NOU 2009: 21

Adopsjon – til barnets beste— En utredning om de mange ulike sidene ved adopsjon

Til innholdsfortegnelse

2 Moderne foreldreskap

Frode Thuen, professor dr. philos.

Foreldre er barn av sin tid. Hvordan de utøver sitt foreldreskap vil alltid reflektere den kulturen og tiden de lever i. Når tidene forandrer seg, endrer også foreldreskapet karakter. Slik har det alltid vært, men i tidligere tider var ikke forandringene større fra den ene generasjonen til den neste, enn at unge foreldre i stor grad kunne følge i sine egne foreldres fotspor. De lærte foreldrerollen av sine foreldre og andre voksenpersoner, inklusiv besteforeldre, slektninger og naboer. Kunnskapene og ferdighetene som var nødvendig for å oppfostre barn var for en stor del tilgjengelig i familien, slekten og nærmiljøet.

Slik er det ikke lenger. I dag må nye foreldre i mye større grad gå opp sporene selv. De kan ikke på samme måte som tidligere generasjoner lene seg på sine foreldres erfaringer. For erfaringene er ofte ikke lenger relevante. Og på mange områder har foreldrene deres ingen egne erfaringer å tilby. De som skal bli foreldre kan heller ikke lene seg på sin egen oppvekst i særlig grad. For de får sine barn i en verden som er svært annerledes enn den verdenen de selv vokste opp i.

En verden i forandring

Det mest fremtredende trekk ved vår moderne tid er de stadig hurtigere endringene, på alle mulige områder: i moter og trender, normer og verdier, kunnskaper og informasjon, språk og kommunikasjon, og alle slags teknologiske nyvinninger. Alt som er med på å forme vår kultur, vår livsstil og vår kollektive bevissthet, er i hurtig forandring. Dette har naturligvis alltid vært i bevegelse og utvikling, men i vår tid foregår endringene så mye raskere enn tidligere. Derfor er forrige generasjon lengre borte enn den noensinne har vært.

På mange områder skjer det radikale endringer i løpet av bare få år. Tenk bare på mobiltelefonen. I løpet av de siste par tiårene har den forandret hverdagen for både barn og voksne. Vi utveksler beskjeder og informasjon, skaffer opplysninger og løser problemer, gjør avtaler og prater sammen i et omfang som man knapt skulle tro var mulig. Enda hurtigere og større endringer har Internett ført med seg. I løpet av bare de siste ti–femten årene har nettet gått fra å være hovedsakelig et leketøy for datainteresserte ungdommer til å bli et uunnværlig medium for folk flest – både i jobbsammenheng og privat. Og nettsteder som Facebook, MySpace, YouTube, Twitter og lignende sosiale nettverk, har på få år rukket å bli et sentralt innslag i livet til millioner av unge – og ikke fullt så unge – mennesker verden over. I kjølvannet av denne utviklingen ser vi store sosiale forandringer, ikke minst at tradisjonelle skiller mellom den offentlige og private sfære er i ferd med å bli utvisket. Intime betroelser, sorg og skuffelse, følelsesmessige dilemmaer, nederlag, ydmykelser og pinlige opplevelser – alt som tidligere var forbeholdt dagbøker, fortrolige venner eller terapeuter, legges nå ut for alles innsyn på nettprofiler, hjemmesider, blogger eller i små videosnutter. Mange lever så store deler av livet sitt i de virtuelle nettverkene at disse blir formende på virkelighetsoppfattelsen med hensyn til hva som er normalt, verdifullt og riktig – i større grad enn de sosiale fellesskapene i den fysiske verden. Generasjon C, som de gjerne blir kalt, består av både unge som har vokst opp med Internett, og de litt eldre som har tatt til seg alle mulighetene nettet byr på: De som ikke begrenser seg til kommunikasjon, informasjonsinnhenting og bestilling av varer og tjenester, men som bruker nettet like mye til selvpresentasjon og selvrealisering. De som ikke betrakter nettet utelukkende som et informasjonsredskap, men heller som en arena hvor man kan utfolde seg, bli sett og hørt – et sted hvor livet leves. Og de blir stadig flere.

De store omveltningene i vår tid begrenser seg ikke til teknologiske nyvinninger – selv om det kanskje er her de kommer raskest og tydeligst til uttrykk. Ser vi på den generelle samfunnsutviklingen i etterkrigstiden har det skjedd enorme forandringer på mange områder som har fått betydning for den enkeltes liv. En rekke betegnelser er blitt brukt for å markere forskjellen til tidligere tider. Vi snakker ofte om kunnskapssamfunnet – som henviser til at vi i dag lever i en tid hvor ulike former for kunnskapsutvikling og -formidling utgjør bærebjelken i samfunnet. Til forskjell fra tidligere tider hvor håndverk, landbruk og fiskeri, og etter hvert industriproduksjon, preget menneskene, livet og kulturen. At forvandlingen fra industrisamfunn til kunnskapssamfunn har skjedd i løpet av bare en generasjon, illustrer hvor hurtig omdreiningstakten er i vår tid. Så fort går endringene at enkelte samfunnsforskere og såkalte trendanalytikere mener at vi allerede er i ferd med å legge informasjonsalderen bak oss, og at vi etter hvert begynner å se sporene av en ny epoke. Drømmesamfunnet kaller den danske fremtidsforskeren Rolf Jensen den tiden som vi står på terskelen til (Jensen, 2001). Med det tenker han på at det som vi i økende grad tilbyr og etterspør, er følelser. For når det store flertallet (i den vestlige verden) for lengst har fått dekket de grunnleggende behovene, er det fantasiene og drømmene vi strekker oss mot. Vi ser det på mange ulike hold: Når produsentene av egg eller kjøtt, for eksempel, tilbyr oss informasjon om hvor de er produsert, er ikke det for å gi oss faktainformasjon, men heller for å gi oss en følelse av nostalgi. Nesten slik det var den gang man kjøpte direkte fra bonden og slakteren, den gang man hadde et personlig forhold til produsenten. I en tid preget av masseproduksjon og massekonsum er ikke det mulig, men vi kan skape en følelse av å ha et personlig forhold. Og det er de produsentene som i størst grad klarer å knytte sine produkter til slike følelser, som lykkes i dagens marked. På samme måte som reklame nå til dags sjelden inneholder saklig produktinformasjon. Det man markedsfører, enten det er biler, bukser eller bærbare pc-er, eller hva som helst, er følelser. Av eksklusivitet, vellykkethet, tilhørighet – eller noe annet som produktet skal symbolisere. Den svenske historikeren Peter Englund påpeker at pris og kvalitet er i ferd med å miste mye av sin betydning som salgsargument. I stadig større grad handler markedsføring og reklame om å formidle stemninger som utløser følelsesmessige behov som bare kan tilfredsstilles gjennom forbruk – og fortrinnsvis gjennom å kjøpe det bestemte produktet som den enkelte reklamekampanjen handler om. Reklamen blir stadig flinkere til å «rappe våre drømmer og begjær, forsterke dem hundre millioner ganger og så selge dem tilbake til oss for penger» (Englund, 2004).

Vår tid har også blitt omtalt som risikosamfunnet – ikke først og fremst som en refleksjon av at det er blitt mer risikofylt å leve, men fordi samfunnet i større grad er opptatt av, og organisert rundt, det å håndtere og forebygge risiko. I tidligere tider var det sykdom og naturkatastrofer som først og fremst representerte risiko i menneskenes liv. Og det var på et vis en del av livet – noe man nærmest bare måtte leve med. I vår moderne tid har vi for det første fått en rekke menneskeskapte risikoer å forholde oss til, og for det andre er vi blitt mye mer opptatt av alle mulige slags farer.

