NOU 2009: 21

Adopsjon – til barnets beste— En utredning om de mange ulike sidene ved adopsjon

Til innholdsfortegnelse

Del 6
Støtte og tiltak før og etter adopsjon

20 Støtte og tiltak før og etter adopsjon

20.1 Innledning

Å bli foreldre er en ny og ukjent begivenhet i alle familier som venter sitt første barn. I Norge har vi dag ingen spesielle tiltak for å forberede blivende foreldre på de oppgaver og utfordringer det er å få barn og bli en familie. Dette gjelder både tiltak før barnet er blitt en del av familien og likeledes tiltak som iverksettes etter at foreldrene har fått barn. Det finnes noen forberedende tiltak som svangerskaps- og ammekurs, men disse er forbeholdt kvinner som gjennomfører biologiske fødsler. For disse familiene har også helsestasjonen spesielle forpliktelser til å besøke hjemmet og følge opp barnet i det første leveåret.

Foreldre som ønsker å adoptere et barn står overfor andre og kanskje mer utfordrende oppgaver enn biologiske foreldre. Det å adoptere et barn i Norge i dag, er nesten ensbetydende med at barnet er av utenlandsk opprinnelse. Selv om det er mange likheter mellom det å føde et barn og det å adoptere, er det også ganske store forskjeller mellom et adoptiv- og et biologisk foreldreskap. Det vises til kapittel 2.2.4 hvor utvalget har drøftet likhet og likeverdighet. Adoptivforeldre har ikke samme erfaringer med svangerskap og fødsel, og de mottar ofte et barn fra en annen kultur med ukjent biologisk opphav og genetisk arv.

Det kjennskap de fleste vil ha til det å være foreldre er de rollemodeller man vil kjenne til, blant annet egne foreldre og andre nærstående. Det er sjelden at adoptivsøkere vil ha rollemodeller i form av at de har mer inngående kjennskap til hvordan adoptivforeldre har opplevd og håndtert det å være adoptivforeldre.

Haagkonvensjonen inneholder flere bestemmelser om både før- og etteradopsjonstiltak. Guide to Good Practice 2008 vier videre disse temaene betydelig plass. Dette gjelder blant annet adopsjon av barn med behov for spesiell støtte. Utvalget viser til kapittel 15 om konvensjonens krav når det gjelder før- og etteradopsjonstiltak ved adopsjon av barn med behov for spesiell støtte.

Adopsjonsutvalget foreslår som nevnt tidligere at adopsjonsforberedende kurs skal inngå som en obligatorisk fase 2 i ny utrednings- og godkjenningsprosess. Dette er nærmere behandlet i kapittel 18.6 om myndighet og saksbehanding, men omtales også kort nedenfor i kapittel 20.2.4. Utvalget presiserer at dette forslaget gjelder både internasjonal og nasjonal adopsjon av ukjent barn.

Adopsjonsutvalget fremmer i denne utredningen også andre forslag som i prinsippet gjelder støtte og tiltak før adopsjon, herunder at adopsjonsmyndighetene må ta større ansvar for utadrettet informasjon om adopsjon. Dette er nærmere behandlet blant annet i kapittel 14.8.6.

I denne utredningen fremmes konkrete forslag når det gjelder etteradopsjon og kompetanseutvikling. Dette gjelder forslaget om tilbud om råd­giving og veiledning til familier som har behov for hjelp i de første årene som adoptivfamilie. Dette tilbudet bør gjelde ved internasjonal samt nasjonal adopsjon av ukjent barn. Videre foreslås at kompetansen i Bufdir styrkes, etablering av en digital adopsjonsportal i Bufetat samt at Nasjonalt bibliotek for barnevern og familievern utvides til også å omfatte adopsjon.

Forslag knyttet til om oppfølgingsrapporter, som også kan anses som et etteradopsjonstiltak, ved internasjonal adopsjon er behandlet i kapittel 12.8.3.

Utvalget vurderer at det også på andre områder er et klart behov for støtte og tiltak etter adopsjon samt kompetanseutvikling. Når utvalget ikke har formulert flere spesifikke forslag, har dette blant annet sammenheng med at adopsjonsmyndighetene på noen områder bør initiere et samarbeid med eksempelvis de myndigheter som har ansvar for utdanning av førskolelærere, lærere og helsepersonell. Adopsjonsutvalgets vurderinger kan derfor inngå som et bakteppe for myndighetenes videreutvikling av adopsjonsfeltet.

Vurderinger og forslag i kapittel 20 og 21 vil i all hovedsak relatere seg til adopsjon av ukjent barn.

