikke har inngitt pliktig omkostningsoppgave når saken avgjøres, tilkjennes ikke saksomkostninger.

§ 23-6 Saker med flere parter på samme side

(1) Er det flere parter på samme side, avgjøres rett og plikt til saksomkostninger i forhold til motparten særskilt for hver part.

(2) Pålegges flere parter saksomkostninger, kan retten bestemme at de skal hefte felles for hele eller deler av beløpet. Det legges blant annet vekt på nærheten mellom de krav som er behandlet og motpartens muligheter for å få dekning. Retten fordeler ansvaret innbyrdes mellom parter som hefter felles dersom dette er begjært.

§ 23-7 Omkostningsansvaret for partenes representanter

(1) Ansvaret for saksomkostninger påhviler parten. Blir en sak anlagt av en sammenslutning avvist på grunn av manglende partsevne, påhviler ansvaret den som er oppgitt som lovlig stedfortreder for sammenslutningen.

(2) Krav om erstatning for saksomkostninger som gjøres gjeldende mot andre enn motparten etter regler utenfor dette kapittel, kan inndras i saken. Reises kravet for tingretten, gjelder § 15-2(3) og (4). Reises kravet for ankeinstansen, kan det nektes behandlet hvis det mer hensiktsmessig kan behandles i egen sak, eller saken vil bli vesentlig forsinket.

§ 23-8 Alminnelige regler for saksomkostningsavgjørelser

(1) Krav på saksomkostninger avgjøres for hver instans i den avgjørelsen som avslutter saken i instansen.

(2) Omkostninger ved avgjørelser av annet enn krav som er tvistegjenstand, inngår i de saksomkostninger som skal avgjøres etter (1). Ved særskilt anke over disse avgjørelsene skal omkostningene ved dem for alle instanser fastsettes særskilt av ankeinstansen.

(3) Dersom omkostningsavgjørelsen avhenger av utfallet av deler av saken som ikke er avgjort, utsettes denne til den senere avgjørelse.

§ 23-9 Overprøving av saksomkostningsavgjørelser

(1) En ankedomstol kan overprøve saksomkostningsavgjørelser av lavere domstoler i den saken som er anket. Begrensninger i ankedomstolens kompetanse gjelder også ved denne prøvingen.

(2) Ankedomstolen legger sitt resultat til grunn når den avgjør krav på saksomkostninger for lavere instanser.

(3) Overprøves ikke saksomkostningsavgjørelsen etter (1), kan den ankes særskilt etter reglene for anke over kjennelser. Ankedomstolen kan bare prøve lovanvendelsen og saksbehandlingen, samt bevisbedømmelsen så langt den utelukkende gjelder saksomkostningsavgjørelsen. Ankedomstolen kan selv treffe ny avgjørelse om omkostningene hvis den finner at saken er tilstrekkelig opplyst.

§ 23-10 Prosessfullmektigens fortrinnsrett til tilkjente saksomkostninger

I forhold til sin parts øvrige fordringshavere har prosessfullmektigen fortrinnsrett til de saksomkostninger parten tilkjennes for sitt tilgodehavende. Prosessfullmektigen kan kreve omkostningsbeløpet utbetalt direkte til seg.

§ 23-11 Sikkerhetsstillelse for saksomkostningsansvar

(1) Saksøkte kan kreve at en saksøker som ikke har bopel i Norge, stiller sikkerhet for mulig ansvar for saksomkostninger i instansen. Sikkerhet kan ikke kreves hvis det ville stride mot folkerettslig forpliktelse til å likebehandle parter bosatt i utlandet og parter bosatt i Norge, eller dersom det ville virke uforholdsmessig ut fra sakens art, partsforholdet og forholdene for øvrig.

(2) Sikkerhet etter (1) kan ikke kreves av saksøkte ved fremme av krav etter § 15-1(2), ved avledet anke etter § 11-7, eller i saker hvor offentlige hensyn medfører at partenes rådighet er begrenset.

(3) Krav om sikkerhet må fremsettes i hver instans hvor det kreves sikkerhet for omkostningene innen den første frist parten har til å uttale seg om realiteten i saken, eller hvis det ikke skal gis skriftlig tilsvar, i det første rettsmøte partene er innkalt til.

(4) Retten fastsetter størrelsen av det beløp det skal gis sikkerhet for. Tvangsfullbyrdelsesloven § 3-6 første ledd gjelder tilsvarende for hva som godtas som sikkerhet. Stilles ikke sikkerheten innen den frist som er satt, skal saken avvises, jf. § 22-5(1). Sikkerheten skal frigis hvis det ikke lenger er grunnlag for den.

(5) Avgjørelse av krav om sikkerhetsstillelse eller om frigivelse av sikkerhet treffes ved kjennelse. Anke over kjennelse som gir pålegg om sikkerhetsstillelse eller som frigir sikkerhet, har oppsettende virkning.

§ 23-11 A Sikkerhetsstillelse som vilkår for anke over dom

Mindretallet:

(1) Lagmannsretten kan på begjæring fra ankemotparten pålegge den ankende part å stille sikkerhet for mulig saksomkostningsansvar i saken. Sikkerhetsstillelse kan bare pålegges dersom lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre frem og det må antas at den ankende part vil bli ilagt saksomkostningsansvar i saken.

(2) Sikkerhetens størrelse fastsettes av lagmannsretten.

(3) Tvangsfullbyrdelsesloven § 3-6 første ledd gjelder tilsvarende for hva som godtas som sikkerhet. Beløpet kan alternativt deponeres i retten.

(4) Begjæring om sikkerhetsstillelse må senest fremsettes i anketilsvaret. En dommer som har besluttet å pålegge sikkerhetsstillelse kan ikke delta i den videre behandlingen av saken. § 23-11(4) tredje og fjerde punktum gjelder tilsvarende.

§ 23-12 Statens ansvar for partenes saksomkostninger

(1) En part som er påført saksomkostninger på grunn av feil ved rettens behandling av saken, kan kreve tapet erstattet av staten dersom feilen

  • (a)ubetinget skal tillegges virkning etter § 11-21(2)(b) eller (c), eller (d) fordi parten ikke var lovlig innkalt, eller

  • (b)skyldes et klart uforsvarlig forhold fra rettens side.

(2) Er partens saksomkostninger påført ved at feilen har fått virkning for en avgjørelse i saken, må også vilkårene i domstolloven § 200 tredje ledd være oppfylt.

(3) Krav om erstatning etter (1) må fremsettes innen tre måneder etter at saken er rettskraftig avgjort. Er det avsagt dom i straffesak etter domstolloven § 200 tredje ledd (d) løper fristen fra dommen er rettskraftig. Det kan begjæres oppfriskning etter kapittel 22 ved oversittelse av fristen. Staten ved Domstoladministrasjonen er motpart.

(4) Kravet fremsettes til den domstol som har saken til behandling eller som traff avgjørelsen i siste instans. Hvis dette er Høyesterett, kan avgjørelsen overlates til Høyesteretts ankeutvalg. Gjelder erstatningskravet feil begått av tingretten, kan Høyesterett eller ankeutvalget bestemme at kravet i stedet skal avgjøres av lagmannsretten.

(5) For behandlingen av kravet gjelder reglene om anke over kjennelser tilsvarende så langt de passer. Fremmes kravet mens saken verserer, kan det forenes med denne hvis det er hensiktsmessig.

Sjette del - Bevis 24. kapittel. Alminnelige regler om bevis

§ 24-1 Virkeområdet for bevisreglene

Reglene om bevis gjelder det faktiske avgjørelsesgrunnlaget i saken.

§ 24-2 Bevisvurderingen

(1) Retten fastsetter ved en fri bevisvurdering det saksforhold avgjørelsen skal bygges på.

(2) Bevisvurderingen baseres på det som fremkommer om de faktiske forhold i det som skal utgjøre grunnlaget for avgjørelsen. De bevis som føres, er felles for alle parter i saken eller i saker forent til felles behandling.

(3) I bevisvurderingen kan retten, uten at det er forhandlet om det, trekke inn faktiske forhold som er erkjent av en part, vitterlige kjensgjerninger og den viten og det erfaringsgrunnlag retten har generelt og på vedkommende fagområde. Hvis slik kunnskap kan være usikker eller omtvistet, gjelder § 5-1(3).

§ 24-3 Rett og plikt til bevisføring

(1) Partene har rett til å føre de bevis de ønsker. Retten til bevisføring er likevel begrenset ved bevisforbud og bevisfritak i kapittel 25 og andre bevisregler i loven.

(2) I saker hvor offentlige hensyn medfører begrensninger i partenes rådighet, jf. § 5-3, har retten plikt til å sørge for at bevisføringen gir et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag. I andre saker kan retten sørge for bevisføring med mindre partene motsetter seg dette.

§ 24-4 Partenes sannhets- og opplysningsplikt

(1) Partene skal sørge for at saken blir riktig og fullstendig opplyst. De skal gi de redegjørelser og tilby de bevis som er nødvendig for å oppfylle plikten, og har plikt til å gi forklaringer og bevistilgang i henhold til § 24-5.

(2) En part skal også opplyse om viktige bevis som parten ikke har grunn til å regne med at den annen part er kjent med. Dette gjelder uansett om beviset er til støtte for parten selv eller den annen part.

§ 24-5 Allmenn vitne- og bevisplikt

Enhver plikter å gi forklaring om faktiske forhold og gi tilgang til gjenstander mv. som kan utgjøre bevis i en rettssak, med de begrensninger som følger av bevisforbud og bevisfritak i kapittel 25 og andre bevisregler i loven.

§ 24-6 Bevistilbud

(1) Partene opplyser i bevistilbud til retten hvilke bevis de vil føre.

(2) Parten skal angi hva beviset skal godtgjøre, og skal kort redegjøre for viktig informasjon som vil bli gitt ved beviset, så langt parten ikke kan regne med at motparten er kjent med denne.

§ 24-7 Alminnelige begrensninger i retten til å føre bevis

(1) Partene kan bare føre bevis om faktiske forhold som kan være av betydning for den avgjørelse som skal treffes.

(2) Retten kan nekte ført bevis som

  • (a)ikke er klarlagt som bestemt i § 24-6(2),

  • (b)ikke er egnet til å styrke avgjørelsesgrunnlaget nevneverdig, eller

  • (c)retten finner det nødvendig å føre på annen måte.

§ 24-8 Begrensning ut fra proporsjonalitet

(1) Det skal være et rimelig forhold mellom den betydning tvisten har og omfanget av bevisføringen. Er det varslet bevisføring av et omfang som går ut over dette, kan retten begrense bevisføringen for å oppnå lovens formål etter § 1-1, og innenfor rammen av de begrensninger som følger av formålet.

(2) Hvis bevisføringen kan begrenses på ulike måter, har parten valget mellom disse.

§ 24-9 Bevisføringen hvor saken behandles muntlig

I saker som behandles muntlig, skal bevisene føres umiddelbart for den dømmende rett med de unntak som følger av §§ 24-10 til 24-12, og andre bevisregler. For bevisføringen i saker som behandles muntlig i Høyesterett, gjelder § 12-11(1).

§ 24-10 Fjernavhør

(1) Parter, vitner og sakkyndige kan avhøres for den dømmende rett ved fjernavhør dersom direkte avhør ikke lar seg gjennomføre, eller er spesielt byrdefullt eller kostnadskrevende. Fjernavhør bør ikke foretas om forklaringen kan være særlig viktig, eller hvor andre forhold gjør det betenkelig. Hvor omkostningene eller ulempene med forklaring direkte for den dømmende rett er store i forhold til den betydning tvisten har for partene, kan fjernavhør alltid foretas. Sakkyndige som har gitt skriftlig redegjørelse til retten, kan alltid avhøres ved fjernavhør med mindre særlige forhold gjør det betenkelig.

(2) Fjernavhør foretas ved bildeavhør. Er utstyr for bildeavhør ikke tilgjengelig, kan lydavhør brukes hvis vilkårene etter (1) likevel er oppfylt. Retten bestemmer hvor avhøret skal foretas. Domstoladministrasjonen kan gi nærmere regler om fjernavhør.

§ 24-11 Bevisopptak

(1) Til bruk for avgjørelsen i saker som behandles muntlig, kan det ved bevisopptak etter regler i kapittel 30 foretas rettslig avhør av parter, vitner og sakkyndige og undersøkelse av realbevis dersom

  • (a)det må antas at beviset vil bli sikrere enn om det skal føres for den dømmende rett, og det ikke vil påløpe uforholdsmessige meromkostninger,

  • (b)det er en nærliggende risiko for at beviset ikke vil kunne føres for den dømmende rett, eller

  • (c)føring av beviset for den dømmende rett vil medføre omkostninger eller ulemper som ikke står i et rimelig forhold til bevisets eller sakens betydning.

(2) Bevisopptak etter (1) kan føres ved den muntlige forhandling hvis partene har hatt muligheter for å ivareta sine interesser eller vilkårene i § 24-12 er oppfylt. Bevis som på annet grunnlag er opptatt eller sikret i samme sak, kan føres hvis ingen av partene har krevd beviset ført direkte for den dømmende rett, eller hvis vilkårene i § 24-12 er oppfylt.

§ 24-12 Skriftlige forklaringer som bevis

(1) Skriftlig erklæring i saken fra sakkyndig etter § 28-5 kan føres som bevis.

(2) Skriftlig forklaring i saken fra andre kan føres som bevis hvis partene er enige om det, eller hvis de gis adgang til å avhøre den som har gitt forklaringen, og det ikke er betenkelig av hensyn til sakens opplysning å bruke den. Beviset føres ikke før det er klart at vedkommende møter. Hvis det er umulig å avhøre den som har gitt forklaringen, kan den føres som bevis hvis det ikke strider mot lovens formål etter § 1-1.

§ 24-13 Bevisføringen i saker som behandles skriftlig

(1) I saker som behandles skriftlig, føres bevisene ved dokumentasjon i henhold til § 29-2.

(2) Til bruk ved avgjørelsen kan det ved bevisopptak foretas avhør av parter, vitner og sakkyndige og undersøkelse av realbevis, som ikke kan føres for den dømmende rett. Skriftlige forklaringer kan brukes etter reglene i § 24-12.

25. kapittel. Bevisforbud og bevisfritak

§ 25-1 Bevisforbud om opplysninger av betydning for rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat

(1) Det kan ikke føres bevis om noe som holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forholdet til fremmed stat.

(2) Kongen kan samtykke i at beviset føres. Hvis samtykket ikke bestemmer noe annet, skal retten gi pålegg om taushetsplikt. Muntlig forhandling om beviset skjer da for lukkete dører.

§ 25-2 Bevisforbud om drøftelser i regjeringskonferanser

Det kan ikke føres bevis om drøftelser i regjeringskonferanser.

§ 25-3 Bevisforbud om opplysninger undergitt lovbestemt taushetsplikt

(1) Det kan ikke føres bevis når dette vil krenke lovbestemt taushetsplikt for den som har opplysningene som følge av arbeid for stat eller kommune, postoperatør eller tilbyder av tilgang til telenett eller teletjeneste eller teleinstallatør.

(2) Departementet kan samtykke i at beviset føres. Samtykke kan bare nektes når det vil kunne utsette staten eller allmenne interesser for skade, eller virke urimelig overfor den som har krav på hemmelighold, at opplysningene røpes.

(3) Etter en avveining av hensynet til taushetsplikten og hensynet til sakens opplysning, kan retten ved kjennelse bestemme at beviset skal føres selv om samtykke er nektet, eller at beviset ikke skal mottas selv om departementet har samtykket. Departementet skal gis anledning til å redegjøre for sitt standpunkt før retten treffer avgjørelse. Redegjørelsen meddeles partene.

(4) Dersom bevis etter (1) føres med samtykke, og samtykket ikke bestemmer noe annet, skal retten gi pålegg om taushetsplikt. Muntlig forhandling om beviset skjer da for lukkete dører. Det samme gjelder hvor retten etter (3) bestemmer at beviset skal føres til tross for at samtykke er nektet.

§ 25-4 Bevisforbud om rettsforhandlinger og rettsavgjørelser

(1) Det kan ikke føres bevis om innholdet av forhandlinger eller forklaringer som en domstol med hjemmel i lov har pålagt de tilstedeværende taushet om.

(2) Den som har krav på hemmelighold, kan samtykke i at beviset føres. Med mindre annet er bestemt, skal retten gi pålegg om taushetsplikt. Muntlig forhandling om beviset skjer da for lukkete dører.

(3) Det kan ikke føres bevis med opplysninger fra dommere og lagrettemedlemmer om grunnlaget for avgjørelser de har truffet.

(4) For bevis om noe som er kommet frem under utenrettslig mekling eller rettsmekling gjelder § 6-7(6) og § 7-6.

§ 25-5 Bevisforbud og bevisfritak for betroelser til særlige yrkesutøvere

(1) Det kan ikke føres bevis om noe som er betrodd prester i statskirken, prester eller forstandere i registrerte trossamfunn, advokater, forsvarere i straffesaker, meklingsmenn i ekteskapssaker, leger, psykologer, apotekere, jordmødre eller sykepleiere i deres stilling.

(2) Den som har krav på hemmelighold etter (1), kan samtykke i at beviset føres. Hvis samtykket ikke bestemmer noe annet, skal retten gi pålegg om taushetsplikt. Muntlig forhandling om beviset skjer da for lukkete dører.

(3) Retten kan frita en part eller et vitne fra å gi tilgang til bevis om noe som er betrodd under sjelesorg, sosialt hjelpearbeid, medisinsk behandling, rettshjelp etter domstolloven § 218 annet ledd eller liknende virksomhet, selv om forholdet ikke omfattes av (1). (2) tredje punktum får tilsvarende anvendelse.

§ 25-6 Bevisforbud om vandel og troverdighet

(1) Det kan ikke føres bevis om en parts eller et vitnes vandel, seksuelle atferd eller alminnelige troverdighet. Retten kan likevel tillate bevisføring som er av vesentlig betydning for avgjørelsen, og bestemmer hvordan og i hvilken utstrekning dette kan skje.

(2) Spørsmål om parten eller vitnet har vært straffet, skal som regel stilles og besvares skriftlig. Samme fremgangsmåte kan brukes ved andre spørsmål om partens eller vitnets person eller privatliv.

(3) Skriftlige erklæringer om en part eller et vitnes gode navn eller rykte kan ikke brukes.

(4) Det kan ikke føres bevis om en parts eller et vitnes troverdighet, hvor beviset er grunnet på testing av fysiologiske reaksjoner.

§ 25-7 Forbud mot bevis fremskaffet på utilbørlig måte

Retten kan i særlige tilfeller nekte bevis som er skaffet til veie på utilbørlig måte dersom føring av det vil medføre en krenkelse av tungtveiende personvern- eller rettssikkerhetshensyn.

§ 25-8 Bevisfritak for nærstående for opplysninger meddelt av parten

(1) Partens nåværende og tidligere ektefelle eller samboer, slektninger i rett opp- eller nedstigende linje og søsken kan nekte å gi tilgang til bevis om det som er meddelt dem av parten.

(2) Retten kan frita en parts forlovede, fosterforeldre, fosterbarn og fostersøsken for bevisplikt om forhold som nevnt i (1).

(3) Når forklaring gis med samtykke, skal retten gi pålegg om taushetsplikt hvis ikke samtykket bestemmer noe annet. Muntlig forhandling om beviset skjer for lukkete dører. Retten kan bestemme det samme hvor det ikke er gitt fritak for forklaringer omfattet av (2).

§ 25-9 Bevisfritak for belastende personopplysninger

(1) Part eller vitne kan nekte å gi tilgang til bevis som kan medføre straff eller vesentlig tap av sosialt omdømme for vedkommende selv eller

  • (a)slektning nevnt i § 25-8(1) og dennes ektefelle eller samboer,

  • (b) nåværende og tidligere ektefelle eller samboer og dennes slektninger i rett opp- og nedstigende linje samt søsken, eller

  • (c)person som er gift eller samboer med noen som er omfattet av (b).

(2) Retten skal frita for å gi tilgang til bevis ved fare for vesentlig velferdstap av annen art for parten eller vitnet eller noen av hans nærmeste etter (1), når det ut fra en vurdering av sakens art, forklaringens betydning for sakens opplysning og forholdene ellers ville være urimelig å pålegge parten eller vitnet å gi tilgang til beviset.

(3) Retten kan frita for plikt til å gi tilgang til bevis som berører vedkommendes forlovede, fosterforeldre, fosterbarn og fostersøsken som nevnt i (1) og (2).

(4) § 25-8(3) gjelder tilsvarende.

§ 25-10 Bevisfritak for drifts- eller forretningshemmeligheter

(1) Part eller vitne kan nekte å gi tilgang til bevis som ikke kan gjøres tilgjengelig uten å røpe en forretnings- eller driftshemmelighet. Retten kan likevel gi pålegg om at beviset skal gjøres tilgjengelig når den etter en avveining finner det påkrevd.

(2) Part eller vitne som gir opplysninger etter (1), kan kreve at opplysningene skal gis under pålegg om taushetsplikt, og at muntlige forhandlinger om beviset skjer for lukkete dører.

§ 25-11 Bevisfritak for massemedia – kildevern

(1) Redaktøren av et trykt skrift kan nekte å gi tilgang til bevis om hvem som er forfatter til en artikkel eller melding i skriftet eller hjemmelsmann for opplysninger i det. Det samme gjelder bevis om hvem som er hjemmelsmann for andre opplysninger som er betrodd redaktøren til bruk i hans virksomhet. Samme rett som redaktøren har andre som har fått kjennskap til forfatteren eller hjemmelsmannen gjennom sitt arbeid for vedkommende forlag, redaksjon, pressebyrå eller trykkeri.

(2) Når vektige samfunnsinteresser tilsier at opplysning etter (1) gis, og det er av vesentlig betydning for sakens oppklaring, kan retten etter en samlet vurdering likevel gi pålegg om at beviset skal fremlegges eller at navnet skal opplyses. Retten kan da bestemme at opplysningene skal gis under pålegg om taushetsplikt og, ved muntlig forhandling, for lukkete dører. Dersom forfatteren eller hjemmelsmannen har avdekket forhold som det var av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent, kan slikt pålegg bare gis når det finnes særlig påkrevd at navnet gjøres kjent.

(3) For medarbeider i kringkasting, og i annen medievirksomhet som i hovedtrekk har samme formål som aviser og kringkasting, gjelder (1) og (2) tilsvarende.

26. kapittel. Parters møte- og forklaringsplikt

§ 26-1 Parters møteplikt

(1) En part som ikke har gyldig forfall, har plikt til å møte personlig i rettsmøte parten innkalles til etter nærmere regler i § 17-2 og § 17-4(1). Personlig møteplikt pålegges på begjæring fra en annen part, eller dersom retten finner det nødvendig at parten deltar. Retten kan frita en part for å møte etter begjæring hvis vilkårene for fjernavhør er til stede, eller retten ikke finner tilstrekkelig grunn til at parten er til stede.

(2) Parten har plikt til å være til stede under hele rettsmøtet med mindre retten fritar ham. Retten kan bestemme at en part som er fritatt for å møte, skal holde seg tilgjengelig for kontakt i den tiden rettsmøtet pågår.

(3) Innkalles en part som er undergitt frihetsberøvelse i institusjon, gjelder § 27-2 tilsvarende.

(4) I saker hvor retten etter § 24-3(2) har plikt til å sørge for et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag, kan den bestemme at en part som uteblir uten gyldig forfall, eller som møter beruset, skal pågripes eller fengsles i samsvar med § 27-5.

§ 26-2 Partsavhør

(1) En part plikter personlig å avgi partsforklaring hvis en annen part eller retten krever det. Forklaringen skal gis direkte for retten om parten er til stede i rettsmøtet. Ellers gis forklaringen ved fjernavhør etter § 24-10 eller ved bevisopptak etter § 24-11.

(2) En part avhøres først av sin prosessfullmektig, så av andre parter, og deretter av retten. En part som ikke har prosessfullmektig, avhøres først av retten. Retten kan endre rekkefølgen om det er hensiktsmessig. For øvrig gjelder reglene om vitneavhør i §§ 27-4, 27-7, 27-8, 27-9(2) til (5), 27-10 og 27-11 tilsvarende for partsavhør.

(3) Når parter forklarer seg om krav de ikke har partsstilling for, får reglene om vitner anvendelse.

27. kapittel. Vitnebevis

§ 27-1 Vitneplikt

(1) Enhver som kan ha noe å forklare av betydning for det faktiske avgjørelsesgrunnlaget i saken, har plikt til å møte som vitne i rettsmøte etter innkalling i henhold til § 17-3.

(2) Vitneplikten gjelder personer som bor eller oppholder seg i Norge, og som ikke har gyldig forfall etter § 17-4(1). For personer som er bosatt eller oppholder seg i de andre nordiske land, gjelder lov 21. mars 1975 om nordisk vitneplikt. Om vitneplikten for barn, sinnslidende og psykisk utviklingshemmete, gjelder § 27-10 og § 27-11.

(3) Om vitnet skal innkalles til å avgi forklaring direkte for den dømmende rett, ved fjernavhør eller ved bevisopptak, bestemmes etter reglene i §§ 24-10 og § 24-11.

§ 27-2 Møteplikt for vitner som er berøvet friheten

Hvis vitnet er undergitt frihetsberøvelse i institusjon, plikter institusjonen når den underrettes om innkallingen, å sørge for at vitnet om mulig får avgitt forklaring. Dersom forklaringen må avgis på annen måte enn forutsatt i innkallingen, gis retten straks melding om dette.

§ 27-3 Møteplikt for vitner ved bevisforbud og bevisfritak

(1) Vitne som bare skal forklare seg om spørsmål som etter det som er oppgitt ikke kan besvares uten samtykke eller pålegg fra retten, bør som regel ikke kalles inn så lenge samtykke ikke er gitt, eller det ikke er grunn til å anta at vitnet kan bli pålagt å forklare seg.

(2) Innkalles vitne som har rett til å nekte å gi forklaring om det forhold det skal spørres om, kan det i vitnestevningen tilføyes at fremmøte er unødvendig dersom vitnet er bestemt på å nekte å forklare seg. Melder vitnet tidsnok før rettsmøtet at det vil nekte å gi forklaring, skal stevningen tilbakekalles om nektelsen finnes begrunnet.

§ 27-4 Plikt til å forberede forklaringen og ta med bevis

(1) Retten kan pålegge et vitne å ta med dokumenter og andre bevis som det plikter å legge frem.

(2) Vitnet plikter etter anmodning å friske opp sitt kjennskap til saken, blant annet ved å undersøke eller gjennomgå bevis vitnet har tilgang til, som regnskap, møtereferater mv., og om nødvendig gjøre notater eller ta med gjenstander til retten.

§ 27-5 Vitner som uteblir eller møter beruset

Retten kan bestemme at vitne som uteblir uten gyldig forfall, skal avhentes til samme eller et senere rettsmøte, og at vitne som møter beruset, kan holdes i fengslig forvaring til det blir edru.

§ 27-6 Enkeltvis avhør – retten til å følge forhandlingene

(1) Vitnene avhøres enkeltvis og skal ikke følge forhandlingene før de er avhørt med mindre begge parter samtykker, og retten finner det ubetenkelig. Vitner kan stilles mot hverandre når deres forklaringer gir grunn til det.

(2) Vitne som i vesentlig grad har bistått en part i det forhold saken gjelder, tillates i alminnelighet å følge hele forhandlingene når parten begjærer det. For sakkyndige vitner gjelder § 28-6(2).

§ 27-7 Påbud om å forlate rettssalen under vitneforklaring

Retten kan unntaksvis beslutte at en part eller andre personer skal forlate rettssalen mens et vitne avhøres, når det er særlig grunn til å frykte at vitnet ellers ikke vil gi en uforbeholden forklaring. Retten skal sørge for at spørsmål parten måtte ha til vitnet blir stilt. Etter avhøret skal retten gjøre en utelukket part kjent med forklaringen.

§ 27-8 Innledning til vitneavhør

(1) Retten spør vitnet om navn, fødselsår og -dag, stilling, bopel og forhold til partene. I stedet for bopel kan vitnet oppgi arbeidssted. Vitnet kan pålegges å oppgi sin bopel til retten hvis det er nødvendig. Vitnet spørres om andre omstendigheter av mulig betydning for vurderingen av forklaringen, hvis retten finner grunn til det.

(2) Antar retten at vitnet etter regler om bevisforbud eller bevisfritak vil ha begrenset forklaringsplikt i saken, gjøres vitnet oppmerksom på dette. Vitne som påstår at det ikke har rett eller plikt til å gi forklaring, må gjøre grunnen sannsynlig. I mangel av annet bevis er det nok at vitnet bekrefter den med forsikring.

(3) Før forklaring gis, skal retten formane vitnet til å forklare seg sannferdig og fullstendig, og gjøre klart for vitnet det ansvar som følger med falsk forklaring og forsikring. Retten spør deretter vitnet: «Forsikrer du at du vil forklare den rene og fulle sannhet og ikke legge skjul på noe?» Til dette svarer vitnet stående: «Det forsikrer jeg på ære og samvittighet.»

