NOU 2012: 17

Om kjærlighet og kjøletårn — Strafferettslige spørsmål ved alvorlige smittsomme sykdommer

Til innholdsfortegnelse

13 Merknader til de enkelte bestemmelser i utvalgets lovutkast

13.1 Merknader til utkastet til endringer i straffeloven 2005

Se punkt 11.2.1 om utvalgets vurderinger av det grunnleggende spørsmål om det fortsatt bør være straffbart å overføre eller spre smitte og/eller utsette andre for smittefare, og valg av reguleringsmåte.

Bestemmelsene i lovutkastet §§ 237 og 238 bygger på straffeloven 2005 §§ 237 og 238 slik de ble vedtatt ved lov 19. juni 2009 nr. 74, men utgjør to separate straffebud, slik at utkastet til § 237 gjelder smitteoverføring direkte og indirekte mellom mennesker, mens utkastet til § 238 rammer smittespredning i større omfang gjennom luft, vann, mat m.m. Se punkt 11.2.2 og 11.2.3 for utvalgets vurderinger vedrørende henholdsvis smitteoverføring mellom mennesker og smittespredning via luft, vann, mat mv.

I tillegg til den endrede inndelingen i to straffebud med ulik gjerningsbeskrivelse, er det foreslått flere realitetsendringer. Dette gjelder i første rekke vilkårene for å dømme for det å utsette andre for smittefare, og rekkevidden og formkravene i samtykkebestemmelsen i utkastet til § 237, se henholdsvis første ledd andre punktum og andre ledd. Hvilke sykdommer som omfattes av straffebudet i utkastet til § 237, er angitt på en annen måte, som setter en høyere terskel for hvilke sykdommer som kan omfattes, jf. første ledd første punktum. Bestemmelsen i utkastet til § 237 tredje ledd om straffriende virkning av smitteverntiltak er ny, men er langt på vei en lovfesting av gjeldende rett knyttet til straffeloven 1902 § 155, som etter forarbeidene også skal gjelde etter straffeloven 2005 § 237. Det er en realitetsendring når skyldkravet i utkastet til § 237 begrenses til forsett og grov uaktsomhet, jf. fjerde ledd. I utkastet til § 238 om smittespredning opprettholdes skyldkrav i form av forsett eller (alminnelig) uaktsomhet, som i de vedtatte §§ 237 og 238.

I utkastet til § 237 er strafferammene de samme som i de vedtatte §§ 237 og 238, med unntak av den særlige strafferammen i den vedtatte § 238 på fengsel inntil tre år for grovt uaktsom grov overtredelse. I utvalgets utkast er bestemmelsene om grov smitteoverføring, med strafferamme på fengsel inntil seks år for både forsettlig og grovt uaktsom grov overtredelse, inntatt i utkastet til § 237 femte ledd i stedet for som en egen paragraf.

Strafferammen for smittespredning etter utkastet til § 238 er fengsel inntil 15 år for forsettlig overtredelse og fengsel inntil seks år for uaktsom overtredelse, og innebærer således en vesentlig skjerping i forhold til de vedtatte §§ 237 og 238. Det foreslås ikke særskilte bestemmelser om grov overtredelse av dette straffebudet.

Utkastet til § 238 om smittespredning foreslås inntatt i oppregningen av straffebud som omfattes av bestemmelsene i straffeloven 2005 § 131 om terrorhandlinger, § 196 om avvergingsplikt og § 241 om forbund om visse lovbrudd etter kapittel 23 om vern av folkehelsen og det ytre miljø. Dette er også realitetsendringer.

Utvalgets utkast til lovtekst er tatt inn før merknadene til den enkelte bestemmelse. For samlet lovutkast, se kapittel 14.

§ 131 første ledd skal lyde:

En straffbar handling som nevnt i §§ 138 til 141, § 142 første ledd, §§ 143–144, 192, 238, 239, 240, 255, 257, 274, 275 og 355, anses som terrorhandling og straffes med fengsel inntil 21 år dersom den er begått med terrorhensikt som nevnt i annet ledd.

Til § 131:

Tilføyelsen innebærer at allmennfarlig smittespredning etter utkastet til § 238 anses som terrorhandling dersom det foreligger terrorhensikt. Dette gjelder etter omstendighetene også for grov terrorhandling, jf. straffeloven 2005 § 132.

§ 196 første ledd skal lyde:

Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som unnlater gjennom anmeldelse eller på annen måte å søke å avverge en straffbar handling eller følgene av den, på et tidspunkt da dette fortsatt er mulig og det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen er eller vil bli begått. Avvergingsplikten gjelder straffbare handlinger som nevnt i

  • a) §§ 111, 113, 115, 117, 119, 121, 123, 128, 129, 138, 139, 140, 141, 142, 143, 144, 192, 193, 194, 223, 238, 239, 255, 256, 259, 274, 275, 280, 283, 289, 291, 299, 312, 327, 329, 355 og 357,

  • b) militær straffelov §§ 50, 52 eller 96, eller

  • c) lov om forsvarshemmeligheter §§ 1, 2, 3 eller 4,

Til § 196:

Tilføyelsen innebærer at avvergingsplikten etter straffeloven 2005 § 196 omfatter utkastet til § 238 om allmennfarlig smittespredning.

§ 237 Smitteoverføring

Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som overfører en smittsom sykdom som medfører betydelig skade på kropp eller helse. På samme måte straffes den som utsetter flere personer for slik smittefare eller gjentatte ganger eller ved hensynsløs atferd utsetter en annen person for slik smittefare.

Straff etter første ledd kommer ikke til anvendelse ved smitte som overføres ved seksuell omgang, når den som er blitt smittet eller utsatt for slik smittefare, på forhånd har samtykket i nærvær av helsepersonell i forbindelse med smittevernveiledning.

Straff etter første ledd kommer heller ikke til anvendelse når forsvarlige smitteverntiltak er iakttatt.

Grovt uaktsom smitteoverføring straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.

Grov smitteoverføring straffes med fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om smitteoverføringen er grov, skal det særlig legges vekt på om smitten

  • a) har ført til tap av liv,

  • b) er overført til to eller flere personer, eller

  • c) er overført ved atferd som er særlig hensynsløs.

Til § 237 Smitteoverføring:

Til første ledd:

Første punktum omfatter tilfeller der gjerningspersonen har smittet en annen person eller flere andre personer med en sykdom som angitt. Andre punktum rammer under nærmere forutsetninger tilfeller der gjerningspersonen har utsatt en eller flere personer for fare for å bli smittet med slik sykdom, uten at vedkommende ble smittet. Straffebudet rammer altså to ulike situasjoner som kan oppstå som følge av samme type handling, for eksempel seksuell omgang. Partene vil gjennomgående ikke ha kontroll over om handlingen fører til at smitte overføres, selv om den ene eller begge partene kan ha kjennskap til faktorer som påvirker risikoens størrelse.

Se punkt 11.2.2 om utvalgets vurderinger knyttet til smitteoverføring mellom mennesker. For spørsmålet om bare smitteoverføring eller også det å utsette andre for smittefare skal omfattes av straffebudet, se særlig punkt 11.2.2.4.

Til første ledd første punktum:

Første ledd første punktum rammer den som overfører sykdom. For at første punktum skal komme til anvendelse, må derfor fornærmede være smittet, og det må bevises utenfor enhver rimelig tvil at smitten er overført fra gjerningspersonen. Dersom handlingen har medført smittefare, men den fornærmede ikke ble smittet, kan andre punktum på visse vilkår komme til anvendelse, se nedenfor. Det samme gjelder dersom fornærmede er blitt smittet, men det ikke kan bevises at det er gjerningspersonen som har smittet fornærmede.

Det vil kunne være vanskelig å bevise at fornærmede er smittet av den mistenkte selv om det foretas rettsmedisinske undersøkelser og analyser av smittestoffene hos partene. Se vedlegg 1 om rettsmedisinske undersøkelser ved hivinfeksjon. Resultatet av rettsmedisinske analyser må uansett vurderes i sammenheng med bevismaterialet for øvrig.

Straffansvaret er ikke begrenset til særskilte smittemåter. Hvilke smittemåter som er aktuelle, varierer fra sykdom til sykdom. Noen sykdommer smitter på flere ulike måter, se punkt 9.2.

Smitteoverføring ved seksuell omgang rammes, og det er den smittemåten som i all hovedsak har ført til domfellelse etter straffeloven 1902 § 155.

Straffebudet kan også ramme smitte ved gjenbruk eller overlatelse av brukt injeksjonsutstyr. I praksis er det lite aktuelt med straffeforfølgning ved sprøytedeling blant rusmiddelbrukere, se også punkt 11.2.2.5, men det kan stille seg annerledes om det er helsepersonell som ved uforsvarlig praksis overfører smitte via injeksjonsutstyr i forbindelse med helsehjelp, noe som også vil kunne medføre reaksjoner etter helsepersonelloven, se punkt 6.3.

I teorien vil straffebudet i utkastet til § 237 også kunne ramme andre smittemåter direkte eller indirekte mellom personer, for eksempel smitte ved vanlig hudkontakt, via gjenstander eller ved hosting og nysing, se punkt 11.2.2.2, jf. punkt 9.2 om ulike smittemåter. I dagens situasjon i Norge vurderer utvalget det slik at straffebudet ikke bør ramme noen kjente sykdommer som smitter på disse måtene. Smittespredning til en ubestemt eller større krets av mennesker gjennom luft, vann, mat etc. vil derimot høre under det strengere straffebudet i utkastet til § 238. Det samme gjelder smitte gjennom overføring av blod og blodprodukter.

Ved smitte fra mor til barn i forbindelse med svangerskap, fødsel og amming bør man være ytterst tilbakeholden med straffeforfølgning. I utgangspunktet må det foreligge en svært klanderverdig opptreden fra mors side for å vurdere tiltale, jf. utvalgets vurderinger i punkt 11.2.2.5.

Likeledes bør det vises en viss tilbakeholdenhet med straffeforfølgning av sexarbeidere. Sexarbeidere vil som regel i egen interesse iaktta smitteverntiltak. Dette gjelder også om de allerede er bærer av en seksuelt overførbar sykdom. Det vil kunne være sexkjøperen som presser på for det ikke å bruke kondom eller lignende. Dette kan legge et utilbørlig press på sexselgeren, som derfor ikke bør straffes dersom dette er situasjonen. Det er få eller ingen eksempler i rettspraksis på straffeforfølgning av sexarbeidere. Dette kan blant annet skyldes at sexkjøperen har opptrådt i strid med straffeloven 1902 § 202a (sexkjøpsbestemmelsen) og neppe ønsker å anmelde et forhold som samtidig retter søkelyset mot egen lovstridig atferd. Se også punkt 11.2.2.5.

Det er ikke en forutsetning for straff at gjerningspersonen selv er smitteførende, selv om dette vil være det mest aktuelle. Straffebudet rammer også blant annet det å injisere blod med smittestoffer i en annen person, slik man har eksempel på i nederlandsk rettspraksis, og da uavhengig av hvem blodet stammer fra. Det samme gjelder helsepersonell som ved uforsvarlig praksis overfører smitte fra én pasient til en annen.

