NOU 2013: 12

Uførepensjon i private tjenestepensjonsordninger— Utredning nr. 28 fra Banklovkommisjonen

Til innholdsfortegnelse

11 Opptjening av rett til uførepensjon og alderspensjon ved uførhet

11.1 Opptjening av rett til uførepensjon

Ovenfor i avsnitt 6.2 har Banklovkommisjonen lagt til grunn – i samsvar med regelverket for uføretrygd – at medlemmene av pensjonsordningen prinsipielt skal ha rett til full uførepensjon ved uførhet inntruffet i medlemskapstiden uavhengig av tjenestetid i foretaket og medlemstid på uføretidspunktet. Retten til uførepensjon i tjenestepensjonsordninger skal således ikke ha sitt grunnlag i prinsippet om lineær årlig opptjening i medlemstiden. Dette innebærer et brudd med foretakspensjonslovens ordning hvor retten til uførepensjon er knyttet til retten til alderspensjon og dermed også bygger på en lineær oppbygging etter tjenestetid i foretaket og medlemstid i pensjonsordningen. Dessuten er regelen i foretakspensjonsloven at arbeidsføre arbeidstakere som fratrer sin stilling og opphører å være medlem av pensjonsordningen før full opptjening av pensjon, skal sikres den rett til pensjon som da er opptjent etter tjenestetid, og at det derfor skal utstedes fripolise som ved senere uførhet – etter at arbeidsforholdet og medlemskapet er opphørt – vil gi rett til den uførepensjonen som er opptjent i pensjonsordningen, jf. foretakspensjonsloven § 4-7.

Ut fra dette er det fra arbeidstakerhold hevdet at opplegget i lovutkastet, basert på at pensjonsordningen skal gi rett til full uførepensjon ved uførhet inntruffet i medlemskapstiden, bør kunne suppleres med et alternativ som i tillegg åpner for fripoliseopptjening etter tjeneste- og medlemskapstid i pensjonsordningen på samme måte som hittil. Foretak som måtte ønske det, vil dermed gis adgang til å påbygge sin pensjonsordning med en ordning for opptjening etter tjenestetid av rett til uførepensjon som medfører at opptjent uførepensjon kan komme til utbetaling også dersom uførhet inntreffer etter opphør av arbeidsforholdet og medlemskapet i pensjonsordningen. Dette vil være viktig for mange arbeidstakere fordi det kan ta tid før fratrådte arbeidstakere har klart å skaffe seg ny arbeidsgiver, og fordi en også må regne med at mange fratrådte arbeidstakere senere kan bli ansatt i foretak i privat sektor som ikke har sikret sine ansatte ved god nok uførepensjonsordning i henhold til lovutkastet.

Fra annet hold i Banklovkommisjonen, blant annet arbeidsgiverhold, er det det reist prinsipielle innvendinger mot en slik påbygning av uførepensjonsordninger etter lovutkastet hvor retten til full uførepensjon er knyttet direkte til arbeidsforholdet og medlemskapet i foretakets pensjonsordning, og ikke til lineær årlig opptjening etter tjenestetid. Dette kan føre til at fratrådte arbeidstakere ved uførhet etter arbeidsforholdets opphør kan få rett til uførepensjon både etter fripolisen og fra pensjonsordningen for det foretak hvor arbeidstakeren er ansatt på uføretidspunktet. Samlet uførepensjon kan dermed bli uforholdsmessig høy i forhold til inntekt før uførhet, noe som også vil redusere den enkeltes motivasjon til å forsøke å utnytte sin restarbeidsevne. I uførepensjonsordninger etter foretakspensjonsloven unngås normalt slike tilfelle av «overkompensasjon» fordi retten til uførepensjon er generelt basert på lineær årlig opptjening etter tjenestetiden i de enkelte foretak. Videre vil en påbygning av opplegget i lovutkastet med en ordning med opptjening av rett til uførepensjon etter tjenestetid, innebære at et foretak i tillegg til premie for uføredekning for sine ansatte til enhver tid også må betale premie for opptjening av rett til uførepensjon med tilhørende premiereserve for arbeidstakere som senere slutter i foretaket og som på uføretidspunktet oftest vil være ansatt i et annet foretak. En kan ikke regne med at foretak generelt vil være villig til å gjøre dette. Prinsipielt bør også hvert foretak bære kostnadene ved uførepensjon til sine arbeidstakere til enhver tid og ikke i tillegg belastes kostnader ved uførepensjon til tidligere ansatte ved uførhet som inntreffer etter at arbeidsforholdet er opphørt. Lovutkastet bygger på det prinsipp at kostnadsansvaret for uførepensjon bør dekkes av en ansatts arbeidsgiver til enhver tid.

