Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2004: 23

Barnehjem og spesialskoler under lupen— Nasjonal kartlegging av omsorgssvikt og overgrep i barnevernsinstitusjoner 1945–1980

Til innholdsfortegnelse

3 Krigsbarn og barnevern

Eva Simonsen, post doc. dr. scient. ved Institutt for spesialpedagogikk, Uversitetet i Oslo

Krigsbarn og barnevern

Sosialdepartementet og Barne- og familiedepartementet ga i 1999 tilsagn om midler til forskningsprosjektet Oppvekstvilkår for krigsbarna, dvs. barn av norsk mor og far som tilhørte den tyske okkupasjonsmakten i Norge i årene 1940–1945. Forsk-ningsprosjektet ble etablert i 2001 under Velferdsprogrammet – samfunnfamilie oppvekst i Norges forskningsråd, og ble gjennomført av en tverrfaglig forskergruppe ved Universitetet i Oslo. Gruppen har bestått av forsker Lars Borgersrud, Institutt for kulturstudier, professor Kjersti Ericsson, Institutt for kriminologi og rettssosiologi og forsker Eva Simonsen, Institutt for spesialpedagogikk. I tilknytning til prosjektet har seniorrådgiver Dag Ellingsen ved Statistisk sentralbyrå gjennomført en registerbasert undersøkelse av krigsbarns levekår. Forskningsprosjektet baserte seg på et forprosjekt der kunnskapsstatus og kunnskapsbehov på området var klarlagt (Norges forskningsråd 1999a).

Målet for forskningen har vært todelt: å bidra til kunnskapen om hva som preget barndommen til krigsbarn som opplevde store vansker og lidelser og å belyse hvilke politiske, samfunnsmessige og andre forhold som gjorde dette mulig. Forskningsmetodisk har prosjektet benyttet seg av ulike tilnærminger og kilder til kunnskap. Temaet behandles i to studier. Den ene er en undersøkelse av krigsbarns livshistorier. Den andre studien baserer seg på kilder i arkiver, saksrelevante intervjuer, litteratur og tidligere forskning, og følger statsmyndighetenes behandling av krigsbarna gjennom tradisjonell faghistorisk framstilling. Den livshistoriske undersøkelsen baseres på dypintervjuer med 110 krigsbarn i Norge, Sverige og Tyskland. Intervjuene gir ”den lille historien”, og gir et innenfraperspektiv til den arkivundersøkelsen eller ”den store historien”. Delprosjektene kaster lys over ulike sider ved problemfeltet, og de gir ulik type kunnskap. For prosjektet som helhet kaster resultatene fra delundersøkelsene lys over hverandre. Arkivundersøkelsen gir kunnskap om rammene samfunnet satte for de barna som ble definert som krigsbarn. Den livshistoriske delen av undersøkelsen gir innsikt i hvordan de sosiale og institusjonelle sidene ved sakskomplekset har ”slått ut” i praksis, hvordan de har preget enkeltmenneskers livserfaring og selvforståelse. Samlet vil prosjektet dermed bidra til økt forståelse av det komplekse forholdet mellom det enkelte barn, dets nærmeste omgivelser og det stats- og omsorgsapparat som la mange av føringene for barnas oppvekst. Andre delstudier som har vært gjennomført, dreier seg om en sammenligning av levekår mellom krigsbarn og andre grupper i befolkningen samt en undersøkelse i regi av Norsk Etnologisk Gransking av folkelige forestillinger og folks minner om krigsbarn. Det er også etablert et internasjonalt forskernettverk for sammenligning av behandlingen av krigsbarn i ulike europeiske land etter den annen verdenskrig.

Den registerbaserte undersøkelsen om krigsbarns levekår er på mange måter et metodisk nybrottsarbeid. Det er sjelden man knytter forbindelse mellom historiske data fra manuelle registre for så å knytte dem til moderne elektroniske registre. Metoden kan med hell brukes i forbindelse med sosialpolitiske problemstillinger som oppvekst og skjebner til barn som vokste opp på barnehjem i 1950- og 1960-årene (Ellingsen 2004:1).

Etiske overveielser

Forskning om krigsbarna bidrar til å inkludere deres historie og opplevelser i det større bildet av Norge i krig og etterkrigstid. Deres historie gir nytt innhold til vår forståelse av det norske samfunnet på en rekke sentrale områder i en nær fortid.