§ 27-9 Gjennomføring av vitneavhør

(1) Vitnet avhøres først av parten som har innkalt det, så av andre parter og deretter av retten. Retten starter avhøret av vitner den har innkalt av eget tiltak, men kan overlate dette til partene. Når en part krever det, skal retten avhøre vitnene for ham.

(2) Vitnet skal forklare seg muntlig. Vitnet bør normalt gi en sammenhengende forklaring om hele eller bestemte deler av saksforholdet, før mer detaljerte spørsmål stilles.

(3) Notater kan brukes til støtte for hukommelsen. Vitnet må opplyse når, av hvem og til hvilket formål notatet er gjort. I forklaringen kan vitnet vise til skriftlig forklaring som er fremlagt etter § 24-12, men skal svare på spørsmål fra partene og retten i tillegg.

(4) Retten skal påse at avhøret skjer på en måte som er egnet til å få frem en klar og sannferdig forklaring, og som tar hensyn til vitnet. Spørsmål som ved innhold eller form innbyr til svar i en bestemt retning, må ikke stilles, når det ikke skjer for å prøve påliteligheten av opplysninger som vitnet tidligere har gitt, eller andre særlige grunner gjør det forsvarlig. Spørsmål som ikke angår saken, skal avvises.

(5) Retten skal overta avhøret dersom det foregår på en utilfredsstillende måte eller andre grunner taler for det.

§ 27-10 Barn som vitner

(1) Begjæres barn under 12 år avhørt som vitne, avgjør retten etter en avveining av hensynet til barnet og sakens opplysning om avhør skal foretas. Barnet innkalles bare når det er grunn til å tro at det kan avhøres.

(2) Er vitnet et barn under 16 år, bestemmer retten hvordan avhøret skal gjennomføres under hensyn til barnets interesser og til en forsvarlig opplysning av saken. Forsikring avgis ikke.

(3) Barnets verge eller en annen foresatt gis mulighet for å være til stede under avhøret hvis ikke særlige grunner taler mot det.

§ 27-11 Alvorlig sinnslidende og psykisk utviklingshemmete som vitner

For avhør av vitne som er alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet i betydelig grad, gjelder § 27-10(1) til (3) tilsvarende.

28. kapittel. Sakkyndigbevis

§ 28-1 Sakkyndigbevis

Sakkyndigbevis er en fagkyndig vurdering av faktiske forhold i saken.

§ 28-2 Vilkårene for å oppnevne sakkyndig

(1) Retten kan oppnevne sakkyndig etter begjæring fra en part eller av eget tiltak etter § 24-3(2), når det er nødvendig for å få et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag.

(2) Når saken for en part kan få betydning ut over den konkrete avgjørelsen, og parten av den grunn vil føre sakkyndige vitner, kan retten oppnevne sakkyndige om det er nødvendig for å sikre balanse mellom partene i bevisføringen.

§ 28-3 Antall sakkyndige. Valget av sakkyndig. Sakkyndige utvalg

(1) Det oppnevnes én sakkyndig. Hvis det ikke fører til uforholdsmessige omkostninger eller forsinkelser, kan det oppnevnes mer enn én sakkyndig dersom karakteren av sakkyndigspørsmålene, sakens betydning eller andre forhold tilsier det. Retten kan oppnevne nye sakkyndige ved siden av tidligere oppnevnte.

(2) Som sakkyndige velges personer som har den nødvendige kyndighet og erfaring. Hvor det er opprettet faste utvalg av sakkyndige, tas de sakkyndige fra disse, med mindre retten finner det ønskelig å oppnevne sakkyndige utenfor utvalgene. En sakkyndig som begjæres oppnevnt av begge parter og er villig, oppnevnes hvis ikke særlige grunner taler mot det.

(3) En som ville vært inhabil som dommer i saken, skal ikke oppnevnes som sakkyndig. Også ellers bør det unngås å oppnevne sakkyndig hvor tilknytning til partene, andre sakkyndige eller andre forhold gjør at det kan reises tvil om deres uavhengighet eller upartiskhet. Det utelukker ikke oppnevnelse at vedkommende har vært sakkyndig i lavere instans.

(4) Domstoladministrasjonen kan opprette utvalg av sakkyndige for bestemte sakstyper og utvalg for å evaluere sakkyndigerklæringer på bestemte fagfelt.

§ 28-4 Mandat. Instrukser

Retten fastsetter hva den sakkyndige skal utrede, og gir de nødvendige instrukser. Retten kan pålegge partene å utarbeide forslag til mandat for de sakkyndige.

§ 28-5 Sakkyndigerklæringen. Muntlig forklaring

(1) Den sakkyndige skal avgi en skriftlig erklæring, hvis ikke retten har bestemt noe annet. Flere sakkyndige kan avgi felles erklæring. Retten kan bestemme at den sakkyndige skal avgi en tilleggserklæring.

(2) Den sakkyndige har plikt til å møte for å avgi forklaring i rettsmøte etter innkalling fra retten i henhold til § 17-3(4). Den sakkyndige innkalles hvis hensynet til utføringen av oppdraget eller sakens opplysning ellers tilsier det. Retten skal som regel etterkomme begjæring fra en part om dette. Om den sakkyndige skal innkalles til å avgi forklaring direkte for den dømmende rett, ved fjernavhør eller ved bevisopptak, bestemmes etter reglene i § 24-10 og § 24-11.

(3) Den sakkyndige kan følge forhandlingene, kan rådføre seg med andre sakkyndige, og skal tillates å stille spørsmål til parter, vitner og andre sakkyndige når det er nødvendig for å utføre oppdraget som sakkyndig.

(4) Før den sakkyndige gir forklaring i retten, skal han bekrefte med forsikring på ære og samvittighet at oppdraget som sakkyndig er utført og vil bli fullført samvittighetsfullt og etter beste overbevisning. Avhøret skjer for øvrig etter reglene for vitner.

§ 28-6 Sakkyndige vitner

(1) En part kan føre vitner som sakkyndigbevis.

(2) Et sakkyndig vitne kan følge hele forhandlingene og kan tillates å stille spørsmål til parter, vitner og sakkyndige. Avhøret skjer for øvrig etter reglene for vanlige vitner.

29. kapittel: Realbevis

§ 29-1 Realbevis

Realbevis er personer og gjenstander (fast eiendom, løsøre, dokumenter, elektronisk lagret materiale mv.) hvor personen eller gjenstanden, eller dens egenskaper, tilstand eller innhold inneholder informasjon som kan ha betydning for det faktiske avgjørelsesgrunnlaget i saken.

§ 29-2 Føring av dokumentbevis

Dokumentbevis føres ved at beviset gjennomgås, og det som er viktig påpekes. Gjennomgangen skal ikke være mer omstendelig enn behovet for forsvarlig bevisføring tilsier.

§ 29-3 Føring av andre realbevis

Andre realbevis føres ved at den dømmende rett selv undersøker dem eller lar dem undersøke etter reglene i kapittel 30.

§ 29-4 Personer som bevis

Personer plikter å stille seg til rådighet for undersøkelse i den utstrekning dette kan gjennomføres uten uforholdsmessig belastning og ikke er krenkende.

§ 29-5 Gjenstander som bevis

(1) Enhver har plikt til å stille til rådighet som bevis gjenstander vedkommende har hånd om eller kan skaffe til veie.

(2) For å gjennomføre plikten etter (1), kan partene og andre pålegges å svare på spørsmål om de kjenner til bevisgjenstander og foreta nødvendige undersøkelser i den forbindelse. De kan også pålegges å utarbeide sammenstillinger, utdrag eller annen bearbeidelse av opplysninger som kan hentes ut av bevisgjenstander.

(3) Retten kan nekte bevistilgang etter (1) eller (2) hvis dette vil medføre omkostninger som ikke står i rimelig forhold til tvisten og den mulige verdien av beviset, eller som parten har tilnærmet samme mulighet for tilgang til selv. Retten kan sette som vilkår at den som har begjært bevistilgang, forskutterer utgiftene.

§ 29-6 Utformingen av begjæring om bevistilgang

(1) En begjæring om tilgang til eller spørsmål om realbevis skal spesifiseres slik at det er klart hvilke bevisgjenstander kravet gjelder.

(2) Retten kan lempe på kravet til spesifikasjon dersom dette er uforholdsmessig vanskelig å etterkomme, og det er en nærliggende mulighet for at kravet kan gi tilgang til bevis.

§ 29-7 Tvist om bevistilgang

(1) Ved tvist om tilgang til bevisgjenstander, kan retten kreve gjenstanden fremlagt til avgjørelse av om den utgjør bevis.

(2) Imøtegås begjæringen om bevistilgang med at det foreligger bevisforbud eller bevisfritak, kan bevisgjenstanden ikke fremlegges med mindre retten i kraft av særlig lovbestemmelse kan bestemme at beviset likevel skal føres. Er bare deler av bevisgjenstanden underlagt bevisforbud eller bevisfritak, skal om mulig det øvrige fremlegges. § 27-8(2) annet og tredje punktum gjelder tilsvarende.

(3) Retten treffer i nødvendig utstrekning nærmere bestemmelser om måten beviset skal gjøres tilgjengelig på, hvordan det skal oppbevares og andre forhold av betydning for føringen av beviset. Beviset gjøres ikke kjent før tvisten om bevistilgang er bindende avgjort.

§ 29-8 Tvangsfullbyrdelse

(1) Hvis en som ikke er part, nekter å etterkomme rettskraftig kjennelse om tilgang til bevis, kan retten treffe avgjørelse om at kjennelsen skal tvangsfullbyrdes.

(2) Det samme gjelder i forhold til en part i saker hvor retten har plikt til å sørge for et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag, jf. § 24-3(2).

30. kapittel. Bevisopptak i rettssak

§ 30-1 Vilkår for bevisopptak

(1) Bevisopptak med rettslig avhør av parter, vitner og sakkyndige og undersøkelse av realbevis til bruk for avgjørelsen, kan foretas når det følger av § 24-11(1) i saker som behandles muntlig, og av § 24-13 i saker som behandles skriftlig.

(2) Til bruk under saksforberedelsen kan bevisopptak foretas hvis det er særlig viktig å få tilgang til beviset på dette trinnet.

§ 30-2 Begjæring om bevisopptak. Rettens avgjørelse

(1) Retten som har saken, kan beslutte bevisopptak foretatt etter begjæring fra en part, eller av eget tiltak i saker hvor retten etter § 24-3(2) har plikt til å sørge for et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag.

(2) Viser det seg å være behov for bevisopptak, må begjæring om dette fremsettes snarest mulig under saksforberedelsen. Begjæringen skal begrunnes og bevistilbudet klarlegges i henhold til § 24-6(2). Er begjæringen fremsatt for sent, kan retten nekte bevisopptaket foretatt etter § 22-2(3).

(3) Bevisopptaket kan foretas av den rett som har saken, eller av en annen domstol ved rettsanmodning etter domstolloven §§ 44 til 51. Skal bevisopptaket foretas ved annen domstol, skal rettsanmodningen gi nødvendige opplysninger om saken og det som skal klarlegges.

(4) Hvis sakkyndighet er nødvendig for å utføre en bevisundersøkelse, kan retten oppnevne sakkyndig etter § 28-2 og overlate undersøkelsen til denne.

§ 30-3 Gjennomføringen av bevisopptak

(1) Bevisopptaket gjennomføres i samsvar med de alminnelige reglene for bevismidlet så langt de passer.

(2) Partene varsles til rettslig avhør og rettslig bevisundersøkelse, jf. § 17-2(1). Bevisopptaket kan foretas selv om partene uteblir. En part som ikke var varslet eller hadde gyldig forfall, kan kreve nytt bevisopptak. Til bevisundersøkelse ved sakkyndig skal partene varsles og gis anledning til å ivareta sine interesser så langt det lar seg forene med oppdraget.

(3) Innsigelser om forklaringsplikt, plikt til å gi tilgang til realbevis og andre tvister i tilknytning til bevisopptaket avgjøres så vidt mulig av retten som har saken. Vil det i så fall oppstå uforholdsmessig forsinkelse eller annen ulempe, kan avgjørelsen treffes av bevisopptaksretten.

(4) Den rett som har saken, kan bringe avgjørelser truffet av bevisopptaksretten inn for sin overordnete domstol. Er det en overordnet domstol som har saken, kan den omgjøre avgjørelser etter første punktum.

(5) Er det mangler ved bevisopptaket, kan partene kreve at den rett som har saken, retter disse, om nødvendig ved nytt bevisopptak. Retten kan av eget tiltak rette manglene.

§ 30-4 Direkte avhør og fjernavhør

Bevisopptak som er besluttet i medhold av § 24-11(1)(a), gjennomføres som direkte avhør ved den rett som foretar bevisopptaket. I andre tilfelle kan bevisopptak gjennomføres ved direkte avhør eller ved fjernavhør etter § 24-10.

§ 30-5 Utføring av bevisundersøkelse

(1) Den som foretar bevisundersøkelsen skal utføre de tiltak som er nødvendige for å oppnå formålet med undersøkelsen.

(2) Forklaringer fra parter eller vitner kan innhentes. I så fall gjelder § 30-4 annet punktum tilsvarende. Retten kan beslutte at opplysninger til bruk for undersøkelsen, skal innhentes ved rettslig avhør etter § 30-4.

(3) Hvis det er hensiktsmessig og kan gjennomføres uten vesentlig ulempe eller omkostning, kan undersøkelsen utvides til å gjelde andre forhold enn det som er gjenstand for undersøkelse.

§ 30-6 Redegjørelse for undersøkelsen

(1) Den som har foretatt undersøkelsen, skal skriftlig eller på annen hensiktsmessig måte gi en redegjørelse for undersøkelsen og det som fremkom ved den. Det skal redegjøres for forklaringer som er innhentet.

(2) Retten kan innhente ytterligere opplysninger om undersøkelsen.

§ 30-7 Bevisopptak utenfor domstolene

Ved enighet mellom partene kan det foretas bevisopptak utenfor domstolene.

31. kapittel. Bevissikring utenfor rettssak

§ 31-1 Bevissikring

Ved bevissikring utenfor rettssak kan det foretas rettslig avhør av parter og vitner og gis tilgang til og foretas undersøkelse av realbevis.

§ 31-2 Vilkårene for bevissikring

Bevissikring kan begjæres når beviset kan få betydning i en tvist hvor den som fremsetter begjæringen vil kunne bli part eller partshjelper, og det enten er en nærliggende risiko for at beviset vil gå tapt eller bli vesentlig svekket, eller av andre grunner er særlig viktig å få tilgang til beviset før sak er reist.

§ 31-3 Begjæring om bevissikring. Rettens avgjørelse

(1) Begjæring om bevissikring fremmes for den domstol der sak i tilfelle kunne vært reist. Er det klart at bevissikringen bør skje ved annen domstol, kan kravet fremmes for denne. Er det allerede fremmet krav om bevissikring i saksforholdet, fremmes det nye kravet for samme domstol. § 4-6 gjelder tilsvarende.

(2) I tillegg til den begjæringen direkte retter seg mot, angis som motpart den som det er nærliggende at en sak i tilfelle vil bli reist mot.

(3) Bevissikring kan iverksettes straks dersom rask gjennomføring er nødvendig for å sikre beviset. Om mulig skal motparten varsles før bevissikringen slik at han kan la seg representere under denne. Dersom varsling ikke lar seg gjennomføre i tide, skal retten så vidt mulig oppnevne en representant for motparten, og snarest underrette motparten om det som er foretatt.

(4) Dersom det er grunn til å frykte at varsel til motparten vil kunne hindre at beviset sikres, kan retten treffe foreløpig avgjørelse om bevissikring uten å varsle motparten. Den som har fremsatt begjæringen, bør ikke gis tilgang til beviset før avgjørelsen er endelig, dersom det kan være viktig for motparten å hindre det. Retten kan stille som vilkår for foreløpig avgjørelse, at den som har fremsatt kravet dekker eller stiller sikkerhet for de omkostninger som påløper. Tvangsfullbyrdelsesloven § 15-10 gjelder tilsvarende.

§ 31-4 Gjennomføringen av bevissikring

For gjennomføringen av bevissikring gjelder reglene om tilgang til realbevis og bevisopptak i rettssak tilsvarende så langt de passer.

§ 31-5 Omkostninger ved bevissikring

(1) Den part som begjærer bevissikring, plikter å dekke de omkostninger som påløper for motparter etter § 31-3(2) og omkostningene ved at det oppnevnes representant etter § 31-3(3).

(2) Dersom begjæringen om bevissikring er nødvendiggjort av at motpart etter 31-3(2) uten rimelig grunn har motsatt seg å medvirke til bevissikring og bevistilgang eller uten rimelig grunn har bestridt begjæringen, kan plikten etter (1) helt eller delvis falle bort. Både den som har fremmet begjæringen, og andre parter kan i slike tilfeller helt eller delvis tilkjennes saksomkostninger av den part som ikke har villet medvirke.

Syvende del – Særlige prosessformer

32. kapittel. Gruppesøksmål

§ 32-1 Virkeområdet. Definisjoner

(1) Kapitlet gir særlige regler om behandlingsmåten for gruppesøksmål for tingretten, og anke over avgjørelser i gruppesøksmål.

(2) Gruppesøksmål er søksmål som føres av eller mot en gruppe på samme eller vesentlig likt faktisk og rettslig grunnlag, og som er godkjent av retten som gruppesøksmål.

(3) Gruppeprosess er de særlige prosessregler for gruppesøksmål.

(4) Gruppen er de rettssubjekter som har krav eller forpliktelser som faller innenfor den ramme retten har trukket opp for gruppesøksmålet, og som omfattes av søksmålet etter §§ 32-6 eller 32-7.

(5) Gruppemedlemmer er de enkelte rettssubjekter innenfor gruppen.

(6) Grupperegisteret er det register som føres over gruppemedlemmene etter § 32-6.

(7) Grupperepresentant er den som handler på gruppens vegne i søksmålet etter § 32-9(1) til (3).

§ 32-2 Vilkår for gruppesøksmål

(1) Gruppesøksmål kan bare reises hvis

  • (a)flere rettssubjekter har krav eller forpliktelser på samme eller vesentlig likt faktisk og rettslig grunnlag,

  • (b)kravene ellers kan behandles av retten med samme sammensetning og hovedsakelig etter de samme behandlingsregler,

  • (c)gruppeprosess er den beste behandlingsmåten, og

  • (d)det er grunnlag for å utpeke grupperepresentant etter § 32-9.

(2) Bare de som kunne reist eller sluttet seg til et ordinært søksmål for norske domstoler, kan være gruppemedlemmer.

§ 32-3 Saken reises

(1) Gruppesøksmål kan reises av

  • (a)enhver som fyller vilkårene for å være gruppemedlem hvis søksmålet fremmes, eller

  • (b)organisasjon, forening eller offentlig organ når søksmålet ligger innenfor dets formål, jf. § 1-4.

(2) Saken innledes ved stevning til en tingrett der en som kan være gruppemedlem kunne reist et ordinært søksmål.

(3) Stevningen skal gi retten de nødvendige opplysninger for å vurdere om vilkårene for gruppesøksmål er oppfylt og for å treffe avgjørelser etter § 32-4(2). Det skal fremgå om gruppesøksmålet skal omfattes av § 32-6 eller § 32-7.

§ 32-4 Godkjennelse av gruppesøksmål

(1) Retten skal så tidlig som mulig avgjøre om gruppesøksmålet skal fremmes eller avvises.

(2) Fremmes gruppesøksmålet, skal retten i avgjørelsen om dette

  • (a)beskrive rammen for krav som kan omfattes av gruppesøksmålet,

  • (b)avgjøre om gruppesøksmålet skal omfattes av § 32-6 eller § 32-7,

  • (c)i gruppesøksmål etter § 32-6 fastsette en frist for registrering i grupperegisteret,

  • (d)fastsette et eventuelt maksimalt ansvar for gruppemedlemmene for omkostninger i saken etter § 32-6(3), og

  • (e)utpeke grupperepresentant.

(3) Viser sakens videre behandling at det er klart uhensiktsmessig at søksmålet føres etter reglene for gruppeprosess, eller at rammen for de krav som omfattes av gruppesøksmålet bør få en annen avgrensning, kan retten av eget tiltak omgjøre eller endre avgjørelsen. De som ikke lenger omfattes av gruppesøksmålet, kan innen én måned etter at avgjørelsen om omgjøring eller endring er rettskraftig, kreve at retten fortsetter behandlingen av deres krav som individuelle søksmål.

(4) Avgjørelser etter (1) til (3) treffes som kjennelse. Ved anke gjelder ikke § 11-3(2).

§ 32-5 Varsel om godkjent gruppesøksmål

(1) Når et gruppesøksmål er godkjent, skal retten gjennom varsel, kunngjøring eller på annen måte sørge for at gruppesøksmålet gjøres kjent overfor dem som kan slutte seg til det, eller som er gruppemedlemmer etter § 32-7.

(2) Varslet eller kunngjøringen skal gjøre det klart hva gruppesøksmålet og gruppeprosessen innebærer, herunder konsekvensene av å registrere seg eller kreve seg slettet som gruppemedlem, og mulig ansvar for omkostninger som kan påløpe. Frist for registrering i grupperegisteret skal fremgå av varslet.

(3) Varslets innhold, varslingsmåte mv., bestemmes av retten, herunder om varsel eller kunngjøring skal besørges av representanten for gruppen.

§ 32-6 Gruppesøksmål som krever registrering av gruppemedlemmer

(1) Gruppesøksmålet omfatter bare de som er registrert som gruppemedlemmer, med mindre søksmålet er fremmet etter § 32-7.

(2) Begjæring om registrering må fremsettes innen fristen for dette. Retten kan i særlige tilfeller godkjenne en forsinket registrering inntil hovedforhandlingen, med mindre hensynet til de øvrige parter i vesentlig grad taler mot det.

(3) Etter begjæring fra den som krever gruppesøksmålet, kan retten bestemme at det skal være et vilkår for registrering at gruppemedlemmene skal ha ansvar for et fastsatt maksimalbeløp for omkostninger etter § 32-14. Retten kan også etter begjæring bestemme at beløpet før registrering skal innbetales som sikkerhet til prosessfullmektigen for gruppen.

(4) Godkjennes registreringen, regnes registrering som foretatt på det tidspunkt begjæring om registrering ble fremsatt.

(5) Grupperegisteret føres av retten. Nærmere regler om grupperegisteret kan gis ved forskrift.

§ 32-7 Gruppesøksmål som ikke krever registrering av gruppemedlemmer

(1) Retten kan bestemme at de som har krav innenfor rammen for gruppesøksmålet, skal være gruppemedlemmer uten registrering i grupperegisteret dersom kravene

  • (a)enkeltvis gjelder så små verdier eller interesser at de ikke kan forventes fremmet ved individuelle søksmål, og

  • (b)ikke antas å reise spørsmål som krever individuell behandling.

(2) De som ikke vil delta i gruppesøksmålet, kan tre ut etter § 32-8.

§ 32-8 Uttreden som gruppemedlem

(1) Enhver kan tre ut som gruppemedlem. Det gjøres ved sletting i grupperegisteret eller, for søksmål etter § 32-7, ved at det anmerkes i grupperegisteret at vedkommende ikke skal være gruppemedlem. Utmeldingen er virksom fra det tidspunkt retten mottar meldingen. Utmelding kan ikke skje etter at gruppemedlemmets krav er rettskraftig avgjort.

(2) Utmelding før det er avsagt realitetsavgjørelse som etter § 32-11 binder gruppemedlemmene, kan skje uten at vedkommende taper det materielle krav som var fremmet.

(3) Ved utmelding etter at det er avsagt realitetsavgjørelse som binder gruppemedlemmet etter § 32-11, fortsetter nødvendig videre behandling i instansen etter reglene for allmennprosess eller for småkravsprosess om kravet går inn under § 10-1. Dersom videre behandling av partens krav forutsetter overprøving ved anke, må den som har trådt ut, erklære anke om han ønsker overprøving. Anke kan inngis innen én måned etter utløpet av ankefristen for gruppen. Selv om denne fristen er utløpt, kan vedkommende likevel anke hvor gruppen har anket. Anke må da inngis samtidig med utmeldingen av gruppesøksmålet, og den må ligge innenfor den ramme for anke som er trukket opp i anken fra gruppen.

(4) En som har fremmet kravet ved individuelt søksmål, betraktes i forhold til reglene foran som utmeldt av gruppesøksmålet. For søksmål etter § 32-7 opphører denne virkningen om det individuelle søksmål heves.

§ 32-9 Rettigheter og plikter i gruppesøksmålet. Representasjon

(1) Gruppens rettigheter og plikter i gruppesøksmålet ivaretas av grupperepresentanten. Grupperepresentanten har plikt til å påse at gruppemedlemmene holdes forsvarlig orientert om gruppesøksmålet. Særlig gjelder dette for prosesshandlinger og avgjørelser som får betydning for gruppemedlemmenes krav.

(2) Den som kan reise gruppesøksmål etter § 32-3(1), og som er villig til det, kan være grupperepresentant.

(3) Grupperepresentanten skal utpekes av retten. Representanten skal kunne ivareta gruppens interesser på en god måte, og kunne svare for gruppens mulige omkostningsansvar overfor motparten. Retten kan tilbakekalle en oppnevnelse som grupperepresentant og oppnevne en ny om det er nødvendig. § 32-4(4) gjelder tilsvarende for avgjørelser om tilbakekall av og nyoppnevnelse av grupperepresentant.

(4) Gruppen skal i søksmålet ha prosessfullmektig som er advokat. Retten kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra dette.

§ 32-10 Tvistepunkter som kun gjelder én eller få gruppemedlemmer. Undergrupper

(1) Retten kan bestemme at reglene for gruppeprosess ikke skal gis anvendelse for behandlingen av tvistepunkter som bare gjelder et lite antall gruppemedlemmer. I så fall råder gruppemedlemmene selv over disse spørsmålene. Retten avgjør rekkefølgen de forskjellige spørsmål skal behandles i. Normalt bør retten behandle de spørsmål som gjelder gruppen som helhet før den behandler særspørsmål knyttet til en eller noen få parter.

(2) Hvor gruppen består av et stort antall gruppemedlemmer, og det for flere av disse oppstår samme eller vesentlig like rettslige eller faktiske spørsmål som skiller seg fra de spørsmål som er felles for gruppen som helhet, kan retten bestemme at det skal opprettes undergrupper. For opprettelse av undergrupper og behandlingen av særspørsmålene for dem, får reglene i dette kapittel tilsvarende anvendelse.

§ 32-11 Avgjørelse av gruppesøksmålet. Forlik

(1) Avgjørelser av krav i gruppesøksmål binder de som er gruppemedlemmer på avgjørelsestidspunktet.

(2) Retten kan dele pådømmelsen slik at den først avgjør kravene fra ett eller noen gruppemedlemmer når innsigelser og anførsler gjør at det ikke er praktisk å treffe realitetsavgjørelse for kravene fra alle gruppemedlemmene under ett. Denne første dommen legges uprøvd til grunn ved senere pådømmelser, så langt det ikke er anført at det foreligger særlige grunnlag for avvikende avgjørelse. Denne virkningen gjelder ikke for fastleggelse av faktiske og rettslige forhold som gruppemedlemmene har vært avskåret fra å få overprøvd ved anke.

(3) Forlik i gruppesøksmål etter § 32-7 må godkjennes av retten. For avgjørelsen om godkjennelse gjelder § 32-4(4) tilsvarende.

§ 32-12 Saksomkostninger

(1) Grupperepresentanten har rett og plikt i forhold til saksomkostninger i gruppesøksmålet.

(2) Ved skifte av grupperepresentant, bestemmer retten hvordan rett og plikt til saksomkostninger skal fordeles mellom disse.

(3) For saksomkostninger ved tvistepunkter etter § 32-10(1), gjelder de vanlige regler om saksomkostninger.

§ 32-13 Godtgjørelse

Prosessfullmektig og grupperepresentant har krav på godtgjørelse for sitt arbeid og dekning av sine utgifter. Godtgjørelsen og utgiftsdekningen fastsettes av retten. Kravene kan kreves dekket av gruppens motpart i den utstrekning denne ilegges ansvar for saksomkostninger, og av gruppemedlemmene innen den ramme som følger av § 32-14.

§ 32-14 Gruppemedlemmers økonomiske ansvar mv.

(1) Gruppemedlemmer, med unntak av gruppemedlemmer i søksmål etter § 32-7, er ansvarlig overfor grupperepresentanten for omkostninger denne ilegges etter § 32-12 og for godtgjørelse prosessfullmektig og grupperepresentant tilkjennes etter § 32-13. Ansvaret for det enkelte gruppemedlem er begrenset til det beløp som er fastsatt eller innbetalt som vilkår for registrering, jf. § 32-6(3). Beløp som tidligere ikke er innbetalt, skal innbetales til gruppens prosessfullmektig.