For at straff skal komme til anvendelse, må smitten gjelde en sykdom av alvorlig karakter. Avgrensningen av straffebudet følger ikke smittevernlovens begrep allmennfarlig smittsom sykdom, men er begrenset til smittsom sykdom som medfører betydelig skade på kropp eller helse.

I vurderingen av hvilke smittsomme sykdommer som omfattes, må det sees hen til den alminnelige tolkningen av begrepet «betydelig skade på kropp eller helse». Begrepet er i straffeloven 2005 § 11 første ledd definert som «tap eller vesentlig svekkelse av en sans, et viktig organ eller en viktig kroppsdel, vesentlig vansirethet, livsfarlig eller langvarig sykdom, eller alvorlig psykisk skade». Betydelig skade er det etter § 11 andre ledd også når et foster dør eller skades som følge av en straffbar handling.

Alternativene «livsfarlig eller langvarig sykdom» vil være sentrale her, men også andre av alternativene vil etter omstendighetene kunne være aktuelle.

Bare smittsomme sykdommer av en slik karakter at de medfører konsekvenser som nevnt i § 11, vil rammes av straffebudet. Vurderingen må gjøres på generelt grunnlag, det vil si om den aktuelle sykdommen vanligvis arter seg slik at det må regnes som «betydelig skade på kropp eller helse». Det vil ikke være straffbart å overføre sykdommer som vanligvis ikke har et slikt forløp, selv om en person i et enkelttilfelle skulle bli påført slik skade som følge av sykdommen. For eksempel dersom en person med svært svekket immunforsvar dør av en smittsom sykdom som hos de fleste går over av seg selv eller kureres lett, vil det ikke rammes av dette straffebudet. Det bør være forutsigbart hvilke sykdommer som omfattes.

I vurderingen av om en sykdom omfattes, må det i noen grad sees hen til de eksisterende behandlingsmulighetene på den aktuelle tiden. Sykdommer som innebærer livsfare, omfattes imidlertid uansett om det finnes virksom behandling mot sykdommen, dersom sykdommen ubehandlet vil føre til døden. Andre konsekvenser, for eksempel infertilitet, vil kunne være å anse som «betydelig skade på kropp eller helse», men det må foretas en helhetsvurdering av om den aktuelle sykdommen omfattes av straffebudet, blant annet ut fra behandlingsmulighetene og hvor vanlig en slik følge er av sykdommen. Se også punkt 11.2.2.3.

Sykdommer som ikke går over etter et naturlig sykdomsforløp og heller ikke kan helbredes ved behandling, vil kunne rammes av straffebudet selv om de ikke er livsfarlige eller medfører «tap eller vesentlig svekkelse av en sans, et viktig organ eller en viktig kroppsdel». Slike kroniske sykdommer vil kunne omfattes selv om levetiden ikke forkortes eller sykdommen medfører vesentlige hindringer i livsførselen. I slike situasjoner må like fullt sykdommen oppfattes å resultere i «betydelig skade på kropp og helse». Dette krever at sykdommen fører til subjektive og/eller objektive plager.

Også sykdommer som kan kureres, kan omfattes dersom de er livsfarlige eller har et langvarig forløp. Det å lide av livsfarlig, kronisk eller annen langvarig sykdom vil, i tillegg til de fysiske belastningene, kunne medføre psykiske påkjenninger blant annet på grunn av usikkerheten om sykdommens forløp og effekten av behandlingen, viktigheten av å følge forskrevet legemiddelinntak til enhver tid, bevisstheten om faren for å smitte andre mv.

Hivinfeksjon og ulike former for hepatitt er blant de sykdommene som omfattes av utkastet til § 237, jf. punkt 11.2.2.3. Straffebudet vil i fremtiden også kunne ramme sykdommer som foreløpig ikke eksisterer eller ikke er kjent.

Straffeloven 2005 kapittel 26 om seksuallovbrudd har flere bestemmelser om at «seksuelt overførbar sykdom» alltid regnes som betydelig skade på kropp eller helse etter de aktuelle paragrafene. Dette gjelder blant annet § 293 om grov voldtekt hvoretter det at fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på kropp eller helse, er blant de omstendigheter det skal legges særlig vekt på i avgjørelsen av om voldtekten er grov. Tilsvarende gjelder etter §§ 301 og 303 om grove overtredelser av forbud mot seksuell omgang med mindreårige.

Etter § 237 skal derimot ikke enhver seksuelt overførbar infeksjon anses som betydelig skade på kropp eller helse, jf. punkt 11.2.2.3. Denne forskjellen har å gjøre med at graden av overgrep er høyst forskjellig etter de ulike bestemmelsene.

Skyldkravet etter første ledd er forsett, jf. straffeloven 2005 §§ 21 og 22. Se under fjerde ledd om grovt uaktsomme overtredelser. Se også punkt 11.2.2.6.

Etter første ledd første punktum må forsettet gjelde det at smitte overføres.

Den som handler i den hensikt å smitte, utviser klart forsett. Slik hensikt vil sjelden forekomme eller kunne bevises.

Også den som holder det for sikkert eller overveiende sannsynlig at handlingen vil medføre smitte, utviser forsett. Få sykdommer er så smittsomme at det vil være vanlig at gjerningspersonen handler med en slik oppfatning om smittefaren.

Eventuelt forsett (dolus eventualis) er den laveste grad av forsett i norsk rett, jf. den positive innvilgelsesteori. I relasjon til smitteoverføring (første punktum) må gjerningsmannen ha innsett muligheten for at smitte kunne bli overført og i sitt sinn ha bestemt seg for å handle selv om dette skulle være tilfellet.

Det vil være mer krevende å bevise at det foreligger forsett med hensyn til første punktum enn andre punktum, jf. nedenfor. Dersom det i en sak hvor smitte er overført, ikke kan bevises forsett til smitteoverføring, vil gjerningspersonen kunne dømmes etter andre punktum dersom det foreligger forsett til det å utsette noen for smittefare, og de øvrige vilkårene etter andre punktum er til stede (smittefare gjentatte ganger eller hensynsløs atferd). Alternativt kan det dømmes for grovt uaktsom overtredelse dersom vilkårene for dette foreligger, jf. fjerde ledd.

I tilfeller hvor det anses bevist at gjerningspersonen har smittet fornærmede og har utvist subjektiv skyld i relasjon til smitteoverføring, kan det domfelles etter første ledd første punktum. Det er da uten betydning for spørsmålet om domfellelse hvor mange ganger eller på hvilken måte gjerningspersonen utsatte den som er blitt smittet (eller andre) for smittefare, i motsetning til etter andre punktum. For eksempel vil ett samleie som fører til smitteoverføring, være tilstrekkelig til domfellelse. Det vil etter omstendighetene kunne være aktuelt å domfelle etter både første og andre punktum dersom gjerningspersonen har utsatt flere personer for smittefare, men ikke alle er blitt smittet. I forhold til den enkelte fornærmede som er blitt smittet, vil smitteoverføring og andre eventuelle tilfeller av smittefare vanligvis anses som ett fortsatt forhold. Forholdene rundt smitteoverføringen vil for øvrig kunne få betydning for straffutmålingen, jf. nedenfor.

Medvirkning og forsøk rammes, jf. straffeloven 2005 §§ 15 og 16. Dette gjelder både første og andre punktum.

Det vil ikke være aktuelt å domfelle for forsøk på overtredelse av § 237 første ledd dersom den smittefarlige handlingen er fullbyrdet, men smitte ikke er (bevist) overført. Dette fordi smittefare er særskilt regulert i første ledd andre punktum. Det vil imidlertid kunne være tale om forsøk der gjerningspersonen har forsøkt å utføre en smittefarlig handling, men ikke har fullført handlingen, under forutsetning av at det er utvist forsett, jf. straffeloven 2005 § 16. Eksempel på dette finnes i rettspraksis etter straffeloven 1902 § 155, jf. punkt 5.2.2.9 og 5.2.2.17.

Dersom begge parter allerede på handlingstiden var smittet, bør man være svært tilbakeholdne med straffeforfølgning, særlig der begge parter var kjent med den andres smittestatus. Dette bør gjelde selv om det oppstår en superinfeksjon. Se nærmere under punkt 11.2.2.5.

Smitteoverføring er ikke straffbart hvis den som ble smittet, på forhånd hadde samtykket til å bli utsatt for smittefaren, og samtykket oppfyller de formkravene som er angitt i andre ledd. Samtykkeregelen er begrenset til å gjelde smitte(-fare) ved seksuell omgang.

Det er heller ikke straffbart dersom smitte er overført til tross for at forsvarlige smitteverntiltak var iakttatt, jf. tredje ledd.

Til første ledd andre punktum:

Andre punktum gjelder smittefare uten at smitte er blitt overført, se utvalgets vurderinger i punkt 11.2.2.4.

Andre punktum kan på visse vilkår komme til anvendelse dersom handlingen har medført smittefare, men de(n) fornærmede ikke ble smittet. Det samme gjelder dersom fornærmede er blitt smittet, men det ikke kan bevises at det er gjerningspersonen som har smittet fornærmede ved sin(e) smittefarlige handling(er). Se imidlertid punkt 11.2.2.5 om tilfeller der begge parter var smittet på handlingstidspunktet.

Se ovenfor under første ledd første punktum om hvilke sykdommer og smittemåter som omfattes. Disse vurderingene og avgrensningene gjelder tilsvarende for andre punktum.

Begrepet smittefare innebærer at handlingen må innebære en reell fare for overføring av smitte, men loven oppstiller ingen grense for smittefarens størrelse. Smitterisikoen varierer mellom ulike sykdommer. For enkelte sykdommer kan det også være store variasjoner avhengig av sykdommens stadium, om den smittede er under behandling, om behandlingen er vellykket, om det samtidig forekommer andre sykdommer hos en eller begge parter, omstendighetene ved den smittefarlige handlingen m.m. For så vidt gjelder hivinfeksjon, se vedlegg 1. I og med at straffebudet bare rammer sykdommer som vanligvis medfører betydelig skade på kropp eller helse, vil det være tale om alvorlige sykdommer. Selv en relativt liten smitterisiko vil da utgjøre smittefare i lovens forstand, jf. punkt 11.2.2.2 og Rt. 2006 s. 1246. Om betydningen av hivbehandling rettslig sett, se punkt 11.2.2.7.

Hypotetisk smitterisiko må det derimot sees bort fra, for eksempel fare for at hiv skulle overføres ved spytting, jf. vedlegg 1.

Om betydningen av reduksjon av smitterisikoen ved iverksettelse av smitteverntiltak, herunder «sikrere sex», se nedenfor om tredje ledd.