Ønsket om forskning i krigsbarnsaken har kommet både fra krigsbarnorganisasjoner og fra myndighetene. Å undersøke krigsbarnas oppvekstvilkår krevde likevel nøye etiske overveielser. Ikke alle som omfattes av et slikt prosjekt vil ha ønske om at det gjennomføres. Sannsynligvis er det mange som kan oppleve det som en belastning at krigsbarnas historie skal frem i lyset. De har ikke selv bedt om forskning. Det kan gjelde både personer som har klart seg bra, og dem som har opplevd store vanskeligheter og lidelser. Mange kan ha kommet gjennom barndom og ungdomstid uten særlige store vanskeligheter. Andre bærer høyst sannsynlig på store personlige, ofte skjulte tragedier. For dem vil det kunne oppleves som en ytterligere belastning om historien skal frem i offentlighetens lys. Samtidig kan forskningen legitimeres ved at den kan bidra til å nyansere det ensidige bildet internasjonale og norske medier har skapt av krigsbarna som misbrukte, mishandlede og utslåtte tapere.

Prosjektet har hentet ut svært vitale og følsomme opplysninger om personer. Ved intervjuene er det selvsagt innhentet et skriftlig, informert samtykke, med de begrensningene som ligger i å skulle informere fullstendig om alle sider ved og mulige konsekvenser av forskningen. For den registerbaserte undersøkelsen har det ikke vært mulig å innhente samtykke. Alle data fra intervjuene er presentert i anonymisert form, mens opplysningene om levekår er presentert som statistikk der enkeltpersoner ikke kan kjenne seg igjen eller gjenkjennes.

Krigsbarnsaken som prisme

Krigsbarnforskningen har hatt som ett av sine mål å bidra med ny kunnskap om velferdsstatens historie ved å kaste lys over de rollene politikk og vitenskap, faglige og folkelige forestillinger spilte i konstruksjonen av barn og barndom, normalitet og avvik i Etterkrigs-Norge. De barnevernsfaglige dilemmaene som ble formulert, de løsningsforslagene som kom opp, og den behandlingen krigsbarna fikk, gir oss et innblikk i hvordan tidas vitenskapelige, faglige og politiske ideer virket sammen med økonomiske og andre samfunnsmessige realiteter. Krigsbarna representerte en uforutsett, konkret og akutt utfordring til så vel myndigheter som til de private aktørene på et tidspunkt da store reformer var i emning i omsorgen for barn.

Norske myndigheter, godt hjulpet av opinionen og fremstående psykiatere bidro til konstruksjonen av ”krigsbarna” som en ny sosial kategori i det norske samfunnet, under og rett etter krigen. I manges øyne utgjorde de en gruppe med angivelig felles trekk og behov, så vidt homogene at de kalte på særlige tiltak, tilpasset deres særskilte forutsetninger. Da det såkalte Krigsbarnutvalget ble oppnevnt sommeren 1945, fikk det i oppdrag å vurdere hva det norske samfunnet skulle foreta seg med de mellom 10.000 og 12.000 barna som var født under og rett etter krigen med norsk mor og tysk far. I utvalget deltok ledende fagpersoner innenfor barnevern og sosialpolitikk, personer som siden kom til å utforme forslagene til innhold i den nye barnevernslovgivningen som fulgte i 1950-årene. Innstillingen fra utvalget (1945) gir et interessant innblikk i samtidige faglige, folkelige og politiske oppfatninger og motsetninger i syn på forholdet mellom arv og miljø, barns behov og utviklingsmuligheter og passende behandlingstiltak for barn (Norges forskningsråd 1999b). Skulle barna sendes ut av landet eller få bli her? Skulle de få vokse opp hos moren, eller burde de komme vekk fra hennes antatt dårlige innflytelse? Burde det lages egne bestemmelser for krigsbarn om adopsjon og plassering i fosterhjem, slik at krigsbarn lettere enn andre barn kunne tas fra fosterhjem eller få opphevet adopsjonen om plasseringen ikke falt heldig ut? Skulle barna plasseres i institusjoner eller kolonier, eller egnet de seg for å vokse opp i familier? Var de bærere av dårlig arv, sannsynligvis sosiale avvikere eller åndssvake og framtidas mulige femtekolonnister?

