NOU 2004: 23

Barnehjem og spesialskoler under lupen— Nasjonal kartlegging av omsorgssvikt og overgrep i barnevernsinstitusjoner 1945–1980

Til innholdsfortegnelse

7 Tilsynsfunksjonen: Prinsipper, ansvarsforhold og praksis

7.1 Innledning

Hensikten med et tilsynsapparat har alltid vært å skulle kontrollere at omsorgen, behandlingen og pleien av bortsatte barn har en tilstrekkelig kvalitet. I mandatperioden var det flere instanser som skulle føre tilsyn med barneinstitusjonene. De viktigste var Sosialdepartementets barnevernsinspektører, fylkesmennenes barnevernssekretærer og de kommunale barnevernsnemndene. Før vergerådsloven av 1896 var det ingen ytre, offentlige instrukser som la føringer på drift og innhold av barneforsorgens institusjoner. Tilsynet med driften var inntil da et internt anliggende. Med vergerådsloven ble det stadfestet et offentlig ansvar for tilsyn av barn plassert av vergerådet i barnehjem og skolehjem. På slutten av 1940-tallet ble det ansatt tre barnevernsinspektører som fikk som oppgave å veilede organisasjoner som drev barnevernsarbeid. Men vel så viktig var at de skulle ha fri adgang til barnevernsinstitusjonene for å forsikre seg om at den omsorgen og pleien barna fikk var tilstrekkelig. De hadde myndighet til å kreve å få opplysninger fra institusjonenes bestyrer, for på den måten å kunne danne seg et bilde av hvordan institusjonene ble drevet. Inspektørene ble etterfulgt av barnevernssekretærer som var underlagt fylkesmannen i det aktuelle fylket. Både inspektørene og sekretærene var viktige instanser i tilsynsarbeidet. Det kommer blant annet til uttrykk ved at de fikk lagt ned flere barnehjem hvor forholdene var svært kritikkverdige. Som inspektørene og sekretærene skulle også barnevernsnemndene følge med i de forhold som barn og unge levde under på barnevernsinstitusjonene. De hadde også en oppgave i forbindelse med ettervernet. Det arkivmaterialet vi har funnet, tyder på at verken tilsyn eller ettervern fungerte tilfredsstillende i perioden 1945–1980.

7.2 Tilsynsordningen i historisk perspektiv

Det er ingen overdrivelse å si at tilsynet med bortsatte barn i perioden før barnevernloven ble innført i 1953, var mangelfullt, og at det fungerte dårlig ut fra sine forutsetninger. Det var et tilbakevendende tema i pressen og i den offentlige debatten om hvorvidt samfunnet hadde tilstrekkelig kontroll med og innsikt i hvilke behandling vergerådsbarna fikk, enten det gjaldt i institusjoner eller i fosterhjem. Blant de mest kjente innleggene er Gabriel Scotts bok fra 1938, De vergeløse . Boken beskrev på en avslørende måte hvordan tilsynet lot seg bruke av pleieforeldre og lukket øynene for mishandling og omsorgssvikt overfor barn bortsatt i privat forpleining og i barnehjem.

Tilsynsordningen hadde opprinnelig sitt utspring i 1800-tallets fattiglovgining. Etter en lov av 1821, om underholdningsplikt overfor barn født innenfor og utenfor ekteskap, hadde fattigkommisjonene anledning til å kontrollere at omsorgen og behandlingen av barna var tilstrekkelig god. Senere fattiglovgivning (1863) presiserte at tilsynet skulle tilse at barna fikk forsvarlig skolegang, forpleining og oppdragelse. Men disse bestemmelsene var begrenset til å gjelde skolepliktige barn innmeldt til fattigkommisjonene. Mindreårige barn og barn satt bort av foreldrene falt dermed utenfor tilsynsordningen. Verst stilt var trolig mindreårige barn som ble bortplassert til private, som ville ta imot barna for den minste årlige betaling. Vanligvis var det gårdbrukere som visste å utnytte barnets arbeidskraft. Først med de nye lovene av 1892 om underhold av uektefødte og ektefødte barn ble det etablert et særlig tilsyn med bortsatte barn i forpleining (Seip 1984: 193). Når et barn under åtte år ble bortsatt, skulle det heretter gis melding til sunnhetskommisjonen i anbringelseskommunen, som skulle tilse, helst ved en oppnevnt tilsynsverge, at barnet fikk ordentlig pleie. Loven gjaldt ikke for skolebarn og heller ikke for barn innsatt i spesielle institusjoner, da man mente at tilsynet her hørte inn under institusjonenes egne organer, for eksempel skolestyrene.

Vi hadde knapt rundet århundreskiftet før den såkalte ”pleiemødresaken” på ny satte tilsynsspørsmålet på den politiske dagsorden. Saken dreide seg om pleiemødre i Kristiania som hadde mishandlet barn, for det meste spedbarn, for enkelte med døden til følge (jf. kap. 3) Etterforskning ble satt i gang i 1901, og avsløringen var gruoppvekkende: 26 pleiebarn hadde omkommet i løpet av ett år, hvorav flere beviselig var tatt forsettlig av dage (Ot. prp. nr. 17 (1902–03), Motiver: 15). Pleie­mødrene hadde enkelt klart å unndra seg tilsyn, og det vakte naturligvis harme i opinionen. En gjennomgang av beretningsmateriale fra sunnhetskommisjonene, de stedlige helserådene i de største byene, viste at den sviktende kontrollen langt fra bare gjaldt hovedstaden. I en rekke tilfeller var barn satt ut i privat pleie uten noen form for oppfølging og tilsyn.

I 1902 ble det nedsatt en komité som skulle utarbeide utkast til ny lov om tilsyn av pleiebarn, og etter mye debatt ble en ny tilsynslov sanksjonert i 1905. Den fikk navnet ”lov om tilsyn med pleiebarn”. Pleiebarn var barn som var bortsatt mot betaling og som ennå ikke var fylt 14 år. Loven innskjerpet tilsynet på en rekke områder og ga forskrifter for fosterhjem og barnehjem. Ingen måtte motta pleiebarn uten å ha fått tillatelse på forhånd. Hjemmene skulle forhåndsgodkjennes. De som mottok barn i forpleining, skulle være hederlige og pålitelige, og de skulle yte ordentlig og forsvarlig forpleining. Om ikke kravene ble tilfredsstilt, kunne tillatelsene trekkes tilbake. ”Barnehjem, som er beregnet paa at modtage flere end to børn til samtidig forpleining, maa ikke aabnes eller tages i brug, forinden det er anmeldt til og godkjendt af helseraadet. Saadant hjem staar under tilsynet af helseraadet” (§ 2). Dersom forholdene i pleiehjemmet ikke var tilfredsstillende, skulle helserådet beskikke en mann eller kvinne som bodde i nærheten, og som var antatt å være skikket for vervet, til å føre det nærmere tilsynet med barnet. Den tilsynshavende har ”mindst én gang i maaneden til ubestemt tid at indfinde sig i pleiehjemmet” (§ 6). Etter hvert tilsynsbesøk skulle det gis opptegnelser i en bok i pleiehjemmet. Dersom helserådet fant at et barn ikke ble ordentlig og forsvarlig forpleiet, eller at forholdene i pleiehjemmet eller betalingsvilkårene ikke ga ”fornøden betryggelse”, skulle helserådet overta omsorgen, eller anbringe barnet på tilfredsstillende måte (§ 8). Det var til en viss grad opp til kommunestyrene om de ville følge lovens bokstav, idet en rekke paragrafer var betinget av at kommunestyrene ønsket å innføre dem. Loven i sin helhet ble bare gjort gjeldende for et mindre antall kommuner. I 1936 var det en sjuendedel av landets kommuner som anvendte loven i sin helhet (Hagen 2001: 23).

Lov om forsorg for barn av 1915, omtalt som ”barneforsorgsloven”, var ment å bøte på de begrensninger tilsynsordning etter pleiebarnsloven på landsbasis led under. Den innførte blant annet bestemmelser om enkelte tilsynskrav for de kommunene som ikke ønsker å følge bestemmelsen i pleiebarnsloven. Dersom fattigstyrene eller vergerådet ikke førte tilstrekkelig tilsyn med sine bortsatte barn, var helserådene nå pålagt å gjøre det. Helserådene hadde likeledes plikt til å føre tilsyn med privat anbrakte barn. Likevel ble ikke aldersgrensen for barn som hørte inn under lovens tilsynsordning, hevet fra 14 til 16 år før 1947 (§ 1), da vi fikk en midlertidig lov i påvente av en mer omfattende barnevernsreform, loven av 1953. Det tilsynet som så langt er omtalt, gjaldt fortrinnsvis barn satt bort i privat pleie. Det utgjorde den ene delen i et todelt tilsynssystem. Den andre delen omfattet tilsynet under vergerådene og forsorgsstyrene.

Før ”lov om behandlingen af forsømte børn” – vergerådsloven – av 1896 var det ingen ytre, offentlige instrukser som la føringer på drift og innhold av barneforsorgens institusjoner. Tilsynet med driften var inntil da et internt anliggende. Med vergerådsloven ble det stadfestet et offentlig ansvar for tilsyn av barn plassert av vergerådet i barnehjem og skolehjem. Vergerådsloven av 1896 (§ 24) påla vergerådene å føre regelmessig tilsyn med barn i barnehjem og deres behandling. Enten skulle vergerådet selv føre tilsyn, eller de skulle delegere myndigheten til noen de mente var skikket til det. Særlig gjaldt dette dersom barnet ble flyttet til en annen kommune enn der det bodde da det ble bortplassert. Ved mislighold skulle vergerådene forsøke å rette på dette. De var forpliktet til å sende inn rapporter til det ansvarlige departementet, Sosialdepartementet.

Vergerådene skulle ikke føre tilsyn med skolehjemsbarna. Det var Kirke- og undervisningsdepartementet som hadde det formelle overordnede tilsyn med skolehjemmene. Her skulle hjemmets eget styre føre tilsyn, dessuten skulle barna ha tilsyn av lege og prest (§ 29 og 31). I skolehjemmene skulle barn som ikke kunne gå i normalskolen på grunn av sin oppførsel, barn som foreldrene eller andre ikke kunne hanskes med, vanskelige, ”sædelig forkomne” og kriminelle barn, få et opphold slik at de kunne lære å innordne seg i samfunnet igjen. ”Systemet var innviklet og uoversiktlig og medførte at tilsynet ikke fungerte som det skulle” (Hagen 2001: 72).

Til tross for forskjellige lovtiltak i den gode hensikts tjeneste erfarte man gang på gang at tilsynet sviktet. Verken bestemmelsen i pleiebarnsloven eller barneforsorgsloven ble praktisert på en tilfredsstillende måte (Rundskriv av 30. nov 1938, Sosialdept.). I 1938 ble det opprettet et barnevernskontor i Sosialdepartementet. Noe av det første som ble gjort, var å sende ut et rundskriv som skulle skjerpe vergerådenes, fattigstyrenes og helserådenes tilsyn med bortsatte barn. Både i helserådene, forsorgsstyrene og vergerådene kunne det råde usikkerhet og uvitenhet om hvilke plikter de forskjellige tilsynsorganene var pålagt. Blant annet ble det påpekt at forsorgsstyrenes og vergerådenes plikt til å melde fra til helserådene om bortsatte barn ofte hadde sviktet. Rundskrivet innskjerpet helserådets tilsynsplikt og den plikt forsorgsstyret hadde til å gi melding om bortsatte barn. Ikke alle helseråd hadde oversikt over sin plikt til å føre tilsyn med pleiebarn og fosterbarn, fordi helserådene ikke fikk meldinger fra vergerådene og fattigstyrene om dette. Heller ikke vergerådene og fattigstyrene var klar over den plikt de hadde til å melde fra til helserådene om dette. Hovedregelen var at helserådet uten videre hadde plikt til å føre tilsyn med alle fosterbarn under 14 år som var bortsatt mot betaling. Til de forskjellige organers unnskyldning kan det i ettertid slås fast at tilsynsordningen i sin helhet mer minnet om et politisk lappeteppe enn et enhetlig og oversiktlig system. Dette erkjente langt på vei også Sosialdepartementet, da det ganske snart etter krigen innså at man ikke hadde tid til å vente på en ny barnevernsreform før det ble ryddet opp i de mange paragrafer knyttet til tilsyns- og godkjenningsmyndigheten. Som det også står å lese i departementets redegjørelse: ”Det gjør i så måte ikke noe fra eller til enten det er reglene i pleiebarnsloven eller barneforsorgsloven som skal følges i kommunen” (Hagen 2001: 73). Før krigen var det, etter Hagens vurdering, kaotiske forhold med hensyn til tilsyn. Et annet ankepunkt som også ble rettet mot det tilsyn som helserådene førte, var at de hovedsakelig konsentrerte seg om de hygieniske forholdene og ikke interesserte seg for andre sider ved barnas ve og vel (Hagen 2001).

7.3 Oversikt over tilsynsordninger 1945–1980

Etter krigen innså man at det ikke var tid til å vente på en ny barnevernsreform før det ble ryddet opp i de mange paragrafer knyttet til tilsyns- og godkjenningsmyndigheten.