Banklovkommisjonen viser til at lov om obligatorisk tjenestepensjon ikke omfatter rett til uførepensjon. Lovutkastet forutsetter derfor at det er opp til det enkelte foretak å avgjøre om det vil opprette uførepensjonsordning i samsvar med regelverket i lovutkastet, samt i tilfelle selv å avgjøre hvordan pensjonsplan og regelverk for pensjonsordningen skal utformes innenfor de rammer som framgår av lovutkastet. Det er således ikke aktuelt å stille krav om at en uførepensjonsordning etter opplegget i lovutkastet, hvoretter retten til uførepensjon er knyttet til medlemskapet i pensjonsordningen, også skal suppleres med en ordning for opptjening etter tjenestetid av rett til uførepensjon ved uførhet som måtte inntreffe etter opphør av arbeidsforholdet og medlemskapet i pensjonsordningen. Noe forslag om dette er heller ikke fremmet.

Det spørsmål som er reist i Banklovkommisjonen, er om det i lovutkastet skal åpnes for at foretak som ønsker det og er villig til å dekke merkostnadene, skal ha en adgang til å påbygge sin uførepensjonsordning etter lovutkastet med en ordning for opptjening etter tjenestetid av rett til uførepensjon fra pensjonsordningen ved uførhet som inntreffer etter opphør av medlemskapet i pensjonsordningen. Praktisk sett vil et foretak ikke ha adgang til dette, med mindre bestemmelser i lovutkastet åpner for det. Dette er påkrevd for at uførepensjonsordningen skal være omfattet av reglene om skattegunstig behandling av tjenestepensjonsordninger (jf. foretakspensjonsloven § 2-1 første ledd annet punktum), og for at også foretakets årlige premier til dekning av opptjeningen av rett til uførepensjon etter tjenestetid skal gi fradragsrett etter skatteloven § 6-46.

Banklovkommisjonen viser til at det knytter seg betydelig usikkerhet til om det foreligger noe behov av betydning for å kunne supplere uførepensjonsordninger etter lovutkastet med en ordning for opptjening av rett til uførepensjon etter tjenestetid, og til i hvilken utstrekning en slik ordning faktisk vil bli tatt i bruk av foretak. Loven om obligatorisk tjenestepensjon gjelder som nevnt ikke for uførepensjon. For store grupper av foretak blir derfor kostnadshensyn generelt bestemmende ved vurderingen av om uførepensjonsordning skal opprettes og i tilfelle også ved utformingen av pensjonsplan og annet regelverk som bestemmer ytelsesnivået og rettighetene i foretakets pensjonsordning. En må derfor regne med at det avgjørende for foretak generelt vil være å sikre sine arbeidstakere på en god måte mot uførhet mens de er ansatt i foretaket. En må også regne med at foretakene vil vike tilbake for å pådra seg ekstra kostnadsansvar ved å sikre tidligere arbeidstakere en rett til uførepensjon ved uførhet som oppstår etter at arbeidsforholdet er avsluttet, også fordi dette vil framtre som en fordel for det foretak hvor arbeidstakeren vil være ansatt i på uføretidspunktet. På den annen side, et foretak som legger avgjørende vekt på disse forhold kan utforme sin uførepensjonsordning i samsvar med dette, og trenger ikke å gjøre bruk av en adgang til å knytte en ordning med opptjent rett til uførepensjon til sin pensjonsordning. Spørsmålet er derfor om lovutkastet skal utformes slik at det ikke gis hjemmel for slike påbygninger på skattegunstige uførepensjonsordninger, og derfor praktisk sett vil være til hinder for at enkelte foretak gjør dette.