Krigsbarnutvalget avgjorde raskt at barna ikke skulle sendes til Tyskland, mens myndighetene holdt døra åpen for muligheten av å sende krigsbarn til andre land, eksempelvis Sverige (Borgersrud 2002). Utvalget ville ha et eget kontor for krigsbarnsaker som skulle administrere den særomsorgen en mente krigsbarna trengte. Det ble foreslått å lage en informasjonskampanje som skulle endre det norske folks holdninger til krigsbarna. Hat og forakt skulle møtes med opplysning og føre til forståelse og aksept og inkludering av barna. Men etter en periode med opphetet diskusjon om hva som burde gjøres, gled krigsbarnsaken ut av offentlighetens og myndighetenes synsfelt. Ingen lov kom, ingen kampanje, ikke noe kontor. ”Det er nå alminnelig erkjent at krigsbarna bør gli inn i samfunnet blant andre barn uten at oppmerksomheten henledes på dem,” ble det meldt fra norsk side til den 6. nordiske barnevernskongressen i 1948 (Lyngstad 1949:63). Sosialpolitisk sett er krigsbarnsakens skjebne verken uvanlig eller uventet. Arbeidet med klassifikasjon, sortering, segregering og særbehandling og spesielle institusjoner for krigsbarn ville kreve mer penger og flere fagfolk enn det var politisk vilje til å yte. På det sosialpolitiske feltet var det andre spørsmål som trengte seg fram og krevde en løsning. Med krigens erfaringer tett på ble åndssvake sett som den viktigste umiddelbare samfunnsmessige trusselen. Ledende psykiatere postulerte sammenhengen mellom lettere åndssvakhet og svik og forræderi under krigen. Slik fikk utbygging av åndssvakeomsorgen høyeste prioritet både hos private og hos offentlige myndigheter rett etter krigen. Mens taterne ble stående som samfunnstrussel også i etterkrigstida, fortok opplevelsen av krigsbarna som en trussel mot det norske samfunnet seg raskt. Hadde pengene og fagfolkene stått klare til å etablere ”misjon for krigsbarn”, og hadde forsøkene på å stemple store deler av krigsbarna som åndssvake fått gjennomslag, kunne utviklingen kanskje ha blitt annerledes.

Etter 1946–47 utgjorde ikke krigsbarna lenger en egen sosialpolitisk kategori. Det fantes ikke lenger noen sentral krigsbarnpolitikk. Barna (og mødrene) ble overlatt til sin egen skjebne. Offisielt ble barna betraktet mindre og mindre som ”tyske” og ”krigsbarn”. Stort sett ble de til vanlige norske uekte fattigunger, til barnehjemsbarn, til bortsatte barn, til ”åndssvake” eller ”evneveike” barn, eller til tilsynelatende vanlige barn i vanlige familier.

I Sosialdepartementet eksisterte likevel krigsbarnspørsmålet som en understrøm i departementets håndtering av enkelte sosialpolitiske spørsmål, på måter som fikk konsekvenser for krigsbarn (Borgersrud 2004).

Barnevern i krise

Krigsbarna var barn i velferdsstatens barndom. Fram til 1953 var de omfattet av ”det utvidede barnevern” slik det var definert etter at Norges Landslag for Barne- og Ungdomsforsorg ble stiftet i 1920; senere Norges Barnevernsråd og Norges Barnevernssamband. Sammenslutningen omfattet etter hvert de fleste typer organisasjoner og lag som tok seg av barn og unge i særlige skoler, heimer og tiltak. Dette var en integrert privat–offentlig organisert barneomsorg. Karakteristisk for dette mangfoldige barnevernet i mellomkrigstida var mangel på kontroll, tilsyn, penger og fagfolk. I 1946 var opp mot 20.000 barn i Norge satt bort. Av dem var ca 10.000 kjent av sentrale myndigheter, i barnehjem, særlige skoler, skolehjem og andre institusjoner. I tillegg var et ukjent antall barn, anslagsvis opp mot 10.000, satt bort av fattigstyrene og privat – uten tilsyn, kontroll eller særlig grad av interesse fra samfunnets side (Kluge 1947).

Å få oversikt over barnehjemmene var heller ikke enkelt, sett fra det offentliges side. Barnehjem, stort sett i privat regi, kom og gikk (Wiesener 1924). ”Forholdene innen barnevernet har vært labile og skiftende,” het det i en oversikt fra 1948 (Wiesener 1948:5). Det var en usikker virksomhet å skulle holde driften gående på innsamlede midler. Skolene for evneveike, som for noen krigsbarn ble neste stasjon i livet etter barnhjemmet, var preget av fattigdom og forfall langt inn i etterkrigstida (Simonsen 2000). Forholdene ved Emma Hjorths Hjem kunne sammenlignes med tyske konsentrasjonsleirer, ifølge Stortingets helsekomité, som var på befaring der i 1946 (Aftenposten 6.7.1946). Det var inn i dette landskapet preget av fattigdom, isolasjon og vilkårlighet at de mest sårbare krigsbarn med de svakeste familiebåndene beveget seg.

Disse dokumentasjonene sannsynliggjør at det har skjedd det vi i dag vil kalle overgrep og omsorgssvikt i disse institusjonene. Utsagnene fra dem som levde i institusjonene, framstår på mange vis som bekreftelser på den kritikken myndigheter og fagfolk selv kom med. Kritikken mot barnevernet slik den framkommer eksempelvis i forarbeidene til lov om barnevern (1953), er likevel forskjellig fra det barnehjemsbarn, også krigsbarna, forteller. Med sitt perspektiv innenfra gir de en beskrivelse av hva konsekvensene av et mangelfullt barnevern ble for dem det var opprettet for. I det rommet som oppstår mellom den offisielle intenderte politikken og det opplevde, mellom intensjoner og realiteter, ligger en viktig forskjell mellom voksnes og barns verden. Barna og de voksne ansatte på barnehjemmet levde og lever fortsatt i to atskilte verdener. Når de møtes i dag, er det lysår mellom det barnehjemsbarna husker, og personalets versjon. Der personalet mener de drev konsekvent og god kristen og moralsk oppdragelse, forteller barna i dag at de opplevde et brutalt, uforstående og undertrykkende system.

