NOU 2004: 23

Barnehjem og spesialskoler under lupen— Nasjonal kartlegging av omsorgssvikt og overgrep i barnevernsinstitusjoner 1945–1980

Til innholdsfortegnelse

9 Omsorgssvikt og overgrep

9.1 Innledning

Om en tilfeldig gruppe mennesker blir spurt om hva de forstår med begrepet omsorgssvikt, vil svarene antakelig bli temmelig sammenfallende. Det vil for en stor del dreie som om ulike former for vanskjøtsel, fysisk og psykisk. Hvis en på tilsvarende måte spør om hva overgrep betyr, vil svarene trolig referere til mishandling eller en eller annen form for seksuell utnyttelse av barn.

For å konkretisere kan det her refereres til de opplysninger tidligere barnehjems- og spesialskolebarn kom fram med i forbindelse med søknader om billighetserstatning for tidsrommet 1990–2002. Vi bemerker at de fleste av disse kom før de store presseoppslagene for alvor gjorde seg gjeldende. Av begrunnelsene for søknadene framgår følgende karakteristiske eksempel på omsorgssvikt: mange og dramatiske flyttinger, kasteball i systemet, ikke legetilsyn ved sykdom og fysiske plager, lite og dårlig mat, dårlige klær, følelseskulde, ingen som brydde seg, og barna ble overlatt til seg selv. Typiske eksempler på fysiske overgrep var fysiske avstraffelser som pryl, mishandling, slag med stokker, utestenging naken i vinterkulde, kald dusj, kvelertak, fastbinding i seng, tvangsarbeid uten mat, innelåsing i mørke kjellerrom, brenning med strykjern. Et sentralt element her var som vi ser, bruk av fryktframkallende metoder for påføring av smerte og frihetsberøvelse. I dette inngår også mangel på beskyttelse av de yngre barna, som kunne utsettes for mange former for overgrep fra de eldre. Når det refereres til fysiske overgrep, innebærer det også overgrep av psykisk karakter og det som må karakteriseres som graverende uttrykk for omsorgssvikt. Seksuelle overgrep blir i de samme søknadene beskrevet i generelle former, men hovedsakelig dreier det seg om en skala fra tukling til påtvunget samleie.

I det følgende skal vi forsøke å utdype og nyansere dette bildet. Vi skal også gi en vurdering av omfanget av omsorgssvikt og overgrep, og peke på mulige konsekvenser for de involverte barna. Til sist skal vi ta for oss det mulighetsperspektivet som resiliensforskningen har bidratt til å løfte fram. Til slutt vil vi prøve å vurdere enkelte individrelaterte sider ved bakgrunnen for at dette kunne skje. Det kommer vi imidlertid tilbake til i et eget kapittel.

9.2 Begrepsklargjøring og empiri

Omsorgssvikt og overgrep refererer vanligvis til forskjellige former for alvorlige krenkelser av barna fra voksne som har omsorgsansvaret for dem. Når vi går til faglitteraturen, finner vi mange måter å nyansere og klargjøre disse begrepene på. Her presiseres det for eksempel ofte at et barn blir utsatt for omsorgssvikt og overgrep når det blir forsømt eller påført fysisk eller psykisk skade på en slik måte at dets fysiske eller psykiske helse står i fare (Killén 1993). I denne sammenhengen kan det også refereres til passiv og aktiv fysisk mishandling og passiv og aktiv psykisk mishandling. Grensen mellom hva som er passiv og aktiv mishandling, vil ofte være både flytende og lite entydig.

Men som påpekt ovenfor kan vi oppfatte omsorgssvikt som et generelt begrep som kan anses å svare til ulike former for vanskjøtsel. Det viser til forhold der barna mangler grunnleggende fysisk og psykisk omsorg. Dette kan betraktes som en passiv form for mishandling. Mangelfull fysisk omsorg er kjennetegnet av dårlig ernæring, hygiene og helsestell, mangel på klær og dårlige boforhold. Mangelfull psykisk omsorg omfatter sviktende tilsyn, mangel på voksenkontakt og mental mishandling som innebærer at barna blir ignorert, forsømt og avvist. Det betyr at den følelsesmessige omsorgen og oppdragerfunksjonen svikter. En slik tilværelse kan true barns sikkerhet, deres utvikling og helse. Mangel på psykisk omsorg kan især skade barnas følelsesmessige modning og balanse. De ulike måtene å utøve omsorgssvikt på er ikke gjensidig utelukkende. Det har vi blant annet funnet indikasjoner på i det selvbiografiske materialet fra Stiftelsen Rettferd for taperne. Ofte finner en at barn utsettes for en kombinasjon av fysisk og psykisk omsorgssvikt.

Under passiv mishandling kan en liste opp en rekke unnlatelsessynder og mangel på interesse for barnas ve og vel. Barna blir ignorert og understimulert. De får ikke tilstrekkelig tilsyn under sykdom og ”går for lut og kaldt vann”, som det heter i dagligtalen.

Den aktive fysiske mishandlingen som gjerne kalles overgrep, er vanligvis lett påvisbar, da den ofte setter synlige spor i form av blåmerker, bloduttredelser eller brennemerker. Det kreves dermed liten innsikt for å slutte seg til at et barn har blitt offer for fysiske overgrep eller mishandling. Mye av den faglitteraturen som dreier seg om overgrep av barn, konsentrerer seg om fysisk mishandling som kan få dramatiske konsekvenser. Her kan det vises til en tidlig norsk studie hvor man undersøkte 30 tilfeller av barnemishandlig fra årene 1968–1972, som var reist for påtalemyndighetene. Barna var mellom 0 og 5 år gamle, og de hadde blitt mishandlet av foreldrene sine eller andre foresatte. Den hyppigst forekommende konsekvensen var bruddskader, og tre av de 30 innrapporterte tilfellene hadde dødelig utgang (Tangen 1975).

I motsetning til den aktive fysiske mishandlingen eller overgrepet som er situasjonsspesifikk og kan utløses ved at barnet overtrer noen bestemte atferdsnormer, som det kanskje ikke har kunnskap om, så er den aktive psykiske mishandlingen ofte av mer permanent karakter. Den varer ofte ved og kan utløses ene og alene ved barnets nærvær. Aktiv psykisk mishandling betyr ofte at barnets omsorgspersoner viser en fiendtlig holdning overfor barnet som blant annet kommer til uttrykk gjennom nedvurdering, latterliggjøring og trusler om straff osv. (Bunkholdt & Sandbæk 1998).

En annen begrepsklargjøring av omsorgssvikt kan innebære å skille mellom vanskjøtsel og fysiske overgrep. Som påpekt ovenfor innebærer v anskjøtsel at barna mangler grunnleggende omsorg fysisk og helsemessig. Som en konsekvens av vanskjøtsel vil barna mistrives og få dårlige utviklingsmuligheter. Her danner ofte mental mishandling og avvisning et mønster hos voksne omsorgsgivere som kan skade barnas følelsesmessige utvikling. Det betyr at foresatte unnlater å følge opp barnas læring og opplæring, og at de utsettes for sterkt avvikende oppdragelsesnormer og metoder. Ifølge Emery & Laumann-Billings omfatter fysiske overgrep både barnemishandling og barnevold. Videre hevder de at barnemishandling finner sted når omsorgsgiveren har til hensikt å handle (slå, riste, brenne) eller unnlater å handle (ignorere, overse, stenge inne) slik at barnet kan få alvorlig fysisk skade eller oppleve omfattende psykologisk traume (Emery & Laumann-Billings 2002).