I 1947 kom det en ”midlertidig lov om tillegg til og endringer i lov om tilsyn med pleiebarn m.v. av 26. april 1905 og lov om forsorg for barn av 10. april 1915”. Loven tok sikte på å styrke det tilsynet som var fastsatt i de tidligere lovene. Aldersgrensene for hvilke barn det skulle føres tilsyn med, ble hevet til 16 år. For de vanlige barnehjemmene ble det nå innført et særlig tilsyn fra Sosialdepartementets side. Departementet skulle se til at bestemmelsene i disse lovene blir fulgt. Loven av 1947 presiserte ellers at ikke bare de vanlige barnehjemmene, men alle typer av barnevernsinstitusjoner, som barnekrybber, barnehager og daghjem, nå skulle godkjennes av departementet. Helt nytt var også påbudet om at skoler og kurs for barnevernsarbeidere skulle underlegges departementets godkjenning, likeså skulle styrere i alle typer barnevernsinstitusjoner godkjennes av departementet. I et bredere perspektiv representerte den midlertidige loven av 1947 et første skitt i retning av å profesjonalisere barnevernsyrket i regi av staten. Departementet erkjente at det ikke kunne stilles store krav til teoretisk utdanning for barnevernsarbeid, men man ville arbeide for å høyne nivået både ved tilsetting av nytt personale og ved å gi eldre personale anledning til tilleggsutdanning (Ra: Sos.dep, 1. sos.ktr. A, eske 133, Rundskriv av 20.04.49). Et utvidet statlig engasjement kom også til uttrykk i 1947-lovens nye prinsipper for statsstøtte til barnevernsinstitusjonene, som, med unntak av skolehjemmene, til nå fortrinnsvis hadde drevet med private eller kommunale midler. Det ble bevilget 3 mill. kroner for straks å avhjelpe de største manglene i de eksisterende barnehjemmene, samtidig ble også de kommunale helserådene bedt om gi utførlige årsrapporter fra tilsyn i institusjonene, skrevet ut etter nye retningslinjer gitt av departementet.

Da Barnevernskomiteen av 1947, som forberedte barnevernsreformen i 1953, la fram sin innstilling om barnevernet i 1951, var tilsynsordningen et av de sentrale kritikkpunktene. Alle sentrale tilsynsorganer – vergerådene, forsorgsstyrene og helserådene – fikk sitt pass påskrevet: ”De barn verjerådene setter bort og som de altså selv prinsipalt skal ha tilsyn med – blir ikke sett til så ofte og så inngående som forholdene skulle tilsi. Verjerådene utover landet synes ofte de har gjort sitt når de har sørget for anbringelse av barnet. Det etterfølgende tilsyn bryr de seg mindre om” (Barnevernskomiteens innstilling I 1951: 49). Vergerådene hadde heller ikke i tilstrekkelig grad sørget for tilsyn gjennom helserådene. Når det gjaldt forsorgsstyrene, var kritikken om mulig enda skarpere. Utenfor de større byene ”blir ikke dette tilsynet gjennomført i praksis, og meldingene til helserådene forsømmes visstnok ofte”. Endelig viste erfaringene fra helserådene at selv om de fikk meldinger om bortsatte barn i distriktet, så ble tilsynet forsømt.

Sosialdepartementet hadde det overordnede tilsynet og kontrollen med barnevernet og barnevernsinstitusjonene. Spesialskolene for barn og unge med tilpasningsvansker, de tidligere skolehjemmene, ble i stor grad brukt som barnevernsinstitusjoner, men i og med at de skulle være skoler med pedagogisk innhold, sto de under Kirke- og undervisningsdepartementets myndighetsområde. Vi vil derfor behandle tilsynet med denne institusjonstypen for seg.

7.4 Barnevernsnemndenes tilsynsplikt

Hovedtrekket er at tilsynet med bortsatte barn fungerte svært dårlig i perioden før innføringen av lov om barnevern i 1953. Loven innskjerpet tilsynsplikten og understreket igjen at barnevernsinstitusjoner skulle godkjennes av departementet eller av den departementet hadde gitt fullmakt (§ 39). Det skulle foreligge en plan for institusjonens virksomhet, og institusjonen skulle være under oppsyn av et ansvarlig styre eller en tilsynskomité. Men loven ga også hjemmel for at når særlige grunner talte for det, kunne departementet fravike denne regelen, noe som vel svekket tilsynsplikten som loven mente å innskjerpe.

Det nye med loven av 1953 var opprettelsen av barnevernsnemndene og at disse skulle ta seg av oppgaver som tidligere var ivaretatt av vergerådene, de oppgaver forsorgsstyret hadde hatt med bortsetting og tilsyn med barn og helserådenes tilsynsoppgaver. Helserådene skulle heretter kun ha tilsyn med de hygieniske forholdene (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 163, Rundskriv nr. 4, 1954). De fleste offentlige oppgaver i forbindelse med barnevernet ble dermed samlet i ett organ. Nemndene skulle følge med i de forhold som barn og unge levde under, og virke for bedre barnevern i kommunen (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 161, Rundskriv nr. 1, 1954). De skulle ellers være bindeledd mellom institusjonene og de kommunale og statlige myndighetene. Nemndene skulle uttale seg om behov for institusjoner av ulike slag og om behov for økonomisk tilskudd. De hadde også en oppgave i forbindelse med ettervernet. ”Nemnda skal bistå dem som blir utskrevet i den vanskelige overgangstid, bl.a. med å skaffe passende sysselsetting. Den skal oppnevne tilsynsverje som skal ha kontakt med den utskrevne, og nemnda kan også under ettervernet yte økonomisk hjelp inntil fylte 23 år.” Departementet ”henstiller til at kommunene tar de nødvendige skritt for å gi barnevernsnemndene så gode arbeidsforhold som råd er” (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 161, Rundskriv nr. 1 1954: 5, Lov om barnevern 1953, kap. VI).

Barnevernsnemndene skulle oppnevne en tilsynsfører for hvert barnehjem. Denne skulle også følge med i forholdene for hvert enkelt barn og ikke bare hjemmet generelt. Tilsynet skulle besøke hvert barnehjem minst seks ganger i året. Det var nødvendig at medlemmene av nemndene hadde god kjennskap til den enkelte barnevernsinstitusjon, til personalet og til forholdene i institusjonen. Samtlige medlemmer burde ha besøkt alle institusjonene. For det kontinuerlige tilsynet burde nemndene utpeke et par av sine medlemmer, eventuelt andre skikkede personer, som tilsynsfører for den enkelte institusjonen. Tilsynsføreren skulle være bindeleddet mellom nemnden og institusjonen og til enhver tid holde nemnden underrettet. Det var viktig at tilsynsføreren hadde et godt og tillitsfullt forhold både til personalet og barna. Departementet understreket at nemndene måtte se til at barna fikk stor oppmerksomhet av de tilsynsførende. Departementet viser til barnevernloven § 42 om at nemnden skal se til at barna trives og føler seg trygge. Nemnden skal ha fortegnelse over alle barn i barneheim (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 161, Rundskriv nr. 2 1954), og ”de tilsynsførende skal følge med i barnets forhold og gi rapporter til barnevernsnemnda” (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 161, Rundskriv nr. 1 1954: 5–6). Hvert barn skulle altså ha sin tilsynsfører. Tilsynsføreren trengte ikke å være medlem av nemnden. Det måtte være en person som var skikket og villig til å påta seg vervet, eller en kunne benytte noen av kommunens funksjonærer. Tilsynsføreren og barnevernsnemnden skulle stå i nær kontakt med hverandre, og gi hverandre de opplysningene som trengtes. Det ble også oppfordret til at tilsynsvergen skulle gjøre seg kjent med barnet i den ventetiden som kunne oppstå før plassering i institusjon (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 164, Rundskriv nr. 29 1961). Tilsynsføreren skulle skrive rapport til barnevernsnemnden ved hvert besøk hos barnet, men dette ble ikke alltid gjort. En del fylkesmenn påpeker at mange ikke ønsket å rapportere skriftlig, fordi rapportene skulle oppbevares og arkiveres.

Ved utførelsen av tilsynet hadde medlemmene av barnevernsnemnden, eller den de ga fullmakt, adgang til institusjonene, og de kunne kreve at styreren, styret eller tilsynskomiteen ga de opplysninger som var nødvendige for at tilsynet kunne bli utført tilfredsstillende. Det kunne for eksempel være å få se igjennom journaler for barna, regnskap eller om det var noen mangler ved bygningene osv. Dersom nemnden oppdaget tilfeller der driften ikke var i samsvar med loven, skulle den først ta dette opp med styreren, styret eller tilsynskomiteen for institusjonen og forsøke å få rettet forholdet på den måten. ”Gjelder det alvorlige misforhold som går utover barna, må nemnden likevel ikke vike tilbake for å opptre med bestemthet og om nødvendig treffe mer vidtgående åtgjerder i samsvar med bestemmelsene i paragrafen [det refereres til § 43]” (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 161, Rundskriv nr. 1 1954: 6.) Hvis nemnden ikke fikk rettet på forholdene via kontakt med ledelsen for institusjonen, hadde nemnden plikt til å melde fra til departementet. Dersom barnet trivdes dårlig, eller det hadde en atferd som ikke passet i institusjonen, kunne nemnden vedta å flytte barnet. Var det nemnden selv som hadde plassert barnet, skulle den sørge for ny plassering. Var barnet anbrakt av private, skulle nemnden hjelpe til med å finne en løsning. I spesielle tilfeller kunne barnevernsnemnden beslutte at en institusjon skulle stenges inntil departementets avgjørelse forelå. Da måtte nemnden selv plassere barna på annen forsvarlig måte. Det var nok ikke alltid så lett, da det ofte var mangel på plasser i barnehjem, og i tillegg mangel på fosterhjemsplasser. Det kunne også ha økonomiske implikasjoner, for enkelte barnehjem var dyrere enn andre. Dette kan være en årsak til at nemndene vegret seg for å gripe inn ved mistanke om dårlig stell.

Ifølge barnevernloven av 1953 hadde nemnden ingen myndighet over barnet etter at det hadde fylt 21 år. Loven ga også mulighet for å oppheve omsorgen tidligere dersom ”det ikke lenger er tilstrekkelig grunn for åtgjerdene” (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 164, Rundskriv 29 1961: 19). Nemnden skulle i hvert enkelt tilfelle vurdere om det var forsvarlig å oppheve omsorgen. Da måtte nemnden ”forvisse seg om at den utskrevne ved foreldres eller andres hjelp eller på egen hånd vil få tilfredsstillende underhold og utviklingsmuligheter. Det er meget viktig at nemndene ikke gir fra seg omsorgen før de er trygg på dette” (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 164, Rundskriv 29 1961: 20). Barnevernloven § 50 sier også at ”nemnda ved opphøret av omsorgen [...] skal være behjelpelig med å skaffe den unge passende sysselsetting. Dette bør skje i samråd med oppfostreren eller styreren for den institusjon der barnet har vært, og yrkesrettleier eller annen sakkyndig må såvidt mulig konsulteres” (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 164, Rundskriv nr. 29 1961: 20). Klær og reisepenger er det også nemndens oppgave å skaffe til veie. Den skal oppnevne tilsynsverje som skal ha kontakt med den utskrevne, og nemnda kan også under ettervernet yte økonomisk hjelp inntil fylte 23 år.

Departementet understreker at nemnden ikke er noen domstol. Det skal være et organ som folk kan ha tillit til og et organ de kan vende seg til. Nemndene må derfor søke å unngå alt som kan gi den preg av straffemyndighet. ”Det bør derfor søkes unngått at møter holdes i rettslokaler” (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 161, Rundskriv nr. 2 1954: 11).

En barnevernsnemnd besto av fem medlemmer, valgt av kommunestyret. Det ble valgt nye nemnder for hver kommunal valgperiode. I begynnelsen var det en dragkamp om makt og innflytelse i barnevernsnemndene mellom ulike sektorer og profesjoner, deriblant jurister, teologer og leger. Landets biskoper aksjonerte for at prestene skulle få en stor plass i barnevernsnemndene, noe de også hadde i begynnelsen. Deres makt ble etter hver redusert, og sammensetningen av barnevernsnemndene endret seg (se tabell 7.1), noe som vel også gjenspeiler både synet på nemndenes arbeidsoppgaver, og kanskje også endringer i synet på barn og hva barnehjemmene skulle være. Når husmødrene etter hvert blir den største gruppen og prestenes antall synker, kan det tyde på at det ble langt større vekt på å vurdere hvordan omsorgen av barna blir ivaretatt, framfor kristen oppdragelse.

Tabell 7.1 Barnevernsnemndenes sammensetning

1954 715 kommuner 1963 689 kommuner
Prester 270 194
Leger 261 184
Lærere 258 490
Andre Husmødre største gruppen

Kilde: Gerd Hagen 2001: 140

Gerd Hagen skriver at da hun kom til Telemark som barnevernssekretær, var det stor variasjon i nemndenes kunnskaper om barnevern og i engasjementet for oppgaven. Mange av nemndene hadde heller ikke hatt møter før hun meldte sin ankomst. Det var heller ikke lett for en ny barnevernssekretær å møte nemndene. ”I mitt første møte med en nemnd, der presten var formann, innledet han med et skarpt angrep på barnevernloven og den utidige innblandingen fra staten. En annen formann, også en prest, saboterte møteinnkallingen (Hagen 2001: 155). Hun skriver videre at nemndenes protokoller og dokumenter ofte var svært mangelfulle, noe som kunne skyldes det nære kjennskapet nemndene hadde både til de barna de hadde tilsyn med, og til de personene som arbeidet i barnehjemmene. Man hadde ikke lyst til å protokollføre misligheter som kom til å stå der for alltid, når det kunne gjøres opp på annen måte. Ut fra det vi vet, kan vi anta at forholdene var likedan i andre fylker.

7.5 Departementets tilsynsplikt og barnevernsinspektørenes funksjon

I en midlertidig lov av 1947 ble det innført endringer i og tillegg til pleiebarnsloven og barneforsorgsloven. For de vanlige barnehjemmene ble det nå innført et særlig tilsyn fra departementets side, og de to første av tre statlige barnevernsinspektører, Ella Esp og Nellie Nilsen, ble snart tilsatt (Ot. prp. 15, 1947/Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 133, Rundskriv av 20.04.49 fra Sos.dep.). Inspektørene skulle samarbeide med helserådene i tilsynsarbeidet, ”et arbeid som hittil stort sett har vært mindre effektivt”, og de skulle gi veiledning til organisasjoner og institusjoner som drev barnevernsarbeid (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 260, Om barneverninspeksjon). Vel så viktig var det at de skulle ha adgang til institusjonene og kunne kreve de opplysninger fra styret og styreren som tilsynet hadde behov for. Deres opprinnelige oppgave var å føre tilsyn med barnehjem og andre barnevernsinstitusjoner som daghjem, parktantevirksomhetene, kolonier og barnepensjonater. Inspektørene skulle bistå departementet i barnevernsspørsmål. Det var for å få bedre kontroll og tilsyn med barnehjemsbarn og fosterbarn. I 1947 startet arbeidet for å få ansatt en tredje inspektør, med to inspektører kunne man i beste fall få inspisert hver institusjon hvert tredje år (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 260, PM fra Ella Esp om ansettelse av en tredje barnevernsinspektør, september 1947). Dette forteller oss noe om hva det var mulig for dem å utrette. I 1950 ble en tredje barnevernsinspektør, Thora Lund, ansatt. Dette gjorde det mulig å inspisere hver institusjon en gang hvert annet år. De som ble ansatt som barnevernsinspektør, skulle ha spesialutdanning i barnevernsarbeid.

