NOU 2009: 21

Adopsjon – til barnets beste— En utredning om de mange ulike sidene ved adopsjon

Til innholdsfortegnelse

Del 7
Biologisk opphav

22 Innsyn i adopsjonssak – biologisk opphav

22.1 Innledning

Etter adopsjonsloven § 12 har adoptivbarnet etter fylte 18 år krav på å få opplyst fra myndighetene hvem de opprinnelige foreldre er.

Bufdir behandler saker i følgende kategorier der barnet søker kunnskap om biologiske foreldre:

  • Henvendelser fra nasjonalt adopterte, avgrenset til de saker der det er gitt bevilling etter 1. desember 1999. 1

  • Henvendelser fra internasjonalt adopterte. 2

Fylkesmannen håndterer saker som gjelder innsyn i eldre saker om nasjonal adopsjon. 3

22.2 Gjeldende rett

Enhver som er adoptert har etter fylte 18 år rett til innsyn i egen adopsjonssak med de unntak som er fastslått i forvaltningsloven § 19. Dette gjelder både ved internasjonal og nasjonal adopsjon, herunder alle sakstyper.

Etter forvaltningsloven § 18 første ledd har part i forvaltningssak rett til innsyn i sakens dokumenter. Adopsjonsloven § 11 slår imidlertid fast at forvaltningsloven § 18 første ledd ikke er til hinder for at det gjennomføres en anonym adopsjon:

«Forvaltningsloven § 18 første ledd skal ikke være til hinder for at partene i en adopsjonssak holdes ukjent for hverandre (anonym adopsjon).»

Etter adopsjonsloven § 12 har adoptivforeldrene plikt til å fortelle adoptivbarnet at det er adoptert:

«Adoptivforeldre skal så snart som tilrådelig fortelle adoptivbarnet at det er adoptert.

Fra barnet er 18 år har det krav på å få opplyst fra departementet hvem de opprinnelige foreldre er.»

Det er departementet som har myndighet til å opplyse om biologisk opphav, men denne oppgaven er delegert til Bufdir samt Fylkesmannen. Adopsjonsmyndighetenes og Fylkesmannens myndighet er hjemlet i forskrift. 4

Bestemmelsene i adopsjonsloven ble innført på bakgrunn av Ot.prp. nr. 40 (1984–85) og Innst. O. nr. 19 (1985–86). Forarbeidene presiserer at myndighetene ikke har plikt til å fremskaffe opplysninger om opprinnelige foreldre dersom slike opplysninger ikke fantes på adopsjonstidspunktet. Det ble foreslått en unntaksregel i proposisjonen for det tilfellet at biologiske foreldre motsatte seg innsyn og sterke grunner talte imot innsyn. Komiteen gikk imidlertid inn for en reservasjonsfri bestemmelse.

Ot.prp. nr. 63 (1997–98) omtaler adopsjonsloven § 12 hva gjelder spørsmålet om hvilken instans som skal gi ut opplysninger om adoptertes biologiske foreldre, jf. Fylkesmannen eller departementet. Behovet for retningslinjer for håndteringen av slike saker ble da påpekt. 5

Internasjonal adopsjon er regulert i Haagkonvensjonen. Artikkel 30 har følgende bestemmelse som stiller krav til forvaltning av innsynsretten i saker om internasjonal adopsjon.

«(1) The competent authorities of a Contracting State shall ensure that information held by them concerning the child's origin, in particular information concerning the identity of his or her parents, as well as the medical history, is preserved.

(2) They shall ensure that the child or his or her representative has access to such information, under appropriate guidance, in so far as is permitted by the law of that State.»

