2 Utvalgets mandat, sammensetning og arbeidsmåte

2.1 Oppnevning og mandat

Utvalget ble oppnevnt i brev av 19.12.2003. Utvalget ble gitt følgende mandat:

1. Utvalget skal fremskaffe kunnskap om omsorgssvikt og overgrep i institusjoner for barn i perioden 1945–1980. Kartlegging begrenses til plasseringer foretatt av barnevernet.

2. Formålet med kartleggingen er å skaffe en mer helhetlig oversikt og innsikt når det gjelder

   • omfang av omsorgssvikt og overgrep

   • bakgrunnen for at omsorgssvikt og overgrep kunne skje

   • hvordan tilsynsfunksjonen ble ivaretatt

1. Utvalget skal som grunnlag for sin kartlegging bl.a.:

   • gjennomgå tidligere forskning

   • gjennomgå tidligere krav om billighetserstatninger

   • innhente informasjon fra den nasjonale veiledningstjenesten i Barne- og

   • ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA)

   • innhente informasjon fra Stiftelsen Rettferd for taperne

   • gjennomgå rapporten fra granskningen i Bergen kommune

Utvalget skal selv vurdere om det er behov for å bruke andre kilder som grunnlag for innhenting av informasjon, for eksempel foreliggende informasjon fra granskningen i Oslo kommune. Utvalget skal ikke oppta forklaring fra tidligere barn eller ansatte ved barneverninstitusjonene.

• 4. Utvalget skal avgi en foreløpig rapport til Barne- og familiedepartementet i løpet av april 2004. Endelig rapport må foreligge innen utgangen av oktober 2004.

Utvalget har hatt følgende sammensetning:

Leder:

Professor dr. philos. Edvard Befring, Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo

Medlemmer:

• Professor dr. psychol. Anne Inger Helmen Borge, Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo

• Førsteamanuensis dr. juris Kirsten Sandberg, Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo

• Professor dr. philos. Harald Thuen, Avdeling for samfunnsvitenskap. Høgskolen i Lillehammer

Brite Hundvin, rådgiver i Barne- og familiedepartementet, forsker I, dr. philos. Kirsten Danielsen, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) og Elisabeth Solheim Sandberg, hovedfagsstudent i historie ved Universitet i Oslo, har vært utvalgets sekretærer.

2.2 Utvalgets mandatfortolkning

Utvalget har hatt som generelt mandat å framskaffe kunnskap om omfang av omsorgssvikt og overgrep, bakgrunnen for at dette kunne skje, og hvordan tilsynsfunksjonen ble ivaretatt i perioden. I mandatet er det påpekt en begrensning, idet kartleggingen skal omfatte institusjoner hvor det i dette tidsrommet ble foretatt plasseringer av barnevernet. For perioden mellom 1945 og 1. juli 1954, da barnevernloven av 1953 ble innført, var barnevernsinstitusjonene formelt forankret i vergerådsloven av 1896. Institusjonene omfattet barnehjem, skolehjem og tvangsskoler. Kategorien ”barnehjem” omfattet også heldøgnsinstitusjoner som spedbarnshjem, barneherberger, barnepensjonater, lærlinghjem og lignende. Etter barnevernlovens innføring i 1954 kan barnehjem, spesialskoler for barn og unge med atferdsvansker og verneskoler defineres som barnevernsinstitusjoner, idet de kunne nyttes som plasseringstiltak av barnevernet. Spesialskolene var imidlertid formelt forankret i spesialskoleloven av 1951, underlagt Kirke- og undervisningsdepartementet. På bakgrunn av dette har utvalget funnet at utredningen må rette søkelys mot barnehjem, skolehjem/ spesialskoler for barn og unge med tilpasningsvansker, tvangsskoler og verneskoler.