Barnevernsinspektørene hørte inn under Sosialdepartementets 1. sosialkontor. I 1958 ble departementets kontorer splittet opp, og barnevernsinspektørene fikk da ulike ansvarsområder. Familie- og forbrukerdepartementet fikk ansvaret for daginstitusjonene og barnekoloniene, og Kirke- og undervisningsdepartementet for skolene for utdanning av småbarnspedagoger; hvert av departementene fikk da overført en inspektør hver (Rapport fra granskningsutvalget for barnevernsinstitusjoner i Bergen, avgitt 26. juni 2003: 47, note 118). Med denne ordningen gikk man fra en regional til en institusjonell differensiering.

Da de tre barnevernsinspektørene virket sammen, var landet delt i tre regioner, og inspektørene hadde tilsyn med hver sin region. De reiste ofte på inspeksjonsbesøk sammen med fylkesmannen.

  • Thora Lund hadde ansvaret for Bergen og Hordaland, Nord-Trøndelag, Sogn og Fjordane, Nordland, Troms, Finnmark

  • Nellie Nilsen hadde ansvaret for Oppland, Telemark, Østfold, Aust-Agder, Vest-Agder, Akershus

  • Ella Esp hadde ansvaret for Vestfold, Buskerud, Sør-Trøndelag, Hedmark, Rogaland, Møre og Romsdal

I instruksen for barnevernsinspektørene står det at de i første hånd skal utføre det overtilsyn med barnevernet som er tillagt departementet, og de skal etter nærmere bestemmelse delta i behandlingen av andre barnevernssaker. Videre heter det i instruksen at nemnder og institusjoner skal besøkes i den utstrekning oppgavene gjør det påkrevd og tiden tillater det. Tilsynet skal skje i samråd med fylkesmannen, barnevernssekretæren og andre organer. Inspektørene skal gi opplysninger og rettledning i barnevernsspørsmål til nemnder, institusjoner, organisasjoner og enkeltpersoner. Saker som departementet må ha kjennskap til, og saker de skal ta standpunkt i, skal legges fram på vanlig måte. Inspektørene skal gi skriftlig rapport etter hver reise, både om nemndenes virksomhet og institusjoner som er besøkt, og om eventuelle tiltak som er truffet.

Ella Esp skriver i årsrapporten for 1949 at hun forsøker å skaffe seg en oversikt over hvordan barna har det, hvilket utstyr og hvilke lekemuligheter barna har, personalets innstilling overfor barna, personalets arbeidsvilkår og det økonomiske grunnlaget for virksomheten. Inspektørene er ikke kommet for å kritisere, men for å hjelpe så langt råd er, skriver hun. Denne holdningen resulterer i at styrere kommer med sine vanskeligheter og snakker om barn som er problematiske. Årsrapportene viser at inspektørene hadde et våkent blikk både for barna og for de som arbeidet i institusjonene, men det var ikke mye de kunne utrette med et besøk hvert tredje eller annet år. Men til tross for den begrensede muligheten de hadde for å inspisere barnevernsinstitusjonene, fikk deres virksomhet konsekvenser, og de kunne komme til å avdekke uakseptable tilstander ved enkelte institusjoner (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 133).

Som en følge av barnevernsinspektør Nellie Nilsens virksomhet ble det ved en inspeksjon høsten 1946 avdekket store mangler og til dels grov mishandling av 36 små barn ved et privat barnehjem i Bærum. Styreren ble fratatt godkjenning som hun hadde fått av hjemmets tilsynslege, som mente at alt var bra (se også avsnitt 7.8 om tilsynslegens rolle). I tilsynsrapporten fra Nellie Nilsen heter det: ”Jeg hadde ikke ventet å finne slike tilstander på en barneheim i Norge i dag. Alle barna virker tilbakestående. Noen av barna kan være født med lav intelligens, men med det stell barna har fått her hvor ingen har hatt tid til å ta seg av dem og hvor de ikke har hatt noen lekemuligheter, er det sannsynlig at dette tilbakestående utviklingsrinn for flere barns vedkommende er ervervet og ikke medfødt” (Ra: Sos.dep. 3. ktr. B, eske 215).

I 1948 skrev Ella Esp et PM om sine erfaringer fra tilsynsarbeidet. Her pekte hun på at når personalet flytter fra sted til sted, skaper det vanskeligheter for barna. Barna blir opprevet og ”slemme” ved at personalet skifter, men først og fremst ved at styreren skifter. Personalet må derfor få bedre boforhold. De bør ha hvert sitt rom. På den tiden da Esp skrev dette, var barnehjemmene også personalets hjem. Hun skriver videre at personalet bør få bedre lønn, og at pensjonsforholdene må bedres. Det er ikke bare styrere som flytter og skaper vanskeligheter for barna. Det å flytte barn bør unngås så langt som mulig. Det er meget trist å se hvor ødelagt barna kan bli av å bli flyttet, skriver hun. Et annet forhold hun peker på, er de mange feilplasseringene, for mangelen på spesialinstitusjoner har ført til at barn med tilpasningsvansker blir plassert i vanlige barnehjem, evneveike barn likeså. At barna er evneveike, mener hun kan ha med manglende stimulans å gjøre. Alle som trenger spesialbehandling, bør få det og ikke ødelegge forholdene i vanlige barnehjem. Videre peker hun på at et barnehjem skal være et hjem og ikke en anstalt. Anstaltpreget forsterkes dersom reglementet sp­ikres opp i oppholdsrommene. Barna skal også oppmuntres til å ha kontakt med foreldrene sine. Mange hjem har motsatt seg den kontakten. Det er altså flere og ulike forhold søm fører til at barnehjemmene ikke blir det hjemmet de er ment å skulle være, ifølge barnevernsinspektørene. For det første har det med dårlig økonomi å gjøre. Dårlig økonomi går ut over både barn og voksne. Men det kan også ha å gjøre med en holdning hos styreren og assistentene som fører til at barna blir isolert fra foreldrene sine og at anstaltpreget ved hjemmet blir framhevet (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 260).

Som det framgår av PM-et, hadde inspektørene et våkent øye for mangler og mislighold i institusjonene. Den aktiviteten de to nye inspektørene utviste, førte til at flere institusjoner ble nedlagt. De fikk blant annet lagt ned Skien guttehjem. I 1949 var det en skandale ved dette guttehjemmet – den såkalte prylehistorien (Young 2004). En barnehjemsgutt fortalte sin far at han var blitt prylt. Faren gikk til lensmannen. Slik kom saken offentligheten for øret. Inspektøren sier det var et trist syn som møtte henne. Det var så trist og sørgelig å se barnehjemsbestyreren. Det var synd på ham. Han var så utslitt. Det ble skrevet en rapport om forholdene, men da Sosialdepartementets barnevernskontor flyttet fra Viktoria terrasse, ble tilsynsrapportene brent for å skåne bestyreren. Barnehjemmet var jo allerede nedlagt. De brente også store deler av resten av arkivet, slik at kildesituasjonen når det gjelder barnevernsinspektørenes arbeid, er nokså ufullstendig (Gerd Hagen, personlig meddelelse).

Inspektørenes tilstandsrapport ved inngangen til 1950-årene lot liten tvil tilbake: Tilsynet utover i landet med barn i privat pleie eller i barnehjem var ”meget mangelfullt og lite tilfredsstillende. Dette forhold kan ikke fortsette.” Et lyspunkt var det imidlertid at tilsynet i de større byene fungerte bedre.

7.6 Fylkesmannens rolle i tilsynet og barnevernssekretærenes funksjon

I barnevernloven av 1953 står det at Sosialdepartementet skulle utarbeide en instruks for fylkesmannens tilsynsansvar. Ut fra instruksen skulle fylkesmannen føre tilsyn med at barnevernsarbeidet i kommunene ble utført i samsvar med barnevernloven. Han skulle også medvirke til å styrke barnevernet i fylket. Fylkesmannen skulle ha oversikt over behovet for barnevernsinstitusjoner i fylket, bistå med opplysninger, råd og rettledning i barnevernsspørsmål, og søke å fremme samarbeidet mellom de enkelte barnevernsnemnder i fylket og mellom disse og andre myndigheter. Han skulle holde overtilsyn med at barnevernsnemndene ga barn som kom inn under barnevernloven, den hjelp de hadde behov for. Han skulle holde seg underrettet om barn i fosterhjem og barnehjem, og om tilsynsførerens virksomhet, og sørge for at nemndene ga barna forsvarlig ettervern. Fylkesmannen skulle bistå nemndene i spørsmål angående plassering i fosterhjem og barnehjem, og også bistå med riktigere plassering av barnet dersom han kom over et tilfelle der plasseringen av barnet var uheldig. Han skulle føre overtilsyn med at alle barnevernsinstitusjoner i fylket ble drevet i samsvar med lov og forskrifter, og at hver institusjon og styrer var godkjent, slik barnevernloven påla. For å kunne ivareta tilsynet burde han avlegge både nemnder og institusjoner besøk så ofte som ønskelig. Instruksen fastsatte at institusjonene burde besøkes minst en gang i året. Det skulle i tillegg føres tilsyn med at nemndenes bøker, kartotek og arkiv var i samsvar med forskriftene, og at de fastsatte skjemaer ble brukt. Hvert år innen utgangen av februar måned skulle fylkesmannen sende departementet en rapport om barnevernets stilling i fylket og om sin virksomhet på barnvernets område. Han skulle også ellers holde departementet underrettet om barnevernsspørsmål av særlig interesse og viktighet. Tilsyn med barnehjemmene var bare en liten del av fylkesmannens arbeidsansvar med barnvernet. Barneinstitusjonene innenfor hans ansvarsområde omfattet både barnehjem, barnehager, parktantevirksomheter, sommerpensjonater og andre institusjoner.

Til å utføre tilsynsarbeidet skulle det ansettes en barnevernssekretær i hvert fylke. Flere barnevernssekretærstillinger ble opprettet i 1955. Opprettelsen av disse stillingene førte til at barnevernsnemndene fungerte bedre enn vergerådene hadde gjort. At fylkesmannen fikk ansvaret for tilsynet, førte også til at barnevernet fikk en høyere status, og det hjalp sekretærene i deres arbeid. I praksis erstattet barnevernssekretærene barnevernsinspektørene da to av dem etter hvert ble tildelt andre oppgaver. Instruksen for fylkesmannen og barnevernssekretæren var klar i 1957. Tanken var at barnevernssekretærene var bedre rustet enn inspektørene til å utføre tilsynsarbeidet, ved at de stod kommunene kulturelt og geografisk nærmere. Det var meningen at hvert fylke skulle ha en slik tjenestemann. Men det tok lang tid før alle fylkene fikk barnevernssekretærer. I noen fylker viste det seg at fylkesmennene var sterkt imot opprettelsen av slike stillinger. På statsbudsjettet for 1958–59 ble det for eksempel bevilget penger til en ny stilling som barnevernssekretær ved fylkesmannen i Nord-Trøndelag. Han var ikke interessert. Finnmark fikk stillingen i stedet. Så sent som i 1961 var Aust-Agder, Østfold og Nord-Trøndelag uten barnevernssekretærer. Da det ble bevilget en ny stilling over statsbudsjettet for 1961, foreslo Thora Lund at Aust-Agder skulle få denne, da ”dept. har hatt dårlig kontakt med dette fylke”, mens man hadde god kontakt med de to andre fylkene (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 257, mappe oppretting av stillinger som barnevernssekretær 1957–61). Over budsjettet for 1962 fikk Nord-Trøndelag bevilget midler til opprettelse av en slik stilling, Østfold fikk midler på budsjettet for 1963. Bakgrunnen for denne prioriteringen var at det var vanskeligere med faglig hjelp i Nord-Trøndelag (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 258). Det var barnevernsinspektørene som hadde kontakt med fylkene og så hvilket behov de hadde. I hvilken rekkefølge fylkene fikk bevilget penger til barnevernssekretærstillingene, var avhengig av hvor god kontakt barnevernsinspektørene hadde med de ulike fylkene. I lang tid var flere stillinger som barnevernssekretær ubesatt.

I de fleste tilfeller var det barnevernssekretæren som utførte tilsynsoppgavene i fylkesmannens navn. Barnevernssekretæren ble ansatt av Justisdepartementet etter innstilling fra fylkesmannen og Sosialdepartementet. Søkere til stillinger som barnevernssekretær måtte ha administrativ erfaring, spesialutdanning i barnevernsarbeid, psykologisk innsikt og praksis i arbeid med barn. De måtte eventuelt også forplikte seg til å gå et spesielt kurs for barnevernssekretærer.

Barnevernssekretæren skulle utføre det daglige arbeidet med barnevernssakene og ”bistå fylkesmennene i deres tilsyn med barnevernsvirksomheten” (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 257, kopi av stillingsannonsen i Norsk Lysingsblad nr. 97, 26. april 1956). Selv om barnevernssekretærens instruks var klar, var det opp til fylkesmannen å bestemme hvordan barnevernssekretærene skulle utføre jobben sin. Dette førte til at barnevernssekretærene hadde ulike frihetsgrader til å utføre den oppgaven de var pålagt. Barnevernssekretæren var således forpliktet til å utføre annet arbeid dersom fylkesmannen bestemte dette. Barnevernssekretæren kunne bl.a. pålegges å bistå med det praktiske tilsynsarbeidet i tilstøtende fylker der det ikke var noen barnevernssekretær. Barnevernssekretæren måtte også finne seg i at stillingen kunne bli flyttet til en annen fylkeskommune dersom dette viste seg å være hensiktsmessig. Det daglige arbeidet kunne delegeres fra fylkesmannen til en annen funksjonær inntil barnevernssekretær ble ansatt.

