NOU 2010: 06

Pensjonslovene og folketrygdreformen I— Utredning nr. 23 fra Banklovkommisjonen

Til innholdsfortegnelse

Del 1
Utgangspunkter

2 Endringer i folketrygden og ny avtalefestet pensjon

2.1 Ny alderspensjon i folketrygden

Ved lov 5. juni 2009 nr. 32 om endringer i folketrygdloven (ny alderspensjon) er det vedtatt nye regler for opptjening og beregning av alderspensjon i folketrygden. Sentrale elementer i denne sammenheng er en ny opptjeningsmodell, fleksibelt uttak av alderspensjon, levealdersjustering og nye regler for regulering av pensjoner.

De nye reglene om opptjening av alderpensjon i folketrygden trådte i kraft 1. januar 2010 og er inntatt i folketrygdloven kapittel 20. Det nye regelverket gjelder fullt ut for opptjening av alderspensjon i folketrygden for alle personer født etter 1962, og forholdmessig for personer født i perioden 1954-1962. Fleksibel alderspensjon og leve­aldersjustering innføres for nye alderspensjonister fra 1. januar 2011, mens regler for regulering av pensjoner under opptjening og utbetaling innføres for alle alderspensjonister fra 1. januar 2011.

En viktig endring i de nye reglene om alderspensjon i folketrygden er at skillet mellom grunnpensjon og tilleggspensjon erstattes av et system bestående av en inntektspensjon som ytes til alle som tjener opp pensjonsrettigheter i form av en pensjonsbeholdning og en garantipensjon som sikrer et minste inntektsnivå for personer uten, eller med lav tidligere inntekt, jf. folketrygdloven § 20-3.

Nye regler om uførepensjon er ennå ikke fastsatt. Lovproposisjon om dette er forventet fremlagt i løpet av 2010. I Prop. 82 L (2009-2010) Endring i folketrygdloven mv. (Pensjonsreformen – tilpasninger i reglene for alderspensjon til mottakere av dagens uførepensjon) er det fastsatt midlertidige regler for dagens uførepensjons forhold til den nye alderspensjonen som skal gjelde til nye regler om uførepensjon foreligger. I lov 11. desember 2009 nr. 112 som trer i kraft 1. januar 2011, er det fastsatt at gjeldende regler om pensjon og overgangsstønad til gjenlevende ektefelle videreføres inntil videre. Det samme gjelder reglene om alderspensjon til gjenlevende ektefelle.

2.1.1 Opptjening. Pensjonsbeholdning

Opptjeningen av inntektspensjon i den nye alderspensjonen i folketrygden er basert på et alleårsprinsipp og ikke, som hittil, på pensjonsgivende inntekt i de tjue beste opptjeningsårene. Pensjonsgivende inntekt fastsettes for hvert kalenderår fra en person er 13 år til fylte 75 år (loven § 3-15). Etter § 20-5 er den årlige pensjonsopptjeningen begrenset oppad til 18,1 prosent av et beløp tilsvarende 7,1 ganger grunnbeløpet i folketrygden (grunnbe­løpet (G) = kr 72 881 pr 1. mai 2009). I tillegg kommer pensjonsopptjening på grunnlag av førstegangstjeneste, mottak av dagpenger eller omsorgsarbeid.

Summen av årlig pensjonsopptjening til enhver tid utgjør den enkeltes pensjonsbeholdning (§ 20-4). Etter § 20-21 skal pensjonsgivende inntekt for tiden før 1. januar 2010 legges til grunn som pensjonsbeholdningen pr. 1. januar 2010. Videre skal pensjonsbeholdningen årlig reguleres i samsvar med lønnsveksten, jf. §§ 20-4 tredje og fjerde ledd og 20-18 første ledd.

Pensjonsbeholdningen er et sentralt begrep i den nye folketrygden, både fordi det gir uttrykk for opptjent rett til pensjon og fordi pensjonsbeholdningen på tidspunktet for uttak av pensjon (pensjoneringstidspunktet) utgjør grunnlaget for beregningen av livslang, årlig pensjonsytelse (§ 20-3). Årlig ytelse beregnes ved at pensjonsbeholdningen deles med et delingstall (et fastsatt antall år) som i hovedsak reflekterer den enkeltes gjenstående levetid på pensjoneringstidspunktet, dvs. forventet utbetalingsperiode. Om delingstall, se nedenfor i avsnitt 2.1.3.

Folketrygdens alderspensjon er basert på en finansieringsordning via statsbudsjettet som kan betegnes som et såkalt «pay as you go» og system. Utbetaling av pensjonsytelser utgiftsføres i det år utbetaling foretas. Systemet er ikke fondsbasert, dvs. sikret ved et kapitalgrunnlag som tilsvarer nåverdien av samlede opptjente pensjonsrettigheter på et gitt tidspunkt, og som senere belastes ved utbetaling av pensjonsytelser. I loven brukes pensjonsbeholdning som en regnskapsmessig fastsatt størrelse som et generelt uttrykk for folketrygdens fremtidige forpliktelse til å utbetale alderspensjon.

2.1.2 Fleksibelt uttak av alderspensjon

I den nye folketrygden kan alderspensjonen tas ut fra det tidspunktet den enkelte bestemmer fra fylte 62 år, og ikke som hittil først ved 67 år, jf. § 20-2. I tillegg til valg av tidspunkt fra 62 år, kan den enkelte velge hvor mye pensjon som vedkommende vil ta ut til enhver tid. Laveste uttaksgrad er 20 prosent deretter er det en gradering på 40, 50, 60, 80 eller 100 prosent uttak av pensjon. Det legges således til rette for å kombinere arbeid og pensjon, og det kan opptjenes nye pensjonsrettigheter selv om pensjonsuttaket er påbegynt. Grense for videre opptjening er satt til fylte 75 år (§ 3-15 tredje ledd). Pensjonsgraden som uttas kan endres underveis, men i utgangspunktet ikke mer enn én gang i året. Loven åpner for at man kan utsette uttak av alderspensjon også ut over fylte 75 år, men det gir ingen pensjonsmessig uttelling å utsette uttaket til etter 75 år (§ 20-14 tredje og fjerde ledd), se nedenfor i avsnitt 2.1.3.

En forutsetning for uttak av alderspensjon før 67 år er at pensjonen, minst vil tilsvare garantipensjonsnivået med full trygdetid ved 67 år. Avtalefestet pensjon skal i denne sammenheng medregnes i den grad den er livsvarig og gjenstand for regulering, se mer om avtalefestet pensjon nedenfor i avsnitt 2.3. Det vil bli tatt stilling til om også ytelser fra private tjenestepensjonsordninger skal medregnes etter at lovene for privat tjenestepensjon er tilpasset ny alderspensjon fra folketrygden.

2.1.3 Beregning av årlig pensjon. Delingstall

Alderspensjonen i folketrygden løper fra uttakstidspunktet og så lenge den enkelte lever (livsvarig ytelse). Størrelsen på den årlige ytelsen vil bli beregnet med utgangspunkt i pensjonsbeholdningen og forventet gjenstående levetid (forventet utbetalingsperiode) på uttakstidspunktet. Ved beregningen blir pensjonsbeholdningen omgjort til årlig pensjon ved at beholdningen divideres med et delingstall som i hovedsak skal reflektere det enkelte årskullets forventede gjenstående levetid på uttakstidspunktet, dvs. det antall år alderspensjon må antas å komme til utbetaling (§ 20-14 annet ledd). Det inngår også en rente/renteregulering i beregningen av delings­tallet.

Fastsettelsen og bruk av delingstall har to noe ulike formål, dels justering av alderspensjonen i forhold til utviklingen i levealder over tid ( leve­aldersjustering ) og dels å sikre at alderspensjonen er nøytral i forhold til ulike uttakstidspunkt i perioden 62 til 75 år. Dette fremgår av § 20-12 første til tredje ledd.

Delingstallene skal for det første sikre at det skjer levealdersjustering av alderspensjonen ved at størrelsen på den enkeltes årlige pensjon ved et gitt uttakstidspunkt beregnes etter et delingstall fastsatt slik at det tas hensyn til endringer i befolkningens levealder beregnet ut fra forventet gjenstående levetid ved uttakstidspunktet (§ 20-12 første ledd).

Levealdersjusteringen kommer til uttrykk gjennom endring i delingstall fra ett årskull til det neste årskull for en gitt uttaksalder (§ 20-12 tredje ledd annet punktum). Utgangspunktet for beregningen er gjennomsnittet av observerte dødelighetsrater for eldre årskull de siste ti årene forut for fastsettingstidspunktet. Normalt vil delingstall for senere årskull være høyere som følge av gradvis økning av forventet levealder. Ved økende leve­alder med­fører levealdersjusteringen at man må jobbe noe lenger for samme pensjon. Alternativt kan pensjonen tas ut tidligere og pensjonsbeholdningen må da fordeles over en lengre utbetalingsperiode og de årlige pensjonsytelser – andre forhold like – vil bli lavere. Innføringen av levealdersjustering i folke­trygden er ansett som det viktigste enkelttiltaket for å gjøre pensjonssystemet økonomisk bærekraftig på sikt. Ved levealdersjustering oppnås at folketrygdens utgifter blir om lag upåvirket av endringer i levealderen.

Forventet gjenstående levetid og dermed utbetalingsperiodens lengde vil også variere med den enkeltes alder ved uttak av alderspensjon. For hvert årskull fastsettes det delingstall for uttak av pensjon ved de ulike aldre i perioden fra fylte 62 til 75 år (§ 20-12 fjerde ledd). Delingstallene for et årskull vil derfor reduseres med høyere alder for uttak av pensjon, og gi en tilsvarende økning i årlige pensjonsytelser. Reduksjonen i delingstallet vil imidlertid ikke kunne settes lik ett år for hvert år som en person utsetter uttaket av alderspensjon. Dette som følge av at forventet levealder er høyere for en 67-åring enn for en 62-åring. Reduksjonen i delingstallet som følge av utsatt uttak av alderspensjon etter fylte 62 år vil således være litt mindre enn det som svarer til ett år.

For det annet skal delingstall sikre at årlig alderspensjon er nøytral i forhold til uttakstidspunkt for personer i et gitt årskull. Dette innebærer at forventet nåverdi av samlede pensjonsutbetalinger til en person skal være uavhengig av alder på uttakstidspunktet (§ 20-12 annet ledd). Ved fastsettelsen av delingstall kommer prinsippet om nøytralitet til uttrykk gjennom forskjeller i delingstall ved ulike uttakstidspunkt innen hvert årskull (§ 20-12 tredje ledd tredje punktum). Årlig pensjon blir høyere jo lenger den enkelte venter med å ta ut alderspensjon fordi pensjonsbeholdningen da må fordeles over et mindre antall av år.

Gjennomføringen av levealdersjustering og nøytralitet for alderspensjon medfører at det for ett og samme årskull ved fylte 61 år må fastsettes et sett delingstall som skal gjelde ved ulike tidspunkt for uttak av alderspensjon i perioden 62 til 75 år (§ 20-12 fjerde ledd). Delingstallet for uttak ved en bestemt alder, for eksempel 66 år, vil reflektere både forventet gjenstående levetid ved 66 år og en nåverdiberegning av de samlede pensjonsutbetalinger ved 66 år.

Delingstallene skal fastsettes av Arbeids- og Velferdsdirektoratet (NAV) med endelig virkning for hvert årskull i det året årskullet fyller 61 år og blir beregnet på bakgrunn av forventet gjenstående levetid ved ulike tidspunkter for uttak av alderspensjon for de enkelte personer som inngår i årskullet (§ 20-13 første og annet ledd). Delingstallene er felles for menn og kvinner, og således kjønnsnøytrale. Dette selv om kvinner statistisk sett har en lengre levetid enn menn.

Arbeids- og velferdsdirektoratet har fastsatt prognoser for delingstall for årskullene 1954 til 2000. Disse er publisert på direktoratets nettsider. I tabell 2.1 er det tatt inn et utdrag av disse prognosene.

Tabell 2.1 Prognose for delingstall for årskull 1954 til 1999 fastsatt av Arbeids- og velferdsdirektoratet, publisert 1. mars 2010

Uttaksalder: Årskull:
År 1954 1959 1964 1969 1974 1979 1984 1989 1994 1999
62 19,01 19,48 20,00 20,53 21,06 21,60 22,13 22,67 23,20 23,72
63 18,19 18,67 19,18 19,71 20,25 20,78 21,32 21,85 22,38 22,91
64 17,38 17,85 18,37 18,90 19,43 19,96 20,50 21,04 21,57 22,09
65 16,57 17,04 17,55 18,08 18,61 19,14 19,68 20,22 20,75 21,27
66 15,76 16,23 16,74 17,26 17,79 18,32 18,86 19,39 19,93 20,45
67 14,96 15,42 15,93 16,45 16,97 17,50 18,04 18,57 19,10 19,52
68 14,16 14,62 15,12 15,63 16,15 16,68 17,22 17,75 18,28 18,70
69 13,37 13,82 14,38 14,89 15,41 15,93 16,39 16,92 17,45 17,87
70 12,59 13,02 13,51 14,02 14,53 15,05 15,57 16,10 16,62 17,04
71 11,81 12,23 12,72 13,21 13,72 14,24 14,76 15,28 15,80 16,21
72 11,04 11,46 11,93 12,42 12,92 13,43 13,94 14,46 14,97 15,39
73 10,28 10,69 11,15 11,63 12,12 12,62 13,13 13,64 14,15 14,56
74 9,54 9,93 10,38 10,85 11,34 11,83 12,33 12,83 13,33 13,74
75 8,81 9,19 9,63 10,09 10,56 11,04 11,53 12,02 12,52 12,92

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratets nettsider

Prognosene blir utarbeidet for å gi en indikasjon om hva pensjonen kan bli for de årskullene der endelig forholdstall og delingstall ennå ikke er fastsatt.

2.1.4 Regulering av pensjoner under utbetaling

Pensjonsbeholdningen skal som nevnt ovenfor reguleres med lønnsveksten (§ 20-18 første ledd). Når det gjelder pensjoner under utbetaling i den nye folketrygden, skal disse reguleres i samsvar med lønnsveksten og deretter fratrekkes 0,75 prosent (§ 20-18 annet ledd), noe som over tid forventes å gi en regulering tilsvarende et gjennomsnitt av pris- og lønnsveksten. Ved å velge en regulering basert på reallønnsveksten fratrukket en fast faktor, vil både delingstall og regulering baseres på de samme forutsetninger og man slipper da å gjøre forutsetninger om lønnsveksten i beregningen av delingstallet.

For personer med garantipensjon skal satsene reguleres i samsvar med lønnsveksten justert for effekten av levealdersjusteringen, men likevel slik at reguleringen ikke blir lavere enn for inntektspensjon.

2.1.5 Innfasing av de nye bestemmelsene

Ved innfasingen av de nye reglene for alderspensjon i folketrygden er befolkningen blitt delt inn i tre kategorier.

Loven om endringer i folketrygden, herunder nye opptjeningsregler, trådte i kraft 1. januar 2010, mens fleksibel alderspensjon og levealdersjustering vil innføres for nye alderspensjonister fra 1. januar 2011. Ny regler for regulering av pensjoner under opptjening og utbetaling vil innføres for alle alderspensjonister fra 1. januar 2011. De nye reglene for alderspensjon i folketrygdloven kapittel 20 gjelder i sin helhet bare for personer født etter 1962. For denne gruppen legges tidligere pensjonsopptjening i folketrygden til grunn ved fastsettelse av en pensjonsbeholdning pr. 1. januar 2010 (folketrygdloven § 20-21).

For personer født før 1963 vil dagens opptjeningsbestemmelser i folketrygdloven kapittel 3 og 19 fortsatt komme til anvendelse. I forhold til uttak av pensjon er imidlertid en del av de nye endringene gitt anvendelse også for denne gruppen. Det fremgår av lovvedtaket avsnitt II tredje ledd at endringene i loven kapittel 19 gis virkning fra 1. januar 2011.

Personer født i 1953 blir det siste årskullet som får beregnet hele sin alderspensjon etter dagens opptjeningsregler, mens 1963-kullet blir det første som fullt ut omfattes av nye opptjeningsregler. For personer født mellom 1954 og 1962 skal det imidlertid fra 1. januar 2011 skje en gradvis innfasing av de nye bestemmelsene om opptjening av pensjon i lovens kapittel 20 (§§ 19-15 og 20-19). For personer født i 1954 vil 9/10 av alderspensjonen beregnes etter reglene i kapittel 19 og 1/10 etter reglene i kapittel 20. For hvert årskull etter dette vil andelen av pensjon som beregnes og utbetales etter reglene i kapittel 19 reduseres med 1/10. For personer født i 1962 vil således 1/10 av pensjonen beregnes og utbetales etter bestemmelsene i kapittel 19 og 9/10 etter bestemmelsene i kapittel 20.

Fra 1. januar 2011 vil det som i dag utgjør grunnpensjon og tilleggspensjon etter folketrygdloven kapittel 19, utgjøre basispensjonen. Basispensjonen er opptjente rettigheter før levealdersjustering.

Andre viktige endringer som er foretatt i folketrygdloven kapittel 19, omfatter:

  • rett til fleksibelt uttak av alderspensjon fra fylte 62 år basert på opptjent basispensjon på uttakstidspunktet (§ 19-4). Alderspensjonen kan tas ut i form av graderte ytelser, og uttakstidspunktet kan utsettes (§ 19-10),

  • levealdersjustering av alderspensjon, samt nøytralt uttak i forhold til uttaksalder, sikres ved at basispensjonen divideres med et forholdstall (§ 19-6 første til tredje ledd), basert på forutsetningen om at forholdstallet for årskullet 1943 settes til 1. For senere årskull med lengre forventet gjenstående levetid, vil forholdstallet for et gitt uttakstidspunkt være noe høyere,

  • forholdstall fastsettes for årskullene fra 1943 til 1962 med endelig virkning for hvert årskull ved fylte 61 år på bakgrunn av forventet gjenstående levetid på uttakstidspunktet, og skal sikre at nåverdien av samlede pensjonsutbetalinger skal være uavhengig av uttakstidspunkt mellom 62 til 75 år (§§ 19-6 og 19 7 første og annet ledd),

  • levealdersjusteringen skal fases inn gradvis etter regler i § 19-7 tredje ledd, og

  • årlig regulering av basispensjon under opptjening tilsvarende endringer i G (§ 19-14 første ledd), og årlig regulering av pensjoner under utbetaling i samsvar med lønnsveksten fratrukket 0,75 prosent (§ 19-14 annet ledd).

Reglene i §§ 19-6 og 19-7 om fastsettelse av forholdstall for å sikre levealdersjustering av alderspensjonen, samt nøytralitet i forhold til alder ved uttak av pensjon, er i hovedsak basert på de samme prinsipper som reglene om fastsettelse av delingstall i §§ 20-12 og 20-13. Som følge av at leve­aldersjusteringen skal innføres gradvis, inneholder imidlertid § 19-7 tredje ledd regler om en viss skjerming mot virkningene av levealdersjusteringen for årskullene 1943 til 1949, og en gradvis reduksjon av skjermingen for årskullene 1950 til 1958. Dessuten knytter forholdstallet seg til opptjent årlig basispensjon på uttakstidspunktet (§ 19-5), mens delingstallet knytter seg til samlet opptjent pensjonsbeholdning etter de nye reglene (§ 20-4), jf. tabellene 5.3, 5.5, 5.7 og 5.8 i Ot.prp. nr. 37 (2008-2009) side 71-75. Disse forhold er bakgrunnen for at loven skiller begrepsmessig mellom «forholdstall» som benyttes ved levealdersjustering av årlig basispensjon opptjent etter hittil gjeldende regler, og «delingstall» som benyttes om levealdersjustering av pensjonsbeholdningen opptjent til enhver tid etter de nye reglene i alderspensjon i folketrygden etter folketrygdloven kapittel 20.

2.1.6 Ytelsenes størrelse i gammel og ny folketrygd

I Ot.prp. nr. 37 (2008-2009) Om lov om endringer i folketrygdloven (ny alderspensjon) side 37, har Arbeidsdepartementet lagt til grunn at forslaget til ny alderspensjon innfrir Stortingets krav om at personer med jevn inntekt mellom 2 og 4 G i 40 år ikke skal ha lavere pensjon enn i dag. Personer med jevn inntekt mellom 4 og 5 G i henholdsvis 40 og 43 år skal ha lik eller høyere pensjon enn i dag. Pensjonsnivået i dagens folketrygd er det samme ved 40 og 43 opptjeningsår siden en ikke tjener opp pensjonsrettigheter utover 40 år.

Når det gjelder grupper med høyere lønn, viser departementet i Ot.prp. nr. 37 (2008-2009) side 36, til at det i dagens alderspensjon i folketrygden gis pensjonsopptjening helt opp til inntekt på 12 G, men at bare en tredjedel av inntekt mellom 6 og 12 G regnes med. Dette innebærer at pensjonsopptjening for midlere og høyere inntekter i realiteten er begrenset også i dag. Opptjening fra første krone og en opptjeningsprosent på 18,1 vil gi høyere kompensasjon enn i dag for personer med lave inntekter og få opptjeningsår fordi alle med pensjonsopptjening får noe igjen i tillegg til grunnsikringen. Departementet viser videre til at en pensjonsopptjening på 18,1 prosent av pensjonsgivende inntekt vil gi en høyere marginal pensjonsopptjening sammenliknet med dagens folketrygd. Departementet legger til grunn at for jevne inntektsprofiler vil alle med inntekt opptil 11 G komme bedre ut med 40 års opptjening. Med 41 års opptjening vil også personer med en inntekt på 12 G få tilnærmet lik pensjon i de to opptjeningsmodellene. Selv om opptjeningstaket settes til 7,1 G, vil personer med høyere inntekter likevel kunne komme bedre ut med det foreslåtte pensjonssystemet enn det de gjør i dag. I disse beregningene er det forutsatt et uttak fra 67 år og det er sett bort fra betydningen som leve­aldersjusteringen etter hvert vil få.

Når det gjelder betydningen av å utsette uttakstidspunktet i forhold til ett uttak ved 62 år, legger Arbeidsdepartementet i Ot.prp. nr. 37 (2008-2009) side 82 til grunn at for en person født i 1963 som opptjener hele sin pensjon etter den nye folketrygden, vil et års utsatt uttakstid isolert sett bety en økning av pensjonsnivået med om lag fem prosent. Effekten av ett års utsatt uttak øker med alderen, ettersom ett år da betyr relativt mer i forhold til forventet gjenstående levetid. Ved å utsette uttaket fra 62 til 67 år, øker årlig pensjon med om lag 26 prosent. Dersom levetiden øker og man tar hensyn til dette gjennom levealdersjustering, vil forskjellen i årlig pensjon for senere årskull mellom uttak ved 62 år og 67 år, bety relativt mindre i forhold til den samlede forventede tiden som pensjonist. Departementet legger videre til grunn at ved utsatt uttak vil en normalt tjene opp ytterligere pensjonsrettigheter gjennom arbeid. Denne opptjeningseffekten kommer da i tillegg til uttaksaldereffekten, og bidrar også til å øke årlig pensjon. For en gitt uttaksalder vil ett års økt pensjonsopptjening typisk gi om lag 2,5 prosent høyere årlig pensjon, for eksempel for en person med 40 års opptjeningsår med jevn inntekt.

Pensjonsnivået den enkelte arbeidstaker vil kunne oppnå fra den nye folketrygden, sett i forhold til dagens ordning, vil således avhenge helt av tidspunktet for uttak av pensjon ved at pensjonsbeholdningen skal fordeles over flere år om man tar ut pensjon tidlig (pensjoneringsalderseffekten), fordelen av fortsatt opptjening i de årene man blir stående i arbeid (opptjeningseffekten) og leveraldersjusteringen. Levealdersjusteringen vil først slå inn for fullt for de som opptjener hele sin pensjon i henhold til de nye reglene i folketrygden, det vil si fra og med 1963-kullet.

Norwegian Insurance Partner AS har utarbeidet beregninger for Banklovkommisjonen over hva ny alderspensjon fra folketrygden kan bli når det tas hensyn til levealdersjustering av fleksibelt uttak fra 62 år til 75 år for de som opptjener hele sin pensjon etter gammel folketrygd, for de som opptjener sin pensjon etter både gammel folketrygd og ny folketrygd og for de som opptjener all pensjon etter ny folketrygd. Inntekten er satt til 500 000 kroner. Det er i tabellene 2.2, 2.3 og 2.4 forutsatt at man har full opptjening i gammel folketrygd ved 62 år, hvor full opptjening er lik 40 år. Det er ikke tatt hensyn til videre opptjening ut over 40 år ved senere uttak av alderspensjon. For ny folketrygd er det lagt til grunn at man vil ha en opptjeningstid på 40 år ved fylte 62 år for å kunne sammenligne tallene. Det er ikke lagt inn noe lønnsvekst i beregningene. Dette er de samme forutsetningene som Arbeidsdepartementet la til grunn ved sine beregninger i Ot.prp. nr. 37 (2008-2009). Norwegian Insurance Partners tabeller med støttetabeller er tatt i sin helhet i vedlegg 2. Der er det også tatt inn tabeller for inntekt på 400 000 kroner.

Tabell 2.2 viser beregningene for årskull født 1943 til 1953. Disse mottar en alderspensjon fra folke­trygden som i sin helhet er opptjent etter gammel folketrygd, dvs. etter bestemmelsene i folke­trygdloven kapittel 19.

Tabell 2.2 Beregninger av alderspensjon fra folketrygden med levealdersjustering ved fleksibelt uttak 62 til 75 år. Årskull 1943-1953 (gammel folketrygd med forholdstall)

Årskull 1943-1953 (får gammel folketrygd)
Født 1949  
Lønn 500 000
Pensjonsgrunnlag 500 000
Lønnsvekst 0,0 %
Grunnpensjon 0,85
Grunnbeløp 72 881
Ant. år opptjening ved 62 år 40
Uavkortet pensjon ved 67 år 236 347 47,3 %
Pensjon fra år Lønn Årlig pensjon Endring
    i kroner i pst. i kroner i pst.
62 500 000 179 051 35,8 (57 296) -24,2
63 500 000 187 428 37,5 (48 919) -20,7
64 500 000 196 465 39,3 (39 882) -16,9
65 500 000 206 417 41,3 (29 930) -12,7
66 500 000 217 231 43,4 (19 116) -8,1
67 500 000 229 463 45,9 (6 884) -2,9
68 500 000 242 656 48,5 6 309 2,7
69 500 000 257 740 51,5 21 392 9,1
70 500 000 274 503 54,9 38 156 16,1
71 500 000 293 235 58,6 56 888 24,1
72 500 000 314 292 62,9 77 944 33,0
73 500 000 338 122 67,6 101 775 43,1
74 500 000 365 863 73,2 129 515 54,8
75 500 000 397 222 79,4 160 875 68,1

Kilde: Norwegian Insurance Partner AS

Tabell 2.3 viser beregningene for årskull født 1954 til 1962. Disse mottar en alderspensjon fra folketrygden som delvis er opptjent i gammel ordning og delvis opptjent i den nye ordningen.

Tabell 2.3 Beregninger av alderspensjon fra folketrygden med levealdersjustering ved fleksibelt uttak 62 til 75 år. Årskull 1954-1962 (vekting gammel og ny folketrygd med forholdstall og delingstall)

Årskull 1954-1962 (vekting gammel og ny folketrygd med forholdstall og delingstall)
Født 1960  
Grunnbeløp 72 881
Lønn 500 000
Pensjonsgrunnlag dagens regler (maks 12G) 500 000
Pensjonsgrunnlag nye regler (maks 7,1 G) 500 000
Lønnsvekst 0,0 %
Opptjeningsprosent 18,1
Ant. år opptjening ved 62 år 40
Andel av ytelse med forholdstall 30 %
Andel av ytelse med delingstall 70 %
Folketrygd ved 67 år etter dagens modell 225 900 45,2 %
Pensjon fra år Lønn Årlig pensjon Endring
    i kroner i pst. i kroner i pst.
62 500 000 173 166 34,6 (89 238) -34,0
63 500 000 184 118 36,8 (78 285) -29,8
64 500 000 195 952 39,2 (66 451) -25,3
65 500 000 208 997 41,8 (53 406) -20,4
66 500 000 223 246 44,6 (39 158) -14,9
67 500 000 238 982 47,8 (23 422) -8,9
68 500 000 256 317 51,3 (6 087) -2,3
69 500 000 275 740 55,1 13 337 5,1
70 500 000 297 204 59,4 34 801 13,3
71 500 000 321 343 64,3 58 939 22,5
72 500 000 348 543 69,7 86 139 32,8
73 500 000 379 301 75,9 116 898 44,5
74 500 000 414 461 82,9 152 058 57,9
75 500 000 454 338 90,9 191 935 73,1

Kilde: Norwegian Insurance Partner AS

I tabell 2.4 er det tatt inn beregninger for hva folketrygden vil gi i alderspensjon for årskull født i 1963 til 1973 hensyntatt levealdersjustering og ved fleksibelt uttak fra 62 år til 75 år. Det vil si for de som opptjener hele pensjonen etter reglene i den nye folketrygden.

Tabell 2.4 Beregninger av alderspensjon fra folketrygden med levealdersjustering ved fleksibelt uttak 62 til 75 år. Årskull 1963 til 1973 (opptjening i ny folketrygd)

Eksempel 1963-1973 (ny folketrygd med delingstall)
Født 1963  
Grunnbeløp 72 881
Lønn 500 000
Pensjonsgrunnlag dagens regler (maks 12G) 500 000
Pensjonsgrunnlag nye regler (maks 7,1 G) 500 000
Lønnsvekst 0,0 %
Opptjeningsprosent 18,1
Ant. år opptjening ved 67 år 45
Folketrygd ved 67 år etter dagens modell (grunnp. 0,85G) 225 032 45,0 %
Pensjon fra år Lønn G Pensjonsgrunnlag Ant. år opptjening Pensjons-beholdning Årlig pensjon Endring
i kroner i pst. i kroner i pst.
62 500 000 72 881 500 000 40 3 620 000 181 910 36,4 (75 355) -29,3
63 500 000 72 881 500 000 41 3 710 500 194 369 38,9 (62 896) -24,4
64 500 000 72 881 500 000 42 3 801 000 208 046 41,6 (49 219) -19,1
65 500 000 72 881 500 000 43 3 891 500 223 009 44,6 (34 256) -13,3
66 500 000 72 881 500 000 44 3 982 000 239 303 47,9 (17 962) -7,0
67 500 000 72 881 500 000 45 4 072 500 257 265 51,5 - 0,0
68 500 000 72 881 500 000 46 4 163 000 277 164 55,4 19 899 7,7
69 500 000 72 881 500 000 47 4 253 500 299 331 59,9 42 067 16,4
70 500 000 72 881 500 000 48 4 344 000 323 937 64,8 66 673 25,9
71 500 000 72 881 500 000 49 4 434 500 351 387 70,3 94 122 36,6
72 500 000 72 881 500 000 50 4 525 000 382 179 76,4 124 914 48,6
73 500 000 72 881 500 000 51 4 615 500 417 315 83,5 160 050 62,2
74 500 000 72 881 500 000 52 4 706 000 457 337 91,5 200 073 77,8
75 500 000 72 881 500 000 53 4 796 500 502 778 100,6 245 513 95,4

Kilde: Norwegian Insurance Partner AS

Tabellene viser hvor stor betydning levealdersjusteringen etter hvert vil få og hvor stor betydning det vil ha på årlig pensjon at man utsetter uttaket av alderspensjon med ett eller flere år.

2.2 Kort om uførepensjon og forslag til ny uførepensjonsordning i folketrygden

2.2.1 Gjeldende uføreytelser i folketrygden

Uføreytelsene fra folketrygden har inntil nylig vært delt i tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon. De fleste som mottar uføreytelser har først mottatt sykepenger som følge av sykmelding i ett års tid. Det normale har vært at det deretter gjennomføres en periode med rehabilitering og/eller attføring der vedkommende mottar rehabiliteringspenger eller attføringspenger. Dersom behandlings- eller attføringstiltak ikke medfører at vedkommende kommer tilbake i arbeid, kan det innvilges uføreytelser i form av tidsbegrenset uførestønad eller varig uførepensjon.

Den tidsbegrensede uførestønaden ble beregnet på samme måte som korttidsytelsene, rehabiliteringspenger og attføringspenger, mens uførepensjonen er knyttet opp til regelverket for beregning av alderspensjon.