(2) Tidligere gruppemedlemmer som er utelukket fra gruppen etter § 32-4(3), kan ikke ilegges ansvar etter (1). Beløp innbetalt etter § 32-6(3) skal tilbakebetales. For dem som har trådt ut av gruppen ved utmelding, bestemmer retten om de skal ha ansvar etter (1). Ved avgjørelsen skal det legges vekt på om en større del av omkostningene er pådratt på det tidspunkt utmelding skjer.

(3) Etter dekning av eget tilgodehavende plikter prosessfullmektigen å videreføre innbetalte beløp etter (1) til dekning av omkostningsbeløp som gruppens motpart er tilkjent, før det skjer utbetaling til grupperepresentanten.

§ 32-15 Gruppe på saksøktesiden

§§ 32-1 til 32-14, med unntak av § 32-7, gjelder tilsvarende så langt de passer hvor gruppen utgjøres av parter på saksøktesiden.

33. kapittel. Saker om administrative tvangsvedtak

§ 33-1 Virkeområdet

(1) Reglene i dette kapitlet gjelder søksmål som etter særskilt lovbestemmelse kan reises for rettslig prøving av administrative vedtak om tvang. Andre krav kan ikke trekkes inn i saken.

(2) Søksmål etter reglene her kan ikke reises etter at vedtaket er falt bort. Faller vedtaket bort etter at det er krevd rettslig prøving, heves saken.

(3) Ny rettslig prøving kan bare skje etter at saken på nytt er behandlet administrativt.

§ 33-2 Hvordan og hvor søksmål reises. Virkningene av søksmål

(1) Søksmål reises ved at det fremsettes krav om rettslig prøving overfor den myndighet som har truffet vedtaket. Vedkommende myndighet skal straks sende kravet om rettslig prøving og sakens dokumenter til retten.

(2) Saken skal behandles ved tingretten i den rettskrets der den private part er i samsvar med vedtaket, der denne har alminnelig verneting, eller hadde alminnelig verneting før vedtaket ble satt i verk.

(3) Søksmål er ikke til hinder for at vedtaket settes i verk eller opprettholdes med mindre retten ved kjennelse bestemmer noe annet. At det gis oppsettende virkning fører ikke til at vedtaket faller bort.

§ 33-3 Partsforholdet mv.

(1) Søksmål reises av den vedtaket retter seg mot, eller av den som etter særskilt lovbestemmelse er gitt adgang til å reise sak.

(2) Den vedtaket retter seg mot kan reise søksmål på egen hånd dersom vedkommende er i stand til å forstå hva saken gjelder. Mindreårige kan likevel først reise sak på egen hånd etter fylte 15 år, med mindre noe annet følger av særskilt lovbestemmelse.

(3) Søksmålet rettes mot staten ved departementet. I saker som gjelder vedtak truffet av fylkesnemnda for sosiale saker rettes søksmålet mot kommunen. Er det kommunen som reiser søksmålet, må dette rettes mot den eller de private parter i det vedtaket som blir angrepet.

§ 33-4 Rettens sammensetning

(1) Tingretten settes med to meddommere, hvorav den ene eller begge kan være fagkyndige oppnevnt av retten. I særlige tilfeller kan retten settes med fire meddommere, hvorav to skal være fagkyndige.

(2) Som dommer kan ikke tjenestegjøre noen som står i fylkesnemndenes eller smittevernnemndenes utvalg, eller som er medlem av en kontrollkommisjon for det psykiske helsevern, når saken gjelder rettslig prøving av vedtak truffet av et slikt organ som vedkommende står i utvalget til eller er medlem av.

(3) Domstoladministrasjonen kan opprette ett eller flere utvalg av personer med fagkyndighet i saker som skal behandles etter dette kapitlet.

§ 33-5 Rettens behandling og prøving

(1) Hovedforhandling skal berammes straks.

(2) Saken skal prioriteres, og behandles så hurtig som hensynet til en forsvarlig saksbehandling gjør mulig.

(3) Innenfor rammene av vedkommende lov skal retten prøve alle sider av saken.

§ 33-6 Partsrettigheter mv. for den private part

(1) Retten kan unnlate å motta forsikring fra den private part.

(2) Personlig avhør av den private part kan unnlates dersom retten finner dette ubetenkelig.

(3) Retten kan bestemme at den private part ikke skal få dokumentinnsyn eller skal utelukkes fra forhandlingene, i den utstrekning partens helsetilstand eller lave alder gjør dette påkrevd. I så fall skal rettens formann, den private partens prosessfullmektig eller representant gjøre parten kjent med hovedinnholdet i dokumentene eller forhandlingene så langt opplysningene er av interesse for saken.

(4) Den private part gjøres kjent med rettens avgjørelser og reglene for anke på den måten retten bestemmer.

§ 33-7 Offentlighet og dokumentinnsyn

(1) Sakens dokumenter er unntatt offentlighet.

(2) Rettsmøter holdes for lukkete dører. Rettsmøter kan likevel holdes helt eller delvis for åpne dører dersom den private part begjærer det, og retten finner dette ubetenkelig ut fra hensynet til sakens opplysning, til den private part selv og andre.

§ 33-8 Kostnadene ved saken

Staten bærer alle kostnadene ved saken, med mindre noe annet følger av særskilt lovbestemmelse.

§ 33-9 Foregrepet virkning mv.

(1) Går dommen ut på at tvangsvedtaket skal opphøre, får dette virkning straks.

(2) Dersom det foreligger særlig tungtveiende grunner, kan retten i dommen likevel bestemme at den ikke skal få foregrepet virkning. Avgjørelsen kan bare ankes med de begrensninger som følger av § 11-3(3).

§ 33-10 Anke

(1) Ved anke fra den private part, gjelder ikke § 11-9(3) og (4).

(2) Er parten frihetsberøvet, kan vedkommende fremsette anke for styrer av den institusjon hvor han har opphold, som straks oversender anken til den domstol som har truffet avgjørelsen.

(3) Ved anke over dom gjelder § 33-2(3) om oppsettende virkning tilsvarende. Ved anke over dom som går ut på at tvangsvedtaket skal opphøre, kan den rett som har ankesaken ved kjennelse bestemme at tvangsvedtaket likevel skal stå ved lag til det foreligger en rettskraftig avgjørelse. Avgjørelse etter § 33-9(2) kan ved kjennelse omgjøres av den rett som har ankesaken.

(4) Ved anke over dom til lagmannsretten settes retten med to meddommere, hvorav den ene eller begge kan være fagkyndige oppnevnt av retten.

(5) For ankebehandlingen gjelder for øvrig reglene i kapitlet her så langt de passer.

Åttende del – Endringer i andre lover 34. kapittel. Endringer i andre lover Domstolloven (lov 13. august 1915 nr. 5)

§ 1

§ 1. De alminnelige domstoler er:

1. Høyesterett

2. lagmannsrettene

3. tingrettene

Forliksrådene er meklingsinstitusjoner med begrenset domsmyndighet som angitt i tvisteloven § 8-10.

§ 4

§ 4. Når saksmengden gjør det påkrevd, kan Høyesterett, for saker som skal avgjøres av fem dommere deles i flere avdelinger etter bestemmelse av Domstoladministrasjonen. For saker som skal avgjøres av tre dommere, kan Høyesterett nedsette ett eller flere utvalg, som betegnes som Høyesteretts ankeutvalg. Høyesteretts domstolleder leder behandlingen i avdelinger og utvalg og behandlingen av saker i storkammer eller plenum, som hun eller han er med i. Ellers ledes behandlingen av eldste dommer som er med.

§ 5

§ 5. I saker som etter lov skal avgjøres av Høyesteretts ankeutvalg, settes Høyesterett med tre dommere. Det kan bestemmes at slike saker skal avgjøres i avdeling med fem dommere.

I andre saker enn etter første ledd første punktum settes Høyesterett med fem dommere.

I særlig tidkrevende saker kan det bestemmes at ytterligere en eller to dommere følger forhandlingene og deltar i avgjørelsen i tilfelle forfall.

I saker etter første og annet ledd som er av særlig viktighet, kan det bestemmes at saken, eller rettsspørsmål i den, skal avgjøres av Høyesterett i storkammer, satt med 11 dommere. Ved vurderingen av om saken er av særlig viktighet skal det blant annet legges vekt på om det oppstår spørsmål om å sette til side en rettsoppfatning Høyesterett har lagt til grunn i en annen sak, eller om saken reiser spørsmål om konflikt mellom lover, provisoriske anordninger eller stortingsbeslutninger og grunnloven eller bestemmelser Norge er bundet av i internasjonalt samarbeid. I helt særlige tilfeller kan det bestemmes at saken, eller rettsspørsmål i saken, skal avgjøres av Høyesterett i plenum, som da består av alle Høyesteretts dommere som ikke er ugilde eller har forfall.

Får noen av rettens medlemmer forfall i saker etter fjerde ledd, kan retten avgjøre saken så lenge det er minst fem dommere tilbake. Er det ved avgjørelsen et like antall dommere, fratrer yngste dommer.

§ 6

§ 6. Avgjørelse om at Høyesterett skal ha en annen sammensetning enn den som følger av § 5 første ledd første punktum, treffes før saken er fordelt til forberedende dommer av Høyesteretts domstolleder. Etter fordeling treffes avgjørelsen av ankeutvalget, men slik at domstollederen i tilfeller hvor retten skal settes med flere enn fem medlemmer, avgjør om retten skal settes med 11 eller alle Høyesteretts dommere.

Avgjørelse om at Høyesterett skal ha en annen sammensetning enn den som følger av § 5 annet ledd, treffes av domstollederen før den muntlige ankeforhandling er begynt, eller i skriftlige saker før partene har inngitt sitt siste skriftlige innlegg. Etter dette tidspunkt, kan to av avdelingens fem dommere kreve at avgjørelsen skal treffes med en sammensetning etter § 5 fjerde ledd. Domstollederen avgjør da om retten skal settes med 11 eller med alle Høyesteretts dommere.

Hvor det er truffet avgjørelse om at Høyesterett skal settes i storkammer, kan Høyesteretts domstolleder i stedet bestemme at avgjørelsen skal treffes av Høyesterett i plenum. Det skal gjøres hvis minst seks av Høyesteretts dommere krever det. Vedtak etter første punktum og krav etter annet punktum må i tilfelle fremsettes før ankeforhandlingen eller den avsluttende skriftlige behandlingen i den forsterkete rett påbegynnes.

§ 7

§ 7. Når Høyesterett skal treffe avgjørelser som ikke gjelder de enkelte rettssaker, skal fem dommere være med ved avgjørelsen, hvis ikke annet er bestemt ved lov.

I de avgjørelser som er nevnt i § 8 annet punktum, skal alle dommere være med, men avgjørelse kan treffes selv om noen av dommerne har forfall.

§ 8

§ 8. Høyesteretts domstolleder leder rettens forretninger, fastsetter tiden for dens møter og for behandlingen av sakene og fordeler forretningene mellom rettens medlemmer og i tilfelle dens avdelinger og utvalg. Alminnelige regler om dette kan fastsettes i en forretningsorden.

Har domstollederen forfall, gjør eldste dommer tjeneste så lenge ingen annen er oppnevnt.

§ 39

Bestemmelsen oppheves.

§ 51 a nytt tredje ledd

Når en voldgiftsrett må ta stilling til tolkningen av EØS-avtalen med protokoller, vedlegg og de rettsakter vedleggene omhandler, kan den be den stedlige tingrett om å forelegge tolkningsspørsmålet for EFTA-domstolen. Tingretten kan velge om den selv vil utforme spørsmålsskriftet eller om det skal pålegges voldgiftsretten.

§ 122

§ 122. Ved retsmøter forstaas de møter, som en ret holder til forhandling mellem parter eller for at avhøre parter, vidner eller sakkyndige eller foreta granskning eller bevisundersøkelse, eller som loven særskilt har betegnet som retsmøter.

8de kapitel:

Kapitteloverskriften endres til «Frister»

Ny § 146 a

§ 146 a. Når prosesshandlinger foretas elektronisk avbrytes frister ved at prosesskrivet er sendt til domstolen.

§ 151

Tredje ledd oppheves.

§§ 153 til 158

Bestemmelsene oppheves.

§ 179

§ 179. Forkynnelse kan skje elektronisk når den som skal motta forkynnelsen gir bevis for at det er mottatt.

Mellom offentlige tjenestemenn og advokater er signert bekreftelse bevis nok. Fra andre kan domstolen kreve annen bekreftelse.

§ 200 nytt tredje og fjerde ledd

Det kan ikke reises erstatningssøksmål om en tjenestemanns eller det offentliges ansvar i anledning rettslige avgjørelser med mindre

a) avgjørelsen er opphevet eller forandret,

b) avgjørelsen er bortfalt med den virkning at rettidig anke mot den ikke kunne tas under behandling eller avgjøres

c) rettidig anke mot avgjørelsen ikke kunne tas under behandling eller avgjøres, og dette utfallet i ankeinstansen innebar at avgjørelsen falt bort, eller

d) tjenestemannen ved dom er kjent skyldig i straffbart forhold ved avgjørelsen.

For krav om dekning av saksomkostninger fra det offentlige i forbindelse med rettslige avgjørelser, gjelder tvisteloven § 23-12.

§ 213 første ledd nytt tredje og fjerde punktum

Forliksrådet kan ikke ilegge straff eller erstatning etter dette kapitlet. Spørsmål om ansvar i anledning en sak for forliksrådet kan bringes inn for tingretten.

§ 223 første ledd

§ 223. Enhver advokat har rett til å ha en autorisert fullmektig til å opptre for seg i rettergang. Fullmektigen kan ikke opptre for Høyesterett eller ved saker som behandles muntlig for lagmannsrett med mindre vedkommende har tillatelse etter § 221 eller § 220 til å være advokat ved vedkommende rett. Fullmektigen kan opptre for Høyesteretts ankeutvalg når anken gjelder kjennelser og beslutninger avsagt av lagmannsrettene.

Lov om vidners og sakkyndiges godtgjørelse av 21. juli 1916 nr. 2

§ 1 nytt annet punktum skal lyde

Samme rett til godtgjørelse har ledsagere for barn, alvorlig sinnslidende eller betydelig psykisk utviklingshemmete vitner.

Høyesterettsloven (lov 26. juni 1926 nr. 2)

Lov 25. juni 1926 nr. 2 om forandring i lovgivningen om Høiesterett oppheves.

Forvaltningsloven (lov 10. februar 1967)

§ 27 tredje ledd, tredje og fjerde punktum

Er det etter særskilt lovbestemmelse et vilkår for søksmål at klageadgangen er nyttet eller at søksmålet anlegges innen en viss frist, skal parten i underretningen om vedtaket også gjøres oppmerksom på dette. I motsatt fall kommer slike vilkår for søksmål ikke til anvendelse overfor parten.

Foreldelsesloven (lov 18. mai 1979 nr. 18)

§ 15 (Rettslige skritt m.m.)

[§ 15 nummer 1, nytt annet punktum]

Foreldelse avbrytes også ved at fornærmede begjærer at påtalemyndigheten fremmer kravet i straffesak etter straffeprosessloven § 427.

[§ 15 nummer 2, ny bokstav c) og d) ]

c) når fornærmede fremmer krav til pådømmelse i straffesak etter straffeprosessloven § 428.

d) når det begjæres fortsatt behandling som individuelt søksmål etter tvisteloven § 32-4(3).

[§ 15 nummer 3]

Er det avtalt at tvist om en fordring skal avgjøres ved voldgift avbrytes foreldelse når voldgiftssak er innledet etter voldgiftsloven § 5-6. Er det ellers hjemmel for annen særskilt avgjørelsesmåte, avbrytes foreldelse ved at fordringshaveren gjør det som fra hans side trengs for å sette saken i gang. Bestemmelsen i nr. 2 bokstav b gjelder tilsvarende.

Ny § 15 A (Gruppesøksmål)

(1) Ved stevning i gruppesøksmål, avbrytes foreldelsen for de krav som faller innenfor rammen av søksmålet. Godkjennes ikke gruppesøksmålet, får avbrytelsen bare virkning for krav hvor det innen én måned etter at nektelsen er endelig er tatt nytt skritt til avbrytelse av foreldelsesfristen.

(2) Ved godkjennelse av gruppesøksmål, avbrytes foreldelsen for krav som omfattes av godkjennelsen om avbrytelse ikke allerede har skjedd etter (1). I gruppesøksmål etter tvisteloven § 32-6 blir avbrytelsen bare virksom dersom fordringshaveren registreres som gruppemedlem.

(3) For den som trer ut som gruppemedlem, fortsetter foreldelsesfristen å løpe fra det tidspunkt han erklærer at han trer ut.

§ 22 (Tilleggsfrist etter avvisning m.m).

[Nummer 1, nytt siste punktum]

Når fornærmede har begjært kravet pådømt i straffesak, og kravet blir trukket, varer virkningen i ett år fra fornærmede meddelte domstolen eller påtalemyndigheten at kravet ble trukket i straffesaken.

Rettshjelploven (lov 13. juni 1980 nr. 35)

Ny § 18 nr. 5

5. i sak om lovligheten av et administrativt tvangsvedtak når det ikke lenger kan prøves etter tvisteloven kapittel 33, jf. § 33-1(2), eller i sak med krav om erstatning i forbindelse med slikt vedtak, reist av den tvangsvedtaket rettet seg mot.

§ 24 Hva fri sakførsel omfatter

Fri sakførsel omfatter hel eller delvis dekning av salær til prosessfullmektig. Dessuten dekkes gebyr og sideutgifter ved saken etter bestemmelsene om fritak for rettsgebyr i kap. V. Fri sakførsel omfatter idømte saksomkostninger begrenset til det motparten kunne krevd som godtgjøring og utgiftsdekning etter § 3 og denne paragraf. Den rett som har saken til behandling, avgjør om bevilling til fri sakførsel også skal omfatte rettergangsskritt ved annen domstol.

Fylkesmannen – eller Trygderetten/Rikstrygdeverket i saker etter § 22 første ledd nr. 1 og 2 – kan samtykke i at partenes egne vesentlige og nødvendige utgifter i anledning saken dekkes helt eller delvis. Det samme gjelder partenes utgifter til bistand fra sakkyndige som ikke er oppnevnt av retten. Når en part er pålagt møteplikt ettter lov 21. mars 1975 nr. 9 om nordisk vitneplikt § 8, skal bevillingen til fri sakførsel omfatte partenes reise- og oppholdsutgifter.

Retten kan pålegge en part som har fri sakførsel, helt eller delvis å erstatte statens utgifter ved dette i det omfang utgiftene ikke pålegges motparten, når partens forhold og omstendighetene for øvrig tilsier det.

[nåværende tredje ledd sløyfes]

Etter særskilt søknad til fylkesmannen kan bevillingen utvides til å gjelde bistand til å gjøre myndighetene oppmerksom på generelle forhold som måtte ligge til grunn for saken, samt foreslå endringer og forbedringer av lovregler eller forvaltningspraksis.

§ 28 a Anke

Avgjørelse etter § 23 tredje ledd om godtgjøring til prosessfullmektig eller sakkyndig truffet av en domstol kan påankes til overordnet domstol. Avgjørelser truffet av Arbeidsretten kan ikke påankes. Avgjørelser truffet av Trygderetten kan påankes til Borgarting lagmannsrett.

For anke etter første ledd gjelder reglene i tvisteloven og domstolloven om anke over kjennelser og beslutninger, dersom ikke annet følger av paragrafen her.

For den som har fått underretning om avgjørelsen, er fristen for å erklære anke to uker fra den dag vedkommende mottok underretningen. For andre er fristen to uker fra den dag vedkommende har fått eller burde ha skaffet seg kjennskap til avgjørelsen likevel ikke utover tre måneder fra det tidspunkt avgjørelsen ble truffet.

Domstolen skal tilrettelegge saken for ankedomstolen og gi slik redegjørelse for saken som er nødvendig for ankedomstolen.

Om dekning av sakskostnader av det offentlige gjelder forvaltningsloven § 36 første ledd og tredje ledd første og annet punktum tilsvarende.

Barnelova (lov 8. april 1981 nr. 7)

§ 28 nytt tredje ledd

Fristen for gjenopning av saka etter tvistelova § 13-6(2) gjeld ikkje farskapssaker.

Nytt kapittel 4a i barnelova skal lyde:

Kapittel 4a Rettargang i andre slektskapssaker enn farskapssaker

§ 29 a Verkeområdet og tilhøvet til allmenne rettargangsreglar

Reglane i dette kapitlet gjeld sak for domstolane om ein slektskap i rett opp- eller nedstigande line (slektskapssak), anna enn farskap.

I ei slektskapssak kan andre tvistar berre takast opp når dei følgjer av slektskapen eller slektskapssaka.

Reglane i domstollova og tvistelova gjeld så langt ikkje anna er sagt.

§ 29 b Partane i saka mv.

Berre dei som det er påstått er i slekt, kan reise slektskapssak seg i mellom. Saka må reisast mot den eller dei som er påstått nærast i slekt.

I slektskapssak har fylkestrygdekontoret rett til å møte, og til å anke eller krevje at dommen skal takast opp att, for å vareta offentlege interesser. Retten skal gje fylkestrygdekontoret melding om saka, og melding om nokon av partane ikkje møter.

Dersom nokon som påstår å vere lengre ute i slekt har reist sak, har livsarvingane etter ein slektning som ikkje lenger er i live rett til å gå inn i saka, og til å anke eller reise krav om gjenopning av saka.

Ut over dette gjeld § 29 e om rett til å gå inn i saka.

§ 29 c Stillinga til verjen

Verje kan ikkje reise slektskapssak for ein umyndig som har fylt 15 år utan samtykke frå den umyndige, med mindre den umyndige er alvorleg psykisk sjuk eller utviklingshemma.

§ 29 d Utvida rettskraft

Rettskraftig dom i slektskapssak gjeld for og mot alle og skal leggjast til grunn i alle høve der slektskapen har noko å seie.

Er saka reist mellom nokon som det er påstått er lengre ut i slekt, gjeld dommen likevel berre mot ein nærare slektning dersom denne slektningen var varsla om eller har gått inn i saka.

Det same gjeld for den som sjølv krev å vere forelder, eller å vere den som slektskapssaka gjeld.

§ 29 e Om ein part døyr under saka

Døyr ein part før dom er sagt, kan dei næraste slektningane i rett opp- eller nedstigande line til den avlidne halde fram med saka.

Døyr ein part etter at dom er sagt, kan dei som er nemnde i første stykket, dødsbuet eller arvingar om dommen rører ved interessene deira, anke eller krevja at saka vert teken opp att.

Er det etter dette fleire med rett til å reise sak eller anke, må dei opptre samla. Dersom ein er gått inn, kan andre med rett til å reise sak eller til å krevje anke slutta seg til.

§ 29 f Gjenopning

Fristen for gjenopning av saka etter tvistelova § 13-6(2) gjeld ikkje i slektskapssaker.

Rettsgebyrloven (lov 17. desember 1982 nr. 86)

§ 2 annet ledd nytt tredje til femte punktum

Utgifter til meddommere og sakkyndige som retten oppnevner av eget tiltak dekkes av staten. Det samme gjelder oversettelser til og fra samisk. Sideutgifter som må ses som en følge av at saken har prinsipiell betydning for den ene parten, kan denne parten pålegges å betale.

§ 3 nytt femte og sjette ledd

Er det ikke betalt tilstrekkelig forskudd når erklæring om et rettergangsskritt blir fremsatt, skal retten sette en kort frist for betalingen. Skjer betaling ikke innen utløpet av denne fristen, skal erklæringen avvises med mindre reglene i § 5 får anvendelse. Skjer betaling innen utløpet av fristen, har det ikke betydning for bedømmelsen av spørsmålet om når erklæringen ble fremsatt, at betaling først fant sted etterpå.

Ved manglende betaling for rettergangsskritt som skal betales av en part etter § 2 annet ledd femte punktum kan rettergangsskrittet likevel foretas. § 5 annet ledd tredje punktum gjelder tilsvarende.

§ 5 nytt annet og tredje ledd

Hvis en part som har begjært et rettergangsskritt har fått henstand etter første ledd eller slik henstand kan påregnes, skal domstolen tillate at vedkommende rettergangsskritt foretas. I andre tilfeller kan domstolen tillate at et rettergangsskritt foretas dersom den parten som har begjært det ikke kan betale straks, og det vil være til skade eller vesentlig ulempe for parten om rettergangsskrittet ikke foretas. Krever rettergangsskrittet utbetalinger, kan pengene legges ut av det offentlige.

Når rettergangsskritt er foretatt med henstand, skal retten sette en frist for betalingen. Inntil betaling har skjedd eller fristen er utløpt, skal retten bare foreta slike skritt i saken som den finner nødvendige. Skjer betaling ikke innen utløpet av fristen, avsies forfallsavgjørelse etter tvisteloven § 22-5 eller § 22-6.

§ 8 annet ledd nytt tredje punktum

For ny behandling etter at begjæring om oppfriskning mot forfallsavgjørelse eller gjenåpning er tatt til følge, betales også som for særskilt sak.

§ 8 nytt syvende ledd

For behandling av anke mot kjennelser og beslutninger og krav om gjenåpning betales 6 ganger rettsgebyret. Blir anken avvist, nektet fremmet eller hevet, betales 2 ganger rettsgebyret. Blir anke avvist på grunn av manglende gebyrbetaling betales ikke gebyr. For anke til tingrett over beslutninger i forliksrådet betales 2 ganger rettsgebyret.

§ 8 nytt åttende ledd:

For saker som behandles etter tvisteloven kapittel 10 betales rettsgebyret. Er tvistegjenstanden høyere enn 1 G, betales 2 ganger rettsgebyret. Ved anke mot slik dom gjelder første ledd, men slik at det bare betales 4 ganger rettsgebyret hvis lagmannsretten opphever dommen etter tvisteloven § 11-12(2).

Ekteskapsloven (lov 4. juli 1991 nr. 47)

§ 25 nytt tredje ledd

Har bevillingsvedtaket vært gjenstand for klage, regnes ikke vedtaket som endelig før etter utløpet av søksmålsfristen i § 29 femte ledd.

Ny § 25 a. Virkeområde

Reglene i dette kapittelet kommer til anvendelse i saker:

a. Om separasjon og skilsmisse som reises for fylkesmannen.

b. Om et ekteskap består eller ikke består, om oppløsning av ekteskap og om separasjon som reises for domstolene (ekteskapssak).

For spørsmål som bringes inn i saken etter § 30d første ledd a og c, gjelder § 30b om norske domstolers kompetanse og § 30c om verneting tilsvarende. For spørsmål som bringes inn i saken etter § 30d første ledd b, gjelder barnelova § 64 om norske domstolers kompetanse og denne lovs § 30c om verneting tilsvarende.

Ny § 28. Partsrettigheter for en umyndig ektefelle mv.

Sak for fylkesmannen om separasjon eller skilsmisse, og ekteskapssak for domstolene reises av eller mot en ektefelle personlig også når han eller hun er umyndig. Når sak er reist, kan vergen opptre til støtte for den umyndige. Vergen skal varsles om saken av fylkesmannen. Er sak reist for domstolene, skal stevning også forkynnes for vergen.

En verge kan fremme sak på vegne av en ektefelle som mangler rettslig handleevne dersom det er påtrengende nødvendig av hensyn til denne ektefellen. Disse sakene behandles i alle tilfeller av domstolene, som også avgjør om det er grunnlag for saksanlegget.

Dersom en myndig ektefelle har fått oppnevnt hjelpeverge i medhold av vergemålsloven §§ 90 a flg., og det faller innenfor hjelpevergens oppdrag å opptre i eller fremme sak om separasjon eller skilsmisse eller ekteskapssak, gjelder reglene i første og andre ledd tilsvarende for hjelpevergen.

For behandling av spørsmål om bidrag og andre økonomiske spørsmål i forbindelse med ekteskapssak, gjelder tvisteloven § 2-3. Dette gjelder også for en hjelpeverge hvis det faller innenfor hjelpevergens oppdrag å tre inn i saken.

§ 29 tredje ledd nytt tredje og fjerde punktum

Begjæring om oppreisning for oversittelse av klagefristen må fremsettes så snart som mulig, og senest én måned etter at klagefristen løp ut. Er det gitt skillsmissebevilling er oppreisning utelukket dersom en av ektefellene i mellomtiden har inngått nytt ekteskap.

[Dagens tredje og fjerde punktum, blir nytt femte og sjette punktum.]

§ 29 fjerde ledd

Dør en av partene under saken, gjelder § 30f tilsvarende ved klage over fylkesmannens avgjørelser.

§ 29 femte ledd

Søksmål om gyldigheten av et vedtak om separasjon eller skilsmisse kan bare reises når parten fullt ut har benyttet sin adgang til å klage over avgjørelsen. Søksmål må reises innen en måned etter det endelige vedtaket ble forkynt for parten, og må rettes både mot staten ved departementet og den andre ektefellen. Er det gitt skilsmissebevilling, kan det ikke gis oppfriskning for oversittelse av søksmålsfristen dersom den ene av ektefellene i mellomtiden har inngått nytt ekteskap. § 30e annet ledd gjelder tilsvarende. Inngår en av ektefellene ekteskap etter at søksmål er reist, skal saken heves.

