Historisk tilbakeblikk

Norge er rangert blant verdens beste land å bo i; dette er et utsagn fra WHO. Det gjelder i dag, men det har ikke alltid vært slik. Gjennom de siste hundre år er det skjedd gjennomgripende endringer i oppvekstforholdene og livsbetingelsene for barn i Norge. Dessuten har meningene om hva som er ”godt” eller ”dårlig” i oppfostringen av barn, også endret seg, og er under stadig endring. For hundre år siden var det stor fattigdom, og svært mange barn over hele landet hadde dårlig ernæring, ofte dårlige boforhold, særlig i byene, og de medisinske landevinningene slik som infeksjonsbekjempelse var kommet ganske kort. Det fantes selvsagt barn den gangen også som levde ”på solsiden”, og hadde tilstrekkelig ernæring og bodde bra, men fattigdom preget mye av oppveksten i barnerike familier eller i familier som var ute av stand til å forsørge seg selv. Vi kan uten videre lese dette av på en indikator som spedbarnsdødeligheten. Det er allment kjent at spedbarnsdødeligheten i et land er en god indikator på helsetilstanden i landet. Spedbarnsdødeligheten regnes som andel døde i første leveår per 1000 levende fødte. Hos oss var spedbarnsdødeligheten opptil 80–100 omkring århundreskiftet 1900, det er slikt vi ser i de meget fattige land i dag. I dag er vi blant verdens beste med en spedbarnsdødelighet på 3,9 per 1000 levende fødte. Så sent som i 1960-årene var den imidlertid fremdeles nærmere 20 per 1000. Som vi senere skal se, var det stor variasjon mellom landsdelene i Norge. Det var videre stor forskjell mellom barn i rike familier og barn i fattige familier. Det ser vi for eksempel meget tydelig ved å studere forskjellen i spedbarnsdødelighet i begynnelsen av hundreåret mellom barn av enslige mødre og barn av gifte foreldre. Barn av enslige mødre hadde dobbelt så stor spedbarnsdødelighet gjennom nesten hele det 20. århundre, selv om begge grupper forbedret seg gjennom hele perioden. Dødsårsakene var for det meste infeksjoner og/eller underernæring, eller en kombinasjon av disse årsakene. Vi hadde også en høy mødredødelighet i perioden.

Tuberkulosedødeligheten

Tuberkulose var den sykdommen som krevde flest barne- og ungdomsliv i begynnelsen av det 20. århundre. Tuberkulosedødeligheten sank jevnt i hele første halvdel av hundreåret, lenge før de medisinske fremskritt, som medikamenter og vaksine, gjorde seg gjeldende. Dette hadde med bedrede ernærings- og boligforholdene å gjøre. Tuberkulose rammet først og fremst den fattige delen av befolkningen, som hadde det dårligst i denne sammenhengen.

Lengdevekst

En annen indikator på endringene i livsbetingelsene for barnebefolkningen kan man lese ut fra lengdeveksten i barnebefolkningen i perioden. Dette er også et nyttig bilde for å se på barn som gruppe og fjerne seg fra det individrettede perspektivet. Det er lett å se at det er et arvelig element i individets lengde. Vi finner ofte at høye foreldre får barn som blir høye. Imidlertid undersøkte Gro Harlem Brundtland skolebarns høyde i Oslo gjennom 60 år. I denne perioden (fra ca. 1920 til1980) økte skolebarns gjennomsnittlige høyde med 10–12 cm i alle aldersklasser, både for jenter og gutter. Dette forklares ikke av arv, men av bedre levekår og livsbetingelser i perioden (Harlem Brundtland 1980). Og høyde er igjen en indikator på god helse.

Mødredødelighet

I tillegg til at spedbarnsdødeligheten var høy, var også dødeligheten blant mødrene, spesielt i forbindelse med svangerskap og fødsel, høy i forrige hundreår. Den sank drastisk i siste halvdel, men det betydde at mange barn ble tidlig foreldreløse, noe som sikkert var en medvirkende årsak til plassering i offentlig omsorg.

