NOU 2012: 17

Om kjærlighet og kjøletårn — Strafferettslige spørsmål ved alvorlige smittsomme sykdommer

Til innholdsfortegnelse

12 Økonomiske og administrative konsekvenser

Utvalget kan ikke se at utvalgets forslag og anbefalinger vil ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser.

Utvalgets utkast til straffeloven 2005 § 237 om smitteoverføring (direkte eller indirekte) mellom mennesker og fare for slik smitteoverføring, jf. punkt 14.1 og 11.2.2, innebærer en viss av- og nedkriminalisering i forhold til gjeldende og vedtatte straffebestemmelser.

De endringene utvalget foreslår, innebærer at området for det straffbare klargjøres og snevres noe inn. De handlinger som rammes av utkastet, samsvarer langt på vei med det som i praksis har ført til domfellelse etter straffeloven 1902 § 155. Utvalget legger opp til noe mildere reaksjoner i form av bot og/eller betinget fengsel under visse omstendigheter, jf. punkt 11.2.2.9 og de spesielle merknadene til utkastet til § 237 i punkt 13.1.

Det er lite trolig at det blir noen vesentlig endring i antallet saker om etterforskes, iretteføres og eventuelt fører til domfellelse. Det er uansett få tilfeller på dette området som straffeforfølges. Utvalget har neppe en fullstendig oversikt over straffeforfølgingen, men er kun kjent med et tyvetalls straffesaker de siste tiårene, jf. punkt 5.2.2.15 og 5.2.2.17. Endringene utvalget foreslår, kan etter dette ikke antas å få nevneverdige konsekvenser for arbeidsbelastningen hos politi, påtalemyndighet og domstoler eller medføre økte utgifter til soning av fengselsstraff.

De endringene utvalget foreslår, innebærer at rettstilstanden blir mer forutsigbar, noe som er en fordel, ikke minst for personer som er smittet av en sykdom som omfattes av straffebudet. I tillegg vil resultatet, etter lovutkastet, være straffefrihet når det er utvist forsvarlig opptreden ved iakttakelse av tilbørlige smitteverntiltak. Dette kan medføre redusert smittefare med tilhørende muligheter for reduserte behandlingsutgifter, se nedenfor.

En mer omfattende ned- eller avkriminalisering på feltet ville kunne føre til en viss innsparing av ressurser innen strafferettspleien, men ville på den annen side kunne føre til økte behandlingskostnader dersom resultatet ble flere tilfeller av smittefarlig atferd og smitteoverføring.

Utkastet til § 237 andre ledd innebærer at partene sammen må oppsøke helsepersonell for å få smittevernveiledning dersom den ikke-smittede vil avgi samtykke til å bli utsatt for smittefare med straffriende virkning. Uansett om en slik samtale skjer separat eller finner sted i forbindelse med annen konsultasjon, for eksempel rutinemessig kontroll av den smittede, vil ordningen medføre noe merarbeid for helsetjenesten. Antallet konsultasjoner vil imidlertid neppe bli så stort at det vil utgjøre et kapasitetsproblem eller bør ha budsjettmessige konsekvenser. I noen grad tilbys allerede smittevernveiledning til par der den ene er smittet.

Det vil bero på en tolkning av forskrift 28. juni 2012 nr. 698 om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos lege § 3 nr. 7 om det skal betales egenandel for slik konsultasjon hos fastlege eller avtalespesialist, jf. folketrygdloven § 5-4. Tilsvarende gjelder forskrift 19. desember 2007 nr. 1761 om godtgjørelse av utgifter til helsehjelp som utføres poliklinisk ved statlige helseinstitusjoner og ved helseinstitusjoner som mottar driftstilskudd fra regionale helseforetak § 4 nr. 7.

Utvalget har som nevnt lagt vekt på at atferd som reduserer smitterisiko eller kan bidra til dette, herunder også det å motta smittevernveiledning, skal føre til straffrihet. Kostnadene forbundet med effektiv behandling av for eksempel hivinfeksjon er så store at dersom de foreslåtte lovendringene medfører en tilsiktet reduksjon av smittefarlig atferd, finner utvalget at innsparte behandlingsutgifter mer enn vil oppveie utgiftene til smitteforebygging. I tillegg vil det spare aktuelle personer for helseplager mv.

Utvalget vil videre understreke den samfunnsøkonomiske betydningen av godt forebyggende arbeid, jf. også punkt 11.3.3 til 11.3.7.

Utvalget foreslår et separat straffebud om smittespredning gjennom luft, vann, næringsmidler mv., jf. utkastet til straffeloven 2005 § 238 i punkt 14.1, se også punkt 11.2.3 og de spesielle merknadene i punkt 13.1. Straffetrussel for denne type forhold er heller ikke ny, og de lovendringene utvalget foreslår, vil i seg ikke medføre nevneverdige endringer i antallet saker av denne typen det kan være aktuelt å straffeforfølge.