§ 30. Partene i en ekteskapssak

Ekteskapssak kan bare reises for domstolene av en av ektefellene selv eller av den som påstår å være eller ikke være saksøktes ektefelle, med mindre noe annet fremgår av loven.

Reises slik sak av den ene ektefellen, stevnes den andre ektefellen som motpart. Blir saken reist av andre, stevnes begge ektefeller som motparter. Blir sak om oppløsning reist på grunn av tidligere ekteskap, skal også ektefellen i det tidligere ekteskapet stevnes som motpart.

§ 30 a. Fylkesmannens adgang til å opptre for å ivareta offentlige interesser

I saker som anlegges for å få dom for at et ekteskap består eller ikke består eller for å få det oppløst etter § 24 første ledd, kan fylkesmannen opptre for å vareta offentlige interesser. Retten skal gi ham melding om saken. Fylkesmannen kan erklære anke og begjære gjenåpning. Ellers er inntreden i saken bare tillatt etter § 30f.

§ 30 b. Når ekteskapssak kan anlegges i Norge

Dersom ikke annet er fastsatt ved overenskomst med fremmed stat, kan ekteskapssak reises ved norsk domstol:

a. når saksøkte har bopel i riket, eller

b. når saksøkeren har bopel i riket og enten har bodd her de siste to år eller tidligere har hatt bopel her, eller

c. når saksøkeren er norsk statsborger og det godtgjøres at han på grunn av sitt statsborgerskap ikke vil kunne reise sak i det land hvor han har bopel, eller

d. når begge ektefeller er norske statsborgere og saksøkte ikke motsetter seg at saken reises for norsk domstol, eller

e. når det blir søkt om skilsmisse på grunnlag av separasjon som er meddelt her i riket i løpet av de fem foregående år.

§ 30 c. Verneting

Ekteskapssak anlegges ved saksøktes alminnelige verneting etter tvisteloven § 4-3. I saker som nevnt i § 30 annet ledd annet og tredje punktum anlegges saken der en av de saksøkte har alminnelig verneting.

Hører saken under norsk domsmyndighet uten at saksøkte har alminnelig verneting i riket, kan saken anlegges i den rettskrets hvor ektefellene hadde sin siste felles bopel eller hvor saksøkeren har bopel.

Blir saken reist av fylkesmannen, kan den anlegges i den rettskretsen hvor en av ektefellene kunne vært saksøkt.

§ 30 d. Inndragning av andre krav i en ekteskapssak

I ekteskapssak kan også behandles

a. spørsmål om bidrag,

b. spørsmål etter barneloven om felles barn,

c. spørsmål etter ekteskapslovens øvrige bestemmelser med mindre det er begjært offentlig skifte, og

d. krav som er en følge av søksmålet.

Hvis ikke spørsmål som nevnt i første ledd bokstav a og b er trukket inn i saken, skal retten av eget tiltak undersøke om partene er uenige om slike spørsmål og i tilfelle treffe avgjørelse i saken. Det gjelder likevel ikke hvis partene er enige om å holde spørsmålet utenfor, eller den ene parten uteblir, og den møtende ønsker å holde spørsmålet utenfor, eller hvis en av partene er bosatt utenfor riket.

Ellers kan en ekteskapssak bare forenes med tvistemål om andre rettsforhold så langt vilkårene i tvisteloven § 15-1 er til stede, og kun i den utstrekning retten tillater det.

§ 30 e. Rettskraft, oppfriskning og gjenåpning

En rettskraftig dom om spørsmål som nevnt i § 25 første ledd b (ekteskapssak) virker for og mot alle og legges til grunn i alle forhold hvor spørsmålet har betydning. Går dommen ut på skilsmisse eller på separasjon, gjelder det samme selv om dommen ikke er rettskraftig, hvis ikke noe annet er bestemt.

Er et ekteskap erklært for ikke å bestå, eller er det oppløst, er oppfriskning for oversittelse av ankefristen og gjenåpning utelukket hvis en av ektefellene har inngått nytt ekteskap før avgjørelsen om oppfriskning eller henvisning til hovedforhandling er forkynt for ham eller henne.

§ 30 f. Parten dør. Barns og arvingers rett til å tre inn i saken

Dør en part før dom er avsagt i en sak om hans eller hennes eget ekteskap, heves saken. Gjelder saken oppløsning av ekteskap etter § 24 første ledd eller spørsmålet om et ekteskap består, eller om en separasjon er uten rettsvirkning etter § 20 andre ledd, kan den likevel fortsettes så vel av som mot den avdødes barn eller arvinger såfremt avgjørelsen har rettslig betydning.

Dør parten etter at dom er avsagt, kan under samme betingelse anke og gjenåpning anvendes av eller mot barna eller arvingene hvis dommen går ut på oppløsning av ekteskapet, eller på separasjon, eller saken gjelder spørsmålet om ekteskapet består eller om en separasjon er uten rettsvirkning etter § 20 andre ledd.

Har flere søksmåls- eller ankeberettigete trådt inn i saken, må de opptre i fellesskap. Har en enkelt trådt inn, kan andre søksmåls- eller ankeberettigete slutte seg til.

Sosialtjenesteloven (lov 13. desember 1991 nr. 81)

§ 6A-9 første ledd

Vedtak om tiltak etter § 6A-4 annet ledd bokstavene b og c, tredje ledd og § 6A-5 som er overprøvd av fylkesmannen etter § 6A-7 eller fylkesnemnda, kan bringes inn for tingretten etter reglene i tvisteloven kapittel 33.

§ 6A-9 fjerde ledd oppheves.

§ 6A-9 femte ledd oppheves.

§ 9-10 Overprøving av fylkesnemndas vedtak

Nemndas vedtak kan bringes inn for tingretten etter reglene i tvisteloven kapittel 33 av den private part eller av kommunen. Kommunen er part i saken. Om adgangen for et barn til å reise søksmål gjelder § 8-3 annet ledd.

Fristen for å reise søksmål er to måneder fra den dag den som har rett til å reise søksmål, fikk melding om vedtaket. Det kan gis oppfriskning etter tvisteloven mot oversittelse av fristen.

Kommunen dekker sine egne omkostninger i saken.

§ 9-10 sjette ledd oppheves.

Tvangsfullbyrdelsesloven (lov 26. juni 1992 nr. 86)

§ 4-1 Alminnelige og særlige tvangsgrunnlag

Annet ledd bokstav(a) skal lyde:

  • (a)avgjørelser av en norsk domstol

Nytt tredje og fjerde ledd skal lyde:

(3) Når krav på erstatning for saksomkostninger i rettergang er fastsatt i et alminnelig tvangsgrunnlag etter annet ledd bokstav a, b, d og e, omfatter grunnlaget også forsinkelsesrente av kravet etter forsinkelsesrenteloven.

(4) Et alminnelig tvangsgrunnlag for krav på forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven gir for den del av kravet som har oppstått etter grunnlaget, fordringshaveren rett til dekning etter den rentesats som gjelder etter §§ 3 og 4 i loven. Er det tvilsomt om grunnlaget gir rett til alminnelig forsinkelsesrente eller forsinkelsesrente i forbrukerforhold, beregnes kravet etter laveste sats dersom fordringshaveren krever fullbyrdelsen gjennomført.

[Nåværende tredje ledd blir femte ledd]

§ 14-3 A

(1) I sak anlagt etter § 14-3 første eller annet ledd kan saksøker eller saksøkte for namsretten trekke inn hovedkravet til pådømmelse dersom dette

  • (a)forsvarlig kan avgjøres samtidig med begjæringen om arrest,

  • (b)ikke vil forsinke avgjørelsen av arrestkravet og

  • (c)det ikke nødvendiggjør annen saksforberedelse.

(2) I tilfelle tvist om retten til å trekke inn hovedkravet til pådømmelse, avgjøres spørsmålet ved særskilt beslutning. En beslutning som tillater kravet trukket inn, kan senere omgjøres om det viser seg at vilkårene etter (1) ikke er til stede.

(3) Retten skal normalt nekte samtidig pådømmelse av hovedkravet dersom det ved avgjørelsen av arrestkravet legges til grunn at sikringsgrunn ikke foreligger og det bare er saksøker som har begjært hovedkravet pådømt. Retten kan også ellers nekte pådømmelse av hovedkravet om den finner grunn til det.

(4) Dersom hovedkravet ikke kommer til pådømmelse etter beslutning om omgjøring etter (2) eller fordi det nektes pådømt etter (3), kan den som begjærte pådømmelse kreve det behandlet i egen sak. Ville særskilt søksmål om hovedkravet hørt under annen domstol, kan namsretten bestemme at hovedkravet skal behandles ved denne domstol.

§ 15-3 A

(1) I sak anlagt etter § 15-3 første eller annet ledd kan saksøker eller saksøkte for namsretten trekke inn hovedkravet til pådømmelse dersom dette

  • (a)forsvarlig kan avgjøres samtidig med begjæringen om midlertidig forføyning,

  • (b)ikke vil forsinke avgjørelsen av den midlertidige forføyning og

  • (c)det ikke nødvendiggjør annen saksforberedelse.

(2) I tilfelle tvist om retten til å trekke inn hovedkravet til pådømmelse, avgjøres spørsmålet ved særskilt beslutning. En beslutning som tillater kravet trukket inn, kan senere omgjøres om det viser seg at vilkårene etter (1) ikke er til stede.

(3) Retten skal normalt nekte samtidig pådømmelse av hovedkravet dersom det ved avgjørelsen av den midlertidige forføyning legges til grunn at sikringsgrunn ikke foreligger og det bare er saksøker som har begjært hovedkravet pådømt. Retten kan også ellers nekte pådømmelse av hovedkravet om den finner grunn til det.

(4) Dersom hovedkravet ikke kommer til pådømmelse etter beslutning om omgjøring etter (2) eller fordi det nektes pådømt etter (3), kan den som begjærte pådømmelse kreve at hovedkravet behandles i egen sak. Ville særskilt søksmål om hovedkravet hørt under annen domstol, kan namsretten bestemme at hovedkravet skal behandles ved denne domstol.

Barnevernloven (lov 17. juli 1992 nr. 100)

§ 7-1 (i) oppheves.

§ 7-1 (j) og (k) blir ny § 7-1 (i) og (j).

§ 7-6 Rettslig prøving av fylkesnemndas vedtak

Nemndas vedtak kan bringes inn for tingretten etter reglene i tvisteloven kapittel 33 av den private part eller av kommunen. Kommunen er part i saken. Om adgangen for et barn til å reise søksmål gjelder § 6-3 annet ledd.

Fristen for å reise søksmål er to måneder fra den dag den som har rett til å reise søksmål, fikk melding om vedtaket. Det kan gis oppfriskning mot oversittelse av søksmålsfristen.

Kommunen dekker sine egne omkostninger i saken.

Smittevernloven (lov 5. august 1994 nr. 55)

§ 5-9 Overprøving av tvangsvedtak

Smittevernnemndas vedtak kan bringes inn for tingretten etter reglene i tvisteloven kapittel 33. Dette gjelder også hastevedtak etter § 5-8.

Søksmål kan reises av den vedtaket retter seg mot eller vedkommendes nærmeste, av fylkeslegen eller statens helsetilsyn. Mindreårig kan opptre som part og gjøre partsrettigheter gjeldende dersom vedkommende er fylt 12 år og forstår hva saken gjelder.

Psykisk helsevernloven (lov 2. juli 1999 nr. 62)

§ 6-4 åttende ledd

Er en klage blitt avslått av kontrollkommisjonen, kan ikke tilsvarende klage framsettes før minst seks måneder er gått. Har saken vært prøvd for retten etter reglene i tvisteloven kapittel 33, kan det ikke framsettes slik klage for kontrollkommisjonen før det er gått minst seks måneder etter at dommen ble rettskraftig.

§ 7-1 Domstolsprøving

Kontrollkommisjonens vedtak i sak om videre undersøkelse, etablering eller opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern etter §§ 3-8 og 3-9, kan av pasienten eller vedkommendes nærmeste bringes inn for tingretten etter reglene i tvisteloven kapittel 33. Det samme gjelder kontrollkommisjonens vedtak om overføring til døgnopphold i institusjon, jf. §§ 4-10 og 5-4.

2 Utvalgets oppnevning, mandat og arbeid

2.1 Utvalgets oppnevning og sammensetning

Tvistemålsutvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 9. april 1999. Utvalget fikk følgende sammensetning:

  • leder høyesterettsdommer Tore Schei

  • byrettsdommer Marianne Berg

  • advokat Kristin Bjella

  • advokat Ingeborg Moen Borgerud

  • advokat Atle Helljesen

  • professor dr. juris Jo Hov

  • lagdommer Dag Bugge Nordén

På grunn av andre krevende arbeidsoppgaver fant professor dr. juris Jo Hov det nødvendig å fratre som medlem av utvalget. I hans sted ble den 25. februar 2000 oppnevnt

  • førsteamanuensis dr. juris Arnfinn Bårdsen

Utvalgets sekretær har vært advokat Christian H. P. Reusch.

2.2 Bakgrunn og mandat

Bakgrunn og mål for utvalgets arbeid er i brede trekk beskrevet i den kongelige resolusjon om oppnevnelsen. Det heter her:

1. Etter Justisdepartementets oppfatning er tiden moden for en bred gjennomgang av regelverket for domstolenes behandling av sivile saker, som i hovedsak baserer seg på lov om rettergangsmåten for tvistemål fra 1915. Det bør derfor nedsettes et utvalg for å vurdere reformer innen sivilprosessen, i første rekke med sikte på å utarbeide en ny tvistemålslov («Tvistemålsutvalget»).

2. De sentrale brukergrupper har tatt spørsmålet om revisjon av tvistemålsloven opp med Justisdepartementet. Departementet har mottatt henvendelser fra både Den norske Dommerforening og Den Norske Advokatforening der revisjon av tvistemålsloven etterspørres. Lignende reformarbeid er i gang i andre nordiske land. Et nordisk samarbeid vil være ønskelig i lys av at reglene om domstolsbehandling av sivile tvister også vekker interesse innenfor EU.

3. Stortinget har ved flere anledninger truffet vedtak der Regjeringen er anmodet om å utrede reformer i behandlingen av sivile tvister. Ved Stortings vedtak 8 desember 1995, jf Innst S nr 62 (1995-96) og Dok nr 8: 84 (1994-95), ble Regjeringen bedt om å utrede og fremme forslag om regler om gruppesøksmål. En slik utredning vil gripe inn i grunnleggende spørsmål i sivilprosessen. Regjeringen er videre bedt om å utrede spørsmål om utvidet frist for å begjære gjenopptakelse i visse tilfelle, jf Stortingets vedtak 18 juni 1997 og Innst S nr 278 (1996-97) jf Dok nr 8: 84 (1996-97).

4. Utvalget bør i samsvar med vedlagte utkast til mandat gis i oppdrag å foreta en fullstendig gjennomgang av tvistemålsloven og tilgrensende prosesslovgivning. Spesielt bør utvalget se på hvilke krav som i fremtiden bør stilles til dommerne og prosessregler som sikrer effektivitet, hurtig fremdrift og hensynet til nye partskonstellasjoner. Revisjonen skal ikke omfatte en alminnelig gjennomgang av domstolloven, skjønnsloven og tvangsfullbyrdelsesloven.

5. Utvalgets medlemmer bør både være teoretisk kyndige og ha praktisk innsikt i tvistemålslovgivningen. Det foreslås at utvalget får sju medlemmer. Som leder foreslås høyesterettsdommer Tore Schei. I tillegg bør det være deltakere fra herreds~ og byrettene, lagmannsrettene, Den Norske Advokatforening og universitetet. Utvalget forutsettes spesielt å rådføre seg med representanter for NHO, LO og Forbrukerrådet i forbindelse med utredning av spørsmål om gruppesøksmål. Det forutsettes videre at Tvistemalsutvalget rådfører seg generelt med ulike interessegrupper under utredningsarbeidet. Dette kan skje gjennom å avholde seminar, opprette referansegrupper og på andre måter i samråd med Justisdepartementet.

Utvalget får en sammensetning av kvinner og menn som er i samsvar med rundskriv Q-4/96 fra Barne- og familiedepartementet om representasjon av begge kjønn i statlige utvalg, styrer, råd, delegasjoner m v.

6. Det skal utredes økonomiske og administrative konsekvenser av forslagene.

Utvalgets mandat er nærmere utdypet i Justisdepartementets foredrag til den kongelige resolusjon. Det heter her:

1. Innledning

Domstolene er samfunnets grunnleggende tvisteløsningsapparat. Det er derfor viktig at domstolene sikres et godt arbeidsredskap gjennom en tidsmessig prosessordning for sivile saker. En god prosessordning må bidra til kvalitet, effektivitet og rettssikkerhet i den sivile rettspleien, og den må åpne for rasjonell bruk av moderne informasjonsteknologi. Prosessordningen må være tilpasset det mangfold av saker som den teknologiske utvikling, den sosiale mobilitet og samfunnsutviklingen i sin alminnelighet gir opphav til. På flere av disse punktene kan det reises spørsmål om tvistemålsloven av 1915 med tilknyttet regelverk i andre lover holder mål, jf nærmere punkt 2 nedenfor. Tiden er derfor moden for en bred gjennomgang av regelverket for domstolenes behandling av sivile saker. Det bør derfor nedsettes et utvalg for å vurdere reformer innen sivilprosessen, i første rekke med sikte på å utarbeide en ny tvistemålslov («Tvistemålsutvalget»).

2. Revisjon av tvistemålslovgivningen

Utvalget skal i første rekke foreta en bred vurdering av lov 13 august 1915 nr 6 om rettergangsmåten i tvistemål og i samsvar med sine vurderinger legge frem forslag til en ny alminnelig lov som skal avløse tvistemålsloven. Utvalget bør i den sammenheng også vurdere om eksisterende regler for behandlingen av sivile saker som finnes i særlovgivningen, kan avløses av en ny tvistemålslov.

Utvalget bør legge vekt på å utrede og foreslå lovregler om spørsmål der utvalget selv mener det er behov for reform. Av spørsmål som utvalget bør vurdere, peker departementet særskilt på:

1. Dommerrollen og de konsekvenser utformingen av den bør ha for saksbehandlingsreglene. Det legges i dag vesentlig større vekt enn da tvistemålsloven ble til, på at dommeren skal spille en aktiv rolle undersaksforberedelse og hovedforhandling med et ansvar for sakens fremdrift og opplysning. Det bør i denne sammenheng vurderes å lovfeste regler om materiell prosessledelse.

2. Partenes innflytelse på saksbehandlingen i tvistemål. Det bør vurderes i hvilken grad partene bør ha adgang til å velge mellom ulike sett prosessregler eller avvike fra de ordinære prosessreglene. Spørsmålet må ses i sammenheng med dommerens plikt til å la partene få uttale seg og legge vekt på deres syn før retten treffer en prosessuell avgjørelse. Spørsmålet må videre vurderes i lys av ønsket om å gjøre rettergang for de alminnelige domstoler til et bedre alternativ til voldgift.

3. Rettergangsreglene bør vurderes både med sikte på tradisjonelle tvister med to parter og på flerpartskonflikter og tvister uten noen definert motpart. Tvistemålsloven er skrevet først og fremst med sikte på relativt ukompliserte saker mellom to parter. Det bør vurderes om reglene er egnet for behandling av komplekse tvister. I denne sammenheng bør tredjepersoners forhold til prosessen vurderes, herunder partsforholdet i saker om gyldigheten av forvaltningsvedtak.

4. Det bør vurderes i hvilken grad saksbehandlingsreglene bør gjelde for alle slags tvister. I dag gjelder det til dels andre regler for saker uten fri rådighet enn for saker hvor partene har fri rådighet over tvistegjenstanden, men skillet mellom saker med og uten fri rådighet er i mange tilfelle lite avklart. I tvistemålslovens femte del og etter hvert i særlovgivningen finner man en rekke former for særregler for ulike tvister. Det kan være aktuelt blant annet å vurdere om dagens særregler til dels kan erstattes av forskjellige saksbehandlingssystemer, der dommeren for hver enkelt tvist vurderer hvilket system som passer best. I denne sammenheng bør også reglene om forenklet rettergang vurderes. Det bør videre vurderes om prosessuelle regler i særlovgivningen har gitt erfaringer som kan kaste nytt lys over de alminnelige saksbehandlingsreglene for tvistemål.

5. Det bør vurderes regler som gir bedre mulighet enn i dag for å få avgjort en sak uten full gjennomgåelse av hele tvisten. I denne sammenheng bør spørsmålet om en forenklet behandling eller avvisning av åpenbart uholdbare søksmål vurderes. Det bør videre vurderes å åpne større adgang til delavgjørelser - f eks om foreldelse - enn etter gjeldende lov.

6. Megling i forskjellige former, i regi av en dommer eller av andre, er et viktig alternativ til dom. Behovet for nye og nærmere regler for megling og forlik (herunder rettsmegling) bør vurderes.

7. Reglene om avvisning bør vurderes med sikte på å legge til rette for praktisk tvisteløsning og unngå unødige konflikter som ikke gjelder sakens realitet. Det kan være grunn til å vurdere om iallfall visse hovedregler om rettslig interesse og om søksmålsfrister bør lovfestes. Reglene om verneting bør vurderes, herunder forholdet mellom nasjonale vernetingsregler og Luganokonvensjonen om domsmyndighet og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker, og det bør legges vekt på å forenkle vernetingsreglene. Det bør vurderes om saksanlegg for uriktig verneting skal føre til avvisning eller til at saken overføres til en kompetent domstol.

8. Tvistemålslovens regler om bevis og bevisføring er til dels preget av foreldet tenkemåte og teknologi. Det bør vurderes hvilke regler som bør gjelde om bevisføring og om konsentrasjon av bevisførselen. Herunder bør reglene om fremlegging av skriftlige bevis overveies.

9. Bruk av moderne informasjonsteknologi i partenes kommunikasjon med domstolen og under bevisføring bør vurderes.

10. Utvalget bør vurdere spørsmål knyttet til rettskraft, herunder blant annet spørsmål om utvidet rettskraft, og gjenopptakelse, jf Stortingets vedtak 18 juni 1997 om oversendelse til regjeringen av forslaget i dokument nr 8:84 (1996-97) om utvidet frist for gjenopptakelse i sivile saker i særskilte tilfeller.

11. Bestemmelsene om sakskostnader. Det bør herunder vurderes om staten bør ha økonomisk ansvar for feil som domstolene begår, slik at en part f eks ikke må bære kostnadene ved anke over saksbehandlingsfeil.

12. Det må vurderes om rettergangsreglene for sivile saker oppfyller de krav som følger av internasjonale menneskerettskonvensjoner, særlig Den europeiske menneskerettskonvensjon. Det bør herunder vurderes om det bør være adgang til å få særskilt avgjørelse av om et forhold er i strid med en bestemmelse i en menneskerettskonvensjon, jf Høyesteretts kjennelse i Rt 1994 s 1244.

13. Det bør vurderes om det er behov for særlige prosessregler når domstolbehandlingen berører internasjonale regler som Norge er bundet av. Det bør herunder vurderes hvilken adgang staten bør ha til å opptre i slike saker for å få fastslått innholdet av Norges forpliktelser, jf Rt 1998 s 1372 som avviste statens adgang til å opptre som hjelpeintervenient i en sak om hvordan EØS-avtalen skulle forstås.

14. Voldgift. Det bør vurderes om det er ønskelig med en revisjon av voldgiftsreglene, blant annet på bakgrunn av at mange land de siste ti år har revidert sin voldgiftslovgivning ut fra UNCITRALs modellov for internasjonal voldgift i forretningsforhold fra 1985. Utgangspunktet må være at voldgiftsreglene også i fremtiden skal romme en stor variasjonsbredde i gjennomføringen av voldgiftssaker. Det må dessuten tas hensyn til at reglene også må kunne anvendes av ikke-jurister og at de må passe for såvel små som store forhold. Spørsmålene om voldgiftsdommers offentlighet og om hvilke arkivordninger som bør gjelde for voldgiftsdommer, bør vies oppmerksomhet. Med henblikk på kostnadsnivået i forbindelse med en voldgiftsprosess bør det vurderes om det skal gis regler som gjør at sakens parter kan løses fra en eventuell voldgiftsklausul.

Utvalget skal i sine vurderinger ha for øye at rettergangsreglene skal være et godt arbeidsredskap for domstolene, advokatene og partene. De skal tjene til å løse domstolenes oppgaver i den sivile rettspleie med konfliktløsning, rettsavklaring og gjennomføring av den materielle rett på en rettssikker, rask og billig måte.

Utvalget bør gjøre seg kjent med lovgivningsarbeid om tilsvarende spørsmål i andre nordiske land og delta aktivt i et nordisk samarbeid.

Ved utformingen av ny lov bør det legges stor vekt på brukervennlighet. Forholdet til særlovgivningen bør vurderes med sikte på et så enkelt og brukervennlig samlet regelverk som mulig. Utvalget bør vurdere i hvilken utstrekning de endringene som foreslås, også bør foreslås som parallelle endringer i straffeprosessen.

Utvalgets mandat omfatter ikke en alminnelig revisjon av domstolloven, skjønnsloven og tvangsfullbyrdelsesloven.

Utvalget må vurdere de økonomiske og administrative konsekvensene av sitt forslag.

3. Særlig om gruppesøksmål

Et særlig tema som må vurderes av Tvistemålsutvalget er gruppesøksmål, jf Stortingets vedtak 8 desember 1995 om oversendelse av forslaget i Dokument 8: 97 (1994-95) om innføring av gruppesøksmål til Regjeringen «til utredning og eventuelt forslag». Med gruppesøksmål forstås et søksmål som er anlagt på vegne av en gruppe personer som har en felles rettslig interesse i søksmålet. Søksmålet kan være anlagt uten deltakelse eller uttrykkelig samtykke fra alle medlemmer av gruppen. Slike søksmålsformer kan spesielt være aktuelle for tvister som gjelder en større krets av personer. Det kan blant annet gjelde forbrukere, særlige interessegrupper, f eks miljøverngrupper, eller en bestemt gruppe personer som har en fellesinteresse, f eks i forbindelse med erstatningssaker. Utvalget bør vurdere behovet for å åpne for gruppesøksmål, og hvilken utforming slike regler bør ha.

Utvalget bør se hen til arbeidet med gruppesøksmål i de øvrige nordiske land og utviklingen av regler om gruppesøksmål innenfor EUs regelverk.

Utredningen av spørsmål knyttet til gruppesøksmål må gå inn i den samlede utredningen for Tvistemålsutvalgets arbeid. I tillegg bes utvalget om å fremme et separat lovforslag om hvordan regler om gruppesøksmål kan innpasses i gjeldende tvistemålslov.

4. Sammensetning ...

Utvalget forutsettes spesielt å rådføre seg med representanter for NHO, LO og Forbrukerrådet i forbindelse med utredning av spørsmål om gruppesøksmål.

Det forutsettes videre at Tvistemålsutvalget rådfører seg generelt med ulike interessegrupper under utredningsarbeidet. Dette kan skje gjennom å avholde seminar, opprette referansegrupper og på andre måter i samråd med Justisdepartementet.

Frist for arbeidet ble satt til 1. juli 2002.

2.3 Utvalgets arbeid

2.3.1 Møter

Utvalget har hatt møter over i alt 52 hele møtedager. I tillegg kommer kortere møter i forbindelse med seminarer mv. Ett møte har vært holdt som fjernmøte (videokonferanse). Utvalget hadde et planleggingsmøte i juni 1999. Bortsett fra dette møtet ble arbeidet for praktiske formål startet opp 1. oktober 1999, etter at utvalgets leder var tilbake fra studiepermisjon i USA.

2.3.2 Kontakt utad - generelt

Som det fremgår både av den kongelige resolusjon og foredraget til den, er det forutsatt at utvalget «rådfører seg generelt med ulike interessegrupper under utredningsarbeidet». LO, NHO og Forbrukerrådet er spesielt nevnt. Utvalget har hatt møter med representanter for disse og en rekke andre organisasjoner, foreninger mv. og enkeltpersoner. Fra tidlig i arbeidet fikk utvalget en egen hjemmeside på Internett med opplysninger om arbeidet, mandat, sammensetning, møter mv. Utvalgets arbeidsnotater med redegjørelser og foreløpige forslag til regler ble lagt ut på Internett, og de ble sendt til alle vi antok kunne ha en særlig interesse av dem. Vi ga uttrykk for at vi ønsket uttalelser til notatene, og har fått ganske mange kommentarer. Et noe spesielt innspill i form av et julebrev til utvalget og utvalgets svarbrev er tatt inn som vedlegg 6 og 7 til innstillingen.