Barnevernssekretærenes arbeidsområde var stort og omfattende. De hadde en rekke oppgaver. Sekretærene skulle bistå nemndene med råd og veiledning, også i forbindelse med plassering av barna. De skulle besøke barnehjem og fosterhjem, og avlegge nemndene besøk. Barnevernssekretærene skulle ha konferanser med formenn i barnevernsnemndene og andre nemndsmedlemmer. De skulle gå igjennom arkiver og protokoller, informere om lovverket og om endringer i dette, informere om hva nemndenes arbeid gikk ut på, og opplyse allmennheten om barnevernet. Av andre oppgaver de kunne bli tillagt, kan nevnes leder av fylkets fosterhjemssentral, adopsjonsformidling, å ta avgjørelser i saker etter ekteskapsloven § 1 om inngåelse av ekteskap under lovlig alder og i saker angående barnebidrag og samværsrett. Bare en liten del av det arbeidet de utførte, gikk ut på å ha tilsyn med og besøke barnehjem og de barna som var plassert der av barnevernet. I Telemark hadde Gerd Hagen for eksempel tilsyn med barn plassert i ulike fosterhjem i 28 kommuner foruten at hun hadde tilsynet med 6 barnehjem.

Fylkesmennene var pålagt å sende inn tilsynsrapporter hvert år. Som det framgår av oversikten nedenfor, var det flere fylker som ikke sendte inn de årlige rapportene.

I 1959 sendte departementet ut et rundskriv til fylkesmennene som skulle minne dem på innlevering av tilsynsrapporter. De ber om at ”det i rapporten bl.a. blir gitt opplysninger om i hvilken utstrekning barnevernsinstitusjonene har vært besøkt fra fylkeskontorene (av barnevernssekretæren) og om resultatene av disse besøk” (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 254, Rundskriv til fylkesmennene, kladd, 17. februar 1959). Bakgrunnen for dette skrivet var at det ”synes å være lite inspeksjon fra barnevernssekretærene i institusjonene” (ibid.).

Fylkesmennenes rapporter varierte både i form og innhold. Det var ikke alltid det ble levert rapporter, og mange ble levert for sent. Rapportenes omfang synes ikke å henge sammen med hvor mange barnehjem det er i et fylke, eller hvor mange besøk som ble foretatt. For eksempel er rapportene fra Aust-Agder på tre linjer, mens rapportene fra Telemark gjennomgående er fyldige og informative. Grunnen til at noen av rapportene er mangelfulle, kan variere: ”Ikkje alt kan koma med i ein offisiell rapport, så mykje er gjort i det stille” (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 254, Sogn og Fjordane 1958). Tidvis er det også flere fylker som ikke har hatt barnevernssekretær. Dette har resultert både i mangel på tilsyn og tilsynsrapporter. Gerd Hagen sa i et intervju med utvalget at troen på at en kan avsløre overgrep og omsorgssvikt gjennom tilsyn, er overdrevet. Når vi leser tilsynsrapportene, er det få, om noen, rapporter om slike forhold. Ella Esps PM var mer nærgående i sin generelle beskrivelse av tilstanden ved barnehjemmene enn barnevernssekretærene var når de rapporterte fra det enkelte hjem. I 1972 skriver barnevernssekretæren i Østfold at hun store deler av året har vært beskjeftiget med andre saksområder, og ”ikke kunnet utføre tilsyn ved nemndenes kontorer eller ved de forskjellige barnevernsinstitusjoner” (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 256).

En av grunnene til at tilsynet ikke fungerte som det skulle, kan være at besøkene ved barnehjemmene ”dels har vært meldt på forhånd, dels ikke”, slik det heter i fylkesmannsrapporten fra Buskerud i 1958 (ref.). Dette var et forhold som Gerd Hagen understreket, og som blir påpekt i flere av de personlige beretningene om oppvekst i barnehjem.

De problematiske forhold barnevernssekretærene rapporterer om når det gjelder barnehjem, kan stort sett knyttes til fire saksforhold:

  • barnehjemmenes fysiske utforming

  • økonomi

  • personalproblemer

  • plasseringsproblemer og overbelegg

Enkelte ganger kan vi lese om store problemer knyttet til spesifikke barnehjem, men også om rosverdige forhold. Ellers er kommentarene ofte meget generelle. Mange bemerkninger og store deler av rapportene handler om barnevernssekretærenes arbeid i sin alminnelighet.

7.6.1 Problemer knyttet til barnehjemmenes fysiske utforming

Når det gjelder kommentarer om den fysiske utformingen og den bygningsmessige standarden ved barnehjemmene, så fikk disse forholdene størst oppmerksomhet i slutten av 50–årene, for siden å avta. I 1957, da de første fylkesmannsrapportene kom, var det flere fylker som rapporterte om dårlig bygningsmessig standard. I fylkesmannsrapporten fra Oslo og Akershus fra 1957 står det at ”de fleste barnehjemmene trenger utbedringer og fornyelser og har som rimelig er, hatt økende driftsutgifter siste år” (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 254).

Buskerud 1957: Kun Modum barnehjem er nybygd etter krigen, de andre ”holder til i gamle mur- eller trebygninger”. En del modernisering og oppussing har funnet sted, men mye står igjen dersom ”hjemmene skulle være fullt tidsmessige” (ibid.).

Telemark 1957: ”Barnehjemmets bygning er forøvrig altfor stor og uhensiktsmessig til at barnehjemmet kan bli tilfredsstillende.” Om et annet barnehjem skrives det at hjemmet er i dårlig forfatning, planer for ombygging er godkjent, men ikke satt i verk. ”Barnehjemmet bør imidlertid ikke fortsette i den tilstand det nå er.” (ibid.).

Troms 1957: Fru Schibsteds Minde var det ikke noe å utsette på. Konklusjonen var at hjemmet ”drives på en tilfredsstillende måte”. ”Besøket var uanmeldt og barna så friske ut og så ut til å få godt stell. Men: kjøkkenet burde bli modernisert, lekkasje i taket over gangen må tettes.” (ibid.).

1957 Møre og Romsdal: ”Ved Sunnmøre barneheim er det minimalt med utstyr og det kunne være ønskelig med litt ominnredning.” (ibid.). Dette forholdet bedrer seg ikke nevneverdig. I 1960 bemerkes det om Sunnmøre barneheim at huset ser nymalt og bra utvendig, ”men inne var det svært nedslitt og meget primitivt utstyrt. De få møblene som var der, var lite pene. Skal en sammenligne barnehjemmet med andre hjem på Sunnmøre, faller det helt utenfor rammen, da standarden over det hele er meget høy. Det må kunne gjøres en del her for å få det triveligere.” (ibid.). Det bemerkes at barna ikke hadde leker.

Dårlig bygningsmessig standard og nedslitt bygningsmasse knyttes som regel opp mot dårlig økonomi. Derfor er det et paradoks når vi kan lese at Sunnmøre barnehjem etter krigen hadde god økonomi, ja så god økonomi at de kunne låne ut penger til andre virksomheter drevet av Indremisjonen (Verpe 2001: 61). I 1953 ble det sendt en søknad til Sosialdepartementet om driftstilskudd. Det ble avslått på grunn av god økonomi. Den gode økonomien skyldes til dels at barnehjemmet ba om penger via aviser og ved direkte henvendelser blant annet til sognerådet. Ved barnevernlovens innføring i 1953 ble det stilt større krav til kontroll med institusjonenes drift, og det ble slutt på å skrive i avisen for å be om penger. Det er å anta at det førte til dårligere økonomi, noe som førte til kommentaren om det minimale utstyret, men det kan også være måten en forvaltet ressursene på, og uttrykk for en ideologi som gikk ut på ekstrem nøkternhet og at en skal være takknemlig for det en får. Endrede syn på barn får barnevernssekretærene til å etterspørre leker, mens det tidligere var snakk om å dekke barnas primære behov for mat og klær.

På slutten av 1960-tallet blir kommentarer om den bygningsmessige standarden ved institusjonene mer sparsomme, men vi finner spredte anmerkninger helt fram til slutten av 70-tallet. Da går kommentarene som regel ut på at det er et uhensiktsmessig forhold mellom bygningens størrelse og antall barn. Bygningene er ofte for store i forhold til det antall barn som bor på hjemmet. Mange barnehjem var bygget i en tid da antall barn i hvert enkelt hjem kunne være 30-40. På 60-tallet ble antallet anbefalt redusert til maksimum 15 barn.

7.6.2 Økonomiske problemer

Etter krigen ble flere barnehjem lagt ned på grunn av dårlig økonomi, sier Gerd Hagen i et intervju med utvalget. Med dårlig økonomi følger dårlig bemanning og dårlig stell. Dårlig stell kan utlegges som redusert omsorg. En skulle derfor kunne ha ventet at rapportene kommenterte den økonomiske situasjonen ved hjemmene i større grad enn det ble gjort. En grunn kan være at de barnehjemmene som var dårligst økonomisk stilt, allerede var lagt ned, men det kan også skyldes at kontrollen med økonomien ble bedre. Barnehjemmene ble etter hvert stilt mer likt etter hvert som inntektene kom som statstilskudd etter søknad. Dette tilskuddet gikk stort sett til oppussing og til leker. Barnehjemmene fikk også bidrag fra kommunene. Det kunne tyde på at hjemmene ble sikret økonomisk. Men det viser seg at kommunebidraget er et tveegget sverd. For kommunenes bidrag står i forhold til antall barn ved de ulike institusjonene. Når institusjonene får pålegg om å redusere barneantallet, så reduseres også de kommunale bidragene, noe som vanskeliggjør den økonomiske situasjonen ved noen hjem. Det skrives i rapporten fra Nordland i 1967 om Narvik menighets barnehjem: Hjemmet hadde noen økonomiske vanskeligheter på grunn av det lave belegget.

Ellers rapporteres det fra Buskerud og Telemark helt opp til 1969 at barnehjem er nedlagt på grunn av dårlig økonomi. Den dårlige økonomien har ført til at bygningene ikke kan holdes i forskriftsmessig stand (Telemark) for fortsatt drift. I Møre og Romsdal klages det over dårlig økonomi både i 1958, 1962 og 1969 ved flere institusjoner, men det fører ikke til nedleggelse. I Finnmark skriver barnevernssekretæren i sin rapport for 1960 at den dårlige økonomien fører til at de ikke kan ansette en barnepleierske til, ”bestyrerinnen mener at de ikke kan forsvare det økonomisk”.

I 1980 overtok fylkene det økonomiske ansvaret for planlegging og drift av barne- og ungdomshjem og mødrehjem. Bakgrunnen for lovendringen var bl.a. at en slik endring ville gi barne- og ungdomshjemmene og mødrehjemmene bedre økonomi. Grunnen til at den økonomiske situasjonen forverret seg mot slutten av 60-tallet, var at det ble mer bruk av fosterhjem og forebyggende tiltak, og at oppholdstiden for barn i barnehjem ble betydelig redusert. Dette hadde konsekvenser for barnehjemmenes inntjening, da pengene fulgte barna.

7.6.3 Personalproblemer

Dårlig økonomi har ulike følger. Det fører, som Gerd Hagen sier, til redusert og utilstrekkelig bemanning, til manglende bygningsmessig vedlikehold og til nedleggelse av institusjoner. I enkelte tilfeller klages det over de trange tider uten at konsekvensene av dette nevnes.

Mange rapporter handler om personalsituasjonen, og det er tre forhold det refereres til. Det er for lite hjelp, for dårlig utdannet hjelp – det gjelder både styrere og assistenter – og for ustabil hjelp. At mange av barnevernssekretærene hadde bemerkninger om den dårlige bemanningssituasjonen, at det var knapt med hjelp, kan ha minst to mulige forklaringer. Den ene er at barnehjemmene ikke har råd til å tilsette folk, slik de ga uttrykk for i Finnmark. Det andre forholdet dreier seg om problemer med å få tak i kvalifisert hjelp. Ofte kommer beklagelsen bare som et generelt utsagn som verken er knyttet til årsak eller til et bestemt barnehjem, som når rapporten fra Buskerud i 1957 lyder: Om personalet ellers ”må det sies at det er knapt med hjelp de fleste steder”. Det barnevernssekretærene i særlig grad bemerker, er vanskeligheter med å skaffe utdannet personale. Det er en vedvarende klage som strekker seg langt inn på 60-tallet. Når institusjonen er uten utdannet styrer, kan det bli mange vanskeligheter med driften, og konsekvensen kan bli at hjemmet må legges ned. Det heter i rapporten fra Telemark i 1968: ”Hvite Bånd er et nytt og moderne hjem. I 1967/68 var institusjonen uten utdannet styrer, og det ble mange vansker med hensyn til driften av hjemmet. Styret fant det derfor nødvendig å innstille driften av hjemmet. Det har vært stengt siden 30/6-68.” At et hjem ble stengt, behøver ikke bety at driften der var dårligere enn andre steder, men kan bero på et aktivt og årvåkent styre som tok affære når ting ikke var som de skulle være etter regelverket.

Enkelte hjem ble ikke nedlagt selv om personalsituasjonen til tider kunne være uholdbar. I rapporten fra barnevernssekretæren i 1964 om forholdene ved Metodistkirkens barnehjem på Finnsnes i Troms heter det: ”Det er fortsatt vanskelig å skaffe betjening. Undertiden har bestyrerinnen vært alene, bare med hjelp av et par helt unge piker. Under bestyrerinnens fravær, ferier o.l. har situasjonen som oftest vært uholdbar.” Det er særlig fra de nordligste fylkene at deler av personalet består av svært unge piker. I Finnmark i 1960 klages det over at bestyrerinnen har ikke ”funnet høve” til å ta departementets barnevernskurs, og ”betjeningen forøvrig er unge og litt ansvarsløse piker”.