Utvalget mener imidlertid, som nevnt i punkt 11.2.3, at det er viktig at det settes av ressurser til etterforskning mv. av slike saker, men antar at det er rom for prioritering av dette innenfor de ordinære rammene. Det er viktig med adekvate tiltak å forebygge spredning av alvorlige sykdommer gjennom mat, luft, vann mv., og utvalget mener at påtalemyndigheten må gi prioritet til å følge opp saker som har medført dødsfall eller alvorlige helseplager for en eller flere personer.

Dette arbeidet vil ofte skje i samarbeid med fagmyndigheter på helse- og matfeltet, som gjerne uansett vil være involvert i sakene gjennom tilsynsarbeid mv. For næringsdrivende vil overholdelse av eksisterende regelverk i og i medhold av folkehelse- og matloven bidra til å unngå overtredelser av utkastet til straffeloven 2005 § 238.

Utvalget foreslår ingen endringer i smittevernloven, men påpeker i punkt 11.3.3, jf. også punkt 11.3.4 og 11.3.7, viktigheten av forebyggende arbeid rettet både mot ikke-smittede og smittede. Det legges vekt på informasjon og at det ytes tilstrekkelig smittevernhjelp i vid forstand og dessuten at man følger opp smittede personer som ikke overholder den smittevernveiledningen de har fått. Dette vil i noen tilfeller kreve mer ressurser, men vil på den annen side forhåpentligvis føre til reduserte behandlingsutgifter.

Utvalget foreslår ikke innføring av nye plikter eller rettigheter på smittevernfeltet, men anbefaler en bedre og mer ensartet gjennomføring av det eksisterende regelverket. Utførelsen av dette arbeidet tilligger i første rekke helse- og omsorgstjenesten, men også helsemyndighetene. Utvalget antar at arbeidet kan gjøres innenfor de eksisterende rammene, og at det ikke kreves tilføring av ekstra midler verken i kommunal eller statlig sektor. Dette gjelder i hovedsak også arbeidet rettet mot asylsøkere og andre innvandrere, jf. punkt 11.3.7, selv om en utvidelse av tuberkulosekoordinatorenes rolle til også å koordinere hivarbeidet, vil medføre nye oppgaver for koordinatorene. Nasjonalt folkehelseinstitutt bør tilføres nødvendige ressurser for sammen med innvandringsmyndighetene å sikre en bedret gjennomføring av det aktuelle regelverket.

En styrking av seksualundervisning i grunnskolen, jf. punkt 11.3.3, vil kunne gjennomføres uten nevneverdige ekstrakostnader, eventuelt med bistand fra helsetjenesten.

Utarbeidelse av en veileder med retningslinjer for smittevernarbeidet slik utvalget foreslår, jf. punkt 11.3.3 til 11.3.7, vil kreve noe arbeid fra helsemyndighetene.

Utvalget anbefaler at det innføres en ordning for utdeling av rent injeksjonsutstyr i fengsler, jf. utvalgets anbefaling i punkt 11.3.6. Tilgang til rent injeksjonsutstyr er å anse som smittevernhjelp, jf. smittevernloven § 6-1 og punkt 4.3.7. Da Helsedirektoratets anbefalinger og rapport om tilgjengelighet i norske fengsler til sterile sprøyter og spisser for injiserende rusmiddelavhengige, hvor det ble foreslått en slik ordning, ble sendt på høring, skrev Helse- og omsorgsdepartementet i høringsbrevet 19. mai 2009:

«Helsedirektoratets anbefalinger til departementet vil, dersom de gjennomføres, kreve utvidet samarbeid mellom Kriminalomsorgen og helsetjenesten i fengslene, og utarbeidelse av nytt regelverk og rutiner, kompetanseheving, forskning, og evaluering. Kommunehelsetjenesten i kommuner med ansvar for organisering av fengselshelsetjeneste vil få ekstrautgifter til sprøyter og spisser, nødvendige helsepersonellressurser og kompetanseøkning hos fengselshelsetjenestepersonell.»

Utvalget legger til grunn at dette kan gjøres innenfor de ordinære budsjetter eller at et eventuelt behov for tilføring av ressurser vil være relativt beskjedent.