Explanatory Report samt Guide to Good Practice 2008 informerer om at artikkel 30 regulerer to ulike spørsmål:

«Article 30 regulates two different questions: (1) the collection and preservation of the information concerning the child’s origins, and (2) the availability of or the access to such information by the child.» 6

Guiden slår fast at de forpliktelser som påhviler medlemslandene ikke opphører på det tidspunkt barnet overføres til adoptivforeldrene. Konvensjonen krever at medlemslandene påtar seg ansvar for en rekke funksjoner som kan være relevante i adopsjonssammenheng. Det understrekes at adopsjon ikke er en engangshendelse, men en livslang prosess. 7

Guide to Good Practice 2008 understreker at artikkel 30 balanserer barnets rett til informasjon mot biologiske foreldres behov for ikke å få sin identitet avdekket i forbindelse med at barnet frigis for adopsjon:

«572. It is a well-accepted view that a child should have a right to obtain information about his or her origins. The child’s right to know his or her parents is provided for in Article 7(1) of the Convention on the Rights of the Child. However, this right must be balanced against the right of birth parents not to have their identity disclosed to the child who is relinquished for adoption. For example, in some countries an unmarried mother who had consented to the adoption might be later harmed by the disclosure of her past. Therefore, Article 30 does sanction some restrictions to the right of the child to have information, as access is only “in so far as is permitted by the law of that State.«Furthermore, States of origin are permitted to withhold identifying information from the report on the child in accordance with Article 16(2).» 8

Det er gitt veiledning om saksbehandling knyttet til adoptivbarns rett til opplysninger om biologiske foreldre i rundskriv 1-33/86. Rundskrivet synes direkte å gjelde bare ved nasjonal adopsjon. Det legges til grunn i rundskrivet at det er viktig at myndighetene forsøker å forberede en sak om slike opplysninger på en mest mulig skånsom måte. Rundskrivet forutsetter at biologiske foreldre orienteres om innsynssak:

«Fylkesmennene pålegges derfor ut fra de eksisterende opplysningene i saken et visst ansvar for at de biologiske foreldre får en orientering om at deres biologiske barn ønsker å bli kjent med sin opprinnelses. Det vil i denne forbindelse være nødvendig å gi de biologiske foreldre en frist til å uttale seg, slik at deres holdning til spørsmålet kan meddeles barnet før opplysningene gis ut. At biologiske foreldre ikke ønsker at opplysningene skal gis til barnet, gir imidlertid ikke grunnlag for å nekte barnet disse.

Dersom det viser seg umulig å oppspore de biologiske foreldre, må de opplysninger man sitter inne med uten videre gis ut. Det kan da være naturlig å gjøre adoptivbarnet oppmerksom på at Frelsesarmeens ettersøkingskontor kan bistå med å oppspore de biologiske foreldre.»

Det er etter det utvalget forstår ikke utarbeidet særskilte retningslinjer for håndtering av saker om innsyn i saker om internasjonal adopsjon.

22.3 Nærmere om saksbehandlingen

Fylkesmannen

Fylkesmannen håndterer saker om innsyn i saker om nasjonal adopsjon der det er gitt bevilling før 1. desember 1999. Fylkesmannen følger retningslinjene i rundskriv nr I–33/86.

Bufdir

Adopsjonsutvalget baserer sin redegjørelse nedenfor på de erfaringer som kan trekkes av et utvalg enkeltsaker som utvalget har fått innsyn i hos Bufdir. 9

Bufdir har til nå kun behandlet én sak om nasjonal adopsjon der bevilling var gitt av Bufdir. 10 I denne saken ble det lagt opp til en prosedyre i tråd med rundskrivet fra 1986. 11 Der barnet er nasjonalt adoptert, og Bufdir ikke selv har opplysninger i sitt arkiv, oversendes saken til det fylkesmannsembete som har gitt bevilling (ikke adoptivbarnets bosted). Der Bufdir får henvendelser fra andre enn den adopterte selv, eksempelvis biologiske foreldre eller biologiske søsken, informerer Bufdir om at det kun er adoptivbarnet som har krav på opplysninger om biologisk opphav. Henvendelsen legges på adopsjonssaken slik at adoptivbarnet, i forbindelse med senere innsynssak, således kan få informasjon om at biologiske slektninger ønsker kontakt.

Bufdir følger ikke samme prosedyre ved sak om innsyn i internasjonal adopsjonssak. Etter det utvalget forstår sendes dokumentene ved internasjonal adopsjon rett til den adopterte, uten møte med saksbehandler. Bufdir leser som regel gjennom engelskspråklige dokumenter før disse oversendes. Dokumenter på andre språk oversendes uten oversettelse eller gjennomlesning. Adopsjonsmyndighetene tar ikke kontakt med biologiske foreldre i utlandet. 12

Adopsjonsorganisasjonene

Bufdir henviser de adopterte, som ber om innsyn i saker om internasjonal adopsjon, til adopsjonsorganisasjonene for eventuelle ytterligere opplysninger.