Den tyske sosiologen Ulrich Beck (1992) lanserte begrepet risikosamfunnet i 1986, samme året som Tsjernobyl-ulykken – tidenes største ulykke knyttet til kjernekraftverk. Risiko forbundet med slike kraftverk ble derfor, naturlig nok, i årene som fulgte stående som en dramatisk illustrasjon på farer som menneskene har stelt i stand, og som truer oss alle, uavhengig av landegrenser og sosial status. I dag har faren for global oppvarming og klimaendringer, og terrorangrep, overtatt som de mest omseggripende truslene, uten at atomfaren har forsvunnet. Den er bare kommet mer i bakgrunnen i den offentlige bevissthet. Disse og utallige andre små og store farer preger samfunnet og den offentlige debatt på alle mulige måter: Fra diplomatisk og politisk spill mellom nasjoner og internasjonale organisasjoner på den ene ytterlighet, til den enkelte persons handlinger og opplevelser på den andre ytterlighet. Og langs hele dette spekteret utspiller media sin rolle som pådriver og speilbilde av en risikofokusert kultur. Det går sjelden en dag uten at vi bombarderes av oppslag og reportasjer i alle mulige slags medier om farer som omgir oss. Noe av dette handler om reelle farer, andre ganger er truslene mest av alt meadiaskapte (Müller, 2007). Alt dette fokuset på farer og trusler har skapt en fryktkultur. I boken Frykt skriver filosofen Lars Fr. H . Svendsen at «Frykten ser ut til å ha blitt altomfattende, i den forstand at det ikke lenger finnes noe samfunnsområde der fryktperspektivet ikke gjør seg gjeldende. Frykt er blitt den følelsen som styrer offentligheten (...)» (Svendsen, 2007).

Den postmoderne tidsalder er en annen benevnelse som brukes om vår tid. Andre foretrekker å snakke om en senmoderne eller hypermoderne epoke, for å understreke at vi ikke har lagt bak oss moderniteten. De kanskje mest fremtredende postmoderne kjennetegnene er individualisering, sosial fragmentering, kompleksitet og mangfold. Vi lever i en tid som er preget av stadige motsetninger, brytninger og endringer. Sosiologen Zygmunt Bauman hevder at vi i vår tid har mistet mye av de verdiene, tradisjonene og sosiale strukturene som tidligere ga oss fast grunn under føttene og livet en retning (Bauman, 2007). Vi har ikke som tidligere, moralske imperativ og allmenngyldige verdier å styre våre liv etter. De store livsprosjektene er erstattet av en uendelig rekke av små konsumentvalg. Og det er disse valgene som definerer vår identitet og vårt livsinnhold. Uten en klar opplevelse av mål og mening, og uten forankring i varige sosiale nettverk eller fortidens tradisjoner, blir vi et lett offer for markedskrefter og skiftende strømninger, moter og trender. Mens menneskene tidligere kunne betraktes som pilegrimer på reise mot et hellig mål i livet, er vi i dag mer som flanøren, altså en type lettlivet dagdriver på en formålsløs vandring gjennom byens gater. I den flytende moderniteten, som Bauman kaller vår tid, gir det heller ikke mening å betrakte tiden som en elv, slik man tidligere ofte har gjort (for eksempel den greske filosofen Heraklit som hevdet at man ikke kunne gå ned i samme elv to ganger, fordi alt er i evig forandring), men heller som en rekke kulper og pøler. Hvor vi alle basker rundt løsrevet fra hverandre, og fra vår egen fortid og fremtid, opptatt av å leve i nuet. I denne eksistensielle limbotilstanden er vi overlatt til oss selv og våre individuelle valg.

Når lite kjennes varig og allmenngyldig, står vi tilbake med få sannheter som er evige og uomtvistelige. Hva som er riktig og galt, normalt og unormalt, er avhengig av øyet som ser. Det er konteksten som avgjør om noe har relevans og gyldighet. Ingenting er definitivt og endelig – alt er relativt. Bauman betrakter shopping som et arketypisk kjennetegn ved moderne forbrukere. I denne sammenheng handler ikke shopping bare om å skaffe seg all slags nyttige og unyttige ting, men også om en kontinuerlig leting etter innhold, mening, oppfatninger og nye venner, partnere og måter å fremstille seg selv på. Når livet bare består av en rekke separate og individuelle valg hvor man ikke opplever en helhet eller sammenheng mellom valgene, blir det mer eller mindre likegyldig hva man velger – og hva man mener og tror på. Som den postmoderne klisjeen uttrykker: Når alt er like gyldig, er alt likegyldig.

Et annet aspekt ved dette er det sosiologen Anthony Giddens kaller for den refleksive moderniteten (Giddens, 1991). Når vi i stor grad er løsrevet fra tidligere tiders tradisjoner og sosiale strukturer som kjønn, alder og sosial klasse, er det mye større spillerom for individet til selv å definere seg selv og sine livsbetingelser. Vi iscenesetter livene våre ut fra egne interesser, holdning og verdier, vi velger i stor grad selv hvordan vi vil leve. Friheten og handlingsrommet dette hviler på, innebærer at vi stadig må ta stilling til ulike valgmuligheter – på de fleste livsområder. For når det meste i livet er åpent for våre egne vurderinger og valg, tvinges vi til å reflekterer over, sammenligne og evaluere alt vi står i. Friheten blir således en tvang til å velge.

Det likestilte foreldreskapet

De enorme samfunnsmessige endringene som har skjedd i løpet av den siste generasjonen, har preget foreldreskapet på mange måter. Noen av endringene er lett å få øye på. For eksempel det som har å gjøre med mors- og farsrollen. Til utpå 1970-tallet levde kvinner og menn generelt, og mødre og fedre spesielt, på mange måter i to ulike verdener. Far var i de fleste tilfeller eneforsørger, mens mor hadde mer eller mindre eneansvar for hjemmearenaen. Rollene var komplementære – de utfylte hverandre mye mer enn de overlappet. Aller tydeligst kom denne arbeidsdelingen til uttrykk på 1950-tallet under det som gjerne blir kalt husmorfamiliens glansperiode (Danielsen, 2002), men denne familieformen preget i større eller mindre grad også de påfølgende par tiårene. Forfatteren Eva Ramm beskriver og karikerer denne epoken på en treffende måte i boken som dannet utgangspunkt for filmklassikeren «Støv på hjernen» fra 1957. Her handler husmorrollen om å vaske og stelle og rydde og sørge for at hjemmet og familien fremtrer som så ren og velstelt som overhodet mulig. Men bestrebelsene på å skape det perfekte hjem og den perfekte familie blir nærmest en kollektiv besettelse for disse kvinnene – noe tittelen lett ironisk henspeiler på. Mindre ironisk og karikert, men minst like treffende i sine beskrivelser, er Ebba Haslund i romanen «Bare et lite sammenbrudd» fra 1975. Her handler det om Lillemor Bergs dobbelhet; på den ene siden har hun en sterk lojalitet overfor sin mann og sine barn – og tidens kvinneideal. På den annen side kjenner hun et stadig voksende sinne over at hennes lojalitet og innsats ikke bli verdsatt, og en lengsel mot et liv hvor det også er plass til hennes egne ønsker og ambisjoner – et liv hvor hun ikke bare er til for andre. Tvil, ambivalens og fortvilelse bygger seg sakte opp mot det som til slutt blir «et lite sammenbrudd». På mange måter beskriver romanen overgangen fra husmorfamilien til den moderne familien, hvor kjønnsrollene er langt mer likestilt. Lillemor står på et vis med en fot i hver tidsepoke, hun dras mellom fortidens krav og fremtidens muligheter, mellom tradisjon og fornying, mellom hensynet til familien og fellesskapet og seg selv som individ. Det er dette skjæringspunktet mellom det gamle og det nye som kommer til uttrykk i hennes indre drama.