20.2 Tiltak før adopsjon

20.2.1 Gjeldende situasjon

Myndighetene har tatt høyde for at det må stilles strenge krav for å etablere et adoptivforeldreskap. For det første må alle som ønsker å adoptere, gjennom en godkjenningsprosedyre hvor det blant annet stilles spesielle krav til fysisk og psykisk helsetilstand, vandel, alder og økonomi. Først etter at adoptivsøkerne er godkjent i Norge, vil de bli tildelt et konkret barn for adopsjon.

Ganske tidlig var en opptatt av at blivende adoptivforeldre og særlig de som ventet et barn fra utlandet, hadde behov for en forberedelsesfase før de skulle møte det nye barnet. Adopsjonsforeningene som spiller en aktiv rolle i formidling av barn fra utlandet til Norge, så tidlig betydningen av å forberede adoptivsøkere. Foreningene arrangerte adopsjonsforberedende kurs flere steder i landet og gjorde en uvurderlig innsats på dette feltet. Innholdet i kursene ble utarbeidet av erfarne adoptivforeldre, og disse var også aktive i gjennomføringen av kursene både som ledere og forelesere. Det var et tidkrevende arbeid og medførte store økonomiske utgifter både for foreningene og for adoptivsøkerne.

20.2.2 Særlig om adopsjonsforberedende kurs

Etter hvert som adopsjoner fra utlandet økte i omfang, ble behovet for kurs ytterligere intensivert. Departementet engasjerte seg i feltet og nedsatte en faggruppe i 2002 som skulle utrede behovet for adopsjonsforberedende kurs som et mer permanent tiltak. Faggruppen leverte et utkast som omfattet målsetting, innhold og organisering av slike kurs, og dette utkastet dannet grunnlaget for departementets avgjørelse om en mer permanent etablering av et slikt tiltak.

Både faggruppen og senere Bufdir hadde et utstrakt samarbeid med tilsvarende instanser i Danmark ved etableringen av kursene. Målet var at kursene skulle være et gratis og landsdekkende tilbud for førstegangsadoptanter. Videre var hensikten å gjøre adoptivsøkere mer forberedt og bedre rustet til å møte mulige utfordringer som fremtidige adoptivforeldre. Innholdet i kursene skal gi omfattende informasjon og kunnskap om ulike aspekter ved adopsjon.

Det er i dag definert som ønskelig at kursene gjennomføres så tidlig som mulig i adopsjonsprosessen og helst før adoptivsøkerne har startet utredningen i kommunen og utarbeiding av sosialrapport. I Danmark utgjør adopsjonsforberedende kurs den andre fasen av tre faser i godkjenningsprosessen. Her er slike kurs obligatoriske, men deltakerne betaler en egenandel. Norge er faktisk det eneste landet i Norden som ikke krever obligatoriske kurs for adoptivsøkere. De fleste samarbeidsland ønsker sterkt at søkerne har gjennomført adopsjonsforberedende kurs. Så lenge kursene ikke er obligatoriske i Norge, et det viktigste at søkerne ønsker å delta uansett hvor de er i adopsjonsprosessen.

Norske myndigheter sendte i 2005 ut et høringsforslag om å gjøre adopsjonsforberedende kurs obligatorisk, men dette ble ikke fulgt opp fra departementets side.

De første adopsjonsforberedende kursene i regi av Bufdir startet høsten 2006. Kursene er prosessorienterte og går over to helger med fire til seks ukers mellomrom. På hvert kurs er det rundt 24 deltakere som følger hverandre over begge samlingene. Det oppstår ofte et nettverk mellom deltakerne på kursene, og dette nettverket velger noen å beholde både før og etter at barnet er kommet. Kurset ledes av to kursledere, en kvinne og en mann. Minst en av dem skal ha personlig adopsjonserfaring enten som adoptant eller adoptivforelder. Den andre skal ha fagkompetanse innenfor det pedagogiske/psykologiske feltet og erfaring med prosessorientert arbeid. Kurslederne får jevnlig veiledning og har samlinger for å kvalitetssikre kurset.

Det faglige opplegget følger en fast kursplan som er lagt opp på en bevisst måte i forhold til temaene som presenteres. Temaene kommer i en bestemt rekkefølge for at kurslederne kan formidle innholdet på en fornuftig og prosessorientert måte. Temaene som gjennomgås i løpet av de to helgene dekker følgende områder: På vei mot adopsjon som skal bidra til å øke deltakernes innsikt, egne holdninger og motivasjon for å adoptere. I tillegg skal de bevisstgjøres i forhold til at adopsjon er annerledes enn å føde biologiske barn.