Det er for utvalget ikke tvilsomt at de innspill vi har fått, samlet sett har gitt oss informasjon og innblikk i erfaringer som på viktige punkter har påvirket våre vurderinger og lovutkastet. Det er også utvalgets bestemte oppfatning at innstillinger og lovutkast ved dette har fått et kvalitetsmessig løft.

2.3.3 Møter og seminarer

Som et ledd i den kontakt utad som er beskrevet foran, har utvalget hatt en rekke møter og seminarer. Foruten møtene med LO, NHO og Forbrukerrådet som er nevnt foran, har vi hatt møte med (møtested utenfor Oslo i parentes)

  • representanter for Sametinget og Sametingets administrasjon (Karasjok)

  • jurister i Finmark (Karasjok)

  • deler av styret i Samarbeidsutvalget for forliksrådene og hovedstevnevitnene

  • dommere i Asker og Bærum herredsrett om erfaringer med rettsmekling

  • dommere i samtlige embeter som har deltatt i prøveordningen for rettsmekling i forbindelse med gjennomført evaluering av denne

  • rettsformannen og prosessfullmektigene i den såkalte Baldersaken (Stavanger byretts sak nr. 401/98A)

  • advokat dr. juris Anders Christian Stray Ryssdal om viktige rettsøkonomiske aspekter ved sivilprosessen

  • advokat Rolf Uecker om tysk sivilprosess

Et samlet utvalget ga på det alminnelige dommermøtet i Bergen i mai 2000 en redegjørelse for hovedpunkter i arbeidet. Tore Schei ga en slik redegjørelse på landsmøtet for Den norske advokatforening i juni 2000. Dag Bugge Nordén ga redegjørelser, hovedsakelig for arbeidet med nye regler for forliksrådsbehandling, på to årsmøter for Samarbeidsutvalget for forliksråd og hovedstevnevitner i byene. Flere medlemmer har også gitt redegjørelser for arbeidet og deltatt i diskusjoner på møter i domstoler og advokatfirmaer.

Utvalget har arrangert følgende seminarer

  • om småkravsprosess og forliksrådsbehandling med bred deltakelse, blant annet fra organisasjoner, representanter for forliksrådene og hovedstevnevitnene, Forbrukerrådet, dommere og advokater

  • om gruppesøksmål med bred deltakelse fra organisasjoner, Forbrukerrådet, dommere og advokater mv.

  • med Advokatforeningens rettssikkerhetsutvalg og utvalg for sivilprosess, samt noen spesielt inviterte advokater, om utvalgte prosessrettslige emner (to møter)

  • med dommere i Høyesterett om prosessreglene for Høyesterett

  • med dommere i lagmannsrettene om ankereglene

  • med dommere i Oslo byrett om reglene for førsteinstansen

  • med advokater og dommere fra Trøndelagsfylkene med hovedvekt på reglene for førsteinstans over to dager.

I samarbeid med Oslo handelskammers institutt for voldgift og tvisteløsning arrangerte utvalget et seminar over to dager om ny voldgiftslov.

Ved oppstarten av utvalgets arbeid arrangerte Justisdepartementets lovavdeling et to dagers seminar med deltakelse fra alle fem nordiske land og England (Lord Woolf). Samtlige av utvalgets medlemmer deltok her.

2.3.4 Studiereiser mv.

Utvalget har foretatt studiereiser til Danmark, Sverige, Tyskland, Nederland og England. Bakgrunnen for reisene til Sverige og Danmark er at disse landene, spesielt Danmark, har prosessordninger for sivile saker som ligger nær opp til vår. Begge land – og igjen spesielt Danmark – holder for tiden på med viktig revisjonsarbeid av prosessreglene. I Danmark (København) hadde utvalget møter med

  • leder og sekretær i det danske Retsplejerådet

  • Det danske Advokatsamfund

  • dommere i Østre Landsrett

  • dommere i København byret

  • dommere i Sø- og handelsreten

I Sverige (Stockholm) hadde utvalget møter med

  • representanter for det svenske utvalg som arbeider med reform av rättegångsbalken

  • dommere i Svea hovrätt

  • dommere i Handens tingsrätt

  • dommere i Stockholms länsrätt

  • Advokat Claus Lundblad (Mannheimer Swartling Advokatbyrå)

Tyskland er internasjonalt kjent for å ha en velfungerende prosessordning, og kanskje særlig et system for fastsettelse av saksomkostninger det var viktig for utvalget å få et skikkelig innsyn i.

I Tyskland (Berlin) hadde utvalget møter med

  • Det tyske justisdepartement

  • Senatsforvaltningen for Justis i Berlin og dommere og advokater i Berlin

Nederland er inne i et reformarbeid i sivilprosessen som var av interesse for utvalget, samtidig som det var viktig for utvalget å få innsyn i den form for forenklet og hurtig prosessmåte som er kjent som «kort geding». I Nederland (Haag) hadde utvalget møter med

  • Det nederlandske justisdepartement

  • Advokater og dommere i Haag og Amsterdam

England og Wales har nylig (1999) gjennomført en meget viktig omlegging av prosessen i sivile saker. Her inngår en sterk saksstyring fra rettens side og på flere viktige punkter en betydelig forenkling av saksbehandlingen. Innblikk i de nye engelske reglene og de erfaringene man har med den nye prosessen, var viktige for utvalget. I England (Oxford og London) hadde utvalget møter med

  • Professorene Adrian Zuckerman og Ian Scott og solicitor Simon Davis (Clifford Chance).

  • Deputy Head of Civil Justice (Lord Justice Anthony May)

  • Head of Civil Appeals Office, Court of Appeal (Master Venne)

  • Law Society

  • Bar Council

  • Lord Chancellor’s Department

Også enkeltmedlemmer av utvalget har foretatt studiereiser med henblikk på utvalgets arbeid. Utvalgets leder, Tore Schei, hadde , som et ledd i studiepermisjon fra Høyesterett, i august og september 1999 et studieopphold i USA. Han var der Visiting Judicial Fellow ved Federal Judicial Center, som er et utrednings- og servicesenter for de amerikanske føderale domstoler. Formålet med studieturen var å få innblikk i angloamerikansk prosess generelt og praksis og regler for rettsmekling og gruppesøksmål spesielt. Schei hadde under oppholdet møter med en rekke dommere, advokater og universitetsjurister i Washington D.C., Chicago og Minneapolis. Schei har videre under arbeidet hatt en studietur til Danmarks Højesteret i København, for å se nærmere på prosessen i praksis der.

Dag Bugge Nordén deltok i november 1999 på et seminar om alternativ konfliktløsning (ADR) i Europarådets regi. Sommeren 2000 deltok han i et seminar i Geneve om gruppesøksmål, arrangert av Duke University, USA.

Utvalgets sekretær, Christian Reusch, deltok i august 2001 på CTC 7 (Court Technology Conference nr. 7) i Baltimore, USA. Ved samme reise møtte ham med Federal Judicial Center i Washington D.C., for å drøfte spørsmål knyttet til utkastet til regler om gruppesøksmål og de nyeste erfaringene med alternative tvisteløsningsmetoder (ADR).

2.3.5 Foretatte undersøkelser

Utvalget har foretatt to undersøkelser av forliksrådsordningen høsten og vinteren 2000-2001 i samarbeid med Justisdepartementets domstolavdeling og Samarbeidsutvalget for forliksrådene og hovedstevnevitnene i byene (SFH).

Den ene undersøkelsen er en brukerundersøkelse rettet mot parter og deres fullmektiger, som har hatt en sak behandlet ved mekling og eventuelt dom i forliksrådet. Denne undersøkelsen er utført av firmaet rhKnoff AS ved organisasjonspsykolog Richard H. Knoff. Den andre undersøkelsen er en kvalitetsundersøkelse som består av en gjennomgang av dommer i tvister, holdt opp mot de formelle kravene til dommers innhold som kan utledes av tvistemålsloven §§ 144 til 146, og kravet til begrunnelse av rettsavgjørelser som er en del av retten til rettferdig rettergang etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 6(1). Domsundersøkelsen er utført av Kristin Alstad og Børre W. Lyngstad, som er juridiske utredere i Høyesterett, med bistand fra Knoff for statistisk bearbeidelse av materialet. Undersøkelsene er nærmere omhandlet i II.10.8, og de er i sin helhet inntatt som vedlegg 4 og 5 til innstillingen. Det tilføyes at hvert av utvalgets medlemmer fulgte forhandlingene et par dager i ulike forliksråd for å skaffe seg et inntrykk av hvordan sakene håndteres i praksis.

Utvalget har vært opptatt av å skaffe seg kunnskap om hva slags saker som kommer til behandling ved domstolene og omkostningene i de enkelte saker. Videre har utvalget ønsket opplysninger om ankefrekvens i forskjellige sakstyper. Forretningsstatistikken for domstolene, som utgis av Justisdepartementets domstolavdeling, gir ikke svar på disse spørsmålene. Ved hjelp av RIFT (Rettsvesentets IT- og fagtjeneste) har utvalget fått innhentet detaljerte opplysninger om sakstyper og ankefrekvens. Opplysninger om tvistegjenstandens verdi og omkostningene i den enkelte sak, har blitt innhentet fra noen utvalgte tingretter, Agder lagmannsrett og Høyesterett. Utvalget har da fått slike opplysninger om samtlige sivile saker som har vært behandlet ved disse domstolene i en tre-måneders periode. Det gis ingen samlet redegjørelse for alt som fremkommer i dette materialet i innstillingen. Når det gjelder tvistegjenstandens verdi kan det imidlertid særlig vises til II.1 om reformbehovet i sivilprosessen, der noen tall er tatt inn. Ankefrekvens i saker om administrative tvangsvedtak tas opp i II.19.2.4.

2.3.6 Bistand og innspill i arbeidet

Som påpekt under I.2.3.2, har utvalget fått en rekke verdifulle innspill gjennom uttalelser, møter og seminarer. Samlet har disse innspillene gitt utvalget innsikt i erfaringer og vurderinger som utvilsomt har påvirket både utvalgets vurderinger og utkast til lovregler. Det er utvalgets bestemte oppfatning at dette har bidratt til en kvalitetsmessig heving av innstillingene.

Vi har også fått bistand på andre måter, blant annet til praktisk tilrettelegging av arbeidet, til opplegg for studieturer mv.

Utvalget vil rette en varm takk til alle – institusjoner, organisasjoner og enkeltpersoner – som har hjulpet oss i arbeidet.

2.4 Bemerkninger om noen punkter i mandatet

Utvalget har gjengitt mandatet foran under I.2.2. De problemstillinger og hensyn som er påpekt i den kongelige resolusjon og i Justisdepartementets foredrag, er drøftet av i utvalgets innstilling.

Kort kan utvalgets hovedoppgave etter mandatet sies å være å lage et utkast til en helt ny tvisteløsningslov. Det har utvalget gjort ved det utkast til lov om tvisteløsning som fremlegges med denne innstillingen, og ved det utkast til lov om voldgift som fremlegges i egen innstilling om voldgift.

Gruppesøksmål er spesielt nevnt i utvalgets mandat. Utvalget foreslår regler om dette, se kapittel 32 i utkastet til tvistelov. I tillegg er utvalget bedt om å fremme et separat lovforslag om hvordan regler om gruppesøksmål kan innpasses i gjeldende lov. Til det bemerker utvalget at forslaget til regler om gruppesøksmål kan tas inn i tvistemålsloven praktisk talt uten annen tilpasning enn at paragrafnummereringen samordnes med tvistemålslovens gjennomgående nummerering. Kapitlet kan tas inn som et nytt kapittel i lovens femte del eller som et siste kapittel i lovens tredje del. Når det gjelder tilpasningen ellers bemerkes: Henvisningen i utkastet § 32-3(1)(b) til utkastet § 1-4 må erstattes med tvistemålsloven § 54. § 32-4(4) annet punktum må gå ut. Det samme gjelder henvisningen i § 32-8(3) til småkravsprosessen og kapittel 10.

Det er i mandatet uttrykkelig sagt at dette ikke gjelder en alminnelig revisjon av domstolloven, skjønnsloven og tvangsfullbyrdelsesloven. Utvalget har foreslått noen endringer i domstolloven og tvangsfullbyrdelsesloven som det har sett som viktige for å få til en hensiktsmessig behandling av sivile tvister for domstolene. Utvalget vil tilføye at det er et åpenbart behov for en gjennomgang av deler av domstolloven. For bare å nevne ett eksempel kan det pekes på de mer tekniske regler om forkynnelse. Blant annet er det et problem at det hvor en advokat er bortreist på ferie, ikke sjelden er usikkerhet om når en dom som kommer til kontoret i ferieperioden, er forkynt for ham, slik at ankefristen begynner å løpe. En opprydding i forkynnelsesreglene og i andre regler bør foretas snarest.

2.5 Noen generelle bemerkninger om innstillingene, lovutkastene og betegnelsene på lovene

Utvalget er kommet til at voldgiftsreglene bør gis som en egen voldgiftslov. Det er vanlig i de fleste land. UNCITRAL modellov bør etter utvalgets mening legges til grunn for oppbygging og utforming av voldgiftsreglene. Systematikken her bryter så vidt mye med utkastet til tvistelov at også det gjør en innpassing av voldgiftsreglene i denne mindre naturlig. Ved å gi voldgiftsreglene i en egen lov, markeres det at det ikke gjelder noen generell regel om at voldgiftsreglene skal suppleres med tvistelovens behandlingsregler. Loven hvor voldgiftsreglene tas inn, bør hete Lov om voldgift, med voldgiftsloven som offisiell kortform. Lovutkast med motiver er tatt inn i en egen innstilling.

De øvrige reglene om løsning av rettstvister tas da inn i en annen og egen lov, som i den totale sammenheng selvfølgelig blir den viktigste loven. Her er det først og fremst regler for løsning av rettstvister etter at tvistene er brakt inn for domstolene gjennom søksmål, men det er også regler om plikter for partene og løsning av tvister før sak er reist. Navnet på denne loven bør ikke være tvistemålsloven. Utvalget har i sitt arbeid knapt truffet noen som har ment at tvistemålsloven er et godt og betegnende navn. Tvistemål er for mange et fremmedord uten sikker betydning. Det er imidlertid lettere å si at tvistemålsloven ikke er noe godt navn, enn å komme frem med et annet navn som umiddelbart fører en på sporet i retning av loven som angir hvordan tvister skal behandles og løses. Utvalget har vurdert flere betegnelser, og er kommet frem til Lov om tvisteløsning, med tvisteloven som offisiell kortform, som den beste. Selv om det også er annen tvisteløsning enn den som vil foregå i henhold til lovutkastet, blant annet i nemnder og ved voldgift, vil en lov om tvisteløsning være den helt sentrale lov for løsning av rettstvister.

Utvalget vil tilføye at det også er en annen viktig grunn til at tvistemålsloven ikke bør være navnet på en ny loven, hvis utvalgets utkast følges opp. På viktige punkter legger utvalget opp til endringer i prosessreglene. Særlig hensett til de regler som foreslås om aktiv saksstyring fra rettens side, kan man til en viss grad snakke om et nytt prosessregime. Dette bør understrekes også gjennom valget av navn på loven.

Utvalget har registrert et ønske hos mange om at utkastet skal bli tilgjengelig på engelsk. Dette er til dels kommet fra utlandet i forbindelse med at det i ganske mange land foregår arbeid med eller planer om revisjon av tvisteløsningsreglene. Også på dette felt har man å gjøre med en økt internasjonalisering. Oversettelse til engelsk er videre ønskelig ut fra den utstrakte kontakt det er mellom norske jurister og utenlandske jurister og parter, både mer generelt og i tilknytning til konkrete tvister. Det tilføyes at for voldgiftsloven vil en oversettelse til engelsk være helt nødvendig for en drøftelse av om loven vil kunne bli akseptert som en «modellov», se her nærmere innstillingen til ny voldgiftslov.

Utvalget har ikke funnet grunnlag for å oversette innstillingene i sin helhet til engelsk. Det ville medføre for store utgifter. Men utvalget har funnet grunn til å få oversatt selve lovutkastene og et kort sammendrag av innstillingene. Oversettelsene er utført av statsautorisert translatør, cand. jur. Knut Engedal. Advokat Jane Wesenberg har også bistått noe med oversettelsene, bl. a. med endringer som ble foretatt umiddelbart før innstillingen gikk i trykken.

Innstillingen til lov om tvisteløsning er delt i fire hoveddeler. I del I er selve lovutkastet, redegjørelse for utvalgets arbeid mv. og et sammendrag av innstillingen. I del II drøftes en del prinsipielle og mer generelle spørsmål knyttet til utforming av en ny sivilprosesslovgivning. I del III kommer de mer spesielle drøftelsene, med bemerkninger til de enkelte kapitler og bestemmelser i lovutkastet. For å øke lesbarheten av de spesielle bemerkningene, har utvalget også inntatt selve lovteksten ved hver av bestemmelsene her. Det får økt betydning dersom det i det videre lovarbeidet blir gjort større endringer i og omstokkinger av bestemmelsene. Utvalget antar det særlig da vil være nyttig å ha den teksten i lovutkastet som bemerkningene knytter seg til, i umiddelbar tilknytning til disse. Den engelske oversettelsen av lovutkastet og sammendraget er inntatt for seg i del IV.

2.6 Fremtidige reformbehov

Som det vil fremgå av utvalgets innstilling, blant under II.3.3 og II.4.2, skjer det internasjonalt en utvikling av prosessen, og det gis materielle regler med føringer for prosessreglene som får eller bør få betydning for vår prosess. Dette, sammen med de endringsbehov som praksis her i landet vil vise, tilsier at reglene for tvisteløsning må være gjenstand for en kontinuerlig vurdering og oppdatering. Etter utvalgets mening bør departementet etablere et apparat som får mulighet for å komme med innspill til endringer i prosessen, enten det skjer gjennom et råd som det danske Retsplejerådet, ved et mindre utvalg eller på annen måte. Det ville være uheldig om utvalgets innstilling skulle bli oppfattet som et svar på det totale utredningsbehov som foreligger f. eks. for den nærmeste fem- til tiårs periode.

3 Kort sammendrag og oversikt over innstillingen

3.1 Innstillingens del I Lovutkast, bakgrunn og sammendrag

3.1.1 Generelt om del I

I innstillingens del I er tatt inn utkast til Lov om tvisteløsning (tvisteloven), en redegjørelse for utvalgets oppnevnelse, mandat og arbeid og et sammendrag. Lovutkastet og sammendraget er også oversatt til engelsk, se IV 1 og 2.

3.1.2 Utvalgets oppnevnelse, sammensetning og mandat

I I.2 redegjør utvalget for oppnevnelsen, mandatet og arbeidet. Det vesentlige av den kongelige resolusjon av 9. april 1999 om utvalgets oppnevnelse og Justisdepartementets foredrag er gjengitt. Mandatet kan kort sies å gå ut på at utvalget skal utarbeide et utkast til en ny lov om løsning av rettstvister. Det er ikke gitt føringer for valg og utforming av regler. Det er pekt på at utvalget skal ha for øye at rettergangsreglene skal være et godt arbeidsredskap for domstolene, advokatene og partene. Reglene skal tjene til å løse domstolenes oppgaver i den sivile rettspleie, med konfliktløsning, rettsavklaring og gjennomføring av den materielle rett på en rettssikker, rask og billig måte. Hensynet til brukervennlighet er påpekt.

Utvalgets arbeid er beskrevet i I.2.3. Tidlig under arbeidet fikk utvalget en egen hjemmeside på Internett. I tilknytning til denne er etter hvert alle utvalgets arbeidsnotater lagt ut med oppfordring til interesserte om å gi innspill til de enkelte emner. Notatene er også sendt til en rekke institusjoner og personer utvalget regnet med kunne ha en særlig interesse av det. Utvalget har holdt en mengde møter og seminarer, både i Norge og i utlandet. Det er foretatt studiereiser. Gjennom alt dette har utvalget fått innsyn i erfaringer og innspill til vurderingene som har vært meget nyttige. Samlet sett har dette utvilsomt ført til at regelutkast og drøftelser til dels er blitt utformet annerledes enn de ellers ville blitt, og til at innstillingene har fått et kvalitetsmessig løft.

Utvalget retter en særlig takk til alle som har bistått på ulik måte ved arbeidet.

I I.2.4 har utvalget enkelte bemerkninger om mandatet og innstillingen. I I.2.5 redegjøres det for at voldgiftsreglene er tatt inn i et eget lovutkast, og at utvalget har utarbeidet en egen innstilling om voldgift. Utvalget foreslår og begrunner i I.2.5 at navnet på loven bør være Lov om tvisteløsning, med tvisteloven som offisiell kortform. Denne loven vil omfatte annen tvisteløsning enn voldgift.

Lovutkastene og sammendragene i innstillingene er oversatt til engelsk. Det redegjøres for grunnene til dette. De engelske oversettelsene er tatt inn som bilag til de to innstillingene.

I I.2.6 understreker utvalget at reglene for tvisteløsning må være gjenstand for en kontinuerlig vurdering og oppdatering.

3.2 Innstillingens del II Generelle drøftelser

3.2.1 Reformbehov i sivilprosessen

Det pekes innledningsvis i dette kapitlet på at utvalgets innstilling samlet sett er drøftelser av reformbehov i sivilprosessen og på hvordan reformbehovet skal hensyntas i tvisteloven. Det vises til at det i særlig grad er fokusert på reformbehov i kapitlene II.3 om viktige føringer for tvisteloven og II.9 om hovedelementer i behandlingsreglene for de enkelte instanser. I II.1 peker utvalget konsentrert på en del reformbehov som er viktige.

Arbeidet med tvistemålsloven av 1915 ble satt i gang ved opprettelsen av Civilproceslovkommisionen ved kgl. res. 3. januar 1891. Slik loven ble vedtatt, var den preget av samfunnsoppfatning og tenkning fra det siste tiår av 1800-tallet og de aller første år av 1900-tallet. Tvistemålsloven er, sammen med domstolloven, den eneste av de store prosesslovene som ikke er erstattet av ny lov. Selv om det har vært foretatt uttallige lovendringer i tvistemålsloven, er den i grunntrekk slik den var da den ble vedtatt i 1915. Den er fortsatt i betydelig grad preget av den tankegang man da hadde.

Endringene i det norske samfunn fra slutten av 1800-tallet og til i dag er enorme. Det er til dels helt andre typer rettslige tvister som det nå er behov for å få løst, mengden av saker er økt vesentlig og partsforholdene er ofte helt andre. Alt dette tilsier en total gjennomarbeiding av tvisteløsningsreglene, og en helt ny lov om tvisteløsning.

En bekreftelse av behovet for ny lov får vi ved å rette blikket utover landets grenser. I utlandet, som hos oss, har sivil tvisteløsning vært preget av kostbar og sen behandling, og av at store samfunnsgrupper har hatt vanskeligheter med å få tilgang til domstolssystemet på grunn av omkostningene. Dette har i noen land ført til omfattende prosessreformer.

Ulike sider ved prosessen må vurderes med henblikk på at de menneskerettskonvensjoner Norge er bundet av, skal respekteres og få gjennomslag. En slik vurdering har ikke vært foretatt for tvistemålsloven, med unntak for noen få nye regler. Det er også behov for å gjennomgå prosessreglene med henblikk på føringer fra EØS-regler.

Reformbehovet og utformingen av tvisteloven må ses i lys av de funksjoner og oppgaver loven og domstolene skal ha i sivil tvisteløsning. Det er viktig å legge opp til at parter selv kan løse sine tvister uten at sak blir reist, men de må i rimelig og nødvendig grad ha tilgang til domstolene.

Tvisteløsningen har en samfunnsmessig funksjon og oppgave. Den skal sikre at den materielle retten slår igjennom, at den respekteres og virker handlingsdirigerende. Disse samfunnsmessige hensyn bør ivaretas bedre enn det er gjort i tvistemålslovens regler.

Hensynet til god, rasjonell og hensiktsmessig tvisteløsning tilsier også at det legges opp til alternative tvisteløsningsmåter til løsning ved dom. Økt bruk av rettsmekling er et stikkord.

Tilgang til domstolsløsning er som påpekt viktig. Det må åpnes for en behandling som tillater at også mer «vanlige» krav kan bli løst i søksmål for tingretten. Utvalget ser det i denne forbindelse som viktig at det innføres en småkravsprosess.

Dette at behandlingen må tilpasses tvistene har også en videre adresse. Proposjonalitet – forholdet mellom behandling og det som behandles – må i tvisteloven tillegges langt større vekt enn det er gjort i tvistemålsloven.

Avvikling av saker for domstolene tar i mange tilfeller alt for lang tid. Det er viktig at prosessen konsentreres om det som er omtvistet og som er vesentlig for løsning av tvisten, og ikke minst at det skjer en konsentrasjon i tid av behandlingen.

Aktiv saksstyring er et viktig middel for å nå et slikt mål om økt konsentrasjon. I tilknytning til saksstyringen kan også nevnes behovet for økt vektlegging av den veiledningsplikt retten har overfor partene.

Det er et problem at det i en del saker er en prosessuell ulikhet mellom parter med store økonomiske ressurser å sette inn i prosessen og parter med mer begrensete ressurser. Det må være et mål for prosessreglene å søke og utjevne denne prosessuelle ulikheten. Utvalget peker på ulike måter dette et stykke på vei kan gjøres på.

Tvistemålsloven er i stor grad utformet med henblikk på tvister med to eller iallfall få parter. Rettstvister i et moderne samfunn har imidlertid ofte mer kompliserte og sammensatte partsforhold. I denne forbindelse peker utvalget på behovet for regler om såkalte gruppesøksmål.

Det er behov for viktige endringer i bevisreglene. Det bør åpnes for fjernavhør i større grad. Fjernavhør bør også generelt foretrekkes som alternativ til bevisopptak. Videre må det også i bevisføringen legges økt vekt på proporsjonalitet, slik at man unngår omfattende bevisføring som ikke står i et rimelig forhold til den betydning tvisten har.

Det fremmes en del åpenbart håpløse krav for domstolene. Utvalget ser behov for en regel om en forenklet avgjørelsesmåte i disse tilfellene.

Det er behov for endringer i saksomkostningsreglene, blant annet for å gjøre reglene mindre kompliserte og prosesskapende, men også i noen grad for å forsøke å dempe det alt for høye omkostningsnivået.

Blant annet ut fra hensynet til proporsjonalitet er det behov for en innsnevring av ankeadgangen.

3.2.2 Løsning av sivile rettstvister i et norsk historisk perspektiv

Utvalget gir her en kort historisk oversikt over tvisteløsningsmetoder, prosessregler og domstolssystem fra de eldste tider frem til i dag. Det er referanser til litteratur om temaet.

3.2.3 Viktige føringer og hensyn ved utarbeidelsen av tvisteloven

Utvalget drøfter først i II.3.1 mer generelt tvistelovens og domstolenes funksjoner og oppgaver. Det pekes på at loven skal ha to hovedfunksjoner. Den skal fremme rettssikkerhet for den enkelte, ved at parter kan få sine rettstvister løst forsvarlig av uavhengige og nøytrale avgjørelsesorganer – først og fremst domstolene. Dernest pekes det på den videre, mer allmenne, samfunnsmessige funksjon. Tvisteloven og tvisteløsningen skal sikre at den materielle lovgivning slår igjennom. Den skal virke styrende eller handlingsdirigerende. Det understrekes at det er et selvsagt utgangspunkt ved utarbeidelsen av tvisteloven at loven i sin helhet må være tilpasset de funksjoner og oppgaver loven og de enkelte domstoler skal ha. Det utvikles nærmere hvilke føringer disse to hovedfunksjonene har for valg og utforming av reglene i tvisteloven.

I forbindelse med den samfunnsmessige betydning av løsning av sivile rettstvister peker utvalget på at domstolene – først og fremst Høyesterett – har en viktig funksjon ved å virke for rettsavklaring og rettsutvikling. Det drøftes hvilke føringer det gir for behandlingsreglene for saker for Høyesterett.

Utvalget peker i II.3.2 helt kort på folkerettslige og internasjonale føringer for tvistemålsloven. Disse er viktige. De er utdypet i II.4.

Behovet for alternativ tvisteløsning påpekes i II.3.3. Her er det utvalgets syn at alternativ tvisteløsning må stå sentralt ved utformingen av tvisteloven. Dette er utdypet nærmere under II.6 og II.7.

I II.3.4 går utvalget inn på ulike sider ved det som kan betegnes som «domstolsterskelen». Det pekes på at denne ikke må gjøres høyere enn nødvendig. Det må være relativt enkelt for folk å gå til domstolene å få avgjort mer alminnelige rettstvister. Ulike måter dette kan oppnås på, drøftes.

Forsvarlighet og proporsjonalitet er begge viktige hensyn å ivareta i prosessen. Utvalget drøfter disse hensyn, som til dels kan være motstridende, i II.3.5.

Hensynet til konsentrasjon og hurtighet i prosessen tas opp i II.3.6.