Utvalgets generelle mål har vært å kartlegge særtrekk ved og utvikling av institusjonene, lover og regelverk, hvem barna var, sentrale trekk ved forståelsesmåter og den praktiske gjennomføringen i mandatperioden. Videre har målet vært å beskrive tidligere institusjonsbarns egne opplevelser, samt vurdere i hvor høy grad barn og unge kan ha vært utsatt for omsorgssvikt og overgrep (herunder seksuelle overgrep) i perioden. Det er satt et særlig søkelys på tilsynsfunksjonen. Innenfor den begrensede tidsrammen for utredningsarbeidet har utvalget ikke kunnet gå like grundig inn på forholdene i alle de ovenfor nevnte institusjonskategoriene. Utvalget har gått igjennom nytt kildemateriale som belyser tilsynsordningen og barns og unges opplevelser av de indre forhold i institusjonene, blant annet billighetserstatningene, materiale fra BUFA og Stiftelsen Rettferd for taperne. Utvalget har særlig lagt vekt på barnehjemmene og på skolehjemmene/spesialskolene, som definitivt utgjorde den største institusjonssektoren i mandatperioden. Når det gjelder barnevernsinstitusjonenes historiske utvikling, i perspektiv- og reformbakgrunn, og samtidig kritikk, har utvalget søkt å belyse institusjonssystemet i sin helhet.

Arbeidet har i første rekke et historisk rekonstruerende siktepunkt. De konklusjoner en har funnet grunnlag for å trekke, vil imidlertid ha implikasjoner også i et framtidsperspektiv. Derfor har utvalget valgt å komme med noen konsekvensvurderinger og tilrådinger når det gjelder erstatningsspørsmål, institusjonskvalitet, tilsynsordninger og forskning.

2.3 Utvalgets arbeid

2.3.1 Møter og faglige bidrag

I løpet av den tiden utvalget har vært i virksomhet, har det vært avholdt 10 heldagsmøter og ett 2-dagers møte. På møtene har både utvalgsmedlemmenes og sekretærenes ulike innspill til rapporten blitt drøftet og vurdert. Følgende personer og organisasjoner har bidratt med innspill i utvalgets møter:

• Einar Drægebø, advokat, leder av granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

• Stiftelsen Rettferd for taperne, ved generalsekretær Ola Ødegård

• Gerd Hagen, tidligere førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo

• Rannveig Nordhagen, overlege dr. med., Statens institutt for folkehelse

• Eva Simonsen, post. doc., dr. scient., Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo

• Per Andersen, mag. art., tidligere rektor og medlem av Spesialskolerådet

• Kjersti Ericsson, professor, Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo

• Tore Andreassen, førsteamanuensis, cand. psychol., Høgskolen i Bodø

• Ellinor Young, høgskolelektor, sosionom, cand. polit., Høgskolen i Telemark

• Magne Raundalen, førsteamanuensis, cand. psychol., Senter for Krisepsykologi, Universitetet i Bergen

• Asbjørn Kjønstad, professor dr. juris, Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo

Utvalget har engasjert følgende enkeltpersoner/organisasjoner til å utarbeide faglige notater/oversikter:

• Reidar S. Østerhaug, høgskolelektor, Høgskolen i Stavanger

• Stiftelsen Rettferd for taperne

• Kjersti Ericsson, professor, Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo

• Per Andersen, mag. art., tidligere rektor og medlem av Spesialskolerådet.

• Marit Eide, rådgiver, Sosial- og familieavdelingen, Fylkesmannen i Buskerud.

• Jostein Magne Krutvik, fagsjef, Oppvekst- og utdanningsavdelingen, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag

Utvalgets sekretær Kirsten Danielsen har intervjuet:

• Gerd Hagen, tidligere førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo

Utvalget har videre gjennomgått tidligere, samt pågående, forskning på området, og rapporten fra granskingen i Bergen kommune har vært brukt i arbeidet. Det er også gjennomgått saker i rettsapparatet.