Noen adoptivbarn har med seg opplysninger om sitt biologiske opphav når de kommer til barnehjem og lignende institusjoner, for andre er for­tiden helt ukjent. Adoptivforeldre må ha tenkt igjennom hvordan de skal forvalte og bringe videre slike bakgrunnsforhold gjennom barnets oppvekst. På kurset vises det flere filmer som bidrar til å illustrere hva det for eksempel vil si å tilbringe første levetid på barnehjem.

Tilknytning er et tema som går som en rød tråd gjennom hele kurset. Termen tilknytning blir introdusert, og det redegjøres for ulike former for tilknytningsvansker. Mange adoptivbarn kan ha vært utsatt for flere brudd i sin tilknytning til ulike omsorgspersoner, og dette kan gjøre dem sårbare for utvikling av mulige tilknytningsvansker. Videre fokuseres det på adoptivsøkernes egen tilknytningshistorie for å få belyst at det første samspill mellom adoptivbarnet og foreldrene både er avhengig av barnets og foreldrenes tidligere tilknytningshistorie.

Hentereisen og den første tiden med barnet omhandler hva en må være forberedt på i den første tiden, alt fra hentereisen og tiden etter at barnet er kommet til Norge. Spesielt reflekteres det over barnets og egne reaksjoner i forbindelse med det første møtet.

Livet i familien omfatter temaer adoptivforeldrene bør være forberedt på som for eksempel mulige diskriminerende og rasistiske reaksjoner fra omgivelsene. Deltakerne utfordres til å tenke igjennom egne holdninger i forhold til barnets etniske opprinnelse og annerledes utseende.

Ventetid – å være i en adopsjonsprosess – handler om søkernes opplevelser og følelse av å være underlagt andres vurderinger og kontroll. Likeledes drøfter en usikkerhet og engstelse for ikke å bli godkjent som adoptivforeldre. Adopsjon fra utlandet omfatter oftest lang ventetid, og det gis anledning til å utveksle erfaringer om hvordan det oppleves å vente på noe man ikke vet hva er. Veien videre er et tema som skal gi grunnlag for refleksjon rundt kursets påvirkning i forhold til beslutningen om å ville adoptere.

Rundt 1177 adoptivsøkere har deltatt på adopsjonsforberedende kurs i regi av Bufdir i perioden høsten 2006–sommeren 2009. Det har vært arrangert 10 kurs per halvår med rundt 24 deltakere på hvert kurs. Kursene har vært tilbudt både til par og enslige. Det er hvert år flere søkere som ikke kommer med på kurs, og også mange som ikke får informasjon om at det holdes kurs. Noen søkere synes det er for langt å reise til det aktuelle kursstedet, mens andre ikke ser behovet for å gå på kurs. I intervjustudier med adoptivforeldre forteller flere i ettertid at de ikke ønsket å ta imot tilbud om kurs. Dette gjaldt særlig par som allerede hadde biologiske barn fra før (Dalen 2005, Herland 2009).

Evaluering av adopsjonsforberedende kurs

Adopsjonsforeningene var svært tilfreds med at Bufdir overtok ansvaret for og arrangeringen av de adopsjonsforberedende kursene fra høsten 2006. Noen land som for eksempel Colombia og Chile, krever at adoptivsøkere har deltatt på et adopsjonsforberedende kurs før de adopterer et barn. Dersom søkere ønsker å adoptere fra disse to landene og ikke kommer med på kurs i regi av Bufdir, har adopsjonsforeningene en forpliktelse til å arrangere kurs for dem.

Alle som har gjennomført adopsjonsforberedende kurs i regi av Bufdir, bes om å fylle ut et evalueringsskjema på siste samling. Det utstedes ikke kursbevis før en slik evaluering er innlevert. Skjemaet som benyttes er utarbeidet av Bufdir.

Våren 2009 forelå det en evaluering av de første adopsjonsforberedende kursene (Gunset & Krogstad, 2009). Evalueringen omfattet en bearbeiding av evalueringsskjemaer fra alle deltakere (enslige er utelatt) som har fullført kurs i 2006 og 2007 (totalt 572 deltakere). Evalueringen er svært positiv, og det er tydelig at deltakerne har fått mye ut av å ha gått på disse kursene både personlig og som par. Kursene har styrket dem psykisk og kunnskapsmessig i forhold til adopsjon. De temaene søkerne så som mest nyttige var tilknytning, barnets bakgrunn og livet som adoptivfamilie. Flere følte videre at de etter kursdeltakelse var mer samkjørte med sin partner. Paret hadde fått en felles plattform og en bredere forståelse for hverandre, men også et bedre grunnlag for lettere å kunne diskutere nye emner.