I lovutkastet er dette spørsmålet søkt løst ved bestemmelser som, på den en side, åpner for at et foretak i regelverket for sin pensjonsordning kan fastsette særskilt at fratrådte arbeidstakere med minst tre års tjenestetid, skal ha rett til pensjonsbevis for opptjent rett til uførepensjon (lovutkastet § 9-1 fjerde ledd), og som, på den annen side, avgrenser den rett til uførepensjon en ordning med opptjent uførepensjon skal kunne gi, ved særlige regler om 1) fastsettelse av uføregrad, 2) beregning av opptjent uførepensjon ut fra lønnsgrunnlaget ved fratreden og avkortning etter forholdet mellom tjenestetid i foretaket og 40 år (lik kravet til trygdetid i folketrygden), og 3) avkortning av «overskytende pensjon» dersom pensjonsbevisinnehaveren på uføretidspunktet er medlem av annen pensjonsordning etter lovutkastet (lovutkastet § 9-12). Det er særlig lagt vekt på å motvirke at en ordning med opptjent uførepensjon skal føre til at en arbeidstakers rett til slik pensjon, sammen med uføretrygd og uførepensjon fra pensjonsordningen for det foretak arbeidstakeren er ansatt i på uføretidspunktet, skal føre til «overkompensasjon» i forhold til det ytelsesnivå en uførepensjonsordning etter lovutkastet skal kunne gi. Etter lovutkastet § 9-12 femte ledd skal det i så fall foretas fradrag for «overskytende uførepensjon» i uførepensjonen fra den pensjonsordning arbeidstakeren er medlem av på uføretidspunktet, jf. lovutkastet § 9-12 femte ledd. Banklovkommisjonen legger til grunn at spørsmålet om det skal gis en adgang for foretaket til å velge opptjening av rett til uførepensjon innenfor en skattegunstig tjenestepensjonsordning, bør ses i sammenheng med og vurderes i lys av om det ved utformingen av uførepensjon i offentlige tjenestepensjonsordninger velges en ren risikoordning uten opptjening eller om man viderefører dagens system med oppsatte rettigheter som endelig løsning, se ovenfor i avsnitt 4.5. Dersom det skulle velges en ren risikobasert uførepensjon i offentlig sektor som endelig løsning vil dette kunne være et moment som tilsier at muligheten for opptjening også droppes i privat sektor.

Medlemmene Andreassen, Heldal, Juliussen, Kierulf Prytz, Mildal, Skomsvold og Søyland støtter ikke forslaget om at det kan opptjenes rett til uførepensjon ved skader og sykdom oppstått etter at arbeidstakeren har sluttet i foretaket, jf. lovutkastet § 9-12. Disse medlemmene mener at ny uførepensjon i privat tjenestepensjon bør være et rent risikoprodukt. En ordning med opptjening av uførepensjonsrettigheter er administrativt krevende og kostbart, og bryter med prinsippene bak det nye produktet, hvor den enkelte ansatte har rett til full uførepensjon uten krav til tjenestetid. Foreslåtte regler om avkortning vil medføre at et system med opptjening av uførerettigheter ikke nødvendigvis vil bidra til høyere uføreytelser.