Utvalgets forslag om en ny § 157a i straffeprosessloven som gir hjemmel for rutinemessig undersøkelse av mistenktes smittestatus i saker om visse seksuallovbrudd, tilsikter at det oftere vil bli utført slike undersøkelser, i hovedsak blodprøver. Dette vil medføre noe utgifter til prøvetaking og analysering, i tillegg til noe arbeid for politi og påtalemyndighet i forbindelse med beslutning og eventuell gjennomføring av undersøkelsen med tvang. Det legges til grunn at det er rom for dette innenfor de ordinære budsjettrammene. Blodprøven vil i mange tilfelle trolig kunne tas samtidig med andre typer undersøkelser som foretas for å klarlegge eller sikre bevis med hensyn til om mistenkte er gjerningspersonen. I følge Handlingsplan mot voldtekt 2012–2014 s. 9 registrerte politiet 1221 anmeldelser for voldtekt og voldtektsforsøk på landsbasis i 2011. Undersøkelse av mistenktes smittestatus vil i første rekke være aktuelt ved fullbyrdet voldtekt. Se punkt 11.4.

Forslaget til endringer i bioteknologiloven for å åpne for assistert befruktning for å redusere eller fjerne smittefare, jf. punkt 14.3 og 11.5, vil forutsetningsvis medføre at noen flere par vil motta assistert befruktning.

Utvalget legger til grunn at det offentlige vil dekke kostnadene ved assistert befruktning av smittevernhensyn på samme måte som ved assistert befruktning for øvrig. Pasientbetaling ved poliklinikk i forbindelse med assistert befruktning for inntil tre forsøk er kr. 1 500. I tillegg kommer eventuell egenbetaling på kr. 15 315 for legemidler som benyttes i forbindelse med behandlingen. Selv om behandlingen kan anses som en form for smittevernhjelp, må det antas at partene skal yte pasientbetaling på vanlig måte, så lenge det ikke er fastsatt at behandlingen skal være kostnadsfri, jf. smittevernloven § 6-2. Forskrift 19. desember 2007 nr. 1761 om godtgjørelse av utgifter til helsehjelp som utføres poliklinisk ved statlige helseinstitusjoner og ved helseinstitusjoner som mottar driftstilskudd fra regionale helseforetak § 4 nr. 7 gjelder «godkjente egenandeler», jf. forskriftens kapittel 2, punkt 2.1, og kommer ikke til anvendelse på den type pasientbetaling som er fastsatt for assistert befruktning, jf. punkt 2.2. Det er uansett tvilsomt om vilkårene i § 4 nr. 7 ville anses oppfylt.

Det er et begrenset antall personer med de aktuelle sykdommene, jf. punkt 9.2, og av disse igjen er det en ikke ubetydelig andel som uansett ikke vil fylle vilkårene for assistert befruktning. Etter bioteknologiloven § 2-2 kan assistert befruktning bare utføres på kvinne som er gift eller som er samboer i ekteskapsliknende forhold.

Inseminasjon og sædvask er relativt enkle og lite ressurskrevende behandlingsformer.

De økte kostnadene som følge av lovendringen antas derfor å kunne dekkes innen de ordinære økonomiske rammer. Det er da ikke tatt hensyn til eventuelle nødvendige investeringer i utstyr eller eventuell etablering av et særskilt senter for assistert befruktning for personer med smittsomme sykdommer, jf. punkt 11.5.

Utvalget kan ikke se at forslagene til lovendringer har likestillingsmessige konsekvenser verken hva gjelder likestilling mellom kjønnene eller likestilling for etniske minoriteter, men utvalget har i punkt 11.3.7 understreket viktigheten av forebyggende arbeid og andre tiltak særskilt rettet mot asylsøkere og andre innvandrere.

Utvalgets forslag til endring av bioteknologiloven for å åpne for assistert befruktning for å unngå eller redusere smittefare, punkt 11.5, vil også kunne bidra til å legge til rette for at smittede kan motta assistert befruktning i tilfeller hvor det allerede rettslig sett er adgang til det, under forutsetning av at det er medisinsk forsvarlig og det er tatt hensyn til «barnets beste». Det vises til punkt 6.10 om bioteknologiloven og Likestillings- og diskrimineringsombudets vurdering av mulig diskriminering på dette punktet. Dette vil kunne være et bidrag i arbeidet med å redusere diskriminering og stigmatisering, jf. også punkt 6.11 om diskriminerings- og tilgjengelighetsloven om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.

Utvalget kan ikke se at forslagene innebærer personvernmessige konsekvenser. Som det fremgår i punkt 11.3.5 anbefaler utvalget at det utarbeides retningslinjer for blant annet praktiseringen av helsepersonells taushetsplikt i visse typer situasjoner knyttet til smittevern. Utvalgets forslag om smittevernveiledning til smittede og deres partnere i forbindelse med eventuell avgivelse av straffriende samtykke til å utsettes for smittefare, jf. utkastet til § 237 andre ledd, vil innebære at opplysningene om smittestatus mv. skal nedtegnes i pasientjournal for begge parter. Opplysningene er underlagt helsepersonells taushetsplikt og regler for oppbevaring av pasientjournaler, og dokumentasjonen vil ikke bli lagret i sentrale registre.

Forholdet til menneskerettighetene er omtalt i kapittel 8.

Til dokumentets forside