Barnearbeid

Vi ser i dag i vårt land omfattende kampanjer mot barnearbeid. Vi har en lovgivning ved siden av FNs barnekonvensjon som beskytter barna mot dette i Norge i dag. Men vi skal ha in mente at for om lag 50 år siden eksisterte ennå barnearbeid i Norge, spesielt i landbruket. Det var ikke organisert arbeid slik som industriarbeid, som hadde pågått tidligere, men det foregikk i stor grad på gårdsbrukene, og det finnes anekdotiske fortellinger om dette også fra mange barnehjem, blant annet fra Gabriel Scotts roman De vergeløse . Det kunne være et hardt slit, som pågikk både i og utenfor institusjoner.

Fysisk avstraffing

Det er i dag lovgivning mot fysisk avstraffing av barn i vårt land. Dette er av relativt ny dato. For femti år siden var det vanlig både i og utenfor institusjon. Barn skulle oppdras…”i Herrens tukt og formaning”. Man må huske på at kunnskap om følgene av dette ikke var utbredt, ikke blant foreldre og ikke blant dem som bestemte i samfunnet.

Seksuelle overgrep

Dette har vært et nærmest tabubelagt område, som det aldri ble snakket om. I nåtiden har vi igjen anekdotiske beretninger om mange miljøer (foreninger, speiderbevegelser, idrettsmiljøer mv.) hvor det har vært beskrevet grader av overgrep. Det er nesten umulig i dag å prøve å kartlegge omfanget av dette i etterkant.

Dette historiske tilbakeblikket er skrevet fordi det kan være nyttig å tenke på hele barnebefolkningen når vi skal diskutere institusjonsbarna. Dette er ikke et forsvar for at barn utenfor institusjonene kunne ha det like ”ille” som barn i institusjonene. Men det er for å minne om at historien i barns oppfostring har gått sin gang, og vi er alle preget av den, og det har vært mange motstridende oppfatninger gjennom tidene. To instanser har vært med på å bestemme retningen: politikere og fagfolk (Seip 1994). Den puritanske modellen i atferd og atferdsforståelse preget bildet, ved siden av at det religiøse innslaget var sterkt. Den rasehygieniske modellen gjorde seg også gjeldende. Alt dette foregikk i en brytningstid etter at Norges Barnevernsråd ble stiftet i 1922, men de forskjellige fagfolk (psykologer, sosiologer, pedagoger) hadde ikke en samlende mening om hvordan oppfostringen av barn skulle foregå, og meningsbrytningen har fortsatt.

Når legges grunnlaget for utvikling av senere helse og livskvalitet?

Mange barn kom til en barnevernsinstitusjon i svært tidlig alder, noen allerede som ganske nyfødte. Men selv om barnet er ganske nyfødt, er det ingen ”tabula rasa”, eller ubeskrevet blad. Det har hatt en utvikling gjennom fosterlivet, og allerede blitt preget av sine omgivelser gjennom mor. Vi skal også huske at det har vært en grunn til plasseringen i institusjon, som kan være både av rent materiell eller også av annen art, blant annet når det gjelder omsorg.