Vanskelighetene med å få tilsatt styrer med godkjent utdanning går som en rød tråd gjennom fylkesmannsrapportene. I rapporten fra Vestfold 1965 heter det: ”For å få personale til barnehjemmene ser det ut som det stadig må dispenseres fra de krav departementet stiller for godkjenning. En håper derfor at det snart må bli aktuelt med et suppleringskurs for dem som allerede er tilsatt, og på lengre sikt må det vel arbeides henimot å bedre lønns- og personalforholdene for disse viktige stillinger i samfundet”.

Betegnelsen ”personalvansker”, som brukes enkelte ganger, kan dekke over ulike forhold som vansker med rekruttering, men det kan også dreie seg om samarbeidsvansker eller andre forhold som er direkte knyttet til en enkelt person uten at det nevnes. Når personalvanskene blir store, kan det føre til at institusjonen legges ned. Det rapporteres fra Oslo og Akershus i 1961: Elstad barnehjem ble i løpet av 1961 nedlagt på grunn av ”personalvansker gjennom lengre tid”. Barna ble plassert i fosterhjem. Personalvansker dreier seg også om stabiliteten av personalet ved den enkelte institusjon. Hyppige utskiftinger skaper problemer både for store og små. Kun enkelte ganger rettes oppmerksomheten mot hvilke følger og konsekvenser personalproblemene har for barna. ”Det ustabile forholdet med styrere er uheldig for barna [...] noen har opplevd mer eller mindre å knytte seg til tre forskjellige mennesketyper som styrere ved hjemmet,” heter det i rapporten fra Buskerud i 1967. Fra Troms 1964 skrives det: ”Noe uheldig med hyppig skifte av personale, både styrer og assistent skiftet ut i løpet av året. Det virker opprivende på barna og de voksne.”

7.6.4 Plasseringsproblemer

Om personalproblemene var store, er de manglende plasseringsmulighetene for barn med tilpasningsvansker et enda større problem, skal vi tro tilsynsrapportene. Det førte til at barn med tilpasningsvansker kom på barnehjem, med alt dette måtte innebære av problemer for personalet, som ikke var utdannet til å takle slike barn, for ikke å snakke om hvilke problemer det kunne skape for de andre barna. Men ikke alle rapporterer om like dramatiske forhold som det er ved Mandal barnehjem i 1958. Barnevernssekretæren besøkte barnehjemmet i august 1958, og bestyrerinnen ba da om bistand til å få legeundersøkt, eventuelt omplassert, et barn med store tilpasningsvansker som hadde pyromane tendenser.

I rapporten fra Telemark bemerker barnevernssekretæren både i 1960 og i 1961 at det er vanskelig å få anbrakt barn og ungdom med personlighetsvansker. ”På den annen side er barnehjemmene i sin nåværende form ikke egnet til å ta imot slike.” Dette kommer tydelig fram i rapporten fra Vestfold i 1966, der det står at det har blitt mer ro over barnehjemmet, og at forholdende kan betegnes som ”tilfredsstillende” etter at barnevernsinspektør Thora Lund hjalp med å plassere to jenter på et ungdomshjem og skaffet en gutt med tilpasningsvansker plass på et guttehjem. Likeså rapporteres det om til dels grove feilplasseringer i Hedmark i 1961. Ved Ringsaker kommunale barnehjem er det 12 barn i alderen 3–15 år. To av barna ”er noe evneveike og en er undersøkt av skolepsykolog og observert ved Hunn off. skole”. Ett åndssvakt barn er flyttet i åndssvakehjem. Ett barn ”anmodes undersøkt av lege grunnet mistanke om lyte”. Fire av 12 barn, det vil si 1/3 av barna ved dette hjemmet, antas feilpassert ifølge barnevernssekretæren. På Stange barnehjem er det en jente på 11 år som er sinke. Det søkes om opptak for henne ved spesialskole, heter det i fylkesmannsrapporten. I Finnmark rapporteres det om liknende tilstander i 1967. Fylket har fire barnehjem. ”Kun ett av dem kan sies å ha hatt jevnt belegg av normale barn.” De tre andre har hatt overskudd av barn med emosjonelle forstyrrelser og fysiske og mentale handikap. Et av barnehjemmene ble nedlagt i 1967. ”Hjemmet hadde da et belegg på 9 barn hvorav 5 med avvik.” Barna ble fordelt på fosterhjem, mens tre foreløpig er plassert i et annet barnehjem i påvente av plass i spesialskole. Det må en anta forverret situasjonen i det barnehjemmet de tre foreløpig ble plassert i. Det skrives videre at tre barnehjem i fylket er i overkant av hva behovet er, ”men så lenge en er nødt å blande klientellet, som tilfellet er i dag, kan en vanskelig underkjenne et visst behov for de 3 eksisterende barnehjem”. En kan lese seg til at det er en generell mening at det er uheldig å plassere barn med tilpasningsvansker og evneveike barn i vanlige barnehjem. Det er et ønske om i størst mulig grad å plassere disse barna i fosterhjem eller i spesialskoler. Dette går klart fram av rapporten fra Oslo og Akershus i 1967: ”Det er et økende behov for fosterhjem for større barn, disse har ofte tilpasningsvansker, og det er stor mangel på institusjonsplasser for denne kategori av barn”.

At plasseringsproblemene er store henger sammen med manglende institusjonsplasser noe som fører til at mange barn blir gjengangere i systemet.: ”Antall behandlede saker blir atskillig større enn det som kommer fram av årsmeldingene, da de samme barn stadig går igjen i sakene til behandling” heter det i rapporten fra Buskerud i 1967. Det er mangel på adekvate fosterhjem og på institusjonsplasser både ved barne- og ungdomshjem og ved spesialskoler. For noen fører mangel på plasser til at de havner i varetektsfengsel, slik det rapporteres om fra Sør-Trøndelag.

7.6.5 En sammenligning mellom fylkes-mannsrapportene fra Bergen og Hordaland og Bergensrapporten

I enkelte tilfeller har utvalget hatt en mulighet til å sammenholde fylkesmannsrapportene med andre rapporter og annet materiale. En slik sammenligning gir oss muligheter til å se hva som ligger bak enkelte antydninger om vanskeligheter i ulike institusjoner. At granskingsutvalget for barnevernsinstitusjoner i Bergen har kommet med en rapport, gjør en slik sammenligning mulig, men det blir også muliggjort da fylkesmannsrapportene fra Bergen og Hordaland er ganske fyldige.

Fylkesmannsrapportene fra Bergen og Hordaland er ofte generelle i sin omtale av barneverns­institusjonene. Men det påpekes at svært mange av institusjonene har vanskeligheter med å skaffe betjening til de underordnede stillingene, og at ukvalifisert og stadig skiftende hjelp gjør arbeidet tungt og vanskelig. Videre pekes det i generelle vendinger på at det er vanskelig med plassering av barn. Særlig har det vært vanskeligheter med å få plassert ungdom over 13 år. Dette er vanskeligheter barnehjemmene har å stri med til langt utover på 60-tallet. Fylkesmannsrapportene fra Bergen og Hordaland skiller seg ikke i vesentlig grad fra andre fylkesmannsrapporter, bortsett fra ett forhold. Her nevnes det hvor mange besøk barnevernssekretæren har avlagt i barnehjemmene i løpet av et år. Når sekretæren nevner at hun har avlagt 22 besøk i de 8 barnehjemmene fylket rår over, er det langt mer enn andre barnevernssekretærer rapporterer om. Så hyppige og mange besøk kunne tyde på at barnevernssekretæren fikk godt innsyn i barnehjemmenes indre liv, og at det ville avspeile seg i rapportene, noe det ikke gjør. Det kunne også tyde på at forholdene var langt fra tilfredsstillende. Det er de jo heller ikke. Men det er de samme problemer som det blir pekt på, og som er et gjennomgangstema i rapportene fra de fleste fylkesmennene.

I et par tilfeller knyttes vanskelighetene til spesifikke barnehjem. I 1957 rapporteres det fra Jacob R. Olsens barnehjem at bestyrerinnen ble anmeldt for overtredelse av refselsesreglementet, og det ble foretatt en undersøkelse der også barnetall og arbeidsopplegg ble vurdert. Saken førte til at styret for barnehjemmet satte ned barnetallet. Da saken ble henlagt av politiet, besluttet styret å la barnehjemmet fortsette og anmodet bestyrerinnen om å trekke sin oppsigelse tilbake. Økonomien ved hjemmet er dårlig, slik at det er vanskelig å få kvalifisert hjelp Svært mange av institusjonene har hatt vanskelig for å skaffe betjening til underordnede stillinger. Ukvalifisert hjelp og stadig skifte gjør arbeidet tungt og vanskelig. I noen tilfeller skyldes dette at lønnen ved institusjonene har ligget under det som betales ved sykehusene, heter det. I 1966 heter det at ved J. R. Olsens barnehjem har det vært arbeidet med ombyggingsplaner, men dette har blitt forsinket da Bergen barnevernsnemnd ikke har vært helt sikre på hva de vil bruke hjemmet til. Det er lite egnet som barnehjem, da det er for stort, og barnetallet har blitt redusert. I 1968 stod barnehjemmet ferdig utbygd. I 1976 meldes det om bygningsmessig dårlig standard. Barnehjemmet ble nedlagt i 1980.

Hva sier så granskingsutvalget for barnevernsinstitusjoner i Bergen om J.R. Olsens barnehjem? Det sier at arkivmaterialet er sparsomt, men de har intervjuet 13 barn som har vært på barnehjemmet i perioden 1954 til 1980. De fleste av barna som ble intervjuet, hadde vært ved hjemmet på 50-tallet og første del av 60-tallet, altså i den perioden da styreren ble anmeldt for overtredelse av refselsesparagrafen. Ifølge Bergensrapporten sier en styrer som kom på 70-tallet, at bygningen var stor og institusjonspreget og bar preg av å være fattigslig. Det ser ut til at ombyggingen ikke har bedret forholdene i vesentlig grad. I begge rapportene klages det over at barneantallet er for høyt, men fylkesmannen synes å slå seg til ro med at tallet er blitt redusert. Noe var blitt gjort. Granskingsutvalgets informanter derimot synes barnetallet var for høyt selv etter at det ble redusert. Begge rapportene peker på vanskeligheter med bemanningssituasjonen, og begge bemerker at noen av problemene ligger i at lønnen ved barnehjemmet er dårligere enn det som blir betalt ved sykehusene.

I fylkesmannsrapportene leser vi at det er stor gjennomtrekk av personale. Dette knyttes til dårlig økonomi, men granskingsutvalget peker på en annen årsak, og det er styrerens måte å håndtere både barn og ansatte på. En kan undre seg over at slike forhold ikke kommer med i fylkesmannsrapporten, da en kan anta at dette må ha vært kjent på grunn av de hyppige besøkene som er avlagt i barnehjemmene av barnevernssekretæren. En grunn til at det ikke nevnes, kan være at det er forhold det er vanskelig å gjøre noe med. En løsning ville være å oppfordre problemskaperen til å fratre sin stilling. Hvor uvillig en var til å gå til et slikt skritt, viser refselsessaken som det er redegjort for ovenfor. Oppsigelse og fratredelse ville antakelig skape et akutt bemanningsproblem. Om styret var oppmerksomt på problemene, var det i mange tilfeller lite de kunne gjøre under de rådende forhold. Bestyrerinnen som ble anmeldt for overtredelse av refselsesparagrafen (vi får ikke vite hvem som anmeldte henne), ble værende på J. R. Olsens barnehjem inntil 1964. I Granskingsutvalgets rapport refereres det til flere uttalelser og historier om forekomst av overgrep som alle er knyttet til den samme bestyrerinnen. Disse overgrepene skal ha forekommet til ut på 60-tallet, altså flere år etter at vedkommende ble anmeldt. Fylkesmannens rapport. henviser til de rent formelle sidene ved saken – at det foreligger en anmeldelse. De går ikke inn på grunnlaget for anmeldelsen. Rapportene synes heller ikke å følge opp barnehjemmet. På den annen side kan en kanskje anta at de mange besøk som foretas ved barnehjemmene i Bergen Hordaland, uten at det spesifiseres hvor mange besøk som er avlagt ved hvert barnehjem, kan knyttes til den kunnskap barnevernssekretæren satt inne med om forholdene, blant annet ved J.R. Olsens barnehjem, men uten at det har hatt virkning på styrerens atferd overfor barna. De forteller om overgrep helt til denne styreren sluttet.

Kofoedskolen ble etablert i 1962. I 1962 rapporterte barnevernssekretæren at skolen holdt til i bygninger som tidligere hadde tilhørt guttehjemmet Trygg, og at virksomheten raskt måtte legges om gå grunn av dårlig økonomi. Vi får ikke vite hva denne omleggingen skulle gå ut på. Granskingsutvalget, som har intervjuet 5 ansatte og 7 ungdommer som har vært ved institusjonen, skriver i sin rapport at Kofoedskolen ikke var godkjent etter barnevernlovens bestemmelser da den ble tatt i bruk som barnevernsinstitusjon. Dette forholdet nevner ikke fylkesmannen. På ett punkt synes fylkesmannsrapportene å være mer negative i sin vurdering av Kofoedskolen enn Granskingsutvalget. I 1967 heter det at det har vært plasseringsproblemer. ”Dette har gjort at institusjonen Kofoed­skolen i perioden har hatt gutter boende som burde vært plassert i spesialskole og verneskole, og som har skapt store problem i Kofoedskolen.” Når det er plasseringsproblemer som skaper store vansker, er det forholdet mellom guttene det siktes til. Granskingsutvalget legger til grunn av forholdet mellom guttene ikke har vært spesielt dårlig, eller at det har vært alvorlige tilfeller av vold eller mobbing, selv om det har vært tendenser til et litt tøft miljø og kanskje en gjensidig opplæring i kriminell atferd. Det er mulig det er dette forholdet fylkesmannsrapporten refererer til. At der blir lagt så stor vekt på plasseringsproblemene fra fylkesmannens side, og de konsekvenser de har, kan bunne i at det direkte berørte de arbeidsoppgavene som barnevernssekretæren var pålagt.