Den norske adopsjonsorganisasjonen kan være et bindeledd ved sporing etter biologisk opphav. Organisasjonene krever ikke dekket administrasjonsutgifter for dette. Organisasjonen driver ikke selv sporingsarbeid. 13 Eventuelle kostnader i forbindelse med sporing i utlandet må betales av den adopterte.

Organisasjonene får også henvendelser fra biologiske foreldre. Slike henvendelser oversendes Bufdir og legges på den aktuelle saksmappen der. Dersom adopsjonsorganisasjonen får informasjon om biologiske søsken i utlandet, vil også slike opplysninger kunne legges på adopsjonssaken.

22.4 Utvalgets vurderinger og forslag

22.4.1 Myndighet til å behandle henvendelser om innsyn

Som nevnt ovenfor er det dels Bufdir og dels de ulike fylkesmannsembeter som håndterer sak om innsyn i adopsjonssak. Bufdir håndterer alle saker om innsyn i saker om internasjonal adopsjon, mens Fylkesmannen i avtagende grad håndterer saker om innsyn ved nasjonal adopsjon.

Adopsjonsutvalget ser at det kan være hensiktsmessig, all den stund arkivet består av skriftlige dokumenter, at det organ som har dokumentene i sitt arkiv også forvalter innsynsretten. Etter utvalgets syn bør imidlertid den adopterte kunne henvende seg til adopsjonsmyndighetene i nærheten av sitt hjemsted.

Utvalget foreslår at Bufetat region skal behandle saker om innsyn. Bufetat region kan således i forbindelse med konkret innsynssak anmode Bufdir eller Fylkesmannen om å oversende eller overføre saksdokumenter til regionen som håndterer saken videre. Overgang til elektronisk arkiv, der også eldre skriftlige henvendelser kan digitaliseres, gir andre muligheter for tilgang. Utvalget forutsetter at nødvendige personvernhensyn ivaretas.

Adopsjonsutvalget viser til at Bufdir i sitt standardiserte svar til adoptivbarnet henviser til at også adopsjonsorganisasjonen kan bistå i forbindelse med innsyn i adopsjonssaken:

«Ønsker du å vire mer om din adopsjon vil vi anbefale seg å ta kontakt med Adopsjonsforum/Verdens Barn/InorAdopt, som er den foreningen som i sin tid formidlet adopsjonen.»

Utvalget mener at den adopterte må informeres om at organisasjonene oversender alle dokumenter i saken til Bufdir slik at organisasjonene ikke har noe eget arkiv som gir ytterligere opplysninger i adopsjonssaken. Bufdir må legge til rette for at den adopterte får realistiske forventninger om hvilken bistand organisasjonene kan gi når det gjelder etteradopsjon. Organisasjonene kan som nevnt bistå, som et mellomledd, ved sporing i utlandet gjennom utenlandske kanaler. Den adopterte bør derfor informeres om at adopsjonsorganisasjonen kan gi informasjon om muligheter for sporing i det enkelte opprinnelsesland samt om eventuelle kostnader forbundet med dette.

Adopsjonsorganisasjonenes muligheter for bistand ved sporing i et opprinnelsesland der adopsjonssamarbeidet er avsluttet, kan være små. Adopsjonsutvalget viser til at det er myndighetene som har ansvar for etteradopsjon etter Haagkonvensjonen. Verken myndighetene eller organisasjonene kan ha plikt til å bistå med oppsporing av biologiske foreldre i utlandet. En slik omfattende plikt foreligger heller ikke ved nasjonal adopsjon. Myndighetenes plikt vil derfor, etter utvalgets syn, begrense seg til å veilede adoptivbarnet om muligheter for sporing i utlandet.

Utvalgets forslag

Adopsjonsutvalget foreslår at én instans bør behandle alle henvendelser om innsyn i adopsjonssak uansett hvilket organ som i sin tid gav bevilling. Utvalget foreslår at gjeldende adopsjonsmyndighet får dette ansvaret og at de konkrete henvendelser behandles av Bufetat region.