Vi vil belyse dette gjennom å sitere nyere forskningsarbeid, blant annet fra nordmannen Anders Forsdahl. Han var distriktslege i Finmark på 1970-tallet, og merket seg den høye dødeligheten av hjerte- og karsykdommer i dette fylket. Han var opptatt av pasientenes levesett og kosthold, men fant ikke at det på dette tidspunktet skilte seg fra andre fylker med langt lavere dødelighet av hjerte- og karsykdommer. Han tenkte da på hvordan disse pasientene hadde hatt det i sin aller tidligste barndom. Dette kunne han få et bilde av ved å studere spedbarnsdødeligheten i fylkene i deres barndom, og se på denne sammen med dødeligheten når de var 50–60 år gamle. Han så en frapperende parallellitet. Han fremsatte den teorien at barna i fosterlivet og tidlig barndom var blitt ”varig” skadet, og dette viste seg først ved en senere øket sårbarhet for hjerte- og karsykdommer. (Forsdahl 1977). Mange forskere har siden tatt opp denne hypotesen, særlig David Barker i Storbritannia (Barker 1994, Singhal & Kuh 2004). Han studerte spesielt hjerte- og karsykdommer hos den voksne befolkningen sett i relasjon til fødselsvekt og vekt ved ett års alder. Det er etter hvert stor enighet blant flere forskere om at fosterlivet og tidlig barndom har stor betydning for en rekke sykdommer senere i livet. Det er hevdet at ernæringen i fosterlivet og i den tidlige fasen av livet har hatt særlig stor betydning, idet forskjellige organer er spesielt sårbare når de er i sin raskeste utvikling, og kan da bli permanent skadet. Selv om det ikke er slik at det tilsynelatende er en frisk latenspriode mellom den tidlige skaden og senere sykdom eller uhelse, kan nye påvirkninger fra levesett og omgivelser lettere føre til sykdom hos disse ”ekstra” sårbare individene (Ben Shlomo & Kuh 2002). Det er også historiske arbeider som viser at den samlede dødelighet i en befolkning og i mange årsklasser er avhengig av dødeligheten i befolkningen ved fødselen, og ikke av dødeligheten i ”dødsåret” (Smith & Kuh 2001)

Spørsmålet melder seg om det er andre uheldige påvirkninger enn dårlig ernæring som kan gi varige skader og senere dårlig helse. Man har tidligere vært henvist til å støtte seg til medisinsk-psykologiske undersøkelser av voksne for å lete etter slike følgetilstander. Nyere nevrobiologiske tester og instrumenter gjør at man kan undersøke hjernens utvikling (Teicher 2002). De viser at konsekvensene av tidlig stress og omsorgssvikt/mishandling i barndommen kan føre til senere psykiatriske lidelser og atferdsforstyrrelser. Der man før hadde støttet seg på spørreundersøkelser og intervjuer, kunne man nå anvende instrumenter som målte endringer i forskjellige deler av hjernen. Teicher skriver…” Maltreatment at an early age can have enduring negative effects on a child’s brain development and function”. De egentlige årsakene til mange mentale lidelser er for en stor del ukjente, men denne nye innsikten kan hjelpe oss til å forstå at tidlig stresspåvirkning kan gi alvorlige følger senere. Det er anekdotiske beretninger som for eksempel kan tyde på at utvikling av ADHD (attention deficit hyperactivity disorder) kunne ses hos barnehjemsbarn. De var notoriske ”urokråker” slik som beretninger om El Jucan (Bastrup 1993). I tillegg til denne innsikten vet vi at miljøpåvirkninger i fosterlivet også kan gi svært alvorlige følger. Alkoholinntak av mor i graviditeten kan skade barns organer, blant annet hjernen. Vi kan ane at mange barn som senere kom på institusjoner, kunne ha vært utsatt for slike påvirkninger forut for plasseringen. Slike barn ville krevd ekstra pleie og omsorg for å rette opp noe av skadene. Men den innsikten hadde man ikke tidligere.

Helse og sosial ulikhet

En grunnstein i påvisning av at vår helse er påvirket av vår sosiale status, ble lagt for noen år siden av en britisk forsker: Sir Douglas Black (The Black Report). Rapporten ble ikke særlig populær innledningsvis, for i Vestens forholdsvis rike land er det ikke så lett å innrømme at vi har store sosiale forskjeller også når det gjelder helseutfall. Her i Norge er det for eksempel klart vist når det gjelder dødelighet både hos kvinner og menn (Borgan 2004). I mange publiserte resultater og i en senere bok er det påvist at de sosiale forskjellene også gjør seg gjeldende i barnehelsen (Spencer 1996). Det er også vist når det gjelder dødfødsler, spedbarnsdødelighet og fødselsvekt (Arntsen 1996). Dette er omtalt ovenfor: Fødselsvekten har innflytelse på senere helse.