Som vi ser, er det forbindelser mellom hva Granskingsutvalget rapporterer, og fylkesmannsrapportene. Granskingsutvalgets rapport kaster lys over og gir oss innsikt i noen av de forhold som barnevernssekretærene skriver om som problematiske.

7.6.6 Et enkelt hjem

Rapportene fra Østfold fylke er stort sett fyldige og gode. Det blir gjort rede for antall barnehjem, daghjem, fritidshjem og barnehager. Det heter at når det gjelder barnehjemmene, er inntrykket at de holder en god, til dels meget god, standard. Dette skrives både i 1959,1962 og 1966. At rapportene er fyldige, gjør det mulig å følge utviklingen av enkelte barnehjem over tid. Fylkesmannen rapporterer om få problemer, men det er ett hjem som skiller seg ut: Tune barnehjem. 19. desember 1958 fikk fylkesmannen et brev fra departementet om at Tune barnehjem ikke var formelt godkjent, ”da det var en del forhold i forbindelse med hjemmet og driften som burde drøftes nærmere før spørsmålet om godkjenning kunne bli avgjort”. I begynnelsen av 1959 hadde fylkesmannen konferanser med representanter for Tune kommune, og det ble foretatt befaring ved hjemmet med henblikk på de forholdene departementet hadde pekt på. Rapport fra fylkesmannen til departementet ble sendt departementet 31. mars 1959. I brev av 7. juli 1959 antar departementet ”at saken foreløbig kan stilles i bero”. Så hører vi ikke mer om Tune før i 1966. Det er fremdeles problemer ifølge barnevernssekretæren. Hun skriver: ”Som departementet vil være kjent med har det vært visse problemer ved Tune barnehjem i forbindelse med et par av betjeningens holdning til barna og også i forbindelse med arbeids- og spisetider.” I 1967 kan vi lese at den mangeårige bestyrerinnen ved Tune barnehjem sluttet sommeren 1967, etter at det en tid hadde vært en del uro ved barnehjemmet. De har problemer med å få tilsatt ny styrer, men etter et år blir bestyrerinnen ved Sarpsborg kommunale barnehjem tilsatt.

Et utvalg utarbeidet en plan for barnehjemmet. De foreslo at hjemmet skulle bygges om til to mindre familiehjem. Tune familiehjem ble tatt i bruk våren 1969. Det avløste det gamle barnehjemmet, der verken bygninger eller beliggenhet var hensiktsmessig. Slik endte historien om Tune barnehjem. Det tok ti år før problemene ble løst. Det antydes i rapportene at vanskelighetene bunnet i personalproblemer og var knyttet til spesifikke personer. Til tross for en del forsiktige antydninger i rapportene om problematiske styrere var de fleste engasjerte og oppofrende mennesker som viet hele sitt liv til barna på barnehjemmene og som det er all grunn til å ha respekt for, uttaler flere som har arbeidet i denne sektoren. Men enkelte ganger gikk det galt uten at en så seg i stand til å gjøre noe med det, og uten egentlig å vite hvor store problemene var, og hvilken belastning det var for det enkelte barn og for andre ansatte.

7.6.7 De gode hjem

Men ikke hele tiden og ikke overalt, rapporterer sekretærene tilbake om begredelige tilstander. Noen steder og til noen tider kommer det lyse budskap. Det kan være på sin plass å gjengi noe av det positive det legges vekt på. Flere barnehjem har kontakt med tidligere barnehjemsbarn, særlig der hjemmet har hatt et sommersted, slik noen hjem hadde.

  • Erik Børresens barnehjem i Drammen kommune: ”Barnehjemmet har stadig kontakt med flere av sine tidligere barn, ikke minst ved hjemmets landsted. Enkelte kommer med sin egen lille familie, og barnehjemmets store familie blir stadig større.”

  • Hagen barnehjem i Hedmark 1961: ”Dessuten gir hjemmet i utstrakt grad opphold i ferier og høytider for barn som har vokst opp der, men som nå er voksne og er myndige. Den mulighet som hjemmet makter å gi sine barn, har meget stor verdi.”

  • Fra Solgløtt barnehjem i Drammen rapporteres det at de har liten plass, men prøver alltid å ta imot en eller to av sine tidligere gutter som er til sjøs og som regner Solgløtt som sitt hjem.

  • Symra barnehjem i Møre og Romsdal i 1960: ”Heimene ga inntrykk av harmoni og orden. Barnas rom virket personlige, og barna var høflige og tonene god mellom alle”.

  • Kristiansund barneheim: ”Jeg satt lenge og snakket med bestyrerinnen her. Det var i kveldingen og like før sankthans, så de fleste barna var ute. Men etter hvert som de kom inn igjen, var de innom bestyrerinnen og pratet litt og sa godnatt. Jeg hadde inntrykk av at det var de fleste som gjorde det. Huset var pent og velstelt.” Sekretæren skriver at barna var høflige, og det var en positiv tone mellom dem. Dette er et av de meget få stedene i fylkemannsrapportene der forholdet mellom barna i barnehjemmene blir kommentert.

7.7 Tilsynsordningen med skolehjemmene/spesialskolene

Diskusjonen om tilsynsnemnder for skolehjemmene har en lang forhistorie. Etter vergerådsloven av 1896 paragraf 31 skulle alle elevene ved (de statlige) skolehjemmene ha jevnlig tilsyn av prest og lege. Det overordnede tilsyn skulle føres av Kirke- og undervisningsdepartementet. Dersom hjemmet var privat eller kommunalt, skulle tilsynet fastslås i planen for skolehjemmet.

Skuleheimsnemnda av 1939 brakte spørsmålet om tilsyn igjen på bane etter at det hadde vært diskutert både i 1908 og 1910. Ifølge forslaget fra skuleheimsnemnda skulle det opprettes tre tilsynsnemnder for statsskolehjemmene. For de private og kommunale skolehjemmene skulle styrene (direksjonene) fungere som slikt tilsyn, en oppgave de allerede hadde. ”Nemndene skulde ikke ha administrativ myndighet, men deres oppgave skulde være å hjelpe skoleheimene med råd og veiledning, ha rett til inspeksjon og til å uttale seg om forholdene og til å komme med forslag.” Utvalet for skuleheimssaker, som ble opprettet i 1946, viste til tilrådingen fra skuleheimsnemnda fra 1939, da de kom med sin innstilling om tilsynsnemnder i 1947. Men det ble ikke fart i saken før i 1949.

I 1949 sendte statsråd Lars Moen, tidligere formann i skuleheimsnemnda av 1939, og daværende kirke- og undervisningsminister, ut et brev om regler for tilsynsnemnder ved skoleheimene. Her står det at nemndene skal bestå av tre medlemmer som oppnevnes for tre år ad gangen. Samme medlem kan oppnevnes på nytt, og nemnden velger selv sin formann. Nemnden skal føre tilsyn med ”skoleheimens internat, med kosthold og hygiene ved skoleheimen og med elevenes forpleining og behandling i det hele” (§ 2). Mulige mangler skal man forsøke å rette på i samarbeid med skolehjemmets styrer og tilsynslege. ”Blir manglene ikke rettet på den måten, sendes innberetning til direktoratet for skoleheimene” (§ 2). Nemnden skal undersøke alle klager de mottar om internatet, personalet, stellet, forpleiningen og behandlingen av elevene. Dersom det kommer fram at det er hold i klagen, skal dette forsøkes rettet på etter samme prosedyre som i § 2. Nemnden skal møte i skolehjemmet enten samlet eller ved enkelte medlemmer så ofte de mener det er nødvendig, men minst en gang annenhver måned. ”Den skal møte uten å varsle på forhånd” (§ 4). Det skal føres møtebok for hvert møte, den skal skrives av medlemmene og oppbevares på skolehjemmet på styrerens kontor. Medlemmene får 100, – per år for arbeidet samt dekning til reiser og utlegg i forbindelse med tilsynet (Ra: KUD, Direktoratet for skolehjemmene, eske 49, Brev med jnr. 1195 fra KUD ved Lars Moen, Oslo 3. mai 1949).

Det heter videre at de personer som skal være med i tilsynsnemndene, bør ha særlig interesse for skoleheimsarbeidet, og forutsetninger for sin oppgave. ”Pedagogisk innsikt må være representert ved skolefolk og kanskje vil det være praktisk å ha med kyndighet av yrkesmessig art og med innsikt i faglig (håndverkmessig) opplæring.” Oppnevning bør foretas av departementet etter forslag fra Direktoratet for skolehjemmene (Ra: KUD, Direktoratet for skolehjemmene, Kopibok 1 1949, jnr. nr. 742, 21. april 1949). Det understrekes også at det er naturlig at tilsynsnemndene består av medlemmer som bor i nærheten av skolehjemmene.

Byråsjef Algot Wickberg skrev til Kgl. Socialstyrelsen i Stockholm i 1949 om tilsynsnemnder for skoleheimene. ”I Norge har Direktoratet for skoleheimene den overordnede ledelse og kontroll av disse. En har nu under overveielse å opprette lokale tilsynsnemnder for det enkelte eller flere skoleheimer, en tanke som flere ganger tidligere har vært fremme. Tilsynsnemnden skulle bistå skoleheimslederen i dennes oppgave med å skape de beste resultater av arbeidet, inspisere skoleheimene og påse at arbeidet utføres etter gjeldende instrukser bl.a. m.h.t. orden, hygiene og andre indre forhold. I vårt vidstrakte land er dette en oppgave som av praktiske grunner kan ivaretas av lokalt tilsyn” (Ra: KUD, Direktoratet for skolehjemmene, Kopibok 1 1949, jnr. 676, 8. april 1949).

Kirke- og undervisningsdepartementet bestemte i 1949 at det skulle oppnevnes tilsynsnemnder ved statens skoleheimer. I mai samme år ble frk. Ragna Hagen, fru Åse Gruda Skard og fru Bergljot Q. Werenskiold oppnevnt som tilsynsnemnd for Bærum skolehjem. Det ble samtidig fremmet forslag til tilsynsnemnder for Toten, Trogstad, Leira, Åsgård og Bastøy (Ra: KUD, Direktoratet for skolehjemmene, Kopibok 1 1949, jnr. 961, 24. mai 1949). Det ble ikke tatt standpunkt til hva som skulle gjelde ved de private og kommunale skolehjemmene Ulvsnesøy, Vaak, Buskerud og Lindøy, men styret ble bedt om å uttale seg, og ”om styret i henhold til reglene for tilsynsnemndene vil oppneven 3 av sine medlemmer til en slik nemnd. Det er departementets forutsetning at det skal være minst en kvinne i tilsynsnemnda” (Ra: KUD, Direktoratet for skolehjemmene, Kopibok 1 1949, jnr. 951, 21. mai 1949).

Det tok ikke lang til før enkelte av tilsynsnemndene var i virksomhet og kom med sine rapporter og kritikker. I et referat fra møtet i tilsynsnemnden for Bærum skolehjem 5. mai 1949 ble det framsatt krav om ny sovebygning. Tilsynsnemnden mener at den form for låsing [elevene ble låst inne på rommene om natta] og den dårlige muligheten for privatliv var ”sjenerende”. De ønsker at ordningen skal legges om og forenkles. ”Nemnda er enig i det forbudet mot å bruke den såkalte ’Cellen’ som skolehjemsdirektøren har nedlagt.” Riksarkitekten skal innbys til møte for å se på bygningene på Bærum.

Fra neste møte i juni 1949 heter det at riksarkitekten og skolehjemsdirektøren er med på møtet. Det kommenteres at flere bygninger er i dårlig stand, og at de også blir dårlig utnyttet.

”Sovebygningene var som forrige gang. Vi ber igjen om at elektrisk kontroll blir lagt inn i 1ste etasje så slåene kan settes ut av bruk. Vi ber om at kikkhullene i dørene måte dekkes over så elevene kunne føle seg mer ’privat’. Ved besøket i særavdelingen: ”Elevene var i hagen, lett og praktisk klædd i soldrakter, solbrente og brune.” ”Ved måltidet slo det oss at en her har en altfor stor gruppe barn sammen med en gang. Det ville være en fordel om gruppa kunne deles, f.eks. med en gruppe nede i de såkalte ’besøksrum’ eller på annen vis. I mindre grupper vil det også være naturlig å la elevene få snakke mer med hverandre uten at dette skulle føre til overdreven uro. Det virket heller ikke bra at vi og lærerpersonalet fikk annen mat enn elevene. Det skulle være en selvfølge at alle som spiser ved samme bord, også får samme mat.”

”Ifølge frk. Alm (bestyrerinnen) er ’cellen’ ikke brukt siden sist, men hun hevder at det vil være vanskelig å unngå helt å bruke den da noen av elevene er overmåte vanskelige. Dette understreker det inntrykk man ellers også får, at her på skoleheimene er elever som ikke hører heime her, og det må være en hovedoppgave å finne frem til differensiering av elevmaterialet slik at en får anbrakt i andre institusjoner de elever som ikke hører til her.” (Ra: KUD, Direktoratet for skolehjemmene, eske 49)

Fra møtet i tilsynsnemnden i april 1951 rapporteres det at tilsynsnemnden gikk igjennom alle bygningene, konfererte med overlege dr. Haugen og cand. psych. Bronj og noen funksjonærer. Det har vært gjort en del oppussingsarbeider, men tilsynsnemnden ønsker bedre utstyr. ”Ved besøket på Granum (den tyngste avdelingen) fikk vi se de to isolater som er laget i kjelleren, noe som fylte oss, like vel som institusjonens funksjonærer, med sorg og dyp beklagelse. De ble orientert om alle vanskene som knyttet seg til:

  1. å ha mer eller mindre sinnssjuke og sterkt urolige pasienter i en bygning uten lydisolasjon og uten muligheter for adekvate forholdsregler til behandling og isolering av dem

  2. og å ha her pasienter som ikke hører heime på denne institusjonen, men burde været anbragt i sinnssjukehus, åndssvakeheim eller psykopatanstalt. Det viser seg på alle måter at det er uholdbart å ha psykopatavdelinga så nær granskingsheimen og alt må settes inn på å få psykopatavdelinga flytta til en annen stad slik at en her på Bærum kunne ha bare granskingsheim.” Ingen andre nemnder enn tilsynsnemnden for Bærum har sendt inn rapporter på denne måten. Men disse gir oss uansett et innblikk i forholdene. (Ra: KUD, Direktoratet for skolehjemmene, eske 49)

I 1951 ble tilsynet med skolehjemmene lagt inn under tilsynet med spesialskolene for døve, blinde og evneveike. Den øverste ledelsen kom da til å hete Direktoratet for spesialskolene.