Denne evalueringen har noe begrenset verdi ved at den henvender seg til adoptivsøkere og ikke til foreldre som har adoptert barn. Selv om den viser at adoptivsøkere har funnet kurset nyttig, vet vi ikke hvilken betydning et slikt kurs vil ha for dem etter at adoptivbarnet er kommet i familien. Derfor bør den foreliggende evalueringen følges opp med en ny hvor en henvender seg til familier som har adoptert barn for å få deres vurdering av betydningen av adopsjonsforberedende kurs. I to små intervjustudier med adoptivforeldre inngår det noen refleksjoner om utbyttet av adopsjonsforberedende kurs (Dalen 2005, Herland 2009). Her fremkommer det fra noen foreldre at de fant kursene litt vel problemorienterte, noe som er et faglig dilemma ved alt forberedelsesarbeid og som bør studeres nærmere gjerne gjennom kvalitative intervjuer hvor adoptivforeldre kan utdype sine svar.

20.2.3 Utvalgets vurderinger og forslag

Adopsjonsutvalget foreslår som nevnt tidligere at adopsjonsforberedende kurs skal inngå som en obligatorisk fase 2 i ny utrednings- og godkjenningsprosess. Dette er nærmere behandlet i kapittel 18.6 om myndighet og saksbehanding.

Forslaget er i tråd med Haagkonvensjonen artikkel 5 som pålegger mottakerstaten å tilse at adoptivsøkerne er kvalifiserte og egnet til å adoptere. I tillegg må mottakerstaten blant annet ha forsikret seg om at søkerne har fått eventuell nødvendig rådgivning. De områder som nevnes i artikkel 5 er grunnleggende vilkår som må være oppfylt for at en adopsjon skal kunne gjennomføres innenfor rammen av konvensjonen.

Adopsjonsutvalget viser til gjennomgangen av de frivillige adopsjonsforberedende kursene, og til evalueringen av disse. Ved å gjøre adopsjonsforberedende kurs obligatorisk vil Norge, etter utvalgets oppfatning, være trygg på å oppfylle Haagkonvensjonens krav til nødvendig rådgivning før adopsjon gjennomføres. Med dagens ordning er det etter utvalgets oppfatning tvilsomt om kravene i konvensjonen oppfylles.

I dag er det opp til søkerne å avgjøre om de ønsker å delta på kurs. Adopsjonsmyndighetene har således ingen garanti for at de som har størst behov for kurs i praksis deltar.

Mye av veiledningen og rådgivningen faller i dag på adopsjonsorganisasjonene. Utvalget vurderer grensen mellom myndighetenes og organisasjonenes ansvar blant annet når det gjelder informasjon og veiledning i kapittel 12.8.2–12.8.3. Adopsjonsutvalget konkluderer der med at myndighetene må ta større ansvar for forberedelsen av adoptivforeldre.

Utvalget har ikke gått inn på spørsmål som gjelder innholdet i kursene og hvordan disse skal gjennomføres. Vi viser til at det er naturlig å bygge på de frivillige kursene som er i virksomhet, og en evaluering av disse.

Haagkonvensjonen stiller, som nevnt tidligere, følgelig klare krav om forberedelse av adoptivsøkere. Det er tvilsomt om Norge oppfyller forpliktelsene etter konvensjonen på dette punkt, særlig når det gjelder veiledning av søkere som ønsker å adoptere barn med behov for spesiell støtte. Norge bør ikke legge seg på en minimumsgjennomføring av konvensjonens krav på dette punkt.

20.3 Tiltak etter adopsjon

20.3.1 Gjeldende situasjon

Ved gjennomføring av Haagkonvensjonen i norsk rett ble det vist til at adoptivfamiliens behov for støtte og tiltak etter adopsjonen vil dekkes innenfor det generelle tilbudet til barn og familier:

«Oppfølgende tjeneste etter at adopsjon har funnet sted blir ivaretatt gjennom det generelle servicetilbudet som gjelder alle barn, for eksempel tilbud fra helsevesenet. Adopsjons­foreningene driver i noen grad oppfølgning etter at adopsjon har funnet sted. De tre foreningene som er godkjent i dag har etablert en felles sosialkuratortjeneste som mottar en rekke henvendelser fra adoptivforeldre og fra eldre og voksne adoptivbarn. For øvrig har adoptivbarn naturligvis samme vern etter lov om barneverntjenester som ethvert annet barn her i landet.» 1

Adopsjonsutvalget er enig i at også barn som er adoptert i all hovedsak må få sine tilbud, og eventuelle særskilte tiltak, innenfor det ordinære hjelpeapparatet. Det er imidlertid viktig at de som skal gi dette tilbudet, er klar over at et adoptivbarn kan ha andre behov enn jevnaldrende norske barn.

