Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2012: 1

Til barnas beste— Ny lovgivning for barnehagene

Til innholdsfortegnelse

9 Kompetanseutvikling i barnehagesektoren

9.1 Kompetanse- og rekrutteringstiltak i barnehagesektoren

Av Prop. 1 S (2010–2011) fremgår at staten finansierer om lag 130 millioner kroner til forskning, kvalitets- og rekrutteringstiltak i barnehagesektoren. Bevilgningene til kvalitetsfremmede tiltak har økt med nesten 90 millioner kroner i perioden 2006–2011. Nasjonale strategier for å styrke rekrutteringen til barnehagene og kompetansen til barnehagepersonalet er etablert: Kompetanse i barnehagen – Strategi for kompetanseutvikling i barnehagesektoren 2007–2010/2011 og Strategi for rekruttering av førskolelærere til barnehagen 2007–2011.

Kompetansestrategien fra 2007 hadde som mål å styrke ansattes kompetanse innenfor de prioriterte satsingsområdene pedagogisk ledelse, barnas medvirkning, språkmiljø og språkstimulering og samarbeid og sammenheng mellom barnehage og skole. Den skulle videre øke kompetansen om det mandatet barnehageloven og rammeplanen gir. Strategien skulle også stimulere til kompetanseutvikling for barnehageeiere, kommunene som barnehagemyndighet, høyere utdanningsinstitusjoner og forskningsmiljøer. Fylkesmennene har en sentral rolle i gjennomføringen av kompetansestrategien og forvalter lokale midler til kompetanseutvikling

Første del av evalueringen av strategien viser at den har bidratt til positive effekter i form av opplevd anerkjennelse av arbeidet som utføres av de barnehageansatte (Asplan Viak og Fafo 2008). Ved at myndighetene stiller krav til innholdet i arbeidet som utføres, øker også den generelle bevisstheten om sammenhengen mellom kompetanse og kvalitet. Som i skolesektoren bidrar strategien til å sette kompetanseutvikling på dagsorden. Kartleggingen kan tyde på at det i seg selv er viktig for å få kommunene til å satse på kompetanseutviklingstiltak. Det kan også virke som implementeringen av ny rammeplan i 2006 har hatt betydning for kompetanseutviklingsarbeidet i kommunene. Mange tiltak og tilbud kom i gang som følge av rammeplanen. Dette gjelder blant annet tilbud ved noen høyskoler om opplæring i forståelse av rammeplanen. Evalueringen viste at samarbeidet med universiteter og høyskoler i noen grad er preget av at midlene er begrenset. Intensjonen om at kommunenes etterspørsel skal medvirke til at universiteter og høyskoler tilpasser tilbudet til behovet i barnehagene blir vanskeligere å nå når midlene er begrenset. Mindre kommuner med små midler har liten etterspørselskraft alene. Det blir også vanskelig for universiteter og høyskoler å tilby skreddersøm når midlene er begrensede. Svarene i surveyen viser at det er stor etterspørsel i kommunene etter skreddersydde tilbud.

I andre fase av evalueringen av strategien kom det fram at kommunens rolle som organisator av tiltak har blitt styrket de siste årene (Asplan Viak og Fafo 2010). Flere av de kommunale barnehagene og kommunene som har satset på kommunale fellestiltak opplever at det særlig er disse fellestiltakene det har blitt mer av i strategiperioden. Rapporten bekrefter tidligere funn (første rapport i kartleggingen) som viser at det er svært vanlig med kompetansetiltak organisert som fellestiltak i barnehagesektoren. Slike tiltak er relativt rimelige i pris, og organiseres ofte på planleggingsdager eller på ettermiddagstid. Fellestiltak oppleves som nyttig på den måten at flere i samme barnehager hører og lærer det samme. Samtidig har erfaringer fra skolesektoren, der denne typen kompetansetiltak var mer benyttet tidligere, vist at slike tiltak ikke ga så stor effekt i praksis. Det er også i flere barnehager noen som har tatt, eller er i ferd med å ta, fagbrev og skaffe seg formell kompetanse som barne- og ungdomsarbeider. Det foregår altså en ikke ubetydelig oppkvalifisering av personalet, men det synes ofte å være på eget initiativ og ikke som en del av en bevisst satsing fra kommunens side.