Seksuelle overgrep innebærer en grov krenkelse som ytrer seg med innslag av makt, tvang og hemmeligholdelse. Det kan refereres til to hovedgrupper av seksuelle overgrep: På den ene siden kontaktovergrep som omfatter alt fra tukling med barnet til alvorligere overgrep som samleie og lignende. På den annen side ikke-kontaktovergrep som omfatter seksuelle handlinger uten direkte fysisk kontakt, men der barnet blir eksponert for ubehagelige sanseinntrykk samt overgrep i betydningen trusler.

Både kontaktovergrep og ikke-kontaktovergrep kan forstås som en seksuell aktivitet mellom voksne og barn, der en voksen person utnytter barnets avhengighet og umodenhet for egen seksuell tilfredsstillelse (Bunkholdt & Sandbæk 1998). Dette impliserer en maktforskjell mellom overgriper og barn. Avhengige, uviklingsmessig umodne barn og unge blir involvert i seksuelle aktiviteter de egentlig ikke forstår, og som de ikke er i stand til å gi sitt samtykke til eller å motsette seg. Dette bidrar blant annet til å forstyrre sosiale tabuer knyttet til familierollene og ledsages gjerne av hyppige benektninger når overgriperne blir konfrontert med avsløringene.

Selvbiografiske data som foreligger, indikerer at barn i barnehjemmene ofte kunne bli mishandlet, vanskjøttet og straffet både fysisk og psykisk. Det framgår blant annet av rapporten fra Bergen-granskingen og materialet fra Stiftelsen Rettferd for taperne. Det innebar mangelfull følelsesmessig omsorg, dårlig ernæring, dårlige klær, mangelfullt helsetilsyn og mangelfull oppdragelse. Slike forhold er også beskrevet i rapportene fra barnevernsinspektørene (jf. avsnitt 7.6). De voksne omsorgsgiverne ved barnehjemmene sviktet således ofte i sin omsorgs- og oppdragerfunksjon. Barna fikk verken fornuftig opplæring, veiledning eller ettersyn. Videre unnlot de voksne å sørge for at barna fikk samvær med andre barn utenfor institusjonen.

Figur 9.1 er hentet fra en undersøkelse som ble gjennomført i USA i 1993 (Sedlak & Broadhurst 1996) og illustrerer en fordeling av ulike former for omsorgssvikt og overgrep. Fordelingen gir i hovedtrekk uttrykk for de tendenser som er beskrevet i den internasjonale litteraturen om omsorgssvikt og overgrep i en barnebefolkning (jf.Emery & Laumann-Billings 2002). Som det framgår av figuren, har nesten halvparten av barna vært utsatt for omsorgssvikt (mangelfull følelsesmessig omsorg og mangelfull oppdragerfunksjon). Av figuren framgår det at om lag 1/5 av barna hadde blitt utsatt for fysisk straff. En mulig bakgrunn for denne høye andelen kan være at det ikke var noe lovfestet forbud mot å slå barn i Amerika.

Mønsteret kan ha vært omtrent det samme for omsorgssvikt i barnehjem i Norge i perioden 1945–1980, da den samme tendensen viser seg i materialet fra Stiftelsen Rettferd for taperne. Nesten halvparten av de 239 personene vi her har opplysninger om, melder blant annet fra om manglende voksenkontakt og oppfølging.

Figur 9.1 Undergrupper av omsorgssvikt og overgrep

Figur 9.1 Undergrupper av omsorgssvikt og overgrep

Omsorgssvikt og overgrep kommer til uttrykk på mange måter, og de ulike ytringsformene og varierte definisjonene gjør det vanskelig å slutte noe presist om omfang, da det vil variere med hvilken definisjon som legges til grunn. Som ventet kan vi imidlertid fastslå at omsorgssvikt og fysiske og psykiske overgrep forekommer langt hyppigere enn seksuelle overgrep. Det er ellers en tendens til at barn som har blitt offer for seksuelle overgrep, i stor grad også har vært utsatt for omsorgssvikt og fysiske overgrep. Denne tendensen framgår både av Bergensmaterialet og det øvrige selvbiografiske materialet utvalget har hatt til rådighet. Jenter blir i større grad enn gutter utsatt for seksuelle overgrep, mens gutter blir straffet fysisk i større grad enn jenter. Når det gjelder omsorgssvikt, er kjønnsforskjellen derimot liten (Emery & Laumann-Billings, 2002; Goodman et al., 2004).

Formene for omsorgssvikt varier med alder, og noen aldersgrupper synes å være mer sårbare enn andre. Ifølge undersøkelsen til Sedlak & Broadhurst (1996) var barn mellom fire og åtte år mest utsatt for fysisk mishandling – slag, smekk, ørefiker, lugging og lignende. Disse barna var for små til å stikke av eller forsvare seg, samtidig som de var store nok til at overgriperne trodde straffen hadde en effekt. Følelsesmessig vanskjøtsel forekom hyppigst blant barn i 6–8- årsalderen. De ekstreme mishandlingstilfellene var ifølge denne undersøkelsen relativt få sett i forhold til alle forekomster av omsorgssvikt og barnemishandling. Men til gjengjeld var de livstruende eller førte til langvarige somatiske og mentale skader. Moderat mishandling var skader som vedvarte i sin observerbare form i minst 48 timer. Dette var sår, kutt, hevelser og lignende, men også depresjoner eller følelsesmessige forstyrrelser som ikke var alvorlige nok til at man fant grunn til å oppsøke lege.

9.3 Mulige virkninger av forbud om fysisk avstraffelse

Langt inn i utvalgets mandatperiode var det mer eller mindre vanlig at barn fikk ”smekk”, ”luggetupp”, ”ørefik”, ”nesestyver”, ”smake riset” osv. De mange og varierte folkelige betegnelsene kan være uttrykk for en utbredt tro på at fysisk straff var et effektivt virkemiddel i oppdragelsen, særlig når barn ikke ville lystre de voksnes påbud. En norsk gallupundersøkelse fra 1946 indikerte at nær 50 % av foreldrene hadde gitt barna juling, og helt fram til 1970 gav hele 73 % av befolkningen uttrykk for at foreldre burde ha adgang til å straffe barna fysisk. I 1978 var dette tallet sunket til 60 %. Loven som knesatte forbudet mot fysisk avstraffelse av barn, ble først iverksatt i 1987 (Thuen & Sommerschild 1997). Etter barnevernloven av 1953 var det imidlertid forbud mot bruk av fysisk staff i barnevernsinstitusjonene. Men mangelen på et generelt forbud kan likevel ha ført til at autoritære voksne i barnevernsinstitusjonene kunne føle seg frie til å foreta fysiske avstraffelser, legitimert ved at det samme skjedde i de tusen hjem. Dette var nok en rådende tankegang. Når det ikke fantes et generelt lovforbud mot fysisk avstraffelse av barn, så kan det i realiteten ha hatt større innvirkning på praksisen i barnehjemmene enn barnevernlovens forbud fra 1953.