I II.3.7 drøfter utvalget ganske bredt ulike sider ved en aktiv saksstyring fra rettens side. Mangler ved dagens behandling påpekes. Betydningen av en aktiv saksstyring understrekes.

I II.3.8 stiller utvalget spørsmålet: Partsprosess eller domstolsdominert prosess? I den forbindelse drøftes grunnleggende regler om partenes og rettens rådighet, rettigheter og plikter. Utvalgets svar på spørsmålet er at vår prosess fortsatt skal være en partsprosess og ikke en domstolsdominert prosess. Utvalget begrunner hvorfor det ikke er noen motsetning mellom dette og rettens plikt til aktiv saksstyring. I dispositive saker bør det fortsatt være partenes plikt å sørge for bevisføring, og at saken får et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag. De grunnleggende regler i tvistemålsloven om rettens forhold til partenes prosessopplegg foreslås i det alt vesentlige opprettholdt.

Rettens veiledningsplikt drøftes relativt utførlig i II.3.9. Det skilles mellom veiledning om saksbehandlingen og veiledning som direkte gjelder sakens materielle spørsmål. Utvalgets vurdering er at det ikke bør gjøres store endringer i de regler som i dag gjelder for veiledning om materielle spørsmål, men rett og eventuelt plikt her bør lovfestes. Veiledning om saksbehandlingen er viktig, blant annet for at parter ikke unødig skal lide rettstap i rettstvister. Det er få hensyn som taler mot en relativt omfattende veiledningsplikt om saksbehandlingen.

Muntlig eller skriftlig behandling drøftes i II.3.10. Generelt ser utvalget muntlighet og bevisumiddelbarhet som grunnleggende for en god prosessordning. Langt på vei beholdes dagens regler. Men utvalget åpner for en noe større bruk av muntlighet der behandling i dag skjer skriftlig, og i enkelte saker åpnes det for et begrenset innslag av skriftlige elementer i den muntlige prosess. Utvalget mener at behandlingen i større grad må avpasses kompleksiteten og betydningen av de spørsmål som er oppe til behandling, slik at det ikke alltid er avgjørende om behandlingen gjelder det materielle krav i saken eller et prosessuelt krav.

I II.3.11 gjennomgås bevisvurdering og bevisføring. Prinsippene om fri bevisføring og bevisbedømmelse opprettholdes. Betydningen av bevisumiddelbarhet understrekes. Det pekes på at det er behov for oppmyking av det helt generelle forbudet i tvistemålsloven § 197 mot bruk av utenrettslige erklæringer. Også andre sider ved bevisreglene nevnes.

Kontradiksjon og innsyn fremheves som helt sentrale hensyn i prosessen i II.3.12.

Under II.3.13 drøfter utvalget betydningen av likhet for partene i prosessuelle ressurser – «equality of arms», og ulike måter man kan utjevne slike ulikheter på.

Spørsmålet om det bør lages ulike «prosesspor», med ulike sett behandlingsregler etter verdi av tvistegjenstand, kompleksitet mv., drøftes i II.3.14. Utvalgets konklusjon er at man bør ha et sett med normale regler – allmennprosessen – og i tillegg en småkravsprosess. Behandlingsreglene i allmennprosessen må imidlertid være så vidt fleksible at de også er hensiktsmessige ved behandling av særlig viktige og kompliserte tvister.

I II.3.15 reises spørsmålet om prosessen bør kunne skreddersys – dvs. om partene detaljert bør kunne avtale behandlingen av tvisten. Det pekes på at partene ved enighet bør kunne påvirke behandlingen på ulike måter, men at det generelt sett ikke kan gjelde en regel om at de skal kunne fastsette behandlingsmåten for tvisten.

Særproblemer knyttet til saker som ikke er undergitt fri rådighet, er drøftet i II.3.16.

Det reises en del helt grunnløse krav for domstolene, og det er berettigete krav som bare imøtegås med åpenbart grunnløse innsigelser. Utvalget foreslår at det i slike tilfeller kan avsies dom etter en enkel behandlingsmåte – såkalt forenklet domsbehandling, se II.3.17.

Rett til overprøving av rettsavgjørelser drøftes generelt i II.3.18. Utvalget peker på at proporsjonalitetshensynet er sentralt ved spørsmålet om hvilke avgjørelser som skal tillates overprøvd. Ellers trekkes frem som viktig blant annet at en overprøving må innrettes slik at det blir en overprøving, og ikke en helt ny behandling av hele saken.

Lekfolks deltakelse drøftes i II.3.19. Det pekes på at i sivilprosessen har lekdommerelementet, med unntak for forliksrådet, i nyere tid aldri hatt en slik posisjon som i straffeprosessen. Det er utvalgets konklusjon at forliksrådene fortsatt bør være en lekmannsinstitusjon, og at systemet med fagkyndige og «alminnelige» meddommere i tingrettene og lagmannsrettene bør beholdes.

Offentlighet i rettspleien er drøftet i II.3.20. Utvalget ser det som selvfølgelig at hovedregelen om at rettsmøter skal være offentlige, videreføres. Dessuten ser utvalget det som en nødvendig konsekvens av at det i enkelte saker åpnes for en kombinasjon av muntlighet og skriftlige innlegg, at offentligheten gis innsyn i de innlegg som vil utgjøre en del av avgjørelsesgrunnlaget i tvistene.

Enkelte spørsmål omkring tvisteløsningen bør skje som privat eller offentlig tvisteløsning drøftes i II.3.21.

Om tvisteloven bør inneholde en formålsparagraf er drøftet i II.3.22. Etter utvalgets mening bør loven ha en slik bestemmelse. Den må fremheve også andre sentrale hensyn ved tvisteløsningen enn de som er ivaretatt gjennom EMK artikkel 6(1).

Ulike sider ved språket og tilgjengeligheten for folk av reglene i tvisteloven er drøftet i II.3.23.

3.2.4 Internasjonale føringer og påvirkning på tvisteloven

Dette er behandlet i II.4. Innledningsvis under II.4.1 pekes det på at internasjonale regler stiller krav til tvisteloven. For Tvistemålsutvalget har det vært en selvfølge at disse normene skal kunne etterleves innenfor tvistelovens ramme, og at lovens system skal bidra til at de overholdes i den enkelte sak. Dette har preget utvalgets allmenne overveielser og utformingen av enkeltbestemmelser og er også kommet til uttrykk i utkastets § 1-2.

De internasjonale reglene kan grovt sett grupperes i tre. Det er folkerettslige regler av tradisjonell karakter, knyttet for eksempel til norske domstolers internasjonale kompetanse, immunitetsregler, regler om internasjonal rettshjelp, om anerkjennelse av rettsavgjørelser mv. Den andre gruppen er EØS-relaterte regler. Og den siste, og ikke minst viktige gruppe, er menneskerettslige regler.

Utvalget behandler i et hovedavsnitt, II.4.2, EØS-relaterte regler. Det er gitt en oversikt over utviklingen innen EU og under EØS-avtalen som er av betydning for sivilprosessen. Det er gitt en oversikt over viktige traktater, direktiver mv. innen EU og de føringer for prosessen som disse har. Det er pekt på at det under EØS-avtalen så langt ikke har skjedd en tilsvarende utvikling som den man finner innenfor EU, verken med hensyn til hjemmel for harmonisering av enkelte deler av sivilprosessen, eller i form av konkrete regler med direkte sivilprosessuell adresse.

Føringer fra lojalitetsprinsippet i EØS-avtalen artikkel 3 og av diskrimineringsforbudet i artikkel 4 drøftes spesielt. Det er videre redegjort for Luganokonvensjonen.

Føringer fra menneskerettslige regler er gitt en bred omtale i II.4.3. EMK artikkel 6(1) og SP artikkel 14(1) er drøftet relativt utførlig under II.4.4 med henblikk på hvilke rammer de setter for tvisteloven. De føringer og krav EMK artikkel 5 og SP artikkel 9 gir for rettslig prøving av administrativt ilagt frihetsberøvelse er drøftet. Betydningen av rett til et effektivt nasjonalt rettsmiddel etter EMK artikkel 13 er gjennomgått. EMK artikkel 8 og SP artikkel 17 beskytter privat- og familieliv. Den betydning dette får for prosessreglene, er drøftet. Det samme gjelder kravene i EMK artikkel 10 og SP artikkel 19 om ytrings- og informasjonsfrihet.

Det pekes på at det følger av en rekke konvensjoner at rettspleien skal være basert på ikke-diskriminering, det vil si at det er forbud mot forskjellsbehandling på grunn av forhold som kjønn, alder, rase, farge, etnisk opprinnelse, nasjonalitet, politisk eller religiøs overbevisning, sosial tilhørighet, språk mv.

Krav urbefolkningskonvensjonen stiller til prosessen, er gjennomgått.

I II.4.5 går utvalget inn på den generelle folkerettsreservasjonen som bør gjelde.

I II.4.6 peker utvalget på at det også er annen mer indirekte påvirkning gjennom internasjonale regler. Det kan være regler som internasjonale organisasjoner anbefaler lagt til grunn ved nasjonal lovgivning. Men det er også påvirkning gjennom det gode eksemplets innflytelse, og ved at prosessen bør være gjenkjennelig også for dem som driver grenseoverskridende virksomhet.

Avslutningsvis i II.4 reiser utvalget spørsmålet om ikke en stor prosessreform innenfor sivil tvisteløsning ved begynnelsen av det 21. århundre heller bør skje som et ledd i en internasjonalisering av prosessretten, og ikke ved en isolert nasjonal prosessreform. Utvalgets konklusjon her er at i overskuelig fremtid må et reformarbeid i form av en ny lov om tvisteløsning, gjennomføres ved nasjonal lovgivning.

3.2.5 Gjenstand for søksmål og krav til søksmålsinteresse

Hva som kan være gjenstand for søksmål og kravene til søksmålsinteresse er behandlet i II.5. Det pekes i II.5.1 på at domstolenes oppgave tradisjonelt har vært å løse konkrete rettslige konflikter mellom ulike rettssubjekter. Det er utvalgets konklusjon at man bør holde fast ved dette tradisjonelle virkeområdet for domstolene.

Gjeldende rett i forhold til tvistemålsloven §§ 53 og 54 gjennomgås i II.5.2.

I II.5.3 gis det gis en oversikt over søksmålsbetingelsene i noen andre land.

Forskjellige sider ved kravet til søksmålsgjenstand og søksmålsinteresse drøftes og gjennomgås i II.5.4. Spesielt tas opp rettslig prøving av forvaltningsvedtak. Spørsmål om hvilket organ søksmålet om gyldighet av forvaltningsvedtak skal rettes mot, og spørsmål om tvungent prosessfellesskap i såkalte trepartsforhold drøftes. Utvalget drøfter om det bør innføres særlige regler som gjelder krav om fastsettelsesdom for brudd på EMK o.l. Utvalgets konklusjon er at den regel som foreslås i utkastets § 1-3, åpner for slike søksmål når det er et reelt behov for fastsettelsesdom for konvensjonsstrid, og at det er unødvendig med en særhjemmel for å tillate slike søksmål.

Et spørsmål utvalget går nokså grundig inn på, er om staten bør gis adgang til å opptre i saker som reiser spørsmål om konflikt mellom norsk lov og Norges folkerettslige- og internasjonale forpliktelser eller mellom lov og Grunnlov. Utvalget foreslår en begrenset rett for staten til å opptre i slike tilfeller, og da bare i saker for Høyesterett og kun i saker som der behandles i storkammer eller i plenum.

3.2.6 Plikter før sak reises. Utenrettslig mekling

I II.6 drøfter utvalget plikter for partene før sak reises og mer generelt regler for utenrettslig mekling.

Innledningsvis i II.6.1 pekes det på betydningen av at det skapes et klima og en kultur for minnelige løsninger. Blant annet under henvisning til den engelske sivilprosessreformen, er det vist til ulike måter man kan få det til på.

I II.6.2 går utvalget nærmere inn på partenes plikt til å medvirke til at krav og grunnlag avklares. En slik avklaring er nødvendig for å få tvisten løst på hensiktsmessig måte, og en avklaring før sak reises vil også kunne gi grunnlag for å få tvisten løst i minnelighet.

Utvalget går i II.6.3, under henvisning til de såkalt pre action protocols, inn på om det for særlige rettsområder er grunn til å gi spesielle regler for partenes plikter før sak reises, for å oppnå en tilstrekkelig avklaring på tvisten. Utvalget er delt i spørsmålet om det bør gis en forskriftshjemmel for slike regler.

I engelsk prosess har man hatt stor suksess med formaliserte tilbud om minnelig løsning, såkalte Part 36 Offer. Utvalget forslår ikke slike regler hos oss, men peker blant annet på at reglene om saksomkostninger åpner for at det tillegges vekt om en part har fremsatt et tilbud til minnelig løsning. Det vises til II.6.4.

Utvalget foreslår et regelsett om utenrettslig mekling. De viktigste hensynene her er drøftet under II.6.5.

3.2.7 Alternativ tvisteløsning – mekling, rettsmekling og annen alternativ tvisteløsning

Alternativ tvisteløsning er drøftet i II.7.

Utvalget peker innledningsvis i II.7.1 på at de fleste rettslige tvister løses uten at tvisten bringes inn for domstolen. Partene blir enige eller en av dem lar være å forfølge sitt krav.

Det gås kort inn på systemet med mekling i forliksråd og de ordinære domstoler. Prøveordningen med rettsmekling, som en mer «dyperegående» mekling, nevnes. Det redegjøres så i II.7.2 for en rekke alternative tvisteløsningsmetoder gjennom forskjellige klagenemnder.

Fremveksten av alternativ tvisteløsning, såkalt ADR (alternative dispute resolution) i amerikansk rett beskrives i II.7.5.

Utvalget går i II.7.6 inn på den prøveordning vi har hatt med rettsmekling og den evaluering av prøveordningen som er foretatt. Det pekes på at evalueringen viser at forsøksordningen i hovedtrekk har vært et meget positivt innslag i vår prosess, og at den bekrefter at ordningen må gjøres til en integrert og selvfølgelig del av prosessystemet.

I II.7.7 drøftes hovedelementer i en permanent rettsmeklingsordning. Langt på vei foreslår utvalget at det skal gis regler som samsvarer med de som har vært brukt i prøveordningen, men det er også pekt på behov for endringer. Utvalget understreker at det er viktig at også andre enn domstolens dommere brukes som rettsmeklere, og foreslår at det til domstolene skal knyttes utvalg av særlige rettsmeklere.

3.2.8 De enkelte domstolers rolle og funksjon i sivil tvisteløsning

I II.8 gjennomgås de enkelte domstolers rolle og funksjon i sivil tvisteløsning, for å få poengtert den betydning dette har for prosessreglene. I II.8.2 pekes det på den sammenheng det er mellom prosessregler og administrative og strukturelle sider ved domstolene og deres virksomhet. Selv om tvistemålsutvalget etter sitt mandat stort sett ikke skal se på de mer strukturelle sidene ved domstolene, understrekes det at det er viktig at man ikke taper av synet sammenhengen mellom prosess, struktur og administrasjon.

De enkelte domstoler, fra forliksrådene til Høyesterett, gjennomgås i II.8.3 til II.8.6.

Forliksrådene skal etter utvalgets utkast opprettholdes som en viktig meklingsinstitusjon. Forliksrådene vil fortsatt avsi en rekke dommer som ledd i inndrivelsen av krav, og også i visse tilfeller kunne avgjøre tvistesaker.

For tingrettene konkluderer utvalget i II.8.4: «Ser man disse elementene under ett – tingrettene som alminnelig førsteinstans uten hensyn til sakens vanskelighetsgrad og viktighet, økt sakstilgang blant annet i form av saker etter småkravsprosessen som en ny og i virkeligheten vanskelig sakstype å behandle, flere saker som får sin endelige avgjørelse i tingrettene og kravene til effektivitet og kompetanse – understreker det betydningen av tingrettene som et «førstelinjeforsvar» i sivil tvisteløsning. Tingrettene er bærebjelken i vårt rettssystem.»

For lagmannsretten peker utvalget oppsummeringsmessig i II.8.5 på at lagmannsretten skal være en ren ankedomstol. Ankesystemet og behandlingen i lagmannsretten skal sikre kvaliteten i rettspleien. Det skal fremme rettssikkerheten mer generelt og for de enkelte parter.

For Høyesterett har utvalget pekt på at hovedoppgaven er å bidra til rettsavklaring, rettsenhet og rettsutvikling. Disse oppgavene må stå helt sentralt ved utformingen av behandlingsreglene, se II.8.6.

3.2.9 Viktige behandlingsregler for de enkelte instanser, med særlig vekt på behandlingen i tingrettene

Formålet med behandlingen i II.9 er å gi en oversikt over viktige elementer i de nye behandlingsreglene i sivilprosessen, særlig for tingrettene. Det er pekt på at en slik oversikt må bli begrenset og selektiv. De behandlingsregler utvalget her har gått inn på er: aktiv saksstyring, mekling og rettsmekling, konsentrasjon og hurtighet, større avklaring under saksforberedelsen, muntlighet og bevisumiddelbarhet og mulighet for skriftlige og middelbare innslag og gjennomføringen av hovedforhandlingen og ankeforhandlingen.

Under et særlig punkt, II.9.10, er tatt opp tingrettene som hurtigdomstol og koordinering av behandlingen av hovedkrav med krav om midlertidig forføyning, arrest mv. Et hovedsynspunkt fra utvalget her er at prosessreglene bør muliggjøre en samordnet behandling av krav om midlertidig sikring og hovedkrav, når dette er tidsmessig mulig og ikke andre tungtveiende hensyn taler mot det. Utvalget fremmer forslag til nye bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven §§ 14-3 A og 15-3 A.

3.2.10 Behandlingen i forliksrådet

I II.10 går utvalget grundig inn på ulike sider ved behandlingen i forliksrådet. Innledningsvis gjøres det rede for de føringer mandatet gir for å ta opp forliksrådsordningen til vurdering. Dagens forliksrådsordning presenteres kort. Det gis en historisk oversikt, og det gis en oversikt over statistiske opplysninger om forliksrådenes virksomhet. Utvalget går inn på de reformforslag som foreligger av betydning for forliksrådene. Videre gjennomgås utenlandske ordninger, og utvalget går så over på debatt som opp gjennom årene har vært omkring behandlingen i forliksrådet, herunder hvilken domskompetanse forliksrådet bør ha.

Det redegjøres i II.10.8 for det faktiske beslutningsgrunnlag utvalget har. Det pekes på at utvalget har gjennomført to undersøkelser om forliksrådsordningen. Den ene undersøkelsen er en brukerundersøkelse rettet mot parter og deres fullmektiger som har hatt en sak til behandling i forliksrådet. Denne undersøkelsen er utført av firmaet rh Knoff AS ved organisasjonspykolog Richard H. Knoff. Den andre undersøkelsen er en kvalitetsundersøkelse av dommer i forliksrådet i tvistesaker. De dommer som er gjennomgått er holdt opp mot de formelle krav til dommer som følger av tvistemålsloven §§ 144 til 146, og det kravet til begrunnelse av rettsavgjørelser som er en del av retten til en rettferdig rettergang etter EMK artikkel 6(1). Utvalgets medlemmer har ved å følge møter i ulike forliksråd, søkt å danne seg et inntrykk av virksomheten og behandlingen.

Utvalget redegjør deretter i II.10.9 for sitt syn på forliksrådets oppgaver i rettspleien. Etter utvalgets mening bør forliksrådet fortsatt være en viktig meklingsinstitusjon, men utvalget kan ikke se at det er riktig eller behov for at mekling i forliksrådet opprettholdes som obligatorisk vilkår for saksanlegg ved tingrett. Frivillighet vil være egnet til å styrke forliksrådets funksjon som meklingsorgan ved at det vil bidra til en sakssammensetning hvor det er større muligheter til å oppnå reelle resultater ved mekling. Frivillighet vil også gi den beste grenseflate mot andre konfliktløsningstilbud, og mot reglene om rettsmekling og småkravsprosess ved de ordinære domstoler.

Forliksrådets domskompetanse drøftes inngående. Det pekes på generelle hensyn og på menneskerettslige krav. Det er utvalgets konklusjon at forliksrådet bør ha domskompetanse hvis begge parter samtykker og hvis vilkårene for forfallsdom er oppfylt. Videre bør forliksrådet ha domskompetanse hvis klagemotparten i saker om pengekrav ikke gjør gjeldende annet enn manglende betalingsevne eller andre åpenbart uholdbare innsigelser. Det medfører at hvis det er en reell tvist, vil forliksrådet ikke ha domskompetanse. Ett av utvalgets medlemmer mener at forliksrådet også bør ha domskompetanse i tvistesaker hvis tvistesummen er under 2 G.

Utvalget drøfter videre utformingen av behandlingsreglene for forliksrådet. Det er lagt stor vekt på å utarbeide et enkelt og oversiktlig regelsett for behandlingen.

3.2.11 Småkravsprosess

I II.11.1 drøfter utvalget behovet for en småkravsprosess for tingrettene. En slik småkravsprosess er nødvendig for at «den alminnelige mann og kvinne» forsvarlig skal få prøvd en rettstvist av den type mange kan komme bort i, f.eks. i forbindelse med overdragelse eller utbedringsarbeider på hus eller leilighet mv. Dagens behandling ved domstolene er for kostbar og komplisert for den type tvister. Utvalget går inn på ulike måter å få løst småkrav på og beskriver også kort småkravsprosessen i noen land.

Viktige hensyn og elementer i en småkravsprosess drøftes i II.11.8, og konklusjonen trekkes for en del sentrale spørsmål i II.11.9. Utvalgets syn er at det bør gis en småkravsprosess som skal gjelde for saker om økonomiske verdier som ligger under 2 G. Det drøftes om grensen burde ligge noe lavere, f.eks. på 1 G. Utvalget peker på at for tvister i intervallet mellom 1 og 2 G, er det meget vanlig at prosessutgiftene samlet overstiger tvistebeløpet. Som system er det uakseptabelt. Småkravsprosessen er utformet for å gi en enklere, raskere og mer kostnadseffektiv behandling enn det som gjelder for behandlingen etter allmennprosessen. Saksomkostningsreglene er noe annerledes enn for allmennprosessen. Erstatning for utgifter til rettshjelp – advokat – kan bare kreves med inntil 25 % av sakens tvistesum. Dette sikrer en rettshjelp som er proporsjonal med den betydning tvisten har.

3.2.12 Overprøving av rettsavgjørelser. Særlig om anke

Utvalget redegjør i II.12.1 og II.12.2 for ulike overprøvingssituasjoner og for såkalte ordinære og ekstraordinære rettsmidler. Det nåværende rettsmiddelsystem gjennomgås helt kort, og det er vist til rettsmiddelsystemet i noen andre land.

Menneskerettslige krav til rettsmidler drøftes relativt utførlig, se II.12.5. Innledningsvis pekes det her på at det ikke av EMK eller SP kan utledes noen rett til overprøving. En stat står i utgangspunktet fritt med hensyn til om, eventuelt i hvilken utstrekning, en rettslig avgjørelse skal kunne angripes ved rettsmidler. Et annet generelt synspunkt er at dersom overprøving tillates, må avgjørelsen også i rettsmiddelinstansen være basert på en saksbehandling i tråd med EMK artikkel 6(1).

I den grad artikkel 6(1) kommer til anvendelse i forbindelse med rettsmiddelbruk, er utgangspunktet at den har det samme innhold som for behandlingen i førsteinstans. Imidlertid vil rettergangen måtte ses som et hele. Spørsmålet blir om vedkommende part samlet sett har fått en rettferdig rettergang. Dersom ankeinstansen kan overprøve en bevisbedømmelse som er foretatt etter umiddelbar bevisføring i underinstansen, vil EMK artikkel 6(1) i en rekke tilfelle kreve også muntlighet og bevisumiddelbarhet i ankeinstansen.

Utvalget drøfter i II.12.6 hvilke avgjørelser som bør kunne overprøves. Det pekes på at det må være vesentlig begrensninger i overprøvingsadgangen både for realitetsavgjørelser og for prosesstyrende avgjørelser.

Som et særlig punkt tas i II.12.8 opp om overprøving av avgjørelser om behandlingen skal kunne skje ved særskilt overprøving eller bare som ledd i prøvingen av realitetsavgjørelsen. Utvalgets konklusjon er her at det ikke bør innføres noen generell regel om at prosesstyrende avgjørelser bare kan overprøves sammen med den dom eller kjennelse de gjelder.

Overprøvingen må være en overprøving og ikke – uten at det er nødvendig for det som skal overprøves – medføre en ny behandling av saken. Dette er et viktig punkt fra utvalgets side. Det er nødvendig at ankebehandlingen konsentreres om det anken gjelder, se II.12.9.

Spørsmålet om overprøving bør kunne skje mer enn en gang drøftes i II.12.10. Her er det utvalgets synspunkt at som hovedregel skal det bare være adgang til overprøving i én instans. Overprøving i en tredje instans – Høyesterett – bør normalt forbeholdes de saker hvor det er behov for en mer generell rettsavklaring. I denne forbindelse pekes det også på, det som utvalget er inne på flere steder i innstillingen, at retten til overprøving og behandlingsreglene må utformes under hensyn til domstolenes oppgaver og funksjon i rettspleien.

Utvalget foreslår i II.12.12. at det bare skal være ett ordinært rettsmiddel, benevnt anke. Dette rettsmiddel skal da dekke det som i dag er ivaretatt ved anke og kjæremål. Utvalget mener at de behandlingsbehov som foreligger ved overprøving, kan ivaretas fullgodt med ett rettsmiddel. Behandlingsreglene vil ha tilstrekkelig fleksibilitet slik at enkle spørsmål kan behandles enkelt og mer kompliserte og viktige spørsmål kan undergis en grundigere behandling.

I motsetning til etter dagens lov mener imidlertid utvalget at det bør utformes ett regelsett for anke til lagmannsrett og ett regelsett for anke til Høyesterett. Det gir blant annet en bedre oversikt over særreglene for anke til Høyesterett, se II.12.14.

3.2.13 Anke til Høyesterett

I II.13 drøftes spesielt anke til Høyesterett. Innledningsvis tas i II.13.1 opp Høyesteretts oppgaver i rettspleien. Det er vist til at en hovedoppgave for Høyesterett er å bidra til rettsenhet, rettsavklaring og rettsutvikling. Det er viktig at utvelgelses- og behandlingsreglene utformes med henblikk på dette.

Oppgaver for Høyesteretts kjæremålsutvalg etter tvistemålsloven drøftes så. Det pekes på at kjæremålsutvalget har to hovedoppgaver i sivilprosessen. Den ene er å være rettsmiddelinstans for overprøving av bestemte rettslige avgjørelser. Den andre er å foreta utvelgelsen av de anker som skal behandles av Høyesterett i avdeling.

Utvalget mener at det bør gjøres to endringer i reglene for det som i dag er Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det ene er en endring av navn til Høyesteretts ankeutvalg – eller ankeutvalget – som vil være en konsekvens av forslaget om at det skal være ett ordinært rettsmiddel, anke. Den andre endringen er at utvalget ikke kan se noen grunn til at ankeutvalget skal være en egen domstol. Høyesteretts ankeutvalg – i dag kjæremålsutvalg – er rett og slett Høyesterett satt med tre av Høyesteretts dommere, på samme måte som Høyesterett i avdeling er Høyesterett satt med fem dommere. Behandlingsmåten i ankeutvalget er, i motsetning til behandlingen i avdeling, skriftlig. Men at det i seg selv skulle gi noen grunn til at utvalget skulle være en egen domstol, er vanskelig å se. Det som derimot kan være hensiktsmessig, er å bruke Høyesteretts ankeutvalg som en betegnelse på Høyesterett i de tilfelle hvor retten settes med tre dommere. Bruk av en slik lovteknikk, vil gjøre det enkelt å angi hvilke avgjørelser som skal treffes med tre dommere, og – motsetningsvis – hvilke avgjørelser som må treffes av 5 dommere.

Utvalget mener man bør gå over fra en nektelses- til en samtykkeordning for anker til Høyesterett, se II.13.3. Et samtykkesystem vil stemme med det som for straffeanker følger av straffeprosessloven § 323, og vil for øvrig stemme med den realitet at nektelse av anker til Høyesterett i sivile saker i dag i de fleste tilfelle skjer etter tvistemålsloven § 373 tredje ledd nr. 4.

I II.13.4 drøfter utvalget relativt grundig spørsmålet om Høyesterett bør ha kompetanse til å prøve ikke bare lagmannsrettens saksbehandling og rettsanvendelse, men også bevisbedømmelsen. Det er utvalgets konklusjon at tvistemålslovens ordning med at Høyesterett bør kunne prøve bevisbedømmelsen, bør beholdes.

Utvalget drøfter i II.13.5 om det bør være adgang til umiddelbar bevisføring for Høyesterett. Også her er det utvalgets konklusjon at det som følger av de någjeldende regler bør beholdes – at bevisføringen, med unntak av føring av sakkyndigbevis, skal være middelbar.