At det skjer store forandringer i denne perioden kommer tydelig frem i tall over kvinner i arbeidslivet. I 1960 var om lag 24 prosent av alle kvinner over 15 år i lønnet arbeid, og en stor andel av disse var bare i arbeid til de fikk barn. Deretter ble de hjemmeværende husmødre. I dag er andelen sysselsatte kvinner tredoblet. Og de aller fleste fortsetter i yrkeslivet etter at de får barn – om enn ofte i redusert stilling i en periode. De kvinnene som står helt utenfor arbeidslivet er gjerne uføretrygdete, eller bare «hjemmeværende». De omtaler seg sjelden som husmor, for det er et ord som nærmest har forsvunnet ut av dagligtalen.

Mødrenes inntreden i arbeidslivet er lettere å tallfeste og dokumentere enn fedrenes inntreden på hjemmearenaen – som er den andre viktige endringen i kjønnsrollene i løpet av den siste generasjonen. Riktignok viser tidsstudier at menn gjennomsnittlig gjør noe mer husarbeid i dag enn de gjorde på begynnelsen av 1970-tallet, og at de tilbringer litt mer tid sammen med barna (SSB, 2002). Men de virkelige endringene er av mer kvalitativ art: dette at fedre er sammen med barna sine på andre måter, har en annen følelsesmessig nærhet til dem, og engasjerer seg mer i deres hverdagslige opplevelser og aktiviteter. Farsrollen har i så måte skiftet karakter siden husmor­familiens glansdager, ved at dens innhold har blitt utvidet. Tidligere var far først og fremst en autoritetsperson overfor sine barn. «Det ska bli andre boller når papen kjem heim» het en slager med Salhuskvintetten på 60-tallet, og illustrerer nettopp fars oppdragerrolle, ikke sjelden med bruk av fysisk avstraffelse om det var nødvendig. For noen fedre begrenset kontakten med barna seg til irettesettelser og utøvelse av ulike typer straff. Men de fleste tok også mer eller mindre del i andre oppdragelsesoppgaver, som det å regulere og kontrollere barnas oppførsel gjennom å korrigere, sette grenser og føre tilsyn med. Far var aktivt til stede i barnas liv mest av alt når de hadde gjort noe galt eller når de sto i fare for å gjøre noe galt. I så måte var det de regulerende oppgavene som hadde prioritet. Til forskjell fra mødrene, som vanligvis tok hovedansvar – og ikke sjelden eneansvar, for de mer typiske omsorgsoppgavene : stell og pleie og kos, all slags støtte, hjelp og trøst, og bekreftelse, oppmuntring og ros. Kort sagt, alt det som skal til for at barna har det bra og føler seg elsket.

I dag er fedrene, i likhet med mødrene, mest av alt omsorgspersoner i barnas liv. Som stiller opp for sine barn, på alle mulig områder. Mer enn komplementære fars- og morsroller har vi i vår tid utviklet en unisex foreldrerolle hvor foreldrenes ansvarsområder og oppgaver overfor barna ikke lenger er så lett å skille fra hverandre. Og hvor forventningene er mer eller mindre de samme til mor og far. I tråd med likestillingen har den kjønnsnøytrale benevnelsen «forelder» i økende grad erstattet bruken av far og mor, først i ulike offentlige dokumenter, men etter hvert også i dagligtalen. Ikke minst knyttet til enslige forsørgere og skilte foreldre, hvor den enkelte forelder gjerne prøver å ivareta alle oppdrager- og omsorgsoppgavene alene. Det er ingen lett oppgave, først og fremst fordi det krever tid og anstrengelse å være både far og mor på en gang. Og det som lettest forsømmes i våre dager, synes ofte å være de regulerende sidene. I tidligere tider var det nok oftere den kjærlige omsorgen som ble skadelidende hvis en mor eller far ble alene med barna.

Det er også en annen og langt mindre åpenbar utfordring for den som ønsker å romme både mors- og farsrollen i en og samme person: Kvinners og menns grunnleggende personlighet synes nemlig å bli mer og mer forskjellig (Schmitt, Voracek, Realo, & Allik, 2008). Undersøkelser som har vært gjennomført i en lang rekke land, viser en slik utvikling: kvinner er blitt mer samarbeidsvillige, omsorgsfulle og emosjonelt responsive de senere tiårene. Og menn er blitt mer konkurranseorienterte, selvsikre, uvørne og mindre emosjonelle. Dette er helt motsatt av det vi skulle tro. For med økt likestilling forventer vi at slike tradisjonelle kjønnsforskjeller vil avta, og ikke tilta. Når det likevel ser ut til at utviklingen går i «feil» retning, blir dette forklart ut fra følgende teori: Når de ytre barrierene mellom kvinner og menn forsvinner, trer urgamle kjønnsforskjeller tydeligere frem. Dette er forskjeller som har vært der fra menneskehetens spede barndom og som utgjør en del av vår grunnleggende biologiske programmering. Men etter hvert som det i menneskehetens utviklingshistorie oppsto kulturer hvor kvinner og menn fikk mer og mer spesialiserte roller og oppgaver, har de kulturelle kreftene i økende grad overstyrt biologien – og begge kjønn har måttet tilpasse seg til kulturen de var en del av. Og det har både kvinner og menn gjort ved å legge visse bånd på sin natur. Derfor finner man også mindre kjønnsforskjeller i personlighetstrekk i stammekulturer i Afrika, for eksempel – hvor kjønnsrollene er veldig ulike – enn i moderne, likestilte vestlige kulturer. Vår tids likestilling har ikke bare endret kulturen vi er en del av, den har også ført med seg en frigjøring fra kulturens formende grep. Det moderne mennesket kan, som tidligere påpekt, selv iscenesette sitt liv på en helt annen måte enn det foreldrene og tidligere generasjoner kunne – det gjelder også i forhold til kjønn. Med det som resultat at de nedarvede, biologiske preferansene og tilbøyelighetene som alltid har vært med å prege oss som kvinner og menn, har fått større spillerom.

Det er uklart hva dette dypest sett gjør med mors- og farsrollen. Men det er i hvert fall grunn til å tro at det skaper større sprik mellom våre idealer og praksiser på foreldrefronten. For når vår tids ideal er et likestilt foreldreskap, samtidig som kvinner og menn har blitt mer ulike i sine grunnleggende personlighetstrekk, er det vanskeligere å leve opp til idealet. Det kommer så lett i press – ikke bare fra kulturen, men også fra våre nedarvete, biologiske forskjeller. Det er likevel neppe mulig, og i alle fall ikke ønskelig, å fire på likestillingsidealet. I stedet må både kvinner og menn selv overta reguleringen av de biologiske kjønnsforskjellene, som kulturen i tusenvis av år har regulert. For når de kulturelle kreftene slipper taket, må den enkelte i mye større grad selv overta styringen og velge sin foreldrerolle – fortrinnsvis basert på likestilling, likeverd og erkjennelsen av at mødre og fedre har felles interesser og mål. Ikke minst i forhold til å gi barna en best mulig oppvekst.

Oppdragelsesidealer

Sammensmeltingen av mors- og farsrollen har foregått parallelt med at oppdragelsesidealene har endret karakter. Fra tidligere å formidle viktigheten av tilpasning og lydighet til samfunnets normer, som mål i seg selv, legger dagens foreldre langt mer vekt på at barna skal bli selvstendige og utvikle sin egen identitet. Denne endringen speiler det moderne samfunnets dyrking av individet og det individuelle. Når nesten alt forandrer seg i stadig hurtigere tempo og tradisjonene og de sosiale strukturene har mistet mye av sin styrende og regulerende kraft, må vi som enkeltindivider i større grad finne svarene selv, og gjøre våre egne selvstendige valg. Og dette setter sitt preg på hva foreldrene formidler videre til sine barn. Ikke fordi man nødvendigvis har en helt klar forestilling om hva dagens samfunn krever av den oppvoksende slekt. De fleste har trolig ikke det. Men fordi det har nedfelt seg som mer eller mindre uuttalte verdier, idealer og mål knyttet til oppdragelsen av barn og unge. Det utgjør det vi kan kalle implisitte kunnskaper – noe vi vet uten at vi vet om det, noe vi tar hensyn til uten at vi tenker på det.