Sverige fikk en lov mot ”aga” i 1979 (SOU 1978). Dette lovpåbudet var en følge av et langvarig arbeid med å styrke barns rettigheter. Loven forbød ikke bare fysisk straff, men også annen fornedrende behandling av barn. Overgrep mot barn skulle betraktes på lik linje med overgrep mot voksne. Loven fikk betydning for arbeidet med å redusere omfanget av fysisk straff og mishandling av barn. Helt siden 1965 hadde man i Sverige registrert folks holdninger til fysisk avstraffelse av barn. I 1965 oppga 35 % av de spurte svenske foreldrene at de kunne greie å oppdra sine barn uten å slå eller på en annen måte straffe dem fysisk. I 1981 hadde andelen økt til 71 %, for så å stige til 89 % i 1991.

Her kan det vises til en komparativ undersøkelse, hvor man sammenlignet oppdragelsesmetodene til amerikanske og svenske fedre. Denne studien konkluderte med at svenske og amerikanske fedre grep inn like hyppig dersom deres førskolesønn eller -datter ikke oppførte seg riktig (trasset i butikken; løp ut i trafikkert gate; ville ikke legge seg til å sove; ville ikke kle på seg om morgenen). Men de brukte ulike oppdragelsesmetoder. Svenske fedre brukte verbal kontroll, og de holdt oftere fast i barnet, mens amerikanske fedre smekket. Det gjorde svenske fedre meget sjelden (Jutengren & Palmérus 2002, Palmérus & Jutengren 2004). Lovreguleringen kan være en av de faktorene som bidro til å redusere omfanget av fedres fysiske avstraffelse av barn i Sverige. Det gir i så fall uttrykk for at handlinger er påvirkbare, og at forekomster av fysiske overgrep er kontekstavhengige. Men vi skal likevel ikke trekke den slutningen at dersom det hadde kommet et generelt lovforbud i Norge tidligere, så ville omfanget av fysiske overgrep i barnehjemmene blitt redusert i vesentlig grad. Vi hadde som nevnt et lovforbud allerede fra 1953, og det hadde trolig ikke særlig stor virkning. I Sverige tok det ti år før fysisk avstraffelse av barn nærmest var avskaffet. Det kan trolig være grunnlag for den slutning at fysisk avstraffelse i barnehjem og institusjoner forekom hyppig fordi det rett og slett var vanlig i familiene på den tiden. Det kan likevel antas å ha vært skadelig for de barna som ble straffet fysisk. Det ble opplevd som urettferdig og rammet de mest sårbare.

9.4 Seksuelle overgrep

Tidlig på 1990 tallet forsøkte Statens institutt for folkehelse (Folkehelsa) å kartlegge omfanget av ulike typer seksuelle overgrep i den norske befolkning (Normann, Tambs & Magnus 1992). Man trakk ut et representativt utvalg voksne i Norge som fikk tilsendt spørreskjema i posten (Tambs 1994). Under 30 % besvarte det tilsendte skjemaet, og den lave svarandelen innebar at det var vanskelig å trekke noen generelle slutninger. Spørsmålene var stilt på en måte som gjorde det mulig å skille mellom ulike typer overgrep. Selv om en stor andel av de voksne svarte at de hadde opplevd ganske uskyldige og moderate former for seksuelle overgrep, hadde 5 % av kvinnene og 1 % av mennene erfart alvorlige overgrep i barndommen. Under halvparten av disse hadde opplevd gjentatte overgrep. Folkehelsa-undersøkelsen indikerte en sammenheng mellom alvorlige overgrep som barn og lite omsorgsfull mødre som straffet dem fysisk. Barna fikk skoleproblemer, og de hadde få venner. En mindre, tilsvarende undersøkelse blant studenter i Trondheim indikerte at hver femte norske kvinne under 20 år hadde en eller flere ganger vært utsatt for ikke-kontakt- overgrep (Schei, Muus & Bendixen 1994). Formålet med begge undersøkelsene var å få et mål på livstidsprevalens ved hjelp av spørsmål av typen ”Har du noen gang ...”. Omfanget varierte med type overgrep og alvorlighetsgrad. Som ventet var det større omfang av ikke-kontakt-overgrep enn kontaktovergrep, men kontaktovergrepene var alvorligere.

Normann med flere (1992) har laget en studie av barn som ble undersøkt ved mottaket for seksuelt misbrukte barn på Aker sykehus. I 1986 tok mottaket inn 20 barn til behandling og undersøkelse. I 1991 var tallet steget til 283. Dette sier ikke noe om omfanget av seksuelle overgrep i befolkningen som helhet, men gir et bilde av økningen over tid av meldte tilfeller. De 283 barna fordelte seg på 2/3 piker og 1/3 gutter. De fleste barna var mellom tre og seks år, med en aldersspredning fra 9 måneder til 18 år. En fant at halvparten av barna hadde vært utsatt for overgrep, for 1/3 var man usikker, og når det gjaldt resten, fant man ingen indikasjoner på at de hadde vært utsatt for overgrep da de ble undersøkt. Overgriperne var oftest menn, hyppigst far. I noen få tilfeller var det mødre som hadde forgrepet seg på sine barn. I meget få tilfeller var overgriperen en ukjent person (Normann referert i Grinde 1993).

Kriminalstatistikken viser også at anmeldelser vedrørende seksuelle overgrep øker i samme tidsrom. I 1985 kom det inn 28 anmeldelser, og så steg tallet til 103 anmeldte saker i 1990. Det er alminnelig akseptert at en har oversett slike saker tidligere (Grinde 1993). At antall saker øker, innebærer ikke nødvendigvis at omfanget øker. Det forteller oss derimot at det er en økt oppmerksomhet om fenomenet seksuelle overgrep.

I de siste årene er det publisert en rekke norske studier av barn og unge som er til behandling for overgrep (Jensen 2002, 2004; Mossige et al. 2003, Tjersland et al. 2003). Disse undersøkelsene omhandler overgrepsofre som er henvist til behandling poliklinisk eller i sykehus, og kan ikke si noe om omfanget av seksuelle overgrep i befolkningen som helhet. Det har sammenheng med at de henviste ikke er representative for befolkningen, da de er skjevfordelte med hensyn til sosial bakgrunn, bosted, utdanning, valg av behandlingstilbud osv.

I dag foreligger det ingen publiserte studier av omfang av overgrep eller omsorgssvikt blant barn som er plassert av barnevernet i norske barnevernsinstitusjoner. Derimot er en kjent med at det pågår en intervjundersøkelse av tidligere barnehjems- og sanatoriebarn ved Høgskolen i Bergen (Eikeland 2004). Inntil videre må imidlertid en kartlegging for en stor del referere til utenlandsk forskningslitteratur (jf. vedlegg nr. 1). Det norske selvbiografiske materialet utvalget har hatt til rådighet, må også tas i betraktning og vurderes i sammenheng med denne litteraturen.

9.5 Internasjonale undersøkelser

På slutten av 1960-tallet gjennomførte Michael Rutter og kolleger den etter hvert klassiske undersøkelsen om skolebarns helse og utdanning på den britiske øya Isle of Wight (Rutter, Tizard & Whitmore 1970). Skolebarn i 9–12-årsalderen, deres foreldre, lærere og helsepersonell deltok her i en omfattende kartlegging av barnas mentale og somatiske helse. Resultatene ga vestlige land de første indikasjoner på omfanget av lærevansker og somatiske og mentale helseproblemer blant vanlige skolebarn. For noen år siden ble forsøkspersonene, som da var blitt 44–45 år, re-intervjuet, og i 2004 kom de første resultatene fra denne oppfølgingsstudien (Collishaw, Maughan, Picles, Messer & Rutter 2004). Det man var interessert i å få vite noe om, var blant annet hvordan det hadde gått med dem som hadde rapportert om seksuelle overgrep da de var skolebarn, og hvilke skjebner de fikk.