Ved lov 19. desember 2008 nr. 106 er det vedtatt endringer i folketrygdloven kapittel 11 som innebærer at rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad slås sammen til en ny tidsbegrenset inntektssikringsordning (arbeidsavklaringspenger) som utgjør 66 prosent av tidligere inntekt med en minsteytelse på 1,97 G (bare inntekt inntil 6 G medregnes i inntektsgrunnlaget). Minsteytelsen er noe høyere for unge uføre. Inntektsgrunnlaget utgjør pensjonsgivende inntekt året før den nedsatte arbeidsevnen ble redusert med minst halvparten. Gjennomsnittet av inntekten de tre siste kalenderår kan anvendes dersom dette gir høyere grunnlag. Det ytes barnetillegg, og ytelsen er den samme uavhengig av sivilstand. Ytelsen skattlegges som lønnsinntekt. Disse endringene trådte i kraft 1. mars 2010.

Uførepensjonen er regulert i folketrygdloven kapittel 12. Varig uførepensjon gis når det ikke antas at stønadsmottakeren har mulighet til å komme tilbake i arbeid eller vil kunne øke arbeidsinnsatsen vesentlig. Inngangsvilkårene for tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon er de samme. Arbeids-/inntektsevne må være varig nedsatt med minst 50 prosent på grunn av sykdom, skade eller lyte. Praktiseringen av varighetskravet er imidlertid noe forskjellig avhengig av hvilken ytelse det er snakk om, slik at kravet til varighet praktiseres noe strengere ved søknad om varig uførepensjon. Det kreves at søkeren har gjennomgått hensiktsmessig behandling og yrkesrettet attføring. Uføreytelsene kan innvilges i tidsrommet 18 til 67 år. Barnetillegg og/eller ektefelletillegg er behovsprøvd ved uførepensjon.

Når det er gått ett år etter mottak av uføreytelse, kan mottakeren årlig ha en inntekt på opptil grunnbeløpet uten at det skjer avkorting i uføreytelsen. Når det gjelder opptjening til alderspensjon, får uførepensjonister godskrevet pensjonspoeng på grunnlag av inntekten som ble lagt til grunn ved beregningen av uførepensjonen.

Den varige uførepensjonen beregnes på grunnlag av opptjente og framskrevne pensjonspoeng til og med det året personen fyller 66 år, jf. folketrygdloven §§ 3-17 flg. Ved fastsetting av årlige pensjonspoeng ses det bort fra inntekt over tolv ganger grunnbeløpet, og for inntekt mellom seks og tolv ganger grunnbeløpet medregnes bare 1/3 av inntekten.

På samme måte som dagens alderspensjon, består uførepensjon av grunnpensjon, tilleggspensjon og/eller særtillegg. Dette innebærer blant annet at sivilstand påvirker pensjonens størrelse i motsetning til ved folketrygdens korttidsytelser.

Både mottakere av uførepensjon og alderspensjon har skattefordeler som ikke gjelder for trygdeytelser som skattebehandles som arbeidsinntekt. Gjennomsnittlig kompensasjonsgrad for uførepensjon er mellom 50 og 60 prosent av inntektsgrunnlaget før skatt. Som for alderspensjon er kompensasjonsgraden høyere for lave inntekter enn for høye. Dette innebærer at det i uførepensjon som i alderspensjon, er lagt inn elementer av omfordeling. Summen av uføreytelse og arbeidsinntekt kan ikke overstige inntektsnivået før uførheten. Ved arbeidsinntekt graderes uførepensjonen i intervaller på fem prosent. Uførepensjonen utbetales fram til fylte 67 år med mindre man på et tidligere tidspunkt skulle få arbeidsevnen tilbake. Ved 67 år går uførepensjonister over på alderspensjon.

I dag mottar elleve prosent av befolkningen i alderen 18 til 67 år en uføreytelse viser tall fra Arbeids- og velferdsdirektoratet 1 . Om lag halvparten av de som går over på alderspensjon ved fylte 67 år kommer fra uføreordningene.

2.2.2 Forslag til ny uføreordning i folketrygden

Uførepensjonsutvalget overleverte sin utredning NOU 2007: 4 Ny uførestønad og ny alderspensjon til uføre, til Arbeids- og inkluderingsdepartementet 16. mai 2007. Etter opprinnelig plan skulle proposisjon om temaet avgis i løpet av høsten 2009. Arbeidsdepartementet har nå sagt at proposisjonen vil komme i løpet av 2010.

Ny uførestønad kan derfor ikke tre i kraft samtidig med fleksibel alderspensjon fra 2011. Som nevnt ovenfor i avsnitt 2.1 har Arbeidsdepartementet i Prop. 82 L (2009-2010) Endring i folketrygdloven mv. (Pensjonsreformen – tilpasninger i reglene for alderspensjon til mottakere av dagens uførepensjon) derfor foreslått tilpasninger i reglene for alderspensjon til uføre som skal gjelde fra fleksibel alderspensjon trer i kraft 1. januar 2011 og fram til ny uførestønad innføres. Det er ikke foreslått endringer i dagens uførepensjon eller i uførepensjonistenes opptjening til alderspensjon.

Dette innebærer blant annet at uførepensjonen skal løpe fram til 67 år, selv om reglene om ny fleksibel alderspensjon innebærer at alderspensjon kan tas ut fra 62 år. Det er foreslått at personer med gradert uførepensjon skal kunne benytte seg av muligheten til å ta ut delvis alderspensjon før 67 år, men slik at samlet pensjonsgrad ikke overstiger 100 prosent. Ved fylte 67 år opphører uførepensjonen, og uføre omfattes av regelverket for alderspensjon i folketrygden. For personer som kombinerer gradert uførepensjon med gradert alderspensjon, er det foreslått at eventuelle rettigheter etter avdød ektefelle medregnes i den graderte uførepensjonen. Fra 67 år, når uførepensjonen opphører, regnes rettighetene med i alderspensjonen. Særfordelene ved yrkesskade gis i alderspensjonen fra 67 år og tilpasses teknisk reglene for fleksibel alderspensjon. Det er varslet en vurdering av spørsmålet om levealdersjustering av uføres alderspensjon i proposisjonen om ny uførestønad og ny alderspensjon til uføre som kommer i 2010, og det er derfor ikke foreslått særregler om dette i Prop. 82 L (2009-2010). Videre er det foreslått hvordan personer som mottar dagens uførepensjon skal tjene opp rettigheter etter de nye opptjeningsreglene for alderspensjon.

Uførepensjonsutvalget har utredet to spørsmål med nær sammenheng, nemlig utormingen av uføreytelsene i folketrygden som sådan (se nedenfor i avsnitt 2.2.3), samt utformingen av alderspensjonen og oppstarten av denne for de som har mottatt uføreytelser (se nedenfor i avsnitt 2.2.4). I forhold til tjenestepensjonsordningene og en innføring av fleksibelt uttak av alderspensjon i disse, er det særlig den siste problemstillingen som er interessant.

Når det gjelder forholdet til tjenestepensjonsordningene, uttaler uførepensjonsutvalget på side 176 i utredningen følgende:

«Utvalget legger videre til grunn at reglene for fleksibelt uttak av alderspensjonen fra offentlige tjenestepensjonsordninger og fra de tjenestepensjonsordningene i privat sektor som omfattes av pensjonslovene vil bli utformet slik at de ikke motvirker insentivene i folketrygden. Samlet alderspensjon fra folketrygden og fra tjenestepensjonsordningene vil dermed øke desto senere alderspensjon tas ut. Det må også for tjenestepensjonsordningene fastsettes regler for hvor lenge uførepensjonister skal fortsette å opparbeide rett til alderspensjon (premiefritak) og for når uførepensjonister skal gå over på alderspensjon. Det er her naturlig å bygge på de reglene som fastlegges for folketrygden, slik at systemet samlet virker godt og der en både tar hensyn til at den enkelte skal sikres en akseptabel økonomi i alderdommen og til de kostnadene som ordningen gir virksomhetene.»

Uførepensjonsutvalget har ikke gått nærmere inn på og vurdert særfordelene som folketrygdens regler om yrkesskade gir de som mottar uføreytelser.

2.2.3 Modell for uføreytelser

Siden den tidsbegrensede uførestønaden nå inngår i den nye tidsbegrensede inntektssikringsordningen (arbeidsavklaringspenger), gjelder uførepensjonsutvalgets forslag det som til nå har vært betegnet som uførepensjon.

Uførepensjonsutvalget foreslår at de medisinske inngangsvilkårene for uføreytelser opprettholdes, men ikke strammes inn i forhold til hva som gjelder i dag. Dette innebærer at medisinsk uførhet er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å få en uføreytelse. Arbeids- og velferdsdirektoratet skal gjøre en selvstendig vurdering av søkers helseproblemer og arbeidsevne. Behandlende lege skal kun beskrive de medisinske forhold og om det er medisinske forhold som hindrer søkeren i å være i arbeid eller på yrkesrettede tiltak. Det skal ikke lenger være legens oppgave å vurdere graden av arbeidsevne.

Uførepensjonsutvalget legger til grunn at en uføreytelse først skal innvilges når alle muligheter for arbeid og aktivitet er utprøvd gjennom tiltak og tilrettelegging. Utvalget mener det ikke er behov for å skjerpe dagens attføringsvilkår, dvs. at det skal for den enkelte person gjennomføres et hensiktsmessig attføringsopplegg. Flertallet i utvalget mener det bør vurderes å senke kravet til omfang av nedsatt inntektsevne (uføregraden) for å få uføreytelse. Flertallet legger til grunn at dersom kompensasjonsgraden i uføreordningen settes til 66 prosent av beregningsgrunnlaget (se nedenfor) vil den enkelte som har en uføregrad på minst 50 prosent måtte bære 1/3 av inntektstapet selv. Ut fra dette kan det vurderes om det bør være en nedre grense i uføreordningen på 1/3, dvs. en uføregrad på 33,3 prosent. Flertallet mener at dette kan bidra til at flere utnytter arbeidsevnen i inntektsgivende arbeid. Mindretallet mener at inngangsvilkåret basert på redusert inntektsevne ikke bør senkes. De forventer at flere ville få en uføreytelse om kravet til redusert inntektsevne senkes til 33,3 prosent.

Uførepensjonsutvalget mener at det ikke bør innføres noe generelt krav til revurdering av nedsatt arbeidsevne en tid etter mottatt uføreytelse. Dette vil ikke være hensiktsmessig. En slik revurdering bør etter utvalgets oppfatning bero på alder, diagnose og antatt sannsynlighet for at personen vil kunne komme tilbake til arbeid. Hovedtyngden av innsats bør i stedet rettes mot de som står i fare for å falle ut av arbeid, dvs. før uføreytelse er innvilget.

Uførepensjonsutvalget har drøftet om framtidig uføreytelse skal beregnes som dagens korttidsytelser (inntektserstatningsmodell) eller med samme utgangspunkt som ny beregningsmodell for alderspensjon (pensjonsmodellen).

Uførepensjonsutvalget mener at beregningen av uføreytelsen bør frikobles fra beregningen av alderspensjonen, slik at alle ytelser til personer i yrkesaktiv alder i hovedsak beregnes etter de samme prinsipper. Det vil si på bakgrunn av inntekten i perioden rett før uføretidspunktet. Uføreordningen kan da rendyrkes som en separat ordning som skal erstatte tapt arbeidsinntekt fram til overgangen til alderspensjon. Dette vil etter utvalgets oppfatning skape en enklere uføreordning enn om uføreytelsens størrelse skal kobles til alderspensjonen.

Utvalgets flertall har på denne bakgrunn kommet til at uføreytelsen til nye mottakere bør beregnes som 66 prosent av tidligere inntekt. Tidligere inntekt er lik den gjennomsnittlige inntekten i de tre beste av de fem siste inntektsårene før uføretidspunktet. Dette tidsrommet er lengre enn det som gjelder for den tidsbegrensede inntektssikringsordningen (arbeidsavklaringspenger), men utvalget mener at dette er riktig som følge av at uføreytelsen normalt vil løpe over lengre tid. Utvalget mener videre at en slik beregningsmodell vil gjøre det lettere for den enkelte stønadsmottaker å se de inntektsmessige konsekvensene av å vende tilbake til arbeid.

I inntektsgrunnlaget medregnes kun inntekt opp til 6 G. Uføreytelsen foreslås ikke lenger gradert i forhold til sivilstand, og utvalgets flertall foreslår at det ytes et barnetillegg for barn opp til 18 år som man har forsørgeransvar for uten at det skjer en behovsprøving av dette. Minsteytelsen foreslås satt til om lag 2,1 G, noe høyere for unge uføre. Dette er noe høyere enn for arbeidsavklaringspenger, der minsteytelsen er satt til 1,97 G.

Uføreytelsen skal ikke, som i dag, beskattes som pensjon, men som arbeidsinntekt. Sett i sammenheng med høyere generelt bruttonivå på ytelsen, og høyere minstenivå, gir dette om lag samme ytelse etter skatt som dagens uførepensjon.

Utover et fribeløp på 0,2 G foreslår flertallet i utvalget at uføreytelsen skal avkortes forholdsmessig ved arbeidsinntekt.

Uførepensjonsutvalget foreslår at den nye uføreytelsen gis betegnelsen uførestønad.

2.2.4 Overgang fra uføreytelse til alderspensjon

Uførepensjonsutvalget har lagt til grunn at personer som mottar uførestønad, skal tjene opp rett til alderspensjon på grunnlag av 1,35 prosent av pensjonsgivende inntekt, på samme måte som yrkesaktive personer. Pensjonsgivende inntekt skal settes lik det inntektsgrunnlaget som legges til grunn ved utmålingen av uførestønaden. Det vil si de tre beste av de fem siste inntektsårene før uføretidspunktet.

Uførepensjonsutvalget er delt i synet på hvilken modell som bør velges for overgang fra uførestønad til alderspensjon som følge av innføringen av fleksibel alderspensjon. Utvalget har vurdert tre alternative modeller. Den første er «modell 67» der overgangen fra uførestønad til alderspensjon skal skje ved 67 år på samme måte som i dag. Dersom alderspensjon skal tas ut ved 67 år og man også skal opptjene rett til alderspensjon like lenge, vil dette kunne innebære en høyere alderspensjon enn ved en videreføring av dagens system. Utvalget legger til grunn at for å oppnå det ønskede gjennomsnittlige nivået på alderspensjon for personer som har mottatt uførestønad (dagens nivå), må man i «modell 67» redusere opptjeningen i en periode før 67 år. Dersom gjennomsnittlig alderspensjon til uføre skal bli som ved en videreføring av dagens folketrygd, må opptjeningen stoppe litt etter fylte 63 år. Utvalget mener at en slik stansing av opptjeningen er å foretrekke framfor en mulig løsning med knekkpunkt der man får redusert opptjening etter en viss alder.

Den andre modellen som uførepensjonsutvalget har vurdert, går på at overgangen fra uførestønad til alderspensjon skal skje ved 66 år, «modell 66». Ved en overgang ved 66 år vil gjennomsnittlig alderspensjon til personer som har mottatt uførestønad bli om lag den samme som ved en videreføring av dagens folketrygd ifølge de beregninger som utvalget har lagt til grunn. En slik modell vil kreve at det etableres en garantiordning som sikrer personer som blir uføre og har lav eller ingen opptjening av rettigheter til alderspensjon, en minsteytelse fra 66 til 67 år, det vil si til vedkommende kan få minsteytelsen i alderspensjonssystemet.

Den siste modellen som utvalget har vurdert, innebærer en overgang fra uførestønad til alderspensjon ved 62 år, «modell 62». En pensjonsalder ved 62 år vil imidlertid innebære at den gjennomsnittlige alderspensjonen til personer som har mottatt uførestønad blir vesentlig lavere enn det som følger av en videreføring av dagens system. Utvalget legger til grunn at for å kompensere for dette, kan det gis et uføretillegg til alderspensjonen som reduserer effekten av manglende opptjening av rett til alderspensjon i perioden etter fylte 62 år og det tidlige uttaket av alderspensjon. Et slikt uføretillegg må utbetales som et livsvarig tillegg til den ordinære alderspensjonen fra folketrygden. På samme måte som ved «modell 66», må det etableres en garantiordning som sikrer personer som blir uføre og har lav eller ingen opptjening av rettigheter til alderspensjon, en minsteytelse fra 62 til 67 år, det vil si til vedkommende kan få minsteytelsen i alderspensjonssystemet.

Utvalget i sin helhet har ansett «modell 66» som en lite hensiktsmessig løsning, som følge av at man da må innføre en 66-årsgrense i tillegg til den nedre grense for alderspensjon på 62 år og aldersgrensen for rett til uavkortet garantipensjon på 67 år. Utvalget har derfor bare gjort en nærmere vurdering av «modell 67» og «modell 62». Når det gjelder hvilke av disse modellene som skal anbefales, har utvalget delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, 8 av 13 medlemmer, mener at «modell 62» er å foretrekke. «Modell 62» er etter deres vurdering bedre tilpasset logikken i det nye alderspensjonssystemet i folketrygden. Med en aldersgrense på 62 år legges den sentrale aldersgrensen i det nye pensjonssystemet til grunn også for de som mottar uførestønad, og de samme opptjeningsreglene vil gjelde for ulike aldersgrupper. Modellen vil innebære en liten inntektsnedgang ved 62 år som følge av overgangen fra uførestønad til alderspensjon. I «modell 67» vil denne inntektsnedgangen som følge av overgangen til alderspensjon ved 67 år bli langt større. Utvalgets flertall mener det vil være lettere å tilpasse seg den mindre nedgangen som skjer ved 62 år, særlig med bakgrunn i at uførestønaden for mange vil måtte anses som lav allerede. Ved en inntektsreduksjon ved 62 år, vil reduksjonen komme samtidig med at det åpnes for fleksibelt uttak av alderspensjon i folke­trygden. Pensjonsgapet vil da reduseres og presset mot uføreordningen fra personer som alternativt kunne tatt ut selvvalgt tidligpensjon fra fylte 62 år, vil dempes.

Mindretallet anbefaler at «modell 67» velges. Mindretallet kan ikke se at en overgang til alderspensjon ved 62 år vil kunne redusere utfordringene knyttet til pensjonsgapet i vesentlig grad. «Modell 67» vil gi noe bedre insentiver til å stå i arbeid etter 62 år enn «modell 62». I «modell 67» vil videre alle stå ovenfor det samme alderspensjonsregelverket hva gjelder beregning av alderspensjonsytelsen når alderspensjonen skal begynne å løpe. Man unngår således et særskilt uføretillegg for en gruppe alderspensjonister.

Valg av «modell 62» reiser spørsmål om hva som skal skje med de som blir uføre i perioden mellom 62 år og 67 år og som fortsatt er i jobb på uføretidspunktet. Utvalget legger til grunn at også de som blir uføre i denne perioden skal ha rett til et uføretillegg på alderspensjonen, men dette vil bli mindre jo høyere alderen er på uføretidspunktet. Utvalget legger også til grunn at personer som fortsatt er i arbeid samtidig som de helt eller delvis tar ut alderspensjon fra folketrygden, skal ha rett til kompensasjon av inntektsbortfall som følge av uførhet.

Uførepensjonsutvalget gjorde ingen vurdering av retten til opptjening i forhold til den nye AFP-ordningen i privat sektor, der AFP skal gis som et livsvarig tillegg til alderspensjonen. Utvalget foreslo imidlertid at man ikke skal kunne motta AFP og uførestønad samtidig. I ny AFP i privat sektor er dette ivaretatt ved at personer som mottar uførepensjon etter fylte 62 år ikke får rett til AFP, se nærmere nedenfor i avsnitt 2.3.2.

2.2.5 Overgangsregler

Utvalget har lagt til grunn at ny uførestønad vil gi om lag samme gjennomsnittlige uføreytelser etter skatt som dagens system. Enkelt personer kan imidlertid komme bedre eller dårligere ut i forhold til hva vedkommende hadde gjort ved en individuell beregning etter det gamle systemet.

Etter en samlet vurdering har utvalget kommet til at følgende overgangsregler bør gjelde for varige uføre:

  • Årskull født i 1950 eller tidligere får uførepensjon beregnet etter dagens regler uavhengig av om de blir uføre før eller etter 2010.

  • Alle nye uføre som er født i 1951 eller senere får den nye uføreytelsen dersom de blir uføre etter 2010.

  • Årskull født i 1951 eller senere får konvertert dagens uførepensjon til en bruttoytelse som gir tilsvarende nettoytelse som dagens system ved at det fastsettes et fiktivt inntektsgrunnlag som er tilpasset skattereglene for 2010.

  • Ytelsen blir konvertert etter sivilstand pr. 1. januar 2010. Barnetillegg og ektefelletillegg holdes utenfor konverteringen, og beholdes som separate ytelser.

  • Dersom gifte/samboende minstepensjonister som har fått konvertert sin ytelse pr. 1. januar 2010 endrer sivilstand, vil disse være garantert minsteytelsen i den nye uførestønaden.

  • Personer med hvilende pensjonsrett får fastsatt et fiktivt inntektsgrunnlag som sikrer dem den samme nettoytelsen som de hadde tidligere.

Ikrafttredelsen og overgangsreglene for de nye bestemmelsene om alderspensjon i folketrygden har blitt noe forsinket i forhold til det uføreutvalget forutså. Skjæringspunktet mellom 1950 og 1951-årskullet samsvarte med Pensjonskommisjonens skille mellom de årskullene som fullt ut omfattes av dagens opptjeningsregler og de som omfattes helt eller delvis av nye opptjeningsregler for alderspensjon. Etter vedtaket om ny alderspensjon i mai 2009, tilsvarer dette skillet mellom 1953- og 1954-kullet, og vil derfor måtte påregnes forskjøvet noen år, dersom de samme løsninger som foreslått av utvalget velges som endelig løsning. Uførepensjonsutvalget antok for øvrig at ny uførestønad skulle tre i kraft samtidig med iverksettelsen av fleksibel alderspensjon, som er forskjøvet fra 2010 til 1. januar 2011. Av Prop. 82 L (2009-2010) fremgår det imidlertid at ny uførestønad ikke vil tre i kraft fra 2011.

2.3 Ny ordning med avtalefestet pensjon (AFP) i privat sektor

I tariffoppgjøret mellom LO og NHO for privat sektor våren 2008 ble det avtalt å etablere en helt ny ordning for avtalefestet pensjon (AFP). Den nye ordningen ble også avtalt innført innen flere andre tariffområder i privat sektor. Den nye ordningen er svært forskjellig fra dagens AFP-ordning i privat sektor.

2.3.1 Kort beskrivelse av dagens AFP-ordning

En nærmere beskrivelse av dagens AFP-ordning er blant annet gitt av Hippe-utvalget i NOU 2009: 13 Brede pensjonsordninger side 25. For privat sektor kom AFP første gang inn som en del av inntektsoppgjøret for 1988. Formålet var å gi et mer verdig alternativ for avgang fra arbeidslivet når man nærmet seg pensjonsalder. I praksis ble uførhet og sykemelding brukt for mange arbeidstakere i denne aldersgruppen som ikke klarte å stå i arbeid fram til 67 år.

I dag er det tre forskjellige AFP-ordninger innenfor privat sektor for ulike grupper arbeidstakere. Den største ordningen er Fellesordningen for AFP som er administrativt knyttet til Felleskontoret for LO/NHO-ordningene. Denne ordningen er basert på avtaler mellom LO og NHO, og likelydende avtaler med en rekke andre arbeidsgiverorganisasjoner og arbeidstakerorganisasjoner som parter, blant annet Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon (HSH) og Yrkesorganisasjonenes sentralforbund (YS). Videre er det en ordning som omfatter medlemsforetak i arbeidsgiverforeningen Spekter (tidligere NAVO), også benevnt som «Spekter-foretak». Disse består i stor grad av fristilte statlige foretak. Det er også en AFP-ordning i finansnæringen. Sett fra arbeidstakers ståsted, er disse ordningene forholdsvis like med unntak av finansieringen.

AFP-ordningene i privat sektor gir arbeidstakerne på visse vilkår en adgang til å gå av med pensjon før pensjonsalderen i folketrygden. Pensjonen svarer i hovedsak til folketrygdens uførepensjon, samt et eget tillegg. AFP-ordningene gir mulighet for å gå av med avtalefestet pensjon fra fylte 62 år og utbetaling av pensjon skjer fram til arbeidstakere fyller 67 år da alderspensjonen fra folketrygden overtar.

Etter lov 23. desember 1988 nr. 110 om statstilskott til ordninger med avtalefestet pensjon, dekker staten 40 prosent av pensjonsutgiftene for 64-, 65- og 66-åringer i privat sektor eksklusive eventuelle vedtektsfestede AFP-tillegg. Videre medregnes det fremtidige poengår i folketrygden etter uttak av pensjon, slik det gjøres for uførepensjonister i folketrygden. De øvrige kostnadene ved AFP-ordningen dekkes av arbeidsgiver, enten enkeltvis eller i fellesskap. Det vil si at arbeidsgiver dekker AFP-utbetalinger for 62- og 63-åringer i sin helhet og 60 prosent av pensjonsutgiftene for 64-, 65- og 66-åringene samt evt. vedtektsfestede årlige AFP-tillegg (11 400 kroner pr. år skattefritt i LO/NHO-ordningen og 20 400 kroner pr. år i ordningene i Spekter og finansnæringen). Videre har skatteloven bestemmelser om at AFP-pensjonistene beskattes etter skattebegrensningsregelen for pensjonister, betaler trygdeavgift med lav sats av pensjonen og får minstefradrag for AFP etter reglene for pensjon. AFP-pensjonister omfattes ikke av særfradrag for alder eller uførhet.

Gjeldende AFP-ordninger fungerer således helt løsrevet fra folketrygden. Avtalefestet pensjon erstatter arbeidsinntekt eller uførepensjon for arbeidstakere i perioden fra 62 år til 67 år. Etter fylte 67 år, vil alderspensjonen i folketrygden komme inn. AFP bortfaller da i sin helhet. Dersom en arbeidstaker blir stående i sin stilling fram til fylte 67 år, vil vedkommende ikke ha noen rett til utbetalinger fra AFP-ordningen. I figur 2.1 er det inntatt en skisse som illustrerer forholdet mellom dagens AFP-ordninger i privat sektor, gjeldende alderspensjon fra folketrygden og alderspensjonen i tjenestepensjonsordninger i privat sektor.

Figur 2.1 Illustrasjon over folketrygd og pensjonsordninger for ansatte
 i privat sektor ved full 
 opptjening

Figur 2.1 Illustrasjon over folketrygd og pensjonsordninger for ansatte i privat sektor ved full opptjening

AFP-ordningene har heller ingen tilknytning til tjenestepensjonsordningene i privat sektor (se figur 2.1). Alderspensjonen fra tjenestepensjonsordningene kommer til utbetaling fra fylte 67 år og supplerer alderspensjonen fra folketrygden. Utbetaling av AFP og alderspensjon fra tjenestepensjonsordningen vil således ikke skje innenfor samme tidsrom.

2.3.2 Ny AFP-ordning knyttet opp til Folketrygden

Under lønnsoppgjøret for privat sektor i 2008 inngikk LO og NHO en avtale om en ny AFP-ordning tilpasset den nye folketrygden. Innføringen av fleksibelt uttak av alderspensjon i folketrygden innebærer at de fleste, også andre enn de som faller inn under AFP-ordningen, kan ta ut alderspensjon fra fylte 62 år. Mye av førtidspensjoneringen overtas derfor av folketrygden, men uttak av alderspensjon før 67 år medfører en lavere pensjonsbeholdning og dermed en lavere årlig pensjon fra folketrygden som følge av at pensjonsbeholdningen skal fordeles over flere år ved uttak av alderspensjon i perioden 62 til 67 år.

I den nye AFP-ordningen utbetales AFP som et livsvarig påslag til alderspensjonen fra folketrygden til alle som på tidspunktet for uttak av pensjonen oppfyller vilkårene for rett til AFP. Uttak av ny AFP kan skje fleksibelt fra fylte 62 år, men må tas ut sammen med folketrygden. I motsetning til tidligere, vil AFP også kunne tas ut av arbeidstakere som velger å bli i stillingen.

AFP-pensjonen vil som den nye alderspensjonen fra folketrygden, bli høyere jo senere arbeidstaker velger å ta ut pensjonen som følge av at det vil bli færre år å fordele en utbetaling på. Imidlertid vil ikke årlige AFP-utbetalinger kunne økes etter fylte 70 år. Ny AFP vil, i likhet med alderspensjonen fra folketrygden, kunne kombineres med arbeidsinntekt uten avkortning. De årlige utbetalinger av AFP-pensjon fordeles ikke jevnt før og etter fylte 67 år. Tas ny AFP ut før fylte 67 år, vil den årlige utbetaling før fylte 67 år bli 19 200 kroner høyere enn etter fylte 67 år (to-nivå prinsipp).

For å ha rett til å ta ut AFP, må arbeidstakeren på uttakstidspunktet ha og i inntektsåret forut for uttakstidspunktet ha hatt, et inntektsnivå som overstiger grunnbeløpet i folketrygden. Videre må arbeidstakeren på uttakstidspunktet være ansatt og reell arbeidstaker, i et tariffbundet foretak med AFP-dekning. Dette hovedkravet som fremgår av AFP-tilskottsloven, vil bli supplert i vedtektene for ordningen. I likhet med hva som kreves etter dagens AFP-ordning, vil det blant annet bli stilt krav om at arbeidstakeren har vært ansatt og reell arbeidstaker i foretak tilsluttet ordningen sammenhengende i de siste tre årene for uttak. Det godtas likevel at arbeidstakeren i til sammen 26 uker, har brudd i sin yrkesdeltakelse i denne treårsperioden. Ved sykdom kan bruddet være opptil 52 uker uten at arbeidstakeren mister retten til å ta ut AFP. For å ha rett til AFP kan ikke arbeidstakeren ha mottatt uførepensjon etter fylte 62 år. Med hensyn til sistnevnte er det gitt en overgangsregel for årskullene 1944 til 1948, som innebærer at det ses bort fra perioder med uførepensjon før 2011.

Arbeidstakeren må dessuten ved fylte 62 år ha vært omfattet av AFP-ordningen i minst syv av de siste ni årene. For årskullene født i årene 1944-1954 er det lempligere krav til ansiennitet. For å kunne få godskrevet et ansiennitetsår, kreves det blant annet at arbeidsforholdet i det tilsluttede foretaket er arbeidstakerens hovedbeskjeftigelse og har gitt arbeidstakeren en pensjonsgivende inntekt som er høyere enn arbeidstakerens øvrige inntekter fra arbeid eller virksomhet.

Beregningsgrunnlaget for størrelsen av AFP er i hovedsak som for alderspensjon i folketrygden. Pensjonen beregnes ut fra årlig pensjonsgivende inntekt opp til en øvre grense på 7,1 G. Siste år som teller med er det året arbeidstakeren fyller 61 år, mens opptjeningen i folketrygden kan løpe fram til 75 år. AFP-pensjon utgjør 0,314 prosent av årlig pensjonsgivende inntekt opp til 7,1 G. AFP skal levealdersjusteres på samme måte som alderspensjonen fra folketrygden og årlig reguleres på samme måte, dvs. med lønnsvekst fratrukket 0,75 prosent.

Figur 2.2 forsøker å skissere hvordan forholdet mellom ny alderspensjon i folketrygden og den nye AFP-ordningen vil være på ulike uttakstidspunkt etter fylte 62 år.

Figur 2.2 Illustrasjon over ny alderspensjon i folketrygden og ny AFP-ordning
 for ansatte i privat sektor ved full opptjening av rett til AFP

Figur 2.2 Illustrasjon over ny alderspensjon i folketrygden og ny AFP-ordning for ansatte i privat sektor ved full opptjening av rett til AFP

Den nye ordningen skal etableres som en fellesordning for privat sektor og administrativt tilordnet Felleskontoret for LO/NHO-ordningene med en enhetlig finansieringsløsning for å sikre tap av rettigheter for arbeidstakere som skifter tarifftilknytning innen privat sektor. Staten skal dekke en tredjedel av de løpende utbetalingene av avtalefestet pensjon, mens arbeidsgiver skal dekke resten. Arbeidsgivernes andel vil bli finansiert gjennom en premie som utgjør en fastsatt prosent av lønn til ansatte i de foretakene som er tilsluttet AFP-ordningen. Dette skal innbetales til Fellesordningen for AFP. Den nye AFP-ordningen skal fonderes. Fonderingen skal, sammen med foretakenes kollektive plikt til fortsatt premiebetaling i tilfelle avtalenes opphør, sikre utbetaling av AFP-pensjon.

Det følger av lov 19. februar 2010 nr. 5 om tilskott til arbeidstakere som tar ut avtalefestet pensjon i privat sektor (AFP-tilskottsloven) at alle som er født i 1944 og som tilstås AFP med virkningstidspunkt fra og med 1. januar 2011, skal omfattes av den nye AFP-ordningen. Arbeidstakere født i november 1948 eller tidligere og som tar ut AFP med virkningstidspunkt senest 1. desember 2010 omfattes av gjeldende ordning.