22.4.2 Innsynsretten

Adopsjonsutvalget har vurdert om andre parter enn den adopterte bør ha rett til innsyn i adopsjonssaken. Utvalget har imidlertid kommet til at dette i så fall måtte vært utredet ytterligere, noe som dessverre ikke har vært mulig innenfor utvalgets tidsramme. Utvalget vil ikke anbefale en utvidelse uten tilfredsstillende utredning.

Etter gjeldende praksis blir den adopterte ikke informert der biologiske slektninger tar kontakt med myndighetene eller adopsjonsorganisasjonen med et ønske om kontakt. En eventuell justering av denne praksis er av mindre vidtrekkende karakter og har vært gjenstand for drøftelser i utvalget. Utvalget mener imidlertid at det kun kan være aktuelt å endre praksis i de situasjoner der biologiske foreldre eller søsken ønsker kontakt, ikke der andre fjernere slektninger ønsker slik kontakt.

Etter adopsjonsloven har adoptivforeldrene en rettslig plikt til å fortelle barnet at det er adoptert. Det er naturlig nok ikke knyttet sanksjoner til denne plikten. Utvalget legger til grunn at langt nær de fleste adoptivforeldre, også de som adopterer barn nasjonalt, i dag informerer barnet om at det er adoptert. Visshet om adopsjon og kjennskap til de reelle familieforhold tilsier ikke isolert sett at biologiske foreldre eller søsken bør ha adgang til selv å få formidlet kontakt med den adopterte. Heller ikke det biologiske prinsipp tilsier at biologiske foreldre eller søsken skal ha rett til, via adopsjonsmyndighetene, å få oversendt henvendelser til den adopterte. Utvalget har kommet til at det fortsatt bør være den adopterte selv som bør ta stilling til om det overhodet er ønskelig med mer informasjon om biologisk opphav samt tidspunkt for dette. Hensynet med innsynsretten må først og fremst være at den adopterte har mulighet til å søke etter sine røtter – dersom og når dette er ønskelig. En generell adgang til å videreformidle henvendelser fra biologiske foreldre/søsken vil av ulike grunner kunne oppleves som vanskelig for mange adopterte samt komme på et tidspunkt hvor adoptivbarnet ikke er beredt til å gå inn i en prosess med nyetablering eller reetablering av kontakt.

Heller ikke en skjønnsmessig adgang for myndighetene til å videreformidle henvendelser fra biologiske foreldre eller søsken er ønskelig. Utvalget mener at en slik bestemmelse vil være vanskelig å praktisere. Dessuten legger Adopsjonsutvalget avgjørende vekt på at både den adopterte og adoptivfamilien bør sikres ro og stabilitet.

Den situasjon hvor utvalget ser at det er mest nærliggende med en utvidelse av innsynsretten, er når den adopterte er død og dens etterkommere ønsker innsyn. Utvalget ser at hensynet til å få kjennskap til biologisk opphav er viktig for mange. Utvalget er imidlertid delt i synet på hvorvidt det er ønskelig å utvide innsynsretten for etterkommere. Flertallet har funnet å ville konkludere med at en slik begrenset utvidelse, i tilfeller der den adopterte er død og etterkommer i neste ledd ønsker innsyn, er tilrådelig. Mindretallet har ikke funnet det nødvendig å formulere en formell dissens.

22.4.3 Innholdet i innsynsretten

Etter adopsjonsloven § 12 har barnet krav på opplysninger om «hvem de opprinnelige foreldre er». Dette gjelder både der barnet er nasjonalt og internasjonalt adoptert.

Etter Haagkonvensjonen artikkel 30 gjelder retten ved internasjonal adopsjon opplysninger om «child's origin, in particular information concerning the identity of his or her parents». Explanatory Report utdyper at tilgang til informasjon gis i samsvar med lovgivning i det landet hvor informasjonen er bevart, enten dette er i opprinnelseslandet eller mottakerlandet:

«515. (...)These reasons and the nature of the rules that regulate access to the information collected and preserved in a State, usually considered applicable notwithstanding the foreign elements of the case, explain that Article 30 only permits such access according to the law of the State where it is preserved, the State of origin or the receiving State.»