Så mange som 10 % av 9–12-åringene oppga at de hadde vært utsatt for gjentatte, alvorlige fysiske og seksuelle overgrep i barndommen. Dette førte til at de i ungdomstida fikk hyppigere milde depresjoner og problemer med venner enn de som ikke hadde opplevd overgrep og vanskjøtsel. Det som framkom som spesielt viktig, var hvordan de unge opplevde forholdet mellom seg og familien og den omsorgen de fikk, men også karakteristika ved overgriperen. Som voksne fant man at de som hadde opplevd overgrep som barn, fikk flere psykiske problemer enn andre, og det hadde med problematiske forhold i familien å gjøre, psykiske lidelser hos foreldrene og miljøet.

Men 1/3 av de voksne som hadde blitt mishandlet og vært utsatt for overgrep som barn, rapporterte ikke om noen mentale problemer som voksen. De hadde utviklet resiliens og motstandskraft mot mentale helseproblemer. Hvorfor det gikk dårlig med noen, mens det gikk bra med andre, hadde sammenheng med hvordan de hadde klart seg gjennom ungdomsårene, men også i hvor stor grad de hadde en støttende kone/mann, arbeid og gode venner i voksen alder. Det var mindre selvbebreidelse og skyldfølelse blant de resiliente enn blant dem som hadde fått psykiske problemer.

Tidlig på 1970-tallet gjenspeiler utenlandske studier at seksuelle overgrep mot barn blir sett på som en alvorlig form for mishandling. Den gryende oppmerksomheten om fenomenet kom som en følge av økt åpenhet omkring seksualitet, blant annet etter påtrykk fra kvinnebevegelsen, og rapporter fra voksne kvinner som hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep som barn. I USA kartla man i 1973 på bakgrunn av ” The National Family Violence Survey” omfanget av fysisk og seksuelt misbruk av barn. Etter 70-årene fant man at omfanget av rapporterte tilfeller om overgrep økte dramatisk (Finkelhor 1984, 1993). Man hadde tilsynelatende begynt å avdekke toppen av et isfjell, gjennom å kartlegge forekomsten (prevalensen) av overgrep i befolkningen. Ifølge en engelsk oversikt (Birchall 1989, referert i Grinde 1993) ble barnemishandligssaker mer enn doblet i perioden 1977–1987, mens seksuelle overgrep bare utgjorde 0,7 % i 1977, økte de til 25 % av sakene i 1986. Dette gir et bilde av økt oppmerksomhet, men det er ikke noe adekvat mål for hvor ofte overgrep reelt forekommer, eller om det har skjedd en økning i forhold til tidligere tider. Her vil likevel oppfatningene kunne variere.

Ser man på hele barnebefolkningen under ett, har om lag 10 % vært utsatt for eller forsøkt utsatt for seksuelle overgrep en eller flere ganger i livet. Flere forskere vil i dag hevde at 5 % av alle barn (hvert 20. barn) blir utsatt for alvorlige kontakt­overgrep av seksuell art (Finkelhor 1984, 1992; Glaser 2002, Putnam, 2003). Collishaw og kolleger (2004) fant at 8,3 % av de re-intervjuede deltakerne i oppfølgingsundersøkelsen fra Isle of Wight hadde opplevd gjentatt, uønsket seksuell kontakt med en voksen før 16-årsalderen.

Da Finkelhor og Dziuba-Leatherman (1994) forsøkte å kartlegge omfanget blant 2000 10–16-åringer i USA, ved hjelp av telefonintervju, fant de en rate av nye tilfeller på 3,2 % for jenter og 0,6 % for gutter for kontaktovergrep. For alle barna i undersøkelsen var livstidsprevalensen på spørsmålet (”Har du noen gang opplevd”…) på 10,5 %. Å være i 9-årsalderen framstår her i gjennomsnitt som mest risikabelt, og jenter utsettes for overgrep i større grad enn gutter. Det har vært antydet at det for gutters vedkommende forekommer en underrapportering, ved at de kan antas å frykte at de ikke blir trodd, eller for å bli oppfattet som homoseksuelle.

De fleste kartlegginger av seksuelle overgrep er undersøkelser der voksne har blitt intervjuet om barndommens opplevelser, eller man har spurt leger eller barn som er under behandling. Internasjonalt foreligger det få større studier av nye eller tidligere tilfeller av seksuelle overgrep blant barn, og det er enda mindre forskningsbasert kunnskap om overgrep blant barn i institusjoner. De få studiene som finnes om barn som ikke vokser opp hos foreldrene sine, er i hovedsak om barn plassert i fosterhjem. Undersøkelser fra forhold i barnehjem kommer gjerne i kjølvannet av skandaler, slik som vi så i tilfellet med Bergensrapporten (jf. Wales- skandalen omtalt i Utting 1997).

Tabell 9.1 Oversikt over tre typer overgrep fra Bergensrapporten

Institusjon/virksomhetsperiode/ barnekategori Barne- gruppe (gj.snitt 1945–80) Psykisk straff Fysisk straff Seksuelle overgrep Voksen/ barn-ratio
Anna Jebsens Minde1866–1972piker 2–18 år N=10 JA JA JA 5:10
Barnehjemmet Sandviken1879–1979piker 3–15 år N=20 JA JA JA 6:20
Solstreif ungdomshjem1964–197413–20 år, N=9 NEI NEI NEI 7:9
Garnes guttehjem1878–19737–15 år N=20 JA JA JA 7:20
Eliasmarken Ungdomshjem 1960–198713–20 år N=6 NEI NEI NEI 6:3
Kofoedskolen1961–1987Gutter N=15 NEI NEI JA 9:14
Jacob R. Olsens barnehjem1919–19810–16 årgutter og jenter N= 30 JA JA JA 10:30
Morgensol 1915–1980gutter/jenter2–18 år N=9 JA NEI JA 6:12
Småbarnstuen1929–2–12 årferiekoloni N=12 JA NEI NEI 5:12
Solgården barnehjem1908–19892–15 år N=20 JA JA JA 6:20
Sætregården ungdoms- og ridesenter 1972–79 12–16 år gutter N=6 NEI NEI JA 4:6

Empiriske undersøkelser har konkludert med at seksuelle overgrep forekommer langt hyppigere i fosterhjem (7–8 ganger så ofte) og barnehjem (6 ganger så ofte) enn i befolkningen for øvrig. (Hobbs et al. 1999, Lindsay 1999, Farmer & Pollock 1998, Rushton & Minnies 2002). Barn utfører også overgrep mot andre barn. Ett av seks seksuelt misbrukte barnehjemsbarn utførte overgrep mot andre barn i barnehjem. En gjennomgang av opplysningene fra Stiftelsen Rettferd for taperne gir uttrykk for den samme tendensen.

Barnehjemsbarna er i utgangspunktet sårbare. De barna som kom til barnehjem, var forskjellige fra de barn som kom i fosterfamilier (pleiefamilier), og disse igjen var forskjellige fra dem som bodde hjemme. Ekstra sårbare blir barnehjemsbarna når vi tar i betraktning den tilleggsrisikoen de har hatt for å bli utsatt for gjentatte seksuelle overgrep.

Majoriteten av dem som blir misbrukt, oppgir at det var én enkelt episode. Bare halvparten av ofrene avslører historien, sier Putnam (2003). At ofre ikke avslører hva har hendt, er noe som påpekes så å si i alle undersøkelsene. I kliniske utvalg (barn som går i terapi) er det svært ofte at barna har vært utsatt for gjentatte overgrep av den samme overgriperen. I slike tilfeller er det sjeldnere at overgrep meldes.