Det er et paradoks at adoptivforeldre må godkjennes og vurderes i forkant av en adopsjon, men nærmest blir overlatt til seg selv etter at barnet er kommet til familien. Mange adoptivforeldre forteller om en ganske turbulent periode etter å ha hentet barnet i opprinnelsesland. Barnet kan ha mange ulike reaksjoner på skifte av omsorgspersoner og oppvekstmiljø i den første tiden i den nye familien. Faktisk er det mindre oppfølging av adoptivfamilien enn av den biologiske familien. Mange adoptivfamilier forteller om at ingen tok kontakt med dem etter at de kom tilbake fra utlandet med et nytt barn (Sætersdal & Dalen 1999, Dalen 2005). De måtte selv for eksempel oppsøke helsestasjonen.

Det har imidlertid pågått et utredningsarbeid i Kristiansund kommune for å styrke særlig helsestasjonen som et etteradopsjonstiltak. Dette arbeidet munnet ut i to veiledningshefter, en veiviser for helsestasjon- og skolehelsetjenesten samt et foreldrehefte. Begge heftene finnes i dag ved alle helsestasjoner i landets kommuner/bydeler. For at helsestasjonen skal kunne være et egnet tilbud for adoptivfamilier, må fagpersonalet ha den nødvendige kompetanse for å tilby kvalifisert veiledning og støtte. De må kjenne til at adoptivbarn har hatt en spesiell start på livet, og at det derfor er naturlig at deres vekstkurver for eksempel skiller seg fra norskfødte jevnaldrende. De må også kunne gi råd om språk- og motorisk utvikling og hvilke tiltak som kan stimulere barnets utvikling på disse områdene. Adopsjonsforeningene har også gitt ut flere hefter som kan være til nytte i en slik rådgivning til adoptivforeldre.

20.3.2 Utvalgets vurderinger og forslag

20.3.2.1 Hovedpunkter

Det er først og fremst Haagkonvensjonen artikkel 9 samt 30 som gjelder etteradopsjon. Artikkel 9 lyder:

«Central Authorities shall take, directly or through public authorities or other bodies duly accredited in their State, all appropriate measures, in particular to –

  1. collect, preserve and exchange information about the situation of the child and the prospective adoptive parents, so far as is necessary to complete the adoption;

  2. facilitate, follow and expedite proceedings with a view to obtaining the adoption;

  3. promote the development of adoption counselling and post-adoption services in their States;

  4. provide each other with general evaluation reports about experience with intercountry adoption;

  5. reply, in so far as is permitted by the law of their State, to justified requests from other Central Authorities or public authorities for information about a particular adoption situation.»

Guide to Good Practice 2008 formulerer statenes plikter på dette området slik:

579. The Convention imposes an obligation on Central Authorities to promote counselling and post-adoption services. The nature and extent of these services is not specified, but States must take all appropriate measures to promote them. This should be interpreted as meaning that States must do everything within their powers and resources to carry out the obligation. In a practical sense, it is difficult to see how a Contracting State can promote these services without taking steps to also provide the services, or to ensure they are provided. (...)

581. Receiving States in particular should make a serious commitment to ensuring that post adoption services are provided in their States. The need for better post-adoption services for families who struggle with problems too difficult for them to manage without help from professionals has been frequently raised, in particular, when problems concern (...)

584. Counselling may also be necessary as a post-adoption service, to assist a child adjust to his or her new environment. Counselling may be especially important in situations where a child is having adjustment difficulties and the parents need help in coping with the situation. The importance of professional expertise in intercountry adoption counselling is emphasised. If resources or funds are put into post-adoption services including counselling, serious problems for the child may be prevented. Future savings in the costs, time and resources of professionals are also achieved by treating problems before they become serious.»

Haagkonvensjonen gir ikke detaljerte bestemmelser om innholdet i etteradopsjonstilbud statene er forpliktet til å tilby. Det slås imidlertid fast at de forpliktelser som påhviler medlemslandene, ikke opphører på det tidspunkt barnet overføres til adoptivforeldrene. Guide to Good Practice krever at medlemslandene påtar seg ansvar for en rekke funksjoner som kan være relevante i adopsjonssammenheng. Det understrekes at adopsjon ikke er en engangshendelse, men en livslang prosess. 2

Adopsjonsutvalget mener det er viktig at adopsjonsmyndigheten tar ansvaret for å sikre at barna og deres foreldre får tilgang til de tjenestene de har behov for. Dette blir enda viktigere fremover på grunn av den nye adopsjonsvirkeligheten der barnas alder ved internasjonal adopsjon øker og flere barn som adopteres til Norge har behov for spesiell støtte.