Guide to Good Practice 2008 understreker at det er opprinnelseslandets lovgivning som regulerer hvilke opplysninger som gis om biologiske foreldre utover det som er påkrevet etter artikkel 16. Det er ikke et krav etter konvensjonen at biologiske foreldres identitet inngår i opprinnelseslandenes rapport om barnet:

«537. However, Article 16(2) of the Convention provides evidence of one of the underlying concerns of the drafters of the Convention, where it reminds the Central Authority of the State of the child’s origin that it should take care not to reveal, in the report on the child which has to be transmitted to the receiving State, the identity of the mother or father if, in the State of origin these identities may not be disclosed. The concern here was to protect the principle of confidentiality (as regards identifying information) for those States of origin in which for a variety of reasons (danger to the birth mother being one) confidentiality is still regarded as essential. The argument was put, during the debates, that failure to recognise this concern might result in a reluctance, or even fear, by mothers in certain countries to consider placement for adoption as a realistic option in the case of pregnancy outside marriage.» 14

Utvalget konkluderer med at adopsjonsmyndighetenes plikt til å videreformidle opplysninger om barnets opprinnelse i saker om internasjonal adopsjon således gjelder de opplysninger som opprinnelseslandet har oversendt. Dette vil da være opplysninger som inngår i saksmappen samt eventuelle dokumenter som er lagt på saken i ettertid, eksempelvis henvendelser fra biologiske foreldre.

Lovens formulering om innsynsrett er relatert til «hvem de opprinnelige foreldre er». Dette er i tråd med Haagkonvensjonens ordlyd, men lite i samsvar med realitetene i slike saker idet identiteten til biologiske foreldre ofte ikke vil være kjent ved internasjonal adopsjon. Utvalget foreslår at ordlyden endres for å bringe denne mer i samsvar med begrepsbruken i forvaltningsretten. Ett alternativ, som vil være anvendelig i begge hovedkategorier av adopsjonssaker, er at rettigheter og plikter knyttes til «innsyn i adopsjonssaken». Dette er da noe mer omfattende enn det Haagkonvensjonen direkte fastsetter.

Utvalget legger til grunn at adoptivbarnet har rett til innsyn i hele adopsjonssaken, det vil si forvaltningssaken, med lovbestemte unntak etter forvaltningsloven § 19.

For at innsynsretten skal ha noen realitet for den adopterte, bør det gis en begrunnelse i alle innvilgelsessaker, også slike der partene er enige – selv om dette ikke er nødvendig etter forvaltningsloven § 24. Denne plikten bør reguleres. Dette gjelder både ved adopsjon av kjent og ukjent barn.

I dag gis ingen begrunnelse ved godkjenning av søkere, det vil si ved utstedelse av forhåndssamtykke, for internasjonal adopsjon av ukjent barn. Det vil ligge en sosialrapport på saken, i dag er denne utarbeidet av kommunen.

I saker om nasjonal adopsjon av ukjent spedbarn foreligger det en sosialrapport fra kommunen og en kortfattet håndskrevet begrunnelse fra Faglig utvalg samt biologisk forelders samtykke med eventuelle vedlegg.

I innvilgelsessaker om internasjonal familieadopsjon gis det i dag ikke begrunnelse, mens dette gis i nasjonal familieadopsjon. Tilsvarende ved stebarnadospjon, fosterbarnadopsjon med mer.

I en fosterbarnssak vil adopsjonsmyndighetene innhente barneverntjenestens dokumenter i saken og legge disse til grunn for avgjørelsen. Barnevernloven har egne bestemmelser om taushetsplikt og innsyn. Det er tvilsomt om barnet kan gis fullt innsyn i barneverntjenestens dokumenter gjennom å henvende seg til adopsjonsmyndighetene. Adopsjonsutvalget mener at dette spørsmålet bør avklares av lovgiver.

Utvalgets forslag

Adopsjonsutvalget foreslår at det skal gjelde et krav om å begrunne også positive vedtak i adopsjonssaker for å sikre den adopterte et reelt innsyn i sakens sentrale opplysninger. Utvalget foreslår videre at adopsjonsloven § 12 andre ledd endres, noe som kan formuleres slik:

«Fra barnet er 18 år har det krav på innsyn i adopsjonssaken, derunder rett til å få vite hvem de opprinnelige foreldrene er dersom norske myndigheter har kjennskap til dette.»