Skolehjemmene gikk over til å bli spesialskoler for barn og unge med tilpasningsvansker. Når det gjaldt administrasjon av og tilsyn med spesialskolene, står det i lov om spesialskoler at ”[d]et departement som er overstyre for folkeskolen, er overstyre for spesialskolene. Overtilsynet utøves av en direktør, utnevnt av Kongen.” Under behandlingen av lovforslaget, ble det pekt på at ”Departementet er meget vel tilfreds med resultatene av denne administrasjons- og tilsynsordningen for skoleheimene, og en mener at den bør opprettholdes.” Men kirke- og undervisningskomiteen mente likevel at skolene for barn og unge med tilpasningsvansker burde komme under samme administrasjon og tilsyn som de andre spesialskolene.

Etter at lov om barnevern ble vedtatt i 1953, var det fortsatt Kirke- og undervisningsdepartementet som hadde plikt til å føre tilsyn med spesialskolene. Dette ansvaret lå hos direktøren for spesialskolene, som da hadde tilsyn og myndighet over skolene for døve, blinde og evneveike, de tidligere skolehjemmene og andre spesialskoler som lå under dette departementet. I tillegg skulle hver spesialskole ha tilsatt en lege som ”fører tilsyn med sunnhetsforholdene” (Lov om spesialskoler av 23. november 1951 § 7).

Hva loven påpeker og understreker, er én ting. Hvordan forholdene kunne være i praksis, var noe annet. Det synes som det er et svært løst forhold mellom lovens bokstav og praksis. Tdligere rektor Per Andersen, som i to perioder satt i spesialskolerådet, sier i et foredrag han holdt for utvalget, at det var vanskelig, om ikke umulig å etablere et tilsyn som gjorde at det ikke utviklet seg en egen institusjonskultur ved spesialskolene. Tilsynets praksis var slik at de ringte og sa når de kom. Dette forteller også en tidligere skolehjemspike. Det var tre medlemmer av tilsynsnemnden ved Toten skolehjem. Det var soknepresten, lensmannsfruen og lærerfruen, som hun benevner som bygdas samfunnsstøtter. Men det var bare soknepresten hun så, og hun skriver at hun med overlegg sier så, for ingen fikk komme så nær at de kunne overbringe noen som helst form for klage. Sognepresten kom heller aldri uanmeldt, slik at alt var prikkfritt når han kom. Kaffen og nybakte kaker var klar, og han ble lirket inn på kontoret (Amundsen 1988: 19).

Om de kom eller ikke, spilte liten eller ingen rolle. Det var ingen instans som reelt sikret barnas rettigheter. De tilsynsansvarlige var heller ikke genuint interessert. Tilsynet var bare en ren formalitet og hadde ingen praktisk betydning. Departementets folk har aldri vært særlig flinke til å gripe inn, sa Per Andersen i et foredrag han holdt for utvalget. Ryktene om mishandling ble aldri ordentlig undersøkt. Spesialskolene ble ikke gransket. Noen styrere og ansatte ble forflyttet. Det var alt som skjedde. Men om ikke tilsynet var virksomme for å endre forholdene ved spesialskolene for barn og unge med tilpasningsvansker, har offentligheten blitt gjort oppmerksom på de overgrep disse barna ble utsatt for, gjennom virksomheten til Arne Skouen og Gerd Benneche.

7.8 Tilsynslegens rolle

En skulle kunne regne med at tilsynslegene hadde en viktig oppgave med hensyn til å avdekke mangelfulle tilstander i barnevernsinstitusjonene, både når det gjaldt de hygieniske forhold og barnas psykiske og fysiske sunnhetstilstand. Men skal vi dømme etter de få spor som finnes etter tilsynslegenes virksomhet i de dokumentene vi har gransket (vi ser ikke bort fra at tilsynslegene har skrevet egne rapporter som nå ikke lenger er tilgjengelige), kan vi ikke se at tilsynslegene i vesentlig grad har bidratt til å påpeke feil og mangler ved barnevernsinstitusjonene. Vi kan her vise til til hva de to første barnevernsinspektørene, Nellie Nilsen og Ella Esp, rapporterte fra sine inspeksjonsreiser rundt om i landet. Inspektørene hadde særlig bitt seg merke i distriktslegenes sviktende innsats, eller som de selv uttrykte det, at ”distriktslegene i alminnelighet visste svært lite om pleiebarn”. (Ra: Sos.dep. 1. sos.ktr. A, eske 167) Grunnen til forsømmelsen lå gjerne i at distriktslegene fikk for dårlig betalt for dette oppdraget, mente inspektørene.

Det kan virke som tilsynslegene overså eller rett og slett ikke var interessert i å avdekke de kritikkverdige forhold som eksisterte. Et eksempel på dette er den såkalte søster Julie-saken fra 1946. Søster Julie drev et barnehjem for 36 barn i alderen 0–3 år. Hun tok også imot elever som skulle lære barnepleie. Barnevernsinspektør Nellie Nilsen skriver etter et besøk på hjemmet den 12.12.46: ”Jeg kom under middagsmåltidet. Jeg hjalp så betjeningen med å få barna i seng. Så å si alle barn hadde våte strømper etter å ha tisset på seg. … Et av barna var så kold at det var blålilla på en hånd og begge føtter. Barnas tale var høyst dårlig og langt tilbake for alderen. I de forskjellige avdelingene sover de, spiser de, sitter på potte og oppholder seg hele dagen på samme rom. Jeg har aldri tidligere været et sted med så meget ulykkelig skrik den hele tid.” (Ra: Sos.dep. 3. ktr. B, eske 215). Etter besøket ble Nellie Nilsen oppsøkt av to elever som overleverte en skriftlig klage på 20 punkter. Det mest graverende her var at barna ikke fikk nok å drikke, slik at de forsøkte å drikke tiss. Barna fikk også for lite mat. Enkelte barn ble tvangsfôret, syke barn fikk ikke legebehandling, og spisebestikket var i en slik forfatning at barna kunne begynne å blø i munnen under matingen.

Kritikken mot forholdene i dette barnehjemmet kom på trykk i avisen Friheten den 13. desember 1946. Men kritikken ble imøtegått av hjemmets tilsynslege i et brev til Sosialdepartementet 18.12.46. Her bemerker legen blant annet at det er riktig at barna bindes til sengen når de sitter på potte, slik det er blitt påpekt i kritikken, men han kan ikke finne at det er noe galt med det. Han bemerker at barna ikke spiser samtidig. Han skriver at artikkelen i Friheten er uvederheftig og ondsinnet, og at barnehjemmet er under stadig kontroll av Asker og Bærum Helseråd og av ham selv, og at ingen av kontrollorganene er enige i kritikken. Tilsynslegen mener at søster Julie har både evne og vilje til å bringe hjemmet opp til den høye standard tiden krever (Ra: Sos.dep. 3. ktr. B, eske 215, jnr. 7293B, 21.des.1946). Da saken ble avslørt, truet han med rettssak overfor departementet.

Tilsynslegen overså den vanskjøtsel barna var utsatt for. Han anbefalte fortsatt drift. Det kan synes som om situasjonen forverret seg, selv om barnetallet var blitt redusert. Den 10. april 1947 skriver Nellie Nilsen etter et besøk: ”Jeg hadde ikke ventet å finne slike tilstander på et barnehjem i Norge i dag. Barna er etter mitt skjønn vanskjøttet, både fysisk og psykisk og enkelte av barna har skabb, noen byller og sår, de største barna har ikke vært ute siden ca. 1. november 1946 og har derfor måttet oppholde seg hele døgnet i et rom hvor luften er gyselig da barna spiser, sover og sitter på potte i ett og samme rom. [...] jeg har talt med dr. Fraas i telefonen og han vil etter anmodning sende hit en rapport om barnas helsetilstand. En uttalelse fra ham i telefonen om barnas helsetilstand stemmer ikke overens med de opplysninger jeg sitter inne med. Hvis hans skriftlige rapport ikke gir et riktigere bilde av tilstanden, må vi sørge for å få en ordentlig undersøkelse av alle barna av en annen lege. Alle barna virker tilbakestående.” (Ra: Sos.dep. 3. ktr. B, eske 215). Etter denne rapporten skjedde det en rask oppfølging med gjentatte inspeksjoner, blant annet av statsråd Aasland. Allerede i slutten av april 1947 ble barnehjemmet nedlagt.

Vi finner eksempler på tilsynslegens vegring mot innsyn helt til ut på 1970-tallet. Sosialdepartementet hadde fått en henvendelse om kritikkverdige forhold ved et barnehjem i Drammen (se kapittel 8.6 nærmere beskrivelse). Det ble nedsatt en sakkyndig komité for å utrede forholdene. Utvalget peker på at de hadde hatt telefonisk kontakt med tilsynslegen, som hadde en uklar rolle, og som ikke var forpliktet til å undersøke barna rutinemessig under oppholdet. Tilsynslegen hadde uttalt til utvalget at han burde holdes utenfor dette, men hadde samtidig gitt den tilføyelsen at han mente driften var fullt forsvarlig og ikke dårligere enn i institusjoner flest. Utvalget på sin side konkluderte med at barnehjemmet ikke holdt mål, og at det burde legges ned. Denne tilrådingen ble tatt til følge med øyeblikkelig virkning.

Men ideen om tilsynslegens viktige rolle kan vi finne eksempler på. I 1957 skriver barnevernssekretæren for Troms at en kom på uanmeldt besøkt til Fru Schibsteds Minde barnehjem. Et av barna hadde fått en smittsom hudsykdom, og det ble ordnet med kontakt med spesialist i Tromsø. Man tok opp spørsmålet om tilsynslege ved hjemmet (Ra: Sos.dep, 1. sos.ktr. A, eske 254). Dette ga uttrykk for at hjemmet ikke hadde tilsynslege, og at man hadde forestillinger om at sykdommen ikke ville ha fått lov til å utvikle seg om en hadde hatt en slik fagperson. En regnet med at en tilsynslege ville ha grepet inn på et tidligere stadium. Forventningen var at tilsynslegen ville være en garanti for sunnhetstilstanden. Men som vi har sett av de foregående eksemplene, kunne tilsynslegen tvert imot gå god for tilstander som andre fant kritikkverdige. Dermed kunne han bidra til å opprettholde og garantere for drift av barnehjem som det var all grunn til å rette et kritisk søkelys mot. Tilsynslegen kunne dermed i enkelte tilfeller legitimere og være en faglig garantist for vedlikehold av kritikkverdige og uverdige tilstander.

7.9 Oppfølging og ettervern

Fram til barnvernloven av 1953 var det få bestemmelser om ettervernet. Vergerådsloven påla riktignok skolehjemsstyrerne å følge med på utviklingen hos utskrevne elever. Det skulle være kontakt mellom styreren og barnevernsnemnden før elevene ble utskrevet. Dette ble innskjerpet da man fikk direktoratet for skolehjemmene i 1941. Da ble det bestemt at styrerne hvert år skulle sende inn en beretning over utskrevne elever, og hvordan det var gått med dem. Dette kan ha sammenheng med innstillingen fra Skuleheimsnemnda (1939), hvor det ble understreket at ettervernet var viktig for å få bedre resultater i arbeidet med vanskelige barn som hadde et institusjonsopphold bak seg.

Barnevernloven av 1953 har et eget kapittel om ettervernet. Her står det blant annet at barn som barnevernsnemnden har satt bort, skal stå under nemndens omsorg til de fyller 21 år, men dersom det ikke lenger var grunnlag for tiltakene, skulle omsorgen oppheves tidligere. Videre heter det at når omsorgen for et barn ble opphevet, skulle nemnden, når den mente det var påkrevd, være behjelpelig med å skaffe vedkommende passende sysselsetting. Dersom barnet ikke selv hadde midler og det hadde behov for det, skulle nemnden dessuten sørge for nødvendige klær og eventuelt et passende beløp til livsopphold. Før nemnden opphevet omsorgen, skulle den forvisse seg om at den utskrevne ved foreldres eller andres hjelp eller på egen hånd ville få tilfredsstillende underhold og utviklingsmuligheter. (Lov om barnevern av 17. juli 1953).

For barn som hadde vært i spesialskole, observasjonsskole eller institusjon for særomsorg, påla loven nemndanemnden å sørge for ettervernet i samråd med styreren på institusjonen. Når det gjaldt barn som hadde vært i barnehjem, fosterhjem eller ungdoms- og lærlingheim, ”skal barnevernsnemnda ved utskrivingen oppnevne tilsynsverje når den etter samråd med oppfostreren eller styreren for vedkommende heim finner det påkrevd”. Loven presiserte også at et barn kunne stå under ettervern til det fylte 23 år. Her lister loven opp hvilke tiltak som kunne være aktuelle: ”økonomisk stønad i penger, naturalier eller tjenester av midler som kommunestyret har bevilget.” Loven åpnet også for at ettervernet kunne organiseres av interesseorganisasjoner eller på annen måte. Organisasjonen Hvite Bånd opprettet blant annet flere pensjonater for ungdom som hadde vært på barnehjem eller i spesialskole.