Først og fremst er det mer åpenhet og fortrolighet mellom foreldre og barn, mer interessefelleskap, mer likeverd. Foreldrene er blitt sine barns beste venner, like mye som deres omsorgspersoner. Derfor har også de følelsesmessige aspektene ved foreldre-barn-relasjonen fått økt betydning. Kjærlighetsuttrykkene er ikke lenger begrenset til kosing og klemming når barna er små. Den følelsesmessige nærheten kommer til uttrykk gjennom hele oppveksten – og ofte hele livet ut. På mange måter: Moderne foreldre lytter til sine barn, prater med dem og deler tanker og følelser med dem. Og de tilbringer mye tid med dem og tar del i livene deres. Derfor blir de også kjent med sine barn i mye større grad enn hva som tidligere var vanlig. Å virkelig kjenne sine barn innebærer både en generell forståelse av hva det vil si å være barn eller ungdom i dag, og inngående kjennskap til og forståelse for sitt barns særegenheter. Dette blikket for barnet, som samfunnsforskeren Nicole Hennum kaller det, betyr at foreldrene er seg bevisst barnets forutsetninger, trekk og anlegg, og forholder seg til barnet ut fra hva som er gjeldende for akkurat han eller henne, heller enn ut fra generelle forventinger og standarder til barn i alminnelighet (Hennum, 2005). Dagens foreldre ser altså sine barn på en annen måte enn tidligere foreldregenerasjoner ofte har gjort.

Et synlig resultat av intimiseringen av foreldre-barn-relasjonen – eller kanskje det vel så mye er en forutsetning for intimiteten – er større grad av likeverd mellom generasjonene i en familie. Enten man tenker om det som årsak eller virkning, er likeverdighet mellom foreldre og barn et fremtredende trekk ved moderne familier. Barn har helt fra de er nyfødt sin egen individualitet og sine egne rettigheter, uavhengig av foreldrenes. De er små mennesker – eller «human beings» – og ikke bare «human becommings» slik barn ofte har blitt betraktet i tidligere tider (Thuen, 2008). Vår tids vektlegging av barnas selvstendige rettigheter kommer til uttrykk på så mange vis, for eksempel i retten til å uttale seg om hvor de vil bo når foreldrene flytter fra hverandre – som for få år siden ble gjeldende allerede fra barnet er syv år. Også det at vi i løpet av den siste generasjonen har fått egne offentlige institusjoner for å ivareta barns rettigheter, slik som barnekonvensjonen, barneombudet og barneverntjenesten, er uttrykk for det samme. Vel så viktig er de mer hverdagslige og uformelle uttrykkene, dette at barna på mange måter har en mer fremtredende plass i familienes liv. Før i tiden het det seg at «barn skal ses, men ikke høres», i dag er det ofte nettopp barna det dreier seg om når foreldre kommer sammen. Barn er blitt en avgjørende del av foreldrenes selvrealiseringsprosjekt og identitet. Mens det før i tiden var viktig å understreke hvem man var sønn eller datter til, er det i vår tid langt mer vanlig å referere til hvem man er foreldre til.

Likeverdighet mellom foreldre og barn innebærer at foreldrenes autoritet er forandret – og svekket i mange tilfeller. «Sånn blir det bare!» er i vår tid et svakt argument overfor barna, og svakere jo eldre de blir. Kraften som tidligere lå i selve foreldrerollen, og spesielt farsrollen, har mistet mye av sin betydning. Helt konkret fordi foreldres mulighet til å straffe sine barn er begrenset; selv små barn vet at det er forbudt å slå. Men enda mer fordi foreldrerollen er blitt så omsorgsorientert. Man slår ikke dem man elsker høyest på jorden. Når dagens foreldre likevel har autoritet over sine barn, er det mest av alt på grunn av sine kunnskaper og ferdigheter. De kan bestemme over barna fordi de vet og kan og forstår mer enn dem. Men en slik autoritet er ikke allmenngyldig. Den forutsetter at foreldrene opptrer og tar beslutninger som ikke er skadelig for barna sine. Hvis de ikke ivaretar barnas interesser og behov, er det alltid en fare for at det offentlige fullt eller delvis tilsidesetter foreldrenes autoritet. Eller at barna ikke aksepterer den. Eller begge deler. Autoriteten forutsetter også at foreldrene faktisk har mer kunnskaper enn barna. Det er ikke alltid tilfelle. I en tid hvor alt endrer seg hurtigere enn noen gang, er det vanskelig å holde tritt med utviklingen. Og mange foreldre opplever at de kan og forstår mindre enn sine barn, for eksempel i forhold til hva som foregår på nettet. På områder hvor de unge har mer kunnskap og kompetanse enn sine foreldre, er autoriteten spesielt avhengig av de emosjonelle båndene mellom foreldre og barn, og at barna har en grunnleggende tillit til at foreldrene vil det beste for dem. En slik tillit er naturligvis alltid av betydning for at barna skal akseptere foreldrenes rammer, regler og grenser for deres utfoldelse. Men tilliten er så mye viktigere i dag hvor foreldrerollen i seg selv gir lite autoritet.

Relasjonell kompetanse

Når foreldrene og barn betraktes som likeverdige, og foreldrenes autoritet ikke lenger er gitt, men avhengig av at de kan begrunne sine vurderinger og valg, og av at de har barnas tillit, blir forhandlinger helt avgjørende. Dagens foreldre forhandler derfor om det meste med sine barn. Og med hverandre. Fordi deres rolle som mor og far ikke lenger gir klare føringer om hvilken posisjon og oppgaver de har i familien. Den moderne forhandlingsfamilien er følgelig mye mer demokratisk enn familiene dagens foreldregenerasjon selv vokste opp i. Ofte er forhandlingene eksplisitte og tydelige, andre ganger foregår de på et mer ubevisst eller uuttalt plan. De krever uansett mye av alle parter – og særlig av foreldrene som er viktigste premissleverandør for forhandlingene, og de som setter den følelsesmessige standarden i familien.

For å lykkes i foreldreprosjektet må vår tids foreldre først og fremst ha dette blikket for sine barn – de må kjenne dem fra innsiden, og se dem som de unike individer de er. Og de må ha sosiale og kommunikative ferdigheter, på en helt annen måte enn det som tidligere var påkrevd. For de må kunne forklare, argumentere og begrunne sine vurderinger og valg overfor barna. Det er sjelden tilstrekkelig å bare slå fast hva de mener og beslutter. De må også kunne takle og håndtere motstridende ønsker og behov, og kunne løse opp i uenigheter og konflikter på en konstruktiv måte. Og ikke minst må de være i stand til å snakke med sine barn om det aller meste, også om det som er problemfylt, tabubelagt eller sårt.

De som kommer til kort i foreldrerollen, mangler gjerne dette innblikket i sine barns spesielle egenskaper og kvaliteter. Eller de mestrer ikke fullt ut alle de ferdighetene som kreves av dem. Eller begge deler. De har ikke tilstrekkelig av det som vi kan kalle relasjonell kompetanse. Kunnskaper om barn i alminnelighet og det unike barn i særdeleshet, og kommunikative ferdigheter er sentrale aspekter ved denne kompetansen. Den inneholder likevel noe mer – som er bestemmende for om kunnskapene og ferdighetene kommer til uttrykk.