Som det følger av ordlyden i første ledd andre punktum, rammer ikke straffebudet et hvilket som helst tilfelle av det å utsette en annen for (reell) smittefare. Når smitte ikke er (bevist) overført, er straffansvaret begrenset til smittefare som enten gjelder «flere personer» eller som faller inn under ett av de to alternativene «gjentatte ganger» eller «ved hensynsløs atferd» når det bare er én person som er utsatt for smittefare.

Andre punktum omfatter således tre ulike situasjoner. For det første omfattes det å utsette to eller flere forskjellige personer for smittefare minst én gang hver (ved ulike anledninger). For det andre omfattes det å utsette én person for smittefare gjentatte ganger. For det tredje omfattes det å utsette en annen person (eller flere andre personer) for smittefare ved hensynsløs atferd.

Med flere personer siktes til to eller flere personer. Meningen er å ramme den som ved ulike tilfeller utsetter andre for smittefare. Dersom to eller flere personer i tillegg til den smittede er involvert samtidig, for eksempel i gruppesex, vil det i denne sammenheng ikke anses å oppfylle vilkåret «flere personer». Det siktes til smittefare ved flere ulike anledninger hvor gjerningspersonen i mellomtiden har hatt tid og mulighet til å overveie sine handlinger. Dersom den smittede opptrer hensynsløst, vil vedkommende imidlertid kunne straffes etter det alternativet, jf. nedenfor.

Hva som ligger i gjentatte ganger i utkastet til § 237 eksemplifiseres her i tilknytning til sykdom som smitter ved seksuell omgang. Et tilfelle som klart vil rammes av «gjentatte ganger», er det å utsette en person for smittefare jevnlig, for eksempel gjennom seksuelt samliv med ektefelle eller samboer. En rekke tilfeller av seksuell omgang mellom to personer over en kortere eller lengre periode vil rammes uavhengig av om partene regner seg som kjærester, faste partnere eller lignende.

Dersom det bare er tale om noen få samleier, vil man nærme seg den nedre grense for det straffbare, med mindre andre omstendigheter tilsier at det er tale om hensynsløs atferd, jf. nedenfor. Og særlig dersom det er gått lang tid mellom de enkelte tilfellene slik at det ikke fremstår som et mønster hos gjerningspersonen, bør påtalemyndigheten være tilbakeholden med å ta ut tiltale.

Det straffebudet særlig er ment å ramme, er tilfeller der gjerningspersonen utviser en atferd som preges av at andre utsettes for smittefare, for eksempel ved regelmessig å praktisere ubeskyttet sex til tross for at gjerningspersonen er kjent med at han eller hun lider av en alvorlig seksuelt overførbar infeksjon. Straffebudet rammer ikke den som ved ett enkelt tilfelle praktiserer ubeskyttet sex, med mindre det skjer ved hensynsløs atferd, se nedenfor. Den som vanligvis praktiserer «sikrere sex», men gjør seg skyldig i en «glipp», skal ikke straffes. Det er imidlertid ikke et krav for domfellelse at gjerningspersonen har et vedvarende atferdsmønster som medfører smittefare for andre. Straffebudet angir ikke en eksakt grense for antall tilfeller som skal til, men det må være mer enn to-tre tilfeller. Et titalls tilfeller vil klart utløse straffeansvar, mens det ved færre tilfeller vil være naturlig å se hen til omstendighetene for øvrig, herunder over hvor lang periode samleiene har funnet sted. Det må bedømmes ut fra forholdets totale karakter om terskelen for «gjentatte ganger» er overskredet. Faktorer i denne vurderingen kan også være sykdommens alvorlighetsgrad og hvor smittsom sykdommen er, det vil si hvor stor smittefaren er ved den enkelte handling. For eksempel er faren for å bli smittet ved et enkelt samleie betydelig større ved hepatitt B enn ved hiv.

Dersom to personer har flere samleier ved samme møte, for eksempel i løpet av en natt, regnes det i denne sammenheng ikke som «gjentatte ganger». På samme måte som med kriterier «flere personer» er meningen å ramme smittefare ved flere ulike anledninger hvor gjerningspersonen i mellomtiden har hatt tid og mulighet til å overveie sine handlinger.

Dersom gjerningspersonen bare har gjort seg skyldig i ett tilfelle av det å utsette en annen person for smittefare og smitte ikke ble overført, er dette ikke straffbart med mindre det har skjedd ved hensynsløs atferd. Det samme gjelder et par tilfeller som etter en konkret vurdering finnes å være under terskelen for «gjentatte ganger». Men dersom atferden først er hensynsløs, er ett tilfelle nok.

Gjerningspersonen må ha handlet subjektivt klanderverdig, og terskelen for «hensynsløs atferd» ligger relativt høyt.

Begrepet «hensynsløs atferd» innebærer noe mer enn det at gjerningspersonen unnlater å iverksette smitteverntiltak. Unnlatelse av å iaktta forsvarlige smitteverntiltak er i seg selv et vilkår for domfellelse, jf. nedenfor om tredje ledd. Det må altså noe ytterligere til for at atferden skal karakteriseres som hensynsløs etter første ledd andre punktum.

Ujevnbyrdighet mellom partene i kunnskap, alder, posisjon mv. vil kunne være momenter i vurderingen av om den smittede har handlet hensynsløst.

For at enkeltstående tilfeller av smittefare skal rammes, må asymmetrien mellom partene bestå i noe mer enn det faktum at gjerningspersonen kjente den konkrete smittefaren, mens fornærmede ikke gjorde det. Det er ikke tilstrekkelig for straffansvar for et enkeltstående tilfelle at gjerningspersonen unnlater å fortelle om sin smittestatus. Derimot kan det være å anse som hensynsløs atferd dersom vedkommende på spørsmål benekter å være smitteførende eller selv opplyser å være frisk, med den følge at smitteverntiltak ikke iverksettes. Særlig dersom fornærmede i utgangspunktet ønsket for eksempel bruk av kondom, men gjerningspersonen overtaler vedkommende til å ha ubeskyttet sex ved uriktig å oppgi negativ smittestatus, vil det kunne være hensynsløs atferd i lovens forstand.

Dersom det er tale om mer enn ett tilfelle, skal det imidlertid mindre til for at man vil komme til at det er hensynsløs atferd å utsette den andre for smittefare uten å si fra om den konkrete smittefaren eller ta forholdsregler mot smitte. Vedkommende har da hatt tid til overveielser med hensyn til hvordan han eller hun skal forholde seg etter den første «glippen». Straffetrusselen slår ikke inn etter en «glipp», og den smittede personen har da all grunn til å informere partneren om smittestatus og iverksette smitteverntiltak før et nytt samleie. Ikke å informere i denne situasjonen kan lett vurderes som hensynsløs atferd.

Voldtekt og seksuell omgang med barn under 16 år vil anses som hensynløs atferd. Tiltale etter (utkastet til) § 237 kan være aktuelt i konkurrens med bestemmelsene om seksuallovbrudd. Alternativt kan smittefaren tas i betraktning som en skjerpende omstendighet under straffutmålingen for seksuallovbruddet. Overført smitte, men ikke smittefare, er nevnt blant momentene som det særlig skal legges vekt på i vurderingen av om det foreligger grov overtredelse, jf. straffeloven 2005 §§ 293, 301 og 303.

Et annet eksempel på hensynsløs atferd kan være at gjerningspersonen utsetter fornærmede for press for å oppnå samleie, eventuelt for å oppnå at samleiet gjennomføres uten beskyttelse, selv om presset ikke er av en slik karakter at det bedømmes som voldtekt. Dette kan etter omstendighetene være aktuelt i ulike typer relasjoner, også mellom noenlunde jevnbyrdige parter.

I situasjoner der partene ikke er jevnbyrdige, vil dette i seg selv kunne medføre at den sterkeste parten anses å ha utvist hensynsløs atferd ved å utsette den andre parten for smittefare. Eksempler kan være en godt voksen mann som utsetter en ung jente for smittefare, selv om hun er over 16 år og den seksuelle omgang som sådan ikke er straffbar. Tilsvarende kan gjelde når den ikke-smittede parten – av andre grunner enn alder – er i en særlig sårbar situasjon eller ikke har de samme forutsetninger som de fleste andre for selv å ta i betraktning faren for smitte og eventuelt sette vilkår for smittefarlig samkvem, for eksempel bruk av kondom. Det kan også være situasjoner der den smitteførende personen (uavhengig av alder) er i en posisjon som innebærer makt eller myndighet overfor fornærmede og som gjør det vanskelig for fornærmede å insistere på bruk av kondom eller motsette seg den seksuelle omgangen i det hele tatt, selv om forholdene ikke er av en slik karakter at det er voldtekt eller rammes av forbudet mot misbruk av overmaktsforhold, jf. straffeloven 2005 § 295.

Skyldkravet etter første ledd er forsett. Se nedenfor under fjerde ledd om grov uaktsomhet.

Etter første ledd andre punktum er det tilstrekkelig at forsettet dekker det å utsette noen for smittefare.

Smittehensikt omfattes, men vil sjelden forekomme.

Etter andre punktum vil det være sannsynlighetsforsett dersom gjerningspersonen holder det for sikkert eller overveiende sannsynlig at handlingen vil medføre smittefare. Dette vil gjennomgående være oppfylt når gjerningspersonen vet at han eller hun lider av en smittsom sykdom og vet hvordan sykdommen smitter, og ikke foretar aktive skritt for å hindre smitteoverføring.

Det vil være tilstrekkelig for å konstatere eventuelt forsett med hensyn til smittefare, at gjerningspersonen har innsett muligheten for at den andre parten utsettes for smittefare og har bestemt seg for å handle selv om dette skulle være tilfelle.

Det å utsette en annen for smittefare er ikke straffbart dersom vedkommende på forhånd hadde samtykket til å bli utsatt for smittefaren, og samtykket oppfyller formkravene som er angitt i andre ledd, se nedenfor. Samtykkeregelen er begrenset til å gjelde smitte(-fare) ved seksuell omgang.

Se nedenfor under tredje ledd om straffritak når forsvarlige smitteverntiltak var iakttatt.

Det bør utvises tilbakeholdenhet med hensyn til straffeforfølgning ved smitte(-fare) fra mor til barn i forbindelse med svangerskap, fødsel og amming. Dette gjelder langt på vei også når begge parter allerede er smittet på forhånd og i enkelte andre situasjoner, jf. punkt 11.2.2.5.

Om straffutmålingen ved overtredelse av første ledd:

Se punkt 11.2.2.9 om utvalgets vurderinger knyttet til strafferammer og straffutmåling.

Strafferammen etter første ledd er bot eller fengsel inntil tre år. Her omtales straffutmåling ved forsettlig overtredelse av straffebudet i første ledd, uten at det foreligger omstendigheter som fører til at femte ledd om grov overtredelse av straffebudet kommer til anvendelse. Se nedenfor om femte ledd. Se fjerde ledd om grovt uaktsom overtredelse.

Straffenivået i rettspraksis etter straffeloven 1902 § 155 kan gi veiledning i straffutmålingen, både med hensyn til hvilke faktorer som er av betydning og hvilken vekt de bør tillegges. Se punkt 5.2.2.16 og 5.2.2.17 om rettspraksis.