Spørsmål omkring Høyesteretts sammensetning i den enkelte ankesak tas opp i II.13.6 i lys av den hovedoppgave det er for Høyesterett til å bidra til rettsenhet, rettsavklaring og rettsutvikling. Det pekes på at dess flere dommere som deltar i den enkelte avgjørelse, dess større tyngde vil avgjørelsene få som prejudikat. Utvalget mener at det vil ha for store konsekvenser for det antall saker som behandles i Høyesterett, om man der gikk over til et system med én avdeling, på den måten at samtlige dommere skulle delta i behandlingen og avgjørelsen av samtlige anker over dommer. Det som det derimot bør åpnes for, er at Høyesterett kan settes i et såkalt storkammer – som bør ha elleve dommere. Storkammer bør være et alternativ til en del av de saker som i dag behandles i plenum, og bør også kunne brukes for enkelte særlig viktige saker ellers. Adgang til plenumsbehandling bør beholdes for de ganske få saker som er av helt ekstraordinær viktighet.

3.2.14 Rettskraft

Det redegjøres først i II.14.1 for hva rettskraft er. Rettskraft er betegnelsen på den egenskap ved en rettsavgjørelse at den gir en endelig og bindende løsning av det rettsforhold som er sakens tema. Dommen kan ikke angripes med ordinære rettsmidler. Dette er den formelle rettskraft. Dommers materielle rettskraft har to sider. Den negative, som innebærer at en ny sak mellom parter om et krav som er rettskraftig avgjort, skal avvises. Den positive, som innebærer at dommen er bindende og skal legges til grunn av retten uten ny realitetsprøving dersom det samme rettsforhold blir tema i ny sak mellom de samme parter som også gjelder noe annet.

Rettskraftsreglene gis i noen få korte enkeltbestemmelser. Rettskraft reiser imidlertid en rekke vanskelige avgrensningsspørsmål, og utvalget har valgt å gi en utførlig fremstilling av gjeldende rett i II.14.2, også fordi utvalgets forslag innebærer en videreføring av denne.

Et tema utvalget gjør grundig rede for, er om det kan få betydning for rettskraften at forutsetninger som lå til grunn for rettsavgjørelsen svikter. En slik problemstilling er særlig aktuell når retten i dommen har tatt stilling til sannsynligheten av en fremtidig utvikling, slik som i saker om erstatning for tap i fremtidig inntekt. Den klare hovedregel vil være at det ikke er adgang til ny sak. Utvalget mener at det på dette punkt ikke bør gjøres noen endring ved å gi særregler om rettskraft for slike tilfeller. Hvis adgang til revisjon av dommer på grunn av endrete faktiske forutsetninger skal løses ved prosessuelle virkemidler, er det etter utvalgets oppfatning bedre å gjøre det gjennom reglene om gjenåpning (gjenopptakelse) enn ved egne rettskraftsregler, se II.14.2 og II.14.4.

Et annet spørsmål utvalget drøftet bredt, er hvilken rettskraftsvirkning avgjørelsen i en straffesak skal tillegges i en senere sivil sak hvor tema i straffesaken har betydning. Det redegjøres for nyere rettspraksis og for de føringer uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6(2) gir. Utvalget konkluderer sine vurderinger omkring dette med at det ikke er ønskelig å fremme noe forslag om begrensning av fornærmedes rett til å fremme sitt krav mot den påståtte gjerningsmannen i egen sivil sak. Det ville innebære en uholdbar svekkelse av fornærmedes rettsstilling, se II.14.2 og II.14.4.

3.2.15 Gjenåpning

En rettskraftig dom kan bare kreves overprøvd i svært begrenset utstrekning. Avgjørelsen kan som regel bare angripes ved det ekstraordinære rettsmiddel gjenopptakelse, som etter tvistemålsloven innebærer en ny behandling av saken ved den samme domstol. Utvalget ser det som nødvendig å videreføre dette rettsmidlet, som utvalget foreslår gitt betegnelsen gjenåpning, se II.15.1.

Det redegjøres i innstillingen for gjeldende rett og for ulike reformforslag, se II.15.2.

Utvalgets vurderinger er tatt inn under II.15.6.

Utvalget mener det er klart at begjæringer om gjenåpning i sivile saker fortsatt bør behandles av de alminnelige domstoler, og ikke av noe særskilt organ for slike saker. Spørsmålet om gjenåpning av Høyesteretts avgjørelser bør fortsatt høre under Høyesterett, og slik at avgjørelsen i Høyesterett kan treffes av ankeutvalget.

Det er drøftet om avgjørelsen om gjenåpning bør treffes av samme, sideordnet eller overordnet domstol. Her er konklusjonen at gjenåpning bør skje ved sideordnet domstol.

Utvalget finner at anvendelsesområdet for rettsmidlet gjenåpning i hovedsak bør være det samme som for gjenopptakelse etter tvistemålsloven §§ 405 og 415. Det pekes generelt på at vilkårene for gjenåpning av en endelig avsluttet sak må være snevre og i alminnelighet forbeholdt unntakstilfeller hvor det ville være støtende om det ikke var mulighet for overprøving.

To hovedtyper feil kan begrunne gjenåpning. Det er for det første feil i saksbehandlingen eller andre feil ved rettergangen. Her foreslås det ikke vesentlige endringer i forhold til tvistemålslovens regler. Det andre grunnlag for gjenåpning vil være feil ved avgjørelsen. Etter utvalgets oppfatning er det for strengt, som det gjøres etter tvistemålsloven § 407 første ledd nr. 6, å kreve at nye opplysninger som skal gi grunnlag for gjenåpning, sammenholdt med det materiale som forelå i saken fra før, nødvendigvis må lede til en endring av avgjørelsen. Utvalget mener det må være tilstrekkelig å kreve en høy grad av sannsynlighet for dette.

Etter gjeldende rett vil etterfølgende omstendigheter ikke gi grunnlag for gjenåpning, men det synes å være en viss, men meget snever, adgang til ny sak. Utvalget peker på at behovet for en revisjon av en avgjørelse, hvor det i ettertid skjer en vesentlig svikt av de forutsetninger som lå til grunn for avgjørelsen, kan tilgodeses på to ulike måter. Enten kan man gi en regel som gir mulighet for gjenåpning. Alternativt kan man søke å blinke ut de særlige rettsfelt hvor det kan være et slikt revisjonsbehov, og nærmere regulere vilkårene for revisjon. Utvalget er blitt stående ved at den siste metoden er å foretrekke.

To sett frister må overholdes for å få gjenåpnet en sak. For det første må det gjelde en relativt kort frist for å fremsette begjæring om gjenåpning etter at parten er blitt klar over det forhold begjæringen kan begrunnes med. Etter tvistemålsloven § 408 første ledd er denne fristen 3 måneder. Dernest bør det gjelde en alminnelig lengstefrist for å begjære gjenåpning. Den er i dag etter tvistemålsloven § 408 annet ledd på 5 år. Utvalget foreslår den første fristen forlenget til 6 måneder og den siste til 10 år.

3.2.16 Bevis

Innledningsvis redegjøres det i II.16.1 for betydningen av bevis og bevisregler i sivilprosessen og noen grunnleggende utgangspunkter disse reglene bygger på. Menneskerettslige føringer, særlig etter EMK, gjennomgås kort i II.16.2, og det vises ellers her til drøftelsen under II.4.3.

Utvalget går nærmere inn på prinsippet om fri bevisvurdering i II.16.3. Det gjøres rede for krav til bevis og betydningen av bevisuklarhet og bevisbyrde (tvilsrisiko) drøftes, jf. II.16.4. Den frie bevisføringsrett og avgrensingen av denne drøftes i II.16.5. Det understrekes at selv om man må ha en hovedregel om fri bevisføringsrett, kan den ikke være uten begrensninger. Utvalget går kort inn på den generelle bakgrunn for regler om bevisforbud og bevisfritak, se II.16.5.

En del land har i sin prosess det som betegnes som discovery eller disclosure, se II.16.6. Noe unøyaktig kan det sies å være regler om bevisavklaring og bevistilgang under saksforberedelsen. Utvalget redegjør for denne type regler, og reiser spørsmålet om man bør innføre noe liknende hos oss. Utvalgets konklusjon er at det kan det ikke være grunnlag for. Et slikt system ville bryte fundamentalt med de tungtveiende hensyn som taler for en mer effektiv – også kostnadseffektiv – prosess. Men det pekes på at systemet med discovery, som først og fremst finnes i angloamerikansk rett, ivaretar viktige hensyn. Det sikrer en part tilgang til innsyn i de bevis motparten sitter med og derved mulighet for å forberede egen bevisføring. Utvalget mener det er viktig å ha for øye, om disse hensyn, iallfall et stykke på vei, kan ivaretas på en enklere måte som ikke er særlig kostnadsdrivende eller har andre negative virkninger.

Utvalget drøfter spesielt i II.16.9 om det er grunnlag for å myke opp det forbud man i dag har i § 197 mot såkalte utenrettslige erklæringer. Utvalget mener det er og bør være mulig, men at det da er nødvendig å sørge for at hensynet til kontradiksjon ivaretas på forsvarlig måte.

3.2.17 Kollektive og kollektivt pregete søksmål. Gruppesøksmål

Det pekes innledningsvis i II.17.1 på behovet for og det hensiktsmessige i at flere som berøres på samme måte av en handling, en tilstand, et offentlig vedtak mv., i søksmål kan opptre samlet – kollektivt – eller iallfall sammen med noen av de andre som er berørt på samme måte. Ulike teknikker for dette nevnes.

Utvalget går så i II.17.2 over til å se på såkalte gruppesøksmål. Noen entydig og allmenngyldig definisjon på gruppesøksmål foreligger ikke. Hovedelementet ligger i at det føres et søksmål for eller mot en avgrenset gruppe rettssubjekter, som helt eller i vesentlig grad er berørt på samme måte. Gruppen opptrer som en enhet for alle fellesspørsmål. Gruppesøksmålet føres av en representant for gruppen. Det enkelte gruppemedlem behøver ikke å opptre i saken.

Det pekes på at det er et fundamentalt skille i gruppeprosessen mellom avgjørelser som blir bindende for alle som er berørt på samme måte uten at det kreves at de positivt slutter seg til søksmålet, og avgjørelser hvor man må slutte seg til søksmålet, melde seg på, for å bli bundet. Hvor man blir bundet uten påmelding, gjelder prinsippet om «opt out». Må man positivt slutte seg til det, gjelder prinsippet om «opt in».

Utvalget redegjør i II.17.3 for utenlandsk, særlig amerikansk, rett. Bakgrunnen for det er at USA i mange tiår har hatt omfattende praksis med gruppesøksmål, mens ordningene i andre land som har kommet etter, er langt nyere. Den amerikanske praksisen illustrerer problemstillinger som oppstår i gruppesøksmål, særlig i gruppesøksmål som bygger på prinsippet om «opt out». Videre går utvalget i II.17.4 inn på det forslag om gruppeprosess som ble fremmet i Sverige i SOU 1994: 151.

I II.17.5 drøfter utvalget spørsmålet om hvilke former for kollektive eller kollektivt pregete søksmål som bør velges. Blant annet stilles spørsmålet om det er behov for gruppesøksmål. Utvalgets konklusjon er at det bør gis regler om gruppesøksmål for at kollektive søksmålsbehov som foreligger bedre skal kunne ivaretas. Det pekes på at en gruppeprosess kan gis vidt forskjellige utforminger, og at konklusjonen om at det bør innføres en ordning med gruppesøksmål, må ses i sammenheng med hovedelementene i prosessordningen.

Utvalget drøfter hvilke hovedelementer en gruppeprosess bør inneholde, blant annet hvem som bør kunne anlegge et gruppesøksmål. Det må for det første være de rettssubjekter som er berørt slik at de kunne fremme sine krav i individuelle søksmål, men utvalget mener også at man bør gi organisasjoner og foreninger en viss adgang til å reise gruppesøksmål på vegne av andre.

Forskjellige typer omkostningsspørsmål i tilknytning til gruppesøksmål drøftes. Utvalget mener at de alminnelige regler om saksomkostninger i utgangspunktet bør gjelde for gruppesøksmål. Et viktig spørsmål blir da hvem som på vegne av gruppen skal ha rett til og ansvar for saksomkostningene. Utvalget er kommet til at det eneste praktiske her er å knytte ansvaret utad til grupperepresentanten. Grupperepresentanten vil i de fleste tilfelle kunne kreve dekning hos gruppemedlemmene, men da slik at gruppemedlemmenes ansvar og maksimale omkostningsrisiko skal fastsettes på et tidlig tidspunkt av prosessen.

Utvalget drøfter bredt spørsmålet om gruppeprosessen bør baseres på prinsippet om «opt out» eller «opt in». Som nevnt er problemstillingen her om de som er berørt skal bli bundet av avgjørelsen, forutsatt at de ikke har meldt seg ut av gruppesøksmålet, eller om man skal kreve positiv tilslutning til det. Utvalgets konklusjon er at det som klar hovedregel bør bygges på prinsippet om positiv tilslutning til søksmålet for at noen skal bli bundet. Men det åpnes for en begrenset adgang til gruppesøksmål basert på prinsippet om utmelding – «opt out». Retten skal etter begjæring kunne bestemme dette dersom den enkeltes krav ikke er såkalt individuelt prosessbart – dvs. hvor man ut fra de omkostninger som er involvert ikke kan vente at søksmål vil bli reist. Det er videre et vilkår etter utkastet at det ikke knytter seg forhold til den enkeltes krav som nødvendiggjør særskilt behandling.

3.2.18 Rettslig prøving av forvaltningsvedtak

I II.18 drøfter utvalget enkelte mer generelle spørsmål i tilknytning til rettslig prøving av forvaltningsvedtak. Blant annet reises i II.18.2 spørsmålet om det i tvisteloven bør gis et eget kapittel for saker om offentlige tjenestehandlinger. Spørsmålet besvares med nei. Utvalget peker på at tvistemålsloven kapittel 30 langt på vei gir regler som det ikke er grunn til å videreføre.

Utvalget går i II.18.2 inn på en del regler i utkastet som har særlig betydning ved prøving av forvaltningsvedtak. Avslutningsvis drøftes i II.18.4 generelt og relativt utførlig, spørsmålet om saksanlegg bør kunne tillegges suspensiv virkning. Utvalgets konklusjon er at det ikke bør gis en regel om dette i tvisteloven. Det skaper klarere linjer og bedre oversikt om man nøyer seg med den regulering som er i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15.

3.2.19 Andre særlige prosessformer. Rettslig prøving av administrative tvangstiltak

Utvalget nevner innledningsvis i II.19.1 de særlige prosessregler man har i tvistemålslovens femte del og har enkelte mer generelle bemerkninger til disse reglene. Videre nevnes en rekke tilfeller av spesielle prosessregler i annen lovgivning.

Spørsmålet om det er behov for særlige regler, eller om særreglene helt eller delvis kan erstattes av generelle bestemmelser i tvisteloven, drøftes. Tvistemålsutvalgets konklusjon her er at det er behov for særlige prosessregler i tilknytning til de materielle regler i en del lover. Dersom man skulle samle reglene i mer generelle regelsett i tvisteloven, ville det nødvendiggjøre en rekke unntak og særregler, og man ville gjøre loven mer kompleks. Det ville måtte foretas en ganske betydelig påbygging av det som i dag er lovens femte del, uten at utvalget kan se at det ville skape noen større klarhet eller oversikt over reglene. De aktuelle reglene er i hovedsak tett knyttet til den enkelte sakstype. Det er lite rom for generalisering, i hvert fall ikke uten at man dermed ville forspille poenget med å ha særlige regler.

Rettslig prøving av administrative tvangstiltak drøftes særskilt og relativt omfattende i II.19.2. Det pekes innledningsvis på at rettssikkerhetsmessige hensyn her gjør seg gjeldende med en særlig tyngde, og at det selvfølgelig gir føringer for prosessreglene. Gjeldende rett, tvistemålsloven kapittel 33 og regler i en rekke forvaltningslover, gjennomgås.

Utvalget drøfter utførlig de menneskerettslige krav som EMK og andre sentrale konvensjoner stiller.

I sine vurderinger bemerker utvalget at det finner det klart at det er behov for særlige rettergangsregler for tvangssaker. Det bør gis et eget kapittel i tvisteloven om dette. Anvendelsesområdet for kapitlet bør i det vesentlige tilsvare det som i dag følger av tvistemålsloven kapittel 33.

Domstolenes forhold til fylkesnemndene drøftes med henblikk på spørsmålet om på hvilket trinn i domstolspyramiden vedtak i nemndene bør prøves. Det er utvalgets bestemte oppfatning at disse sakene bør prøves av tingrettene i første instans.

Når det gjelder sammensetningen i tingretten, er utvalget blitt stående ved at retten som hovedregel bør settes med to meddommere. Det bør være opp til retten om en eller begge av meddommerne skal være fagkyndig. Ved anke til lagmannsretten bør retten i tillegg til de juridiske dommere også settes med to meddommere, som kan være fagkyndige eller «alminnelige».

Utvalget drøfter om det bør gis adgang til å trekke inn andre krav i sak etter tvisteloven kapittel 33, for eksempel krav om erstatning. Det er utvalgets standpunkt at det ikke bør åpnes for det.

Når det gjelder virkninger av dommer i tvangssakene, mener utvalget at det er grunn til å gi en egen regel om foregrepet virkning. Særlig gjelder dette i forhold til saker om frihetsberøvelse, hvor EMK artikkel 5(4) forutsetter at vedkommende skal løslates dersom retten finner at frihetsberøvelsen ikke er lovlig. Dette innebærer også en forutsetning om at dommen normalt gis foregrepet virkning. Tvistemålsutvalget mener imidlertid at regelen ikke bør begrenses til saker som gjelder frihetsberøvelse.

Etter gjeldende lov er det noe uklart om ny administrativ prøving er et vilkår for å reise ny sak for domstolene. Tvistemålsutvalget mener at det bør gjelde et slikt generelt vilkår, og foreslår at det kommer direkte til uttrykk i loven.

3.2.20 Saksomkostninger, omkostningsdekning og omkostningsnivå

I II.20 går utvalget inn på en rekke problemstillinger omkring omkostninger i prosessen. Det redegjøres i II.20.2 for dagens regler om saksomkostninger.

Utvalget reiser i II.20.3 spørsmålet om hva som bør tas med i regelsett om saksomkostninger. Det legges til grunn at partenes betalingsplikter overfor retten ikke bør reguleres her, men i rettsgebyrloven.

Det reises spørsmål om tvisteloven bør regulere forholdet mellom advokat og klient. Utvalgets konklusjon er at den ikke bør det.

Spørsmålet om når en part bør kunne kreve saksomkostninger av motparten, drøftes i II.20.5. Dagens hovedregel om at den som har vunnet saken skal tilkjennes saksomkostninger foreslås opprettholdt. Men det foreslås også at saksomkostninger kan tilkjennes i enkelte tilfeller hvor man ikke kan si at en part har vunnet saken, men hvor han likevel har nådd frem på vesentlige punkter. Det nevnes at det i spesielle situasjoner kan være rimelig at omkostninger tilkjennes uansett utfall.

I et eget avsnitt, jf. II.20.6, drøftes visse særlige sakstyper eller prosessituasjoner og saksomkostningsspørsmålet der. Særlig to spørsmål reises. Det er for det første om det bør gjelde særregler hvor det pådras spesielt store omkostninger fordi en sak er prinsipiell, og dernest om det bør gis særregler for saksomkostninger i forbrukertvister. Utvalgets konklusjon på begge punkter er at det gjør seg særhensyn gjeldende ved spørsmålet om rett og plikt til omkostninger og i forhold til utmålingsreglene i disse tilfellene, men at disse særhensyn fullt ut kan ivaretas gjennom de alminnelige regler om saksomkostninger.

Utvalget drøfter i II.20.7 hvilke omkostninger som bør kunne kreves dekket. Det er en rekke spørsmål som oppstår i tilknytning til denne problemstillingen. Et hovedsynspunkt må etter utvalgets mening være at hvor det er begrunnet at parten bør tilkjennes saksomkostninger, bør utmålingen dekke de utgifter som faktisk er påløpt. Men det kan også i noen tilfeller være grunnlag for å begrense de omkostninger som tilkjennes. Tre elementer vil her være sentrale: (a) bare nødvendige utgifter dekkes, (b) det skal være proporsjonalitet mellom utgifter og det som kan oppnås ved dem, og (c) det skal være en begrensning i forhold til særlig kostbar bistand.

I II.20.8 drøfter utvalget om partenes saksomkostninger i noen tilfelle bør kunne kreves dekket av det offentlige. Der et ansvar for det offentlige kan være begrunnet mer generelt, er tilfelle hvor domstolene begår feil som pådrar partene prosessutgifter. Det kan være feil knyttet til behandlingen eller til avgjørelsen. Utvalgets konklusjon er at det bør gis regler om slikt erstatningsansvar for det offentlige, og at disse bør plasseres i tvisteloven. Som hovedregel bør det for at erstatning skal kunne tilkjennes, kreves at omkostningene er pådratt ved et klart uforsvarlig forhold fra rettens side. Men det er også etter utvalgets mening grunnlag for ansvar for staten hvor retten har begått visse nærmere angitte feil som ubetinget skal føre til opphevelse av den avgjørelse som er truffet.

Utvalget drøfter i II.20.9 relativt utførlig omkostningsnivået i sivile saker og ser blant annet på hvordan dette omkostningsnivået kan og bør påvirkes gjennom reglene for omkostningsfastsettelsen.

Spørsmålet om det bør være regler om at en part kan kreve sikkerhetsstillelse for mulige saksomkostninger han kan bli tilkjent i prosessen, drøftes i II.20.10. Utvalget går samlet inn for at det bør gis en regel som langt på vei samsvarer med tvistemålsloven § 182. To av utvalgets medlemmer mener også at det i en viss utstrekning bør kreves sikkerhetsstillelse som vilkår for anke og foreslår en regel om det.

Bruk av rettsmidler mot saksomkostningsavgjørelser drøftes i II.20.11. Det er pekt på at saksomkostningsavgjørelsene er viktige, og at det tilsier at det bør være mulighet for overprøving.

3.2.21 Rettslige avgjørelser og rettsforlik

I II.21 gjennomgås generelle og prinsipielle spørsmål i tilknytning til rettslige avgjørelser og rettsforlik. Gjeldende rett gjennomgås. Menneskerettslige føringer behandles i forhold til enkelte viktige spørsmål, som kravet til begrunnelse av rettslige avgjørelser. Det er henvisninger til utenlandsk rett, og en del spørsmål er drøftet relativt omfattende fra utvalgets side. Av de spørsmål som er drøftet kan nevnes: Hva avgjørelsene kan bygges på, hvem som skal treffe avgjørelsene, rådslagning og avstemning når retten har flere medlemmer, avsigelsen av avgjørelsene, forkynnelse og meddelelse, krav til innhold og begrunnelse, oppfyllelsesfrist og forsinkelsesrente. Videre gjennomgås reglene for retting, tilleggsdom og omgjøring, og regler for foregrepet, utsatt og opphevet tvangskraft.

Når det gjelder rettsforlik, reises for det første spørsmål om hvilke prosessuelle virkninger rettsforlik bør ha, spesielt om et rettsforlik bør ha rettskraftsvirkninger. Utvalgets konklusjon her er at rettsforlik fortsatt bør ha rettskraft. Denne konklusjonen har sammenheng med utvalgets syn på et annet spørsmål i tilknytning til rettsforlik. Det gjelder spørsmålet om den nåværende ankeordningen bør opprettholdes, eller om man bør gå over til en ordning hvor et rettsforlik kan angripes ved søksmål, og da slik at rettsforliket kan kjennes ugyldig eller endres etter de samme regler som gjelder for ugyldighet og endring av utenrettslig avtale. Utvalgets konklusjon er at man bør gå over til en slik ordning.

3.2.22 Offentlighet og innsynsrett

Utvalget redegjør i II.22 for offentlighet og innsynsrett – den rett utenforstående har til å gjøre seg kjent med prosessmaterialet og behandlingen av saken. Et samlet utvalg foreslår at allmenheten skal gis innsynsrett i prosessmaterialet under saksforberedelsen. Etter utkastet åpnes det i visse tilfeller adgang til å inngi skriftlig innlegg som skal utgjøre en del av avgjørelsesgrunnlaget i saken. Det vil være prinsipielt uriktig om offentligheten ikke gis mulighet for innsyn i dette materialet, med mindre det foreligger særlige hensyn. Et flertall i utvalget går inn for at det skal gis adgang til innsyn i det skriftlige prosessmaterialet retten kan bygge sin avgjørelse på. Et mindretall mener at innsynsretten bør gjelde alle prosesskrift med bilag.

3.2.23 Tvisteloven og moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT)

Det er selvsagt at tvisteloven må være tilpasset moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), se II.23. Utvalget viser til at det er en uttalt målsetting fra regjeringen at elektronisk kommunikasjon og bruk av nett som infrastruktur for samhandling, skal bli like akseptert som tradisjonell skriftlig kommunikasjon og dokumentasjon. Det pekes videre på at moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi omfatter atskillig mer enn bare fjernkommunikasjon mellom parter og retten. Blant annet åpner moderne teknologi nye muligheter for å hjelpe mennesker med ulike former for funksjonshemninger til å delta i muntlige rettsmøter. Teknologien gir et bedre verktøy for aktiv saksstyring. Den gir også vesentlig bedre muligheter for allmennhetens innsynsrett i de offentlige delene av prosessmaterialet, rettens avgjørelser mv. Ulike sider ved dette utdypes og drøftes nærmere av utvalget.

I et oppsummerende avsnitt peker utvalget på at elektronisk kommunikasjon med og innen domstolene vil bringe domstolene på linje med den formen for kommunikasjon som brukes ellers i samfunns- og næringslivet. Det er et poeng at domstolene og rettsvesenet ikke blir hengende vesentlig etter på dette feltet. Dette gjelder både elektronisk kommunikasjon av prosesskriv, bilag, rettslige avgjørelser mv. Det pekes på at også selve møteformen er i ferd med å endres i store deler av samfunns- og næringslivet. Møter avvikles i betydelig utstrekning som fjernmøter. Det vil generelt kunne innebære fordeler at prosessmaterialet kan samles i elektroniske saksmapper. Det gir også muligheter for innsyn i prosessmaterialet.

3.2.24 Oppbyggingen av tvisteloven

I II.24 redegjør utvalget for betraktninger som ligger bak valg av systematikk og oppbygging for tvisteloven. I sammendraget vil utvalget nøye seg med å peke på at det er viktig at paragrafene nummereres kapittelvis. Tvisteloven er en meget stor lov. En gjennomgående paragrafnummerering vil for brukerne gi en langt mindre oversikt og mulighet for å gjenfinne den enkelte paragraf, enn det som vil være situasjonen ved kapittelvis nummerering. Av hensyn til oversikten ser utvalget det også som viktig at det innledningsvis – og som en del av loven – tas inn en kapitteloversikt.

3.2.25 Administrative og økonomiske konsekvenser av tvisteloven

I II.25 drøftes administrative og økonomiske konsekvenser av tvisteloven.

Utkastet vil medføre en viss reduksjon av arbeidsbyrden og en mindre nedgang i saksantallet og derved gebyrinngangen for forliksrådet.

For tingrettene vil utkastet medføre en høyere arbeidsbelastning og en lavere gebyrinngang som følge av at en del av sakene skal gå etter småkravsprosessen. Det blir en viss økning i sakstilgang og en viss merbelastning ved styrking av behandlingen etter allmennprosessen.

Lagmannsretten vil få en redusert arbeidsbelastning og en redusert gebyrinngang. Utvalgets utkast inneholder viktige endringer for prosessen i Høyesterett, men disse får i det vesentlige ikke økonomiske eller administrative konsekvenser.

For alle domstoler vil det etter utkastet kreves utstyr for fjernavhør. Det vil være nødvendig med utstyr for lydopptak, og det vil kreves forbedring av datautstyret. Når det gjelder det siste, vil utgiftene imidlertid i det alt vesentlige allerede være pådratt ved det saksbehandlingssystem som er planlagt innført for domstolene.

For dommerne i alle domstoler vil det være nødvendig med opplæringstiltak.

3.2.26 Harmonisering mellom tvisteloven og straffeprosessloven

I dette avsnittet skisserer utvalget de endringer som bør foretas i straffeprosessloven som konsekvens av forslagene i tvisteloven.

3.3 Innstillingens del III Bemerkninger til de enkelte kapitler og bestemmelser

Første del – Grunnleggende bestemmelser for behandling av sivile saker

1. kapittel. Tvistelovens formål og anvendelse

Dette kapitlet inneholder grunnleggende bestemmelser for anvendelsen av loven. § 1-1 gir en formålsbestemmelse. (1) tar opp i seg hovedelementene i EMK artikkel 6(1). Samfunnets behov for sivil tvisteløsning fremheves også. Grunnleggende hensyn ved behandlingen er angitt i (2). § 1-2 gir en generell folkereservasjon. Bestemmelsene i §§ 1-3 til 1-5 regulerer ulike sider ved søksmålsgjenstand, søksmålssituasjon og partsforhold.