Krigsbarn på barnehjem, i spesialskoler og andre institusjoner

Krigen skilte mange krigsbarn fra mødrene. Blant dem kom noen tilbake til mødrene sine, mens andre kom til adoptivforeldre. Siden forskningsprosjektets utgangspunkt var å undersøke hva som preget oppveksten til de krigsbarna som hadde hatt vansker og lidd under oppveksten, fikk vi et skjevt utvalg med selvrekrutterte informanter. Derfor var det mange blant dem som ble intervjuet, som hadde vært på barnehjem, i statlige spesialskoler, institusjoner for åndssvake og andre spesialinstitusjoner (Ericsson, Simonsen under trykking). Krigsbarnas veier til barnevernets tiltak handler om vurderings- og sorteringsprosesser i et hierarkisk oppbygd barnevern. Der var adopsjon forbeholdt de ”beste” barna, med pleiefamilier, barnehjem, spesialskoler, skolehjem og institusjoner for åndssvake som passende steder for de mindre ”verdige” (Simonsen 2003). Sorteringsmekanismene trer fram i fordelingen av krigsbarn som fortsatt var på tyske barnehjem da freden kom i 1945, og i plasseringen av krigsbarna som ble hentet fra Tyskland til Norge mellom 1947 og 1949. Barna som kom fra Tyskland, ble plassert i et midlertidig barnehjem, den såkalte Gjennomgangsheimen for krigsbarn, som Sosialdepartementet hadde ansvar for (Simonsen, Ericsson 2004).

For barn som bodde i barnehjem, ser det ut til at veien til spesialskole var kortere enn for barn som bodde i familier. Ved Ullevålsveien hjelpeskole i Oslo skjedde det i perioder tidlig på 50-tallet at opptil en fjerdedel av elevene kom fra barnehjem i byen. 1 Det var lave forventinger til skoleprestasjonene til krigsbarna som var på barnehjem slik krigsbarna forteller det. Dette er helt i tråd med samtidige faglige oppfatninger om sammenhengen mellom evnenivå og sosiale forhold (Letting, Ribsskog 1956).

Blant krigsbarna var det flere som ble tatt hånd om av vergeråd, helseråd eller fattigstyre og plassert direkte på barnehjem rett etter krigen. Noen glimt fra hva krigsbarna forteller, gir et lite innblikk. Hans ble hentet hos moren og bestemoren av formannen i det lokale vergerådet og sendt til et barnehjem på motsatt kant av landet da han var halvannet år gammel. Begrunnelsen var at moren ikke egnet seg til å oppdra ham fordi hun hadde omgang med tyskere under krigen, og at hun ikke hadde fast bopel. Lines mor så ingen muligheter, verken økonomisk eller sosialt, til å ta seg av Line etter krigen. Line vet at hun var på et barnehjem på Østlandet og så ble overført derfra til et annet barnehjem i en by nordpå, for så å bli plassert i en spesialskole for evneveike. Andre var kommet på barnehjem allerede under krigen mens de var noen måneder gamle, og kom aldri til noen familie. Det tyske Lebensborn hadde egne mødrehjem og barnehjem, men brukte også norske barnehjem til krigsbarn de mente ikke holdt rasemessige kvalitetsmål (Olsen 1998). Fra han var noen måneder gammel og under hele oppveksten og ungdommen, har Monrad vært under offentlig omsorg; barnehjem, spesialskoler og sosiale institusjoner. Martin har hørt at tyskerne hentet ham da han var spedbarn fordi moren og søsteren hennes var kjent for å drive trafikk med tyske soldater, at huset hadde rykte for nærmest å være et bordell.

Andre krigsbarn ble tatt hånd av barnevernet etter at de var blitt større. Unni fikk oppnevnt verge og ble sendt av barnevernet til en ungdomsskole/et skolehjem i en annen by da hun var 15–16 år gammel. Hun vet ikke sikkert, men mener det var moren hennes som tok affære fordi hun var redd for at Unni skulle skli ut. På den tiden gikk det sterke rykter i bygda om hvor umoralsk og fæl Unni var. Også Valborg ble tatt hånd om av barnevernet da hun var blitt tenåring. Ingen i familien ville ha henne boende hos seg lenger. Av mangel på et sted å gjøre av henne ble hun plassert på et skolehjem for piker i Nord-Norge. Sølvi ble plassert på skolehjem fordi det ikke var noen som kunne ta seg av henne. Adoptivfaren var død, og adoptivmoren var syk. Da var hun 13 år gammel.