Disse medlemmene viser videre til at arbeidstakere som slutter i et foretak med uføreordning og ikke går over i ny stilling, eller som ansettes i et foretak uten, eller med mindre gunstig uføreordning, vil kunne ønske fortsatt å ha en uføredekning. Disse arbeidstakernes behov vil imidlertid kunne dekkes av at uføredekningen videreføres gjennom en fortsettelsesforsikring, som pensjonsinnretningene etter forsikringsavtaleloven § 19-7 er pålagt å tilby. Ordningen med fripoliseoppbygging av uførerettigheter innebærer at arbeidsgivere dekker kostnader knyttet til uføredekning for tilfeller som inntreffer etter at arbeidstakere har sluttet og begynt i et annet foretak. I de senere årene har nye avtaler om uførepensjon knyttet til tjenestepensjonsordninger i privat sektor i all hovedsak vært rene risikoprodukter uten fripoliseoppbygging. Det er derfor grunn til å tro at svært få foretak vil velge en løsning med uførepensjon med fripoliserettigheter.

Disse medlemmene viser til at så lenge ett foretak velger å etablere en slik ordning, må imidlertid alle pensjonsinnretninger i prinsippet videreføre et administrativt system for avkortning av uføreytelser for å kunne hensynta eventuelle tidligere opparbeidede uførerettigheter representert ved fripoliser fra tidligere arbeidsforhold. En ordning med opptjening av uførerettigheter vil således innebære at pensjonsinnretningene også etter en overgangsperiode må ha administrative rutiner og systemer for håndtering av fripoliserettigheter. Som redegjort for ovenfor må ordningen forventes å få liten utbredelse og den økonomiske gevinsten for arbeidstakere vil kunne bli minimal som følge av reglene om avkortning. Det er derfor disse medlemmenes syn at lovutkastet § 9-12 bør utgå.

Hvorvidt en opptjent rett til uførepensjon etter pensjonsbeviset vil føre til «overkompensasjon» eller ikke, vil bero på ulike forhold. Banklovkommisjonen legger til grunn at en første forutsetning vil være at det foretak hvor arbeidstakeren er ansatt på uføretidspunktet, har pensjonsordning som gir uførepensjon i tillegg til uføretrygd. Spørsmål om «overkompensasjon» vil praktisk sett heller ikke oppstå dersom pensjonsbeviset gir rett til uførepensjon for inntektstap som ikke dekkes av foretakets pensjonsordning, for eksempel fordi den stiller høyere krav til uføregrad, gir et lavere ytelsesnivå, ikke medregner lønn mellom 6 og 12 G ved beregning av uførepensjon eller er basert på et lavere lønnsgrunnlag enn det pensjonsbeviset er basert på. Spørsmål om «overkompensasjon» vil derfor oppstå i tilfeller hvor pensjonsordningen for det foretak hvor arbeidstakeren er ansatt på uføretidspunktet, generelt gir et ytelsesnivå som gir like god eller bedre rett til uførepensjon som pensjonsbeviset. Det er først og fremst slike tilfeller avkortningsreglene i lovutkastet § 9-12 femte ledd er beregnet på. Etter denne bestemmelsen skal det gjøres et fradrag i uførepensjonen fra foretakets pensjonsordning i den utstrekning ytelsene fra uføretrygden, pensjonsordning og pensjonsbeviset til sammen vil gi en kompensasjonsgrad i forhold til inntekt før uførhet som er høyere enn det summen av uføretrygd og uførepensjon fra en pensjonsordning utformet innenfor ytelsesgrensene i lovutkastet § 9-8 vil gi. Det er gjort unntak for tilfeller hvor uførepensjonen etter pensjonsbeviset dekker inntektstap ved uførhet som ikke omfattes av uføretrygden eller uførepensjonen fra pensjonsordning.