2. kapittel. Parter, prosessdyktighet og lovlige stedfortredere

Utvalget har funnet grunn til å forsøke å klargjøre hvem som kan opptre som part i en rettssak, med andre ord hvem som har partsevne. Dette er regulert i § 2-1. § 2-2 gir regler om prosessdyktighet, som i det vesentlige samsvarer med tvistemålslovens regler. § 2-3 gir regler om lovlig stedfortreder. Reglene om adgangen til å delegere stedfortrederkompetansen for upersonlige rettssubjekter i § 2-3(4) er ny.

3. kapittel. Prosessfullmektiger og rettslige medhjelpere

§ 3-1 gir en part en generell rett til å la seg representere av en prosessfullmektig. Men det er bare en rett parten har. Parten kan alltid velge å opptre selv. Unntaket fra dette følger av § 3-2 for den situasjon at en part uten prosessfullmektig ikke kan fremstille saken på forståelig måte. § 3-3 gir regler om hvem som kan være prosessfullmektig. Det er ikke store endringer i forhold til nåværende regler. § 3-4 viderefører tvistemålsloven §§ 46 og 47, men det er ikke lenger adgang til å begrense prosessfullmakten til å gjelde bestemte prosesshandlinger. Ellers gir §§ 3-5 og 3-6 regler om forholdet mellom partenes og prosessfullmektigenes handlinger og om opphør av og tilbaketreden fra oppdrag som prosessfullmektig. Regelen om rettslig medhjelper som i dag finnes i tvistemålsloven § 51, videreføres i stor utstrekning i utkastet § 3-7.

4. kapittel. Saklig og stedlig domsmyndighet

§ 4-1 er en henvisningsbestemmelse som angir de bestemmelser som fastlegger den saklige kompetansen til de enkelte domstoler.

I de spesielle bemerkningene til kapitlet og reglene, er det ganske utførlig drøftet ulike sider ved reglene om stedlig domsmyndighet – verneting.

Utvalget har funnet grunn til å gi en regel om internasjonalt verneting. Den er inntatt i § 4-2. Som i dag er en parts alminnelige verneting bestemt ved hans bopel, jf. § 4-3. Utvalget har ikke funnet grunn til å foreslå noe obligatorisk verneting for saker med tilknytning til fast eiendom. § 4-4 har regler om valgfritt verneting, sml. tvistemålsloven §§ 23 a til 35. Det valgfrie verneting i § 4-4(8) i saker mot staten og fylkeskommuner er nytt. Regler om vernetingsavtaler er gitt i § 4-5. At sak er anlagt ved uriktig verneting, skal ikke føre til at søksmålet avvises hvis det er en annen stedlig kompetent domstol i Norge. Saken skal da henvises dit, jf. § 4-6.

5. kapittel. Grunnlaget for rettens avgjørelser, veiledning og saksstyring

Kapitlet inneholder grunnleggende regler for rettens behandling av saken.

§ 5-1 gir regler for hvilke deler av prosesstoffet retten skal og kan bygge sin avgjørelse på. § 5-2 gir de generelle reglene om i hvilken grad retten er bundet av partenes prosessopplegg. Denne bestemmelsen gjelder for saker hvor partene har fri rådighet. § 5-3 regulerer de situasjoner hvor partenes rådighet over prosessopplegget er begrenset ut fra offentlige hensyn.

Rettens adgang og plikt til å veilede partene dels i tilknytning til behandlingen av saken og dels om sakens materielle spørsmål, er helt sentralt for en god prosess. Disse reglene er samlet i § 5-4.

En aktiv saksstyring fra rettens side på alle trinn av saken er etter utvalgets mening en forutsetning for en velfungerende prosess. § 5-5 gir regler om rettens saksstyring – så vel under saksforberedelse som i rettsmøter og rådslagninger hvor det deltar flere dommere. Bestemmelsen gir retten generell kompetanse til å sette frister og til å treffe de avgjørelser som er nødvendige for behandlingen. § 5-6 har regler om inngripen hvis det ikke skjer slik saksstyring som fastsatt i § 5-5. Dette er en ny og meget viktig regel. Den gir domstollederen rett og plikt til å gripe inn mot manglende saksstyring, dels av eget tiltak og dels etter begjæring fra en part. Spørsmålet om inngripen kan også bringes inn for overordnet domstol.

Annen del – Plikter før sak reises. Mekling og rettsmekling

6. kapittel. Plikter før sak reises. Utenrettslig mekling

Fellesnevneren for reglene i kapittel 6 er at de gjelder ulike sider ved partenes rettigheter og plikter før sak reises. De er utformet med henblikk på at det skal bli en forståelse – og helst en kultur – for at saker bør løses i minnelighet, om nødvendig ved utenrettslig mekling. Løsningen av tvister for domstolene skal fortrinnsvis skje først når partene forgjeves har gjort et skikkelig forsøk på å få løst tvisten på annen måte.

De generelle plikter etter §§ 6-2 til 6-4 vil fremgå indirekte gjennom enkelte bestemmelser i saksomkostningskapitlet, jf. henvisningene under bemerkningene til §§ 6-2 og 6-4. På mange måter er disse pliktene nokså selvfølgelige. Det er imidlertid et poeng å synliggjøre dem i et regelsett nettopp på det trinn de hører hjemme i utviklingen av en tvist, for å gjøre det klart overfor parter at det også på dette stadium er plikter som skal etterleves.

På enkelte rettsfelt er det særlige regler som dels skal legge grunnlaget for en nærmere klarlegging av tvisten og dels for en mulig minnelig løsning. Tvister om usaklig oppsigelse i arbeidsforhold, jf. arbeidsmiljøloven § 61, gir et eksempel på det. Her vil selvsagt vedkommende spesiallov gå foran. For øvrig vil de generelle pliktene som kan utledes av kapitlets del II, i disse tilfellene være vel ivaretatt gjennom spesialreglene i vedkommende lov.

Del III i 6. kapittel gjelder utenrettslig mekling. Det er et meklingssett som partene kan avtale skal komme til anvendelse, jf. § 6-5. Partene kan da blant annet få tingretten til å oppnevne mekler, jf. § 6-6. § 6-7 gir regler om gjennomføringen av meklingen og § 6-8 bestemmelser om meklerens godtgjørelse.

7. kapittel. Mekling og rettsmekling i de alminnelige domstolene

Kapitlet er delt i tre hovedavsnitt, I – som gir regler om minnelig løsning og mekling, II – som gir regler om rettsmekling og III – som gir regler om rettsforlik.

§ 7-1 fastslår at retten skal ha for øyet muligheten for å få rettstvisten helt eller delvis løst i minnelighet. § 7-2 gir regler for mekling. Det er et poeng å holde mekling atskilt fra rettsmekling. At det er rettsmekling som foregår, vil ha visse konsekvenser, blant annet for dommerens mulighet til fortsatt å behandle saken hvis rettsmeklingen ikke fører frem til en minnelig ordning.

Av reglene om rettsmekling er det grunn til å peke på § 7-4(4) om utvalget av rettsmeklere. Det er viktig at domstolene tilføres den ressurs som ligger i et slikt utvalg, og at rettsmeklere fra dette utvalget brukes.

§ 7-5(6) er viktig. Rettsforlik kan inngås i tilknytning til rettsmekling, også hvor rettsmekleren ikke er en av domstolens dommere.

Regelen om taushetsplikt og bevisforbud videreføres i det vesentlige slik de har vært for prøveordningen, likevel slik at forbudet og plikten fremtrer som noe strengere enn etter disse reglene.

III har regler om rettsforlik. Formkrav og rettens plikter ved inngåelse vil være omtrent som i dag, jf. § 7-8. § 7-9 gir regler om rettsforlik ved rettsmekling. § 7-10 medfører en vesentlig omlegging av dagens system med at rettsforlik, om det skal settes til side, må angripes ved anke. Gyldigheten av rettsforlik må etter § 7-10 prøves ved søksmål. Det skal på vanlig måte anlegges for tingretten.

8. kapittel. Behandling i forliksrådet

Kapittel 8 gir regler om saksbehandlingen i forliksrådet. Anvendelsesområdet svarer til tvistemålsloven kapittel 21, men det skilles ikke systematisk mellom mekling og domsforhandling, slik som i tvistemålsloven kapittel 21 del I og II.

Det er lagt vekt på å gi regelverket en enkel utforming, tilpasset det forhold at det skal forstås og anvendes av ikke-jurister. Ideelt sett kunne det kanskje være ønskelig å gi en uttømmende regulering av behandlingsreglene for forliksrådet, slik at man spares for å sette seg inn i andre deler av den omfattende loven. En slik systematikk ville imidlertid medføre mye unødig dobbeltbehandling, og ikke minst ville det medføre at kapittel 8 ville bli svært omstendelig og derfor mindre tilgjengelig.

§ 8-1 gir generelle regler om forliksrådets oppgaver og behandlingen. I de særlige bemerkningene er angitt hvilke deler av tvisteloven som får anvendelse for forliksrådet.

Det er en adgang, ikke en plikt, til å bringe saken inn for forliksrådet.

I § 8-2 er angitt hvilke saker som ikke kan bringes inn for forliksrådet. Regler for forliksklage og tilsvar er gitt i henholdsvis §§ 8-3 og 8-4 og om innkalling og møteplikt i §§ 8-5 og 8-6.

§ 8-7 gir regler om prosessfullmektiger og medhjelpere. Utvalgets flertall foreslår som generell regel at partene, om de ønsker det, kan bruke advokat som prosessfullmektig. Et mindretall foreslår en regel om at en advokat bare kan være prosessfullmektig under saksforberedelsen.

Regler om behandlingen er gitt i § 8-8 og om offentlighet mv. i § 8-9.

§ 8-10 har regler om adgangen til å avsi dom. Flertallet foreslår at forliksrådet kan avsi dom hvis begge parter samtykker, hvis vilkårene for forfallsdom er oppfylt eller hvis klagemotparten i sak om pengekrav ikke gjør gjeldende annet enn manglende betalingsevne eller andre åpenbart uholdbare innsigelser. Utvalgets mindretall foreslår at forliksrådet i tillegg skal kunne avsi dom i saker som gjelder formuesverdier med tvistesum under 2 G.

Av reglene ellers nevnes her at § 8-13 gir regler som i noen grad begrenser de saksomkostninger som kan tilkjennes. Det er på dette punkt en dissens.

Regler om rettsmidler er gitt i § 8-14.

Tredje del – Behandlingen i første instans

9. kapittel. Allmennprosess

Kapitlet gjelder behandlingen i første ordinære instans – det vil i de aller fleste tilfeller si tingretten. Kapitlet er delt i tre hovedavsnitt – I, II og III. Det gjelder for de saker som skal behandles etter allmennprosess, det vil først og fremst si krav som ikke skal behandles etter reglene i kapittel 10 om småkravsprosess. For krav som skal behandles etter kapittel 10, vil imidlertid reglene i kapittel 9 et godt stykke på vei være gitt tilsvarende anvendelse. For saker som behandles i særlige prosessformer, blant annet gruppesøksmål og saker etter kapittel 33, vil reglene i kapittel 9 gjelde så langt det ikke er gitt avvikende regler.

I – § 9-1 – angir anvendelsesområdet for bestemmelsene i kapitlet og hvilke domstoler som behandler sakene i første instans.

II – §§ 9-2 til 9-11 – gir regler for saksforberedelsen.

III – §§ 9-12 til 9-18 – gir regler om hovedforhandlingen.

Kapittel 9 er et kjernekapittel i tvisteloven. Behandlingen for tingretten vil og skal i de fleste saker som kommer for de ordinære domstoler, avslutte saken.

Bestemmelsene i kapittel 9 danner et stykke på vei et mønster for behandlingen av anker i lagmannsretten og Høyesterett, særlig da for behandlingen av anker over dommer. En del av bestemmelsene i kapittel 9 er gitt tilsvarende anvendelse i ankekapitlene – kapitlene 11 og 12. Kapittel 9 danner også, som nevnt, et mønster for kapittel 10 om småkravsprosessen, men slik at kapittel 10 generelt legger opp til en enklere og raskere behandling.

10. kapittel. Småkravsprosess

Dette kapitlet gir en enklere behandlingsmåte for små krav og det som må betegnes som «middelsstore» krav. Anvendelsesområdet for reglene er gitt i § 10-1. Saksforberedelsen, jf. § 10-2 og rettsmøtet, jf. §10-3, gjennomføres på en enklere måte enn saksforberedelsen og hovedforhandlingen etter allmennprosessen. Regler om utformingen av dommen mv. er også gjort enklere, jf. § 10-4. Det er begrenset hva som kan tilkjennes av saksomkostninger, jf. § 10-5. Regler for anke er gitt i § 10-6. Merk i denne forbindelse § 11-12(2).

Fjerde del – Rettsmidler

11. kapittel. Anke til lagmannsrett

Anke er etter tvisteloven et felles rettsmiddel for det som etter tvistemålsloven var anke og kjæremål. Ankegrunnene vil variere med hva slags avgjørelse det er som er gjenstand for anke, jf. § 11-3. § 11-13 er viktig. Det kreves samtykke fra lagmannsretten hvis ankegjenstandens verdi er mindre enn 2 G. Etter § 11-13(2) kan anke over dom nektes fremmet når lagmannsretten finner det klart at anken ikke kan føre frem. På dette punkt er det dissens, jf. mindretallets forslag til § 11-13. Når det gjelder reglene om ankeforberedelsen, vises det til at partene i visse tilfelle skal kunne inngi skriftlige fremstillinger om deler av de faktiske eller rettslige spørsmål i saken, slik at man i enkelte saker kan få en blandet muntlig og skriftlig prosess, jf. § 11-16(3) og (4). Reglene om gjennomføringen av ankeforhandlingen, jf. § 11-18, er utformet med henblikk på at denne forhandlingen kan konsentreres om det som er tatt opp i anken, og at det ikke blir en fullstendig ny behandling av saken. Det er ellers en del endringer i behandlingsreglene, selv om tvistemålslovens regler i hovedtrekk videreføres.

12. kapittel. Anke til Høyesterett

Kapitlet inneholder særregler for anke til Høyesterett. De regler i kapittel 11 som gis tilsvarende anvendelse, er regnet opp i § 12-3. Muligheten for direkte anke fra tingrettene til Høyesterett videreføres i § 12-2. Det er enkelte endringer i reglene her. For anke over dommer er reglene etter utkastet § 12-5 at det kreves samtykke for fremme av anken. Også i Høyesterett, og i større grad enn i lagmannsretten, skal det være mulighet for en blandet skriftlig og muntlig prosess, jf. § 12-10.

13. kapittel. Gjenåpning

Det er enkelte endringer i kapitlet sammenliknet med reglene i tvistemålsloven kapittel 27. Det er etter § 3-4 en noe større mulighet for gjenåpning grunnet opplysninger om faktiske forhold som var ukjent da saken ble avgjort. Fristene for å begjære gjenåpning er noe utvidet, jf. § 13-6. Gjenåpningsdomstol er for tingretten og lagmannsretten en domstol sideordnet den domstol som traff avgjørelsen, jf. § 13-1(3).

Femte del – Gjennomgående bestemmelser

14. kapittel. Verdifastsettelse

I og med at tvistegjenstandens verdi normalt vil være avgjørende for om reglene for småkravsprosess skal anvendes, vil reglene i kapittel 14 få en videre anvendelse enn reglene for verdifastsettelse i tvistemålsloven kapittel 1. Et godt stykke på vei vil reglene samsvare med tvistemålslovens verdifastsettelsesregler. En viktig endring er imidlertid at retten mer intensivt skal prøve den verdiangivelse som parten oppgir, jf. § 14-2.

15. kapittel. Forening av krav og søksmål. Partshjelp

Felles for reglene i dette kapitlet er at de gjelder prosessituasjoner som er mer komplekse enn en sak mellom to parter om ett krav. I tillegg til regler om kumulasjon i §§ 15-1 til 15-5 gir § 15-6 regler om oppdelingen av forhandlinger og pådømmelse, § 15-7 regler om forening av saker til fellesbehandling og § 15-8 regler om partshjelp. Utvalget har funnet grunn til å skille mellom to ulike grupper partshjelp (hjelpeintervensjon) og også gi noe ulike regler for partshjelperens prosessuelle rettigheter i de to tilfellene. Adgangen til prosessvarsling foreslås opprettholdt, jf. § 15-9.

16. kapittel. Prosesskriv

Reglene om prosesskriv er noe forenklet i forhold til tvistemålslovens regler. En viktig endring er at prosesskrift med bilag som hovedregel skal innsendes elektronisk til retten, jf. § 16-3.

17. kapittel. Rettsmøter og rettsbøker

Kapittel 17 er delt i to deler. Del I gjelder selve rettsmøtet, herunder innkalling til rettsmøtet. Del II gjelder sikring av bevis for det som har foregått i rettsmøtet.

Når det gjelder rettsmøter, innebærer kapittel 17 nye regler om adgangen til å holde rettsmøter som fjernmøter. Dette vil dels kunne være møter under saksforberedelsen, men også i noen grad rettsmøter som vil utgjøre en del av avgjørelsesgrunnlaget i saken.

Det skjer en vesentlig styrking av bevissikring når det gjelder innholdet i de forklaringer som gis under hovedforhandlingen. Primært skal dette skje ved lyd eller videopptak, jf. § 17-9. Men hvis det ikke foretas lyd eller videopptak, skal det skje protokollasjon av forklaringene, jf. §17-10.

18. kapittel. Offentlighet og innsynsrett

Regelutkastet kapittel 18 regulerer to spørsmål. Det ene gjelder partenes innsynsrett i sakens dokumenter og rettens avgjørelser. Den videreføres slik den i dag følger av tvistemålsloven § 135 første ledd, jf. utkastet § 18-1. For det annet reguleres allmennhetens innsynsrett i saksdokumentene og rettens avgjørelser, jf. §§ 18-2 til 18-6. Lovutkastet medfører her en vesentlig utvidelse av innsynsretten. Hovedregelen etter forslaget er offentlighet ikke bare for rettens avgjørelser, som i dag, men også for det materialet som er fremlagt for retten, som retten kan bygge sin avgjørelse på. To av utvalgets medlemmer mener innsynsretten i tillegg bør gjelde alle prosesskriv med bilag.

Hovedregelen i de foreslåtte reglene om innsynsrett for allmennheten forlater dagens utgangspunkt om at innsynsadgangen er stengt med mindre retten tillater innsyn, og der innsynsadgangen rent faktisk avhenger av et konkret dommerskjønn. Utkastets hovedregel er innsynsrett i alt det materialet retten kan bygge avgjørelsen på, med mindre det er hjemmel for å nekte innsyn. Den avveiningen som skal foretas, er i utkastet knyttet opp til lovbestemte vilkår. Hvis retten skal vurdere spørsmålet om rett til innsyn, må dommeren holde seg til den avveiningen loven gir anvisning på. Det er ikke rom for at dommeren, etter eget forgodtbefinnende, foretar andre avveininger enn de loven gir anvisning på. I de situasjonene der den som har den beskyttelsesverdige interessen i at det ikke gis innsyn samtykker i det, vil det imidlertid kunne gis innsyn i større utstrekning enn det som ellers følger direkte av § 18-2, jf. §§ 18-3 og 18-4.

19. kapittel. Stansning

Stansning er de regler etter tvisteloven som utskyter den videre behandling av saken. Virkningene av stansning fremgår av § 19-1. Vilkårene er angitt i §§ 19-2 til 19-4. Samlet innebærer disse en noe videre adgang til stansning enn det som gjelder etter dagens regler.

20. kapittel. Virkninger av søksmål mv.

Kapitlet gir regler om virkninger av saksanlegg og frafall av søksmål. Dette er regler som i dag finnes i tvistemålsloven kapittel 5. De øvrige regler i kapittel 5 er, mer eller mindre med samme innhold, inntatt i andre kapitler. Utvalget har ikke funnet grunn til å foreslå noen alminnelige regler om prosessuelle rettigheter og plikter i forbindelse med overdragelse av tvistegjenstanden, se likevel § 15-2(5) og § 15-3(2).

21. kapittel. Rettslige avgjørelser

Kapittel 21 inneholder gjennomgående regler om formene for rettslige avgjørelser og om deres utforming, avsigelse og virkning. Kapitlets tema svarer i det vesentlige til tvistemålsloven kapittel 12. Reglene kommer til anvendelse i alle rettsinstanser og for alle avgjørelser der ikke noe annet er bestemt i de enkelte regler. Unntak følger blant annet i reglene om dom i forliksrådet i kapittel 8 og i reglene for småkravsprosess i kapittel 10.

22. kapittel. Forsømmelser i rettergang

Kapitlet 22 omhandler rettsvirkningene av ulike typer prosessuelle feil eller forsømmelser fra partenes side under sakens behandling. Det er to hovedkategorier av forsømmelser som reguleres.

Mangelfulle prossesshandlinger er regulert i § 22-1. Med dette siktes det til formelle feil ved utformingen eller utføringen av en prosesshandling. Eksempler er en stevning som ikke oppfyller kravene til innhold som er fastsatt i § 9-2, eller som er inngitt på en annens vegne av noen som ikke fyller vilkårene for å være lovlig stedfortreder etter § 2-3 eller prosessfullmektig etter § 3-3. Hovedregelen er at retten skal gi adgang å rette feilen ved å fastsette en frist for dette.

Unnlatte prosesshandlinger er prosesshandlinger som foretas for sent eller helt unnlates, og er regulert i §§ 22-2 til 22-10. Det er to underkategorier. Den ene er at parten oversitter en fastsatt eller lovbestemt frist for prosesshandlingen. Den andre er at parten uteblir fra et rettsmøte hvor saken skal behandles. Enkelte forsømmelser leder til at saken avvises eller at forfallsdom kan avsies. Forfallsdom svarer til uteblivelsesdom etter tvistemålsloven. I så fall kan forsømmelsen avhjelpes ved begjæring om oppfriskning. Oppfriskning er et nytt institutt som viderefører elementer både fra tvistemålslovens regler om oppfriskning i kapittel 24 og domstollovens regler om oppreisning i kapittel 8.

Utenfor rammen av kapitlet faller andre typer formelle feil selv om enkelte av disse språklig sett også kan kalles forsømmelser i rettergangen. For eksempel er virkningene av å reise sak ved en domstol som ikke er stedlig kompetent etter vernetingsreglene i kapittel 4, angitt i § 4-6, hvoretter retten skal henvise saken til rett domstol. I andre tilfeller leder manglende prosessforutsetninger til at saken avvises, uten at reglene i kapittel 22 kommer til anvendelse. Det gjelder blant annet den feil at saksøkeren mangler søksmålskompetanse etter § 1-3, eller at saken gjelder et krav som er tvistegjenstand i en annen sak, jf. § 20-1, eller som er rettskraftig avgjort, jf. § 21-13(3).

Regelen om mangelfulle prosesshandlinger i § 22-1 gjelder på alle trinn av domstolsbehandlingen av en tvist, også for forliksrådet. De fleste av reglene om unnlatte prosesshandlinger i §§ 22-2 til 22-10 får imidlertid ikke anvendelse i forliksrådet, hvor blant annet adgangen til å avsi forfallsdom er regulert direkte i kapittel 8. Det kan ikke begjæres oppfriskning mot forsømmelser i forliksrådet etter § 8-14(4), men til gjengjeld er det ubegrenset adgang til å få dommen overprøvd ved å bringe saken inn for tingretten. Det vises spesielt til merknadene til § 8-1(3).

23. kapittel. Saksomkostninger

§ 23-1 angir virkeområdet for bestemmelsene. §§ 23-2 til 23-4 bestemmer i hvilke tilfeller en part, helt eller delvis, kan kreve saksomkostninger av en annen part. Regler om utmåling, omkostningsoppgave mv. er gitt i § 23-5. § 23-6 gir regler for omkostningsavgjørelse hvor det er flere parter på samme side. § 23-7 fastslår at ansvaret for saksomkostninger som hovedregel påhviler parten, med det unntak som er gitt i § 23-7(1) annet punktum. Hvor krav om erstatning for saksomkostninger unntaksvis kan gjøres gjeldende mot andre enn motparten etter regler utenfor tvisteloven kapittel 23, gir § 23-7(2) regler for i hvilke tilfeller et slikt krav kan inndras i saken. § 23-8 har alminnelige regler for saksomkostningsavgjørelser. Regler om overprøving er gitt i § 23-9. § 23-11 tilsvarer langt på vei nåværende tvistemålslov §182. I § 23-11 A er inntatt mindretallets forslag om sikkerhetsstillelse som vilkår for anke over dom. § 23-12 om statens ansvar for partenes saksomkostninger er ny, og innebærer en prinsipielt viktig utvidelse av statens ansvar.

Sjette del – Bevis

Kapitlene 24 – 31

Kapitlene 24 til 31 gir regler om bevis. Alminnelige regler om bevis er samlet i kapittel 24. De prinsipielt viktige gjennomgående bevisregler er tatt inn her. Det er regler om bevisvurderingen, herunder reglen om fri bevisvurdering, jf. § 24-2. Videre er det regler om retten og plikten til bevisføring, se §§ 24-3 og 24-5. Partenes sannhets- og opplysningsplikt vil også gjelde ut fra tvistemålslovens regler, men utvalget har funnet grunn til å ta disse reglene eksplisitt inn i tvisteloven, se § 24-4. Viktige alminnelige regler om begrensning av bevisføringen, herunder begrensing ut fra proporsjonalitet, er tatt inn i §§ 24-7 og 24-8. §§ 24-9 til 24-13 gir regler for bevisføringsmåten.

Regler for bevisforbud og bevisfritak er tatt inn i kapittel 25. I det vesentlige innebærer disse reglene en videreføring av gjeldende rett, likevel slik at utvalget har funnet grunn til å lovfeste enkelte regler som i dag bare følger av praksis. Det er også den endring at i tvistemålsloven er disse reglene stort sett tatt inn i vitnekapitlet og gitt tilsvarende anvendelse for andre bevisføringsmåter. Det er etter utvalgets mening en uheldig lovteknikk. De bør tas inn i et kapittel med generelle regler.

Kapittel 26 regulerer parters møte- og forklaringsplikt, og kapittel 27 gir regler for vitnebevis. Stort sett er gjeldende rett videreført.

Dagens regler for sakkyndigbevis videreføres langt på vei, se kapittel 28. Det gjøres langt på vei også med reglene om realbevis, herunder dokumentbevis, se kapittel 29. Det er imidlertid grunn til å fremheve at det er åpnet for å lempe på kravene om spesifikasjon av bevis som kreves fremlagt i tilfeller der en nøyaktig spesifisering ikke er mulig.

Regler om bevisopptak er gitt i kapittel 30. Langt på vei vil dagens regler bli videreført, men utformingen og oppbyggingen av reglene er til dels en annen. Regler om bevissikring utenfor rettssak er gitt i kapittel 31. Muligheten for bevissikring er noe utvidet i forhold til den adgang tvistemålsloven gir til dette.

Syvende del – særlige prosessformer

32. kapittel. Gruppesøksmål

Kapitlet gir regler for gruppeprosess. Det angir i § 32-2 vilkårene for gruppesøksmål. I §§ 32-3 og 32-4 er det bestemmelser om begjæring om gruppesøksmål og avgjørelse av slik begjæring. § 32-5 gir regler om varsel av gruppesøksmål og om grupperegistre. § 32-6 og § 32-7 beskriver og setter vilkår for hvordan man kan bli omfattet av et gruppesøksmål for de to hovedkategorier som er aktuelle – gruppesøksmål som krever registrering og gruppesøksmål som ikke krever registrering. Det gis regel om uttreden i § 32-8. Rettigheter og plikter og virkninger av avgjørelser mv. er regulert i §§ 32-9 til 32-11. En særregel for saksomkostninger er gitt i § 32-12. Prosessfullmektigens og grupperepresentantens krav på godtgjørelse og utgiftsdekning er regulert i § 32-13. § 32-14 gir regler for gruppemedlemmers økonomiske ansvar.

33. kapittel. Saker om administrative tvangsvedtak

Dette regelsettet tilsvarer tvistemålsloven kapittel 33, men slik at det på enkelte punkter er endringer. Som eksempler på endringer kan nevnes § 33-1(3) om at ny rettslig prøving bare kan skje etter at saken på nytt er behandlet administrativt og § 33-9 om foregrepet virkning mv.

Åttende del – Endringer i andre lover

34. kapittel. Endringer i andre lover

I kapittel 34 foreslås en rekke endringer i andre lover, som i det vesentlige vil være konsekvenser av avvikende regler i tvisteloven sammenliknet med tvistemålsloven.

3.4 Innstillingens del IV Draft statute and summary in English

I del IV.1 og 2 er henholdsvis lovutkastet sammendraget tatt inn i engelsk oversettelse.

Til toppen
Til dokumentets forside