22.4.4 Saksbehandling

Adopsjonsloven § 12 gir både nasjonalt og internasjonalt adopterte rett til å få innsyn i egen adopsjonssak.

Etter adopsjonsloven § 12 er det departementet som har myndighet til å gi slike opplysninger til adoptivbarnet. Etter forskrift er oppgaven delegert til henholdsvis Statens ungdoms- og adopsjonskontor (SUAK) og Fylkesmannen etter to ulike forskrifter. Etter utvalgets syn bør det fremgå klart i forskrift eller retningslinjer hvilket organ som i praksis utfører oppgaven på vegne av departementet i henhold til delegasjon slik at det er klart for publikum hvor man skal henvende seg i slike saker.

Rundskrivet fra 1986 gjelder muligens både ved nasjonal og internasjonal adopsjon, men synes i praksis å være tilpasset nasjonal adopsjon der Fylkesmannen har myndighet til å gi innsyn. 15

Adopsjonsutvalget støtter prosedyre og praksis for håndtering av saker om anmodning om innsyn i nasjonal adopsjonssak.

Adopsjonsutvalget mener at gjeldende praksis ved innsyn i internasjonal adopsjonssak er kritikkverdig og neppe i tråd med Haagkonvensjonen. Adopsjonsutvalget viser til at praksis for å behandle anmodning om innsyn fra en som er internasjonalt adoptert i dag knapt nok er regulert. Etter Haagkonvensjonen artikkel 30 forutsettes at informasjon gis «under appropriate guidance». Explanatory Report utdyper dette kravet:

«518. No matter what the applicable law may provide, Article 30 prescribes that access to the information shall be granted «under appropriate guidance», in order to avoid, as far as possible, any prejudicial results for the child, either emotionally or for any other reason. However, for obvious reasons, this requirement shall be complied with where the information is to be obtained by the child and not by his or her representative. Besides, the information is only to be given after all appropriate measures have been taken, having regard to the age of the adoptive child and his or her other personal conditions that may require special precautions.»

Adopsjonsmyndighetene må ha sikkerhet for at dokumentene i adopsjonssaken som oversendes adoptivbarnet ikke inneholder sensitive opplysninger som tilsier en beredskap i form av et møte med kvalifiserte saksbehandlere til stede. Myndighetene må ha beredskap for å møte adopterte hvis tilblivelseshistorie kan omfatte opplysninger om overgrep som voldtekt og incest. Etter gjeldende praksis oversendes dokumenter på originalspråk til adoptivbarnet som deretter selv må sørge for å oversette disse. Etter utvalgets mening har myndighetene her ikke lagt til rette, slik Haagkonvensjonen forutsetter i artikkel 30, for at sensitive og opplysninger om tilblivelse samt situasjonen i opprinnelseslandet kan formidles til adoptivbarnet på en skånsom måte.

Adopsjonsutvalget minner her om det som er fremholdt i kapittel 2.5 om kunnskap og forskning ved internasjonal adopsjon av ukjent barn: Adopterte må forholde seg til to sett av foreldre, de biologiske som fødte dem, men som ikke maktet å beholde dem, og adoptivforeldrene som de ikke har genetiske bånd til, men som valgte dem og ønsket dem spesielt. Utvalget mener at sakenes karakter og hensynet til de adopterte tilsier at dokumenter i adopsjonssak må oversettes av adopsjonsmyndighetene før de oversendes adoptivbarnet som anmoder om innsyn.

Utvalget mener videre at dokumentoverføring primært bør skje innenfor rammen av et møte i tråd med det som er praksis ved innsyn i nasjonal adopsjonssak. I tillegg til at informasjonen må gis på en måte som er i tråd med Haagkonvensjonen, bør det videre være en målsetting med størst mulig grad av likebehandling av innsynssaker ved henholdsvis nasjonal samt internasjonal adopsjon.