Veier i barnevernet

I likhet med andre barn i barnevernet på denne tiden førte mange krigsbarn en omflakkende tilværelse (Ericsson 2002). Av hensyn til driften var barneomsorgen bygd på at institusjonene skulle ta seg av ulike aldersgrupper. Hjemmene var gjerne organisert slik at noen tok seg av småbarn, opp til fem til sju år. Fra skolealder måtte barna flytte til andre hjem som tok imot barn innenfor deres aldersgruppe. Ved konfirmasjonsalderen, når barna var 14–15 år gamle, måtte de forlate hjemmet. Reidun har vært plassert 11 steder under oppveksten. Harry har bodd på fem-seks barnehjemsinstitusjoner. Elna ble flyttet på åtte ganger før hun fylte 18 år.

Ofte var løsningene barnevernet fant, ment å være midlertidige. De skulle fungere som avlastning og foreløpige ordninger før barna kunne komme tilbake til foreldrene eller andre slektninger. Meningen hadde vært at Elna skulle være hos pleieforeldrene i tre uker mens damen som hadde hentet henne, fikk områ seg litt til før Elna kunne flytte inn hos henne. Men Elna ble værende hos pleieforeldrene i sju år, fra hun var to til hun var ni år gammel.

Vilkårlighet og kortsiktige løsninger førte til at barn i familier som skulle få hjelp fra det offentlige, opplevde å bli ofre for tilfeldigheter som kunne få vidtrekkende konsekvenser. Wenches søster, som også hadde tysk far, ble plassert hos pleieforeldre på en annen kant av landet enn der familien bodde. Det var Wenche selv som ni år gammel fulgte lillesøsteren på toget til noen pleieforeldre som skulle ha henne i sommerferien. Oppholdet kom til å vare til søsteren var blitt 15–16 år gammel. Lotte gikk inn og ut på barnehjemmene i byen der hun bodde, fra hun var ganske liten. Av og til kom folkene fra barnevernsnemnda i bil og hentet henne på skolen, andre ganger gikk hun selv til politiet og sa fra at hun måtte ha et sted der hun kunne søke tilflukt, hjemme kunne hun ikke være. Lottes fortelling om at hun selv som liten måtte gå til politiet, handler om et barnevern som sviktet og ikke grep inn når hun trengte det, slik Lotte opplever det.

På barnehjemmet

Krigsbarnas beretninger om oppvekst på barnehjem og i andre institusjoner handler for mange om forhold som systematisk undergravde selvfølelsen og opplevelsen av egenverd. For noen var opplevelsen annerledes. Barnehjemmet ble et tilfluktsted som representerte trygghet og beskyttelse når forholdene hjemme ble for ille. Noen minnes barnehjemmet først og fremst som et sted der de opplevde samhold og kameratskap med andre barn, verdier som har betydd mye for dem senere i livet. Men for de fleste av dem vi snakket med, er det en både hard og trist tilværelse de gir oss innblikk i, en oppvekst som har satt dype spor hos dem.

”Jeg ville ha sett det mennesket i dag som hadde gått gjennom de barnehjemmene i den tida vi lever i nå. De hadde aldri overlevd, det skal jeg garantere,” slår Harry fast. Hans og andres beretninger handler ikke så mye om bestemte enkelthendelser som kan tidfestes og knyttes til personer under overskriften ”overgrep”. Overgrepene de forteller om, brukes snarere som illustrasjoner av livet de levde, uttrykk for hvordan tilværelsen deres var, enn som enkeltepisoder som skiller seg fra livet deres for øvrig.

Straffesystemet i institusjonene beskrives som bestående av både psykiske og fysiske virkemidler. Det er karakteristisk for det krigsbarna forteller, at smerten og fornedrelsen ved selv å bli slått ofte var liten i forhold til raseriet og avmaktsfølelsen ved å måtte se på at andre og mindre barn, særlig søsken, fikk lide. Som voksne kan krigsbarna som vokste opp på barnehjemmene, sette ord på og plassere opplevelsen av å bli utsatt for psykisk og fysisk mishandling. Som barn var de forsvarsløse i møtet med barnehjemmets system for disiplinering, straff og terror. Noen steder, som ved ett av Frelsesarmeens barnehjem der Hans bodde, var avstraffelsesmetodene på barnehjemmet nøye fastlagt, i likhet med rutinene for stellet ellers. Barna ble straffet på bestemte måter og etter fastsatte regler. Juling og slag hørte til hverdagen. Å bli spylt med kaldt vann fra en vannslange kan Hans huske skjedde med ham bare én gang. Det samme gjaldt da én av personalet holdt ham med hodet ned, mens en annen slo. Hans tror han var heldigere enn andre og ble slått mindre enn mange av de andre barna.