Selv om strafferammen er den samme for overtredelse av (utkastet til) § 237 første ledd første og andre punktum, bør straffen gjennomgående være strengere der smitte er overført. Dette er også lagt til grunn i rettspraksis etter straffeloven 1902 § 155, se Rt. 2006 s. 1246, jf. også Rt. 2002 s. 606 og Rt. 2000 s. 195.

Overført smitte bør som regel medføre ubetinget fengsel. Se Rt. 2000 s. 195 og Rt. 2002 s. 606 for eksempler på straffutmåling ved overført smitte. Betinget fengsel kan likevel være aktuelt i særskilte tilfeller, for eksempel der smitten er overført ved en handling som ikke er ledd i et kritikkverdig atferdsmønster.

Andre omstendigheter av betydning for straffutmålingen vil være antall personer som er smittet eller utsatt for smittefare, hvor mange ganger og over hvor lang periode de(n) fornærmede ble utsatt for smittefare, og under hvilke omstendigheter, hvor stor smittefaren var, hvor alvorlig sykdommen er, hvilke behandlingsmuligheter som eksisterer på den aktuelle tiden, konsekvensene for de(n) fornærmede i det enkelte tilfellet mv.

Ubetinget fengsel bør være utgangspunktet også der gjerningspersonen har vist et vedvarende atferdsmønster som har medført smittefare for en eller flere personer ved mange anledninger over lengre tid, uten å informere om sin smittestatus.

I rettspraksis er det eksempler på at straffen er utmålt til ubetinget fengsel i opptil fem år i saker med et titalls fornærmede som er blitt utsatt for smittefare, hvorav en eller to ble smittet av domfelte. Så streng straff vil bare være aktuell dersom lovbruddet etter en samlet vurdering anses som grov overtredelse etter utkastet til § 237 femte ledd hvor strafferammen er seks år, jf. nedenfor. Bestemmelsen om grov overtredelse anses å regulere situasjoner med likeartet realkonkurrens (flere overtredelser av samme straffebud, her § 237), slik at det ikke er aktuelt å anvende bestemmelsene om realkonkurrens i straffeloven 2005 § 79 første ledd bokstav a.

Dersom domfelte er under adekvat behandling som reduserer smittefaren, kan dette etter omstendighetene være av betydning i straffutmålingen, selv om det ikke kan sies noe sikkert om smittsomheten i det enkelte tilfellet, jf. punkt 11.2.2.7.

Et eksempel som gjelder hivbehandling, er Rt. 2006 s. 1246 hvor Høyesterett uttalte: «Det må også leggjast ei viss vekt på at ho var under behandling, noko som må ha innebore ein reduksjon i faren for smitteoverføring. Her viser eg også til det subjektive, ved at ho var kjend med at det ikkje var påviselege virusmengder i blodet hennar.» Det var flere omstendigheter som trakk i retning av en relativt lav straff, og straffen ble under dissens (3–2) utmålt til ubetinget fengsel i 120 dager. Forholdene i saken var for øvrig slik at den etter utkastet til § 237 muligens ville kunne falle utenfor det straffbare i og med at smitte ikke ble overført og det bare var gjennomført tre samleier, jf. vilkårene i utkastet første ledd andre punktum om smittefare overfor flere personer eller overfor én person gjentatte ganger eller ved hensynsløs atferd. Det er noe uklart hva domfelte hadde sagt om smittestatus og behov for bruk av kondom, men om et slikt tilfelle skulle finnes å oppfylle et av alternativene, ville saken ligge helt i det nedre straffsjiktet.

Forholdet mellom partene, både karakter og varighet og i hvilken grad de var jevnbyrdige, domfeltes subjektive forhold, og om overtredelsen innebar et tillitsbrudd, og i så fall hvor grovt, er andre faktorer som kan tillegges vekt. Den slags omstendigheter som er nevnt i forbindelse med vurderingen av om gjerningspersonen har utvist hensynsløs atferd etter første ledd andre punktum, vil også være relevante i straffutmålingen, og da uavhengig av om gjerningspersonen er domfelt etter dette alternativet. Rt. 2000 s. 195 er et eksempel på at det er lagt vekt på at domfeltes handlemåte utgjorde «et kynisk tillitsbrudd overfor de to kvinnene», hvorav den ene ble smittet.

I saker der det er tale om relativt få tilfeller av smittefare og uten at smitte er overført, kan bot og/eller betinget fengsel være passende straffenivå dersom partene er jevnbyrdige og det ikke er utvist hensynsløs atferd.

Bot og/eller betinget fengsel kan også være aktuelt ved engangstilfeller av smittefare mellom jevnbyrdige parter der gjerningspersonen har opptrådt hensynsløst ved å benekte positiv smittestatus. Der gjerningspersonen har opptrådt hensynsløst ved å utnytte asymmetri i forholdet mellom partene, vil det være naturlig med ubetinget fengsel, også ved et engangstilfelle uten smitteoverføring.

Det vil gjennomgående være en formildende omstendighet at gjerningspersonen opplyser om sin smittestatus slik at fornærmede kjenner til den konkrete smittefaren. Samtykke fra fornærmede har ikke straffriende virkning med mindre formkravene i andre ledd er oppfylt, jf. nedenfor, men straffverdigheten vil regelmessig være lavere når fornærmede har kjent til den konkrete smittefaren og likevel har valgt å utsette seg for den. I Rt. 2006 s. 1246 uttalte Høyesterett: «Reint generelt er det grunn til å ha ei utforming av straffenivået som gjer at det «løner seg» å seie frå om smitterisiko.»

Dersom gjerningspersonen har vært åpen om sin smittestatus, vil saken derfor ofte ligge i det nedre straffsjiktet. Bot og/eller betinget fengsel vil da kunne være aktuelt, også i situasjoner hvor det er tale om smittefare over en noe lengre periode og/eller en rekke anledninger med en eller flere personer, forutsatt at det er jevnbyrdige parter og smitte ikke er overført.

Det kan etter omstendighetene også være formildende at den smittede i etterkant opplyser om smittefaren, slik at fornærmede får en særskilt foranledning for å la seg undersøke, og dermed kan få oppfølgning og behandling raskest mulig om det skulle være nødvendig. I Rt. 2006 s. 1246 ble det av slike grunner tillagt vesentlig vekt i straffutmålingen at domfelte etter tre samleier ga beskjed om at hun var hivpositiv.

Også i tilfeller hvor gjerningspersonen ikke har opplyst om sin smittestatus, vil det under straffutmålingen i noen grad kunne legges vekt på fornærmedes eget forhold, for eksempel det å ta den risiko å ha ubeskyttet seksuell omgang med en person man ikke kjenner godt og uten å forhøre seg om smittestatus. Dette vil særlig gjelde dersom fornærmede kan anses som den sterkeste part. I Rt. 2006 s. 1246 bemerket Høyesterett under straffutmålingen: «Det må også leggjast til grunn at den krenkte tok ein risiko ved å ha ubeskytta samleie med denne kvinna.» Sykdom og kondombruk hadde vært et tema mellom partene, men det ble lagt til grunn at domfelte ikke hadde opplyst at hun var hivpositiv.

I tillegg kommer alminnelige straffutmålingsmomenter, for eksempel om gjerningspersonen tidligere er domfelt for samme type lovbrudd. Se nærmere straffeloven 2005 §§ 77 og 78 om skjerpende og formildende omstendigheter ved fastsettelse av straffereaksjoner.

I saker hvor det i utgangspunktet er naturlig med en ubetinget fengselsstraff, kan det være en mulig løsning å gi helt eller delvis fullbyrdingsutsettelse på det særvilkår at domfelte gjennomfører et adekvat behandlingsopplegg eller annet tiltak med sikte på relevant atferdsendring, jf. straffeloven §§ 34 og 37 bokstav j. Dette vil også kunne omfatte lærings- og mestringskurs dersom det finnes et egnet kursopplegg for den aktuelle pasientgruppen. Se punkt 11.2.2.9. Forutsetningen for å utsette fullbyrdingen av straffen på et slikt vilkår, må være at domfelte er motivert for å delta. Ved manglende deltakelse i tiltaket, vil eventuelt straffen vurderes å måtte fullbyrdes.

Til andre ledd:

Se punkt 11.2.2.8 om utvalgets vurderinger om betydningen av samtykke og utforming av samtykkebestemmelse knyttet til smitteoverføring og smittefare.

Samtykke fra den som utsettes for smittefare, fritar under visse forutsetninger for straff. Straffritaket gjelder klarligvis også dersom smitte overføres til den som har samtykket.

Dette gjelder selv om samtykke fra fornærmede ikke har straffriende virkning ved voldslovbrudd etter straffeloven kapittel 25 når det er påført betydelig skade på kropp eller helse, jf. § 276, jf. § 274 andre ledd.

Bestemmelsen om samtykke som straffrihetsgrunn er begrenset til å gjelde smitte og smittefare ved seksuell omgang. Ved sykdommer som smitter på andre måter, vil samtykke ikke virke straffriende. Ved seksuelt overførbare infeksjoner som også kan overføres på andre måter enn seksuell omgang, vil et eventuelt samtykke ikke omfatte andre smittemåter. Smitteoverføring eller smittefare ved for eksempel injisering, vil ikke være straffritt selv om det skulle foreligge samtykke. Dersom den som blir smittet, selv setter injeksjonssprøyten, vil det være spørsmål om eventuelt medvirkningsansvar for den som overlot det infiserte injeksjonsutstyret til vedkommende, men se punkt 11.2.2.5 hvor utvalget gir uttrykk for at man bør være tilbakeholden med straffeforfølgning ved smitteoverføring/smittefare som følge av deling av injeksjonsutstyr blant rusmiddelbrukere.

Foreligger det gyldig samtykke som oppfyller formkravene i andre ledd, er de(n) smittefarlige handlingen(e) ikke straffbar(e), selv om smitteverntiltak som nevnt i tredje ledd, ikke er iakttatt. Gyldig samtykke som er avgitt etter smittevernveiledning og i samsvar med formkravene, innebærer således at de to partene straffritt kan ha ubeskyttet seksuell omgang.

Bestemmelsen er ikke begrenset til en spesiell personkrets. Det er ikke en forutsetning at de to partene er gift, bor sammen eller har en annen fast relasjon, selv om det nok som oftest vil være i slike situasjoner partene i fellesskap oppsøker helsepersonell for å få smittevernveiledning. Andre seksualpartnere kan også avgi gyldig samtykke såfremt de sammen med den smittede parten møter hos helsepersonell og får smittevernveiledning.