9.6 Selvbiografiske data

For å få empiriske indikasjoner på omfanget av ulike former for overgrep ved barnehjem og spesialskoler, skal vi ta for oss de fire kildene av selvbiografiske data utvalget har hatt tilgang til (jf. kapittel 8.5).

9.6.1 Rapport fra granskingsutvalget i Bergen

Bergensmaterialet har dokumentert at ikke alle institusjonene var beheftet med overgrep. Likevel var barna i 2/3 av institusjonene utsatt for til dels stygge overgrep både av fysisk og psykologisk art. Tabell 9.1 nedenfor gir en oversikt over funnene i Bergensundersøkelsen slik det er framstilt i rapporten.

Tabellen indikerer noen risikofaktorer; størrelsen på barnegruppen og raten av barn i forhold til voksne. Over en 35-årsperiode sank antall barn i institusjonene. Barnetallet viser til gjennomsnittet for hele perioden. Intervjudata fra Bergen viser at når seksuelle overgrep ble rapportert, så bekreftet flere informanter samme overgrepshistorie. Hvor mange som rapporterte om overgrep i de enkelte institusjonene, varierte mellom åtte og tre informanter. Både ansatte, besøkende og andre barn ble utpekt som overgripere. Overgrepshistoriene anses bekreftet når flere som opplyser om samme forhold vurderes i sammenheng.

9.6.2 Søknader om billighetserstatning

I alt 74 personer har i perioden 1990–2002 søkt om billighetserstatning. Utvalget har utarbeidet en oversikt over informasjonen vi har fått fra disse personene. Som vi ser av tabell 9.2 nedenfor, var det nesten like mange av hvert kjønn som har søkt om erstatning.

Vi har opplystninger om hvilke former for omsorgssvikt og overgrep de har vært utsatt for, og hvem som har stått for overgrepene. De aller fleste som ble utsatt for seksuelle overgrep, led også annen form for overlast. Dette er et sentralt trekk ved hele det materialet vi har gjennomgått. Vi ser også at det er jentene som i stor grad blir utsatt for overgrep av seksuell art, noe som også går igjen i flere undersøkelser. I et par tilfeller kan det se ut som om barnehjemmet i og for seg ikke har krenket vedkommende, men at de seksuelle overgrepene de har blitt utsatt for, har blitt påført dem av utenforstående. Overgriperne er altså å finne både i og utenfor institusjonene. I de fleste tilfellene var det imidlertid en bestemt person fra personalet som stod for overgrepene. Styrerne får 17 anklager rettet mot seg, mens det øvrige personalet får 21 anklager. I ti tilfeller blir det rapportert at det var andre elever som stod for overgrepene. Men det er også andre som blir anklaget: personalets ektefeller, foreldre ved hjemmebesøk, en lærer, en nabo til barnehjemmet og eldre gutter på hjemmet. Både kvinner og menn blir nevnt som overgripere. Et par av overgriperne har blitt anmeldt og straffet.

Tabell 9.2 

  Menn N= 36 Kvinner N= 38
Omsorgssvikt 12 17
Fysiske overgrep 33 31
Seksuelle overgrep 10 18

9.6.3 Data fra Stiftelsen Rettferd for taperne

Stiftelsen Rettferd for taperne har på utvalgets anmodning gjennomført en systematisering av de henvendelsene de har mottatt. De har utarbeidet en oversikt over informasjon fra 239 personer som tidligere har vært barnehjemsbarn/spesialskolebarn. De henvendte seg til stiftelsen på bakgrunn av at de hadde vært utsatt for omsorgssvikt og overgrep. De informerte blant annet om 1) hvilket barnehjem/skolehjem de hadde bodd i, 2) når innskrevet, 3) antall år i institusjon, 4) opplevd omsorgssvikt kodet som i) manglende voksenkontakt, oppfølging, ii) dårlig matstell, hygiene, iii) trusler, innesperring, 5) voldelig overgrep, 6) seksuelt overgrep og 7) hvem overgriperen var.

Totalt ca. 1/3 av disse tidligere barnehjemsbarna hadde altså blitt misbruk seksuelt. Vi må ha i minne at opplysningene om misbruk kom fra en selektert gruppe som selv hadde valgt å henvende seg til stiftelsen. Det er å vente at de hadde opplevd mye vondt og hatt mange problemer. Av de 74 som rapporterte om seksuelle overgrep, var det bare sju som sa at de ikke hadde vært utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Det betyr at nesten alle som hadde vært utsatt for seksuelle overgrep, også hadde opplevd annen form for fysiske overgrep og vanskjøtsel. Påstanden om at seksuelle overgrep ledsages av omsorgssvikt og andre overgrep underbygges av disse opplysningene.

Av overgriperne var 27 styrere, 44 øvrig personale, 18 barn og to utenforstående. Totalt sett stod personalet for 78 % av overgrepene. Ofte var ett og samme barn utsatt for flere overgripere. Det indikerte at det var alvorlige overgrep som pågikk over tid. Oppsummert gav henvendelsene til Stiftelsen Rettferd for taperne utrykk for følgende:

Tabell 9.3 Omfang av overgrep og omsorgssvikt foredelt på kjønn

  Menn N= 142 Kvinner N=97
Omsorgssvikt 72 52
Fysiske overgrep 89 50
Seksuelle overgrep 51 23
Uoppgitt overlast 45 20
  • Hver tredje gutt og hver femte jente var offer for alvorlige overgrep.

  • 91 % av barna led også under alvorlig omsorgssvikt.

  • I de aller fleste tilfellene (78 %) var overgriperne personalet. For øvrig var overgriperne også andre beboere (20 %) og utenforstående (2 %).

9.6.4 BUFA-materialet

Dette omfatter referat fra telefonsamtaler med i alt 75 personer som har ringt BUFA i tidsrommet september 2003 til juni 2004. Med unntak av fire-fem av ”rapportene”, hvor andre har ringt eller som omhandler utenforliggende forhold, er det av interesse å gi en kort beskrivelse av dette materialet.

De aller fleste i dette materialet er tidligere barnehjemsbarn, og kun åtte viser til opphold ved spesialskoler. De fleste innringerne har gitt uttrykk for at de har og har hatt et vanskelig liv, og dette forklares for en stor del av vanskelige forhold i hjemmet og av den uverdige behandlingen de opplevde i barnehjem og/eller ved spesialskoler. Noen har ringt for å påpeke at barnehjemsbarna selv ikke burde bære ansvaret for å dokumentere hva den enkelte har opplevd av overgrep. Kritikkverdige forhold som ble funnet ved en gransking av den enkelte institusjon, burde gi tilstrekkelig grunnlag for erstatning til dem som hadde oppholdt seg der, uten å la bevisbyrden hvile på den enkelte. Å pålegge hver enkelt å dokumentere overgrep mot seg selv, slik som ved billighetserstatningsordningen, representerer et nytt overgrep fra det offentlige, mener de.