I AFP-tilskottsloven ligger det også en skjermingseffekt for virkningen av innføringen av levealdersjustering for en del årskull. For de som er født i årene 1944-1962 ytes det derfor et kompensasjonstillegg som varierer for de ulike årskullene.

Partene i privat sektor varslet i avtalen i lønnsoppgjøret 2008 at de vil vurdere overgangen til ny AFP-ordning og behovet for endringer i ytelsenes størrelse senest i 2017.

Som beskrivelsen ovenfor viser, vil den nye AFP-ordningen ha nær tilknytning til, og sammenheng med, folketrygden. Prinsipielt vil ordningen utgjøre et livsvarig tillegg til alderspensjonene i folketrygden for de arbeidstakere som er omfattet av AFP-ordningen. I realiteten vil den nye AFP-ordningen fremstå som et tillegg til, og forbedring av, alderspensjonen fra folketrygden finansiert av arbeidsgiverne og staten for de arbeidstakergruppene som dekkes av en slik ordning.

Selv om ny AFP er et tillegg til alderspensjon i folketrygden, har ny AFP beholdt viktige elementer av tidligpensjon. For å kunne ta ut alderspensjon i folketrygden før fylte 67 år krever folketrygden at opptjeningen er tilstrekkelig til at alderspensjonen fra 67 år minst vil tilsvare minste pensjonsnivå. Ved vurdering av pensjonsbeholdningens størrelse bestemmes det i folketrygdloven at det også skal tas hensyn til verdien av AFP-rettigheten. Det er derfor mange som ikke ville hatt rettslig adgang til å ta ut alderspensjon fra folketrygden fra fylte 62 år eller fra et annet tidspunkt før fylte 67 år, dersom de ikke også hadde hatt rett til AFP. Også for mange personer som har opptjening i folketrygden som alene er tilstrekkelig for å ta ut alderspensjon i folketrygden før 67 år, vil AFP kunne representere et tillegg som gjør tidligpensjonering til et økonomisk reelt alternativ.

Når det gjelder hvilken påvirkning og betydning den nye AFP-ordningen kan ha for tjenestepensjonsordningene, er det et spørsmål om den nye AFP-ordningen vil kunne ha annen relevans i forhold til tjenestepensjonsordningene enn hva som var tilfelle tidligere. Dette som følge av at AFP som et livsvarig påslag til folketrygden, vil komme til utbetaling samtidig med alderspensjonen fra tjenestepensjonsordningen. Foretakspensjonsloven bygger på prinsippet om at samlet pensjon skal fastsettes ut fra en samordning av folketrygd og tjenestepensjon, dvs. at det ved fastsettelse av ytelsene i tjenestepensjonsordningen tas hensyn til beregnet folketrygd. Det er imidlertid vesentlig å være klar over at AFP er en pensjonsordning uten opptjening i vanlig forstand. Dersom arbeidstakeren slutter i et tariffbundet foretak i privat sektor med AFP-dekning, vil han ikke få med seg noen opptjening i form av fripoliser, pensjonskapitalbevis eller lignende. Langvarig sykdom i slutten av karrieren eller andre begivenheter, kan også føre til at arbeidstakeren ikke kvalifiserer for AFP. Den manglende opptjening i AFP-ordningen gjør det vanskelig å ta hensyn til AFP-ytelsene ved utforming av ytelsene etter tjenestepensjonsordningene. Det er neppe mulig å legge vekt på AFP i forhold til et samordningsprinsipp ved vurdering av tjenestepensjonsordningene, dvs. et prinsipp om at de totale pensjonsutbetalingene fra folketrygden, AFP og tjenestepensjonsordningen skal ha betydning for størrelsen på pensjonen fra tjenestepensjonsordningen. Alternativet vil være å gå over til et system der utbetalingen fra tjenestepensjonsordningene ses isolert uavhengig AFP eller uavhengig av alle andre pensjonsutbetalinger.

2.4 Alderspensjon i offentlige tjenestepensjonsordninger og tilpasning til den nye folketrygden

Tjenestepensjonsordningene i offentlig sektor atskiller seg på en del områder vesentlig fra de private tjenestepensjonsordningene.

For statlige ansatte følger det av lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens pensjonskasse at de ansatte har en rett og en plikt til å være medlem av Statens pensjonskasse. For enkelte yrkesgrupper, som for eksempel apotekansatte og sykepleiere, følger denne retten og plikten av egne lover. Disse gruppene har egne pensjonsordninger som administreres av Statens pensjonskasse og Kommunal Landspensjonskasse (KLP). For ansatte i kommunal sektor følger retten og plikten til å være medlem av kommunal pensjonsordning av tariffavtale. Lovfestingen og tariffestingen av retten og plikten til å være medlem av offentlig pensjonsordning, innebærer at alle statlige og kommunalt ansatte med en stillingsprosent som betyr at de arbeider 14 timer eller mer i uken er omfattet av offentlig tjenestepensjonsordning. (Lærere er medlem av Statens pensjonskasse når de er tilsatt i minst 35 prosents stilling).

Pensjonsordningene i Statens pensjonskasse finansieres over statsbudsjettet og er ikke fondert slik som tjenestepensjonsordningene i privat sektor. Kommunale pensjonsordninger er enten plassert i egen pensjonskasse etablert av kommunen eller i et livsforsikringsselskap. Dette innebærer at disse ordningene er fondert.

Kravene til de offentlige pensjonsordningene i lov om Statens pensjonskasse og tariffavtalene som er inngått, er svært like. I tillegg er det inngått en rekke avtaler mellom Statens pensjonskasse og andre pensjonsleverandører av offentlige tjenestepensjoner (overføringsavtaler) som også medfører at pensjonsproduktet i stor grad er likt for de som omfattes av en offentlig tjenestepensjonsordning, uavhengig av hvilken ordning de er medlem av. Dette innebærer blant annet at det er siste offentlige tjenestepensjonsordning som vedkommende har vært medlem av, som skal utbetale pensjon for all den tjenestetiden vedkommende har hatt i offentlig pensjonsordning. Utbetalingen fra siste pensjonsordninger skjer således som om all tjenestetid er opptjent i denne ordningen. Overføringsavtalene inneholder regler om hvordan disse kostnadene i ettertid skal fordeles mellom de offentlige pensjonsordningene som vedkommende har vært medlem av.

De offentlige tjenestepensjonsordningene sikrer medlemmene alderspensjon, uføreytelser og etterlatteytelser. Som ved ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger beregnes medlemmenes rettigheter ut fra et sluttlønnsprinsipp. De offentlige pensjonsordningene er bruttoordninger, noe som blant annet innebærer at medlemmenes pensjonsrettigheter fastsettes ut fra lønn ved nådd pensjonsalder og inklusive faktisk utbetalt folketrygd. Den enkelte mottar pensjon fra folketrygden uavkortet, mens tjenestepensjonsordningene gjør samordningsfradrag for ytelsene fra folketrygden. Samordningen bestemmes av lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser.

Det beregnes først en brutto alders­pensjon, som ved full opptjenings­tid, normalt 30 år, utgjør 66 prosent av pensjons­grunn­laget (vanligvis sluttlønnen), opp til en inntekt på 12 G. Ved kortere tjenestetid enn 30 år og når gjennomsnittlig deltids­prosent er lavere enn 100 prosent, reduseres pensjonen forholdsmessig.

Brutto­pensjonen reduseres (samordnes) deretter med alders­pensjon fra folke­trygden. Som hoved­regel skal det gjøres fradrag i tjeneste­pensjonen for hele tilleggs­­pensjonen/særtillegget. For folke­trygdens grunn­pensjon er fradraget 75 prosent av grunn­beløpet (G). Systemet innebærer at pensjonisten er garantert en samlet pensjon på minst 66 prosent av sluttlønnen (bruttogarantien) ved full opptjeningstid. Effekten av samordningen med folketrygden og de reglene som denne samordningen er basert på, innebærer i realiteten at arbeidstakerne får en pensjon som er høyere enn 66 prosent.

I foretakspensjonsordningene i privat sektor er det beregnet folketrygd som kommer til fradrag i opptjeningen av rett til alderspensjon. I de offentlige pensjonsordningene går derimot de faktiske folketrygdytelsene som til enhver tid blir utbetalt til fradrag i ytelsene fra pensjonsordningen. En reduksjon i ytelsene fra folketrygden vil dermed innebære at den offentlige arbeidsgiveren må dekke en større del av den samlede alderspensjonen.

Den ordinære aldersgrensen for medlemmer av de offentlige tjenestepensjons­ordningene er 70 år. De aller fleste har denne aldersgrensen, men de kan likevel fratre med alderspensjon fra 67 år under forutsetning av at de også tar ut alders­pensjon fra folke­trygden. En del arbeidstakere har lavere aldersgrense (såkalt særaldersgrense), som kan være 65, 63 eller 60 år. De kan fratre med alderspensjon inntil tre år før aldersgrense dersom summen av alder og tjenestetid er 85 år (85-årsregelen). Dermed er i praksis pensjonsalderen i de offentlige tjenestepensjonsordningene den samme som i de private tjenestepensjonsordningene. Som følge av at de ansatte i stat og kommune gjennom tariffavtale også er dekket av AFP-ordning fra 62 år, har ikke lenger 85-årsregelen den samme betydningen som tidligere, se figur 2.3.

AFP i offentlig sektor fra 62 til 65 år består av grunnpensjon, tilleggspensjon og/eller et særtillegg som beregnes etter reglene i folketrygdloven. Ved beregningen medregnes pensjonspoeng som for folketrygdens uførepensjon, dvs. til og med det 66. året. I tillegg utbetales det et skattepliktig AFP-tillegg på 20 400 kroner pr år. Det er en øvre begrensning i pensjonsnivået på 70 prosent av tidligere inntekt. Fra 65 år beregnes AFP som en alderspensjon fra tjenestepensjonsordningen, det vil si at pensjonen utgjør 66 prosent av pensjonsgrunnlaget, normalt sluttlønnen, ved full opptjeningstid. Dersom en folketrygdberegnet AFP gir en høyere ytelse, har pensjonisten krav på dette beløpet i AFP også etter 65 år. For de kommunalt ansatte dekkes alle AFP-kostnadene av arbeidsgiver. For statlige ansatte dekkes AFP i hovedsak løpende over statsbudsjettet.

Figur 2.3 Illustrasjon over folketrygd og pensjonsordninger for offentlig
 ansatte ved full opptjening

Figur 2.3 Illustrasjon over folketrygd og pensjonsordninger for offentlig ansatte ved full opptjening

Kilde: Rapport fra OfTP-utvalget

Ved lønnsoppgjøret våren 2009 for statlig sektor ble det inngått avtale mellom LO Stat, YS Stat, UNIO, Akademikerne og Norges Farmaceutiske Forening på den ene side og Staten v/Fornyings- og administrasjonsdepartementet om tilpasning av tjenestepensjon og AFP i offentlig sektor til pensjonsreformen. Avtalen innebærer at dagens offentlige tjenestepensjon (bruttoordningen) og AFP i offentlig sektor skal videreføres, men tilpasses innføringen av fleksibel alderspensjon i folketrygden. Videre skal det innføres levealdersjustering av offentlige tjenestepensjoner og nye regler for regulering av pensjon. Det ble videre avtalt at personer som velger å ta ut alderspensjon fra folketrygden før 67 år ikke i tillegg kan ta ut folketrygd- eller tjenestepensjonsberegnet AFP. Forståelsen av enkelte deler i denne avtalen har vært gjenstand for uenighet mellom partene i ettertid. Det vises til Prop. 107 L (2009-2010).

Dette innebærer at alderspensjonen fra offentlige tjenestepensjonsordninger skal levealdersjusteres og reguleres etter nye regler på samme måte og fra samme tidspunkt som alderspensjonen fra folketrygden. En innføring av levealdersjustering i de offentlige bruttoordningene er nødvendig for at levealdersjusteringen i folketrygden skal få de virkningene som lovgiver har ønsket. Dersom de offentlige pensjonsordningene ikke hadde blitt underlagt levealdersjustering samtidig med at bruttoprinsippet hadde vært opprettholdt, ville de offentlige tjenestepensjonsordningene ha kompensert for reduksjonen i folketrygden som følge av levealdersjusteringen. Pensjonsnivået hadde da blitt det samme for den enkelte arbeidstaker og man ville mistet insentivet til å stå lengre i arbeid.

Arbeidsdepartementet fremmet 26. mars 2010 et lovforslag som følger opp avtalen som partene i offentlig sektor inngikk i tariffoppgjøret i 2009. I tråd med avtalen og Stortingets vedtak i 2005 innebærer lovforslaget at offentlig tjenestepensjon levealdersjusteres på samme måte og fra samme tidspunkt som alderspensjon i folketrygden. I tråd med avtalen er det også foreslått å innføre en individuell garanti som sikrer at alle som er født i 1958 og tidligere, får 66 prosent av sluttlønn, selv om levealdersjusteringen skulle tilsi at pensjonen ble lavere. Det foreslås videre at løpende offentlig tjenestepensjon og AFP reguleres årlig i tråd med lønnsveksten fratrukket 0,75 prosent, på samme måte som alderspensjon i folketrygden og AFP i privat sektor.

Lovforslaget gjelder statlig ansatte. I samsvar med statsministerens brev av 4. juni 2009 til Riksmeklingsmannen forutsettes det at hovedtrekkene i endringene blir gjort gjeldende også for offentlig tjenestepensjon i kommunal sektor.

3 Pensjonslovene i privat sektor

3.1 Tjenestepensjonsordninger i privat sektor

3.1.1 Innledning

I privat sektor har det tradisjonelt vært opp til den enkelte arbeidsgiver å avgjøre om det skal etableres en tjenestepensjonsordning for foretakets ansatte som sikrer disse alderspensjon, utover det som følger av folketrygdens system, og eventuelt andre pensjonsytelser i form av uførepensjon og etterlattepensjon. Det har vært stor variasjon mellom ulike foretak med hensyn til om foretaket har etablert tjenestepensjonsordning for sine ansatte, hva slags type ordning dette har vært og hvilke pensjonsnivå disse har sikret de ansatte. Et visst minstekrav til slike ordninger har imidlertid vært stilt gjennom skatteregler for hva som skal til for at det skal kunne oppnås en skattegunstig behandling av tjenestepensjonsordninger.

Lov 21. desember 2005 nr. 124 om obligatorisk tjenestepensjon trådte i kraft 1. januar 2006 og innebar en plikt for alle foretak til å etablere en tjenestepensjonsordning for sine ansatte. En obligatorisk tjenestepensjonsordning kan etableres i form av (eller som en kombinasjon av):

  • innskuddspensjonsordning etter lov 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) med eller uten forsikringselement i form av risikodekninger eller en garantert avkastning (heretter kalt innskuddspensjonsordning),

  • ytelsesbasert foretakspensjonsordning etter lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon (foretakspensjonsloven), (heretter kalt foretakspensjonsordning), og

  • innskuddsbasert engangsbetalt alderspensjonsordning etter foretakspensjonsloven (heretter kalt engangsbetalt alderspensjon).

Lov om obligatorisk tjenestepensjon krever at pensjonsordningen skal sikre et visst minimum av oppsparing til alderspensjon eller alderspensjonsytelse samt innskuddsfritak eller premiefritak ved uførhet. Utover minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon, følger de nærmere kravene til utformingen av slike ordninger av innskuddspensjonsloven og foretakspensjonsloven. En tjenestepensjonsordning etablert i samsvar med innskuddspensjonsloven eller foretakspensjonsloven gir grunnlag for en skattegunstig behandling blant annet ved å gi arbeidsgiver skattefradrag for premie- og innskuddsinnbetalinger.

3.1.2 Utbredelse

I NOU 2009: 13 Brede pensjonsordninger er det innhentet en del informasjon vedrørende utbredelsen av de ulike pensjonsordningene i Norge. Av kapittel 4 i denne utredningen fremgår det at før lov om obligatorisk tjenestepensjon trådte i kraft (2006), var over 600 000 arbeidstakere uten tjenestepensjonsordning, dvs. at omtrent halvparten av arbeidstakerne i privat sektor var omfattet av en tjenestepensjonsordning. Dette var i hovedsak foretakspensjonsordninger som følge av at de ytelsesbaserte tjenestepensjonsordningene tradisjonelt har vært dominerende i det norske markedet. Først ved innskuddspensjonsloven som trådte i kraft 1. januar 2001, ble det åpnet for skattebegunstigede innskuddspensjonsordninger, se nedenfor i avsnitt 3.1.3. Tall fra Finansnæringens Fellesorganisasjon (FNO) viser at selv etter 2001 var etableringen av innskuddspensjonsordninger begrenset. I 2003 var det om lag 43 000 arbeidstakere som var omfattet av en innskuddspensjonsordning. I 2005 var tallet 120 000 arbeidstakere, hvorav 50 000 av disse tidligere hadde hatt en ytelsesbasert ordning.

Tallene etter innføringen av lov om obligatorisk tjenestepensjon i 2006 viser at flertallet av foretak som etablerte tjenestepensjonsordninger etter dette tidspunktet, valgte innskuddspensjonsordning. Antallet aktive medlemmer i innskuddspensjonsordninger har økt fra 120 000 i 2005 til over 800 000 ved utgangen av 2008. Dette viser tall fra FNO, samt fra andre pensjonsleverandører som ikke er tilsluttet FNO, eller som rapporterer til FNO. Antall aktive medlemmer i de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene er i samme tidsrom redusert fra 510 000 til i underkant av 470 000.

Når det gjelder pensjonskapitalen, er imidlertid de samlede forsikringsfond knyttet til ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger fortsatt langt større enn pensjonskapitalen knyttet til innskuddsbaserte ordninger. Dette skyldes selvfølgelig at innbetalingene til innskuddsordningene og kapitaloppbyggingen i disse, har pågått over et langt kortere tidsrom enn i de ytelsesbaserte ordningene. De årlige premieinnbetalingene til ytelsesordningene er også høyere enn de innskudd som innbetales til innskuddsordninger. Samlet forsikringsfond i de ytelsesbaserte ordningene var ved utgangen av 2008 på i underkant av 350 milliarder kroner, mens kapitalen i innskuddsordninger var i overkant av 20 milliarder kroner på samme tidspunkt.

Dersom man ser på tendensen hva gjelder alderssammensetningen på aktive medlemmer av innskuddspensjonsordninger og foretakspensjonsordninger, viser disse etter det Banklovkommisjonen erfarer ut fra opplysninger fra FNO, at medlemsbestanden for de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene er forholdsvis jevnt fordelt på alder. Det er forholdsvis få medlemmer i begynnelsen av 20-årene, som følge av at mange trer inn i arbeidslivet på et senere tidspunkt, og det er en nedgang av medlemmer etter passerte 65 år som følge av økt uførhet når man nærmere seg pensjonsalder. For innskuddspensjonsordningene er bildet et annet. Her er majoriteten av medlemmene unge eller i midten av sin yrkesmessige karriere. Dette skyldes flere faktorer. Vesentlig er at innskuddspensjonsordningene er etablert i løpet av de siste 10 årene og at lov om obligatorisk tjenestepensjon medførte at mange foretak som ikke hadde hatt pensjonsordning tidligere, har valgt å etablere innskuddspensjonsordninger.

I NOU 2009: 13 fremgår det videre at det i de senere årene har vært en økt tendens i form av omdanning av ytelsesordninger til innskuddsbaserte ordninger. Omdanning motsatte vei, fra innskuddsbaserte ordninger til ytelsesordninger, skjer derimot sjelden. Det foreligger ikke presise data over omfanget av omdanning fra ytelsesordning til innskuddsordning, men fra FNO har Banklovkommisjonen fått opplyst at ca. 3 000 ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger har blitt omdannet til innskuddspensjonsordninger siden 2002. I perioden 2006 til 2009 er tallet ca. 2 400. Dette omfatter ca. 61 000 arbeidstakere. Næringen forventer at denne omdanningstendensen vil fortsette, blant annet som følge av finanskrise og foretakenes behov for å endre regnskapskost­nadene.

3.1.3 Innskuddspensjonsordninger

3.1.3.1 Generelt

Innskuddspensjonsordningene er utformet særlig med henblikk på alderspensjon. I NOU 2005: 15 Obligatorisk tjenestepensjon avsnitt 3.4 har Banklovkommisjonen gitt en nærmere oversikt over innskuddspensjonsordningene. En innskuddspensjonsordning etter innskuddspensjonsloven kan enten etableres med et forsikringselement i form av risikodekninger eller en garantert avkastning, eller som en ren (kollektiv) pensjonsspareavtale uten forsikringselement.

Forsikringselement i form av risikodekninger kan for eksempel være uføre- og/eller etterlattepensjon i samsvar med bestemmelsene i foretakspensjonsloven kapittel 6 og 7 eller andre typer uføre- og etterlattedekninger. For at en innskuddspensjonsordning skal kunne etableres i et livsforsikringsselskap, må pensjonsordningen inneholde et visst forsikringselement, for eksempel i form av innskuddsfritak ved uførhet eller annen biometrisk risiko eller garantert avkastning på den pensjonskapital som er knyttet til pensjonsordningen. Dette er lagt til grunn av Finansdepartementet i Ot.prp. nr. 74 (2003-2004). Innskuddspensjonsordning med forsikringselement kan også etableres i pensjonskasse. Innskuddspensjonsordninger i form av pensjonsspareavtale kan etableres i pensjonskasse, innskuddspensjonsforetak, bank eller forvaltningsforetak for verdipapirfond, jf. innskuddspensjonsloven § 2-2.

3.1.3.2 Innskudd og innskuddsplan

Kjennetegnet ved en innskuddspensjonsordning er at det skal fastsettes en innskuddsplan for ordningen som angir hvor stort årlig innskudd arbeidsgiver skal innbetale for arbeidstakerne, normalt en bestemt prosent av de enkelte arbeidstakeres lønn i innskuddsåret, jf. innskuddspensjonsloven § 5-1, jf. §§ 5-3 og 5-4. Innskuddsplanen vil inngå i regelverket for pensjonsordningen. Ved en lønnsforhøyelse vil årsinnskuddet dermed øke i beløp, men arbeidsgiver plikter ikke å betale tilleggsinnskudd som følge av at innskuddet for tidligere tjenesteår har vært lavere. Dette innebærer at det i innskuddspensjonsordning vil skje en «alleårsopptjening» for arbeidstakerne. Hvilken pensjonskapital som den enkelte arbeidstaker vil opptjene, og dermed størrelsen på alderspensjonen, vil bero på størrelsen på det innskuddet som er betalt hvert år, antall år det er innbetalt innskudd for arbeidstakeren (tjenestetid) og ikke minst av hvilken avkastning som er tilført pensjonskapitalen år om annet. Det er derfor arbeidstakerne og ikke arbeidsgiver som bærer risikoen for hvor stor avkastning pensjonsinnretningen oppnår ved forvaltning av innskuddspensjonskapitalen til enhver tid.

Når det gjelder innskuddets størrelse, fremgår det av forskrift 22. desember 2000 nr. 1413 til lov 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold § 3-2 at innskuddet for et medlem av en innskuddspensjonsordning hvert enkelt år ikke kan overstige 22 prosent av G (for ordninger hvor innskuddet er fastsatt som et bestemt beløp). For ordninger hvor innskuddet er fastsatt som en prosent av inntekt, kan ikke innskuddet overstige 5 prosent av den del av medlemmets lønn som ligger mellom 1 G og 6 G, og 8 prosent av den delen av lønnen som ligger mellom 6 G og 12 G. Det skal ikke betales innskudd for lønn under 1 G og lønn over 12 G.

Av innskuddspensjonsloven § 5-2 følger det at pensjonsinnskuddene etter innskuddsplanen ikke kan utgjøre en større del av lønn for høytlønte enn for lavtlønte, men innskuddet kan for lønn ut over 6 G være inntil to ganger høyere enn for lønn opp til 6 G. For innskuddspensjonsordninger hvor regelverket fastsetter at pensjonskapitalen ved oppnådd pensjonsalder skal konverteres til forsikring, er dette forholdsmessighetsprinsippet modifisert ved at det i loven er fastsatt at innskuddet skal være høyere for kvinner enn for menn. Dette som en følge av at kvinner i gjennomsnittet har en lengre levetid enn menn. Et høyere innskudd for kvinner skal sikre menn og kvinner en lik årlig pensjon ved konvertering til forsikring.

3.1.3.3 Kapitalforvaltning

Pensjonskapitalen skal fonderes og sikres i pensjonsinnretningen i samsvar med de virksomhetsregler som til enhver tid gjelder for den enkelte type pensjonsinnretning. Pensjonskapitalen knyttet til innskuddspensjonsordninger kan forvaltes på ulike måter. For det første kan pensjonskapitalen inngå i pensjonsleverandørens felles forvaltning, jf. innskuddspensjonsloven § 3-2. Dette innebærer at pensjonsinnretningen har påtatt seg risikoen for at avkastningen minst blir like stor som forutsatt i avtalen med kundene, og kapitalforvaltningen må skje i samsvar med de generelle kapitalforvaltningsregler som pensjonsinnretningen er underlagt. Langt vanligere for innskuddspensjonsordninger er at det er inngått avtaler om forvaltning av pensjonskapitalen i én eller flere særskilte investeringsporteføljer som innebærer en rett for foretaket og – til dels – medlemmene til å ha bestemmende innflytelse over hvordan porteføljen til enhver tid skal være sammensatt (investeringsvalg). I innskuddspensjonsloven §§ 3-2a flg. skilles det mellom kollektivt investeringsvalg hvor investeringsvalget tilligger foretaket (arbeidsgiver), og individuelt investeringsvalg der den enkelte arbeidstaker har en egen pensjonskonto og kan bestemme hvordan midlene skal plasseres. Ordningen er i begge tilfeller at kapitalforvaltningen skjer på arbeidstakernes risiko når ikke annet er avtalt. I disse tilfellene skal også all kapitalavkastning normalt tilføres pensjonskapitalen. Avkastning og tap ved forvaltningen av investeringsporteføljen(e) tilordnes den enkelte portefølje og, i tilfelle av kollektiv investeringsportefølje, fordeles mellom medlemmene etter opptjent pensjonskapital.

Ved kollektiv investeringsportefølje åpner innskuddspensjonsloven § 3-2a tredje ledd for at porteføljen kan deles i ulike delporteføljer. Utskillingen i forskjellige delporteføljer skal skje i forhold til medlemmenes alder og antall år igjen til pensjonsalder. Dersom ikke annet er fastsatt i regelverket for pensjonsordningen, har foretaket en plikt til å inngå avtale med pensjonsinnretningen om at opptjent pensjonskapital for alle medlemmer med sju år eller mindre igjen til pensjonsalder, skal forvaltes som en egen investeringsportefølje. Denne bestemmelsen er begrunnet i at et fall i porteføljens verdi de siste årene før pensjonsalder kan få store konsekvenser for hvilken pensjon som kommer til utbetaling.

Ved individuelt investeringsvalg etter innskuddspensjonsloven § 3-3, opprettes det en egen alderspensjonskonto for hver arbeidstaker. Hver pensjonskonto tilordnes en egen investeringsportefølje som arbeidstakeren (kontohaveren) kan bestemme sammensetningen av innenfor rammer som er fastsatt i regelverket for pensjonsordningen. Avkastningen på investeringsporteføljen tilføres pensjonskontoen, samtidig som arbeidstakeren må bære risikoen for at verdien av investeringsporteføljen kan bli redusert. Både i tilknytning til kollektive investeringsporteføljer og individuelt investeringsvalg åpner innskudds­pensjonsloven for at det kan tegnes særskilt avtale om avkastningsgaranti med pensjonsinnretningen, forutsatt at pensjonsinnretningen har adgang til å stille slik garanti innenfor sitt virksomhetsområde. Foretaket eller arbeidstaker kan på denne måten redusere sin risiko knyttet til kapitalforvaltningen av pensjonskapitalen. Pensjonsinnretningen vil og skal kreve særskilt godtgjørelse for å stille en slik avkastningsgaranti, jf. innskuddspensjonsloven § 3-4 femte ledd.

3.1.3.4 Kostnader

Dersom arbeidstakerne har individuelt investeringsvalg, vil kostnadene bli høyere enn ved kollektivt investeringsvalg. Innskuddspensjonsloven inneholder ingen bestemmelser om hvem som skal bære kostnadene ved administrering av pensjonsordningene. Av lov om obligatorisk tjenestepensjon § 4 tredje ledd følger det imidlertid at kostnadene ved administrasjon av pensjonsordningen skal dekkes av foretaket i tillegg til innskuddet. Ved individuelt investeringsvalg skal imidlertid kostnader knyttet til endring av investeringsporteføljen dekkes av kontohaveren.

3.1.3.5 Utbetaling av alderspensjon

Ved oppnådd pensjonsalder vil som nevnt ovenfor i dette avsnittet, den samlede pensjonskapitalen for den enkelte arbeidstaker bero på innskuddenes størrelse de enkelte år, arbeidstakers tjenestetid og ikke minst hvilken avkastning som pensjonskapitalen er blitt tilført år om annet. Summen av dette vil avgjøre hva arbeidstakeren vil få utbetalt i alderspensjon hvert år. Ved oppnådd pensjonsalder på 67 år skal det i henhold til hva som er fastsatt i innskuddspensjonsordningens regelverk, utstedes et pensjonskapitalbevis som konverteres enten til pensjonsspareavtale med utbetaling av årlige ytelser (annuiteter) i minst ti år, eller til pensjonsforsikring basert på forutsetninger om dødelighet i livsforsikringsselskap eller pensjonskasse, med årlige ytelser over en utbetalingsperiode på minst ti år. Ved konvertering til pensjonsforsikring kan også ytelsene gjøres livsvarige.

Pensjonens løpetid kan settes kortere enn ti år dersom samlet årlig pensjon ikke kommer opp på et nivå på om lag tjue prosent av G, jf. innskuddspensjonsloven § 7-3 tredje ledd. Det er også satt en øvre grense for størrelsen av de årlige ytelser. I henhold til innskuddspensjonsloven § 7-3 fjerde ledd, kan ikke årlig utbetalt alderspensjon overstige differansen mellom 10,2 G (tilsvarer 100 prosent av lønn opp til 6 G og 70 prosent av lønn over 6 G, jf. foretakspensjonsloven § 5-13) og beregnet folketrygd for lønnsgrunnlag lik 12 G. Beregnet folketrygd er nærmere definert i foretakspensjonsloven § 5-5 første ledd, se nedenfor. Dersom alderspensjonen er opphørende, medfører en begrensning av utbetaling som følge av dette øvre tak, at utbetalingsperioden forlenges.

Dersom medlemmet skulle dø før oppnådd pensjonsalder, fastsetter innskuddspensjonsloven § 7-4 at pensjonskapitalen til et medlem av en pensjonsspareavtale skal benyttes til barnepensjon og ektefellepensjon. Dersom medlemmet ikke etterlater seg barn eller ektefelle med rett til etterlattepensjon, skal kapitalen utbetales som et engangsbeløp til dødsboet.

Innskuddspensjonsloven har ingen regler om regulering av pensjonskapital under utbetaling. En slik regulering vil bero på eventuell avkastning som pensjonskapitalen tilføres i den perioden som alderspensjonen utbetales.

3.1.3.6 Opphør før oppnådd pensjonsalder

Dersom arbeidstakeren slutter i foretaket før fylte 67 år, følger det av innskuddspensjonsloven §§ 6-1 og 6-2 at vedkommende beholder retten til pensjonskapitalen så sant vedkommende har lengre tjenestetid enn tolv måneder. Pensjonsinnretningen skal utstede et pensjonskapitalbevis pålydende den pensjonskapitalen som er opptjent, inkludert avkastning, på fratredelsestidspunktet. Pensjonskapitalbeviset vil utgjøre et eget rettsforhold mellom pensjonsinnretningen og den fratrådte arbeidstakeren, og ikke lenger utgjøre en del av innskuddspensjonsordningen. Dette innebærer at kontohaveren vil måtte dekke kostnadene ved administrasjon og forvaltning av pensjonskapitalen. Pensjonskapitalbeviset vil bli forvaltet som en egen investeringsportefølje. Pensjonskapitalbeviset, og tilknyttet pensjonskapital, vil kunne flyttes til en annen innskuddspensjonsordning eller til en individuell pensjonsavtale i samme eller annen pensjonsinnretning, jf. innskuddspensjonsloven § 6-3.

Dersom kontoinnehaveren har flere pensjonskapitalbevis i samme pensjonsinnretning, kan vedkommende kreve at disse slås sammen og at et nytt pensjonskapitalbevis utstedes.