Den klareste effekten som det rapporteres om i barnehagene, er at man mange steder har blitt mer bevisst hva som gjøres og hvorfor i samspillet med barna. Dels kan det være at man forstår aktivitetene på en annen måte, dels kan det være at repertoaret av aktiviteter utvides. Flere barnehager synes å ha fått et økt refleksjonsnivå om barnas utvikling.

Utdanningsinstitusjonene i undersøkelsen mener de har blitt mer bevisste på barnehagenes kompetansebehov etter at rammeplanen og strategien kom. Institusjonene gir likevel uttrykk for at det ikke har vært noen klar økning i etterspørselen etter kurs, i motsetning til hva som skjedde i skolen etter innføringen av skolens kompetanseutviklingsstrategi. Rapporten konkluderer derfor med at det ikke er grunn til å tro at det har vært store endringer i samarbeidet mellom kommuner/barnehager og universiteter og høyskoler som følge av strategiplanen.

Evalueringen konkluderer med at strategien virker i sammenheng med andre faktorer som påvirker kompetanseutviklingen i sektoren. Barnehagefaglig kompetanse på kommunenivået, eiers økonomiske handlingsrom, barnehagenes formelle kompetanse og stabil arbeidskraft, ledelse i barnehagene og organiseringen av barnehagehverdagene er faktorer som virker sammen med strategien i å påvirke kommunenes og barnehagenes prioritering av tiltak. Sluttrapporten for evaluering av strategien oppsummerer funnene fra kartleggingen av kompetansetiltak i perioden 2007–2010:

Kartleggingen indikerer at kommunene har styrket sin rolle som organisator av felles kompetansetiltak lokalt, både for offentlige og private barnehager. Slike fellestiltak oppleves som nyttige ved at flere i samme barnehager hører og lærer det samme. Flere barnehageansatte har deltatt i kompetanseutviklingstiltak i strategiperioden enn før, og mange har deltatt i videreutdanning som gir formell kompetanse. Et klart flertall av de ansatte har deltatt i kurs og annen opplæring i løpet av det seneste året. Kompetanseutviklingen har omfattet alle yrkeskategorier i barnehagen, men andelen som har deltatt er høyest blant de med høyere utdanning.
Temaområdene som er prioritert i strategiplanen ser ut til å ha blitt fulgt opp med tilsvarende prioritering lokalt. Språk, ledelse, sosial kompetanse og barns medvirkning er dominerende tema, men fordelingen varierer noe mellom yrkeskategoriene.
Kartleggingen tyder på at strategien og dens mål har vært synlig for alle aktører, at den har blitt opplevd som viktig, og at den bidro til opplevelse av økt anerkjennelse av arbeidet som utføres i barnehagene. Det rapporteres om et høyere refleksjonsnivå rundt barns utvikling og om samspillet med barna, og om et utvidet repertoar av aktiviteter. Imidlertid er det samlet vanskelig å skille ut hva som har vært strategiens selvstendige bidrag til kompetanseutvikling fordi flere faktorer har virket i samme retning samtidig: både ny lov og rammeplan har hatt effekt i samme periode.1