I tillegg til ovennevnte hensyn kommer også opprinnelseslandenes krav, forventninger og ønsker for sine barn. Flere opprinnelseslandene har fokus på postadopsjon. I kapittel 14.8.7 redegjør utvalget for at internasjonal adopsjon kommer til i samarbeid mellom to land, og at opprinnelseslandene står fritt i å velge hvilket mottakerland de ønsker å samarbeide med. Adopsjonsutvalget mener at Norge bør fremstå som et attraktivt samarbeidsland for opprinnelseslandene.

Adopsjonsutvalget foreslår på denne bakgrunn at alle adoptivfamilier får tilbud om samtaler hos psykolog etter adopsjonen i likhet med tilbudet i Danmark. Det er viktig å sikre at et slikt tilbud er et lett tilgjengelig lavterskelstilbud for de adoptivfamilienesom ønsker det.

Utvalget viser til forslaget om å tillegge Bufdir en adopsjonsfaglig kompetansenhet som vil få ansvar for å spre nødvendig kunnskap, forskning og erfaringer om adopsjon.

Behovet for veiledning, hjelp og støtte vil naturlig nok være svært forskjellig for det enkelte adoptivbarn og den enkelte adoptivfamilie. Det er særlig viktig å legge til rette for et godt møte med helsestasjonen. Denne instansen vil kunne følge opp barnet og være innfallsport til en vurdering av om det trengs ytterligere tiltak. Det er særlig viktig å være oppmerksom på de muligheter som finnes for å kunne kompensere for mangler knyttet til barnets tidligere oppveksthistorie (se vedlegg 1 fra Hanne Braarud).

Utvalget er oppmerksom på at mange kommuner i dag ivaretar barna og foreldrene på en god måte. Men det mangler et system som sikrer at adoptivbarnet tilmeldes de kommunale tjenestene på samme måte som barn som fødes i Norge. I dag blir dette i for stor grad overlatt til adoptivforeldrenes initiativ og de kommunale tjenestenes kompetanse på området.

I Haagkonvensjonen slås det fast at de forpliktelser som påhviler medlemslandene ikke opphører på det tidspunkt barnet overføres til adoptivforeldrene. Guide to Good Practice krever at medlemslandene påtar seg ansvar for en rekke funksjoner som kan være relevante i adopsjonssammenheng. Det understrekes at adopsjon ikke er en engangshendelse, men en livslang prosess. 3

Haagkonvensjonen krav til oppfølgingsrapporter er som nevnt kommentert i kapittel 12.4 og 12.8.2–12.8.3.

Utvalgets forslag

Utvalget vil tilrå at adoptivfamilier gis tilbud om rådgiving og veiledning til familier som har behov for hjelp i de første årene som adoptivfamilie. Dette tilbudet bør gjelde ved internasjonal samt nasjonal adopsjon av ukjent barn.

20.3.2.2 Nærmere om rådgivning og veiledning til adoptivfamilier

Noen adoptivfamilier vil ha behov for mer direkte hjelp i den første tiden etter at barnet er kommet. Det kan dreise seg om mer medisinsk oppfølging, men vel så ofte om råd ved søvn – og spiseforstyrrelser eller om spesielle tilknytningsproblemer. Den første tiden i familien er ofte utfordrende, og mange adoptivforeldre har behov for å snakke med fagpersoner om hvordan de kan hjelpe barnet i denne vanskelige perioden. Igjen må det være fagpersoner som har kompetanse i forhold til adoptivbarnets spesielle situasjon og utvikling. Her kan det dreie seg om råd fra Pedagogisk Psykologisk Tjeneste (PPT), Barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) og liknende instanser.

Det vil videre være nødvendig å sikre at barnehage og skole er tilstrekkelig oppmerksom på at adoptivbarn vil kunne ha særskilte problemer knyttet til for eksempel sen språkutvikling, og da kanskje særlig manglende grunnleggende begrepsforståelse. Det er her viktig å komme inn tidlig med tiltak. Forskning viser at tidlige tiltak i stor grad kan kompensere for mangelfull oppfølging i starten av barnets liv (Se vedlegg fra Hanne Braarud).

Adopsjonsutvalget foreslår i kapittel 21.5 å etablere en portal på nett, Adopsjonsportalen, for å bidra til kompetanseheving blant annet i hjelpe­apparatet. På sikt ser utvalget for seg et kompetansesenter der hjelpeapparatet kan få opplæring og styrket sin kompetanse når det gjelder adopsjonsspesifikke problemstillinger.