Etter ekteskapsloven § 5 første ledd kan den som lider av en smittefarlig sykdom som kan overføres ved seksuell omgang, ikke inngå ekteskap uten at den andre parten er gjort kjent med sykdommen og begge parter har fått muntlig veiledning av en lege om farene ved sykdommen, jf. punkt 6.16.1 Samtykke som nevnt i utkastet til § 237 andre ledd kan avgis i forbindelse med smittevernveiledning etter ekteskapsloven § 5 dersom partene mottar den i fellesskap, men det å motta slik veiledning innebærer ikke automatisk at den smittedes kommende ektefelle anses å ha avgitt samtykke til å bli utsatt for smittefare. Et eventuelt samtykke må avgis uttrykkelig.

Helsepersonellet må under smittevernveiledningen påse at den ikke-smittede parten får og oppfatter informasjonen om den konkrete smittefaren, faktorer av betydning for smittefarens størrelse, hvilke forebyggende tiltak som kan iverksettes, og konsekvensene dersom vedkommende skulle bli smittet. Dette svarer til kravene til et gyldig samtykke etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-1. Det er ikke spesifisert hva slags helsepersonell som må gi smittevernveiledningen. Det vil være mest nærliggende at dette gjøres av lege, men det kan også gjøres av annet kvalifisert helsepersonell, for eksempel sykepleier ved en infeksjonsmedisinsk avdeling eller lignende.

Helsepersonellet må så langt det er mulig forsikre seg om at begge parter forstår informasjonen. Informasjonen må tilpasses den enkeltes personlige forutsetninger, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5. Om nødvendig må det benyttes tolk.

Helsepersonellet må journalføre at det er gitt smittevernveiledning til de to partene med angivelse av hovedinnholdet i den informasjon som ble gitt. Dersom den ikke-smittede parten samtykker etter å ha mottatt veiledningen, må dette fremgå uttrykkelig av journalen. Dersom det har vært tale om å avgi samtykke, men vedkommende etter veiledningen ikke finner å ville avgi samtykke, bør også dette journalføres. Dette for å unngå tvil med hensyn til om samtykke ble avgitt eller ikke.

Nedtegnelsene gjøres i pasientjournal separat for de to partene. Smittevernveiledning er å anse som helsehjelp også for den som ikke er smittet. Om helsepersonellet som gir smittevernveiledningen, ikke allerede har pasientjournal for begge parter, må det opprettes ny(e) journal(er). Dette sikrer blant annet at begge parter vil kunne få utskrift av de aktuelle journalnedtegnelsene uten hinder av taushetsplikt. Helsepersonell som gir smittevernveiledningen vil være underlagt taushetsplikt på vanlig måte etter helsepersonelloven, jf. også smittevernloven. Se også pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6 om rett til vern mot spredning av opplysninger. Journalnedtegnelsene skal oppbevares etter reglene i forskrift 21. desember 2000 nr. 1385 om pasientjournal og derved beskyttes mot innsyn, med de unntak som er fastsatt i lovverket.

Et avgitt samtykke kan trekkes tilbake når som helst, med virkning fremover i tid. Dette er i tråd med hva som gjelder allment i helseretten, se pasient- og brukerrettighetsloven § 4-1 siste ledd. Tilbakekallet må meddeles den smitteførende personen som samtykket er avgitt til fordel for. Det må av notoritetshensyn også meddeles helsepersonellet som ga smittevernveiledningen da samtykket ble avgitt, eller annet helsepersonell som forvalter pasientjournalene, slik at tilbakekallet også journalføres i begge pasientjournalene. Denne siden av det formkravet som gjelder ved avgivelse av samtykke, bør gjelde tilsvarende ved tilbakekall. Samtykket vil da gjelde inntil tilbakekallet er journalført. Helsepersonellet bør om mulig forsikre seg om at den smittede parten er orientert om tilbakekallet.

Etter ekteskapsloven § 5 andre ledd er lovbestemt taushetsplikt ikke til hinder for at lege (som har gitt smittevernveiledning til de kommende ektefellene) gir opplysninger til vigsleren om sykdommen eller føres som vitne i en ekteskapssak. I straffesaker etter (utkastet til) § 237 bør også helsepersonellet uten hinder av taushetsplikt kunne avgi forklaring dersom det er av betydning i saken å få helsepersonellets forklaring for å belyse om partene sammen møtte til smittevernveiledning og om og i så fall når det ble avgitt (gyldig) samtykke. Etter straffeprosessloven § 119 første ledd kan retten ikke ta imot forklaring fra blant andre leger, jordmødre og sykepleiere om noe som er betrodd dem i deres stilling, uten samtykke av den som har krav på hemmelighold. Etter tredje punktum faller forbudet bort når forklaringen trengs for å forebygge at noen uskyldig blir straffet. Dersom den som har krav på hemmelighold, ikke samtykker i at avhøringen foregår offentlig, skal forklaringen bare meddeles retten og partene i møte for stengte dører og under pålegg om taushetsplikt, jf. fjerde punktum. I saker etter straffeloven 2005 (utkastet til) § 237 vil man kunne si at begge parter har krav på hemmelighold overfor tredjeparter om smittevernveiledning og samtykke, men at de ikke har krav på hemmelighold overfor hverandre.

Gyldigheten av et avgitt samtykke må vurderes ut fra alminnelige prinsipper for dette, herunder i lys av den samtykkendes alder og psykiske tilstand, mulig press fra den samtykket avgis til fordel for, og andre relevante omstendigheter. Spørsmål om samtykkekompetanse, bevissthetsnedsettelse som følge av rus mv. vil trolig sjelden aktualiseres i og med at samtykket skal avgis i forbindelse med smittevernveiledning hos helsepersonell. I tillegg til å sikre notoritet, bidrar bestemmelsen til å sikre tilstrekkelig kvalitet på informasjonen og til at omstendighetene for øvrig ved avgivelsen av samtykket, er slik at samtykket blir gyldig. I tillegg vil bestemmelsen kunne bidra til bedret informasjon om smittevern og forholdsregler for om mulig å unngå smitteoverføring.

Samtykke avgitt på en måte som ikke fyller kravene i andre ledd, vil ikke ha straffriende virkning. Slikt samtykke kan derimot være av betydning i vurderingen etter første ledd andre punktum av om det er utvist hensynsløs atferd. Foreligger det samtykke, vil det sjelden kunne sies å være utvist hensynsløs atferd med mindre forholdet mellom partene er slik at det ikke er tale om et reelt, frivillig samtykke.

For øvrig vil samtykke som ikke fyller formkravene, kunne være av betydning ved straffutmålingen. Dette gjelder så vel uttrykkelig samtykke som konkludent atferd fra en person som er kjent med den aktuelle smittefaren.

Til tredje ledd:

Se punkt 11.2.2.7 om utvalgets vurderinger vedrørende straffrihet når smitteverntiltak er iverksatt.

Dersom forsvarlige smitteverntiltak ble iakttatt for å forebygge smitte, kan den smitteførende personen ikke straffes. Dette gjelder hva enten det var den smitteførende personen eller den personen som ble utsatt for smittefare, som tok initiativ til å sørge for smittevern, for eksempel bruk av kondom. I motsetning til andre ledd om samtykke, gjelder tredje ledd ikke bare ved seksuell smitte, men alle aktuelle sykdommer.

Hva som ved den enkelte sykdom er å anse som forsvarlig smitteverntiltak, må vurderes ut råd og anbefalinger fra helsemyndighetene, særlig Nasjonalt folkehelseinstitutt. Anbefalingene vil kunne variere noe over tid ut fra foreliggende kunnskap om den enkelte sykdom og nye metoder for smittevern. Fare for smitte med seksuelt overførbare infeksjoner kan oppstå ved ulike typer seksuell omgang, i hovedsak ved samleie (vaginalt, analt eller oralt). Den som er smitteførende med en seksuelt overførbar infeksjon, kan ikke straffes dersom kondom eller tilsvarende ble brukt på en forsvarlig måte gjennom hele samleiet. Enkelte seksualteknikker vil også kunne regnes som «sikrere sex» og gi grunnlag for straffrihet, for eksempel sex uten penetrasjon.

Straffritaket gjelder selv om smitteverntiltaket slo feil slik at smitte ble overført. For eksempel vil selv ikke konsekvent bruk av kondom gi en fullstendig beskyttelse mot smitte. Forutsetningen for straffritak er at den smitteførende opptrådte forsvarlig, for eksempel avbrøt samleiet dersom han eller hun ble oppmerksom på at kondomet gikk i stykker eller gled av.

Vellykket legemiddelbehandling ved hivinfeksjon vil gjennomgående føre til lavere smittsomhet. Det foreligger (foreløpig) ikke tilstrekkelig kunnskap til å si noe sikkert om smittsomheten hos den enkelte person på et gitt tidspunkt, jf. vedlegg 1. Det at en hivpositiv person er under behandling, vil derfor ikke være å anse som et forsvarlig smitteverntiltak i straffelovens forstand, jf. punkt 11.2.2.7. Vellykket behandling vil imidlertid i noen grad kunne tillegges vekt i straffutmålingen, slik det er gjort i rettspraksis etter straffeloven 1902 § 155, jf. blant annet Rt. 2006 s. 1246.

Til fjerde ledd:

Se punkt 11.2.2.6 om utvalgets vurderinger for så vidt gjelder skyldkrav.

Skyldkravet etter første ledd er forsett. Etter fjerde ledd rammes uaktsomme overtredelser forutsatt at det er utvist grov uaktsomhet. Etter straffeloven 2005 § 23 er gjerningspersonen uaktsom dersom han eller hun handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides. Uaktsomheten er grov «dersom handlingen er svært klanderverdig og det er grunnlag for sterk bebreidelse».

Se merknadene til § 23 i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) hvor det om grov uaktsomhet heter:

«I forhold til alminnelig uaktsomhet kreves det for grov uaktsomhet både et større avvik fra forsvarlig atferd, og en mer kvalifisert form for bebreidelse (se merknadene til første ledd). Vurderingen er i utgangspunktet den samme som for simpel uaktsomhet, forskjellen ligger i hvor stort avvik og hvor sterk bebreidelse som skal til.»

Det kan tenkes grovt uaktsom overtredelse av så vel første som andre punktum i § 237 første ledd, det vil si både når smitte er overført og når det bare er tale om smittefare.

Bestemmelsen om grovt uaktsom overtredelse vil trolig være aktuell først og fremst der gjerningspersonen ikke hadde positiv kunnskap om sin smittestatus, men burde ha innsett at det var nærliggende at han eller hun kunne være smittet. Dette vil særlig kunne være tilfelle dersom vedkommende har en atferd eller har vært utsatt for en hendelse som medfører en konkret oppfordring til å la seg undersøke. Et tilfelle som vil kunne rammes av fjerde ledd, er at den smitteførende personen ikke har tatt hivtest, men like fullt har levd slik at han eller hun burde ha sett det som en nærliggende mulighet at han eller hun var hivpositiv. Et eksempel kan være at vedkommende tilhører miljøer eller oppsøker arenaer hvor det er kjent at hivinfeksjon er vesentlig hyppigere enn i befolkningen for øvrig, og jevnlig har praktisert ubeskyttet sex. Det vil da kunne anses som grovt uaktsomt dersom vedkommende viser seg å være smittet og har smittet noen eller utsatt noen for smittefare. Tilsvarende vil kunne gjelde andre smittsomme sykdommer som er vanligere forekommende i visse miljøer. Andre eksempler kan være at gjerningspersonen har hatt ubeskyttet seksuell omgang med en person som har opplyst å være smittet, eller at en person som han eller hun har hatt seksuell omgang med, har hevdet å ha blitt smittet av gjerningspersonen. Slike hendelser bør føre til kontakt med lege, smittevernveiledning og testing.