Tabell 9.4 Omfang av overgrep og omsorgssvikt foredelt på kjønn

  Menn N=41 Kvinner N=34
Omsorgssvikt 17 18
Fysiske overgrep 20 19
Seksuelle overgrep 14 10

De fleste innringerne beretter om mangel på elementær omsorg, om strenghet og mishandling. Det totalbildet som framtrer, er at de ansatte ved disse institusjonene har vist stor oppfinnsomhet når det gjelder å påføre barn smerte og redselsopplevelser. Det berettes om korporlige avstraffelser, om pisking og andre voldelige handlinger og om isolasjon. Innesperring i mørke kjellerrom synes å ha vært en hyppig straffemetode. I 24 tilfeller blir det rapportert om seksuelle overgrep, hvorav 16 av overgriperne er ansatte, og i 8 tilfeller dreier seg om eldre elever. Fire av de åtte med spesialskolebakgrunn viser til slike overgrep. Her refereres det til seksuelle overgrep fra eldre elever (2) og ansatte (2). Det avtegner seg ikke noe mønster i dette materialet med hensyn til opphoping av overgrep ved enkelte institusjoner (kun ett barnehjem forekommer to ganger). Når det gjelder de mest groteske avstraffelser og seksuelle overgrep fra ansatte, er det stort sett enkeltpersoner det refereres til. Hyppigst gjelder det styreren, men det kan også være vaktmester, en pleierske eller en gårdsgutt.

9.7 Omfanget av overgrep

Det representerer en stor faglig utfordring å skulle gi et dekkende bilde av omfang av omsorgssvikt og overgrep i institusjoner i perioden 1945–80, da det vil hefte betydelig usikkerhet ved de opplysninger og data som finnes om hva som faktisk skjedde. Å uttrykke en hovedtendens er et problem i seg selv, da det åpenbart var store kvalitetsforskjeller mellom de norske barneversinstitusjonene. Det gjelder trolig i særlig grad barnehjemmene, noe som blant annet framgår av rapporter fra barnevernsinspektørene. På nasjonalt nivå er det vanskelig i etterkant å gi noen konkret oversikt over hvor mange barnehjem som hadde god versus dårlig kvalitet, da en mangler tilstrekkelige arkivopplysninger og vurderinger basert på systematiske kvalitetsindikatorer.

Kan det så trekkes noen generelle slutninger om omfanget av overgrep?

Som vi har vist i det foregående, kan funn fra utenlandsk forskning være et mulig utgangspunkt for å estimere eller anslå sannsynlig omfang av omsorgssvikt og overgrep i norske barnehjem. Men de prosenttall som undersøkelsene har kommet fram med, må brukes med stor forsiktighet, selv om disse estimatene i noen grad kan valideres mot de norske selvbiografiske kildene.

Det er særlig to problemer med de norske kildene vi her refererer til. Det ene problemet er at de som har meldt seg, sannsynligvis også innbefatter personer som ikke har vært ofre, men som fabrikkerte en historie for å få erstatning. På den annen side indikerer vedlegg 2 og omtalen av hukommelse i kapittel 8.4 at 95 % av dem som rapporterer om overgrep, kan antas å fortelle troverdige historier. Problemet er at dette tallet må antas å bli lavere når mediene slår opp skandaler og mange blir oppmerksomme på mulighetene til å oppnå erstatning. Derfor må man bruke anslagene fra de norske kildene med varsomhet, i likhet med andre kilder. Et annet problem er at det er vanskelig å anslå omfanget av overgrep på bakgrunn av dem som har meldt seg. Her har det således foregått en selvseleksjon, og de som har meldt seg, kan ikke forventes å være noe representativt utvalg av populasjonen tidligere barnhjemsbarn/spesialskoleelever. Av kildegrunnlaget kan en dermed ikke slutte noe generelt om omfang.

Med referanse til det som er presentert i det foregående, samt i vedlegg 1, kan følgende forsøk på generaliseringer trekkes fram på dette punktet: Utenlandsk forskning som er referert i det foregående og i vedlegg 1, har konkludert med at det kan ventes at 5 % av alle barn utsettes for alvorlige overgrep av seksuell art. For barn under 12 år rammes 4 % av jentene og 2 % av guttene. Her blir det også angitt at omfanget av seksuelle overgrep i institusjoner kan antas å være vesentlig større enn i barnebefolkningen generelt. Som et radikalt estimat er det i vedlegg 1 pekt på at det vil kunne bety at inntil 12 % av guttene under 12 år i institusjon kan ha vært offer for seksuelle overgrep. Tilsvarende radikale estimater indikerer at så mange som 24 % av jentene kan ha opplevd seksuelle overgrep i institusjoner. Videre er det anslått at en av seks seksuelt misbrukte institusjons-/barnehjemsbarn utøver overgrep mot andre barn i barnehjemmet. Bare halvparten av ofrene avslører hendelsene. Det må presiseres at dette er tall som bygger på utenlandske undersøkelser. Det foreligger ingen norske studier som kan anvendes for å vurdere hvor gyldig denne forskningen er for norske forhold. Vi må ta i betraktning at slike fenomener må forstås kontekstuelt og vil variere med tid og sted.

Men et holdepunkt for å vurdere omfanget av seksuelle overgrep, og dermed også gyldigheten av disse estimatene, finnes i det ovenfor refererte selvbiografiske materialet. (Når det gjelder Bergensrapporten, kan vi ikke si noe om omfang, bare at det har skjedd overgrep av denne typen på fem av de elleve institusjonene som er gransket.) Om vi ser dette materialet under ett, finner vi at ca. 30 % opplyser at de har vært utsatt for seksuelle overgrep. Men det er stor variasjon i materialet. For eksempel er det 23 % av kvinnene fra Stiftelsen Rettferd for taperne som melder om at de har blitt utsatt for seksuelle overgrep, mot 47 % av de kvinnene som har søkt om billighetserstatning. Når det gjelder mennene, er det henholdsvis 35 % og 27 % som opplyser at de har blitt utsatt for seksuelle overgrep. Vi må anta at de som søker oppreisning, på en eller annen måte har lidd overlast i større omfang enn barnehjemsbarn i sin alminnelighet. Derfor kan disse dataene ikke anvendes for å trekke generelle slutninger om omfanget av overgrep i barneinstitusjoner. På den annen side er dette en type handlinger som er totalt uakseptable, og den forekomsten som er registrert i det selvbiografiske materialet, er i seg selv mer enn nok til å påpeke at dette avspeiler forhold som ikke kan forsvares ut fra noen som helst synsvinkel.

9.8 Konsekvenser av overgrep og omsorgssvikt

Seksuelle overgrep er ansett for å være en alvorlig risikofaktor for å utvikle mentale helseproblemer i barndommen, ungdommen og voksen alder. Jo mer tvang i situasjonen, desto mer alvorlige følger kan slike hendelser få. Undersøkelser av menn og kvinner som opplevde seksuelle overgrep som barn, har påvist et mønster av personlige og mellommenneskelige forstyrrelser (Mullen et al.1994, Stein et al. 1988, Fontes 1995, Glaser 2002).

Majoriteten av de barna som opplevde alvorlige seksuelle overgrep, fikk problemer av forskjellig art (Glaser 2002). Uønskede svangerskap, forstyrret seksualisert atferd, skyld og skamfølelse var vanlig, men aller mest vanlig var depresjoner og oftest i ungdommen. Depresjon førte til at barna og de unge fikk et dårlig selvbilde, noe som igjen førte til at de fikk problemer med jevnaldrende, og at de presterte dårlig på skolen. I sin alvorligste form kunne depresjon føre til selvmordstanker og selvskading.