Noe handler om kontroll og mestring. Det er lettere å være gode foreldre når en har stor grad av kontroll i livet sitt, enn når en selv sliter med å fungere. Foreldreferdighetene har for eksempel en tendens til å bli svekket dersom man blir psykisk syk. Også ved alvorlig eller kronisk fysisk sykdom, kan det bli vanskelig å ivareta barna slik man har vært vant til som frisk. På samme måte som samlivsbrudd ofte fører til endringer i foreldrerollen – enten fordi man får dårligere tid og mindre overskudd til å være foreldre, eller fordi man ser sine barn mye sjeldnere, eller fordi foreldrene seg imellom motarbeider og undergraver hverandres rolle overfor barna. Også andre belastninger og stressfaktorer, knyttet til mangel på både sosial, kulturell og økonomisk kapital vil kunne begrense foreldrenes evne til å ivareta barna på en god måte. Foreldrerollen forekommer således ikke i et sosialt vakuum. Den er i stor grad preget av de livsbetingelsene foreldre og barn lever under.

Relasjonell kompetanse handler også om identitet. Mødre og fedre har alltid måtte identifisere seg med foreldrerollen for å utøve sitt foreldreskap på en god måte. Uten en slik identitet er det lett for å svikte sin oppgave, uavhengig av både kunnskaper, ferdigheter og muligheter. I dag er foreldreidentiteten sannsynligvis viktigere enn noen gang, fordi det forventes så mye følelsesmessig nærhet og tilstedeværelse i barnas liv. En forutsetter nærmest at mor og far går opp i omsorgsrollen. For svært mange foreldre faller dette naturlig – identiteten kommer av seg selv i møte med barnet. Man elsker sine barn fra første øyeblikk, og føler umiddelbar omsorg og beskyttelsestrang. Men ikke alle kjenner det på samme måte. Noen sliter med å finne seg til rette som foreldre. De føler seg mest av alt invadert, kontrollert og tappet for energi, og kjenner motstand mot å gi avkall på sin autonomi og frihet – til å la seg dirigere og regulere av kravstore barn som aldri lar en i fred. Kjærligheten og omsorgen er ikke nødvendigvis fraværende, men en føler seg ambivalent og tilkortkommet i forhold til andres og egnes forventninger og idealer om hva en god mor eller far er.

Hos mødre kan fødselsdepresjon medføre at det naturlige morsinstinktet ikke vekkes ordentlig til live. I neste omgang kan det innebære at den gjensidige tilknytningen mellom mor og barn aldri blir skikkelig etablert. For fedre som ikke utvikler en klar og tydelig foreldreidentitet, handler det oftere om at de aldri har kommet inn i et aktivt samspill med sine barn. Eller at de på et eller annet tidspunkt har forsvunnet ut av barnas liv i forbindelse med samlivsbrudd. Dag Solstad har en sår og dyster beskrivelse av en slik far i Ellevte roman, bok atten . Bjørn Hansen, som han heter, har i lang tid bodd alene etter at han ble skilt, og har ikke hatt kontakt med sin eneste sønn på seks år. Men da sønnen skal studere og flytter til byen hvor faren bor, gjenopptar de kontakten. I starten er faren både forventningsfull og positiv til å ta opp igjen farsrollen, men han oppdager ganske fort at han har problemer med å like sin sønn. Og han har problemer med å etablere en fortrolig relasjon til ham. Ingen av dem setter ord på det ubehagelige faktum at far-sønn-forholdet deres opphørte å eksistere for lenge siden. Ingen av dem nevner farens svik, ellers sønnens lengsel etter sin far. De omgås som fremmede som aldri klarer å vise hverandre annet enn utvendig høflighet og likegyldighet. Sønnen tilkaller ham aldri som far, og faren klarer aldri å gi den anerkjennelsen sønnen hadde trengt. «Min stakkars faderløse sønn,» tenker han, i et øyeblikk av innsiktsfull resignasjon. Relasjonen kunne kanskje ha blitt reparert, om far og sønn hadde klart å sette ord på alt det uuttalte. Når faren unnlater å prøve det, er det trolig fordi identiteten som far ikke er på plass, og kanskje aldri har vært det.

Det at fedrene forsvant ut av barnas liv når foreldrene flyttet fra hverandre, var nok langt vanligere før i tiden. I dag er det ikke mer enn et par prosent av skilte fedre som nesten ikke har kontakt med sine mindreårige barn (Thuen, 2004). Det er likevel mye som tyder på at flere fedre og mødre sliter med sin foreldreidentitet nå enn tidligere – ikke minst det faktum at antallet barnevernssaker har økt kraftig i de senere årene (SSB, 2007). For mangel på foreldreidentitet og voksen ansvarlighet preger i stor grad de som mister omsorgen for sine barn. De er ennå ikke klar for ansvaret og forpliktelsene som følger med. Og kanskje blir de det aldri. I romanen Kjærlighet gir Hanne Ørstavik et innblikk i en ung, enslig mor som ikke klarer å være en ansvarlig omsorgsperson for sin ni år gamle sønn. Hun er så opptatt av å være en attraktiv kvinne og om å få bekreftelse på sin kvinnelighet, at hun forsømmer sønnen på det groveste. Hun er ikke innstilt på morsrollen, hun betrakter ikke seg selv som en mor. Det er ikke en del av hennes identitet.

Dette leder over på det siste aspektet ved relasjonell kompetanse, prioritering og beredskap . For verken kunnskaper, ferdigheter, muligheter eller en klar og tydelig foreldreidentitet er tilstrekkelig, hvis en ikke er villig til å prioritere foreldreoppgavene. Motivasjonen til å bruke det en kan og det en har av ressurser, er derfor en avgjørende del av den relasjonelle kompetansen. Trolig er det mest av alt på dette området vår tids foreldre kommer til kort: Ved at mange – og særlig fedre, velger bort tid med barna og familien for øvrig. For når mulighetene for utfoldelse og selvrealisering, både på jobb og i fritiden, er større enn noen gang, blir barna og familien lett en salderingspost. Det er alltid noe annet som er minst like fristende og givende. Arbeidsdager på 10–12 timer, eller lenger, er ikke uvanlig i mange yrker. Og når man i tilegg skal være aktiv på golfbanen eller på andre sports- og fritidsarenaer, blir det lite tid igjen til barna og familien.

Når foreldre nedprioriterer foreldrerollen til fordel for alt mulig annet, begrunnes det gjerne med unntakstilstand, for eksempel at det for tiden er så travelt på jobben. Men i mange tilfeller glir unntakstilstanden umerkelig over i en permanent tilstand. På en slik måte at en ikke helt ser hva som foregår, eller at en ikke tar det helt innover seg. Dette er trolig vanligere for menn enn for kvinner. For kvinnene synes å kjenne mer på skyldfølelse for mangelfull tilstedeværelse og oppfølging av barna. Samtidig som man gjerne skyver problemstillingen foran seg. Måten å tilpasse seg en mer eller mindre permanent unntakstilstand er å finne løsninger som gjør at man får litt tid til barna, for eksempel gjennom sosiale skippertak i helger og ferier. Det kan nok avhjelpe den dårlige samvittigheten og skyldfølelsen, men de fleste foreldre vet like fullt at barna trenger dem mer enn en gang iblant, og at godt foreldreskap krever tilstredeværelse og involvering.

De gode samtalene kommer ikke på bestilling. De kommer gjerne når foreldrene minst venter det, når barnet plutselig begynner å fortelle om noe som har gjort sterkt inntrykk i løpet av dagen, eller tenåringen i et øyeblikk av fortrolighet lar en mor eller far få innblikk i sine bekymringer eller skuffelser. Da må foreldrene være til stede, ikke bare fysisk, men med oppmerksomheten og følelsene koblet til. Da åpner det seg en gyllen anledning til innsyn i barnas indre liv og forestillingsverden, hvor foreldre og barn gjensidig kan bekrefte sin følelsesmessige tilknytning til hverandre. Moderne foreldre må derfor være som speidere: alltid beredt – for å fange opp signaler om hvilke behov og ønsker barna har. De må være i kroppslig beredskap , som kjønnsforskeren Ulla Britt Lilleås kaller det (Lilleås, 2005). Det innebærer å betrakte barna med engasjement og genuin interesse, og virkelig lytte til det de sier. Like mye som de må lytte til det barna ikke sier. Og de må lytte med hjertet like mye som med ørene. Først da kan de fange opp nyansene, de subtile signalene, og antydningene i det de unge forteller. Først da kan de se bak tausheten eller bortforklaringene, forestillelsene og avledningsmanøvrene. Ikke for å avsløre, men for å forstå og for å være i stand til å hjelpe og støtte.