20.3.2.3 Nærmere om nettverksbygging

Et viktig tiltak som adoptivforeldre faktisk igangsetter på eget initiativ, er å bygge opp kontaktnett med andre adoptivfamilier. I evalueringen av adopsjonsforberedende kurs, nevnes dette aspektet eksplisitt av en del informanter (Gunset & Krogstad 2009). Flere adopsjonsforskere har drøftet betydningen av sosialt nettverk mellom adoptiv­familier, og dette fenomenet omtales ofte som et «psykologisk» slektskap (Carli & Dalen 2005, Howell 2008).

Ved andre anledninger som for eksempel under hentereiser oppstår det liknende nettverk, og disse fortsetter å eksistere lenge etter at familiene er kommet tilbake til Norge. Noen familier møtes jevnlig, og enkelte velger å feire høytider som jul og påske sammen. Det føles godt å ha kontakt med andre adoptivfamilier, og felles treff gir mulighet for utveksling av opplevelser, følelser og erfaringer med noen som er i samme situasjon. Adoptivfamiliene kan gi hverandre sosial støtte og vise for­ståelse for hvordan hverdagen oppleves.

20.3.2.4 Nærmere om oppsøking av biologisk ­opphav

Bologisk opphav og den adoptertes innsyn i egen adopsjonssak behandles i kapittel 8. Her vil utvalget peke på hvilke forpliktelser myndighetene har på dette feltet. Haagkonvensjonen artikkel 30 regulerer bevaring av informasjon om adoptivbarnets opprinnelse samt adoptivbarnets adgang til slik informasjon. Det heter her at opprinnelseslandene skal sikre at tilgjengelig informasjon om barnets opprinnelse blir oppbevart og at barnet senere kan få tilgang til slik informasjon under kyndig veiledning. Guide to Good Practice 2008 understreker at barnets rett til informasjon må balanseres mot biologiske foreldres behov for ikke å få sin identitet avdekket i forbindelse med at barnet ble frigitt for adopsjon.

Utvalget vil fremheve betydningen av at all oppsøkingsvirksomhet må følges opp både av norske myndigheter og instanser i barnas fødeland for å sikre nødvendig konfidensialitet og anonymitet. Adopsjonsmyndighetene bør sikre at sensitive opplysninger om adoptivbarnets tilblivelse samt situasjonen i opprinnelseslandet må formidles til den unge på en mest mulig skånsom måte. Det er videre behov for oppdaterte forskrifter eller retningslinjer om hvordan retten til innsyn skal håndteres, se kapittel 22.

21 Kompetanseutvikling

21.1 Innledning

Et viktig ledd i å sikre adopterte barn og unge gode oppvekstvilkår i Norge, er å satse på kompetanseutvikling på mange ulike områder. Alle som kommer i kontakt med adoptivbarn bør ha en viss kunnskap om barnas bakgrunn og utvikling.

21.2 Styrket foreldrekompetanse

For at barna skal kunne finne seg til rette i sine nye familier, må de knytte seg til nye omsorgspersoner og opparbeide trygghet og tilhørighet i forhold til dem. Det er viktig å styrke foreldrenes kompetanse til å møte det adopterte barnet på best mulig måte. Foreldrekompetanse er ikke medfødt, men kan utvikles og styrkes på ulike måter (Vonheim 2002). Det vises her til omtalen av adopsjonsforberedende kurs i kapittel 20.2. Dette er et veldig viktig forebyggende tiltak for å lette overgangen for barnet og for å gi gode forutsetninger for tilknytning og samspill i adoptivfamilien. På kursene får søkerne mulighet til å sette seg inn i hvordan barnet har hatt det før det adopteres, og de får anledning til å drøfte tanker og forventninger med andre som er i samme situasjon.

Kursene er prosessorienterte, og dette gir gode muligheter for å øve seg på kommende situasjoner og bli kjent med egne reaksjoner og bekymringer. De ledes av profesjonelle personer, ofte en kombinasjon av fagkompetanse og adopsjonsnærhet.

Utvalget vil sterkt anbefale at de etablerte adopsjonsforberedende krusene blir gjort obligatoriske og legges inn i fase 2 i den foreslåtte saksgangen.

Barne- og likestillingsdepartementet har utarbeidet et hefte om adoptivfamilien som inneholder råd og veiledning knyttet til det å adoptere et barn fra utlandet (Carli & Dalen, 2006). Dette heftet må sees i sammenheng med departementets generelle foreldreveiledningsprogram som har vært utprøvd i flere kommuner i landet.

Foreløpig har vi ikke noe etteradopsjonstilbud for familier som har behov for hjelp og oppfølging etter at barnet er adoptert. Dette er behandlet nærmere ovenfor i kapittel 20.3.