Barna blir redde for overgriperen, og de blir redde for nye overgrep. Når overgrep forekom på barnehjemmene, og når dette var kjent blant barna, så førte det til angst og uro som forstyrret de daglige gjøremål. Det kunne oppstå usikkerhet med hensyn til om barna skulle omplasseres, hvilken kontakt de skulle ha med sin biologisk familie, og vennskap kunne gå tapt.

Å følge historiene til de mange enkeltindividene som har vært utsatt for seksuelle overgrep, er selvsagt umulig. Dersom det hadde vært mulig, ville man høyst sannsynlig sett at livet deres utviklet seg i svært ulike retninger, men en kunne også komme fram til at det var noen livsløpsutforminger som var mer typiske enn andre. Hvordan det går med det enkelte barn, avhenger av barnets mestringsgrad, tilpasning, alder og modning, men også av varigheten av overgrepet og overgrepets alvorlighetsgrad. Hvilke forhold barna hadde til sine jevnaldrende og til andre voksne, og en rekke forhold senere i livet, vil påvirke opplevelsene (jf. vedlegg 1).

Når en følger livsløp prospektivt, det vil si at en samler informasjon om de samme individene over tid, slik at en har en serie med observasjoner som gjør en i stand til å studere endringer over tid (Scott & Alwin 1998), framkommer det store forskjeller mellom individer som har hatt samme utgangspunkt (Nordhagen og Borge 1994). Her kan det vises til en kriminologisk studie der man fulgte de samme individene fra barndommen til de ble pensjonister. Ekteparet Glueck startet dette prosjektet i 40-åra i Boston. De intervjuet 500 kriminelle og 500 ikke- kriminelle ungdommer. På 1970-tallet gjorde de så en oppfølgingsundersøkelse. Laub og Sampson tok deretter fatt i denne undersøkelsen og intervjuet de kriminelle guttene igjen da de var blitt 70 år (2003; Sampson & Laub 1993). De sporet opp et utvalg av de opprinnelige informantene og valgte systematisk ut representanter for både gode og dårlig skjebner. De fant større variasjon enn de hadde ventet, og de konkluderte med at jo lenger forskere kan følge de samme individene over tid, desto mer nyansert og mer variert ser svarene ut til å bli. Undersøkelsen er godt metodisk fundert og dokumenterer ulike livsløpsutforminger. Dersom man hadde kunnet følge utviklingen og fungeringen blant overgrepsofrene fra tiden i barnehjemmene fram til i dag, ville man antakelig ha funnet den samme store variasjonen.

Det er antatt at omsorgssvikt leder til aggresjon, angst og depresjon. Men det er nødvendig å ta i betraktning at en rekke risikofaktorer forklarer bakgrunnen for at overgrep kan skje. Risikofaktorer kan være alt fra barnets alder og kjønn, barnehjemmets ideologi, beliggenhet, størrelse, historie og biologiske forhold både ved overgriperen og ved offeret (barnehjemsbarn og personlighetsforstyrret ansatt). Barnegruppen som kom til barnehjem, var forskjellig fra barnegruppen som kom til fosterfamilier (pleiefamilier).

Selv om det i noen tilfeller er slik at vanskjøtsel (ignorering) psykologisk er like skadelig som fysisk mishandling, så har ofre for mishandling størst risiko for å utvikle psykologisk uheldige senfølger. Senvirkningene av omsorgssvikt omfattet ofte sammensatte problemer hos dem som ble rammet. Det er alt fra post-traumatisk stressyndrom (jf. selvmord blant noen som ble kontaktet i forbindelse med Bergensrapporten, se Dyregrov 2004) subtile psykologiske forstyrrelser, skam, skyld, forstyrrede tanker og til falsk hukommelse.

Mer enn halvparten av barna i barnehjem hadde psykiske problemer av depressiv karakter. Det inkluderte symptomer som bekymringer, følelse av ulykkelighet, nervøsitet, oppskaking, selvmordstanker og dårlig selvbilde. I dag ville disse barna fått dobbeltdiagnose, som er en oversettelse av ”comorbidity”. Det betyr at det foreligger to forskjellige typer patologiske tilstander parallelt i ett og samme individ. Det mest vanlige eksemplet er depresjon som opptrer hyppig sammen med andre former for lidelser i ett og samme individ. Depresjon kan forekomme hos minst 60 % av barn og unge med alvorlige utagerende atferdsforstyrrelser (Harrington 2002).

I Norge foreligger det to nye studier som tar for seg forholdet mellom mishandling i barndommen og kriminalitet (Kjelsberg og Dahl 1999, Clausen 2004). Kjelsberg og Dahl studerte 932 ungdommer som hadde vært innlagt i institusjoner for psykisk helsevern. De koblet pasientdata med registerdata om kriminalitet, og fant at verbal mishandling i barndommen var knyttet til økt risiko for sener kriminell atferd. Clausens utvalg bestod av 5732 barn som i 1993 var mellom 9 og 18 år. I 1997 hadde 23 % av utvalget blitt siktet for en forbrytelse. Nesten 32 % av dem som hadde vært utsatt for fysisk mishandling, hadde vært siktet for en kriminell handling, mens 22 % av dem som ikke var blitt mishandlet, hadde blitt siktet for kriminalitet. Clausen konkluderer med at hans funn bekrefter internasjonale undersøkelser som viser at mishandling og omsorgssvikt er risikofaktorer for utvikling av antisosial atferd og kriminalitet. De fleste som blir mishandlet, blir ikke kriminelle, men mishandling gir en økt risiko for slik atferd (Clausen 2004).

Overgrep i alle former kan skade barn. Det er imidlertid vanskelig å vite i hvor høy grad barna hadde blitt psykisk forstyrret før de kom i barnehjem. Barna kunne for eksempel bli plassert i barnehjem i stedet for i fosterhjem eller til pleieforeldre fordi de allerede hadde store problemer. Britiske studier har vist liten forandring i psykisk helse hos barn i barnehjem etter et opphold på seks til ni måneder. En finsk undersøkelse påpeker derimot forverring over en to års periode (se Rutter og Taylor 2004). Når alvorlige skader ikke oppstår hos barn som har blitt utsatt for vold, er det fordi barna har utviklet resiliens. De har blitt mentalt og somatisk motstandsdyktige mot å utvikle alvorlig patologi. Vi finner igjen disse barna omtalt i epidemiologien som ”falskt positive”. Det er barn som utvikler seg tilfredsstillende tross vonde erfaringer, og som i voksen alder fungerer godt i samfunnet selv om de har hatt samme typer vonde opplevelser som de som har hatt en dårlig utvikling og siden har fått store problemer.

9.9 Resiliens

Noen barnehjemsbarn utviklet seg bra tross dårlige odds (Borge 2003, Collishaw et al. 2004, Luthar 2003). På tross av erfaringer med omsorgssvikt og overgrep, har de vonde erfaringene prellet av på noen barn. De syntes ikke å ha tatt nevneverdig skade av slike opplevelser. Det vil derfor være feil å si at det å komme i barnehjem eller på spesialskole alltid var forbundet med problemer i voksen alder. Mange barn og unge vokste opp uten større problemer. Likevel har kanskje de fleste minner om vonde opplevelser fra barnehjemstiden. Men også andre kan ha vonde minner fra barndom og oppvekst, selv om de ikke har vært i nærheten av en institusjon.