Medlemmer av utvalget og deler av sekretariatet har avholdt følgende møter:

• Edvard Befring, Kirsten Danielsen og Brite Hundvin var til stede på årsmøte for Romanifolkets Landsforening

• Edvard Befring og Brite Hundvin var på møte med stiftelsen SOS-Barnebyer Norge

• Edvard Befring, Kirsten Danielsen og Brite Hundvin var på møte med Granskingsutvalget for barnevernsinstitusjoner i Oslo

• Edvard Befring og Kirsten Sandberg har avholdt møte med professor dr. juris Asbjørn Kjønstad

• Edvard Befring var på møte i fylkesmennenes arbeidsutvalg

• Edvard Befring, Kirsten Danielsen og Brite Hundvin var på møte med Jostein Magne Krutvik, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag og Marit Eide, Fylkesmannen i Buskerud

• Harald Thuen har vært i møte med Stiftelsen Rettferd for taperne

Vedlegg er utarbeidet av:

• Anne Inger Helmen Borge, professor dr. psychol., Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo

• Svein Magnussen, professor dr. philos., Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo

• Eva Simonsen, post. doc., dr. scient., Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo

• Magne Raundalen, førsteamanuensis, cand. psychol., Senter for Krisepsykologi, Universitetet i Bergen

• Rannveig Nordhagen, overlege dr. med., Nasjonalt Folkehelseinstitutt

• Asbjørn Kjønstad, professor dr. juris, Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo

2.3.2 Arkivarbeid og begrensninger

Utvalgets sekretær Elisabeth Solheim Sandberg har innhentet arkivmateriale fra:

Riksarkivet, Sosialdepartementet, Barne- og familiedepartementet og Barne,- ungdoms og familiedirektoratet (Bufdir, tidligere Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen; BUFA). Riksarkivet oppbevarer arkivet etter Sosialdepartementets 1. sosialkontor, Direktoratet for skolehjemmene og Direktoratet for spesialskolene.

Det er via arkivstudiene innhentet informasjon som rundskriv, rapporter fra tilsynsbesøk ved barnehjemmene, både fra departementets inspektører og fylkesmennenes barnevernssekretærer, avisutklipp, notater omkring forholdene i etaten og annet relevant materiale. I arkivene etter direktoratene er det blant annet funnet fram til årsmeldinger fra skolene og rapporter fra tilsynsnemndenes arbeid.

I Riksarkivet ble perioden fra 1945 til 1975 gjennomgått. Arkivmaterialet for perioden etter 1975 ble gjennomgått i Sosialdepartementets arkiv, da dette ennå ikke er avlevert til Riksarkivet. I arkivene til Sosialdepartementet, Barne- og familiedepartementet og Bufdir ble det også foretatt en gjennomgang av søknader om billighetserstatninger. Søknadene om erstatning for omsorgssvikt og/eller overgrep i barnehjem og/eller skolehjem/spesialskoler for barn og unge med tilpasningsvansker ble gjenstand for en detaljert gjennomgang.

Arbeidet med arkivmaterialet har vist at det i flere sammenhenger kan være mangelfullt, særlig med hensyn til opplysninger om forhold i de enkelte institusjonene. Dette kan ha flere grunner. For det første har tilsynets ulike former for rapportering ofte karakter av å være generelle betraktninger. Det kan være vanskelig å danne seg et sikkert bilde av hvordan tilsynets tilbakemeldinger ble fulgt opp i institusjonene. For det andre er det åpenbart store mangler i arkivmaterialet. Dette kan ha bakgrunn i dårlig utviklede arkivrutiner i de forskjellige institusjonene, manglende overlevering til arkivverket eller at materialet har gått tapt ved opprydninger, flytting, fuktskader eller brann. En del er også makulert. Til tross for dette har ikke minst tilsynsrapportene fra barenvernsinspektørene og –sekretærene hatt stor betydning for utarbeidelsen av denne utredningen.

Det karakteristiske for mange av de bevarte institusjonsarkivene er at de for enkelte år kan være fyldige, mens de for andre år kan være sparsomme. Et generelt inntrykk er også at institusjonenes kontorarkiver, som inneholder saker av administrative, personalmessige og økonomiske forhold, ofte utgjør de mest omfattende og best dekkende delene av arkivet, mens elevarkivene kan være langt mer mangelfulle. Det sier seg selv at sensitive opplysninger om behandlingen av barna, eksempelvis protokollering av disiplinær- eller straffetiltak, irettesettelser og lignende, ofte vil mangle. I de fleste tilfeller vil en også lete forgjeves i institusjonsarkiver etter saker som omhandler overgrep og omsorgssvikt.