21.3 Økt kompetanse i barnehager og skoler

Adopsjonsforeningene har utarbeidet en del materiell til bruk i barnehager og skoler, og dette har vært nyttig for både førskole- og grunnskolelærere. Barn som er adoptert fra utlandet vil kunne by på noen pedagogiske utfordringer som det kan være godt for barnehage og skole å kjenne til. Det tenkes her på å spre kompetanse om mulige språklige problemer nettopp for å kunne forebygge senere lærevansker.

Det er videre viktig for barnehage og skole å kjenne til de adopterte barnas spesielle bakgrunn og kunne tilrettelegge for at barna får en god sosial tilpasning og ha fokus på mulig diskriminering og mobbing.

21.4 Økt kompetanse på helsestasjoner og i hjelpeapparatet

Mange adoptivfamilier savner kontakt med helsestasjoner og må ofte selv ta kontakt etter at barnet er kommet til familien. I noen distrikter (Kristiansund) har helsestasjonene utarbeidet spesiell informasjon om internasjonale adopsjoner, og ansatte har fått spesiell opplæring i hvordan de skal møte barna og deres foreldre. Dette har vist seg veldig nyttig og har gitt mulighet for å forbygge vansker og gi trygghet i den første tilpasningsperioden. Se nærmere om dette i kapittel 20.3.

Både pedagogisk psykologisk tjeneste (PPT) og barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) har behov for spesiell kompetanse knyttet til innsikt i internasjonalt adopterte barn og unges spesielle situasjon. De spesielle læringsproblemene som kan oppstå knyttet til hyperaktiv atferd og språklige forhold er det viktig at særlig PPT har kjennskap til og kompetanse til å gi råd og veiledning til både skole og hjem. Når adoptivbarna kommer i ungdomsalder, kan både de unge selv og deres foreldre ha behov for rådgivning i forhold til spesielle identitetsproblemer. Her er det også behov for kompetanseutvikling for å kunne imøtekomme den spesielle identitetsproblematikken som kan møte internasjonalt adopterte barn og unge.

21.5 Økt kompetanse i samfunnet

I Norge finnes det i dag rundt 19 000 barn og unge som er adoptert fra utlandet, og de utgjør en forholdsvis stor andel av den norske befolkningen. Det er derfor behov for å bevisstgjøre samfunnet på hvem de er og hva som er spesielt for deres situasjon. Ved økt informasjon vil de kunne slippe å møte uforstående blikk og kommentarer fra folk som lurer på hvem de er og hvorfor «de snakker så godt norsk» og har et norsk etternavn. Det er stadig innslag i media om at samfunnet har en snever oppfatning av hvem som kan kalle seg «norsk», slik sitatet nedenfor eksemplifiserer:

«Da lurer jeg på med min bakgrunn fra Korea, oppvokst hos et etnisk norsk par, hva er jeg? Jeg har alltid trodd at jeg var en nordmann på lik linje med alle mine familiemedlemmer. En ekte nordmann! Jeg vet at jeg ikke har et utseende som en typisk nordmann, men like fullt har jeg etter min mening rett til å kalle meg en nordmann. Jeg er stolt over mitt opphav, og er inneforstått med at jeg må forsvare overfor en del mennesker at jeg er fra Norge og er en nordmann.»

Det har vært drøftet hvordan kompetanse om adopsjon kan bygges opp i Norge. Noen har fremmet ønske om et kompetansesenter med spesielt erfarne fagpersoner. Ved et slikt senter kunne en bygge opp spesialisert adopsjonskompetanse som igjen kunne betjene det lokale hjelpeapparatet. Andre ønsker ikke et slikt senter, men vil heller bygge opp adopsjonskompetansen lokalt da adopterte barn og unge er bosatt over hele Norges land.

Utvalget ser at det på sikt kunne være ønskelig med et eget kompetansesenter, men ser at veien dit er lang. Et første skritt på veien kunne være å styrke kompetansen i Bufdir, etablere en digital adopsjonsportal i Bufetat samt utvide Nasjonalt bibliotek for barnevern og familievern til også å omfatte adopsjon.

I en slik tenkning inngår også behovet for at utdanning for førskolelærere, lærere og fagpersoner innen helsevesenet skal inneholde kunnskap om adopsjon og tilstøtende områder.

Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at kompetansen i Bufdir styrkes. Videre foreslår utvalget at det etableres en digital adopsjonsportal i Bufetat samt at Nasjonalt bibliotek for barnevern og familievern utvides til også å omfatte adopsjon.

Fotnoter

1.

St.prp. nr. 77 (1995–96).

2.

Guide to Good Practice kapittel 9, punkt 564 flg.

3.

Guide to Good Practice kapittel 9, punkt 564 flg.

Til dokumentets forside