Det er ikke nødvendig at gjerningspersonen har hatt fysiske symptomer eller sykdomsfølelse, men dette kan etter omstendighetene også være holdepunkter som kan tilsi at gjerningspersonen vil kunne anses å ha handlet grovt uaktsomt.

Strafferammen etter fjerde ledd er bot eller fengsel inntil et år. Straffen bør være strengere dersom smitte er overført enn der det er tale om smittefare uten at noen er smittet. Antallet personer som er smittet eller utsatt for smittefare vil også være av betydning for straffutmålingen. Se ovenfor under merknadene til første ledd om andre forhold som etter omstendighetene vil kunne være relevante ved utmålingen av straff. Se nedenfor under merknadene til femte ledd om grove overtredelser.

Til femte ledd:

Se utvalgets vurderinger i punkt 11.2.2.9.

Bestemmelsen fastsetter en høyere strafferamme på fengsel i inntil seks år for grove overtredelser av straffebudet i første ledd, som ellers straffes med bot eller fengsel inntil tre år. Strafferammen på fengsel inntil seks år gjelder også for grovt uaktsom grov overtredelse, jf. fjerde ledd hvoretter den ordinære strafferammen for grovt uaktsom overtredelse er bot eller fengsel inntil et år.

Ved vurderingen av om overtredelsen er grov, vil både subjektive og objektive momenter være relevante.

De forholdene som er angitt i femte ledd bokstav a til c, er ikke en uttømmende opplisting av relevante momenter. Blant annet vil det kunne sees hen til sykdommens alvor og hvor mange personer som er blitt utsatt for smitte i tillegg til de som er smittet, og over hvor lang periode eller ved hvor mange anledninger smittefarlig atferd er utøvd.

Eksempler på «hensynsløs atferd» er nevnt i merknadene til første ledd andre punktum. Denne type atferd vil også kunne inngå i vurderingen av om gjerningsmannen har utvist atferd som er «særlig hensynsløs» etter femte ledd bokstav c, men terskelen vil da være høyere. Et eksempel kan være at gjerningspersonen over lang tid har gitt uriktige opplysninger om sin smittestatus med den følge at hans eller hennes faste partner er blitt smittet.

Bestemmelsen kan i prinsippet komme til anvendelse ved overtredelse av bare første ledd første punktum, overtredelse av første og andre punktum, eller overtredelse av bare andre punktum. I praksis vil grove overtredelser i all hovedsak være overtredelser av første punktum eller både første og andre punktum, det vil si tilfeller hvor smitte er overført fra gjerningspersonen til minst én person. Det skal svært mye til å anse det å ha utsatt noen for smittefare som grov overtredelse uten at smitte er overført. Det kan ikke helt utelukkes for eksempel dersom et meget stort antall personer på en svært hensynsløs måte over lengre tid har blitt utsatt for fare for å bli smittet av en meget alvorlig sykdom.

I første rekke vil grov overtredelse måtte anses å foreligge der flere personer er smittet. Det å utsette mange personer for smittefare vil imidlertid kunne bidra til at man samlet sett finner at det foreligger grov overtredelse, dersom dette kommer i tillegg til at en eller flere personer er smittet. Det at én person er smittet, vil vanligvis ikke anses som grov overtredelse alene, med mindre sykdommen har ført til døden eller gjerningsmannen har opptrådt på en særlig hensynsløs måte.

I rettspraksis etter straffeloven 1902 § 155 er det eksempler på at straffen er utmålt til ubetinget fengsel i opptil fem år i saker med et titalls fornærmede, hvorav en eller to ble smittet av domfelte. Så streng straff bør være forbeholdt de svært grove tilfellene.

§ 238 Allmennfarlig smittespredning

Med fengsel inntil 15 år straffes den som sprer smittestoffer eller smittestoffprodukter gjennom luft, vann, næringsmidler eller andre gjenstander bestemt for alminnelig bruk eller salg, og derved volder allmenn fare for liv eller helse.Uaktsom overtredelse straffes med fengsel inntil 6 år.

Til § 238:

Se punkt 11.2.1 om utvalgets generelle vurderinger knyttet til spørsmålet om strafferegulering av det å smitte andre eller utsette andre for smittefare, og punkt 11.2.3 når det særlig gjelder utkastet til § 238.

Utkastet rammer spredning av smittestoffer og smittestoffprodukter gjennom luft, vann, næringsmidler eller andre gjenstander bestemt for alminnelig bruk eller salg. Kjennetegnet ved den straffbare handlingen etter utkastet til § 238 er at spredningen skjer gjennom elementer som nevnt, kanskje over stor avstand, og at spredningen volder allmenn fare for liv eller helse. Utkastet til § 238 vil ramme smittespredning som ikke skjer ved (direkte eller indirekte) kontakt person-til-person, men til en større eller ubestemt krets av mennesker. Smitteoverføring direkte mellom mennesker kan derimot rammes av bestemmelsene om smitteoverføring i utkastet til § 237, typisk smitte ved seksuelt samkvem eller vanlig hudkontakt. Også smitteoverføring indirekte mellom personer via instrumenter, termometer, håndklær, glass og bestikk mv. vil i prinsippet kunne rammes av utkastet til § 237. Noen smittestoffer kan overføres eller spres på ulike måter, slik at det vil kunne være aktuelt med straffeforfølgning etter enten § 237 eller § 238 avhengig av omstendighetene i det enkelte tilfelle.

De vedtatte §§ 237 og 238 i straffeloven 2005 omfatter både smitteoverføring mellom mennesker og smittespredning på annen måte, mens utvalgets lovutkast innebærer separate straffebud for de to hovedtypene av smittemåter. Dette ligner mer på inndelingen i straffeloven 1902 hvor § 155 rammer smitteoverføring fra en smittet person, mens § 154 rammer det å bevirke eller medvirke til at «en farlig smitsom Sygdom finder Indgang eller almindelig Udbredelse blandt Mennesker, Husdyr eller Vækster», jf. punkt 5.2.2 og 5.2.3. Straffebudet i § 154 er imidlertid ikke direkte sammenlignbart med utkastet til § 238.

Det er spredning av smittestoffer eller smittestoffprodukter som rammes av utkastet til § 238. Med kriteriet «smittestoffer» menes i første rekke bakterier og virus, for eksempel E.coli og legionellabakterier, men det kan også være protozoer (visse typer encellede organismer). En type protozo er Giardia lamblia som kan spres med vann og forårsake sykdommen giardiasis. I tillegg rammes spredning av «smittestoffprodukter». Dette kan typisk være botulintoksin, som ikke er et smittestoff, men et toksisk smittestoffprodukt som fører til infeksjonssykdom. Botulisme står på listen over allmennfarlige smittsomme sykdommer, men sykdommen forårsakes i de aller fleste tilfeller ikke av smittestoffet selv (botulinbakterier), men av toksiner produsert av bakteriene. Næringsmidler kan bli forurenset med toksin, eller toksinet kan med hensikt spres på annen måte. Også spredning av andre toksiske smittestoffprodukter vil kunne rammes av utkastet til § 238. Spredning av gift eller stoffer med tilsvarende virkning – som ikke er knyttet til infeksjonssykdommer – kan rammes av straffeloven 2005 § 239 om allmennfarlig forgiftning.

Utkastet til § 238 er ikke knyttet opp mot begrepet «allmennfarlig smittsom sykdom» som er definert i smittevernloven, jf. også forskriftsfastsatt sykdomsliste (vedlegg 2). Straffebudet omfatter spredning av stoffer som kan føre til en hvilken som helst sykdom som kan spres på de angitte måtene og som da rent faktisk volder «allmenn fare for liv eller helse», jf. nedenfor. Dette inkluderer en del av de allmennfarlige smittsomme sykdommene, mens andre ikke smitter på en slik måte at utkastet til § 238 vil kunne komme til anvendelse. Også sykdommer som ikke står på listen, kan omfattes av utkastet til § 238 dersom de spres på nevnte måte og volder allmenn fare for liv eller helse.

Gjerningsbeskrivelsen rammer den som sprer smittestoffer eller smittestoffprodukter. Det er tilstrekkelig at stoffene er spredt på en slik måte at de vil kunne føre til sykdom, for eksempel at stoffene er til stede i matvarer som er til salgs, og i en slik mengde at de medfører fare for utvikling av sykdom. Det er ikke en forutsetning for anvendelse av (utkastet til) § 238 at selve sykdommen har oppstått, jf. nedenfor om kriteriet «derved volder allmenn fare for liv eller helse».

Den allmennfarlige spredningen av smittestoffer eller smittestoffprodukter må skje gjennom luft, vann, næringsmidler eller andre gjenstander bestemt for alminnelig bruk eller salg. Kriteriet «næringsmidler eller andre gjenstander» er vidtrekkende, og omfatter så vel gjenstander i fast form som væsker. «Næringsmidler» er eksplisitt angitt idet dette antas å være en av de mest aktuelle spredningsmåtene. Kriteriene «gjenstand» og «bestemt for alminnelig bruk eller salg» skal forstås på samme måte som tilsvarende kriterier i straffeloven 2005 § 239 om allmennfarlig forgiftning, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 416. Blod og blodprodukter som overføres i forbindelse med helsehjelp, vil kunne omfattes.

Et eksempel på smittespredning som kan rammes etter utkastet til § 238, er legionellabakterier som spres gjennom luften i aerosoler fra kjøletårn og andre tekniske innretninger, dusjanlegg mv. og kan forårsake legionærsykdom eller Pontiacfeber. Det er i forskrift 25. april 2003 nr. 486 om miljørettet helsevern, gitt i medhold av folkehelseloven, fastsatt krav til virksomheter og eiendommer med innretninger som direkte eller indirekte kan spre legionella via aerosol til omgivelsene. Brudd på disse kravene kan medføre straff etter folkehelseloven § 18, jf. forskriften § 17. Under forutsetning av at legionellabakterier har blitt spredt og har medført «allmenn fare for liv og helse», vil § 238 komme til anvendelse ved siden av folkehelseloven § 18 som har en strafferamme på bøter eller fengsel inntil tre måneder eller begge deler. Se punkt 6.7 om folkehelseloven.

Straffebudet i utkastet til § 238 vil ikke ramme dråpesmitte, som ved hosting, nysing og snakking, selv om dråpene slynges gjennom luften før de når en annen person i nærheten. Bestemmelsen i § 238 tar sikte på smittespredning til en større eller ubestemt krets av mennesker. I slike tilfeller vil det ofte kunne være lang avstand fra stedet der smitten stammer fra (for eksempel et kjøletårn eller en matvarefabrikk) til de personene som settes i fare.