Bekymring og beskyttelse

Foreldrenes beredskap avgjør langt på vei om de ivaretar barna på en god måte. For de fleste har foreldreidentiteten på plass, og har tilstrekkelig kontroll og mestring til å nyttiggjøre seg sine kunnskaper og ferdigheter til barnas beste. Og dagens foreldre kan og vet mer om barn og oppvekst enn noen gang tidligere i historien. Overalt finnes det informasjon, rådgivning og veiledning for foreldre som ønsker å øke sin relasjonelle kompetanse. Og mange foreldre leser bøker og magasiner, søker på nettet, går på møter og kurs og snakker med fagfolk og andre foreldre – for å bli enda bedre til å ivareta sine barn. Informasjonssamfunnet har for lengst innhentet foreldrerollen. Akkurat som den postmoderne refleksiviteten gjør at man stiller spørsmål ved sin egen rolle som foreldre, på en måte som tidligere foreldregenerasjoner neppe gjorde. Samtidig som man er blitt mer opplyste og bevisstgjorte, er også mange blitt mer usikre og utrygge på foreldrerollen. For refleksiviteten rommer en dobbelhet: På den ene siden vil det å stadig vurdere og evaluere seg selv gjøre en bedre i stand til å justere og tilpasse ens reaksjoner til barnas behov og tilstand til enhver tid. Slik at en kan ivareta dem på best mulig vis. På den annen side kan det føre til usikkerhet og skyldfølelse. Fordi en så lett opplever å komme til kort. For å motvirke slike følelser har mange en tendens til å overkompensere; ved å gå fullstendig opp i foreldrerollen, og ved å overbeskytte barna.

Serviceforeldre og curlingforeldre er benevnelser som er blitt brukt for å illustrere at det noen ganger kan gå for langt. Vi har fått en foreldregenerasjon som noen ganger gjør alt for sine barn, på en måte som undergraver barnas autonomi og individualitet, heller enn å styrke den. Da skjer det paradoksale at foreldrene gjør sine barn en bjørnetjeneste i bestrebelsen etter å være gode foreldre. Resultatet blir barn og unge som har urealistisk høye forestillinger om seg selv, og uforholdsmessig lite repertoar til å takle de naturlige påkjenningene og belastningene som livet byr på.

I slageren «A boy named Sue» fra 1969 setter Jonny Cash dette helt på hodet. Her forteller han den sorgmuntre historien om en gutt som forbanner sin far for alt han har måtte lide gjennom hele oppveksten på grunn av navnet sitt, som faren ga ham før han forsvant ut av livet hans. Og om at han som ung voksen mann endelig treffer sin far igjen, og får anledning til å hevne seg. Men da faren forteller hvorfor han valgte å kalle ham Sue, skifter sønnen etter hvert «point of view», som han synger. Faren gjorde det nemlig fordi han visste at han selv ikke ville være der for ham i oppveksten, og at gutten med et slikt navn ville bli nødt til å klare å stå opp for seg selv, og takle alle som kom til å plage og ydmyke ham. Faren ga ham altså et navn som han visste ville herde ham. Så kanskje var denne faren – tross alt – en bedre omsorgsperson enn mange av de foreldrene som i vår tid alltid står på pinne for sine barn. Han tenkte i alle fall veldig annerledes om hva som gir beskyttelse for sitt barn, enn det moderne foreldre vanligvis gjør. Men selve ønsket om å beskytte barnet sitt mot alle slags farer og utfordringer, hadde han til felles med dagens fedre og mødre. For opptattheten av alle mulige slags farer og behovet for beskyttelse er nemlig et annet fremtredende trekk ved det moderne foreldreskap – som i den moderne kulturen generelt.

Tidligere tiders foreldre var selvsagt også bekymret for sine barn og opptatt av å beskytte dem. Men når dagens foreldre mye lettere tar affære med små og store farer som truer, handler det om dette blikket for barnet – at en ser sine barn så mye bedre enn det foreldre ofte gjorde før. Men det handler også om at en har mer kunnskap om, og fokus på, hva som utgjør en risiko i de unges liv. En ser farer overalt, enten de objektivt sett finnes, eller ikke. Og en iverksetter sikringstiltak for å hindre barna fra å bli skadet – tiltak som tidligere foreldregenerasjoner knapt tenkte på, hvis de i det hele tatt hadde tilgang til dem: Egne barneseter for de minste i bilen, sykkelhjelm og alpinhjelm, og redningsvest når en er i båt – for å nevne noen. Og en gjør det ikke uten grunn, eller uten effekt. Risikoen for at en liten gutt skulle dø av en ulykke var for eksempel ni ganger så høy på 1960-tallet som i dag. Også for jenter har dødsrisikoen sunket dramatisk (SSB, 2008).

Risikofokuset begrenser seg imidlertid ikke til ulykker og skader. Det kommer til uttrykk på alle mulige områder i livet. Dagens barn blir jevnt over fulgt mye tettere opp i forhold til skolen, fritidsaktivitetene og vennene enn det barn og unge ble tidligere. Ikke bare på grunn av bekymring eller for å passe på dem, men beskyttelse er like fullt et viktig element ved foreldrenes sterke involvering i sine barns liv. Når mange foreldre for eksempel kjøper mobiltelefon til barna sine allerede fra 6–7-årsalder, begrunnes det ofte med at mobiltelefonen gir dem som foreldre en følelse av kontroll og trygghet. Den samme muligheten for kontroll hadde ikke foreldre før i tiden, uten at det nødvendigvis ga opphav til bekymring. De tillot seg kanskje heller ikke å gi etter for sin bekymring, nettopp fordi de ikke kunne følge med barna overalt. De måtte bare stole på at det gikk bra.

Mye av det dagens foreldre bekymrer seg for, var for øvrig ikke like aktuelt for noen tiår siden. Narkotikaproblemer, for eksempel, ble ikke noe hett tema i offentligheten før langt ut på 1970-tallet. Det samme gjaldt ungdomsfyll og ungdomskriminalitet, selv om naturligvis begge deler forekom lenge før den tid. Heller ikke seksuelle overgrep og pedofili var noe man hadde offentlig søkelys på, selv om også det forekom, sannsynligvis minst like mye som i dag. Akkurat som spiseforstyrrelser, atferdsproblemer og skoletapere alltid har forekommet. Det ble bare ikke påaktet i media og den offentlige debatt før utpå 1980-tallet. Likeledes med mobbing. Det eksisterte ikke engang som begrep før uti 70-årene. Før det brukte man ord som erting og terging, og man betraktet det som en mer eller mindre naturlig del av barns sosiale virkelighet. Derfor ble det heller ikke gjort systematiske forsøk på å bekjempe det. Mens det nå til dags finnes vitenskapelig utprøvde antimobbeprogrammer som benyttes i skolen. I tillegg til programmer for fremme av empati og positiv sosial samhandling. Og slike programmer har utvilsomt hjulpet mange barn og unge til å få det bedre.

Vår tids foreldre og voksenpersoner, og samfunnet generelt, har altså lært seg til å ta bedre vare på barna. På ulike vis. En har fått øynene opp for farer som tidligere generasjoner foreldre ikke visste om, eller tenkte på. Og en prøver aktivt å beskytte barna mot disse farene, individuelt og kollektivt. Medaljens bakside er at vi har fått en generasjon foreldre som bekymrer seg. Ofte mer enn det som er nødvendig. Foreldre som ser farer heller enn utfordringer for sine barn, og som undergraver heller enn å støtte opp under de unges egne mestringsferdigheter. Og som i altfor stor grad opplever at de kommer til kort som foreldre, fordi det er så mye de føler de kunne og burde gjøre for sine barn. Men som de ikke rekker – eller ikke orker. Derfor kjenner de også på skyldfølelse, som forsterker bekymringen.