3.1.3.7 Regnskapsføring

I en innskuddspensjonsordning vil foretakets forpliktelser og risiko kun være knyttet til det årlige innskuddet som foretaket etter innskuddsplanen har forpliktet seg til å tilføre pensjonsordningen hvert år. Etter årsoppgjøret står foretaket uten videre regnskapsmessige pensjonsforpliktelser så lenge årets innskudd er betalt. Foretaket vil ikke ha påtatt seg noen framtidige reguleringsforpliktelser som i henhold til regnskapsreglene skal belastes regnskapet med nåverdi. Innskuddspensjonsordningene medfører således ikke som følge av regnskapsreglene, noen skjulte belastninger og kostnader for foretakene rent regnskapsmessig.

3.1.4 Foretakspensjonsordninger

3.1.4.1 Generelt

Som i en innskuddspensjonsordning, skal en foretakspensjonsordning sikre medlemmene alderspensjon. En foretakspensjonsordning kan imidlertid også sikre medlemmene uførepensjon og/eller etterlattepensjon, selv om dette ikke er et krav. Slike tilleggsytelser er langt mer vanlig i foretakspensjonsordninger enn i innskuddspensjonsordninger. I NOU 2005: 15 Obligatorisk tjenestepensjon avsnitt 3.2 er det gitt en nærmere oversikt over foretakepensjonsordningene. Også i NOU 2009: 13 Brede pensjonsordninger avsnitt 3.4.1 er det gitt en beskrivelse av ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger.

En foretakspensjonsordning er en forsikringsordning og må enten etableres i et livsforsikringsselskap eller en pensjonskasse. Foretakspensjonsordningen kjennetegnes ved at det er størrelsen på den årlige framtidige alderspensjonen, forutsatt fullt opptjent tjenestetid, som angis i foretakspensjonsordningens pensjonsplan. Fullt opptjent tjenestetid skal være minst 30 år, men ikke høyere enn 40 år. Etter foretakspensjonsloven § 5-2 kan alderspensjonen fastsettes enten som et beløp ut fra lønn og beregnet folketrygd (se nedenfor i dette avsnitt), som en bestemt del av medlemmets lønn eller som et bestemt beløp for hvert medlem, ikke høyere enn G. De samlede pensjonsytelsene fra pensjonsordningen og beregnet folketrygd skal ikke utgjøre en større prosentandel av lønnen for medlemmer med høyere lønn enn for medlemmer med lavere lønn, og ytelsene skal fastsettes slik at forholdet mellom de enkelte medlemmers samlede pensjonsytelser blir rimelig ut fra lønn og tjenestetid i foretaket, jf. foretakspensjonsloven § 5-3.

Arbeidstakers rettigheter defineres således av den angitte ytelsen i pensjonsplanen, og arbeidsgivers kostnader vil bero på hva pensjonsinnretningen krever i premie for å sikre arbeidstakers opptjente rett for framtiden. Sentrale fellestrekk for ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger, som foretakspensjonsordningen, er i hovedsak:

  • pensjonsinnretningens kostnader knyttet til pensjonsordningen dekkes av innbetaling av årets premie fra foretaket som har pensjonsordningen i pensjonsinnretningen, eventuelt med bidrag i form av en egenandel fra arbeidstakeren,

  • pensjonsinnretningens forpliktelser bestemmes på grunnlag av de rettigheter for medlemmene som de innbetalte premier og innskudd til enhver tid gir grunnlag for, beregnet ut fra lønnsnivå og tjenestetid. Rettighetene fremgår av regelverket for pensjonsordningen,

  • pensjonsordningene er fondsbaserte, dvs. at pensjonsinnretningens forpliktelser til enhver tid skal nåverdiberegnes og komme til uttrykk i en tilsvarende avsetning i de forsikringsmessige avsetninger som gjeldspost. Avsetningskravet beregnes ut fra pensjonsinnretningens forpliktelser overfor de forsikrede til enhver tid. På aktivasiden skal pensjonsinnretningen til enhver tid ha eiendeler betryggende plassert som minst tilsvarer forsikringsfondets størrelse, og

  • pensjonsordningen etablerer et trepartsforhold, hvor den nærmere utformingen av pensjonsordningen avtales mellom pensjonsinnretningen og foretaket, mens rettigheter og ytelser i hovedsak tilkommer arbeidstakerne som de forsikrede.

3.1.4.2 Premiereserve og premiefastsettelse

Siden arbeidstakernes pensjonsrettigheter defineres av en framtidig pensjonsytelse, er pensjonsinnretningens beregning av nåverdien av hva det koster å sikre denne forpliktelsen, helt avgjørende for hva foretaket må betale i årlig premie for at pensjonsinnretningen skal overta risikoen for denne forpliktelsen. Premien skal være tilstrekkelig til å bygge opp en premiereserve som skal dekke nåverdien av de alderspensjonsrettigheter som arbeidstaker har opptjent på ethvert tidspunkt. Premien skal videre dekke kostnader knyttet til eventuelle risikodekninger som omfattes av ordningen og kostnader ved administrasjon av ordningen og forvaltning av kapitalen knyttet til pensjonsordningen.

Det vanlige for foretakspensjonsordningene har hittil vært at pensjonsplanen fastsetter alderspensjonsytelsen som en prosentandel av sluttlønn inkludert beregnet folketrygd. Det øvre taket for de samlede pensjonsytelsene fra pensjonsordningen og beregnet folketrygd, er i foretakspensjonsloven § 5-7 satt til 100 prosent av lønn mellom 1 G og 6 G, og 70 prosent av lønn mellom 6 G og 12 G.

At pensjonsordningen angir alderspensjonen inkludert beregnet folketrygd, innebærer ikke at foretakspensjonsordningen garanterer at det kommer til utbetaling en samlet alderspensjon, inkludert folketrygd som nøyaktig svarer til den prosentandel som er angitt i pensjonsplanen. «Beregnet folketrygd» er en beregningsenhet basert på en standardisert og sjablongmessig beregning av den grunnpensjon og tilleggspensjon i folketrygden som arbeidstakeren opptjener etter de folketrygdreglene som gjelder, jf. foretakspensjons­loven § 5-5. «Beregnet folketrygd» bygger på en bransjestandard utarbeidet av FNO. Denne bransjestandarden anvendes av livsforsikringsselskapene samt en del av pensjonskassene. En del pensjonskasser har i stedet anvendt en «beregnet folketrygd» som er ytterligere forenklet i forhold til faktisk folketrygd enn det som er tilfelle for bransjestandarden.

Til forskjell fra den faktiske opptjeningen av rettigheter i folketrygden, vil det ved beregnet folketrygd legges til grunn et fast lønnsnivå for hele den yrkesaktive perioden. Videre vil man bare medregne lønn som inngår i pensjonsgrunnlaget i henhold til foretakspensjonsloven § 5-4, mens den faktiske folketrygden vil være basert på all pensjonsgivende inntekt. I «beregnet folketrygd» forutsettes det også at den enkelte arbeidstaker vil oppnå en medlemstid i folketrygden på 40 år som vil gi rett til full alderspensjon fra folketrygden. Endelig er det foretaket som velger om det i den beregnede folketrygden skal legges til grunn en grunnpensjon på 1 G eller ¾ G for samtlige medlemmer, uavhengig av om de er gift eller ikke. Den faktiske ytelsen fra folketrygden ved oppnådd pensjonsalder vil som følge av disse forhold som regel avvike fra den beregnede folketrygden i større eller mindre grad, og den samlede pensjonen kan dermed avvike fra pensjonsplanens tilsiktede ytelsesnivå.

Skjer det endringer i folketrygden, har ikke foretaket noen automatisk plikt til å kompensere for disse endringene i forhold til allerede opptjente rettigheter. Dersom endringene i folketrygden får konsekvenser for forholdsmessighetsprinsippet i foretakspensjonsloven § 5-3, har myndighetene lagt til grunn at pensjonsordningens pensjonsplan må endres for framtidig opptjening av pensjonsrettigheter. I 1992 ble folketrygdloven endret slik at knekkpunktet ved 8 G ble opphevet. Dette innebar en reduksjon i folketrygden for lønn mellom 6 G og 8 G. I brev av 22. april 2004 har Finansdepartementet lagt til grunn at det er de til enhver tid gjeldende regler i folketrygdloven som skal legges til grunn for beregningen av tilleggspensjon. Endringen innebar derfor at man fikk «beregnet folketrygd» basert på nye folketrygdregler etter 1992 og på gamle regler før 1992. De som ble medlemmer av en foretakspensjonsordning før 1992 kan således ha opptjening av pensjonsrettigheter basert på både gamle folketrygdregler før 1992 og nye regler etter 1992.

Arbeidstakerens premiereserve skal bygges opp lineært i samsvar med opptjeningen av retten til alderspensjon. Med lineær opptjening menes at dersom arbeidstakeren har 40 år igjen til pensjonsalder, vil medlemmet opptjene 1/40 av den fremtidige pensjon hvert år så lenge vedkommende er ansatt i foretaket. Om full tjenestetid er satt til 30 år eller 40 år spiller her ingen rolle, utover at brøken ikke kan settes høyere enn 1/30. Har vedkommende 37 år igjen til pensjonsalder, vil vedkommende opptjene 1/37 del av full tjenestepensjon hvert år dersom full tjenestetid er satt til 30 år, og 1/40 del av full tjenestepensjon om full tjenestetid er satt til 40 år. Opptjeningen innebærer at pensjonsordningen skal besitte midler tilsvarende den forsikringstekniske premiereserven for samtlige opptjente pensjonsrettigheter, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 9-15. Premiereserven vil for den enkelte arbeidstaker fremkomme som en kontantverdi av den opptjente andelen av fremtidig pensjon. Beregningen av kontantverdien baseres på forsikredes pensjonsgrunnlag, kjønn og alder, samt garanterte elementer fra pensjonsinnretningen i form av en beregningsrente og et dødelighetsgrunnlag. Beregningsrenten tar hensyn til den beregnede avkastningen som premiereserven vil bli tilført før den kommer til utbetaling. Jo høyere denne renten settes, jo lavere premiereserve er det behov for å bygge opp i form av innbetalinger fra foretaket. Det er derfor i forsikringsvirksomhetslovgivningen satt maksimalsatser for hvor høy rente pensjonsinnretningene kan anvende i sine beregninger, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 9-16. Beregningen av dødelighet innebærer at det legges til grunn at enkelte medlemmer av pensjonsordningene vil dø før pensjonen kommer til utbetaling eller om en alderspensjonist lever kortere enn det man har lagt til grunn som forventet levealder. Den oppbygde premiereserven vil dermed frigjøres til fordel for forsikringskollektivet. Dersom den oppnådde avkastning ikke svarer til de beregninger som pensjonsinnretningen har lagt til grunn eller dødeligheten blir lavere, må pensjonsinnretningen selv dekke dette underskuddet. Hvis avkastningen er høyere enn det som er lagt til grunn, tilfaller overskuddet pensjonsordningen som et bidrag til finansiering av fremtidig premie.

Den nødvendige premiereserve for å dekke arbeidstakernes opptjente pensjonsrettigheter, skal bygges opp ved innbetaling av årlig premie fra foretaket. Den årlige premien kan deles inn i en normalpremie og en reguleringspremie. Normalpremien vil utgjøre hva det koster å sikre nåverdien av andelen av fremtidig pensjon som arbeidstakerne opptjener på grunnlag av lønn det året premien innbetales. I normalpremien er det tatt hensyn til nåverdien av fremtidig forrentning med en beregningsrente, samt en teoretisk dødelighetsarv (fradrag) etter kontraktens dødelighetsgrunnlag.

Som følge av at pensjonsrettighetene opptjenes som en andel av sluttlønnen ved oppnådd pensjonsalder, vil premiereserven ikke bare bygges opp i forhold til den løpende opptjening, men allerede opptjente rettigheter må også bygges opp til årets lønnsnivå i samsvar med lønnsstigningen. Denne oppbygningen skjer ved såkalt reguleringspremie. Jo lengre en arbeidstaker har vært i pensjonsordningen og jo eldre vedkommende blir, jo større andel av den samlede årspremien vil reguleringspremien utgjøre.

Premien skal også omfatte en årlig administrasjonspremie for forvaltning av pensjonsordningens midler, administrasjon av pensjonsordningen og oppbygging av administrasjonsreserve for de aktive medlemmene.

3.1.4.3 Forvaltning av premiereserven

Det vanlige for foretakspensjonsordningene har vært at kapitalen tilknyttet pensjonsordningene har blitt forvaltet som en del av forsikringsselskapets eller pensjonskassens kollektivportefølje i samsvar med de kapitalforvaltningsreglene som gjelder for livsforsikringsselskaper og pensjonskasser, jf. forsikringsvirksomhetsloven §§ 6-6 og 9-8. Dette innebærer at det vil være pensjonsinnretningen som har risikoen for at avkastningen blir like stor som, eller større enn, beregningsrenten som er lagt til grunn i beregningsgrunnlaget.

Foretakspensjonsloven § 11-1 åpner imidlertid for at kapitalen i foretakspensjonsordninger kan forvaltes som egen investeringsportefølje med investeringsvalg for forsikringstakeren (foretaket). Foretaket vil da kunne bestemme sammensetningen av porteføljen til enhver tid innenfor de rammer som er avtalt med pensjonsinnretningen. Normalt vil foretaket kunne velge mellom en del standardporteføljer som pensjonsinnretningen har utarbeidet.

Risikoen for avkastningsresultatet, dvs. at oppnådd avkastning hvert år er minst like stor som forutsatt i beregningsgrunnlaget, ligger da hos foretaket når ikke annet er avtalt. Dette kommer til uttrykk i foretakspensjonsloven § 11-1 fjerde ledd som pålegger foretaket å innbetale differansen mellom avkastningen som er forutsatt i beregningsgrunnlaget og det oppnådde resultatet, dersom resultatet ikke når opp i den beregningsrente som ligger til grunn for premieinnbetalingen. Slik innbetaling er påkrevd for at arbeidstakernes rett til pensjon skal være fondssikret fullt ut til enhver tid. Dersom foretaket i et år ikke er i stand til å dekke denne differansen, vil pensjonsinnretningen ha et subsidiært ansvar overfor de forsikrede arbeidstakerne og må selv dekke det beløp som foretaket skulle ha innbetalt.

Avkastning som overstiger det som er forutsatt i beregningsgrunnlag, skal i henhold til foretakspensjonsloven § 11-1 tredje ledd overføres til premiefondet eller pensjonistenes overskuddsfond.

Det er etablert enkelte ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger med investeringsvalg.

3.1.4.4 Utbetaling av pensjon

Alderspensjonen i foretakspensjonsordninger kommer til utbetaling ved 67 år med mindre det foreligger en lavere særaldersgrense. Pensjonsplanen skal fastsette om alderspensjonen skal komme til utbetaling i minst ti år eller som livsvarig ytelse.

Dersom medlemmet skulle dø før oppnådd pensjonsalder, vil den opparbeidede premiereserven komme forsikringskollektivet til gode. Det vil ikke skje en utbetaling til barn eller ektefelle med mindre foretakspensjonsordningen omfatter etterlatteytelser.

Pensjoner under utbetaling reguleres i henhold til § 5-10 ved at overskudd på premiereserve knyttet til pensjoner under utbetaling, hvert år overføres til pensjonistenes overskuddsfond. Fondets midler anvendes til å dekke engangspremie for tillegg til alderspensjoner, og eventuelt uførepensjoner og etterlattepensjoner, under utbetaling. Det årlige tillegget kan ikke overstige den prosentvise økningen i G. Dersom overskuddet ikke er tilstrekkelig til å foreta en slik regulering, vil ikke foretaket være forpliktet til å tilføre pensjonsordningen midler for å dekke en regulering, men foretaket kan velge å gjøre dette.

3.1.4.5 Opphør før oppnådd pensjonsalder

Dersom arbeidstakeren slutter i foretaket før oppnådd pensjonsalder, skal pensjonsinnretningen utstede en fripolise som sikrer medlemmet rett til opptjent pensjon og tilhørende premiereserve, jf. foretakspensjonsloven § 4-7. Fripolisen vil være en forsikring som det ikke skal innbetales ytterligere premier for. Den vil være et avtaleforhold mellom pensjonsinnretningen og fripoliseinnehaveren og ikke være tilknyttet pensjonsordningen. Hvis pensjonsinnretningen er en pensjonskasse som ikke har konsesjon til å utstede fripoliser, skal denne ha inngått en utløsningsavtale med et livsforsikringsselskap som påtar seg ansvaret med å utstede fripoliser.

Midlene knyttet til en fripolise kan overføres til et annet livsforsikringsselskap ved en annen foretakspensjonsordning eller som en individuell kontrakt. En overføring til en annen foretakspensjonsordning krever imidlertid at det i denne ordningen er åpnet for medregning av tidligere opptjente pensjonsrettigheter i andre foretakspensjonsordninger. I dag er det ikke vanlig at foretakspensjonsordningene åpner for slik medregning (se rett nedenfor i dette avsnittet). Foretakspensjonsloven åpner for at fripoliseinnehaver kan kreve at flere fripoliser fra samme pensjonsinnretning slås sammen. Dersom fripolisene som slås sammen gir ulike rettigheter, skal det foretas en omregning av alderspensjonen på grunnlag av premiereservene på omregningstidspunktet, jf. foretakspensjonsloven § 4-15.

Dersom en arbeidstaker i en foretakspensjonsordning har opptjent tjenestetid og fått utstedt fripolise i en annen foretakspensjonsordning i et tidligere arbeidsforhold, åpner foretakspensjonsloven §§ 4-11 flg. for at det kan skje en medregning av den tidligere tjenestetiden i den nye foretakspensjonsordningen. Dette skal i så fall fastsettes i pensjonsordningens pensjonsplan. For arbeidstaker vil dette kunne være en stor fordel ved at det muliggjør opptjening av full tjenestetid i den nye pensjonsordningen. I dag er det stort sett ingen foretakspensjonsordninger som åpner for slik medregning, fordi endringene i reglene for medregning i 2001 blant annet gjorde det frivillig for det enkelte foretak å bestemme om det skal skje medregning. Kostnadene ved medregning etter ikrafttredelsen av foretakspensjonsloven vurderes som for store til at foretakene velger å ha medregning. Reguleringspremien knyttet til en ansatt med medregnet tidligere tjenestetid vil bli langt høyere enn om slik medregning ikke skjer.

3.1.4.6 Regnskapsføring

Foretakspensjonsordninger skal etter norske og internasjonale regler regnskapsføres som ytelsesbaserte pensjonsordninger for de foretak som avlegger regnskap, jf. lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap mv. (regnskapsloven). Norsk Regnskapsstiftelse har lagt til grunn at disse reglene innebærer at foretak etter internasjonale regnskapsstandarder og norsk regnskapsstandard ved ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger, har en plikt til å regnskapsføre nåverdien av framtidige pensjonsforpliktelser og ikke bare kostnader i form av årlig premie. Dette begrunnes blant annet i at foretakene vil ha en forpliktelse til å videreføre pensjonsordningen så lenge virksomheten opprettholdes. Et annet syn på regnskapsreglene er gitt i NOU 2009: 13 Brede pensjonsordninger avsnitt 7.3.5.

Når man på denne måten setter kostnadene ved en pensjonsordning lik det foretaket kostnadsfører i regnskapet, vil kostnadene langt overstige det som foretaket må betale i årlig premie til pensjonsinnretningen for å opprettholde foretakspensjonsordningen. Kostnadene som må regnskapsføres fra år til år, vil også kunne variere som følge av at de samlede bruttopensjonsforpliktelsene skal baseres på forventet sluttlønn og ikke lønnen på regnskapstidspunktet. Videre anvendes det ikke en fast rentesats ved neddiskonteringen av de framtidige pensjonsforpliktelsene til nåverdi, i stedet anvendes regnskapsdagens rentenivå som er gjenstand for ikke ubetydelige svingninger. Kravet til regnskapsføring av nåverdien av de fremtidige pensjonsforpliktelsene medfører normalt en ekstra forskuttert kapitalkostnad for foretakene med foretakspensjonsordninger. Tilsvarende kostnad og risiko vil ikke foretak med innskuddspensjonsordning eller engangsbetalt alderspensjonsordning ha, da foretaket i disse tilfellene står uten videre regnskapsmessige pensjonsforpliktelser etter at årets premie er betalt.

Disse kravene til regnskapsføring av nåverdien av fremtidige pensjonsforpliktelser har vært, og er, kritisert. Reglene er til vurdering i Finansdepartementet og Finanstilsynet, men en endelig avklaring foreligger ikke.

3.1.5 Ordninger med engangsbetalt alderspensjon

Engangsbetalte alderspensjonsordninger etter foretakspensjonsloven er innskuddsbaserte pensjonsordninger, og på samme måte som innskuddspensjonsordningene er de utformet særlig med henblikk på alderspensjon. Det kan imidlertid være tilknyttet uførepensjon og/eller etterlatteytelser til ordningene etter reglene i foretakspensjonsloven kapittel 7 og 8.

Innskuddet i en engangsbetalt alderspensjonsordning skal fastsettes i en innskuddspremieplan utformet etter reglene i innskuddspensjonsloven om innskuddsplan, jf. foretakspensjonsloven §§ 5-2 fjerde ledd og 9-6. Ut over bestemmelsene om innskudd i innskuddspensjonsloven kapittel 5, fastsetter foretakspensjonsloven § 9-8 at det for engangsbetalt alderspensjon kan anvendes ulike prosentsatser for lønn inntil 6 G og 12 G ved fastsettelse av innskuddspremie for den enkelte arbeidstaker i pensjonsordningen. Foretakets årlige innskudd vil normalt være fastsatt i prosent av lønn, og en lønnsforhøyelse vil bare få betydning for størrelsen på fremtidige innskudd. Kostnader etter beregningsgrunnlaget skal dekkes i tillegg til innskuddspremien, jf. foretakspensjonsloven § 9-6 tredje ledd.

Det årlige innskuddet skal sammen med avkastningen ved forvaltningen av pensjonskapitalen (premiereserven), benyttes som engangspremie for tillegg til allerede opptjente pensjonsrettigheter. Opptjent pensjon vil derfor utgjøre summen av de pensjonsrettigheter som arbeidstakeren har ervervet ved de årlige innbetalte innskudd og de forhøyelser av opptjente rettigheter som tilført avkastning har gitt grunnlag for. Engangsbetalt alderspensjon vil fremstå som en akkumulert serie med engangsbetalte forsikringer. Siden innskuddet anvendes til kjøp av forsikrede pensjonsrettigheter, kan engangsbetalte alderspensjonsordninger bare etableres i livsforsikringsselskap eller pensjonskasser.

Hovedreglene for engangsbetalte alderspensjonsordninger med investeringsvalg for arbeids­takerne vil være at all avkastning skal tilføres pensjonskapitalen, og arbeidstakerne vil ha risikoen for avkastningsresultatet. Reglene for investeringsvalg er de samme som for innskuddspensjon. Dersom en slik pensjonsordning skulle etableres uten investeringsvalg, kan det i medhold av foretakspensjonsloven § 9-7 fastsettes at premiereserven skal tilføres en del av overskuddet eller annen avkastning som tilføres pensjonsordningen. Slike regler er foreløpig ikke fastsatt av Finansdepartementet.

Størrelsen på pensjonsytelsen som vil komme til utbetaling for den enkelte arbeidstaker, vil bero på antall og størrelse av årlige innskudd og avkastningen av pensjonskapitalen oppnådd ved forvaltning i årene fram til pensjonsalder. Pensjonen kommer til utbetaling ved 67 år og i minst ti år, evt. som en livsvarig ytelse. Verken foretaket eller pensjonsinnretningen vil ha noen plikt til å regulere pensjoner under utbetaling. Eventuell avkastning på premiereserven vil anvendes til å kjøpe tillegg til pensjonsytelsene.

Dersom arbeidsforholdet opphører før oppnådd pensjonsalder, skal det utstedes en fripolise i samsvar med foretakspensjonslovens bestemmelser.

Ordninger med engangsbetalt alderspensjon regnskapsføres på samme måte som innskuddspensjonsordninger. Det vil si at foretaket etter årsoppgjøret ikke har regnskapsmessige pensjonsforpliktelser i forhold til den pensjonsopptjening som har skjedd for inneværende år forutsatt at innskuddspremien er fullt betalt.

Adgangen til å etablere engangsbetalte alderspensjonsordninger har hittil vært benyttet i begrenset grad.

3.1.6 Muligheter for parallelle ordninger eller kombinerte pensjonsordninger

Det normale er at et foretak bare kan ha én tjenestepensjonsordning som skal dekke alle de ansatte. Foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven åpner imidlertid for at et foretak kan ha to tjenestepensjonsordninger i form av parallelle eller kombinerte pensjonsordninger 2 .

Parallelle pensjonsordninger innebærer at et foretak kan ha både en foretakspensjonsordning og en innskuddspensjonsordning eller engangsbetalt alderspensjonsordning, jf. foretakspensjonsloven §§ 2-9 flg. og innskuddspensjonsloven §§ 2-10 flg. Arbeidstakerne skal enten være medlem av foretakspensjonsordningen eller den innskuddsbaserte pensjonsordningen. Det er den enkelte arbeidstaker eller arbeidstakerorganisasjon som skal velge hvilken av ordningene som vedkommende skal være medlem av. De to pensjonsordningene skal utformes slik at ytelsene står i et rimelig forhold til hverandre og slik at urimelig forskjellsbehandling av arbeidstakerne unngås.

Også ved kombinerte pensjonsordninger vil foretaket både ha en foretakspensjonsordning og en innskuddspensjonsordning eller engangsbetalt alderspensjonsordning, jf. foretakspensjonsloven §§ 2-12 flg. og innskuddspensjonsloven § 2-13. Her skal imidlertid ikke arbeidstakerne velge om de skal være medlem av den ene eller den andre pensjonsordningen, men arbeidstakerne skal være medlem av begge ordninger.

Foretakspensjonsordningen vil her ligge i bunn og sikre alle arbeidstakerne en «grunnpensjon» utover folketrygdens alderspensjon. Den innskuddsbaserte ordningen vil utgjøre et tillegg til ytelsene i foretakspensjonsordningen for de samme medlemmene.

Tanken med kombinerte pensjonsordninger er at det skal være mulig for foretakene å kombinere fordelene med foretakspensjonsordningene og de innskuddsbaserte ordningene både i forhold til risiko og kostnader for foretaket og i forhold til risiko for arbeidstakerne.

Adgangen til å etablere parallelle og kombinerte pensjonsordninger har hittil vært benyttet i begrenset grad.

3.1.7 Muligheter for fellespensjonskasse og fellesordning

Tradisjonelt har det vært opp til det enkelte foretak å opprette og administrere en pensjonsordning for sine ansatte. Kun i foretak med konserntilknytning eller konsernlignende tilknytning, har lovgivningen åpnet for felles pensjonsordning for flere foretak eller felles administrasjon av foretakenes pensjonsordninger.

I de senere år har forsikringsvirksomhetslovgivningen i større grad åpnet for samarbeid mellom ulike uavhengige foretak med tanke på etablering og administrasjon av pensjonsordninger. Dette for å åpne for muligheter til stordriftsfordeler og større konkurranse i pensjonsmarkedet.

I 2007 ble reglene i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 7 om pensjonskasser endret slik at det ble åpnet for at to eller flere uavhengige foretak kan inngå avtale om å ha sine pensjonsordninger i samme pensjonskasse (fellespensjonskasse), jf. forsikringsvirksomhetsloven § 7-2 tredje ledd. I en fellespensjonskasse vil således hvert enkelt foretak ha sin egen pensjonsordning, men dette vil være én av flere pensjonsordninger som pensjonskassen administrerer. Til forskjell fra et livsforsikringsselskap vil ikke en fellespensjonskasse kunne tilby sine tjenester i et åpent marked. En fellespensjonskasse vil bare kunne tilby sine produkter til de foretak som etter pensjonskassens vedtekter omfattes av pensjonskassen, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 7-4. Kredittilsynet (nå Finanstilsynet) skal ha mottatt en søknad om etablering av fellespensjonskasse.

Bestemmelsene i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 10A åpner for at det i livsforsikringsselskaper eller fellespensjonskasser kan etableres fellesordning for premieberegning for foretakspensjonsordninger for to eller flere uavhengige foretak. En fellesordning for premieberegning vil innebære at det foretas en risikoberegning og premieberegning på grunnlag av samtlige arbeidstakere som inngår i fellesordningen, noe som blant annet innebærer at man ser bort fra ulikheter i arbeidstakernes kjønn og alder når premien fordeles mellom foretakene som inngår i fellesordningen. Det kan dermed oppnås en større grad av risikoutjevning enn det som er mulig dersom hvert enkelt foretak etablerer en pensjonsordning for seg. Risikoutjevningen innebærer også at premien for foretakene i større eller mindre grad vil kunne framstå som alders- og kjønnsnøytral. Rettighetene og pliktene knyttet til pensjonsordningen vil fortsatt påligge det enkelte foretak gjennom egen kontoføring, og ytelsesnivået for alderspensjon vil kunne variere mellom de enkelte foretakenes ordninger, men beregningsrenten skal være den samme og risikovurderingen, vil som nevnt, basere seg på hele fellesskapet.

Hensikten med å åpne for fellesordninger for premieberegning var at flere foretak skulle kunne gå sammen for å bedre sin forhandlingsposisjon i forhold til pensjonsinnretningene, og å kunne oppnå en større grad av risikoutjevning og stordriftfordeler enn det et enkelt foretak kan klare i markedet. Avtaler om fellesordning kunne tenkes å skje i regi av bransjeorganisasjoner og lignende. Banklovkommisjonen er ikke kjent med at det hittil har blitt etablert fellesordninger i markedet.

3.1.8 Uføre- og etterlattedekninger for medlemmer av tjenestepensjonsordning

Ved utforming av innskuddspensjonsordning eller en foretakspensjonsordning står foretaket i utgangspunktet fritt med tanke på om de ønsker at pensjonsordningene også skal sikre arbeidstakerne uføreytelser ved tapt eller redusert arbeidsevne i tillegg til alderspensjon.

I lov om obligatorisk tjenestepensjon § 4 er det fastsatt at pensjonsordningen skal omfatte innskudds- eller premiefritak ved uførhet. Dette er en forsikringsytelse som sikrer arbeidstakere videre opptjening av rett til alderspensjon dersom vedkommende blir ufør. Innskudds-/premiefritaket innebærer at forsikringsselskapet som har tegnet denne risikoen fortsetter å betale inn innskudd eller premie i henhold til innskudds- eller pensjonsplanen i tjenestepensjonsordningen og etter graden av arbeidsuførhet, fram til medlemmet når pensjonsalder eller får tilbake sin arbeidsevne. Foretaket betaler særskilt risikopremie for at forsikringsselskapet skal overta denne risikoen. Retten til innskudds- eller premiefritak skal inntre i det uføregraden overstiger 20 prosent. Så lenge arbeidstakeren er sykmeldt, vil foretaket fortsatt betale vanlig innskudd og premie for vedkommende, men idet vedkommende går over til arbeidsavklaringspenger (tidligere rehabiliteringspenger eller attføringspenger), vil innskudds- eller premiefritaket begynne å løpe.

Verken innskuddspensjonsloven eller foretakspensjonsloven er blitt revidert etter at lov om obligatorisk tjenestepensjon innførte en plikt til å tegne forsikring av premie-/innskuddsfritak ved uførhet. I bestemmelsene i innskuddspensjonsloven og foretakspensjonsloven fremstår derfor denne tilleggsdekningen som frivillig for alle og ikke bare for frilansere og selvstendig nærings­drivende og lignende som etter lov om obligatorisk tjenestepensjon ikke har plikt til å etablere tjenestepensjonsordning.

I tillegg til premie-/innskuddsfritaket, kan foretaket etter foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven velge at tjenestepensjonsordningen også skal omfatte en uføreytelse som normalt innebærer at arbeidstakeren sikres en løpende inntekt som ufør på samme nivå som alderspensjonen. Uføreytelse og etterlattedekning kan også sikre arbeidstakeren et engangsbeløp som kommer til utbetaling når uførheten oppstår eller når arbeidstaker dør. Mange foretak har slike ordninger, og flere har erstattet uføre- og etterlattepensjonsforsikringer med denne type ytelser. Det er stort sett foretak som har eller har hatt ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger som sikrer arbeidstakerne uføre- og/eller etterlattepensjon i form av løpende ytelser. Det store flertallet av nye foretak som har tegnet innskuddspensjonsordninger etter at lov om obligatorisk tjenestepensjon trådte i kraft, antas ikke å ha slike ytelser.

Uføreytelsen er en forsikringsytelse som må avtales med et forsikringsselskap. Uføreytelsen i private tjenestepensjonsordninger er nærmere regulert i foretakspensjonsloven kapittel 6, jf. innskuddspensjonsloven § 2-4. Den kan enten tegnes som en årlig risikoytelse eller som en ytelse som gir rett til fripolise. En årlig risikoytelse innebærer at foretaket innbetaler en årlig risikopremie som dekker uførhet som oppstår innenfor det kalenderår som premien gjelder. Oppstår uførheten på et senere tidspunkt for eksempel etter at arbeidstakeren har sluttet i foretaket, vil vedkommende ikke ha krav på uførepensjon. For å ha krav på uførepensjon er man således avhengig av at foretaket betaler risikopremien hvert år samt at man er medlem av pensjonsordningen på det tidspunktet uførheten oppstår.