Lederutdanning for styrere ble startet i 2011. Totalt 300 studieplasser er opprettet. Lederutdanningen er et deltidsstudium på masternivå. Det var over 1100 søkere til de 300 plassene, eller fire søkere til hver plass, noe som tyder på et stort behov. I og med at styrerutdanningen skal innpasses i et masterforløp, vil dette kompetansetiltaket også bidra til å heve den formelle kompetansen på barnehagefeltet. Videreutdanningstilbudet Pedagogisk utviklingsarbeid i barnehagen (PUB) hadde ny oppstart med fagprofilerte studier høsten 2009. Studiet er en videreutdanning som er nært knyttet til det direkte arbeidet med barn i barnehagen. Det er på 30 studiepoeng og innebærer deltids videreutdanning over 2–3 semestre, med heldagssamlinger ved høyskolene, veiledende nettverk og praktisk utviklingsarbeid i barnehagen. Evalueringen av studiet viser at det bidrar til økt læring og engasjement, økt stabilitet blant førskolelærerne og utvikling av barnehagen som lærende organisasjon (Jansen, Pettersvold og Tholin 2007; Stundal 2006). Studiet har også hatt ringvirkninger for didaktikk og utviklingsarbeid ved høyskoler og universiteter. Til tross for at dette studiet vurderes som meget nyttig og relevant for praksisfeltet, har det vært vanskelig å få tilstrekkelig antall søkere. Fra utdanningsstedene hevdes det at dette skyldes at barnehageeier/kommuene ikke legger godt nok til rette for at de som ønsker å viderekvalifisere seg skal kunne kombinere arbeid i barnehager med studier.

Kunnskapsdepartementet og KS har inngått en avtale om å arbeide målrettet for at nytilsatte nyutdannede førskolelærere skal få et tilbud om veiledning i løpet av 2011/2012. Til nå har om lag 500 nyutdannede førskolelærere fått et slikt tilbud. Fra høsten 2011 ble programmet utvidet, slik at alle nyutdannete førskolelærere skal få tilbud om veiledning, jf. Prop. 1 S (2010–2011).

Av Prop. 1 S (2010–2011) fremgår:

Regjeringa vil føre vidare satsinga på kompetansetiltak for etter- og vidareutdanning for alle grupper tilsette, jf. St.meld. nr. 41 (2008–2009) Kvalitet i barnehagen. Strategi for rekruttering av førskolelærere til barnehagen (2007–2011) går inn i sitt siste år i 2011. Kunnskapsdepartementet tek sikte på å setje i gang ei evaluering av rekrutteringsstrategien. Strategi for kompetanseutvikling i barnehagesektoren (2007–2010) vil bli forlengd til å gjelde ut 2011. Regjeringa har som mål å auke delen tilsette med barnehagefagleg og barnefagleg kompetanse i barnehagane (jf. St.meld. nr. 41 (2008–2009)), mellom anna gjennom tiltak som kan gi assistentgruppa barnefagleg kompetanse. Departementet vil setje i gang tilpassa vidareutdanning og kompetansetiltak for barnehageassistentar og vidareutdanning for fagarbeidarar. Dette vil medverke til å heve det formelle kompetansenivået i barnehagane og kan setje barnehagen betre i stand til å møte nye behov i sektoren. Tiltaka kan òg medverke til rekruttering til førskolelærarutdanninga.

9.2 Kompetansebehovet og omfanget av kompetansetiltak i barnehagene

Undersøkelser viser at førskolelærere i betydelig grad tar tilleggsutdanning. Over halvparten er registrert med tilleggsutdanning, i hovedsak dreier dette seg om lærerutdanning eller utdanning i pedagogikk (Gulbrandsen 2009). Tidligere førte slik tilleggsutdanning førskolelærerne bort fra barnehagen. Særlig kan dette synes å ha vært et resultat av Reform 97. En landsdekkende undersøkelse blant barnehagestyrere våren 2006 viste en oppfatning av at videreutdanning for førskolelærere økte faren for at ansatte sluttet å jobbe i barnehagen (Moser m.fl. 2006). I de senere årskullene av førskolelærere er det imidlertid en klar økning av barnehageansatte med slik tilleggsutdanning (Gulbrandsen 2009).