Det første departementale rundskrivet om ettervern kom ikke før i 1961 (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, Rundskriv nr. 29 1961). Det kan tyde på at ettervern var en nedprioritert oppgave. Man hadde konsentrert seg om andre oppgaver som tilsynsarbeidet, godkjenning av institusjoner og opplysningsarbeid slik at alle som hadde behov for det, skulle få kjennskap til lovverket. Ettervernet var ment å skulle være en støtte og en hjelp til barn og unge etter at de var utskrevet fra en barnevernsinstitusjon. Formålet med ettervernet skulle være ”å bistå de unge i den vanskelige overgangen fra det mer beskyttede liv i institusjonen, slik at de kan få fotfeste og finne seg til rette i samfunnet. [...] Den behandlingen som institusjonen har gitt, vil være av mindre verdi uten et godt og effektivt ettervern” (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 164, Rundskriv nr. 29 1961). Men det var kun nødvendig å etablere ettervern i de tilfellene nemndene mente det var ”påkrevd”.

Etter loven skulle barnehjemmene og andre institusjoner ha en tilsynsfører som skulle være tilsynsverje for barna på institusjonen. I rundskrivet legges det vekt på valg av tilsynsverje. Det skulle være en egnet person, og det skulle opprettes et tillitsforhold mellom barn og tilsynsverje. Det er naturlig at denne tilsynsføreren er den samme som har hatt tilsyn med barnet mens det var i barnehjem eller fosterhjem, heter det. Tilsynsverjen skulle i den tiden den unge var på institusjon, være med på å forberede ettervernet, og spilte derfor en stor rolle for hvordan ettervernet kom til å fungere.

I fylkesmennenes instruks står det at de skal føre overtilsyn med at barnevernsnemndene blant annet ”oppfyller sin tilsynsplikt og at barna får nødvendig ettervern” (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 163, Rundskriv nr. 16 1957). Barnevernsnemndene skulle hvert år sende inn skjema med opplysninger om hvor mange barn de hadde under ettervern, og hvilke tiltak som var iverksatt; økonomisk stønad, tilsyn, hjelp til bolig eller arbeid osv. Men som nevnt behøvde ikke nemndene sette i verk ettervern i tilfeller der de mente det ikke var nødvendig.

Ut fra det som står i fylkesmannsrapportene, ser det ikke ut til at ettervernet var en prioritert oppgave fra nemndenes side de første årene. En som selv har erfaring med det manglende ettervernet på 1950-tallet, skriver: Ettervernet var mangelfullt og tilfeldig. De som hadde tilpasset seg, kunne få hjelp til å komme videre, mens de ”strie”, slike som hun selv, ikke fikk slik hjelp. Utreisen beskriver hun nærmest som en utkastelse. Kofferten hun hadde med seg da hun reiste, var lettere enn den hun hadde med seg da hun kom. 40 kroner, ubekvem påkledning og en ufullført framhaldsskole, men med kunnskaper om matlaging, søm og stryking, var det hun skulle møte verden med (Amundsen 1988).

Selv om fylkesmannen hadde som oppgave å sørge for at barnevernsnemndene i fylkene ga barna forsvarlig ettervern, kan det se ut til at dette i lang tid ikke var mer enn pene ord på papiret. Det er ikke mange spor etter barnevernsnemndenes ettervernsarbeid i de dokumentene vi har gått igjennom. Men det kan se ut som at det blir større oppmerksomhet rundt ettervernet etter som tiden går. I 1960 skriver barnevernssekretæren i Bergen–Hordaland: ”Forståelsen og interessen for tilsynsvirksomheten og ettervernet er tydelig økende” Et slikt utsagn kan vi tolke dit hen at interessen hadde vært laber tidligere. (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 254).

Interessen for og nødvendigheten av et ettervern avspeiles også i statistikken. Vi ser en økning av antall barn under ettervern etter at Sosialdepartementet kom med sitt rundskriv.

Tabell 7.2 

1955 1960 1965 1970 1975 1980
320 596 1171 1583 1594 1474

Kilde: Statistisk årbok

Fra 1960 og utover kan vi finne enkelte omtaler om ettervern i fylkesmannsrapportene. At bevisstheten om ettervern øker, og hva det betyr for barnas videre utvikling og muligheter senere i livet, tyder to rapporter på fra 1968, henholdsvis fra Oslo–Akershus og Hedmark. ”Barna har tilpasset seg godt både i skolen og institusjonen, og det har ikke vært problemer av særlig omfang. I begge pensjonater har en både et miljøterapeutisk og pedagogisk opplegg, og det blir også lagt særlig vekt på ettervernet, som allerede må begynne mens barna er i institusjonene”. ”Vedrørende tilsynet ved barneheimene har en etter hvert lagt vekt på å aktivisere, styrer, styrene og nemndene med tilsynet og ettervernet samt vurdering av de enkelte barns behov for eventuelle spesialskole og yrkesutdanning.” (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 256).

Man ble etter hvert mer og mer oppmerksom på betydningen og nødvendigheten av et ettervern. En av grunnene til det kan være at veien ut av institusjonene ikke var så enkel eller entydig lenger. Tidligere, som påpekt av blant annet en av barnevernsinspektørene, fikk pikene når de nådde konfirmasjonsalderen huspost, og guttene gikk til sjøs eller ble gårdsarbeidere. Dette ble beklaget, men barnehjemsbarna visste mer eller mindre hvor de skulle, og var foreberedt. Når disse veiene mer eller mindre ble stengt, ved at inneboende hushjelper ikke lenger var vanlig, og ved at norske skip begynte å flagge ut, ble skolegang utover folkeskole mer påkrevd og livsløpene mer differensiert. Da trengtes det en tettere oppfølging og et aktivt ettervern for å rettlede de unge i en stadig mer komplisert verden.

7.10 Samlet vurdering av tilsynsordningene

Det var ulike instanser til ulike tider som skulle føre tilsyn med bortsatte barn. Om vi ser på det regelverket som gjelder for tilsynsnemnder, tilsynsførere, barnevernsinspektører og barnevernssekretærer, er det ambisiøst i den forstand at det krever oppfølging, kontroll og rapportering, både skriftlig og muntlig, til de overordnede instansene. Tilsynet hadde rett og plikt ifølge reglene til å gripe inn og melde fra til departementet når forholdene ikke var tilfredsstillende. Det skulle, som vi har sett, blant annet oppnevnes en tilsynsfører for hvert barnehjem som skulle besøke barnehjemmet minst seks ganger i året. Det var altså ikke noe å si verken på ambisjonene eller reglene, men tilsynet fungerte ikke etter intensjonene, eller etter forskriftenes bokstav. Det er en lang vei fra pålegg til praksis. Det er mange grunner til at det ikke fungerte.

Tilsynsnemndene og tilsynsførerne var lekfolk i den forstand at de ikke hadde noen barnevernsfaglig utdannelse. Det var et arbeid som medlemmene påtok seg som en samfunnsplikt. De var valgt av kommunestyret og var på mange måter ”bygdas beste menn og kvinner”, noe som avspeiles i sammensetningen av nemndene. Interessen de hadde for dette arbeidet, var varierende. Nemndene fungerte ikke alltid som den kontrollinstans de var ment å skulle være. Både møtevirksomheten og rapportene var sporadiske, og av og til ikke-eksisterende. Barnevernsinstitusjonene kunne bli sett på som nødvendige, om ikke alltid like kjærkomne, institusjoner. De var et sted å plassere vanskeligstilte barn. En kan anta at nemndens medlemmer av og til kunne ha en større lojalitetsfølelse overfor styreren og styret enn overfor det enkelte barn de skulle føre tilsyn med. Om de blandet seg for mye inn i de interne forhold og i driften av hjemmet, kunne det kanskje avstedkomme problemer både i forhold til styre og til styrer. Det viste seg også vanskelig i mange tilfeller å få bekledd slike verv. Det var kanskje ikke tilrådelig å kreve for mye.

Departementets barnevernsinspektører hadde en friere stilling. De var ikke lokale. Deres lojalitet var ikke til det lokale miljøet. De var departementets forlengede arm. De var fagpersoner, ikke lekmenn. Av det vi kan se av de rapportene de skrev, og som ikke ble makulert, var de utformet meget innsiktsfullt og fyllestgjørende. Vi får et innblikk i barnehjemmenes indre liv og ser hvilke problemer de hadde å stri med. De påpekte svakheter og mangler og hadde et våkent øye for barnas behov, blant annet ved å understreke at barn trenger mer enn mat og klær. Barn trenger å stimuleres, og i flere tilfeller blir manglende utfoldelsesmuligheter og lekemuligheter påpekt. De tre inspektørene delte landet mellom seg. Av det skjønner vi at det var begrenset hva de kunne rekke over. Da den tredje inspektøren ble ansatt, kunne de rekke å besøke hvert barnehjem hvert annet år, mot før hvert tredje år. Det sier seg selv at det er begrenset hva en med denne besøksfrekvensen kunne få gjort og få innsikt i. Men som vi har sett, førte deres inspeksjoner til at barnehjem ble lagt ned. Det var verken mangel på vilje eller forstand som gjorde at barnevernsinspektørenes virksomhet hadde noe begrenset effekt. Det var rett og slett at den tiden de hadde til rådighet, var for knapp, og at arbeidsoppgavene var formidable.

Det kan derfor virke paradoksalt at tilsynsarbeidet til en viss grad ble svekket da en fra 1955 fikk opprettet barnevernssekretærstillinger i en rekke fylker. Barnevernssekretærene var ment å skulle være en erstatning for barnevernsinspektørene og skulle arbeide på fylkesplan. De skulle bistå fylkesmannen i hans tilsynsplikt. Men ikke før i 1963 hadde alle fylker fått slike stillinger. Deres handlingsrom, hva de kunne utrette i forhold til barnehjemmene for å kontrollere og komme med forslag til forbedring, var til en viss grad avhengig av fylkesmannens prioriteringer. Han kunne som nevnt pålegge dem andre arbeidsoppgaver. Barnevernssekretærenes arbeid og virksomhetsområde kan delvis leses ut av de rapportene de skrev. De varierer både i form og innhold. Det kan på den ene siden avspeile forholdene i fylket, men på den annen side kan det avspeile fylkesmannens interesse for barnevernsarbeidet. De arbeidet derfor under svært ulike betingelser som blant annet hadde med geografiske avstander i fylket å gjøre, antallet institusjoner og antall barnevernssaker og fylkesmannens interesser. I Sogn og Fjordane var det få barnehjem og få barnevernssaker og en sekretær. I Telemark var det stor interesse fra fylkesmannens side, men også stor arbeidsbelastning på sekretæren.

Om vi leser rapportene til barnevernssekretærene, har de et annet preg enn rapportene som inspektørene skrev. Vi får mindre innsyn i institusjonenes indre liv. En av grunnene til det kan være at besøkene var forhåndsanmeldt. De hadde som regel kontakt kun med styrer og i enkelte tilfeller det øvrige personalet. På den måten var det begrenset hva de fikk, og kunne få, innsyn i, når de dagene de besøkte institusjonene, var mer å likne med ”søndager” og langt fra hvordan dagliglivet i institusjonene utspant seg. Autoritetsforholdene på barnehjemmene kunne også ha noe å si for hva det var mulig å få greie på. Ofte var det en bestyrer eller et bestyrerpar som hadde unge piker til å hjelpe seg, piker som kanskje var ute på sin første jobb. Om de hadde noen oppfatninger om at noe var galt, skulle det mye til før de sa fra. De kunne jo også være usikre på sine egne vurderinger. De ansatte på barnehjemmene, bortsett fra styreren, var ofte uten makt og myndighet.

Barnevernssekretærene hadde ofte stor arbeidsbelastning, og arbeidsmengden økte. Det gjelder både antall saker de skulle forholde seg til, og nye saksområder som dukket opp. Tilsyn med barnehjemmene ble etter hver kun en liten del av det arbeidet de ble pålagt. Blant annet kom formidlingssentralen for anbringelse av barn til å kreve mer og mer tid. Formidlingssentralen hadde som oppgave å finne egnede fosterhjem for barn som ble tatt hånd om av barnevernet. Tilsyn med lekeplasser og barnehager hørte også med til sekretærenes arbeidsområde.

Det var både like og ulike grunner til at de forskjellige instansenes tilsynsplikt ikke fungerte etter hensikten. Både fylkesmennene og tilsynsnemndene kunne variere i sin interesse for det arbeidet de var pålagt å skulle utføre. Det er en anklage en ikke kan rette verken mot barnevernsinspektørene eller barnevernssekretærene. De første var, om vi skal dømme etter rapportene de skrev, svært profesjonelle, men de geografiske områdene de skulle dekke, var for store, og besøksfrekvensen ble derfor lav. Barnevernssekretærene fikk etter hvert en stor og omfattende saksmengde å forholde seg til, slik at tilsyn og besøk i barnehjemmene etter hvert ble en liten del av deres arbeidsoppgaver. Utover på 70-tallet rapporteres det mindre og mindre fra barnehjemmene, selv om antallet barn i barnehjem holder seg relativt konstant til 1980.

Instruksene kan leses som ideale fordringer eller et normativt pålegg, men de strukturelle betingelser de enkelte instanser arbeidet under, gjorde tilsynsoppgaven vanskelig.

Om tilsynsordingen ikke fungerte tilfredsstillende, kan en si at det som virkelig sviktet i lange perioder, var ettervernet. Det var mangelfullt og av og til ikke-eksisterende. Det betyr at de unge ble overlatt til seg i de tilfellene hvor de ikke hadde noe hjem å vende tilbake til etter at institusjonsoppholdet var avsluttet. Men som vi så, ble en utover på 60-tallet mer og mer klar over ettervernets betydning i en stadig mer komplisert verden. Institusjonsplasseringen avtar, andre forebyggende tiltak og ettervernet øker i omfang ut fra den erkjennelsen at barn og ungdom trenger oppfølging for ikke å havne i et uføre.

Til dokumentets forside