Der gårsdagens foreldregenerasjoner var lykkelig uvitende om alle farer som truet deres barn, er dagens foreldre ulykkelig vitende om alt som kan gå galt. Det paradoksale er at denne endringen har funnet sted parallelt med at det stadig har blitt tryggere å vokse opp. En subjektiv følelse av utrygghet har utviklet seg, samtidig som den objektive risikoen har avtatt. Dette paradokset er mest iøynefallende i forhold til fysiske farer. Dreiningen fra objektiv risiko til subjektiv utrygghet er lettere å forstå hvis vi tenker at mengden av farer – av alle mulige typer – er mer eller mindre konstant. Ved at reduksjon av en type farer, for eksempel barneulykker, veies opp av økningen i en annen, for eksempel dårligere helsetilstand som følge av mer stillesittende fritidsaktiviteter. Eller av helt nye typer farer, for eksempel risikoen for å bli avhengig av dataspill. Trusselbildet har uansett skiftet karakter i løpet av den siste generasjonen. Fra hovedsakelig trusler mot liv og helse, til det i dag handler mest om barnas psykiske og sosiale velvære. Det er følgelig ikke skader og alvorlige sykdommer dagens foreldre bekymrer seg mest for, selv om det alltid ligger bak i bevisstheten. Mest av alt er en bekymret for at barna ikke skal finne seg til rette blant venner og jevnaldrende, ikke klarer seg bra på skolen og ikke lykkes i livet i videste forstand. For det er dette moderne foreldre opplever som de mest aktuelle farene – farer som det ikke alltid er lett å beskytte dem mot.

Når en er blitt så mye mer oppmerksom på, og bekymret for, farer som truer, er det kanskje mest av alt uttrykk for at vi lever i en generell fryktkultur. Men det handler også om at en ser sine barn og unge mer fra innsiden enn det tidligere foreldregenerasjoner har gjort. Og da oppfatter en barnas egne bekymringer, skuffelser, engstelser, nederlag og tilkortkommethet. En ser svakhetene like mye som en ser styrkene, en forstår sårbarheten deres, og en kan føle på deres avhengighet. Alt dette gjør det lett å forestille seg alle de små og store farer som omgir de unge. Og derfor bekymrer en seg mer i dag enn tidligere, til tross for at barna – objektivt sett – er tryggere enn noen gang. Bekymring og frykt er på et vis prisen å betale for å være nære og tilstedeværende foreldre. Og for at en vet så mye mer om hva som rører seg i et barnesinn.

Demografi og familiestruktur

Andre viktige utviklingstrekk knytter seg til det vi noe upresist kan kalle demografiske og strukturelle kjennetegn ved foreldreskapet og familielivet: Hvis vi sammenligner med 1960- og 70-tallet, får dagens kvinner barn senere i livet, de får færre barn, og langt flere får barn uten å være gift, samtidig som man skiller seg mye oftere, og stadig flere lever i sammensatte familier. Hver for seg og til sammen innebærer dette at betingelsene for å utøve foreldreskapet har endret seg mye i løpet av den siste generasjonen. På godt og vondt.

For eksempel er det en styrke at dagens foreldre ofte er godt voksne når de får barn. I den forstand at de gjerne er mer modne og ansvarsbevisste, sammenlignet med de helt unge foreldrene som var langt vanligere tidligere. På den annen side kan unge foreldre ha en fordel på den måten at de i større grad deler den kulturelle virkeligheten som deres barn vokser opp i, hvilket kan understøtte identifikasjonen og kommunikasjonen med barna. Likeledes vil en liten søskenflokk, som er typisk i dag, gi foreldre større mulighet til å følge opp det enkelte barn, enn det som ofte var tilfelle i tidligere tiders store søskenflokker. Samtidig som mange barn innebærer at de eldste kan avlaste foreldrenes omsorgsoppgaver overfor de minste.

Også den sterke økningen i samlivsbrudd har noe av den samme dobbelheten: Det positive er at det i dag er langt mer legitimt å gå ut av dårlig fungerende samliv enn det var for noen tiår siden. Slik at både voksne og barn kan slippe å leve under utilfredsstillende familieforhold. Men for mange kommer samlivsbruddet som en høyst uønsket forandring i livet – en forandring som ofte fører med seg stor sorg og fortvilelse. Og enten man betrakter det fra de voksnes eller barnas perspektiv, innebærer samlivsbrudd en generell økt risiko for ulike typer psykososiale problemer (Amato, 2000). Verst er det i de tilfellene hvor foreldrene utvikler vedvarende konflikter om barna – for eksempel til hvor de skal bo, hvor mye samvær det skal være og til økonomiske spørsmål knyttet til barna. Slike konflikter synes å ha blitt vanligere i de senere tiårene, parallelt med at fedrene har fått en mer aktiv omsorgsrolle i familien. Dette er en av likestillingens mest åpenbare omkostninger. En omkostning som et flertall av skilte foreldre får erfaring med, all den tid at omkring seks av ti foreldre rapporterer om alvorlige konflikter om barna i etterkant av samlivsbruddet.

Konflikter med ekspartneren om barna er ikke den eneste utfordringen knyttet til samlivsbrudd. Mange etablerer nye familier og opplever at også det fører med seg ulike typer problemer, blant annet til rollen som stefar eller stemor, og til motstridende forventninger til egne barn og partnerens barn. Også blant de som forblir enslige er det mange som kjenner på utfordringer i sin foreldrerolle, ikke minst fordi det ofte er vanskeligere å få endene til å møtes når man bare har én inntekt, og fordi det er vanskeligere å følge opp barna på samme måte som en ønsker, og som en pleide da foreldrene levde sammen. Spesielt er det utfordrende å ivareta mostridende krav og forventninger fra arbeid og hjem på en tilfredsstilende måte, når en er enslig mor eller far.

To liv på en gang

Motsetninger mellom arbeid og hjem er for øvrig en utfordring for de aller fleste foreldre, særlig når barna er små. I familier hvor begge foreldrene lever sammen, er utfordringen i stor grad preget av hvordan foreldrene prioriterer og fordeler ansvaret seg imellom. Her utkrystalliserer det seg fire typiske par-mønstre: de symbiotiske, de allierte, motpartene og akrobatene (Thuen, 2000). Den tradisjonelle «symbiotiske» arbeidsdelingen hvor mannen jobber og kvinnen er hjemmeværende, er det i dag relativt få familier som praktiserer over tid. Det er likevel ikke uvanlig i perioder når barna er små, hvor mødrene tar ut det aller meste av fødselspermisjonen. I tillegg til at de ofte jobber redusert tid en periode i forlengelsen av fødselspermisjonen. I slike perioder tar de som regel hovedansvar hjemme, mens mannen er hovedforsørger. Uansett hvor omfattende eller varig en slik arbeidsdeling er, er den ofte forbundet med mindre stress og tidspress, og mindre motsetning mellom arbeid og hjem. Det gjelder særlig i de familiene hvor dette er blitt en innarbeidet arbeidsfordeling, som begge parter tar mer eller mindre for gitt.

Andre par reduserer trykket fra tidsklemmen ved å «alliere» seg med hverandre. Det typiske er unge par som satser på jobb og karriere, og som skyver det å få barn inn i fremtiden. En annen variant er å velge bort karrieren, i kortere eller lengre perioder av livet, gjerne ved å leve etter en form for simple living-filosofi. I begge tilfeller er livsstilen valgt på bakgrunn av en felles innstilling om hva som er viktigst å prioritere i livet.