Ved en uføreytelse som gir rett til fripolise, vil man fortsatt være avhengig av at foretaket betaler premie, men slutter man i foretaket vil man få med seg en fripolise som omfatter rett til uførepensjon som man har opparbeidet seg gjennom medlemstiden i pensjonsordningen. Skulle vedkommende bli ufør på et senere tidspunkt, vil han fortsatt i disse tilfellene ha rett til en uførepensjon. Uførepensjon med rett til fripolise er en mer kostbar ytelse for foretaket enn en årlig risikoytelse.

Foretaket kan i regelverket for pensjonsordningen fastsette at en uføregrad på 20 prosent eller mer skal gi rett til uførepensjon. Den høyeste uføregraden som kan kreves er 50 prosent, det vil si det samme kravet som til uføreytelse fra folketrygden etter gjeldende regler. I foretakspensjonsloven § 6-1 annet ledd er det i dag fastsatt at «uførepensjonen begynner å løpe fra det tidspunkt rett til utbetaling av syke-, rehabiliterings- eller attføringspenger fra folketrygden opphører.» Ved lov 19. desember 2008 nr. 106 er imidlertid denne bestemmelsen endret til at «uførepensjonen begynner å løpe 12 måneder etter at inntektsevnen ble redusert.» Lovendringen trådte i kraft 1. mars 2010. Det er gitt ytterligere regler om dette i forskrift 1. desember 2000 nr. 1212 til lov av 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon.

Ved fastsettelse av uføregraden følger det av foretakspensjonsloven § 6-2 at uføregraden etter folketrygden skal anvendes der uføregraden er 50 prosent eller mer. Ved lavere uføregrad skal fastsettelsen skje etter folketrygdens regler på den måten som pensjonsordningens regelverk angir.

Uførepensjonen skal svare til den alderspensjon som vedkommende ville ha rett til etter pensjonsordningens regelverk. Dette innebærer at man legger til grunn lønnen som vedkommende hadde på det tidspunktet uførheten oppsto og en tjenestetid beregnet fram til pensjonsalder, normalt 67 år. For innskuddspensjonsordninger må størrelsen på uførepensjonen fastsettes i en særskilt ytelsesplan, jf. innskuddspensjonsloven § 2-5.

Ved årlige risikoytelser foretas det en sikring av de mulige ytelsene gjennom de generelle risikoavsetningene i forsikringsselskapet. Full oppkapitalisering i forhold til den enkelte pensjonsmottaker skjer når uføretilfellet har oppstått. Ved uføreytelser med rett til fripolise, skjer det en viss oppbygging av reserve for den enkelte arbeidstaker ved opptjening av rettighetene. Inntreffer et uføretilfelle, oppkapitaliseres ytelsen fullt ut ved overføring fra de generelle risikoavsetningene i selskapet.

Uførepensjon under utbetaling reguleres i samsvar med det som gjelder for alderspensjon i foretakspensjonsordninger, jf. foretakspensjonsloven § 5-10 annet ledd (se ovenfor 3.1.4.5).

I forarbeidene til innskuddspensjonsloven, Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) Om lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold side 50 flg. la departementet til grunn at foretaket kan velge å tegne forsikringer som dekker medlemmenes uførerisiko uten tilknytning til pensjonsordningen, i stedet for å tegne dekninger i samsvar med foretakspensjonsloven kapittel 6.

3.2 Utredning om brede pensjons­ordninger (NOU 2009: 13)

3.2.1 Generelt

I Banklovkommisjonens mandat av 7. juli 2009 om tilpasning av alderspensjon i tjenestepensjonsordningene etter lovendringer i folketrygden henviser Finansdepartementet til det arbeidet som er gjort i NOU 2009: 13 Brede pensjonsordninger i flere omganger (se ovenfor kapittel 1).

Det vises til at det i NOU 2009: 13 blant annet er drøftet enkeltspørsmål om hvordan tjenestepensjonsordninger i privat sektor kan tilpasses ny alderspensjon i folketrygden. Finansdepartementet har i høringsbrevet knyttet til NOU 2009: 13 lagt til grunn at de forslag og innspill som er fremkommet i utredningen vil bli fulgt opp i mandatet til Banklovkommisjonen. Dette er bakgrunnen for at Finansdepartementet blant annet ber Banklovkommisjonen om å foreta en vurdering av, og utkast til, lovregler om opptjening av alderspensjon etter en såkalt «hybridordning» som er beskrevet i NOU 2009: 13 Brede pensjonsordninger avsnitt 7.3.4.

NOU 2009: 13 ble avgitt 5. juni 2009. Utredningen ble deretter sendt på høring. Finansdepartementet har løpende oversendt innkomne høringsmerknader til Banklovkommisjonen. Høringsfristen er nå utløpt, se nedenfor avsnitt 3.2.5.

3.2.2 Bakgrunnen for NOU 2009: 13

I St.meld. nr. 5 (2006-2007) Opptjening og uttak av alderspensjon i folketrygden la regjeringen til grunn at de ville vurdere bredere pensjonsordninger som kan forvaltes i samarbeid med arbeidslivets parter. Videre er det i Soria Moria-erklæringen uttalt at regjeringen vil legge til rette for ikke-kommersielle tjenestepensjonsordninger, med best mulig tilbud til arbeidstakere og bedrifter. I mandat av 27. juni 2008 ble utvalget, ledet av Jon M. Hippe (Hippe-utvalget), bedt om å kartlegge private tjenestepensjonsordninger i Norge og i de øvrige nordiske land, og hvordan tjenestepensjonssystemene virker sammen med landets folketrygd eller tilsvarende offentlige trygdesystem. Når det gjelder denne kartleggingen, vises det til utredningens del I.

Hippe-utvalget ble videre bedt om å vurdere ulike alternativer for å organisere et system for tjenestepensjonsordninger som fremmer:

  • bedre innflytelse for arbeidslivets parter,

  • økt bruk av kjønns- og aldersnøytrale premier,

  • enklere skifte av stilling/arbeidsgiver uten ulempe for pensjonsopptjeningen,

  • lavere kostnader,

  • sikkerheten for pensjonsmidlene må ivaretas, og

  • de nåværende økonomiske rammene skal legges til grunn.

3.2.3 Utvalgets vurdering av brede pensjonsordninger

I utredningens del II foretar Hippe-utvalget innledningsvis en analyse av hva som er å anse som brede pensjonsordninger. Det legges til grunn at pensjonsordninger kan være brede ved at ordningene er utformet langs to dimensjoner. For det første kan bredde vurderes ut fra leveranseforholdene til pensjonsordninger. Bredden vil i disse tilfellene henspille på hvor mange arbeidstakere og foretak som omfattes ved at drift og leveranse av pensjonsordningene er organisert på tvers av uavhengige foretak (tverrgående leveranse). Den nye AFP-ordningen, fellespensjonskasse og fellesordning for premieberegning etter forsikringsvirksomhetsloven er eksempler på slik bredde. Utvalget legger til grunn at det uten endringer i dagens lovverk, kan organiseres bredere pensjonsordninger på tvers av uavhengige foretak i form av fellespensjonskasser, fellesordninger og innkjøpsfellesskap. Utvalget legger videre til grunn at nye regler for medregning eller håndtering av kostnader knyttet til fripoliser, kan gjøre det mer attraktivt å bytte jobb hvis opptjente pensjonsrettigheter kan videreføres enklere og i større grad. Hippe-utvalget gir på side 70 uttrykk for at det bør ses nærmere på om foretak kan få mulighet å tilby nyansatte å flytte fripoliser direkte over i ny tjenestepensjonsordning, uten å måtte betale administrasjonsreserver.

For det andre kan bredde knytte seg til utformingen av pensjonsproduktet, for eksempel til fastsettelse av alderspensjonsytelsene i en pensjonsordning. Bredde henspiller da på i hvilken grad ulike pensjonsprodukter er harmonisert eller standardisert i forhold til andre produkter i andre pensjonsordninger. En slik harmonisering kan bidra til, og forenkle, mobilitet innenfor og mellom de ulike pensjonsordningene. Dette kan oppnås blant annet gjennom regulering i lov eller tariffavtale. Hippe-utvalget mener at bedre innflytelse for arbeidslivets parter i utgangspunktet vil måtte innebære at foretakene får mindre innflytelse over foretakets pensjonsordning. En bedret innflytelse for arbeidstakerne generelt kan oppnås gjennom retten og plikten til drøfting. Utvalget har ikke vurdert de samlede virkningene for foretak, arbeidstakere og pensjonsleverandører av en eventuell strukturell omlegging i retning av tariffavtalefesting av pensjonsordninger.

På bakgrunn av innføringen av ny alderspensjon i folketrygden, og den sterke overgangen fra ytelsesbaserte til innskuddsbaserte ordninger i privat sektor, har Hippe-utvalget drøftet mulighetene for å åpne for nye, ytelsesliknende produkter som i større grad kan samspille med de øvrige elementene i pensjonssystemet, og som samtidig kan være mer attraktive for både foretak og arbeidstakere enn dagens ytelsesbaserte tjenestepensjoner. Utvalgets konklusjoner med hensyn til en ny produktmodell er beskrevet nedenfor i avsnitt 3.2.4.

3.2.4 Forslag til ny modell for brede pensjonsordninger

Hippe-utvalget legger til grunn på side 73 i utredningen at nye ytelsesliknende produkter vil innebære bortfall av sluttlønnsprinsippet, et harmonisert og mobilitetsnøytralt system for opptjening av pensjonsrettigheter, samt en fordeling og håndtering av risiko som aktørene og partene i arbeidslivet «kan leve med».

Hippe-utvalget legger videre til grunn at det innenfor dagens lovverk i prinsippet er mulig å konstruere et bredt spekter av produkter. Et alternativ er blant annet økt bruk av engangsbetalt alderspensjon etter foretakspensjonsloven. Ved engangsbetalt alderspensjon unngår man blant annet sluttlønnsproblematikken. Utvalget har likevel funnet det formålstjenelig å vurdere nye produktmuligheter som kan fremstå som alternativer til dagens hovedprodukter og som balanserer uforutsigbarhet og risiko for foretak og arbeidstakere. Fordi disse alternativene kombinerer egenskaper fra dagens ytelsesbaserte og innskuddsbaserte ordninger, omtales de som hybridordninger. Utvalget mener at en slik ordning kan samspille med de øvrige elementene i pensjonssystemet og være et mer attraktivt alternativ for både foretak og arbeidstakere enn dagens ytelsesbaserte tjenestepensjoner.

Mulige hovedtrekk i en hybridmodell som ble vurdert av Hippe-utvalget var blant annet at:

  • pensjonen som kommer til utbetaling, beregnes på grunnlag av hele lønnsforløpet arbeidstakeren har opplevd som medlem av ordningen (alleårsprinsipp),

  • pensjonsløftet angis som en prosent av årets lønn i årlig fremtidig pensjon fra 62 år, og det ses bort fra lønnsutvikling,

  • årets pensjonsopptjening sikres gjennom innbetaling av årets premie som er lik den forsikringstekniske kontantverdien av årets pensjonsløfte (inkl. beregningsrente, kjønn, alder og andre forutsetninger),

  • de samlede pensjonsrettighetene reguleres hvert år med den gjennomsnittlige lønnsveksten. Det forutsettes at avkastningen på pensjonsordningens midler er god nok til å bekoste reguleringen (noe som krever en avkastning utover beregningsrenten). Foretaket har ikke plikt til å tilføre ytterligere midler for å dekke en eventuell underregulering som følge av for liten avkastning,

  • utvalget forutsetter at hybridordningen kan regnskapsføres som en innskuddspensjonsordning som følge av at foretaket ikke må dekke en underfinansiering. (Skulle foretaket påta seg hele eller noe av reguleringsrisikoen, vil ordningen måtte regnskapsføres som en ytelsesordning), og

  • hybridordningen bør kunne tas inn i foretakspensjonsloven.

Hippe-utvalget ser at en beregningsrente på null eller én prosent kan være bedre tilpasset hybride tjenestepensjonsordninger, siden reguleringsrisikoen i forhold til lønnsutvikling er lagt til arbeidstaker eller er delt mellom arbeidstaker og foretak, og det vil avhenge av det løpende overskuddet om lønnsutviklingen kan følges.

To av medlemmene i utvalget har kommet med en særmerknad til dette forslaget. Medlemmene fra Unio og Akademikerne mener at en hybrid tjenestepensjonsordning som legger all risiko over på arbeidstakerne er lite egnet for en forhandlet bred tjenestepensjonsordning. Omdanningen fra en tradisjonell netto ytelsesordning til en hybridordning vil gjøre det mulig for arbeidsgiver å «bli kvitt» sluttlønnsrisikoen knyttet til reguleringsansvaret for lønnsvekst ut over gjennomsnittlig lønnsvekst. De er bekymret for at nettoordningene med innføring av hybrid tjenestepensjonsordning vil bli angrepet fra to sider. For det første fra de arbeidsgivere som ønsker omdanning til innskuddsordning, og dernest fra arbeidsgivere som mener at det er å gå for langt å omdanne til innskuddsordning, men som finner omdanning til hybridordning mer akseptabel. Resultatet kan bli en økt omdanning i forhold til i dag.

Kjønns- og aldersnøytrale premier

Hippe-utvalget ble bedt om å vurdere tiltak for å øke bruken av kjønns- og aldersnøytrale premier. Utvalget henviser i denne sammenheng til de mekanismer og muligheter som allerede foreligger i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 10A for å utjevne premien i forhold til kjønn og alder. Utover dette foreslår de kun at det bør vurderes om minstekravet til utbetalingstid i pensjonslovene ved opphørende alderspensjon bør økes til 15 år eller frem til 77 år som følge av at alderspensjonen i den nye folketrygden kan tas ut fra 62 år.

Mobilitet i arbeidslivet

Hippe-utvalget ble også bedt om å vurdere tiltak som fremmer mobiliteten i arbeidslivet. Utvalget legger til grunn at det ikke synes å være en sterk sammenheng mellom virkninger på pensjonsrettigheter fra mobilitet, og den faktiske mobiliteten i arbeidsmarkedet. Det er i hovedsak andre forhold som er avgjørende for om arbeidstaker skifter jobb. Det kan imidlertid med rimelighet anføres at mobilitetsvirkninger på pensjonsrettighetene har større betydning etter hvert som man nærmere seg pensjonsalder. Virkningene vil også kunne gjøre seg mer gjeldende etter hvert som kunnskapene om virkningene øker.

Utvalget mener at en hybridmodell kan fremme samspillet mellom pensjonsordninger etablert etter modellen, og samspillet mellom ordninger etablert etter modellen og ordninger etter innskuddspensjonsloven og engangsbetalt alderspensjon. Utvalget mener at å åpne for en form for «medregning» der pensjonskapitalbevis og fripoliser i større grad kan knyttes til kollektive tjenestepensjonsordninger kan være gunstig for arbeidstakermobiliteten.

Lavere kostnader

I mandatet ble Hippe-utvalget videre bedt om å se på forhold som kan fremme lavere kostnader knyttet til tjenestepensjonsordninger. Utvalget har slitt med å skaffe kostnadsdata for ytelsesordninger. Det legges til grunn at det er store variasjoner i administrasjonskostnader mellom leverandørene, men det ser ut til å være klare elementer av stordriftsfordeler. Videre kan etablering av frivillige innkjøpsfellesskap for foretakene være en god strategi for å oppnå bedre betingelser i pensjonsmarkedet. Stordriftsfordeler kan videre lettere oppnås når produkter og administrasjon forenkles og standardiseres. Både foretak og andre aktører har innenfor dagens regelverk stort handlingsrom til å innrette seg slik at reduserte priser og kostnader knyttet til tjenestepensjonsordninger kan realiseres.

Sikkerhet for pensjonsmidlene

Hippe-utvalget legger til grunn at gjeldende virksomhetsregler gir tilstrekkelig sikkerhet for pensjonsmidlene. De ser således ikke behov for tiltak utover dette som skal fremme sikkerheten ytterligere.

Overgangsregler

Hippe-utvalget viser til at i folketrygden er det gitt overgangsregler for de som er født fra og med 1954 til og med 1962 ved at de nye opptjeningsreglene innføres gradvis. Dette tilsier at det bør vurderes overgangsregler for tjenestepensjonsordninger i privat sektor. Dette gjelder blant annet mulighet for parallelle ordninger i et foretak basert på ulike aldersgrupper. Siden eldre arbeidstakere med lang tjenestetid og forventninger om ytterligere lønnsvekst fram til pensjonsalder, kan komme relativt lite gunstig ut dersom foretaket legger om fra en sluttlønnsbasert ytelsesordning, kan det være behov for å vurdere om foretaket skal gis adgang til å fastsette høyere innskudd for denne gruppen ved en omdanning.

3.2.5 Høringsreaksjoner på utredningen

Høringsfristen for kommentarer til Hippe-utvalgets utredning har løpt ut og det har kommet en del reaksjoner på utredningen. De viktigste reaksjonene på utvalgets forslag kan oppsummeres på følgende måte.

De fleste høringsinstansene stiller seg positive til en nærmere utredning av, og innføring av, hybridordning. Flere arbeidstakerorganisasjoner er imidlertid redde for at innføring av hybridordninger kan skape ytterligere press på de ytelsesbaserte tjenestepensjonsordningene basert på sluttlønn. Disse organisasjonene mener at de sluttlønnsbaserte ordningene fortsatt er å foretrekke. Også FNO gir uttrykk for at det er viktig å opprettholde de ytelsesbaserte ordningene basert på sluttlønn.

Det er uenighet om hvordan regnskapsføringen av en hybridordning skal skje. Utvalget mener at det er mulig å regnskapsføre en slik ordning hvor arbeidsgiver ikke påtar seg risiko for regulering av lønn i forhold til opptjente rettigheter, som en innskuddspensjonsordning. Revisorforeningen er ikke enig i dette så lenge premien fastsettes direkte på grunnlag av en forsikringsteknisk beregning.

De fleste høringsinstansene er enige i at maksimalsatsene for innskudd i innskuddspensjonsloven må økes. Det samme gjelder økning av minste utbetalingstid for opphørende alderspensjon til 15 år, eller fylte 77 år. Her er det kun Arbeidsgiverforeningen Spekter som ikke ønsker en slik økning. De fleste er også enig i at det er behov for enklere regler for medregning av allerede opptjente pensjonsrettigheter.

Det er sterk uenighet mellom høringsinstansene om det er hensiktsmessig å tariffeste pensjonsspørsmål i større grad enn hva som er tilfelle i dag. Arbeidstakerorganisasjonene er mer positive til dette enn arbeidsgiverforeningene.

3.3 Individuelle pensjonsordninger

3.3.1 Forholdet til tjenestepensjons­ordningene og folketrygden

Som beskrivelsen i kapittel 2 og ovenfor i kapittel 3 viser, er det norske pensjonssystemet basert på flere hovedelementer. Det første hovedelementet er folketrygden som ligger i bunnen og utgjør en basis for eventuelt andre pensjonsordninger. Det andre elementet i pensjonssystemet er tjenestepensjonsordninger som etableres i tilknytning til arbeidsforhold i det offentlige eller det private. For privat sektor fremgår det av lov om obligatorisk tjenestepensjon at arbeidstakerne skal sikres en minste opptjening til alderspensjon i form av innskuddspensjonsordning eller foretakspensjonsordning. Om det skal etableres en innskudds­pensjonsordning eller foretakspensjonsordning, er det foretaket som bestemmer. I tjenestepensjonsordningene kan det i regelverket for ordningen fastsettes at den enkelte arbeidstaker skal innbetale et medlemsinnskudd til pensjonsordningen. Det er fastsatt maksimale satser for hvor stort dette innskuddet kan være. Kravet til medlemsinnskudd er videre kollektivt i den forstand at det ikke er opp til den enkelte arbeidstaker å velge om han vil betale medlemsinnskudd eller ikke. Dersom det fastsettes i regelverket at slikt innskudd skal betales, må alle medlemmer være med på dette. Verken foretakspensjonsloven eller innskuddspensjonsloven åpner for at det i dag kan skje individuell tilleggssparing i tilknytning til pensjonsordningene.

Det siste elementet i pensjonssystemet er individuelle pensjonsordninger som den enkelte etablerer for å sikre seg inntekter når de går av ved pensjonsalder eller taper arbeidsinntekt som følge av uførhet. Dette er sparing som skjer uavhengig av arbeidstilknytning og som innebærer en ytterligere standardsikring av inntekt etter pensjonsalder utover folketrygden og tjenestepensjonsordning tilknyttet arbeidsforhold. Individuell oppsparing til alderspensjon kan skje på en rekke ulike måter, men som følge av skattereglene har dette i betydelig grad skjedd gjennom individuelle pensjonsavtaler, individuelle livrenter eller andre typer pensjonsforsikringer. Den skattemessige reguleringen av individuell tilleggssparing til alderspensjon har variert en god del. Individuelle pensjonsordninger er i dag regulert i lov 27. juni 2008 nr. 62 om individuell pensjonsordning. Utkast til loven ble utarbeidet av Banklovkommisjonen i Utredning nr. 18, NOU 2007: 17 Individuell pensjonsordning.

3.3.2 Kort historikk

Regulering av og skattestimulering av egen pensjonssparing strekker seg langt tilbake i tid. Ved kongelig resolusjon 28. juni 1968 ble det etablert regler om egen pensjonsforsikring (EPES). Dette var pensjonsforsikringsavtaler som kunne etableres i livsforsikringsselskaper og som kunne sikre alderspensjon med rentegaranti, etterlattepensjon og uførepensjon. Reglene av 1968 ble erstattet av forskrift 4. desember 1992 nr. 886 om egen pensjonsforsikring etter skatteloven. Denne ordningen ble avviklet fra og med året 1998 da ordningen med individuelle pensjonsavtaler ble etablert ved forskrift 25. september 1997 nr. 1023 om individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven. IPA-forskriften og andre forskrifter ble fra 1. januar 2000 erstattet av en samleforskrift til skatteloven av 19. november 1999 nr. 1158 der den tidligere IPA-forskriftens bestemmelser ble tatt inn i § 6-47 Trygdedes tilskudd til forsikrings- og pensjonsordninger.

I 2006 vedtok Stortinget at skattefavoriseringen av nye innskudd til IPA-kontrakter skulle avvikles fra og med 12. mai 2006. Begrunnelsen for avviklingen av skattefavoriseringen var blant annet innføringen av obligatorisk tjenestepensjon som sikrer de aller fleste en mulighet for supplerende oppsparing til pensjonsalder som er skattebegunstiget. I forbindelse med behandlingen av pensjonsreformen på Stortinget ble inngått et forlik mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre 21. mars 2007 som blant annet innebar at regjeringen skulle fremme et forslag om ny ordning med skattestimulerte individuelle pensjonsavtaler med virkning fra 2008.

Dette var bakgrunnen for at Banklovkommisjonen i mai 2007 fikk i oppdrag å utarbeide et utkast til lovgivning om en ny ordning med individuelle pensjonsavtaler. Dette resulterte i lov om individuell pensjonsordning.

For en nærmere beskrivelse av historikken knyttet til individuell sikring av alderspensjon vises det til Banklovkommisjonens utredning nr. 18, NOU 2007: 17.

3.3.3 Lov om individuell pensjonsordning

Lov om individuell pensjonsordning gir alle personer over 18 år rett til å inngå avtale om individuell pensjonsavtale uavhengig av arbeidstilknytning. Individuelle pensjonsavtaler kan inngås i form av innskuddspensjonsavtale eller pensjonsforsikringsavtale, jf. loven § 1-1.

Størrelsene på innskudd eller premie, og vederlag for administrasjon av pensjonsavtalen, kan ikke overstige 15 000 kroner pr. år, jf. loven § 1-3. Dette var lagt til grunn i forliket i Stortinget 21. mars 2007. For tidligere ordninger med individuell pensjonssparing lå grensen for innskudd og premie som kunne komme til skattemessig fradrag på 40 000 kroner.

Den individuelle pensjonsavtalen etter lov om individuell pensjonsordning må gi kunden rett til alderspensjon, men kan også omfatte forsikringer som dekker innskuddsfritak eller premiefritak ved uførhet, rett til uførepensjon eller andre uføreytelser, etterlattepensjon og barnepensjon. Pensjonskapitalen kan underlegges investeringsvalg ved forvaltning i egen investeringsportefølje, jf. §§ 2-1 og 3-1.

Pensjonsalderen er satt til 67 år med mindre høyere pensjonsalder avtales. Dette er i samsvar med det som gjelder i innskuddspensjonsloven og foretakspensjonsloven. For at kunden skal kunne tilpasse utbetalingen til individuelle behov, åpner imidlertid loven for at kunden kan kreve utbetaling av alderspensjonen før nådd pensjonsalder i en del situasjoner. Dette gjelder blant annet fra fylte 62 år om kunden ikke mottar lønn og ved inntrådt uførhet som gir rett til uføreytelser fra folketrygden, jf. loven §§ 2-4 og 3-3.

Alderspensjonen skal utbetales i et fastsatt antall år fra avtalt pensjonsalder og til fylte 77 år eller senere, jf. §§ 2-7 og 3-3. For forsikringer kan det også avtales livsvarig ytelse. Dersom årlig pensjonsytelse blir mindre enn 20 prosent av grunnbeløpet, kan ytelsesperioden kortes ned til det antall år som gir en årlig pensjonsytelse på om lag 20 prosent av grunnbeløpet.

Dersom kunden dør før pensjonskapitalen i en innskuddspensjonsavtale er kommet til utbetaling, skal denne utbetales til de etterlatte i form av etterlattepensjon eller til dødsboet, jf. § 2-8. Ved pensjonsforsikringsavtale vil gjenstående pensjonskapital gå til forsikringskollektivet.

Ved utarbeidelsen av lovutkastet la Banklovkommisjonen stor vekt på å se på i hvilken grad det var mulig å samordne pensjonsrettighetene i individuelle pensjonsordninger med andre individuelle pensjonsrettigheter, herunder rettigheter utgått fra tjenestepensjonsordninger i form av pensjonskapitalbevis eller fripoliser. Dette for å kunne åpne for en effektivisering av forvaltningen og administrasjonen av de samlede pensjonsrettighetene. Dette har gitt seg utslag i flere bestemmelser i loven om rett til sammenslåing, se blant annet §§ 2-6 annet og tredje ledd, 3-10 og 5-4. Av samme grunn foreslo Banklovkommisjonen at en individuell pensjons­spareavtale kan knyttes til kollektiv tjenestepensjonsordning. Nærmere regler om dette er fastsatt i kapittel 4 i loven. Selv om muligheten til å tilknytte individuell pensjonsspareavtale til kollektiv tjenestepensjonsordning ble godt mottatt av markedet, er det ikke blitt etablert slike ordninger. Pensjonsinnretningene opplyser at dette i stor grad skyldes beskatningsreglene, der fradraget i spareperioden er lavere enn beskatningen ved utbetalingen.

4 Den nye folketrygdens betydning for pensjonslovene

4.1 Behovet for tilpasning av pensjonslovene

Det umiddelbare behovet for tilpasning av innskudds- og foretakspensjonslovene til endringene i folketrygden beror på i hvilken utstrekning retten til alderspensjon i innskudds- og foretakspensjonsordninger er knyttet opp mot hittil gjeldende regler om arbeidstakernes rett til alderspensjon fra folketrygden. På områder hvor slik tilknytning foreligger, vil endringer i folketrygdloven kunne innebære brudd med de forutsetninger som ligger til grunn for bestemmelsene om alderspensjon i pensjonslovene, eller for øvrig få virkninger for tjenestepensjonsordningenes virkemåte. Det kan derved oppstå problemer som vanskelig kan håndteres uten ved endringer i pensjonslovene. Det er imidlertid i pensjonslovene bygget inn en ikke ubetydelig grad av fleksibilitet for foretakene til å foreta valg i utformingen av regelverket for pensjonsordningen, det være seg innskuddspensjonsordning eller foretakspensjonsordning. Pensjonslovene er bygget opp som rammelovgivning, og innenfor disse rammene kan foretakene foreta en rekke valg hva gjelder opptjening, pensjonsnivå og utbetaling av ytelsene. En del spørsmål hva gjelder tilpasningen av tjenestepensjonsordninger i privat sektor til ny alderspensjon i folketrygden kan derfor skje ved endringer i regelverket for de enkelte pensjonsordningen med innskuddspensjon eller med ytelsesbasert foretakspensjon, uten at det er behov for å foreta lovendringer. Foretakspensjonsloven omfatter også en tredje type pensjonsordning – årlig engangsbetalt foretakspensjon, men det er etablert svært få slike pensjonsordninger hittil og forsikringsselskapene opplyser at det er et produkt som i dag ikke selges. Bemerkningene nedenfor gjelder derfor pensjonsordninger med innskuddspensjon og med ytelsesbasert foretakspensjon.

Pensjonslovene har på enkelte områder lik tilknytning til regelverket i folketrygden. Felles for innskudds- og foretakspensjonslovene og for de to typer av tjenestepensjonsordninger, er at tjenestepensjonen skal utgjøre et tillegg til alderspensjonen fra folketrygden til enhver tid. Felles for retten til alderspensjon er også at pensjonsalderen ikke kan settes lavere enn 67 år med mindre det er fastsatt særskilte særaldersgrenser i forskrift. Pensjonsalderen er således den samme som i folketrygden. Videre skal alderspensjonen utbetales i minst 10 år, dvs. til fylte 77 år.

Når det for øvrig gjelder tilknytningen til regelverket for folketrygden, er det imidlertid betydelige forskjeller. Dette skyldes at ytelsesbasert tjenestepensjon i sin tid (1968) ble utformet nærmest som et arbeidsgiverfinansiert, men skattegunstig supplement til folketrygden, og at det først vel 30 år senere ble åpnet for et alternativ – tjenestepensjonsordninger med innskuddspensjon. Regelverket for folketrygden og de prinsipper dette bygger på, ble derfor tillagt langt større betydning ved utformingen av foretakspensjonsloven enn under det etterfølgende arbeidet med helt ny lovgivning om innskuddspensjon. Ulikhetene mellom pensjonsordninger med innskuddspensjon og med ytelsesbasert foretakspensjon gjelder første og fremst:

  • regler om opptjening av pensjon,

  • nivået på årlig innbetaling til pensjonsordningen, beregnet i prosent av lønn,

  • prinsipper for beregningen av størrelsen av den pensjonsytelse som skal utbetales ved nådd pensjonsalder,

  • ulik praksis når det gjelder utformingen av regelverket for tjenestepensjonsordningen, og

  • virkningen av at en arbeidstaker dør før pensjon kommer til utbetaling eller mens pensjon utbetales.

Ulikhetene har i stor grad også sammenheng med at ytelsesbasert foretakspensjon er utformet som et livsforsikringsprodukt, mens dette ikke er tilfellet for innskuddspensjon som er et rent spareprodukt. Et annet forhold, som for øvrig ikke har direkte betydning her, er at pensjonsordninger med ytelsesbasert foretakspensjon – foruten alderspensjon – vanligvis også gir rett til uførepensjon og til dels også pensjon til etterlatte. Innskuddspensjon derimot er ren alderspensjon, som i tilfelle må påbygges med tilsvarende eller andre uføre- og etterlattedekninger (innskuddspensjonsloven § 2-5).

Individuelle pensjonsordninger er regulert ved lov 27. juni 2008 nr. 62 om individuell pensjonsordning. Loven er av særlig interesse her fordi lovens regler om alderspensjon basert på individuell innskuddspensjon og individuell ytelsesbasert pensjonsforsikring, ble forsøkt tilpasset en del av de endringer i folketrygden som senere er blitt gjennomført. Forslaget til ny alderspensjon i folketrygden var den gang fremlagt, men ennå ikke vedtatt. Lov om individuell pensjonsordning adresserer således mange av de spørsmål som også oppstår når lovgivningen om kollektive pensjonsordninger med innskuddspensjon (pensjonssparing) og ytelsesbasert pensjonsforsikring nå skal tilpasses det nye regelverket for alderspensjon i folketrygden. Dette selv om begrepsbruken er blitt noe annerledes i den nye alderspensjonen i folketrygden enn det man forutså på det tidspunktet lov om individuell pensjonsordning ble utarbeidet. Lov om individuell pensjonsordning avklarer også langt på vei prinsipper for sammenslåing av fripoliser, pensjonskapitalbevis og andre individuelle pensjonsrettigheter som springer ut fra kollektive pensjonsordninger. Uavhengig av disse forhold skal også denne loven gjennomgås med sikte på full tilpasning til endringene i folketrygdloven.