Hvordan måles sosial ulikhet?

Når det gjelder barn, kan vi ikke uten videre sette dem på en sosial rangstige. Det vi kan si noe om, er foreldrenes posisjon. Det er imidlertid klart at foreldrenes plassering kan si noe om betydningen for barns helseutfall. Vi er da henvist til å måle:

• Foreldrenes utdannelse

• Foreldrenes økonomi/inntekt

• Foreldrenes status (yrke)

Sammenhengen med barnas helse er vist på en rekke områder. Mennesker lager et hierkari i ethvert samfunn. Det hører dyreverdenen til, og vi finner tallrike eksempler fra den, for eksempel blant aper. De som har høyest ”status”, greier seg best, enten det gjelder helse eller trivsel. Ovenfor så vi på utviklingen til det bedre i barns helse generelt her i landet. Det er naturlig å se dette i sammenheng mellom foreldrenes kår målt etter de tre aksene: utdannelse, økonomi, status. Disse områdene bedret seg jevnt og trutt utover i det siste hundreår, og preget naturligvis hele barnebefolkningens helse. Men har vi forskjeller i dag? Ser vi på de materielle forholdene, har mange fattige familier i dag like gode kår som de ”rikeste” for 100 år siden. Men forskjellene er der fremdeles. Vi befinner oss bare noen trinn høyere på levekårsstigen. Årsaksforklaringene til disse forskjellene i barnehelse i et velferdssamfunn er ikke lette å forklare. Vi skulle i prinsippet ha en fordeling av godene på like fot, i alle fall av de godene som skulle bety noe for liv og helse. Vi må ha mange tanker i hodet på en gang dersom vi skal finne noen rimelige forklaringer. En relativt ny bok setter fingeren på problemene (Marmot 2004). Han peker på noen gode eksempler. Vi kan begynne å se på noen utviklingsland. Han sammenligner spedbarnsdødeligheten i noen utviklingsland, og viser at mødrenes lese- og skriveferdigheter (literacy) er en meget sterk prediktor for spedbarnsdødeligheten. Vi har liten analfabetisme hos oss, men det er ikke vanskelig å tenke seg at tilegnelse av kunnskap om barn og barneoppfostring, ernæring og levesett overføres lettere til barna dersom mødrene har en høy utdannelse. Et annet eksempel er skoler. Når det gjelder sjansene til å bo i såkalt ”godt” strøk, er sjansene hos oss atskillig bedre dersom familien har god økonomi. Og da blir vi også omgitt av tilsvarende familier både med god utdannelse og god inntekt. Disse to tingene har selvsagt en nær sammenheng. En britisk studie forsøkte å kartlegge såkalt ”gode” og ”dårlige” skoler, ved å måle karaktergjennomsnittet ved de forskjellige skoler (Marmot 2004). Resultatet viste at det kartet de fikk, speilte omtrent nøyaktig skolens sosioøkonomiske ”oppland”. De laveste skårene fikk skoler i ”fattige” strøk. I dagens skoledebatt er dette kanskje noe å tenke på. Eksempler fra arbeidslivet kan også nevnes. Familier med lav utdannelse har langt mer usikre arbeidsplasser og har lettere for å falle ut av arbeidslivet enn de med lengre utdannelse. Dersom de mister jobber, blir økonomien langt dårligere, og det er vist at barns helse og trivsel i slike familier er dårligere enn når foreldrene er i arbeid (Reinhardt Pedersen 2002). Barn har verken valgt sine foreldre eller har noen makt i samfunnet. De er i og for seg ”rettsløse”, og er helt avhengig at lovverk og samfunnets politikk tar spesielt hensyn til dem. Vi fikk ikke FNs barnekonvensjon før i 1980-årene, og revisjoner er foretatt etter dette. Dersom vi ser på hva Norge har skrevet under på i denne konvensjonen, ser vi at vi ennå ikke oppfyller den. Og det var meget langt fra målet femti år tilbake, i den perioden vi forsøker å se på i denne rapporten.