Wenche forteller at hun husker episoder fra barnehjemmet da hun selv ble slått, men først og fremst husker hun hvordan de andre barna, særlig de mindre, ble slått. I Wenches tid på barnehjemmet gjorde det et dypt inntrykk på henne hvordan personalet kunne more seg med å skremme de minste barna de hadde omsorg for. De voksne likte å kle seg ut med groteske masker og så gå inn på sovesalene til de minste om kvelden. Wenche og de andre større barna hørte de redselsslagne barnas skrik og gråt. Det var ingen ting de kunne gjøre. Hun mener at personalet også likte å terrorisere barna ved å narre dem når de iblant skulle få komme hjem på besøk til familien. Barna skulle ikke hjem likevel, besøket var avlyst, kunne de voksne more seg med å si, fulle av skadefryd. Personalet, og særlig bestyrerinnen, slo barna i ansiktet. Det var forferdelig for Wenche å se hvordan de tok den lille søsteren hennes, mens hun selv måtte stå helt avmektig og se på. Hans sier at det å være vitne til at de minste barna nærmest ble tvangsfôret, hardt og ukjærlig, uten å kunne ta igjen mot overmakten, var en del av den psykiske terroren som satte de dypeste sporene hos ham. Det samme gjaldt avstraffelsen av barna som var sengevætere. Når de hadde tisset i senga, måtte de vaske alle sengklærne. Hvis de ikke rakk det før skolen begynte, måtte de være hjemme fra skolen. Som straff var det flere av tantene som slo barna med de våte lakenene. ”Og da alltid i andres påsyn. Alltid!” husker Hans. Han opplevde at systemet gjorde barna til medskyldige, det fornedret og brutaliserte dem. Etter hvert som de ble eldre, ble de presset inn i mønstre som undertrykkere og overgripere overfor de mindre barna, nøyaktig slik de eldre barna hadde vært overfor dem selv da de var små.

Avmakt og opprør

Den kristne dobbeltmoralen som preget barnehjemmene, var det vanskeligste å forholde seg til som barn, forteller flere. Den økte avmaktsfølelsen, men førte også til en voksende opprørstrang. Guttene kom seg gjerne bort fra hjemmene da de gikk til sjøs i 15-årsalderen. Men Sigurd tok et oppgjør med Frelsesarmeens barnehjem som han var på. Da han var 14 år og mente han var blitt for stor til å straffes med Bastøy, gikk han til sosialkontoret i byen og anmeldte barnehjemmet for ”tortur, systematisk mishandling og seksuell utnyttelse”. Han forteller at anmeldelsen førte fram. Noen år etter ble barnehjemmet nedlagt.

Dobbelt stigma – dobbelt byrde

Blant krigsbarna er det flere som mener at det var krigsbarnbakgrunnen deres som gjorde at de ble plassert i barnehjem og ikke i en pleiefamilie, eller at de ble adoptert. Sigurd mener også at det var grunnen til at han kom til et privat hjem, eid av Frelsesarmeen. De tok mot krigsbarn og barn som var tilbakestående eller åndssvake. Fra dette hjemmet ble ingen barn adoptert. Å være på dette hjemmet var det samme som å bli satt på legd, mener han. ”Jeg var i min egen konsentrasjonsleir,” er hans opplevelse. Andre opplevde også at det heftet noe spesielt ved dem som krigsbarn, at de derfor skulle straffes og fortelles hvor lite de var verdt. Sigurd er ikke i tvil om at han ble spesielt brutalt behandlet på barnehjemmet fordi han var ”tyskerunge”. Harry husker at det var mer juling enn mat på barnehjemmet. Personalet ventet også i det lengste med å tilkalle lege når han var syk.

I dag opplever flere av informantene at oppveksten på barnehjemmet er blitt den tyngste børa de bærer med seg i livet. Å ha en tysk far har vært en mindre belastning i voksen alder. Mishandlingen han opplevde, sitter i kroppen bestandig, sier Harry: ”Alt kommer tilbake igjen sånn det var, du ser bilder for deg hele tida. Mange ganger når jeg legger meg til å sove, da kommer jævelskapet fram.” Det er helt nødvendig å gjøre seg hard og ufølsom hvis en skal klare seg gjennom livet, sier han: ”Ser jeg tilbake og tenker på hvordan det var, er jeg fortapt.”