Etter gjeldende praksis ved sak om nasjonal adopsjon varsles biologiske foreldre om at barnet har henvendt seg i forbindelse med innsynssak. Det vil være praktisk vanskelig for adopsjonsmyndighetene å informere utenlandske biologiske foreldre med kjent identitet. Selv om den adopterte får opplysninger om biologisk opphav, er det heller ikke gitt at denne ønsker kontakt. Norske adopsjonsmyndigheter bør av disse grunner ikke oppspore utenlandske parter i slike saker.

Adopsjonsutvalget mener at adoptivbarnas, adoptivfamilienes og biologiske slektningers informasjonsbehov ikke er tilstrekkelig ivaretatt. I dag er det lagt ut informasjon på Bufdirs hjemmeside og hos Fylkesmannen, men denne er lite tilgjengelig. Informasjon bør etter utvalgets mening være lett tilgjengelig, for eksempel på den foreslåtte Adopsjonsportalen i Bufetat.

Adopsjonsutvalget bemerker at det heller ikke på dette området foreligger spesifisert statistikk på dette området, noe det er et klart behov for.

Forslaget

Adopsjonsutvalget foreslår at behandling av saker om innsyn, både i saker om internasjonal og nasjonal adopsjon, reguleres nærmere.

Fotnoter

1.

Bufdir fikk 29 slike henvendelser i 2008. Det føres imidlertid ikke statistikk i Bufdir på dette området. Tallet er innhentet etter registrering i saksregister samt manuell opptelling med mer, også henvendelser fra søsken, barnebarn samt biologiske foreldre med mer.

2.

Bufdir fikk 19 slike henvendelser i 2008.

3.

Fylkesmannen fører ikke statistikk på dette området. Fylkesmannen i Oslo og Akershus har registrert 53 henvendelser (til dette fylket) på adopsjonsområdet i 2008. Tallet omfatter både henvendelser fra adoptivbarn, adoptivforeldre, søsken til adopterte og så videre.

4.

Forskrift 30. november 1999 nr. 1192 bestemmer: «Den myndighet til å gi adopterte opplysninger om opprinnelige foreldre som i loven er lagt til departementet, jf. § 12, delegeres til Statens ungdoms- og adopsjonskontor for så vidt gjelder adopsjonsbevillinger som er gitt av departementet eller kontoret.» Forskrift 30. november 1999 nr. 1193 bestemmer videre: «Den myndighet til å gi adopterte opplysninger om opprinnelige foreldre som adopsjonsloven er lagt til departementet, jf. § 12, delegeres med dette til fylkesmannen for så vidt gjelder adopsjonsbevillinger gitt av fylkesmannen før den 1. desember 1999. »

5.

Kapittel 3.2.

6.

Explanatory Report punkt 506 flg. samt Guide to Good Practice kapittel 9, punkt 567.

7.

Guide to Good Practice kapittel 9, punkt 564 flg.

8.

Kapittel 9.1.1.

9.

Adopsjonsutvalget anmodet Bufdir om en samlet oversikt, men Bufdir valgte blant annet av kapasitetsmessige grunner å gi innsyn i et utvalg konkrete saker.

10.

Per april 2009.

11.

Bufdir sendte brev til adoptivforeldrene og informerte om henvendelsen og at de ville ta kontakt med biologisk mor. Biologisk mor ble kontaktet og bedt om å gi sitt syn, innen en bestemt frist, på ønsket innsyn og eventuell kontakt. Bufdir avholdt møte med den adopterte, med sosialfaglig saksbehandler til stede, hvor opplysninger om biologiske mor og identitet ble lagt frem. Deretter ble det tilbudt et møte for den adopterte med adoptivforeldre til stede.

12.

Merk at identiteten til biologiske foreldre i mange saker om internasjonal adopsjon ikke er kjent.

13.

Organisasjonene har mulighet for å søke mer opplysninger i utlandet. Ett eksempel er organisasjonens bistand i forbindelse med innsyn i adopsjonssak i Colombia. Statlige barnevernmyndigheter i Colombia har et omfattende arkiv.

14.

Guide to Good Practice kapittel 8.

15.

Rundskrivet er ikke tilgjengelig i elektronisk versjon hos adopsjonsmyndighetene eller Fylkesmannen.

Til dokumentets forside