Barnehjemsbarn i relasjon til den kunnskap vi har i dag

Vi har tatt for oss barnebefolkningen som gruppe, og sett på hva som fører til god eller dårlig helse: omsorg og oppfostring, påvirkning i fosterliv og tidlig barndom, sosioøkonomi.

Dersom vi da tenker oss barnehjemsbarna som en gruppe, hvilket utgangspunkt hadde de?

Svaret må være: Det dårligst tenkelige!

Grunnene til at de fikk en barnehjemsplassering, kan være mange. Men det er all grunn til å tro at det kan ha vært vansker både i fosterliv og tidlig barndom, enten det skyldtes sykdom i familien, mors levesett, eller omsorgssvikt. Ifølge Forsdahl/Barker-hypotesen vil de da være ekstra sårbare for sykdom og uhelse senere i livet. Noen kunne også ha blitt skadet slik at den mentale utviklingen ikke gikk i rett spor, og dermed stilte de dårligere i en senere skolegang.

På den sosioøkonomiske rangstige hadde barnehjemsbarna i utgangspunktet meget lav plassering. De hadde ingen familie rundt seg, og om noen i familien hadde hatt en høy utdannelse, var de der ikke ”når det gjaldt”, slik at dette kunne formidles til barna. Selv om de etter hvert fikk tilgang til skole, var det kanskje ingen som kunne gi noen som helst oppmuntring til å søke utdannelse. Vi har derimot rapporter om feilplassering i spesialskoler, fordi man trodde mange barn ikke var skikket til vanlig skolegang. Og hvordan var barnehjemmene rustet pedagogisk?

Noen barnehjem ble sannsynligvis mer et samfunn for seg selv, og dermed ville det ikke være en normal sosial setting i omgivelsene, og det ville ikke være noen såkalt sosial kapital å støtte seg til. Sosial kapital er betraktet som et slags ”sosialt lim” i nærsamfunnet, og det betinger en aksept og en integrering i omgivelsene som barnehjemsbarn ikke hadde sjanse til. Dette har vist seg å være en viktig prediktor for helse. Uten slik integrering blir man lett satt utenfor og stigmatisert, blitt offer for det vi i dag kaller mobbing, både av fysisk og psykisk natur.

Konklusjon

Det er mange ting som taler for at alle barnehjemsbarn hadde et meget dårlig utgangspunkt for utvikling av god fysisk og mental helse. Dersom de i tillegg ble utsatt for ytterligere overgrep, ville det kunne føre til ekstra stor belastning. Det finnes naturligvis unntak og individuelle variasjoner i tålegrenser og resiliens, slik at noen utviklet seg i mer gunstig retning. Vi har her trukket sammenligninger med tilstanden i barnebefolkningen generelt i siste halvdel av forrige århundre, fordi vi må skjele til dette når vi skal bedømme hvordan barnehjemsbarna hadde det. Hele samfunnet var preget av de rådende oppfatninger av hva som var ”bra” for barna, og av de normer som gjaldt for hvordan de skulle oppdras og fostres. Men er dette noen ”unnskyldning” for de forhold som etter rapporter å dømme, hersket for barnehjemsbarna? Selvsagt kan det innvendes at dette hadde man ikke tilstrekkelige kunnskaper om tidligere, men at ”man ikke visste bedre” har i alle tider vært en dårlig unnskyldning. De offentlige instanser hadde et særskilt ansvar for barn som ble plassert i institusjoner, og vi må kalle det en forsømmelse når åpenbare mangler og overgrep er blitt avslørt. I etterkant er det også bortimot umulig å prøve å skjelne mellom de som har lidd ekstra mye overlast, og de som kanskje hadde mer akseptable forhold. Som gruppe betraktet, og etter de kunnskaper vi har i dag, var barna i barnehjem i en meget sårbar situasjon. Tiden er nok ikke tilstrekkelig til å lege de sårene som ble skapt.