Banklovkommisjonen viser videre til at spørsmål om håndteringen av «overkompensasjon» i forhold til det ytelsesnivå en uførepensjonsordning etter lovutkastet skal kunne gi, også vil oppstå i andre – og i praksis langt viktigere – tilfeller hvor arbeidstakere som har rett til full uførepensjon fra pensjonsordning i samsvar med lovutkastet, også vil ha rett til opptjent uførepensjon fra tidligere arbeidsforhold. Dette gjelder arbeidstakere som fra tidligere arbeidsforhold har fripolise(r) etter foretakspensjonsloven eller en oppsatt rett til uførepensjon opptjent i pensjonsordning i offentlig sektor. Utgangspunktet er at lovutkastet ikke vil få virkning for arbeidstakernes rett til å gjøre tidligere opptjent rett til uførepensjon gjeldende selv om det ved uførhet blir utbetalt full uførepensjon fra pensjonsordningen for det foretak arbeidstakeren er ansatt på uføretidspunktet. Også i slike tilfelle kan «overkompensasjon» i forhold til samlet uføreytelse fra uføretrygd og en pensjonsordning etter lovutkastet bare motvirkes ved fradrag for «overskytende uførepensjon» i den uførepensjonen som skal utbetales fra pensjonsordningen. I lovutkastet §§ 9-14 annet ledd og 9-15 første ledd er det derfor inntatt tilsvarende avkortningsregler som i lovutkastet § 9-12 femte ledd (jf. avsnittene 13.4 og 13.6 nedenfor).

Medlemmene Andreassen, Juliussen og Mildal støtter ikke de foreslåtte rammene i lovutkastet §§ 9-12 femte ledd, 9-14 annet ledd og 9-15 første ledd for fradrag for overskytende uførepensjon i den utstrekning ytelsene fra uføretrygden, foretakets pensjonsordning og de samlede ytelsene fra fripoliser, pensjonsbevis og oppsatte rettigheter fra offentlige pensjonsordninger overstiger en kompensasjonsgrad som er høyere enn uføretrygden og de maksimale grensene fastsatt i lovutkastet § 9-8. Det bør ikke være slik at den enkelte uføre på grunn av modellomlegging oppnår bedre samlet kompensasjon, enn det både tidligere og ny pensjonsordning hadde til hensikt å gi.

11.2 Opptjening av alderspensjon ved uførhet

Opptjening av rett til alderspensjon fra uføretidspunktet og fram til uttak av alderspensjon, er i utgangspunktet et forhold som ikke omfattes av uførepensjonsordningen som sådan, men er et spørsmål knyttet til alderspensjonsordningen, se ovenfor i avsnitt 4.1. For private tjenestepensjonsordninger er dette spørsmålet løst ved at foretaket etter lov om obligatorisk tjenestepensjon §§ 4 annet ledd og 5 første ledd, jf. foretakspensjonsloven § 6-6, innskuddspensjonsloven § 2-4 annet ledd og utkast til tjenestepensjonslov § 2-1 annet ledd i NOU 2012: 13 og i Prop. 199 L (2012–2013), har plikt til å tegne forsikring for premie- og innskuddsfritak ved uførhet som sikrer en fortsatt opptjening av rett til alderspensjon etter inntrådt uførhet og i samsvar med uføregraden. Opptjening av rett til alderspensjon vil skje helt fram til opptjeningsalder, med mindre man før dette reaktiveres i full stilling. Alderspensjonsopptjening gjennom premie- og innskuddsfritaket vil videre baseres på den lønn som vedkommende hadde rett til på uføretidspunktet. Det vil ikke skje en oppregulering av pensjonsgrunnlaget i denne sammenheng ut over den oppregulering som skjer gjennom tilføring av avkastning til pensjonskapitalen eller pensjonsbeholdningen etter bestemmelsene om alderspensjon i innskuddspensjonsloven kapittel 3 og utkastet til tjenestepensjonslov § 4-7 (§ 4-5 fjerde ledd i lovutkastet i Prop. 199 L (2012–2013)).