Lov 21. desember 2005 nr. 124 om obligatorisk tjenestepensjon pålegger arbeidsgiver en plikt til å ha pensjonsordning etter innskuddspensjonsloven eller foretakspensjonsloven som sikrer arbeidstakerne alderspensjon i samsvar med minstekrav fastsatt i loven. Dette innebærer for det første, at endringer i pensjonslovene som følge av tilpasningen til det nye regelverket for folketrygden, vil kunne få virkninger på for eksempel arbeidsgivers plikter eller arbeidstakernes rettigheter etter lov om obligatorisk tjenestepensjons bestemmelser. For det annet er lov om obligatorisk tjenestepensjon utformet i så nær tilknytning til pensjonslovene, at det også av denne grunn vil foreligge behov for å foreta en lovteknisk gjennomgang av lov om obligatorisk tjenestepensjon i lys av endringene i folketrygden eller i pensjonslovene.

De endringer i folketrygden som hittil er vedtatt, gjelder reglene om alderspensjon. Det er ennå ikke foretatt noen avklaring av hvordan framtidens uførepensjon eller eventuelle særaldersgrenser skal se ut. Som påpekt ovenfor i avsnitt 2.1, tar Arbeidsdepartementet sikte på å avgi en proposisjon om uførepensjon i folketrygden i løpet av 2010. Det er ved avgivelse av denne utredningen fortsatt uklart om særsaldersgrenser for ulike yrkesgrupper i folketrygden vil bli opprettholdt og eventuelt når det kommer en slik avklaring. Banklovkommisjonen foreslår derfor ikke endringer i de bestemmelsene i pensjonslovene som angår uføre- og etterlattedekninger. Det gjøres heller ikke endringer i de bestemmelsene i pensjonslovene som gir adgang til fastsettelse av særsaldersgrenser i forskrift.

4.2 Rammene for tilpasningen

En kollektiv tjenestepensjonsordning er etablert av arbeidsgiveren (foretaket) etter avtale med en pensjonsinnretning. Det dreier seg likevel om et trepartsforhold hvor også arbeidstakerne i foretaket har rettigheter både i forhold til foretaket og pensjonsinnretningen. Dette trepartsforholdet er nærmere beskrevet i Banklovkommisjonens utredning nr. 7, NOU 2001: 24 Ny livsforsikringslovgivning side 38.

Rettsforholdene knyttet til etableringen og eksistensen av en tjenestepensjonsordning er i alle tilfelle av kontraktsrettlig art. Dette setter grenser for i hvilken utstrekning det kan gjennomføres ny lovgivning eller endring av pensjonsordningenes regelverk med virkning for allerede ervervede rettigheter for arbeidstakerne eller som vil innebære en økning eller endring av noen av partenes forpliktelser.

I Finansdepartementets oppdrag til Banklovkommisjonen av 7. juli 2009 er det gitt en del føringer og rammer for Banklovkommisjonens arbeid og utredning. Det vises til avsnitt 1.1.1 ovenfor der Banklovkommisjonens mandat er gjengitt. Finansdepartementet har blant annet i sitt brev av 7. juli 2009 har lagt til grunn at Banklovkommisjonens forslag i hensiktsmessig grad skal utformes slik at det følger opp hovedprinsippene i folketrygden og at forslagene i utgangspunktet bør være provenynøytrale for det offentlige.

4.3 Virkningene av endringene i folketrygden for innskuddspensjon

Som det fremgår ovenfor i avsnitt 3.1.3, er pensjonsordninger med innskuddspensjon basert på opptjening av rett til alderspensjon i samsvar med et alleårsprinsipp tilsvarende det som er lagt til grunn for den nye folketrygden, jf. innskuddspensjonsloven § 5-1. Rett til pensjon opptjenes ved at det alle år i yrkesaktiv periode frem til pensjonsalder (67 år) skal innbetales et årlig innskudd for hver arbeidstaker i pensjonsordningen. Det er ikke fastsatt noe alminnelig krav om minstekrav til tjenestetid for retten til alderspensjon. Opptjent pensjon på et gitt tidspunkt tilsvarer summen av alle årlige innskudd med tillegg av årlig avkastning av de til enhver tid innbetalte midler, dvs. den enkelte arbeidstakers pensjonskapital, jf. § 3-5. Størrelsen av opptjent pensjon – pensjonskapitalen – vil selvsagt øke med det antall år en arbeidstaker har vært yrkesaktiv, men opptjent pensjon – og den etterfølgende beregning av årlige pensjonsytelser – er for øvrig ikke knyttet til tjenestetidens lengde.

I samsvar med dette åpner innskuddspensjonsloven § 4-5 også for at eldre arbeidstakere kan fortsette opptjeningen av pensjon ved arbeid i foretaket ut over vanlig pensjonsalder på 67 år. Det er uklart om arbeidstakere som begynner i et foretak etter nådd pensjonsalder, har rett til medlemskap i pensjonsordningen etter loven § 4-2 første ledd.

Endringene i folketrygden vil i liten grad påvirke disse reglene om opptjening av innskuddspensjon, men når man ser på den nærmere utformingen av innskuddene som kan gjøres i regelverket for den enkelte pensjonsordning, er det imidlertid enkelte forhold som må vurderes i forhold til den nye folketrygden.

Innskuddspensjonsordninger skal ha en innskuddsplan som er fastsatt av foretaket, og som fastsetter de årlige innskudd for arbeidstakerne, enten i form av et bestemt årlig beløp eller – og det er det normale – i prosent av den enkeltes lønn til enhver tid, jf. § 5-1. Det årlige pensjonsinnskudd vil således i beløp øke med økt lønn fra år til annet, men det årlige innskuddet målt i prosent av lønn vil normalt alltid være bestemt av prosentsatsene i innskuddsplanen. Det kan imidlertid fastsettes i innskuddsplanen at samtlige innskudd i et enkelt år kan være 25 prosent høyere eller lavere enn fastsatt i planen.

Innskuddsprosenten skal fastsettes av foretaket, men må oppfylle minstekravet på to prosent i loven om obligatorisk tjenestepensjon § 4. Innskuddspensjonsloven bygger på et forholdsmessighetsprinsipp knyttet til innskuddsprosentens størrelse. Hovedregelen er at pensjonsinnskudd etter innskuddsplanen ikke skal utgjøre en større prosent av lønn for høytlønnede enn for lavtlønnede. Foretaket har likevel adgang til å fastsette at innskudd for lønn ut over 6 G kan være inntil to ganger høyere enn for lønn opp til 6 G, jf. loven § 5-2. Det skal imidlertid ikke svares innskudd for lønn over 12 G.

Reglene om opptjening i den nye folketrygden bygger ikke på et skille mellom lønn opp til 6 G og lønn ut over 6 G. Opptjeningen av alderspensjon er i stedet basert på all lønn opp til 7,1 G. Det kan derfor reises spørsmål om loven § 5-2 første ledd bør endres og skillet i stedet bør knyttes til lønn under 7,1 G og lønn over 7,1 G. En slik endring vil eventuelt aktualisere spørsmål om overgangsregler for personer som er født i 1962 eller tidligere, og som helt eller delvis opptjener alderspensjon etter folketrygdloven kapittel 19, se avsnitt 2.1.5 ovenfor.

Med hjemmel i innskuddspensjonsloven § 5-4 har Finansdepartementet fastsatt maksimumsgrenser for årlig innskudd i prosent av lønn for lønn inntil 6 G og lønn over 6 G. Prosentsatsen for lønn fra 1 G til 6 G er fem prosent og åtte prosent for lønn mellom 6 og 12 G. Det er reist spørsmål om disse maksimalsatsene bør heves. Det understrekes i denne sammenheng at det her dreier seg om regler fastsatt ved forskrift etter loven § 5-4, og at lovendring således ikke er påkrevd for at departementet skal kunne endre reglene. Finansdepartementet har imidlertid bedt Banklovkommisjonen om å vurdere dette spørsmålet.

Har arbeidstakeren i yrkesaktiv periode hatt stilling i flere foretak, skal det for pensjonskapitalen opptjent ved fratreden i det enkelte foretak utstedes et særskilt pensjonskapitalbevis, jf. § 6-2. Pensjonskapitalen etter et pensjonskapitalbevis vil deretter være undergitt forvaltning inntil nådd pensjonsalder, og vil årlig bli tilført avkastning. Når arbeidstakeren når pensjonsalder vil opptjent rett til pensjon tilsvare summen av pensjonskapitalen knyttet til pensjonskapitalbevisene fra samtlige ansettelsesforhold. Loven §§ 6-3 og 6-4 har regler om flytting og sammenslåing av pensjonskapitalbevis, og dette åpner for at all opptjent pensjonskapital som en arbeidstaker har, kan samles i én pensjonsinnretning og ett pensjonskapitalbevis. Administrasjonskostnader og kostnader knyttet til forvaltning av rettigheter med tilhørende pensjonskapital som utgår fra en pensjonsordning ved arbeidstakers fratreden før nådd pensjonsalder, er med på å redusere de pensjonsytelsene som kan komme til utbetaling ved nådd pensjonsalder. Banklovkommisjonen ser det som viktig at disse holdes så lave som mulig og vil derfor vurdere muligheter for sammenslåing av opptjente pensjonsrettigheter, det være seg fra innskuddspensjonsordning, foretakspensjonsordning eller individuell pensjonsordning. Sammenslåing og felles forvaltning av pensjons­kapital opptjent innenfor forskjellige pensjonsordninger, vil kunne bidra til en effektivisering av forvaltning og administrasjon. Det vil også bidra til å gi den enkelte oversikt over sine pensjonsrettigheter. Pensjonsrettigheter utgått fra ulike pensjonsordninger inneholder imidlertid ulike elementer, og dette fører til at det må vurderes i de enkelte tilfeller om sammenslåing er mulig og eventuelt på hvilke vilkår sammenslåing kan skje.

Ved nådd pensjonsalder skal arbeidstaker som er medlem av en innskuddspensjonsordning motta pensjonskapitalbevis for opptjent pensjonskapital i foretaket som gir rett til straks begynnende alderspensjon, jf. § 7-2. Pensjonskapital­beviset – og pensjonskapitalbevis fra tidligere ansettelsesforhold – kan deretter kreves konvertert til årlig pensjonsytelser, fastsatt ut fra størrelsen av pensjonskapitalen og utbetalingsperiodens lengde. I utbetalingstiden skal pensjonskapitalen forvaltes enten i henhold til pensjonsspareavtale eller pensjonsforsikringsavtale, avhengig av hva som er fastsatt i regelverket for pensjonsordningen, jf. § 7-3. I begge tilfeller skal årlige pensjonsytelser løpe i minst 10 år, og det er fastsatt detaljerte regler om beregningen, jf. § 7-3 annet og tredje ledd.

Opptjening av alderspensjon i folketrygden opphører nå ved fylte 75 år og ikke som tidligere ved fylte 69 år, se ovenfor avsnitt 2.1.1. Begrunnelsen er nært knyttet til bruk av forholdstall og delingstall ved beregningen av den årlige folketrygdytelse. Banklovkommisjonen legger til grunn at det ikke vil være aktuelt å innføre forholdstall eller delingstall i forhold til innskuddspensjon, blant annet fordi en slik begrensning av årlige ytelser vil aktualisere spørsmål om disponering av eventuelt gjenværende pensjonskapital. Det bør likevel avklares om en tilsvarende 75 års grense for opptjening av pensjon skal inntas i innskuddspensjonsloven. For øvrig er det en del spørsmål vedrørende eldre arbeidstakere som er løst i innskuddspensjonsloven § 4-5, men loven gir ikke noe klart svar på spørsmålet om medlemskap i pensjonsordningen for personer som blir ansatt i et foretak etter fylte 67 år.

Virkningene av endringene i folketrygdloven vil, i forhold til innskuddspensjonsordninger og innskuddspensjonsloven, først og fremst være en følge av innføringen av rett til fleksibelt uttak av alderspensjon, fleksibel pensjonsgrad og oppheving av pensjonsalder på 67 år. Banklovkommisjonen legger til grunn at reglene i innskuddspensjonsloven om uttak av alderspensjon må knyttes opp til folketrygdens nye regler, dvs. uttak av pensjon tidligst ved fylt 62 år. Retten til fleksibelt uttak av alderspensjon er et av hovedprinsippene i den nye folketrygden og dermed et av de prinsippene som det i mandatet legges til grunn at Banklovkommisjonen vil følge opp i sitt arbeid med tilpasningen av pensjonslovene til nye folketrygd, se ovenfor avsnitt 1.1.1. Reglene om pensjonsalder i innskuddspensjonsloven må derfor endres slik at tidspunktet for konvertering av pensjonskapitalen bestemmes av pensjoneringstidspunktet for den enkelte arbeidstaker og muliggjør samtidig uttak av folketrygd og innskuddspensjon.

Ved uttak av alderspensjon i en innskuddspensjonsordning skal det skje en konvertering til spareavtale eller pensjonsforsikring etter § 7-3 første ledd bokstav b). Om utbetaling skal skje ved spareavtale eller konvertering til forsikring skal være forhåndsfastsatt i regelverket for pensjonsordningen, dvs. dette kan da ikke bestemmes av den enkelte arbeidstaker på pensjoneringstidspunktet. For pensjonsforsikring skal regelverket også fastsette bestemmelser om utbetalingsperiode og utbetalingsprofil, noe som vanskelig lar seg forene med fleksibiliteten i folketrygdsystemet. Dette opplegget vil nok også ellers skape problemer for arbeidstakere som velger å fortsette sitt arbeid og først tar ut pensjon på et forholdsvis sent tidspunkt. Ved konvertering til pensjonsforsikring vil pensjonsinnretningens beregningsgrunnlag bli lagt til grunn, og høy alder kan da skape forsikringsmessige problemer. Konvertering til pensjonsforsikring innebærer dessuten at det etableres et fast kontraktsforhold med en pensjonsinnretning, og ytterligere fleksibilitet forutsetter i tilfelle omregning av ytelser, blant annet hensett til endret risiko, mulig seleksjonsfare mv. Det kan etter dette reises spørsmål om ikke reglene i loven § 7-3 i det minste bør modifiseres slik at reglene ikke skal gjelde hvis den enkelte arbeidstakeren ved konvertering av pensjonskapitalen bestemmer en annen konverteringsmåte enn fastsatt i regelverket.

Fleksibelt uttak av alderspensjon gjør det påkrevd å utarbeide nye regler om minste utbetalingstid for opphørende pensjoner, særlig med henblikk på tilfelle med tidliguttak av pensjon.

Innskuddspensjonsloven § 7-2 gir adgang til å utsette uttak av pensjon dersom arbeidstakeren er i arbeid etter pensjonsalderen, men gir ikke adgang til gradert uttak av pensjon slik som de nye reglene for folketrygden. Det vil kunne være aktuelt å tilpasse reglene til folketrygdreglene slik at det åpnes for en større grad av delvis uttak av pensjon. En stor grad av fleksibilitet hva gjelder uttak av pensjon har imidlertid en kostnadsøkende side som må balanseres opp mot behovet for fleksibilitet.

Årlig pensjonsytelse i innskuddspensjonsordninger beregnes ut fra samlet pensjonskapital ved nådd pensjonsalder og uavhengig av hvilken alderspensjon som samtidig utbetales eller beregnes utbetalt fra folketrygden. Årlig utbetalt ytelse skal likevel ikke overstige differansen mellom 10,2 G og beregnet alderspensjon fra folketrygden etter reglene i foretakspensjonsloven § 5-5, jf. § 7-3-fjerde ledd. I så fall skal årlig ytelse begrenses og utbetalingsperioden forlenges inntil all pensjonskapital er utbetalt, jf. § 7-5 femte ledd. Maksimalprosentene for innskudd fastsatt av Finansdepartementet gjør at denne bestemmelsen neppe vil få selvstendig betydning med mindre pensjonskapitalen er blitt vesentlig høyere enn ventet ut fra nivået på årlige innskudd, for eksempel fordi det under arbeidstakerens yrkesaktive periode er oppnådd en særlig høy avkastning ved forvaltningen av pensjonskapitalen i en egen investeringsportefølje. Det bør vurderes om det er behov for å opprettholde en slik maksimumsgrense for årlig ytelse. Dette er en bestemmelse knyttet direkte til de prinsipper om samordning av tjenestepensjon, folketrygd og forholdsmessighet i samlede pensjonsytelser, og som ligger til grunn for ytelsesbasert foretakspensjon. Grunnlaget for, og anvendelsen av, dette prinsippet om beregnet folketrygd påvirkes vesentlig av prinsippene i ny folketrygd om alleårsopptjening, fleksibel pensjoneringsalder, ny AFP og adgangen til å kombinere arbeidsinntekt og pensjon.

De tidligere bestemmelser om fradrag i folketrygdens tilleggspensjon som følge av arbeidsinntekt er opphevet, og alderspensjon i folketrygden kan nå kreves utbetalt helt eller delvis selv om arbeidstakeren er i lønnet arbeid. Det må avklares om adgangen til kombinasjon av pensjon og lønn også skal gjelde i forhold til utbetaling av innskuddspensjon. I så fall må loven § 7-2 annet ledd endres. Loven § 7-2 annet ledd, som tar sikte på kombinasjon av arbeid og pensjon, gir en arbeidstaker rett til å kreve at utbetaling av pensjon ikke skal skje i samme utstrekning som lønn mottas.

Ny opptjening av pensjonskapital ved lønnet arbeid etter uttak av pensjon kan tillegges pensjonskapital, men aktualiserer spørsmål om omberegning av årlig pensjon, samt endring av pensjoneringsgrad og ytelse. Innskuddspensjonslovens egne regler om opptjening av pensjon ved fortsatt lønnet arbeid i foretaket vil kunne anvendes også etter at pensjon er tatt ut etter fylte 62 år, jf. reglene om opptjening av pensjon ved arbeid og lønn etter pensjoneringstidspunktet, se loven § 4-5. Innskudd vil i tilfelle legges til pensjonskapitalen til enhver tid, men loven har ikke regler om endret pensjonsgrad, ytelse eller utbetalingsperiode. Definisjonen av medlemskap i § 1-2 bokstav k må også gjennomgås.

Banklovkommisjonen legger videre til grunn at enkelte bestemmelser i innskuddspensjonsloven må gjennomgås med henblikk på rent lovtekniske endringer. Dette gjelder blant annet plikten for foretaket til å tegne forsikring av innskuddsfritak ved uførhet etter lov om obligatorisk tjenestepensjon. Innskuddspensjonsloven er ikke blitt oppdatert etter ikrafttredelsen av lov om obligatorisk tjenestepensjon og reflekterer derfor ikke at dette skal være en obligatorisk del av pensjonsordningen. Det er videre et spørsmål hvordan forsikring av innskuddsfritak ved uførhet skal forholde seg til innføring av fleksibelt uttak av alderspensjon hva gjelder varighet. I dag løper innskuddsfritaket fram til pensjonsalder ved 67 år.

Det må også gjøres en vurdering av reglene i innskuddspensjonsloven som gjelder medlemmer som førtidspensjoneres og mottar AFP. Den nye AFP-ordningen er utformet som et livsvarig tillegg til folketrygden, se ovenfor avsnitt 2.3. Det er derfor et spørsmål om arbeidstakere som omfattes av AFP-ordning skal være medlem av innskuddspensjonsordning.

Banklovkommisjonen legger til grunn at virkningene av endringene i folketrygden for innskuddspensjon vil kreve en del endringer i innskuddspensjonsloven, men løsningene vil ikke være særlig kompliserte. Endringene vil videre utløse et begrenset behov for overgangsregler.

4.4 Virkningene av endringene i folketrygden for foretakspensjon

4.4.1 Ytelsesbaserte pensjonsordninger

Ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger er etablert ved kollektiv pensjonsforsikring, basert på en forhåndsfastsatt pensjonsplan som angir «vilkårene for og omfanget av pensjonsytelsene» (loven § 2-3), se ovenfor avsnitt 3.1.4. Pensjonsplanen skal således inneholde regler for fastsettelse og beregning av alderspensjonsytelsene. Disse reglene må imidlertid utformes i samsvar med de rammer og konkrete krav som er fastsatt i bestemmelsene i foretakspensjonsloven, jf. loven § 2-1 fjerde ledd.

I pensjonsplanen kan alderspensjonsytelsen fastsettes på tre forskjellig måter i henhold til foretakspensjonsloven § 5-1 første ledd, hvorav to alternativer er av interesse i denne sammenheng. Alderspensjonen kan fastsettes enten til «et beløp fastsatt ut fra lønn og beregnet folketrygd» eller til «en bestemt del av medlemmets lønn, beregnet etter regler angitt i regelverket». Uavhengig av hvilket av disse alternativene som legges til grunn for den enkelte pensjonsordning, er lovens regel at opptjent pensjon beregnes ut fra arbeidstakernes lønn og tjenestetid til enhver tid, se § 5-4 første ledd, jf. § 5-6 første ledd, og § 4-2 første ledd. Den pensjonsytelse som kommer til utbetaling ved nådd pensjonsalder, blir således normalt beregnet etter reglene i pensjonsplanen ut fra lønn og tjeneste­tid på dette tidspunkt. I loven § 5-6 første ledd åpnes det imidlertid for at det i pensjons­planen kan fastsettes ulike unntak fra hovedregelen om at arbeidstakernes lønn til enhver tid skal legges til grunn ved beregningene, men unntakene kan ikke omfatte lønnsendringer som følge av den alminnelige lønnsutvikling i foretaket.

Også pensjonsordninger med ytelsesbasert foretakspensjon skal gi årlige pensjonsytelser som prinsipielt utgjør et tillegg til, og utbetales uavhengig av, alderspensjon fra folketrygden til enhver tid, jf. § 2-1 første ledd. Likevel er det på viktige områder en nær sammenheng mellom – på den ene side – reglene i foretakspensjonsloven og regelverket og forsikringsvilkårene for den enkelte foretakspensjonsordning og – på den annen side – regelverket om alderpensjon i folketrygdloven. Når det gjelder enkelthetene, vil det i praksis likevel være en del forskjeller mellom regelverk og forsikringsvilkår for de enkelte pensjonsordninger som følge av at det på viktige områder er innebygget atskillig fleksibilitet i reglene i foretakspensjonsloven. Eksempelvis kan således nivået på alderspensjonsytelsene og lengden av utbetalingstiden variere en god del.

4.4.2 Forholdsmessighet og samordning med folketrygden

Sammenhengen mellom ytelsesbasert foretakspensjon og folketrygden kommer generelt til uttrykk i prinsippet om forholdsmessighet i foretakspensjonsloven § 5-3. Dette krever at pensjonsplanen for en foretakspensjonsordning skal utformes slik at forholdet mellom de enkelte medlemmers samlede pensjonsytelser fra pensjons­ordningen og folketrygden blir rimelig ut fra lønn og tjenestetid, og at samlet alderspensjon ikke skal utgjøre en større prosent av lønn for medlemmer med høyere lønn enn for medlemmer med lavere lønn. Kravet om forholdsmessighet er her knyttet direkte til samlet årlig pensjon ved nådd pensjonsalder og ikke – som i innskuddspensjonsloven § 5-2 – til de årlige pensjonstilskudd i prosent av lønn. Folketrygdens regelverk får dermed direkte betydning for utformingen av pensjonsplanens regler om beregningen av størrelsen av alderpensjoner i ytelsesbaserte pensjonsordninger – og dermed også for beregningen av foretakenes årlige pensjonskostnader. Dette må sees i sammenheng med at det er knyttet skattefordeler også til pensjonsordninger med foretakspensjon.

Til grunn for foretakspensjonsloven ligger således en alminnelig forutsetning om samordning av den enkelte arbeidstakers rett til alderspensjon etter pensjonsplanen for en ytelsesbasert pensjonsordning og arbeidstakerens rett til alderspensjonen i folketrygden. Til bruk ved utformingen av pensjonsplaner gir foretakspensjonsloven regler både om hvilket lønnsnivå som skal legges til grunn ved beregningen av de enkelte arbeidstakers alderspensjon fra pensjonsordningen, jf. §§ 5-4 og 5-6, og om beregningen for hver arbeidstaker av antatt alderspensjon fra folketrygd ved nådd pensjonsalder. Videre er det i § 5-7 fastsatt grenser for størrelse av en arbeidstakers årlige pensjon knyttet til summen av alderspensjonen som utbetales fra pensjonsordningen og beregnet alderspensjon fra folketrygden. Om faktisk utbetalt alderspensjon fra folketrygden er høyere eller lavere enn beregnet, er imidlertid uten betydning i denne sammenheng. Alderpensjonen utbetalt fra folketrygden vil ofte ligge noe høyere enn beregnet folketrygd.

Selv om beregningen av samlet pensjon er knyttet til beregnet folketrygd og ikke faktisk utbetalt folketrygd, oppstår det atskillige spørsmål ved en overgang til ny alderspensjon i folketrygden og forholdet til de nye folketrygdreglene. Alderspensjonen i den nye folketrygden vil være langt mer variabel enn etter dagens regler. Dette som følge av at alle inntektsår vil telle ved opptjeningen av pensjon, og uttakstidspunktet vil være helt avgjørende for hvor stor den årlige pensjonen vil bli. I tillegg vil levealdersjusteringen etter hvert ha stor betydning for pensjonens størrelse. Det vil by på atskillige utfordringer å etablere en «beregnet folketrygd» basert på en standardisert beregning for alle arbeidstakere på bakgrunn av de nye reglene om alderspensjon i folketrygdloven. Det må også påregnes at en slik standardisert beregning i så tilfelle vil innebære langt større avvik fra den faktiske pensjon som kommer til utbetaling, enn hva som er tilfelle i dag. Dette vil svekke et forholdsmessighetskrav basert på samlet pensjon og således gripe inn i et sentralt element i de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene.

Bestemmelsene i foretakspensjonsloven §§ 5-3 til 5-7 som skal sikre forholdsmessighet og samordning i forhold til den enkelte arbeidstakers alderspensjon fra pensjonsordningen og fra folketrygden, gjelder uavhengig av om alderspensjonen fra pensjonsordningen er fastsatt som «et beløp fastsatt ut fra lønn og beregnet folketrygd» eller som «en bestemt del av medlemmets lønn» som beregnes etter reglene i pensjonsplanen, jf. loven § 5-1. Forutsetningen om samordning med folketrygden kommer imidlertid mest direkte til uttrykk dersom alderspensjonen fra pensjonsordningen fastsettes etter det første alternativet, dvs. som «et beløp fastsatt ut fra lønn og beregnet folketrygd». I praksis blir også dette alternativet normalt lagt til grunn for pensjonsordninger som omfattes av foretakspensjonsloven.

Dette alternativet innebærer at kravet om samordning gjennomføres ved den årlige tjenestepensjon etter pensjonsplanen – som tillegg til alderspensjon fra folketrygden – og blir fastsatt slik at den enkelte arbeidstakers årlig tjenestepensjon og antatte alderspensjon fra folketrygden («beregnet folketrygd») til sammen stort sett vil tilsvare en fastsatt prosent av arbeidstakerens lønn ved nådd pensjonsalder, normalt i området 60-70 prosent av lønn. Ved beregningen av alderspensjon fra folketrygden skilles det mellom lønn opp til 6 G og lønn i området 6 G til 12 G, med den følge at alderspensjonens kompensasjonsgrad i forhold til lønn synker vesentlig ved stigende lønnsnivå, jf. NOU 2005: 15 Obligatorisk tjenestepensjon side 86 tabell 9.1. I samsvar med dette blir det ved utformingen av pensjonsplanens regler om beregning av tjenestepensjonsytelsene derfor ofte benyttet ulike prosentsatser for lønn opp til 6 G og for lønn i området 6 til 12 G, men disse er i så fall fastsatt slik at målsetning for det samlede pensjonsnivå i forhold til arbeidstakernes lønn likevel oppnås.

Som påpekt ovenfor i avsnitt 4.3, bygger ikke reglene om opptjening i den nye folketrygden på et skille mellom lønn opp til 6 G og lønn ut over 6 G. Opptjeningen av alderspensjon er i stedet basert på all lønn opp til 7,1 G. For lønn utover dette skjer det ingen opptjening i den nye folketrygden. På samme måte som for innskuddspensjonsordninger, er det derfor et spørsmål om foretakspensjonsloven § 5-7 bør endres slik at skillet i stedet bør knyttes til lønn under 7,1 G og lønn over 7,1 G.

I forhold til prinsippene om forholdsmessighet og samordning er det uten betydning om en arbeidstaker mottar Avtalefestet pensjon (AFP). Dette skyldes at hittil gjeldende AFP-ordning forutsetter at utbetalingen av AFP-ytelser opphører når arbeidstakeren får rett til alderspensjon fra folketrygden og pensjonsordningen ved nådd pensjonsalder, det vil si ved fylte 67 år. Ved ny AFP-ordning som innebærer et livsvarig tillegg til folketrygden, vil situasjonen bli en annen. Forholdet til AFP vil derfor måtte vurderes ved en tilpasning av foretakspensjonsloven til ny folketrygd.

4.4.3 Samordning i opptjeningstiden

Målet med samordningen er at den årlige tjenestepensjon som kommer til utbetaling ved nådd pensjonsalder, skal være tilpasset størrelsen av den alderspensjon som da utbetales av folketrygden. Samtidig bygger foretakspensjonsloven på prinsippet om årlig opptjening av pensjon frem til nådd pensjonsalder, og loven krever dessuten at pensjonsordningens kapital til enhver tid skal være så stor at den rett til pensjon medlemmene har opptjent, vil være forsvarlig sikret, jf. § 9-1. Prinsippet om samordning med folketrygden må derfor også legges til grunn i hele opptjeningsperioden ved beregningen både av den rett til pensjon en arbeidstaker har opptjent i det enkelte år, og av det årlige tilskudd til pensjonsordningen (årlig premie) som trengs til å sikre opptjent pensjon i det enkelte år. Årlig opptjening må derfor beregnes ut fra lønnsnivået, tjenestetiden og beregnet folketrygd i hvert enkelte år.

I opptjeningstiden er det imidlertid ikke mulig å forutberegne ut fra opptjeningsreglene i folketrygden, hva den enkeltes alderspensjon fra folketrygden vil utgjøre ved nådd pensjonsalder. I gjeldende folketrygd er i og for seg alle opptjeningsår tellende, men størrelsen av årlig alderspensjon beregnes ut fra de 20 beste årene ved nådd pensjonsalder (folketrygden §§ 3-10 og 3-11), og rett til full pensjon krever minst 40 års opptjeningstid (folketrygdloven § 3-8). Samordningen med folketrygden blir derfor gjennomført årlig ved at arbeidstakerens lønnsnivå til en hver tid legges til grunn for beregnet folketrygd for hele perioden frem til nådd pensjonsalder, og det forusettes også at arbeidstakeren da vil ha full opptjeningstid i folketrygden, se ovenfor i avsnitt 3.1.4. Det tas også hensyn til endring i folketrygdens grunnbeløp fra år til annet. Det er imidlertid ikke gitt at disse forutsetninger holder stikk, og i så fall vil det bli en viss forskjell på beregnet alderspensjon og den alderpensjon som kommer til utbetaling fra folketrygden. Dette er likevel uten betydning for beregningen av størrelsen av tjenestepensjonsytelsen ved nådd pensjonsalder.

Dersom beregnet folketrygd som legges til grunn i opptjeningstiden, i realiteten vil avvike fra faktisk utbetalt folketrygd i vesentlig grad som følge av de nye folketrygdreglene, er det et spørsmål om det er riktig å opprettholde målsetningen om at alderspensjon som kommer til utbetaling fra foretakspensjonsordningen, skal være tilpasset størrelsen på den alderspensjon som kommer til utbetaling fra folketrygden.

4.4.4 Lineær årlig opptjening av pensjon

Beregningen av årlig opptjent pensjon i en ytelsesbasert foretakspensjonsordning må baseres på prinsippet om lineær årlig opptjening for at opptjent pensjon ved nådd pensjonsalder og den pensjonsytelse som da skal utbetales, skal være i samsvar med lønn og tjenestetid på dette tidspunkt. Prinsippet om linearitet får vesentlig betydning for hvor stor del av retten til full pensjon som årlig opptjenes av den enkelte arbeidstaker, og medfører dessuten at årlig premie gradvis øker vesentlig i den siste del av arbeidstakerens yrkesaktive periode, se ovenfor i avsnitt 3.1.4.2.