For mange foreldre er slike symbioser eller allianser ikke særlig aktuelle – i alle fall ikke i lengden. I stedet fremstår man mer som «motparter», hvor begge parter prøver å lesse noe av byrden over på den andre. Fordi begge vil gjøre karriere og samtidig ha et familieliv, men man vil at partneren skal avlaste en for de forpliktelsene man ikke selv rekker eller prioriterer. Dermed blir det tautrekking om alle mulige slags oppgaver og forpliktelser, om hvem som skal være hjemme med syke barn, hvem som skal ta foreldresamtalen på skolen, hvem som skal kjøre barna til treningen, hvem som skal stille opp på dugnad i barnehagen, og så videre. Resultatet blir for det første hyppige konflikter, hvor et typisk mønster er at mannen opplever de familiære forpliktelsene som en hemsko for karrieren, mens kvinnen opplever mannen som selvopptatt og med liten vilje til å ta ansvar for familiefellesskapet. For det andre fører det til at begge parter føler seg fanget i tidsklemmen.

Den siste kategorien, «akrobatene», er de som vil gjøre karriere både hjemme og på jobb, og som ikke ønsker å overlate noen av arenaene til den andre. De ønsker selv, for sin egen del, å være med på små og store aktiviteter sammen med barna. De stiller som klassekontakt eller som trener for fotballaget – og gjerne begge deler. De melder seg som vakt på skoleballet, og blir med som frivillige foreldre på klasseturen. Og de tar sin del av omsorg og ansvar for barna. Parallelt med at de dyrker sin karriere så godt de kan. Som foreldrene har de den fordelen at de har felles interesser og verdier når det gjelder karriere og familieliv. De sliter likevel med å strekke til både som foreldre og arbeidstakere, og de sliter ikke minst med å få tiden til å strekke til.

Dette er ikke statiske mønstre. Foreldrene kan over tid bevege seg fra det ene mønsteret til den andre. Ulike mønstre kan dessuten veksle om å dominere i en og samme periode. For eksempel mellom det å være motparter og akrobater. Partene kan dessuten ha noe ulik orientering. Over tid har det likevel foregått en forskyvning fra de symbiotiske parene til de mer akrobatiske. Dette har ført til at tidsklemmen har blitt en langt mer aktuell problemstilling i mange familier i dag, enn for bare noen tiår siden.

Tidsklemmen reflekterer imidlertid også hva man fyller fritiden med – den tiden man ikke bruke på jobben eller familien. For mulighetsrommet for aktivitet, læring, opplevelse, underholdning, utfoldelse og rekreasjon er blitt så uendelig mye større i dag enn for bare noen få tiår siden. Det finnes utallige fritidsaktiviteter – i ordets videste betydning – for både voksne og barn. Og dette enorme mangfoldet av muligheter som har vokst frem parallelt med velstandsøkningen de senere tiårene, har åpnet for nye behov og ønsker – som man i mange tilfeller har levd lykkelig uvitende om tidligere. Men når mulighetene først finnes, er det så mye å være nysgjerrig på, så mye å oppleve og så mye å være med på. Begrensningen er ofte tiden. Man rekker ikke mer enn en liten del av alt man kunne tenke seg. Like fullt har man ofte en tendens til å presse litt mer aktivitet enn det er rom for, inn i øyeblikket.

Tidsklemmen handler også om at vi har fått økte forventninger til livet. På alle mulige områder. For eksempel i forhold til at begge foreldrene kan ha full jobb selv om barna er små. Illustrerende nok er det ikke mange år siden småbarnsforeldre ennå følte seg heldige og lykkelige dersom de fikk barnehageplass, mens de som ikke fikk plass ordnet med dagmamma, praktikant eller eventuelt en au pair. Alternativet var å vente til barnet begynte på skolen før mor kunne begynne å jobbe igjen. Få tok til orde for at alle barn burde ha barnehageplass, eller argumenterte for valgfrihet for småbarnsforeldre. Foreldrene tilpasset seg stort sett de mulighetene som var. Alle «nøkkelbarna» på 1960- og 70-tallet var uttrykk for noe av det samme; alle disse skolebarna som gikk med husnøkkelen i en snor rundt halsen som et symbol på at begge foreldrene var yrkesaktive. Det at syvåringer og åtteåringer måtte være alene hjemme etter skoletid, ble i liten grad tematisert. Man fant seg i stor grad til rette med denne ordningen, både foreldrene og barna. Men med årene vokste det frem forventninger og krav om at det offentlige måtte legge bedre til rette for alle disse barna og foreldrene deres. Både ut fra et barneperspektiv og likestillingsperspektiv ble det tatt til orde for at alle som ønsket det, måtte få en barnehageplass. Og at det ble etablert en eller annen form for tilsynsordning for de yngste skolebarna. Skolefritidsordningen kom på plass allerede tidlig på 1990-tallet, som et frivillig aktivitetstilbud til alle barn fra første til og med fjerde klasse. Full barnehagedekning har, som kjent, gått langt tregere å få på plass.

Det er mest av alt dette tidsklemmen handler om: de mange mulighetene og de høye forventningene. Når ikke begrepet dukket opp før mot slutten av 1990-tallet (Hochchild, 1997), og ikke allerede på 60- og 70-tallet, da kvinnene for alvor begynte å innta arbeidslivet, var det trolig mye på grunn av at familiens mulighetsrom ennå var så mye mindre enn det etter hvert skulle bli. Og at forventningene på mange områder ennå var langt mer beskjedne enn de er i dag.

Litteraturliste

Amato, K. (2000). The consequences of divorce for adults and children . Journal of Marriage and the Family, 55, 23–38.

Bauman, Z. (2007). Flytende modernitet . Oslo: Vidarforlaget.

Beck, U. (1992). Risk society: Towards a new modernity. New York: Sage Publications (publisert første gang i 1986 på tysk).

Danielsen, H. (2002). Husmorhistorier. Norske husmødre om menn, barn og arbeid. Oslo: Spartacus forlag.

Englund, P. (2004). Stillhetens historie og andre essays . Oslo: Universitetsforlaget.

Giddens, A. (1991). Modernity and self-identity. Self and society in the late modern age. Cambridge: Polity.

Hennum, N. (2004 ). Å være foreldre for ungdom: En balansekunst mellom kjærlighet og autoritet. P.O. Brunstad og T. Evenshaug (red.); Å være voksen, 93–110. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Hochchild, A. (1997). The time bind. When work becomes home and home becomes work. New York: Henry Holt & Company.

Jensen, R. (2001). The Dream society . London: McGraw-Hill Education.

Lilleås, U.B. (2005). Kroppslig beredskap som vane. Sosiologisk Tidsskrift, 13, 183–198.

Müller, R. (2007). Mediene skaper klimaangst. Kronikk, Aftenposten, 4.7.

Schmitt, D., Voracek, M., Realo, A. og Allik, J. (2008). Why can’t a man be more like a women? Sex differences in Big Five personality traits across 55 cultures . Journal of Personality and Social Psychology, 94, 168–182.

SSB (2002). http://www.ssb.no/vis/emner/00/02/20/tidsbruk/art-2002-05-13-02.html

SSB (2007). http://www.ssb.no/emner/03/03/barnevernund/tab-2007-09-25-01.html

SSB (2008). http://www.ssb.no/ssp/utg/200803/04/

Svendsen, L.F.H. (2007). Frykt. Oslo: Universitetsforlaget.

Thuen, F. (2000). Motsetninger mellom arbeid og hjem. Den nye, store arbeidsbelastningen . S. Einarsen og A. Skogstad (red.), Det gode arbeidsmiljø. Krav og utfordringer, 243–262. Bergen: Fagbokforlaget.

Thuen, F. (2004). Livet som deltidsforeldre . Bergen: Fagbokforlaget.

Thuen, H. (2008). Om barnet. Oppdragelse, opplæring og omsorg gjennom historien. Oslo: Abstrakt forlag.

Til dokumentets forside