Retten til premie- og innskuddsfritak vil ved delvis inntrådt uførhet bare gjelde for den del av inntektsevnen som er blitt nedsatt. Ved delvis uførhet vil den uføre være sikret fortsatt opptjening av rett til alderspensjon gjennom forsikringen for premie- og innskuddsfritak for den del av full inntektsevne som er tapt ved uføretilfellet. For den del av inntektsevnen som vedkommende fortsatt har i behold, vil vedkommende måtte sikre alderspensjonsopptjening gjennom arbeid. Dersom den uføre fortsatt arbeider i samme foretak etter inntrådt delvis uførhet skal vedkommende være aktivt medlem av tjenestepensjonsordningen for denne delen. Retten til opptjening av alderspensjon vil da bero på lønnsgrunnlaget som vedkommende har til enhver tid. Lønnsgrunnlaget vil være en forholdsmessig andel, lik stillingsandelen, av den lønn vedkommende ville hatt i full stilling etter innskuddspensjonsloven § 5-5 eller utkast til tjenestepensjonslov § 4-3 i NOU 2012: 13 og i Prop. 199 L (2012–2013). Som følge av at opptjeningen av alderspensjon gjennom premie- og innskuddsfritaket vil være knyttet til den enkelte uføres lønn på uføretidspunktet og dermed ikke være gjenstand for utvikling, vil opptjeningen av alderspensjon knyttet til en eventuell gjenstående inntektsevne som benyttes til fortsatt arbeid få forholdsmessig større betydning for opptjening av rett til alderspensjon, gjennom en reallønnsutvikling.

Som det framgår av avsnitt 10.2.2 ovenfor vil uførepensjonen samordnes med faktisk oppnådd arbeidsinntekt slik at uførepensjonen avkortes ved inntektsfradrag dersom arbeidsinntekten overstiger inntekt etter uførhet lagt til grunn ved beregning av uføregraden med tillegg av et fribeløp på fire tideler av G. Tidligere medførte en høyere arbeidsinntekt enn beregnet at uføregraden ble redusert. Endringen medfører at en ufør arbeidstaker kan oppnå en høyere opptjening av alderspensjon enn 100 prosent dersom opprinnelig uføregrad legges til grunn, uten at det tas hensyn til den faktiske opptjening av rett til alderspensjon arbeidstaker vil ha på grunnlag av oppnådd arbeidsinntekt. Banklovkommisjonen legger til grunn at denne endringen av uførepensjonssystemet gjør at bestemmelsene om premie- og innskuddsfritak bør praktiseres og virke slik at fritaket skal sikre opptjening av alderspensjon i samsvar med faktisk uførhet til enhver tid og den avkortning av uførepensjon som skjer som følge av arbeidsinntekt. Samlet opptjening av rett til alderspensjon på grunnlag av arbeidsinntekt og premie- og innskuddsfritak skal ikke kunne overskride 100 prosent av full stilling. Dette innebærer at opptjeningen av alderspensjon under premie- og innskuddsfritaket må reduseres dersom faktisk arbeidsinntekt overskrider den fastsatte uføregraden.

Banklovkommisjonen legger til grunn at samlet opptjening av rett til alderspensjon og avkortning av opptjening av alderspensjon i henhold til forsikring om premie- og innskuddsfritak ved uførhet på grunnlag av faktisk arbeidsinntekt er et forhold som bør reguleres nærmere i forsikringsvilkårene. Banklovkommisjonen foreslår imidlertid justeringer i utkastet til tjenestepensjonslov § 2-1 annet ledd i NOU 2012: 13 og i lovutkastet i Prop. 199 L (2012–2013), foretakspensjonsloven § 6-6, innskuddspensjonsloven § 2-4 annet ledd og lov om obligatorisk tjenestepensjon § 4 annet ledd (dette vil bli § 4 tredje ledd dersom utkastet til nytt annet ledd i NOU 2013: 3 og i Prop. 199 L (2012–2013) gjennomføres) slik at premie- og innskuddsfritaket ved uførhet skal være i samsvar med uførheten og ikke nødvendigvis den fastsatte uføregraden. Videre skal ikke samlet opptjening av rett til alderspensjon på grunnlag av arbeidsinntekt og premie- og innskuddsfritak til enhver tid kunne overstige 100 prosent av full stilling, eventuelt hensyntatt tidligere deltidsstilling.

Til dokumentets forside