Bakgrunnen for prinsippet om lineær årlig opptjening av pensjon, er at rett til full pensjon etter pensjonsplanen for pensjonsordningen er betinget av at arbeidstakeren som medlem av pensjonsordningen, oppfyller kravet til tjenestetid ved nådd pensjonsalder. Minstekravet til tjenestetiden kan ikke settes lavere enn 30 år eller høyere enn 40 år, jf. § 4-3, og normalt er minstekravet 30 år. Om kravet til tjenestetid for rett til full pensjon er oppfylt, beror på lengden av den enkelte arbeidstakers tjenestetid, det vil si tiden fra arbeidstakeren ble opptatt som medlem i pensjonsordningen og til arbeids­takeren har nådd pensjonsalderen på 67 år, jf. § 4-2 første ledd annet punktum. En arbeidstaker har imidlertid ikke rett til mer enn full pensjon eller høyere pensjon av den grunn at tjenestetiden ved nådd pensjonsalder er lengre enn minstekravet på 30 år.

Disse forhold blir bestemmende for beregningen av hvor stor del av retten til full pensjon som en arbeidstaker vil opptjene hvert år. Ved beregningen tas det – i samsvar med prinsippet om lineær opptjening – utgangspunkt i lengden i år av den tjenestetid en arbeidstaker vil oppnå dersom arbeidstakeren arbeider i foretaket i tiden fra opptak som medlem i pensjonsordningen og helt til arbeidstakeren når pensjonsalder på 67 år, likevel ikke mindre enn en tjenestetid på 30 år. Poenget er at den enkelte arbeidstaker i løpet av de år denne tjenestetiden utgjør, til sammen skal ha opptjent rett til full pensjon (100 prosent) i pensjonsordningen. Opptjening av full pensjon må derfor fordeles i like deler over det antall år forventet tjenestetid ved nådd pensjonsalder vil utgjøre. Hvor stor del av rett til full pensjon som opptjenes årlig, vil derfor kunne bli forskjellig for den enkelte arbeidstaker, avhengig av alder ved opptak som medlem av pensjonsordningen. Opptjeningen for en arbeidstaker som er 27 år ved opptak, vil derfor hvert år være 1/40 av full pensjon, mens en arbeidstaker som er 37 år ved opptak, hvert år vil tjene opp 1/30. Begge vil imidlertid ha opptjent full pensjon bare dersom de ved nådd pensjonsalder har arbeidet henholdsvis 40 eller 30 år i foretaket. Dette er altså en forutsetning for rett til full pensjon og for å unngå at pensjonsytelsen bli forholdsmessig avkortet. En arbeidstaker som årlig opptjener 1/40 av full pensjon, men slutter i foretaket etter 35 år, det vil si 5 år før pensjonsalderen, vil således bare ha opptjent og ha rett til pensjon 35/40 av full pensjon etter pensjonsplanen, ganske enkelt fordi foretaket ikke har betalt premie for mer enn 35 år.

Ved beregningen av årets premie for de enkelte arbeidstakere, må det selvsagt også tas utgangspunkt i hvor stor del av retten til full pensjon som årlig opptjenes av den enkelte arbeidstaker, jf. loven § 9-2. Pensjonskostnaden (årlig premie) for de enkelte arbeidstakere kan derfor variere en god del, også målt i prosent av lønn. Dette viser for øvrig at kravet til forholdsmessighet mellom arbeidstakernes pensjonsytelser i loven § 5-3 (se ovenfor i avsnitt 4.4.1), først og fremst er knyttet til lønnsforskjellene mellom arbeidstakerne, og at kravet ikke generelt innebærer at størrelsen av pensjonsytelser også må stå i et rimelig forhold til hvor lenge de enkelte arbeidstakere faktisk har vært ansatt og arbeidet i foretaket. Alle arbeids­takere som ved nådd pensjonsalder oppfyller minstekravet til tjenestetid og som fortsatt jobber i foretaket, får rett til full tjenestepensjon uavhengig av lengden av faktisk tjenestetid. Dette er viktig å ta med seg ved en vurdering av hvordan forholdsmessighetskravet bør utformes i ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger etter endring av folketrygden.

4.4.5 Mobilitet i arbeidsmarkedet. Fripoliser

Opplegget i foretakspensjonsloven passer best for arbeidstakere som i sin yrkesaktive periode er ansatt i ett og samme foretak, og de ytelsesbaserte tjenestepensjonsordningene ble i sin tid utformet med nettopp dette for øyet. Mobiliteten i arbeidsmarkedet i våre dager medfører imidlertid at de fleste arbeidstakere har vært ansatt i mer enn ett foretak, og dermed at de har vært medlem i kortere eller lengre tid i ulike pensjonsordninger, også pensjonsordninger som ikke er ytelsesbaserte. Dette skaper ugreie i forhold til ytelsesbasert foretakspensjon, som bygger på prinsippet om lineær opptjening slik at pensjonsytelsene kan fastsettes ut fra lønn og tjenestetid ved nådd pensjonsalder. Stillingsskifter gjør at det ikke er så mange arbeidstakere som vil oppfylle minstekravet til tjenestetid i den pensjonsordning de er medlem av ved nådd pensjonsalder. Tjenestetid fra tidligere ansettelsesforhold tas da ikke med i beregningen fordi ordningen med medregning av tjenestetid i loven §§ 4-11 flg. sjelden brukes.

En arbeidstaker som har arbeidet i flere foretak, vil imidlertid normalt ha opptjent rett til pensjon i hver av de pensjonsordningene arbeidstakeren har vært medlem av. I så fall må opptjent pensjon beregnes særskilt for hvert ansettelsesforhold og i henhold til reglene for hver av pensjonsordningene. For ytelsesbasert foretakspensjon er regelen at en arbeidstaker som slutter i sin stilling i et foretak, har krav på en fripolise som sikrer den rett til pensjon med tilhørende premiereserve, som arbeidstakeren ut fra lønn og tjenestetid ved fratreden har opptjent ved sitt arbeid i foretaket, jf. § 4-7. Opptjent pensjon i innskuddspensjonsordning sikres derimot ved pensjonskapitalbevis (se ovenfor i avsnitt 4.3.1). Ved nådd pensjonsalder vil arbeidstakeren på denne måte ha opptjent pensjon i løpet av sin yrkesaktive periode, tilsvarende summen av de årlige ytelser som pensjonsrettigheter opptjent over årene i ulike ansettelsesforhold og pensjonsordninger gir grunnlag for. Utbetalt årlig pensjon vil imidlertid som regel bli en del lavere enn full pensjon i den foretakspensjonsordning arbeidstakeren sist var medlem av. Dette gjelder selv om arbeidstakeren har flyttet sine fripoliser til samme pensjonsinnretning, og benyttet adgangen etter loven § 4-15 til å slå sammen sine fripoliser. Dette skyldes blant annet manglende innbetaling av reguleringspremie, se avsnittet nedenfor. Med denne realiteten som bakgrunn, er det et spørsmål om det er riktig at forholdsmessighetskravet knytter seg til samlet pensjonsytelse.

4.4.6 Lønnsutvikling og oppregulering av opptjent pensjon

I opptjeningstiden vil en arbeidstakers lønn ved nådd pensjonsalder normalt ikke være kjent. Regelen er derfor at opptjent pensjon i et år skal beregnes ut fra arbeidstakerens lønn og tjenestetid til enhver tid, jf. loven § 4-2 første ledd. Er lønnen økt i løpet av året, beregnes således opptjent pensjon som om arbeidstakeren har hatt den nye og høyere lønnen i hele tjenestetiden, se § 5-4 første ledd, jf. § 5-6 første ledd. Dette medfører en tilsvarende oppregulering av samlet opptjent pensjon. Årets premie etter loven § 9-2 må derfor dekke ikke bare den vanlige årlige opptjening av pensjon. I tillegg kommer kostnaden ved den oppregulering av rett til pensjon opptjent i tidligere år som følger av at lønnsnivået til en hver tid – inkludert årets lønnsøkning – normalt legges til grunn ved beregningen av opptjent pensjon ut fra samlet tjenestetid på beregningstidspunktet. Dette medfører at den del av årets premie som følger av lønnsøkning, gjennomgående stiger med tjenestetiden, og kan – målt i prosent av lønn – øke vesentlig særlig i den siste del av en arbeidstakers yrkesaktive periode, jf. beregninger inntatt i Banklovkommisjonens utredning nr. 13, NOU 2005: 15 Obligatorisk tjenestepensjon side 188 (figur 1.26 og tabell 1.3b).

Disse særtrekk ved pensjonsordninger med ytelsesbasert foretakspensjon er en følge av prinsippet om lineær opptjening av pensjon, jf. § 4-2, og av kravet i loven § 9-1 om at pensjonsordningens premiereserve til enhver tid skal svare til de da opptjente pensjonsrettigheter. Ved lønnsøkning vil en arbeidstakers pensjonsrettigheter øke som følge av at opptjent rett til pensjon skal beregnes ut fra størrelsen av lønnen til enhver tid. I år hvor lønnsnivået øker som følge av lønnsutviklingen, må derfor pensjonsrettigheter opptjent ved tidligere års tjenestetid omberegnes og oppreguleres i samsvar med det nye lønnsnivået. Premiereserven bygd opp ved foretakets premieinnbetalinger i de tidligere årene er imidlertid da ikke lenger tilstrekkelig til å sikre de opptjente pensjonsrettigheter, og foretaket må også innbetale en «reguleringspremie» – en engangspremie – for at samlet premiereserve igjen skal gi full dekning for den rett til pensjon arbeidstakerne har opptjent etter pensjonsplanen, jf. også forsikringsvirksomhetsloven § 10-5 annet ledd. Den del av årets premie for den enkelte arbeidstaker som er reguleringspremie, vil derfor øke med lengden av arbeidstakerens tjenestetid, og vil – ved vanlig lønnsutvikling – i de siste 8-10 år før en arbeidstaker når pensjonsalder på 67 år, utgjøre mer enn halvdelen av årets premie, se NOU 2005: 15 side 188 tabell 1.3b). Reguleringspremien er med på å bidra til at kostnadene for foretakene knyttet til en ytelsesbasert foretakspensjonsordning oppleves som uberegnelige. Det er derfor et press i markedet for omdanning av ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger til innskuddspensjonsordninger, se avsnitt 3.1.2 ovenfor.

4.4.7 Pensjonsalderen som beregnings­tidspunkt

Etter foretakspensjonsloven § 5-1 kan pensjonsalderen ikke settes lavere enn 67 år, og den vanlige pensjonsalderen er derfor i samsvar med folketrygdens pensjonsalder. Pensjonsalderen er av meget stor betydning i pensjonsordninger med ytelsesbasert foretakspensjon. Som nevnt ovenfor medfører prinsippet om samordning at både tjenestepensjonen fra pensjonsordningen og antatt alderspensjon fra folketrygden må beregnes ut fra forholdene ved nådd pensjonsalder. Dessuten medfører prinsippet om lineær opptjening av pensjon at den del av rett til pensjon fra pensjonsordningen som en arbeidstaker opptjener årlig, beregnes med tjenestetid og antatt alderspensjon fra folketrygden ved nådd pensjonsalder (se ovenfor i avsnitt 4.4.2). Dette er også bestemmende ved beregningen av foretakets årlige pensjonskostnader og for hvordan de samlede pensjonskostnader ved å sikre en arbeidstakers rett til pensjon ved nådd pensjonsalder, blir periodisert i form av årlig premie i opptjeningsperioden frem til pensjonsalderen.

Dette opplegget forutsetter at arbeidstakerens rett til full pensjon fra pensjonsordningen, beregnet ut fra lønn og tjenestetid, skal være fullfinansiert når pensjonsalderen nås. En arbeidstaker som ved nådd pensjonsalder ikke fyller minstekravet til tjenestetid, kan imidlertid fortsette opptjening av pensjon ved arbeid etter nådd pensjonsalder. På den annen side kan arbeidstakere som oppfyller minstekravet til tjenestetid, men likevel forsetter arbeidet i foretaket etter nådd pensjonsalder, ikke kreve pensjon utbetalt i den utstrekning det betales lønn for arbeidet, jf. § 5-1 tredje ledd. Ved slik utsettelse av pensjonsutbetalingen får arbeidstakeren en fordel ved at årlige pensjonsytelser – etter omberegning ut fra nytt utbetalingstidspunkt – blir noe høyere enn de ellers ville ha vært, jf. § 4-5 annet ledd. Tilsvarende gjelder også ved arbeid i annet foretak etter nådd pensjonsalder, jf. § 4-5 tredje ledd.

Ytelsesbasert foretakspensjon er et forsikringsprodukt som det er knyttet dødelighetsrisiko til. Dør en arbeidstaker før nådd pensjonsalder, faller derfor retten til alderspensjon bort. Dødeligheten varierer med alder og kjønn, noe den risikotariffen som benyttes tar hensyn til. Også etter nådd pensjonsalder er det knyttet dødelighetsrisiko til alderspensjon. Uavhengig av om regelen er at alderspensjon skal utbetales i et bestemt antall år eller som livslang alderpensjon, stopper utbetalingen ved pensjonistens død.

Ved ytelsesbasert foretakspensjon blir derfor dødeligheten for personer som når pensjonsalderen, av vesentlig betydning for utbetalingsperiodens lengde og dermed de samlede pensjonsutbetalinger til de enkelte pensjonister. Det fremgår av loven § 5-1 første ledd at pensjonsordningen vil gi rett til livslang alderspensjon med mindre det i regelverket for pensjonsordningen er fastsatt at alderspensjonen i alle tilfelle skal opphøre eller pensjonsytelsen settes ned etter 10 år fra pensjonsalderen eller senere. Det er således karakteristisk for ytelsesbasert foretakspensjon at pensjonsinnretninger har overtatt, og får betalt for, den levealdersrisiko som følger bestemmelsene om opphør av pensjonsutbetalingen i regelverket for den enkelte pensjonsordning. Ved beregningen av de årlige premier som foretaket skal betale, må derfor pensjonsinnretningen – med utgangspunkt i regelverkets bestemmelser om utbetalingsperiodens lengde og dødsrisikotariff – legge til grunn realistiske forventninger med hensyn til forventet dødelighet og levealder for personer etter pensjonsalderen. Ved at det er tatt hensyn til gjenstående levetid i premieberegningsgrunnlaget som er basert på pensjonsinnretningens tariffer, vil det ikke være grunnlag for eller behov for å foreta en levealders­justering for ytelsene som kommer til utbetaling, slik de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene er utformet i dag. Etter forsikringsvirksomhets­loven § 9-4 har for øvrig pensjonsinnretningen adgang til å endre sine pristariffer med virkning for fremtidig opptjening av pensjon, blant annet herunder som følge av ny levealdersstatistikk.

Ved en innføring av rett til fleksibelt uttak av alderspensjon som følge av tilpasning til ny folketrygd, vil pensjonsalderen falle bort som et forhåndsfastsatt skjæringstidspunkt for beregning av når premiereserven skal være fullt oppbygget for å dekke retten til alderspensjon og utgangspunktet for risikovurderingen i forhold til dødelighet før utbetaling av pensjon er foretatt. En opprettholdelse av dagens beregningsprinsipper i foretakspensjonsloven er derfor helt avhengig av at man finner nye måter å fastsette ett eller flere beregningsmessige skjæringstidspunkt.

4.4.8 Oppsummering

Siden foretakspensjonen på en rekke områder bygger på, og er samordnet med, gjeldende folketrygd er det langt vanskeligere å tilpasse foretakspensjonsordningene til den nye folketrygden enn det som er tilfelle for innskuddsbaserte ordninger.

4.5 Virkningene av endringene i folketrygden for individuelle pensjonsordninger

Det fremgår ovenfor i avsnitt 3.3.3 at individuelle pensjonsordninger etter lov om individuell pensjonsordning kan etableres som individuell pensjonsspareavtale eller individuell pensjonsforsikringsavtale. Individuelle pensjonsspareavtaler er nærmere regulert i lovens kapittel 2 og individuelle pensjonsforsikringer i kapittel 3.

Det er særlig innføringen av fleksibelt uttak av alderspensjon som vil medføre et behov for endringer i lov om individuell pensjonsordning. Både hva gjelder begrepsbruk som følge av bortfallet av pensjonsalder som fast skjæringstidspunkt og en åpning for fleksibelt uttak av pensjon fra 62 år. I kapittel 3 om pensjonsforsikringsavtaler oppstår det enkelte forsikringstekniske utfordringer som følge av bortfallet av en fast pensjonsalder. Imidlertid er virkningene av endringene i folketrygden langt mer beskjedne for individuelle pensjonsforsikringer enn hva som er tilfelle for de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene, fordi de forsikringstekniske beregningene knyttet til individuelle pensjonsforsikringsavtaler ikke er basert på en samlet pensjon, inkludert beregninger av folketrygdens alderspensjon. Individuelle pensjonsforsikringsavtaler er rene nettoytelser basert på den premie som kunden har betalt inn i samsvar med avtalen.

Selv om pensjonsalderen i lov om individuell pensjonsordning er satt til 67 år eller en høyere alder om dette avtales, er det i loven åpnet for at kunden kan kreve tidligere utbetaling av alderspensjonen i tilfelle en del situasjoner skulle oppstå. Dette gjelder blant annet om kunden fra fylte 62 år mister arbeidsinntekten. Ved innføring av fleksibelt uttak av alderspensjon fra 62 år for alle, vil det ikke lenger være behov for slike bestemmelser. Loven kan derfor forenkles noe på enkelte områder.

5 Opplegget for Banklovkommisjonens arbeid

5.1 Oppdeling av Banklovkommi­sjonens arbeid

Banklovkommisjonens gjennomgang av mulige virkninger av endringene i folketrygden på pensjonslovene ovenfor i kapittel 4, viser at virkningene av endringene er svært forskjellig for innskuddsbaserte pensjonsordninger og ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger.

Banklovkommisjonen konkluderer i avsnitt 4.3 med at tilpasningen til ny folketrygd i innskuddspensjonsloven vil kreve en del endringer, men at løsningene ikke vil være særlig kompliserte. I dette ligger at løsningene verken vil være kompliserte å finne eller kompliserte rent lovteknisk eller praktisk å gjennomføre. Det vil heller ikke være behov for omfattende overgangsregler i forhold til allerede etablerte innskuddspensjonsordninger og allerede opptjente pensjonsrettigheter i disse ordningene. Ordninger med engangsbetalt alderspensjon etter foretakspensjonsloven er også innskuddsbaserte pensjonsordninger. Heller ikke for disse vil tilpasningen av lovbestemmelsene til ny folketrygd by på særlig kompliserte problemer. Løsningene vil i de aller fleste tilfeller også kunne være de samme som for innskuddspensjonsordninger etter innskuddspensjonsloven.

For de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene er bildet et helt annet. Banklovkommisjonen legger ovenfor i avsnitt 4.4.8 til grunn at det vil være langt vanskeligere å tilpasse de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene og foretakspensjonsloven til den nye folketrygden enn det som er tilfelle for innskuddspensjonsordningene. Utformingen av pensjonsplanene, premieberegningen og pensjonsytelsene i de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene er i dag, som gjennomgangen ovenfor i avsnitt 4.4 viser, nært koblet til beregningen av den alderspensjonen som den enkelte arbeidstaker vil motta fra folketrygden. Overgangen til et alleårsprinsipp for opptjening og mulighet for fleksibelt uttak av alderspensjon, herunder rett til uttak av pensjon samtidig med videre opptjening av rett til pensjon, gjør at alderspensjonen i folketrygden blir en variabel størrelse beroende på en rekke valg fra arbeidstakerens side. En slik variabel størrelse er det ikke mulig å bruke som grunnlag for forsikringsteknisk beregning av premier og ytelser. Variablene i den nye alderspensjonen i folketrygden gjør det også vanskelig å skulle videreføre en beregnet folketrygd slik den brukes i dag ved angivelse av arbeidstakernes rettigheter i pensjonsplanen og ved beregning av premier og ytelser.

Endringene i folketrygden gjør det svært vanskelig å skulle videreføre ytelsesbaserte foretakspensjonspensjonsordninger slik de er utformet i dag. En vurdering av hvordan de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene best kan tilpasses den nye folketrygden, krever en gjennomgang av de ulike ytelsesbaserte og forsikringsbaserte elementene i ordningene. Det må foretas en analyse og vurdering av hvilke elementer som det er mulig å videreføre og hvilke mulige tilpasninger til den nye folketrygden som finnes for de enkelte elementer. Det må også vurderes hvilke elementer som kan kombineres i en og samme pensjonsordning. For eksempel må det vurderes om, og eventuelt hvordan, det kan være mulig å videreføre pensjonsordninger basert på et sluttlønnsprinsipp i samsvar med de hovedprinsipper som er lagt til grunn for ny folketrygd (særlig alleårsprinsippet). Dette arbeidet vil kreve vurderinger som går lengre enn en rent lovmessig tilpasning til nye bestemmelsene i folketrygdloven. Banklovkommisjonen legger til grunn at det bør ses på, og vurderes, en rekke ulike modeller for utforming av ytelsesbaserte og forsikringsbaserte ordninger tilpasset ny folketrygd, der elementene fra dagens ordning inngår i større eller mindre grad. Hybridmodellen som er beskrevet i NOU 2009: 13 og som er nevnt i Banklovkommisjonens mandat, er en av de modellene som er aktuelle å se på i en slik analyse.

Skal en slik analyse og gjennomgang gjøres på en skikkelig måte, krever dette langt mer tiden enn de rammer som er fastsatt i mandatet av 7. juli 2009 for tilpasning av pensjonslovgivningen slik at endringene kan tre i kraft 1. januar 2011 samtidig med ny folketrygd.

Finansdepartementet har imidlertid i mandatet åpnet for at Banklovkommisjonens vurderinger av det samlede saksområdet, om hensiktsmessig, kan fordeles på to utredninger. Banklovkommisjonen har konkludert med at en slik todeling av arbeidet vil gi det beste resultatet på sikt. Dette vil gi tid og mulighet for kommunikasjon og samarbeid med interesseorganisasjoner for arbeidstakere og foretak, samt pensjonsinnretningene underveis. Dette er etter Banklovkommisjonens vurdering helt avgjørende for å komme fram til et godt resultat. Det gir videre en mulighet for en hensiktsmessig oppdeling av arbeidet innad i Banklovkommisjonen. Banklovkommisjonen vil peke på at selv om man hadde klart å finne fram til og foreslå, regulering av mulige løsninger for den framtidige tilpasningen av de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene til ny folketrygd innen fristen som er satt i mandatet, og dette var blitt vedtatt som lov innen 1. januar 2011, ville ikke pensjonsinnretningene hatt tid og mulighet til å tilpasse sine produkter til den nye lovgivningen innen denne fristen. Det legges til grunn at pensjonsinnretningene sett som en gruppe, vil ha behov for en periode på rundt to år etter vedtakelse av lov, til å tilpasse produkter og datasystemer til den nye lovgivningen.

Banklovkommisjonen velger derfor i denne utredningen å fremme utkast til lovendringer i pensjonslovene som innebærer en nødvendig tilpasning av lovene til ikrafttredelsen av reglene om ny alderspensjon i folketrygdloven 1. januar 2011, se nedenfor i avsnitt 5.2. De nødvendige tilpasningene innebærer at det er mulig å videreføre alle etablerte pensjonsordninger etter innføringen av ny folketrygd. Nye pensjonsordninger kan også etableres. Dette innebærer at det for ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger foreslås endringer i foretakspensjonsloven som etablerer en overgangsordning for ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger som baseres på dagens beregningsregler, se nærmere om dette nedenfor i avsnitt 5.2.2.

Etter denne utredningen vil Banklovkommisjonen arbeide videre med hvordan ytelsesbaserte og forsikringsbaserte pensjonsordninger kan tilpasses til ny folketrygd i framtiden, se nedenfor i avsnitt 5.3.

Oppdelingen av Banklovkommisjonens gjennomgang av pensjonslovene med tanke på tilpasning til ny folketrygd i to utredninger, har vært drøftet med Finansdepartementet underveis i arbeidet. Finansdepartementet ikke hatt bemerkninger til det valgte opplegget for Banklovkommisjonens arbeid.

5.2 Arbeidet del I – forslag som kan gjennomføres før 1. januar 2011

5.2.1 Tilpasning til fleksibelt uttak av alderspensjon

Ovenfor i avsnitt 4.3 legger Banklovkommisjonen til grunn at et av hovedprinsippene i den nye folketrygden er retten til fleksibelt uttak av alderspensjon for den enkelte. Retten til fleksibelt uttak av alderspensjon innebærer blant annet:

  • rett til å bestemme når alderspensjonen skal tas ut mellom fylte 62 og 75 år,

  • rett til å kombinere uttak av alderspensjon og arbeid,

  • rett til opptjening av pensjon i den grad man mottar lønn ved siden av uttak av alderspensjon,

  • rett til å utsette eller bare ta ut deler av pensjonen, og

  • forholdet til minste utbetalingstid.

Det vil si at det både omfatter en fleksibilitet med hensyn til når den enkelte ønsker å ta ut pensjon (pensjoneringstidspunkt), men også en betydelig grad av fleksibilitet med hensyn til om man ønsker å ta ut hele eller deler av pensjonen (pensjonsgrad). Resultatet er en høy grad av valgfrihet og fleksibilitet for den enkelte til å fordele og tilpasse størrelsen på alderspensjonen på folketrygden, ut fra de behov vedkommende har. Det er også en stor grad av frihet til å gjøre endringer i uttaket, herunder stanse oppstartet uttak av pensjon. Siden ytelsene fra tjenestepensjonsordningene er sentrale for at den enkelte skal kunne opprettholde et inntektsnivå som pensjonist som står i forhold til inntekten i yrkesaktiv periode, bør en arbeidstaker etter Banklovkommisjonens oppfatning, kunne ta ut alderspensjon fra tjenestepensjonsordningen fra samme tidspunkt som i folketrygden. Det er videre et mål ved utformingen av fleksibelt uttak av alderspensjon i folketrygden ved siden av innføringen av levealdersjustering, at man skal styrke arbeidslinjen slik at folk har insentiv til å bli stående lenger i arbeid. Hvor det er mulig, bør utformingen av bestemmelsene i pensjonslovene være med å styrke denne arbeidslinjen, blant annet ved å sikre opptjening i pensjonsordningene om man fortsetter å jobbe utover det tidspunktet man kan ta ut alderspensjon og utover det som i dag er ansett som vanlig pensjonsalder, og ved rett til uttak av pensjon samtidig med arbeid.

De fleste virkningene av fleksibelt uttak påkrever endring i bestemmelsene i pensjonslovene, som er krav begrunnet i at pensjonsordningene er skattemessig begunstiget. Samtidig endres imidlertid kontraktsforholdet som følge av at pensjonsinnretningen må utbetale pensjoner på andre tidspunkt enn forutsatt i avtalen med foretaket. For innskuddspensjonsordningene innebærer dette kun en forskyvning i tidspunktet for utbetaling av pensjonskapitalen. For forsikringsordninger medfører dette mer vidtgående virkninger for grunnlaget for selskapets forpliktelser. Dette drøftes særskilt under virkninger for foretakspensjonsloven, se nedenfor avsnitt 5.2.2.

Banklovkommisjonen har drøftet om det for den enkelte arbeidstaker vil ligge en tilstrekkelig fleksibilitet i uttaket av alderspensjon i folketrygden alene, slik at det i pensjonslovene fortsatt bør opereres med fast pensjonsalder. Dette vil på flere områder kunne gi enklere bestemmelser og enklere pensjonsordninger. Det vil også være lettere å formidle vilkårene for uttak av pensjon til arbeidstakerne. Det ligger imidlertid allerede i dag i pensjonslovene en viss grad av fleksibilitet for den enkelte arbeidstaker til å utsette eller bare ta ut deler av pensjonen etter nådd pensjonsalder. Denne fleksibiliteten bør etter Banklovkommisjonens vurdering ikke begrenses, idet disse mulighetene er med på å styrke arbeidslinjen. Videre er det slik at for en del lavtlønnede, særlige kvinner med deltidsarbeid, vil den opptjente pensjonsbeholdningen i folketrygden være for liten til at de har mulighet for å ta ut og leve på en alderspensjon fra folketrygden alene fra 62 år. En adgang til å ta ut alderspensjon fra tjenestepensjonsordningene fra samme tidspunkt, vil kunne innebære at disse gruppene får en reell mulighet til å ta ut tidlig alderspensjon som andre grupper i samfunnet.

Banklovkommisjonen foreslår derfor endringer i alle pensjonslovene som innebærer en tilpasning til fleksibelt uttak av alderspensjon fra 62 til 75 år. Mulighetene for individuelle valg og tilpasninger hva gjelder uttaket av alderspensjon for den enkelte, er stor i folketrygden. På en del områder vil en oppfølging av denne fleksibiliteten i alle henseender i pensjonslovene, kreve en økt administrasjon hos pensjonsinnretningene og dermed øke kostnadene. Dette gjelder særlig endringer etter at uttaket av alderspensjonen har startet. Det er derfor i utkastene til endringer i pensjonslovene foreslått forenklinger og begrensninger i arbeidstakers eller kundes valgmuligheter, der disse ikke er sentrale for vedkommendes totale pensjonstilpasning og for styrking av arbeidslinjen. Dette gjelder for eksempel ved uttak av pensjon på grunnlag av pensjonskapitalbevis eller fripoliser utgått fra tjenestepensjonsordninger og adgang til endringer av uttak. Banklovkommisjonen har imidlertid heller ikke ønsket å begrense fleksibilitet som allerede ligger i lovene i dag.

I samtlige lover på pensjonsområdet anvendes i dag pensjonsalderen på 67 år som skjæringstidspunkt og utgangspunkt for beregninger av tidsfrister og lignende. Det vises til beskrivelsen av de forskjellige lovene ovenfor i kapittel 3. En innføring av fleksibelt uttak av alderspensjon medfører at «pensjonsalder» ikke lenger vil utgjøre et klart skjæringstidspunkt. Det er imidlertid nødvendig å opprettholde et forhåndsfastsatt skjæringstidspunkt og utgangspunkt for en lang rekke beregninger i pensjonslovene. Banklovkommisjonen foreslår i disse tilfellene at «pensjonsalder» i gjeldende lovverk erstattes med «67 år». Banklovkommisjonen understreker at forslagene i disse tilfellene ikke er noe uttrykk for en oppfatning fra Banklovkommisjonens side om at 67 år er, og bør være, det foretrukne tidspunkt for uttak av alderspensjon, også etter innføringen av fleksibelt uttak av alderspensjon. Dette er kun et uttrykk for at det i pensjonslovene er nødvendig å fastsette et fast skjæringstidspunkt i en god del tilfeller. Et skjæringstidspunkt ved 67 år er praktisk som følge av at det ikke vil innebærer realitetsendringer i forhold til gjeldende rett, og dermed ikke endringer i forhold til de bestemmelser som allerede er avtalt i regelverket for etablerte pensjonsordninger.

5.2.2 Overgangsordning for ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger

I påvente av ferdigstillelse av en gjennomgang og vurdering av hvordan ytelsesbaserte og foretaksbaserte pensjonsordninger kan utformes, foreslås det endringer i foretakspensjonsloven som innebærer at det etableres en overgangsordning. Overgangsordningen vil innebære at det foretas en tilpasning i foretakspensjonsloven til innføringen av fleksibelt uttak av alderspensjon, mens endringer utover dette utstår inntil man har foretatt den fullstendige gjennomgangen. Dette innebærer at det innføres en rett til uttak av alderspensjon fra 62 år i eksisterende foretakspensjonsordninger og det foreslås regler for omregning av pensjonsytelsene avhengig av fra hvilke tidspunkt som den enkelte velger å ta ut alderspensjon. Det gjøres videre tilpasninger i loven som gjør det mulig å sikre opptjening av alderspensjon for arbeidstakere som velger å fortsette i sin stilling fram til 75 år.

Pensjonsinnretningenes forpliktelser i ytelsesbaserte pensjonsordninger er basert på beregninger knyttet til utbetalingstidspunktet 67 år. Innføringen av fleksibelt uttak vil derfor innebære et inngrep i kontraktsforholdet. Et slikt inngrep kan ikke innføres ved lov uten at det samtidig treffes tiltak som innebærer at pensjonsinnretningens reelle ansvar ikke vil bli større enn det som følger av eksisterende kontraktsforhold. Dette innebærer at selskapets forpliktelser må reduseres i samsvar med virkningene av tidliguttak av alderspensjon, det vil si uttak i perioden 62 til 67 år. Pensjonsinnretningens forpliktelser må derfor omregnes på grunnlag av den tidsforskyvning som tidliguttaket innebærer.