Riksrevisjonen (2009) har stilt spørsmål til styrerne om kurstilbudet til de ansatte. Assistenter har færrest kursdager, med i gjennomsnitt i underkant av én kursdag i løpet av barnehageåret 2007/2008. Pedagogiske ledere og pedagog 2 har i gjennomsnitt hatt litt mer enn én kursdag, mens styrere har hatt nesten fem kursdager. Styrerne ble videre stilt spørsmål om hvor stort beløp barnehagene har brukt til pedagogisk rettede kurs eller videreutdanning for de ansatte for barnehageåret 2007/2008. I gjennomsnitt har barnehagene brukt 1640 kroner per ansatt på kurs og videreutdanning i 2007/2008. Av dybdeintervjuer med barnehageansatte og spørreundersøkelsene til kommunene og fylkesmannsembetene fremkommer det en bekymring over mangel på tilgjengelige kurs og muligheten for å delta på kurs. Særlig assistentene synes å oppleve et behov for kompetansehevingstiltak. De ansatte i barnehagene viser til at det er få kurs lokalt og at midlene som er satt av til kompetanseheving ikke strekker til. Riksrevisjonens spørreundersøkelse rettet til kommunene synes å bekrefte at kursmidlene er så vidt begrensede at det blir lite å fordele til den enkelte barnehage.

Brennautvalget uttrykker bekymring for kompetansesituasjonen i barnehagene, jf. NOU 2010:8. Det vises til at for å kunne sikre at alle barn får et godt systematisk pedagogisk tilbud i barnehagen, avhenger av kompetent personale. Videre mener Brennautvalget at det bevilges for beskjedne ressurser til kompetanseutvikling i barnehagesektoren, både fra kommunalt og fra statlig hold, sammenliknet med grunnopplæringssektoren, og at det må satses mer på kompetanseutvikling for de ansatte i barnehagene. Brennautvalget foreslår derfor at det innføres et varig system for etter- og videreutdanning for ansatte i barnehagesektoren.

Det er blitt litt mer vanlig at eier har innført felles system for kvalitetssikring både av barnehager og annen tjenesteyting (Winsvold og Gulbrandsen 2009). Dette gjelder naturlig nok særlig kommunale barnehager der eier langt oftere enn private barnehageeiere både vil eie mer enn én barnehage og samtidig yter flere tjenester på et bredere felt enn bare barnehager. Men også når det gjelder planer og tiltak for opplæring og etterutdanning av personalet, har kommunale barnehager fortsatt et forsprang på de private.

Med hensyn til planer om og tiltak for opplæring og etterutdanning fremvises tydelige forskjeller mellom de private og de kommunale barnehagene (Winsvold og Gulbrandsen 2009). Etterutdanning og opplæring er imidlertid også et ansvar som påligger kommunen som barnehagemyndighet. Ved at private barnehager gjør bruk av kommunens tilbud, kan manglende aktivitet, og i mange tilfeller sannsynligvis også manglende forutsetninger blant de private eierne, kompenseres gjennom at kommunen ivaretar sitt ansvar som barnehagemyndighet, jf. Gulbrandsen 2002: 50; Gulbrandsen og Sundnes 2004:67; Winsvold og Guldbrandsen 2009. Sett fra kommunens side er dette også en plikt for kommunen i henhold til kravet om likebehandling av kommunale og private barnehager.

Gjennom undersøkelsen foretatt av IRIS i samarbeid med Universitetet i Stavanger er styrerne bedt om å angi de områdene der barnehagen opplever behov for mer kompetanse (Vassenden m. fl. 2011). Samlet er veiledning av assistenter det området der flest barnehager etterspør mer kompetanse (53 prosent av barnehagene), dernest følger spesialpedagogikk (40 prosent), fagområder fra rammeplanen (39 prosent), småbarnspedagogikk (38 prosent), ledelse (38 prosent) og administrasjon (17 prosent).

Fotnoter

1.

Asplan Viak og Fafo (2010)

Til dokumentets forside