Mange av krigsbarna som opplevde barnehjem og spesialskoler, sliter i dag med psykiske problemer. Disse barna utgjør en liten andel av krigsbarna. De fleste krigsbarn vokste opp i en familie. Statistisk sett kommer likevel krigsbarna som gruppe dårligere ut enn andre på flere sentrale levekårsvariabler, slik Dag Ellingsens registerbaserte undersøkelse viser (Ellingsen 2004). Sammenlignet med befolkningen for øvrig, og også i forhold til barn av enslige mødre, viser det seg at krigsbarna fortsatt har en vanskeligere livssituasjon i dag enn befolkningen for øvrig. De har noe dårligere utdanning enn andre, de er overrepresentert blant dem som er skilte og blant dem som har psykiske problemer. Sysselsettingsprosenten er lavere, noe som avspeiler både helsevansker og lav utdanning. De har noe lavere inntekt enn andre. Flere enn blant befolkningen for øvrig ble uføretrygdet som unge, og det er flere uføretrygdede blant krigsbarna i dag enn blant andre i samme alder. De mest alvorlige funnene i Ellingsens undersøkelse er at dødeligheten og tallet på selvmord er høyere enn ellers, også sammenlignet med andre utsatte grupper. Ifølge Ellingsen kan en si at i grove trekk har dobbelt så mange krigsbarn som andre i sammenlignbare grupper hatt vanskelige og problemfylte liv. At oppvekst på barnehjem og liknende institusjoner har vært traumatiserende og har ført til svært store belastninger gjennom livet, har vi krigsbarnas egne beretninger om.

Forskning mellom jus og politikk

Undersøkelser av hva som skjedde med de tysk-norske krigsbarna etter den annen verdenskrig, er en virksomhet som plasserer seg i skjæringspunktet mellom politikk, jus og forskning. Samtidig med kravet om undersøkelser reiste en gruppe krigsbarn søksmål mot staten for brudd på menneskerettighetene i behandlingen av krigsbarna i etterkrigsårene. I desember 2001 ble søksmålet avvist som foreldet av byretten i Oslo, og dommen ble bekreftet av Borgarting lagmannsrett i juni 2002. Staten uttalte at en likevel ikke ville bestride de framstillingene krigsbarna ga av hva de hadde opplevd. Krigsbarnas sak var bedre egnet for en historisk enn for en juridisk behandling, mente Regjeringsadvokaten (Regjeringsadvokaten 2000). Fra politisk hold ble det så reist krav om at Regjeringen så raskt som mulig måtte løse spørsmålet om oppgjør, oppreisning og erstatning, et initiativ som Stortinget sluttet seg enstemmig til i desember 2002. Men fra Regjeringens side ble det understreket at et oppgjør for krigsbarna måtte vente til resultatene av forskningen kom på bordet. Situasjonen krevde at forskerne i krigsbarnprosjektet markerte forskningens uavhengige posisjon, og forskjellen på forskning og etterforskning eller granskning. Et særskilt krigsbarnoppgjør, eller oppgjør for personer som har vært på barnehjem, er og må være et politisk-moralsk spørsmål. Forskningen skal ikke først og fremst felle moralske dommer og fordele rett og skyld, men gi oss større innsikt i sammensatte samfunnsmessige forhold.

I krigsbarnsprosjektet er søkelyset satt både på krigsbarnas egne opplevelser og på omgivelsenes holdninger og handlinger. Vi trenger kunnskap om behandlingen av krigsbarna for vår egen selvforståelse. Vi trenger stadig slike nye tilfang for å få større innsikt i sentrale og aktuelle menneskelige og samfunnsmessige fenomen som marginalisering og utstøting, kanskje også i vår forakt for svakhet, som i denne sammenhengen særlig gjaldt kvinner og barn. De komparative sidene i den internasjonale undersøkelsen viser mange likheter i behandlingen av krigsbarna i de europeiske landene. Samtidig viser forsøk på sammenligning hvor sterkt oppfatningene av krigsbarna og mødrene deres var kultur- og kontekstbestemt og preget av synet på barn av ugifte mødre generelt. Den sammenliknende undersøkelsen åpner opp for videre studier av i hvilken grad internasjonale, nasjonale politiske og barnefaglige ideer og normer i etterkrigstida i praksis spredde seg, nådde ned og fikk gjennomslag på det lokale nivået og i den direkte behandlingen av barna, på barnehjem, i fosterfamilier og i vanlige familier.

Erstatning – forskning – oppreisning – forsoning?

Det har vært argumentert fra ulikt hold for ulike måter å ta opp krigsbarnas sak på. Fra én av krigsbarnas organisasjoner har det vært hevdet at forskning var unødvendig. Saken burde bedømmes rettslig gjennom et søksmål mot staten for brudd på menneskerettighetene. Andre har ment at saken først og fremst burde behandles gjennom et forskningsprosjekt som kunne klarlegge og sette krigsbarnas oppvekst inn i en samfunnsmessig ramme.

Spørsmålet om krigsbarnas skjebner og oppvekst bør ikke begrenses til enten juridisk granskning eller til et spørsmål om individuelle krav om erstatning. Slike granskninger vil dreie seg om å dokumentere overgrep der ansvarlige instanser og personer kan identifiseres og ansvars- og skyldspørsmålet ved den enkelte hendelsen kan fastsettes. En slik framgangsmåte vil nødvendigvis måtte stykke opp, kategorisere og sortere barns opplevelser og erfaringer av ydmykelser, forakt og utnytting på en måte som er fremmed i et barns verden. Verken barns verden (eller verden for øvrig) er så enkelt og oversiktlig inndelt. Livshistoriene til krigsbarn som har vokst opp på barnehjem og andre institusjoner, viser med all tydelighet at opplevelsen av utsatthet, forlatthet, ydmykelser og overgrep var vevd tett sammen. De ble akkumulert, forsterket og virket over tid. Ytre sett kan flere av disse personene i dag sies å ha levd et vanlig liv som voksne; men smertene og lidelsen i oppveksten har de båret med seg også i hele sitt voksne liv.