Omfanget av pensjonsinnretningens forpliktelser på et gitt tidspunkt reflekteres i den premiereserve som er knyttet til den rett til pensjon som tidliguttaket gjelder. Det må derfor foretas ny beregning av pensjonsytelsen med utgangspunkt i arbeidstakers premiereserve på uttakstidspunktet, som tar hensyn til både tidsforskyvning og den risikoendring som tidsforskyvningen medfører. Tidliguttaket innebærer derfor at pensjonsytelsen vil bli vesentlig lavere ved uttak ved 62 år enn ved uttak ved 67 år, både fordi det da ikke innbetales premie i årene fram til 67 år, fordi det skjer endring av nåverdi som følge av tidlig utbetaling og endringer i den risiko som ligger til grunn hva gjelder død og overlevelse som knytter seg til pensjonsinnretningens forpliktelse. Det må derfor utformes regler om forsikringsteknisk omregning av ytelsene med utgangspunkt i premiereserven på uttakstidspunktet. Banklovkommisjonen mener at de regler som foreslås ivaretar de hensyn som gjelder omfanget av pensjonsinnretningens forpliktelser, se nedenfor i avsnitt 8.1.

Banklovkommisjonen foreslår at lovens bestemmelser om beregning av premier og pensjonsytelser for øvrig, opprettholdes slik de er i dag så langt dette er mulig. For foretakspensjonsordninger hvor opptjeningen av pensjonsrettigheter er basert på samlet pensjonsytelse og sluttlønn (som er det vanlige), foreslås det en videreføring av beregnet folketrygd basert på gjeldende lovbestemmelser i folketrygden. Endringene i antallet foretakspensjonsordninger og innskuddspensjonsordninger de senere år, se ovenfor i avsnitt 3.1.2, viser at det er et press for omdanning av ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger til innskuddspensjonsordninger. Dette som følge av at foretak ønsker å redusere kostnadene knyttet til tjenestepensjon. Samtidig er det en rekke foretak som i dag ikke ønsker å gjøre en slik omdanning og i stedet avventer situasjonen, da de opplever at innskuddspensjonsordninger ikke er en full god løsning for foretaket og dets arbeidstakere. Banklovkommisjonen har mottatt signaler som tyder på at en god del foretak nå avventer en beslutning om slik omdanning i påvente av om det vil bli etablert muligheter i lovgivningen som vil innebære pensjonsordninger som avviker mindre fra de ytelsesbaserte pensjonsordningene enn det som er tilfelle for innskuddspensjon. Siden det ikke er mulig å gjøre en slik avklaring i denne omgang, er Banklovkommisjonen av den oppfatning at en overgangsordning for ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger som innebærer at det ikke må foretas endringer av betydning i pensjonsplanene for eksisterende foretakspensjonsordninger, er svært viktig for ikke å skape ytterligere press eller insentiv til lovverksmotivert omdanning av ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger til innskuddspensjonsordninger. Dette gjøres best ved å opprettholde gjeldende beregningsregler for premier og pensjonsytelser.

Banklovkommisjonen kan som utgangspunkt ikke se at det er behov for, eller grunnlag for, å innføre forholdstall eller delingstall i de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene. Under enhver omstendighet vil imidlertid dette spørsmålet måtte behandles under arbeidet del II. Ved beregning av ytelsene vil pensjonsinnretningene bygge på tariffer, hvor forutsetninger om gjenstående levetid er lagt inn. Ytelsesbasert foretakspensjon er således i dag et produkt basert på dødelighets- og overlevelsesrisiko. Denne risikoen som pensjonsinnretningene har påtatt seg, påvirkes ikke av endringene i folketrygden.

Fra alderspensjonister i foretakspensjonsordninger er det gitt uttrykk for et ønske om at foretakspensjonsloven endres slik at det skal foretas en årlig pliktig regulering av pensjonsytelsene på nivå med offentlige pensjonsordninger. I dag er reguleringen avhengig av at det bygges opp et tilstrekkelig overskudd som tilføres pensjonistenes overskuddsfond, eller foretaket kan på frivillig grunnlag i regelverket for pensjonsordning eller på årlig basis, forplikte seg til å gi et slikt tillegg dersom midlene i overskuddsfondet ikke er tilstrekkelig. For mange har dette gitt en lavere regulering enn de ville ha fått om det var pålagt foretakene å foreta en årlig regulering av løpende pensjoner. Dette er ikke et spørsmål om tilpasning til ny folketrygd og Banklovkommisjonen vil derfor ikke gå inn på dette spørsmålet i denne utredningen.

I tillegg til tilpasninger til innføringen av fleksibelt uttak av alderspensjon og begrepsbruken i denne sammenheng, har Banklovkommisjonen funnet det riktig å foreslå en del rent lovtekniske endringer i foretakspensjonsloven i samsvar med bestemmelser i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 7 til 9 og lov om obligatorisk tjenestepensjon som er vedtatt etter ikrafttredelsen av foretakspensjonsloven.

Når det gjelder de mer konkrete forslag til tilpasninger i foretakspensjonsloven, vises det til kapittel 8 nedenfor. Foretakspensjonsloven i sin helhet med gjeldende lovtekst og med de lovendringer som Banklovkommisjonen foreslår, er inntatt i vedlegg 1.4 i denne utredningen.

5.2.3 Tilpasning av innskuddspensjonsloven til ny folketrygd

Banklovkommisjonen har søkt å gjennomføre alle nødvendige tilpasninger i innskuddspensjonsloven til den nye folketrygden så langt dette er mulig og formålstjenelig. Banklovkommisjonen har sett det som en fordel at tilpasningene til den nye folketrygden kommer i form av en endringslov. Det har imidlertid ikke vært mulig å gjennomføre dette fullt ut.

De maksimale grensene for hvor store innskudd som kan innbetales i en innskuddspensjonsordning for den enkelte arbeidstaker er i samsvar med innskuddspensjonsloven § 5-4 fastsatt i forskrift. I forskrift 22. desember 2000 nr. 1413 til lov 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold har Finansdepartementet i § 3-2 fastsatt at innskuddet for et medlem av en innskuddspensjonsordning hvert enkelt år ikke kan overstige 22 prosent av G (for ordninger hvor innskuddet er fastsatt som et bestemt beløp). For ordninger hvor innskuddet er fastsatt som en prosent av inntekt, kan ikke innskuddet overstige 5 prosent av den del av medlemmets lønn som ligger mellom 1 G og 6 G, og 8 prosent av den delen av lønnen som ligger mellom 6 G og 12 G. Finansdepartementet har i mandatet bedt Banklovkommisjonen foreta en vurdering av blant annet om knekkpunkter, maksimale innskuddssatser mv. i innskuddspensjonsloven bør endres.

Banklovkommisjonen legger til grunn at de maksimale innskuddssatsene som er fastsatt i forskrift i dag, gjør at det ikke er praktisk mulig å oppnå et pensjonsnivå i innskuddspensjonsordningene som kan sammenlignes med det som er et forholdsvis vanlig pensjonsnivå i de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene. Det reiser etter Banklovkommisjonens vurdering enkelte betenkeligheter at lovgivningen på denne måten er med på å bidra til forskjeller i pensjonsnivå avhengig av hva slags type pensjonsordning man er medlem av. Dette i seg selv kan tale for en heving av de maksimale innskuddssatsene.

Som beskrevet ovenfor i avsnitt 5.2.2, er markedssituasjonen i dag slik at det er et press for omdanning av ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger til innskuddspensjonsordninger. En heving av de maksimale innskuddssatsene for innskuddspensjonsordninger kan bidra til at flere foretak velger å foreta en slik omdanning til innskuddspensjonsordninger som til tross for en økning av de maksimale innskuddssatsene, kan utgjøre en dårligere sikring av alderspensjon enn hva arbeidstakerne har i den ytelsesbaserte foretakspensjonsordningen i dag. Dette samtidig med at det ennå ikke er avklart hvilken utforming ytelsesbaserte og forsikringsbaserte tjenestepensjonsordninger skal kunne gis i framtiden, tilpasset den nye folketrygden. En endring av de maksimale innskuddssatsene nå kan derfor oppfattes som bidrag til at omdanning av ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger til innskuddspensjon foretas på et mangelfullt grunnlag.

Det er derfor Banklovkommisjonens oppfatning at det beste og mest hensiktsmessige vil være å vurdere endring av de maksimale innskuddssatsene for innskuddspensjon samtidig med vurderingen av hvordan ytelsesbaserte og forsikringsbaserte tjenestepensjonsordninger bør se ut i framtiden. Se nærmere nedenfor i avsnitt 5.3.

Det samme gjelder en vurdering av tilpasningen av knekkpunktet i § 5-3 på lønn under og over 6 G, til grensen for opptjening i den nye folketrygden på 7,1 G. Banklovkommisjonen er av den oppfatning at det vil kunne være hensiktsmessig og ryddig at tjenestepensjonslovene opererer med samme knekkpunkt som grensen for opptjening av pensjon i folketrygden. Det er i og for seg ikke noe til hinder for at det foretas en slik tilpasning i innskuddspensjonsloven nå, men en endring av knekkpunktet til 7,1 G vil medføre at de som i dag har lønn over 6 G og der innskuddsplanen har høyere innskuddssats for lønn over 6 G enn under, vil få et lavere samlet innskudd for lønnen mellom 6 G og 7,1 G. En slik reduksjon i innskuddsnivå for disse arbeidstakerne kan unngås ved at foretaket hever innskuddsnivået i innskuddsplanen noe. Imidlertid vil ikke en slik heving være mulig om innskuddene i innskuddspensjonsordningen allerede er basert på de maksimale innskuddssatsene. En endring av knekkpunktet til 7,1 G i en slik situasjon vil dermed kunne medføre at enkelte grupper med arbeidstakere i enkelte innskuddspensjonsordninger kan oppleve å få et lavere innskudd enn i dag. Banklovkommisjonen er derfor av den oppfatning at knekkpunktet bør tilpasses den nye folketrygden samtidig med at det gjøres en vurdering av de maksimale innskuddssatsene fastsatt i henhold til innskuddspensjonsloven § 5-3.

Banklovkommisjonen har kort drøftet om det er mulig og om det burde åpnes for innskuddspensjonsordninger hvor det skjer en regulering av den opptjente pensjonskapitalen på liknende måte som regulering av opptjent pensjon i folketrygden. Pensjonsbeholdningen i ny folketrygd skal reguleres med gjennomsnittlig reallønnsvekst. Banklovkommisjonen er imidlertid kommet til at en slik vurdering av nye muligheter for utforming av innskuddspensjonsordninger, bør skje samtidig og i sammenheng med vurderingen av hvordan ytelsesbaserte og forsikringsbaserte tjenestepensjonsordninger bør tilpasses ny folketrygd i framtiden og således i del II av Banklovkommisjonens arbeid.

Banklovkommisjonen har også for innskuddspensjonsloven funnet det riktig å foreslå en del rent lovtekniske endringer i samsvar med bestemmelser i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 7 til 9 og lov om obligatorisk tjenestepensjon som er vedtatt etter ikrafttredelsen av innskuddspensjonsloven.

Når det gjelder de konkrete forslagene til tilpasninger i innskuddspensjonsloven, vises det til kapittel 6 nedenfor. Innskuddspensjonsloven i sin helhet med gjeldende lovtekst og med de lovendringer som Banklovkommisjonen foreslår, er inntatt i vedlegg 1.3 i denne utredningen.

5.2.4 Tilpasning av lov om individuell pensjonsordning

Banklovkommisjonen har ved vurderingen av hvilke tilpasninger som bør gjøres i lov om individuell pensjonsordning, lagt til grunn at Banklovkommisjonens oppdrag ikke omfatter en større gjennomgang og vurdering av loven som sådan. Banklovkommisjonen har kun vurdert endringer som fremstår som lovteknisk nødvendig for en tilspasning til de endringer som er foreslått gjennomført i innskuddspensjonsloven. Det vil si at det gjennomføres tilpasninger til ny folketrygd så langt som det er mulig, og slik at det ikke bør være behov for å se på ytterligere endringer i lov om individuell pensjonsordning i del II av Banklovkommisjonens arbeide med å tilpasse pensjonslovene til ny folketrygd.

Denne innfallsvinkelen innebærer blant annet at Banklovkommisjonen ikke foreslår endringer i loven kapittel 5 som gjelder de gamle individuelle pensjonsavtalene etter tidligere regler før lov om individuell pensjonsordning ble vedtatt. Slike avtaler er under utfasing og en tilpasning til ny folketrygd for disse kontraktene vil bli uforholdsmessig komplisert og lite hensiktsmessig. Det er etter Banklovkommisjonens vurdering best for både innehavere av slike kontrakter og pensjonsinnretningene, at disse kontraktene holdes utenfor tilpasning til ny folketrygd.

Lov om individuell pensjonsordning er todelt som følge av at pensjonsordningene både kan etableres som individuell pensjonsavtale og som individuell pensjonsforsikring. Tilpasningen av den første delen i loven om individuell pensjonsavtale, som er rene spareordninger, til ny folketrygd, kan i stor grad baseres på de samme forslag til prinsipper om endring som foreslås for innskuddspensjonsloven. For individuell pensjonsforsikring er det nødvendig å foreslå særskilte tilpasninger som følge av de beregningsmessige prinsipper man baserer seg på i forsikring.

Når det gjelder de konkrete forslagene til tilpasninger i lov om individuell pensjonsordning, vises det til kapittel 7 nedenfor. Lov om individuell pensjonsordning i sin helhet med gjeldende lovtekst og med de lovendringer som Banklovkommisjonen foreslår, er inntatt i vedlegg 1.2 i denne utredningen.

5.2.5 Tilpasning av lov om obligatorisk tjenestepensjon

5.2.5.1 Behovet for endringer i lov om obligatorisk tjenestepensjon

Som det fremgår ovenfor i avsnitt 4.2, pålegger lov om obligatorisk tjenestepensjon arbeidsgiver en plikt til å ha pensjonsordning etter innskuddspensjonsloven eller foretakspensjonsloven som sikrer arbeidstakerne alderspensjon i samsvar med minstekrav fastsatt i loven. Dette innebærer for det første, at endringer i innskuddspensjonsloven eller foretakspensjonsloven som følge av tilpasninger til den nye folketrygden, vil kunne få virkninger for arbeidsgivers plikter eller arbeidstakernes rettigheter etter lov om obligatorisk tjenestepensjon. Banklovkommisjonen har ved tilpasningen av innskuddspensjonsloven og ved tilpasning av bestemmelsene i foretakspensjonsloven til en overgangsordning, lagt vekt på at det ikke gjøres endringer som berører minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon.

For det annet er lov om obligatorisk tjenestepensjon utformet i så nær tilknytning til innskuddspensjonsloven og foretakspensjonsloven, at det vil være behov for en lovteknisk gjennomgang av lov om obligatorisk tjenestepensjon i lys av de endringene som foreslås i innskuddspensjonsloven og foretakspensjonsloven. Som påpekt ovenfor i avsnitt 5.2.1, vil en innføring av fleksibelt uttak av alderspensjon, medføre blant annet en endring i begrepsbruk. Dette må også gjenspeiles i lov om obligatorisk tjenestepensjon. Et bortfall av en fast pensjonsalder får også konsekvenser for lov om obligatorisk tjenestepensjon da pensjonsalderen er brukt flere steder i loven som utgangspunkt blant annet for å vurdere om en pensjonsordning tilfredsstiller minstekravene eller ikke. På samme måte som i innskuddspensjonsloven og foretakspensjonsloven, har Banklovkommisjonen da valgt å bruke 67 år som et beregningsmessig skjæringspunkt og utgangspunkt for ulike beregninger. Når det gjelder bakgrunnen for dette valget vises det til vurderingen ovenfor i avsnitt 5.2.1.

Banklovkommisjonen understreker at mandatet forutsetter at det ikke er meningen å foreta noen større gjennomgang eller vurdering av lov om obligatorisk tjenestepensjon i denne omgang. På samme måte som ved tilpasningen av innskuddspensjonsloven og foretakspensjonsloven, har Banklovkommisjonen vurdert det som viktig at det heller ikke gjøres endringer direkte i lov om obligatorisk tjenestepensjon som gjør endringer i lovens minstekrav.

Dette har medført at det foreslås endringer i lov om obligatorisk tjenestepensjon §§ 4 og 5 som Banklovkommisjonen oppfatter som nødvendige i forhold til en tilpasning til de endringene som er foreslått i utkastet til endringer i innskuddspensjonsloven. Utkastet til lovendringer er inntatt nedenfor i avsnitt 5.2.5.2.

Endringene i § 4 første ledd er kun en henvisningsendring som følge av endringer i innskuddspensjonsloven. Det er videre foreslått en strykning i annet punktum som innebærer en forenkling av loven uten at man gjør realitetsendringer eller tar ut noe med informasjonsverdi. I §§ 4 annet ledd og 5 annet, tredje og fjerde ledd foreslås det at bruken av pensjonsalder som skjæringstidspunkt erstattes med «67 år».

Siden de foreslåtte endringer i lov om obligatorisk tjenestepensjon er begrenset til dette, er det ikke i denne utredningen inntatt ytterligere merknader til de enkelte endringene i lov om obligatorisk tjenestepensjon som er foreslått.

5.2.5.2 Forslag til endringer i lov om obligatorisk tjenestepensjon

I lov 2005-12-21 nr 124 om obligatorisk tjenestepensjonslov skal følgende bestemmelser lyde:

I

§ 4 første og annet ledd:

(1) Oppretter et foretak en pensjonsordning med innskuddspensjon, skal foretaket etter innskuddsplanen hvert år betale innskudd til alderspensjon for medlemmene. Innskuddet skal minst utgjøre 2 prosent av den lønn mellom 1 og 12 G som det enkelte medlem mottar fra foretaket i løpet av innskuddsåret, jf. innskuddspensjonsloven § 5-5. Kongen kan fastsette nærmere regler om beregning av innskudd.

(2) Det skal i regelverket for pensjonsordningen fastsettes at det for medlemmer som blir uføre, skal være innskuddsfritak under uførhet i samsvar med uføregraden dersom uføregraden er 20 prosent eller mer. Uføregraden fastsettes etter reglene i foretakspensjonsloven § 6-2. Innskuddsfritaket løper så lenge uføregraden er 20 prosent eller mer, men ikke lenger enn til medlemmet fyller 67 år. Foretaket skal dekke premiekostnadene ved innskuddsfritak under uførhet i tillegg til innskudd etter første ledd.

§ 5 annet, tredje og fjerde ledd:

(2) Har pensjonsplanen en utbetalingstid på 10 år fra fylte 67 år, skal en klart overveiende del av arbeidstakerne sikres en alderspensjon som minst tilsvarer alderspensjon fra en pensjonsordning med innskuddspensjon som oppfyller minstekravene i § 4.

(3) Har pensjonsplanen en utbetalingstid som er lenger enn 10 år fra fylte 67 år, skal merverdien av dette vektlegges ved avgjørelsen av om en klart overveiende del av arbeidstakerne sikres en alderspensjon som minst tilsvarer alderspensjon fra en pensjonsordning med innskuddspensjon som oppfyller minstekravene i § 4.

(4) Dersom et foretak benytter adgangen i foretakspensjonsloven § 3-9 annet ledd til å holde arbeidstakere med mindre enn 10 år igjen til fylte 67 år utenfor pensjonsordningen, skal foretaket for disse arbeidstakerne opprette en pensjonsordning med innskuddspensjon som oppfyller kravene i § 4.

II

  1. Loven trer i kraft 1. januar 2011.

5.2.6 Særlig om forholdet til AFP

Ovenfor i avsnitt 2.3.2, er det gitt en nærmere beskrivelse av den nye AFP-ordningen tilpasset ny folketrygd. Ny AFP innebærer at arbeidstakere som arbeider i tariffbundet foretak med AFP-ordning og som oppfyller kravene til å få AFP, vil få et livsvarig påslag til alderspensjon fra folketrygden. Uttak av ny AFP kan skje fleksibelt fra fylte 62 år og kan kombineres med videre arbeid. Dette gjør at AFP-påslaget vil ha en helt annen tilknytning til folketrygdens alderspensjon og dermed til alderspensjonen fra tjenestepensjonsordningene, enn tidligere. I gjeldende bestemmelser i innskuddspensjonsloven § 4-4 og foretakspensjonsloven § 3-10 er det enkelte foretak gitt frihet til å bestemme om arbeidstakere som fratrer med AFP, skal forbli medlemmer av pensjonsordning eller ikke. Dette har skapt få problemer fordi gammel AFP opphørte på det tidspunktet pensjonene fra folketrygden og tjenestepensjonsordningene kom til utbetaling.

Banklovkommisjonen har vurdert hvilken betydning den nye AFP-ordningen skal ha i forhold til pensjonslovene ved en tilpasning til folketrygden. Det vil være en god del arbeidstakere som til enhver tid ikke vil være dekket av en AFP-ordning eller som på det tidspunktet når uttak av alderspensjon er aktuelt, ikke vil ha rett til AFP-påslag som følge av for liten ansiennitet og lignende. Det første forholdet kan gjelde samtlige arbeidstakere i et foretak som følge av at dette ikke er tariffbundet, eller det kan dreie seg om enkelte arbeidstakere og arbeidstakergrupper i et foretak som ikke er dekket av AFP-ordningen.

For foretaket vil kostnadene knyttet til ny AFP fremstå som en pensjonskostnad. For arbeidstakerne som har krav på AFP-påslaget vil dette utgjøre et årlig tillegg til alderspensjonen fra folketrygden og tjenestepensjonsordningene som kan gi rom for tidligere uttak eller høyere ytelser som pensjonist. Det vil si en generell heving av pensjonsnivået. Rettigheten til AFP kan imidlertid oppfattes som noe uberegnelig, særlig så lenge det er en del år igjen fram til mulig uttak av alderspensjon, som følge av at man må arbeide i et foretak med AFP-ordning på det tidspunktet man går av med pensjon og man må på det tidspunktet ha jobbet der såpass lenge at man har opparbeidet seg rett til AFP. Vilkårene innebærer i realiteten at man kan opparbeide seg rett til AFP flere ganger gjennom karrieren, men at retten tapes igjen som følge av skifte av arbeid og arbeidsgiver. De opparbeidede rettighetene kan ikke som i tjenestepensjonsordninger, sikres i form av pensjonskapitalbevis eller fripolise.

Dersom AFP skal få betydning for utformingen av tjenestepensjonsordningene, for eksempel i forhold til fastsettelse av pensjonsnivå eller ved fastsettelse av den alderspensjon som årlig kommer til utbetaling, reiser det seg en rekke kompliserte spørsmål. Blant annet vil det reise seg en rekke problemstillinger i forhold til forholdsmessighetsprinsippet, herunder om det ved fastsettelsen av innskuddsplan og pensjonsplan skal være mulig eller plikt til å ta hensyn til om en arbeidstaker har rett til AFP på uttakstidspunktet eller ikke. Siden utbetalingstidspunktet i en tjenestepensjonsordning kan ligge 30-40 år fram i tid, samtidig som det først vil være sikkert om en arbeidstaker vil få rett til AFP kort tid før eventuelt uttak av AFP og alderspensjon skjer, vil det være svært komplisert å skulle ta hensyn til dette ved fastsettelse av ytelse og lignende. Forsøk på å ta slike hensyn vil kunne få tilfeldig utslag for den enkelte arbeidstaker som kan oppleves som forskjellsbehandling mellom arbeidstakere.

Banklovkommisjonen har derfor kommet til at den beste løsningen vil være at det ikke tas hensyn til AFP-ordningen ved tilpasningen av pensjonslovene til den nye folketrygden. Dette innebærer at medlemmer som velger å slutte i foretaket og som velger å ta ut AFP uten samtidig å ta ut alderspensjon fra tjenestepensjonsordningen, skal meldes ut av pensjonsordningen på samme måte som andre arbeidstakere som fratrer sin stilling uten å ta ut alderspensjon. Dersom foretaket ønsker å ta hensyn til at arbeidstakerne er dekket av en AFP-ordning, vil dette måtte skje ved at foretaket tar hensyn til dette ved fastsettelse av innskudds- eller pensjonsnivå i innskuddsplanen eller pensjonsplanen. Innskuddsplanen og pensjonsplanen må uansett tilfredsstille kravene til forholdsmessighet i pensjonslovene og minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon. Det forholdet at tjenestepensjonsordningen kan omfatte både arbeidstakere som omfattes av en AFP-ordning og ikke, og at det ofte vil være arbeidstakere i et foretak som ikke har opparbeidet seg rett til AFP da uttak av alderspensjon skjer, vil foretaket ikke kunne kompensere for gjennom innskuddsplanen eller pensjonsplanen.

5.3 Arbeidet del II – nye ytelsesbaserte og forsikringsbaserte tjeneste­pensjonsordninger

Banklovkommisjonens plan og målsetning med arbeidets del II er for det første å foreta en grundig analyse av de forsikringsbaserte og ytelsesbaserte elementene som ligger i, og kan ligge i, de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene i dag. Dette gjelder for eksempel sluttlønnsprinsippet og bruk av beregnede ytelser fra folketrygden i beregningsgrunnlag for premier og ytelser. En slik grundig analyse er avgjørende for å kunne se hvilke ulike modeller som kan være aktuelle å basere framtidige ytelsesbaserte og forsikringsbaserte tjenestepensjonsordninger på som er tilpasset den nye folketrygden.

Banklovkommisjonen ser at det kan være en rekke modeller som kan være mulige hva gjelder utforming av framtidens ytelsesbaserte og forsikringsbaserte tjenestepensjonsordninger hvor ett eller flere av elementene fra dagens ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger inngår. En mulig modell som må vurderes, er hybridmodellen som er skissert i NOU 2009: 13, men det er også en rekke andre modeller som kan tenkes. En del av disse modellene vil kunne vurderes som en kombinasjon av dagens innskuddspensjonsordninger og ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger. I en slik sammenheng vil det være viktig å avklare blant annet i forhold til hver enkelt modell, hvilke regnskapsregler som vil komme til anvendelse dersom modellen skulle innarbeides i pensjonslovgivningen.

Et hovedmål ved arbeidet må være å sørge for at foretakspensjonsloven er tilstrekkelig fleksibelt utformet slik at den ikke utelukker ønskede utformingsmodeller for framtidige tjenestepensjonsordninger. Banklovkommisjonen ser det ikke som kommisjonens oppgave å utpeke én bestemt modell som bør erstatte dagens ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger slik de i dag vanligvis er utformet. Foretakspensjonsloven bør opprettholdes som en rammelov, og loven bør stille krav til aktuelle forsikringsmessige og ytelsesbaserte elementer som fastsetter yttergrenser for utforming av pensjonsordningene. Ut fra slike yttergrenser kan det tenkes utformet ulike ytelsesbaserte og forsikringsbaserte tjenestepensjonsprodukter.

Banklovkommisjonen legger til grunn at de ulike modellene for mulig utforming av ytelsesbaserte og forsikringsbaserte tjenestepensjonsordninger i framtiden vil kunne avvike vesentlig fra dagens ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger. Det vil derfor være behov for overgangsregler som sikrer arbeidstakernes opptjening i eksisterende pensjonsordninger i forhold til en overgang til ny ytelsesbasert foretakspensjon.

Banklovkommisjonen ser det ikke som lovgivers oppgave å gi uttrykk for at en type tjenestepensjonsordning er å foretrekke framfor en annen type, i den grad begge modeller er underlagt regulering i form av pensjonslovgivning og skattemessig behandling. Så lenge man velger at lovgivningen skal utgjøre et rammeregelverk som angir minstekrav til pensjonsordningene samt yttergrenser for skattemessige fordelaktig behandling, bør lovverket være nøytralt for foretakenes valg av pensjonsordning innenfor disse rammene. I dag innebærer de skattemessige grensene for hvor store innskudd som kan ytes i innskuddspensjonsordninger, at pensjonene som kommer til utbetaling i en innskuddspensjonsordning ikke vil kunne bli så høye som i en normal ytelsesbasert foretakspensjonsordning (66 prosents ordning) forutsatt en normal gjennomsnittlig avkastning i oppsparingsperioden. De forskriftsfastsatte grensene for innskudd er som beskrevet ovenfor i avsnitt 3.1.3.2, på 5 prosent av lønn under 6 G og 8 prosent for lønn mellom 6 og 12 G. Dagens regelverk tillater således ikke i praksis at foretaket gjennom en innskuddpensjonsordning sikrer arbeidstakerne et tilsvarende pensjonsnivå som er mulig i de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene. I foretakspensjonsordningene tillates det en sikring av en samlet pensjon tilsvarende 100 prosent av lønn opp til 6 G og 70 prosent av lønn mellom 6 G og 12 G. Dersom man skulle vurdere maksimalrammene for innskudd i innskuddspensjonsordningene i henhold til innskuddspensjonsloven, i forhold til dagens situasjon og dagens ytelsesbaserte foretakspensjonsordning, skulle dette tilsi at maksimalrammene for innskudd i innskuddspensjonsordningene burde heves. Siden de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningen må endres for å tilpasses den nye folketrygden i framtiden, blir imidlertid dette et galt sammenligningsgrunnlag. Banklovkommisjonen legger til grunn at en justering av maksimalrammene for innskudd i innskuddspensjonsordninger bør skje blant annet på grunnlag av hvordan de ytelsesbaserte og forsikrings­baserte tjenestepensjonsordningene bør se ut i framtiden. Etter en avklaring av dette i arbeidets del II, bør det derfor skje en vurdering av maksimalrammene for innskudd i innskuddspensjonsordningene.

Banklovkommisjonen vil videre bemerke at det er, om ikke altfor lenge, ventet endringer i blant annet EU/EØS’ soliditetsregler for pensjonsinnretninger. Dette vil medføre endringer i forsikringsvirksomhetslovgningen, men vil også muligens kunne få betydning for pensjonsproduktlovgningen.

I løpet av den tid ovennevnte arbeid vil ta, påregner Banklovkommisjonen av det vil komme en avklaring hva gjelder ny uførepensjon i folketrygden. Som nevnt ovenfor i avsnitt 2.2.2, påregner Arbeidsdepartementet å fremlegge en proposisjon om dette i løpet av 2010. Når en slik avklaring foreligger, vil Banklovkommisjonen utarbeide utkast til tilpasning av bestemmelsene om uføreytelser i pensjonslovene. Det vil her først og fremst dreie seg om bestemmelser i foretakspensjonsloven, da innskuddspensjonsloven henviser til disse hva gjelder uføreytelser for innskuddspensjonsordninger.

Det tredje temaet som Banklovkommisjonen legger opp til å vurdere i arbeidets del II er mulighetene for sammenslåing av fripoliserettigheter. Som følge av ulike beregningsgrunnlag og en rekke risikoelementer som ligger tilknyttet slike forsikringsbaserte rettigheter, reiser det seg langt flere spørsmål og problemer ved sammenslåing av slike rettigheter enn det gjør ved tilsvarende sammenslåing av rettigheter utgått fra innskuddspensjonsordninger. I sistnevnte tilfeller er det i all hovedsak snakk om sammenslåing av beholdninger med kapital, og en omregning til endret uttakstidspunkt, utbetalingstid og lignende for tilpasning til et annet pensjonskapitalbevis eller innskuddspensjonsordning, vil sjelden skape de helt store problemene. Banklovkommisjonen ser det imidlertid som en fordel for et godt fungerende og effektivt tjenestepensjonsmarked, at det så langt som det er mulig, åpnes for en sammenslåing av forskjellige fripoliser, fripolise og pensjonskapitalbevis og fripolise og ytelsesbasert eller innskuddsbasert tjenestepensjonsordning som arbeidstakere senere blir medlem av. Antallet fripoliser er økende som følge av økt mobiliteten i arbeidsmarkedet. En separat forvaltning av hver enkelt fripolise er ikke kostnadseffektivt. Forvaltningen kan i betydelig grad effektiviseres gjennom sammenslåing av fripoliser, sammenslåing av fripoliser og pensjonskapitalbevis og eventuelt sammenslåing med pensjonsrettigheter i innskuddspensjonsordning eller foretakspensjonsordning. Dette vil imidlertid kreve at man finner gode løsninger for omregning og hensyntagen til de forsikringsmessige forutsetninger og beregninger som ligger til grunn for utstedelse av hver enkelt fripolise.

Banklovkommisjonen vet at det er et ønske både hos arbeidstakere, foretak og pensjonsinnretningene at det skjer en gjennomgang av problemstillingene som dette reiser og en vurdering av hvordan dette best kan løses i framtiden. Banklovkommisjonen har derfor som mål å gjennomføre en slik vurdering i del II av arbeidet knyttet til tilpasning av pensjonslovene til ny folketrygd.

Fotnoter

1.

http://www.nav.no/209658.cms

2.

Et foretak kan også ha to pensjonsordninger i de tilfeller hvor den ene pensjonsordningen er lukket og det er etablert en ny pensjonsordning som skal erstatte den gamle. I de fleste tilfeller er det en ytelsesordning som lukkes og den nye ordningen er en innskuddspensjonsordning. Slike tilfeller reguleres ikke av reglene om parallelle eller kombinerte pensjonsordninger, men av foretakspensjonsloven § 15-6.

Til dokumentets forside