I voksen alder fikk de resiliente barnehjemsbarna arbeid og familie som folk flest. Barnehjemstiden syntes ikke å ha ødelagt livet deres. Dette fenomenet, som kalles resiliens, betyr at en får en normal utvikling tross unormale omgivelser. Resiliens er prosesser som gjør at utviklingen når et tilfredsstillende resultat til tross for at barn har hatt erfaringer med situasjoner som innebærer en relativt stor risiko for å utvikle problemer eller avvik. Vi vet i dag at mer enn halvparten av alle barn som har vært utsatt for risiko og stress, ikke utvikler alvorlige psykiske problemer. Det er en allmenn observasjon at nesten annethvert barn som levde under de vanskeligste oppvekstforhold, likevel greide seg bra i livet. Men i mange år har det at barn greide seg bedre enn ventet, vært viet liten vitenskapelig oppmerksomhet. Det har vært en sterk tendens til å rette søkelyset mot det som går galt.

For å bli et produktivt og kompetent voksent menneske må barn lære å regulere sine følelser og sin oppførsel, utforme et positivt, integrert selvbilde og utvikle og opprettholde bånd til andre mennesker. Omfattende forskning fra mange land viser at for at barn skal få en slik utvikling, trenger de konsistent og omsorgsfull foreldreomsorg. I institusjoner og barnehjem med miljø preget av omsorgssvikt og mishandling ble ikke disse grunnleggende behovene dekket hos barna (Bolger & Patterson 2003).

Mange barnehjemsbarn ble utsatt for omsorgssvikt og/eller overgrep. Omsorgssvikt og overgrep førte til avvikende oppvekstbetingelser. Omsorgssvikt og overgrep medfører økt risiko for utagerende atferd, depresjon, angst, aggresjon, kriminalitet, negativt selvbilde, dårlige vennskap og manglende selvstendighet. Ikke bare hadde barna det vondt i sin barndom og ungdomstid, men i mange tilfeller kunne det føre til et ødelagt voksenliv. Det siste kan anses godt dokumentert. Skremte, tilbaketrukne, engstelige småjenter kunne få depresjoner og angst i voksen alder. Sinte, aggressive og antisosiale smågutter kunne utvikle voldelige og antisosiale tendenser som voksne. Dårlig forhold barna seg imellom hadde en tendens til å utvikle seg videre. Barna manglet ofte evne til å opprette og beholde gode vennskapsforhold og kameratskap. Dette illustrerer ”elendighetsforskningens” sentrale funn, nemlig at omsorgssvikt ofte fører til dårlig sosial tilpasning gjennom hele livsløpet – fra en er ung til en blir gammel.

Likevel ødelegger ikke mangelfull omsorg og seksuelle overgrep for alle barn. Mange får en normal tilpasning i voksenlivet. Det illustrerer hvor fleksibel og variert menneskelig utvikling kan være. Vekst, optimisme og glede er mulig tross en vond tid i barnehjem Resiliensforskningen har bidradd til å forstå hvordan og hvorfor barn og unge kan rette opp et dårlig utgangspunkt. På folkemunne sier man: ”Han vokser det nok av seg.” Uttrykket refererer til en folkelig observasjon om at det tross alt er gode muligheter for de fleste, selv om det butter imot de første tiårene i livet.

Resiliens er ikke vanlig blant institusjonsbarn, da de vanlige beskyttelsesfaktorene ofte ikke er til stede i barnas miljø. Det var for få snille voksne, og de som eventuelt var der, var vanskelig tilgjengelige (”sydama”, ”vaskehjelpen” og lignende). De andre barna hadde nok med seg selv og sloss for sitt. Autoritære voksne kunne hindre barna i å møte jevnaldrende og familien, de som kunne ha fungert som buffere i en vanskelig hverdag.

Likevel fant en resilient utvikling sted. Kanskje ble noen utsatt for færre overgrep og mindre mishandling enn mange av de andre barn. De mestret dagliglivet ved at de ikke opptrådte provoserende og uønsket og derfor unngikk ris og straff. Resiliente barn kan altså ha opplevd en mindre dose omsorgssvikt enn de ikke-resiliente barna.

En annen beskyttelsesfaktor lå antakelig i personlige forhold. Dersom det var slik at forholdene ved barnehjemmene var mangelfulle og kritikkverdige, må variasjonen mellom barna kunne forklares ved individuelle trekk ved dem. Dette er en noe forenklet framstilling, men poenget er at også forhold som intellektuelle egenskaper, kjønn, alder og personlighet spilte inn. Barn med et pent utseende, en utadvendt personlighet og gjennomsnittlige evner var i bedre stand til å utvikle motstandskraft enn barn uten slike personlige fortrinn. Det er umulig å vite om dette faktisk beskyttet barn i barnehjem, men det har vist seg å være slik blant barn som opplevde det økonomiske krakket i 1930-årene, blant foreldreløse barn i institusjon og blant flyktninger i flyktningleirer (Borge 2003).

En tredje mulig beskyttelsesfaktor lå i barnas opplevelse av egen kontroll. Paradoksalt nok kan de befolkningsrike barnehjemmene ha åpnet opp for selvstendighet, egen kontroll og tro på egne muligheter. Det var få voksne og mange barn, store saler, mange rom og rikelig med uteareal. Dette åpnet opp for at barna kunne slippe unna, gjøre ting som de selv ønsket, og ikke minst oppsøke positive voksne (om det fantes) og gode jevnaldrende. På denne måten kunne de unnslippe både kontroll, ukvemsord og straff. De kunne oppleve øyeblikk av glede og dermed få styrke til å møte vanskeligheter.

Gode vennskapsforhold barna imellom fremmer resiliens (Bolger og Patterson, 2003; Vitaro et al.) Det var ikke vennskapet i seg selv, men det at en hadde gode venner, som førte til økt selvtillit. Et godt selvbilde og selvtillit var det som førte til at barna utviklet resiliens.

I hvor stor grad slike resiliensprosesser fant sted ved norske barnehjem og i spesialskoler, vet vi ikke noe om. Men internasjonal resiliensforsk­ning peker på beskyttelsesmekanismer som vil være relevante også i en slik sammenhent: å unnslippe store doser mishandling, inneha positive personlighetskarakteristika, utøve en viss grad av egen kontroll samt opprettholde gjensidige vennskap. Til sammen kan dette ha redusert følelsen av håpløshet og gitt styrke til å holde ut og legge planer for framtida. I tillegg kan barnas alder ha vært en beskyttelsesfaktor. Jo eldre barna var når omsorgssvikt og overgrep fant sted, desto mindre skade Når overgrepet fant sted i småbarnsalderen og tidlig skolealder, ble skadene større.

Sårbarheten øker når barna blir utsatt for overgrep og omsorgssvikt. Mange barnehjemsbarn flyttet ofte. Det kunne føre til at forholdene for barnet forverret seg, om de ble utsatt for overgrep på det nye stedet, men skifte av barnehjem kunne også føre til at barna unnslapp sine plageånder og dermed unngikk at mishandlingen vedvarer. Dersom et barn opplevde situasjonen på et nytt barnehjem som bedre enn på det tidligere hjemmet, bidro det til resiliens.

Oppsummert var den viktigste beskyttelsesfaktoren hos de sårbare barna at de selv gjorde noe med situasjonen. Det spilte antakelig ikke så stor rolle hva de gjorde, poenget var at de gjorde noe. Ved det opplevde de at de hadde kontroll og kunne foreta egne valg. Denne selvopplevde kontrollen og tanken på at det faktisk gikk an å gjøre noe med situasjonen i barnehjemmet, bidro til resiliens og håp om en bedre framtid.

Til dokumentets forside