Giardiasis er et eksempel på sykdom som skyldes smittestoff som kan spres med drikkevann som ikke oppfyller kravene i forskrift 4. desember 2001 nr. 1372 om vannforsyning og drikkevann (drikkevannsforskriften) som er gitt i medhold av matloven, folkehelseloven og helseberedskapsloven.

Blant annet sykdom forårsaket av smittestoffet E. coli, kan spres via matvarer, for eksempel ved mangelfulle eller uforsvarlige rutiner i produksjonsprosessen eller tilberedningen.

Utkastet til § 238 vil etter omstendighetene kunne anvendes ved siden av straffebestemmelsen i matloven § 28 som rammer brudd på matloven med forskrifter samt vedtak fattet i medhold av loven. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil et år eller begge deler, såfremt forholdet ikke rammes av strengere straffebestemmelse. Under særlig skjerpende omstendigheter kan fengsel i inntil to år anvendes.

Smittestoffer kan også spres ved overføring av blod eller blodprodukter samt gjennom legemidler og medisinsk utstyr som følge av feil i produksjonen og/eller bruken, for eksempel pseudomonasinfeksjon som i tilfellet med munnpenselen Dent-O-Sept.

Det er et vilkår etter utkastet til § 238 at spredningen av sykdommen volder allmenn fare for liv eller helse. Det er ikke tilstrekkelig at det oppstår fare for en enkelt persons liv eller helse. Slike tilfeller må bedømmes etter de generelle reglene om voldslovbrudd, såfremt omstendighetene ikke er slik at utkastet til § 237 kan komme til anvendelse. Det vil bero på en konkret og skjønnsmessig helhetsvurdering hva som vil kvalifisere til «allmenn fare». Det vises til forståelsen av tilsvarende vilkår i straffeloven 2005 § 239 om allmennfarlig forgiftning. I de spesielle merknadene til § 239 i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 416 heter det at den nedre grensen bør etableres i rettspraksis, men at det ikke er meningen å oppstille en særskilt streng norm for hva som kan utgjøre «allmenn fare for liv og helse».

Den allmenne faren må referere seg til «liv eller helse», uten at den helseskaden det er fare for, må være kvalifisert, for eksempel til «betydelig skade på kropp eller helse» slik som i utkastet til § 237. Det stilles ikke noe krav til varighet eller omfang av den sykdommen eller skaden som smittespredningen kunne medføre. Det er heller ikke et vilkår at helseskade har oppstått. Gjerningsbeskrivelsen er oppfylt ved at smittestoffene eller smittestoffprodukter er spredt og derved medførte (allmenn) fare for liv eller helse. Dette behøver ikke å ha ført til at et eller flere mennesker utviklet den aktuelle sykdommen.

Om det faktisk oppsto sykdom/skade, og alvorlighetsgraden av den tilstanden som oppsto eller kunne oppstått, vil måtte tas i betraktning under straffutmålingen. Det samme gjelder hvor mange personer som ble utsatt for fare og/eller helseskade. Tatt i betraktning at smittespredning kan medføre et stort antall syke og døde, er strafferammene i utkastet til § 238 vide både for så vidt gjelder forsettlig og uaktsom overtredelse.

Skyldkravet etter første ledd er forsett, jf. straffeloven 2005 § 22, og strafferammen er fengsel i 15 år. Det tilhører trolig sjeldenhetene at smittestoffer eller smittestoffprodukter spres med hensikt, enten av personer som er sysselsatt i virksomheter på de aktuelle feltene eller av utenforstående personer. Første ledd rammer imidlertid også de andre formene for forsett, jf. straffeloven 2005 § 22 første ledd bokstav b og c.

Etter andre ledd straffes uaktsom overtredelse med fengsel i inntil seks år, jf. straffeloven 2005 § 23, og det er tilstrekkelig med alminnelig (simpel) uaktsomhet, i motsetning til utkastet til § 237 fjerde ledd hvor det kreves grov uaktsomhet. Uaktsom overtredelse vil kunne være aktuelt for eksempel når smittestoffer eller smittestoffprodukter spres som følge av uforsvarlig drift av virksomhet eller lignende.

Smittespredning gjennom luft, vann, matvarer mv. vil ofte kunne skyldes mangelfulle rutiner for hygiene eller vedlikehold i matvareproduksjon, matservering, drikkevannsforsyning eller virksomheter med tekniske innretninger som kan spre luftbåren smitte. Smitten kan komme fra en person som er involvert i produksjonen eller virksomheten for øvrig, men vil ofte skyldes smittestoffer fra andre kilder. I de fleste tilfeller vil derfor gjerningspersonen selv ikke ha sykdommen. Når smittespredning skjer som følge av feil eller mangler i rutinene i en virksomhet, vil det bero på omstendighetene og organiseringen av virksomheten hvem som anses som gjerningsperson. I tillegg til at enkeltpersoner med ansvar i en næringsvirksomhet eller offentlig etat vil kunne holdes strafferettslig ansvarlig, vil det ofte kunne være aktuelt med foretaksstraff, jf. straffeloven 2005 §§ 27 og 28. Når et straffebud er overtrådt av noen som har handlet på vegne av et foretak, kan foretaket straffes selv om ingen enkeltperson har utvist skyld, jf. § 27 første ledd andre punktum. Et av momentene det blant annet skal legges vekt på ved avgjørelsen av om et foretak skal ilegges straff, er om foretaket ved retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak kunne ha forebygget lovbruddet, jf. § 28 bokstav c.

Medvirkning og forsøk rammes, jf. straffeloven 2005 §§ 15 og 16.

Dersom smittestoffene eller smittestoffproduktene er spredt på en slik måte at de volder allmenn fare for liv eller helse, foreligger det fullbyrdet overtredelse selv om ingen blir syke, jf. ovenfor. Forsøksstraff kan være aktuelt dersom gjerningspersonen hadde til hensikt å spre smittestoffer eller smittestoffprodukter, og hadde gjort nødvendige forberedelser til dette, men ikke lyktes i utførelsen. Domfellelse for forsøk krever fullbyrdelsesforsett, jf. § 16. Det er ikke aktuelt med forsøksstraff etter utkastet til § 238 andre ledd om uaktsom smittespredning. Dersom det på grunn av uaktsom atferd foreligger fare for at smittestoffer eller smittestoffprodukter kan bli spredt, men dette ikke skjer, for eksempel fordi kontrolltiltak fører til at stoffene oppdages før produktene forlater virksomheten, vil (utkastet til) § 238 ikke komme til anvendelse. Administrative reaksjoner eller straff etter særlovgivningen vil etter omstendighetene kunne komme til anvendelse dersom relevant regelverk var brutt, jf. punkt 6.7 om folkehelseloven og punkt 6.9 om matloven.

Domfellelse for medvirkning kan være aktuelt for eksempel overfor en ansatt i en næringsmiddelbedrift som gir uvedkommende adgang til produksjonslokalene til tross for at han eller hun vet at de(n) uvedkommende kommer for å spre smittestoffer gjennom bedriftens produkter. Det å inngå forbund med noen om å foreta smittespredning på en måte som rammes av utkastet til § 238, vil i seg selv være et brudd på straffeloven 2005 § 241, jf. utvalgets utkast til tilføyelse i § 241, jf. punkt 11.2.4 og 14.1. Det er da ikke et krav at handlingen(e) som ville spre smittestoffene eller smittestoffproduktene, er utført, se merknadene til utkastet til straffeloven 2005 § 241.

Bestemmelsen om smittespredning har en gjerningsbeskrivelse som i visse tilfeller kan tenkes å omhandle samme forhold som andre bestemmelser i straffeloven 2005 i tillegg til straffebestemmelser i særlovgivningen. Især vil dette antagelig gjelde straffeloven 2005 § 239 om allmennfarlig forgiftning og § 240 om alvorlig miljøkriminalitet samt bestemmelsene om kroppsskade mv. i kapittel 25. Avgjørende for om utkastet til § 238 vil kunne anvendes sammen (i konkurrens) med andre straffebestemmelser, vil være om bestemmelsene tar sikte på forskjellige sider ved det straffbare forholdet. Dette vil typisk kunne være tilfelle med hensyn til straffebestemmelsene i kapittel 25 om voldslovbrudd. Det må da vurderes konkret om de aktuelle straffebestemmelsene fullt ut dekker hverandre. Straffeloven 2005 § 239 om allmennfarlig forgiftning og § 240 om alvorlig miljøkriminalitet, vil i mindre grad være aktuelle å anvende i konkurrens med utkastet til § 238 om smittespredning. Dersom det sentrale ved den straffbare handling er spredning av smittestoffer eller smittestoffprodukter, vil utkastet til § 238 være den aktuelle bestemmelsen. Utkastet til § 238 verner i vesentlig grad de samme interesser som bestemmelsene i straffeloven 2005 §§ 239 og 240. Det er i første rekke selve middelet eller handlingsmåten, eventuelt unnlatelsen, som er ulikartet. Etter utvalgets lovutkast omfattes som nevnt utkastet til § 238 av forbundsbestemmelsen i § 241 sammen med §§ 239 og 240.

Spredning av smittestoffer eller smittestoffprodukter, for eksempel botulintoksin, i stort omfang kan gjøres i terrorøyemed, jf. straffeloven 2005 § 131 om terrorhandlinger. Se utvalgets utkast til tilføyelse i straffeloven 2005 § 131 første ledd slik at smittespredning anses som terrorhandling dersom det foreligger terrorhensikt.

Bestemmelsen i utkastet til § 238 må også sees i sammenheng med straffeloven 2005 § 142 om ulovlig befatning med farlig materiale mv. Straffebudet rammer «den som med forsett om derved å volde fare for tap av menneskeliv eller betydelig skade på kropp, eiendom eller miljø ulovlig […] bruker eksplosivt eller radioaktivt materiale, biologiske eller kjemiske våpen» m.m.2 Se NOU 2000: 24 Et sårbart samfunn s. 194–201 om bruk av ulike smittestoffer og toksiner som biologiske stridsmidler.

Avvergingsplikten etter straffeloven 2005 § 196 foreslås å omfatte utkastet til § 238, se utkastet til endringer i straffeloven 2005 § 196 første ledd.

Det er lite eller ingen rettspraksis som kan gi veiledning i hva som vil være passende straffenivå etter utkastet til § 238. Relevante straffutmålingsmomenter vil være både hvilke konsekvenser smittespredningen får, og hvor stort skadepotensiale smittespredningen har. Sentrale faktorer er hvor alvorlig sykdom det gjelder, hvor mange som døde eller ble syke eller sto i fare for dette, og graden av subjektiv klanderverdighet.