Ved å gjøre krigsbarnas (eller barnehjemsbarnas) sak til et spørsmål både om individuell erstatning og en juridisk granskning av enkelte institusjoner og til forskning, åpnes veier til ny innsikt i viktige sider ved forestillinger og praksis i omsorgen for barn. Uten forskning ville saken ha vært redusert til et juridisk anliggende og til syvende og sist et spørsmål om kroner og øre. En slik tilnærming kan bidra til å bygge opp under forestillingene om at det er ofrene som skal skamme seg. Ved at hovedvekten blir lagt på at de som har lidd, skal sannsynliggjøre og (be)vise hva som har skjedd, rettes søkelyset mot dem, i stedet for mot samfunnsforholdene som gjorde behandlingen mulig. Det kan i praksis bety å overlate bevisbyrden til ofrene. En slik måte å gå fram på kan effektivt stenge veien til mulig erkjennelse av et politisk og moralsk ansvar som kunne ha åpnet for et offensivt oppgjør med signaler om reell oppreisning og – til slutt – en mulighet for forsoning.

Referanser

Aftenposten 6.7.1946.

Borgersrud, L. (2002 ) Overlatt til svenske myndigheter. De norske krigsbarna som ble sendt til Sverige i 1945 . Institutt for kulturstudier, Universitetet i Oslo.

Borgersrud, L. (2004) Staten og krigsbarna. En historisk undersøkelse av statsmyndighetenes behandling av krigsbarna i de første etterkrigsårene . Institutt for kulturstudier. Universitetet i Oslo.

Ellingsen, D. (2004) Krigsbarns levekår. En registerbasert undersøkelse. Oslo : Statistisk sentralbyrå.

Ericsson, K. (2002) Noen trekk ved barnevernets utvikling mellom 1954 og 1980. Historisk og barnevernfaglig delrapport . Oslo: NOVA

Ericsson, K. Simonsen, E. (under trykking) Barn av fienden. Krigsbarns livshistorier . Oslo: Universitetsforlaget.

Kluge, Liv (1947) Sosial trygging av mor og barn . Oslo: Arbeidernes Opplysningsfond.

Letting, O, Ribsskog, B (1956) Kroppslig og intellektuell utvikling. Noen resultater av undersøkinger ved Oslo folkeskoler. Komiteen for pedagogisk forskning. Oslo:Gyldendal.

Lyngstad, O, (1949) Barnevernsarbeidet i Norge 1936–1948. I: Den 6. nordiske barnevernskongressOslo 5.8. august 1948 . Oslo: Hovedkomiteen for den 6. nordiske barnevernskongress.

Norges forskningsråd (1999a) Fiendens barn?Kunnskapsstatuskunnskapsbehov. Oslo.

Norges forskningsråd (1999b) En hvitbok. Utvalgte offentlige dokumenter om krigsbarnsaken.

Olsen, K. (1998). Krigens barn. De norske krigsbarna og mødrene deres. Oslo: Forum Aschehoug.

Regjeringsadvokaten. Prosesskrift til Oslo byrett. Sak nr. 00-03661 A/61. 26.06.2000.

Simonsen, E. (2000) Vitenskap og profesjonskamp. Opplæring av døve og åndssvake i Norge 18811963 . Oslo: Unipub.

Simonsen, E., (2003) Mellom arv og miljø. Krigsbarn og adopsjon. I: Benum, E. mfl. (2003) Den mangfoldige velferden. Festskrift til Anne-Lise Seip. Oslo: Gyldendal.

Simonsen, E., Ericsson, K.(2004). Krigsbarn i fredstid – sosialpolitiske og profesjonelle føringer i synet på tysk-norske krigsbarn 1945–1947. Institutt for kriminologi og rettssosiologi, UiO. K-serien nr. 1/ 2004.

Wiesener, G, (1924) Norges Barneforsorg. Utgitt av Norges landslag for barne- og ungdomsforsorg. Kristiania: Steenske forlag.

Wiesener, G., (1948) Barnevernet i Norge. En oversikt . Oslo.

Fotnoter

1.

Oslo skolemuseums arkiv. Brev fra leder for hjelpeskoleundervisningen i Oslo, Ruth Frøyland Nielsen til skoleinspektøren i Oslo. Utbygging av hjelpeundervisningen . 9.6.1954.

Til toppen
Til dokumentets forside