Straffereaksjon opp mot strafferammen på fengsel inntil 15 år for forsettlig overtredelse, kan neppe komme på tale unntatt når smittespredning skjer med hensikt, eventuelt i terrorøyemed, og får alvorlige konsekvenser. Er smittespredningen bevirket med terrorhensikt, vil dessuten den strengere strafferammen i straffeloven 2005 § 131 første ledd komme til anvendelse, jf. utkastet til tilføyelse i straffeloven 2005 § 131 første ledd for at overtredelser av (utkastet til) § 238 skal omfattes. Kriterier for om en straffbar handling er begått i terrorhensikt, er fastsatt i straffeloven 2005 § 131 andre ledd.

Ved annen forsettlig smittespredning som fører til at mange mennesker omkommer, vil det kunne være aktuelt med fengselsstraff mellom seks og ti år. Ved helt særskilte omstendigheter vil det kunne være aktuelt med straff opp mot 15 år også når det ikke er handlet i terrorhensikt. Ved grovt uaktsom overtredelse med slike følger, vil det kunne være aktuelt med en straffereaksjon opp mot strafferammen i utkastet til § 238 andre ledd, som er fengsel inntil seks år. Ved alminnelig uaktsomhet kan det synes mer passende med fengsel opp mot tre år.

Ved forsettlig smittespredning med noe mindre alvorlige konsekvenser, men med den følge at mange mennesker utvikler livsfarlig eller langvarig sykdom, bør straffenivået naturlig ligge noe lavere, rundt fengsel i tre til seks år. Ved uaktsomme overtredelser bør straffenivået ligge lavere, men det vil være av betydning i straffutmålingen om det er utvist grov eller alminnelig uaktsomhet.

Det nedre sjiktet av strafferammen vil være aktuelt dersom smittespredningen ikke medførte at noen mennesker ble syke, selv om det forelå fare for dette, og i tilfeller der få mennesker ble syke og/eller sykdommen var av forbigående art uten varige konsekvenser for de syke.

Det vil som nevnt ofte være aktuelt å ilegge foretaksstraff ved overtredelse av (utkastet til) § 238. Bøtene bør reflektere konsekvensene av lovbruddet på tilsvarende måte og fastsettes til betydelige beløp i alvorlige tilfeller.

§ 241 skal lyde:

§ 241 Forbund om allmennfarlig smittespredning, allmennfarlig forgiftning eller alvorlig miljøkriminalitet

Med fengsel inntil 6 år straffes den som inngår forbund med noen om å begå en straffbar handling som nevnt i § 238 første ledd, § 239 første ledd eller § 240 første ledd.

Til § 241:

Endringen innebærer at det å inngå forbund om å begå en straffbar handling som rammes av utkastet til § 238 første ledd om allmennfarlig smittespredning, kan straffes, selv om handlingen ikke utføres.

Det oppstilles ikke noe krav om hensikt. Bestemmelsen krever bare forsett med hensyn til avtalens objektive innhold, jf. de spesielle merknadene til straffeloven 2005 § 241 i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 418. Kriteriet «forbund» skal forstås på samme måte som ellers i straffeloven 2005.

13.2 Merknader til utkastet til endringer i straffeprosessloven

Ny § 157a skal lyde:

Den som med skjellig grunn mistenkes for handling som rammes av straffeloven §§ 291–296 eller 299–303, kan for å klarlegge om mistenkte er smittet med en seksuelt overførbar infeksjon, underkastes kroppslig undersøkelse, når det ikke fremstår som et uforholdsmessig inngrep. Bestemmelsene i § 157 første ledd andre punktum og andre ledd gjelder tilsvarende.

Uten mistenktes samtykke kan undersøkelse bare foretas etter ordre fra påtalemyndigheten. Bestemmelsene i § 157 fjerde ledd andre og tredje punktum gjelder tilsvarende.

Resultatet av de innhentede prøvene skal meddeles fornærmede. For øvrig skal de innhentede prøvene bare brukes i strafferettspleien.

Til § 157a:

Se bakgrunnen for utvalgets vurderinger og lovutkast i punkt 11.4.

Første ledd gir hjemmel for samme type kroppslig undersøkelse av mistenkte som etter straffeprosessloven § 157, det vil si blodprøve og andre undersøkelser som kan skje uten fare eller betydelig smerte. I saker etter utkastet til straffeprosessloven § 157a vil det i første rekke være blodprøve som vil være aktuelt.

I motsetning til straffeprosessloven § 157 er det ikke et krav at resultatet av undersøkelsen antas å ha betydning for straffesaken. Formålet med bestemmelsen er å gi hjemmel for undersøkelse av mistenktes smittestatus av hensyn til fornærmede, uavhengig av om det foreligger konkrete holdepunkter for at mistenkte var smittet. Målet er å få en rask avklaring av om fornærmede er blitt utsatt for konkret fare for å bli smittet av en sykdom som smitter seksuelt. Bestemmelsen er derfor begrenset til å gjelde ved skjellig grunn til mistanke om lovbrudd som innebærer seksuell omgang. Opplistingen av straffebud i første ledd første punktum refererer til straffeloven 2005.

Bestemmelsen kan anvendes for å klarlegge om mistenkte er smittet med en seksuelt overførbar infeksjon. Dette vil kunne være en hvilken som helst infeksjon som kan overføres ved seksuell omgang, idet hjemmelen ikke er begrenset til sykdommer av kvalifisert art (i motsetning til utvalgets utkast til straffeloven 2005 § 237 om smitteoverføring, jf. punkt 11.2.2.3 og 14.1).

Ved andre typer lovbrudd enn de som er nevnt i første ledd, vil det kunne være aktuelt med undersøkelse av mistenktes smittestatus i medhold av straffeprosessloven § 157 dersom den bestemmelsens vilkår er oppfylt. Dette vil kunne gjelde ulike typer lovbrudd, for eksempel sprøytestikk og biting. Det vil også gjelde ved overtredelse av straffebudene som rammer smitteoverføring og smittefare.

Det er etter første ledd et vilkår at undersøkelsen ikke fremstår som et uforholdsmessig inngrep. Ved mistanke om seksuallovbrudd som innebærer fullbyrdet samleie, skal det gjennomgående mye til før det vil anses som et uforholdsmessig inngrep å ta blodprøve av mistenkte.

Henvisningen til straffeprosessloven § 157 andre ledd innebærer at det kan foretas undersøkelse av mistenkte selv om straff ikke kan idømmes på grunn av reglene i straffeloven 1902 §§ 44 eller 46, det vil si hvis den mistenkte på handlingstiden var psykotisk, bevisstløs, psykisk utviklingshemmet i høy grad eller under 15 år. Dette gjelder også når tilstanden har medført at den mistenkte ikke har utvist skyld.

Undersøkelse kan foretas uten mistenktes samtykke, men da etter ordre fra påtalemyndigheten, jf. andre ledd første punktum. Det er ikke nødvendig med rettens kjennelse. Henvisningen i andre ledd andre punktum til straffeprosessloven § 157 fjerde ledd andre og tredje punktum innebærer at ordren som hovedregel skal være skriftlig og grunngitt. Er det fare ved opphold, kan ordren gis muntlig, men den skal da snarest mulig nedtegnes.

Formålet med undersøkelse med hjemmel i utkastet til straffeprosessloven § 157a skal være å avklare mistenktes smittestatus av hensyn til fornærmede. Det er imidlertid ikke en forutsetning at det foreligger begjæring fra eller på vegne av fornærmede. Det bør være en påtalemessig oppgave å besørge rutinemessige undersøkelser i de aktuelle sakene, men det vil neppe være grunnlag for å gjennomføre undersøkelse dersom fornærmede skulle gi uttrykk for at hun eller han ikke ønsker det.

Undersøkelse bør gjennomføres snarest mulig for å få en rask avklaring av om fornærmede ble utsatt for en konkret smittefare og i så fall hvilke(n) sykdom(mer) det er tale om. Rask undersøkelse og formidling av resultatet vil kunne ha betydning for om det skal iverksettes posteksposisjonsprofylakse for fornærmede, eller eventuelt om slik behandling skal fortsettes eller avbrytes.

Resultatet av undersøkelsen bør som hovedregel meddeles fornærmede gjennom bistandsadvokat eller helsepersonell, for eksempel overgrepsmottak hvor fornærmede har mottatt hjelp. Ved positivt prøveresultat bør bistandsadvokaten påse at spørsmålet om behandling blir vurdert av helsepersonell i tillegg til at den fornærmede bør få informasjon og veiledning knyttet til smittefaren. Dette må være å anse som smittevernhjelp etter smittevernloven § 6-1, jf. punkt 4.3.7.

13.3 Merknader til utkastet til endringer i bioteknologiloven

§ 2-3 nytt andre ledd lyde:

Inseminasjon kan også finne sted når mannen eller kvinnen er smitteførende med en alvorlig og kronisk seksuelt overførbar infeksjon.

  • Nåværende andre ledd blir tredje ledd.

Til § 2-3:

Det vises til punkt 11.5 for utvalgets vurderinger vedrørende spørsmålet om assistert befruktning skal tillates for å redusere eller fjerne smittefare.

Andre ledd åpner for assistert befruktning i form av inseminasjon i tilfeller hvor partene ellers er befruktningsdyktige, men hvor det vil være fare for smitte med en alvorlig og kronisk seksuelt overførbar infeksjon.

Lovbestemmelsen er kjønnsnøytral og heller ikke knyttet til noen spesifikk smittsom sykdom, men det må foretas en konkret vurdering av om det er medisinsk forsvarlig å foreta inseminasjon ut fra de aktuelle forholdene. Dette gjelder både hvilken risiko den til enhver tid tilgjengelige behandlingen innebærer, også for barnet som eventuelt unnfanges, og omstendighetene i det enkelte tilfelle. Vurderingen vil kunne falle ut forskjellig ved ulike sykdommer og avhengig av om det er mannen eller kvinnen som er smittet, og vil kunne endres over tid etter som det utvikles nye metoder og frembringes ny kunnskap.

I tillegg til selve inseminasjonen, vil det være aktuelt med sædvask når det er mannen som er smittet. Om de medisinske sidene ved assistert befruktning når den ene parten er hivpositiv, se vedlegg 1.

I tillegg til vurderingen av hva som er medisinsk forsvarlig, skal det på vanlig måte foretas en vurdering av parets egnethet hvor det skal legges vekt på parets omsorgsevne og hensynet til barnets beste, jf. bioteknologiloven § 2-6.

Fotnoter

1.

Utvalget er kjent med at ekteskapsloven § 5, jf. § 7 bokstav f, vurderes opphevet. Se punkt 11.2.2.8.

2.

Ordlyden i straffeloven § 142 ble endret ved lov 22. juni 2012 nr. 49 om endringar i straffelova 1902 mv. (straffebod mot kjernefysisk terrorisme mv.) på bakgrunn av bestemmelser i FN-konvensjonen mot kjernefysisk terrorisme, jf. Prop. 96 L (2011–2012) om endringar i straffelova 1902 mv. (straffebod mot kjernefysisk terrorisme mv.).

Til dokumentets forside